Verdensrapporten

▪ OSEANIA

Antall land og øysamfunn: 30

Folketall: 33 773 304

Antall forkynnere: 92 691

Antall bibelstudier: 44 999

Hver gang ett av de to mellomstatlige togene skulle ankomme en avsidesliggende jernbanestasjon i New South Wales i Australia satte to forkynnere opp en litteraturstand. Togene — «Indian Pacific» og «The Ghan» — har et to timers opphold på stasjonen, og forkynnerne har derfor fått fine samtaler med mange av passasjerene, og de har levert mye litteratur. Ja, når togene har kommet tilbake igjen, har noen passasjerer til og med foretatt «gjenbesøk» hos forkynnerne.

Konduktøren på «The Ghan» pleier å opplyse om alle attraksjoner som passasjerene måtte ha interesse av å se  nærmere på mens toget står stille på de forskjellige stasjonene. Med forkynnernes samtykke har han nå også begynt å opplyse om litteraturstanden deres. Ja, takket være disse isolerte forkynnernes oppfinnsomhet blir det avlagt et fint vitnesbyrd for reisende både fra hele Australia og fra andre land.

Et misjonærektepar i Kosrae i Mikronesia leverte «Kunnskapsboken» til en baptistprest i 80-årene. Boken var på kusaisk, et språk som blir snakket av mindre enn 10 000 mennesker. Presten viste at han satte stor pris på boken. Da ekteparet gikk på gjenbesøk til ham, sa han at han hadde oppfordret medlemmer i sin kirke til å ta imot vår litteratur. Misjonærene spurte ham naturligvis om hvorfor han hadde gjort det. «Fordi vi ikke får bøker på vårt eget språk i vårt trossamfunn,» svarte han. Misjonærekteparet har nå regelmessige drøftelser med denne eldre presten.

På Marshalløyene ble en misjonærsøster spurt om hun ville studere Bibelen med en uvirksom søster. Ettersom misjonærsøsteren ikke oppnådde særlig respons hos kvinnen, spurte hun henne: «Hva føler du når andre sier at de er glad i deg?» Litt undrende svarte hun: «Det er det aldri noen som har sagt til meg.» Misjonærsøsteren lente seg mot henne, klemte henne og sa: «Jeg er glad i deg. Og Jehova er enda mer glad i deg.» Den uvirksomme søsteren begynte å gråte, og fra da av forandret hun innstilling til Jehova. Hun begynte å gjøre åndelige framskritt ved å ha et program for daglig bibellesning, ved regelmessig møtedeltagelse og ved å være hjelpepioner. I januar 2002 leverte hun så inn sin søknad om å få begynne som alminnelig pioner. Hun har startet mange bibelstudier, og hun forkynte til og med en hel måned på en av de avsidesliggende øyene hvor behovet er større.

En misjonærsøster på Ny-Caledonia som slappet av på stranden sammen med noen venner, forkynte uformelt for en ung kvinne fra Frankrike som var på besøk hos slektninger  der. Kvinnen var soldat og hadde tjenestegjort i Sarajevo. Misjonærsøsteren spurte henne om hun kunne tenke seg å leve blant mennesker som virkelig elsker hverandre. Det ville hun, sa hun, men hun følte at det eneste som ville kunne innføre varig fred, var en mektig regjering med en effektiv hær.

Misjonærsøsteren fortalte så at selv om hennes venner blant Jehovas vitner var av forskjellige nasjonaliteter, var de forent som følge av sin tro på Gud og sin kjærlighet til ham. Etter den hyggelige samtalen avtalte de å møtes igjen dagen etter for å fortsette samtalen. Soldaten holdt avtalen og hadde sitt første bibelstudium. Deretter begynte hun å gå på alle møtene. Hennes åndelige appetitt økte, og da ferien nærmet seg slutten, studerte hun hver dag. Etter at hun så hadde vært på et stevne og vært på omvisning på avdelingskontoret der i landet, drog hun tilbake til Frankrike, hvor hun fortsetter å gjøre åndelige framskritt.

Jeannie er en ung forkynner som bor på Papua Ny-Guinea. Hun tar ofte med seg boken De unge spør — tilfredsstillende svar på skolen. En dag bad engelsklæreren alle i klassen om å forberede seg på å holde et kort foredrag om et selvvalgt emne. Jeannie valgte å snakke om narkotika og alkohol, og hun baserte disposisjonen sin på del 8 i boken De unge spør. Læreren ble så imponert over foredraget hennes at han sa at hun kunne «bruke resten av timen» hvis hun ville. Og det ville hun. Læreren spurte henne så om hun kunne tenke seg å holde et foredrag for tiendeklassingene dagen etter. Jeannie tok imot tilbudet. Etter foredraget sa engelsklæreren at han skulle prøve å få hennes foredrag med på programmet hvis skolen skulle arrangere en temakveld. Som et resultat av de to foredragene Jeannie hadde holdt, fikk hun levert 64 eksemplarer av boken De unge spør. To jenter bad dessuten om å få «Krever-brosjyren», og Jeannie fikk startet et bibelstudium med begge disse jentene.

