Kongo-Brazzaville

Tittelen «Sannheten skal frigjøre eder» skinte på den blåfiolette bokens forside i den åpnede pakken. Etienne var forundret. Det var ingen tvil om at pakken var til ham. Den var adressert til ham, Etienne Nkounkou, en ledende teknisk tegner i et departement i Bangui i Fransk Ekvatorial-Afrika. Men han hadde ikke bestilt denne boken, og returadressen, Vakttårnet i Sveits, sa ham ingenting. Han visste ikke da at Bibelens sannhet, slik den ble forklart i denne boken, ville forandre livet hans. Denne sannheten ville også frigjøre tusenvis av andre afrikanere fra falsk religion, fra analfabetisme og fra fordommer mot mennesker fra andre stammer. Den ville også beskytte mange fra å bli dratt med i en politisk lykkerus og en etterfølgende desillusjonering. Den ville gi trygghet og håp under opprivende hendelser. Den ville også gi gudfryktige mennesker mot til å risikere livet for å hjelpe andre. Historien om disse hendelsene vil gjøre dypt inntrykk på deg og oppmuntre deg. Før vi finner ut hva Etienne gjorde videre, kan vi se på litt bakgrunnsstoff om hans hjemland i Afrika.

 Ti år før Christofer Columbus foretok sin berømte reise til det amerikanske kontinentet i 1492, kom portugisiske sjømenn under ledelse av Diogo Cão til munningen av elven Kongo i Sentral-Afrika. De visste ikke at det elvevannet som plasket mot skipet deres, hadde strømmet tusenvis av kilometer før det nådde fram til havet.

Portugiserne traff de innfødte som var innbyggere i det blomstrende kongeriket Kongo. I flere hundre år deretter kjøpte portugisiske og andre europeiske handelsmenn elfenben og slaver av afrikanere som bodde langs kysten. Det var ikke før på slutten av 1800-tallet at europeerne våget seg innover i landet. En av de fremste mennene som utforsket dette området, var Pierre Savorgnan de Brazza, en offiser i den franske marinen. I 1880 underskrev Brazza en avtale med en lokal konge og gjorde området nord for elven Kongo til fransk protektorat. Senere ble området kalt Fransk Ekvatorial-Afrika. Hovedstaden het Brazzaville.

I dag er Brazzaville hovedstaden og den største byen i det som nå heter Kongo-Brazzaville. Byen ligger ved Kongos bredd. I lange strekninger går elven i strie strømmer over rullesteiner og klipper de 400 kilometerne ned til havet, hvor Cão kastet anker da han var på sin oppdagelsesreise. Fra Brazzaville kan du se over elven til Kinshasa, hovedstaden i Kongo. Siden begge landene har tatt navn etter elven, er det vanlig å kalle dem Kongo-Brazzaville og Kongo.

Strykene og fossene i elven nedenfor Brazzaville, gjør det umulig å seile ned til Atlanterhavet. Men en jernbane knytter Brazzaville sammen med kystbyen Pointe-Noire. De fleste av innbyggerne i Kongo-Brazzaville lever i og i nærheten av disse to byene. Det finnes riktignok noen byer  langs kysten og lenger nord, men størsteparten av dette varme, skogkledde landet er tynt befolket.

Sannheten begynner å frigjøre noen

La oss nå vende tilbake til beretningen om Etienne. Han fikk boken i posten i 1947. På den samme dagen som han fikk den, leste og drøftet han de første kapitlene med en nabo. Begge oppfattet sannhetens klang i det de leste, og bestemte seg for å invitere noen venner søndagen etter for å lese i boken sammen med dem og undersøke skriftstedene. De som kom, likte det de lærte, og bestemte seg for å treffes igjen den neste søndagen. En tolltjenestemann som het Augustin Bayonne, var til stede på det andre møtet. I likhet med Etienne var han opprinnelig fra Brazzaville, og han ble også en nidkjær forkynner av den sannhet som gir ekte frihet.

Uken etter fikk Etienne to brev. Det ene var fra en bekjent i Kamerun som visste om Etiennes interesse for religion. Han skrev at han hadde sendt Etiennes navn til Selskapet Vakttårnets kontor i Sveits. Det andre var fra Sveits. Det fortalte at en bok var blitt sendt til Etienne, og det oppmuntret ham til å lese boken og også å la familie og venner få lese den. Det oppgav også en adresse i Frankrike, hvor han kunne få mer informasjon. Nå visste Etienne hvorfor han hadde fått denne boken. Snart begynte han regelmessig å korrespondere med Jehovas vitners avdelingskontor i Frankrike.

Etter noen år reiste både Etienne og Augustin tilbake til Brazzaville. Men før de gjorde det, hadde Etienne skrevet til en bekjent i Brazzaville som het Timothée Miemounoua, som var rektor på en teknisk skole. Brevet hans begynte slik: «Jeg er glad for å kunne fortelle deg at den  veien som vi har fulgt, ikke er sannhetens vei. Jehovas vitner har sannheten.» Etienne fortsatte brevet med å forklare hva han hadde lært. Han la også ved boken «Sannheten skal frigjøre eder». Timothée reagerte positivt på Bibelens budskap, akkurat som Etienne og Augustin hadde gjort. Disse var de tre første i dette landet som tok imot Bibelens sannhet, og hver av dem hjalp mange andre til å gjøre det samme.

