Nicaragua

Nicaragua er med rette blitt kalt et tropisk paradis. Fra landets østkyst ser man ut over det klare blå vannet i Det karibiske hav. Mot vestkysten slår bølgene fra det mektige Stillehavet. Sett fra luften er landet en mosaikk av skoger, gårder og elver med mange innsjøer, som ligger som juveler i kratrene på gamle vulkaner. Disse innsjøene fortoner seg imidlertid som ørsmå blå pytter sammenlignet med de to store innsjøene, Nicaraguasjøen og Managuasjøen. Nicaraguasjøen alene er 8200 kvadratkilometer stor, noe som tilsvarer seks prosent av hele landets areal!

Hovedstaden, Managua, ligger ved sørkysten av Managuasjøen, som er omkring 1000 kvadratkilometer stor. På et av de lokale språkene betyr «Managua» betegnende nok «sted hvor det er en ansamling av vann». Managua, som er sete for statsforvaltningen og sentrum for forretningslivet, har omkring én million innbyggere; hver femte av landets fem millioner innbyggere bor altså der. Managua ligger på et sletteland i senkningen innenfor det eidet som grenser til Stillehavet, og omkring 60 prosent av nicaraguanerne bor i dette området. Tretti prosent bor i det sentrale høyland, og resten — knapt ti prosent — bor lenger øst i to tynt befolkede selvstyrte regioner som utgjør halvparten av landets territorium.

 Mot Nicaraguas sørgrense smalner den mellomamerikanske landbroen av, og der er det bare 220 kilometer mellom Det karibiske hav og Stillehavet. Elven Río San Juan forbinder Nicaraguasjøen med Det karibiske hav, og det er bare det 18 kilometer brede Rivas-eidet som skiller innsjøen fra Stillehavet. Før Panamakanalen ble bygd, var den vannveien som Río San Juan og Nicaraguasjøen utgjorde, en populær reiserute, noe som gjorde at mange viste interesse for denne regionen. Ja, historien viser at den har vært under innflytelse av mange folkeslag, deriblant mayaer, aztekere, toltekere og chibchaer foruten fremmede makter — Spania, Frankrike, Storbritannia, Nederland, USA og Sovjetunionen.

Innflytelsen fra de mange nasjonalitetene og etniske gruppene avspeiles i Nicaraguas mangespråklige og multikulturelle samfunn. Mens befolkningen i området langs Stillehavet hovedsakelig består av spansktalende mestiser — det vil si etterkommere av spaniere og landets opprinnelige innbyggere — er området langs Det karibiske hav virkelig multietnisk. Her utgjør mískitoer, kreoler og mestiser de største befolkningsgruppene, og blant de mindre gruppene finner man sumu og rama samt garífuna, en afrokaribisk gruppe. Mange av disse etniske gruppene har beholdt sitt språk og sin tradisjonelle kultur, men folk er ikke desto mindre åpne, naturlige og vennlige. De er også dypt religiøse, og mange setter Bibelen høyt.

Som vi skal se i denne beretningen, er den nicaraguanske folkekarakter dessuten blitt formet av motgang — forårsaket både av naturen og av mennesker. To ganger i løpet av det forrige århundret er Managua for eksempel blitt ødelagt av jordskjelv som har oppstått utenfor stillehavskysten. Det østlige Nicaragua er blitt rammet av en annen slags naturkatastrofe — ødeleggende orkaner som har oppstått i Atlanterhavet.  Borgerkrig, politiske revolusjoner og harde diktaturer har skapt ytterligere vanskeligheter.

Sannhetens klare vann har likevel funnet veien til dette vakre landet med sjøer og elver og har gitt tusener av oppriktige mennesker trøst og håp. (Åp. 22: 17) Ja, den overflod av åndelige forsyninger som finnes i Nicaragua i dag, er et vitnesbyrd om at Jehova rikelig har velsignet forkynnelsesarbeidet i dette landet, hvor sannhetens vann begynte å piple fram for mindre enn 60 år siden.

Vannet begynner å piple fram

Den 28. juni 1945 kom brødrene Francis og William Wallace til Managua etter å ha gjennomgått den første klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. De begynte å organisere forkynnelsen av det gode budskap i Nicaragua og beredte veien for misjonærer som senere skulle komme. Men de var ikke de første som forkynte Rikets budskap her, for i 1934 hadde en pionersøster som var på besøk, levert litteratur i Managua og i andre deler av landet. I 1945 var det imidlertid svært få som hadde hørt om Jehovas vitner.

Brødrene Wallace forkynte ved hjelp av en reisegrammofon. De spilte plater med bibelske foredrag — og dette var noe nytt og spennende i datidens Nicaragua! I løpet av den første måneden var det 705 personer som lyttet til Rikets budskap.

I oktober samme år kom det fire misjonærer til — ekteparene Harold og Evelyn Duncan og Wilbert og Ann Geiselman. De var ivrige etter å gjøre Riket kjent på alle mulige måter, så de planla en rekke offentlige møter. I november 1945 ble nicaraguanerne derfor møtt på gatene av folk som gav dem løpesedler hvor de ble invitert til et bibelsk foredrag. Det var fare for at politiske opptøyer og gatekamper kunne føre til at møtet måtte avbrytes, men det ble avviklet i fred og ro, og det var over 40 som lyttet til dette første offentlige foredraget.  Man hadde dessuten begynt å holde det ukentlige Vakttårn-studiet og tjenestemøtet i misjonærhjemmet.

Året 1946 var et glederikt år for misjonærene og for de første som tok imot Rikets budskap. En av dem som tok imot budskapet, var den 24 år gamle Arnoldo Castro, som smilende forteller hvordan han ble kjent med sannheten: «Romkameratene mine, Evaristo Sánchez og Lorenzo Obregón, og jeg bestemte oss for å lære engelsk sammen. Så en dag kom Evaristo hjem fra markedet viftende med en bok og sa: ’Jeg har funnet en amerikaner som vil lære oss engelsk!’ Det var selvfølgelig ikke dette ’læreren’ hadde ment, men det var slik Evaristo hadde oppfattet det. På det klokkeslettet som var blitt avtalt, møtte vi tre unge mennene derfor glade opp til det vi trodde  var en engelsktime. ’Læreren’, Wilbert Geiselman, var positivt overrasket over å finne slike ivrige ’bibelstudenter’ som ventet på ham med boken i hånden.»

«Boken var ’The Truth Shall Make You Free’ (’Sannheten skal frigjøre eder’), som vi studerte to ganger i uken,» forteller Arnoldo. «I virkeligheten lærte vi ikke særlig mye engelsk, men vi lærte sannheten i Bibelen.» Arnoldo ble døpt i august 1946 på et stevne i Cleveland i Ohio i USA, og deretter drog han tilbake til Nicaragua for å begynne i pionertjenesten. I slutten av det året ble de to romkameratene hans også døpt.

Også Evaristo Sánchez, som nå er 83, ser tilbake på den tiden med glede. Han forteller: «I begynnelsen hadde vi ikke noe sted å holde møtene. Men vi var bare noen få, så vi holdt møtene der hvor misjonærene bodde. Senere leide vi et toetasjes hus, og der var vi 30—40 som regelmessig kom sammen.»

Disse tre unge mennene var de første nicaraguanerne som ble med misjonærene ut i tjenesten, først i Managua og senere i områder utenfor byen. På den tiden hadde byen omkring 120 000 innbyggere og var mindre enn den er nå. Det eneste  brolagte området var et område på tolv kvartaler i sentrum. «Vi gikk til fots,» forteller Evaristo. «Det var ingen busser, ingen brolagte veier, bare jernbaneskinner og hjulspor etter oksekjerrer. Alt etter om det var i tørketiden eller i regntiden, tråkket vi altså rundt i enten støv eller gjørme.» Men de fikk lønn for strevet da 52 kom på minnehøytiden i april 1946.

Det blir opprettet et avdelingskontor

Den samme måneden kom Nathan H. Knorr og Frederick W. Franz, fra hovedkontoret i Brooklyn, for første gang på besøk i Nicaragua. Under det fire dager lange besøket holdt bror Knorr et offentlig foredrag med tittelen «Gled eder, I nasjoner». Bror Franz tolket foredraget til spansk. Før de reiste igjen, sørget bror Knorr for at Jehovas vitner i Nicaragua fikk et eget avdelingskontor som skulle føre tilsyn med arbeidet der i landet. William Eugene Call, som var 26 år gammel og nylig var blitt sendt til Nicaragua fra Costa Rica, ble utnevnt til avdelingstjener.

De neste tiårene sørget avdelingskontoret for at det ble opprettet misjonærhjem i byene Jinotepe, Masaya, León, Bluefields, Granada og Matagalpa. Det ble også ordnet slik at en kretstilsynsmann skulle besøke de nyopprettede menighetene og gruppene for å styrke og oppmuntre brødrene.

En midlertidig seier for motstanderne

Brødrenes nidkjærhet bar raskt frukt, og dette foruroliget kristenhetens prester. De første rykter om motstand oppstod i Bluefields, en by på karibiakysten hvor det var to misjonærer. Situasjonen tilspisset seg den 17. oktober 1952, da det ble utstedt et juridisk dokument der alle sider ved Jehovas vitners virksomhet ble forbudt. Dokumentet var underskrevet av en embetsmann i immigrasjonsdepartementet, men var blitt utarbeidet etter påtrykk fra det katolske presteskapet.

 Misjonærene i Bluefields, León, Jinotepe og Managua ble underrettet om forbudet. Saken ble anket til de ansvarlige myndighetene — deriblant den daværende presidenten, Anastasio Somoza García — men det var forgjeves. Brødrene begynte å møtes i mindre grupper, de sluttet å utføre gatearbeid med bladene, og avdelingskontorets beholdning av litteratur ble brakt til noen trygge steder. Våre religiøse fiender hadde klart å få arbeidet forbudt ved falskelig å hevde at Jehovas vitner var kommunister. En advokat ble engasjert for å anke avgjørelsen til høyesterett.

Enkelte brødre gav etter for menneskefrykt, men de fleste forble trofaste. Misjonærene, som var modne og fryktløse, var til stor støtte og oppmuntring for de innfødte brødrene, som fortsatte å forkynne og å komme sammen i lydighet mot Guds Ord. (Apg. 1: 8; 5: 29; Hebr. 10: 24, 25) Den 9. juni 1953 — etter at forbudet hadde vart i bare åtte måneder — kunngjorde høyesterett sin enstemmige avgjørelse i Jehovas vitners favør og stadfestet den konstitusjonelle rett til religionsfrihet og talefrihet. Sammensvergelsen hadde mislyktes på alle måter.

Utfordringer for de første misjonærene

Motstand fra presteskapet var ikke den eneste utfordringen de første misjonærene ble stilt overfor. Da Sydney og Phyllis Porter, som hadde gått i Gilead-skolens tolvte klasse, kom til Nicaragua i juli 1949, fikk Sydney i oppdrag å tjene som kretstilsynsmann i en krets som omfattet hele landet. Han forteller om hvordan det var å være i reisetjenesten den gangen: «Vi reiste med tog og buss. Ofte var det ingen brødre vi kunne bo hos, så vi hadde med oss sengeutstyr og et lite kokeapparat som vi kunne koke vann og lage mat på. Mange ganger var vi borte fra avdelingskontoret i ti uker om gangen. Noen steder var distriktet så fruktbart at det var en utfordring  å ta hånd om interessen. Da vi senere tjente i Managua-kretsen, var det for eksempel slik at Phyllis ledet 16 bibelstudier! Hvordan fikk hun tid til det? Hun ledet disse studiene på fridagen vår og på de kveldene da det ikke var møter.» Ja, disse første misjonærene gikk virkelig fullt og helt inn for oppgaven!

Doris Niehoff, som kom i 1957, forteller om førsteinntrykket av landet: «Det var i slutten av mars, i tørketiden, så landskapet var brunt. Det var svært få biler den gangen, men alle hadde en hest, og alle gikk med våpen! Det var som å gå rett inn i en westernfilm. På den tiden var de fleste enten rike eller fattige, særlig det siste. Noe som gjorde forholdene enda vanskeligere, var at Nicaragua var i krig med Honduras på grunn av strid om et territorium, og seks måneder før jeg kom, var president Somoza García blitt myrdet, og det var blitt militær unntakstilstand i landet.»

 «Jeg skulle tjene i León, en universitetsby,» fortsetter Doris. «Jeg skjønte ikke så mye spansk, og studentene likte å spille meg et puss. Når jeg for eksempel tilbød meg å komme tilbake for å snakke med visse studenter om Bibelen, sa de ja, men lo når de oppgav ’navnene sine’. Én oppgav navnet på presidentens morder, og en annen oppgav navnet på en beryktet geriljasoldat! Det var et under at jeg ikke ble kastet i fengsel da jeg kom tilbake og spurte etter de studentene som hadde oppgitt disse navnene!»

En samtale med biskopen i Matagalpa

Omkring 13 mil nord for Managua ligger Matagalpa, omgitt av åser hvor man dyrker kaffe. Fire misjonærer fikk i oppdrag å arbeide i dette området i 1957. Agustín Sequeira, som den gang underviste i matematikk ved et universitet som ble drevet av nonner, husker godt den religiøse atmosfæren i Matagalpa på den tiden. Han sier: «De fleste var katolikker og redd for prestene, og spesielt for biskopen. Han var fadder for et av barna mine.»

Det at folk var så redd for prestene, gjorde at det var vanskelig for avdelingskontoret å skaffe misjonærene et sted å bo. Avdelingskontoret skulle for eksempel leie et hus til misjonærene og sa til eieren, som var advokat, at misjonærene ville komme til å holde kristne møter der. «Det er ikke noe problem,» sa han.

Doris Niehoff forteller hva som hendte senere: «Den dagen vi kom med alle møblene våre, møtte eieren oss med et bekymret uttrykk i ansiktet. Han sa at han hadde sendt oss et telegram hvor han rådde oss til ikke å komme. Hvorfor det? Biskopen hadde truet ham med at hvis han leide ut til oss, ville sønnen hans ikke få gå på den katolske skolen. Heldigvis hadde vi ikke fått telegrammet og hadde allerede betalt husleien for en måned.»

 «Vi fant et annet hus i løpet av den måneden, men det var ikke lett,» sier Doris videre. «Da biskopen forsøkte å øve press på eieren, som var en forretningsmann på stedet, sa den modige forretningsmannen: ’Vel, hvis du betaler meg 400 cordobas i måneden, så skal jeg kaste dem ut.’ Han fikk naturligvis ingen penger av biskopen. Men biskopen gav seg ikke. Han gikk til alle butikkene og satte opp plakater hvor han advarte folk mot å snakke med Jehovas vitner. Han sa også til butikk-eierne at de ikke skulle la oss få handle hos dem.»

Trass i misjonærenes nidkjærhet så det ikke ut til at noen i Matagalpa var innstilt på å ta standpunkt for sannheten. Agustín, som underviste i matematikk ved universitetet i byen, hadde imidlertid mange ubesvarte spørsmål. Han lurte for eksempel på hvorfor pyramidene fortsatt eksisterte, når faraoene, som bygde dem, for lengst var borte! Han kan fortsatt tydelig huske hvordan en av misjonærene besøkte ham og viste ham Bibelens svar på de spørsmålene han hadde. Han sier: «Jeg ble fascinert da jeg fikk vite at Bibelen lærer at mennesket ikke var skapt for å dø, men for å leve for evig på en paradisisk jord, og at de døde skal bli oppreist. Jeg forstod fort at dette var sannheten.» Hvordan reagerte så Agustín på det han lærte? «Jeg begynte å forkynne for alle på universitetet, hvor jeg underviste, deriblant for rektor, som var nonne,» sier Agustín. «Hun inviterte meg da hjem til seg om søndagen for å drøfte temaet ’verdens ende’. Da jeg kom, var til min overraskelse biskopen i Matagalpa der og ventet på meg.

’Min venn,’ sa han, ’de forteller meg at du er i ferd med å miste troen.’

’Hvilken tro?’ svarte jeg. ’Den jeg aldri har hatt? Det er nå jeg lærer å få den sanne tro.’»

Slik begynte en tre timer lang drøftelse, med nonnen som tilhører. Den begeistring Agustín følte for sin nyfunne tro,  fikk ham noen ganger til å være ganske direkte i sine uttalelser. Han kalte til og med den ukristne læren om menneskesjelens udødelighet et økonomisk innbringende påfunn som utnytter uvitende mennesker. For å illustrere dette sa han til biskopen: «Sett at moren min døde. Da ville jeg naturligvis gå til deg for at du skulle lese messe over henne siden hennes sjel var i skjærsilden. Du tar penger av meg for denne tjenesten. Etter åtte dager leser du en ny messe. Etter et år, enda en, og så videre. Men du sier aldri til meg: ’Min venn, nå vil jeg ikke lese flere messer, for nå er din mors sjel kommet ut av skjærsilden.’»

«Å,» sa biskopen, «det er fordi bare Gud vet når den kommer ut!»