 På grunn av etniske stridigheter på Salomonøyene er det mange brødre som har mistet hus og hjem, og som kjemper med økonomiske vanskeligheter. Ett ektepar som hadde fått huset sitt ødelagt, bestemte seg for å arbeide i ledig distrikt trass i at dette betydde et betydelig innhogg i deres beskjedne midler. De stilte kanoen sin til disposisjon og erfarte det som de senere har beskrevet som den hyggeligste opplevelsen de noen gang har hatt i tjenesten. De har allerede planer om å arbeide videre med den interessen som ble vist. Men hvordan klarer de seg økonomisk? Omkring en uke etter at de kom tilbake fra ledig distrikt, tilbød en velstående mann seg å kjøpe den eiendommen som de hadde måttet flykte fra under stridighetene.

Områdestevnene på øya Santo i Vanuatu ble vanligvis holdt i den lokale Rikets sal. Men i 2001 var det blitt flere forkynnere enn salen kunne romme. Brødrene leide derfor et lite stadion som til da bare var blitt brukt til sportsbegivenheter. Bestyreren av stadionet forlangte høy leie, for til tross for at brødrene forsikret ham om at de skulle vaske stadionet både før og etter stevnet og til og med utføre noe reparasjonsarbeid, var han redd for at stevnedeltakerne skulle ødelegge anlegget.

Bestyreren eier en forretning på stedet, og han så at brødrene kjøpte utstyr som de skulle bruke til å vaske og reparere stadionet med. Av ren nysgjerrighet gikk han for å se hva som skjedde. Da han kom til stadionet, så han over 100 frivillige i ferd med å skrubbe, feie og male og å reparere toaletter. Han var målløs. Snart var stadionet — plettfritt og reparert — det store samtaleemnet. Da brødrene skulle betale regningen etter stevnet, hadde bestyreren forandret holdning fullstendig. Han gav dem 80 prosent avslag i prisen og sa at Jehovas vitner for ettertiden skulle få bruke stadionet gratis! De 300 forkynnerne var svært glade over at det var 832 til stede på stevnet, og at 13 ble døpt.

 ▪ ASIA OG MIDTØSTEN

Antall land og områder: 47

Folketall: 3 869 881 970

Antall forkynnere: 561 276

Antall bibelstudier: 390 151

Brødrene ved avdelingskontoret i India er glad for å opplyse at det er blitt avlagt et fint vitnesbyrd i store deler av landet som følge av en video som ble sendt på fjernsyn. En fjernsynsstasjon fikk høre om videoen «Bibelen — dens innflytelse i ditt liv», som er laget av Jehovas vitner. Stasjonen skrev derfor til Jehovas vitners hovedkontor i New York for å be om tillatelse til å sende videoen i forbindelse med programmet Home Shanti (Ro og fred i hjemmet). Tillatelse ble gitt, og avdelingskontoret i India opplyser at videoen ble «vist til husstander i store deler av landet» i begynnelsen av 2002.

 I Israel gikk en søster som kan tegnspråk, forbi et døvt ektepar, Benny og Sharon, på gaten. I stedet for å ta bussen hjem stanset hun og forkynte for dem, og de inviterte henne hjem til seg. Bennys første nysgjerrighet ble vendt til oppriktig interesse for Rikets budskap, og snart overvar han menighetsmøtene. Men i tillegg til at han var helt døv, hadde han også svært dårlig syn. Det var derfor besværlig for ham å komme seg på møtene og å forstå døvetolken. Han gjorde seg imidlertid bestrebelser for å klare det, og samtidig fortsatte han å bringe sitt liv og sin personlighet i samsvar med Bibelens prinsipper.

Benny har, sine handikap tatt i betraktning, gjort bemerkelsesverdige framskritt. Han svarer på møtene, holder begeistrede elevtaler på den teokratiske tjenesteskolen — selv om han overbringer dem via en tolk — og han er nylig blitt udøpt forkynner. Hans kone, Sharon, som også har begrenset syn og hørsel, begynte å studere senere, men gjør fine framskritt. Benny og Sharon har forståelig nok gjort mange av sine hørselshemmede bekjentskaper kjent med sin nyvunne tro.

I Japan er det en søster som heter Fukue, som betrakter dem hun kommer i kontakt med gjennom de tre barna sine, som sitt spesielle distrikt. Det omfatter hennes nærmeste naboer og foreldre som hun treffer i barnehagen, på skolen og på foreldremøter. Hver gang hun presenterer seg for noen, sier hun på en enkel, men oppriktig måte at Bibelen er en verdifull hjelp for henne i oppdragelsen av barna. Så går hun taktfullt over til å snakke om noe annet. Men når hun først har brutt isen, synes hun at det er mye enklere å bringe Bibelen på bane ved senere samtaler. Har Fukues metode vært virkningsfull? Ja, hittil har hun hjulpet tolv personer fram til dåpen, og fem av dem er nå pionerer. Fukue benytter seg svært mye av uformell forkynnelse fordi det var slik hun selv lærte sannheten å kjenne.

