Høydepunkter i året som gikk

«KOM til meg, . . . så vil jeg gi dere ny styrke.» Disse ordene av Jesus Kristus som vi finner i Matteus 11: 28, utgjorde årsteksten for 2002. I det siste tjenesteåret var det mange som fulgte oppfordringen til å ’komme’ — 265 469 ble døpt, og de fikk ny styrke sammen med de mer enn seks millioner andre disipler av Kristus som tjener under hans skånsomme åk.

På de neste sidene kan du lese om hvordan Jehova rikt har velsignet sitt folk overalt på jorden og fortsetter å gjøre det. La oss se nærmere på noen av de teokratiske høydepunktene i tjenesteåret 2002.

 Områdestevnene stimulerer til nidkjær tjeneste

Hundrevis av steder verden over kom Jehovas vitner som vanlig sammen til det årlige områdestevnet. Temaet for områdestevnet 2002/2003 var «Nidkjære forkynnere av Guds rike». I den talen som utdypet stevnets tema, ble det pekt på at Guds folk i vår tid etterligner Jesu Kristi nidkjærhet og mot når de forkynner. I andre taler ble det forklart at nidkjærhet er noe vi kan framelske ved å studere Guds Ord, og at denne egenskapen kommer til uttrykk i gode gjerninger, særlig i den gjerning som går ut på begeistret å gjøre Guds rike kjent.

Skuespillet «Stå fast i vanskelige tider» handlet om profeten Jeremia. I likhet med Jesus viste han en eksemplarisk nidkjærhet og utholdenhet til tross for motgang. Jeremia satte sin lit til Jehova Gud og forkynte fryktløst hans budskap. Han er virkelig et godt eksempel for kristne i vår tid!

To nye bøker ble presentert på dette områdestevnet. Om fredagen fikk stevnedeltakerne Tilbe den eneste sanne Gud. Denne 192-siders boken vil bli brukt som et hjelpemiddel nummer to til bibelstudium for å hjelpe de interesserte til å la Guds Ord synke ned i hjertet. Vi er sikker på at denne publikasjonen vil hjelpe de nye til å vokse i åndelig henseende og til å gå på den smale vei som fører til liv i Guds rettferdige, nye verden.

Lørdag ble boken Nærm deg Jehova presentert. Den er inndelt i deler som drøfter hver av Jehovas viktigste egenskaper: makt, rettferdighet, visdom og kjærlighet. Formålet med boken framgår av forordet, hvor det sies: «Måtte denne boken hjelpe deg til å komme i et enda nærere forhold til Jehova Gud, til å knytte et vennskapsbånd med ham som aldri vil bli brutt, slik at du vil kunne leve og lovprise ham i  all evighet.» Stevneprogrammet og disse nye publikasjonene vil hjelpe oppriktige mennesker overalt på jorden til å vokse i kjærlighet til vår Skaper.

Hvordan noen har mestret «kritiske tider»

Apostelen Paulus skrev til Timoteus at det i «de siste dager» skulle være «kritiske tider», som ville «være vanskelige å mestre». (2. Tim. 3: 1) Katastrofer, både naturkatastrofer og andre, medfører utfordringer og vanskeligheter — men gir samtidig de kristne anledning til å vise at de virkelig elsker hverandre. I det tjenesteåret som gikk, inntraff det mange katastrofer. Her skal vi se nærmere på to av dem.

Katastrofen ved World Trade Center: Avslutningshøytideligheten for den 111. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead ble holdt lørdag den 8. september 2001. Tre dager senere, den 11. september, var en del av dem som hadde gått i denne klassen, og deres familier på rundtur i New York i De forente stater. Om morgenen så det ut til å bli en varm og vakker dag, med klar, blå himmel. Men kl. 8.46 braste et passasjerfly inn i det nordlige tårnet til World Trade Center på nedre Manhattan. Noen minutter senere braste et annet passasjerfly inn i det sørlige tårnet.

Klokken 9.59 raste det sørlige tårnet sammen, noe som førte til at det bredte seg en tykk sky av støv og bygningsrester over hele nedre Manhattan. Deretter raste det nordlige tårnet sammen. Nesten 3000 mennesker omkom. Begge tårnene, som var blitt oppført i 1973, hadde 110 etasjer. Mengder av støv fra bygningene som raste sammen, ble ført bort med vinden, og noe av det nådde Betel i Brooklyn, som ligger cirka tre kilometer unna.

Brødre ved det amerikanske avdelingskontoret begynte straks å undersøke hvilke Jehovas vitner som var blitt berørt av denne forferdelige tragedien, og hva slags hjelp det  var behov for. Tirsdag kveld den 11. september hadde man brakt på det rene at ingen medlemmer av Betel-familien i Brooklyn, Patterson og Wallkill var blant de savnede. Torsdag ettermiddag hadde alle de som nettopp var ferdige med Gilead-skolen, tatt kontakt med skolens kontor og bekreftet at de og familiene deres var i live. I mellomtiden ringte man til 37 kretstilsynsmenn i New York-området. De kontaktet de eldste i menighetene, og de eldste undersøkte hvordan det stod til med den enkelte forkynner. Fredag formiddag den 14. september var avdelingskontoret blitt underrettet om at 14 av våre brødre og søstre enten var døde eller var savnet. Dette tallet forble uforandret i dagene som fulgte.

