Verdensrapporten

▪ EUROPA

Antall land og områder: 46

Folketall: 728 162 887

Antall forkynnere: 1 476 554

Antall bibelstudier: 697 044

Noen ganger kan det ta lang tid før en person kommer i sannheten. I 1951 sonet Steponas en straff som politisk fange i en leir i Kasakhstan. Der arbeidet han sammen med Edvardas, en nidkjær ung forkynner fra Litauen som var blitt dømt til fengsel fordi han trykte bladet Vakttårnet. Edvardas fortalte ham om sitt bibelske håp, og Steponas ble overbevist om at han hadde funnet sannheten. I 1955 ble Steponas løslatt. Da de skiltes, sa Edvardas til ham: «Kanskje vi treffes igjen en dag.» Selv om Steponas ikke var døpt, trodde den sovjetiske komiteen for statens sikkerhet at han var et av  Jehovas vitner. Politiet ransaket leiligheten hans og konfiskerte papirer med lister over noen brødres adresser. Som følge av det mistet han kontakten med Guds folk.

Det gikk 47 år. I løpet av denne tiden bodde Steponas på et lite tettsted i det nordlige Litauen der det ikke fantes noen Jehovas vitner. Om våren i 2002 klarte han å få tak i noe litteratur og sendte en kupong til Jehovas vitners avdelingskontor i Litauen der han bad om å få boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv. Han forteller: «Jeg sendte inn kupongen i håp om at jeg igjen skulle få kontakt med brødrene.» Et spesialpionerektepar reiste for å treffe ham og studere Bibelen med ham. Mindre enn et år senere ble Steponas døpt i en alder av 80 år.

Traff han noen gang Edvardas, som nesten et halvt århundre tidligere hadde sagt: «Kanskje vi treffes igjen en dag»? Ja visst gjorde han det! Dagen etter at han var blitt døpt, møttes disse to mennene, som nå var åndelige brødre. De omfavnet hverandre og følte stor glede.

Tim og Sam, to elleve år gamle gutter i Storbritannia som var udøpte forkynnere, var ute på feltet sammen med moren til Tim. Guttene trengte nye vesker til bibelen og litteraturen sin, men familiene deres hadde ikke råd til å kjøpe noen. Tidligere på dagen hadde mødrene til de to unge forkynnerne lagt denne saken fram for Jehova i bønn. Ved det siste huset de skulle besøke den formiddagen, innledet Tim en samtale med beboeren og leste et vers fra Bibelen for henne. Hun avbrøt ham og spurte hvilken religion han tilhørte. Da Tim svarte at han var et av Jehovas vitner, skjente hun på ham og sa til moren hans at hun ikke kunne forstå hvorfor Jehovas vitner lar barna sine dø i stedet for å la dem få blodoverføring.

Moren foreslo for kvinnen at hun kunne spørre guttene om hvordan de så på dette, og det gjorde hun. Tim forklarte  at han alltid ville velge alternativ behandling framfor å handle mot sin samvittighet, som var oppøvd i samsvar med Bibelen. Deretter fortalte Sam at søsteren hans hadde fått alternativ behandling, og at hun hadde greid seg bedre enn pasienter som hadde fått blod.

Beboeren snudde seg mot moren til Tim igjen. Denne gangen sa hun at hun syntes det var dårlig gjort å ta med seg barn fra dør til dør. Begge guttene svarte at de likte å forkynne, og at de syntes det var bedre å gjøre det enn å renne gatelangs, slik andre gutter på deres alder gjør. Beboeren ble imponert over svaret og bad guttene vente litt mens hun gikk inn i huset. Så overrasket de ble da hun kom ut igjen og gav hver av dem en fin, ny lærveske som ville være ideell å bruke i felttjenesten! Hun levde av å selge slike lærvarer. Fordi hun hadde forandret innstilling, fikk guttene også avtalt et gjenbesøk hos henne. Da de skulle til å gå, kom beboerens 94 år gamle mor, som hadde overhørt samtalen, til døren og bad moren til Tim om å besøke henne der hun bodde.

To søstre i Portugal som gikk på feltet, la merke til følgende notis som var slått opp ved en bussholdeplass: «Jeg studerer psykologi og holder på med en avhandling om emnet overtro. Hvis du kan hjelpe meg, er det fint om du sender en e-post til denne adressen . . .» Den ettermiddagen brukte søstrene en artikkel i Vakttårnet som het «Har overtro noen innvirkning på ditt liv?» Så de bestemte seg for å sende en e-post og tilby bladet.