 En kvinne i en liten by i Kasakhstan hadde et barn som ble sykt og senere døde. Det andre barnet hun fikk, døde like etter fødselen. Kvinnen led både fysisk og følelsesmessig og havnet på sykehus. En natt mens hun lå våken, hørte hun en sykepleier hviske. Kvinnen lyttet og forstod at sykepleieren, som er et av Jehovas vitner, bad for henne, ja, hun brukte til og med navnet hennes. Neste morgen trøstet sykepleieren kvinnen og fortalte henne om oppstandelseshåpet. Kort tid etter ble kvinnen utskrevet fra sykehuset.

Fem år senere hørte denne kvinnen en dag at slektningene hennes snakket med noen om det samme som sykepleieren hadde fortalt henne på sykehuset. Hun presenterte seg for den fremmede, som hun var sikker på var et av Jehovas vitner, og det ble gjort avtale om et bibelstudium. Ettersom hun var fast bestemt på at hun ikke skulle kaste bort ytterligere fem år, studerte hun ivrig og gjorde fine åndelige framskritt. I løpet av kort tid innviet hun sitt liv til Jehova og ble døpt. Du kan sikkert forestille deg hvor begeistret hun ble da hun på sitt første kretsstevne traff akkurat den sykepleieren som hadde trøstet henne over fem år tidligere! Med tårer i øynene sa hun: «Jeg hadde sikkert ikke tatt imot sannheten hadde det ikke vært for din stille bønn på sykehuset. Det gjorde sterkt inntrykk på meg.»

En søster som arbeider sammen med 20 andre kvinner i en bank på Taiwan, bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk på å vekke sine kollegers interesse for Guds Ord. En dag i lunsjpausen laget hun en skriftlig innbydelse «til å være med på en gratis bibelsk drøftelse på omkring 30—45 minutter i lunsjpausen hver uke». Drøftelsen «vil hjelpe deg til å få grunnleggende kunnskap om Bibelen,» skrev hun. Hun undertegnet invitasjonen og la en kopi av den på hvert av skrivebordene på kontoret. Samme ettermiddag tok fire stykker imot tilbudet hennes.

 I Thailand ble en mann som heter Arun, interessert i Jehovas vitner gjennom en arbeidskamerat. «Jeg la merke til at etter at arbeidskameraten min begynte å komme sammen med Jehovas vitner,» sa Arun, «foretok han positive forandringer i livet sitt, og jeg ønsket å gjøre det samme.» Arun spilte om penger og brukte narkotika. Han hadde prøvd å kvitte seg med disse dårlige vanene, men hadde ikke greid det. Han var gift, og på et tidspunkt hadde han tenkt at det å få et barn kanskje kunne gjøre ham mer ansvarsbevisst. Men etter at deres lille datter var blitt født, var det ingenting som forandret seg. «Min kone holdt ikke ut lenger, så hun forlot meg og overlot omsorgen for datteren vår til en tante,» sa Arun.

Det var på dette stadiet i Aruns liv at arbeidskameraten hans innbød ham til Rikets sal. Arun tok imot innbydelsen, og selv om han ikke forstod så mye av det som ble sagt fra podiet, likte han den varme, vennlige atmosfæren. Siden kom han regelmessig på møtene, tok imot tilbudet om et bibelstudium og begynte å anvende det han lærte. Han snakket med sin kone om at han gjerne ville gjenopprette forholdet, men hun hadde ikke noe tro på at han hadde forandret seg. «Jeg forkynte for henne og spurte om hun ville hilse på de nye vennene mine,» sa Arun, «men hun avslo og sa at jeg ble lurt. Men jeg fortsatte å besøke og oppmuntre henne. Etter omkring fem måneder ble hun vennligere innstilt, og hun ble med meg på et møte. Ikke lenge etter tok hun også imot tilbudet om et bibelstudium.»

Nå er Arun, hans kone og deres lille datter en forent og lykkelig familie. Både Arun og hans kone ble døpt på områdestevnet i Bangkok i 2001. Også Aruns yngre bror, som levde et umoralsk liv, har reagert positivt på det gode budskap og er nå udøpt forkynner.

 ▪ EUROPA

Antall land: 45

Folketall: 727 550 200

Antall forkynnere: 1 456 309

Antall bibelstudier: 647 279

Eva, som er 25 år gammel og bor i Tirana i Albania, er på grunn av en medfødt sykdom bare 113 centimeter høy. Hun er imidlertid hjelpepioner trass i mange utfordringer. Noen gjør for eksempel narr av henne fordi hun er så liten, men i stedet for å bli sint behandler hun alle med respekt og bevarer en positiv innstilling. Dette blir lagt merke til av tenkende mennesker, blant andre en kvinne med en 26 år gammel datter som var deprimert. Kvinnen hadde tatt datteren med både til sykehuset og til forskjellige religiøse organisasjoner i håp om å finne en behandlingsmåte for henne. En  dag la kvinnen merke til Evas positive holdning og bestemte seg for å oppsøke henne. Da Eva åpnet døren, spurte kvinnen om Eva ville studere Bibelen med datteren hennes. Det ville hun naturligvis. Datterens helsetilstand ble gradvis bedre — så mye bedre at moren spurte om hun også kunne få bli med på studiet. Eva henter nå både mor og datter til alle møtene, og de gjør begge fine åndelige framskritt.