Timothée inviterte kostskoleelever på den tekniske skolen til å bli med på bibelske drøftelser om kvelden. Han skrev også etter flere bibelske publikasjoner. Gruppen begynte å holde møter og å forkynne etter beste evne. Noen av elevene, for eksempel Noé Mikouiza og Simon Mampouya, fikk senere tilsynsoppgaver i Jehovas organisasjon.

 I 1950 kom Eric Cooke, en misjonær som bodde i Sør-Rhodesia (nå Zimbabwe), på besøk for å oppmuntre de små gruppene med interesserte i Bangui og Brazzaville. Men problemet var at bror Cooke ikke kunne fransk. Etienne husker hvordan det var: «Denne ydmyke, sympatiske broren forsøkte ved hjelp av en liten engelsk-fransk ordbok å redegjøre for forkynnelsesarbeidet og den teokratiske organisasjon. Noen ganger måtte vi bare gjette oss til hva han forsøkte å si.»

Pålagt restriksjoner

Bror Cookes besøk hadde kommet akkurat i rette tid. Den 24. juli 1950 la kolonimyndighetenes høykommissær restriksjoner på innføringen og utbredelsen av all litteratur utgitt av Jehovas vitner. I løpet av det neste året leverte forkynnerne i Fransk Ekvatorial-Afrika bare seks publikasjoner enda de holdt 468 offentlige møter. I Jehovas vitners årbok for 1952 (engelsk) ble det gitt uttrykk for medfølelse med brødrene. Det stod: «Forestill deg, hvis du kan, at du er i et enormt område med bare 37 forkynnere av Rikets budskap som er spredt omkring i hele landet. Kanskje du aldri har truffet andre aktive vitner enn de få som bor i hjembyen din. Det eneste du kjenner til av sannheten og hvordan man skal forkynne, er det du har lest i litteraturen og i de få brevene som Selskapet har klart å få sendt til deg. [Det er slik] brødrene har det i de landene i Afrika som er underlagt franske myndigheter.»

Senere kom Jacques Michel fra Frankrike for å oppmuntre gruppen i Brazzaville og gi dem mer opplæring.  Noé Mikouiza, en av elevene ved den tekniske skolen, husker et spørsmål som de var opptatt av. De spurte: «Er det forbudt å drikke vin?» Alles øyne var vendt mot bror Michel da han slo opp i Bibelen i Salme 104: 15. Etter at han hadde lest dette verset, forklarte han at vin er en gave fra Gud, men at de kristne ikke må drikke for mye av det.

De nydøpte brødrene i Brazzaville forkynte nidkjært for andre. I helgene pleide de å ta fergen over elven for å forkynne i Kinshasa. I 1952 ble det første vitnet på sørsiden av elven døpt. Brødrene fra Brazzaville gjorde mye for å hjelpe brødrene i Kinshasa i disse første årene. Senere skulle rollene bli byttet om.

I desember 1954 arrangerte brødrene et stevne i Brazzaville. Det var 650 til stede, og 70 ble døpt. Sannheten frigjorde flere og flere fra falsk religion. Kristenhetens religiøse ledere var selvfølgelig ikke glad for dette og anstrengte seg for å vende de offentlige myndigheter mot Jehovas vitner. Politiet trodde at Timothée Miemounoua var vitnenes leder, så han ble ofte innkalt til politistasjonen. De  truet ham og slo ham. Dette gjorde ham ikke motløs, og det skremte heller ikke resten av Jehovas folk i Brazzaville. Interessen for Bibelens sannhet fortsatte å bre seg.

Myndighetene satte da i gang andre tiltak. Timothée Miemounoua og Aaron Diamonika, en av de tidligere elevene ved den tekniske skolen som tok imot sannheten, var begge ansatt av myndighetene. I 1955 flyttet myndighetene dem til avsidesliggende byer i innlandet. Timothée ble sendt til Djambala, og Aaron ble sendt til Impfondo. Dette forsøket på å få satt en stopper for forkynnelsesarbeidet mislyktes helt. Brødrene i Brazzaville fortsatte nidkjært å forkynne der, mens Timothée og Aaron begynte å forkynne i nye områder og opprettet menigheter på disse stedene. Selv om brødrene var ivrige, lengtet de etter å få hjelp fra brødre fra andre land. Hjelpen skulle snart komme.

I mars 1956 kom de fire første misjonærene, fra Frankrike: Jean og Ida Seignobos sammen med Claude og Simone Dupont. I januar 1957 ble et avdelingskontor med ansvaret for forkynnelsen i Fransk Ekvatorial-Afrika opprettet i Brazzaville. Bror Seignobos ble utnevnt til avdelingstjener. Kort tid etter skjedde det en tragedie. Jeans kone, Ida, ble drept i en bilulykke mens de besøkte menigheter i det som nå er Den sentralafrikanske republikk. Jean fortsatte å utføre sin tildelte oppgave.