Mange fortalte hvordan de hadde opplevd katastrofen. Cynthia Tucker, som er alminnelig pioner, arbeidet i World Financial Center, som ligger rett over gaten for World Trade Center. Hun befant seg i 37. etasje da hun så det første flyet krasje inn i tårnet. Hun trodde at det dreide seg om en ulykke, så hun gikk ut og så opp på den bygningen som flyet hadde truffet. Bygningsrester virvlet rundt overalt. Så kom det et annet fly, som fløy svært lavt. Søster Tucker forteller: «Flyet var kjempestort. Jeg skjønte at det ville komme til å krasje inn i bygningen. Jeg ville løpe, men følte meg helt lammet — jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det så ut som om flyet gikk rett gjennom bygningen. Støyen var så kraftig at det var som å høre støy under vann; jeg kunne kjenne lyden. Luften var tung, og det var som om det var sand i den. Det var vanskelig å puste. Folk løp i alle retninger. Jeg løp inn i en bygning, og derfra så jeg det første tårnet rase sammen. Noen tok av seg skjorten for å beskytte ansiktet mot støvet. Folk kom ut av bygningene, og noen hadde med seg barn og kjæledyr. Alle var skrekkslagne. Heller ikke dyrene oppførte seg normalt. Jeg kan ikke beskrive den frykten som rådde da.» Søster Tucker er takknemlig for den hjelp hun fikk  av eldste som tok kontakt med henne og delte noen oppbyggende tanker fra Bibelen med henne.

I månedene som fulgte, sørget brødrene i New York-området for at mange fikk høre Bibelens budskap om trøst og håp. En rekke brødre fikk lov til å forkynne ved Ground Zero, det stedet hvor tvillingtårnene hadde rast sammen. Blant dem var Roy Klingsporn, som er pioner. Han forteller: «En sersjant i flyvåpenet som deltok i hjelpearbeidet, sa takknemlig: ’Alle gir oss mat, varm kaffe og tørre klær, men du er den første som leser et skriftsted for oss. Vi trenger Gud i en tid som denne.’»

Vulkanutbrudd i Øst-Afrika: Mange av våre brødre i den østlige delen av Kongo har opplevd borgerkrig, sykdom, fattigdom og arbeidsløshet. Noen har vært eller er fortsatt flyktninger. I tillegg til disse problemene opplevde mange av brødrene i fjor også et vulkanutbrudd. Om morgenen den 17. januar 2002 begynte det å komme røyk og ild fra fjellet Nyiragongo, som ligger i nærheten av byen Goma. Om kvelden strømmet lavaen ned fra vulkanen og nærmet seg Goma. Tusener av skrekkslagne mennesker flyktet til den nærliggende byen Kisenyi i Rwanda. Veiene var overfylt av mennesker som bar på de få eiendelene de klarte å ta med seg. Kisenyi var også truet, men brødrene der ordnet det slik at Rikets sal kom til å tjene som flyktningleir for brødrene fra Kongo. Noen brødre i Kisenyi tilbød straks å la dem som flyktet fra vulkanen, få bo hos seg.

En eldste i Kisenyi forteller: «Da vi så hva som skjedde, drog noen andre brødre og jeg straks bort til hovedveien som forbinder Goma med Kisenyi. Vi hadde med oss bladene Vakttårnet og Våkn opp! og holdt dem opp. Det var mørkt, men vi gikk bort til steder hvor det var mulig å bli sett. Da våre brødre så bladene, skjønte de at vi var Jehovas vitner, og vi fulgte dem til vår Rikets sal, som tjente som flyktningleir.  Vi stod langs veien helt til morgentimene. På denne måten fikk vi gjort det samme for brødrene i Goma som de gjorde for oss for noen år siden. Etter krigen i Rwanda flyktet hundretusener til Goma. Da stod brødre fra Goma dag og natt langs veiene og holdt opp bladene for å hjelpe oss til å finne  dem. De fulgte oss bort til de flyktningleirene som Jehovas vitner hadde opprettet.»

De fleste av dem som flyktet fra vulkanen, måtte tilbringe natten under åpen himmel. Blant disse var brødre som på grunn av kaoset og mørket ikke hadde sett dem som stod og holdt opp bladene. En eldste fortalte: «Tidlig neste morgen gikk brødrene og søstrene igjen ut og holdt opp bladene. De drog rundt i hele Kisenyi, slik at alle kunne se dem. På denne måten fant de alle de brødrene fra Goma som ikke hadde sett forkynnerne natten før. Snart ble vår Rikets sal truet av lavaen, som kom stadig nærmere. Vi ordnet det straks slik at fem andre Rikets saler kom til å tjene som flyktningleirer.» Noen brødre fra de 24 menighetene i Goma flyktet lenger inn i Kongo, men de fleste — omkring 2000 — flyktet til Rwanda.