Benjamin, en ungdom som vokste opp i et kristent hjem i Belgia, begynte å føre en dobbelttilværelse i tenårene. Samtidig som han lot som om han levde etter Bibelens prinsipper, var han sammen med en gruppe ungdommer som drakk tett og brukte narkotika og tobakk. Dessuten hørte han på nedbrytende musikk. Snart ble han plaget av demoner, og som følge av sitt store alkoholforbruk fikk han delirium. Likevel fortsatte han å bruke harde narkotiske stoffer. Han mistet ethvert begrep om personlig hygiene og ble alvorlig syk. Det var på dette stadiet i livet hans at han oppdaget at de såkalte vennene han hadde, ikke brydde seg om ham i det hele tatt! Da først begynte Benjamin å tenke alvorlig over hvilket liv han egentlig førte. Han bestemte seg heldigvis for å vende tilbake til dem som ville vise ham sann kjærlighet, nemlig familien hans og Jehova.

Benjamins beslutning ble imidlertid satt på prøve helt fra begynnelsen av. Han ble utsatt for intense angrep fra demonene, og venninnen hans tryglet ham om ikke å ha noe med Jehovas vitner å gjøre. Hun fikk til og med katolske prester og noen blant de frafalne til å prøve å overtale ham til å la det være. Men med kjærlig, tålmodig hjelp fra foreldrene og menighetens eldste begynte Benjamin å få levende tro på Jehova, og han forstod at Guds lov virkelig ’er fullkommen og gir sjelen ny styrke’. (Sal. 19: 7) Som følge av dette vendte Benjamin til slutt ryggen til sitt tidligere liv. Han har nå bedre helse, og han har funnet sann lykke.

 Et ektepar i en fransktalende menighet i Storbritannia som var opptatt i gatearbeidet, henvendte seg til to kvinner fra Zimbabwe. Forkynnerne sa at de tilbød et gratis hjemmebibelstudium og spurte om kvinnene snakket fransk. Det gjorde de ikke, sa de, men de gav uttrykk for at de gjerne ville studere Guds Ord. Begge kvinnene begynte snart å komme på menighetsbokstudiet. Etter det første bokstudiet de overvar, viste en bror dem det som står på side 20 i årboken for 2002 om Nathan Muchinguri fra Zimbabwe. Da de så bildet av bror og søster Muchinguri på side 21, ble de svært forundret. Det var besteforeldrene deres! Kvinnene fortalte at de bodde langt unna resten av familien hjemme i Zimbabwe, og at de hadde mistet kontakten med dem. Kvinnene spurte naturligvis om de kunne få beholde årboken. De studerer nå regelmessig, styrket av besteforeldrenes trofaste eksempel.

To søstre som forkynte i et isolert distrikt i Tsjekkia, traff en hyggelig dame som inviterte dem inn. Hun hadde imidlertid bestemte meninger om enkelte bibelske emner, for eksempel hva som menes med å ha «åndens gaver». (1. Kor. 14: 12) Hun nektet å lese fra Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter og ville heller bruke sin økumeniske utgave av Bibelen. Etter en times drøftelse, som etter alt å dømme virket nytteløs, måtte søstrene løpe for å rekke toget. De var mildt sagt lettet over å ha lagt bak seg dette krevende besøket. Men en av søstrene oppdaget at hun hadde lagt igjen både bibelen og notatboken sin hos kvinnen, så de var nødt til å gå tilbake til henne. Og det var virkelig en hyggelig overraskelse som ventet dem. Kvinnen sa at hun hadde tatt seg den frihet å titte litt i søsterens bibel, og hun var begeistret for oversettelsens kvalitet, krysshenvisningene og bibelordboken. Så spurte hun om hun kunne få  Ny verden-oversettelsen på tsjekkisk. Hun tok dessuten imot tilbudet om et bibelstudium. Og moren hennes har også vært med på studiet.

En søster i Reykjavík på Island arbeider på et havforskningsinstitutt hvor det holdes kurs i fiskeridrift. For ikke lenge siden var det 14 personer fra forskjellige utviklingsland som deltok på det seks måneder lange kurset. Søsteren tilbød hver kursdeltaker et eksemplar av boken Finnes det en Skaper som bryr seg om oss? Hun hadde fått tak i bøker på engelsk, kinesisk, portugisisk, spansk og vietnamesisk. Alle 14 tok imot boken. Ansiktene til en mann og en kvinne fra Vietnam lyste opp da de så en publikasjon på sitt eget språk. «Det er helt utrolig!» sa mannen. «Dette var overraskende. Hvor fikk du tak i den?» En ugander kjente til boken fra før og anbefalte den til alle de andre. En dame fra Cuba sa at hun gjerne ville ha et eksemplar fordi den 13 år gamle datteren hennes hadde begynt å stille så vanskelige spørsmål om livet.

