Moldova

Moldova ligger øst for den store fjellkjeden Karpatene og er et fruktbart sletteland med dype daler, kløfter og skogkledde skråninger. Dette varierte landskapet utgjør rundt 34 000 kvadratkilometer og er tilholdssted for mange forskjellige dyr, for eksempel rev, ulv, hare, grevling, rådyr, røyskatt, ilder og villsvin.

Landets fruktbare svartjord og det generelt sett milde klimaet bidrar til rike avlinger av frukt, korn, grønnsaker og andre jordbruksprodukter. Rundt 2200 naturlige kilder og 3000 elver og bekker, som alle renner sørover og munner ut i Svartehavet, muliggjør kunstig vanning og god drenering. Den vannrike Dnestr er den viktigste elven og er farbar i det meste av republikken. Store deler av den løper enten parallelt med eller utgjør grensen mot Ukraina, som ligger nord for, øst for og sør for Moldova. Elven Prut, en bielv til Donau, utgjør grensen mot Romania i vest.

Moldovas urolige fortid

Landet mellom Dnestr og Prut — som i mange hundre år var kjent som Bessarabia og Moldova — lå ved en viktig handelsrute fra Østen til Europa. I det første årtusen fvt. var området en del av Skytia. Senere kom landet til en viss grad under innflytelse fra Romerriket. I landets urolige historie ble det også invadert av andre folkeslag, for eksempel gotere, hunere og avarer. På 1200- og 1300-tallet var Moldova en vasallstat  under tatarene, og på 1500-tallet ble landet en del av Det osmanske rike (Tyrkia). Da Bucureşti-freden av 1812 ble sluttet, avstod tyrkerne Bessarabia og halvparten av Moldova til Russland, og navnet Bessarabia ble brukt om hele området.

I 1918 ble Bessarabia innlemmet i Romania. Men så ble området underlagt Sovjetunionen, først midlertidig i 1940 og siden i 1944. Det ble da kalt Den moldaviske sosialistiske sovjetrepublikken (Moldavia). Til slutt, da den sovjetiske kommunismen falt, brøt sovjetrepublikken Moldavia forbindelsen med Moskva og ble den 27. august 1991 den uavhengige republikken Moldova. * Chişinău, tidligere Kisjinjov, er landets hovedstad.

I 1960-årene var befolkningstilveksten stor, men siden 1970 har tilveksten vært mindre og så å si stanset opp. Befolkningen teller nå omkring 4,3 millioner. Mange moldovere er sysselsatt i en av landets viktigste næringsveier, nemlig vindyrking, og omkring tre prosent av verdens viner blir produsert her. Moldovske viner er særlig populære i Russland og i Øst-Europa for øvrig. (Se rammen på side 71.) Men Moldova er blitt beriket med en enda større vingård — en vingård som gir den aller fineste frukt — ære og pris til Jehova.

«En vingård med skummende vin!»

Gjennom profeten Jesaja beskriver Jehova det åndelige Israel som «en vingård med skummende vin». Som forutsagt har denne symbolske vingården fylt «det fruktbare lands overflate med grøde» i form av nærende åndelig føde. (Jes. 27: 2—6) Som følge av det er det flere millioner «andre  sauer» som gradvis har sluttet seg til de salvede kristne. — Joh. 10: 16.

Jehovas folk i Moldova har med begeistring deltatt i oppfyllelsen av denne enestående profetien. Takket være den stadige strømmen av åndelig føde fra Jehovas organisasjon har Moldova nå én forkynner pr. 229 innbyggere. Ja, i én landsby er hver fjerde person et av Jehovas vitner!

Men som vi skal se, har ikke denne veksten kommet uten ildprøver. Gjennom nesten 70 år har det rumenske monarki, fascistene og kommunistene forbudt, forfulgt og fengslet Guds folk. Men i Moldova som i andre land har Jehova oppfylt sine profetiske ord i forbindelse med sin åndelige «vingård med skummende vin». Gjennom Jesaja har han sagt: «Jeg, Jehova, verner henne. Hvert øyeblikk skal jeg vanne henne. For at ingen skal vende sin oppmerksomhet mot henne, skal jeg verne henne, ja natt og dag.» (Jes. 27: 2, 3) Måtte Jehovas folks historie i Moldova og det mot og den tro som de har vist, styrke deg i din beslutning om å fortsette å bære frukt til pris og ære for Jehova, uansett hvilke hindringer vår motstander Satan måtte legge i veien for deg.

Russell tar et overblikk over åkeren

De fruktbærende grenene på en bokstavelig vinranke begynner som små skudd. Slik var det også med den åndelige veksten som fant sted i Moldova. La oss se hvordan Jehova har fått et lite skudd til å vokse til den kraftige, fruktbærende vinranken som vi ser i Moldova i dag. (1. Kor. 3: 6) Vår undersøkelse tar oss tilbake til slutten av 1800-tallet, da bibelstudenten Charles Taze Russell besøkte landet under en europareise.

I Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence for september 1891 skrev Russell at han hadde besøkt en Josef  Rabinowitsj, som var sakfører og kristen jøde. «En av de mest interessante opplevelsene vi har hatt så langt,» sa Russell, «er vårt møte med bror Josef Rabinowitsj i hans hjem i Kisjinjov i Russland [nå Chişinău i Moldova]. Både han og hele familien hans, som alle tror på Herren Jesus, tok hjertelig imot oss. . . . Vi forstod at han var godt kjent med utlegningen i [bokserien «Millenniets Daggry»] og var positivt innstilt til den.» Under sine bibelske drøftelser kom bror Russell og bror Rabinowitsj til enighet om mange bibelske spørsmål, noe Russell viste ved å omtale sin venn som «bror Rabinowitsj».

I Chişinău var det over 50 000 jøder, og Rabinowitsj og hans familie var aktivt engasjert i å hjelpe andre jøder til å ta imot Kristus og det messianske håp. I tilknytning til hjemmet og kontoret hans var det «et nytt og svært pent møtelokale med plass til omkring 125 mennesker,» forklarte Russell. Rabinowitsj hadde også en ny, hånddrevet trykkpresse som han brukte til framstilling av traktater spesielt beregnet på jøder. Omkring seks år senere, i 1897, skrev Rabinowitsj til Russell: «Kjære bror Russell: Ved slutten av året kan jeg ikke annet enn å takke deg for den glede du skjenker meg gjennom ditt blad, ZION’S WATCH TOWER, som jeg setter stor pris på og mottar regelmessig. Det er for meg som et handelsskip som bringer meg åndelig føde langt bortefra.» Men trass i denne jødiske mannens kjærlighet til Bibelens sannhet og den iver han la for dagen, skulle det gå hele 30 år før Rikets såkorn slo rot i Moldova og begynte å bære frukt. — Matt. 13: 1—8, 18—23.

Mange blir desillusjonert etter den første verdenskrig

De dramatiske politiske forandringene som fant sted i Europa under den første verdenskrig, skapte grobunn for  Rikets såkorn i Moldova. Ved slutten av Den store krigen — som den første verdenskrig ble kalt den gangen — brøt Moldova båndene til Russland, hvor kommunistene hadde tatt makten. Landet ble forent med Romania. Mange moldovske soldater, som hadde sett krigens redsler, var desillusjonerte da de vendte hjem. De fleste var blitt oppdratt til lojalt å støtte den ortodokse kirke, men nå begynte de å tvile på kirkens lære.

 Én av disse var Ion Andronic, som i 1919 vendte tilbake til Corjeuţi, den landsbyen hvor han kom fra. Hans interesse for Bibelen ble vakt på grunn av de drøftelsene han hadde hatt med adventister og baptister mens han var krigsfange. Han hadde med seg en bibel hjem fra fangeleiren, og han drøftet dens budskap med familien og naboene sine. Det førte til at de også ble interessert.

Ilie Groza var én av disse naboene. Han hadde vært i USA under krigen og kom tilbake med et nytestamente, som han hadde fått tak i på reisene sine. Familiene Andronic og Groza var gode naboer og begynte å drøfte Guds Ord sammen. De fikk også tak i litteratur som var utgitt av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen.

Ilie Grozas datter Ioana forteller: «Jeg var vel bare seks år gammel da familien min først fikk tak i publikasjoner som var utgitt av bibelstudentene. Jeg er ikke sikker på hvordan vi fikk tak i dem, men jeg husker at foreldrene mine og eldre søsken ivrig drøftet de logiske forklaringene på Bibelen som disse publikasjonene inneholdt.»

Ion Andronic valgte senere ikke å innvie seg til Jehova. Slik var det imidlertid ikke med resten av familien hans og heller ikke med de fleste i familien Groza. «Til å begynne med var møtene våre et familieanliggende,» sier Ioana. «Foreldrene mine hadde fire døtre, og familien Andronic hadde flere sønner og døtre. Det gikk derfor ikke lang tid før det var en spirende romanse på gang, med den følge at Vasile Andronic giftet seg med min søster Feodolina.

 Et ektepar som var fjernt beslektet med oss, Tudor og Daria Groza, sluttet seg snart til bibelstudiegruppen vår. Tudor var en svært ivrig bibelstudent. Han drog til og med til avdelingskontoret i Cluj-Napoca i Romania for å hente litteratur og få svar på sine mange bibelske spørsmål. Noen år senere skulle han virkelig vise seg å være en åndelig støtte for den lille menigheten vår.

Familien Iacuboi, som også bodde i nabolaget, ble med på de bibelske drøftelsene hjemme hos oss. Petru Iacuboi, familiens overhode, hadde tidligere vist gjestfrihet mot en mann som distribuerte bibler. Som følge av denne mannens besøk ble Petrus interesse for Bibelen vakt. Han hadde undersøkt baptistenes lære en stund, men hadde kommet fram til at sannheten måtte finnes et annet sted. Det var da han begynte å komme sammen med vår stadig voksende gruppe av bibelstudenter.

Det vi lærte, motiverte oss til iherdig å forkynne det gode budskap om Riket for alle vennene og slektningene våre, og mange av dem bodde enten i landsbyen vår eller i omkringliggende landsbyer.»

Rikets budskap spredte seg raskt i Moldova, noe en rapport som stod i Vagttaarnet for februar 1922, tydelig viser: «Fra Bessarabia [som Moldova het den gangen] skriver en bror, som inntil for kort tid siden var adventistpredikant: Omtrent 200 her, foruten mange andre på nærliggende plasser rundt omkring, har tatt imot sannheten.»

 Ilarion Bugaian, et trofast medlem av den ortodokse kirke i landsbyen Şirăuţi, fikk kjennskap til sannheten i begynnelsen av 1920-årene. Han var en trofast tjener for Jehova til han døde. En bibelstudent som het Moise Ciobanu, vendte hjem fra Tyskland til byen Bălţi. Han hadde lært sannheten å kjenne mens han satt i fangenskap i Tyskland under den første verdenskrig. I løpet av kort tid ble det dannet en gruppe som senere ble den første menigheten i Bălţi.

Rumenske brødre hjelper til

I 1920-årene sendte avdelingskontoret i Romania kvalifiserte brødre til Moldova for at de skulle hjelpe brødrene med å gjennomarbeide distriktet og styrke de nye som sluttet seg til Guds folk. En av disse første evangelistene var Vasile Ciucaş fra Transilvania. Han snakket rumensk og ungarsk. Når Vasile besøkte den nyopprettede menigheten i Corjeuţi, bodde han alltid hos Ilie Groza og familien hans. Ioana tenker med glede tilbake på disse besøkene. «Jeg var vel bare åtte år gammel den gangen,» sier hun, «men jeg husker fortsatt bror Ciucaş’ besøk. Han var en usedvanlig vennlig bror, og han hadde alltid så mye interessant å fortelle at ingen ville gå og legge seg! Søsteren min og jeg pleide å kappes om å få sitte ved siden av ham.»

Både de rumenske brødrene og begeistrede forkynnere på stedet fortsatte å utbre det gode budskap i de omkringliggende landsbyene. Cazimir Cislinschii fortalte folk i landsbyen Tabani, elleve kilometer fra Corjeuţi, om alt det interessante han hadde lært ut fra Bibelen. Cazimir hadde hørt budskapet om Riket mens han tjente i den rumenske hær. En av de første i Tabani som reagerte positivt på Cazimirs forkynnelse, var Dumitru Gorobeţ, som var spesielt ivrig i sitt studium av Bibelen. Takket være den iver som Dumitru  og andre i likhet med ham har vist, er i dag 475 av de 3270 innbyggerne i Tabani Jehovas vitner.

Rikets budskap fant i begynnelsen av 1920-årene også veien til landsbyen Caracuşeni, som ligger tre—fire kilometer fra Corjeuţi. En av de første landsbyboerne i Caracuşeni som tok imot sannheten, var Vladimir Lungu. Han ble døpt i 1927. Vladimir utholdt mye forfølgelse for sin kristne tro og døde i trofasthet mot Jehova i 2002. I sin levetid var han vitne til at mange i landsbyen tok imot sannheten, og én av fire av de 4200 innbyggerne i Caracuşeni er nå et av Jehovas vitner!

Alexandru Mikitkov, en annen trofast bror, lærte sannheten å kjenne i 1929 da han var i den rumenske byen Iaşi. Sønnen Ivan sier: «Da far kom hjem igjen til landsbyen Ţaul, begynte han med én gang å forkynne det gode budskap, og snart hadde vi kristne møter hjemme hos oss.»

Ivan sier videre: «Far holdt kontakten med avdelingskontoret i Romania, og fra tid til annen fikk vi besøk av modne brødre fra Romania. I 1931, under et av disse besøkene, døde lillesøsteren min. Ettersom familien vår var så godt kjent, var det mange av landsbyboerne som var til stede i begravelsen. Bror Vănica, som var på besøk fra Romania, holdt begravelsestalen. Han fikk avlagt et enestående vitnesbyrd og avkreftet det falske ryktet som presteskapet hadde satt ut om at bibelstudentene ikke holdt verdige begravelser. I sin tale holdt bror Vănica dessuten klart og tydelig fram oppstandelseshåpet og fikk sådd godt såkorn i hjertet til noen av de tilstedeværende. Det gikk ikke lang tid før disse også tok et fast standpunkt for Bibelens sannhet.

