Guyana

«Vannets land» — slik kan man oversette navnet «Guyana». Dette søramerikanske landets sørgrense ligger bare 130 kilometer nord for ekvator. «Guyana» er virkelig et passende navn, for mer enn 40 elver og utallige bielver er med på å lede vannet ut fra regnskogene og junglene som utgjør en stor del av Guyanas 215 000 kvadratkilometer store område. Noen av disse elvene utgjør en del av grensen mot Guyanas naboland — Brasil, Surinam og Venezuela. Elvene er også livsviktige forbindelseslinjer til innlandet, der landsbyer og gårder ligger spredt langs elvebreddene. Ja, både Guyanas handel og historie — også historien til Jehovas folk — er nær forbundet med disse vannveiene.

Fra vest til øst er de fire viktigste elvene Essequibo, Demerara, Berbice og Courantyne. Den lengste av dem, Essequibo, er cirka 1000 kilometer lang, munningen er 30 kilometer bred, og det ligger 365 øyer i den. En av disse, Fort Island, var sete for regjeringen i den nederlandske kolonitiden. Disse hovedelvene har sitt utspring i innlandsfjellene i sør og renner nordover før de til sist snor seg over den smale kystsletten og munner ut i Atlanterhavet. Elvevannet danner underveis noen av verdens flotteste fossefall. Et eksempel er Kaieteur-fossen, der den 120 meter brede Potaro-elven, som  munner ut i Essequibo, har en fallhøyde på 226 meter i ett enkelt fossefall.

Guyana har mange naturperler og er derfor et paradis for dem som er glad i naturen. Vannveiene i Guyana er tilholdssteder for kjempestore amerikaotere, svartkaimaner og arapaimaer, som er blant de største ferskvannsfiskene som er oppdaget. Disse veldige rovfiskene kan ånde i luft, og de kan bli opptil 3 meter lange og veie over 200 kilo. I de skyggefulle skogene streifer jaguarer stille omkring, og brølaper brøler oppe fra trærne, som også er tilholdssted for over 700 fuglearter, deriblant harpyørner og praktfulle fargerike papegøyer og tukaner.

Guyana har en befolkning på omkring 770 000. Befolkningen omfatter indere som er etterkommere av kontraktarbeidere fra India, afroamerikanere som stammer fra afrikanske slaver, indianere (arawak, karib, wapixana og warrau) og slike som er av blandet herkomst. Det snakkes kreolspråk over hele landet, men det er engelsk som er det offisielle språket, noe som gjør Guyana til det eneste engelsktalende landet i Sør-Amerika.

Sannhetens vann når Guyana

Rundt år 1900 begynte livgivende «vann» som kan slokke folks åndelige tørst, å sive inn i Guyana. (Johannes 4: 14) En mann ved navn Peter Johassen, som arbeidet i en leir for tømmerhoggere ved Courantyne-elven, fikk et eksemplar av Zions Vagt-Taarn. Han fortalte om det som stod i bladet, til en mann som het Elgin, som skrev til Selskapet Vakttårnet for å få mer bibelsk litteratur, blant annet boken Tidsaldrenes Plan. Selv om Elgin ikke holdt fast ved de sannhetene han hadde lært, fikk han andre til å bli interessert i dem. Dette førte til at det ble dannet en liten gruppe i New Amsterdam, som ligger ved munningen av Berbice.

 Omtrent samtidig med dette hadde en mann ved navn Edward Phillips i Georgetown, hovedstaden i Guyana, fått tak i litteratur utgitt av de internasjonale bibelstudentene, som Jehovas vitner da var kjent som. Phillips var ivrig etter å fortelle andre om det han lærte, så han samlet regelmessig familie og venner hjemme hos seg til uformelle drøftelser av Bibelen. I 1908 skrev han til Selskapet Vakttårnet og bad om at det måtte bli sendt en representant til Guyana, som da het Britisk Guiana. * Fire år senere kom Evander J. Coward og holdt bibelske foredrag for hundrevis av mennesker i rådhusene i Georgetown og New Amsterdam.

Phillips’ sønn, Frederick, skriver om Cowards besøk: «Bror Coward ble snart en velkjent skikkelse i Georgetown, og det budskapet han forkynte, fikk interesserte til å slutte seg til vår gruppe av bibelstudenter. På den tiden drøftet vi blant annet bøkene Tidsaldrenes Plan og Den nye Skabning. Det ble snart for trangt hjemme hos oss, så i 1913 leide vi et rom i andre etasje i Somerset House i Georgetown. Det kom til å tjene som menighetens møtelokale fram til 1958.» I 1914 stilte Edward Phillips igjen sitt hjem til rådighet, denne gangen som Guyanas første avdelingskontor. Han ble utnevnt til å lede arbeidet ved kontoret og fortsatte med det til han døde i 1924.

I 1916 ble det satt fart i forkynnelsesarbeidet da man begynte å vise «Skapelsens fotodrama», en forestilling med både  lysbilder og levende bilder. «På den tiden kunne vi glede oss over fred og åndelig velstand,» skriver Frederick. «Lokalavisene trykte til og med en serie med prekener av Charles T. Russell, en av dem som stod i spissen for bibelstudentenes arbeid.»

I 1917 hadde stemningen i Guyana endret seg. Landet var grepet av krigshysteri, og en framstående geistlig anmodet folk inntrengende om å be for britene og deres allierte. I et brev til pressen redegjorde Coward for verdenssituasjonen i lys av Bibelens profetier. Og i rådhuset i Georgetown holdt han et kraftfullt foredrag med tittelen «Babylons murer brytes ned».

«Prestene ble så oppbrakt over dette at de fikk myndighetene til å utvise bror Coward og nedlegge forbud mot en rekke av våre publikasjoner, et forbud som varte helt til 1922,» heter det i en artikkel i Vakttårnet for 15. februar 1984. Det var likevel mange som respekterte Coward for det  modige vitnesbyrdet han avla. Ja, da han drog, stod de langsmed kaien og ropte: «Han var den eneste som forkynte sannheten.» Det var til og med en del havnearbeidere som truet med å streike i protest mot utvisningen av Coward, men brødrene rådde dem til å la være.

Etter den første verdenskrig ble bibelstudentene stilt overfor en mer snikende prøve som en tid hindret utbredelsen av sannheten om Riket. En tidligere bror som hadde vært en del av staben ved hovedkontoret i Brooklyn, men som var blitt en frafallen, besøkte Guyana en rekke ganger i et forsøk på å få bibelstudentene der til å forlate organisasjonen.

Den ovennevnte Vakttårn-artikkelen sier: «En tid var bibelstudentene i landet splittet i tre grupper, en gruppe som var lojal overfor organisasjonen, en gruppe som var i opposisjon til den, og en tredje gruppe som ikke visste hva den skulle gjøre. Det var imidlertid bare den lojale gruppen som hadde Jehovas velsignelse, og den erfarte med tiden fremgang.» Noen av dem som var lojale, var Malcolm Hall og Felix Powlett, som var blitt døpt i henholdsvis 1915 og 1916. De fortsatte begge å tjene Jehova nidkjært og levde til de var godt oppe i 90-årene.

George Young fra hovedkontoret kom i 1922 til Guyana for å oppmuntre de trofaste brødrene, og han ble der i omkring tre måneder. «Han arbeidet utrettelig,» sa Felix Powlett. Youngs bibelkunnskap, kraftige stemme og ubesværede gester og de visuelle hjelpemidlene han brukte, fikk mange til å undersøke Guds Ord nærmere. Vagttaarnet for februar 1923 skrev på bakgrunn av  Youngs rapport om «en sterkt forøket interesse for sannheten i denne del av verden, en større tilslutning ved alle offentlige møter, så salene er overfylte, samt en tilsvarende forøkelse av brødrenes nidkjærhet og hengivenhet». I Somerset House var det for eksempel gjennomsnittlig 100 personer til stede på møtene, enda det den gangen bare var omkring 25 forkynnere av Riket i landet.

I hvert fall fra 1923 gjorde brødrene også en innsats for å nå folk som bodde lenger inne i landet. Alt de tok med seg, var gjerne hengekøyer og litteratur, for de satte sin lit til at gjestfrie mennesker kom til å gi dem noe å spise. Hvis noen tilbød dem tak over hodet, overnattet de der. Ellers bandt de opp hengekøya under en stor gren på et tre og tilbrakte natten der — ofte i selskap med plagsomme myggsvermer. Neste morgen drøftet de gjerne et skriftsted fra Daglig himmelsk manna, en bok som var utgitt av Jehovas organisasjon. Så gikk de videre langs en vei eller en sti eller fikk haik med en båt til neste tettsted.

I tiden fram mot den annen verdenskrig fortsatte man å anstrenge seg for å nå dem som bodde i mer avsidesliggende områder. Men da krigen kom, ble det innført rasjonering på bensin, og det begrenset reisevirksomheten. Flere år før dette, i 1931, hadde bibelstudentene antatt navnet Jehovas vitner. De små gruppene av bibelstudenter som var spredt langs kysten, tok med begeistring imot det nye navnet og viste sin iver ved å øke sin tjeneste. Senere i 1930-årene begynte forkynnerne å bruke grammofoner og grammofonplater med bibelske foredrag i forkynnelsen. Frederick Phillips, som ledet virksomheten ved avdelingskontoret på den tiden, skriver: «Den gangen fantes det ingen radioer i landsbyene, og det første tegnet på vårt nærvær i en landsby var musikken som lød fra høyttalerne våre gjennom den stillestående tropiske luften. Musikken ble etterfulgt av de innspilte foredragene.  Nesten alle på stedet flokket seg rundt oss; noen kom i bare pyjamasen.»

Radiostasjoner bidrog også til å utbre det gode budskap. I Guyana var det en stasjon som kringkastet budskapet om Riket hver søndag og onsdag. Dette gikk selvsagt ikke upåaktet hen hos Satan, som benyttet seg av den nasjonalistiske glød under den annen verdenskrig til å gripe forstyrrende inn i arbeidet.

Den annen verdenskrig og virksomheten etterpå

I 1941, under den annen verdenskrig, var det 52 forkynnere av Riket i Guyana. Det samme året ble Vagttaarnet og Ny Verden (nå Våkn opp!) forbudt. I 1944 ble forbudet utvidet til å omfatte all litteratur som var utgitt av Jehovas folk. En rapport i Vakttårnet i 1947 opplyste at til og med bibler som ikke inneholdt Jehovas vitners kommentarer, men som helt enkelt var vanlige bibeloversettelser som publiseres av andre bibelselskaper, var forbudt, det vil si for Jehovas vitner.

I april 1946 avla Nathan Knorr fra hovedkontoret et besøk i Guyana. William Tracy, som nylig hadde gjennomgått Gilead, kom sammen med ham. De kom for å oppmuntre brødrene og for å henstille til regjeringen å oppheve forbudet. På et møte i Georgetown sa bror Knorr til de 180 som  var til stede (brødre og interesserte), at Jesu første disipler ikke hadde noen forsyninger av bibler og bøker som kunne ha vært til hjelp for dem i forkynnelsen. Likevel velsignet Jehova dem med en bemerkelsesverdig framgang. Hvorfor? Fordi de fortsatte å forkynne. Skulle så ikke Gud gjøre det samme for sine tjenere i dag når de iherdig fortsatte forkynnelsesarbeidet? Selvsagt ville han det!

Imens fortsatte brødrene å benytte lovlige midler for å få slutt på forbudet. Mindre enn ett år etter at krigen var slutt, samlet de for eksempel 31 370 underskrifter på en petisjon som inneholdt en protest mot forbudet. Petisjonen ble lagt fram for regjeringen. Dessuten utgav Jehovas organisasjon et flygeblad for at folk i Guyana skulle bli kjent med de faktiske forhold. Overskriften lød: «BIBELEN FORBUDT I BRITISK GUIANA — 31 000 PERSONER UNDERSKRIVER PETISJON TIL GUVERNØREN for å få gjenopprettet tilbedelsesfrihet for alle koloniens innbyggere, uten hensyn til trosbekjennelse.»

 Bror Knorr hadde også et møte med koloniministeren, W.L. Heape, for å forsøke å få opphevet forbudet. Ved slutten av den 30 minutter lange samtalen gav bror Knorr ministeren boken «Sannheten skal frigjøre eder» og bad ham om å lese den grundig. Ministeren lovte å gjøre det. Dessuten kunne han fortelle bror Knorr at forbudet mot litteraturen vår faktisk ble tatt opp til ny behandling av ni medlemmer av eksekutivkomiteen i samme øyeblikk! Dette viste seg å stemme, for i juni 1946 utstedte guvernøren en kunngjøring som gjorde slutt på forbudet.