Før kursdeltakerne drog tilbake til sine respektive land, fortalte søsteren dem at hun hadde lagt en del litteratur (10 «Kunnskapsbøker», 30 blad og 10 brosjyrer) på bordet i klasserommet som de kunne ta med seg og lese på flyet hjem. Det første hun gjorde da hun kom mandag morgen etter at de hadde dratt, var naturlig nok å ta en titt på dette bordet. «Jeg hadde regnet med at det lå noen ’Kunnskapsbøker’ og noen blad igjen. Men bordet var tomt!» sa hun.

En ung mann i Latvia som vi kan kalle Arthur, var ikke interessert i Gud. Men han syntes likevel det var vanskelig å godta at menneskene skulle ha utviklet seg fra apene. I 1996 kom Arthur opp i alvorlige vanskeligheter og havnet i fengsel. Der begynte han å tenke alvorlig over livet. Når foreldrene hans var på besøk, oppmuntret de ham til å lese i  Bibelen, for de tenkte at det kunne være til hjelp for ham. Da Arthur en dag i 1998 var i ferd med å skrive et brev, gav en medfange ham en bok som skriveunderlag. Det var tilfeldigvis boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Arthur tittet nysgjerrig i boken og ble så oppslukt av den at han leste den fra perm til perm på tre dager. En annen fange hadde «Kunnskapsboken». Da han så hvor interessert Arthur var i Bibelen, gav han ham boken. Han gav ham også adressen til et av Jehovas vitner som han kjente.

Arthur skrev til dette vitnet og begynte deretter å studere Bibelen pr. brev. Da han ble løslatt i april 2000, begynte han straks å gå på menighetsmøtene. Men hva med foreldrene, som tidligere hadde oppmuntret ham til å lese i Bibelen? Arthur gjorde dem naturligvis kjent med sin nyfunne tro. Hva ble resultatet? De begynte også å studere Bibelen. Tenk deg hvor glade de må ha vært da de alle tre ble døpt på den spesielle stevnedagen i mars 2002!

En ortopedisk kirurg i Spania studerte som ung til prest ved et religiøst seminar. Han ble forvirret, og etter tre år forlot han seminaret som ateist. Han hadde et negativt syn på Jehovas vitner, men han ville gjerne vite hvordan det kunne ha seg at slike «enkle» mennesker hadde så god forståelse av Bibelen, mens han, som hadde gått flere år på et seminar, forstod svært lite. Hans interesse for Jehovas vitner ble større da sykehuspersonalet ved en anledning viste at de hadde fordommer mot ham. Dette minnet ham om den måten som Jehovas vitner noen ganger blir behandlet på. Etter dette tok kirurgen imot tilbudet om et gratis hjemmebibelstudium. Innen kort tid ble han så imponert over det han lærte, at han studerte opp til tre ganger i uken! Han begynte også å gå på alle møtene, og han meldte seg inn på den teokratiske tjenesteskolen. For ikke så lenge siden ble han døpt.

 ▪ AFRIKA

Antall land og områder: 56

Folketall: 739 543 571

Antall forkynnere: 915 262

Antall bibelstudier: 1 550 572

I Benin har byggingen av Rikets saler skapt stor begeistring blant brødrene og ført til at det er blitt avlagt et fint vitnesbyrd. Under innvielsen av en Rikets sal sa et framstående medlem av lokalsamfunnet til et av Jehovas vitner: «Deres kirke er den vakreste religiøse bygningen her, og det kommer den alltid til å være. Hvordan kan jeg, som er glødende katolikk, si det? For ikke lenge siden mottok vårt katolske samfunn 17 000 000 CFA-franc [omkring 170 000 kroner] til byggingen av kirken vår, som ble påbegynt i 1950-årene. Men presteskapet underslo pengene. Et katolsk samfunn i  en annen del av byen hadde spart 3 000 000 CFA [nærmere 30 000 kroner] for å kunne bygge en kirke i sitt område, men disse pengene er også ’blitt borte’. Det er derfor jeg kan si at denne bygningen er og blir byens vakreste.»

I noen land er folk sterkt opptatt av fetisjer, noe som gjør det vanskelig for nyinteresserte å ta standpunkt for Bibelens sannhet. Tenk for eksempel på en familie i Elfenbenskysten som hver dag utførte seremonier framfor fetisjene sine. Da en av døtrene i familien tok standpunkt for Bibelens sannhet og nektet å delta i falsk tilbedelse, var familien redd for at hun skulle bli rammet av en forbannelse. Men hun bevarte sin trofasthet til tross for at hun møtte motstand og måtte flytte hjemmefra. Hun var ikke bitter på familien sin, men fortsatte å besøke dem.