Bror Vănicas åndelige oppmuntring hadde også stor innvirkning på familien min. Min eldre bror, Dumitru, for  eksempel, bestemte seg for å bli kolportør (heltidsforkynner). Han var ivrig etter å hjelpe så mange som mulig, og han drog snart hjemmefra for å forkynne i jomfruelige distrikter i Moldova. Familien støttet helhjertet hans avgjørelse. Men jeg må innrømme at jeg savnet storebroren min sårt. På den annen side ble vi svært glade når han kom hjem på besøk og fortalte spennende opplevelser som han hadde hatt i felttjenesten!»

Tiltagende motstand fra presteskapet

Ortodokse prester hadde fra begynnelsen av øvd motstand mot forkynnelsen av det gode budskap. Men de ble opprørt da tidligere medlemmer av deres kirkesamfunn som var blitt kjent med Bibelens sannhet, nektet å gjøre korsets tegn og døpe barna sine.

Da Ioana Groza var rundt ti år gammel, la den ortodokse presten på stedet press på henne for å få henne til å gå på akkord med sin tro. Hun forteller: «Far hadde forklart oss barna at det var ubibelsk å gjøre korsets tegn. Men på skolen insisterte presten på at vi skulle korse oss. Jeg var redd for denne mannen, men jeg var også redd for å gjøre noe som far ikke likte. Så i stedet for å gå på skolen, gjemte jeg meg i en låve. Men noen dager senere fikk far høre at jeg hadde skulket skolen. Likevel gav han meg ikke skjenn; han bad meg på en vennlig måte om en forklaring. Da jeg fortalte om min engstelse på grunn av presten, tok far meg i hånden, og vi gikk rett hjem til presten.

Med bestemt stemme sa far til presten: ’Hvis det var du som gav min datter mat, klær og et sted å bo, da hadde du  kanskje fått lov til å fortelle henne hva hun skulle gjøre i religiøs henseende. Men fordi det ikke er du som gjør dette, skal du ikke legge deg borti hva jeg lærer barnet mitt.’ Og presten skapte heldigvis ikke flere problemer for meg i resten av den tiden jeg gikk på skolen.»

Prestene var vanligvis de mest innflytelsesrike mennene i samfunnet. I likhet med de religiøse lederne på Jesu tid benyttet de sin innflytelse til å skade Jehovas tjeneres omdømme for at sognebarna deres enten skulle behandle brødrene med forakt eller være redd for å snakke med dem. En av de metodene de brukte, var å utnytte politiske stridigheter. Den gangen hadde folk for eksempel frykt for den bolsjevikiske «trussel» på den andre siden av grensen, i Sovjetunionen. Ortodokse prester spilte på denne frykten ved å si at det var politiske motiver som lå til grunn for at bibelstudentene nektet å gjøre korsets tegn, og de påstod at de var kommunister.

Men dette var ikke det eneste disse beregnende prestene gjorde. De misbrukte sin myndighet ytterligere ved å få statstjenestemenn til å motarbeide Guds folk, akkurat slik de skriftlærde og fariseerne på Jesu tid gjorde. — Joh. 18: 28—30; 19: 4—6, 12—16.

Fra 1918 til 1940 var Moldova underlagt Romania, som den gangen var et kongerike, eller et monarki. Den rumenske regjering utnevnte en minister for sekter; en minister som hadde domsmyndighet i religiøse saker. Han føyde seg etter den ortodokse kirke og motarbeidet bibelstudentene. Han prøvde å forby både bibelstudentene og de bibelske publikasjonene deres. Som du kanskje har gjettet, ble brødrene beskyldt for å stå i ledtog med bolsjevikene.

En slik forakt for Jehovas folk fra myndighetenes side resulterte i et direktiv fra Moldovas generalinspektør til en viss  politimester, datert 25. april 1925. Der stod det: «På bakgrunn av sikkerhetspolitiets direktiv nr. 17 274/925 vil vi med dette informere deg om at innenriksministeren har vedtatt at propaganda fra de internasjonale ’bibelstudentene’ skal forbys og stanses, og vi ser gjerne at du tar de nødvendige skritt for at dette vedtaket skal bli satt ut i livet.»

Den virkning denne motstanden fra myndighetenes side hadde på brødrene, gjenspeiles i en rapport som det rumenske avdelingskontoret forela hovedkontoret den 17. oktober 1927. I korthet viste rapporten at menighetsmøtene var blitt stanset og forbudt overalt, og at ’mange hundre brødre var blitt framstilt for både militære og sivile domstoler’. Det stod også: ’Det er ikke mange møter vi har kunnet holde om sommeren, for menighetene er blitt og blir nøye overvåket av etterretningstjenesten og politiet, særlig i landsbyene, hvor det er flest menigheter. Møtene er som oftest blitt holdt i skogen, på godt skjulte steder.’

Det heter videre i rapporten: ’Fra og med mars måtte også kretstilsynsmennene redusere sin virksomhet. Samme måned gav innenriksministeren strenge, hemmelige ordrer om å finne kolportørene og arrestere alle disse «propagandistene». Kort tid senere ble nesten alle kolportørene fengslet. Siden vi har utholdt motstand helt fra arbeidet fikk sin begynnelse her i landet, er verken vi eller brødrene skremt, men denne gangen har den metoden de har brukt for å stanse oss, vært så effektiv at vi nesten ikke kan foreta oss noe.’

Mot slutten av 1920-årene var det stadig noen modige enkeltpersoner og familier som gikk ut av den ortodokse kirke og inntok et fast standpunkt for Bibelens sannhet. Dette framgår av et brev som en landsbyprest skrev til sin overordnede i 1928. Brevet inneholdt en liste med navnene på 43 voksne og barn i hans prestegjeld i Şirăuţi. I brevet stod  det: «Vi oversender herved en liste over medlemmer av sekten ’bibelstudentene’. Til tross for sine anstrengelser har de ikke hatt noen framgang, og de har heller ikke noe bedehus. De kommer i stedet sammen i private hjem.»

Prestens navneliste motbeviste i virkeligheten hans påstand om at bibelstudentene ’ikke hadde hatt noen framgang’, for de fleste av de 43 personene på listen var tidligere medlemmer av den ortodokse kirke. Et av de barna som ble nevnt, var Agripina Barbuţă, som nå er over 80 år og fortsatt aktiv i tjenesten for Jehova.

Da det ble vanskelig å forkynne offentlig, konsentrerte brødrene seg om å utføre uformell forkynnelse, særlig overfor slektninger. Den gangen var det vanlig at slektninger hadde mye selskapelig omgang. Brødrene benyttet seg av den muligheten dette gav dem til å gjøre andre kjent med det gode budskap. Det var naturligvis ingen lov som kunne hindre familiemedlemmer i å snakke med hverandre.

Forsøk på å legalisere forkynnelsesarbeidet

Etter at forbudet mot forkynnelsesarbeidet ble innført i 1925, laget brødrene ved avdelingskontoret i Cluj-Napoca i Romania en 50-siders, maskinskrevet rapport som de forela ministeren for sekter. Den inneholdt en redegjørelse for hva  vi tror og lærer, og kom med en offisiell anmodning om opphevelse av forbudet. I september 1927 fikk en av brødrene ved tre forskjellige anledninger møte ministeren personlig. Han forlot det siste møtet i håp om at loven skulle bli forandret til fordel for religionsfriheten. Men regjeringen tok beklagelig nok ikke hensyn til brødrenes anmodninger. Representanter for myndighetene fortsatte å forårsake vanskeligheter ved forordninger, noe som gjorde situasjonen for Jehovas folk verre, ikke bedre. (Sal. 94: 20; Dan. 6: 5—9) I et offisielt dokument datert 29. mai 1932 stod det for eksempel at det var «totalforbud mot enhver form for aktivitet» fra de internasjonale bibelstudenters side.

Dette angrepet mot Guds folk bar imidlertid ikke preg av å være en enhetlig, koordinert kampanje i Romania og Moldova. Lokale myndigheter og tjenestemenn traff til en viss grad selv sine avgjørelser når det gjaldt bibelstudentene. For å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap henvendte brødrene seg derfor til slike tjenestemenn, i hvert fall i sitt eget distrikt. — Fil. 1: 7.

Noen steder bar disse bestrebelsene frukt. Det var tilfellet i Bucureşti i Romania, etter at avdelingskontoret ble flyttet dit fra Cluj-Napoca. Jehovas vitners Bibel- og Traktatselskap i Bucureşti ble etter langvarig kamp endelig juridisk anerkjent i 1933.

Interessant nok var det noen framstående dommere som ikke la skjul på at de var uenige i de restriksjonene som ble lagt på Guds folk. Den 8. mai 1935 avgjorde Cluj-Napocas ankedomstol at det forbudet som var blitt nedlagt mot Jehovas vitner, var grunnlovsstridig. Det sies videre i rettsavgjørelsen: «De beslaglagte brosjyrene [som er utgitt av Jehovas vitner] oppfordrer leserne til å vise nestekjærlighet og til å tro på Gud og Kristus. Av den grunn er det galt å si at disse brosjyrene  er av samfunnsfiendtlig karakter; de utgjør ingen fare for statens sikkerhet.»

Fornuftens stemme blir ikke tatt hensyn til

Myndighetene fortsatte imidlertid stort sett å motarbeide Guds folk og deres arbeid. Den 28. mars 1934 skrev for eksempel sjefen for sikkerhetskontoret i byen Soroca i Moldova et brev til sin overordnede, den regionale politifullmektigen i Chişinău, hvor han uttrykte sin misnøye med at de eneste to familiene som var «tilhengere av sekten» i 1927 i en bestemt landsby i nærheten av Soroca, nå hadde «omvendt . . . 33 andre familier». Han skrev også om vitnene at de «forkaster kirken» og dens «religiøse tradisjoner og skikker», og at de «i stedet for å overvære prestens gudstjenester holder sine egne andakter». Han skrev til slutt: «[Vitnene] omvender fortsatt nye, og dette utgjør en trussel mot den offentlige ro og orden og mot statens sikkerhet.»

Den 6. mai 1937 skrev brødrene i Soroca-området til politimesteren for å be ham om å fjerne Jehovas vitner fra listen over ulovlige sekter. Det offisielle svaret framgikk av et brev fra ordføreren i Soroca-området til politimesteren der. I brevet, som var datert 15. juni 1937, stod det: «Sekt- og kunstdepartementet har nedlagt forbud mot virksomheten til [Jehovas vitner]. Og siden de likevel fortsetter å fremme sektens interesser aktivt, kan vi ikke etterkomme deres anmodning om å bli tatt av listen over [ulovlige] sekter.»

Denne fiendtligsinnete holdningen ble bekreftet av det offisielle regjeringsorganet Monitorul Oficial for 12. juli 1939, hvor det stod at det var «totalforbud» mot Jehovas vitner og ethvert juridisk selskap de måtte bruke. Som nevnt var Moldova da underlagt Romania, som var et rumensk-ortodoks land og styrt som et kongedømme. Religiøs  fanatisme fikk mange offentlige tjenestemenn til å behandle Jehovas folk strengere enn de lovbestemte forbudene mot dem krevde.

Offentlige tjenestemenn blir brutale

Det som Dumitru Gorobeţ og Cazimir Cislinschii opplevde, viser at motstanden mot forkynnelsesarbeidet ofte ble utløst av religiøst hat hos tjenestemenn som var nidkjære tilhengere av den ortodokse kirke. Dumitru og Cazimir ble først kjent med Bibelens sannhet i landsbyen Tabani. På grunn av sine fine egenskaper og den iver de viste i tjenesten, ble de snart kjent og elsket av brødrene. I 1936 ble de arrestert og brakt til en politistasjon i byen Khotin (nå i Ukraina).

Politibetjentene slo Dumitru og Cazimir brutalt. Så forsøkte de å tvinge dem til å gjøre korsets tegn. Men trass i de vedvarende slagene stod de to mennene fast. Til slutt gav betjentene opp. Dumitru og Cazimir fikk til og med lov til å gå hjem. Men dette var ikke slutten på de prøvelsene de to trofaste brødrene måtte gjennomgå. Både under fasciststyret og under kommuniststyret utholdt de enda flere lidelser for det gode budskaps skyld. Dumitru døde i 1976 i Tomsk i Russland, og Cazimir døde i 1990 i Moldova.

I 1930-årene førte det rumenske avdelingskontoret tilsyn med arbeidet i Moldova. Martin Magyarosi, som ble døpt i 1922, var avdelingstjener den gangen. På grunn av sin kjærlighet til brødrene, særlig på grunn av de prøvelsene de gjennomgikk, besøkte han og svigersønnen, Pamfil Albu, mange menigheter i det nordlige Moldova for å styrke og oppmuntre Guds folk. Disse besøkene viste seg virkelig å være betimelige. Hvordan det? Fordi det viste seg at Europa snart skulle bli skueplass for den annen verdenskrig. Og Moldova,  et attraktivt land som andre gjerne ville legge under seg, skulle komme til å bli dratt mellom sine mektige naboer.

Europa rammes av den annen verdenskrig

Den 23. august 1939 undertegnet Sovjetunionen og den tyske naziregjeringen en ikkeangrepspakt. En uke senere, den 1. september 1939, gikk Tyskland inn i Polen, noe som gav støtet til den annen verdenskrig. Den 26. juni 1940 forlangte den sovjetiske utenriksminister Vjatsjeslav Molotov at den rumenske regjering betingelsesløst skulle avstå det som da var kjent som Bessarabia, til Sovjetunionen. Romania gav etter for kravet, og den 28. juni 1940 rykket sovjetiske tropper inn i Moldova. I august 1940 opprettet så sovjeterne sovjetrepublikken Moldavia, med Kisjinjov (Chişinău) som hovedstad.