«Hvordan kunne du så vite når den kom dit, slik at du kunne begynne å ta betalt av meg?» repliserte Agustín.

På et annet punkt under drøftelsen da Agustín begynte å sitere enda et skriftsted, sa nonnen til biskopen: «Se, monsignore! Han bruker en tvilsom bibel; den er luthersk!»

«Nei,» svarte biskopen, «det er den bibelen jeg gav ham.»

Etter hvert som drøftelsen fortsatte, ble Agustín overrasket over å høre biskopen si at en ikke skulle tro alt i Bibelen. Agustín sier: «Etter den drøftelsen var jeg overbevist om at kristenhetens presteskap foretrekker kirkens tradisjoner  framfor Guds Ord. De har samme holdning som de religiøse lederne på Jesu tid hadde.»

I februar 1962 ble Agustín Sequeira den første døpte forkynneren i Matagalpa. Han fortsatte å gjøre åndelige framskritt; senere tjente han som pioner og eldste, og siden 1991 har han vært medlem av utvalget i Nicaragua. Når det gjelder Matagalpa, er det oppmuntrende å kunne fortelle at det i tjenesteåret 2002 fantes to blomstrende menigheter med til sammen 153 forkynnere der.

Utrettelige spesialpionerer

Mange som tok imot det gode budskap om Guds rike, ble tilskyndt til å utvide sin tjeneste ved å begynne som pionerer. Blant disse var Gilberto Solís, hans kone, María Cecilia, og hans yngre søster, María Elsa. Alle tre ble døpt i 1961, og fire år senere ble de et svært effektivt spesialpionerteam. I forskjellige deler av landet var det ni forskjellige menigheter som enten var blitt dannet eller styrket av denne trioen. Denne  gruppen fikk blant annet i oppdrag å tjene på øya Ometepe i Nicaraguasjøen.

Ometepe har et areal på 276 kvadratkilometer. Den er formet av to vulkaner, den ene 1600 meter høy. Vulkanene gjør at øya sett ovenfra minner om et åttetall. De tre pionerene startet sin dag ved soloppgang. De tok buss så langt de kunne, og fortsatte så til fots — ofte barføtt — langs sandstranden og besøkte på den måten de mange landsbyene på øya. I løpet av en periode på 18 måneder organiserte de en rekke isolerte grupper som studerte Bibelen, over hele øya. Den største kom sammen i landsbyen Los Hatillos.

For mange av de nye forkynnerne hadde tobakksdyrking tidligere vært den viktigste inntektskilden, men nå tillot ikke lenger deres samvittighet, som var blitt opplært i samsvar med Bibelen, dem å ha slikt arbeid. Så de fleste satset på fiske, selv om det var mindre lukrativt. Hvor glad var ikke familien Solís over å se en slik tro i tillegg til de mange andre vitnesbyrdene om Jehovas rike velsignelse i tjenesten! Ja, forkynnerantallet i området steg snart til 32, noe som gjorde at det ble behov for en Rikets sal. En av de nye forkynnerne, Alfonso Alemán, som dyrket vannmeloner, var så vennlig å tilby et jordstykke hvor de kunne bygge en sal. Men hvordan skulle forkynnerne i Los Hatillos kunne skaffe til veie de midler de trengte for å kunne bygge?

Gilberto Solís organiserte frivillige som satte i gang å så vannmelonfrø, som bror Alemán forsynte dem med, på det jordstykket han hadde gitt som gave. Gilberto oppmuntret gruppen til å arbeide med disse vannmelonene som for Jehova og var selv et eksempel ved sitt harde arbeid. María Elsa, en liten, men energisk kvinne, forteller hvordan den lille gruppen av forkynnere tok seg av disse plantene. Hun sier: «Vi stod opp tidlig, mens det ennå var mørkt, og vannet marken.  Vi fikk tre gode avlinger. Bror Alemán brukte sin egen båt og fraktet melonene tvers over Nicaraguasjøen til Granada, hvor han solgte dem og kjøpte byggematerialer. Det var på den måten Rikets sal i Los Hatillos ble til, og det var derfor broren min omtalte den som den lille salen som var laget av vannmeloner.» Dette var den ringe begynnelsen. Nå er det tre blomstrende menigheter på Ometepe.

Den ydmyke og positive ånd som Gilberto, hans kone og hans søster la for dagen, og deres fullstendige tillit til Jehova rørte manges hjerte. Gilberto sa ofte: «Vi bør alltid betrakte de nye som unge kalver. De er nydelige, men de er fortsatt svake. La oss ikke bli irritert over deres svakheter, men i stedet hjelpe dem til å bli sterke.» Det at disse tre mønstergyldige pionerene hadde en slik holdning, var uten tvil noe som bidrog til at de kunne hjelpe 265 personer fram til innvielse og dåp! Gilbertos kone er nå død; hun døde trofast i en alder av 83 år. Gilberto selv merker at hans helse er blitt betraktelig svekket. Men hans ønske om å tjene Jehova er like sterkt som det alltid har vært. Da María Elsa for en tid siden ble spurt om hvordan hun følte det etter 36 år som spesialpioner, svarte hun: «Som den dagen da jeg begynte! Jeg er lykkelig, og jeg takker alltid Jehova for at han har ført oss inn i sin hellige organisasjon og gitt oss en liten plass i dette enestående åndelige paradis.» I årenes løp har mange arbeidsomme pionerer, i likhet med familien Solís, fått se mye Rikets frukt i Nicaragua, takket være Jehovas rike velsignelse.

Jordskjelvet i Managua i 1972

Like etter midnatt den 23. desember 1972 ble Managua hardt rammet av et jordskjelv som målte 6,2 på Richters skala, tilsvarende sprengkraften hos 50 atombomber. Avdelingskontoret lå i den østlige delen av Managua, bare 18 kvartaler fra jordskjelvets episenter. «Alle misjonærene hadde lagt seg,»  sier Levi Elwood Witherspoon, som var avdelingstilsynsmann den gangen. «Da rystelsene stanset, skyndte vi oss ut og stilte oss midt i gaten. Så fulgte to seismiske rystelser like etter hverandre. Hus falt sammen overalt omkring oss. En tykk støvsky fylte byen, og over sentrum vitnet et rødt lysskjær om at det var brutt ut brann.»

Jordskjelvets episenter befant seg rett under Managuas forretningsdistrikt, og i løpet av 30 sekunder ble byen ubeboelig. Overlevende, som møysommelig banet seg vei mellom murbrokkene, holdt nesten på å bli kvalt av støvet. Mange klarte ikke å berge livet. Noen anslår antall døde til over 12 000, men det nøyaktige tallet er ukjent. Omkring 75 prosent av husene i Managua ble ødelagt, noe som betydde at nesten 250 000 mennesker ble hjemløse. I løpet av de tre nærmeste dagene etter jordskjelvet flyktet omkring 100 000 ut av byen hver dag.

Kristen kjærlighet tilskynder andre til å komme til unnsetning

Ved middagstid samme dag som jordskjelvet inntraff, hadde avdelingskontoret fått en fullstendig rapport fra tilsynsmennene i menighetene i Managua. Disse trofaste brødrene hadde handlet hurtig, og de besøkte alle i menighetene for å finne ut hvilke behov de hadde. Det var gledelig at ingen av de over 1000 vitnene i byen hadde mistet livet, men over 80 prosent hadde mistet hjemmene sine.

Kristen kjærlighet tilskyndte Jehovas folk i nabolandene til hurtig å komme sine brødre til unnsetning, og i løpet av mindre enn 22 timer etter skjelvet kom lastebiler til avdelingskontoret med mat, vann, medisiner og klær. Ja, avdelingskontoret var faktisk et av de første stedene hvor det ble opprettet et senter med hjelpeforsyninger. Dessuten strømmet det til frivillige fra forskjellige menigheter i Nicaragua, og snart var alle travelt opptatt med å sortere klær og pakke mat og sende ut  disse tingene. Det begynte til og med å komme hjelpeforsyninger fra vitner i mer fjerntliggende deler av verden.

Dagen etter skjelvet kom avdelingstilsynsmannen sammen med besøkende representanter fra avdelingskontorene i Costa Rica, El Salvador og Honduras for å organisere ytterligere hjelp. Nicaraguanske vitner som bodde utenfor Managua, viste sin kjærlighet ved å åpne sine hjem for de brødrene som måtte forlate hovedstaden. De vitnene som ble igjen i Managua, ble organisert i grupper med tanke på møter og felttjeneste. Kretstilsynsmannen besøkte disse gruppene for å oppmuntre dem og for å levere hjelpeforsyninger.

På grunn av jordskjelvet led hele landet et økonomisk tap. Selv om livet etter hvert ble vanskeligere, fortsatte gjenoppbyggingen av Rikets saler og brødrenes hjem. Dessuten strømmet mange nyinteresserte til menighetene. Det var tydelig at Jehova så med velbehag på sitt folk, som fortsatte å sette Rikets interesser på førsteplassen i sitt liv. — Matt. 6: 33.

I årboken for 1975 stod det: «De fleste av de 14 menighetene i Managua-regionen kommer fortsatt sammen i bygninger med sprukne vegger eller ganske enkelt under et galvanisert blikktak på en eller annen gårdsplass. Det er interessant å merke seg at antall til stede på disse møtene er blitt fordoblet siden forrige år. Brødrene har hatt en 20 prosents økning over forrige års gjennomsnitt når det gjelder forkynnere. Det er nå 2689 som deler sannheten med andre, og 417 er blitt døpt.»

Denne vedvarende veksten gjorde at det gamle avdelingskontoret snart ikke var stort nok. Du kan sikkert forestille deg hvordan forkynnerne gledet seg da et nytt avdelingskontor og misjonærhjem ble fullført i desember 1974 — bare to år etter det store jordskjelvet. Det nye avdelingskontoret lå i El Raizón, en stille og fredelig gate 16 kilometer sør for sentrum av Managua.

 Misjonærenes gode eksempel når det gjelder kjærlighet og enhet

Helt siden de to Wallace-brødrene kom i 1945, har misjonærene i Nicaragua vært gode eksempler ved sin tro, utholdenhet og nestekjærlighet. Slike fine egenskaper førte til at misjonærene ble nærere knyttet til hverandre, og også til at misjonærene og de nicaraguanske brødrene ble knyttet nærere sammen. Misjonæren Kenneth Brian sier: «Etter jordskjelvet i Managua hjalp vi til på avdelingskontoret, bistod brødrene med å flytte ut av ødelagte hus og hjalp dem med å begrave døde slektninger. Når man arbeider sammen under slike  forhold, skapes det veldig nære bånd.» Marguerite Moore (tidligere Foster) sier om seg selv og de andre misjonærene: «Selv om vi var av forskjellige nasjonaliteter og hadde forskjellig bakgrunn og ulik personlighet, var det en forent, familiær stemning blant oss. Det hjalp oss til å glede oss over det oppdraget vi hadde fått, trass i at vi stadig kom til kort.»

Misjonærer som Kenneth og Sharan Brian ser det som et spesielt privilegium at de har tjent sammen med erfarne misjonærer som Francis og Angeline Wallace, Sydney og Phyllis Porter og Emily Hardin og har kunnet la seg inspirere av deres eksempel. «Alle arbeidet virkelig hardt,» forteller Sharan, «og det var tydelig at de likte det de holdt på med.»

I årenes løp var det mange misjonærektepar som også gjorde en fin innsats i reisetjenesten. Ja, den solide grunnvollen som ble lagt av ivrige misjonærer, bidrog i høy grad til den gledelige åndelige veksten som fant sted i Nicaragua de første tre tiårene etter at forkynnelsen begynte der. Men dette åndelige byggverket skulle komme til å bli satt på prøve, ikke av et nytt jordskjelv, men av noe som var mer langvarig og bød på større åndelige farer — nasjonalisme og revolusjon. — 1. Kor. 3: 12, 13.

Satt på prøve av revolusjonens flammer

I slutten av 1970-årene feide en politisk revolusjon gjennom Nicaragua. Den ble ledet av Sandinistfronten for Nasjonal Frigjøring (spansk: Frente Sandinista de Liberación Nacional, FSLN). Til slutt ble det politisk-militære dynastiet som hadde hatt makten de siste 42 årene, styrtet. Ruby Block, som var misjonær i Nicaragua i 15 år, sier om denne perioden: «I disse årene med økt politisk propaganda følte alle at nervene stod på høykant. Det kom stadig til voldsomme konfrontasjoner mellom det militære og sandinistene. Vi måtte stole fullt ut på Jehova for å kunne utføre vår tjeneste.»

 Trass i sin kristne nøytralitet i politiske spørsmål ble Jehovas vitner ofte beskyldt av sandinist-sympatisører for å være agenter for enten Somoza-regimet eller den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA. Det ble også pisket opp en sterk motvilje mot utlendinger. En gang misjonæren Elfriede Urban var ute i tjenesten, var det en mann som anklaget henne for å være spion. «Hvordan i all verden kan du mene det?» sa hun. «Jeg har verken kamera eller båndopptaker med meg. Og hvem eller hva skulle jeg spionere på i dette strøket?»

Han svarte: «Du er så godt opplært at øynene dine er kameraet og ørene dine og hjernen din er båndopptakeren.»

På den tiden ropte folk stadig et populært slagord i Managuas gater: «Det er ingen motsetning mellom kristendom og revolusjon!» Denne tankegangen, som var blitt svært populær i Latin-Amerika i 1970-årene, gjenspeilte frigjøringsteologien, en teologisk retning som var knyttet til en marxistisk bevegelse innenfor den katolske kirke. Ifølge et oppslagsverk (Encyclopædia Britannica) var formålet med frigjøringsteologien å hjelpe «de fattige og undertrykte ved hjelp av [religiøst] engasjement i politiske og sosiale saker».

Ruby Block forteller: «Det folk gjerne spurte oss om på den tiden, var: ’Hva mener du om revolusjonen?’ Vi forklarte at Guds rike er den eneste løsningen på menneskehetens problemer.» Det var en utfordring å være lojal mot Jehova i det ustabile politiske klimaet. Ruby fortsetter: «Jeg bad stadig til Jehova om styrke til å fortsette å være nøytral, ikke bare i ord, men også i sinn og hjerte.»

Etter flere måneder med harde kamper satte FSLN i gang en omfattende offensiv i mai 1979 for å styrte Somoza-regimet. President Somoza Debayle ble tvunget til å forlate landet, og hans nasjonalgarde ble oppløst. I juli samme år overtok den nye «juntaen for nasjonal gjenoppbygging» makten. Man  anslår at 50 000 nicaraguanere mistet livet i løpet av revolusjonen.

Hvordan gikk det med brødrene? Denne opplysningen ble gitt i Vår tjeneste for Riket i november 1979: «Brødrene er ved godt mot, fortsetter å komme sammen på møter og er i ferd med å gjenoppta sitt forkynnelses- og undervisningsarbeid. I hele den tiden da urolighetene har pågått, er det . . . tre av brødrene som har mistet livet. Mange mistet sitt hjem, men siden de fleste av dem var leieboere, besto det største tapet i at eiendelene deres ble plyndret og ødelagt. Det er få transportmidler som er i funksjon. De fleste busser er ødelagt, veiene er ennå ikke helt satt i stand, og det er svært lite bensin å få tak i.» Men større prøvelser var i vente for Jehovas folk.

Arrestasjoner og utvisninger

Brødrene forstod snart at de nye makthaverne ikke likte at Jehovas vitner inntok et nøytralt standpunkt. Tolldepartementet gjorde det for eksempel vanskelig å importere litteratur. Dessuten ble det i 1981 vedtatt en lov som krevde at alle sivile og religiøse organisasjoner skulle registrere seg på nytt for  å bli juridisk anerkjent. Inntil brødrene fikk en slik anerkjennelse, ble deres tidligere juridiske status suspendert. Dessverre fikk de ingen svar på sine søknader om å bli registrert på nytt.

I september 1981 ble Andrew og Miriam Reed arrestert mens de var opptatt i kretstjenesten i det sentrale høylandet. I ti dager satt de i varetekt i flere forskjellige fengsler og under de mest ubehagelige forhold. Til slutt ble de ført til sikkerhetspolitiets hovedkvarter, hvor de for det meste satt i hver sin celle. De ble stadig forhørt, ofte i timevis i strekk. Sikkerhetspolitiet prøvde å få dem til å fortelle navnene på de ansvarlige brødrene. Begge ble fortalt at ektefellen hadde innrømmet å være agent for CIA, enda ekteparet Reed ikke engang var amerikanske statsborgere! Til slutt ble det sagt til dem at det hele var en misforståelse. Selv om det aldri ble reist noen formell tiltale mot dem, ble de utvist fra landet og sendt til Costa Rica. Før de forlot landet, fikk de imidlertid beskjed om at myndighetene ikke godtok at Jehovas vitner nektet å bære våpen, og at hver eneste nicaraguaner måtte være villig til å slåss for sitt land.