Avdelingskontoret i Kigali i Rwanda kjøpte raskt inn mat, medisiner, tepper og plastbeholdere til å ha vann i. Disse forsyningene ble straks sendt til leirene. Brødrene fra Goma ble svært glade da det allerede dagen etter katastrofen kom en lastebil med en slik hjelpesending. Mange som ikke var Jehovas vitner, kom med positive kommentarer. En bror hørte flere si: «Dette er en bra religion. De elsker virkelig hverandre.»

Omkring en tredjedel av Goma ble ødelagt. Mange brødre og søstre mistet alt. Men de som fortsatt hadde et sted å bo, tilbød husly til trosfeller som var blitt hjemløse. (Rom. 12: 12, 13) Og brødrene i Rwanda sørget for at alle de som hadde flyktet dit, kom trygt tilbake til Goma. Vitner i Europa ytet også hjelp; fra Belgia ble det sendt to fly med forsyninger.

Nyiragongos utbrudd var en katastrofe. Mange menneskeliv og mange eiendommer gikk tapt, men ved den kjærlighet  som brødrene viste hverandre, ble det tydelig at de er sanne kristne. — Joh. 13: 35.

Kurs i Rikets tjeneste legger vekt på åndelighet

Det var i 1959 man begynte å holde Kurs i Rikets tjeneste, og da varte kurset i en måned. Det ble holdt i South Lansing, i den nordlige delen av staten New York i USA. Det ble også holdt i andre land, i regi av avdelingskontorene. Til å begynne med var kurset for tilsynsmenn i menigheten (den gang kalt menighetstjenere) og spesialpionerer. Men i 1966 ble kurset omarbeidet; det varte bare i to uker og ble holdt bare for eldste. I 1977 ble det ordnet slik at alle eldste gjennomgikk et 15 timers kurs. Siden da er det med noen få års mellomrom blitt arrangert lignende kurs av varierende lengde. Fra og med 1984 har det også vært holdt Kurs i Rikets tjeneste for menighetstjenere.

I året som gikk, ble det holdt kurs for tre forskjellige grupper. Det første kurset varte fra tirsdag til torsdag og var for reisende tilsynsmenn; det andre kurset ble holdt fredag og lørdag og var for eldste i menighetene, og det tredje kurset ble vanligvis holdt søndag og var for menighetstjenere. Alle kursene framhevet behovet for å bevare åndeligheten. I fortiden bad Moses til Jehova: «Gjør meg kjent med dine veier, det ber jeg om, så jeg kan kjenne deg, for at jeg kan finne velvilje for dine øyne.» (2. Mos. 33: 13) Moses bad denne bønnen etter at han hadde vært vitne til de ti plagene, hadde opplevd at Rødehavet ble delt, hadde kommunisert med Jehova i 40 dager på Sinai-fjellet og hadde fått De ti bud. Selv i en alder av 80 år og etter å ha blitt brukt av Jehova på en enestående måte var Moses oppmerksom på sitt åndelige behov. I samsvar med dette eksemplet ble de eldste og menighetstjenerne oppmuntret til å fortsette å gjøre framskritt som åndelige mennesker, uansett hvor lenge de hadde tjent Jehova.

 Kursmateriellet ble oversatt og brukt av avdelingskontorer verden over. Fra mange land kom det brev som uttrykte verdsettelse av kurset. En eldste i Guinea skrev: «Jeg angrer ikke på de ofrene jeg har brakt, og på at jeg måtte reise 100 mil for å være med på kurset.» En annen skrev: «Jeg finner ikke ord for hvor stor pris jeg setter på denne opplæringen. Tusen takk!»

Fra Sør-Korea skrev en bror: «Kurset hjalp meg til å tenke alvorlig over om jeg er et åndelig menneske eller ikke.»

Avdelingskontoret i El Salvador skrev: «Den nye ordningen med hensyn til menighetsbokstudiet vakte spesiell interesse. Vi tror dette vil være en hjelp til å ta bedre vare på hver enkelt i bokstudiegruppen.»

Et eldsteråd i Tyskland skrev: «Veiledningen er realistisk og kan settes ut i livet. Vi er sikker på at dette vil bli til gagn for de brødrene vi skal tjene.»

Avdelingskontoret i Sveits hadde dette å si: «Kurset gav tiltrengt oppmuntring til å bekjempe åndelig likegyldighet.»

Rettssaker

ARMENIA: Bror Ljova Margarjan var involvert i en rettssak som vakte internasjonal oppmerksomhet. Bror Margarjan var blitt saksøkt på grunn av sin virksomhet som et av Jehovas vitner. Han ble blant annet beskyldt for å «forkynne en uregistrert religion». Den 18. september 2001 frifant retten bror Margarjan for alle anklager. Saken ble anket, og ankedomstolen opprettholdt den lavere domstolens avgjørelse og uttalte at Margarjans forkynnervirksomhet som et av Jehovas vitner ikke er lovstridig, og at hans rett til å forkynne beskyttes av Armenias grunnlov. Saksøkerne anket så saken til landets høyeste ankedomstol, kassasjonsdomstolen. Den 19. april 2002 besluttet de seks dommerne ved denne domstolen å opprettholde begge de lavere domstolenes  avgjørelser. Vi gleder oss over denne seieren, men det er trist å vite at unge armenske brødre i vernepliktig alder fortsatt blir arrestert og satt i fengsel fordi de av religiøse grunner nekter å gjøre militærtjeneste.