En uke senere fikk de dette svaret fra den kvinnen som hadde slått opp notisen: «Takk for henvendelsen. Jeg beklager at det tok så lang tid før jeg svarte. Jeg vil gjerne ha det bladet dere skrev om. I det siste har jeg alltid vært nødt til å skynde meg for å komme tidsnok på jobben eller rekke en buss når Jehovas vitner har henvendt seg til meg, så jeg har ikke fått  snakket med dem. Jeg vet at dere tilbyr bibelkurs, og jeg vil gjerne ha et slikt kurs.»

Søstrene sa: «Første gang vi var hos henne, stilte hun mange spørsmål. Vi gav henne ’Kunnskapsboken’ og avtalte et bibelstudium med henne. Hun er alltid godt forberedt til studiet og kommer nå på alle menighetsmøtene.»

Da Lina, en forkynner i en by i det sørlige Tyskland, utførte gatearbeid, kom en kvinne som het Tatjana, bort til henne. «Kjenner du meg igjen?» spurte Tatjana. Lina svarte at hun ikke gjorde det. «Det er ikke så rart,» fortsatte Tatjana. «Vi har bare møtt hverandre én gang, og det var for fem år siden.» Hun forklarte: «Våren 1998 stoppet du meg på gaten og tilbød meg brosjyren Hva krever Gud av oss? Jeg var uhøflig mot deg, men fordi du var så blid og vennlig, fikk jeg lyst til å ta med meg brosjyren hjem og lese den. Det som stod der, gjorde dypt inntrykk på meg.» Senere fikk Tatjana besøk av to Jehovas vitner som ikke kjente Lina. På grunn av det Tatjana hadde lest i brosjyren, tok hun imot tilbudet om et bibelstudium. Da hun traff Lina igjen, i 2003, var hun allerede blitt et døpt vitne. Ja, både hun og Lina var faktisk hjelpepionerer den måneden.

En søster i Pskov i Russland fikk en notis fra avdelingskontoret med adressen til en mann som bodde på et avsidesliggende sted. Det tok henne lang tid å reise dit. Da hun endelig kom fram, fant hun ut at mannen ikke var klar over at han hadde bedt om et bibelstudium. Han hadde kjøpt et blad i en kiosk, og i dette bladet hadde han funnet en utklipt kupong fra en av traktatene våre. Mannen sa at han trodde kupongen tilbød en eller annen premie, så han sendte den inn i håp om å vinne noe. Søsteren svarte: «Du har vunnet et gratis bibelstudium!» Mannen og hans familie viste interesse, og det ble startet et bibelstudium. Studiet blir ledet to ganger i måneden, ettersom familien bor så langt unna søsterens hjemsted.

 ▪ OSEANIA

Antall land og øysamfunn: 30

Folketall: 34 355 946

Antall forkynnere: 93 718

Antall bibelstudier: 47 270

Fjorten år gamle Alyce, som bor i Australia, brukte stoff fra bladene våre når hun skrev skolestiler. En uke skrev hun en stil om temaet «Hvordan kommer det til å gå med denne verden?» Stilen redegjorde for hva Bibelens profetier sier om vår tid. Læreren spurte Alyce om hvilken religion hun tilhørte. Alyce fortalte at hun studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, og hun gav læreren noen av bladene våre.

Selv om alt dette interesserte læreren, klarte en annen lærer å overtale henne til ikke å ha noe mer med det å gjøre. Men etter at læreren hadde vært vitne til Alyces gode  oppførsel gjennom flere måneder, bestemte hun seg for å finne ut mer. Fordi hun var bekymret for at Alyce kanskje hadde rotet seg borti en farlig sekt, gikk hun på biblioteket og lånte boken Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike, som hun leste ut på en helg. Hun ble overbevist om at hun hadde funnet sannheten, så hun ringte til Alyces mor for å be om mer litteratur og begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Før det var gått en måned, gikk hun på alle møtene og hadde fått overtalt mannen sin og moren sin til å være med på søndagsmøtene. De begynte også å studere Bibelen og gjør nå fine framskritt. Etter tre måneder ble læreren udøpt forkynner og holdt sin første elevtale på den teokratiske tjenesteskolen. Noen måneder senere ble både Alyce og læreren hennes, Linda, døpt samme dag.

Tenk deg hvordan det må være å bo på en øy der man er den eneste som tilber Jehova! En søster på Marshalløyene kom i den vanskelige situasjonen da mannen hennes fikk jobb på atollen Mejatto. Naboene oppfordret henne til å gå i den protestantiske kirken, men hun avslo. I stedet konsentrerte hun seg om å undervise barna sine ved å bruke Min bok med fortellinger fra Bibelen. Hun fortalte også naboene om sin tro og bar med seg det yngste barnet sitt mens hun gikk fra hus til hus. Med tiden var det noen som viste interesse, og denne isolerte søsteren leder nå flere bibelstudier i «Krever-brosjyren». Hver måned sender hun en felttjenesterapport til sin tidligere menighet. Hun og barna tar den lange båtturen til øya Ebeye for å overvære minnehøytiden og de stevnene som blir holdt der. Medlemmer av menigheten på Ebeye sender oppmuntrende brev til henne, der de forteller om opplevelser i felttjenesten og ting de har lært på menighetsmøtene. De blir på sin side oppmuntret av den isolerte søsterens trofasthet.