Sovjeternes kontroll over Moldova var imidlertid kortvarig. Den 22. juni 1941 brøt Tyskland ikkeangrepspakten fra 1939 og invaderte Sovjet. Romania utnyttet denne situasjonen  ved å erklære at de stod på Tysklands side, og de forsøkte å ta sovjetrepublikken Moldavia tilbake fra sovjeterne.

Planen lyktes, for den 26. juli 1941 hadde den rumenske hær drevet de sovjetiske styrker tilbake til elven Dnestr. Etter litt over et år med sovjetisk styre kom Moldova derfor igjen under rumensk herredømme. Men som i september 1940 var det også denne gangen et Romania som var styrt av et ekstremt nasjonalistisk fascistregime under ledelse av diktatoren general Ion Antonescu. Hans regime tolererte ikke slike som var politisk nøytrale fordi de lojalt støttet Guds rike.

Fascistenes ildovn

Antonescus fascistregime, som hadde sluttet seg til Hitler-Tyskland og aksemaktene for øvrig, forsøkte snart å bruke makt mot Jehovas vitner. Tenk for eksempel på Anton Pântea, som er født i 1919. Anton lærte sannheten å kjenne som tenåring, og han var ivrig i hus-til-hus-arbeidet. Han var nær ved å bli jult opp mange ganger, men ved modig å forsvare sin juridiske rett til å snakke om sin tro som rumensk borger, klarte han en stund å unngå å bli fysisk mishandlet. Han ble imidlertid til slutt tatt av politiet. Fascistene tok ham med til en politistasjon og slo ham hele natten, men overraskende nok satte de ham så fri. Bror Pântea er nå 84 år gammel og fortsatt fast besluttet på å forbli trofast mot Jehova.

En annen ulastelig bror, Parfin Palamarciuc, lærte Bibelens sannhet å kjenne i Moldova i 1920-årene. Han ble også en ivrig forkynner av det gode budskap, og han var ofte borte fra sitt hjem i flere uker for å forkynne i byer og landsbyer fra Cernăuţi (nå Tsjernovtsy) til Lvov (Lviv) i Ukraina. Ettersom Parfin nektet å bære våpen, ble han arrestert av fascistene i 1942 og stilt for krigsrett i Cernăuţi.

 Parfins sønn Nicolae forteller hva som skjedde: «Så mange som 100 brødre ble dømt til døden ved denne domstolen. Straffen skulle fullbyrdes straks. Offiserene samlet alle brødrene og valgte ut de ti første som skulle skytes. Men først ble de tvunget til å grave sin egen grav mens de andre 90 så på. Før offiserene skjøt brødrene, gav de dem imidlertid enda en mulighet til å gi avkall på sin tro og gå inn i hæren. Det var to som gav etter; de andre åtte ble skutt. Så måtte ti andre stille seg opp. Men før de ble skutt, måtte de begrave de døde.

Mens brødrene holdt på med å legge de døde i gravene, kom det en høytstående offiser. Han spurte hvor mange vitner det var som hadde ombestemt seg. Da han fikk vite at det bare var to, sa han at hvis 80 måtte dø for at de skulle få 20 inn i hæren, ville det være mer fordelaktig å sende de resterende 92 til arbeidsleirer. Dødsstraffene ble derfor omgjort til 25 års tvangsarbeid. Men ikke fullt tre år senere satte framrykkende sovjetiske styrker vitnene fri fra de rumenske arbeidsleirene. Far overlevde disse og mange andre prøvelser. Han døde som en trofast tjener for Jehova i 1984.»

En forbrytelse ikke å rette seg etter den ortodokse kirke!

Vasile Gherman, en ung, gift bror, ble arrestert av fascistene i desember 1942, like etter at hans kone hadde nedkommet med en jente. Vasile var siktet for to «forbrytelser» — han hadde nektet å utføre militærtjeneste, og han hadde ikke latt datteren bli døpt i den  ortodokse kirke. Han forteller hva som skjedde: «I februar 1943 skulle saken min og 69 andre trofaste brødres saker behandles av en militærdomstol i Cernăuţi [nå Tsjernovtsy]. Før selve straffeutmålingen tvang myndighetene oss til å se på at seks forbrytere ble henrettet. Vi var derfor sikker på at vi var de neste på listen til å bli dømt til døden.

Vi drøftet saken og besluttet at vi ville bevare en sterk tro og gjøre vårt beste for å ha en positiv innstilling under hele rettssaken. Med Jehovas hjelp klarte vi det. Alle 70 ble som ventet dømt til døden, og vi følte virkelig at vi led for rettferdighetens skyld. Til stor ergrelse for våre fiender ble ingen av oss motløse. Så kom overraskelsen. I stedet for å la oss bli skutt omgjorde myndighetene dødsstraffen til 25 års tvangsarbeid i arbeidsleiren i byen Aiud i Romania. Men ikke engang den dommen ble fullbyrdet, for bare 18 måneder senere, i august 1944, ble fangene i arbeidsleiren befridd av framrykkende sovjetiske styrker.»

I 1942 innkalte fascistene omkring 800 menn fra landsbyen Şirăuţi i Moldova til tjeneste i general Antonescus hær. Blant dem var det mange Jehovas vitner, for eksempel Nicolae Anischevici. «I begynnelsen av forhøret,» sa Nicolae, «gav politiet oss beskjed om å delta i en religiøs seremoni. Vi brødrene nektet. Vi nektet også å bære våpen. Politiet beskyldte oss følgelig for å være kommunister, og vi ble arrestert. Men før de fengslet oss, fikk vi forklare grunnen til vårt nøytrale standpunkt for alle de tilstedeværende.

Dagen etter ble vi overført til byen Briceni, distriktets regionale senter. Her måtte vi kle av oss, og vi ble grundig  ransaket. Så ble vi forhørt av en prest med høy militær rang. Han var vennlig, viste forståelse for det standpunktet vi hadde tatt i samsvar med vår samvittighet, og sørget for at vi fikk noe å spise. Han skrev dessuten at grunnen til at vi nektet å bære våpen, var vår tro på Jesus.

Fra Briceni ble vi ført til politistasjonen i byen Lipcani. Der ble vi nådeløst slått av politiet til langt utpå kvelden. Deretter ble vi satt i en celle med to andre brødre og overraskende nok en kvinne, som viste seg å være spion. Vi ble slått daglig i mange dager. Til slutt ble jeg sendt til Cernăuţi [nå Tsjernovtsy] og stilt for krigsrett. Der fikk jeg en advokat som viste seg å være til stor hjelp for meg. Men jeg var så svekket av den dårlige behandlingen jeg hadde fått, at de militære myndighetene trodde jeg skulle dø. Til slutt bestemte de seg for å sende meg hjem uten å dømme meg.»

Modige søstre bevarer sin ulastelighet

Søstrene fikk også erfare fascistenes brennende vrede. Én av dem var Maria Gherman (ikke i slekt med Vasile Gherman, men fra den samme menigheten). Maria ble arrestert i 1943 og ført til politistasjonen i byen Balasineşti. Hun forteller: «Politiet arresterte meg fordi jeg nektet å gå i den ortodokse kirke. Først overførte de meg til Lipcani i Moldova, og deretter til Tsjernovtsy i Ukraina, hvor jeg ble dømt.

Dommeren spurte hvorfor jeg hadde nektet å gå i kirken. Jeg fortalte ham at jeg bare tilber Jehova. For denne ’forbrytelsen’ ble 20 andre søstre og jeg dømt til 20 års fengsel.  Noen av oss ble satt i små celler med 30 andre innsatte. Men i løpet av dagen ble jeg sendt ut for å gjøre husarbeid i hjemmene til de rike. Jeg må si at disse menneskene behandlet meg bedre enn fengselsbetjentene gjorde — de gav meg i det minste nok mat!

Med tiden fikk vi kontakt med de brødrene som var i en annen del av fengselskomplekset. Denne kontakten viste seg å være en velsignelse, for vi var i stand til å hjelpe brødrene med å få tak i både åndelig og fysisk føde.»

Både disse og mange andre moldovske Jehovas vitner hadde bevart sin ulastelighet under fascistenes vrede, men ble snart utsatt for et annet angrep på sin tro. Angrepet kom fra den neste regionale makten, det kommunistiske Sovjet.

Den sovjetiske taktikk — deportasjon

I 1944, da det gikk mot slutten av krigen og Tyskland kom på defensiven, ble Antonescus regime styrtet av krefter innen den rumenske regjering med kong Mikael i spissen. Romania skiftet da side fra aksemaktene til Sovjetunionen. Samme år tok de framrykkende sovjetiske styrker kontroll over området, og Moldova ble igjen innlemmet i Sovjetunionen som sovjetrepublikken Moldavia.

Til å begynne med lot Moldovas kommunistiske ledere Jehovas vitner få være i fred. Men det var et kort pusterom. Brødrenes kristne nøytralitet, som blant annet kom til uttrykk ved at de nektet å stemme ved de lokale valgene, ble snart et brennbart tema igjen. I det sovjetiske system var det ikke rom for politisk nøytralitet. Regjeringen planla derfor  å løse problemet ved å deportere Jehovas vitner og andre «uønskede individer», noe de begynte med i 1949.

Retningslinjene i forbindelse med hvem som skulle deporteres fra sovjetrepublikken Moldavia, ble trukket opp i et offisielt dokument fra «sentralkomiteen i kommunistpartiets politibyrå». Det dreide seg om «tidligere jordeiere, større forretningsdrivende, personer som aktivt bidrog til invasjonen av tyskere, og personer som samarbeidet med tyske og rumenske politimyndigheter, foruten medlemmer av pro-fascistiske partier og organisasjoner, medlemmer av Den hvite garde, medlemmer av ulovlige sekter og dessuten familiene til de enkelte i de nevnte kategorier». Alle skulle sendes til det vestlige Sibir og bli der «på ubestemt tid».

I 1951 begynte en ny bølge av deportasjoner, men denne gangen var det bare Jehovas vitner som skulle deporteres. Stalin gav personlig ordre om denne deportasjonen, som ble  kalt «Operasjon nord». Over 720 familier — omkring 2600 mennesker — ble sendt fra Moldova til Tomsk, omkring 450 mil unna i det vestlige Sibir.

Myndighetene bedyret at de enkelte skulle få nok tid til å samle sine personlige eiendeler før de ble tatt med til ventende tog. Jernbanevognene skulle dessuten gjøres «velegnet for mennesketransport». Virkeligheten var ganske annerledes.

Midt på natten kunne det dukke opp åtte soldater og tjenestemenn hjemme hos brødrene og deres familier. De vekket familien og viste dem deportasjonsordren. Så gav de familiemedlemmene noen få timer til å samle de eiendelene de kunne, før de tok dem med til ventende tog.

Jernbanevognene viste seg å være lukkede godsvogner. Opp til 40 personer i alle aldere ble stuet inn i hver vogn, hvor de måtte oppholde seg under den to uker lange reisen. Det var ingen sitteplasser, og vognene var ikke isolert. I det ene hjørnet av godsvognen var det et hull i gulvet som tjente som toalett. Før de lokale tjenestemennene deporterte brødrene, var det meningen at de skulle registrere den enkeltes eiendeler. Men de førte ofte bare opp ting av liten verdi; de verdifulle gjenstandene «forsvant» ganske enkelt.

Trass i all denne urettferdigheten og disse vanskelighetene mistet imidlertid aldri brødrene sin kristne glede. Når togene møttes på jernbaneknutepunkter, kunne man faktisk høre lyden av Rikets sanger strømme ut fra andre godsvogner. Brødrene i hvert tog visste derfor at de ikke var alene, men at de ble deportert sammen med hundrevis av trosfeller. Det at de både så og hørte at alle var glad til sinns under slike vanskelige forhold, var til stor oppmuntring for dem, og det styrket dem i deres beslutning om å forbli trofaste mot Jehova, uansett hva som måtte skje. — Jak. 1: 2.

 En tro som det er verdt å etterligne

En av de moldovske brødrene som ble deportert til Sibir, var Ivan Mikitkov. Han ble først arrestert i Moldova i 1951 sammen med andre Jehovas vitner og deretter deportert til Tomsk. Han ble satt til å felle trær i den sibirske taiga, et myr- og barskogbelte sør for tundraen i Sibir. Selv om han ikke ble sendt til noen arbeidsleir, var hans bevegelsesfrihet begrenset, og det hemmelige politi holdt ham under nøye oppsikt. Han og hans åndelige brødre benyttet ikke desto mindre enhver anledning til å forkynne for andre.

Ivan sier: «Vi organiserte oss i menigheter i disse vanskelige og nye omgivelsene. Vi begynte til og med å framstille litteratur selv. Med tiden tok noen av dem vi forkynte for, imot sannheten og ble døpt. Men myndighetene oppdaget omsider virksomheten vår og sendte noen av oss til arbeidsleirer.

Sammen med mine trosfeller Pavel Dandara, Mina Goraş og Vasile Şarban ble jeg dømt til tolv års tvangsarbeid under streng bevoktning. Myndighetene hadde håpet at disse strenge straffene ville skremme andre, så de ble brakt til taushet, men slik gikk det ikke. Uansett hvor våre brødre ble sendt, fortsatte de å forkynne. I 1966 ble jeg løslatt etter å ha sonet hele straffen. Jeg reiste tilbake til Tomsk, hvor jeg ble værende i tre år.