GEORGIA: Jehovas vitner i Georgia blir fortsatt utsatt for brutale voldshandlinger uten at gjerningsmennene blir straffet. Det er dokumentert at det siden oktober 1999 har funnet sted over 80 voldelige angrep på i alt over 1000 Jehovas vitner — menn, kvinner, barn, eldre og funksjonshemmede. I noen tilfeller er vitnenes hjem blitt ransaket og plyndret og blitt brent ned til grunnen. Det er blitt levert inn over 700 anmeldelser, men ikke én eneste gjerningsmann er blitt dømt for angrepene. I september 2001 ble det reist tiltale mot Petre Ivanidze og den avsatte ortodokse presten Vasili Mkalavisjvili på grunn av deres befatning med angrepene. På grunn av tilstanden i rettssalen har det til tross for gjentatte forsøk ikke vært mulig å begynne rettssaken. Tilhengere av de tiltalte har fått lov til å komme inn i rettssalen med store kors, som tidligere har vært brukt som våpen, og med bannere med hatefulle slagord mot Jehovas vitner. Den 30. mai 2002 var rettssaken blitt utsatt sju ganger. Jehovas vitner har anmodet Den europeiske menneskerettighetsdomstol om å behandle to saker. Den ene dreier seg om georgiske myndigheters passivitet overfor voldshandlingene, og den andre om den avgjørelsen som Georgias høyesterett har truffet om å oppheve registreringen av to av Jehovas vitners juridiske selskaper. Innen oktober 2001 hadde menneskerettighetsdomstolen besluttet å behandle dette som én sak og å gi den prioritet.

Den 23. juli 2002 anmodet Jehovas vitner menneskerettighetsdomstolen om å behandle enda en sak. Den dreier seg om 30 tilfeller der Jehovas vitner i Georgia er blitt angrepet av religiøse ekstremister, ortodokse prester samt politifolk.  I et av tilfellene spiller et bemerkelsesverdig dokument en viktig rolle. Dokumentet beskriver en plan, som ble iverksatt av nesten 100 politifolk, om å avbryte et fredelig områdestevne som Jehovas vitner holdt i september 2000. Dette dokumentet ble godkjent og underskrevet av høytstående øvrighetspersoner i byen Zugdidi.

RUSSLAND: Som kjent søker noen å forby Jehovas vitners virksomhet i Moskva, og den 12. februar kom denne saken på ny opp for en domstol. Dette er sjuende gang Jehovas vitner har måttet forsvare seg mot de samme grunnløse anklagene. Den 4. april 2002, etter at retten i to måneder hadde vurdert en henvendelse fra anklagerne, besluttet den at både Jehovas vitners litteratur og deres interne korrespondanse skulle granskes av sakkyndige. Retten traff denne beslutningen til tross for at anklagerne ikke har lagt fram noe som helst konkret bevis for at Jehovas vitner skaper religiøse stridigheter, splitter familier eller krenker andre borgeres rettigheter og friheter. Saken ble utsatt i påvente av resultatet av de sakkyndiges gransking.

SØR-KOREA: I slutten av desember 2001 var tallet på Jehovas vitner i Sør-Korea som soner fengselsstraff fordi de av samvittighetsgrunner har nektet å gjøre militærtjeneste, kommet opp i 1640. Tallet stiger år for år. Ifølge loven om militærtjeneste kan de som nekter å bære våpen, idømmes opptil tre års fengsel. I Sør-Korea er det ikke mulig å bli fritatt for militærtjeneste av samvittighetsgrunner eller fordi en er en ordinert forkynner. Siden 1950-årene er mer enn 7000 vitner i Sør-Korea blitt satt i fengsel fordi de har nektet å bære våpen. Den 29. januar 2002 skjedde det noe som ikke har hendt tidligere, idet dommer Si-hwan Park ved provinsretten i Seoul sendte en sak som gjaldt Kyung-soo Lee, videre til den sentrale domstol, som leder domstolsvesenet i Sør-Korea. Bror Lee hadde hevdet at det at man ikke respekterte  hans rett til å nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner, var en krenkelse av hans rett til å nyte godt av religionsfriheten og samvittighetsfriheten. Dommer Park besluttet å sende den sentrale domstol en skriftlig anmodning om å vurdere dette, og deretter hevet han retten og løslot bror Lee mot kausjon. Rettsforhandlingene kommer først til å fortsette etter at den sentrale domstol har avgjort hvorvidt det ovennevnte element i saken er i strid med grunnloven.