Kort tid senere ble 130 støvete kartonger som inneholdt 11 798 bøker og brosjyrer, utlevert til brødrene. Forkynnerne av Riket, som nå var 70 i tallet, var så begeistret over at de igjen kunne tilby litteratur, at de distribuerte hele partiet på bare ti uker. I august begynte brødrene også å forkynne på gaten, noe som gav flotte resultater. ’Det ble levert blad nesten like hurtig som det ble solgt lokalaviser,’ skriver avdelingskontoret.

Også mens litteraturen var forbudt, fortsatte brødrene å få verdifull åndelig føde, delvis takket være en bror som arbeidet ved hovedpostkontoret i Georgetown. Han skriver: «Jeg følte meg forpliktet til å sørge for at numrene av Vakttårnet kom fram til avdelingskontoret. Søstre hjalp til med maskinskrivning og stensilering av studieartiklene, og artiklene gikk så på omgang i familiene til bruk på menighetens møter.»

 Nye misjonærer setter fart i arbeidet

Når man skifter gir på en akselererende bil, vil den kunne gå enda fortere. I Guyana «skiftet man gir» når det gjaldt forkynnelsesarbeidet, da misjonærer som var opplært ved Gilead, kom til landet i midten av 1940-årene. Blant dem var William Tracy, som hadde gjennomgått den tredje klassen, og John og Daisy Hemmaway og Ruth og Alice Miller, som hadde gjennomgått den femte klassen. Disse nidkjære vitnene delte den verdifulle erfaringen de hadde fått på Gilead, med de lokale brødrene og var gode eksempler i felttjenesten.

Bror Tracy var opptatt av dem som bodde i avsidesliggende områder. Han skrev: «Jeg utspeidet landet og gjennomførte en rekke turer opp og ned langs kysten og oppover elvene for å komme i kontakt med interesserte mennesker på isolerte steder og for å skape interesse hos nye. Jeg reiste med tog langs kysten, og ellers brukte jeg buss, sykkel, store elvebåter, små båter og til og med kano.»

Misjonærene hjalp også pionerene i landet til å ordne seg slik at de kunne gjennomarbeide distriktet systematisk og om mulig utvide sitt virkefelt og tjene i områder som det ikke var blitt forkynt i tidligere. Vi må huske at det i 1946 var bare fem menigheter i Guyana og et høydepunkt på 91 forkynnere. Men en slik utfordring er ikke for stor for dem som får kraft av Guds ånd. — Sak. 4: 6.

Mange av de pionerene som samarbeidet med misjonærene på denne tiden, var eldre mennesker. Til tross for sin alder la de en svært fin ånd for dagen. Blant brødrene var Isaac Graves, George Headley, Leslie Mayers, Rockliffe Pollard og George Yearwood. Noen av søstrene var Margaret Dooknie, Ivy Hinds, Frances Jordan, Florence Thom, Atalanta Williams og Princess Williams (disse to var ikke i slekt). Utstyrt med bøker, brosjyrer og blad reiste de lange veier med budskapet om Riket.

 Ivy Hinds (nå Wyatt) og Florence Thom (nå Brissett) ble bedt om å tjene i den lille byen Bartica ved Essequibo-elven, som ligger omkring 80 kilometer fra kysten. Byen er innfallsporten til gull- og diamantfeltene i innlandet. Det var bare én bror som bodde der. John Ponting, som var avdelingstilsynsmann og kretstilsynsmann den gangen, skriver: «Før det var gått to måneder, var det 20 personer som var til stede på møtene, og det var 50 som overvar minnehøytiden.» En av dem som tok imot sannheten, var en mann som het Jerome Flavius. Han var blind. «Det gikk ikke lang tid før han kunne holde taler uten hjelp på grunnlag av det stoffet Ivy Hinds hadde lest høyt for ham et tilstrekkelig antall ganger,» sier John.

Pionersøstrene Esther Richmond og Frances Jordan var i slutten av 60-årene, men de lærte seg å sykle for å kunne nå over et større distrikt. «Margaret Dooknie, som hadde vært pioner i så mange år at hun var kommet ut av tellingen, gikk noen ganger helt til hun ble så sliten at vi fant henne sovende på en benk i en park,» forteller bror Ponting. «Vi kommer aldri til å glemme slike mennesker.»

Det var mange yngre som ble ansporet av misjonærenes og de eldre pionerenes gode eksempel og selv sluttet seg til pionerenes rekker. Som et resultat av all denne virksomheten var det flere som kom i sannheten, og det ble opprettet grupper og menigheter i ulike deler av landet. I 1948 var det 220 forkynnere i Guyana. I 1954 var dette tallet steget til 434. Da hadde den gruppen av brødre fra Kitty-Newtown som hadde møter i Somerset House, vokst til å bli så stor at de kunne opprette en egen menighet — Newtown menighet — den andre i hovedstaden. I dag er det ni menigheter i Georgetown.

Høyttalervogner, syklister og esler

I begynnelsen av 1950-årene var det noen brødre som, under ledelse av avdelingskontoret, holdt foredrag utendørs i  alle deler av Georgetown, vanligvis på lørdagskvelder og søndagsettermiddager. De brukte en transportabel høyttalervogn som de selv hadde laget. På den hadde de en kraftig forsterker, to store høyttalere, høyttalerstativer og ledninger. Albert Small, som ble døpt i 1949, forteller: «Om dagen stod det et skilt der hvor møtet skulle holdes. På det stod det ’Få svar på dine bibelske spørsmål’ og også klokkeslettet da møtet skulle holdes. Det var mange som kom på disse foredragene, og noen av dem kom senere i sannheten.»

I begynnelsen av 1954 holdt Nathan Knorr og hans sekretær, Milton Henschel, foredrag på Globe kino i Georgetown, og tilstrømningen viste at det var gode muligheter for ytterligere vekst. John Ponting var til stede. Han skriver: «Alle de 1400 sitteplassene var besatt, og det var ytterligere 700 som lyttet til programmet utenfor, hvor vi hadde satt opp ekstra høyttalere — helt til et kraftig regnvær tvang mange til å presse seg inn. Vi bekjentgjorde programmet ved hjelp av en parade med syklister utstyrt med plakater. Etter  mørkets frambrudd kunngjorde vi det ved hjelp av et stort opplyst skilt som ble trukket av et esel. Ved siden av gikk en bror som gav opplysninger om programmet ved hjelp av en forsterker.»

Flere turer til innlandet

Da William Tracy tjente som avdelingstilsynsmann, oppfordret han brødrene til å nå dem som bodde i avsidesliggende strøk. Selv besøkte han steder i distriktet rundt elvene Essequibo og Berbice og arrangerte kretsstevner for de små gruppene og menighetene som lå i dette området. Stevnene ble som regel holdt i kinoer og på kommunale skoler, men kinoene var gjerne de eneste lokalene som var store nok. Ved et stevne som ble holdt i 1949 i en kino i Suddie, nær munningen av Essequibo, gjorde det offentlige foredraget «Helvete brukt som et skremmemiddel» et sterkt inntrykk på folk. Noen begynte å omtale Jehovas vitner som kirken uten helvete.

I 1950 fikk William Tracy, som da var nygift, i oppgave å tjene i USA. John Ponting etterfulgte ham som både avdelingstilsynsmann og reisende tilsynsmann. John hjalp også til med å gjennomarbeide noe av elvedistriktet. Brødrene reiste gjerne med de vanlige transportbåtene. Når de som bodde i landsbyer langs elven, padlet ut i kanoene sine for å utveksle post med det omreisende postkontoret, bad brødrene om å få bli med dem i land og stolte på at noen ville gi dem mat og husly. Så forkynte de i landsbyen, og om kvelden kunne de nyte godt av den gjestfrihet som en av familiene viste dem. Neste dag var det så noen som padlet dem nedover elven, slik  at de kunne forkynne i neste landsby. En ettermiddag besøkte noen brødre et sagbruk. Sagmesteren stanset arbeidet, samlet mennene og gav brødrene lov til å holde en 15 minutters tale for dem. Alle arbeiderne tok imot litteratur.

Thomas Markevich, som hadde gjennomgått den 19. klassen ved Gilead, ble i juli 1952 bedt om å tjene i Guyana. Også han reiste inn til uberørte distrikter. Thomas forteller: «Det gir en helt spesiell glede å forkynne Rikets budskap for noen som aldri har hørt det før. Men noen ganger kan man få seg en skikkelig overraskelse, slik jeg gjorde. Jeg reiste først oppover Demerara-elven med elvebåt og gikk så innover i jungelen. Langt om lenge fikk jeg øye på en liten hytte. Han som bodde der, hilste på meg, inviterte meg inn, lot meg få sitte og lyttet til det jeg hadde å si. Da jeg så meg rundt, oppdaget jeg til min store forbauselse at veggene i hytta var tapetsert med sider fra numre av Vakttårnet, som alle skrev seg fra 1940-årene! Verten min hadde åpenbart vært i kontakt med budskapet om Riket før, muligens på en elvebåt eller i Georgetown eller Mackenzie.»

Misjonæren Donald Bolinger var den første som foretok den strabasiøse reisen innover i landet til Kaieteur-fossen. Mens han forkynte for indianerne, traff han en offentlig tjenestemann som arbeidet sammen med dem. Med tiden innviet denne mannen sitt liv til Jehova og tok seg av den gruppen som senere ble opprettet der. Noen forkynnere flyttet på grunn av sitt verdslige arbeid til isolerte områder,  for eksempel til steder hvor man drev diamant- eller gullgruver. Til tross for at de var isolert, forkynte de gjerne fra hytte til hytte i leirene. Hvordan klarte de å holde seg åndelig sterke? De holdt fast ved en god rutine for studium og forkynnelse.

’Spennende og givende’ tjeneste

Misjonærene John og Daisy Hemmaway tjente i Guyana fra 1946 til 1961. Noen ganger brukte de to uker av ferien sin i det nordvestlige distriktet nær grensen mot Venezuela, hvor det bodde indianere av blant annet stammene karib og arawak. En gang leverte de veldig mye litteratur til arawak-folket. De katolske nonnene som drev skolen på stedet, satte  ikke særlig pris på det. Nonnene spurte barna om foreldrene deres hadde tatt imot noe litteratur. Da foreldrene fikk høre om denne utspørringen, ble de oppbrakte og sa til presten at de selv ville bestemme hva de skulle lese. Presten lot seg ikke stoppe av det; under en søndagsgudstjeneste rettet han skarp kritikk mot brosjyren Kan du få leve evig i lykke her på jorden?, som mange hadde tatt imot. Men også denne framgangsmåten slo feil, for den dagen ekteparet Hemmaway drog, kom mange av landsbyboerne bort til dem og bad om å få nettopp denne brosjyren.

For å komme seg til dette området, som ligger omkring 300 kilometer inne i landet, reiste John og Daisy med ferge, tog og lastebil. De hadde med seg nødvendige forsyninger og litteratur og dessuten en sykkel, som var et nyttig framkomstmiddel på de dårlige veiene som førte til indianernes stier. John forteller: «Disse stiene gikk i alle retninger, og der de krysset hverandre, måtte man enten legge seg på minnet hvor man kom fra, eller brekke av noen kvister hvis man ville være sikker på å finne veien trygt tilbake. Hvis man tilfeldigvis støter på et eller annet medlem av kattefamilien på stien, bør man stå helt urørlig og stirre det i senk. Dyret vil da til slutt trekke seg rolig tilbake. Høyt oppe i tretoppene holder apene til, og de protesterer skrikende mot inntrengerne, mens dovendyret, som henger opp ned, bedagelig betrakter de forbipasserende. I en og annen lysning kan man få et glimt av fargerike tukaner som spiser av frukten på papayatreet.»

Etter at bror Hemmaway hadde vært misjonær i Guyana i 15 år, oppsummerte han hvordan han følte det, ved å si: «Det var så spennende! Og så givende! Det å sitte på et jordgulv i en hytte laget av palmeblad og snakke med indianerne om Guds rike og lære dem en kristen levemåte gir en følelse av tilfredshet som ikke kan sammenlignes med noe annet. Å se disse ydmyke menneskene reagere positivt på den  bibelske undervisningen og så innvie seg til Gud er en opplevelse vi aldri kommer til å glemme.»

Landets egne pionerer til Gilead

Det var også flere pionerer fra Guyana som fikk det privilegium å gjennomgå Gilead-skolen, og noen av dem ble bedt om å reise tilbake til Guyana. Blant dem er Florence Thom (nå Brissett) fra den 21. klassen, i 1953, Albert og Sheila Small fra den 31. klassen, i 1958, og Frederick McAlman fra den 48. klassen, i 1970.

Florence Brissett forteller: «Jeg hadde håpet å bli sendt til et annet land, men det at jeg ble sendt til Skeldon i Guyana, var en velsignelse fra Jehova. Mange av mine tidligere skolekamerater, lærere, venner og bekjente sa ja til å studere Bibelen med meg fordi de kjente meg. Ja, noen av dem bad selv om å få et studium! En av disse var Edward King. Hans kone studerte allerede Bibelen med meg, og dette hadde den anglikanske presten fått høre. Han henvendte seg derfor til Edward og forlangte at han skulle få en slutt på det. Men istedenfor å rette seg etter det begynte Edward selv å studere.»