I 1969 flyttet jeg til Donetsbekkenet. Der ble jeg kjent med Maria, en trofast og ivrig søster, som jeg giftet meg med. I 1983 ble jeg arrestert igjen. Denne gangen fikk jeg  dobbelt straff — fem års fengsel og ytterligere fem år i indre eksil. Denne straffen var naturlig nok mye vanskeligere å takle enn den forrige, for den innebar at jeg måtte være atskilt fra min kone og barnet vårt, og de måtte jo også utholde vanskeligheter. Men jeg slapp heldigvis å sone hele straffen. Jeg ble løslatt i 1987 etter at Mikhail Gorbatsjov var blitt generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet. Jeg fikk lov til å reise tilbake til Ukraina og senere til Moldova.

Da jeg kom tilbake til Bălţi, den nest største byen i Moldova, var det 370 forkynnere fordelt på tre menigheter der. I dag er det over 1700 forkynnere fordelt på 16 menigheter!»

«Vil du ende opp som Vasile?»

Leirledelsen og KGB (Komiteen for statens sikkerhet) brukte sadistiske metoder i sine forsøk på å svekke brødrenes ulastelighet. Constantin Ivanovici Şobe forteller hva som skjedde med bestefaren, Constantin Şobe: «I 1952 sonet bestefar en straff i en av arbeidsleirene i Tsjita-området øst for Bajkalsjøen i Sibir. Leirbetjentene truet med å skyte ham og de andre vitnene hvis ikke de avsverget sin tro.

Ettersom brødrene nektet å gå på akkord, samlet betjentene dem utenfor leiren, nær utkanten av en skog. Det begynte å mørkne da de tok bestefars beste venn, Vasile, til side litt inni skogen og sa at de skulle skyte ham. Brødrene ventet engstelig. Snart brøt et par geværskudd kveldsstillheten.

Vaktene kom tilbake og tok med seg nestemann inn i skogen. Det var bestefar. Etter at de hadde gått et  stykke, stoppet de ved en rydning i skogen. Det var gravd mange graver, og én av dem var fylt igjen. Kommandanten pekte på denne graven, snudde seg mot bestefar og sa: ’Vil du ende opp som Vasile, eller vil du dra tilbake til familien din som fri mann? Du får to minutter til å bestemme deg.’ Bestefar trengte ikke to minutter. Han svarte med én gang: ’Jeg har kjent Vasile, som dere har skutt, gjennom mange år. Nå ser jeg fram til å bli gjenforent med ham i oppstandelsen i den nye verden. Jeg er overbevist om at jeg kommer til å få leve i den nye verden, sammen med Vasile. Men kommer dere til å være der?’

 Det var ikke det svaret kommandanten hadde regnet med. Han fikk bestefar og de andre til å marsjere tilbake til leiren. Bestefar behøvde imidlertid ikke å vente helt til oppstandelsen med å få se Vasile igjen. Det hele var bare et ondskapsfullt triks som de brukte i et forsøk på å bryte ned brødrenes tro.»

Kommunistisk propaganda slår feil

For å så hat og mistenksomhet overfor Jehovas vitner framstilte kommunistene bøker, brosjyrer og filmer som bakvasket Guds folk. Én av brosjyrene het «Dobbelt bunn» — en tittel som hentydet til det hemmelige litteraturrommet som brødrene laget i bunnen av kofferter og vesker. Nicolaj Volosanovstsji husker godt hvordan leirkommandanten brukte denne brosjyren for å prøve å ydmyke ham framfor de andre fangene.

Nicolaj sier: «Leirkommandanten samlet alle fangene i én av brakkene. Så siterte han utdrag fra brosjyren ’Dobbelt bunn’, blant annet de stedene som inneholdt ærekrenkende uttalelser om meg personlig. Da han var ferdig, spurte jeg om jeg kunne få stille noen spørsmål. Det fikk jeg lov til, for kommandanten må ha tenkt at dette ville gi ham en anledning til å gjøre narr av meg.

Jeg spurte leirkommandanten om han kunne huske det første intervjuet han hadde med meg da jeg kom til arbeidsleiren. Det gjorde han. Så spurte jeg om han husket hva han hadde spurt meg om da han fylte ut papirene mine. Det var noen spørsmål om det landet hvor jeg er født, mitt statsborgerskap og så videre. Igjen svarte han bekreftende. Han fortalte til og med de andre hva jeg hadde svart. Så spurte jeg om han kunne fortelle hva han egentlig hadde skrevet på skjemaene. Han innrømmet at det  han hadde skrevet, ikke stemte med de svarene jeg hadde gitt. Jeg vendte meg så mot de andre og sa: ’Dere skjønner, det er slik denne brosjyren også er skrevet.’ Fangene klappet, og kommandanten gikk rasende ut av brakken.»

Splitt-og-hersk-taktikk

I 1960-årene tok de frustrerte sovjetiske myndighetene i bruk nye metoder for å prøve å ødelegge enheten blant Jehovas vitner. Boken The Sword and the Shield, som kom ut i 1999, tar for seg noen av de en gang så hemmelige KGB-opptegnelsene som ble oppbevart i regjeringens arkiver. Det sies der: «På en konferanse i mars 1959 for høytstående tjenestemenn i KGB som leder ’kampen mot Jehovistene [Jehovas vitner]’, ble det konkludert med at den beste strategien var å ’fortsette bekjempelsen av dem ved hjelp av splittelse’. KGB satte seg fore å splitte, demoralisere og sverte sekteristene og dessuten arrestere de mest innflytelsesrike lederne på grunnlag av falske anklager.»

Strategien med «splittelse» omfattet en samlet kampanje for å så mistillit blant brødrene i hele Sovjetunionen. For å klare det begynte KGB å spre ondskapsfulle rykter om at en rekke brødre i ledelsen hadde begynt å samarbeide med den  statlige sikkerhetstjenesten. KGB kamuflerte løgnene sine på en så finurlig måte at mange brødre begynte å lure på om det kunne være noe i ryktene.

Et annet knep som KGB benyttet, var å lære opp spesielle agenter som skulle gi seg ut for å være «aktive» Jehovas vitner, og som så skulle prøve å oppnå ansvarsfulle stillinger i organisasjonen. Disse spionene skulle naturligvis holde KGB godt orientert. KGB tok også i all hemmelighet kontakt med virkelige Jehovas vitner. De prøvde å bestikke disse vitnene med store pengesummer for å få dem til å samarbeide.

Disse tvilsomme metodene hadde dessverre en viss effekt når det gjaldt å ødelegge enheten blant brødrene, også blant brødrene i Moldova. Det førte til at de ble mistenksomme overfor hverandre. Noen brødre forlot organisasjonen og dannet en utbrytergruppe som ble kjent som opposisjonen.

Før disse hendelsene betraktet brødrene i Sovjetunionen Jehovas organisasjon, den åndelige føden som organisasjonen framstilte, og de ansvarlige brødrene som den utnevnte, som den rette kanal. Nå oppstod det forvirring og usikkerhet med hensyn til denne kanalen. Hvordan klarte brødrene å få slutt på forvirringen? Overraskende nok klarte de det ved sovjetstatens hjelp. Ja, intrigemakerne bidrog til å løse de problemene de selv hadde skapt. Hvordan?

 De tok ikke Guds ånd i betraktning

I begynnelsen av 1960-årene sørget de sovjetiske myndigheter for at mange «ledere» blant Jehovas vitner fra hele Sovjetunionen ble plassert sammen i én leir i Mordovia, en republikk som ligger omkring 15 mil fra byen Saransk i det vestlige Russland. De store avstandene hadde tidligere skilt brødrene. De hadde virket hemmende på kommunikasjonen og skapt misforståelser. Men nå var de alle samlet, både de som tilhørte den såkalte opposisjonen, og de som ikke gjorde det. De kunne derfor snakke med hverandre ansikt til ansikt og skille fakta fra oppspinn. Hvorfor plasserte myndighetene alle disse brødrene sammen? De trodde åpenbart at brødrene ville komme i konflikt med hverandre og på den måten skape enda større splittelse. Planen var kløktig uttenkt, men den tok ikke i betraktning Jehovas forenende ånd. — 1. Kor. 14: 33.

En av de brødrene som var internert i Mordovia, var Gheorghe Gorobeţ. Han forteller: «Kort tid etter at jeg ble arrestert og holdt i fangenskap, ble en bror som hadde slått seg sammen med opposisjonen, plassert sammen med oss. Da han så at de ansvarlige brødrene fortsatt var internert, ble han overrasket. Han hadde nemlig fått høre at vi alle var fri som fuglen og levde et liv i luksus sponset av KGB!»

Bror Gorobeţ fortsetter: «I løpet av det første året jeg var i fangenskap, var det over 700 som ble internert av religiøse grunner. De fleste var Jehovas vitner. Vi arbeidet alle sammen på en fabrikk, og vi hadde tid til å snakke med dem som  hadde slått seg sammen med utbrytergruppen. Som et resultat av det var det mange spørsmål som ble avklart i løpet av 1960 og 1961. I 1962 skrev landsutvalget i Sovjetunionen til slutt et brev fra arbeidsleiren. Brevet ble sendt til alle menigheter i Sovjetunionen, og det bidrog til å rette opp mye av den skade som KGBs løgnkampanje hadde forårsaket.»

Det blir klart hvem den sanne kanal er

Bror Gorobeţ ble satt fri fra arbeidsleiren i juni 1964, og han reiste straks tilbake til Moldova. Da han kom til Tabani, oppdaget han at mange brødre der i byen fortsatt var forvirret med hensyn til hvem Jehova brukte for å gi sitt folk åndelig føde og veiledning. Mange brødre leste bare Bibelen.

Det ble nedsatt et utvalg på tre åndelig modne brødre som skulle bidra til at misforståelsene ble oppklart. Noe av det første disse brødrene gjorde, var å besøke menighetene i det nordlige Moldova, hvor de fleste brødrene bodde. Den trofasthet som disse og andre kristne tilsynsmenn hadde lagt for dagen trass i mye forfølgelse, overbeviste mange om at Jehova fortsatt benyttet den organisasjonen som opprinnelig hadde lært dem sannheten.

I slutten av 1960-årene forstod KGB at forkynnelsesarbeidet fortsatte å ha framgang trass i forfølgelse og andre taktikker. Boken The Sword and the Shield beskriver KGBs reaksjon slik: «[KGB] ble urolig fordi de fikk rapporter som viste at ’Jehova-lederne og -autoritetene selv ikke i arbeidsleirer tok avstand fra sine antagonistiske trossetninger, men fortsatte med sitt Jehova-arbeid også under de forholdene som var i leiren’. I november 1967 ble det holdt en konferanse for KGB-offiserer som arbeidet med å iverksette tiltak mot Jehovas vitner, hvor de drøftet nye metoder for å ’forhindre sekteristenes fiendtlige arbeid’ og ’ideologiske undergraving’.»

 Trakassert av tidligere brødre

Det var beklageligvis noen som ble bedratt som følge av disse «nye metodene», og de gikk KGBs ærend. Noen hadde gitt etter for griskhet eller menneskefrykt; andre var tidligere brødre som nærte hat til Jehovas vitner. Myndighetene begynte å bruke disse personene i et forsøk på å få de trofaste til å bryte sin ulastelighet. Brødre som hadde sittet i fengsel og vært i arbeidsleirer, sa at det å bli trakassert av tidligere brødre, som i noen tilfeller nå var frafalne, var noe av det verste de hadde opplevd.

Mange av de frafalne var medlemmer av den ovennevnte opposisjonen. Til å begynne med omfattet denne gruppen noen som ganske enkelt var forvirret på grunn av KGBs feilaktige opplysninger. Men de som fortsatt holdt seg til opposisjonen i slutten av 1960-årene, viste at de hadde den  samme onde ånd som den onde slave-klasse. De ignorerte Jesu advarsel og begynte «å slå sine medslaver». — Matt. 24: 48, 49.

Men splitt-og-hersk-taktikken mot Guds folk mislyktes, og det til tross for vedvarende press fra KGB og deres lakeier. I begynnelsen av 1960-årene, da trofaste brødre begynte å reorganisere arbeidet i Moldova, var de fleste brødrene i landet tilknyttet opposisjonen. I 1972 hadde de fleste begynt å samarbeide lojalt med Jehovas organisasjon igjen.

En takknemlig forfølger

Trofaste brødre som var igjen i Moldova i kommunisttiden, gjorde så godt de kunne for å fortsette forkynnelsesarbeidet. De forkynte uformelt for familie, venner, skolekamerater og kolleger. Men de var forsiktige, for mange partifunksjonærer i Moldova var fanatisk hengitt til den kommunistiske ideologi. Det var imidlertid ikke alle kommunister som foraktet Jehovas vitner.

Simeon Volosanovstsji forteller: «Politiet ransaket hjemmet vårt og beslagla en god del litteratur som den ansvarshavende politibetjenten listeførte. Senere kom han tilbake med fortegnelsen og bad meg kontrollere det som stod på den. Mens jeg holdt på med det, så jeg at noe manglet — et løsnummer av Vakttårnet som dreide seg om familien og hvordan man kan oppnå et lykkeligere familieliv. Jeg spurte betjenten hvor det var blitt av. ’Å, jeg tok det med meg hjem, og vi leste det sammen som familie,’ svarte han nokså forlegent. ’Likte du det du leste?’ spurte jeg. ’Ja, absolutt! Vi satte stor pris på det!’ sa han.»

Motstanden avtar, og veksten tiltar

I 1970-årene forlot de kommunistiske myndigheter den policy å arrestere og deportere Jehovas folk. Men enkelte  brødre ble likevel arrestert og stilt for retten fordi de forkynte og overvar kristne møter. De straffene de fikk, var imidlertid mildere.

I 1972 ble eldsteordningen innført i Moldova som andre steder. Gheorghe Gorobeţ forteller: «Brødrene tok imot den nye ordningen med stor glede og så på det som enda et bevis for at Jehovas ånd virket. Det at det ble flere utnevnte menn, bidrog dessuten til at menighetene i Moldova vokste både i åndelig forstand og hva antall angår.»