Mange avsidesliggende landsbyer på Papua Ny-Guinea mangler elektrisitet. Folk der bruker enten generatorer eller  batterier for å drive elektriske apparater. For å hjelpe de andre i landsbyen til å forstå mer av Bibelen ønsket en nylig døpt søster å vise noen av de videoene som Jehovas vitner har produsert. Etter at hun hadde tjent en del penger ved å selge matvarer som hun hadde dyrket, gikk hun til en forretningskvinne som eide etTV-apparat, en videospiller og en generator, og spurte henne om hun kunne få leie disse tre apparatene. Søsteren forklarte at hun gjerne ville innby hele landsbyen til å se noen bibelske videoer som hun mente ville være til åndelig gagn for dem. Forretningskvinnen reduserte straks leien til et symbolsk beløp og sa at hun også kunne tenke seg å se videoene. Nesten alle i landsbyen kom. Etterpå sa mange at de ikke hadde hatt noen anelse om at Jehovas vitner drev sin virksomhet i så stor målestokk. De var også imponert over det verdensomfattende brorskapet, noe de ikke hadde opplevd i sitt eget trossamfunn. Søsteren fikk mange innbydelser til å komme og besøke folk som tidligere hadde avslått å snakke med Jehovas vitner, men som nå hadde lyst til å få vite mer om våre trosoppfatninger.

På Savaii, den største av de øyene som utgjør Samoa, hadde noen høvdinger forbudt Jehovas vitner å forkynne i landsbyene deres. En søster som bor i en slik landsby, stod fast for sannheten da hun skulle ordne med sønnens begravelse. Siden begravelsen skulle holdes hjemme hos henne, kom det noen brødre og søstre fra de to menighetene på øya for å hjelpe henne med å gjøre rent i hjemmet og på plassen utenfor og ordne med en generator. Folk i landsbyen var vitne til denne kjærlige hjelpen. Den måten brødrene organiserte og gjennomførte begravelsen på, var svært annerledes enn det som er skikken på Samoa.

To dager etter begravelsen holdt landsbyrådet et møte og drøftet det som hadde skjedd. Alle medlemmene av rådet var  imponert over hvordan Jehovas vitner hadde hjulpet familien, både før og etter begravelsen. Landsbyhøvdingene likte så godt den måten begravelsen var blitt gjennomført på, at de enstemmig vedtok å forandre begravelsesskikkene til Faa-Molimau a Ieova (Jehovas vitners måte). To dager senere ble den årlige høytiden til minne om Kristi død holdt i en liten Rikets sal noen kilometer unna. En del familier fra denne landsbyen kjørte i tre pickuper for å overvære høytiden. Nå kan våre brødre og søstre forkynne fritt i denne landsbyen, som er en av de største på øya. To spesialpionerer leder seks bibelstudier der. På menighetsbokstudiet er både interesserte landsbyboere og en landsbyhøvding til stede.

På Fiji satt en ung mann under et tre og tenkte over hva han skulle gjøre ut av livet sitt. Han spurte en forbipasserende om han ville komme og sette seg ved siden av ham. Den forbipasserende var tilfeldigvis en bror, som benyttet anledningen til å avlegge et vitnesbyrd. Selv om den unge mannen allerede hadde hørt om Bibelens løfte om en paradisisk jord, vakte samtalen med broren hans interesse på nytt. Han bestemte seg for å reise tilbake til den øya der moren hans bodde, og begynne å studere Bibelen. Så snart han kom dit, møtte han motstand fra familiemedlemmer som ikke likte hans nye tro, og de ødela de åkrene han hadde begynt å dyrke. Høvdingene gav ham beskjed om å flytte og sa at de ikke ville godta noen annen religion i landsbyen enn den de selv hadde. Han drog da til farens landsby på en annen liten øy. Der bygde han en kano av gammelt bølgeblikk, og hver uke padlet han flerfoldige kilometer i grov sjø for å treffe Jehovas vitner. Familien fortsatte å øve motstand, og han ble tvunget til å leve som eremitt på en isolert del av øya. Til slutt fikk han anledning til å flytte til hovedøya og bo i nærheten av en stor menighet. Han fortsetter å gjøre åndelige framskritt som udøpt forkynner.