Dette førte til at bestemoren begynte å bli interessert i Bibelen. Hun ville til og med at datterdatteren skulle flytte hjem igjen, noe hun også gjorde. Bestemoren fortsatte å gjøre åndelige framskritt og ble døpt i en alder av 62 år. Jentas mor ble imponert over hva hennes egen mor hadde lært, og begynte selv å studere Bibelen. Nå forkynner hun også for andre. Ja, tre generasjoner er blitt frigjort fra falsk tilbedelse, og det skjedde fordi en jente bevarte sin ulastelighet overfor Jehova og ikke sluttet å vise familien sin kjærlighet.

I Mosambik oppsøker brødrene regelmessig fengsler for å lede bibelstudier med grupper blant de innsatte. I 2001 rømte mange fanger fra ett av disse fengslene. Men de fangene som hadde vært med i bibelstudiegruppene, nektet å rømme. Myndighetene la merke til dette og roste Jehovas vitner for deres arbeid. Nå oppfordrer fengselsmyndighetene alle fangene til å studere sammen med brødrene. To av fangene har allerede fått nedsatt straff på grunn av bemerkelsesverdig forbedret oppførsel. Den ene ser nå fram til å bli døpt på det neste områdestevnet.

 Den 27 år gamle Judith, som bor i Namibia, ble utsatt for en bilulykke som førte til at hun ble lam fra halsen og ned. Hun fikk selvmordstanker og spurte seg selv: «Hvorfor måtte dette hende meg?» Folk fra forskjellige kirkesamfunn besøkte henne, og de bad om at hun måtte kunne få gå igjen. Da bønnene deres ikke ble besvart, sa de til Judith at det måtte være Gud som av en eller annen grunn straffet henne. Dette fikk Judith til å tenke enda mer på å begå selvmord. Men først ville hun vite hvorfor Gud straffet henne. En dag bad hun derfor moren invitere hjem presten i en av kirkene på stedet. Mens Judith ventet på at presten skulle komme, kom Jehovas vitner. I håp om at Bibelen kunne gi svar på de vanskelige spørsmålene, tok Judith imot deres tilbud om et hjemmebibelstudium ved hjelp av «Kunnskapsboken». Da de studerte kapittel 8, «Hvorfor tillater Gud lidelser?», forstod hun at det ikke var Gud som stod bak den ulykken hun hadde vært utsatt for. «Tenk deg hvor glad og lettet jeg følte meg da jeg forstod at det onde ikke kommer fra Jehova,» sa hun. Judith fortsatte å studere, hun innviet sitt liv til Jehova, og hun ser nå fram til at den nye ordning skal komme og hun kan bli frisk igjen.

Under folkemordet i Rwanda i 1994 flyktet en ung kvinne som heter Chantal, til nabolandet Burundi. Der kom hun over boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, som hun leste fra perm til perm. Etter at hun hadde kommet tilbake til Rwanda, fant hun ikke Jehovas vitner fordi familien hennes bodde i et isolert område. Moren hennes traff imidlertid to forkynnere på markedsplassen. For å få treffe Chantal gav forkynnerne Chantals mor en lapp hvor de hadde notert hvilke dager de hadde planer om å forkynne på markedsplassen. På en av de angitte dagene satt Chantal ved inngangen til markedsplassen mens hun holdt opp lappen for at alle forbipasserende skulle se den. Tenk hvor glad hun må  ha blitt da brødrene så henne og presenterte seg for henne! Da de så Chantals oppriktige interesse, innbød de henne til den forestående minnehøytiden, som hun overvar selv om hun hadde måttet gå i to dager for å komme til møtestedet!

Fra da av gikk Chantal regelmessig til møtene til tross for den lange veien. Men familien hennes begynte dessverre å motarbeide henne. En gang ble hun til og med jaget ut av huset med en machete av en av brødrene sine! Men Chantal bevarte sin standhaftighet. Ett år senere ble det holdt møter nærmere hjemmet hennes, skjønt hun fortsatt måtte gå i omkring åtte timer for å komme seg dit. Men nå kunne hun i hvert fall for første gang få et bibelstudium. Innen kort tid innviet hun sitt liv til Jehova og er nå alminnelig pioner. Og hvordan gikk det med familien hennes? Jo, deres innstilling er fullstendig forandret. Broren som jaget henne ut av huset, er også alminnelig pioner, en annen bror ble nylig døpt, og moren hennes er udøpt forkynner. Det er dessuten blitt opprettet en isolert gruppe i deres område, så nå har familien bare fem minutter å gå til møtene.

Thembisile er en nidkjær søster som bor i nærheten av en av de kongelige kraalene, eller landsbyene, i Swaziland. Hun ville gjerne forkynne for beboerne i kraalen, men det strenge vaktholdet bød på visse utfordringer. Etter å ha lagt saken fram for Jehova i bønn tok hun mot til seg og gikk til kraalen. Hun forkynte for vaktene, og én av dem tok imot brosjyren Du kan være Guds venn! De forhørte og visiterte henne, og til hennes gledelige overraskelse ble hun sluppet inn. Thembisile var også forbauset over at innbyggerne var så vennlige. Nå forkynner hun regelmessig i dette distriktet, og hun har startet tre bibelstudier. Politiet tar dessuten hjertelig imot henne når hun kommer. Ja, en dag sa en av vaktene til henne: «Vær så god og stig på, frue! Du gjør et enestående arbeid her.»