Brødrene i utvalget ved avdelingskontoret var føre var og intensiverte opplæringen av nicaraguanske brødre, slik at disse kunne føre tilsyn med arbeidet dersom avdelingskontoret ble stengt. Dessuten ble det holdt et kurs for kretstilsynsmenn og deres stedfortredere, og det ble undervist en rekke klasser ved Rikets tjenesteskole for eldste og en del menighetstjenere og ved pionertjenesteskolen. Men det var vanskelig å samle større grupper.

Ett eksempel er det som skjedde i byen Masaya. Byens myndigheter hadde lovt brødrene at de skulle få bruke byens stadion til ett av to områdestevner med temaet «Lojalitet mot Riket», som skulle holdes i desember 1981. Men bare 36 timer før stevnet skulle holdes, brøt myndighetene sitt løfte.  Avgjørelsen skrev seg ikke fra borgermesterens kontor der i byen, men fra de sentrale myndigheter. Det var imidlertid fortsatt litt tid igjen, så dagen før stevnet traff brødrene en avtale med en søster om at de kunne bruke hønsefarmen hennes som alternativt stevnested. Den lå cirka åtte kilometer utenfor Managua. For å gjøre det mulig å ha stevnet der arbeidet mange frivillige hele natten. Over 6800 brødre fikk i all hast muntlig beskjed om hvor stevnet skulle holdes.

Avdelingskontoret blir stengt

Lørdag den 20. mars 1982, kl. 6.40, holdt Ian Hunter på med å lage frokost til de andre misjonærene. Utenfor kom en buss fylt med immigrasjonstjenestemenn og soldater. Soldatene, som hadde automatvåpen, omringet avdelingskontoret og misjonærhjemmet. Ian forteller: «Tjenestemennene gav oss ordre om å pakke. Hver enkelt av oss fikk bare lov til å ta med én koffert og en liten håndveske. De ville ikke gi noen forklaring — de sa bare at de skulle føre oss til et hus hvor vi skulle  være en kort tid mens det ble foretatt visse undersøkelser. Reiner Thompson, koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret, så sitt snitt til å gå inn på kontoret uten å bli sett. Derfra ringte han til de andre misjonærhjemmene og sa fra om hva som skjedde.»

Ruby Block sier: «Den dagen lærte jeg hva Paulus mente da han sa: ’Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres anmodninger bli gjort kjent for Gud ved bønn og påkallelse . . . og Guds fred, som overgår all tanke, skal vokte deres hjerter og deres forstandsevner.’ (Fil. 4: 6, 7) Mens en bevæpnet soldat stod på kjøkkenet og så på, ledet Reiner Thompson oss i bønn, og deretter sa vi alle et inderlig ’amen’. Etter det følte vi en fullstendig ro i hjertet, enda vi ikke visste hva dagen kom til å bringe. Vi følte oss trygge på at uansett hva som skjedde, ville Jehova gi oss den styrken vi trengte til å takle situasjonen. Det jeg lærte den dagen, er noe jeg alltid kommer til å huske med dyp verdsettelse.»

Bror Hunter forteller hva som skjedde videre: «De førte oss inn i bussen og kjørte oss til en gammel kaffeplantasje ute på landsbygda. Jeg minnet tjenestemennene om at vi som utenlandske statsborgere hadde rett til å snakke med våre ambassader. De svarte at siden det var blitt erklært unntakstilstand i begynnelsen av uken, var alle slike rettigheter opphevet, og de sa at vi så snart vi var ute av landet, kunne snakke med hvem vi ville. Det var den første indirekte bekreftelsen vi fikk på at vi skulle utvises fra Nicaragua.» Den samme dagen ble de ni misjonærene som bodde på avdelingskontoret, kjørt i grupper til grensen mot Costa Rica.

I mellomtiden handlet misjonærene ved de to andre misjonærhjemmene raskt, som følge av bror Thompsons telefonoppringning. Med hjelp fra nicaraguanske brødre flyttet de mye utstyr, blant annet en offsetpresse, og reddet unna mange  personlige eiendeler. Da immigrasjonstjenestemennene kom, ble de overrasket over å oppdage at husene var nesten tomme, og at misjonærene holdt på med å pakke koffertene sine. Samme kveld ble de ti misjonærene ved disse to misjonærhjemmene kjørt til flyplassen. «De påstod at vi var kontrarevolusjonære,» forteller Phyllis Porter, «men likevel var det ingen som foretok noen sikkerhetskontroll av oss eller av bagasjen vår. Vi fikk ingen flybilletter, men bagasjelappene våre viste at vi ble sendt til Panama.» Nå var det bare to misjonærer igjen i landet — et britisk ektepar som var opptatt i kretstjenesten — men de ble utvist fra landet noen måneder senere.

Etter noen dager ble misjonærene gjenforent på avdelingskontoret i Costa Rica. Der fikk de nye oppdrag av det styrende råd. De skulle fortsette sin tjeneste i land i nærheten — Belize, Ecuador, El Salvador og Honduras. Reiner og Jeanne Thompson og Ian Hunter ble en tid i Costa Rica, slik at de kunne holde kontakten med de brødrene som nå førte tilsyn med arbeidet i Nicaragua.

Hvordan klarte de nicaraguanske brødrene seg? Bror Hunter fortalte den gangen: «Våre kjære brødre felte noen tårer da de fikk høre at vi var blitt utvist, men de holder stø kurs framover. De som utgjør det nyutnevnte landsutvalget, tar ledelsen med fast hånd, og vi er sikker på at de kommer til å gjøre en god jobb.» Félix Pedro Paiz, en nicaraguansk bror som har vært kretstilsynsmann i mange år, forteller hvordan brødrene følte det da misjonærene måtte reise: «Vi følte et stort savn, for de hadde virkelig gitt av seg selv og vært lojale. Men deres eksempel hadde styrket brødrene og lagt et godt grunnlag for arbeidet her i landet.»

Restriksjoner, men ikke forbud

Noen ganger misforstår politiske myndigheter Jehovas vitners nøytrale standpunkt med hensyn til politikk, krig og  sosiale konflikter. Dette fører ofte til at de inntar motstridende holdninger til Guds folk. Under Somoza-regimet i 1950- og 1960-årene beskyldte for eksempel noen motstandere brødrene for å være kommunister. Men nå hevdet sandinistene at de var agenter for den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA. Mediene gav også sitt besyv med og stemplet dem som «kontrarevolusjonære».

Jehovas vitners virksomhet ble aldri forbudt , men i perioden fra 1982 til 1990 ble de pålagt klare restriksjoner som grep inn i deres religionsfrihet. De fikk for eksempel ikke lov til å føre litteratur inn i landet. Dessuten ble det organisert et system som innebar at det de gjorde, ja faktisk det folk i sin alminnelighet gjorde, ble nøye overvåket.

 De blir overvåket av spioner i nabolaget

En håndbok som er utgitt av det amerikanske kongress- og nasjonalbiblioteket, sier: «Like etter revolusjonen bygde FSLN også store organisasjoner som representerte de mest populære interessegruppene i Nicaragua.» Disse gruppene omfattet arbeidere, en kvinneforening, kvegoppdrettere, gårdbrukere og gårdsarbeidere. «Innen 1980 omfattet sandinistorganisasjonene omkring 250 000 nicaraguanere,» sier håndboken. En av de mektigste av disse organisasjonene var Sandinistiske forsvarskomiteer (spansk: Comités de Defensa Sandinista, CDS), som drev sin virksomhet i kommunistisk stil. CDS bestod av lokale komiteer og gjennomførte en folketelling kvartal for kvartal i byene og «visste derfor hvor alle bodde,» sier den samme håndboken. De kunne samle inn og spre nyttig informasjon for regjeringen.

Snart ble Jehovas vitners virksomhet nøye overvåket, framfor alt på grunn av den intense hetsen som var blitt drevet mot dem. Personer som var mistenkt for kontrarevolusjonær virksomhet og «ideologisk avvik», ble jevnlig angitt til de sandinistiske myndighetene av det lokale CDS. Ofte ble disse personene så arrestert av agenter for generaldirektoratet for statens sikkerhet, en hemmelig politistyrke.

En av oppgavene til CDS var å organisere vakttjeneste om natten. Vanlige mennesker, både menn og kvinner, ble pålagt å utføre denne vakttjenesten på omgang for å sjekke om det foregikk noen kriminell eller kontrarevolusjonær virksomhet i nabolaget. Jehovas vitner var ikke med på denne vakttjenesten, og de tillot heller ikke at hjemmene deres ble brukt til ukentlige CDS-møter. Men de gikk med på å utføre annet frivillig arbeid, for eksempel rengjøring av gatene. Likevel ble vitnene sett på som fanatikere og som  en fare for staten. En bror sier: «Nesten hele denne tiårsperioden stod det malt ’Vi holder øye med dere’ på forsiden av huset mitt.»

Forsiktige, men modige

For ikke å vekke unødig oppmerksomhet var brødrene forsiktige når de gikk på kristne møter og deltok i forkynnelsesarbeidet. Møtene ble holdt i små grupper på størrelse med en familie, utenfor offentlighetens søkelys, enten i private hjem eller i anonyme Rikets saler. Brødrene pleide ikke å synge Rikets sanger på møtene; det kom an på hvordan forholdene var i nabolaget. Etter hvert begynte forkynnerne å bruke et nummer i stedet for navnet sitt når de skulle skrive på de forskjellige skjemaene og rapportene som menigheten brukte. Og interesserte ble ikke invitert til møtene før de hadde studert i minst seks måneder og hadde gjort åndelige framskritt.

Stevnene var forholdsvis små, og programmet var forkortet. Disposisjonene til talene og annet stevnestoff ble sendt til hver menighet, hvor de eldste organiserte og presenterte programmet på menighetsbasis med hjelp fra kvalifiserte menighetstjenere. Medlemmene av landsutvalget og de reisende tilsynsmennene besøkte så mange av disse stevnene som mulig.

Hvor stevnene skulle holdes, ble bekjentgjort fra munn til munn, og det hendte aldri at et stevne måtte avlyses. Men noen ganger måtte man bytte stevnested i siste liten. Det skjedde for eksempel med et stevne som skulle holdes ute på landet i 1987, på gårdsplassen hjemme hos en bror. Det var gjort forberedelser til at det skulle komme rundt 300 stykker. Plutselig dukket en militær offiser og hans menn opp. «Hva er det som skal foregå her?» spurte han.

 «Vi skal ha selskap,» svarte broren, som kunne se på mannens støvler at han var fra sikkerhetspolitiet. Så gikk de. Brødrene og søstrene var sikker på at myndighetene var blitt mistenksomme, så de jobbet hele natten med å demontere og fjerne alt sammen. Klokken fem om morgenen var stolene, plattformen og alt kjøkkenutstyret ikke bare borte, men også satt på plass et annet sted, omkring halvannen kilometer unna. Spreke unge løpere sa ifra til brødrene om det nye stedet. Utpå formiddagen kom det mange væpnede soldater til det første stedet i håp om å sette en stopper for stevnet, hente unge menn til å utføre militærtjeneste og arrestere de brødrene som tok ledelsen. Men de fant bare huseieren.

«Hvor er alle folkene?» spurte offiseren.

«Vi hadde selskap i går kveld, men det er over nå,» svarte broren.

«Har dere ikke stevne?» spurte offiseren.

«Se selv,» sa broren. «Det er ingenting her.»

Offiseren var ikke fornøyd. «Hva med de teltene som var her i går?» spurte han.

«Selskapet er over,» gjentok broren. «De tok med seg alt og gikk.»

Da gikk soldatene. Men brødrene var samlet et annet sted og gledet seg over et åndelig oppbyggende program.

«Se, jeg sender dere ut som sauer blant ulver,» sa Jesus, «vis dere derfor å være forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer.» (Matt. 10: 16) Forkynnerne fulgte dette rådet, ikke bare i forbindelse med møter og stevner, men også i forbindelse med felttjenesten. Derfor gikk de ikke ut i store grupper, men gikk to og to i distrikter som de hadde fått på forhånd. Kretstilsynsmannen Félix Pedro Paiz forklarer: «Vi måtte være veldig forsiktige. Det eneste vi  hadde med oss på feltet, var en bibel. Hver dag var det en ny bror som fikk beskjed om å bli med meg ut på feltet. I noen menigheter jeg besøkte, gikk jeg til én bokstudiegruppe tirsdag kveld, en annen om torsdagen og enda en om søndagen. I noen deler av landet kunne vi lempe litt på disse forsiktighetsreglene.»

Eiendommer beslaglegges, brødre arresteres

En natt i juli 1982 ble flere Rikets saler i forskjellige deler av landet invadert av store gjenger på mellom 100 og 500 mann, ledsaget av agenter fra sikkerhetspolitiet. De beslagla salene «i folkets navn». Den 9. august, mellom klokken sju og ni om kvelden, ble også fem andre Rikets saler, en stevnehall og den bygningen som hørte til avdelingskontoret i El Raizón-gaten, konfiskert. Etter at misjonærene var blitt utvist i mars, hadde seks nicaraguanske brødre og det ene gjenværende misjonærekteparet fortsatt å bo på avdelingskontoret for å passe på eiendommen. Men med en spottende mobb i ryggen sørget etter hvert myndighetene for at også de måtte ut, og de fikk ikke engang lov til å ta med seg sine personlige eiendeler.

 Regjeringen gav CDS myndighet over alle beslaglagte Rikets saler, som nå gikk under betegnelsen «folkets eiendom». Det het seg at salene skulle gjøres om slik at de kunne brukes av offentligheten. Til slutt var 35 av i alt 50 eiendommer ulovlig okkupert, selv om de aldri ble formelt beslaglagt.

I denne tiden med stor nasjonalisme ble ansvarlige brødre ikke bare nøye overvåket, men også ofte truet. I noen strøk trakasserte CDS-mobber våre brødre utenfor hjemmene deres i timevis. De ropte ut beskyldninger og politiske slagord mot dem. Folk fra sikkerhetspolitiet ransaket noen av hjemmene deres, som i noen tilfeller også ble plyndret. En rekke eldste, deriblant medlemmer av landsutvalget, ble arrestert og fikk hard behandling.

En av de første eldste som opplevde dette, var Joel Obregón, som var kretstilsynsmann på den tiden. Den 23. juli 1982 omringet sikkerhetspolitiet det huset hvor han og hans kone, Nila, var på besøk, og arresterte ham. Først etter fem uker med iherdige forsøk fikk Nila lov til å se mannen sin, men bare i tre minutter og i nærvær av en væpnet politimann. Det var tydelig at Joel var blitt mishandlet, for Nila la merke til at han var blitt tynn og hadde problemer med å snakke. «Joel vil ikke samarbeide med oss,» sa en politimann til henne.

Etter at Joel hadde vært holdt i fangenskap i 90 dager, ble han til slutt satt fri — 20 kilo lettere. Eldste i andre deler av landet ble også arrestert, forhørt og så satt fri. Som deres ulastelighet styrket deres brødre! — Se rammen «Et tøft møte med det hemmelige politi» på sidene 99—102.

Militærtjeneste — unge kristne settes på prøve

I 1983 ble det vedtatt en lov om alminnelig verneplikt som særlig berørte de yngre brødrene. Det ble innført et  system som ble kalt «patriotisk militærtjeneste», og som gjorde at menn mellom 17 og 26 år hadde en lovfestet plikt til å bruke to år i aktiv tjeneste og så høre til reservetroppene i to år. Ved innrulleringen til militærtjeneste ble de ført direkte til en militærleir for å få opplæring. Det fantes ingen ordning for dem som nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner. De som nektet, ble holdt i varetekt til rettssaken kom opp, og så måtte de sone en dom på to års fengsel. Brødrene møtte denne prøven med stort mot, fast bestemt på å forbli lojale mot Jehova.

Vi kan nevne et eksempel. Den 7. februar 1985 var Guillermo Ponce, en 20 år gammel alminnelig pioner i Manauga, på vei for å lede noen hjemmebibelstudier da han ble pågrepet av politiet. Fordi han ikke hadde noe militært identitetskort, ble han sendt til en militær treningsleir. Men i stedet for å gripe til våpen begynte han å forkynne for unge rekrutter. En av offiserene som så dette, snerret til ham: «Dette er ikke noen kirke; det er en militærleir. Her skal du lyde oss!» Guillermo svarte ved å sitere det som står i Apostlenes gjerninger 5: 29: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» Den sinte offiseren, en kubaner som gav militær opplæring, snappet bibelen fra ham og truet ham ved å si: «Vi skal ha en prat i kveld» — noe som betydde at Guillermo skulle gjennomgå en form for psykisk tortur som skulle knekke viljen hans.

Heldigvis ble det ikke noe av det som offiseren hadde truet med. Men tre dager senere ble Guillermo overført til et fengsel hvor han satt i ni måneder under primitive forhold. Likevel fortsatte han sin pionertjeneste, og han ledet bibelstudier og til og med møter i fengselet. Senere i denne vanskelige tiden ble Guillermo en verdifull støtte for landsutvalget.

