Kongo

’Vi er som såkornene i en sekk med afrikanske korn. Uansett hvor vi faller, ett for ett, kommer regnet til slutt, og vi blir mange.’ Dette ble sagt for over 50 år siden. Han som sa det, var et trofast Jehovas vitne som hadde gjennomgått mye på grunn av myndighetene i det som da het Belgisk Kongo. På de neste sidene kan du lese om hvordan Jehovas velsignelse, som forfriskende regn, har ført til en fantastisk økning i antall forkynnere av Riket i hele Kongo.

Dette landet, som nå heter Den demokratiske republikken Kongo, eller bare Kongo, ligger i hjertet av Afrika og brer seg utover på begge sider av ekvator. * Frodige skoger dekker store deler av landet. De store skogene og savannene er tilholdssted for et imponerende bredt spekter av ville planter og dyr. Landet er rikt på naturressurser og har derfor lenge vært gjenstand for internasjonal interesse. Det har opplevd invasjoner og borgerkriger.

I 1885 opprettet den belgiske kong Leopold II «Fristaten Kongo». Leopold var selv områdets øverste og eneste eier. Men innbyggerne i Kongo var langt fra frie.  Leopolds menn plyndret landet for elfenben og rågummi, brukte tvangsarbeidere og var ekstremt brutale. Protestene fra Belgias europeiske naboland ble etter hvert så intense at Leopold til slutt gav etter for presset. I 1908 ble landet koloni under den belgiske stat og fikk navnet Belgisk Kongo. Kongo ble selvstendig i 1960.

Kongoleserne er nokså religiøse. Det finnes mange kirkebygninger og teologiske skoler. Man treffer ofte mennesker som kan sitere mye fra Bibelen. Men som andre steder har det heller ikke her vært lett for den sanne kristendom å bli rotfestet. Det som gjorde det spesielt vanskelig i Kongo, var at folk lenge forvekslet Jehovas vitner med en religiøs bevegelse som ble kalt Kitawala.

Hvem var hva?

«Kitawala» kommer fra et ord på swahili som betyr «å dominere, lede eller styre». Bevegelsens formål var i bunn og grunn politisk — å oppnå uavhengighet fra Belgia. Noen mente at det målet lettest kunne nås under dekke av religion. Kitawala-grupper fikk dessverre tak i Jehovas vitners publikasjoner, studerte dem og distribuerte dem. På sine møtelokaler hadde de et skilt med ordene «Watch Tower» (Vakttårnet). Lenge før Jehovas vitner var blitt etablert i landet, var disse «Vakttårn-bevegelsene» blitt store i provinsen Katanga, sørøst i Kongo. I flere tiår gikk folk ut fra at Kitawala-tilhengerne var Jehovas vitner. Men det var de selvfølgelig ikke.

Kitawala-tilhengerne fordreide Bibelens lære, slik at det virket som om Bibelen støttet deres politiske oppfatninger, overtroiske skikker og umoralske levemåte. De nektet å betale skatt og motarbeidet kolonimakten. Noen grupper var med på væpnet opprør mot myndighetene. Ikke  overraskende ble Kitawala-bevegelsen gjort ulovlig av de belgiske myndighetene.

I 1956 skrev en distriktskommissær i Belgisk Kongo en avisartikkel som kastet lys over Kitawalas bakgrunn. Artikkelen handlet om Tomo Nyirenda, født i Nyasaland (nå Malawi), men bodde i Nord-Rhodesia (nå Zambia). Nyirenda hadde tydeligvis fått religiøs veiledning fra noen som hadde vært tilsluttet bibelstudentene (i dag kjent som Jehovas vitner) i Cape Town i Sør-Afrika. Det stod i artikkelen: «[Nyirenda] banet seg vei inn i Katanga [i Kongo] i 1925, . . . erklærte seg selv som Mwana Lesa, ’Guds Sønn’. Han utnyttet de innfødtes frykt for å bli forhekset. Han lovte at de som fulgte ham, ikke bare ville bli frigjort fra heksedoktorene, men at de også ville bli fri fra alle skatter og befalinger fra etablerte autoriteter, både styresmaktene og kirken. De som ikke godtok hans lov, ble erklært for å være hekser, slått bevisstløse og så druknet under en tvungen ’dåp’. (Fra én elv ble det hentet opp 55 lik.) Da Tomo ble anmeldt av høvdingen i en landsby, klarte han å flykte og komme seg tilbake til Nord-Rhodesia. Han ble etterlyst av de rhodesiske myndighetene på grunn av de drapene han hadde begått, og til slutt ble han arrestert, dømt og hengt.»

Ifølge de belgiske myndighetene markerte den såkalte Mwana Lesas opphold i Katanga fra 1923 til 1925 begynnelsen til Kitawala i Kongo. Det skulle gå flere tiår før Jehovas vitner fikk lov til å komme inn i landet og bosette seg der.

For å skjønne dette problemet, å vite hvem som var hva, er det viktig å være klar over at uavhengige kirkesamfunn er vanlige i Afrika. Noen anslår at det finnes  flere tusen slike religiøse organisasjoner. John S. Mbiti, som er ekspert på afrikanske religioner, har skrevet i en av sine bøker: «[Et] stort problem som kristenheten i Afrika står overfor, er de mange kirkesamfunn, trosretninger, grupper og sekter. Mange av disse er importert fra utlandet. Mange flere er blitt startet av afrikanske kristne selv, dels fordi de ikke ønsket å fortsette å være under utenlandske misjonærers herredømme, dels fordi de hadde personlige ønsker om makt, dels fordi de ønsket at kristendommen skulle avspeile afrikansk kultur og afrikanske problemer.»

Det fantes altså mange uavhengige kirkesamfunn, og de fleste hadde enten antatt læresetninger fra et etablert trossamfunn eller brutt ut fra et. Sånn sett var det ikke noe spesielt med Kitawala-bevegelsen. Men det at Kitawala fantes, gav kristenheten en ypperlig anledning til å holde Jehovas vitner borte fra Kongo. Kirkeledere visste godt at det var forskjell på Kitawala og Jehovas vitner, men fremmet med vilje den feilaktige oppfatningen at Kitawala og Jehovas vitner var det samme.

Det var en enkel sak for kirkene å spre denne løgnen. Tidlig på 1900-tallet hadde kristenhetens religioner, særlig den katolske kirke, en sterk og innflytelsesrik posisjon i Belgisk Kongo. Jehovas vitner, derimot, hadde ingen plass der, og slik ønsket kristenhetens presteskap at det skulle forbli. De vernet nidkjært om sine medlemmer og ville ikke ha noen innblanding fra Jehovas vitner.

Skylden for opptøyer, opprør og feider mellom folkegrupper ble gjerne lagt på Kitawala, som ofte ble kalt Vakttårn-bevegelsen. Navnet Vakttårnet ble noe avskyelig for myndighetene og deres representanter. Dette gjorde  det veldig vanskelig for dem i Kongo som virkelig ønsket å tjene Jehova.

I tiårene før landet ble selvstendig sendte Jehovas vitner i andre land gang på gang brev til myndighetene i Kongo for å forklare at det ikke var noen som helst forbindelse mellom Watch Tower Bible and Tract Society og Vakttårn-bevegelsen. Men i mange år fortsatte myndighetene å sette virksomheten til denne lokale religiøse gruppen i forbindelse med Jehovas folks arbeid. Gjentatte forsøk på å sende Jehovas vitner til Kongo var stort sett mislykkede.

Ettersom vitnene ikke fikk lov til å dra inn i landet, vet vi ikke så mye om dem som var sanne Jehovas vitner der i denne tiden. Men rapporter som kom fra avdelingskontorer i nabolandene, har gitt oss et interessant innblikk i hva som skjedde i Kongo i de vanskelige årene. La oss nå se på noen utdrag fra denne «dagboken» for Kongo, som omfatter 30 år. Vi har lagt til noen kommentarer.

Dagbok for Kongo — utdrag fra rapporter fra andre land 1930—1960

1930: Det er blitt mottatt spørsmål etter litteratur i posten fra . . . Belgisk Kongo.

1932: Vi håper at det senere vil bli mulig å forkynne i Belgisk Kongo og i andre deler av Sentral-Afrika, der budskapet ennå ikke er blitt hørt.

Fra mai 1932 sendte Jehovas vitners avdelingskontor i Sør-Afrika gjentatte ganger søknader til de belgiske myndighetene om tillatelse til å sende heltidsforkynnere til Kongo. Søknadene ble avslått. Men på grunn av folkevandringen mellom Kongo og Nord-Rhodesia klarte noen  rhodesiske brødre å komme seg inn i Kongo, vanligvis for noen korte perioder.

1945: Man skal være modig for å representere Gud og hans teokratiske rike i [Belgisk Kongo]. Det er ikke bare det at arbeidet og litteraturen er fullstendig forbudt, men kongoafrikanere som sier at de er knyttet til oss, risikerer å bli transportert til et bestemt område, der de delvis blir holdt i fangenskap, noen ganger i flere år. Brev som er blitt sendt fra Kongo til oss [i Nord-Rhodesia], har bare unntaksvis kommet fram, og post som vi har sendt, ser ikke ut til å ha blitt levert. Men . . . vi gjør alt vi kan for å hjelpe våre medarbeidere for Riket i dette landet hvor prestene har så stor makt.

1948: Det bor to Rikets forkynnere i dette området nå, og de har sendt inn noen rapporter til kontoret i Brussel. Vi håper at dette enorme distriktet vil bli åpnet en dag, slik at evangeliet om Riket kan bli forkynt der.

1949: I mange år har forkynnelsesarbeidet foregått under de største vanskeligheter i dette katolskdominerte området. Tidligere pleide prester noen ganger å tvinge en mann til å spise en saltklump uten å få vann til som straff for at han var et av Jehovas vitner. Men nå minner metodene deres mer om den spanske inkvisisjonen, og de vil at myndighetene skal utføre det ondsinnete, ubarmhjertige arbeidet for dem. I mange år har afrikanske forkynnere sittet i fengsel og sonet dommer på ubestemt tid for sitt forkynnelsesarbeid. På toppen av det hele blir de sendt til en spesiell konsentrasjonsleir i Kasaji, cirka [50] mil fra Elisabethville  [nå Lubumbashi]. Her arbeider de hardt på små jordstykker og er helt isolerte, enten sammen med familien sin eller borte fra den. . . . Noen må være der så lenge som i ti år. Ofte går det ene året etter det andre i denne ensomheten uten at de har det minste håp om frihet eller rettferdighet, med mindre de betaler den grufulle prisen å inngå kompromiss.

Som følge av dette har brødrene måttet arbeide under jorden, holde møter i all hemmelighet og stadig forandre møtestedene for at de ikke skal bli arrestert. Mye av forkynnelsen er blitt utført ved at de har besøkt personer som de vet er vennlige, og deres venner. Likevel har den ene etter den andre fått problemer. Forkynnere blir arrestert og sendt til Kasaji-leiren i all hast.

Omtrent på denne tiden reiste Llewelyn Phillips fra avdelingskontoret i Nord-Rhodesia til Belgisk Kongo for å megle på vegne av vitnene der, som ble forfulgt. Generalguvernøren og andre offentlige tjenestemenn lyttet mens han fortalte om forkynnelsesarbeidet og forklarte forskjellen mellom Jehovas vitners og Kitawalas trosoppfatninger. I samtalens løp sa generalguvernøren med et sukk: «Og hvis jeg hjelper dere, hvordan skal det da gå med meg?» Han visste at den katolske kirke hadde stor innflytelse i landet.

1950: Året som har gått, har vært det aller vanskeligste, og for brødrene i Belgisk Kongo betyr det mye motgang. Tidlig i tjenesteåret kom ikke alle bøker og brev fram til dette territoriet, og kontakten med menighetene opphørte nesten helt. Den 12. januar forbød så generalguvernøren Selskapet. Han innførte en  straff på to måneders fengsel og en bot på 2000 franc for alle som kom sammen med, som på en eller annen måte støttet, eller som var medlemmer av Selskapet. Den katolske pressen hyllet avgjørelsen og gledet seg stort over den. Mange ble arrestert. Lister som et år før var tatt fra en tidligere [menighets]tjener i Elisabethville, ble brukt til å spore opp flere hundre som var knyttet til Selskapet, og de og deres koner ble arrestert. Etter at afrikanere fra Nord-Rhodesia hadde sonet sine straffer, ble de utvist, men mange av de kongolesiske vitnene ble sendt til Kasaji, en konsentrasjonsleir [cirka 50] mil fra Elisabethville, der en del av dem fortsatt er. Noen av de deporterte brødrene fikk lite mat, og de ble tvunget til å gå de siste tre milene fra Sakania til grensen til Nord-Rhodesia.

Nylig har sikkerhetspolitiet fått mange flere ansatte, og bare forekomsten av en bibel er nok til at en person blir mistenkt for å være et av Jehovas vitner.

Vi har nettopp fått melding om at to europeiske søstre fra Elisabethville-området er blitt dømt til 45 dagers fengsel og har fått tre års betinget dom under forutsetning av god oppførsel (noe som selvfølgelig betyr at de ikke kan utføre noe arbeid for Herren). Grunnen til dette er at de hadde vært i besittelse av Vakttårnet og hadde forkynt. Hver dag står de i fare for å bli utvist.

1951: Det har stått flere artikler i belgiske aviser og blad som beskylder Jehovas vitner og Selskapet Vakttårnet for å stå i forbindelse med en fanatisk lokal bevegelse i Belgisk Kongo som kalles «Kitawala». I Belgia krever loven at når noen svarer på en artikkel  som har stått på trykk i en avis eller et blad, må svaret publiseres. Vi har benyttet oss av denne retten til å forsvare Rikets arbeid mot slike nedsettende artikler, og svarene våre er blitt publisert.

Siden [12.] januar 1949 har Selskapet Vakttårnets arbeid vært forbudt i Belgisk Kongo, og de sanne vitner for Jehova har måttet lide på grunn av de falske rapportene. Det er blitt sendt skriftlige protester til koloniministeren og lagt fram rikelig med beviser for at Jehovas vitner og Selskapet Vakttårnet ikke har noe å gjøre med den statsfiendtlige «Kitawala», men protestene forblir ubesvarte.

 Forvrengninger, forfølgelse, bøter, mishandling, fengsling og forvisning er blitt brukt som våpen i Belgisk Kongo for å få en endelig slutt på ’forkynnelsen av Ordet’ i landet.

1952: Sentral-Afrika har sitt eget «jernteppe»! Når det gjelder Jehovas vitner, henger teppet rundt grensene til Belgisk Kongo. Forkynnelsesarbeidet i dette katolskdominerte landet er fortsatt forbudt.

De få rapportene som av og til kommer ut av landet, forteller at de afrikanske forkynnerne risikerer å bli deportert, fengslet, mishandlet og utsatt for andre vanskeligheter. Mange steder virker det som fiendtligheten mot vitnene øker. De innfødte blir forvist til arbeidsleirer hvis de blir tatt i å forkynne eller være i besittelse av Vakttårnets litteratur. Bare det å eie en bibel blir tatt som et tegn på at man er et av Jehovas vitner.

Brødrenes hjem blir hele tiden holdt under oppsikt og blir ofte ransaket. En bror sa det slik: «På grunn av oss sover ikke [politiet i Belgisk Kongo]; de går omkring og leter bare etter Jehovas vitner. Nå gjør de det i større grad enn før.»

Det var mange rapporter som ikke ble mottatt, men én rapport fra 30 forkynnere for august kom fram til dette kontoret med en fotnote hvor 1. Tessaloniker 5: 25 var sitert: «Brødre, fortsett å be for oss.»

Som allerede nevnt drog afrikanske vitner fra Nord-Rhodesia til Kongo. Men når de ble tatt, ble de satt i fengsel og senere utvist. De fleste fikk korte fengselsstraffer, men noen brødre ble sendt til arbeidsleirer og var der i flere år. En bror ble holdt nesten fem år i forskjellige fangeleirer i Kongo. Han ble ofte slått av dem som holdt ham  fanget. De sa også til ham at han ikke ville bli satt fri før han sluttet å forkynne.

Det var i 1952 vår trofaste bror sa: ’Vi er som såkornene i en sekk med afrikanske korn. Uansett hvor vi faller, ett for ett, kommer regnet til slutt, og vi blir mange.’ Jehovas vitners avdelingskontor i Nord-Rhodesia skrev om dette: «’Sekken med afrikanske korn’ blir virkelig spredt i Kongo, til tross for, eller snarere på grunn av, forfølgelsen av brødrene. På et tidspunkt fikk avdelingskontoret i Lusaka rapporter fra flere hundre som kom sammen med vitnene i Kolwezi-området. Men nå får vi høre at mange av disse blir forflyttet til andre deler av Kongo.» Det at brødrene er blitt spredt, har ført til større virksomhet i arbeidet med å gjøre disipler.