DE FORENTE STATER: Den 17. juni 2002 traff USAs høyesterett en historisk avgjørelse i saken «Watchtower Bible and Tract Society of New York, Inc., mfl. mot Stratton kommune mfl.» Bakgrunnen for saken var at kommunen forlangte at Jehovas vitner måtte innhente skriftlig tillatelse hos borgermesteren før de kunne forkynne fra dør til dør. I høyesterettsavgjørelsen stod det blant annet: «[Jehovas vitner] forklarte i retten at grunnen til at de ikke søkte om skriftlig tillatelse, var at Bibelen gir dem bemyndigelse til å forkynne.» Så fulgte et sitat fra Jehovas vitners skriftlige redegjørelse: «For oss ville det å søke en kommune om tillatelse til å forkynne nærmest føles som en hån mot Gud.» Høyesterett opphevet kommunens påbud og framholdt at «det er en krenkelse — ikke bare av de verdiene som beskyttes av Første tilleggsbestemmelse [til USAs grunnlov], men også av selve begrepet et fritt samfunn — at en borger som ønsker å føre en vanlig samtale med sine medmennesker, først må informere myndighetene om dette ønsket og deretter må innhente skriftlig tillatelse til å gjøre det». I høyesterettsavgjørelsen het det videre: «Det kan så være at det å utstede skriftlige tillatelser fra borgermesterens kontor er en administrativ oppgave som utføres raskt og vederlagsfritt, men en lov som krever skriftlig tillatelse til å føre en slik samtale, utgjør et radikalt avvik fra vår nasjonale arv og forfatningsmessige tradisjon.»

 Høyesterett kom også inn på at Jehovas vitner i betydelig grad har medvirket til å trygge grunnlovfestede rettigheter. Retten uttalte: «Gjennom mer enn 50 år har domstolen opphevet restriksjoner som gjelder oppsøkende virksomhet og distribusjon av trykksaker fra dør til dør. Det er ikke en historisk tilfeldighet at de fleste av disse rettssakene har dreid seg om Første tilleggsbestemmelse og er blitt reist av Jehovas vitner, for oppsøkende virksomhet fra dør til dør er en essensiell del av deres religionsutøvelse.» Som høyesterett bemerket, viser disse rettssakene «at Jehovas vitners kamp mot innskrenkninger av ytringsfriheten ikke har vært en kamp bare for deres egne rettigheter».

Den 1. juli 2002 avgjorde den øverste domstol i delstaten Sør-Carolina at Jehovas vitner har rett til å nekte å ta imot blodoverføring. (Apg. 15: 28, 29) Bror Charles Harvey anla erstatningssøksmål mot sin lege i forbindelse med skader som skyldtes at legen med overlegg hadde unnlatt å respektere at han ikke ville ha blod. Før operasjonen hadde bror Harvey klart og tydelig gjort sin lege oppmerksom på sitt standpunkt, som er basert på Bibelen. Men da det etter operasjonen oppstod komplikasjoner mens bror Harvey fortsatt var i narkose, ville legen gi ham blod og fikk samtykke til dette fra bror Harveys mor, som ikke er et av Jehovas vitner. Sør-Carolinas øverste domstol stilte seg kritisk til at legen hadde innhentet morens samtykke, og uttalte: «Når en pasient før en operasjon har gjort sin lege kjent med at han ikke ønsker en spesiell medisinsk behandling, må hans ønske respekteres av den behandlende lege.» Domstolen bestemte at bror Harvey hadde rett til å få en jury til å avgjøre hvorvidt legen hadde brutt sitt løfte om å behandle ham uten bruk av blod, og hvorvidt legen hadde opptrådt i strid med god legeetikk ved å gi bror Harvey blod uten hans samtykke.

 Trofaste vitner blir minnet

Det er over 30 år siden Buchenwald, en av nazistenes konsentrasjonsleirer, ble gjort til minnested og museum, men inntil for kort tid siden har de besøkende ikke sett Jehovas vitner nevnt der. Vitnene passet rett og slett ikke inn i de østtyske myndighetenes oppfatning av naziregimets ofre og motstandere. Selv i dagens Tyskland er mange ikke klar over Jehovas vitners urokkelige motstand mot naziregimet. Derfor var den 9. mai 2002 en viktig dag. Da ble det avduket en minnetavle over Jehovas vitner som var fanger i Buchenwald. Avdukingen ble foretatt av R. Lüttgenau, som er nestleder for stiftelsen for museene ved konsentrasjonsleirene Buchenwald og Mittelbau-Dora.

Det var en varm og vakker vårdag. Den tidligere konsentrasjonsleiren, som ligger på en skogkledd ås med utsikt over et malerisk landskap, var omgitt av lysegrønne løvtrær. Men for noen tiår siden ble dette stedet kalt Buchenwalds grønne helvete. De fleste som besøker leiren i dag, kan vanskelig forestille seg fortvilelsen hos fangene, som så dette vakre landskapet bak brakkene når de måtte møte til appell,  og som ikke hadde håp om noen gang igjen å få nyte det i frihet.

