Island

Når man hører navnet Island, ser man kanskje straks for seg bilder av is, snø og igloer. Forestillingen om kulde blir styrket når man tar en titt på kartet. Det er ikke mange som bor så langt nord som islendingene. Landets nordligste punkt ligger rett under polarsirkelen.

Men det er ikke så kaldt på Island som beliggenheten og navnet antyder. Den varme Golfstrømmen, som har sitt utspring litt nord for ekvator, bidrar til at klimaet er mye mildere enn man kunne vente. Det finnes ingen igloer. Det islandske samfunnet er høyst moderne, og folk bor i velbygde hus som benytter geotermisk energi (jordvarme) til oppvarming.

Island er et land med store kontraster. Midt på vinteren er solen oppe over horisonten bare noen få timer hver dag, men det spektakulære nordlyset liver ofte opp de lange, mørke vinternettene. Det virker nesten som om solen ikke har lyst til å titte fram på den tiden av året. Om sommeren, derimot, er det kontinuerlig dagslys i flere måneder — noe som mer enn oppveier den mørke vinteren. I de aller nordligste delene av landet holder solen seg over horisonten i flere uker. Der kan man se solen midt på natten.

Island er blitt kalt landet med is og ild, en treffende beskrivelse. Isbreer dekker cirka ti prosent av landet. Det finnes også ild — Island er et område med stor vulkansk og  geotermisk aktivitet. Mange vulkaner har hatt utbrudd der, og de siste århundrene har det vært vulkanutbrudd i gjennomsnitt én gang hvert femte—sjette år. Varme kilder finnes det også mange av.

Dette tynt befolkede landet har vakker natur og et rikt dyre- og planteliv. Ren luft, imponerende fossefall, ville fjell og mye øde landskap får mange til å besøke landet. Tidlig om våren kommer trekkfugler tilbake til sine sommeroppholdssteder — klipper langs kysten og våtmarker. Én slik fugl er rødnebbternen, som hvert år trekker til Antarktis, helt til den andre enden av jordkloden. Langs kysten kan man se lundefugler, ærfugler og måker. Sauer beiter på landsbygda, og små, hardføre islandshester streifer omkring i høylandet. Tidlig om sommeren vandrer mange tusen laks tilbake for å gyte — de svømmer oppover elver, forserer kraftige stryk og hopper over mindre fosser.

De 290 570 innbyggerne på Island er etterkommere av vikinger som koloniserte landet for over 1100 år siden. Kolonistene — kalt landnåmsmenn — kom for det meste fra Norge, og de snakket gammelnorsk, som islandsk har utviklet seg fra. En sterk litterær tradisjon og landets avsidesliggende beliggenhet har bidratt til å bevare språket. Folk i dag kan derfor lese de gamle sagaene, som ble skrevet hovedsakelig på 1200-tallet. Islendingene er stolte av sitt språk, og det er sterk motvilje mot å ta opp utenlandske fremmedord i det.

De fleste av de første kolonistene var «hedninger», og det var ikke før på slutten av 900-tallet at det ble gjort forsøk på å omvende islendingene til «kristendommen». Helt på slutten av 900-tallet ble noen framstående islandske ledere omvendt, og i år 1000 bad Alltinget, Islands folkeforsamling,  en av de fremste hedenske lederne om å dømme mellom de to religionene. Overraskende nok avgjorde han at den «kristne» tro skulle være den eneste religion som skulle utøves. Det ser ut til at dette ble godtatt uten særlig motstand. Men en bestemmelse tillot at folk tilbad hedenske guder i det skjulte og fortsatte å følge hedenske skikker. Avgjørelsen ble nok truffet mer av politiske hensyn enn av religiøse, men den kan ha bidratt til at islendingene er blitt så uavhengige i sin tankegang og så liberale i sitt syn på religion.

I dag tilhører cirka 90 prosent av befolkningen statskirken — den evangelisk-lutherske kirke, folkekirken. Det finnes en bibel i nesten hvert hjem, men ikke mange tror på den som Guds Ord.

 Det gode budskap når Island

I begynnelsen av 1900-tallet emigrerte mange islendinger til Canada, blant annet for å komme vekk fra vanskelighetene i forbindelse med vulkanutbrudd og streng kulde. Det var i Canada noen fra Island først fikk høre det gode budskap om Guds rike. En av dem var Georg Fjölnir Lindal. Han innviet seg til Jehova Gud, og kort tid etter begynte han som pioner. Ettersom bror Lindal kunne islandsk, bestemte han seg for å flytte til Island i 1929, da han var 40 år. Han kom til Reykjavík 1. juni det året og var den første som forkynte det gode budskap på Island.