 I stedet for å bli fengslet ble noen unge brødre tvunget til å dra opp i fjellene for å bli med i militære enheter som ble kalt irregulære krigsbataljoner. Hver bataljon bestod av fem eller seks kompanier på 80—90 mann som fikk kampopplæring i fjelljungelen, hvor de hardeste kampene mot contras-styrkene (geriljaen i opposisjon til sandinistene) fant sted. Selv om brødrene nektet å ta på seg militæruniformer og  gripe til våpen, ble de tvunget til å bli med ut i kampsoner. De ble også straffet og utskjelt.

Giovanni Gaitán, som var 18 år, ble utsatt for en slik behandling. Det ble gjort forsøk på å tvinge ham inn i militæret rett før områdestevnet i desember 1984, hvor han hadde håpet å bli døpt. Han ble sendt til en militær treningsleir hvor soldater i 45 dager prøvde å tvinge ham til å lære å bruke en rifle og å kjempe i jungelen. Men Giovannis samvittighet var oppøvd i samsvar med Bibelen, så han nektet å «lære å føre krig». (Jes. 2: 4) Han gikk ikke i militæruniform, og han bar ikke våpen. Likevel ble han tvunget til å marsjere med soldatene de neste 27 månedene.

Giovanni sier: «Jeg holdt meg sterk ved å be hele tiden. Jeg mediterte over det jeg hadde lært tidligere, og jeg forkynte for alle de soldatene som viste interesse. Jeg tenkte ofte på det salmisten sa: ’Jeg skal løfte mine øyne til fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Jehova, han som dannet himmel og jord. Han kan umulig tillate din fot å vakle. Han som vokter deg, kan umulig bli døsig.’» — Sal. 121: 1—3; 1. Tess. 5: 17.

Selv om Giovanni ble tvunget til å befinne seg midt i striden cirka 40 ganger, kom han uskadd fra det. Etter at han hadde fått reise hjem igjen, den 27. mars 1987, ble han døpt, og kort tid senere ble han pioner. Mange andre trofaste unge brødre erfarte noe lignende. — Se rammen «Tvunget inn i kampsonen», på sidene 105, 106.

De forsvarer sitt nøytrale standpunkt

Den regjeringskontrollerte pressen og også CDS kom med falske beskyldninger mot Jehovas vitner. De påstod at når Jehovas vitner gikk fra hus til hus, så drev de en kampanje mot den «patriotiske militærtjeneste». Vitnene ble  anklaget for å undergrave den nasjonale sikkerhet ved å overtale nicaraguanske ungdommer til å nekte militærtjeneste. Selv om disse påstandene var grunnløse, ble de gjentatt såpass ofte at påtalemyndigheten og dommerne ble fordomsfulle. Noe som gjorde saken verre, var at noen ledere i framstående evangeliske kirker som sa at de støttet revolusjonen, også anklaget dem som var nøytrale av religiøse grunner, og stemplet dem som «folkets fiender».

Et av Jehovas vitner som var advokat, førte ankesakene for 25 unge brødre som var dømt til to års fengselsstraff for å ha nektet militærtjeneste. Fordi loven ikke gav rom for å nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner, var målet for ankene å få dommene redusert. Det ble lagt vekt på at brødrene hadde rent rulleblad og ikke hadde motsatt seg arrestasjon. Dette førte til at noen av dommene, men ikke alle, ble redusert med 6 til 18 måneder.

Julio Bendaña, en bror som var til stede ved rettssakene, sier: «Det er interessant å se at bortsett fra Jehovas vitner var det ingen unge som nektet militærtjeneste av religiøse grunner. Jeg var stolt over å se våre 17-åringer forsvare sin nøytralitet med sterk overbevisning framfor en dommer og en militær aktor mens de var omgitt av tilskuere som var imot dem.» — 2. Kor. 10: 4.

Trykking og stensilering under jorden

I denne perioden fortsatte det styrende råd å gi brødrene i Nicaragua hjelp og veiledning gjennom avdelingskontoret i Costa Rica og landsutvalget i Nicaragua. Men det var forbudt å innføre litteratur, så hvordan skulle forkynnerne få «mat i rette tid»? (Matt. 24: 45) Enda en gang sørget Jehova for en utvei.

I 1985 klarte brødrene å skaffe seg studieartiklene i Vakttårnet og annet bibelsk stoff med hjelp fra et kommersielt  trykkeri. Men dette var risikabelt, for det gjorde det mulig for motstandere å skade arbeidet. Det ble derfor bestemt at brødrene skulle bruke den offsetpressen som var blitt brukt til å trykke stevneprogrammer og innbydelsessedler til minnehøytiden helt til avdelingskontoret ble stengt. Pressen ble installert hjemme hos en søster som bodde utenfor Managua.

I november det samme året ble dessverre denne pressen beslaglagt av myndighetene. Brødrene lot seg imidlertid ikke stanse av det. De gikk straks i gang med å reparere en gammel stensilmaskin, som de kalte Hanen. Den var før blitt brukt til å stensilere løpesedler, brev og programmer. Da det viste seg å være vanskelig å få tak i deler, klarte brødrene å få tak i en annen brukt stensilmaskin, som de kalte Kyllingen. Senere fikk de også en maskin fra avdelingskontoret i El Salvador. De holdt seg til terminologien fra hønsehuset og kalte den Høna.

En ikke fullt så avansert, men på ingen måte mindre vellykket mangfoldiggjøringsmetode bestod i at de tok i bruk  duplikatorplater. Brødrene kalte disse platene las tablitas, de små platene. Pedro Rodríguez, en møbelsnekker som var blitt døpt i 1954, laget dem. Han satte sammen to rektangulære rammer ved hjelp av hengsler. I den øverste rammen var det spent et finmasket nett, og i den nederste var det en plate av glass eller tre. Konstruksjonen var enkel, og det var mangfoldiggjøringsmetoden også. En papirstensil som teksten var skrevet inn på med skrivemaskin, ble lagt inn i den øverste rammen mot nettet, og et blankt ark ble anbrakt i den nederste rammen. Ved hjelp av en valse ble nettet påført sverte, og etter hvert avtrykk ble det lagt inn et nytt blankt ark.

Dette var en møysommelig metode, men den ble brukt til å framstille flere publikasjoner, blant annet sangboken Syng lovsanger for Jehova, med alle de 225 sangene. Edmundo Sánchez, som var engasjert i mangfoldiggjøringen, minnes denne tiden og sier: «Så snart brødrene hadde vent seg til å bruke de små platene, produserte de 20 sider i minuttet. Bare av sangboken produserte vi alt i alt omkring 5000 eksemplarer.»

Edmundos kone, Elda, var en av de første søstrene som var med å lage papirstensiler til stensilmaskinene. I tillegg til at hun tok seg av datteren deres, begynte hun tidlig om morgenen å skrive av studieartikler fra Vakttårnet og arbeidet ofte til sent på kveld. Hun hadde sin egen manuelle skrivemaskin som hun brukte til dette. Hun forteller: «Edmundo pleide å gi meg et blad som han hadde  fått fra Costa Rica. Jeg visste aldri hvor mange grupper det var som arbeidet med stensiliering, eller hvordan de arbeidet; jeg visste bare hva jeg skulle gjøre. Jeg var klar over at hvis vi ble oppdaget, ville huset vårt, møblene våre — alt — bli beslaglagt, og vi ville bli arrestert og kanskje bli blant de mange som bare ’forsvant’. Men vår kjærlighet til Jehova og vår frykt for ham jaget bort eventuell menneskefrykt.»

Stensileringsrommene

Guillermo Ponce husker hvordan stensileringsrommene var. Han var korrekturleser og kontaktperson mellom dem som laget stensilene, og dem som stod for selve stensileringen og distribueringen. Han forteller: «Stensileringen foregikk i hjemmene til enkelte vitner. Hvert arbeidssted var et rom som var bygd inni et annet rom, noe som gjorde at man ikke hadde så stor plass å snu seg på. For at ikke lyden fra stensilmaskinen skulle høres, plasserte vi en båndspiller eller en radio rett utenfor det rommet hvor stensileringen foregikk, og skrudde opp volumet.»

Gjennomvåte av svette arbeidet brødrene lange dager i ni—ti timer i disse små rommene med å stensilere Vakttårnet og andre publikasjoner. Det hendte at naboene ble nysgjerrige, eller at noen informerte myndighetene, og da måtte hele virksomheten flyttes til et annet hjem på et øyeblikks varsel.

Arbeidet ble regnet som Betel-tjeneste, og de som utførte det, var unge, ugifte brødre. Felipe Toruño var 19 år og var nylig blitt døpt da han ble innbudt til å arbeide på et av disse stedene. Han forteller: «Førsteinntrykket var et ørlite, nesten lufttett rom med en sterk lukt av korrekturlakk. Varmen var uutholdelig, og et lite lysrør var den eneste lyskilden.»

 Det var andre utfordringer også. Når en maskin trengte reparasjon — og det hendte rett som det var — var det ikke bare å ta den med til et verksted. Da ville folk spørre: «Hvem er det som eier denne stensilmaskinen? Hva er det som blir stensilert? Er arbeidet godkjent av myndighetene?» Brødrene måtte derfor gjøre reparasjonene selv og noen ganger til og med lage deler. Et annet problem var at strømmen ofte ble borte. «Fordi arbeidslagene ikke ville ligge etter med produksjonen, hendte det at jeg fant dem i fullt arbeid i lyset fra en parafinlampe og med sotflekker på nesen,» forteller bror Ponce. «Disse kjekke unge mennenes arbeidsinnsats, villighet og selvoppofrende ånd ansporet meg til å holde det gående.»

Noen dyrebare minner

Felipe Toruño har gode minner fra de fire årene han var med på å stensilere i det skjulte. «Jeg tenkte alltid på at brødrene med forventning så fram til å få denne viktige åndelige føden,» sier han. «Så til tross for at det ikke var så lett alltid, tjente vi med glede.» Omar Widdy, som deltok i dette arbeidet fra juni 1988 til det opphørte i mai 1990, sier: «Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg, var den kjærlige atmosfæren blant brødrene. De nye var villige og ivrige etter å lære og ble undervist i de ulike oppgavene med stor tålmodighet. Arbeidsforholdene var ikke ideelle, men de frivillige arbeiderne, som riktignok var unge, var åndelige menn som hadde dyp forståelse av verdien av de ofrene denne spesielle tjenesten medførte.»

Giovanni Gaitán arbeidet også på de spesielle stedene hvor stensileringen foregikk. Han forteller: «Det som hjalp oss til å holde motet oppe, var kjærligheten til Jehova og hans organisasjon. Ingen av oss fikk utbetalt noen godtgjørelse, men det bekymret oss ikke — vi hadde det vi trengte.  Selv hadde jeg allerede vært oppe i flere situasjoner hvor jeg måtte stole helt og fullt på Jehova. Så jeg gjorde meg ikke noen bekymringer med hensyn til mine materielle behov. Brødre som Guillermo Ponce, Nelson Alvarado og Felipe Toruño var riktignok unge, men de var gode eksempler for meg. De eldre brødrene som tok ledelsen, styrket meg også. Ja, når jeg nå ser tilbake, må jeg si at hele denne opplevelsen virkelig gjorde livet mitt rikere.»

Alle de som deltok i arbeidet under jorden, så at Jehova støttet dem på så mange måter, også når det gjaldt selve stensileringen. Bror Gaitán sier:«Normalt holder én stensil til mellom 300 og 500 avtrykk. Vi klarte å få 6000!» Hvorfor var det så nødvendig å utnytte stensilene og andre materialer maksimalt? I tillegg til at det var vareknapphet i landet, var den slags utstyr bare å få tak i i statskontrollerte forretninger, og hvis noen kom og ville ha et ualminnelig stort parti av en vare, ville det bli lagt merke til, og kjøperen kunne risikere å bli arrestert. Ja, Jehova velsignet brødrenes innsats, for med unntagelse av den gangen den første offsetpressen ble beslaglagt, hendte det ikke en eneste gang at myndighetene fant eller stengte noen av arbeidsstedene.

Brødre som jobbet for å forsørge sin familie, hjalp også til med dette arbeidet, noe som ofte var forbundet med stor risiko. Mange var for eksempel med på å levere litteraturen rundt om i landet og brukte sine egne kjøretøyer til det. Noen ganger reiste de hele dagen og passerte mange militære kontrollposter. De visste at hvis de ble tatt, kunne de bli fratatt kjøretøyet, bli arrestert og til og med bli kastet i fengsel. Men de lot seg ikke skremme. Disse brødrene var naturligvis avhengig av full støtte fra sin kone, og noen av disse spilte også en viktig rolle i denne vanskelige tiden, som vi nå skal se.

 Modige åndelige kvinner

Mange kristne kvinner viste enestående mot og lojalitet i de årene arbeidet i Nicaragua var underlagt restriksjoner. I samarbeid med sine menn gjorde de det mulig å la stensilering foregå i all hemmelighet i hjemmene sine, ofte i flere måneder om gangen. De laget også mat til arbeiderne og dekket utgiftene selv. «Det oppstod et nært, kristent bånd mellom oss unge brødre og disse søstrene,» forteller Nelson Alvarado, som var med på å koordinere stensileringen. «De ble som mødre for oss. Og vi, som ble som sønner for dem, skaffet dem mye arbeid. Det hendte at vi arbeidet til klokken fire om morgenen for å stensilere det vi skulle, eller for å nå en tidsfrist, særlig når noe ekstra arbeid stod for tur, for eksempel brosjyren Gransk Skriftene daglig. Noen ganger arbeidet to av oss nesten 24-timers skift. Men søstrene hadde alltid maten klar, selv langt ut i de små timer.»

I hjem hvor det ble utført stensilering, tok familien som bodde der, seg også av sikkerheten. Dette falt som oftest på konene, for de fleste mennene var på jobb om dagen. Én søster forteller: «For å overdøve støyen fra maskinene hadde vi radioen på for full styrke. Når det kom noen til porten, varslet vi brødrene i det rommet stensileringen foregikk, ved å skru på en bryter som tente en spesiell lyspære.»

De besøkende var ofte andre vitner eller slektninger. Likevel prøvde søstrene så taktfullt som mulig å få dem til å gå igjen snarest mulig. Det var naturligvis ikke alltid så enkelt, for disse søstrene var normalt veldig gjestfrie. Tenk på Juana Montiel, som hadde et cashewnøtt-tre i hagen. Andre vitner pleide å komme dit og få nøtter, så Juanas hage var blitt et uformelt samlingssted. «Da mannen min og jeg fikk det privilegium å la stensileringsarbeid bli utført i vårt hjem, måtte vi hogge ned treet,» forteller Juana. «Vi kunne  ikke fortelle brødrene hvorfor det plutselig virket som om vi var blitt så mye mindre sosiale, men vi visste at stensileringsarbeidet måtte holdes hemmelig.»

Consuelo Beteta, som nå er død, ble døpt i 1956. Også i hennes hjem ble det utført stensileringsarbeid. Men brødrene kunne ikke parkere foran huset hennes for å hente litteratur uten at det ville vekke mistanke. Så de stanset et tryggere sted — utenfor hjemmet til en bror et kvartal unna. Under en samtale som fant sted før søster Beteta døde, kom hun inn på denne tiden. Med et glimt i øyet fortalte hun: «Bladene ble rullet sammen og stappet i sekker til de forskjellige menighetene. Hver sekk veide cirka 15 kilo. For å få dem bort dit hvor broren bodde, bar min svigerdatter og jeg sekkene på hodet over en grøft bak huset mitt. Naboene hadde aldri mistanke om noe, for sekkene så ikke annerledes ut enn det de fleste kvinner pleide å bære på hodet.»

Så stor pris brødrene satte på disse lojale, modige søstrene! «Det var virkelig et stort privilegium å samarbeide med dem,» sier Guillermo Ponce på vegne av alle de  brødrene som arbeidet sammen med ham på den tiden. Slike flotte kristne kvinner og deres menn var naturligvis gode eksempler for barna sine. La oss nå se på noen av de utfordringene barna møtte i disse begivenhetsrike årene.

Lojale barn som en kunne stole på

Barna til dem som var engasjert i den hemmelige stensileringen og distribueringen av litteratur, viste i likhet med foreldrene sine en bemerkelsesverdig lojalitet. De to barna til Claudia Bendaña bodde fortsatt hjemme på den tiden. Hun forteller: «Vi hadde en stensilmaskin inne på et bakværelse i huset vårt i fem måneder. Så snart barna kom hjem fra skolen, hadde de lyst til å hjelpe brødrene. Men hva kunne de gjøre? Brødrene avviste dem ikke, men lot dem få stifte sammen stensilerte sider til Vakttårnet. Barna elsket å være sammen med disse unge mennene, som oppmuntret dem til å lære seg skriftsteder og Rikets sanger utenat.»

Søster Bendaña forteller videre: «For å sikre oss at det vi holdt på med, ble holdt hemmelig, forklarte mannen min og jeg barna at vi levde i en vanskelig tid, at dette var et arbeid vi gjorde for Jehova, og at det var veldig viktig at vi var lojale. De måtte ikke snakke om dette med noen — ikke  med slektninger og ikke engang med våre kristne brødre og søstre. Vi er takknemlig for at barna var så trofaste og lydige.»