Jehovas vitner hadde imidlertid et håp som var basert på Bibelen og full tillit til Jehova. Dette satte dem i stand til å fortsette å være standhaftige og til modig å følge det gode eksemplet som apostlene foregikk med da de sa: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» (Apg. 5: 29) På grunn av sin overbevisning måtte minst 38 Jehovas vitner bøte med livet inne i selve leiren eller på tvangsarbeid utenfor leiren. Skriftstedet fra Apostlenes gjerninger er sitert på minnetavlen, og deretter står denne innskriften: «Til minne om Jehovas vitner som led og døde her. De ble forfulgt på grunn av sine trosoppfatninger.»

 Blant de mer enn 250 000 som nazistene i årenes løp sendte til konsentrasjonsleiren Buchenwald, var det omkring 800 bibelforskere (en betegnelse som utenforstående brukte om Jehovas vitner på den tiden), og disse var lett gjenkjennelige på den fiolette trekanten som var påsydd klærne deres. Noen av dem hadde vært der siden leiren ble opprettet i 1937, og var blitt tvunget til å være med på å bygge den. I 1945 da de overlevende ble løslatt, takket vitnene Jehova for at de var blitt befridd. I det meste av den tiden Buchenwald var en nazistisk leir, var det mellom 300 og 450 Jehovas vitner der.

Med denne minnetavlen har fangene med den fiolette trekanten med rette fått sin plass blant naziregimets ofre. Den minner også de besøkende om hvilket urokkelig standpunkt Jehovas vitner inntok. Lüttgenau sa: «Minnetavlen er et vitnesbyrd om at man i dagens samfunn har fått øynene opp for og erkjent hvilken skjebne Jehovas vitner led.»

Torsdag den 7. mars 2002 avduket borgermesteren i Körmend i den vestlige delen av Ungarn en minneplate over tre av Jehovas vitner — Bertalan Szabó, Antal Hőnisch og Ján Žondor — som hadde dødd som martyrer under den annen verdenskrig. De hadde alle tre nektet å gjøre militærtjeneste og var blitt henrettet offentlig. På minneplaten står det: ’Til minne om kristne som ble henrettet i mars 1945 fordi de av samvittighetsgrunner nektet å gjøre militærtjeneste.’ Avdelingskontoret forteller at over 500 mennesker som ønsket å være til stede da minneplaten ble avduket, gikk gjennom byen og til den bygningen hvor brødrene var blitt henrettet.

Et utvalg ved De forente staters avdelingskontor trer i virksomhet

Fredag den 9. februar 2001 kom det styrende råd med en opplysning til den amerikanske Betel-familien om at et  utvalg ved De forente staters avdelingskontor skulle tre i virksomhet den 1. april 2001. I tjenesteåret 2002 tok utvalget ved avdelingskontoret gradvis på seg de oppgavene som ble pålagt det. Det amerikanske avdelingskontoret fører tilsyn med forkynnelsesarbeidet i USA, på Bermuda og på Turks- og Caicosøyene. I USA er det over én million forkynnere, og 215 000 av disse er tilknyttet spansktalende menigheter. Av de over 11 700 menighetene er omkring 2600 spansktalende. I det tjenesteåret som gikk, ble det opprettet 210 nye menigheter — 123 spansktalende, 63 engelsktalende og 24 hvor det snakkes andre språk.

I USA er det nå menigheter eller forkynnergrupper med 37 andre språk enn engelsk og spansk. I mange spansktalende og andre fremmedspråklige menigheter er det ofte mer enn dobbelt så mange til stede på det offentlige foredraget som det er forkynnere i menigheten. I noen menigheter er tallet på bibelstudier høyere enn tallet på forkynnere. Noen engelsktalende brødre og søstre lærer seg andre språk for å kunne hjelpe til i det fremmedspråklige distriktet, hvor det stadig er økning.

Avdelingskontoret i USA er spesielt, ettersom det er Betel-hjem tre steder der i landet — i Brooklyn, Patterson og Wallkill. Man dyrker frukt til Betel-familien på farmer som ligger i nærheten av South Lansing i staten New York og i Immokalee i Florida. Betel-familien i USA har i alt 5465 medlemmer.

Det er nå 109 avdelingskontorer rundt omkring i verden. Ordningen med utvalg ved avdelingskontorene som drar omsorg for de åndelige behovene til brødrene rundt om i verden, har eksistert siden 1976. Utvalgene ved avdelingskontorene følger den bibelske veiledningen som kommer fra det styrende råd. Utvalget har ansvar for å føre tilsyn med forkynnelsen av det gode budskap i det området som hører  inn under avdelingskontoret, og det fører også tilsyn med menighetene, misjonærene og pionerene. Utvalget sørger videre for at menighetene er inndelt i kretser og områder, og sender anbefalinger til det styrende råd angående utnevnelser av kretstilsynsmenn og områdetilsynsmenn og angående medlemmer av Betel-familien, og det anbefaler også brødre og søstre som kan tas opp som elever ved Gilead-skolen. Utvalget organiserer dessuten arbeidet på Betel. Det er ingen tvil om at Jehova rikt har velsignet ordningen med utvalg ved avdelingskontorene.