 ▪ NORD-, SØR- OG MELLOM-AMERIKA

Antall land og områder: 56

Folketall: 857 137 983

Antall forkynnere: 3 095 083

Antall bibelstudier: 2 898 369

En søndag formiddag i september 2002 gikk en søster i USA på gjenbesøk til en butikkeier. Siden han betjente noen kunder akkurat da, ruslet søsteren rundt i butikken. Hun la merke til en kvinne som skyndte seg inn for å kjøpe en mala, hinduenes motstykke til den katolske rosenkransen. En mala består av en snor med brune perler og blir brukt for å gjenta bønner til de mange hindugudene. Kvinnen, som het Shwe, fant tydeligvis en mala hun var fornøyd med. Da var det at vår søster henvendte seg til henne og sa: «Unnskyld, kan jeg få spørre om den malaen er laget av sandeltre?»

 «Ja. Jeg har bedt til gud om en god mala, og i dag har jeg funnet den. Lukt på den!»

«Ah, den lukter jammen godt. Hvilken gud skal du be til med den?»

«Noen ganger er det Ganesha, eller så er det Shiva eller Durga. Det er dem jeg skal be til med denne malaen.»

«Kan jeg få spørre deg om du har funnet ut hvem som er den største guden?»

«Det er noe jeg er usikker på. Jeg vet ikke hvem som er den største guden.»

«Før var jeg usikker også, da jeg var hindu og tilbad disse gudene. Men nå vet jeg hvem som er Den Allmektige Gud. La meg vise deg. [Hun leser Salme 83: 18.] Jehova Gud er Den Allmektige over hele jorden. Han er større enn Shiva, Ganesha og Durga. Jeg kan lære deg om Den Allmektige Gud uten at det koster noe.»

«Vil du virkelig lære meg om den sanne Gud? I dag er alle bønnene mine blitt besvart!»

«Hvordan det?»

«Jeg har bedt hver dag om en god mala, så jeg kan finne den sanne Gud gjennom den. Jeg har også bedt om å finne en sann venn som kan hjelpe meg, for jeg har ingen. Hva heter du?»

«Jeg heter Mala, og ja, jeg kan være den vennen som gjør deg kjent med Bibelen.»

«Det er ikke til å tro at Gud har gitt meg en levende Mala!»

De to kvinnene avtalte å studere «Krever-brosjyren». Shwe kommer regelmessig på møtene og sier at hun har som mål å bli døpt.

 En misjonærsøster i Honduras som strevde med å lære spansk, besøkte en kontorbygning og leverte blad til resepsjonisten. Da telefonen ringte, trodde misjonærsøsteren at resepsjonisten bad henne sitte ned, så det gjorde hun. Hun hadde misforstått. Resepsjonisten hadde bedt henne gå. I mellomtiden hadde en kvinne på et kontor i nærheten bedt til Gud om hjelp til å gjøre slutt på et umoralsk forhold til en gift mann og finne den sanne religion. Da hun hørte stemmen til vår søster i resepsjonsområdet, trodde hun at bønnen hennes var i ferd med å bli besvart. Men da hun hørte at resepsjonisten bad søsteren gå, ble hun redd for at misjonæren skulle forsvinne før hun rakk å snakke med henne. Misjonæren fortalte senere: «Fordi jeg misforstod resepsjonisten, var jeg der fremdeles da kvinnen kom styrtende for å snakke med meg. Vi er begge overbevist om at dette skjedde under Jehovas ledelse.» Flere år tidligere hadde kvinnen lest en del av Jehovas vitners publikasjoner, og nå bestemte hun seg for å konsentrere seg helt og fullt om åndelige spørsmål. Hun har siden gjort slutt på forholdet til den gifte mannen, og nå studerer hun Bibelen og kommer regelmessig på møtene.

En spesialpionersøster i El Salvador ble sendt til en menighet som hadde et distrikt der det var lite interesse for sannheten. Hun bad til Jehova om hjelp til å finne noen interesserte. En søndag traff hun en ung mann som hun hadde en bibelsk samtale med. Han tok imot «Kunnskapsboken», og de avtalte et gjenbesøk. Søsteren gikk tilbake flere ganger, men han var aldri hjemme. Hun traff imidlertid hans kone, som ikke viste særlig interesse for Bibelen. Under det femte besøket inviterte kona henne inn, men «bare for ti minutter,» som hun sa. Søsteren spurte om hun hadde «Kunnskapsboken» for hånden. Kvinnen fant den fram, og søsteren  viste kort til noen få punkter i boken og demonstrerte et bibelstudium. Etter tre måneders studium begynte kvinnen å komme på møtene og gjøre tydelige framskritt. Hva med mannen hennes? Etter hvert ble han med på studiet. Så begynte han å gå på møtene sammen med familien. Dette paret har nå bestemt seg for å bli lovformelig gift. Utholdenhet sammen med bønn brakte gode resultater.