Mens brødrene fortsatte arbeidet i den sørøstlige delen av landet, ble sannheten gjort kjent i Léopoldville (nå Kinshasa). Brødrene i Brazzaville hadde raskt gjort åndelige framskritt og var ivrige etter å fortelle andre om sannheten. Noen begynte å ta fergen over elven Kongo for å forkynne i Léopoldville. Victor Kubakani og hans kone var de første Jehovas vitner som ble døpt i Kinshasa, og det var i 1952. Kort tid etter ble det opprettet en menighet.

1953: Vi har fått rapporter som viser at omtrent 250 brødre i forskjellige deler av landet forkynner, men sannsynligvis er det mange flere. Forkynnelsen er begrenset til gjenbesøk og hjemmebibelstudier, og den blir utført med svært lite eller ingen litteratur, for brødrene vet aldri når huset deres blir ransaket. Én bror ble anmeldt av en av sine såkalte venner for å være i besittelse av to brosjyrer, og han ble dømt til to måneder i sentralfengselet i Elisabethville.

 1954: Det er fremdeles totalforbud mot Selskapet og Jehovas vitners virksomhet i Belgisk Kongo . . . I fengselet fortsetter trofaste vitner å forkynne for de andre fangene. De noterer med blyantstumper på små papirlapper og sammenligner notatene sine med de biblene som fengselet lar dem bruke. Det er uten tvil på grunn av denne virksomheten at Jehovas vitner i noen fengsler blir holdt atskilt fra de andre fangene.

Både Jehovas vitners virksomhet og Kitawalas virksomhet var forbudt. Tjenestemenn beslagla bibelsk litteratur som ble sendt til landet. Litteratur som tjenestemennene ikke fikk tak i, ble av og til snappet opp av Kitawala, og gruppen brukte den til å fremme sine interesser. Både Jehovas vitner og Kitawala-tilhengere ble arrestert, slått og sendt i konsentrasjonsleirer. Men Jesus hadde sagt: «På deres frukter skal dere kjenne dem.» (Matt. 7: 16) Kolonimyndighetene la merke til brødrenes gode oppførsel og begynte å få øynene opp for forskjellen mellom dem og Kitawala.

1955: Arbeidet er fortsatt forbudt i landet, og det ser ikke ut til at forbudet blir opphevet med det første. Det har imidlertid ikke lagt en demper på iveren til dem som elsker Jehova og tjener ham. Alle fengselsstraffene og deportasjonene det siste året har ikke fått brødrene til å sette ned tempoet.

Slik forholdene er nå, er det ikke mulig å gå fra hus til hus, så det foretas gjenbesøk og ledes hjemmebibelstudier. Som én menighet skriver, vil forkynnerne gjerne være med på den offentlige kunngjøringen av det gode budskap også, men «vi vet ikke om  Jehova vil la oss forkynne det gode budskap fra hus til hus i dette landet før Harmageddon-krigen».

1957: I løpet av det siste året har arbeidet tiltrukket seg mer oppmerksomhet enn tidligere, særlig fra myndighetspersoners og pressens side. I november henvendte bror [Milton G.] Henschel seg direkte til kolonimyndighetene i Léopoldville og la fram en anmodning om at forbudet mot Selskapet og Jehovas vitner måtte oppheves. Denne første henvendelsen ble etterfulgt av enda et besøk i Léopoldville og så av henvendelser i New York og Brussel. Senere besøkte en ekspert på afrikanske forhold fra Brussel avdelingskontoret i Nord-Rhodesia, og det ble anledning til å gi en detaljert forklaring på vårt arbeid og budskap.

Forbudet står imidlertid fortsatt ved makt, og brødrene i Belgisk Kongo arbeider under vanskelige forhold. Det var 216 som overvar minnehøytiden; de kom sammen i små grupper.

1958: Selv om forkynnelsen av det gode budskap fortsatt er forbudt, og selv om brødrene fortsatt får fengselsstraffer, er budskapet om Riket blitt kunngjort med økt intensitet det siste året.

1959: Til tross for at det lovfestede forbudet mot arbeidet ikke er opphevet, fikk brødrene for første gang muntlig tillatelse fra de lokale myndighetene til å holde menighetsmøter. Til nå har ikke dette vært mulig. Brødrene har hittil bare kommet sammen hjemme hos hverandre i små grupper for å studere Bibelen — det er de møtene som er blitt holdt. Nå fikk brødrene det travelt med å arrangere minnehøytiden som sitt første organiserte menighetsmøte.  I de fem [menighetene] i Léopoldville var det totalt 1019 til stede. Tilskuere undret seg, ikke bare over at det i det hele tatt ble holdt møter, men også over å se det kristne brorskapet og den glade ånd brødrene la for dagen. Noen skjønte der og da at dette var et folk som var annerledes enn andre kirkesamfunn, for disse ’hadde innbyrdes kjærlighet’.

Selv om det ennå ikke var mulig å sende misjonærer til Kongo, tillot et formildende dekret, underskrevet 10. juni 1958, Jehovas vitner der «å komme sammen på lukkede møtesteder». Brødrene var lykkelige over at de fritt kunne komme sammen. Noen ganger var sikkerhetsagenter til stede på møtene, og de roste brødrene for deres gode oppførsel og orden.

Det skjedde flere positive forandringer. Fram til 1956 var alle skoler finansiert av religiøse organisasjoner. En ny liberal koloniminister opprettet så statlige skoler og oppmuntret til større toleranse overfor minoritetsgrupper. Etter hvert så representanter for myndighetene tydeligere forskjell på Kitawala og Jehovas vitner, og de forvekslet ikke de to gruppene så lett lenger. Det var som om det falt en forfriskende regnbyge over de spredte spirene. Overalt stilte folk seg på Jehovas vitners side.

På den tiden arresterte en høvding flere vitner og førte dem fram for en regional embetsmann for å få dem dømt. Embetsmannen spurte hva de hadde gjort som var galt. Høvdingen visste ikke. Embetsmannen irettesatte høvdingen, lot brødrene gå og gav ordre om at de skulle få transport tilbake til sine hjem.

1960: Arbeidet i Belgisk Kongo har hatt flott framgang i det året som gikk. Trass i vanskelighetene i  landet og trass i at arbeidet teknisk sett fortsatt er forbudt, har brødrene kunnet holde møter i Rikets saler regelmessig.

Tiden rundt minnehøytiden i byen Léopoldville, hovedstaden, ble uforglemmelig. De seks [menighetene] i byen arrangerte et offentlig foredrag på søndagen, og de kunne glede seg over å se 1417 møte fram. En av [tilsynsmennene] skrev: «Vi var veldig glade, for det var første gang vi hadde prøvd noe slikt; Jehovas engler leiret seg rundt oss.»

Takket være disse rapportene fra avdelingskontorer i naboland har vi fått et innblikk i virksomheten i Kongo i disse 30 årene. La oss nå se hvordan det har gått siden.

Det går mot nasjonal uavhengighet

Offisielt ble forkynnelsesarbeidet i Kongo tolerert i slutten av 1950-årene, men det var ennå ikke juridisk anerkjent. Avdelingskontoret i Nord-Rhodesia førte tilsyn med arbeidet. Det dukket imidlertid opp nye problemer og usikkerhetsfaktorer. Nasjonalismen og motstanden mot kolonimakten hadde vokst seg sterk. I januar 1959 ble butikker i Léopoldville plyndret og satt fyr på av urostiftere. Urostifterne plyndret også kirker og kastet helgenbildene ut på gatene. Dette resulterte i et møte mellom representanter for de belgiske myndighetene og representanter for de lokale politiske partiene. De satte en dato for nasjonal uavhengighet — 30. juni 1960. Det var selvfølgelig ingen av Jehovas vitner som hadde vært med på opptøyene.

Overalt i landet ble det dannet lokale politiske partier. Det var ofte tilhørigheten til de forskjellige folkegruppene  mer enn politisk overbevisning som forente medlemmene. Det ble lagt et voldsomt press på brødrene for at de skulle kjøpe politiske partikort. Pierre Mafwa, som hadde vært døpt et års tid, forteller: «Det var en lørdag i juni 1960. Jeg var på vei hjem fra arbeidet ved tolvtiden. Da jeg kom forbi den gamle flyplassen i Léopoldville, kom en mann med sverd bort til meg. ’Hvor er ditt politiske kort?’ spurte han. Jeg svarte ikke. Plutselig slo han meg i ansiktet med sverdet og snittet nesen min. Han fortsatte å hogge til meg med sverdet. Jeg prøvde å løpe, men falt i bakken. Jeg bad til Jehova om at han måtte huske meg i oppstandelsen, slik at jeg kunne få se igjen min kone og mine seks barn. Etter den korte bønnen hørte jeg geværskudd. Soldater hadde skutt ham som ville ha blitt min drapsmann, i knærne. En politimann fraktet meg til sykehuset, der jeg fikk behandling. Skriftsteder var til stor oppmuntring for meg.»

De første misjonærene kommer og åpner et avdelingskontor

Som vi har sett, hadde alle forsøk på å sende representanter for Jehovas vitner til Kongo, mislyktes. Men de politiske forholdene forandret seg og gjorde det mulig for Ernest Heuse jr. å komme inn i landet.

Bror Heuse var en høy, muskuløs belgier med svart, bølget hår. Han var modig, men visste at livet i Kongo ikke ville bli lett verken for ham, hans kone, Hélène, eller datteren, Danielle, som var elleve år. Ernests bakgrunn hadde gitt ham passende erfaring for det som lå foran ham. Han hadde begynt på Betel i Brussel i 1947. Et år senere hadde han giftet seg og gått over i pionertjenesten sammen med sin kone. Senere fikk Ernest i oppgave å  kontakte jurister og representanter for myndighetene med en brosjyre som var blitt spesielt utarbeidet for å forklare forskjellene mellom Kitawala og Jehovas vitner. Senere tjente han som kretstilsynsmann.

Ernest gjorde flere forsøk på å få innreisetillatelse til Kongo og rettet til og med en personlig henstilling til kongen av Belgia. Han fikk ikke tillatelse. Ernests navn kom isteden på listen over dem som var «uønsket» i Kongo.

Ernest gav seg ikke. Han drog til Afrika og prøvde å komme inn i Kongo fra nabolandene. Alle forsøkene mislyktes. Til slutt fikk han visum til Brazzaville, hovedstaden i Kongo-Brazzaville. Han tok så fergen over elven til Léopoldville. Hans ankomst utløste livlig diskusjon blant de betjentene som var på arbeid. Noen mente at han ikke kunne få visum ettersom navnet hans stod på deres liste over uønskede personer. Til slutt sa en av tjenestemennene, Cyrille Adoula, som senere ble statsminister, at han kjente til Ernests forsøk på komme inn i Kongo. Han tenkte som så at dersom den tidligere kolonimakten ikke likte Heuse, måtte han være en venn av Kongo. Ernest fikk  midlertidig visum og senere oppholdstillatelse. Så i mai 1961 hadde Jehovas vitner en representant i Kongo som kunne føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet.

Ernest sendte bud etter Hélène og Danielle, og i september begynte Danielle på skolen i Léopoldville. Landets første avdelingskontor ble åpnet i hovedstaden 8. juni 1962. Kontoret og boligrommene lå i tredje etasje i en leilighet i Avenue van Eetvelde (nå Avenue du Marché). Plassen var begrenset, så litteraturen ble oppbevart for seg selv i et depot. Selv om situasjonen ikke var ideell, var det den beste løsningen, for boligmangelen var akutt.

Bror Heuse tok straks fatt på arbeidet. Han lånte en projektor og en film fra avdelingskontoret i Brazzaville.  Han viste så filmen «Den nye verdens samfunn i lykkelig samvær» for menighetene i Léopoldville og for noen myndighetspersoner. Det var som en åpenbaring både for brødrene og for de interesserte å se at det fantes et internasjonalt brorskap av Jehovas vitner som levde sammen i fred og lykke. De ble svært overrasket da de så en farget bror døpe europeere. Borgermesteren i Léopoldville likte filmen så godt at han sa: «Dette arbeidet [til Jehovas vitner] bør støttes så mye som mulig.» Det var hele 1294 til stede på de fire første visningene.

Det var en stor glede for brødrene endelig å ha noen som kunne hjelpe dem, etter at de hadde ventet i så mange år. Før hadde de europeiske brødrene bare vært navn for dem. Noen hadde lurt på om de egentlig fantes, for de belgiske myndighetene hadde påstått at det ikke var Jehovas vitner i Belgia. Brødrene var lykkelige over å ha bror Heuse hos seg.

Å leve i samsvar med sannheten — en utfordring

Det var et kolossalt arbeid som skulle gjøres for å hjelpe brødrene til å leve i samsvar med sannheten. Det var for eksempel fortsatt rivalisering mellom folkegruppene, og noen av tilsynsmennene i menigheten var ikke på talefot med andre tilsynsmenn. Ble noen utstøtt fra en menighet der én bestemt folkegruppe var dominerende, kunne han bli godtatt av de eldste i en annen menighet, hvis den for det meste bestod av brødre fra hans folkegruppe. Avgjørelser som ble truffet i én menighet, var ikke bindene i en annen. Stammeskikker styrte hverdagen, og tradisjonelle oppfatninger påvirket menighetene.

 Tradisjonene førte til visse problemer. Forholdet mellom mann og kone kunne for eksempel være basert bare på lojalitet mot folkegruppen. Det var vanligvis ikke noe nært forhold mellom ektefellene. Ekteskapet ble ofte betraktet som folkegruppens anliggende. Hvis dens medlemmer ikke godkjente et ekteskap, kunne de tvinge en ektemann til å kvitte seg med sin kone og ta en annen — en som de valgte.

En ektemanns død kunne få tragiske følger. Ofte tok mannens familie alt som fantes i huset, og etterlot enken og barna helt på bar bakke. Hos noen folkegrupper ble ektemannen holdt ansvarlig hvis hans kone døde, og han ble ilagt en bot av hennes familie.

Det var andre problemer også. Den dag i dag er det mange i Kongo som tror at ingen dør av naturlige årsaker. I begravelser blir det derfor utført seremonier som skal avsløre hvem som er ansvarlig for dødsfallet. Én av de mange skikkene som blir fulgt, er at håret til den ansvarlige blir raket av. Hos noen folk er det slik at når en ektemann dør, skal et mannlig medlem av folkegruppen rense enken ved å ha seksuell omgang med henne. I begravelser blir det ofte rettet kommentarer til den døde, noe som gjenspeiler troen på at sjelen eller ånden lever videre når kroppen dør. I betraktning av alle disse dypt rotfestede skikkene er det lett å se for seg at de som ønsket å utøve den rene tilbedelse, ville møte problemer. Noen som sa at de var sanne kristne, hadde ikke helt sluttet med slike skikker, og enkelte prøvde til og med å innføre dem i den kristne menighet.

Det var behov for modige, ærlige tilsynsmenn som kunne ordne opp i dette. De som elsket Jehova, var villige til å lære av dem og til å gjøre de nødvendige forandringene.  Det var ikke lett å rive ned sterkt befestede oppfatninger hos dem som feilaktig trodde at de allerede kjente sannheten. Men det største problemet var likevel at folk forvekslet Jehovas vitner med Kitawala.

Da nyheten om at det var blitt åpnet et avdelingskontor, spredte seg i landet, var det mange grupper av brødre som skrev og bad om å bli registrert som menighet. Det gjorde også flere Kitawala-grupper. Det fortelles i en rapport: «Det var noen som reiste 230 mil for å levere lange lister med navn over dem som ønsket å bli anerkjent som Jehovas vitner. Listene var noen ganger skrevet på ark som var 70 centimeter brede og 90 centimeter lange. Av og til inneholdt de navnene til alle dem som bodde i to eller tre landsbyer.»

Før enkeltpersoner eller grupper kunne bli registrert som Jehovas vitner, var det nødvendig å finne ut om de var sanne kristne eller tilhørte Kitawala. Bror Heuse sendte ut modne brødre for å undersøke saken. Dette pågikk i flere år. La oss se nærmere på hva noen av disse trofaste brødrene opplevde.

Ansikt til ansikt med Kitawala

I 1960 ble Pontien Mukanga, en spedbygd og mild bror, utnevnt til kretstilsynsmann — den første i Kongo. Etter at han hadde fått opplæring i Kongo-Brazzaville, besøkte han menighetene i Léopoldville og noen isolerte grupper i nærheten. Men et mye vanskeligere oppdrag lå foran ham — å stå ansikt til ansikt med Kitawala.

En av de første reisene bror Mukanga drog ut på, var til Kisangani (som da het Stanleyville), over 160 mil fra hovedstaden. Hvorfor skulle han dit? En europeer som bror  Heuse hadde møtt i felttjenesten, hadde vist ham et bilde som var tatt i Stanleyville rett etter at landet hadde oppnådd selvstendighet. På fotografiet så man et stort skilt foran jernbanestasjonen med et bilde av en åpen bibel og følgende tekst: «Watch Tower Bible and Tract Society — International Bible Students Association — Kitawala-religionen i Kongo — Lenge leve Patrice E. Lumumba — Lenge leve Antoine Gizenga — Lenge leve regjeringen MNC.» Kitawala i Kisangani misbrukte helt opplagt navnene på Jehovas vitners juridiske selskaper.