På dette tidspunktet hadde brødrene naturligvis skaffet seg solid erfaring med hensyn til å organisere forkynnelsesarbeidet og trykke bibelsk litteratur i det skjulte. Da kommunistenes undertrykkelse begynte, ble litteraturen framstilt på to forskjellige steder i Moldova, og i de mange årene med voldsom forfølgelse ble dette arbeidet bare utført om natten. Disse arbeiderne måtte derfor leve to liv — ett om dagen, da de fortsatte med sine daglige gjøremål som alle andre borgere, og et annet om natten, da de arbeidet til tidlig om morgenen med framstilling av litteratur til menighetene.

Denne situasjonen forandret seg imidlertid da motstanden og overvåkingen avtok. Brødrene kunne nå drive de hemmelige trykkeriene mer effektivt og utnevne flere frivillige til å ta seg av arbeidet. Det førte til økt produksjon.

Brødrene forbedret også trykkemetodene. De brukte for eksempel spesielle stensiler som ble skrevet på skrivemaskin. De bygde også om trykkpressene slik at de kunne trykke på begge sider av arket samtidig. Alle disse forbedringene økte produksjonen ytterligere. De håndskrevne kopiene av bibelske hjelpemidler syntes nå å ha gått over i historien.

Mer litteratur betydde naturligvis at brødrene kunne foreta mer personlig studium av Bibelen. Dette og sterkt forbedrede kommunikasjonsmidler bidrog til å fjerne  ethvert spor av den forvirring som hadde rådd tidligere. Men disse forbedringene var bare en forsmak på noe enda bedre som Jehovas folk i Moldova hadde i vente.

Den sanne tilbedelse har framgang

Den sovjetiske kommunismen var i sin glanstid som en politisk og militær kjempe, men klarte likevel ikke å utrydde den sanne tilbedelse. Ved hjelp av sin deportasjonspolicy bidrog faktisk sovjeterne til å utbre det gode budskap til noen av ’de fjerneste deler av jorden’. (Apg. 1: 8) Jehova har lovt gjennom Jesaja: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang . . . Dette er Jehovas tjeneres arvelodd, og deres rettferdighet kommer fra meg.» (Jes. 54: 17) Disse ordene har virkelig vist seg å være sanne!

Et regjeringsskifte i 1985 gjorde livet mye enklere for Jehovas vitner i Sovjetunionen. De ble ikke lenger overvåket av det hemmelige politi eller ilagt bøter fordi de overvar religiøse møter. Brødrene i Moldova fortsatte å holde sine faste møter i små grupper på opptil ti personer, men de begynte å bruke spesielle anledninger som brylluper og begravelser til også å holde mindre kretsstevner.

Sommeren 1989 ble det så holdt tre internasjonale stevner i Polen — i byene Chorzów (i nærheten av Katowice), Poznań og Warszawa — noe som bidrog til at forkynnelsesarbeidet fikk et oppsving. Flere hundre brødre og søstre fra Moldova var til stede. Disse trofaste brødrene var vant til å komme sammen i all hemmelighet i små grupper, så det var virkelig en rørende opplevelse for dem å tilbe Jehova sammen med de store internasjonale skarer av glade Jehovas vitner!

Brødrene i Moldova fikk del i en annen åndelig fest da det i 1991 for første gang i Jehovas vitners historie der i  landet ble mulig for dem å holde kretsstevner åpenlyst. I 1992 ble det holdt et internasjonalt stevne i St. Petersburg i Russland — noe som også var en milepæl for brødrene. På dette stevnet var det enda flere stevnedeltakere fra Moldova enn det hadde vært på de tre stevnene i Polen i 1989. Ja, Jehova hadde åpnet himlenes sluser og begynt å tømme ut den ene velsignelsen etter den andre over sine lojale, takknemlige tjenere.

Opplæring av reisende tilsynsmenn

Mer frihet innebar også nærere kontakt mellom landsutvalget i Sovjetunionen og de reisende tilsynsmennene. I desember 1989 var disse åndelig modne brødrene, som da talte 60, samlet i Lviv i Ukraina for å få opplæring. I betraktning av at alle i denne klassen hadde sittet i fengsel, vært i arbeidsleir eller utholdt andre former for forfølgelse, ble dette  virkelig en glederik og oppbyggende anledning for dem alle. Ja, mange hadde allerede knyttet nære vennskapsbånd i løpet av den vanskelige tiden som hadde vært.

Fire av de reisende tilsynsmennene i denne klassen kom fra Moldova. Da de kom hjem igjen, gjorde de menighetene kjent med den fornuftige veiledningen de hadde fått i Lviv, særlig med tanke på forkynnelsesarbeidet. De oppfordret for eksempel brødrene til å fortsette å gå stille i dørene når de forkynte Guds Ord, trass i deres nyvunne friheter. (Matt. 10: 16) Hvorfor var det nødvendig å utvise forsiktighet? Fordi arbeidet formelt sett fortsatt var forbudt.

Presserende behov for Rikets saler

Helt fra forkynnelsesarbeidet fikk sin begynnelse i Moldova, har brødrene innsett behovet for å ha egne forsamlingshus. Ja, i 1922 bygde bibelstudentene en sal i landsbyen Corjeuţi for egne midler. Brødrene kalte den møtesal, og den dekket deres behov i mange år.

I slutten av 1980-årene, da motstanden fra myndighetenes side begynte å avta betydelig, var det menigheter med flere hundre forkynnere i mange byer og landsbyer. Forkynnerne kom sammen i små grupper i private hjem. Var tiden inne til å sette i gang med å bygge Rikets saler? For å finne ut av det tok brødrene kontakt med myndighetene i forskjellige landsbyer.

Noen steder var myndighetene svært samarbeidsvillige. Det var tilfellet i Feteşti, en landsby i det nordlige Moldova med 3150 innbyggere. I januar 1990 hadde brødrene på stedet et møte med borgermesteren, som opplyste at de kunne anse arbeidet for å være uten offisielle restriksjoner i hans landsby. Brødrene, som fortsatt var forsiktige, trodde nesten ikke sine egne ører. Men de bad om tillatelse til å bygge om  huset til en av brødrene, slik at menigheten kunne bruke det som en liten Rikets sal, enda den hadde 185 forkynnere!

Borgermesteren godkjente prosjektet, og brødrene gikk straks i gang med det. Men de støtte snart på et stort problem. Hvis de fjernet en bestemt vegg, som de var nødt til for å kunne fortsette, ville huset sannsynligvis styrte sammen! Så arbeidet fikk en brå slutt. Hva skulle de gjøre? Brødrene bestemte seg for å kontakte borgermesteren igjen og forklare problemet for ham. Så glade de ble da han gav dem tillatelse til å bygge en helt ny Rikets sal! Menighetens medlemmer gikk ivrig i gang med prosjektet og fullførte salen på bare 27 dager.

For at alle skulle få plass i den nye salen, ble Feteşti menighet delt i to. Men det var mange nye forkynnere som ennå ikke var blitt døpt. Så hvorfor ikke arrangere dåp som en del av innvielsesprogrammet? Det var nettopp det brødrene gjorde. Etter dåpstalen gikk derfor alle ned til en elv i nærheten, hvor 80 stykker ble døpt som symbol på sin innvielse til Jehova.

Det var naturligvis også mange andre menigheter som hadde et presserende behov for en Rikets sal. Noen menigheter bestemte seg for å bygge Rikets saler som lignet på noen av dem de hadde sett bilder av i litteraturen. De slo seg derfor sammen, og fulle av pågangsmot tok de fatt på arbeidet. Og dette var ikke enkeltstående tilfeller. Mellom 1990 og 1995 bygde brødrene over 30 Rikets saler — alle ved hjelp av egen arbeidskraft og egne midler.

Enkelte Rikets saler ble også brukt til kretsstevner. Men det var så mange til stede på disse stevnene at mange måtte lytte til programmet fra utsiden av salen. Derfor begynte brødrene å vurdere muligheten for å bygge en stevnehall. Og heller ikke denne gangen nølte de. I 1992, i løpet av bare tre  måneder, bygde de den første stevnehallen i Moldova. Den ligger i Corjeuţi og har 800 sitteplasser. Året etter bygde brødrene en stevnehall i Feteşti med 1500 sitteplasser. Den ble også bygd med egen arbeidskraft og med egne midler.

Tidspunktet for denne byggevirksomheten var gunstig, for i midten av 1990-årene bidrog politiske forandringer og økonomiske nedgangstider til rask devaluering av den moldovske valutaen. Som følge av dette ville ikke de pengene som gikk med til å bygge en hel Rikets sal i begynnelsen av 1990-årene, ha dekket utgiftene til stolene engang noen få år senere!

Rikets sal-bygging sør i landet

I motsetning til menighetene i det nordlige Moldova hadde menighetene i sør færre Rikets saler. Og siden arbeidet gikk raskt framover i 1990-årene, var det mange nyopprettede menigheter i sør som hadde problemer med å finne passende møtesteder. De hadde tidligere benyttet offentlige skoler, men disse ble etter hvert vanskeligere å få leid.

Igjen kom Jehova brødrene til hjelp gjennom sin organisasjon. Akkurat til rett tid innførte det styrende råd ordningen  med Rikets sal-fond, noe som gjorde det mulig å bygge Rikets saler i slike land som Moldova, hvor menighetene har dårlig råd.

Brødrene har gjort god bruk av denne ordningen. Chişinău er et fint eksempel på det. I 1999 var det ikke én Rikets sal i hovedstaden. Men i juli 2002 dekket ti saler behovene til 30 av de 37 menighetene i byen, og ytterligere tre var under bygging.

Endelig juridisk anerkjent!

Den 27. august 1991 ble Moldova en uavhengig republikk. Ettersom forbudet mot Jehovas vitners arbeid var blitt nedlagt under sovjetregimet, var det ikke lenger gyldig. Men Jehovas vitner, som da talte rundt 4000, var ennå ikke registrert som en religiøs organisasjon.

Etter at brødrene ved kontoret i Moldova hadde fått nyttig veiledning av det styrende råd, tok de straks kontakt med de aktuelle myndigheter for å søke om juridisk anerkjennelse av Jehovas vitner. Den nye regjeringen viste seg å være positivt innstilt til søknaden. Det tok litt tid før det nødvendige papirarbeidet var ferdig, men til slutt, den 27. juli 1994, mottok brødrene det offisielle registreringsdokumentet.

Det var virkelig en minneverdig dag for Jehovas vitner i Moldova! Etter å ha utholdt rundt 60 år med forbud, forfølgelse og fengsling kunne de nå tilbe Jehova og forkynne det gode budskap åpenlyst. De kunne også begynne å holde sine egne områdestevner. Ja, i august 1994, måneden etter at Jehovas vitner ble juridisk anerkjent, kom de sammen på det største stadionet i Chişinău for å overvære det første områdestevnet i Moldova noen gang. Det viste seg virkelig å være en glederik begivenhet.

 Utvidelser ved Betel

I 1995 var antall forkynnere økt til over 10 000. Et lite kontor i Chişinău tok seg av visse sider ved arbeidet i Moldova, men det russiske avdelingskontoret — som lå omkring 200 mil unna — hadde det generelle tilsynet med arbeidet. Det rumenske avdelingskontoret lå imidlertid bare 50 mil unna, og de fleste moldovere forstår rumensk. Moldovsk, som er det offisielle språket, er dessuten en variant av rumensk. Etter nøye å ha vurdert alle fakta anbefalte det styrende råd at avdelingskontoret i Romania skulle føre tilsyn med arbeidet i Moldova.

Den stadige veksten begynte imidlertid å bli en belastning for kontoret i Chişinău — det bestod bare av en liten leilighet. Tiden var tydeligvis inne til å danne en Betel-familie. Noen av de første medlemmene av Betel-familien var Ion og Iulia Rusu. Bror Rusu hadde tjent som stedfortredende kretstilsynsmann fra 1991 til 1994. Et annet medlem av Betel-familien var Gheorghe Gorobeţ, som tjente som områdetilsynsmann inntil han fikk dette nye oppdraget. Han bodde utenfor Betel og reiste fram og tilbake hver dag. Guenther og Rosaria Matzura, som var blitt uteksaminert fra Gileads 67. klasse, kom til Betel den 1. mai 1996 etter å ha tjent i Romania i flere år.

Etter hvert som antall forkynnere økte, ble det behov for flere Betel-arbeidere. Men det var begrenset plass. I 1998 bestod dessuten Betel-hjemmet i Moldova av fire leiligheter i byen! Man begynte derfor å lete etter en passende tomt hvor det kunne bygges ett Betel-kompleks. Myndighetene i Chişinău var vennlig innstilt og tilbød brødrene en tre mål stor tomt i sentrum av byen som de med glede tok imot. Brødrene kjøpte også en tilstøtende tomt med tanke på framtidige utvidelser.

 Brødrene tok kontakt med et lokalt firma for å få dem til å oppføre råbygget. Internasjonale frivillige og brødre og søstre fra hele landet utførte resten av byggearbeidet. Byggearbeidet begynte i september 1998, og bare 14 måneder senere kunne en spent Betel-familie flytte inn i sitt nye hjem, full av begeistring fordi de endelig kunne bo på samme sted.

Innvielsen av det nye Betel-komplekset fant sted den 16. september 2000. Det var gjester fra elleve land til stede under programmet. Dagen etter holdt Gerrit Lösch fra det styrende råd et foredrag for over 10 000 tilhørere på byens stadion. Alle som var til stede, følte det kjærlighetens bånd som forener Jehovas folk verden over.

Betel-familien i Moldova har for tiden 26 medlemmer. Noen av dem, for eksempel David og Miriam Grozescu, er betelitter som tjener utenlands. Andre, for eksempel Enno Schlenzig, hadde gjennomgått tjenesteopplæringsskolen i sitt hjemland og fikk deretter i oppdrag å tjene i Moldova. Så det Betel-familien mangler når det gjelder størrelse, tar den igjen hva antall nasjonaliteter angår.