Margarita, som bor i Mexico, forteller om de gode resultatene hun har oppnådd ved å forkynne uformelt: «På et kurs i kjolesøm snakket jeg med en av de andre i klassen om Bibelen. Hun sa at hun hadde inntrykk av at Jehovas vitners familier levde et lykkelig liv, ettersom de alltid smilte og virket så glade. Jeg fortalte henne at dette inntrykket var riktig, og at sann lykke kommer av at man stoler på Jehova og retter seg etter bibelske prinsipper.» Margarita startet et hjemmebibelstudium med denne kvinnen, som nå kommer regelmessig på møtene og går framover i sin kunnskap om sannheten.

I Den dominikanske republikk leverte Ana en «Krever-brosjyre» til en mann som virket bekymret. Hans kone lå på sykehus og skulle gjennomgå en kreftoperasjon. Han sa at hans kone likte å lese, så han skulle ta med seg brosjyren på sykehuset. Senere traff Ana mannens kone, som sa: «Vi kan begynne å studere. Jeg er klar.» Hun fortalte senere at mens hun lå på sykehuset, bønnfalt hun Gud om å lede henne til den sanne religion. Akkurat da kom mannen hennes med «Krever-brosjyren». Hun leste den, og etterpå satte hun seg straks som mål å bli et av Jehovas vitner. Selv om hun måtte gå en time hver vei for å kunne overvære møtene i Rikets sal, gjorde hun raske framskritt og ble snart godkjent som forkynner. «Nå kan jeg oppfylle mitt løfte til Gud,» sa hun. Etter mindre enn seks måneder ble hun døpt  på områdestevnet, og hun fortsetter å tjene Jehova fylt av glede.

Martin, en 13 år gammel forkynner som bor i Paraguay, liker å forkynne uformelt. En dag da han var på vei hjem fra skolen og forkynte for en forbipasserende, la han merke til en liten pakke som lå på gaten. Han plukket den opp og oppdaget at den inneholdt penger. Siden han ikke kunne se at noen lette etter den, puttet han den i lommen. Mens han fortsatte hjemover, tenkte han: «Med disse pengene kan jeg betale undervisningsavgiften for de tre månedene jeg skylder, og jeg kan hjelpe foreldrene mine med å dekke noen av utgiftene deres.» I mellomtiden begynte han ubevisst å gå nedover en gate som ikke hørte med til den ruten han pleide å følge. Der la han merke til en mann som tydeligvis lette etter noe. Han hørte mannen si at han hadde mistet 115 000 guaranier (130 kroner), og at det var alt han hadde å leve av resten av måneden. Martin husket straks bemerkningen til en av de eldste som hadde gjennomgått dåpsspørsmålene med ham. Den eldste hadde sagt: «Du kommer til å bli satt på mange prøver, og det i enda større grad nå som du skal bli døpt.»

Martin trengte virkelig pengene. Den dagen hadde han ikke engang hatt nok å spise mens han var på skolen, og han hadde ingen muligheter til å betale undervisningsavgiften. Men uten å tvile på at han gjorde det rette, bad Martin mannen om å fortelle en gang til hvor mye penger han hadde mistet. Det var nøyaktig det beløpet Martin hadde funnet. Martin gav ham pengene sammen med en traktat og fortalte ham at han var et av Jehovas vitner. Mannen ble svært glad, og han omfavnet Martin og takket ham om og om igjen. Han gav Martin adressen sin, så han kunne komme og besøke ham. Martin ble døpt samtidig med foreldrene sine på et kretsstevne for ikke lenge siden.

 ▪ ASIA OG MIDTØSTEN

Antall land og områder: 47

Folketall: 3 931 574 927

Antall forkynnere: 568 370

Antall bibelstudier: 417 308

På grunn av et helseproblem kunne ikke Kumiko, en pionersøster som bor i nærheten av Tokyo i Japan, gå så mye fra hus til hus som tidligere. Derfor brukte hun mer tid på å forkynne pr. brev. Andre forkynnere i menigheten hennes gav henne adresser til slike som var vanskelige å få kontakt med fordi de sjelden var hjemme. Hun skrev brevene, og forkynnerne i menigheten leverte dem. Det gikk over et år uten at hun fikk noe svar. Likevel fortsatte hun trofast å skrive. Til slutt, etter at hun hadde skrevet omkring 1500 brev, fikk hun et postkort der det stod: «Takk  for brevet. Jeg er svært interessert i det du sa. Jeg er ledig på følgende dager og ser fram til at du kontakter meg.» Med gledestårer i øynene besøkte hun denne personen, og det ble straks startet et bibelstudium. Hun sier: «Til å begynne med kvidde jeg meg for å skrive brev, men nå er jeg sikker på at hvis vi leter tålmodig etter sauelignende mennesker, vil Jehova velsigne de anstrengelsene vi gjør oss.»