Fantes det sanne Jehovas vitner i Kisangani? Bror Mukanga ble sendt for å undersøke saken. De eneste opplysningene avdelingskontoret hadde, gjaldt en mann som het Samuel Tshikaka, som var blitt kjent med sannheten i Bumba og hadde kommet tilbake til Kisangani i 1957. Samuel hadde ikke sluttet seg til noen av Kitawala-gruppene, og han var ivrig etter å hjelpe bror Mukanga, som senere skrev: «Jeg ble med Samuel for å undersøke hvordan det forholdt seg med dem som brukte navnet Watch Tower. Vi besøkte presten deres, som fortalte oss om sin gruppe. Vi fikk vite at selv om noen brukte Bibelen, trodde alle på sjelens udødelighet. De lærte hverandre kjærlighet ved å bytte koner.

Kort tid etter at jeg hadde kommet, prøvde politiet å arrestere Kitawala i byen. Kitawala gjorde motstand, så politiet tilkalte soldater for å få forsterkninger. Mange Kitawala-tilhengere ble drept. Dagen etter kom det en båt lastet med døde og sårede over elven. Prestens sekretær var med båten, og han kjente meg igjen fra mitt besøk hos lederen deres to dager før. Han kom med falske anklager mot meg og sa at jeg hadde forrådt dem til myndighetene,  og at jeg var ansvarlig for alle dem som var blitt drept under kampen. Han sa til sine venner i Kitawala at de måtte passe på at jeg ikke slapp unna, men jeg klarte å rømme før de fikk anledning til å drepe meg.»

Da aviser i Belgia skrev om det som hadde skjedd, gav de artikkelen overskriften «Sammenstøt mellom Jehovas vitner og politiet». Men myndighetene i Kongo — som visste at det var forskjell på Kitawala og Jehovas vitner — gav en riktig rapport. Ikke én avis i Kongo beskyldte vitnene for å være innblandet i denne episoden!

Hvordan gikk det med Samuel Tshikaka? Han er fortsatt i sannheten og tjener som eldste i menigheten Kisangani Tshopo-Est. For tiden er det 1536 forkynnere fordelt på 22 menigheter i Kisangani. Samuels sønn Lotomo er kretstilsynsmann, akkurat som Pontien Mukanga var for omtrent 40 år siden.

En kretstilsynsmann som ordnet opp

François Danda var en annen kretstilsynsmann som arbeidet med å markere forskjellen mellom Jehovas vitner og Kitawala. Han forteller: «Det var en vanskelig tid, og det var mye forveksling. Kitawala satte alltid opp et skilt med ordene ’Watch Tower’ på engelsk på alle sine møtesteder. I alle våre publikasjoner, uansett språk, ville du finne  ’Watch Tower’ på den siden hvor det blir opplyst hvem som har utgitt den. Tenk deg at noen hadde lest vår litteratur og hadde begynt å lete etter Guds folk. Han fant kanskje et møtelokale med skiltet ’Rikets sal — Jehovas vitner’ på det lokale språket og et annet med skiltet ’Watch Tower’ på engelsk. Hvor er det sannsynlig at han ville gå? Du skjønner hvor lett det ville være å ta feil.

Mange brødre manglet nøyaktig kunnskap, og det fantes bare noen få publikasjoner. Menighetene blandet ofte sannheten sammen med Kitawalas læresetninger, særlig oppfatninger som gjaldt ekteskapets hellighet. I én by som jeg besøkte, trodde man at 1. Peter 2: 17, som sier at man skal ’elske hele samfunnet av brødre’, betydde at søstrene skulle stå til disposisjon for alle brødrene i menigheten. Hvis en søster ble gravid med en annen bror enn sin ektemann, ville ektemannen akseptere barnet som sitt eget. Som i det første århundre forvrengte ’de ulærte og ubefestede’ Skriftene. — 2. Pet. 3: 16.

Jeg holdt svært direkte bibelske foredrag om Jehovas normer, også om Jehovas normer for ekteskapet. Jeg sa at det var enkelte forhold som vi tålmodig måtte ordne opp i gradvis, men at konebytting ikke var blant dem. Brødrene forstod og godtok heldigvis det riktige synet ut fra Bibelen. Det var til og med noen i Kitawala-bevegelsen som kom i sannheten.»

Den innsatsen bror Mukanga og bror Danda og mange flere gjorde, fikk folk til å forstå at Jehovas vitner var annerledes enn Kitawala. I dag er det ingen som forbinder «Kitawala» med «Watch Tower». Kitawala eksisterer fortsatt, men er ikke lenger så kjent og heller ikke så innflytelsesrik som før. Mange steder er bevegelsen helt ukjent.

 Bedre organisering fører til økning

I slutten av tjenesteåret 1962 var det over 2000 forkynnere i Kongo som nidkjært tjente Jehova. Men det var få brødre som oppfylte de bibelske kravene til tilsynsmenn. Analfabetisme var ett problem, særlig blant de eldre. Et annet problem var at mange var trege med å innrette sitt liv etter Guds rettferdige normer. Tradisjonelle skikker var nemlig en stor hindring. De som hadde tilhørt Kitawala, måtte dessuten vente i flere år før de kunne få noe tjenesteprivilegium.

Gradvis hjalp imidlertid god, bibelsk opplæring og Jehovas hellige ånd menn til å bli kvalifisert til å tjene som tilsynsmenn i menighetene. I hele landet bidrog modige kretstilsynsmenn og pionerer i høy grad til å styrke og lære opp brødrene. Omtrent på denne tiden reiste kretstilsynsmenn og spesialpionerer som hadde fått opplæring i Zambia, til og med til områder som hadde vært involvert i borgerkrig, nemlig Katanga og det sørlige Kasai.

Etter selvstendigheten — årene med religiøs toleranse

Som nevnt utstedte myndighetene i 1958 et dekret som gav brødrene en viss grad av religionsfrihet. På begynnelsen av 1960-tallet fortsatte brødrene å søke om offisiell juridisk anerkjennelse. De prøvde ikke å få statsstøtte eller annen økonomisk hjelp — de ønsket bare å bli juridisk anerkjent. Ble de det, ville de kunne forkynne det gode budskap uten å møte vanskeligheter. Mange steder organiserte de lokale myndighetene angrep på brødrene, så det var akutt behov for en forandring. Møtelokaler ble satt fyr på, og brødre ble mishandlet, arrestert og satt i fengsel. Da brødrene protesterte til justisdepartementet, fikk de alltid  samme svar: «Vi beklager, men siden dere ikke er juridisk anerkjent, kan vi ikke hjelpe dere.»

Noe som gjorde situasjonen enda mer problematisk, var de kaotiske tilstandene i det indre av landet. I visse deler av landet anerkjente man ikke den sentrale regjeringens myndighet. I noen områder var de lokale myndighetene villige til å løslate brødre fra fengselet bare de fikk et brev fra avdelingskontoret. Men på steder der motstanden var dypt forankret, var det ikke mye som kunne gjøres for å beskytte brødrene mot forfølgelse og fengselsstraffer.

I Kinshasa møtte ikke brødrene noe særlig motstand. Tidligere hadde de bare hatt store sammenkomster der i byen når det var bryllup eller begravelse. Men i 1964 planla avdelingskontoret å holde to kretsstevner i hovedstaden. Dette var noe helt nytt for de fleste av brødrene. På spesielle møter fikk de opplæring både i å holde taler og i å organisere de forskjellige avdelingene ved stevnet.

Entusiastiske som de var, snakket brødrene åpent om stevnet, og guvernøren i det som da var provinsen Léopoldville, fikk høre om det. Denne mannen likte ikke Jehovas vitner, så han skrev et brev som skulle stensileres og distribueres til de lokale myndighetene. Brevet gav ordre om at alle Jehovas vitner som ble tatt i å forkynne eller i å komme sammen for å tilbe, skulle arresteres. Men jobben med å mangfoldiggjøre brevet havnet tilfeldigvis hos en bror. Broren hadde svært lite stensilpapir igjen, og han visste at butikkene i Léopoldville var tomme. Da sjefen hans bad om kopier av brevet, viste broren ham de tomme hyllene — ikke noe papir!

I mellomtiden bad brødrene inntrengende til Jehova om saken. Hva skjedde? Regjeringen bestemte seg helt  uventet for å opprette noen nye provinser, og den som motstanderen styrte, ble oppløst! I årenes løp var det mange som prøvde å ødelegge eller plage Guds folk. Men de ble skuffet; forsøkene deres mislyktes. — Jes. 54: 17.

Det kommer flere misjonærer

På 1960-tallet benyttet organisasjonen seg av muligheten til å sende misjonærer til Kongo. Det ble opprettet et lite misjonærhjem i Kinshasa. I mars 1964 kom misjonærene Julian og Madeleine Kissel fra Canada. Nå, 40 år senere, tjener de fremdeles trofast som medlemmer av Betel-familien i Kinshasa.

Noen av de misjonærene som kom på slutten av 1960-tallet, bor nå i andre land. I 1965 ble Stanley og Bertha Boggus sendt til Kongo etter å ha tjent på Haiti. Bror Boggus, som var reisende tilsynsmann, drog tilbake til USA i 1971 på grunn av helseproblemer. Mot slutten av 1965 sluttet Michael og Barbara Pottage seg til misjonærene i Kongo. De er for tiden på Betel i Storbritannia. William og Ann Smith ble sendt til Kongo i 1966 og arbeidet for det meste i Katanga. På grunn av et forbud ble de sendt tilbake til Kenya i 1986. Manfred Tonak fra Tyskland, som gikk i Gileads 44. klasse, tjente som reisende tilsynsmann i Kongo. Da forbudet kom, ble han sendt til Kenya. Nå er han koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i Etiopia. I 1969 kom Dayrell og Susanne Sharp til Kongo etter å ha gjennomgått den  47. klassen ved Gilead. De ble utvist fra Kongo og sendt til Zambia, og der har de vært på Betel i Lusaka hele tiden siden. Andre misjonærer fikk nye oppdrag i land i Vest-Afrika. Blant dem var Reinhardt og Heidi Sperlich, som omkom i en flyulykke. Denne tragedien gikk hardt inn på alle som kjente dem.

I 1966 ble det åpnet et misjonærhjem i Lubumbashi, det første misjonærhjemmet utenfor Kinshasa. Senere ble det opprettet misjonærhjem også i Kolwezi, nordvest for Lubumbashi, og i Kananga (da Luluabourg) i Kasai. Misjonærene hadde en stabiliserende innflytelse, og de hjalp brødrene til å leve i samsvar med sannheten. Blant brødrene i Kasai eksisterte det for eksempel fortsatt rivalisering  mellom de forskjellige folkegruppene. Ettersom misjonærene ikke tilhørte noen av disse folkegruppene, kunne de lettere hjelpe til med å ordne opp i problemer og være upartiske i utvalgssaker.

Fra 1968 til 1986 tjente over 60 misjonærer i forskjellige deler av landet. Noen hadde gått på Vakttårnets bibelskole Gilead i USA og andre på en avdeling av Gilead-skolen i Tyskland. Dessuten kom noen fransktalende pionerer direkte til Kongo som misjonærer. Mange lærte seg de lokale språkene, og alle arbeidet hardt for å oppmuntre folk med det gode budskap om Riket.

Rikets saler på 1960-tallet

I de store byene var møtelokalene stort sett åpne konstruksjoner. På grunn av varmen og den høye luftfuktigheten var det praktisk å bruke slike bygninger. De fleste møtene ble holdt om kvelden eller tidlig på formiddagen, når det var kjølig. Dette fungerte bra når det ikke regnet. Men i regntiden måtte møtene ofte utsettes til en annen dag.

Den første Rikets sal ble innviet i 1962. Den lå i Kimbanseke i Kinshasa og tilhørte en av de seks menighetene som fantes da. Siden den gangen har menighetene i Kongo vist stor tiltakslyst når det gjelder å bygge Rikets saler. Men av og til var det juridiske problemer. Det hendte at en bror lot menigheten bygge en sal på hans tomt, men uten at det ble skrevet noen kontrakt. Når broren døde, kunne medlemmer av familien hans komme og beslaglegge salen og alt inne i den. Det var ikke mye som kunne gjøres for å hindre dette. Senere, i forbudstiden, overtok lokale myndigheter mange av salene og brukte dem til sine egne formål. Disse problemene la visse begrensninger på byggingen av Rikets saler.

 Likevel ble det bygd Rikets saler rundt omkring i landet. De fleste var riktignok enkle konstruksjoner, men de gjenspeilte troen til dem som bygde dem. En misjonær beskriver her noen av møtelokalene på slutten av 1960-tallet.

«For å komme til en Rikets sal i Léopoldville må vi gå ned en gjennomgang mellom hus som er laget av grov betong. En hel flokk med barn følger etter oss. Vi kommer inn på en gårdsplass som er omgitt av en betongmur. Rikets sal, som er åpen på sidene, ligger bak et hus der det bor brødre. Brødrene øver på Rikets sanger. Det er en opplevelse å høre dem! De synger av hele sitt hjerte. Vi er glad for at noen trær kaster skygge over salen og beskytter mot solen. Det er plass til cirka 200. Podiet er laget av betong og har bølgeblikktak. Hvis taleren er høy, må han kanskje bøye seg litt. Det er en oppslagstavle der brev fra avdelingskontoret blir hengt opp og også en oversikt over hvem som har oppdrag i menigheten. Det er et bord til litteraturen. Brødrene har satt planter ved siden av podiet. Det brukes parafinlamper til belysning, slik at brødrene kan holde møtene om kvelden. Når vi skal dra, oppdager vi at barna fortsatt er utenfor og vil følge oss tilbake til hovedveien.

Vi reiser nå innover i Kongo. Vi kommer til en landsby med stråhytter og legger straks merke til en Rikets sal. Bygningen holdes oppe av ni påler og har et tykt tak som er laget av løv. Det er gravd små grøfter i bakken fra den ene siden av salen til den andre. Når vi setter oss på bakken og plasserer føttene i grøftene, sitter vi overraskende nok slett ikke vondt. Over den broren som leder møtet, henger det et håndskrevet skilt der det står ’Rikets sal’ på den lokale dialekten. Det er omtrent 30 til stede. Kanskje er bare halvparten  av dem forkynnere. De kan noen få Rikets sanger. Det de mangler av musikalske ferdigheter, kompenserer de med entusiasme, og vi synger av hele vårt hjerte.

Nå reiser vi til den nordlige delen av landet. Vi stopper vår Land Rover og ser mot landsbyen. Vi ser mange stråhytter, og bortenfor dem er det en bygning som skiller seg ut. Bygningen er laget av tykke bambusstenger som er bundet hardt sammen. Det er blitt skåret ut vinduer og en dør i bambusveggen. Taket er av strå. Foran bygningen er det en velstelt gressplen med en smal gangsti, og på plenen står det et lite skilt med navnet ’Jehovas vitner’ på. Når vi følger gangstien og kommer fram til Rikets sal, ønsker våre brødre oss gledesstrålende velkommen. Vi kommer inn og ser at benkene er laget av bambusstenger som er plassert på tvers av opprettstående bambusstenger. Det er bra at Rikets sal har vanntett tak! Ellers ville det ha oppstått problemer: Hvis det kommer vann på bambusstengene, slår de rot og vokser raskt. Benken man sitter på, ville ikke lenger bare ha vært 30 centimeter over bakken! På en  oppslagstavle henger det en plan over møtene og brev fra avdelingskontoret. Brødrene henter litteratur fra et bord laget av delte bambusrør som er surret sammen med siv.

Vi drar sørover til Katanga, der solen akkurat er i ferd med å gå ned. Her er det mye kjøligere, og vi må ha på oss varmere klær. Vi kommer til en landsby, og når vi nærmer oss Rikets sal, hører vi brødrene synge. Brødrene i landsbyen har vanligvis ikke armbåndsur, så de beregner møtetiden ut fra solens stilling. De første som kommer til salen, begynner gjerne å synge og fortsetter med det helt til de fleste har kommet og møtet kan begynne. Vi presser oss sammen på en benk som er laget av den ene halvdelen av en gjennomskåret trestamme plassert på to kubber. Litteraturen oppbevares i et gammelt skap, men på grunn av kakerlakker og termitter kan den ikke ligge der lenge, for de ødelegger papiret. Etter møtet vil brødrene vise oss hele salen. Veggene er laget av små grener som er bundet sammen med siv og så dekket med leire. Det vanntette taket er laget av vevd gress.»

Jehova beskytter sine tjenere

På 1960-tallet var interne stridigheter og vold utbredt. Mange mistet livet, også noen blant Jehovas folk. Brødrene måtte ha tro og være modige for å komme sammen, for møtene ble noen ganger tatt for å være politiske samlinger. I provinsen Équateur kom det noen bevæpnede soldater til Rikets sal, der brødrene var på møte. De skjønte fort at brødrene var der for å tilbe Gud, ikke for å fremme politikk. Soldatene forlot dem derfor og sa at de verken var imot religion eller Gud.