 ▪ NORD-, SØR- OG MELLOM-AMERIKA

Antall land og områder: 56

Folketall: 807 517 534

Antall forkynnere: 3 023 062

Antall bibelstudier: 2 676 288

I en liten by i Argentina la to spesialpionerer merke til et ektepar som skjøv på en håndkjerre med en skadet hund oppi. Pionerene tilbød seg å kjøre dem og hunden til veterinæren. Ekteparet tok takknemlig imot tilbudet, særlig siden ingen av naboene deres hadde tilbudt seg å hjelpe dem. Pionerene fikk vite at mannen var katolsk kateket, og at han og hans kone deltok i alle de lokale prosesjonene som ble arrangert til ære for helgenene. Men deres sterke engasjement i den katolske kirke hindret dem ikke i å ta imot bladene Vakttårnet og Våkn opp! Etter at pionerene hadde besøkt ekteparet i  omkring to år, innbød de dem til minnehøytiden. Den kvelden regnet det voldsomt, men ekteparet kom og ble imponert over den varme velkomsten de fikk. De sa også at de for første gang hadde forstått betydningen av Herrens aftensmåltid. Det blir nå ledet et regelmessig bibelstudium med dem, og de kommer på alle møtene, uten å bry seg om hva de katolske naboene deres måtte si.

En pionersøster og en annen søster på Barbados var ute i tjenesten da de så en kvinne som stod i døråpningen. De begynte å forkynne for henne, og til deres overraskelse så det ut til at hun ventet at det skulle komme noen, for hun sa: «Vær så god og kom inn. Jeg skal hente bibelen min.» Søstrene gikk inn, satte seg ned sammen med henne og demonstrerte et bibelstudium ved hjelp av den første leksjonen i «Krever-brosjyren». Etterpå spurte kvinnen pionersøsteren om det var hun som hadde ringt samme dag og tilbudt henne et gratis hjemmebibelstudium. «Jeg sa til henne at det ikke var meg,» fortalte pionersøsteren. «Den som hadde gjort det, hvem det nå enn var, dukket i hvert fall ikke opp. Vi er imidlertid glad for at vi kom nøyaktig kl. 11.30, da studiet skulle holdes.» Denne kvinnen gjør fine framskritt og kommer allerede på møter.

Markedsplasser kan være et fruktbart distrikt. En misjonær i Bolivia forteller: «Mannen min leverte en traktat til en dame som solgte varer fra en vogn, på grønnsaktorget. Ettersom hun var vennlig, gikk jeg tilbake og tilbød meg å studere Bibelen med henne ved hjelp av ’Krever-brosjyren’. ’Kan vi studere her?’ spurte hun. ’Ikke noe problem,’ sa jeg. ’Jeg er vant til det.’ Så når jeg kommer, får jeg sitte på den lille krakken hennes, og vi studerer like ved vognen hennes. Når det kommer kunder, ekspederer hun dem, og så fortsetter vi studiet.»

 En kvinne i Canada fikk Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter på engelsk av en venn. Hun likte svært godt å lese i den og bestemte seg for å lære mer. Derfor gikk hun inn på Jehovas vitners offisielle nettsted (www.watchtower.org) og skrev deretter et brev hvor hun bad om å få et bibelstudium og et eksemplar av «Kunnskapsboken». Da to søstre oppsøkte henne for å levere henne boken, tok hun et fast tak i den og sa at hun ville ha lest den ut til neste formiddag! Kvelden etter overvar hun sitt første møte og følte seg straks vel blant brødrene og søstrene. Hun har gjort hurtige åndelige framskritt, er nå udøpt forkynner og tar sikte på å bli døpt i den nærmeste framtid.

I Colombia er det en kvinne som heter Sol, som på grunn av et handikap var lenket til sengen. Hun ville ikke ha besøk av andre enn medlemmer av sin egen familie. En dag spurte en nabo, et av Jehovas vitner, om Sols mor kunne ta med noen eksemplarer av bladene Vakttårnet og Våkn opp! til Sol. Til slutt gikk Sol med på å treffe naboen, som tilbød seg å studere Bibelen med henne. Sol tok imot tilbudet, og omkring et år senere, overvar hun minnehøytiden. Det var første gang hun var ute av huset på sju år. To dager senere overvar hun sitt første kretsstevne. Sol kan ikke en gang sitte oppreist, men nå deltar hun i felttjenesten. Hvordan? Brødrene triller henne fra dør til dør i en spesialseng som de har laget til henne. Takket være Sols eksempel og oppmuntring er to av søsknene hennes nå pionerer, og moren hennes er blitt døpt.