Opplæring av høstarbeidere

I alle årene med forbud og forfølgelse gjorde naturligvis Jehovas folk i Moldova andre kjent med det gode budskap på en diskré og uformell måte. Men nå var tiden inne til at de åpent kunne forkynne fra hus til hus og utføre gatearbeid. Brødrene tok lydig fatt på disse nye sidene av tjenesten, og de ble spesielt begeistret for gatearbeidet. Men etter hvert som antall forkynnere økte, var det nødvendig med en viss likevekt. Menighetene ble derfor oppfordret til å konsentrere seg mest om hus-til-hus-arbeidet, noe de også trofast gjorde.

Forkynnerne begynte nå mer enn noensinne å forstå at deres medmennesker hadde stort behov for uforfalsket  åndelig føde. For å dekke dette behovet har Jehovas organisasjon sørget for at menighetene har fått Vakttårnet, Våkn opp! og andre hjelpemidler til studium av Bibelen både på rumensk og russisk. Samtidig har forkynnerne arbeidet hardt for å bedre kvaliteten av sin tjeneste ved å bruke de presentasjonene som blir foreslått i Vår tjeneste for Riket. De har også gjort god bruk av den kontinuerlige opplæring som blir gitt gjennom den teokratiske tjenesteskolen.

Modne, erfarne brødre fra andre land har dessuten hjulpet brødrene ytterligere, spesielt på det organisasjonsmessige plan. Akkurat som espalierer er med på å støtte opp fruktbærende vinranker, har disse erfarne og villige hjelperne fra andre land både støttet menighetene og vært en stabiliserende faktor for dem.

En periode med rask vekst

Den raske veksten i antall disipler i Moldova er ganske tydelig i hovedstaden, Chişinău, som har 662 000 innbyggere. I januar 1991, før Jehovas vitner ble juridisk anerkjent, var det bare to menigheter med til sammen omkring 350 forkynnere. Men i januar 2003 var det 37 menigheter med til sammen over 3870 forkynnere! Én menighet fikk 101 nye forkynnere i løpet av bare ni måneder! Med en slik rask vekst er det ikke uvanlig at menighetene i byen må deles etter bare rundt to år.

I august 1993 hadde Moldova totalt 6551 forkynnere. Men i mars 2002 hadde antall forkynnere økt til 18 425 — en økning på 280 prosent på ni år! I den samme perioden økte antall alminnelige pionerer fra 28 til 1232.

Fra viseborgermester til pioner

Blant dem som har fått kunnskap om Jehova, er det mange tidligere kommunister, og noen av dem har til og  med hatt politiske verv. Én av disse er Valeriu Mârza, som tidligere var viseborgermester i Soroki, en by med rundt 39 000 innbyggere. Ved spesielle anledninger da det ble arrangert parader, var Valeriu blant de øvrighetspersonene som de marsjerende gjorde honnør for etter hvert som de passerte dem. Han var derfor en kjent person i byen.

Men Valeriu begynte med tiden å studere Bibelen, og han ble døpt. Hvordan reagerte folk da han forkynte for dem? «Så godt som alle inviterte meg inn,» sier han. «Jeg fikk mange enestående muligheter til å forkynne, og min kone og jeg erfarte virkelig at byen vår var et fruktbart distrikt.» Bror Mârza ble snart utnevnt til spesialpioner. Han og hans kone tjente også på Betel et år. Nå har de det privilegium å reise i kretstjenesten.

Spesialpionerer trer støttende til

Moldova er et av de landene i Europa hvor det er flest forkynnere i forhold til innbyggertallet. Men i mange landsbyer og mindre byer er det ennå ingen Jehovas vitner. På  grunn av vanskelige økonomiske forhold er det ikke mulig for forkynnere og alminnelige pionerer å tjene der hvor behovet er større. For å forvisse seg om at det gode budskap når ut til folk i hele distriktet, har avdelingskontoret i Romania utnevnt nesten 50 spesialpionerer i Moldova. Over 20 av disse har også gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, som er blitt holdt i Romania, Russland og Ukraina.

Disse iherdige forkynnerne oppnår enestående resultater. Da for eksempel spesialpionerekteparet Serghei og Oxana Zighel ble sendt til byen Căuşeni i 1995, var det bare en gruppe på 15 forkynnere der. Ekteparet Zighel hjalp brødrene i byen med å starte mange nye bibelstudier. Det at de også la en glad pionerånd for dagen, førte til at mange andre også begynte i heltidstjenesten. Det er nå to menigheter med 155 forkynnere i Căuşeni, noe som betyr at forkynnerantallet i løpet av sju år er tidoblet! I mellomtiden har ekteparet Zighel begynt i kretstjenesten, og det gjør det mulig for dem å hjelpe mange flere menigheter.

Frihet, men ikke uten problemer

Ethvert menneskelig styre, uansett form, har sine problemer. Både under rumensk monarki, fascistisk diktatur og kommunistisk styre har Jehovas folk i Moldova måttet kjempe med motstand fra presteskapet og med forbud, forfølgelse og deportasjon. Nå for tiden kjemper Jehovas vitner som alle andre med økonomiske vanskeligheter, slik at begge foreldrene i en familie kanskje blir nødt til å gå ut i arbeidslivet. Andre har problemer med å få seg jobb.

Kriminalitet og korrupsjon tiltar dessuten etter hvert som materialismen og det moralske forfallet krever sine ofre. Kan Jehovas folk seire trass i slike snikende trusler mot deres åndelighet? Ja, det kan de! De har av erfaring lært at Jehova  aldri forlater sine lojale, dem som vender seg til ham for å få hjelp når de møter vanskeligheter og fristelser. — 2. Tim. 3: 1—5; Jak. 1: 2—4.

Den nåværende situasjon får oss til å tenke på Åpenbaringen, kapittel 14, som tar for seg to slags symbolske innhøstninger. Den ene av disse er innhøstningen av «jordens vintre» — et tre med onde frukter som det ifølge profetien skulle være store mengder av nå i de siste dager. (Åp. 14: 17—20; Sal. 92: 7) Dette «vintreet» med alle sine råtne frukter skal snart bli rykket opp med rot og bli kastet «i Guds vredes store vinpresse». Jehovas tjenere ser med lengsel fram til den tiden.

I mellomtiden gleder de salvede kristne og deres medarbeidere seg over sin åndelige velstand. Ja, Jehovas «vingård med skummende vin» kommer til å fortsette å produsere rikelig med nærende åndelig føde, og sauelignende mennesker vil føle seg tiltrukket av denne vingårdens overflod. Hvorfor kan Guds folk ha tillit til dette? Fordi det er Jehova selv som verner sin dyrebare vingård. (Jes. 27: 2—4) Det har han virkelig vist i Moldova! Satans onde planer — enten de har bestått i forfølgelse, deportasjon, løgnaktig propaganda eller falske brødre — har nok skapt vanskeligheter for Guds folk, men de har aldri fått dem til å lide åndelig nederlag. — Jes. 54: 17.

Ja, «lykkelig er den mann som fortsetter å holde ut under prøvelse, for når han blir godkjent, skal han få livets krone, som Jehova har lovt dem som fortsetter å elske ham». (Jak. 1: 12) Måtte disse fine ordene og Jehovas vitners historie i Moldova hjelpe deg til å ’fortsette å elske’ Jehova, til å ’fortsette å holde ut under prøvelse’ og til å ’fortsette å bære mye frukt’. — Joh. 15: 8.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 71]

En vinkjeller for Russland og resten av Øst-Europa

På grunn av Moldovas lange somrer og fruktbare jord er det ideelt å drive vinproduksjon der. Dette er en næringsvei som kan spores flere tusen år tilbake i tiden. I slutten av 200-tallet fvt. fikk vinproduksjonen et oppsving fordi lokalbefolkningen knyttet kontakter med grekerne. Senere, på 100-tallet evt., knyttet de også kontakter med romerne.

I dag utgjør vinproduksjon bærebjelken i Moldovas jordbruksproduksjon. Landet har nesten 130 vinprodusenter, og de produserer nærmere 140 millioner liter vin hvert år. Nesten 90 prosent av vinen blir eksportert, hovedsakelig til Russland og Ukraina, som importerer henholdsvis rundt 80 prosent og 7 prosent av vinen.

 [Ramme på side 72]

En oversikt over Moldova

Natur: Det sentrale og det nordlige Moldova er et skogsområde som omfatter frodig høyland og stepper, eller gresskledde sletter. Den sørlige delen av landet er for det meste oppdyrket slettelandskap.

Befolkning: Etniske moldovere utgjør omkring to tredjedeler av befolkningen. Resten består hovedsakelig av russere, ukrainere, gagausere, bulgarere og jøder, i den rekkefølgen. De fleste moldovere tilhører den ortodokse kirke.

Språk: Moldovsk (en variant av rumensk) er det offisielle språket. Mange snakker også russisk, særlig i byene, noe som betyr at så godt som hele befolkningen er tospråklig.

Næringsliv: Jordbruket og næringsmiddelindustrien utgjør bærebjelken i landets økonomi. Industrisektoren for øvrig er i utvikling.

Matvarer: Det dyrkes druer, hvete, mais, sukkerroer og solsikker. Husdyrbestanden består hovedsakelig av storfe, melkekuer og griser.

Klima: Temperaturene varierer fra omkring 4 kuldegrader i januar til omkring 21 varmegrader i juli. Klimaet er stort sett varmt om sommeren og relativt mildt om vinteren. Det faller gjennomsnittlig rundt 500 millimeter nedbør i året.

 [Ramme på sidene 83—85]

Enestående eksempler med hensyn til kristen nøytralitet

George Vacarciuc: Bror Vacarciuc vokste opp som et av Jehovas vitner. I desember 1942 innkalte fascistene ham til militærtjeneste. Han nektet å bære våpen og ble innesperret i en fullstendig mørk celle i 16 dager og med svært lite mat. Myndighetene innkalte ham på nytt og lovte at de skulle oppheve dommen — som ennå ikke var blitt lest opp for ham — hvis han gjorde som han tidligere hadde fått ordre om. Han nektet på nytt.

For dette ble George dømt til 25 år i fengsel. Men han ble løslatt da de sovjetiske styrkene kom den 25. september 1944. Mindre enn to måneder senere prøvde imidlertid sovjeterne å utskrive ham til militærtjeneste. Han ble dømt til ti års tvangsarbeid i forskjellige arbeidsleirer fordi han ikke ville handle i strid med sin samvittighet, som var oppøvd i samsvar med Bibelen. Familien hadde ingen kontakt med ham på et helt år. Bror Vacarciuc ble løslatt den 5. desember 1949 og hadde da sonet fem år av straffen. Han vendte tilbake til sitt hjem i Corjeuţi og forble trofast til han døde den 12. mars 1980.

Parfin Goreacioc: Bror Goreacioc ble født i 1900 og lærte Bibelens sannhet å kjenne i landsbyen Hlina i årene 1925—1927. Sammen med sine brødre, Nicolae og Ion, lærte han sannheten å kjenne gjennom Damian og Alexandru Roşu, de første bibelstudentene i landsbyen.

 I 1933 ble Parfin og andre Jehovas vitner arrestert og ført til byen Khotin, hvor de ble forhørt og deretter ilagt en bot fordi de hadde forkynt. I 1939 ble Parfin, på oppfordring fra landsbypresten, brakt til politistasjonen i nabolandsbyen Ghilavăţ. Her bandt politiet ham med ansiktet ned mot en seng uten madrass og slo ham gjentatte ganger under fotsålene.

Da fascistene kom til makten, ble Parfin igjen arrestert og fengslet. Men samme år satte sovjeterne ham fri, bare for å arrestere ham på nytt fordi han nektet å utføre militærtjeneste. De holdt ham fengslet i Chişinău i flere måneder før de satte ham fri.

I 1947 ble Parfin igjen arrestert av sovjeterne. Denne gangen ble han dømt til åtte års indre eksil fordi han hadde forkynt om Guds rike. I 1951 ble barna hans deportert til Sibir. Men de ble ikke gjenforent med faren. De så ham faktisk aldri igjen. Parfin ble alvorlig syk mens han var i eksil, og døde i 1953. Han var trofast like til det siste.

Vasile Pădureţ: Bror Pădureţ ble født i 1920 i Corjeuţi og lærte sannheten å kjenne i 1941 under fascistregimet. Han led derfor også for både fascistenes og sovjeternes hånd. Han sa modig til sovjeterne: «Jeg skjøt ikke bolsjeviker, og jeg kommer ikke til å skyte fascister.»

For dette standpunktet, som var basert på Vasiles oppøvde samvittighet og hans tro på Bibelen, ble han dømt til ti år i en sovjetisk arbeidsleir. Men dommen ble redusert til fem år, og han kom hjem igjen den 5. august 1949. Da han ble arrestert for tredje gang, var «Operasjon nord» i gang. Den 1. april 1951 ble derfor Vasile og familien hans ført inn i en godsvogn som skulle til Sibir. Etter at de hadde vært i Sibir i omkring fem år, fikk de lov til å vende tilbake til Corjeuţi i Moldova. Vasile døde trofast mot Jehova den 6. juli 2002, mens denne beretningen var under utarbeidelse.

 [Ramme/bilde på sidene 89 og 90]

’Jeg ville ikke ha byttet mitt liv i tjenesten mot noe’

Ion Sava Ursoi

Født: 1920

Døpt: 1943

Bakgrunn: Tjente som kretstilsynsmann i kommunisttiden.