En annen gang, i Kisangani, ble Bernard Mayunga og noen andre forkynnere omringet av opprørere som ville  ha tak i lokale politiske ledere, som de planla å ta livet av. Da Bernard ble spurt om hvilken folkegruppe han tilhørte, svarte han: «Jeg er et av Jehovas vitner.» Lederen for opprørerne ble overrasket over svaret og bad om en forklaring. Bernard forkynte ut fra Bibelen, og etterpå sa lederen for opprørerne: «Hvis alle var som deg, ville det ikke ha vært noen kriger.» Bernard og de andre vitnene som var blitt holdt tilbake, fikk gå.

Endelig juridisk anerkjennelse!

Helt til 1965 fortsatte Betel i Kongo å holde til i en leilighet i Kinshasa sentrum. Det var lite og trangt. Det var snart 4000 forkynnere i landet, og Betel trengte større plass. Etter å ha lett nøye kjøpte brødrene et hus som bare var seks år gammelt, og som lå i Avenue des Elephants 764 i Limete i Kinshasa. Det var en toetasjes bygning med fire soverom. Brødrene gikk i gang med arbeidet og bygde om den store salongen og spisestuen i første etasje til kontor. Garasjen brukte de som ekspedisjon og stensileringsrom. Bygningen fikk et tilbygg i 1972.

I november 1965 tok Joseph-Désiré Mobutu den politiske makten etter et statskupp. Igjen sendte avdelingskontoret inn en søknad om å få juridisk anerkjennelse, og den 9. juni 1966 skrev president Mobutu under på en  forordning som gav oss det. Nå fikk Jehovas folk de samme rettigheter og privilegier som alle andre registrerte religionssamfunn i Kongo. Dette hadde brødrene kjempet for og bedt om siden 1932 — endelig hadde det skjedd. De hadde nå frihet til å forkynne offentlig, til å holde store stevner og til å eie eiendommer. Men friheten skulle bare vare i seks år.

Stevner — et flott vitnesbyrd

Brødrene var lykkelige over å kunne organisere kretsstevner under beskyttelse av en rettslig forordning. Den første serien bestod av 11 stevner med totalt 11 214 til stede, og 465 ble døpt.

Stevnene møtte sterk motstand fra de lokale kirkesamfunnene. Presteskapet hadde kjempet hardt for å hindre at Jehovas vitner fikk juridisk anerkjennelse i dette fruktbare distriktet, som prestene betraktet som sitt område. I Gandajika i provinsen Kasai protesterte de religiøse lederne overfor borgermesteren. Borgermesteren gav ikke etter for truslene, så de sendte ungdommer til stevneplassen for å forstyrre møtet. Men da ungdommene kom, ble det vist en bibelsk film på stevnet, og det hadde kommet mange  for å se den. Snart satte også urostifterne seg ned for å se. Det de så, gjorde inntrykk på dem. Hver gang en filmrull ble skiftet, ropte folkemengden, som bestod av flere tusen: «Lenge leve Jehovas vitner!»

Jehovas vitner hadde nå lov til å holde store stevner, men mye arbeid måtte gjøres på forhånd. De måtte organisere bibelske skuespill, og skuespillene krevde kostymer. Brødrene måtte installere og betjene lydutstyr. Alt dette klarte de å ordne, for de var ivrige både etter å stille opp frivillig og etter å lære.

Å reise til kretsstevner

I 1964 var det så mange kretser i Kongo at det ble opprettet to områder. I 1969 ble det opprettet enda et område, i Kasai, og i 1970 var det blitt fire områder. De dårlige veiene gjorde det ofte vanskelig for områdetilsynsmenn og andre å reise til krets- og områdestevnene. For å få et inntrykk av hvordan det var, kan vi bli med en områdetilsynsmann, William Smith, på vei til et kretsstevne.

«Det hadde regnet kraftig på landsbygda, og elvene gikk over sine bredder. Vi var på vei til Kamina, der det  skulle holdes et kretsstevne. Vi måtte reise over 32 mil for å komme dit. Det voldsomme regnværet hadde forvandlet noen av veiene til gjørmesjøer. Andre steder kunne man ikke se veien. Én dal var blitt til en sjø. Overalt var det parkert biler, lastebiler og statlige kjøretøyer, og folk ventet på at vannet skulle trekke seg tilbake. Mange regnet med å bli to uker forsinket.

Jeg visste at brødrene gledet seg til stevneprogrammet. Noen hadde gått i dagevis for å komme på stevnet. Jeg spurte om det fantes en måte man kunne komme utenom dalen på. Til min store overraskelse fortalte folk meg at Jehovas vitner hadde bygd en liten sidevei. Men fordi grunnen var så bløt, ville ikke vitnene la noen andre bruke den før områdetilsynsmannen hadde passert og kommet videre på sin vei til Kamina.

Brødre fra to landsbyer hadde arbeidet en hel dag, en hel natt og utover den neste dagen for å rydde en ny veistrekning, som gikk utenom den uframkommelige delen av veien. Jeg fant snart brødrene og gjorde meg klar til å kjøre jeepen på den veien de hadde bygd. En ganske stor folkemengde hadde samlet seg for å se om jeepen kom fram. Men jeepen sank ned i den bløte grunnen etter bare noen meter på den nye veien. Vi ble så skuffet!

Brødrene dyttet, men bilen rikket seg ikke. De hadde arbeidet så hardt, og skuffelsen lyste av ansiktene deres. Men de hadde likevel ikke gitt opp å få områdetilsynsmannen til stevnet. Tilskuerne gikk tilbake til sine biler og syntes at den nye veien var mer til plunder enn til hjelp. Brødrene bestemte seg for å prøve igjen. Denne gangen lesset de alt av jeepen, for den var tungt lastet med litteratur, høyttaleranlegg, en generator og andre ting. Brødrene gravde  og dyttet, de spinnende hjulene fikk tak, og langsomt begynte jeepen å bevege seg framover.

En time senere kunne man høre gledesrop og Rikets sanger — brødrene feiret at vi hadde klart å komme gjennom gjørmen. De hadde klart det som de som satt i bilene, trodde var umulig. Stevnet var svært vellykket, takket være brødrenes iherdige innsats. Jehova var med sitt folk og hjalp dem til å gjøre hans vilje.»

Nytt politisk regime innfører forandringer

Det var ikke lett å nå folk som var spredt over de flere tusen kvadratkilometerne med tropisk regnskog og savanner. Mens misjonærene forkynte i de store byene, tjente kongolesiske brødre og søstre som spesialpionerer og satte i gang forkynnelsen på landsbygda. Men mange i landsbyene var analfabeter, noe som gjorde det vanskelig å bygge opp sterke menigheter. Dessuten skulle nasjonale politiske forandringer snart få innvirkning på brødrenes liv.

I 1970 ble ettpartisystemet innført. Partiet het Mouvement populaire de la révolution, eller MPR (Den revolusjonære folkebevegelse). Partiets linje var å gå tilbake til tradisjonelle verdier, og det innbefattet å gi store og små byer  nye navn. Stanleyville var allerede blitt Kisangani, og Elisabethville ble Lubumbashi. I 1971 forandret regjeringen navnet på landet og den viktigste elven, fra Kongo til Zaïre. Myntenheten ble forandret fra franc til zaïre. Regjeringen krevde at folk også skiftet navn — det som ble ansett for å være kristne navn, måtte byttes ut med ekte afrikanske navn. Slips ble forbudt, for det ble forbundet med europeere. Alle disse bestemmelsene adlød brødrene respektfullt. — Matt. 22: 21.

Alle som var født i Kongo, ble automatisk aktive medlemmer av MPR — slik var den politiske ideologien. For å beholde en jobb, gå på skole eller selge varer på markedsplassen måtte folk ha et politisk kort. Folk skulle dessuten ha på seg en politisk partinål, særlig når de kom inn på et offentlig kontor. Dette var en vanskelig tid for Jehovas folk. Brødre mistet jobben, og barn ble utvist fra skolen.

Noen myndighetspersoner forstod imidlertid hvilken stilling Jehovas vitner befant seg i. Innenriksministeren spurte en bror som arbeidet for ham, om hvorfor han ikke gikk med partinålen. Broren forklarte den bibelske grunnen for det. Ministeren svarte: «Vi kjenner deg, og vi skal ikke lage problemer for deg. Men ungdomsgruppen kommer til å gjøre det vanskelig for deg.»

Det ble fortalt at selveste president Mobutu en gang etter å ha fått mange klager på Jehovas vitner svarte sine partifeller på et møte: ’Hvis jeg noen gang får problemer, kommer det ikke til å være Jehovas vitners skyld. Husk hvem det var som forrådte Jesus. Det var Judas, en av hans disipler. Hvis en eller annen noen gang forråder meg, kommer det til å være en som spiser sammen med meg.’

 Nødvendig med utvidelser ved Betel

Nathan H. Knorr fra hovedkontoret i Brooklyn var i Kongo i januar 1971. Ett spørsmål som ble drøftet under hans besøk, var om Betel-hjemmet og kontorene skulle utvides. I 1970 var det nesten 14 000 forkynnere i 194 menigheter og over 200 isolerte grupper. Det var et stadig voksende behov for mer litteratur i Kongo, så lageret på Betel var blitt for lite. Alle ble glade da bror Knorr opplyste at den eksisterende bygningen skulle få et tilbygg. En arkitekt tegnet en ny og moderne toetasjes bygning, dobbelt så stor som den som fantes fra før. Den nye bygningen inneholdt et stort kontor, et stort lager og flere boligrom.

I juni 1971 ble tegningene godkjent, og arbeidet kom i gang. Don Ward ble sendt til landet fra Dahomey (nå Benin) for å føre tilsyn med byggearbeidet. Det kom mange frivillige fra de 39 menighetene i Kinshasa for å hjelpe til, og sammen fullførte de byggeprosjektet. Økningen ute i distriktene og utvidelsene ved Betel førte til at kristenhetens religiøse ledere ble enda mer irritert, som vi skal se.

1970-tallet — en tid for mot og forsiktighet

I desember 1971 vedtok regjeringen en lov for å regulere de mange nye religionssamfunnene og bønnegruppene som oppstod overalt i landet. Ifølge denne loven var bare tre religioner lovlige: den katolske kirke, de protestantiske kirkene og kimbanguist-kirken. I 1972 ble tre andre religionssamfunn også anerkjent: islam, den gresk-ortodokse kirke og jødedommen. Mange av de små religionssamfunnene klassifiserte seg selv som protestantiske.

I perioden fra 1971 til 1980 var vi altså ikke juridisk anerkjent — det var et slags forbud — og på enkelte  områder begrenset det Guds folks virksomhet. Men selv om Jehovas vitner ikke var offisielt anerkjent, var det ikke blitt gitt noen befaling om at misjonærene skulle utvises. Betel ble heller ikke berørt. Et misjonærhjem i Kananga ble stengt, men ikke misjonærhjemmene i Bukavu, Kisangani, Kolwezi og Lubumbashi. Brødrene kunne ikke organisere store områdestevner lenger, men mange steder kom de sammen i sine Rikets saler. De holdt små kretsstevner i de større salene. Mye kom an på hvilken holdning de lokale myndighetene hadde. De stedene der det var sterk motstand, kunne brødrene regne med å bli forfulgt og arrestert, og flere hundre brødre ble satt i fengsel. Men der de lokale myndighetene var velvillig innstilt, kunne brødrene fritt fortsette med sin religiøse virksomhet.

Trass i restriksjonene fortsatte vitnene å forkynne frimodig. En gruppe på tre brødre og en søster drog til en markedsplass for å forkynne. To menn kom bort og arresterte en av brødrene da han leverte en bok til en som var interessert. Mennene tok ham med til hovedkontoret for det politiske partiet og lot ham sitte og vente på partilederen. Da partilederen kom, så han broren tilby boken Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse? til en annen mann på venterommet.

«Sprer du propagandaen din her?» spurte lederen.

Broren svarte: «Tja, hvis noen spurte deg: ’Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse?’ hvordan ville du ha svart?»

Lederen svarte ikke. Han snudde seg mot de mennene som hadde arrestert broren, og sa: «La ham gå. Han gjør ikke noe ulovlig.»

 Broren drog tilbake til markedet og fortsatte å forkynne. Senere gikk lederen tilfeldigvis forbi og så ham. Han pekte på broren og sa til dem han var sammen med: «Det er en modig mann, ikke sant?»

I 1974 måtte avdelingstilsynsmannen, Ernest Heuse, dra tilbake til Belgia — etter anbefaling fra leger. Ernest hadde hatt emfysem en stund, og hyppige malariaanfall hadde forverret helsen hans. Brødrene var glad i familien Heuse, som virkelig hadde gjort en stor innsats i forkynnelsesarbeidet. I Belgia fortsatte de å tjene Jehova med iver. Ernest døde i 1986, og hans kone, Hélène, døde åtte år senere. I Kinshasa ble oppgaven som avdelingstilsynsmann betrodd Timothy A. Holmes, som hadde vært misjonær siden 1966.

 1980 — juridisk anerkjennelse igjen

Den 30. april 1980 undertegnet republikkens president en lovbestemmelse som gav Foreningen Jehovas vitner juridisk anerkjennelse. Interessen for sannheten var større enn noensinne — 90 226 var til stede på minnehøytiden, og det ble ledet omkring 35 000 bibelstudier hjemme hos interesserte. Det ble registrert nye høydepunkter i antall forkynnere og pionerer. Avdelingskontoret hadde ikke kapasitet til å dekke behovet ute i distriktene godt nok. Brødrene ble derfor veldig glade da det styrende råd godkjente kjøpet av en tomt som var to og en halv gang større enn den avdelingskontoret hadde fra før. Men som vi skal se, oppstod det vanskeligheter.

Brødrene hadde ikke kunnet organisere store områdestevner på mange år. Nå hadde de frihet til å gjøre det. I 1980 ble det holdt fem områdestevner med temaet «Guds kjærlighet» i landet. Noen av stevnedeltakerne hadde reist veldig langt. Mange familier hadde gått mer enn 40 mil  for å komme på stevnet. To spesialpionerer som tjente i et helt isolert område, syklet til stevnet. De brukte to uker og syklet over 70 mil gjennom løs sand og gjennom regnskoger. Det kom også noen stevnedeltakere fra Kongo-Brazzaville, Burundi og Rwanda.

Årene etter var det nødvendig å organisere områdestevner enda flere steder. Brødrene hadde riktignok religionsfrihet, men den økonomiske situasjonen ble stadig vanskeligere. For mange var det en utfordring rett og slett å opprettholde livet. Prisene gikk i været, men det gjorde ikke lønningene. For de fleste av brødrene var det altfor dyrt å reise langt med offentlige transportmidler. Avdelingskontoret tok hensyn til dette og organiserte flere stevner i nærheten av de stedene der det bodde mange brødre.

En vei i Kongo kan være som en hinderløype. Veltede trær, ødelagte broer, løs sand og gjørmehull er vanlig. Representanter fra avdelingskontoret og deres koner har alltid hatt en selvoppofrende innstilling når de har tjent ved krets- og områdestevner. Likevel er deres offer lite sammenlignet med det de trofaste, lokale brødrene og søstrene ofrer for å komme på stevnene. Ofte går de i flere dager og sover under åpen himmel. Fremdeles er det vanlig at brødrene går mellom 5 og 15 mil for å komme på områdestevner.

Det åpnes nye misjonærhjem

Det at vi ble juridisk anerkjent i 1980, gjorde det mulig for flere misjonærer å komme til landet. I 1981 ble det åpnet et nytt misjonærhjem i Goma (i provinsen Kivu). I løpet av de neste to årene ble det også opprettet misjonærhjem i Likasi (Katanga), Mbuji-Mayi (Kasai), Kikwit (Bandundu) og i havnebyen Matadi (sørvest i Kongo).  Misjonærhjem som var blitt stengt, ble åpnet igjen. Og i 1986 ble det opprettet et hjem i Isiro (i provinsen Orientale) — da var det totalt elleve misjonærhjem i hele landet. Disse hjemmene ble også brukt som litteraturlagre. Misjonærene var bindeledd mellom avdelingskontoret og distriktene. De kongolesiske brødrene og søstrene var takknemlige for den oppmuntringen og opplæringen som misjonærene gav dem. Tjenesteåret 1981 ble avsluttet med et nytt høydepunkt — 25 753 forkynnere. Det var store muligheter for økning.

Frykter ikke Kimbilikiti

Kimbilikiti er navnet på en stammeånd. Ånden blir tilbedt av Rega-folket, som bor dypt inne i skogene øst i den midtre delen av landet. Livet til disse menneskene — som for det meste er jegere, bønder og fiskere — er styrt av religiøse oppfatninger knyttet til Kimbilikiti. Sekten er innhyllet i hemmeligheter, og prestene har stor innflytelse på dem som lever i frykt for ånden.

Jehovas vitner i dette området frykter ikke Kimbilikiti, for de vet at Jehova er den eneste sanne Gud. De er de eneste som ikke retter seg etter det Kimbilikiti-prestene krever, for eksempel å ofre geiter og kyllinger som prestene selv skal spise.