 Forkynnelse i innlandet

På den tiden var Augustin Bayonne kretstilsynsmann. Han besøkte både landsbyer inne i de dype skogene og pygmeenes leirer nord og vest i landet. Fordi han gikk så ofte og tilbakela lange strekninger, ble han i området kjent som «Han som går». En gang iblant var Jean Seignobos med bror Bayonne. Jean var overrasket over at folk dypt inne i regnskogene visste at de kom. Trommene hadde sendt denne beskjeden foran dem: «’Han som går’ kommer sammen med en hvit mann.»

Disse reisene gav gode resultater. Tidligere hadde folk påstått at Jehovas vitner bare fantes her i dette landet som nå heter Kongo-Brazzaville. Men det at bror Seignobos og andre misjonærer kom, og det at de viste filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet», beviste det motsatte.

Bibelens sannhet fortsatte å bli utbredt i landsbyer langt inne i landet og frigjorde folk fra spiritistiske handlinger og stammekonflikter. Mange av brødrene i disse områdene var analfabeter. De hadde ikke klokker, men de fant ut når de skulle gå til møtene, ved å se etter hvor høyt solen stod på himmelen. For å holde regnskap med den tiden de var ute i tjenesten, brukte de små pinner. Hver gang de hadde forkynt for noen, la de en pinne inn i et lommetørkle. Fire pinner betydde én time. På den måten kunne de fylle ut sin felttjenesterapport i slutten  av hver måned. Men i virkeligheten forkynte brødrene mye mer enn det de rapporterte, for det var først og fremst sannheten de brakte på bane når de snakket med andre.

Rettslige spørsmål og politiske forandringer

Husk at det i 1950 ble lagt restriksjoner på innføringen av litteratur som var utgitt av Jehovas vitner. Som vi har sett, satte ikke det en stopper for arbeidet med å gjøre disipler. Kristenhetens prester som var frustrert på grunn av dette, klaget til landets administrative myndigheter og kom med falske anklager om at Jehovas vitner var kommunister. Dermed ble ti brødre arrestert klokken fem om morgenen en torsdag i 1956. Ryktet om arrestasjonene spredte seg raskt; de religiøse motstanderne frydet seg. Rettssaken foregikk samme dag i en rettssal fylt av brødre som var kommet for å høre det som ble sagt.

Noé Mikouiza forteller: «Under rettsmøtet beviste vi at vi ikke er kommunister, men kristne, Guds tjenere, som utfører det som står skrevet i Matteus 24: 14. Advokaten vår, som hadde lest litteraturen vår, fortalte retten at hvis alle var som Jehovas vitner, ville det ikke være noen lovbrytere. Den samme ettermiddagen ble dommen avsagt: ’Ikke skyldig.’ Lettet skyndte vi oss alle hjem for å skifte klær siden det var en møtekveld. Nyheten om arrestasjonen hadde spredt seg gjennom hele byen, og vi ville at alle skulle få vite at vi var fri. På møtet sang vi Rikets sanger så høyt som vi bare klarte. Mange som hørte oss, ble sjokkert. De regnet med at vi var blitt fengslet.»

Den 15. august 1960 oppnådde Kongo-Brazzaville selvstendighet. Politisk vold blusset opp. Mens kristenhetens prester deltok aktivt i dette, fortsatte Jehovas vitner sitt forkynnelsesarbeid. I 1960 var det til sammen 3716 til stede på  et kretsstevne i Brazzaville. Også i nord strømmet folk til menighetene. I ett område, for eksempel, bodde det 70 forkynnere, men det var nesten 1000 som kom på menighetsmøtene.

I desember 1961 fikk vitnene registrert et juridisk selskap kalt Les Témoins de Jéhovah. Den juridiske anerkjennelsen gav brødrene fordeler, men de visste at det var uklokt å stole fullstendig på slike ting. Bror Seignobos forteller hva som skjedde ikke lenge etterpå: «En dag ble jeg innkalt til en høytstående embetsmann på kontoret til sikkerhetstjenesten. Han fordømte vår kristne nøytralitet, og han truet med å utvise meg fra landet. Jeg var redd for at han ville gjøre alvor av sin trussel, for han hadde myndighet til det. Men dagen etter døde han av hjerteinfarkt.»

Misjonærlivet i 1960-årene

I februar 1963 kom Fred Lukuc og Max Danyleyko fra Haiti. Etter at Fred giftet seg, tjente han som kretstilsynsmann. Da han besøkte menighetene i begynnelsen, hadde han problemer med å skjønne hvem som tilhørte samme familie. Han sier: «Jeg visste ikke hvem de eldstes hustruer var, og jeg skjønte ikke hvem barna deres var. Vitnene hadde beholdt den sentralafrikanske skikken at konene ikke skifter etternavn når de gifter seg, og at barna får etternavnet til en slektning eller venn av familien.