Etter at ekteparet Small vendte tilbake fra Gilead, tjente Albert som medlem av utvalget ved avdelingskontoret og som kretstilsynsmann i mange år. Han og Sheila er i dag, til tross for helseproblemer, fortsatt spesialpionerer i en menighet i Guyana, der bror Small også tjener som eldste. Men det var naturligvis ikke alle som kom til Gilead fra Guyana, som ble sendt tilbake til hjemlandet. Lynette Peters, som gjennomgikk den 48. klassen, ble for eksempel sendt til Sierra Leone. Hun tjener fortsatt trofast der.

Film skaper økt interesse

Filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» ble flittig brukt av Jehovas vitner i 1950-årene. Den satte søkelyset spesielt på hovedkontoret i Brooklyn og på det store internasjonale  stevnet som ble holdt på Yankee Stadium i New York i 1953. Filmen hjalp folk — både vitner og andre — til å få en bedre forståelse av hvordan Jehovas organisasjon fungerer, og hvilket omfang den har. Den gjorde virkelig stort inntrykk på folk som bodde langt inne i regnskogen; mange av dem hadde aldri før sett en film i det hele tatt!

Filmen ble gjerne vist utendørs på et stort inngjerdet område. Folk gikk mange kilometer for å få se den. Men, spør du kanskje, hvordan kunne brødrene vise film på steder hvor det ikke var elektrisitet? Alan Johnstone viste filmen en rekke ganger. Han hadde gjennomgått Gilead og kom til landet i 1957 og tjente som kretstilsynsmann. Han skriver: «På steder hvor det ikke var elektrisitet, brukte vi aggregater som folk på stedet var så vennlige å låne oss. De brukte dem for å få lys i butikkene sine om kvelden. Et stort laken som ble strukket stramt mellom to trær, tjente som lerret.»

Etter en slik framvisning var John og Daisy Hemmaway på tur hjemover på en dampbåt. Om bord var det mange som hadde hørt om filmen, og som gjerne ville se den. Med kapteinens samtykke rigget ekteparet Hemmaway opp lerretet på dekk og satte filmframviseren i en lugar som hadde et vindu som vendte i riktig retning. «Det var katolske og anglikanske prester om bord,» skriver John. «Selv om de ikke hadde nedlatt seg til å se filmen på land, var de nå, kanskje ufrivillig, tilskuere om bord. Det var faktisk fra lugaren deres vi betjente filmen. Passasjerene bombarderte dem senere med spørsmål som bare et av Jehovas vitner kunne ha svart på.»

John Ponting skriver om betydningen av denne filmen: «På den tiden var det spesielt virkningsfullt å vise filmen der det var få vitner, og de ble betraktet som ubetydelige. De som var skeptiske, fikk se en kolossal, flerkulturell, verdensomfattende organisasjon, og de fikk større respekt for oss. Dette var  et vendepunkt for mange, som nå tok imot tilbudet om et bibelstudium. Noen av disse ble senere eldste. Det var en kretstilsynsmann som i løpet av bare to uker viste filmen 17 ganger, for det meste utendørs, for til sammen 5000 personer.

På en annen tur var det en kretstilsynsmann som hadde reist i to dager på en elv med stryk og deretter gått langs en sti i jungelen. Han følte at han fikk mer enn lønn for strevet da mange indianere gledet seg over å se filmen — den første de noensinne hadde sett. Dagen etter tok mange av dem som bodde i landsbyen, for det meste presbyterianere, imot bladene våre. Som følge av dette besøket fikk hele landsbyen en mye mer positiv innstilling til Jehovas folk.»

Fra 1953 til 1966 opplevde Guyana politiske og etniske uroligheter. Årene fra 1961 til 1964 var de verste; da forekom det både opptøyer, plyndring og drap, og det var dessuten en generalstreik. Offentlig transport stoppet opp, og frykt grep om seg. Brødrene ble ikke utsatt for direkte forfølgelse, men noen av dem led på grunn av de rådende forholdene. Det var for eksempel to brødre som ble slått, og to andre, deriblant Albert Small, ble truffet av hagl fra haglgevær og måtte dra på sykehuset for å få fjernet dem. Situasjonen i landet ble så alvorlig at britiske troppestyrker intervenerte.

Det var virkelig passende i denne stormfulle perioden at filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» pekte på et folk av alle nasjoner som er preget av sann fred og enhet! Brødrene lot for øvrig ikke det at den offentlige transporten var brutt sammen, hindre dem i å gå på møter og ta del i forkynnelsen. De gikk ganske enkelt litt lenger enn de pleide, eller de syklet. Framfor alt viste de hverandre sann kristen kjærlighet. «De viste hverandre omsorg og delte med hverandre,» skrev Albert Small.

 Søstre går i bresjen for arbeidet

Søstre brakte også budskapet om Riket til fjerne steder. Ivy Hinds og Florence Thom ble for eksempel bedt om å tjene som spesialpionerer i Bartica i utkanten av jungelen. Der bodde Mahadeo, en isolert forkynner, og hans kone, Jamela. Jamela var indisk, og i likhet med de fleste indiske jenter på den tiden hadde hun ikke fått noen skolegang, så hun kunne ikke lese eller skrive. Hun ønsket imidlertid å lese Bibelen på egen hånd og å hjelpe til med å lære opp de to små guttene deres. «Med Jehovas velsignelse og min privatundervisning lærte hun seg snart både å lese og skrive og å forkynne for andre,» fortalte Florence.

To måneder etter at Florence og Ivy hadde kommet til Bartica, hadde de ennå ikke funnet seg et passende sted å bo. De trengte også et sted å holde møter, for de ledet allerede over ti bibelstudier. Behovet for å finne et passende husvære ble enda mer påtrengende da de fikk melding om at kretstilsynsmannen snart ville komme på besøk. Hans besøk var på toppen av det hele planlagt nettopp i den uken da arbeidere fra innlandet og en mengde prostituerte fra Georgetown kom til å flokke seg sammen i Bartica, noe som ville føre til at innbyggertallet i byen ble tredoblet!

Men Jehovas hånd er ikke kort. Florence forteller: «Sent på ettermiddagen dagen før kretstilsynsmannen skulle komme, traff vi en huseier som gikk med på å la oss få leie en liten hytte som hadde to soverom og lå midt i byen. Vi arbeidet som hester med å skrubbe og male veggene og så vaske og bone gulvet. Vi hengte opp gardiner og flyttet inn møbler, og vi var ikke ferdige før langt ut i de små timer. For en natt det var! John Ponting, kretstilsynsmannen, kunne nesten ikke tro det vi fortalte. Den første kvelden han var der, var det 22 til stede på møtet, noe som bar bud om det som snart skulle komme til å bli Bartica menighet.»

 I jevnlig trafikk på elvene med «Kingdom Proclaimer»-båtene

I de første årene brukte brødrene forskjellige båter og kanoer som det var mulig å benytte, for å nå fram til bosetninger langs elvene. Senere skaffet de seg egne båter, som ble kalt «Kingdom Proclaimer I» (Rikets forkynner I), «Kingdom Proclaimer II» og så videre helt opp til «Kingdom Proclaimer V». (De to første er ikke lenger i bruk.)

Frederick McAlman forteller: «Når tidevannet gikk ut, pleide vi å ro nedover Pomeroon-elven og forkynne langs østsiden av elven til vi kom til Hackney, som ligger elleve kilometer fra munningen. Der fikk vi en god natts søvn hjemme hos søster DeCambra, som på den tiden arbeidet som jordmor i dette distriktet. Tidlig neste morgen fortsatte vi nedover til elvemunningen før vi drog over til vestsiden av elven. Så arbeidet vi oss tilbake de 34 kilometerne til  Charity.» I fem år rodde brødrene oppover og nedover Pomeroon-elven før de fikk tak i en brukt påhengsmotor med seks hestekrefter.

Det å ferdes slik på vannveiene innebar vanligvis ingen risiko, men brødrene måtte være forsiktige, for det var jo også andre som trafikkerte elvene. Og «Kingdom Proclaimer I» og «II» var robåter, så det gikk ikke så fort. Frederick fortsetter: «Da jeg var på vei hjem en lørdag ettermiddag etter å ha forkynt langs Pomeroon, var det en stor lastebåt som gikk for full fart, som kolliderte med meg. Kapteinen og mannskapet var ikke oppmerksomme, for de hadde det rene fyllekalas om bord. Jeg ble kastet ut av ’Kingdom Proclaimer I’ og ned i vannet og havnet under lastebåten. Jeg kjempet for livet i mørket og slo hodet gang på gang mot bunnen av båten, bare noen få centimeter fra den kraftige propellen. En ung mann på båten oppfattet situasjonen og hoppet ut i elven og reddet meg. I flere uker etterpå hadde jeg stadig smerter på grunn av de skadene jeg pådrog meg, men jeg var takknemlig for at jeg var i live.»

Denne ulykken tok ikke motet fra Frederick. «Jeg var fast bestemt på å fortsette på grunn av den interesse for Bibelen som ble vist av dem som bodde langs elven,» forteller han.  «Elleve kilometer fra Charity, i Sirikie, var det en menighetsbokstudiegruppe, og den var det jeg som hadde ansvaret for.»

En uke med en kretstilsynsmann

En som tjener som kretstilsynsmann på landsbygda i Guyana, blir virkelig satt på prøve. I tillegg til at kretstilsynsmenn og konene deres må reise på elver, dårlige landeveier og jungelstier, opplever de noen ganger ubehageligheter på grunn av mygg og andre insekter, store kattedyr og kraftige regnskyll, og noen steder møter de også på ransmenn. De  står også i fare for å pådra seg malaria, tyfoidfeber eller andre tropesykdommer.

En kretstilsynsmann forteller om et besøk hos noen isolerte forkynnere som bodde langs elven Demerara. Han skriver: «Etter at vi hadde besøkt menigheten i Mackenzie, reiste vi mandag med motorbåt for å besøke en bror i landsbyen Yaruni, som også ligger ved Demerara, omkring 40 kilometer fra Mackenzie. Etter at vi hadde besøkt ham, fikk vi tak i en kano, og så fulgte vi strømmen mot Mackenzie og forkynte på begge sider av elven.

Folk var veldig gjestfrie og gav oss frukt og inviterte oss også til å spise sammen med dem. Fredag padlet vi ut på elven for å gå om bord på en dampbåt. Da vi kom til Soesdyke, gikk vi over fra damperen i en kano og kom oss så i land. En bror møtte oss og tok oss med hjem til seg i landsbyen Georgia, på den andre siden av elven. Samme kveld holdt vi møte sammen med familien hans.

Dagen etter drog vi alle over Demerara til Soesdyke og gjennomarbeidet både distriktet der og bosetningene i nærheten av Timehri lufthavn. Vi drog også til sanddynene hvor folk lastet sand på lastebiler som skulle kjøre til Georgetown. Lørdag kveld holdt vi et nytt møte sammen med familien i Georgia. Neste dag drog vi alle igjen over elven til Soesdyke for å gå på feltet om formiddagen, og om ettermiddagen hadde vi et offentlig foredrag på den åpne verandaen på postkontoret. Det var avslutningen på uken vår.» Det harde arbeidet som ble utført av slike trofaste tilsynsmenn og konene deres, gav resultater, for i Soesdyke er det nå en blomstrende menighet. Brødrene der har en egen Rikets sal, som ble fullført i 1997.

Men kretstilsynsmennene opplevde også noen uhell. Jerry og Delma Murray kjørte motorsykkel da de kom til  en kanal med en bro over som var laget av noen få sammenbundne treplanker. Delma ventet mens Jerry kjørte over broen på motorsykkelen. Men noe gikk galt, for Jerry, motorsykkelen og kofferten seilte ned av broen og forsvant i det mørke dypet under. Delma skrek høyt, og landsbyboerne kom løpende til unnsetning. Et øyeblikk senere vek engstelsen plassen for latter, da Jerry, som en bror skrev, «vasset i land drapert i vannplanter og med skoene dekket av gjørme».

Indianere reagerer positivt på det gode budskap

En gang på begynnelsen av 1970-tallet da Frederick McAlman forkynte på markedsplassen i Charity, leverte han bladene Vakttårnet og Våkn opp! til en indianerkvinne ved navn Monica Fitzallen. (Se rammen på side 176.) Monica, som bodde i et indianerreservat, tok bladene med seg hjem. Da hun var syk en tid, leste hun dem og forstod at det hun leste, var sannheten. Det gikk ikke lang tid før hun ble en forkynner av det gode budskap — den eneste i reservatet. Hun ble døpt i 1974.