 I begynnelsen av 1978 begynte medlemmer av sekten åpent å forfølge Jehovas vitner. De brente ned flere Rikets saler, drev noen av brødrene bort fra deres egne hjem og beslagla eiendelene deres. Sekten brukte også trolldom og hekseri for å skade brødrene, men forgjeves. I august 1983 gjennomførte medlemmer av sekten en makaber plan — brutalt myrdet de åtte brødre i nærheten av landsbyen Pangi.

Denne grusomme hendelsen var et sjokk for menigheten, særlig for dem som hadde mistet en elsket ektemann  eller far. Avdelingskontoret og de lokale brødrene samlet seg raskt for å gi både åndelig og materiell hjelp til de berørte familiene.

I mellomtiden følte morderne seg trygge i det isolerte skogsområdet. Men til slutt ble de skyldige pågrepet. Rettssaken ble holdt ved distriktsdomstolen i Kindu. De tiltalte påstod at ånden Kimbilikiti hadde fått dem til å begå mordene. Aktor pekte imidlertid på hvor den egentlige skylden lå. Han sa: «Enkelte [blant Rega-folket] som tidligere deltok i Kimbilikiti-seremoniene og kjenner hemmelighetene, er nå tilsluttet Jehovas vitner. De har røpet hemmelighetene, og spesielt dem som har å gjøre med det at den ånden som kalles Kimbilikiti, ikke eksisterer. De har følgelig avslørt hvor uriktig det er å kreve offer på vegne av den angivelige ånden, som ifølge Jehovas vitner er et stort bedrag organisert av de gamle mennene som leder seremoniene.»

De tiltalte ble funnet skyldig, ikke ånden Kimbilikiti. Saken ble anket, men en høyere domstol i Bukavu opprettholdt dødsstraffen for morderne. Statsadvokater advarte tilhengerne av Kimbilikiti om konsekvensene hvis de i framtiden skulle angripe Jehovas vitner. *

Siden da har det vært andre episoder, men medlemmer av sekten vet nå at de verken kan skjule slikt inne i skogen eller regne med at Kimbilikiti, som ikke eksisterer, kan beskytte dem. Jehovas vitner fortsetter i mellomtiden trofast å hjelpe andre til å bryte ut av denne sekten. Jehova har i sin kjærlighet velsignet anstrengelsene. Nå er det over 300 ivrige forkynnere i menighetene i dette området. De elsker Jehova, og de frykter ikke Kimbilikiti.

 Arbeidet blir forbudt

I 1985 var det virkelig fart i arbeidet i Kongo. Byggingen av et nytt Betel-hjem hadde kommet i gang på den tomten som ble kjøpt i 1980. Omtrent 60 frivillige arbeidere fra utlandet var der for å hjelpe til. I slutten av tjenesteåret var det nesten 35 000 forkynnere, og det var også et nytt høydepunkt i antall pionerer. Seksti misjonærer rundt om i landet var iherdige i forkynnelsesarbeidet. Reisende tilsynsmenn gav de eldste og pionerene opplæring. Alt lå til rette for stor økning.

Men ikke alle var glade for at Guds folk hadde det åndelig og materielt bra. Ved hjelp av politikerne prøvde presteskapet å sette en stopper for brødrenes virksomhet. Den 12. mars 1986 skrev president Mobutu under på en bestemmelse som forbød Jehovas vitners arbeid. Dagen etter ble forbudet kunngjort på landsdekkende radio. En  programleder sa: «Vi kommer aldri mer til å høre om Jehovas vitner i [Kongo].» Det skulle vise seg at han tok grundig feil!

Avdelingskontoret kalte inn fire av de misjonærene som hadde tjent som områdetilsynsmenn, og gav innfødte brødre i oppdrag å overta arbeidet i områdetjenesten. Misjonærene kunne ikke lenger forkynne åpenlyst, så de satt på en måte i husarrest. De kongolesiske brødrene og søstrene var svært forsiktige når de forkynte. (Matt. 10: 16) Mange av de interesserte ble dessverre redde og sluttet å studere. Noen Rikets saler ble stengt, andre ble til og med ødelagt, og noen saler ble tatt i besittelse av det politiske partiet. Forkynnerne måtte komme sammen i små grupper. Brødre ble arrestert om natten i sine egne hjem, og eiendelene deres ble stjålet.

I provinsen Équateur ble mange brødre slått og kastet i fengsel. En spesialpioner ble skamslått og holdt fengslet i tre måneder. Alt dette skjedde som følge av den meldingen som var blitt gitt i radioen. Det var ennå ikke blitt vedtatt noen formell lov som iverksatte forbudet. Straks det var blitt opplyst om forbudet, hadde brødrene anket, men de fikk ikke noe svar. I juni 1986 holdt så landets president en offentlig tale der han erklærte at Jehovas vitner var upatriotiske og ikke hadde respekt for myndighetene.

Forholdene hadde virkelig forandret seg fort. Et en gang så respektert folk ble plutselig ikke respektert lenger.  Byggingen av det nye avdelingskontoret stoppet opp, og stillheten senket seg over byggeplassen, der det før hadde vært livlig virksomhet. De frivillige arbeiderne fra utlandet måtte ut av landet, og byggeutstyr ble solgt. Omtrent 20 lokale brødre ble igjen for å passe på eiendommen.

Som lyn fra klar himmel kom det så et brev fra sikkerhetssjefen, datert 26. juni 1986, der det stod at alle misjonærene måtte forlate landet. Dette forbudet skulle bli veldig forskjellig fra forbudet i 1972, for da ble ikke misjonærene utvist. Det var trist å se ekspedisjonsavdelingen på Betel fylles opp med misjonærenes personlige eiendeler etter hvert som de pakket for å reise. I løpet av juli drog 23 misjonærer til andre land. De som tilfeldigvis var ute av landet på ferie, kom aldri tilbake. Nå begynte enda en periode med lutring i Kongo.

 Omorganisering med tanke på arbeid under jorden

Hvis motstanderne trodde de skulle klare å knekke Jehovas folk eller gjøre dem motløse, tok de feil. De visste ikke hvor mektig Jehovas hellige ånd er, og heller ikke hvor besluttsomme Guds tjenere er. En liten kjerne av erfarne misjonærer klarte å bli i landet. Personalet ved avdelingskontoret fortsatte å føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet, men nå arbeidet de fra flere private hjem. Brødrene holdt pionertjenesteskolen i hjem over hele landet.

Det var ingen mangel på åndelig føde. Brødrene fortsatte å trykke og distribuere bibelsk litteratur. Avdelingskontoret sendte ut disposisjoner til område- og kretsstevnene til menighetene, og der ble stoffet framført som foredrag. Når kretstilsynsmenn besøkte menighetene, spilte de opptak av skuespillene på de lokale språkene. Dette ble gjort hvert år fra 1986 til forbudet ble opphevet. Det betydde mye arbeid, men brødrene hadde stor nytte av det.

I mellomtiden tok de eldste kontakt med myndighetene for å redegjøre for vårt nøytrale standpunkt til politikk. De prøvde også å få forklart at det å være nøytral ikke er ensbetydende med å være statsfiendtlig. Jehovas navn og hensikt ble på denne måten kjent for alle, også for de høyeste myndighetene i landet. Jehovas tjenere skilte seg ut — de var helt nøytrale, men også fredelige og langt fra samfunnsfiendtlige.

Først nedgang, så økning i antall forkynnere

Tjenesterapporten for 1987 viste at forkynnerantallet hadde gått ned med seks prosent. Noen var blitt redde og ville ikke identifisere seg med en forbudt organisasjon. Hard forfølgelse brøt ut i flere områder.

 Noen ganger hadde forfølgelsen faktisk motsatt effekt av det som var meningen. Ett sted holdt en høvding for eksempel et spesielt møte for å advare mot Jehovas vitner. Høvdingen viste fram boken Min bok med fortellinger fra Bibelen og sa til folk at de skulle arrestere alle som distribuerte den. Folket sa at de ville se nærmere på boken, slik at de kunne kjenne den igjen. Høvdingen gikk med på det, men folk likte boken. Noen bestilte derfor eksemplarer av den fra en spesialpioner som bodde i en annen landsby. Spesialpioneren forteller: «Jeg startet ti bibelstudier. Jeg hadde aldri forkynt i landsbyen til den høvdingen. Hadde ikke han advart mot oss, ville kanskje ikke disse menneskene ha fått muligheten til å lære sannheten å kjenne!»

Brødrene innrettet seg etter de nye omstendighetene. Selv om de var pålagt restriksjoner, var de ’ikke så trengt at de ikke kunne røre seg’. (2. Kor. 4: 8) Ved utgangen av tjenesteåret 1988 hadde forkynnerantallet økt med sju prosent. Det ble ledet omkring 60 000 bibelstudier. Brødre fra tjenesteavdelingen på Betel besøkte de store byene for å gi oppmuntring og for å holde møter med de eldste og reisende tilsynsmenn. Avdelingskontoret fortsatte hele tiden også å føre tilsyn med arbeidet i nabolandene Kongo-Brazzaville, der arbeidet også var forbudt, og Burundi.

En bror som var rektor på en skole i Kolwezi, ville ikke avlegge en politisk ed. Som følge av det ble han banket opp og så overført til Lubumbashi, der hans motstandere trodde at han kom til å bli dømt til døden. Broren forklarte rolig hvorfor han inntok et nøytralt standpunkt. Han ble frifunnet og sendt tilbake til Kolwezi. De som hadde slått ham, måtte be ham om unnskyldning! Broren fikk fortsette i læreryrket og ble forfremmet til skoledirektør.

 I oktober 1988 konfiskerte noen høvdinger den byggeplassen der det nye Betel-hjemmet i Kinshasa var blitt påbegynt, og de beslagla flere tonn bibelsk litteratur. Soldater stjal regelmessig hele kartonger med bøker og bibler, som de etterpå solgte på torgene. Folk kjøpte dem, og da brødrene fikk kontakt med dem, var de klare til å begynne å studere Bibelen. *

I 1989 kom forkynnerantallet opp i 40 707, til tross for forbudet. Jehovas vitners religiøse fiender var rasende. Den daværende justisministeren, som var kjent for å være lojal mot den katolske kirke, sendte et brev til alle statsadvokatene i Kongo og gav uttrykk for bekymring over at Jehovas folk fortsatt var i virksomhet. Han kom med en oppfordring om å stille Jehovas vitner for retten og om å stenge Rikets saler. I et foredrag som han senere holdt for religiøse ledere, omtalte han Jehovas folk som «de rene demoner». Dette utløste noe forfølgelse i den provinsen som ministeren kom fra, Bandundu.

Barn satt i fengsel

I denne tiden hendte det at barn av Jehovas vitner ble arrestert mens de var på skolen, fordi de ikke ville være med på politiske seremonier. Faren til to gutter ble også arrestert og satt i fengsel sammen med sine unge sønner. Fengselsbetjentene fikk beskjed om ikke å gi dem mat. Én av vaktene spurte forvirret: «I dette fengselet har vi mordere og tyver, og dem gir vi mat. Hvorfor skulle denne mannen og  de to sønnene hans bli nektet mat?» Vakten fikk ikke noe fornuftig svar, så han gav dem mat selv. Guttene satt i fengsel i elleve dager og faren, som var spesialpioner, i sju dager. Denne prøvelsen gjorde dem overhodet ikke motløse.

I Kikwit ble en mann som ikke var et av Jehovas vitner, arrestert etter at hans kone og to døtre, som var vitner, var blitt satt i fengsel. Da betjentene fant ut at mannen ikke hadde samme tro som sin kone, befalte de ham å forlate fengselet. Han nektet, for han ville ikke reise fra sin kone og sine barn, sa han. Da han og familien til slutt ble løslatt, begynte han å studere Bibelen, og han ble døpt. Han er nå eldste.

Uroligheter i landet

I september 1991 var det militære opptøyer i Kinshasa, og i kjølvannet fulgte omfattende plyndring. Det førte til alvorlig mangel på mat og drivstoff og også til omfattende arbeidsledighet og stigende inflasjon. Jehovas vitners avdelingskontorer i Sør-Afrika og Frankrike sendte hjelpeforsyninger.

I tillegg til at avdelingskontoret i Kongo måtte hamle opp med problemene i landet, skulle det også ta hånd om flyktninger fra nabolandene Angola og Sudan. Zekaria Belemo, som da var reisende tilsynsmann, besøkte en gruppe brødre i det nordøstlige Kongo som var flyktninger fra Sudan. Han snakket til forsamlingen på sin gebrokne engelsk, og det han sa, ble tolket til arabisk. Zekaria lurte på om brødrene hadde forstått noe særlig av talen. Fem års tid senere besøkte to unge menn Betel og kom bort til Zekaria og spurte: «Husker du oss? Vi var blant dem som hørte på talen din i flyktningleiren. Vi fulgte den oppfordringen du kom med, og begynte å studere Bibelen.» Senere innviet disse to unge mennene seg til Jehova.

 Et annet stort og vedvarende problem i landet var etniske konflikter. Mange fra Kasai hadde flyttet sørover til Katanga. I 1992 og 1993 jaget folket i Katanga dem ut av provinsen. De fleste fra Kasai var nødt til å reise fra arbeid, eiendeler og hus. De flyktet for livet til leirer eller andre steder der de kunne samles og oppholde seg i trygghet. Flere enn 100 000 drog tilbake til Kasai. Blant dem var rundt 4000 Jehovas vitner. Selv om de brødrene som bodde i nærheten, var fattige og det var lite mat, gjorde de alt de kunne for å hjelpe. Én menighet som lå langs hovedveien nordover fra Katanga, sendte ut brødre for å møte hver eneste lastebil som kom, for å finne ut om det var noen Jehovas vitner i den. Når de fant noen brødre, fikk disse den hjelpen de trengte.

Avdelingskontoret i Sør-Afrika sendte flere billass med mat og medisiner som skulle deles ut til de hjemløse brødrene som ventet i flyktningleirer. Disse hjelpeforsyningene  reddet liv. Det styrende råd gav også beskjed til brødrene i Kinshasa om at de skulle kjøpe mat, medisiner, hakker og spader, slik at familiene kunne slå seg ned i Kasai igjen og dyrke åkrene sine.

Andre tegn på forandring

En tale av presidenten og en pressekonferanse 24. april 1990 markerte en endring i den offisielle holdningen til Jehovas vitner. Under pressekonferansen, som ble holdt for både nasjonale og utenlandske journalister, gav presidenten forsikringer om at myndighetene respekterte alle grunnleggende friheter, deriblant trykke- og religionsfriheten. Dette gjorde det mulig for brødrene å forkynne og komme sammen mer åpent enn før. De som hadde sittet i fengsel, ble løslatt.

Husker du den programlederen på radio som i 1986 så skråsikkert hadde sagt at man aldri mer ville høre om Jehovas vitner i Kongo? Han tok feil. Da forbudet trådte i kraft i 1986, var det 34 207 forkynnere i Kongo. I slutten av tjenesteåret 1990 var det 50 677 forkynnere i Kongo, og 156 590 var til stede på minnehøytiden det året. Såkornene i vår sekk med afrikanske korn var blitt mange trass i motstand, bakvaskelse, forfølgelse og religiøse og politiske lederes vrede. Da president Mobutus regime ble styrtet i 1997, var det programlederen som måtte flykte fra landet, ikke Jehovas vitner.

Frihet igjen

Den bestemmelsen som presidenten hadde skrevet under på i 1986, hadde forbudt Jehovas vitners virksomhet fullstendig og oppløst deres juridiske selskap i landet. Men den 8. januar 1993 kunngjorde høyesterett en avgjørelse i saken mellom Jehovas vitner og Zaïre. Retten slo fast at forbudet  mot Jehovas vitner var ulovlig, og opphevet det. For en glede det var for brødrene!

Denne avgjørelsen førte til litt av et oppstyr, for høyesterett hadde anvendt en ny grunnlov som var blitt utarbeidet i overgangsperioden. Presidenten og hans tilhengere aksepterte den ikke. Andre betraktet avgjørelsen som en standard for framtidige rettsavgjørelser. Vitnene hadde helt uskyldig havnet midt i striden, men alt dette bidrog på en enestående måte til å gjøre Jehovas navn kjent. Flere titall avisartikler kommenterte den historiske saken. Justisdepartementet informerte så guvernørene i de forskjellige provinsene om at Jehovas vitner igjen var juridisk anerkjent og hadde lov til å drive sin religiøse virksomhet. For en seier dette var for Jehovas folk og for den sanne tilbedelse!

 Vanskelighetene med å distribuere litteratur inne i Kongo

Kongo er et stort land. Og bortsett fra en liten kyststripe er det omgitt av land på alle kanter. De fleste store forsendelser kommer til havnen i Matadi. Det finnes en enkeltsporet jernbane og én vei med fast dekke mellom Matadi og hovedstaden, en strekning på cirka 30 mil.

Avdelingskontorer i Europa har sendt noen firehjulsdrevne lastebiler til avdelingskontoret i Kongo, og de er det blitt gjort god bruk av i forbindelse med både utsending av litteratur og byggearbeid. Siden 1999 har Betel hatt et lager i Matadi. Dette har vært veldig praktisk, for da kan litteraturen bli losset rett fra skipene og oppbevart på lageret til noen kommer med lastebil fra avdelingskontoret og henter den til Kinshasa.