Den første kvelden vi besøkte menigheten, var brødrene stille og sjenerte overfor oss i Rikets sal. Da møtet skulle begynne, så vi noe uvanlig. Brødrene og de litt eldre guttene satt på den ene siden av salen; de mindre barna og søstrene satt på den andre siden. Brødrenes side av salen var ganske fullsatt da møtet begynte, men det var få som satt  på søstrenes side. Etter hvert som møtet fortsatte, kom det flere søstre med små barn og med bibler og bøker som de elegant balanserte på hodet.

Jeg gikk opp på talerstolen for å hilse på menigheten og introdusere min kone og meg. Etter å ha ønsket dem hjertelig velkommen tok jeg en pause og så rett på mennenes side av salen og sa til dem: ’Brødre, dere kan nå bruke ti minutter på å finne deres kone og barn. Fra nå av er det fint om dere sitter sammen som familier, slik Jehovas folk over hele verden gjør.’ De fulgte oppfordringen med glede.»

Offentlig transport medførte også visse utfordringer. Bror Lukucs kone, Leah, forteller: «Vi laget en oppakning av små feltsenger, et myggnett, en vannbøtte, bærbare vannfilterapparater, klær, bøker, blad og bibelske filmer. For å vise filmene måtte vi ha med ledninger, lyspærer, filmruller, manuskriptene, en liten generator og en kanne bensin. Alt dette tok vi med oss på lastebiler. For å få en sitteplass inne i førerhuset måtte vi være ved lastebilens holdeplass kl. 02.00. Ellers måtte vi sitte bak på lasteplanet  i solen sammen med dyr, bagasje og mange andre passasjerer.

En gang etter at vi hadde gått i mange timer i varmen, kom vi hjem og oppdaget at hærmaur hadde invadert den lille jordhytten hvor vi var innlosjert. De hadde klatret oppover en vannbøtte og laget en bro med kroppene sine for å nå en liten boks med margarin, og de hadde renset den fullstendig. Den kvelden hadde vi tørt, ristet brød og en boks med sardiner som vi delte, til kveldsmat. Vi var slitne og syntes litt synd på oss selv. Mens brødrene satt ved bålet utenfor og sang Rikets sanger med dempet røst, gikk vi og la oss. For en behagelig måte å sovne på!»

Trofaste misjonærer og innfødte eldste

Fra 1956 til 1977 var det mer enn 20 misjonærer som tjente i Kongo-Brazzaville. Selv om livet ikke var så enkelt for dem, utførte hver av dem en verdifull tjeneste som forkynnere av Riket. Alle de som for eksempel tjente som avdelingstjenere, var misjonærer. Da bror Seignobos reiste tilbake til Frankrike i 1962, ble Larry Holmes utnevnt til å  føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet. Etter at Larry og hans kone, Audrey, sluttet som misjonærer i 1965, ble bror Lukuc avdelingstjener.

Mange av de innfødte brødrene var også utmerkede eksempler når det gjaldt å ta ledelsen. Da ordningen med utvalg ved avdelingskontorene ble innført i 1976, utnevnte det styrende råd tre brødre til denne oppgaven: Jack Johansson og Palle Bjerre, som var misjonærer, og Marcellin Ngolo, en innfødt bror.

Augustin Bayonne — «Han som går» — gikk i den 37. klassen ved Gilead-skolen i 1962. Etter avslutningshøytideligheten reiste han til Den sentralafrikanske republikk, hvor han nesten 15 år tidligere hadde lest boken «Sannheten skal frigjøre eder». Siden ble Augustin gift, fikk barn og vendte tilbake til Brazzaville, og han stilte hjemmet sitt til rådighet for kristne møter. Senere gav han en del av eiendommen sin som tomt til en Rikets sal, som så ble bygd.

Både Augustin Bayonne og Timothée Miemounoua er nå døde. Før sin død skrev Timothée ned noen av sine opplevelser. Han avsluttet beretningen med å sitere Hebreerne 10: 39: «Nå er ikke vi av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse, men av det slaget som har tro, så sjelen blir bevart i live.» Etienne Nkounkou, som ble omtalt innledningsvis, er nå nærmere 90 år. Disse brødrene  har vist seg å være utmerkede eksempler ved sin trofaste tjeneste!

En tid med prøvelser

I august 1970 ble det kommuniststyre i Kongo-Brazzaville. Husk at myndighetene tidligere hadde trakassert brødrene fordi de anklaget dem for å være kommunister. Nå da kommunistene hadde makten, fant de nye myndighetene feil ved brødrene fordi de ikke var kommunister!

Men en tid blandet den nye regjeringen seg ikke inn i Jehovas vitners virksomhet. Stevner og møter ble holdt åpenlyst, og nye misjonærer fikk komme inn i landet. Til slutt begynte brødrene likevel å føle virkningen av kommunistregimet. Først anklaget noen tjenestemenn misjonærene for å være spioner. Så, den 3. januar 1977, ble Jehovas vitners virksomhet offisielt forbudt. Den ene misjonæren etter den andre ble utvist, helt til bare Jack og Linda Johansson var tilbake. Jack sier om denne tiden: «De få månedene da vi var alene på avdelingskontoret, var sannsynligvis den perioden i vår misjonærtjeneste som har utgjort den største prøven på vår tro, og som samtidig har vært mest trosstyrkende. Vi ble mistenkt for å være spioner for den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA. Regjeringens fiender, religiøse ledere innbefattet, ble  arrestert og drept. Vi visste derfor at vi var i stor fare. Men vi så at Jehovas beskyttende hånd var over oss, og det styrket vår tro.»