En formiddag da en søster i India gikk fra hus til hus, banket hun på en dør. En kvinne med et trist uttrykk i ansiktet kom og åpnet. To små barn satt på gulvet med tomme tallerkener foran seg. Vår søster fortalte om det trøsterike budskapet om Guds rike og dets velsignelser, og kvinnen lyttet oppmerksomt. I mellomtiden bad de sultne barna flere ganger om at moren måtte gi dem mat. Hun sa nei. Søsteren sa at hun godt kunne vente til barna hadde fått mat. Da begynte kvinnen å gråte og fortalte at maten inneholdt gift. Hun skulle akkurat til å gi den til barna da hun hørte at det banket på døren. Fordi hun opplevde store problemer i familien, blant annet fordi mannen hennes var en dranker, hadde hun bestemt seg for å ta livet av seg selv og de to små jentene sine. Da søsteren hørte dette, kastet hun maten i søppelet, løp til en butikk i nærheten og kjøpte matvarer til familien. Sammen tilberedte de maten og gav den til barna. Budskapet om Riket var til stor trøst for denne kvinnen. Hun tok imot tilbudet om et bibelstudium og er nå et døpt Jehovas vitne. De to små barna er med henne på møtene. Nylig begynte mannen hennes å gå på møter, og han gjør fine framskritt.

SARS! Det ordet skapte frykt hos mange på Taiwan. Innbyggerne så med uro på nyhetsreportasjer om hvordan denne sykdommen hadde herjet i Hongkong. Så rammet  den Taiwan! Flere sykehus måtte isoleres på grunn av smittespredningen, og mange mennesker var engstelige for at de skulle bli de neste ofrene. Allerede før myndighetene krevde det, sørget avdelingskontoret for at menighetene skaffet seg termometre, slik at brødrene kunne ta temperaturen på alle som overvar møtene.

Så bad myndighetene alle registrerte trossamfunn om å la være å forkynne i visse boligområder. Et spesielt program på tjenestemøtet hjalp brødrene til å forstå hvordan de kunne gjøre visse justeringer for å unngå vanskeligheter. En spesialpioner fulgte forslaget om å gå tilbake til alle som hadde vist den aller minste interesse. Som følge av det fikk hun flere bibelstudier enn før. Nå gjør flere av dem hun studerer med, fine framskritt. Hun sa: «Det som i utgangspunktet var en ugunstig situasjon, førte til at tjenesten min ble mer produktiv.»

En søster på Kypros som var ute i felttjenesten, traff en kvinne som sa at hun hadde det travelt. Gjennom et åpent vindu fortalte søsteren ganske kort hva det gjaldt, leste Salme 72: 12—14 og sa at hun kunne komme tilbake en gang det passet bedre. Da hun gjorde som hun hadde sagt, ble hun overrasket over å få høre at kvinnen hadde ventet ivrig på at hun skulle komme tilbake. Hvorfor? Kvinnen hadde funnet stor trøst i det skriftstedet som ble lest — hun hadde tenkt på det hele dagen. Søsteren tilbød henne et hjemmebibelstudium, og kvinnen tok med glede imot tilbudet. Nå sier kvinnen at hun setter pris på det hun lærer ut fra Guds Ord.

Polo, en mann i Kambodsja, begynte å studere sammen med en misjonær og gjorde fine framskritt. Han gikk på alle de fem menighetsmøtene i Phnom Penh. Så fikk han  beskjed av arbeidsgiveren sin om å flytte til Battambang, en by nær den thailandske grensen. Det er ikke noen menighet der, så Polo gav mobiltelefonnummeret sitt til den broren som studerte med ham, og de fortsatte å studere pr. telefon i 30 minutter hver onsdag og fredag. Polo hadde også lyst til å være med på å kommentere på Vakttårn-studiet. Fordi menigheten var langt unna, skrev han ned tre—fire svar til neste ukes studium og gav dem til bokstudietilsynsmannen sin for at de skulle bli lest opp på møtet. Hans iver har vært til oppmuntring for forkynnerne i menigheten. Han prøver også å forkynne for dem han møter. På bussen til og fra Phnom Penh forkynner han ofte for medpassasjerer og oppfordrer dem til å komme på møtene. Hans neste mål er å bli udøpt forkynner.

To søstre i Mongolia traff en mann som var omkring 30 år. Han bad dem vente, gikk inn i huset og kom tilbake med to bøker: Menneskets søken etter Gud og Det største menneske som noen gang har levd. Han sa at han hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner i Polen tolv år tidligere. Da han kom tilbake til Mongolia i 1993, skrev han straks et brev der han bad om å få besøk av Jehovas vitner. Men på den tiden fantes det ingen vitner i Mongolia, så han fikk ikke noe besøk. Senere drog han til India for å studere ved et universitet, og der ble han værende i fem år. I de årene, fra 1994 til 1998, hadde han ingen kontakt med Jehovas vitner. Så reiste han tilbake til Mongolia, der han endelig klarte å få kontakt med brødrene. Det ble på nytt startet et hjemmebibelstudium, og i april 2003 overvar han sitt første møte. Nå studerer han ivrig «Krever-brosjyren».