Jeg er født i Caracuşeni i Moldova, og jeg fikk kjennskap til sannheten før den annen verdenskrigs utbrudd. Min kone døde i 1942. I begravelsen ble jeg jaget fra kirkegården av en pøbelflokk. Hvorfor? Fordi jeg hadde skiftet religion. Senere samme år forsøkte de fascistiske myndigheter å få meg til å utføre militærtjeneste. Men på grunn av mitt ønske om å forbli politisk nøytral nektet jeg å tjene i hæren. Jeg ble dømt til døden, men senere ble dommen omgjort til 25 års straffarbeid. Jeg ble sendt fra den ene leiren til den andre. Mens jeg var internert i Craiova i Romania, kom den sovjetiske hæren, og vi ble satt fri.

Jeg hadde ikke mer enn smakt på friheten før kommunistene fengslet meg igjen. De sendte meg til Kalinin (Tver) i Russland. To år senere, i 1946, lot de meg reise hjem til landsbyen min, hvor jeg hjalp til med å reorganisere forkynnelsesarbeidet. I 1951 arresterte sovjeterne meg igjen. Denne gangen deporterte de meg til Sibir sammen med mange andre Jehovas vitner. Jeg kom ikke hjem igjen før i 1969.

Når jeg tenker tilbake på livet mitt, husker jeg mange situasjoner hvor Jehova gav meg styrke til å bevare min ulastelighet. Jeg ville ikke ha byttet mitt liv i tjenesten for Skaperen mot noe i denne verden. Nå kjemper jeg med de begrensninger som alderdom og sviktende helse innebærer. Men det sikre håpet om liv i en ny verden, når jeg kommer til å gjenvinne ungdommens kraft, styrker meg i min beslutning om ikke å «gi opp med hensyn til å gjøre det som er godt». — Gal. 6: 9.

 [Ramme/bilde på sidene 100—102]

«Jeg har mye å synge om»

Alexandra Cordon

Født: 1929

Døpt: 1957

Bakgrunn: Led under sovjetregimet og tjener for tiden som menighetsforkynner.

Min kjærlighet til det å synge hjalp meg til å finne sannheten, og det har senere hjulpet meg til å holde meg åndelig sterk når min tro er blitt satt på prøve. Min historie begynner i 1940-årene, da jeg som tenåring kom i kontakt med noen ungdommer i Corjeuţi som likte å bruke fritiden til å synge Rikets sanger og drøfte Bibelen. De åndelige sannhetene jeg lærte under disse drøftelsene og av de sangene vi sang, gjorde dypt inntrykk på meg.

Jeg ble snart en forkynner av det gode budskap. Som følge av det ble jeg og ti andre Jehovas vitner arrestert i 1953. Mens jeg ventet på at saken min skulle komme opp, satt jeg i fengsel i Chişinău. Jeg bevarte min åndelige styrke ved å synge Rikets sanger, noe som tydeligvis forarget en av vaktene. «Du er i fengsel,» sa han. «Dette er ikke et sted der man synger!»

Jeg svarte: «Jeg har sunget hele mitt liv. Hvorfor skulle jeg slutte med det nå? Meg kan du låse inn, men munnen min kan du ikke låse. Hjertet mitt er fritt, og jeg elsker Jehova. Så jeg har mye å synge om.»

 Jeg ble dømt til 25 års straffarbeid i en arbeidsleir i byen Inta i nærheten av polarsirkelen. I de korte sommermånedene arbeidet jeg og de andre vitnene i de nærliggende skogene. Våre Rikets sanger (mange kunne vi utenat) hjalp oss enda en gang til å holde oss åndelig sterke og til å bevare følelsen av åndelig frihet. Og i motsetning til vakten i Chişinău ble vi her oppmuntret av vaktene våre til å synge.

Jeg var i arbeidsleiren i Inta i tre år, tre måneder og tre dager. Så ble jeg løslatt fordi jeg fikk amnesti. Ettersom jeg ikke fikk lov til å dra hjem til Moldova igjen med én gang, drog jeg til Tomsk i Russland. Der ble jeg gjenforent med mannen min, som også hadde vært en tid i fangenskap. Vi hadde da vært fra hverandre i fire år.

Fordi jeg ble arrestert, var jeg ennå ikke blitt døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova. Jeg spurte derfor brødrene i Tomsk om jeg kunne bli døpt. Det var mange andre som også ønsket å la seg døpe, så brødrene sørget straks for at det ble arrangert dåp. Men på grunn av forbudet bestemte de seg for å gjennomføre arrangementet om natten og i en innsjø i den skogen som lå like ved.

Til avtalt tid forlot vi utkanten av Tomsk og gikk inn i skogen to og to, slik at vi ikke skulle vekke mistanke. Hvert par skulle følge etter det første paret, helt til vi alle var kommet trygt fram til innsjøen. Det var i hvert fall planen. Uheldigvis greide to eldre søstre foran meg og min partner å komme bort fra stien. Vi fulgte etter dem, og de som var bak oss, fulgte tillitsfullt etter oss igjen. Snart tumlet omkring ti av oss rundt i mørket, skjelvende og våte til skinnet av den fuktige bunnvegetasjonen. Det pleide å være bjørn og ulv i dette området, og vi var sikker på at vi hadde sett begge deler. Vi var så nervøse at enhver fremmed lyd satte støkk i oss.

Jeg var klar over hvor viktig det var at vi ikke fikk panikk eller gav opp, så jeg foreslo at vi skulle stå stille og plystre melodien til en av Rikets sanger i håp om at de andre kanskje kunne høre oss. Vi bad også oppriktig. Tenk deg hvor glade vi ble da vi hørte den samme melodien strømme tilbake mot oss gjennom mørket! Ja, våre brødre hadde hørt oss! De slo raskt på en lommelykt, slik at vi kunne ta oss fram til dem. Like etterpå ble vi døpt i det iskalde vannet. Men vi var så glade at vi merket knapt nok kulden.

Jeg er nå 74 år og er tilbake i Corjeuţi, hvor jeg først lærte sannheten å kjenne. Selv om jeg er høyt oppe i årene, fortsetter jeg å synge, særlig om det som er til ære og pris for vår himmelske Far.

 [Ramme/bilde på sidene 104—106]

Jeg prøvde å følge mine foreldres eksempel

Vasile Ursu

Født: 1927

Døpt: 1941

Bakgrunn: Tjente som menighetstjener og arbeidet med framstilling av litteratur under jorden.

Foreldrene mine, Simeon og Maria Ursu, ble døpt i 1929. Jeg var eldst i en søskenflokk på fem. I fascisttiden ble far og mor arrestert og dømt til 25 års tvangsarbeid på grunn av sitt nøytrale standpunkt. Våre åndelige brødre og søstre fra menigheten i den nærliggende landsbyen Corjeuţi tok hånd om oss barna og gården vår. Derfor hadde vi alltid nok mat. Vår gamle bestemor, som ikke var i sannheten, tok seg også av oss. Jeg var 14 år gammel den gangen.

Takket være mine foreldres gode eksempel gjorde jeg meg store anstrengelser for å dekke mine søskens åndelige behov. Jeg fikk dem for eksempel til å stå tidlig opp hver dag for at vi skulle drøfte noe av den bibelske litteraturen vår. De var ikke alltid like glad for å måtte stå opp så tidlig, men jeg gav dem ikke noe valg. Jeg forstod betydningen av å ha gode studievaner. Så da våre foreldre ble tidlig løslatt og kom hjem igjen i 1944, var det en glede for dem å se at vi  hadde holdt oss åndelig friske. Ja, det var virkelig et glederikt gjensyn! Men lykken var kortvarig.

Året etter var det sovjeterne som arresterte far, og de satte ham i fengsel i Norilsk i Sibir, nord for polarsirkelen. Tre år senere giftet jeg meg med Emilia, en livlig, åndeligsinnet søster. Vi var praktisk talt oppvokst sammen, så jeg kjente henne godt. Men bare ett år etter bryllupet ble jeg arrestert sammen med mor. Vi ble sendt til Chişinău, hvor vi ble dømt til 25 års tvangsarbeid. Emilia drog kjærlig omsorg for søsknene mine, som nå hadde mistet både foreldrene sine og storebroren sin.

Jeg ble etter hvert sendt til kullgruvene i byen Vorkuta, en beryktet arbeidsleir nord for polarsirkelen. To år senere, i 1951, ble Emilia og de tre brødrene mine og søsteren min deportert til Tomsk i Vest-Sibir. I 1955 bad Emilia om å bli overført til Vorkuta, slik at hun kunne være sammen med meg. Der fødte hun datteren vår Tamara, som var det første av våre tre barn.

I september 1957 fikk vi amnesti og ble satt fri. Men en måned senere ble jeg arrestert enda en gang. Denne gangen ble jeg dømt til å være sju år i en arbeidsleir i Mordovia i nærheten av Saransk i Russland. Mange andre brødre ble også internert der, og enda flere skulle komme. Da konene våre kom for å besøke oss, klarte de regelmessig å smugle inn litteraturforsyninger til oss, noe vi satte stor pris på. I desember 1957 flyttet Emilia til Kurgan i Vest-Sibir for å ta seg av datteren vår, Tamara, som hadde bodd hos Emilias foreldre. Som følge av det var Emilia og jeg  fra hverandre i sju år. Men det var den eneste måten vi kunne forhindre at Tamara ble sendt til en statlig institusjon på.

I 1964 ble jeg løslatt, men jeg fikk ikke reise hjem til Moldova. Selv om jeg offisielt sett fortsatt hadde begrenset bevegelsesfrihet, var det mulig for meg å bo sammen med min kone og datteren vår i Kurgan, hvor jeg tjente som bokstudieleder i menigheten. I 1969 flyttet vi til Krasnodar i Kaukasus. Etter at vi hadde tjent der i åtte år, flyttet vi til byen Tsjirtsjik i Usbekistan. Der drev jeg med trykkevirksomhet under jorden. I 1984 fikk vi til slutt lov til å vende tilbake til Moldova. Vi slo oss ned i Tighina, en by med 160 000 innbyggere. Det var bare 18 forkynnere der da. I årenes løp har denne lille gruppen vokst til ni menigheter, som til sammen består av nesten 1000 menighetsforkynnere og pionerer.

Synes jeg det er beklagelig at jeg har tilbrakt så mange år i arbeidsleirer og fengsler for Herrens skyld? Absolutt ikke! Selv som nydøpt 14-åring var saken klar: Enten elsker du Gud, eller så elsker du verden! Ettersom jeg hadde bestemt meg for å tjene Jehova, tenkte jeg aldri på å inngå kompromiss. — Jak. 4: 4.

[Bilder]

Til venstre: Vasile Ursu

Lengst til venstre: Vasile sammen med sin kone, Emilia, og deres datter, Tamara

 [Ramme/bilder på sidene 108—110]

En liten gutt med en blomst nådde mitt hjerte

Valentina Cojocaru

Født: 1952

Døpt: 1997

Bakgrunn: Lærer under sovjetregimet. Hun underviste også i ateisme i timene sine.

I 1978 var jeg barnehagelærer i byen Feteşti i Moldova. Jeg var også ateist. På et lærermøte fikk vi beskjed om å konsentrere oss om barn av Jehovas vitner i den hensikt å undervise dem i ateisme. Det var en god idé, tenkte jeg. Jeg prøvde derfor å tenke ut kreative måter å nå hjertet til Jehovas vitners barn på. Jeg kom på noe som jeg mente måtte være en god idé.

Jeg bad klassen om å lage to blomsterbed. I det ene skulle barna plante blomster, vanne dem og fjerne alt ugress. Men det andre bedet skulle de ikke røre. Det tilhørte Gud, fortalte jeg dem. Han ville selv ta seg av det. Klassen gikk entusiastisk i gang med prosjektet. Etter hvert som barna plantet, vannet og holdt bedet sitt fritt for ugress, ble «Guds lille hage» naturligvis helt overgrodd av ugress.

En klar solskinnsdag samlet jeg så elevene foran de to blomsterbedene. Jeg roste barna for at de hadde vært så flinke, og så gav jeg meg i kast med de nøye  planlagte uttalelsene mine. «Har dere lagt merke til at Gud ikke har gjort noe i bedet sitt?» spurte jeg. «Er det ikke opplagt at dette bedet ikke tilhører noen?»

Barna var så absolutt enig i at det så slik ut. Så kom jeg til poenget: «Dere skjønner, barn, dette blomsterbedet ser slik ut fordi Gud bare finnes i folks fantasi. Og hvordan kan Gud passe på blomster eller noe annet for den saks skyld, hvis han egentlig ikke finnes?»

Mens jeg snakket, iakttok jeg barna for å se hvordan de reagerte. Jeg la spesielt merke til den lille sønnen til noen av Jehovas vitner. Han ble mer og mer opprørt. Til slutt klarte han ikke å beherske seg lenger. Han løp bort til en eng i nærheten, plukket en løvetann og holdt den fram for meg idet han sa: «Hvis ikke Gud finnes, hvem er det da som har fått denne blomsten til å vokse? Ingen av oss har passet på den.» Logikken hans var en tankevekker for meg. Innerst inne forstod jeg at gutten hadde kommet med et vektig poeng.

Som følge av min kommunistiske oppdragelse gikk det mange år før jeg tok det neste skrittet — å undersøke Bibelen. Men i 1995 oppsøkte jeg Jehovas vitner og bad om å få et bibelstudium. Tenk deg hvor glad jeg ble da jeg fikk vite at en av mine tidligere elever nå skulle være en av mine lærere!

Kommunistregimet gav meg riktignok en god verdslig utdannelse, men det kunne ikke lære meg det som er viktigst i livet. Takket være Jehova og en modig liten gutt er jeg i dag i stand til å bruke både min åndelige og min verdslige kunnskap til å hjelpe andre til å forstå at det virkelig finnes en Gud, og at han har stor omsorg for sine menneskelige skapninger.