Oversetting for å dekke mange behov

De senere årene har en strøm av publikasjoner blitt tilgjengelige på stadig flere språk. Bak dette står hundrevis av hardt arbeidende oversettere, som bestreber seg på å framstille publikasjoner som er nøyaktige og forståelige, og som det er en glede å lese.

Noe av det Guds folk har størst behov for, er en pålitelig oversettelse av Bibelen. For å dekke dette behovet er Ny verden-oversettelsen nå blitt utgitt på 44 språk. På 29 av disse språkene er oversettelsen av hele Bibelen blitt utgitt. I det tjenesteåret som gikk, ble man ferdig med å oversette De kristne greske skrifter til tre afrikanske språk — cibemba, ibo og lingala — og hele Bibelen ble utgitt på afrikaans.

De nye bibeloversettelsene blir mottatt med stor takknemlighet. I en rapport fra Europa stod det: «Brødre som arbeider i det kinesiske distriktet, satte særlig stor pris på å få Bibelen på kinesisk og sa at denne oversettelsen blir omtalt som ’kjempebra’.» Noen kinesere i Canada som studerer Bibelen, utbrøt: «Denne bibelen må ha blitt oversatt av kinesere! Vi synes den er lett å forstå.» I Sør-Afrika sa en beboer som snakket xhosa: «Hvor har dere fått tak i denne bibelen, som er så lett å forstå?» I Albania sa en bror: «Ordlyden i  Ny verden-oversettelsen gjør at Jehovas tanker når hjertet.» En forkynner i Kroatia skrev: «Jeg kan mye lettere se for meg det jeg leser, og det er som om jeg selv kunne ha sagt ordene. Den nye oversettelsen er så enkel og naturlig og samtidig så berikende. Nå forstår jeg bedre hvilket flott budskap og hvilken fin veiledning Jehova har gitt oss.»

For å kunne utbre Rikets gode budskap i «alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» er det stadig behov for publikasjoner som forklarer Bibelens grunnsannheter. (Åp. 7: 9) De siste årene er det blitt oppnådd gode resultater ved hjelp av brosjyrer på språket lahu, som snakkes av en folkegruppe i fjellstrøkene i det nordlige Thailand og i nabolandene. En misjonær skrev: «’Krever-brosjyren’ er absolutt det viktigste hjelpemidlet på lahu. Den er blitt levert overalt i distriktet.» Hva har dette ført til? «Det er mange landsbyer som har bedt oss om å besøke dem, men på grunn av avstandene og veiforholdene har vi ikke klart å besøke dem alle. Ordene i Matteus 9: 37 er høyst aktuelle her. Vi har for eksempel hørt at det i en fjerntliggende landsby omkring 16 mil nord for Chiang Mai er en interessert kvinne som regelmessig selv underviser en gruppe foreldreløse ved hjelp av ’Krever-brosjyren’.»

I USA er det mange indianere som får høre budskapet på sitt eget språk. En god del av publikasjonene våre, deriblant brosjyren Hva krever Gud av oss?, finnes nå på navahospråket. En forkynner skrev: «Ved Navaho Mountain, som ligger i yttergrensen av vårt distrikt, bor det en tidligere  sauegjeter som nå er i 80-årene, og som ikke lenger ser så godt. Et barnebarn av ham spurte om han hadde lyst til å lytte til et bibelsk kassettbånd på navahospråket. Det sa han ja til. Han kom seg opp av sykesengen og gikk bort til sofaen for å sitte der og lytte. Dere skulle ha sett ansiktsuttrykket hans da han fikk høre skriftsteder fra Bibelen lest på hans eget språk. Jeg får tårer i øynene når jeg skal fortelle om det. Så sa han: ’Nizhoni’, som betyr ’vakkert’.»

Noen av publikasjonene våre er blitt framstilt på fem av de språkene som snakkes i Mosambik. En av publikasjonene er en brosjyre til undervisning i lesning og skrivning, og over hele landet arrangerer Jehovas vitner lese- og skrivekurser ved hjelp av denne brosjyren. Dette har gjort inntrykk på landets president, Chissano, som har uttalt at han setter stor pris på vårt bibelske undervisningsarbeid og vår innsats for å lære folk å lese og skrive.

Bladene Vakttårnet og Våkn opp! kommer nå ut på henholdsvis 146 og 86 språk, så de har virkelig internasjonal utbredelse. Verden over blir de høyt verdsatt på grunn av sitt opplysende og åndelig oppbyggende innhold. Dette er også tilfellet på Kiribati, en øystat i Stillehavet hvor det bor omkring 80 000 mennesker, og hvor det blant annet snakkes gilbertesisk. De siste årene har de færre enn 100 forkynnerne der i gjennomsnitt levert nesten 20 blad hver i måneden. Og de 1200 forkynnerne i Bulgaria leverte over 100 000 blad i april 2002.

 Det er tydelig at Jehova utruster sitt folk til å utføre det arbeid han har gitt dem. Arbeidet blir utført over hele jorden og på en mengde språk. — Fil. 4: 20.