Monica forteller: «Jeg forkynte ivrig fra hus til hus og var glad for at jeg kunne dele min nyfunne kunnskap med folk på hjemstedet mitt. For å besøke dem måtte jeg ro på små og store elver. Etter hvert som det ble flere interesserte, begynte jeg å holde møter med dem, der vi leste og drøftet stoff fra et hjelpemiddel til bibelstudium, boken Den sannhet som fører til evig liv.»

 Gav Monicas iherdige anstrengelser resultater? Ja, for nå er det 13 andre som forkynner sammen med henne, deriblant mannen hennes, sønnen og svigerdatteren hennes og barnebarnet hennes. Inntil for kort tid siden måtte den lille gruppen reise tolv timer i kano til Charity, den nærmeste menigheten, for å komme på møter. Nå har de imidlertid møter på sitt eget hjemsted, og det er tre ganger så mange til stede som det er forkynnere der!

Menigheten i Charity har også vokst. Nå er det 50 forkynnere der, og mange av dem reiser på Pomeroon-elven for å komme på møtene. Det er gjennomsnittlig over 60 til  stede på møtene, og i 2004 var det 301 som overvar minnehøytiden. Menigheten i Charity har også en ny Rikets sal.

 Bemerkelsesverdig vekst i Baramita

Et annet distrikt i Guyana hvor mange innfødte har reagert positivt på budskapet om Riket, er Baramita. Baramita ligger i den nordvestlige delen av landet, og her bor det mange karibindianere. Karibene var noen av de første som slo seg ned i Karibia, som er blitt oppkalt etter dem. Språket deres heter også karib.

Ruby Smith, som er innfødt karib, ble interessert i sannheten i 1975 da hun fikk en traktat av bestemoren sin. (Se rammen på side 181.) Ruby var 16 år den gangen. Hun gjorde framskritt åndelig sett og ble døpt i 1978 på områdestevnet «Den tro som seirer». Ikke lenge etter flyttet familien hennes til Georgetown på grunn av forretningsanliggender. Der giftet hun seg med Eustace Smith. Eustace kunne ikke snakke karib, men han og Ruby var likevel ivrige etter å flytte til Baramita for å forkynne budskapet om Riket for Rubys slektninger og andre. Ruby sier: «Jehova så hva som bodde i hjertet vårt, og besvarte våre bønner, for i 1992 drog vi til Baramita.»

Ruby fortsetter: «Da vi kom dit, begynte jeg straks å forkynne der. Vi holdt møter under det lille huset vårt, som stod omkring 1,5 meter over bakken. Innen kort tid var vi blitt for mange til at vi fikk plass der, så vi lånte noen telt. Etter hvert som møtene ble kjent blant folk, kom det stadig flere, og til slutt var vi omkring 300! Ettersom jeg snakker karib flytende, ble det min oppgave å gjengi innholdet av Vakttårn-artiklene. Men hvordan var det mulig for alle å høre? Vi koblet en mikrofon til en billig FM-sender, slik at mange av tilhørerne kunne ta med sine egne radioer og ganske enkelt stille dem inn på riktig frekvens.

På den tiden følte Eustace og jeg at gruppen virkelig hadde behov for en Rikets sal. Så etter at vi hadde beregnet  omkostningene og diskutert prosjektet med andre, gikk vi i gang med arbeidet. Broren min, Cecil Baird, skaffet til veie mye av byggematerialene, mens andre hjalp til med selve arbeidet. Arbeidet ble påbegynt i juni 1992, og prosjektet ble fullført tidlig året etter, akkurat i tide til minnehøytiden. Vi ble overveldet da det var hele 800 til stede under talen, som ble holdt av Gordon Daniels, en reisende tilsynsmann.

Gruppen i Baramita ble en menighet 1. april 1996, og Rikets sal ble innviet 25. mai samme år. Den er siden blitt utvidet og har nå sitteplasser til 500 personer, noe som gjør at brødrene kan bruke den til kretsstevner og spesielle stevnedager. Ja, det som begynte med en liten gruppe, er i dag en menighet med nesten 100 forkynnere og et gjennomsnitt på 300 til stede ved det offentlige foredraget. Og hele 1416 har overvært minnehøytiden!»

Et bryllup utenom det vanlige

I Baramita-distriktet var det mange samboere som legaliserte sine forhold fordi de ønsket å følge Bibelens normer. Men noen hadde problemer med å få tak i de nødvendige papirene, for eksempel fødselsattester. Etter store anstrengelser og med hjelp fra brødrene klarte de å skaffe seg sikre opplysninger om fødselsdatoer og andre enkeltheter, og dermed ble det likevel mulig for disse parene å gifte seg.

En gang var det hele 79 par som ble viet ved én og samme vielsesseremoni. Adin Sills, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret, holdt vielsestalen. Tre dager senere var det 41 personer, de fleste av dem nygifte, som gav uttrykk for sitt ønske om å bli udøpte forkynnere.

I Baramita er det så mange som har vist interesse for Guds Ord, at det har skjedd bemerkelsesverdige positive forandringer i hele lokalsamfunnet. Da Rikets sal ble innviet, sa en av de eldste: «Baramita er nå et rolig og fredelig sted. Og  grunnen til det er at over 90 prosent av innbyggerne her overværer møtene våre mer eller mindre regelmessig.»

I 1995 ble Baramita-distriktet rammet av alvorlig tørke. Hvordan klarte Jehovas folk seg? Skolelæreren Gillian Persaud underviste i Baramita på den tiden. Da hun hørte at et lite fly landet på den lille flyplassen like ved, løp hun så fort hun kunne for å nå piloten før han tok av igjen. Hun fikk overtalt ham til å ta henne med til Georgetown, hvor hun drog rett til avdelingskontoret for å rapportere om den vanskelige situasjonen brødrene befant seg i.

James Thompson, som var medlem av utvalget ved avdelingskontoret på den tiden, forteller: «Det styrende råd gav oss tillatelse til å sende mat og andre forsyninger med fly til Baramita. Vi fikk også ordnet med at 36 forkynnere derfra kunne komme med fly til Georgetown for å overvære områdestevnet  der. For mange av dem var dette det første områdestevnet de noen gang hadde vært på.»

Tjenesteopplæringsskolen

Etter at tjenesteopplæringsskolen ble opprettet i 1987, har man i mange land hatt stort gagn av det arbeidet som er  blitt utført av enslige eldste og menighetstjenere som har gjennomgått denne skolen. Guyana er ikke noe unntak. Mange brødre herfra har etter å ha gjennomgått skolen (på Trinidad) vært i stand til å fremme Rikets arbeid i Guyana i større grad. Noen av dem tjener for tiden som alminnelige pionerer, spesialpionerer og eldste i menighetene. De som ble sendt tilbake til de menighetene de kom fra, viser stor omsorg for Jehovas hjord.

Mange av dem som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, har også kunnet påta seg ytterligere ansvarsoppgaver. Floyd og Lawani Daniels, som er kjødelige brødre, ble for eksempel bedt om å tjene som spesialpionerer i menigheter som hadde et presserende behov for eldste. David Persaud fikk det privilegium å tjene som kretstilsynsmann. Klassekameraten hans, Edsel Hazel, ble utnevnt til å være medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Guyana. En kretstilsynsmann  sa om noen av dem som har gjennomgått denne skolen: «Jeg har sett hver og en av dem vokse åndelig sett, og spesielt etter at de gjennomgikk tjenesteopplæringsskolen.»

Tjeneste på steder med større behov

På slutten av 1970-tallet var det omkring 30 000 innbyggere langs atlanterhavskysten vest for Essequibo-elven, mens det bare bodde 30 forkynnere der. Derfor utnevnte avdelingskontoret fra tid til annen spesialpionerer for en måned om gangen til å gjennomarbeide deler av distriktet. En bror som tok hånd om en av disse gruppene med forkynnere, sa: «Brødrene klarte å gjennomarbeide distriktet, og de leverte 1835 bøker og foretok mange gjenbesøk og startet en rekke bibelstudier.»

En annen bror skrev: «Vi rodde i de små båtene våre i to timer og tilbakela en strekning på 27 kilometer. Enkelte steder måtte vi trekke eller skyve båten gjennom gjørme som rakk oss til knærne, men vi fikk lønn for strevet ved at beboerne var så gjestfrie. En av dem, en musikklærer, hadde brukt sangboken vår til å undervise i musikk. ’Jeg liker godt den måten musikken er arrangert på,’ sa han. Så spilte han to sanger for oss og tok imot seks bøker.»

Andre brødre og søstre stilte seg til rådighet for å hjelpe til i distrikter med større behov. Ta for eksempel Sherlock og Juliet Pahalan. Sherlock skriver: «I 1970 ble Juliet og jeg bedt om å hjelpe menigheten i Eccles, som ligger 13 kilometer sør for Georgetown ved Demerara-elven. Det var problemer i menigheten der, og noen enkeltpersoner måtte ekskluderes. Dette gjorde at menigheten nå bestod av omkring tolv aktive forkynnere og de udøpte barna deres. En tid var jeg den eneste i menigheten som var eldste. Menigheten tok også hånd om en liten gruppe i Mocha, en isolert landsby. Mandagskveldene ledet jeg først et menighetsbokstudium i Mocha og så et til i Eccles.

 Det var også jeg som ledet Vakttårn-studiet. Fordi vi sjelden hadde nok blad til at alle kunne ha hvert sitt, leste vi først hvert avsnitt og stilte så spørsmålet, i motsetning til det som var den vanlige framgangsmåten den gangen. Vi hadde med oss stearinlys på møtene på grunn av de stadige strømbruddene; og i regntiden ble vi utsatt for store myggsvermer. Den gangen gikk eller syklet de fleste brødrene både til møtene og ut i distriktet for å forkynne. Forkynnerne fra Mocha kom til Eccles på samme måte. Etter møtene presset så mange som mulig seg sammen i varebilen min, en liten Austin, og så kjørte jeg dem hjem til Mocha.»

Var det verdt alle disse anstrengelsene? Med tanke på denne tiden skriver bror Pahalan: «Da vi var i Eccles, studerte min kone og jeg Bibelen med en rekke personer, og mange av dem er fortsatt i sannheten sammen med familiene sine. Og noen av mennene tjener nå som eldste i menigheten. Det er ikke noe som kommer opp mot slike velsignelser!»

Tjeneste i «et paradis for pionerer»!

I løpet av de siste årene er det omkring 50 brødre og søstre — de fleste av dem pionerer — fra Canada, Frankrike, Irland, Storbritannia og USA som har reist til «Vannets land» for å være med på å komme med oppfordringen: «’Kom!’ . . . la enhver som ønsker det, ta livets vann for intet.» (Åp. 22: 17) Noen har kunnet være her noen måneder, mens andre har vært her i årevis. Når de har lite penger, reiser mange av dem til hjemlandet sitt og arbeider en stund, og så kommer  de tilbake igjen. De fleste føler at de er blitt velsignet for at de har tjent i Guyana. De har satt spesielt stor pris på å få drøfte åndelige spørsmål med mennesker som i sin alminnelighet har stor respekt for Bibelen. Også mange som ikke bekjenner seg til kristendommen, liker å snakke med Jehovas vitner. Dessuten ønsker beboerne noen ganger at brødrene skal spise et måltid sammen med dem. «Så det er ingen overdrivelse å omtale Guyana som et paradis for pionerer,» sier Ricardo Hinds, som er koordinator for utvalget ved avdelingskontoret.

Arlene Hazel, som nå tjener ved avdelingskontoret sammen med sin mann, Edsel, minnes noen av de opplevelsene de hadde i landdistrikter i Guyana: «I 1997 fikk vi, etter å ha hatt kontakt med avdelingskontoret, i oppdrag å tjene i Lethem, en by som ligger langt inne i landet, like ved grensen mot Brasil. Der tjente vi sammen med kanadierne Robert og Joanna Welch og en amerikansk søster, Sarah Dionne, som var kommet til Lethem noen måneder tidligere. Den gangen bodde det én døpt bror i distriktet der, Richard Achee, som var dyrlege. Avdelingskontoret gav oss en liste med navnene på 20 personer som hadde studert tidligere, men vi fant ut at det var få av dem som var virkelig interesserte. Det var imidlertid to stykker som ønsket å bli udøpte forkynnere.

Det første møtet vårt holdt vi under et mangotre, og det var tolv stykker til stede, medregnet oss seks pionerene. Bare noen måneder senere var det hele 60 personer som overvar den første minnehøytiden vi arrangerte der. I mellomtiden var gruppen med pionerer skrumpet inn til bare tre. Likevel forsøkte vi å ta hånd om 40 bibelstudier! Da kretstilsynsmannen kom, rådde han oss til å avslutte studiet med dem som ikke gikk på møtene. Dette viste seg å være et godt råd, ettersom de vi fortsatte å studere med, gjorde fine framskritt.»