Hjemmet til Aura Lila Martínez var et av de første som ble brukt som et senter for stensileringen. Barnebarna hennes var med på å legge arkene i riktig rekkefølge, stifte dem og pakke dem. De ble også knyttet til de brødrene som arbeidet i hjemmet deres. Og de snakket aldri med andre om dette arbeidet. Eunice forteller: «Vi gikk på skolen og lekte nesten hver dag med Bendañas og Eugarrios’ barn, men ingen av oss visste at det ble stensilert litteratur hjemme hos de andre, før flere år senere. ’Er det sant? Hjemme hos dere også?’ spurte vi hverandre forbauset. Vi hadde vokst opp som bestevenner, men ingen av oss hadde sagt et ord til de andre. Dette var helt sikkert Jehovas måte å beskytte arbeidet på.»

Det disse barna opplevde i unge år, har fortsatt å øve god innflytelse på dem. Emerson Martínez, som nå er menighetstjener og utfører spesiell heltidstjeneste, sier: «De brødrene som arbeidet i disse stensileringsrommene, var mine forbilder. De var ikke mer enn 18—19 år gamle, men de lærte meg å sette pris på åndelige oppgaver, uansett hvor ubetydelige de kunne virke, og jeg lærte verdien av å utføre et godt arbeid. Hvis jeg hoppet over et eneste ark når jeg la dem sammen, ville noen gå glipp av viktige opplysninger. Det innprentet i meg hvor viktig det er å gjøre sitt beste for Jehova og for brødrene.»

Elda María, datteren til Edmundo og Elda Sánchez, hjalp til med å levere stensiler som moren hennes hadde maskinskrevet med stoff fra Vakttårnet og andre publikasjoner. Hun syklet med dem til bror Ponces hus, fem kvartaler  unna. Før søster Sánchez gav stensilene til datteren, pakket hun dem godt inn og la dem i en liten kurv. «Helt siden jeg var ganske liten, hadde foreldrene mine lært meg å være lydig,» sier Elda María. «Så da denne perioden med restriksjoner kom, var jeg vant til å gjøre nøyaktig det jeg ble bedt om.»

Forstod hun hvor farlig situasjonen var for de brødrene — deriblant faren hennes — som førte tilsyn med stensileringen? Hun forteller: «Ofte når far skulle ut, sa han at jeg ikke måtte bli redd eller lei meg hvis han ble arrestert. Men jeg husker at mange ganger når han ikke var kommet hjem til den tiden da vi ventet ham, bad jeg sammen med mor om at han måtte komme trygt hjem. Vi så ofte at folk fra sikkerhetspolitiet parkerte foran huset vårt og holdt øye med oss. Hvis mor måtte gå og åpne døren, samlet jeg sammen stensilene og de andre papirene hennes og gjemte dem. Jeg er veldig takknemlig for det gode eksempel mor og far var, og det de lærte meg om å være lojal mot Jehova og brødrene.»

Mange ungdommer i dette området la et godt grunnlag å bygge videre på og er nå i heltidstjenesten. Mange har ansvarsfulle oppgaver i menighetene. De framskrittene de har gjort, er et vitnesbyrd om at Jehova har velsignet sitt folk rikelig. Ingen var uten åndelig føde i denne vanskelige tiden. Det gode budskap ble utbredt, og man fant også ’god jord’ blant de mange tusen som ble fengslet i sandinisttiden. (Mark. 4: 8, 20) Hvordan gikk det til?

Rikets såkorn sådd i fengsel

Etter sandinistrevolusjonen ble tusener av medlemmer av den beseirede nasjonalgarden og politiske dissidenter holdt i varetekt før de ble framstilt for spesielle domstoler  som opererte fra slutten av 1979 til 1981. De fleste av dem som hadde tilhørt nasjonalgarden, ble dømt til opptil 30 års fengsel i Cárcel Modelo, et stort fengsel i Tipitapa, cirka en mil nordøst for Managua. Som vi nå skal se, var det mange oppriktige mennesker i disse tøffe omgivelsene som oppnådde åndelig frihet.

I slutten av 1979 mottok en eldste i Managua et brev fra et av Jehovas vitner som satt i fengsel (ikke i Cárcel Modelo) fordi han hadde gjort tjeneste i det militære under Somoza-regjeringen før han ble kjent med sannheten. Han bad om å få noe litteratur som han kunne gi til andre fanger. De to eldste som leverte litteraturen, fikk ikke lov til å treffe ham. Det tok på ingen måte motet fra ham, for han fortsatte å forkynne for sine medfanger og ledet til og med bibelstudier med noen av dem.

En av dem han studerte med, Anastasio Ramón Mendoza, gjorde hurtig åndelige framskritt. Han forteller: «Jeg likte det jeg lærte, så godt at jeg begynte å gå sammen med broren når han forkynte for andre fanger. Noen avviste oss; andre lyttet. Snart var vi tolv stykker som studerte sammen i luftegården.» Omkring et år senere ble én fra denne gruppen døpt.

I begynnelsen av 1981 ble denne lille gruppen sammen med andre fanger overført til Cárcel Modelo, hvor de fortsatte å gjøre andre kjent med det gode budskap. Samtidig gikk bibelsk litteratur i all hemmelighet på omgang blant de innsatte, og det viste seg at det fantes mer ’god jord’ der.

Tenk på José de la Cruz López og hans familie. Ingen av dem var Jehovas vitner. Seks måneder etter at José hadde kommet i fengsel, tok hans kone imot Min bok med fortellinger fra Bibelen av noen Jehovas vitner som hun traff på  gaten. Hun gav den til mannen sin. Han forteller: «Da jeg begynte å lese Min bok med fortellinger fra Bibelen, tenkte jeg at det var en bok som var utgitt av protestantene. Jeg ante ingenting om Jehovas vitner. Boken gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg leste den flere ganger og begynte å låne den ut til de 16 andre som jeg delte celle med. Alle likte den. Det var som å få servert forfriskende vann. Også de innsatte i andre celler spurte om å få låne den, så den gikk på omgang gjennom hele avdelingen og ble til slutt fillete og utslitt, som en gammel kortstokk.»

Flere av dem som satt i fengsel sammen med José, var protestanter; noen av dem var til og med prester. José begynte å lese Bibelen sammen med dem. Men han ble skuffet da han spurte dem om hva 1. Mosebok 3: 15 betyr, og fikk til svar at det var et mysterium. En dag sa en av de andre fangene som også studerte Bibelen, til José: «Svaret står i den boken du har. Den er utgitt av Jehovas vitner. Jeg kan studere den med deg hvis du vil.» José tok imot tilbudet, og ved hjelp av Min bok med fortellinger fra Bibelen fikk han vite hva 1. Mosebok 3: 15 betyr. Deretter begynte han å være sammen med de fangene som identifiserte seg med vitnene.

Noe av det som gjorde at José sluttet seg til denne spesielle gruppen i Cárcel Modelo, var deres gode oppførsel. «Jeg så mennesker som jeg visste hadde levd et dårlig liv, oppføre seg ordentlig fordi de studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner,» sier José. Mens dette skjedde inne i fengselet, fortsatte Josés kone å få litteratur fra vitnene og levere den videre til mannen sin, som på sin side gjorde åndelige framskritt. Studiegruppen hans tildelte ham til og med noe av en avdeling i fengselet hvor han kunne forkynne fra celle til celle. På den måten fikk han anledning til  å låne ut det lille han hadde av litteratur, til interesserte og innby dem til møtene, som ble holdt på avdelingen når fangene ikke arbeidet.

De innsattes åndelige behov dekket

Østre menighet i Managua bestrebet seg på å dekke de åndelige behovene til de stadig flere fangene i Cárcel Modelo som leste litteraturen og gjorde åndelige framskritt. Den satte for eksempel i gang et program som gikk ut på at noen brødre og søstre i all hemmelighet skulle ta med litteratur til fengselet. De innsatte fikk lov til å ta imot besøk én gang i måneden eller annenhver måned, men hver fange kunne bare ta imot besøk av den som han tidligere hadde bedt om å komme. Så ikke alle de interesserte kunne få et personlig besøk av en forkynner. Men det var egentlig ikke noe problem, for de innsatte kom snart sammen og delte det de hadde, med hverandre.

De eldste i Østre menighet i Managua hjalp til med å organisere og lede virksomheten til den stadig voksende gruppen i Cárcel Modelo. De hadde regelmessig kontakt med de innsatte, særlig med dem som tok ledelsen åndelig sett, og viste dem hvordan de kunne lede ukentlige møter, forkynne på en ordnet måte og rapportere tjenesten. Disse fangene gav så opplysningene videre til andre. Det ble absolutt nødvendig å ha god teokratisk orden, for på den tiden var det blitt en stor gruppe av bibelstudenter i fengselet.

Cárcel Modelo hadde opprinnelig fire avdelinger, som hver hadde 2000 innsatte. «Hver avdeling var uavhengig av de andre,» forteller Julio Núñez, en av de eldste som pleide å besøke fengselet, «så de ukentlige møtene ble holdt hver for seg på hver avdelings rekreasjonsområde, og alt i alt var det cirka 80 til stede.»

 Døpt i en tønne

Etter hvert som de nye gjorde framskritt, var det flere som gav uttrykk for at de ønsket å bli døpt. Eldste som besøkte fengselet, godkjente dåpskandidatene og hjalp de innsatte som tok ledelsen i forbindelse med den åndelige virksomheten, slik at dåpskandidatene kunne bli døpt samtidig med at det ble holdt et stevne utenfor fengselet. Vanligvis ble dåpstalen holdt kvelden før i en av cellene, og neste dag, da de innsatte gikk til badene, kunne dåpskandidatene bli døpt.

José de la Cruz López ble døpt i fengselet i november i 1982. «Jeg ble døpt i en søppeltønne,» forteller han. «Vi brukte et vaskemiddel og skrubbet den godt. Så kledde vi den innvendig med et laken og fylte den med vann. Men akkurat da vi hadde kommet sammen til dåpen, kom det væpnede vakter. ’Hvem har gitt tillatelse til denne dåpen?’ spurte de. Den broren som tok ledelsen, fortalte at man ikke trenger noen tillatelse for å gjøre det som Gud sier. Vaktene slo seg til  ro med det, men ville være til stede under dåpen. Mens de så på, måtte jeg svare på de to spørsmålene som dåpskandidatene får, og så ble jeg døpt i søppeltønnen.» Minst 34 fanger ble til slutt døpt på denne måten.

Noen av dem gjorde raske framskritt. En av dem var Omar Antonio Espinoza, som sonet 10 år av sin 30 år lange fengselsstraff i Cárcel Modelo. Med jevne mellomrom ble fangene flyttet. Det andre året Omar satt i fengsel, var en av cellekameratene hans et av Jehovas vitner. Omar la merke til at andre fanger regelmessig besøkte denne mannen, som underviste dem ut fra Bibelen. Det Omar så og hørte, gjorde inntrykk på ham, slik at også han bad om å få et bibelstudium.

Omar begynte å studere ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv og gikk igjennom ett kapittel om dagen. Etter elleve dager ville han bli forkynner. Da han var ferdig med de 22 kapitlene i boken, bad han om å bli døpt. Men brødrene bad ham ta seg litt tid til å tenke over saken. De anbefalte også at han studerte en bok til, nemlig Du kan få leve evig på en paradisisk jord, som de akkurat hadde fått inn i fengselet. Da det var gått litt over en måned, hadde Omar studert denne boken også. Dessuten sluttet han å røyke og gjorde andre forandringer. Det er helt klart at sannheten fra Bibelen hadde innvirkning på livet hans. De forandringene som Omar gjorde, overbeviste brødrene om at hans ønske var oppriktig, så den 2. januar 1983 ble Omar døpt i en tønne.

Tegnspråk i fengselet

Forkynnerne i én avdeling måtte kommunisere med forkynnerne i andre avdelinger for å formidle informasjon fra de eldste som besøkte fengselet, eller for å innhente informasjon, for eksempel tjenesterapporter. Bror Mendoza, som ble døpt i fengselet i 1982, forteller hvordan de gjorde dette.

 «Noen av oss,» sier han, «lærte en form for tegnspråk som de innsatte hadde laget. Da tiden var inne til å feire minnehøytiden, regnet vi ut tidspunktet for når solen hadde gått ned, og signaliserte så til hverandre, slik at alle kunne forenes i bønn samtidig. Dette gjorde vi år etter år. Tegnspråk var også til hjelp når vi skulle studere Vakttårnet. I de tilfellene da brødrene i en avdeling ikke hadde ukens studieartikkel, tolket vi hele artikkelen til tegnspråk for dem. I den avdelingen hvor de fikk artikkelen tolket, stod det en bror og leste tegnene høyt til annen bror, som skrev ned hele artikkelen.» Men hvordan kom i det hele tatt den åndelige føden inn i fengselet?

Åndelig føde styrker de innsatte

De eldste og familiene deres og andre forkynnere fra Østre menighet i Managua kom regelmessig til Cárcel Modelo for å besøke de innsatte. I nesten ti år sørget de for at brødrene fikk både materiell og åndelig føde, blant annet Vakttårnet og Vår tjeneste for Riket. De måtte selvfølgelig skjule den åndelige føden.

Én eldste gjemte bladene i hulrommet i de store trekrykkene sine. «De unge hjalp også til, siden de sjelden ble kroppsvisitert,» sier Julio Núñez. De som kom på besøk, greide til og med å få de symbolene som skulle brukes under minnehøytiden, inn i fengselet.

For hver avdeling var det satt av en spesiell dag for besøkende, og de som hadde fått tillatelse til å besøke de innsatte, pleide å tilbringe hele dagen sammen med dem i den store luftegården. På den måten kunne noen få av de fangene som var Jehovas vitner, få møte sine brødre og søstre fra Managua og få tak i åndelige føde. Da disse fangene etterpå kom tilbake på avdelingen sin, kunne de dele det de hadde fått, med de andre.

Ikke engang Rikets sanger ble glemt. «På vår avdeling,» sier bror López, «var det bare én av oss som hadde kontakt med  de besøkende brødrene. Så det ble hans ansvar å lære seg melodiene til noen få sanger hver gang og så lære oss andre dem. Siden vi bare hadde én sangbok, var alle sammen med på å øve før møtene.» Bror Mendoza var en av de få innsatte som fikk lov til å ha Jehovas vitner på besøk. «Carlos Ayala og familien hans besøkte meg,» sier bror Mendoza. «De to døtrene hans lærte meg i hvert fall ni Rikets sanger, som jeg lærte bort til de andre.» Bror López var en av dem som lærte sangene av en annen innsatt. Han sier: «Da jeg senere kom på møtene utenfor fengselet, var jeg lykkelig, men jeg må innrømme at jeg var litt forundret over at vi virkelig hadde sunget de samme melodiene.»

Å holde seg åndelig sterk i fengselet

Hvordan var det miljøet som brødrene og de interesserte måtte avfinne seg med i fengselet, og hvordan holdt de seg åndelig sterke? Bror Mendoza forteller: «Maten i fengselet ble rasjonert. Ved flere anledninger ble alle de innsatte slått, og noen ganger skjøt vaktene rundt oss mens vi lå med ansiktet mot gulvet. Alt dette gjorde de for å skremme oss. Når det oppstod konflikter mellom noen av de andre fangene og vaktene, ble alle straffet ved at vi ble jaget nakne ut i luftegården for å stekes i solen. Vi som var Jehovas vitner, benyttet disse anledningene til å styrke og trøste hverandre. Vi minnet hverandre om skriftsteder og fortalte punkter vi hadde merket oss under vårt personlige studium. Disse opplevelsene hjalp oss, slik at vi bevarte enheten og holdt oss åndelig sterke.»

Fangene hadde mye fritid, og mange av vitnene og de interesserte benyttet den til å lese igjennom Bibelen fire—fem ganger. Det var ikke uvanlig at de grundig og flere ganger studerte all den bibelske litteraturen som de fikk tak i. Bror Mendoza husker at han var svært takknemlig for årbøkene. «Opplevelsene fra de forskjellige landene og kartene — vi studerte  alt,» sier han. «Hvert år sammenlignet vi økningen, antall menigheter, antall nye som var blitt døpt, og hvor mange som hadde vært til stede ved minnehøytiden i hvert land. Det var noe som gav oss stor glede.»

Under slike omstendigheter fikk nye forkynnere raskt god kjennskap til Guds Ord og hans teokratiske organisasjon. De ble også nidkjære forkynnere og lærere. I februar i 1986 hadde for eksempel Cárcel Modelo 43 forkynnere, og det ble ledet 80 bibelstudier. Det var gjennomsnittlig 83 til stede på møtene.

Alle disse åndelig frigjorte fangene skulle snart få enda større frihet, siden myndighetene bestemte seg for å gi alle de politiske fangene amnesti. Det førte til at de siste 30 forkynnerne som satt i Cárcel Modelo, ble satt fri den 17. mars 1989. Østre menighet i Managua ordnet raskt med at de nylig løslatte forkynnerne ble kontaktet av eldste i de områdene de flyttet til. Disse eldste ønsket sine nye brødre velkommen, og mange av dem ble senere eldste, menighetstjenere og pionerer.