Innvielse av avdelingskontorer

I tjenesteåret 2002 ble avdelingskontoret på den vakre øya Trinidad innviet. Det var blitt innviet et avdelingskontor der i 1985, men siden da hadde Trinidad hatt 94 prosents økning i tallet på forkynnere. Derfor ble det nødvendig å rehabilitere avdelingskontoret og bygge et tilbygg, slik at gulvarealet  ble dobbelt så stort. Avdelingskontoret har fått nye boligrom og kontorer, et bibliotek, en lobby i tilknytning til resepsjonen, ny spisesal og nytt kjøkken. Den tilhørende Rikets sal ble også pusset opp og utvidet. Dette prosjektet ble utført utelukkende av brødre som bor på Trinidad.

Den 29. september 2001 var omkring 220 gjester fra 14 land og omkring 695 brødre og søstre fra Trinidad samlet til innvielsen. De lyttet til interessante beretninger om forkynnelsesarbeidets historie og fikk blant annet høre om det  arbeid som Evander J. Coward og William R. Brown hadde utført. Noen tidligere misjonærer, deriblant en 88 år gammel søster som fortsatt tjener som alminnelig pioner, fortalte interessante opplevelser fra den tiden da de ble sendt til Trinidad, for over 50 år siden.

Stephen Lett, som er medlem av det styrende råd, holdt innvielsestalen. Han talte over temaet «Verdsett Jehovas tidligere og nåværende hus for tilbedelse» og understreket at det er mennesker, ikke bygninger, som tilber Jehova. Bror Lett oppfordret på en kjærlig måte brødrene til å verdsette det privilegium det er å tilbe Jehova, og til å vise dette ved sin lydighet og sin oppførsel.

Dagen etter ble det holdt et spesielt møte i byen Port-of-Spain for dem som det ikke var plass til da selve innvielsesprogrammet ble holdt. Mer enn 13 000 kom til det spesielle møtet. På naboøya Tobago lyttet over 300 brødre til programmet ved hjelp av telefonoverføring. Bror Lett holdt talen «Styrk ditt forhold til Jehova ved å framelske ydmykhet». Alle de tilstedeværende gledet seg storlig over innvielsen av det utvidede avdelingskontoret. — 5. Mos. 16: 15.

Også i Tsjekkia har det vært stor byggeaktivitet i det siste. Samuel F. Herd, som er medlem av det styrende råd, reiste dit for å tale ved innvielsen av en Betel-bygning, et anneks og to stevnehaller. Innvielsen fant sted søndag den 4. mai 2002, og 2125 var til stede under bror Herds tale. Dagen etter ble det holdt et spesielt møte hvor 5286 gledet seg over å høre bror Herds oppbyggende tale med temaet «Hent ny styrke — unngå å gå trett». Disse dagene var til stor oppmuntring for brødrene i Tsjekkia.

Verden over er det til sammen 19 823 ordinerte Ordets tjenere som arbeider ved slike avdelingskontorer. Alle er medlemmer av Den verdensomfattende orden av Jehovas vitner i spesiell heltidstjeneste.

 [Oversikt/bilder på sidene 12 og 13]

NOEN HENDELSER I TJENESTEÅRET 2002

1. september 2001

11. september: World Trade Center blir ødelagt.

29. september: Innvielse av avdelingskontoret på Trinidad.

20. november: Kurs i Rikets tjeneste begynner.

1. januar 2002

17. januar: Vulkanutbrudd i Kongo.

 4. april: Rettssaken i Moskva for å forby Jehovas vitner blir utsatt.

1. mai 2002

4. mai: Innvielse av avdelingskontoret i Tsjekkia.

9. mai: Det ble avduket en tavle til minne om de Jehovas vitner som satt i nazistenes konsentrasjonsleirer.

17. juni: Den amerikanske høyesterett stadfester retten til å forkynne fra dør til dør uten at man først må innhente tillatelse til det.

31. august: 6 304 645 forkynnere i 234 land og områder.

31. august 2002

[Bilder på side 11]

Over: Våre brødre og søstre viser kristuslignende kjærlighet også under slike katastrofer

[Bilde på side 11]

Under: Denne Rikets sal i Rwanda tjente som flyktningleir

[Bilde på side 22]

Utvalget ved avdelingskontoret i De forente stater, fra venstre: (sittende) John Kikot, Max Larson, George Couch, Maxwell Lloyd; (stående) Baltasar Perla, Harold Corkern, Leon Weaver, William Van De Wall, John Larson og Ralph Walls

[Bilde på side 26]

«Ny verden-oversettelsen» på afrikaans

[Bilde på side 27]

«Hva krever Gud av oss?» på navahospråket

[Bilder på sidene 28 og 29]

Gjester fra 14 land var til stede sammen med brødre og søstre fra Trinidad da avdelingskontoret der ble innviet

[Bilder på side 29]

Brødrene i Tsjekkia gledet seg over å få innviet en ny Betel-bygning, et anneks og to stevnehaller