Noé Mikouiza anmodet statsministeren om at Jack og Linda måtte få bli i landet. Anmodningen ble avslått; de måtte dra. Både avdelingskontorets eiendom og Rikets saler ble beslaglagt, og avdelingskontoret ble stengt. I en kort periode hadde det franske avdelingskontoret tilsyn med forkynnelsesarbeidet, men senere fikk avdelingskontoret i Kinshasa dette ansvaret.

Selv om brødrene var underlagt noen restriksjoner, opplevde de ikke hard forfølgelse, slik Jehovas vitner i andre land har måttet utholde. Men noen av brødrene ble engstelige, og dette smittet over på de andre. Enda brødrene fortsatt holdt møtene regelmessig, stoppet hus-til-hus-arbeidet praktisk talt opp. Avdelingskontoret i Kinshasa sendte derfor eldste over elven for å oppmuntre og styrke brødrene.

 En av disse eldste var André Kitula. I juni 1981 begynte han å besøke de tolv menighetene i Brazzaville som kretstilsynsmann. Da han besøkte den første menigheten i byen, merket han seg at brødrene overvar den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet på tirsdagen. Men onsdag morgen var det ingen av forkynnerne som kom på frammøtet til felttjeneste. Da André gikk ut i felttjenesten alene, var det en beboer som utbrøt: «Jehovas vitner var de som pleide å trøste oss, men nå er de forsvunnet!»

André fortsatte å forkynne den formiddagen og traff en bror som sa: «Vi er ikke lenger vant til å forkynne fra hus til hus.» Denne broren fortalte så andre forkynnere hva André gjorde. Om ettermiddagen kom flere søstre på frammøtet til felttjeneste. Snart var hus-til-hus-arbeidet i gang igjen i hele Brazzaville. I de tre årene som André og hans kone, Clémentine, tjente der, ble ikke én bror arrestert. Brødrene utenfor hovedstaden hørte om hva som foregikk. De trakk den slutning at hvis brødrene i Brazzaville ikke var redde for å gå fra dør til dør, så var det ingen grunn til at de skulle være det heller.

David Nawej, som arbeidet på avdelingskontoret i Kinshasa på den tiden, forklarer hvorfor avdelingskontoret der var spesielt glad for å sende hjelp til den andre siden av elven. Han sier: «Det var brødrene fra Brazzaville som brakte sannheten til Kinshasa. Senere, da kommuniststyret førte til at arbeidet der avtok, kom vitnene her i Kinshasa dem til hjelp. Visdommen i Forkynneren 4: 9, 10 ble bekreftet: ’To er bedre enn én, ettersom de har god lønn for sitt harde arbeid. For hvis en av dem skulle falle, kan den andre reise sin partner opp.’ I vårt tilfelle ville brødrene si: ’To Kongoer er bedre enn ett.’»

 Framgang under politiske forandringer

Året 1991 brakte omveltninger og forandringer på den politiske skueplass. Kongo-Brazzaville gikk fra ettpartisystem til flerpartisystem. Selv om folk var som i en lykkerus i gatene, hadde brødrene den advarselen som står i Salme 146: 3 i tankene: «Sett ikke deres lit til fornemme eller til en menneskesønn, hos hvem det ikke er frelse.» Det tok ikke lang tid før sannheten i denne uttalelsen ble bevist.

Ikke desto mindre brakte de politiske forandringene fordeler for Jehovas folk. Den 12. november 1991 sendte innenriksministeren ut en kunngjøring som opphevet forbudet mot Jehovas vitners virksomhet. Rikets saler som hadde vært beslaglagt, ble gitt tilbake, men ikke det tidligere avdelingskontoret, som har fortsatt å være i presidentens livgardes besittelse helt til nå. I august 1992 ble det arrangert områdestevner i Brazzaville og Pointe-Noire, de første på 15 år. Det året økte antall bibelstudier til 5675, nesten fire ganger så mange som antall forkynnere!

Det at Jehovas vitner igjen var blitt juridisk anerkjent, åpnet også muligheten for at misjonærer kunne komme. Spesialpionerer ble utnevnt og sendt nord i landet, hvor de fleste som kom på møtene, var analfabeter. Menigheter i byene hadde gjort et godt arbeid med å lære mange å lese og skrive. Nå var tiden inne til å intensivere anstrengelsene for å fremme lese- og skriveferdigheten i hele landet.

 Valgene i 1993 førte til at det ble dannet en ny regjering. Utbredt misnøye fra opposisjonen førte til unntakstilstand i flere uker. Væpnede konfrontasjoner, streiker, portforbud, veisperringer og plyndring ble alt sammen en del av hverdagen. Folk var sjokkerte og desillusjonerte. Det var vedvarende økonomiske vanskeligheter. Lykkerusen fra 1991 var fullstendig borte.