Restriksjoner stoppet ikke forkynnelsesarbeidet

Til tross for vanskeligheter og farer var det en stadig økning i antall forkynnere i Nicaragua i løpet av den tiden Jehovas vitner var underlagt restriksjoner. Noen steder ble det faktisk opprettet menigheter som nesten bare bestod av nye. Ett eksempel er La Reforma menighet. Spesialpionerene Antonio Alemán og hans kone, Adela, reiste daglig for å forkynne i landdistriktene mellom Masaya og Granada. Ett av disse distriktene var La Reforma. I begynnelsen av 1979 hadde ekteparet Alemán et studium der med Rosalío López, en ung mann som akkurat hadde mistet sin kone. Rosalío fortalte snart alt det han lærte, til sin kones slektninger, som han bodde hos. Først snakket han med sin svigermor og så med  den ene svogeren og svigerinnen etter den andre. Snart kunne man se en gruppe på 22 personer i samme familie gå på møtene i Masaya, som ligger seks kilometer unna.

En dag sa noen i svigerfamilien til Rosalío: «På møtet lærte vi at Jehovas vitner forkynner fra dør til dør, men det gjør jo ikke vi.»

«Det er greit,» sa Rosalío, «på lørdag drar vi ut og forkynner.» Og det gjorde de! Alle 22 gikk til den samme døren, men det var Rosalío som snakket. Neste gang Antonio kom for å studere med dem, fortalte Rosalío med et stort smil: «Vi har alle vært ute og forkynt denne uken.» Selv om Antonio var glad for den nidkjærhet som de han studerte med, la for dagen, oppmuntret han de unge parene til å ordne opp i visse personlige saker før de begynte å forkynne.

I desember 1979 ble Rosalío og Húber López, en av brødrene til Rosalíos avdøde kone, de første som ble døpt i denne gruppen, de andre fulgte etter i rask rekkefølge. Bare tre år senere ble La Reforma menighet opprettet. Den hadde til å begynne med 30 forkynnere — alle fra den samme familien! Med tiden ble Húber og hans bror Ramón og Rosalío utnevnt til eldste. I 1986 tjente 54 av menighetens medlemmer som pionerer. — Se rammen på sidene 99—102.

Som et resultat av det nidkjære forkynnelsesarbeidet som medlemmene av La Reforma menighet utførte, ble det til slutt opprettet seks andre menigheter i de omkringliggende distriktene. Husk at myndighetene fortsatt holdt øye med brødrene, og de var ikke begeistret for brødrenes nidkjærhet. «Vi ble hele tiden trakassert av de militære myndighetene,» sier Húber López, «men det hindret oss aldri i å forkynne.» Forkynnelsesarbeidet ble faktisk utvidet i løpet av denne vanskelige tiden. Hvordan? Siden mange brødre mistet jobben sin, begynte de som alminnelige pionerer eller hjelpepionerer.

 Jehova velsignet anstrengelsene deres. I 1982 var det 4477 forkynnere av det gode budskap i Nicaragua, men i 1990 — etter åtte år med restriksjoner og forfølgelse — hadde dette tallet økt til 7894. Det var en økning på 76 prosent!

Restriksjonene blir fjernet

Ved valgene som ble avholdt i februar 1990, førte internasjonale valgobservatørers tilstedeværelse til at det ble regjeringsskifte i Nicaragua. Kort tid etter ble de restriksjonene som var lagt på Jehovas vitners arbeid, opphevet. Verneplikten ble avskaffet og forsvarskomiteene ble oppløst. Selv om brødrene fortsatt var forsiktige, var de ikke lenger redd for naboenes nysgjerrige blikk. I september samme år ble Ian Hunter ny koordinator for landsutvalget i Nicaragua. Han hadde tjent i utvalget ved avdelingskontoret i Guatemala.

I de foregående åtte årene hadde landsutvalget ført tilsyn med arbeidet i Nicaragua uten å ha kontor og kontorutstyr. Bror Hunter var derfor glad for at han hadde tatt med seg den skrivemaskinen som han hadde brukt på avdelingskontoret i Guatemala. Brødrene i utvalget hadde mye arbeid å ta fatt på, og en bror, Julio Bendaña, lot dem få bruke mye av kontorutstyret sitt.

De fikk tak i et hus i utkanten av Managua som skulle fungere som avdelingskontor. Men mange av brødrene var ikke fortrolige med de vanlige rutinene på Betel, for de var vant til å arbeide i all hemmelighet på forskjellige steder og til forskjellige tider av døgnet. Men de reagerte positivt på den opplæringen de fikk, og de gjorde de nødvendige forandringer. De fleste av disse mennene tjener fortsatt Jehova trofast, og noen av dem er opptatt i en eller annen form for heltidstjeneste.

Det kom også brødre fra andre land for å hjelpe til med arbeidet på avdelingskontoret. Misjonærene Kenneth og  Sharan Brian ble sendt tilbake fra Honduras til Nicaragua i slutten av 1990. I januar 1991 kom Juan og Rebecca Reyes fra Costa Rica. De hadde gått i den første klassen ved en avdeling av Gilead-skolen i Mexico. Deretter kom Arnaldo Chávez, som også hadde gått i den første klassen i Mexico, og hans kone María. Lothar og Carmen Mihank kom to år senere fra Panama, hvor Lothar hadde vært med i utvalget ved avdelingskontoret. De fleste fikk i oppdrag å arbeide på det nye avdelingskontoret, hvor de hjalp til med å bringe arbeidet organisasjonsmessig på fote igjen. De 37 som i dag utgjør Betel-familien i Nicaragua, kommer fra forskjellige land.

I februar 1991 ble landsutvalget erstattet av et avdelingsutvalg, og avdelingskontoret i Nicaragua ble offisielt gjenåpnet 1. mai 1991. Det var nå lagt et grunnlag for framtidig økning, og hvilken imponerende økning skulle ikke dette vise seg å bli! Fra 1990 til 1995 ble 4026 nye disipler døpt — en økning på 51 prosent. Denne økningen skapte et presserende behov for passende møtesteder. Men som du sikkert husker, ble hele 35 eiendommer konfiskert av store gjenger i 1982.

 Brødrene gjør krav på eiendommene

Brødrene inntok ikke en passiv holdning da Rikets salene ulovlig ble lagt beslag på. De rettet straks en henstilling til regjeringen og henviste i sitt forsvar til Nicaraguas grunnlov. Men trass i at brødrene på alle måter hadde loven på sin side, talte de for døve ører. I 1985 skrev brødrene også til Nicaraguas president for å be om juridisk anerkjennelse, og de bad også om å få alle eiendommene tilbake. De anmodet dessuten gjentatte ganger om å få en samtale med innenriksministeren. Men ikke noe av dette førte fram.

Da den nye regjeringen tok makten i april 1990, kom brødrene straks med en ny anmodning om at Jehovas vitner måtte bli juridisk anerkjent. Denne gangen henvendte de seg til den nye innenriksministeren. Da søknaden ble innvilget, bare fire måneder senere, ble brødrene veldig glade, og de takket Jehova. Nicaraguas regjering gav da Vakttårnets Bibel- og  Traktatselskap internasjonal misjonsstatus. Selskapet kan virke fritt og nyte godt av det vanlige skattefritaket som blir innvilget slike ikke-kommersielle organisasjoner. Det var imidlertid ikke så lett å få tilbake Rikets salene, for noen av dem var blitt «gitt» til slike som støttet det tidligere regimet.

Brødrene anmodet en nyopprettet nasjonalkomité for inspeksjon av konfiskerte eiendommer om å få tilbake alle eiendommene. Dette skulle vise seg å bli en innviklet, frustrerende prosess, som delvis skyldtes et stort antall lignende anmodninger fra andre organisasjoner og fra enkeltpersoner. Etter et år med iherdige anstrengelser fikk de én eiendom tilbake, i januar 1991. Brødrene oppsøkte også dem som hadde overtatt Rikets saler, for å få i stand en minnelig ordning. Men de fleste av disse følte at eiendommene var et rettmessig «utbytte» av revolusjonen.

Brødrene fikk avdelingskontorets eiendom tilbake senere samme år, men de måtte kjøpe en annen bolig til den familien som hadde bodd på eiendommen. I de årene som fulgte, fikk brødrene etter hvert tilbake 30 av de 35 eiendommene, og de fikk kompensasjon for dem som ikke kunne leveres tilbake, i form av statsobligasjoner.

Naturkatastrofer

Foruten de jordskjelvene som er omtalt tidligere i denne beretningen, har også vulkaner og sykloner påført Nicaragua store skader. Siden 1914 har landets mest aktive vulkan, Cerro Negro, hatt tolv utbrudd, og enorme jordbruksområder er blitt dekket med aske. Elfriede Urban, en misjonær som tjente i León under utbruddene i 1968 og 1971, beskriver hvordan det var: «Det regnet svart sand og aske over byen i to uker. Man måtte skufle sand og aske fra takene for at de ikke skulle rase sammen. Folk hadde god grunn til å være engstelige, for det var på den måten det gamle León var blitt begravd  flere hundre år tidligere. Vinden førte med seg den fine sanden overalt. Det var sand i skoene, i klærne, i sengene, i maten og til og med mellom sidene i bøkene våre! Men trass i alt dette fortsatte brødrene å komme på møtene og delta i felttjenesten.»

I oktober 1998 ble hele Mellom-Amerika rammet av orkanen Mitch, som noen eksperter omtalte som «den mest dødbringende orkanen som har rammet den vestlige halvkule i løpet av de siste 200 årene». Oppslagsverket Encarta Encyclopedia sier: «Mitch tok livet av mellom 3000 og 4000 mennesker i Nicaragua og var årsak til omfattende materielle skader. Kraftige regnskyll dannet en innsjø i kratret på vulkanen Casitas, noe som utløste et jordskred på 80 kvadratkilometer som utslettet mange landsbyer.» Ifølge nyere tall skal over 2000 mennesker ha mistet livet.

Som i andre land som ble rammet av orkanen, iverksatte Jehovas vitner i Nicaragua et omfattende hjelpearbeid. I noen byer ble frivillige Jehovas vitner inndelt i grupper som skulle sykle inn i de områdene som var uframkommelige med bil. På den måten kunne de oppspore brødrene og levere mat og andre forsyninger. De var ofte de første hjelpearbeiderne som kom fram, noe som var til stor glede for de brødrene som nå var blitt hjemløse. Jehovas vitner i Costa Rica og i Panama sendte straks 72 tonn med mat og klær. Etter at de umiddelbare behovene var blitt dekket, fortsatte hjelpearbeidere i flere måneder å reparere Rikets saler og bygge nye hjem til brødrene.

Et «annet» Nicaragua

I 1987 opprettet regjeringen de to selvstyrte regionene som utgjør den østlige delen av Nicaragua. De var tidligere kjent som Zelaya, men kalles nå Región Autónoma Atlántico Norte (forkortet RAAN) og Región Autónoma Atlántico Sur (forkortet RAAS). Selv om disse regionene utgjør omkring 45 prosent  av Nicaraguas landområde, er det bare omkring 10 prosent av befolkningen som bor der.

RAAN og RAAS er oversådd med gull- og sølvgruver og strekker seg fra de østlige skråningene i de ulendte sentrale høylandsområdene til lagunene og sumpmarkene på Mosquitokysten. Det brokete landskapet består av tropisk regnskog, palme- og furusavanner og mange små og store elver som snor seg fram til Det karibiske hav. I årenes løp er det blitt bygd byer og landsbyer som har vært bebodd av mestiser (avkom av hvit og indianer), men også av mískitoer og andre innfødte folkeslag som har slått seg ned der.

Landets hovedstad, Managua, fortoner seg som en annen verden for de fleste mískitoer, sumuer, ramaer og kreoler som bor i dette området. Det finnes ennå ikke noen forbindelsesvei med fast dekke mellom øst og vest. Selv om folk snakker spansk i det området som ligger ved atlanterhavskysten, er det mange som snakker miskito, kreolsk eller et annet indianerspråk. De fleste er protestanter — og tilhører vanligvis den moraviske kirke — i motsetning til dem som bor i området ved Stillehavet, hvor de fleste er katolikker. Øst og vest står derfor i skarp kontrast til hverandre på nesten alle måter — både geografisk, språklig, historisk, kulturelt og religiøst sett. Hvordan ville det gode budskap bli mottatt i et slikt «annet» Nicaragua?

Rikets budskap når ut til avsidesliggende områder

Allerede i 1946 var det noen misjonærer som reiste til de østlige områdene for å undersøke distriktet der, og de leverte litteratur. På 50-tallet besøkte kretstilsynsmannen Sydney Porter og hans kone, Phyllis, de små kystbyene Bluefields og Puerto Cabezas, øyene Islas del Maíz og gruvebyene Rosita, Bonanza og Siuna. Sydney forteller: «På en tur til gruvebyene  leverte vi over 1000 blad og 100 bøker hver. Alle var glad i å lese.» Det ble snart opprettet isolerte grupper i mange av disse byene, og siden 70-tallet er disse gruppene etter hvert blitt menigheter.

Men andre områder i RAAN og RAAS var jomfruelig distrikt i mange år. Store avstander, mangel på veiforbindelser og mer enn åtte måneder med tropisk regn i året gjorde forkynnelsesarbeidet vanskelig, men ikke umulig. Det beviste mange ivrige og modige pionerer. Det er for en stor del takket være deres besluttsomhet og harde arbeid at det i dag er sju menigheter og ni grupper, til sammen cirka 400 Rikets forkynnere, i RAAN og RAAS.

Eksemplet med en 22 år gammel bror illustrerer de utfordringene forkynnerne i disse områdene står overfor. Tre ganger i uken bruker denne broren cirka åtte timer på å reise gjennom fjellområder for å komme til møtene i gruvebyen Rosita, der den nærmeste menigheten finnes. Han er menighetstjener og alminnelig pioner i den menigheten. Han er det eneste døpte vitnet i sin familie, så vanligvis forkynner han alene i dette fjellområdet, hvor det ofte er to timer å gå mellom husene. Hvis det blir sent mens han er i et hus, overnatter han der og fortsetter å forkynne i området dagen etter, ettersom det er upraktisk å dra hjem for natten. For ikke lenge siden døde faren hans, og som eldste sønn har denne unge broren fått ansvaret for å forsørge familien. Likevel klarer han fortsatt å være pioner. En av hans kjødelige brødre er nå udøpt forkynner og samarbeider med ham i forkynnelsen.

Siden 1994 har avdelingskontoret hvert år organisert forkynnelseskampanjer i dette store området. Midlertidige spesialpionerer, plukket ut fra rekkene av iherdige, alminnelige pionerer, forkynner i avsidesliggende byer og landsbyer i RAAN og RAAS i de fire månedene da det ikke regner så mye. Noen  av de utfordringene som disse tøffe pionerene møter, er ekstrem hete, ulendt terreng, slanger, ville dyr, forurenset vann og risikoen for å pådra seg smittsomme sykdommer. Målet deres er å avlegge et grundig vitnesbyrd, å lede bibelstudier med interesserte og å holde kristne møter, deriblant minnehøytiden. De resultatene de oppnår, hjelper også avdelingskontoret til å avgjøre hvor det bør sendes spesialpionerer. I årenes løp har denne ordningen ført til at det er blitt opprettet menigheter og grupper i byene Waspam og San Carlos, som ligger langs elven Coco langt mot nordøst.

Selv om mange spansktalende mestiser har strømmet til RAAN og RAAS, er det fortsatt de innfødte mískitoindianerne som utgjør den største gruppen i disse områdene. Det finnes noen bibelske publikasjoner på mískito, og flere pionerer har lært seg språket. Som følge av det har mange av disse gjestfrie menneskene, som er glad i Bibelen, fått et godt inntrykk av budskapet om Riket.

I nærheten av elven Likus i RAAN ligger for eksempel Kwiwitingni, en mískitolandsby med 46 hus. Seks av disse husene var ubebodde under pionerkampanjen i 2001. Det  året ledet de midlertidige spesialpionerene 40 bibelstudier i landsbyen — ett pr. husstand! Etter bare én måned var det tre av dem som studerte, som gav uttrykk for at de ønsket å bli døpt. En av dem hadde tidligere vært assistenten til presten i den lokale moraviske kirke. To par ønsket å bli forkynnere, men var ikke lovformelig gift. Pionerene forklarte på en vennlig måte for dem Bibelens normer for ekteskap og dåp. Like før pionerene skulle dra hjem, kom disse to parene bort til dem og viste fram vielsesattestene sine! Tenk så glade pionerene ble da!

Etter denne fruktbare kampanjen har forkynnere fra Waspam regelmessig reist de 19 kilometerne til Kwiwitingni for å hjelpe de nyinteresserte til å gjøre åndelige framskritt og for å gi dem opplæring i å forkynne.