Et nyutnevnt spesialpionerektepar i Costa Rica oppsøkte en dame som bodde i deres distrikt. De fortalte først at svigerdatteren hennes, som bor i USA og er et av Jehovas vitner, hadde ringt til Jehovas vitners avdelingskontor i Costa Rica og bedt om at noen måtte besøke svigermoren hennes.  «Til vår forbauselse,» fortalte pionerekteparet, «begynte den 65 år gamle damen å gråte. Hun sa at hun ikke kunne tro at vi allerede hadde kommet. Det var nemlig ikke lenge siden hun hadde snakket med svigerdatteren sin, som hadde oppfordret henne til å høre på hva Jehovas vitner hadde å si. Hun hadde aldri trodd at vi skulle dukke opp så snart.»

Ifølge pionerene var dette første gang kvinnen hadde villet snakke med Jehovas vitner. Hun var ivrig katolikk, og de tolv siste årene hadde hun til og med foretatt et grundig studium av katolske trosoppfatninger for å kunne undervise andre. Etter at pionerene med glede hadde besvart mange av de spørsmålene hun hadde om Bibelen og Jehovas vitner, tok hun imot tilbudet om et bibelstudium. Både mannen hennes og datteren hennes vil også gjerne lære mer om Guds Ord.

Et medlem av Betel-familien i Puerto Rico sier: «Jeg hadde bestemt meg for å levere Våkn opp! for 8. juli 2002, med tittelen ’Politiet — hvorfor trenger vi det?’, til politisjefen ved hovedpolitistasjonen. Artiklene gjorde inntrykk på ham, og han anbefalte meg å levere eksemplarer av dette bladet til borgermesteren på stedet og til de andre politistasjonene i området. Ja, én politibetjent ordnet det slik at jeg ble kjørt til alle de andre politistasjonene i en av politiets biler. Han tillot meg dessuten å levere nye artikler til dem som arbeidet under hans ledelse. ’Dette vil gi politistyrken det den trenger — psykologisk og åndelig hjelp,’ sa han.» I løpet av én måned hadde denne betelitten oppsøkt åtte politistasjoner, og mange av politibetjentene bad om å få flere eksemplarer av bladet. Han leverte til sammen 164 blad og fikk fem nye på sin bladrute.

På øyene Trinidad og Tobago tok en kvinne som hadde vært et framstående medlem av nasareerkirken i 25 år, imot en kollegas innbydelse til å høre kretstilsynsmannens  foredrag. Etter møtet gikk kretstilsynsmannen bort til henne og innledet en hyggelig samtale med henne. Dette overrasket henne, for i hennes egen kirke var folk tilbøyelige til å velge omgangskrets på bakgrunn av rasetilhørighet og sosial status. Ja, fordi hun tilhørte en annen rase enn mannen sin, behandlet de henne på en uvennlig måte. Det hun erfarte i Rikets sal, og den personlige oppmuntringen hun fikk av kretstilsynsmannen, fikk henne til å ta imot et bibelstudium. Før det var gått seks måneder, ble hun en udøpt forkynner, og hun brukte 70—100 timer i tjenesten hver måned. Hun ble døpt på områdestevnet «Nidkjære forkynnere av Guds rike» i 2002 og håper å begynne som alminnelig pioner. Hun hjelper også sin sju år gamle datter, som nå holder elevtaler på den teokratiske tjenesteskolen.

I Uruguay fikk et av Jehovas vitner besøk av en dørselger som solgte halskjeder med krusifikser. Søsteren benyttet anledningen til å forklare ut fra Bibelen hvorfor hun ikke kunne kjøpe produktene hans. Selgeren respekterte ikke bare hennes standpunkt, men gav også uttrykk for at han var interessert i åndelige spørsmål. Han sa faktisk at han forgjeves hadde undersøkt en rekke forskjellige religioner for å få svar på spørsmålene sine. Til slutt hadde han kommet til at kirkene var mer interessert i penger enn i å hjelpe folk i åndelig henseende. Før han gikk, innbød søsteren ham til Rikets sal.

Det var det siste hun så til ham på omkring et år, da han igjen dukket opp på døren hennes. Til hennes store overraskelse sa han: «Denne gangen kommer jeg ikke for å selge deg noe, men for å fortelle deg at jeg nå har kommet til kapittel 15 i ’Kunnskapsboken’.» Han fortalte at hele familien hans studerte og gikk på møter. Da han gikk, sa han: «Vi ses på kretsstevnet til helgen!»

[Bilde på side 43]

New Zealand

[Bilde på side 43]

Tahiti

[Bilde på side 43]

Papua Ny-Guinea

[Bilde på side 47]

Thailand

[Bilde på side 47]

India

[Bilde på side 47]

Japan

[Bilde på side 51]

Storbritannia

[Bilde på side 51]

Albania

[Bilde på side 51]

Spania

[Bilde på side 56]

Namibia

[Bilde på side 56]

Benin

[Bilde på side 56]

Kongo (Kinshasa)

[Bilde på side 60]

Canada

[Bilde på side 60]

Tobago

[Bilde på side 60]

Bolivia