I tillegg til de politiske urolighetene var det etniske problemer. Stammekriger tvang noen brødre til å flytte til tryggere områder. Noen få menigheter måtte derfor oppløses. Samtidig viste brødrene gjentatte ganger at sannheten hadde frigjort dem fra etnisk hat. Under disse urolighetene hjalp og beskyttet brødrene hverandre, uansett hvilken stamme de kom fra. Mange begynte å forstå at det bare var Jehova som kunne gi dem virkelig trygghet.

Avdelingskontoret i Kinshasa gav dem veiledning og oppmuntring. I slutten av 1996 var det igjen fredelige forhold i landet, og antall forkynnere kom opp i 3935. Fem misjonærer bodde i et misjonærhjem i Brazzaville. Det kom enda to par, og et nytt misjonærhjem ble opprettet i Pointe-Noire i april 1997.

Nå var livet fredelig, og forkynnelsen av Riket gikk framover i Kongo-Brazzaville. Men i nabolandet Kongo var det en voldsom konflikt. Da krigen begynte å nærme seg Kinshasa, måtte misjonærene der evakuere. Så i slutten av mai tjente misjonærene fra Kinshasa ivrig sammen med sine venner i Brazzaville og Pointe-Noire. Ingen så for seg de traumatiske hendelsene som skjedde bare noen få dager senere.

Borgerkrig bryter ut

Plutselig, den 5. juni 1997, brøt det ut krig i Brazzaville. Kampen stod mellom styrker som var lojale mot  den presidenten som nå hadde makten, og dem som støttet den tidligere presidenten. Tungt artilleri bombarderte og ødela både byen og forstedene. Tusener døde. Lik lå strødd overalt. Og det var full forvirring. Det var vanskelig å skille frontlinjene fra hverandre. Den stabiliteten som Brazzaville hadde hatt, var fullstendig knust. Fergen til Kinshasa sluttet å gå. Mange flyktet inn i skogen, mens andre padlet i sine kanoer til små øyer ute i elven. Andre igjen forsøkte å krysse elven og komme seg til Kinshasa. Selv om det var kamper i nærheten av Kinshasa, var de for ingenting å regne i forhold til de voldsomme kampene i Brazzaville.

Krigen skapte problemer for brødrene, akkurat som for alle andre, men for en stor fordel Guds tjenere hadde! De hadde sannheten i sitt sinn og hjerte. Og de hadde full tillit til ordene i Salme 46: 1, 2 som sier: «Gud er for oss en tilflukt og styrke, en hjelp som i trengsler er lett å finne. Derfor skal vi ikke frykte, om jorden forandres, og om fjellene vakler i det store havs hjerte.»

Mange brødre klarte å komme seg til Kinshasa, hvor utvalget ved avdelingskontoret ordnet med at de fikk mat, husly og medisinsk behandling. Familier i Kinshasa var glade for at de kunne vise kjærlighet og gjestfrihet mot sine trosfeller fra Brazzaville.

Noen brødre ble igjen i Brazzaville for å hjelpe dem som fant det vanskelig å flykte. Jean Théodore Otheni og hans kone, Jeanne, som var alminnelig pioner, var blant dem. I august ble huset deres truffet av en granat, og Jeanne ble alvorlig skadet. Jean brakte henne i all hast til Kinshasa, men det var for sent. Jean forteller: «Jeanne var svært glad i tjenesten, helt inntil enden. Hun gav meg sin notatbok med adresser og sa: ’Du må besøke alle dem jeg studerer  Bibelen med, for de betyr så mye for meg.’ Jeg omfavnet henne, og da jeg så på ansiktet hennes igjen, så jeg at hun var død.» Jean har, i likhet med så mange andre, fortsatt å tjene Jehova nidkjært med full tillit til løftet om en oppstandelse.

Fordi den vanlige fergeforbindelsen mellom de to hovedstedene var blitt brutt, tilbød de som hadde små motorbåter, sine tjenester til dem som ønsket å flykte fra Brazzaville. Modige brødre fra Brazzaville, deriblant Louis-Noël Motoula, Jean-Marie Lubaki og Symphorien Bakeba, meldte seg frivillig til å lete etter savnede brødre og å hjelpe dem som fortsatt var i Brazzaville. Dette betydde at de med små båter måtte trosse Kongos strie strømmer for å lete på øyene og elvebreddene. Det betydde at de måtte gå inn i krigssonen i Brazzaville, hvor det fortsatt fant sted mange grusomheter. Det betydde at de måtte risikere livet for brødrene sine.

Symphorien, som hadde stor erfaring i å krysse elven, krysset den mange ganger under borgerkrigen. Noen ganger  reiste han over for å hjelpe dem som fortsatt var i Brazzaville. En gang reiste han for eksempel over med ti sekker ris til noen brødre i Brazzaville som bodde forholdsvis trygt. Det var selvfølgelig en utfordring å krysse elven, men det var en mye større utfordring å få risen fram dit den skulle, uten at tyver tok den. Det var en mann med et fornemt utseende blant passasjerene på den turen, og han spurte Symphorien hvor han skulle med risen. Symphorien forklarte hva han holdt på med, og benyttet anledningen til å fortelle om sitt bibelske håp. Da båten la til land, fortalte mannen at han var en høytstående tjenestemann. Han ropte på et par soldater og fikk dem til å holde vakt over risen inntil Symphorien fikk tak i en bil som kunne frakte risen til brødrene.