 [Ramme/bilde på sidene 113—115]

Født i indre eksil

Lidia Sevastian

Født: 1954

Døpt: 1995

Bakgrunn: Etter å ha blitt oppdratt av en mor som var et av Jehovas vitner, og en far som var en ikke-troende, mistet hun kontakten med Jehovas vitner.

Mor og mormor ble Jehovas vitner i begynnelsen av 1940-årene. Selv om far var en rettskaffen mann, tok han ikke imot Bibelens sannhet den gangen. I 1951 hadde mor allerede to barn, og hun ventet tvillinger. I april samme år prøvde myndighetene å splitte familien vår. Da far var på arbeid, satte de mor — som snart skulle føde — og de eldre søsknene mine på et tog som skulle til Sibir. Men før dette hadde mor fått gitt en beskjed til far, som kom hjem i all hast. Til tross for at han ikke var et av Jehovas vitner, gikk han på toget og ble sendt i indre eksil sammen med familien.

I løpet av turen til Sibir fikk mor gjøre et kort opphold i byen Asino for å føde tvillingene. Resten av familien måtte fortsette til Tomsk-området, hvor far ordnet med et sted å bo. Han ble pålagt å arbeide sammen med brødrene. Noen uker senere kom mor og de nyfødte tvillingene etter. Men så inntraff det en tragedie. De nyfødte tvillingene døde som følge  av de umenneskelige forholdene som familien måtte leve under.

Mor fødte imidlertid enda fire barn i eksil, blant andre tvillingbroren min og meg. Far sørget trofast for oss alle. I 1957 fikk vi til slutt lov til å vende tilbake til hjemstedet vårt. Mor fortsatte å innprente bibelske prinsipper i vårt hjerte, og det til tross for at hun ble skygget av det hemmelige politi.

Far var derimot først og fremst opptatt av at barna hans skulle få en god verdslig utdannelse. Så da jeg var 16, drog jeg til Chişinău for å studere ved universitetet. Senere giftet jeg meg og flyttet til Kasakhstan, hvor jeg ble isolert, ikke bare fra foreldrene mine, men også fra Jehovas organisasjon. Jeg vendte tilbake til Chişinău i 1982 og begynte straks å lete etter en menighet av Jehovas folk, men til ingen nytte. I åtte år følte jeg at jeg var den eneste i hele byen som ønsket å tilbe Jehova.

Men en dag da jeg stod på en bussholdeplass, overhørte jeg en samtale mellom to kvinner som snakket om Jehova. Jeg gikk nærmere for å høre bedre. Kvinnene trodde at jeg var KGB-agent, og de skiftet samtaleemne. Da de begynte å gå, fulgte jeg etter, noe som tydeligvis gjorde dem engstelige. Jeg gikk derfor raskt bort til dem, og etter at vi hadde snakket litt sammen, fikk jeg overbevist dem om at jeg var oppriktig. Endelig var drømmen min om å komme sammen med Jehovas organisasjon blitt oppfylt! Men mannen min var dessverre imot mitt standpunkt.

Den gangen hadde vi to barn. I 1992 ble jeg operert i ryggraden og måtte ligge rolig i en sykehusseng i seks måneder. I denne tunge tiden skjedde det noe vidunderlig: Sønnen min, Pavel, tok standpunkt for Jehova og ble døpt på det internasjonale stevnet i Kiev i 1993. Med tiden ble jeg frisk nok til å kunne gå igjen. I 1995 ble jeg også døpt som symbol på min innvielse til Jehova.

I dag er det mange medlemmer av min familie som er Jehovas vitner, noe jeg takker Jehova og mor for. Mor var et trofast eksempel som jeg aldri kunne glemme. Og når det gjelder min enestående trofaste far, er jeg svært glad for å kunne si at han også ble en tjener for Jehova før han døde.

 [Ramme/bilde på sidene 117 og 118]

Våre ofre blekner sammenlignet med Jehovas ofre

Mihai Ursoi

Født: 1927

Døpt: 1945

Bakgrunn: Forfulgt både av fascistene og av kommunistene.

Jeg ble en forkynner av det gode budskap i 1941. I 1942, da jeg var 15, var det meningen at jeg skulle få militær opplæring på skolen. I klasserommet hang det bilder av den rumenske kong Mikael, general Antonescu og jomfru Maria på veggene. Da gruppen vår kom inn i klasserommet, ble vi bedt om å bøye oss for bildene og gjøre korsets tegn. Tre av oss nektet å gjøre dette.

Vi ble derfor brutalt slått av det lokale politi. Vi tilbrakte natten på skolen, og om morgenen ble vi sendt til Corjeuţi, hvor vi igjen ble slått. Fra Corjeuţi ble vi tatt med til noen andre steder før vi måtte gå omkring ti mil til fots til det stedet hvor vi skulle stilles for krigsrett. Jeg blødde på føttene etter denne turen. Til slutt ble jeg sendt hjem igjen uten å bli dømt, sannsynligvis på grunn av min alder.

Da jeg var 18, ble jeg innkalt til militærtjeneste av de sovjetiske myndigheter. Jeg nektet på nytt å gå på akkord med min nøytralitet og ble brutalt slått. Det samme skjedde med min venn Gheorghe Nimenco.  Han døde faktisk seks uker senere som følge av de skadene han ble påført. Jeg ble sendt hjem igjen enda en gang, og jeg antar at det var på grunn av alderen. Sovjeterne arresterte meg på nytt i 1947, og denne gangen truet de med å skyte meg hvis jeg nektet å utføre militærtjeneste. Men i stedet plasserte de meg i enecelle, hvor jeg satt i omkring to måneder, og så satte de meg til å utføre tvangsarbeid i forbindelse med byggingen av Volga-Don-kanalen. Det viste seg å være et svært farlig arbeid, og det var mange som mistet livet. I én ulykke som kostet mange livet, unngikk jeg så vidt å bli skadet, og jeg ble sendt hjem til Moldova.

Der giftet jeg meg. I 1951 ble min kone, Vera, som da var gravid, og jeg deportert til den sibirske taiga, hvor jeg måtte hogge tømmer. Vi reiste først med tog og siden med båt for å komme dit. Vera og jeg delte vogn med 16 andre familier. I 1959 fikk vi heldigvis lov til å dra tilbake til Moldova.

Det er en rekke ting som har styrket meg, både i disse vanskelige årene og siden. Min eldre bror Ion styrket meg ved det eksempel han var ved sin tro. (Se side 89.) Han ble dømt til døden, og selv om han ikke visste at dommen kom til å bli omgjort, nektet han å gå på akkord. Jeg blir også styrket når jeg tenker på hvordan Jehova alltid har vist meg og senere også min kone omsorg under de prøvelsene vi utholdt for hans navns skyld. Men våre ofre blekner sammenlignet med det som Jehova gjorde for oss ved at han sendte sin Sønn for at han skulle gi sitt liv som en løsepenge for oss. Å grunne over denne spesielle foranstaltningen hjelper meg til å se hver dag i møte med glede.

 [Ramme/bilde på sidene 121—123]

Jeg erfarte Jehovas kjærlige omsorg

Mihailina Gheorghiţa

Født: 1930

Døpt: 1947

Bakgrunn: Hun arbeidet som kurer og oversetter i de årene da arbeidet var forbudt.

Jeg lærte sannheten å kjenne i 1945 og fant stor glede i å forkynne det gode budskap for naboene mine i min egen landsby, Glodeni, og i nabolandsbyen Petrunea. Jeg forkynte på skolen, og skolemyndighetene nektet derfor å gi meg noe vitnemål. Jeg var likevel glad for at jeg kunne bruke utdannelsen min til å være med på å oversette bibelske publikasjoner fra rumensk og ukrainsk til russisk.

Kort tid etter at jeg var blitt døpt, ble jeg tatt i å oversette, og jeg ble dømt til 25 års tvangsarbeid ved Vorkuta, nord for polarsirkelen, hvor det var mange andre søstre. Trass i de vanskelige forholdene fortsatte vi alle å forkynne. Vi fikk også tak i litteratur. Ja, vi mangfoldiggjorde til og med noe til eget bruk i leiren.

En dag traff jeg en ung kvinne som var blitt arrestert fordi myndighetene med urette trodde at hun var et av Jehovas vitner. Jeg anbefalte henne å undersøke Guds Ord, for Jehova har makt til å befri sitt folk hvis det er hans hensikt å gjøre det. Hun gikk til slutt  med på å studere Bibelen og ble en av våre søstre. Ikke lenge etter ble hun løslatt fra leiren før tiden.

Senere ble jeg overført til byen Karaganda i Kasakhstan. Til slutt, den 5. juli 1956, ble jeg også løslatt. Jeg flyttet til Tomsk, hvor jeg ble kjent med Alexandru Gheorghiţa, som jeg giftet meg med. Han hadde tilbrakt seks år i fengsel for sin tro. Vi fortsatte begge å forkynne i det enorme distriktet i Sibir, vel vitende om at det hemmelige politi fortsatt holdt øye med oss. Deretter flyttet vi til Irkutsk, som ligger litt vest for Bajkalsjøen. Der fortsatte vi å framstille litteratur i all hemmelighet. Senere tjente vi også i byen Bisjkek i Kirgisistan. Selv om Alexandru var forsiktig når han var ute og forkynte, ble han tatt og dømt til ti års fengsel.

Aktor sa at jeg kunne besøke Alexandru mens han var i fengselet i påvente av rettssaken. Dette fikk man vanligvis ikke lov til, så jeg lurte på hvorfor han var så velvillig. «Dere er et ungt par,» sa han, «og dere har et barn. Kanskje dere vil ta deres beslutning opp til ny vurdering.» Jeg fortalte ham at Alexandru og jeg hadde truffet vår beslutning om å tjene Jehova for lenge siden, og at vi var fast bestemt på å forbli trofaste. Han svarte: «Selv Bibelen deres sier at en levende hund er bedre stilt enn en død løve.» (Fork. 9: 4) «Det er sant,» svarte jeg, «men den slags levende hund som du beskriver, kommer ikke til å arve Guds nye verden.»

Alexandru sonet alle de ti årene i fengsel og dessuten enda et år i husarrest. Etter at han ble løslatt, flyttet vi til Kasakhstan og deretter til Usbekistan for å hjelpe til med arbeidet der. Til slutt, i 1983, drog vi tilbake til Moldova. Vi var lykkelig over at vi hadde hatt det enestående privilegium å hjelpe oppriktige mennesker på forskjellige steder til å lære om Jehova.

Når jeg tenker tilbake, skal jeg innrømme at livet mitt ikke alltid har vært like enkelt. Men det har det heller ikke vært for mine ikke-troende naboer. De har også hatt mange problemer å kjempe med. Men forskjellen er at vi har lidd for det gode budskaps skyld, og vi har derfor erfart Jehovas kjærlige beskyttelse og omsorg. Vi ser dessuten lenger enn til prøvelsene — vi går en vidunderlig framtid i møte og kan se fram til et evig liv.

 [Oversikt/diagram på sidene 80 og 81]

MOLDOVA — NOEN VIKTIGE ÅRSTALL

1891: C.T. Russell besøker Kisjinjov i Bessarabia (nå Chişinău i Moldova).

1895

1921: Årsrapporten viser at over 200 har tatt imot Bibelens sannhet.

1922: Det første «møtelokale» blir bygget, i Corjeuţi.

1925: Bibelstudentenes arbeid blir forbudt.

1930

1940: Romania avstår Bessarabia til Sovjetunionen. Bessarabia får navnet Den moldaviske sosialistiske sovjetrepublikken (Moldavia).

1941: Romania tar Moldova tilbake. Fascisme og krigshysteri fører til at Jehovas vitner blir forfulgt.

1944: Sovjetunionen okkuperer Moldova på nytt. Forfølgelsen fortsetter.

 1949: Sovjeterne begynner å deportere Jehovas vitner og andre.

1951: Stalin starter «Operasjon nord».

1960-årene: KGB forsøker å skape splittelse blant Guds folk.

1965

1989: Jehovas vitner får større religionsfrihet. Moldovske brødre er til stede på stevner i Polen.

1991: Sovjetrepublikken Moldavia blir uavhengig og får navnet Moldova. De første kretsstevnene holdes. En representant fra hovedkontoret besøker for første gang landet som sonetilsynsmann.

1994: Jehovas vitner blir juridisk anerkjent. Det første områdestevnet blir holdt i Chişinău.

2000

2000: Et nytt Betel-hjem i Chişinău blir innviet.

2003: Det er 18 473 aktive forkynnere i Moldova.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

20 000

10 000

1895 1930 1965 2000

 [Kart på side 73]

(Se den trykte publikasjonen)

UKRAINA

MOLDOVA

Briceni

Tabani

Lipcani

Şirăuţi

Corjeuţi

Ţaul

Feteşti

Soroca

Bălţi

Petrunea

CHIŞINĂU

Căuşeni

Dnestr

Prut

ROMANIA

Iaşi

 [Helsides bilde på side 66]

[Bilde på side 74]

Ilie Groza, et av de første Jehovas vitner i Moldova

[Bilde på side 75]

Tudor Groza

[Bilde på side 78]

Ioana Groza

[Bilder på side 92]

Parfin Palamarcuic og hans sønn Nicolae

[Bilde på side 93]

Vasile Gherman

[Bilde på side 94]

Nicolae Anischevici

[Bilde på side 95]

Maria Gherman

[Bilder på side 96]

Godsvogner som ble brukt til å deportere Jehovas vitner til Sibir

[Bilde på side 98]

Ivan Mikitkov

[Bilde på side 99]

Constantin Şobe

[Bilder på side 107]

Nicolaj Volosanovstsji og brosjyren «Dobbelt bunn»

[Bilde på side 111]

Gheorghe Gorobeţ

[Bilde på side 126]

Stevnehallen i Feteşti

[Bilde på side 131]

Landsutvalget i Moldova, fra venstre: David Grozescu, Anatolie Cravciuc og Tiberiu Kovacs