Midlertidige spesialpionerer som forkynte i flere mískitolandsbyer langs Coco-elven, møtte en stor gruppe amerikanere som drev med sosialt arbeid. Pionerene leverte mange blad på engelsk til dem. I landsbyen Francia Sirpi i nærheten av elven Wawa holdt medlemmer av en baptistkirke på med å bygge en liten skole. Lederen for byggegruppen sa til en av pionerene: «Jeg beundrer det arbeidet Jehovas vitner gjør. Dere er her for å lære folk om Bibelen. Jeg skulle ønske at mitt kirkesamfunn arbeidet for det samme.»

Behov for erfarne brødre

I den tiden det var restriksjoner, overvar cirka 60 prosent av brødrene og søstrene i Nicaragua møter som ikke var større enn små familiegrupper. Og de hadde bare noen få publikasjoner de kunne bruke i tjenesten. Stevneprogrammene ble holdt for hver enkelt menighet, og programmet var forkortet. Flere modne brødre som også var familieoverhoder, vikarierte som reisende tilsynsmenn, men kunne bare gjøre det på deltid. Det var dessuten mange av de familiene som hadde vært lenge  i sannheten, som emigrerte i disse urolige årene. Så da arbeidet ble juridisk anerkjent igjen, var det et akutt behov for erfarne eldste og pionerer.

De eldste så fram til å få opplæring i organisasjonsmessige framgangsmåter. Og forkynnerne trengte å få lære hvordan man for eksempel tilbyr litteratur i felttjenesten. For å dekke disse behovene sendte det styrende råd brødre som hadde gjennomgått tjenesteopplæringsskolen i El Salvador, Mexico og Puerto Rico, til Nicaragua. En av disse brødrene, Pedro Henríquez, som gikk i den første klassen ved tjenesteopplæringsskolen i El Salvador, begynte i kretstjenesten i Nicaragua i 1993. Og elleve erfarne kretstilsynsmenn fra Mexico «kom over til» dette vår tids Makedonia for å hjelpe til. — Apg. 16: 9.

De siste ni årene har Nicaragua også fått 58 misjonærer fra Gilead, og disse holder til på seks misjonærhjem i forskjellige deler av landet. Deres modenhet har bidratt til en sunn, åndelig atmosfære i menighetene, og de har hjulpet mange unge til å få lyst til å sette seg heltidstjenesten som mål.

De som kom til Nicaragua på 60- og 70-tallet for å tjene der det var større behov, kalte det et forkynnerparadis. Slik er  det fremdeles. En bror i tjenesteavdelingen ved avdelingskontoret sier: «Det er fremdeles slik i Nicaragua at det er menighetsforkynnerne og pionerene som bestemmer hvor mange bibelstudier de skal lede, for det er så stor interesse.» Mange som gjerne vil hjelpe til der det er større behov, og som har beregnet omkostningene, har undersøkt muligheten for å tjene i Nicaragua. I april 2002 var det 289 pionerer fra 19 land som hadde flyttet dit for å hjelpe. Så takknemlige de nicaraguanske forkynnerne er for alle disse høstarbeiderne! — Matt. 9: 37, 38.

Et spennende landsstevne

Det siste landsstevnet før restriksjonene ble innført, var blitt holdt i 1978. Tenk så begeistret brødrene ble da de ble innbudt til et områdestevne som skulle holdes i Managua i desember 1999! Familiemedlemmer ble oppfordret til å begynne å spare penger til reisen og dekning av andre utgifter, slik at alle kunne komme. Noen av forkynnerne var ganske oppfinnsomme når det gjaldt å finne måter å tjene disse pengene på. Ettersom svinekjøtt er populært i Nicaragua, var det for eksempel flere som skaffet seg levende «sparegriser». De kjøpte, alte opp og solgte griser. Som følge av god planlegging og besluttsomhet var det 28 356 Jehovas vitner og interesserte fra øst til vest som klarte å komme til Managuas nasjonale baseballstadion til områdestevnet «Guds profetiske ord», som begynte 24. desember.

Så glade stevnedeltakerne ble da de på lørdagen så 784 bli døpt — den største dåpen i Nicaragua siden forkynnelsesarbeidet ble påbegynt! Misjonærer som hadde tjent i Nicaragua før, var til stede og fortalte oppmuntrende opplevelser for forsamlingen. Stevnet hadde dessuten en sterkt forenende virkning. Det motiverte alle, uansett språk og stammetilhørighet, til å være mer bestemt enn noensinne på å gå framover i sannhetens  ’rene språk’ for å kunne «tjene [Jehova] skulder ved skulder». — Sef. 3: 9.

Vi forsvarer vår rett til å få medisinsk behandling uten blod

I Nicaragua er det tre sykehuskontaktutvalg, og arbeidet deres blir koordinert av sykehusinformasjonstjenesten ved avdelingskontoret. I tillegg til å hjelpe pasienter som er Jehovas vitner, når spørsmålet om blodoverføring oppstår, går disse utvalgene inn for å informere medisinske fagfolk og studenter om de mange alternativene til blodoverføring som Jehovas vitner kan godta.

I den forbindelse har medlemmer av sykehuskontaktutvalgene holdt forelesninger og framført audiovisuelle  presentasjoner for leger og medisinstudenter, og noen av disse har kommet med svært positive kommentarer. Stadig flere kirurger og anestesileger gir uttrykk for at de er villige til å samarbeide med Jehovas vitner og respektere deres bibelske standpunkt i spørsmålet om blodoverføring.

Bestemt på å gå framover

Nicaraguas teokratiske historie er et godt bevis for at verken naturkatastrofer eller menneskelagde katastrofer kan hindre utbredelsen av det gode budskap. Jehova har virkelig gjort «den lille» til «tusen». (Jes. 60: 22) Den første felttjenesterapporten for landet, som ble sendt inn i 1943, gjaldt virksomheten for bare tre forkynnere. Førti år senere var det et høydepunkt på 4477 forkynnere. I 1990, da misjonærene fikk komme tilbake, hadde antallet økt til 7894! Jehova har fortsatt å velsigne arbeidet, og i løpet av 90-tallet ble antall forkynnere av Riket nesten fordoblet.

 Den raske økningen har naturlig nok skapt et stort behov for flere Rikets saler. Avdelingskontoret har derfor satt i gang et omfattende byggeprogram; det skal bygges cirka 120 nye Rikets saler, og det skal også bygges et nytt avdelingskontor i Ticuantepe, elleve kilometer sør for Managua. Avdelingskontoret skal være ferdig i april 2003.

I de senere år har det vært en viss økonomisk framgang i Nicaragua, særlig i Managua, en by der mulighetene når det gjelder arbeid, utdannelse og underholdning, har økt raskt. Det bygges stadig i byen. Der finnes det nå moderne restauranter, bensinstasjoner og kjøpesentre fulle av varer og alt det andre som preger den vestlige verden.

Et slikt miljø med så mange fristelser setter de kristne på nye prøvelser. En som har vært eldste i mange år, sa: «Forandringene skjer fort. Det er som å sette en skål full av godteri fram for et barn som aldri har smakt annet enn ris og bønner, og si til det: ’Vær forsiktig!’ Vi vet hvordan vi skal tjene Jehova under vanskelige forhold, men nå er fienden så underfundig. Det er vanskeligere å takle denne situasjonen.»

Den lojalitet, den nidkjærhet og det mot som Jehovas folk viste i årene med restriksjoner, fortsetter likevel å bære god frukt. Mange av de barna som vokste opp i den tiden, er nå eldste, pionerer eller betelitter. Det er nå 17 kretser i Nicaragua, og de består av til sammen 295 menigheter og 31 isolerte grupper. Rapporten for august 2002 viste at det var et nytt høydepunkt, 16 676 forkynnere, og det året var det 66 751 til stede på minnehøytiden!

Vår bønn er derfor at mange flere i dette landet med så varierte forhold vil lære Jehova å kjenne før hans «velviljens år» er over. (Jes. 61: 2) Ja, måtte vår himmelske Far fortsette å utvide grensene for vårt åndelige paradis helt til hele jorden er «fylt med kunnskapen om Jehova, som vannmassene dekker havets bunn». — Jes. 11: 9.

 [Ramme på side 72]

En oversikt over Nicaragua

Natur: Nicaragua er det største landet i Mellom-Amerika. De sentrale fjellkjedene deler landet i to. I den vestlige delen er det ferskvannssjøer. Den østlige delen er mindre fruktbar; der er det hovedsakelig regnskog og sletteland. Nicaragua har omkring 40 vulkaner; noen er aktive.

Befolkning: Størsteparten er spansktalende mestiser — personer av blandet europeisk og amerikansk-indiansk opphav. Et lite antall monimbó- og subtiaba-indianere bor på vestkysten. På østkysten bor det mískito-, sumu- og rama-indianere, kreoler og garífuna (en afrokaribisk folkegruppe). Det største trossamfunnet er den romersk-katolske kirke.

Språk: Spansk er det offisielle språket. Lokale språk tales også.

Næringsliv: Jordbruk utgjør bærebjelken i nicaraguansk økonomi.

Matvarer: For lokalt konsum blir det dyrket hovedsakelig ris, mais, bønner, durra, maniok, bananer og forskjellige andre frukter. Eksporten omfatter kaffe, sukker, bananer, sjømat og storfekjøtt.

Klima: Nicaragua har tropisk klima. Nedbørmengden varierer fra 1900 millimeter i noen områder til 3800 millimeter i andre. Temperaturen ved kystene ligger i gjennomsnitt på 26 grader celsius, mens det er litt kjøligere i høylandet.

 [Ramme/bilde på sidene 99 til 102]

Et tøft møte med det hemmelige politi

Húber og Telma López

Bakgrunn: Foreldre til tre voksne barn. Húber tjener som eldste i sin menighet.

Under revolusjonsregjeringen hendte det ofte at menighetstjenere og eldste ble arrestert av sikkerhetspolitiet og holdt i forvaring og forhørt fra én dag til flere uker. På grunn av sin nøytrale holdning ble Jehovas vitner anklaget for å oppfordre folk til å gjøre opprør mot myndighetene, men de ble aldri formelt siktet for det. De som forhørte dem, ville også ha navnene på våre «lærere» og «ledere».

En av de mange brødrene som opplevde dette, var Húber López, som i dag er eldste og far til tre voksne barn. En dag i desember 1985 ble bror López arrestert i sitt hjem i La Reforma, et landlig område omkring fire mil sørøst for Managua. Hans kone, Telma, forteller om de dramatiske hendelsene som fant sted den dagen:

«Klokken fire om ettermiddagen stanset to jeeper foran huset vårt. I den ene satt det agenter fra sikkerhetspolitiet og i den andre soldater, som  omringet huset. Da jeg sa til agentene at mannen min ikke var hjemme, befalte de meg og barna å komme ut og sa at de skulle ransake huset. Men den eldste sønnen vår, Elmer, som var ti år, ble igjen inne. Han så på da de begynte å tømme et skap for bøker, både vanlige bøker og teokratiske bøker. Innimellom disse bøkene hadde mannen min gjemt noen av menighetens opptegnelser. Da mennene bar bøkene ut i jeepene, ropte Elmer: ’Skal dere ta skolebøkene mine også?’ En av soldatene brummet: ’Så kom og hent dem, da.’ På den måten klarte Elmer å redde både bøkene sine og menighetens opptegnelser.

Da vi satt og spiste aftens samme kveld, kom soldatene tilbake. Med geværene rettet mot oss førte de mannen min bort mens barna gråtende så på. De ville ikke si hvorfor de hentet ham, eller hvor de hadde tenkt å føre ham.»

Bror López forteller hva som videre skjedde: «Jeg ble ført til fengselet i Masaya og anbrakt i en celle sammen med alle slags kriminelle. Jeg sa straks fra om at jeg var et av Jehovas vitner, og forkynte for dem i flere timer. Ved midnatt var det noen som rettet et gevær mot meg og beordret meg ut av cellen og inn i en jeep som stod i mørket utenfor. Jeg fikk beskjed om å se ned, men idet jeg gikk inn jeepen, kjente jeg igjen fire andre med bøyde hoder. Det var menighetstjenere og eldste fra Masaya-området som var blitt arrestert samme kveld.

 To ganger den natten truet de med å drepe oss, først ute på en kaffeplantasje og senere i et byområde, hvor de stilte oss opp mot en mur. Begge gangene virket det som om de ventet på at vi skulle si noe, men ingen av oss gjorde det. Til slutt tok de oss med til fengselet i Jinotepe og lot oss sitte i hver vår celle i tre dager.

De lot oss ikke sove mer enn noen få timer om gangen. Det var mørkt i cellene, så vi visste ikke om det var dag eller natt. Vi ble stadig innkalt til forhørsrommet og spurt ut om forkynnelsesarbeidet, møtene og navnene på ’lederne’ våre. En av dem som forhørte meg, truet med å arrestere foreldrene mine og tvinge dem til å komme med opplysninger. Jeg hørte faktisk stemmene til foreldrene mine, min kone og andre i familien mens jeg satt i cellen. Det jeg hørte, var i virkeligheten opptak som skulle få meg til å tro at familien var innbrakt til forhør.

Den fjerde dagen, torsdagen, sa de at jeg skulle bli løslatt. Men først måtte jeg undertegne en erklæring hvor jeg lovte at jeg skulle slutte å forkynne om min religion. De sa også at de andre vitnene allerede hadde undertegnet — noe som naturligvis ikke var sant. ’Hvis du ikke vil skrive under,’ sa de som forhørte meg, ’tar vi deg med tilbake, og så kommer du til å gå til grunne her.’

’Da må jeg be dere om ikke å løslate meg,’ svarte jeg. ’Bare la meg være her.’

’Hvorfor sier du det?’

’Fordi jeg et er av Jehovas vitner, og det betyr at jeg forkynner.’

Til min store overraskelse ble vi fem løslatt samme dag. Ja, Jehova besvarte bønnene våre og styrket oss, slik at vi beholdt roen og ikke forrådte våre brødre. Men etter denne episoden var vi under konstant overvåkning.»

 [Ramme/bilde på sidene 105 og 106]

Tvunget inn i kampsonen

Giovanni Gaitán

Døpt: 1987

Bakgrunn: Ble arrestert bare noen uker før han skulle bli døpt. Han ble tvunget til å dra omkring sammen med en geriljabataljon i 27 måneder. Han tjente som pioner i over åtte år.

Noen unge brødre ble tvunget til å følge med en geriljabataljon (BLI på spansk) som kjempet i de tette skogene i fjellene.

En av disse unge mennene var Giovanni Gaitán. Mens han var udøpt forkynner, tilbrakte han 28 måneder sammen med BLI. Han ble arrestert bare noen uker før han skulle bli døpt. Giovanni forteller: «Prøvelsene begynte etter den første kampen. En offiser gav meg ordre om å vaske en blodflekkete uniform som de hadde tatt av en død soldat. Jeg nektet, for jeg tenkte at dette kunne bli første ledd i en rekke begivenheter som kunne ende med at jeg gikk på akkord med min kristne nøytralitet. Offiseren ble rasende og gav meg en kraftig ørefik. Han tok fram pistolen, presset den mot hodet mitt og trykte på avtrekkeren, men den gikk ikke av. Så slo han meg i ansiktet med pistolen og sa at hvis jeg ikke adlød ham en annen gang, skulle han drepe meg.

De neste 18 månedene gjorde han livet veldig vanskelig for meg. Flere ganger lot han meg gå med hendene bundet hele dagen, slik at jeg ikke fikk spist. Jeg ble ofte tvunget til å gå gjennom skogen foran gruppen med hendene bundet og et gevær og granater på ryggen — et lett mål for fienden! Han slo meg og truet med å drepe meg, særlig midt under kamphandlingene når andre døde rundt meg og jeg nektet å ta opp geværene deres. Men jeg hatet ham ikke. Jeg viste heller ingen frykt, for Jehova gav meg mot.

En morgen i mars 1985 ble noen andre brødre og jeg ført ned fra fjellene til et område hvor familiene våre fikk lov til å besøke oss, i nærheten av Mulukukú, cirka 30 mil nordøst for Managua. Mens vi satt og spiste og snakket med familien, la jeg merke til at denne offiseren satt for seg selv. Jeg gikk bort til ham med en tallerken med mat. Da han hadde spist ferdig, vinket han meg bort til seg igjen. Jeg var forberedt på det verste og ble overrasket da han bad om unnskyldning for hvordan han hadde behandlet meg. Han stilte til og med spørsmål om det jeg trodde på. Det var siste gang jeg så ham; han ble drept kort tid etter i en ulykke med en militær lastebil.»

 [Ramme/bilder på sidene 116 til 118]

To som var i landsutvalget, tenker tilbake

I den perioden da arbeidet i Nicaragua var underlagt restriksjoner, førte avdelingskontoret i Costa Rica tilsyn med det. Det ble utnevnt et landsutvalg i Nicaragua som skulle føre tilsyn på det lokale plan. To brødre som tjente i dette utvalget, Alfonso Joya og Agustín Sequeira, ser tilbake på prøvelsene i den tiden.