 Ja, fire år senere ble det opprettet en menighet i Lethem med 14 forkynnere. Antall til stede på de spesielle stevnedagene i Lethem har økt til 100. Slike tydelige vitnesbyrd om at Jehova velsigner de anstrengelser hans tjenere gjør seg, mer enn oppveier alle de strabasene de kanskje må utholde.

Leide saler og «underetasjer»

Helt siden arbeidet begynte i Guyana, har det vært en utfordring å finne egnede møtelokaler. I 1913, da det bare var en håndfull brødre i Georgetown, leide de et rom i Somerset House, som tjente sitt formål i 45 år. I 1970 var det bare to menigheter som hadde sin egen Rikets sal — Charlestown menighet i Georgetown og Palmyra menighet i Berbice. Men tallet på forkynnere i Guyana hadde tre år tidligere passert 1000! Så de fleste menighetene hadde møter i leide lokaler, som ofte var langt fra ideelle.

Mot slutten av 1950-årene hadde for eksempel Wismar menighet ved Demerara-elven vokst i en slik grad at brødrene var nødt til å finne en egnet sal. De fikk lov til å bruke et sted som het Islander Hall. De kom sammen midt i uken til den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet, og søndag kveld hadde de offentlig foredrag og Vakttårn-studium. Men det å få alt i orden til møtene var litt av en øvelse når det gjaldt planlegging og organisering. Først måtte brødrene krysse Demerara fra Mackenzie til Wismar i en liten båt. Én bror hadde med en kartong med blad, en annen hadde med en kartong med litteratur, og en tredje bror fraktet med seg ulike skjemaer og bidragsbøssene. Alt dette måtte selvsagt være på plass før møtet. Og etterpå ble hele prosedyren gjentatt, bare i motsatt rekkefølge.

Det ble også holdt møter i såkalte «underetasjer» — i det «rommet» som finnes under mange hus i Guyana. På grunn av faren for flom blir husene vanligvis bygd høyt over  bakken på tre- eller betongpåler. Det at husene er utformet på denne måten, gir plass som kan brukes til forskjellige formål — for eksempel menighetsmøter. I Guyana er det imidlertid mange som mener at hvis et trossamfunn ikke har råd til et ordentlig forsamlingshus, viser det at det mangler Guds velsignelse.

Møter i slike «underetasjer» ble dessuten noen ganger avbrutt, noe som svekket møtets verdighet. En gang var det en høne som ble skremt av en hund og fløy rett inn der vi hadde møtet, og landet på en seks år gammel jente. Hun satte i et gjennomtrengende skrik, som fikk alle til å fare sammen. Etter møtet framkalte opptrinnet litt latter, men det var bare nok et bevis på at man trengte et bedre møtelokale. Det at man hadde møter slike steder, var heller ikke noe som tilskyndte interesserte til å komme.

Bygging av Rikets sal

«I løpet av de 32 årene jeg var i Charity menighet, leide vi fem forskjellige ’underetasjer’,» forteller Frederick McAlman. «Ettersom vi befant oss under huset, måtte vi være forsiktige, slik at vi ikke slo hodet i trebjelkene. En søster som kom bærende på barnet sitt, feilvurderte høyden på en bjelke, slik at barnets hode dunket borti. Hun fortalte senere om dette til faren sin, som ikke var et av Jehovas vitner. Foreldrene hennes kom til at menigheten hadde behov for et eget møtelokale. Ja, moren hennes tilbød seg å gi menigheten et jordstykke, og faren hennes sa at han ville finansiere byggingen av en Rikets sal. Og slik ble det. I dag er den opprinnelige salen fortsatt et senter for den sanne tilbedelse der, men den er blitt bygd om flere ganger. Den tjener også som en liten stevnehall for den kretsen menigheten tilhører.»

Til å begynne med tok det mange måneder å fullføre en Rikets sal. Dette var tilfellet med salen i Eccles. Sherlock Pahalan,  som tjente som eldste i Eccles den gangen, forteller: «Vi hadde møtene våre på en skole. Vi visste at det ville bli større vekst dersom vi hadde vår egen Rikets sal. Men de få forkynnerne i Eccles eide lite materielt sett. Til tross for det vedtok de en resolusjon der de gikk inn for å bygge en sal. Jeg lette forgjeves etter en passende tomt i området.

I mellomtiden fikk vi låne to støpeformer av brødrene i Georgetown, og de lærte oss å støpe betongblokker. I begynnelsen tok det oss flere timer å lage bare tolv blokker, men etter hvert som vi fikk trening, ble vi ganske flinke, spesielt søstrene. Det var også en utfordring å få tak i sement, fordi det var rasjonering på det den gangen. Jeg måtte søke om tillatelse til å motta en begrenset mengde. For å sikre at vi fikk kvoten vår, gikk jeg til kaien tidlig om morgenen og stod og ventet i kø. Deretter måtte jeg finne en lastebil som skulle til Eccles, og som hadde plass nok til å frakte sementen. Jehova hjalp oss hver gang. Men vi manglet fortsatt en tomt.»

Sherlock fortsetter: «I 1972 drog Juliet og jeg på ferie til Canada og besøkte fetteren min, som ikke er et av Jehovas vitner. Han nevnte at han hadde to eiendommer i Eccles, men at de slektningene som skulle ta hånd om dem, forsømte oppgaven. Derfor bad han meg om hjelp. Jeg sa at jeg med glede ville hjelpe ham, og la til at jeg tilfeldigvis var på utkikk etter tomt i Eccles til en Rikets sal. Uten å nøle bad han meg om å velge en av eiendommene.

Under byggingen fikk vi enda flere beviser på at Guds hånd var med oss. Det var vanskelig å få tak i mange byggematerialer, ikke bare sement, men vi brukte alternative materialer og improviserte og klarte alltid på en eller annen måte å få jobben gjort. Det var heller ikke mange av brødrene som hadde de nødvendige ferdighetene, og det krevde mye planlegging å få frivillige arbeidere til byggeplassen. Ja,  den lille varebilen min kjørte hundrevis av kilometer for å transportere brødre til og fra. Men omsider stod salen vår ferdig. Vi fikk til og med et medlem av det styrende råd, Karl Klein, til å holde innvielsestalen for oss. For en glede det var!»

Hurtigbygde Rikets saler

Så sent som i 1995 hadde over halvparten av menighetene i Guyana fortsatt møtene sine i leide lokaler, blant annet i «underetasjer». Avdelingskontoret opprettet derfor et nasjonalt byggeutvalg for å ta hånd om behovet. I oktober det samme året bygde brødrene sin første hurtigbygde Rikets sal i Mahaicony, som ligger omkring 50 kilometer øst for Georgetown ved Mahaicony-elven. Da en nabo fikk vite at Jehovas vitner skulle bygge en Rikets sal i løpet av fire helger, sa han: «Det er greit hvis dere snakker om et hønsehus, men en betongbygning — umulig.» Det er vel unødvendig å si at denne mannen snart kom til å endre syn.

I et land hvor det noen ganger er store rasemessige spenninger, har bygging av Rikets saler vist alle at Jehovas vitner  samarbeider i sann, kristen enhet uavhengig av rase eller nasjonalitet. En eldre kvinne som så på byggingen i Mahaicony, utbrøt til en kretstilsynsmann: «Jeg så folk av seks ulike etniske grupper arbeide sammen der!»

Bygging av avdelingskontor

I 1914 ble det første avdelingskontoret i Guyana opprettet hjemme hos familien Phillips, og der var det til 1946. Det året var det 91 forkynnere i landet. I 1959 hadde tallet økt til 685, og arbeidet fikk stadig større utbredelse. I juni 1960 anskaffet brødrene en eiendom med adressen 50 Brickdam, Georgetown. Det ble gjort noen få endringer på de bygningene som stod der fra før, og de kom så til å tjene som både avdelingskontor og misjonærhjem. Men i 1986 kunne heller ikke dette komplekset dekke behovene lenger. Med godkjennelse fra det styrende råd ble det derfor bygd et nytt avdelingskontor på den gamle eiendommen. Internasjonale tjenere samarbeidet med guyanske brødre og fullførte arbeidet i 1987.

I likhet med Sjallums døtre, som hjalp faren sin med å gjenoppbygge en del av Jerusalems murer, viste søstre seg å være til uvurderlig hjelp under byggingen av avdelingskontoret. (Neh. 3: 12) Det var for eksempel 120 søstre fordelt på omkring ti arbeidslag som støpte de 12 000 betongblokkene som trengtes til byggingen. De brukte 16 støpeformer og gjorde unna jobben på 55 dager. Og det var ingen enkel oppgave! Betongblandingen måtte være helt riktig; den måtte være våt nok for at sementen skulle herde på rette måte, men den måtte heller ikke være så våt at blokkene ble ødelagt når de ble løftet ut av formen.

De lokale brødrene gikk vakt om natten, og de kom gjerne rett fra sitt verdslige arbeid til byggeplassen. Andre arbeidet sammen med de internasjonale tjenerne, som lærte  dem mange verdifulle ferdigheter. En av disse unge brødrene, Harrinarine (Indaal) Persaud, forteller: «Jeg fikk i oppgave å montere hjørnelister på en vinduskarm — noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg strevde med det helt til jeg fikk det til. Etter at tilsynsmannen hadde inspisert det, sa han, åpenbart fornøyd med min innsats: ’Nå kan du gjøre det samme på hele avdelingskontoret.’» I dag lærer denne broren opp andre til å gjøre dette når det bygges Rikets saler.

Ettersom brødrene måtte importere visse materialer, var de nødt til å samarbeide med de statlige myndighetene. Dette gjorde at mange representanter for myndighetene kom til byggeplassen, deriblant president Forbes L. Burnham med følge. Den håndverksmessige utførelsen gjorde inntrykk på alle, også på en tømrer som bodde i nærheten. «Det er førsteklasses arbeid som blir utført på denne bygningen deres,» sa han. Innvielsestalen ble holdt den 14. januar 1988 av en representant fra Brooklyn, Don Adams, som tjente som sonetilsynsmann.

Den 12. februar 2001 gikk man igjen i gang med grunnarbeider til et nytt avdelingskontor — denne gang på en ny eiendom. Igjen arbeidet internasjonale tjenere hjulpet av lokale brødre på prosjektet. Det nye avdelingskontoret ble innviet lørdag 15. februar 2003. Richard Kelsey fra avdelingskontoret i Tyskland holdt innvielsestalen for 332 tilhørere.

Mange av de første misjonærene kom tilbake til Guyana til dette programmet, noen av dem for første gang på flere tiår! Søndag var det 4752 fra tolv land — over dobbelt så mange som tallet på forkynnere i Guyana — som overvar et spesielt møte.

Stevner stiller krav til oppfinnsomhet

Brødrene leier ofte lokaler til kretsstevner og spesielle stevnedager. På landsbygda hender det til og med at de bygger  et enkelt møtelokale. Thomas Markevich, som tjente i Guyana fra 1952 til 1956, forteller: «Stevnet vårt ble holdt omkring 60 kilometer oppover Demerara-elven fra Georgetown. Det var cirka 200 vitner fra byen som ønsket å være til stede for å støtte opp om brødrene på stedet. Så vi bestemte oss for å bygge en provisorisk stevnehall ved å bruke materialer som fantes på stedet — bambus til reisverk og seter, og bananblad til taket.

Vi samlet sammen materialene, lesset dem på en liten jernbanevogn og styrte den nedover en skråning. Men, dessverre, vi mistet kontrollen over vognen i en sving, den veltet, og hele lasset havnet i elven. Men sorgen ble snart vendt til glede; lasten fløt beleilig nok rett til byggeplassen! Da stevnet begynte, ble de besøkende brødrene begeistret over at også flere hundre landsbyboere var til stede under det tre dager lange programmet.»

Thomas tilføyer: «Etter stevnet var vi alle med på å gjennomarbeide noe ledig distrikt i nærheten. I en landsby holdt  vi et offentlig foredrag, og hele landsbyen kom — deriblant en tam ape. Den lyttet en stund, og så bestemte den seg for at den ville se ting fra en annen synsvinkel. Den tok noen hopp og sprang og landet på skulderen min. Den kastet et raskt blikk utover og hoppet så tilbake til sin herre, hvor han til min store lettelse ble sittende under resten av foredraget!»

Områdestevner

I første del av det forrige århundre ble store sammenkomster vanligvis holdt i forbindelse med besøk av spesielle representanter fra det internasjonale hovedkontoret, som bror Coward og bror Young. I 1954 kom Nathan Knorr og Milton Henschel til Guyana til områdestevnet «Den nye verdens samfunn», hvor det var 2737 til stede.