En buddhistisk kvinne på Sri Lanka overrasket to forkynnere ved å ta hjertelig imot dem og invitere dem inn.  Hun sa til og med at de var svaret på hennes bønner. Hun forklarte at den unge datteren hennes nylig hadde begått selvmord fordi hun hadde gitt henne tukt. Den buddhistiske presten som hun oppsøkte for å finne trøst, sa til henne at datteren nå ville bli gjenfødt og komme tilbake for å hevne seg på henne. Dette skremte kvinnen. En av vennene hennes nevnte at de kristne ikke tror på slike ting, så denne kvinnen bad til Gud om at hun måtte få møte en sann kristen. Hun trodde at Gud ville sende en katolikk, men i stedet var det to Jehovas vitner som kom på besøk og trøstet henne med Bibelens sannhet. Hun studerer nå Bibelen trass i motstand fra den buddhistiske presten.

En ung kvinne i Kirgisistan hadde tilhørt den evangeliske kirke i mange år. Når hun leste i Bibelen, la hun merke til at det var forskjell mellom det som stod skrevet der, og det hun hadde lært i kirken. Hun kunne for eksempel ikke forstå kirkens lære om at Jesus Kristus både er Faderen og Sønnen. Hun var overbevist om at en sønn må ha en far, så hun bad inderlig til Jesu Kristi Far om hjelp til å få svar på de bibelske spørsmålene sine. Neste dag kom to Jehovas vitner for å besøke henne. De spurte: «Har du tenkt over hvem Jesus lærte disiplene å be til, og hvilket navn han sa at de skulle hellige?» Hun husket forundret at hun dagen før hadde bedt til Jesu Kristi Far om å få svar på nettopp de spørsmålene. Etter samtalen var hun ikke i tvil om at Gud hadde besvart bønnen hennes. Kvinnen tok imot tilbudet om et regelmessig bibelstudium og begynte å gå på Jehovas vitners møter. Da hun lærte at Jehova er Jesu Far, begynte hun å be til ham ved å bruke hans personlige navn. Hun gjør nå åndelige framskritt og forteller slektningene sine om det hun lærer.

 ▪ AFRIKA

Antall land og områder: 56

Folketall: 755 145 559

Antall forkynnere: 950 321

Antall bibelstudier: 1 666 518

På mange lengre bussreiser i Zambia blir passasjerene underholdt med videoer som ofte har et voldelig og umoralsk innhold. Da misjonærekteparet Ruth og Richard reiste med buss til hovedstaden, spurte de sjåføren om det ville være mulig å vise videoen «Bibelen — dens innflytelse i ditt liv». Han gikk med på det. «Vi kunne se at passasjerene fulgte godt med,» fortalte Ruth. «Etterpå snakket vi med dem og tilbød dem traktater og blad. Reaksjonen var veldig positiv.» Ekteparet spurte sjåføren om han ville vise videoen igjen. De tenkte at han kanskje ville vise den senere, men han spolte  den straks tilbake og spilte den på nytt. Richard sa: «Passasjerene likte å se videoen om igjen, og vi var glad for at vi tok initiativet til å spørre.»

Miranda, en tenåringselev i Malawi, viste boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv til en klassekamerat i et friminutt på skolen. En lærer overhørte samtalen og kalte Miranda inn på kontoret sitt. Han spurte henne om hvorfor hun hadde sagt til venninnen sin at hun burde gifte seg. Miranda svarte at hun ikke hadde sagt at venninnen burde gifte seg. Hun hadde derimot snakket om hvordan boken kunne hjelpe familier til å oppnå sann lykke. Læreren ble rasende og skrek til Miranda: «Du er for ung til å drive med ekteskapsrådgivning!»

Nedslått og skjelvende forlot Miranda lærerens kontor. To dager senere kalte læreren henne igjen inn på kontoret sitt. Miranda forteller hva som så skjedde: «Læreren sa at han var lei seg for at han var blitt så sint, og han fortalte meg at han og hans kone hadde kranglet masse og til slutt var blitt separert. Han bad om å få en slik bok som den jeg hadde vist klassekameraten min. Jeg lot ham med glede få en. To uker senere fortalte han meg at det var en nyttig bok, og at han hadde gitt den til sin kone. Med tiden ble han og hans kone gjenforent.»