Vanligvis krysset Symphorien elven for å hjelpe brødre til å flykte fra Brazzaville. Det er én tur som han aldri vil glemme. Han forteller: «Strømmene i Kongo er veldig sterke, men de fleste som har båter, vet hvordan de trygt skal føre båten over uten å bli feid nedover elven mot de farlige fossestrykene. Vi la ut fra Brazzaville med sju brødre og fem andre om bord. Midt ute i elven gikk båten tom for drivstoff. Vi klarte å manøvrere den til en liten øy hvor vi fortøyde den. Til vår store lettelse kom det en liten båt forbi, og båtføreren lovte å kjøpe noe drivstoff for oss i Kinshasa og komme tilbake med det. Vi ventet engstelig i en og en halv time før han kom tilbake med drivstoffet, noe som føltes som veldig lang tid.»

Innen kort tid drog avdelingskontoret i Kinshasa omsorg for omkring 1000 brødre og søstre foruten deres familier og interesserte. I oktober 1997 opphørte krigshandlingene, og flyktningene begynte å vende tilbake til Brazzaville.

 Alle misjonærene som tjente i Brazzaville og Pointe-Noire, var blitt evakuert på grunn av krigen. Noen hadde reist til hjemlandene sine, Storbritannia og Tyskland, mens andre hadde reist til Benin og Elfenbenskysten. Da det ble relativt rolig, vendte noen tilbake til sitt tildelte distrikt i Kongo-Brazzaville. I tillegg skulle det komme tre ektepar og en ugift bror fra Frankrike i desember 1998. Eddy og Pamela May, to erfarne misjonærer som tjente ved avdelingskontoret i Kinshasa, ble flyttet til Brazzaville, og et nytt misjonærhjem ble opprettet.

Borgerkrig igjen

Året etter brøt det ut en ny borgerkrig i Brazzaville. Igjen ble tusenvis av mennesker drept, deriblant flere vitner. De fleste av misjonærene, som nettopp hadde kommet, evakuerte til misjonærhjem i nabolandet Kamerun. Selv om det gikk rykter om at krigen ville nå Pointe-Noire ved kysten, klarte tre av misjonærene å bli værende der. Til slutt, i mai 1999, var borgerkrigen over.

Fordi så mange av vitnene hadde måttet flykte, var antall menigheter sunket fra 108 til 89. Brazzaville har nå 1903 forkynnere i 23 menigheter. Pointe-Noire har 1949 forkynnere i 24 menigheter. Under begge borgerkrigene gav Jehovas vitner på andre steder materiell hjelp til sine åndelige brødre og søstre. Også andre som ikke var Jehovas vitner, fikk nyte godt av denne hjelpen.

Til tross for krig, hungersnød, sykdom og mange andre vanskeligheter hadde vitnene i Kongo-Brazzaville et månedlig gjennomsnitt på 16,2 timer i felttjenesten. I april 1999, mens den andre borgerkrigen nærmet seg slutten, var 21 prosent av alle forkynnerne opptatt i en eller annen form for heltidstjeneste.

 Stor glede over sannheten

Kriger har herjet landet og nesten utarmet det. Gjenoppbyggingen av Brazzaville er i gang, men det er fortsatt mye som må gjøres. Blant de viktigste byggeprosjektene er byggingen av Rikets saler, hvor folk kan få lære Bibelens sannhet. I februar 2002 ble fire Rikets saler innviet, to i Pointe-Noire og to i Brazzaville.

Ved en av disse innvielsene i Brazzaville fortalte en eldre bror om hva som hadde skjedd 15 år tidligere under forbudet. Brødrene hadde planlagt å holde et endagsstevne den 1. januar på en ubebygd tomt. De trodde at det kunne bli holdt uten avbrytelser, fordi folk ville være opptatt med å feire nyttår. Men etter at formiddagsprogrammet var ferdig, kom politiet og avbrøt stevnet. Broren sa: «Vi forlot stevneplassen med tårer i øynene. I dag er vi igjen på samme sted med øynene fylt av tårer. Men denne gangen feller vi gledestårer fordi vi er her for å innvie en nybygd Rikets sal.» Ja, denne vakre, nye salen var blitt bygd på den samme tomten!

Det er nå over 50 år siden boken «Sannheten skal frigjøre eder» hjalp Etienne Nkounkou, Augustin Bayonne og Timothée Miemounoua til å lære sannheten å kjenne. I den tiden som har gått siden da, har tusener i Kongo-Brazzaville fulgt deres eksempel når det gjelder tro, og mange flere fortsetter å gjøre det og ser dermed lyst på framtiden. Det blir ledet over 15 000 bibelstudier — tre og en halv gang så mange som det er forkynnere! Det var hele 21 987 til stede på minnehøytiden i 2003. Ved slutten av tjenesteåret 2003 var det 4536 forkynnere, 15 misjonærer innbefattet, som nidkjært arbeidet for å hjelpe enda flere til å lære den sannhet som vil frigjøre dem. — Joh. 8: 31, 32.