På 1980-tallet var det fortsatt mulig å kjøre rett gjennom landet fra Kinshasa til Lubumbashi og stoppe ved misjonærhjemmene i Kananga og Mbuji-Mayi, som også fungerte som litteraturlagre. Et jetfly brukte bare to timer på strekningen mellom Kinshasa og Lubumbashi, men en  fullastet lastebil brukte to uker. Etter hvert som årene gikk, ble veiene verre og verre. Til slutt var de helt uframkommelige. Det finnes flere tusen kilometer med farbare elver, men de båtene som går innover i landet fra Kinshasa, er ikke pålitelige. Dessuten er det fortsatt politiske uroligheter i enkelte områder, noe som legger ytterligere begrensninger på hvor langt fra Kinshasa bilene fra Betel kan komme. Når man skal frakte litteratur fra avdelingskontoret til steder langt unna, er det beste alternativet å sende den med fly.

Andre avdelingskontorer har hjulpet til med å få litteratur ut til brødrene. Avdelingskontoret i Kamerun sender litteratur med lastebiler gjennom Den sentralafrikanske republikk til den nordlige delen av Kongo. Avdelingskontorene i Rwanda og Kenya hjelper de østlige delene av landet. Menigheter i noen deler sør i landet får litteraturen fra Sør-Afrika og Zambia.

Tjenesteopplæringsskolen — en velsignelse for distriktet

I 1995 ble den første klassen ved tjenesteopplæringsskolen holdt i Kinshasa. I april 2003 var det blitt holdt 16 klasser, og flere enn 400 brødre hadde gjennomgått skolen. Fem av elevene er blitt områdetilsynsmenn, og over 60 reiser i kretstjenesten. Femti andre er spesialpionerer. Disse brødrene er i høy grad med på å skape entusiasme for forkynnelsesarbeidet.

Det var ikke like lett for alle rent praktisk å få gjennomgå tjenesteopplæringsskolen. Da Georges Mutombo fikk brevet med innbydelsen til skolen, bodde han i et område av landet som var kontrollert av styrker som var imot regjeringen. Først måtte han sykle 40 mil for å komme til Kamina.  Derfra kunne han ta fly til Kinshasa, der skolen skulle holdes. I løpet av reisen regnet det i tre dager, og han måtte passere 16 militære kontrollposter. Han syklet også gjennom et område der det var svært mye kriminalitet. På ett tidspunkt ble han jaget av en gjeng banditter, som også syklet. Jakten endte da det ene dekket på sykkelen til lederen eksploderte. Bandittene skjønte tydeligvis at Georges var et Jehovas vitne av hans væremåte. De ropte at de ikke skulle følge etter ham lenger, for de kunne se at hans Gud, Jehova, var med ham.

 Nye bygninger av hensyn til økningen

Siden 1965 hadde avdelingskontoret ligget i Avenue des Elephants 764, Limete, Kinshasa. I 1991 ble det kjøpt en tomt der det lå tre store bygninger, i et industriområde i byen. Bygningene var før blitt brukt av en tekstilfabrikk og senere brukt som verksteder. Brødrene renoverte bygningene, slik at all avdelingskontorets virksomhet kunne foregå på ett sted. Politisk uro og ustabile forhold forsinket riktignok prosjektet, men arbeidet på det nye avdelingskontoret kom i gang i 1993, da noen internasjonale tjenere kom. I april 1996 flyttet Betel-familien fra Avenue des Elephants til det nye anlegget. Etter flyttingen sa en Betel-eldste: «Når vi ser hele Betel-familien samlet igjen, går tankene ti år tilbake, til det tidspunktet da arbeidet ble forbudt. Vi takker inderlig Jehova Gud og hans synlige organisasjon for disse vakre bygningene.» I oktober 1996 var det et nytt høydepunkt i antall forkynnere — 100 000. Brødrene og søstrene gledet seg over utsiktene til enda større økning.

Misjonærer kommer for å hjelpe til

På 1990-tallet var det igjen mulig å sende misjonærer til Kongo. De kunne slutte seg til de sju misjonærene som hadde klart å bli i landet alle de årene arbeidet var forbudt. I juli 1995 ble Sébastien Johnson og hans kone, Gisela, bedt om å flytte fra Senegal til Kongo. Det skulle snart komme  flere misjonærer. Noen kom fra USA etter å ha gjennomgått Gilead, mens andre kom fra Belgia, Frankrike og Storbritannia. I mars 1998 kom Christian og Juliette Belotti fra Fransk Guyana. I januar 1999 ble Peter Wilhjelm og hans kone, Anna-Lise, sendt til Kongo fra Senegal. Senere kom det enda flere misjonærer til landet fra Kamerun, Mali og Senegal.

I desember 1999 ble det åpnet et nytt misjonærhjem i et boligområde i Kinshasa, og der bor det tolv misjonærer. I Lubumbashi har et misjonærhjem vært i drift uten opphold siden 1965. Det ble åpnet enda et misjonærhjem der i 2003, og for tiden er det fire ektepar som bor der. I mai 2002 ble det opprettet et nytt misjonærhjem i Goma, øst i landet, og fire misjonærer ble sendt dit. Misjonærene er fremdeles en velsignelse i dette store og fruktbare distriktet.

Kristen nøytralitet i krigstid

De fleste av disse misjonærene kom til landet i en periode med voldsomme forandringer. I oktober 1996 brøt det ut krig i den østlige delen av landet, og den spredte seg raskt til andre områder. Hensikten med krigen var å styrte president Mobutu. Den 17. mai 1997 ble Kinshasa inntatt av styrkene til Laurent-Désiré Kabila, og han ble president.

Mens TV-seere over hele verden så opprivende bilder av fattige flyktninger som var rammet av sult og sykdom, fortsatte Jehovas folk å forkynne Bibelens budskap om håp og trøst. Sørgelig nok døde mange tusen under krigen, deriblant cirka 50 Jehovas vitner. I krigens kjølvann døde mange av kolera og andre sykdommer.

På grunn av krigen har de fleste ikke noe identitetskort. Dette utgjør et problem for de brødrene som reiser for å delta i forkynnelseskampanjer. Langs veiene er det mange  militære kontrollposter. Forkynnerne i en menighet hadde ikke identitetskort, så en eldste foreslo at de kunne vise fram «Medisinsk dokument/Ansvarsfritakelse» isteden, og det gjorde de. På én kontrollpost sa soldatene til dem: «Det er ikke det vi vil se. Vi vil se hver statsborgers nasjonale identitetskort!»

Brødrene svarte: «Det er dette kortet som viser at vi er Jehovas vitner.» Soldatene lot dem passere.

I Kisangani ble fire unge brødre fengslet av utenlandske leiesoldater som kjempet for regjeringsstyrkene. Brødrene var blitt urettmessig beskyldt for å ha gitt informasjon til fienden. Hver morgen valgte leiesoldatene ut ti fanger, kjørte dem ut i bushen og drepte dem. En morgen valgte de ut to av brødrene og åtte andre fanger. Så kjørte de av gårde. Etter en stund stoppet lastebilen, for det lå et lik i veien. Leiesoldatene befalte de to brødrene å grave det ned. Lastebilen drog videre, men da brødrene var ferdige, ventet de på at den skulle komme tilbake. Selv om de hadde kunnet flykte, gjorde de ikke det, for de ville ikke risikere  livet til de to brødrene som var igjen i fengselet. Lastebilen kom tilbake uten de åtte fangene, som var blitt skutt. Da de kom tilbake til fengselet, ble alle overrasket over å se de to brødrene igjen levende. Kort tid etter ble døren til fengselet sprengt da opprørsstyrkene inntok byen. Leiesoldatene flyktet, og brødrene ble satt fri.

Avdelingskontorer i Europa hjelper til i vanskelige tider

Siden 1996 har det vært krig i store deler av Kongo, og utallige mennesker er blitt drevet på flukt. Flere tusen brødre fra Kongo flyktet til flyktningleirer i Tanzania og Zambia. Etter hvert som flere og flere områder i Kongo kom under opprørsstyrkenes kontroll, ble det vanskeligere for avdelingskontoret å holde kontakten med og ta hånd  om brødrene i de okkuperte områdene. I de store byene ble det opprettet nødhjelpsutvalg for å distribuere materiell hjelp. Betel-familien viste en villig og selvoppofrende innstilling og arbeidet til sent på kvelden for å hjelpe til med sendingen av hjelpeforsyningene. Jehovas vitner i Belgia,  Frankrike og Sveits sendte mange tonn mat, klær og medisiner og også 18 500 par sko og 1000 tepper med fly til Kongo. Hjelpearbeidet pågår fortsatt. Lidelser blir lindret. Jehovas vitner og andre nyter godt av det.

I en artikkel som ble publisert i oktober 1998 i en Kinshasa-avis, stod det: «Kristne menigheter av Jehovas vitner i forskjellige europeiske land gikk sammen om å samle inn over 400 tonn hjelpeforsyninger som skulle til Kongo-Kinshasa og Kongo-Brazzaville. Takket være samarbeidet mellom frivillige i Frankrike, Storbritannia og Sveits er det allerede blitt sendt 37 tonn med ris, tørrmelk, bønner og  kjeks tilsatt vitaminer til Kinshasa. Det ble sendt med fly fra Oostende i Belgia og kom til Jehovas vitners nasjonale hovedkontor i Kinshasa. Et annet fly . . . vil komme . . . med 38 tonn mat.

Det er verdt å merke seg at Jehovas vitner har hjulpet flyktninger i Øst-Afrika helt siden folkemordet i Rwanda. . . . Jehovas vitners talsmann fortalte at de frivillige bidragene som er blitt gitt — over 200 tonn mat og medisiner — har bidratt til å bekjempe koleraepidemien. Jehovas vitner i Frankrike og Belgia opprettet på den tiden flere team som skulle hjelpe flyktninger i leirene. Talsmannen nevnte også at Jehovas vitner har gitt nødhjelp til de nødstilte i Øst-Europa og Bosnia.»

 Krig hindrer ikke åndelig framgang

I september 1998 angrep opprørere Ndjili, en forstad til Kinshasa. Midt i kaoset søkte en gruppe brødre tilflukt i et hus der en kretstilsynsmann bodde. Kretstilsynsmannen bad en bønn på vegne av gruppen og leste så Jesaja 28: 16 for dem. Der står det: «Ingen som viser tro, vil bli grepet av  panikk.» Han oppmuntret alle til å fortsette å være rolige og stole på Jehovas ledelse.

Noen foreslo å krysse broen for å komme ut av Ndjili, mens andre foreslo å gå langs jernbanelinjen. Til slutt bestemte brødrene seg for å bli der de var. Tre dager senere fikk regjeringsstyrker igjen kontroll over området. Brødrene fikk vite at hvis de hadde fulgt en av de rutene som de hadde vurdert, ville de ha havnet midt i kampen.

En bror fra Museka Kipuzi menighet i Katanga solgte fisk til noen soldater. Etter en samtale beskyldte en soldat ham for å være spion for opposisjonspartiet. Han ble bundet, brutalt slått og så tatt med til det militære hovedkvarteret for området. Det var blitt sent på kvelden da han kom fram. Soldatene forlangte at broren skulle danse for dem. Broren svarte: «Hvordan kan dere ha glede av at jeg danser, når det er mørkt?»

«Du kan synge isteden,» svarte de. Av hele sitt hjerte sang broren sangen «Kast din byrde på Jehova». Soldatene ble rørt av teksten, så de bad ham om å gjenta sangen. Han sang den en gang til. En av soldatene bad ham synge en annen sang. Han sang da «Jehova, vi takker deg» på kiluba, morsmålet hans. Da han var ferdig, fjernet soldatene det tauet han var bundet med. Neste morgen tok de ham med tilbake til byen og forhørte seg i brorens nabolag for å forvisse seg om at han ikke var spion. Før soldatene drog, sa de til ham: «Du skulle egentlig dø, men nå skal du ikke  det. Religionen din reddet livet ditt! Teksten i de to sangene du sang, gjorde dypt inntrykk på oss. Ikke slutt å tjene din Gud!»

Byggingen av Rikets saler bringer ære til Jehova

I de senere år har Jehovas vitners styrende råd gått særlig inn for at det skal gis hjelp til bygging av Rikets saler i land med begrensede midler. Brødrene i Kongo var glade for dette, for de hadde akutt behov for flere Rikets saler. I Kinshasa var det for eksempel 298 menigheter, men ikke engang 20 passende møtelokaler. Det trengtes flere hundre saler overalt i landet. I april 1999 kom programmet for bygging av Rikets saler i gang i Kinshasa. Senere ble programmet tatt i bruk også i andre provinser i Kongo. Tidlig i 2003 var cirka 175 Rikets saler ferdige i Kongo og Kongo-Brazzaville.

En mann som hadde kjent til sannheten siden 1950-tallet, ble imponert da han så på at en Rikets sal ble bygd rett overfor der han bodde. Han sa: «Jeg hadde aldri tatt Jehovas vitner alvorlig. Nå kan jeg se fruktene av deres arbeid. De hadde allerede bygd en Rikets sal ved siden av huset til broren min, og nå er det en rett overfor boligen min også. Det virker som om vitnene følger etter meg overalt!» Denne mannen takket ja da han ble innbudt til høytiden til minne om Kristi død og til innvielsen av den nye Rikets sal. Nå går han regelmessig på møtene.

Tre menigheter i Matete holdt møtene i en falleferdig bygning som de hadde kjøpt i 1994. Brødrene hadde ikke penger til å sette i stand bygningen, så den var i en slik dårlig forfatning i seks år. På andre siden av gaten lå det en stor kirke. Da kirken ble bygd, hadde predikanten sagt at Jehovas vitner snart ville forsvinne. Naboene latterliggjorde  brødrene fordi de ikke hadde noe fint møtelokale. Til og med da menigheten begynte å lage elementer som forberedelse til en ny Rikets sal, fortsatte noen naboer å gjøre narr av dem. De ble temmelig overrasket da de fikk se det endelige resultatet! Nå sier naboene at Jehovas vitner har den fineste bygningen i området. Én nabo som aldri hadde villet snakke med vitnene før, ble imponert over det brødrene utrettet. Hun kom til byggeplassen og lovte å høre på vitnene neste gang de kom til henne.

På én byggeplass kom en kvinne bort til en søster som laget mat til arbeiderne. Kvinnen spurte: «Bygger dere en kirke?»

«Vi bygger vår Rikets sal,» svarte søsteren.

Kvinnen sa: «Denne bygningen kommer til å bli akkurat som dere. Dere er alltid rene og pene. Kirken deres kommer til å ligne på dere!»

 Noen forandringer ved avdelingskontoret

Det ble nødvendig å omorganisere utvalget ved avdelingskontoret for å dekke behovene ute i distriktet. I mai 1996 gjorde det styrende råd noen forandringer. Den 20. mai 1996 ble Sébastien Johnson utnevnt til koordinator for utvalget ved avdelingskontoret. Han og Peter Ludwig, som var blitt medlem av utvalget to måneder tidligere, utgjorde et redusert utvalg ved avdelingskontoret og førte tilsyn med arbeidet. I årene som kom, fikk utvalget flere medlemmer: David Nawej, Christian Belotti, Benjamin Bandiwila, Peter Wilhjelm, Robert Elongo, Delphin Kavusa og Uno Nilsson. Av helsemessige grunner måtte Peter Ludwig og hans kone, Petra, dra tilbake til Tyskland, der de nå tjener på avdelingskontoret.

Brødrene i utvalget gjør en stor innsats for å sørge for at det blir gitt teokratisk veiledning overalt i landet. Dessuten er det blitt sendt brødre og søstre til Kongo som internasjonale tjenere, som betelitter som tjener utenlands, og som  misjonærer fra Nord-Amerika, Europa og Japan. I løpet av tjenesteåret 2003 vokste Betel-familien til over 250 medlemmer. Gjennomsnittsalderen er 34 år.

Mye arbeid gjenstår

En profet i gammel tid skrev: «Velsignet er den sunne og sterke mann som setter sin lit til Jehova, og hvis fortrøstning Jehova er blitt.» (Jer. 17: 7) Selv om det fortsatt er krig i flere områder i Kongo, fortsetter brødrene å gjøre det gode budskap om Riket kjent for andre. Borgerkrigen gjør det riktignok vanskelig for avdelingskontoret å gi åndelig hjelp i hele landet, men det er oppmuntrende å se at antall forkynnere har kommet opp i 122 857 — enda et nytt høydepunkt.

I denne beretningen har vi fortalt om hva noen av de mange trofaste tjenerne i Kongo har opplevd. Det er ikke mulig å nevne navnet på alle de brødrene og søstrene som har vært med på å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap i Kongo. Men alle kan være sikker på at Jehova verdsetter dem og det de har gjort. Apostelen Paulus skrev til sine trosfeller: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsetter å tjene.» — Hebr. 6: 10.