En eldre mann i Sør-Afrika som het Eric, hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner i mange år, men fordi han røykte, gjorde han ikke åndelige framskritt. Etter at hans kone var blitt døpt, bestemte han seg for at han også ville sette seg det målet. Han laget seg flere fotokopier med teksten i 2. Korinter 7: 1 skrevet i stor skrift. Skriftstedet lyder: «Da vi har disse løftene, dere elskede, så la oss rense oss for enhver besmittelse av kjød og ånd, idet vi fullkommengjør hellighet i Guds frykt.» Eric hengte opp fotokopiene på strategiske  steder rundt om i leiligheten. Hver gang han følte trang til å tenne en sigarett, leste han skriftstedet og bad om Jehovas hjelp til å slutte å røyke. Som følge av det har han klart å holde opp å røyke i over ti måneder. Han er nå udøpt forkynner og planlegger å bli døpt på det neste områdestevnet.

Da en misjonærsøster på øygruppen Seychellene ventet på en ferge, la hun merke til en kvinne som satt for seg selv. Selv om søsteren var utslitt etter en hel dag i tjenesten, henvendte hun seg til kvinnen og tilbød henne en traktat. Kvinnen tok imot den og fortalte at hun var hindu. Noen dager senere møttes de igjen, på gaten, og kvinnen tok imot tilbudet om et bibelstudium. Hennes mann, en lege, var katolikk, men etter å ha lest Menneskets søken etter Gud gikk han med på å være med på studiet. En kveld inviterte ekteparet søsteren og hennes mann på en spesiell grillfest. Begge to brente sine religiøse bilder og grillet maten over ilden! Snart begynte de å komme på møtene og delta i felttjenesten. Etter at de var blitt døpt, begynte begge som hjelpepionerer. Siden øya er liten, er broren en kjent person i lokalsamfunnet. «Legen er nå blitt prest,» sier noen for spøk. Han tjener nå som menighetstjener, og hans kone er alminnelig pioner.

Ishmael lærte seg tegnspråk for å kunne hjelpe døve i Zimbabwe til å lære sannheten å kjenne. En dag da han reiste med buss, så han en døv kvinne som tigget penger av passasjerene. Ishmael forkynte for henne og avtalte å møte henne igjen. Da kvinnen ble spurt om hva hun hadde lært i kirken om årsaken til at hun er døv, svarte hun: «De sier at det er Guds vilje at jeg skal være døv.» Ishmael forklarte for henne at det ikke er Guds vilje at folk skal være døve, men at slike funksjonshemninger er en følge av nedarvet synd og ufullkommenhet. Han forklarte også at Gud snart skal fjerne alle fysiske plager. Kvinnen svarte: «Jeg har lyst til å finne ut  hvorfor kirken har lært meg løgner.» Da Ishmael traff henne for tredje gang, sa hun: «Fra nå av er jeg en av dere. Jeg vil ikke lenger høre på løgner.» Det blir ledet et bibelstudium med henne, og hun kommer regelmessig på menighetsmøtene og håper at hun snart skal være skikket til å bli udøpt forkynner.

I Ghana må mange anstrenge seg så hardt for å tjene til livets opphold at de har lite tid til å tenke på åndelige spørsmål. En pionersøster henvendte seg til en ung mann i hus-til-hus-arbeidet og bad om bare fem minutter av hans tid til en bibelsk samtale. Han svarte: «Jeg har det alltid travelt på dagtid. Jeg kommer først hjem etter klokken åtte om kvelden for å sove.»

Søsteren spurte: «Er det mulig å bruke litt av den tiden da du pleier å sove, til et bibelstudium?»

Han sa: «Bare hvis du kommer etter klokken åtte.» Dagen etter drog søsteren og hennes mann til mannens hus nøyaktig klokken åtte. Han hadde akkurat kommet hjem fra arbeidet. Det ble startet et bibelstudium, og han begynte snart å komme på møtene. Senere ble han skikket til å være udøpt forkynner og ble med tiden døpt. De forandringene han gjorde i livet sitt, gjorde så dypt inntrykk på hans kone at hun også gikk med på å studere Bibelen, og hun ble snart skikket til å være udøpt forkynner. Naboene og de fleste av dem som kjente til den unge mannens tidligere livsstil, kunne knapt tro sine egne øyne da de så ham forkynne fra hus til hus. Mange ville gjerne vite hva det var som kunne føre til en så stor forandring hos en person som var kjent for å drikke seg full, stjele og bruke narkotika. Resultatet var at 22 personer i byen bad om å få et bibelstudium. Tolv av dem kommer allerede regelmessig på menighetsmøtene og kan snart bli skikket til å være udøpte forkynnere.

[Bilde på side 43]

Steponas og Edvardas i Litauen

[Bilde på side 47]

Alyce og læreren hennes, Linda, i Australia

[Bilde på side 51]

Mala i USA

[Bilde på side 56]

Kumiko i Japan

[Bilde på side 61]

Ruth og Richard i Zambia