[Uthevet tekst på side 143]

Trommene hadde sendt denne beskjeden foran dem: «’Han som går’ kommer sammen med en hvit mann»

[Uthevet tekst på side 144]

De hadde ikke klokker, men de fant ut når de skulle gå til møtene, ved å se etter hvor høyt solen stod på himmelen

[Uthevet tekst på side 151]

«Mens brødrene satt ved bålet utenfor og sang Rikets sanger med dempet røst, gikk vi og la oss. For en behagelig måte å sovne på!»

 [Ramme på side 140]

En oversikt over Kongo-Brazzaville

Natur: Kongo-Brazzaville grenser til Gabon, Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Kongo og den angolske enklaven Cabinda. Det er større enn slike land som Finland og Italia. Innenfor en kystslette som strekker seg omkring seks mil innover i landet, hever det seg en rekke platåer som er opptil 800 meter høye. Tette skoger og store elver dominerer i resten av landet.

Befolkning: De over tre millioner innbyggerne tilhører mange stammer. Det bor pygmeer i de tette skogene.

Språk: Selv om det offisielle språket er fransk, er lingala svært utbredt nord i landet. I sør snakkes det monokutuba.

Næringsliv: Selvforsyningsjordbruk og fiske, både i ferskvann og saltvann, dekker de grunnleggende behov. Skogenes rike dyreliv gjør at dyktige jegere raskt får tak i mat.

Matvarer: Maniok eller ris blir foretrukket til de fleste måltider. Det blir servert sammen med fisk eller kylling som er smaksatt med sterke sauser. Det finnes mye frukt i landet, for eksempel mango, ananas, papaya, appelsin og avokado.

Klima: Kongo-Brazzaville har et tropisk klima; det er varmt og fuktig hele året. Det er to markerte årstider: en regntid, som varer fra mars til juni, og en tørketid, som varer fra juni til oktober.

 [Oversikt/diagram på sidene 148 og 149

KONGO-BRAZZAVILLE — NOEN VIKTIGE ÅRSTALL

1940

1947: Boken «Sannheten skal frigjøre eder» vekker den første interessen.

1950: Misjonæren Eric Cooke besøker Brazzaville. Myndighetene legger restriksjoner på litteratur som er utgitt av Jehovas vitner.

1956: De første misjonærene kommer i mars, fra Frankrike.

1957: Et avdelingskontor blir opprettet i januar.

1960

1961: Et juridisk selskap blir registrert den 9. desember, men restriksjonene på litteraturen blir ikke opphevet før det er gått enda et år.

 1977: Jehovas vitner blir forbudt. Avdelingskontorets eiendom blir konfiskert og misjonærene utvist.

1980

1981: André Kitula hjelper til med å gjenopplive forkynnelsesarbeidet i Brazzaville.

1991: Innenriksministeren opphever forbudet. Senere blir det arrangert områdestevner for første gang på 15 år.

1993: Sosiale og politiske opprør fører til unntakstilstand.

1997: Den 5. juni bryter det ut borgerkrig. Misjonærer blir evakuert. Avdelingskontoret i Kinshasa ordner med mat, husly og medisinsk behandling til 1000 flyktninger.

1999: Enda en borgerkrig bryter ut. Misjonærer blir evakuert igjen.

2000

2002: Fire nybygde Rikets saler blir innviet i februar.

2003: Det er 4536 aktive forkynnere i Kongo-Brazzaville.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

5000

2500

1940 1960 1980 2000

 [Kart på side 141]

(Se den trykte publikasjonen)

DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK

KAMERUN

EKVATORIAL-GUINEA

GABON

KONGO-BRAZZAVILLE

Impfondo

Djambala

BRAZZAVILLE

Pointe-Noire

Kongo

KONGO

KINSHASA

ANGOLA

 [Helsides bilde på side 134]

[Bilder på side 138]

Noen som var med i en av de første bibelstudiegruppene i 1949, fra venstre: Jean-Seth Mountsamboté, Timothée og Odile Miemounoua og Noé Mikouiza

[Bilde på side 139]

Etienne Nkounkou

[Bilde på side 142]

Jean Seignobos reiste i innlandet og krysset elver med ferger for å besøke menighetene

[Bilde på side 147]

Fred og Leah Lukuc (i midten) sammen med den menigheten som holdt møter hjemme hos Augustin Bayonne

[Bilde på side 150]

Dåp i Atlanterhavet ved Pointe-Noire

[Bilde på side 152]

Augustin Bayonne — «Han som går» — gikk i den 37. klassen på Gilead i 1962

[Bilde på side 153]

Denne bygningen ble brukt som avdelingskontor fra 1967 til 1977

[Bilde på side 155]

Noé Mikouiza

[Bilder på side 158]

Louis-Noël Motoula, Jean-Marie Lubaki og Symphorien Bakeba