Det er fremdeles enormt mye arbeid som skal gjøres. Arbeidet kommer til å bli satt i gang i nye distrikter. Flere Rikets saler må bygges. Det er behov for utvidelser ved avdelingskontoret. Når vi nå har sett tilbake på over 50 år med teokratisk virksomhet i Kongo, må vi likevel være enig med den broren som i 1952 sa: ’Vi er som såkornene i en sekk med afrikanske korn. Uansett hvor vi faller, ett for ett, kommer regnet til slutt, og vi blir mange.’ Vi er spent på å se i hvilken utstrekning vår himmelske Far, Jehova Gud, kommer til å la Rikets såkorn få vokse. — 1. Kor. 3: 6.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 229]

«Vi kommer aldri mer til å høre om Jehovas vitner i [Kongo]»

[Uthevet tekst på side 249]

«Du skulle egentlig dø, men nå skal du ikke det. Religionen din reddet livet ditt!»

 [Ramme på side 168]

En oversikt over Kongo

Natur: Kongo brer seg utover på begge sider av ekvator og er mer enn seks ganger større enn nabolandet Kongo-Brazzaville. Store deler av det nordlige Kongo er dekket av tropisk regnskog, som er så tett at sollyset sjelden når skogbunnen. I den østlige delen av landet er det fjell og aktive vulkaner. I vest har Kongo en 37 kilometer lang kystlinje langs Atlanterhavet.

Befolkning: Kongos 55 millioner innbyggere tilhører over 200 afrikanske etniske grupper. Av befolkningen er 50 prosent katolikker, 20 prosent er protestanter, 10 prosent tilhører kimbanguist-kirken, og 10 prosent er muslimer.

Språk: Det snakkes mange språk. Det offisielle språket er fransk, men de største afrikanske språkene er lingala, kingwana, swahili, kikongo og tshiluba.

Næringsliv: Kongo har enorme naturressurser — råolje, diamanter, gull, sølv, uran — men den senere tids stridigheter i landet har redusert eksporten kraftig og har økt utenlandsgjelden. Familier på landsbygda dyrker det meste av maten selv, deriblant kassava, mais og ris.

Dyreliv: Det finnes mange ville dyr. I skogsområdene kryr det av bavianer, gorillaer og andre aper. I terreng som er mer åpent, lever antiloper, leoparder, løver, neshorn og sebraer. Krokodiller og flodhester holder til i elvene.

 [Ramme/bilde på sidene 173 og 174]

Han lette etter sannheten og fant den

Henry Kanama var medlem av den evangeliske kirken i Luena, men skjønte etter hvert at dette trossamfunnet ikke hadde sannheten. Han gikk ofte opp i fjellene for å be og meditere. Der traff han en gruppe som sa at de kommuniserte med usynlige ånder. Medlemmer av denne gruppen sa til Henry at de trodde at Gud var langt borte, men de visste ikke hvor han var.

Henry begynte å søke etter den sanne Gud. Med tiden møtte han en mann som gav ham et nummer av Våkn opp! på fransk. Det tok ikke lang tid før Henry skjønte at dette måtte være sant. Det var dette han hadde lett etter! Han fant en adresse inne i bladet og skrev til Jehovas vitner. Snart fikk han et bibelstudium pr. brev. Etter en tid skrev Henry og hans kone, Elisabeth, og noen av deres bekjente, Hyppolite Banza og hans kone, Julienne, for å spørre hvordan de kunne bli døpt. I det neste brevet de fikk, ble de bedt om å ta kontakt med avdelingskontorer i nabolandene. Det var langt til de fleste.

Den lille gruppen, Henry og Elisabeth og Hyppolite og Julienne, bestemte seg for å dra til Nord-Rhodesia. De var alle innforstått med at det betydde at de måtte lære språket cibemba for å få en dypere forståelse av sannheten. De beregnet omkostningene og flyttet. I 1956, etter at de hadde vært der i seks måneder, ble de døpt.

Samme år drog de tilbake til Kongo, der de ivrig gjorde andre kjent med det gode budskap. I 1961 ble Henry og noen av hans venner arrestert og satt i fengsel. De ble anklaget for å være Kitawala-tilhengere som hadde drept en høvding, som hadde planlagt å drepe en annen høvding. Det fantes selvfølgelig ingen beviser for det, og de ble senere satt fri.

Henry og Elisabeth begynte så i pionertjenesten. De ble etter hvert spesialpionerer, og senere reiste de i kretstjenesten. Henry døde i 1991, men Elisabeth er fortsatt alminnelig pioner. En av sønnene deres, Ilunga, er kretstilsynsmann.

 [Ramme/bilder på side 178]

Albert Luyinu — en trofast bror

Albert kom i kontakt med sannheten i 1951 gjennom en arbeidskamerat, Simon Mampouya fra Kongo-Brazzaville. Albert var den første kongoleseren som ble tannlege, og den prestisjefylte stillingen han hadde, gjorde det ikke lett for ham å ta standpunkt for sannheten. Han og hans kone ble døpt etter feiringen av minnehøytiden i 1954. Dåpen fant sted om natten, for arbeidet var forbudt på den tiden.

Fra 1958 til 1996 tjente Albert som juridisk representant for det registrerte selskapet Foreningen Jehovas vitner. Han husker at han tolket en bryllupstale som bror Heuse holdt for 1800 tilhørere. Først handlet talen om hvilke ansvarsoppgaver en kristen hustru har. Albert husker at han følte seg rank og stolt, og at han så bort på sin kone og de andre søstrene som var til stede. Men da han hørte om hvilket ansvar en kristen ektemann har, følte han seg liten og ydmyk. På slutten av talen følte han seg forsvinnende liten!

[Bilde]

Albert og Emilie Luyinu

 [Ramme/bilde på sidene 191—193]

Pontien Mukanga forteller

Født: 1929

Døpt: 1955

Bakgrunn: Var den første kretstilsynsmannen i Kongo.

I 1955 drog jeg til sykehuset fordi jeg hadde tannverk. Tannlegen, Albert Luyinu, behandlet meg og viste meg så Åpenbaringen 21: 3, 4, der det står om en tid da det ikke vil være smerte mer. Albert fikk adressen min og besøkte meg den kvelden. Jeg gjorde raskt åndelige framskritt og ble døpt samme år.

Jeg ble utnevnt til kretstilsynsmann for hele Kongo i 1960. Kretstjenesten var ikke lett. Jeg reiste i dager og uker bakpå tungt lastede lastebiler på elendige veier og under stekende sol. Om nettene plaget myggen meg. Ofte streiket lastebilene, og jeg måtte vente på at de ble reparert. Jeg gikk alene på umerkede stier, og noen ganger gikk jeg meg vill.

En gang besøkte jeg en by nord i Kongo. Jeg var sammen med Leon Anzapa. Vi syklet sammen i retning av en annen by, som lå over tolv mil unna. Vi kom bort fra veien og måtte overnatte i et lite  hønsehus. Insekter fra hønsene bet oss, så han som eide stedet, tente et lite bål midt på gulvet, selv om det ikke var noen vinduer.

Den natten brøt det ut slåsskamp mellom eierens sønn og de andre landsbyboerne. Snart sloss eieren også. Vi visste at vi ville få problemer hvis han tapte. På grunn av insektene, røyken og slåsskampen klarte vi ikke å sove noe den natten.

Før daggry snek vi oss unna på syklene, men etter noen kilometer hadde vi tatt feil av veien igjen. Vi fortsatte hele dagen langs en øde og forlatt vei. Skrubbsulten og utslitt veltet Leon med sykkelen på slutten av dagen. Han slo ansiktet mot en stein og flenget opp overleppen. Han blødde mye, men vi syklet videre til vi kom til en landsby. Da landsbyboerne så Leon, ville de vite hvem som hadde skadet ham. Vi forklarte at han hadde falt av sykkelen. De ville ikke tro oss, men beskyldte meg for å ha skadet ham. Vi sov ikke den natten heller. Leon hadde smerter, og landsbyboerne snakket om å skade meg som straff. Neste formiddag fortsatte vi helt til vi endelig kom til en landsby der det fantes medisin. Leon fikk et bakteriedrepende middel på leppen, og det åpne såret ble lukket med seks klemmer. Vi reiste åtte mil til, til Gemena, der jeg endelig fikk Leon inn på et lite sykehus, slik at han fikk behandling. Jeg reiste videre alene for å møte min kone igjen, og etterpå arbeidet vi oss nedover elven til vi kom til Kinshasa.

Pontiens kone, Marie, var ofte med på disse reisene. Hun døde i 1963. I 1966 giftet han seg på nytt og fortsatte i kretstjenesten til 1969. Han er fremdeles i heltidstjenesten, nå som alminnelig pioner.

 [Ramme/bilde på side 195 og 196

François Danda forteller

Født: 1935

Døpt: 1959

Bakgrunn: Reisende tilsynsmann fra 1963 til 1986. Tjente ved Betel i Kongo fra 1986 til 1996. Er nå eldste og spesialpioner.

Da jeg i 1974 besøkte en menighet i Kenge i provinsen Bandundu, ble jeg og seks andre arrestert av militante personer fra regjeringspartiet. Den viktigste anklagen mot oss var at vi nektet å delta i politiske seremonier som hedret statsoverhodet. Vi ble satt i en celle som var to ganger to meter og uten vinduer. Ingen av oss kunne sitte eller ligge; vi kunne bare lene oss mot hverandre. Vi fikk gå ut bare to ganger om dagen, og vi var innesperret i den cellen i 45 dager. Da min kone, Henriette, fikk høre hva som hadde skjedd, reiste hun de 29 milene fra Kinshasa for å besøke meg. Men hun fikk ikke lov til å treffe meg mer enn én gang i uken.

En dag kom riksadvokaten for å besøke fengselet. Det ble holdt en politisk seremoni til ære for ham. Alle unntatt oss sang politiske sanger og gjentok politiske slagord. Riksadvokaten ble rasende på oss og forlangte at jeg skulle befale de seks andre  brødrene å synge. Jeg svarte at jeg ikke hadde noen myndighet over dem, og at de selv måtte bestemme om de ville synge eller ikke. Som følge av dette ble jeg skamslått.

Senere ble vi stuet sammen bak i et firehjulsdrevet kjøretøy. To soldater ble med for å holde vakt, og riksadvokaten satt i forsetet sammen med sjåføren. Vi var på vei mot Bandundu, hovedstaden i provinsen med samme navn. Bilen kjørte veldig fort. Jeg sa til brødrene at de måtte holde seg godt fast, og så begynte jeg å be. Akkurat da jeg avsluttet bønnen, kjørte bilen for fort i en sving og veltet. Utrolig nok ble ingen drept og heller ikke skadet. Vi følte at Jehova hadde beskyttet oss. Da vi fikk bilen på hjulene igjen, befalte riksadvokaten at de to soldatene skulle føre oss tilbake til fengselet til fots. Kjøretøyet fortsatte til Bandundu.

Da vi kom tilbake til fengselet, fortalte soldatene fengselsstyret hva som hadde skjedd, og bad om at de måtte sette oss fri. Fengselsdirektøren ble meget imponert og trodde som oss at Gud hadde beskyttet oss. De neste få dagene satt vi i en vanlig celle og fikk gå rundt sammen med de andre fangene i luftegården. Så ble vi satt fri.

Da François og Henriette hadde vært i kretstjenesten i 24 år, ble de innbudt til Betel. Ti år senere ble de utnevnt til spesialpionerer. Henriette døde 16. august 1998.

 [Ramme/bilde på sidene 200—202]

Michael Pottage forteller

Født: 1939

Døpt: 1956

Bakgrunn: Michael og hans kone, Barbara, tjente i Kongo i 29 år. Nå er de på Betel i Storbritannia. Michael er eldste i en lingalaspråklig menighet i London.

Den største utfordringen for oss var å lære å kommunisere. Først måtte vi lære å snakke flytende fransk, det offisielle språket i Kongo, men det var bare begynnelsen. I Katanga lærte vi swahili, i Kananga måtte vi lære tshiluba, og da vi ble sendt til Kinshasa, lærte vi lingala.

Alt dette viste seg å være veldig nyttig. For det første tødde brødrene lettere opp når vi prøvde å snakke med dem. De så på våre anstrengelser for å snakke deres språk som et tegn på at vi hadde ekte kjærlighet til dem og var interessert i dem. For det andre ble tjenesten mer meningsfylt. Når beboerne hørte oss snakke deres språk, ble de som regel både overrasket og glade, og vi vant deres respekt. Dessuten fikk de lyst til å høre på hva vi hadde å si.

Det at vi kunne de lokale språkene, reddet oss ut av potensielt farlige situasjoner mens vi reiste i områdetjenesten. I denne vanskelige tiden var det  mange militære og politiske veisperringer, og der ble folk ofte presset for penger. Særlig ble utlendinger sett på som lette og lukrative mål. Når vi ble stoppet ved en veisperring, pleide vi å hilse på de militære på det lokale språket. Da ble de overrasket. Så spurte de hvem vi var. Når vi kunne si mer enn bare en utenatlært hilsen og kunne forklare på deres språk akkurat hva vi drev med, reagerte de vanligvis positivt. Ofte ville de ha litteratur, og de ønsket oss god reise og Guds velsignelse.

Mange ganger ble vi dypt rørt over den ekte, selvoppofrende kjærligheten våre afrikanske brødre viste. I flere år var Kongo en politisk ettpartistat, og de som var nøytrale, slik som Jehovas vitner, møtte aktiv og noen ganger voldelig motstand. Slik var det politiske miljøet mens vi reiste i områdetjenesten og tjente brødrene på stevner.

Jeg husker godt ett bestemt stevne. Under den siste delen av programmet den siste dagen kom den lokale partilederen bak plattformen. Han var full og uforskammet og forlangte at vi skulle la ham gå opp på plattformen og si til alle at de måtte kjøpe partikort. Da vi nektet ham det, ble han rasende og skjelte oss ut. Han sa at Jehovas vitner var mot regjeringen og burde bli satt i fengsel. Noen brødre klarte å overtale ham til å gå. Han gikk, men ropte at han skulle melde oss til kommissæren og komme tilbake for å tenne fyr på jeepen og på den stråhytta vi bodde i. Vi visste at dette ikke var tomme trusler.

Brødrene var fantastiske. Istedenfor å rømme i frykt samlet de seg rundt oss og oppmuntret oss til å stole på Jehova og legge saken i hans hender. Hele natten byttet de på å holde vakt ved stråhytta og jeepen. Det var så rørende. Brødrene var ikke bare villige til å risikere sitt eget liv for å beskytte oss, men de visste også at de kunne bli utsatt for vold etter at vi hadde reist, fordi de nektet å støtte det politiske partiet. Vi har aldri glemt dette uttrykket for selvoppofrende, kristen kjærlighet og heller ikke de mange andre hjertevarmende utslagene av kjærlighet som vi opplevde de årene vi var i Kongo.

 [Ramme/bilde på sidene 211—213]

Terence Latham forteller

Født: 1945

Døpt: 1964

Bakgrunn: Var misjonær i tolv år. Lærte seg fransk, lingala og swahili. Tjener for tiden i Spania sammen med sin kone og deres to barn.

I 1969 kom Raymond Knowles og jeg til Kisangani med fly. Byen hadde da omtrent 230 000 innbyggere og var den viktigste byen i den nordøstlige delen av Kongo.

Vi ble hjertelig mottatt av de få forkynnerne og de mange interesserte som bodde i området. De overøste oss med gaver — papayaer, ananaser, bananer og tropiske frukter som vi aldri hadde sett før. Noen kom med levende kyllinger og skilpadder. Samuel Tshikaka var så elskverdig å la oss få bo hos ham. Men vi fant snart et hus vi kunne leie. Da fikk vi selskap av Nicholas og Mary Fone og av Paul og Marilyn Evans. Så glade vi var! Sammen renoverte og malte vi det første misjonærhjemmet i Kisangani. Huset var overgrodd med klatreplanter og gress, og under oppussingen jaget vi ut to snikekatter fra loftet. Senere flyttet også Peter og Ann Barnes inn  hos oss i misjonærhjemmet. Det gjorde også Ann Harkness, som var blitt min kone.

I løpet av de fire første årene vi forkynte i Kisangani, lærte vi å snakke lingala og swahili, og vi ble godt kjent med de gjestfrie og vennlige menneskene der. Vi hadde så mange studier at vi måtte stå på fra tidlig om morgenen til sent på kvelden for å ta oss av alle. I de årene vi var i Kisangani, så vi gruppen på færre enn ti forkynnere vokse til åtte menigheter.

En gang vi kjørte på veien langs elven Ituri, fikk noen av oss øye på en pygméleir. Vi ville gjerne forkynne for dem som bodde der. Noen autoriteter sier at pygmeene ser på skogen som sin mor eller far, ettersom den gir dem mat, klær og et sted å bo. Pygmeene betrakter derfor skogen som hellig og tror at de kan kommunisere med den i en seremoni som kalles molimo. I seremonien inngår blant annet sang og dans rundt et bål. Dansingen blir akkompagnert av en molimotrompet, et langt rør av tre, som mennene blåser i for å lage musikk og etterligne dyrelyder.