Flere tiår senere, i 1999, var det over 7100 stevnedeltakere som overvar to områdestevner i Guyana. Det ene ble holdt i Georgetown og det andre i Berbice. Ved områdestevnet i Georgetown var det nødvendig å gjøre store endringer i siste liten, noe som virkelig satte brødrene på prøve. «En berømt filmstjerne kom med danserne sine fra India, og [de som stod for utleien av det planlagte stevnestedet] syntes ikke de kunne finne et annet tidspunkt til forestillingen, selv om vi hadde bestilt først,» skriver avdelingskontoret.

«Vi ordnet øyeblikkelig med et annet sted — cricketbanen — og varslet straks menighetene. Det var bare åtte dager til stevnet! Men det var ikke slutt på problemene med det. I Karibia står cricket høyt i kurs, og cricketbaner blir betraktet nærmest som hellige. Så det var helt utenkelig for ledelsen at vi skulle få gå på gresset. Men hvordan skulle vi få framført skuespillet? Og hvor skulle vi ha scenen?

Vi fortsatte likevel å planlegge, i tillit til at Jehova ville hjelpe oss. Og det gjorde han! Vi fikk tillatelse til å bruke selve gressbanen på den betingelse at vi bygde podiet og  gangbroen til det i en viss høyde over bakken. Alle arbeidet febrilsk hele natten for å bli ferdige. Ikke engang været var på vår side, for det regnet nesten hele tiden. Til tross for alle disse utfordringene begynte programmet nesten helt til fastsatt tid.

Stevnet fortsatte greit, og været var godt helt til den siste dagen, søndag. Da våknet vi til lyden av regn. Det gikk ikke lange tiden før cricketbanen var dekket av vann, og vannet steg til det stod fem centimeter under gangbroen og podiet. Det sluttet å regne like før programmet begynte.  Strømledningene var heldigvis ikke lagt ut på bakken, men var blitt festet på undersiden av plankene. Så det at vi måtte bygge podiet og gangbroen over bakken, viste seg å være til vår fordel!»

Da skuespillet begynte, kunne alle de 6088 som var til stede, glede seg over det i strålende solskinn. To uker senere var det 1038 som overvar det andre stevnet, som ble holdt i Berbice. Til sammen var det 7126 til stede, og det var det høyeste antall man hadde opplevd på stevner i Guyana fram til da. I det siste har antall til stede nådd nesten 10 000.

Gode framtidsutsikter

Esekiel så i sin profeti Jehovas gjenreiste og herliggjorte tempel. Ut fra det rant en elv som ble bredere og dypere etter hvert som den rant videre, til den ble til en ’elv av dobbelt  størrelse’ som gav liv til og med til det salte, livløse Dødehavet. — Esek. 47: 1—12.

Guds folk har sett denne profetien bli oppfylt i og med den framgang den rene tilbedelse har hatt siden 1919. I dag er det virkelig en «elv» i form av åndelige foranstaltninger — bibler, hjelpemidler til bibelstudium, møter og stevner — som slokker den åndelige tørsten til millioner av mennesker verden over.

Jehovas vitner i Guyana ser det som et privilegium å få være med på oppfyllelsen av denne profetien. Og de kommer dessuten til å fortsette å bruke elver på en svært bokstavelig måte til å transportere livgivende åndelig føde til alle som er «rett innstilt for evig liv», uansett hvor de måtte bo i dette «Vannets land». — Apg. 13: 48.

[Fotnoter]

 [Ramme på side 140]

En oversikt over Guyana

Natur: Store deler av kyststripen, som består av jord som elvene har avsatt, ligger under havnivå og er beskyttet av omkring 230 kilometer med diker. Omkring 80 prosent av landet er dekket av skog, deriblant det indre høylandet, der de fleste av elvene i Guyana har sitt utspring.

Cirka halvparten er av indisk opprinnelse, over 40 prosent er av afrikansk avstamning eller av blandingsrase, og omkring 5 prosent er indianere. Omkring 40 prosent bekjenner seg til kristendommen, 34 prosent er hinduer, og 9 prosent er muslimer.

Språk: Engelsk er det offisielle språket, men kreolspråk snakkes også over hele landet.

Næringsliv: Omkring 30 prosent av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt innen jordbruket. Andre næringer omfatter fiske, skogbruk og gruvedrift.

Kosthold: Man dyrker hovedsakelig ris, kakaobønner, sitrusfrukter, kokosnøtter, kaffe, mais, maniok (eller kassava), sukkerrør og andre tropiske frukter og grønnsaker. Dyr som brukes til kjøttproduksjon, omfatter storfe, griser, høns og sauer. Den viktigste sjømaten er fisk og reker.

Klima: Guyana har et tropisk klima, som stort sett er uendret hele året. I kyststrøkene faller det 1500—2000 millimeter nedbør i året. Selv om landet ligger nær ekvator, har det et nokså behagelig klima, takket være stabile passatvinder som blåser inn fra Atlanterhavet.

 [Ramme/bilde på sidene 143—145]

Ingen kunne «sette lås på» munnen hans

Malcolm Hall

Født: 1890

Døpt: 1915

Bakgrunn: Han var født og oppvokst på Leguan-øya og var en av de første som forkynte det gode budskap i dette distriktet. Han tok seg av den gruppen som etter hvert vokste fram der.

Fortalt av hans grandniese, Yvonne Hall.

En valgfunksjonær sa en gang til min grandonkel: «Er det sant at du ikke stemmer? I så fall skal vi sette deg bak lås og slå og beslaglegge bibelen din.» Grandonkel så ham inn i øynene og svarte: «Men hva skal dere gjøre med munnen min? Kan dere sette lås på den slik at jeg ikke kan fortelle om den sannhet som deres religiøse ledere har holdt skjult for dere så lenge?» Det eneste funksjonæren kom på å svare, var: «Jeg skal ta meg av deg senere.»

Grandonkel ble døpt i 1915 og var en av de første forkynnerne av Riket i Guyana. Han var «virkelig en som kjempet for sannheten,» som en bror sa om ham. Han ble kjent med sannheten om Riket da han bodde og arbeidet i Georgetown. Etter at han hadde hørt et eneste offentlig foredrag i Somerset House, forstod han at han hadde funnet sannheten. Han drog hjem og undersøkte alle skriftstedene i sin egen bibel.

Så reiste han hjem igjen til Leguan, der han straks begynte å forkynne for andre. Noen av de første  som tok imot budskapet om Riket, var hans to kjødelige søstre og noen nevøer. De skulle komme til å utgjøre kjernen i den gruppen som hadde møter hjemme hos grandonkel.

På den tiden hadde presteskapet et jerngrep på øyboerne, og det var ikke lett å få folk til å reagere positivt på det gode budskap. Prestene pleide å si at grandonkel var «gal, bibel-gal». Men det la ingen demper på hans nidkjærhet. Søndag morgen pleide han å sette grammofonen sin på verandaen foran huset og spille plater med bibelske foredrag. Folk stod ofte utenfor på gaten og lyttet.

Med tiden var det noen som reagerte positivt. Dette kom spesielt tydelig til uttrykk den kvelden minnehøytiden ble feiret, da hele andre etasje hjemme hos grandonkel var stappfull av folk. Han var ordstyrer, det var han som holdt talen, og han var den eneste som forsynte seg av symbolene. En av dem han studerte Bibelen med, Leroy Denbow, begynte som pioner og tjente også en tid som kretstilsynsmann.

Etter at grandonkel var gått av med pensjon fra jobben som purser på en båt på Essequibo-elven, begynte han som pioner og forkynte på øya Leguan og naboøya Wakenaam. Han startet dagen klokken halv fem om morgenen, da han melket kuene og stelte grisene. Når klokken var rundt halv åtte, var han ferdig. Han stelte seg og kledde seg, leste både dagsteksten og et stykke fra Bibelen, spiste frokost og gjorde seg så klar til tjenesten. Jeg kan ennå se for meg hvordan han pumpet luft inn i sykkeldekkene før han drog av sted. I løpet av en dag gjennomarbeidet han vanligvis minst 20 kilometer av distriktet.

Grandonkel avsluttet sitt jordiske livsløp den 2. november 1985, etter å ha tjent Jehova trofast i omkring 70 år. Og i hele denne tiden var det ingen som var i stand til å «sette lås på» munnen hans. Nå er det menighet både på Leguan-øya og på Wakenaam-øya.

 [Ramme/bilde på sidene 155—158]

Svar på spørsmål jeg hadde hatt siden jeg var barn, forandret livet mitt

Albert Small

Født: 1921

Døpt: 1949

Bakgrunn: Begynte som pioner i 1953. I 1958 gjennomgikk han Gilead sammen med sin kone, Sheila, og ble sendt tilbake til Guyana.

«Gud skapte deg» — det fikk jeg stadig høre som gutt. Så når mor sa at jeg var den verste av de fire barna hennes, tenkte jeg som så at Gud hadde skapt tre snille barn og et slemt.

Da jeg var omkring ti år gammel, spurte jeg søndagsskolelæreren min: «Hvem har skapt Gud?» Jeg fikk ikke noe svar. Men i likhet med folk flest den gangen ble jeg medlem av et kirkesamfunn da jeg var gammel nok. Jeg valgte den presbyterianske kirke. Men mange av spørsmålene mine forble ubesvart. I kirken sang vi for eksempel en salme som et sted sa: «Den rike mannen i sitt slott, ved hans port den fattige mann. Gud skapte dem høy og lav; han bestemte deres stand.» Jeg lurte på om Gud virkelig hadde ’bestemt deres stand’. En gang spurte jeg en prest: «Hvis Gud skapte Adam og Eva, hvor kommer så alle de ulike rasene fra?» Han svarte kort sagt at beretningen i 1. Mosebok er en myte.

Senere, under den annen verdenskrig, ble vi oppfordret til å be for de britiske soldatene. Det var dette som  virkelig gjorde meg overbevist om at det kirken min lærte, var i strid med det jeg hadde lest i Bibelen. Men jeg spurte meg selv: «Hvor skal jeg gå?» Så jeg fortsatte å være medlem av kirken. Da jeg var 24 år, giftet jeg meg med Sheila.

En dag da jeg akkurat var kommet hjem fra kirken, kom et av Jehovas vitner på besøk. Vi pleide å kalle dem «kirken uten helvete», og jeg var ikke interessert i dem. De hadde møter i private hjem og brukte ikke noen prestedrakt. Dessuten var det visse ting som hadde skjedd i livet mitt, blant annet det at jeg hadde giftet meg med en flott kvinne, som fikk meg til å trekke den slutning at Gud brydde seg om meg.

Da vitnet — Nesib Robinson — presenterte seg, holdt jeg på med å lappe et av dekkene på sykkelen min. «Dette dekket er punktert,» sa jeg. «Hvis du er en kristen, kan du hjelpe meg med å lappe det.» Så gikk jeg bryskt inn i huset. Da jeg uken etter gikk ut av døren på vei til kirken med Bibelen i hånden, kom Nesib Robinson akkurat opp trappen. «Jeg er ikke interessert i religionen din,» sa jeg. «Kona mi er inne. Snakk med henne.» Og så gikk jeg.

Jeg angret på at jeg hadde sagt det, for i kirken klarte jeg ikke å konsentrere meg om det presten sa, men tenkte på at hvis denne Robinson og min kone ble sittende og snakke, kom hun kanskje ikke til å rekke å lage den spesielle søndagssuppen vår. Men jeg hadde ikke trengt å bekymre meg; da jeg kom hjem, var suppen ferdig. Jeg var nysgjerrig og spurte Sheila: «Snakket du med den der Robinson-fyren?» «Ja,» sa hun. «Han satte seg ned og forkynte for meg mens jeg laget mat.»

 Kort tid senere tok Sheila imot tilbudet om et bibelstudium. Like etter fødte hun et barn som var dødfødt. Jeg spurte Robinson om hvorfor sånt skjer. Han svarte at det ikke var Gud som hadde skylden, men at det var en følge av at Adam og Eva var ulydige, og av den ufullkommenhet vi har arvet fra dem. Det svaret var jeg tilfreds med.

Nesib stakk ofte innom meg når jeg var i møbelverkstedet mitt. Samtalene våre dreide seg om arbeidet mitt, men på en eller annen måte fikk han alltid trukket fram et punkt fra Bibelen før han gikk. Etter hvert kom samtalene våre til å handle mindre om møbler og mer om Guds Ord. En dag bestemte jeg meg for å stille ham et par av de spørsmålene som hadde opptatt meg hele livet, og tenkte at de nok ville sette fast ham også — når ikke engang prestene kunne svare på dem.