Alfonso Joya: «Jeg var eldste i Managua, da jeg i 1985 ble innbudt til å tjene i landsutvalget. I arbeidet mitt administrerte jeg den største avdelingen i en velkjent bank. Min kunnskap innen bankvirksomhet gjorde at jeg kunne hjelpe til med å få mest mulig ut av de økonomiske midlene Jehovas organisasjon hadde på den tiden, da den nicaraguanske valutaen ble devaluert og økonomien ble lammet. Et par vanlige sko, som hadde kostet omkring 250 córdoba, ble snart solgt for to millioner córdoba!

I denne økonomisk vanskelige perioden hadde landet også mangel på drivstoff, noe som gjorde det vanskelig for brødrene å levere litteratur til avsidesliggende menigheter. Jehova hjalp brødrene ved å gjøre det mulig for meg å skaffe dem det drivstoffet som var nødvendig.

Familien min visste ikke at jeg var medlem av landsutvalget. På den tiden var jeg 35 år og kvalifiserte til å være reservist i militæret. Ved fire forskjellige anledninger  forsøkte noen fra militæret å utskrive meg til tjeneste. En gang kom de til og med hjem til meg. Jeg husker episoden godt fordi min kone og de tre små barna våre stod ved siden av meg mens jeg stirret ned i et geværløp. Forunderlig nok mistet jeg aldri jobben min i banken.»

Augustín Sequeira: «Jeg var spesialpioner i en liten by i Boaco da misjonærene ble utvist i 1982. Senere fikk jeg det privilegium å bli utnevnt til å tjene i landsutvalget. Brødrene i menigheten min visste ikke det. Jeg pleide å stå opp kl. 4.00 for å gjøre kontorarbeid, og etterpå gikk jeg ut i felttjenesten sammen med menigheten.

Som medlemmer av landsutvalget brukte vi alle oppdiktede navn når vi utførte våre plikter, og vi ble enige om ikke å fortelle hverandre noen detaljer om hva vi gjorde. Dette ville være til beskyttelse i tilfelle noen av oss ble arrestert. Vi hadde ikke noe kontor, men arbeidet i forskjellige hjem. Fordi en stresskoffert kunne ha gjort noen nysgjerrige, la jeg noen ganger papirene i en veske med noen løker oppå, slik at stilkene var synlige. Det var noen ganger da jeg bare så vidt slapp unna, men jeg ble aldri arrestert.

Medlemmer av utvalget ved avdelingskontoret i Costa Rica besøkte oss ved flere anledninger for å gi oss oppmuntring og rettledning. En begivenhet som jeg syntes var uforglemmelig og oppmuntrende, var innvielsen av avdelingskontoret i Costa Rica i januar 1987 fordi da hadde et annet medlem av landsutvalget og jeg den glede å ha et møte med to fra det styrende råd.»

Like før denne årboken ble trykt, sovnet bror Sequeira stille inn. Han ble 86 år og hadde vært i heltidstjenesten i over 22 år. Han var medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Nicaragua.

 [Ramme/bilder på sidene 122 og 123]

Vi fant sann frihet i fengselet

Mellom 1979 og 1989 var Cárcel Modelo fylt av militære og politiske fanger som hadde vært knyttet til den forrige regjeringen. Budskapet om Riket ble forkynt innenfor disse murene, trengte inn i oppriktige enkeltpersoners sinn og hjerte og hjalp dem til å framelske en kristuslignende personlighet. (Kol. 3: 5—10) La oss høre hva noen av disse tidligere innsatte forteller.

José de la Cruz López: «Da jeg havnet i fengsel, var jeg bitter og hadde ikke noe håp, ikke noen framtid. Så traff jeg noen andre innsatte som var blitt Jehovas vitner. Både den måten de forklarte Bibelen på, og den fine måten de oppførte seg på, gjorde inntrykk på meg. Endelig følte jeg meg tilfreds åndelig sett og hadde et håp. Jeg følte at hvis jeg hadde vært villig til å ofre livet for en jordisk regjering, som ikke kunne gi meg noe virkelig håp, burde jeg i mye større grad være lojal mot Ham som hadde gitt sin Sønn for meg! Etter at jeg ble satt fri, tok også min kone og våre døtre og tre andre i familien imot sannheten. Jeg vil aldri kunne betale Jehova tilbake for det han har gjort for meg.»

Bror López tjener som eldste i Managua.

Omar Antonio Espinoza: «Da jeg var 18 år, ble jeg dømt til fengsel i 30 år, og jeg sonet 10 av dem før jeg ble benådet. Jeg synes naturligvis det er leit at jeg var  berøvet friheten, men det var i fengselet jeg lærte Jehova og den sanne frihet å kjenne. Før hadde jeg levd et utsvevende liv, men nå vendte jeg helt om. Jeg er så takknemlig for at Jehova har fylt mitt beger i åndelig forstand. Jeg sier som Josva: ’Jeg og min husstand, vi skal tjene Jehova.’» — Jos. 24: 15.

Bror Espinoza tjener som eldste i byen Rivas.

Anastasio Ramón Mendoza: «Noen få måneder etter at jeg var havnet i fengsel, begynte jeg å lese Bibelen på egen hånd. Deretter begynte jeg å studere den sammen med en annen fange som var et av Jehovas vitner. Jeg ble snart overbevist om at jeg hadde funnet sannheten. Men jeg utsatte dåpen, for jeg var fylt av hat til dem som holdt meg fanget — og jeg visste at slike følelser ikke hadde Jehovas godkjennelse.

Jeg bad inderlige bønner, både om tilgivelse og om hjelp til å overvinne den urette holdningen min. Jehova bønnhørte meg, for han lærte meg tålmodig at jeg ikke må hate mennesker, men urette holdninger og handlinger. Jeg ble døpt i 1982. Siden jeg ble løslatt i 1989, har jeg studert Bibelen med tidligere militærer og andre som har vært i omtrent samme situasjon som jeg. Noen av dem er nå mine åndelige brødre.»

Bror Mendoza er menighetstjener i Managua.

 [Ramme/bilde på sidene 141 til 145]

En pastors bønner blir besvart

Teodosio Gurdián

Døpt: 1986

Bakgrunn: Bror Gurdián tjener som eldste i Wamblán menighet.

I 1986, da krigen mellom sandinistene og contras-styrkene var på sitt verste, reiste to forkynnere fra en liten menighet i San Juan del Río Coco ti mil nordover til Wamblán, en by midt i høylandet i et område med så godt som bare nakne åser nær grensen til Honduras. Den lille gruppen av vitner som hadde bodd der, hadde forlatt Wamblán to år tidligere på grunn av kamphandlingene. De to brødrene var på leting etter en mann som het Teodosio Gurdián. Teodosio forklarer hvorfor de gjorde det.

«Jeg hadde vært prest i en protestantisk kirke i Wamblán. Kirken ble ledet av den nasjonale foreningen for nicaraguanske prester (ANPEN på spansk), en organisasjon av prester fra alle de protestantiske trossamfunnene i Managua. Kort tid etter at sandinistene tok over makten, underskrev denne organisasjonen en avtale hvor den samtykte i at prester og sognebarn kunne delta i sandinistiske forsvarskomiteer og andre organisasjoner, og også i det militære.  Men dette plaget meg, og jeg spurte meg selv: ’Hvordan kan en Guds tjener bære våpen?’

En familie av Jehovas vitner som da bodde i Wamblán, gav meg boken Virkelig fred og sikkerhet — hvordan? Jeg leste i den til langt på natt. Jeg begynte også å lese Vakttårnet og Våkn opp! regelmessig. Dette var virkelig åndelig føde. Jeg brukte faktisk det jeg leste, i prekenene mine. Da dette ble gjort kjent for kirkelederne, innkalte de meg til hovedkontoret i Managua.

Siden de trodde jeg ble villedet fordi jeg manglet kunnskap som prest, tilbød de meg et åtte måneders stipend, så jeg kunne få studere i Managua. Men det jeg hadde lært ut fra vitnenes publikasjoner, var velfundert i Bibelen. Derfor stilte jeg kirkelederne mange spørsmål, for eksempel: ’Hvorfor forkynner ikke vi fra dør til dør slik de første kristne gjorde? Hvorfor gir vi tiende, når apostlene ikke krevde det?’ De besvarte ikke spørsmålene mine på en tilfredsstillende måte, og snart begynte de å kalle meg et vitne.

Etter denne opplevelsen brøt jeg forbindelsen med kirken og gikk for å lete etter Jehovas vitner i Managua. Men det var i 1984, og vitnene møttes i all hemmelighet. Etter at jeg hadde lett i to uker uten noe resultat, reiste jeg tilbake til Wamblán og forsørget familien min ved å dyrke et lite jordstykke med mais og bønner.

De vitnene som hadde bodd i Wamblán, hadde levert mye litteratur før de forlot området. Når jeg kom over disse publikasjonene hjemme hos noen jeg  besøkte, spurte jeg: ’Leser du denne boken? Kan jeg få kjøpe den av deg?’ Som regel gav de meg den, og etter hvert hadde jeg samlet et lite, teokratisk bibliotek.

Folk i Wamblán begynte også å omtale meg som et vitne, enda jeg ikke hadde sagt at jeg var det. Som følge av det tok det ikke lang tid før noen agenter fra sikkerhetspolitiet spurte meg ut om min virksomhet. De sa til og med at jeg kunne forkynne i landsbyene i nærheten, på betingelse av at jeg tok med informasjon tilbake, for eksempel navnene på dem som støttet contras-styrkene. ’Hvis jeg skulle gjøre det dere ber om,’ svarte jeg, ’ville jeg fornekte min Gud, og det kan jeg ikke gjøre. Jehova krever udelt hengivenhet.’

En annen gang bad en offiser meg om å underskrive et dokument som viste at jeg støttet sandinistene. Jeg nektet. Han drog pistolen og truet meg: ’Vet du ikke at vi kan fjerne de parasittene som ikke arbeider for revolusjonen?’ Men i stedet for å skyte meg gav han meg tid til å ombestemme meg. Den kvelden tok jeg avskjed med min kone. ’Hvis jeg skriver under på det papiret, vil jeg dø uansett,’ sa jeg til henne. ’Men hvis jeg dør uten å ha skrevet under på det, vil Jehova kanskje huske meg i oppstandelsen. Ta vare på barna og stol på Jehova. Han vil hjelpe oss.’ Neste morgen sa jeg til offiseren: ’Her er jeg. Gjør som du vil, men jeg underskriver ikke.’ Han nikket og sa: ’Gratulerer. Jeg visste at du ville svare det. Jeg vet hvem Jehovas vitner er.’ Dermed lot han meg gå.

 Etter det forkynte jeg mer åpent og reiste til mange fjerntliggende landsbyer og innbød interesserte til å komme sammen. Et eldre ektepar var blant de første som reagerte; deretter fulgte flere familier. Snart var vi 30 som møttes regelmessig. Jeg brukte eldre numre av Vakttårnet og presenterte stoffet ved å holde et foredrag, siden vi bare hadde ett blad. Jeg studerte Bibelen til og med sammen med noen soldater, og en av dem ble senere et vitne.

I 1985 fortalte en soldat som var på gjennomreise, om en menighet av Jehovas vitner i Jinotega, omkring elleve mil sør for Wamblán. Jeg bad en av de andre som studerte Bibelen i Wamblán, om å bli med meg dit. Etter å ha spurt oss for på markedsplassen i Jinotega fant vi endelig hjemmet til en familie av Jehovas vitner. Hustruen åpnet døren. Da vi sa at vi var Jehovas vitner, spurte hun om vi var kommet for å overvære minnehøytiden. ’Hva er minnehøytiden?’ spurte vi. Da ropte hun på mannen sin. Og da han var overbevist om vår oppriktighet, bad han oss inn. Beklagelig nok hadde minnehøytiden vært kvelden før, men vi ble hos dem i tre dager og overvar vårt første menighetsbokstudium.

Etter at vi kom tilbake til Wamblán, fortsatte jeg å forkynne og å holde møter på egen hånd. Så, dagen før minnehøytiden i 1986, kom de to brødrene som ble nevnt innledningsvis. Den lille gruppen vår spredte raskt nyheten til alle de interesserte i landsbyene, og det var 85 som var til stede på vår første minnehøytid.

Jeg ble døpt i oktober det året, sammen med de første som jeg studerte Bibelen med — det eldre ekteparet som er nevnt tidligere. De var da i 80-årene. I dag er det 74 menighetsforkynnere og 3 alminnelige pionerer i Wamblán menighet. Jeg har det privilegium å tjene som eldste. I 2001 holdt vi minnehøytiden i tre landsbyer i tillegg til Wamblán, og det var til sammen 452 til stede.»

 [Oversikt/bilder på sidene 80 og 81]

NICARAGUA — NOEN VIKTIGE ÅRSTALL

1925

1934: En besøkende pionersøster leverer litteratur i landet.

1937: Somoza-regimets styre begynner.

1945: De første misjonærene fra Gilead-skolen kommer.

1946: N.H. Knorr og F.W. Franz besøker Managua. Det blir opprettet et avdelingskontor.

1950

1952: På foranledning av det katolske presteskapet blir Jehovas vitners arbeid forbudt.

1953: Høyesterett opphever forbudet.

 1972: I desember blir Managua lagt i grus av et jordskjelv.

1974: Et nytt avdelingskontor og misjonærhjem står ferdig.

1975

1979: Den sandinistiske revolusjonen gjør slutt på Somoza-regimets styre. Anslagsvis 50 000 dør under revolusjonen.

1981: Jehovas vitner er ikke lenger juridisk anerkjent av myndighetene.

1990: Jehovas vitner blir juridisk anerkjent på nytt.

1994: Det blir satt i gang en kampanje med 100 midlertidige spesialpionerer. Flere slike kampanjer følger.

1998: Mellom-Amerika blir rammet av orkanen Mitch, som krever 4000 dødsofre i Nicaragua.

2000

2002: Det er 16 676 aktive forkynnere i Nicaragua.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Forkynnere i alt

Pionerer i alt

20 000

15 000

10 000

5000

1950 1975 2000

 [Kart på side 73]

(Se den trykte publikasjonen)

HONDURAS

NICARAGUA

Matagalpa

León

MANAGUA

Masaya

Jinotepe

Granada

Nicaragua-sjøen

Ometepe-øya

Rivas-eidet

Río San Juan

Bluefields

COSTA RICA

 [Helsides bilde på side 66]

[Bilder på side 70]

Over: Francis (til venstre) og William Wallace og deres søster Jane

[Bilde på side 70]

Under (bakre rekke, ovenfra): Wilbert Geiselman, Harold Duncan og Francis Wallace; (forreste rekke, ovenfra): Blanche Casey, Eugene Call, Ann Geiselman, Jane Wallace og Evelyn Duncan

[Bilder på side 71]

Over: Adelina og Arnoldo Castro

Til høyre: Dora og Evaristo Sánchez

[Bilde på side 76]

Doris Niehoff

[Bilde på side 76]

Sydney og Phyllis Porter

[Bilde på side 79]

Agustín Sequeira var den første forkynneren i Matagalpa

[Bilde på side 82]

María Elsa

[Bilde på side 82]

Gilberto Solís og hans kone, María Cecilia

[Bilder på side 87]

Jordskjelvet i 1972 la Managua i grus

[Bilde på side 90]

Andrew og Miriam Reed

[Bilde på side 90]

Ruby og Kevin Block

[Bilde på side 92]

Områdestevnet med temaet «Lojalitet mot Riket» ble holdt på en farm

[Bilder på side 95]

Misjonærer som ble utvist fra Nicaragua i 1982

[Bilde på side 109]

Noen av de brødrene som stensilerte litteratur da arbeidet var forbudt, og stensilmaskinene Hanen, Høna og Kyllingen

[Bilde på side 110]

Elda Sánchez skrev modig stensiler

[Bilde på side 115]

Disse søstrene laget mat og holdt vakt mens brødrene stensilerte

[Bilde på side 126]

Foran: Noen av de brødrene som lærte sannheten å kjenne mens de satt i fengsel. Fra venstre: J. López, A. Mendoza og O. Espinoza. Bak: Carlos Ayala og Julio Núñez, eldste som besøkte brødrene i fengselet for å styrke dem åndelig

[Bilde på side 133]

Etter at de restriksjonene Jehovas vitner var pålagt, ble opphevet, tjente dette huset som avdelingskontor

[Bilder på side 134]

Etter orkanen Mitch var det noen frivillige som brukte sykkel for å levere mat og utstyr. Andre hjalp til med å bygge opp igjen Rikets saler og private hjem

[Bilde på side 139]

Banacruz, et sted i RAAN der det gode budskap blir forkynt trass i store utfordringer

[Bilde på side 147]

Områdestevnet i 1999, «Guds profetiske ord», var det første landsstevnet som ble holdt siden 1978, og det var 28 356 til stede

[Bilde på side 147]

Stevnedeltakerne var vitne til at 784 ble døpt — den største dåpen i Nicaraguas historie

[Bilde på side 148]

Utvalget ved avdelingskontoret, tidlig på året i 2002, fra venstre: Ian Hunter, Augustín Sequeira, Luis Antonio González og Lothar Mihank