Vi ble imponert over nomadefolkets fascinerende boplass. Vanligvis bor de bare en måneds tid på hvert sted. Leiren bestod av bikubeformede hytter, laget av ungtrær og løv. Disse hyttene hadde bare én åpning og kunne bygges på to timer eller under det. Inne i hver av dem kunne noen få personer krølle seg sammen. Noen barn kom bort til oss for å ta på huden vår og på håret vårt — de hadde aldri sett hvite mennesker før. Det var en stor opplevelse å møte disse vennlige menneskene og å forkynne for dem. De fortalte at det ikke var første gang de traff Jehovas vitner; vitnene hadde kommet til dem fra landsbyer i nærheten av leirplassene deres.

 [Ramme/bilde på sidene 215 og 216]

David Nawej forteller

Født: 1955

Døpt: 1974

Bakgrunn: Av de kongolesiske medlemmene av Betel-familien er han den som har vært lengst på Betel. Han er også medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

Jeg ble overrasket da jeg i 1976 fikk et brev der jeg ble innbudt til å begynne på Betel. Ordene «haster» og «straks» var understreket i brevet. Jeg bodde i Kolwezi, cirka 245 mil fra Kinshasa. Det var ikke lett å reise hjemmefra, men jeg ville gjerne svare slik som Jesaja hadde gjort: «Her er jeg! Send meg!» — Jes. 6: 8.

Da jeg kom til Betel, viste brødrene meg en skrivemaskin og spurte om jeg kunne skrive på den. Jeg svarte at jeg var skredder og visste hvordan man brukte en symaskin, men ikke en skrivemaskin. Likevel tok jeg fatt og lærte meg å skrive på maskin. På den tiden arbeidet jeg i oversettelsesavdelingen og i tjenesteavdelingen.

Senere ble jeg overført til korrespondanseavdelingen. Oppgaven bestod blant annet i å behandle de kupongene som folk hadde klippet ut av publikasjonene og sendt til kontoret. Vanligvis ønsket de å få mer litteratur. Jeg lurte ofte på hvordan folk reagerte på den litteraturen de fikk. I ett tilfelle vet jeg faktisk hva  som skjedde. To unge menn gjorde raskt framskritt. Senere ble de pionerer og så spesialpionerer. Da de ble innbudt til Betel, ble én av dem min romkamerat.

Det hendte at folk skrev til Betel og bad om penger. Det var blitt utarbeidet et taktfullt brev som forklarte at vårt arbeid var basert på frivillig innsats, og som oppmuntret vedkommende til å studere Bibelen. For en tid siden var det en bror som fortalte meg at han hadde kommet i sannheten takket være et slikt brev. Han viste meg det. For mange år siden hadde han skrevet til Betel og spurt etter penger. Han hadde reagert positivt på den oppfordringen han hadde fått, og var nå i sannheten.

Senere tok jeg hånd om juridiske saker. En gang hjalp jeg noen lokale brødre som ble anklaget fordi de ikke gikk med partinålen. Jeg tok mot til meg og sa til myndighetene: «Hva beviser egentlig denne nålen? Vi har akkurat avsluttet en borgerkrig, og alle de som dere kjempet mot, gikk med nålen. Nålen er meningsløs — den er ingen garanti for hva en person egentlig mener. Det som virkelig betyr noe, er personens indre. Jehovas vitner er borgere som aldri vil starte en borgerkrig. Denne lovlydige innstillingen betyr mye mer enn en nål.» Brødrene fikk gå. Jehova hjalp oss alltid i slike situasjoner.

Jeg har nå tjent på Betel i over 27 år. Selv om jeg har noen fysiske begrensninger og ikke har så mye verdslig utdannelse, fortsetter jeg å anstrenge meg, slik at Jehova kan bruke meg. Arbeidet på Betel «haster» fortsatt og må utføres «straks»!

 [Ramme/bilde på sidene 219 og 220]

Godfrey Bint forteller

Født: 1945

Døpt: 1956

Bakgrunn: Uteksaminert fra den 47. Gilead-klassen. Tjente i Kongo i 17 år. Er for tiden medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Rwanda. Snakker engelsk, fransk, lingala, swahili og tshiluba.

I 1973 var jeg ute i felttjenesten sammen med en kongolesisk bror i Kananga. Myndighetspersoner kom inn i et hus der vi ledet et bibelstudium, og arresterte oss. De neste to ukene satt vi i fengsel. I løpet av den tiden kom misjonærpartneren min, Mike Gates, til oss med mat, for vi fikk ikke noe mat i fengselet. Til slutt ble vi løslatt. Tre måneder senere, den dagen Mike og jeg skulle ta flyet til Storbritannia for å overvære et internasjonalt stevne, fikk vi høre at alle brødrene i en menighet i nærheten var blitt arrestert. Vi ville gjerne se dem og gi dem noe mat. Da vi bad om å få se dem, gav en dommer til vår overraskelse befaling om at vi skulle arresteres. Mens vi ventet på den bussen som skulle kjøre oss til fengselet, kunne vi høre flyet vårt ta av. Du kan sikkert forestille deg hvordan humøret sank da vi hørte den lyden!

Da vi kom til fengselet, kjente jeg igjen mange av de innsatte fra mitt forrige opphold tre måneder tidligere. Fordi han som hadde kommet med mat til meg, nå også satt i fengsel, spurte de innsatte: «Hvem skal komme med mat til deg denne gangen?»

Vi svarte at våre brødre ville komme med mat, men de innsatte ristet mistroisk på hodet. De visste at det ikke var noen andre europeiske Jehovas vitner i området. Fangene ble ordentlig overrasket dagen etter da våre kongolesiske brødre kom med så mye mat at vi kunne gi noe av det til dem! Det var et flott vitnesbyrd om vårt internasjonale brorskap og om den kjærligheten som forener oss. Disse kjære brødrene som kom med mat til oss, risikerte å bli satt i fengsel for det de gjorde. Fem dager senere ble vi løslatt. Da tok vi flyet til Storbritannia, og vi kom akkurat tidsnok til stevnet.

 [Ramme/bilde på sidene 224—226]

Nzey Katasi Pandi forteller

Født: 1945

Døpt: 1971

Bakgrunn: Som ugift søster tjente hun modig i vanskelige distrikter. Senere var hun med mannen sin i reisetjenesten fra 1988 til 1996. For tiden er hun i spesiell heltidstjeneste i Kinshasa.

I 1970 satt jeg hjemme i Kinshasa og leste i Bibelen da det banket på døren. Det var en mann og hans lille sønn. Gutten begynte å snakke om Bibelen og bad meg slå opp Matteus 24: 14. Jeg hadde alltid betraktet meg selv som ganske religiøs, men jeg kunne ikke finne skriftstedet. Gutten hjalp meg, og vi hadde en interessant samtale.

Broren skjønte at jeg var interessert, så han inviterte meg til et møte søndagen etter. Det ble holdt bak huset til en bror, for forkynnelsesarbeidet var forbudt. Jeg likte foredraget og overvar Vakttårn-studiet også. Den samme kvelden kom noen brødre hjem til meg og begynte å studere med meg.

Etter hvert ble jeg døpt og begynte i heltidstjenesten. I Vår tjeneste for Riket leste jeg at det var stort behov andre steder i landet. Jeg spurte om jeg kunne få dra til Kenge i provinsen Bandundu.  Brødrene sa ja, men advarte meg om at noen var blitt arrestert der. Jeg tenkte at ikke alle kunne bli arrestert, så jeg bestemte meg for å dra.

Jeg kom om kvelden og ble glad da jeg fant ut at menigheten hadde besøk av kretstilsynsmannen, François Danda. Neste formiddag drog jeg på frammøtet, men bare for å finne ut at François og flere andre brødre var blitt arrestert. Sikkerhetssjefen ville snakke med meg. Han sa: «Vi vet at du er et av Jehovas vitner. Du kan bli i Kenge hvis du vil, men hvis vi ser at du går rundt med vesken din, kommer vi til å arrestere deg.»

De som bodde i byen, var ganske opprørt over sikkerhetssjefen og hans agenter. De visste at Jehovas vitner ikke gjorde noen noe vondt. Folk mente at sikkerhetsagentene heller burde bekjempe kriminalitet — det var nok av kriminelle rundt omkring — og ikke kaste bort tiden på Jehovas vitner. Brødrene ble til slutt løslatt.

I 1975 ble jeg utnevnt til spesialpioner, og jeg besøkte mange byer og landsbyer. Jeg var to eller tre uker på hvert sted. Det gikk ikke lang tid før det var blitt opprettet seks grupper av interesserte. Jeg skrev til avdelingskontoret og bad om at det måtte bli sendt brødre som kunne lede og ta hånd om gruppene.

Jeg ble kjent med Jean-Baptiste Pandi, som også var spesialpioner. Tidligere hadde jeg snakket med misjonærene om ekteskap og heltidstjeneste. De hadde sagt at hvis jeg ønsket å fortsette lenge i heltidstjenesten, ville det være lettere for meg å klare det hvis jeg lot være å få barn. Jean-Baptiste var enig, og vi giftet oss. Folk mener at barn kommer til å gi dem trygghet når de blir eldre. Men tidene har forandret seg, og jeg vet om mange tilfeller der foreldre er blitt veldig skuffet. Jean-Baptiste og jeg er ikke på noen måte blitt skuffet.

I årenes løp har vi sett mange komme i sannheten. Jeg er spesielt glad for min egen familie. Jeg har hjulpet både far og mor og mine søsken — fire brødre og én søster — til å ta imot sannheten.

Salme 68: 11 sier: «Kvinnene som kunngjør det gode budskap, er en stor hær.» Det betyr at vi søstre har et stort ansvar og må gjøre det vi kan. Jeg er så takknemlig mot Jehova for at han har latt meg få være med i dette arbeidet.

[Ramme på side 240]

Oversetting av litteratur som inneholder åndelig føde

Fransk er det offisielle språket i Kongo, mens lingala er det språket som de fleste i Kinshasa og langs elven Kongo snakker. Lingala har riktignok ikke et omfattende ordforråd, men det har noen uttrykk som har rik mening. Uttrykket «å angre» er for eksempel kobongola motema, som bokstavelig betyr «å snu hjertet». Et annet uttrykk som har å gjøre med hjertet og følelser, er kokitisa motema, som bokstavelig betyr «å legge ned hjertet», med andre ord «å roe seg ned».

Vakttårnet er blitt oversatt til lingala i flere tiår. For tiden er det oversatt litteratur til disse språkene, som blir snakket i Kongo: kiluba, kinande, kipende, kisonge, kituba, lingala, lingombe, lomongo, mashi, monokutuba, ngbaka, otetela, swahili (Kongo), tshiluba og uruund.

[Ramme på side 247]

Engasjert trass i funksjonshemning

Richard er 20 år og lam — i 15 år har han vært lenket til sengen. Det eneste han kan bevege, er hodet. I januar 1997 ble han likevel udøpt forkynner. Richard forkynner bestandig for dem som besøker ham på rommet, og han snakker med overbevisning i stemmen. Han forkynner i gjennomsnitt ti timer i måneden. Den 12. april 1998 var det noen som bar ham på en båre, slik at han kunne bli døpt i en liten elv ikke langt fra der han bor. Nå klarer han å være på møtene regelmessig. Han underviser også en av slektningene sine i sannheten, og denne slektningen går på kristne møter og gjør fine framskritt. Denne broren er nok svak rent fysisk, men Guds ånd har gjort ham sterk.

[Ramme på side 248]

«Ikke av verden»

En dag på skolen ble den tolv år gamle Esther overrasket da læreren bad hver elev om å stå foran klassen og synge nasjonalsangen. Da det ble Esthers tur, sa hun høflig til læreren at hun ikke kunne gjøre det. Esther forteller hva som så skjedde.

«Læreren ble sint. Men da spurte jeg om jeg kunne få synge noe annet isteden. Det var greit. Jeg sang ’Ikke av verden’. Etterpå sa læreren at hele klassen skulle klappe, og det gjorde de.

Etter timen bad læreren om å få snakke med meg. Han sa at han likte sangen veldig godt, særlig teksten. Han sa: ’Jeg skjønner at dere Jehovas vitner virkelig ikke er en del av verden. Oppførselen din i klassen viser også det.’

Det gjorde inntrykk på en av klassekameratene mine også. Hun begynte å stille spørsmål, og jeg svarte. Mot slutten av året måtte vi skille lag, men jeg oppmuntret henne til å se etter Jehovas vitner i det området hun skulle flytte til. Det gjorde hun, og hun er nå en søster.»

[Ramme på side 251]

Ærlighet bringer ære til Gud

En bror arbeidet på en fabrikk. En dag ble noe utstyr ødelagt på grunn av en feil som det skiftet broren arbeidet i, hadde gjort. Direktøren bestemte seg for å si opp alle arbeiderne. Han gav dem lønning og sendte dem hjem. Da broren kom hjem, oppdaget han at han hadde fått 500 franc (cirka 10 kroner) for mye, så han gikk tilbake for å levere tilbake pengene. Han benyttet anledningen til å forkynne, og direktøren ble så imponert over brorens ærlighet at han bad ham om å bli og fortsette å arbeide for ham.

 [Oversikt/diagram på sidene 176 og 177]

KONGO — NOEN VIKTIGE ÅRSTALL

1932: Det blir gjort forsøk på å sende noen Jehovas vitner til Kongo.

1940

1949: Et dekret forsterker det uoffisielle forbudet mot Jehovas vitner.

1960

1960: Kongo oppnår uavhengighet, og en periode med religiøs toleranse begynner.

1962: Det blir opprettet et avdelingskontor i Léopoldville (nå Kinshasa). De første misjonærene kommer.

1966: Jehovas vitner oppnår juridisk anerkjennelse.

 1971: Den juridiske anerkjennelsen oppheves.

1980

1980: Arbeidet blir juridisk anerkjent igjen.

1986: Jehovas vitner blir forbudt.

1990: Uoffisielt blir det religionsfrihet.

1993: Høyesterett opphever forbudet fra 1986. Byggingen av det nye avdelingskontoret begynner.

2000

2003: 122 857 forkynnere er aktive i Kongo.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

120 000

80 000

40 000

1940 1960 1980 2000

 [Kart på side 169]

(Se den trykte publikasjonen)

SUDAN

DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK

KONGO-BRAZZAVILLE

BRAZZAVILLE

KONGO

Isiro

Bumba

Kongo

Kisangani

Goma

Bukavu

Bandundu

KINSHASA

KASAI

Kenge

Kikwit

Matadi

Kananga

Mbuji-Mayi

KATANGA

Kamina

Luena

Kolwezi

Likasi

Lubumbashi

ANGOLA

ZAMBIA

 [Helsides bilde på side 162]

[Bilde på side 185]

Hélène, Ernest og Danielle Heuse i Kinshasa på 1960-tallet

[Bilde på side 186]

I filmen «Den nye verdens samfunn i lykkelig samvær» ble det vist bilder fra dåpen ved internasjonale stevner, noe som gjorde inntrykk på mange kongolesere

[Bilde på side 199]

Madeleine og Julian Kissel

[Bilde på side 205]

Det ble bygd enkle møtelokaler overalt i landet

[Bilde på side 207]

Avdelingskontoret i Kinshasa i 1965

[Bilde på side 208]

Stevne i Kolwezi i 1967

[Bilde på side 209]

Dårlige veier gjorde det vanskelig å reise

[Bilde på side 221]

Områdestevnet «Guds kjærlighet» i Kinshasa i 1980 var det første store stevnet som ble holdt der på åtte år

[Bilde på side 223]

For å komme til krets- og områdestevner går mange i dagevis og bærer med seg mat og eiendeler

[Bilde på side 228]

I desember 1985, bare tre måneder før et strengt forbud blir innført, blir områdestevnet «Bevar din ulastelighet» holdt i Kinshasa

[Bilde på side 230]

Under forbudet ble våre brødre satt i fengsel og brutalt slått

[Bilde på side 235]

Zekaria Belemo, en reisende tilsynsmann, besøker en gruppe brødre som er flyktninger fra Sudan

[Bilder på side 237]

Det brukes robuste kjøretøyer til å frakte litteratur på landets vanskelige veier

[Bilde på side 238]

Den første klassen ved tjenesteopplæringsskolen i Kongo (1995)

[Bilde på side 241]

Gisela og Sébastien Johnson

[Bilde på side 243]

Tolv misjonærer bor i dette huset i Kinshasa

[Bilder på sidene 244 og 245]

Hjelpesendinger fra Europa som ble delt ut til de nødstilte i 1998

[Bilder på side 246]

Reisende tilsynsmenn, som Ilunga Kanama (nederst til venstre) og Mazela Mitelezi (innfelt til venstre), møter mange utfordringer i krigsherjede områder

 [Bilder på sidene 252 og 253]

(1) Betel i Kinshasa

 (2—4) Rikets saler som er bygd nylig

(5) En bror som hjelper til med bygging av en Rikets sal

[Bilde på side 254]

Utvalget ved avdelingskontoret, fra venstre: Peter Wilhjelm, Benjamin Bandiwila, Christian Belotti, David Nawej, Delphin Kavusa, Robert Elongo, Sébastien Johnson og Uno Nilsson