Jeg forlangte at Nesib skulle svare ut fra Bibelen, og fyrte løs med det første spørsmålet mitt: «Hvem har skapt Gud?» Nesib leste Salme 90: 2 hvor det står: «Før fjellene ble født, og før du liksom under fødselsveer begynte å frambringe jorden og det fruktbare land, ja, fra uavgrenset tid til uavgrenset tid er du Gud.» Han så på meg og sa: «Du ser hva som står her? Ingen har skapt Gud; han har alltid vært til.» Dette klare, logiske svaret overrasket meg. Og det åpnet opp for en hel flom, for nå stilte jeg alle de spørsmålene jeg hadde gått med i årevis. De bibelske svarene Nesib gav, spesielt når det gjaldt Guds hensikt i forbindelse med å gjøre jorden til et paradis, gjorde meg så glad som jeg aldri før hadde vært.

Den aller første gangen jeg var i Rikets sal, gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg. Hvorfor? Fordi jeg var så forundret over å se at de som satt i salen, deltok i møtet — det var noe jeg aldri hadde sett i kirken. Min kone, som ennå ikke hadde vært på noe møte, var bortreist akkurat da. Da jeg fortalte henne om det, sa hun: «La oss dra sammen.» Og det gjør vi fremdeles, 55 år senere!

Sheila og jeg ble døpt i Atlanterhavet i 1949. I 1953 begynte jeg som pioner. To år senere sluttet Sheila seg til meg i det som skulle komme til å bli en 50-årig løpebane i heltidstjenesten. I 1958 ble vi innbudt til å gjennomgå den 31. klassen ved Gilead, og så ble vi sendt tilbake til Guyana. Vi var i reisetjenesten i 23 år, og siden har vi vært spesialpionerer, et tjenesteprivilegium vi fortsatt har. Ja, jeg takker Jehova for at han har gitt meg svar på spørsmål jeg hadde hatt siden jeg var barn, men også for at han har latt min kone og meg få lov til å tjene ham.

 [Ramme/bilde på sidene 163—166]

«Her er jeg! Send meg!»

Joycelyn Ramalho (tidligere Roach)

Født: 1927

Døpt: 1944

Bakgrunn: Har vært 54 år i heltidstjenesten, deriblant i reisetjenesten sammen med sin mann. Er nå enke.

Jeg er født på den karibiske øya Nevis. Min mor, som var metodist og arbeidet som sykepleier, var alenemor. Hun lærte meg å tro på Gud. På grunn av jobben hennes flyttet vi til en liten landsby på øya. Søndagen etter gikk vi til metodistkirken og satte oss på en av kirkebenkene. Noen minutter senere ble vi imidlertid underrettet om at «eierne» av den benken var kommet, og at vi måtte finne oss andre plasser. Selv om et av de andre sognebarna var så elskverdig å gi oss lov til å sitte på «hans» benk, bestemte mor at vi aldri mer skulle gå tilbake til den kirken. Vi sluttet oss isteden til den anglikanske kirke.

Da mor i begynnelsen av 1940-årene var på besøk hos en venninne, møtte hun et av Jehovas vitner fra St. Kitts som gav henne noe litteratur. Mor var en lesehest, så hun slukte litteraturen og forstod at det hun leste, var sannheten. Kort tid senere giftet hun seg, og vi flyttet alle til Trinidad. Der var litteraturen vår forbudt på den tiden, men vi kunne gå  på møter i Rikets sal. Det gikk ikke lang tid før mor brøt sine bånd til den anglikanske kirke og begynte å tjene Jehova, og det gjorde stefaren min, James Hanley, også.

På Trinidad traff jeg en ung søster som het Rose Cuffie. Lite visste jeg da at Rose elleve år senere skulle komme til å bli en av mine samarbeidspartnere i misjonærtjenesten. I mellomtiden fikk jeg et stadig sterkere ønske om å tjene Jehova. Jeg husker ennå første gang jeg var ute og forkynte på egen hånd. På den første døren kom beboeren ut, og plutselig klarte jeg ikke å si et ord. Omsider slo jeg opp i Bibelen og leste Daniel 2: 44, og så gikk jeg med én gang!

Jeg begynte som pioner i 1950, og litt over to år senere ble jeg veldig glad over å motta en innbydelse til å gjennomgå den 21. klassen ved Gilead. I klassen vår var det tre søstre som ble sendt til Guyana: Florence Thom, som var fra Guyana, Lindor Loreilhe, som jeg delte rom med, og jeg. Vi kom dit i november 1953 og ble bedt om å tjene i Skeldon, en by som ligger omkring 180 kilometer fra Georgetown, i nærheten av munningen på elven Courantyne. Den isolerte gruppen der ventet ivrig på oss.

De fleste av dem som bodde i Skeldon-området, hadde indisk bakgrunn og var enten hinduer eller muslimer. Mange av dem var analfabeter, så når vi forkynte for dem, svarte de gjerne på kreolspråk: «Bruck am up, Sista», det vil si: «Gjør det enkelt, søster.» Til å begynne med var det mellom 20 og 30 på  møtene, men tallet ble lavere da de som ikke var virkelig interessert, sluttet å komme.

En kvinne kom så langt at hun ønsket å være med og forkynne. Men da jeg troppet opp til avtalt tid, var det sønnen hennes på 14 år som stod ferdig påkledd og var ivrig etter å bli med meg. Moren hans sa: «Miss Roach, du kan ta Frederick med istedenfor meg.» Senere fikk vi vite at kvinnens far, en glødende anglikaner, hadde lagt press på henne. Til tross for dette gjorde sønnen hennes, Frederick McAlman, fine åndelige framskritt og gjennomgikk senere Gilead. — Se rammen på side 170.

Jeg ble senere bedt om å tjene i byen Henrietta, hvor det bodde en isolert forkynner, en bror. Distriktet hørte til menigheten i Charity. Den nye pionerpartneren min var Rose Cuffie, som jeg nevnte tidligere. Rose og jeg pleide å være fire dager hver uke i Henrietta, og om fredagen startet vi tidlig og syklet 30 kilometer på støvete veier til Charity for å overvære møtene. Vi hadde med oss matvarer, lakener, tepper og myggnett.

Underveis forkynte vi og stoppet for å oppmuntre noen isolerte forkynnere og en uvirksom søster. Vanligvis studerte vi Vakttårnet med dem. Når vi så kom tilbake til Henrietta søndag, hadde vi Vakttårn-studium med dem vi studerte Bibelen med, som en gruppe. Vi opplevde aldri noen større uhell, bare en punktering fra tid til annen, eller det hendte at vi ble gjennomvåte når vi ble overrasket av regnvær.

 Vi var alltid glade og fornøyde. Ja, en dag var det en kvinne som sa til oss: «Dere er alltid så glade; det er visst aldri noe som plager dere.» Jehova gav oss enda større grunn til glede ved at vi fikk fine resultater i tjenesten. For eksempel begynte den uvirksomme søsteren som vi besøkte, igjen å tjene Jehova. Hun tjener fremdeles trofast i dag, omkring 50 år senere.

Den 10. november 1959 giftet jeg meg med en pioner som het Immanuel Ramalho. Vi tjente sammen i Suddie, som ligger 23 kilometer sør for Henrietta. Her ble jeg gravid, men hadde en spontanabort. Det at jeg holdt meg travelt opptatt i tjenesten, hjalp meg til å takle den påkjenningen det var. Senere fikk vi to barn. Vi klarte likevel å fortsette som pionerer.

I 1995 sovnet Immanuel inn i døden. Sammen hadde vi tjent Jehova i mange ulike distrikter. Vi hadde sett små grupper bli til blomstrende menigheter med eldste og menighetstjenere og til og med egne Rikets saler! Vi var også ti år i reisetjenesten. Jeg savner Immanuel veldig, men Jehovas kjærlige støtte og den støtte som menigheten gir meg, er til stor trøst for meg.

Profeten Jesaja besvarte Jehovas innbydelse til å tjene ham med ordene: «Her er jeg! Send meg!» (Jesaja 6: 8) Min avdøde mann og jeg har anstrengt oss for å etterligne den fine innstillingen hans. I likhet med Jesaja har vi måttet utholde sorger og vanskeligheter. Men gledene har mer enn oppveid dem.

 [Ramme/bilde på sidene 170—173]

Etter Gilead ble jeg sendt tilbake til mitt hjemland

Frederick McAlman

Født: 1942

Døpt: 1958

Bakgrunn: Etter at han hadde gjennomgått Gilead, ble han sendt tilbake til Guyana. Han tjener nå som alminnelig pioner sammen med sin kone, Marshalind.

Da jeg var tolv år, var det en misjonær som het Joycelyn Roach (nå Ramalho), som begynte å studere Bibelen med moren min. Jeg pleide å være med på drøftelsen. Mor sluttet å studere, men jeg fortsatte og begynte å gå på alle møtene. Da jeg var 14, tok søster Roach og de andre misjonærene, Rose Cuffie og Lindor Loreilhe, meg med på syklene sine ut i forkynnelsesarbeidet. Misjonærånden deres hadde større innvirkning på meg enn jeg forstod den gangen.

Da jeg begynte å studere med Jehovas vitner, holdt jeg på med konfirmasjonsforberedelsene i den anglikanske kirke. En gang forsøkte presten å forklare den «hellige» treenighet. Etter at jeg hadde lyttet en stund, tok jeg ordet og sa at jeg ikke trodde denne læresetningen stod i Bibelen. Han svarte skarpt: «Jeg vet at du leser visse bøker, og de bøkene er skadelige. Du må slutte å lese dem. Du må tro på treenigheten.» Etter det gikk jeg aldri mer i den anglikanske kirke, men fortsatte å studere med vitnene. Jeg ble døpt i 1958.

 I september 1963 fikk jeg et brev fra avdelingskontoret med spørsmål om jeg ville begynne som spesialpioner. Jeg svarte ja. Jeg fikk nå i oppdrag å tjene i Fyrish menighet ved Courantyne-elven, der jeg skulle samarbeide med Walter McBean. Vi tjente sammen der i et år og gjennomarbeidet distriktet oppover og nedover langs elven. Dette forberedte oss til vårt neste oppdrag — Paradise menighet, som hadde ti forkynnere da vi kom dit i 1964. Vi var pionerer der i over fire år og fikk se at menigheten vokste til 25.

I 1969 ble jeg innbudt til å gjennomgå Gilead-skolen (den 48. klassen). Det samme året gledet jeg meg over å være gjest på Betel i Brooklyn, slik at jeg kunne overvære det internasjonale stevnet med temaet «Fred på jorden». Det var virkelig en opplevelse åndelig sett å få møte så mange trofaste brødre og søstre! Jeg kommer aldri til å glemme den gangen Frederick W. Franz, et medlem av det styrende råd, inviterte oss til rommet sitt. Han hadde så mange bøker at jeg lurte på hvor han fikk plass til sengen sin! En annen utrolig flott bibelstudent var Ulysses Glass, som var en av lærerne våre ved Gilead. Jeg kan fortsatt høre ham si: «Grunnprinsippene for å bli flink til å skrive og undervise er å uttrykke seg korrekt, kort og klart.»

Jeg må innrømme at jeg ble skuffet da jeg fikk vite at jeg ville bli sendt tilbake til Guyana. For meg var Guyana hjemme, ikke et utenlandsk distrikt. Men bror Glass tok meg vennlig til side og hjalp meg til å se det fra en annen synsvinkel. Han minnet meg om at det å få gå på Gilead i seg selv er et storslått privilegium, og at  jeg sannsynligvis kom til å bli sendt til en del av Guyana som var ukjent for meg. Det viste seg å stemme, for jeg ble sendt til Charity menighet ved Pomeroon-elven. Den gangen var det bare fem forkynnere i Charity.

Samarbeidspartneren min, Albert Talbot, og jeg hadde ikke mye erfaring i å ferdes på elver, så vi måtte lære oss hvordan vi skulle manøvrere båten vår. Det høres kanskje ikke så vanskelig ut, men jeg kan forsikre deg om at det er det. Hvis du ikke tar hensyn til strøm og vind, blir du bare sittende uten å komme av flekken, eller du snurrer formålsløst rundt og rundt. Vi fikk heldigvis god hjelp; en av de beste lærerne våre var en søster i menigheten.

I ti år kom vi oss rundt ved hjelp av årer og muskelkraft. Så var det en mann i Charity som tilbød seg å selge en motor til menigheten, men vi hadde ikke nok penger. Du kan sikkert forestille deg hvor glade vi ble da vi mottok en sjekk fra avdelingskontoret øremerket det formålet. Det var åpenbart flere menigheter som hadde fått greie på hvilket behov vi hadde, og som ønsket å hjelpe oss. Med tiden fikk vi oss andre båter, som alle ble kalt «Kingdom Proclaimer», etterfulgt av et nummer som viste hvilken av båtene det dreide seg om.

Etter at jeg hadde arbeidet sammen med flere forskjellige pionerpartnere, møtte jeg den kvinnen som skulle komme til å bli min livsledsager, Marshalind Johnson, en spesialpioner som hadde fått i oppgave å tjene i Mackenzie menighet. Hennes nå avdøde far, Eustace Johnson, var kjent over hele Guyana, ettersom han hadde tjent som kretstilsynsmann i omkring ti år, fram til sin død. Marshalind og jeg er nå alminnelige pionerer og har til sammen vært 72 år i heltidstjenesten, deriblant 55 år som spesialpionerer. I løpet av denne tiden har vi oppdratt seks barn.

Jehova har også velsignet de anstrengelsene vi har gjort oss i tjenesten. På begynnelsen av 1970-tallet, mens vi forkynte langs Pomeroon-elven, møtte vi for eksempel en ung skredder som takket ja til tilbudet om et bibelstudium. Han gjorde fine framskritt. Vi oppfordret ham til å lære seg navnene på bøkene i Bibelen utenat. Ikke bare lærte han seg alle sammen utenat på én uke, men han kunne også si hvilken side de stod på! Han, hans kone og sju av de ni barna deres har siden kommet i sannheten, og han og jeg tjener sammen som eldste i Charity. Jeg ville sannsynligvis aldri ha fått erfare slike velsignelser hvis det ikke hadde vært for det flotte eksemplet som de nidkjære første misjonærene foregikk med.

 [Ramme/bilde på sidene 176 og 177]

Jeg studerte Guds Ord pr. brev

Monica Fitzallen

Født: 1931

Døpt: 1974

Bakgrunn: Hun bodde isolert til og studerte Guds Ord i to år pr. brev og forkynte mye for andre indianere. Hun er nå blind, men siterer skriftsteder hun kan utenat, når hun forkynner.

Jeg bor i indianerreservatet Waramuri, som ligger ved Moruka-elven i den nordvestlige delen av Guyana. Da jeg kom i kontakt med sannheten i begynnelsen av 1970-årene, var den nærmeste menigheten Charity ved Pomeroon-elven. For å komme dit padlet jeg i en kano laget av en uthult trestamme. Det tok tolv timer.

Jeg traff på Jehovas vitner da jeg var og handlet i Charity. Frederick McAlman tilbød meg Vakttårnet og Våkn opp! Jeg tok imot bladene, tok dem med hjem og la dem i en kleskiste, der de ble liggende i to år. Så ble jeg syk og måtte holde sengen en tid, og jeg ble svært nedfor. Det var da jeg kom til å huske på bladene. Jeg leste dem og oppfattet straks sannhetens rene klang.

Omtrent på den tiden var min mann, Eugene, på utkikk etter arbeid, og han bestemte seg for å dra nedover elven i retning av Charity. Jeg var begynt å bli bedre, så jeg ble med ham. Hovedårsaken til at jeg ville  reise, var imidlertid at jeg ville finne Jehovas vitner. Jeg trengte ikke å lete lenge; en dame som var et av Jehovas vitner, kom til det huset hvor vi bodde. «Er du en av Vakttårn-folkene?» spurte jeg. Da hun svarte bekreftende på det, spurte jeg etter den mannen jeg hadde møtt på markedet to år tidligere. Hun gikk straks av gårde for å finne Frederick McAlman, som tilfeldigvis holdt på med å gjennomarbeide et distrikt i nærheten sammen med en gruppe forkynnere.

Da de to kom tilbake, demonstrerte bror McAlman hvordan et bibelstudium foregikk, ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv. Jeg takket ja til tilbudet om et studium. Ettersom Eugene og jeg måtte dra hjem igjen, studerte jeg pr. brev. Jeg studerte to bøker på den måten — «Sannhetsboken» og Det er umulig for Gud å lyve. Mens jeg studerte «Sannhetsboken», meldte jeg meg ut av den anglikanske kirke og ble en udøpt forkynner. Presten skrev til meg og sa: «Du må ikke høre på Jehovas vitner. Bibelkunnskapen deres stikker ikke dypt. Jeg skal komme og diskutere saken med deg.» Men han kom aldri.

Jeg var den eneste forkynneren i reservatet, men jeg gjorde naboene mine kjent med min nyfunne kunnskap. Jeg forkynte også for mannen min, og jeg er veldig glad for å kunne fortelle at han ble døpt ett år etter meg. I dag er Eugene en av de 14 forkynnerne her.

I den senere tid har grønn og grå stær ført til at jeg har mistet synet, så nå må jeg sitere skriftsteder jeg kan utenat, når jeg forkynner. Men jeg takker Jehova for at jeg kan fortsette å tjene ham.

 [Ramme/bilder på sidene 181—183]

Jehova har gitt meg ’det mitt hjerte har bedt om’

Ruby Smith

Født: 1959

Døpt: 1978

Bakgrunn: Hun er innfødt karib og hadde en viktig rolle når det gjaldt å forkynne det gode budskap i Baramita, et indianerreservat i Guyanas innland.

Første gang jeg kom i kontakt med Jehovas vitner, var i 1975. Jeg var da 16 år. Bestemor fikk en traktat av stesønnen sin og bad meg om å oversette den for henne, siden hun ikke kunne engelsk. De bibelske løftene som ble drøftet i traktaten, gjorde sterkt inntrykk på meg, så jeg fylte ut kupongen og sendte den til avdelingskontoret. Da jeg fikk de publikasjonene jeg hadde bedt om, studerte jeg dem og begynte å snakke med andre om de bibelske sannhetene jeg hadde lært. Jeg begynte med bestemor og tanten min. Far likte dessverre ikke det jeg gjorde.

Bestemor og tante begynte snart å forkynne. Det førte til at noen landsbyboere kom hjem til oss for å lære mer om Bibelen. Jo mer jeg leste, desto bedre skjønte jeg at jeg måtte gjøre forandringer i livet mitt for å kunne behage Jehova. Jeg måtte blant annet tilstå for far at jeg hadde stjålet noe fra verkstedet hans, og jeg måtte forlike meg med en av brødrene mine. Etter  at jeg hadde bedt mye, var jeg i stand til å gjøre begge deler.

I mellomtiden hadde avdelingskontoret ordnet med at en spesialpioner, Sheik Bakhsh, skulle besøke distriktet. Bror Bakhsh kunne imidlertid ikke bli lenge, så han og en annen bror, Eustace Smith, som jeg senere giftet meg med, studerte med meg pr. brev.

I 1978 drog jeg til Georgetown på områdestevnet «Den tro som seirer». Da jeg kom til hovedstaden, drog jeg rett til avdelingskontoret for å si at jeg ønsket å bli døpt. Det ble ordnet med at jeg fikk gjennomgå de spørsmålene som de eldste drøfter med dem som ønsker å bli døpt, sammen med Albert Small. Jeg var så glad da jeg kunne reise tilbake til Baramita som en døpt tjener for Jehova!

Fylt av iver som jeg var, ble jeg snart travelt opptatt i forkynnelsesarbeidet. Mange var interessert, så jeg spurte noen av dem om de kunne bygge et enkelt møtelokale. Der oversatte jeg muntlig de engelske Vakttårn-artiklene til karib hver søndag. Far motarbeidet imidlertid denne virksomheten min og forlangte at jeg skulle bli hjemme på søndager. Derfor spilte jeg i all hemmelighet inn artiklene på kassett, og så spilte en av brødrene mine den på møtet. På den tiden var det omkring 100 som var regelmessig til stede.

Kort tid senere flyttet familien vår til Georgetown på grunn av forretningsanliggender, og bestemor flyttet til Matthews Ridge. Tanten min ble værende igjen i Baramita, men hun sluttet å forkynne det gode budskap  for andre. Virksomheten for Riket kom derfor til å bli liggende nede der en tid.

I Georgetown møtte jeg Eustace Smith for første gang ansikt til ansikt, og kort tid senere giftet vi oss. Selv om Eustace ikke kunne snakke karib, ønsket både han og jeg å dra til Baramita for å ta hånd om den interessen som var der. I 1992 fikk vi oppfylt dette ønsket. Så snart vi kom dit, ble vi travelt opptatt i tjenesten og arrangerte møter. Innen kort tid hadde antall til stede økt til omkring 300!

Vi arrangerte også et kurs for å lære folk å lese og skrive; dette ble holdt etter Vakttårn-studiet. Yolande, den eldste av barna våre, hjalp til med undervisningen. Da hun begynte, var hun elleve år og udøpt forkynner. I dag er både hun og den andre datteren vår, Melissa, alminnelige pionerer.

I 1993 velsignet Jehova menigheten i Baramita med en Rikets sal. Han har også gitt oss «gaver i form av mennesker», menn som kan snakke karib, og som kan ta ledelsen i menigheten. (Ef. 4: 8) Den 1. april 1996 ble Baramita menighet opprettet. Jeg er også veldig glad for å kunne fortelle at både min mor, min bestemor og nesten alle søsknene mine er en del av menigheten. Jehova har virkelig gitt meg ’det mitt hjerte har bedt om’. — Sal. 37: 4.

[Bilde]

Eustace og jeg i dag

 [Oversikt/bilde på sidene 148 og 149]

GUYANA — NOEN VIKTIGE ÅRSTALL

1900: Enkeltpersoner begynner å lese og drøfte Zions Vagt-Taarn og andre bibelske publikasjoner.

1910

1912: E.J. Coward holder foredrag for flere hundre personer i Georgetown og New Amsterdam.

1913: Det blir leid et rom i Somerset House til møtelokale. Det blir brukt fram til 1958.

1914: Det første avdelingskontoret blir opprettet i Georgetown.

1917: Som følge av press fra presteskapet forbyr myndighetene visse publikasjoner.

1922: Forbudet blir opphevet. George Young besøker landet.

1940

1941: Vagttaarnet og Ny Verden (nå Våkn opp!) blir forbudt.

1944: Alle publikasjoner utgitt av Jehovas vitner blir forbudt.

1946: Forbudet blir opphevet i juni. De første misjonærene kommer.

 1950-årene: Filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» blir vist over hele Guyana.

1960: Avdelingskontoret anskaffer en eiendom i Georgetown. Bygningene der tjener både som avdelingskontor og som misjonærhjem.

1967: Forkynnerantallet passerer 1000.

1970

1988: Et nytt avdelingskontor (bygd på samme tomt som det forrige) blir innviet.

1995: Den første hurtigbygde Rikets sal blir oppført.

2000

2003: Det nåværende avdelingskontoret, som er bygd på en ny eiendom, blir innviet.

2004: Det er 2163 forkynnere i Guyana.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Forkynnere

Antall pionerer

2000

1000

1910 1940 1970 2000

 [Kart på side 141]

(Se den trykte publikasjonen)

GUYANA

Baramita

Hackney

Charity

Henrietta

Suddie

GEORGETOWN

Mahaicony

Soesdyke

Bartica

Yaruni

New Amsterdam

Mackenzie

Wismar

Skeldon

Berbice

Orealla

Lethem

Essequibo

Demerara

Berbice

Courantyne

VENEZUELA

BRASIL

SURINAM

 [Helsides bilde på side 134]

[Bilde på side 137]

Evander J. Coward

[Bilde på side 138]

Somerset House i Georgetown i Guyana ble brukt som møtelokale for menigheten der fra 1913 til 1958

[Bilde på side 139]

George Young

[Bilde på side 146]

Frederick Phillips, Nathan Knorr og William Tracy, 1946

[Bilde på side 147]

I juni 1946 ble denne kunngjøringen som offisielt opphevet forbudet mot litteraturen vår i Guyana, utstedt

[Bilde på side 152]

Nathan Knorr, Ruth Miller, Milton Henschel, Alice Tracy (tidligere Miller) og Daisy og John Hemmaway, 1954

[Bilde på side 153]

John Ponting

[Bilde på side 154]

Geraldine og James Thompson tjente i Guyana i 26 år

[Bilde på side 168]

Gruppevitning med båt

[Bilde på side 169]

Forkynnelse langs Moruka-elven i «Kingdom Proclaimer III»

[Bilde på side 175]

Jerry og Delma Murray

[Bilde på side 178]

Frederick McAlman og Eugene og Monica Fitzallen forkynner det gode budskap for en indianer som holder på med å reparere kanoen sin

[Bilder på side 184]

Kretsstevne i Baramita i 2003

[Bilde på side 185]

I Baramita-distriktet er det mange som har reagert positivt på Bibelens sannhet

[Bilde på side 186]

Forkynnelse med kano laget av en uthult trestamme

[Bilde på side 188]

Sherlock og Juliet Pahalan

 [Bilder på side 191]

Guyana — «et paradis for pionerer»

[Bilde på side 194]

Rikets sal i Orealla

[Bilde på side 197]

Det tidligere avdelingskontoret med adressen 50 Brickdam, Georgetown, som ble fullført i 1987

[Bilde på side 199]

Utvalget ved avdelingskontoret, fra venstre: Edsel Hazel, Ricardo Hinds og Adin Sills

[Bilde på sidene 200 og 201]

Det nyoppførte avdelingskontoret i Guyana