Bror Lindal ventet i tre måneder på den første litteraturforsendelsen. Straks litteraturen kom, satte han i gang med å forkynne, og målet var å nå alle i hele landet. I slutten av oktober 1929 hadde han levert 800 eksemplarer av Guds Harpe på islandsk. På det tidspunktet skrev han: «Siden jeg kom hit, har jeg forkynt i flere byer, med til sammen rundt 11 000 innbyggere. Den totale befolkningen på Island er 100 000 eller litt mer, så det er cirka 90 000 igjen å forkynne for. Det kommer til å ta lang tid for én person å gjennomarbeide hele distriktet her, for det er svært vanskelig å ta seg fram. Island er et land med mange fjell og med ujevn kystlinje, og det er ingen jernbane og få bilveier her, så jeg har for det meste reist med båt.»

Det finnes ikke antydning til klage i de få håndskrevne brevene som er arkivert i en gammel, brun mappe som er merket «Island». I det samme brevet fra 1929 skrev Lindal: «Jeg er svært glad for å kunne fortelle en oppmuntrende opplevelse jeg nylig hadde. Jeg fikk anledning til å dra tilbake til et sted hvor jeg hadde forkynt tidligere. Jeg traff  flere som hadde kjøpt bøker den første gangen jeg var der. En mann sa: ’Jeg har lest Guds Harpe to ganger og leser den nå for tredje gang. Det er en god bok. Takk for at du kom.’ En annen sa: ’Så du er her igjen. Den boken er meget god. Kan du ikke få alle dommer Rutherfords bøker på islandsk?’ Jeg sa til ham at mange av bøkene var å få på dansk. Han sa: ’Send meg alt du har, ja pastor Russells bøker også. Da har jeg nok å studere denne vinteren.’ Også andre gav uttrykk for at de satte pris på bøkene. Jeg er takknemlig mot Gud for at han lar meg formidle sannhetens budskap til dem som har et hørende øre.»

 Det var en enorm oppgave for én person å forkynne for alle på denne øya, som er omtrent halvparten så stor som Storbritannia. Island strekker seg cirka 30 mil fra nord til sør og rundt 50 mil fra øst til vest. Kystlinjen er nesten 640 mil lang, fjorder og viker innbefattet. Likevel klarte bror Lindal å gjennomarbeide hele øya på ti år — han forkynte det gode budskap og leverte litteratur overalt. Han reiste med båt langs kysten, og når han besøkte gårdene inne i landet, brukte han to hester — én til å ri på og én til å frakte litteraturen og personlige ting på. De brødrene som hadde det privilegium å samarbeide med bror Lindal noen år før han drog fra Island, sier at han var en selvoppofrende og alvorlig bror, stille og sjenert, en mann av få ord. Han var høy — nesten for stor for de små islandshestene  han red på når han reiste. Det hendte at det ikke var noen hest å få tak i, men han var sterk nok til å bære bøkene og eiendelene sine selv.

Da bror Lindal satte i gang i 1929, kan han ikke ha visst hvilken vanskelig oppgave han hadde foran seg, og hvor stor tålmodighet og utholdenhet som skulle til for å bryte isen, for å si det på den måten. I nesten 18 år var bror Lindal den eneste på Island som var et av Jehovas vitner. Til tross for de store anstrengelsene han gjorde seg, opplevde han ikke å se en eneste ta standpunkt for Riket. I 1936 skrev han: «I den tiden jeg har vært her, har jeg levert mellom 26 000 og 27 000 bøker til folk. Mange har lest dem. Det ser ut til at noen har tatt standpunkt imot sannheten, men de fleste er fremdeles helt likegyldige.»

Det var noen som satte pris på det budskapet bror Lindal forkynte. Et eksempel på det var en eldre mann som fikk boken Guds Harpe. Da bror Lindal kom tilbake flere måneder senere, var denne mannen død, men han traff datteren hans. Hun fortalte at faren hadde likt boken og hadde studert den grundig før han døde. I tråd med en hedensk skikk hadde han til og med bedt om å få med seg boken i kisten når han døde, og det ønsket var blitt etterkommet.

Bror Lindals lange opphold alene på Island tok slutt 25. mars 1947, da det kom noen misjonærer fra Vakttårnets bibelskole Gilead. Bror Lindal fortsatte sin tjeneste på Island helt til 1953, da han flyttet tilbake til Canada. Seksten år senere bestemte Páll Heine Pedersen, som da var spesialpioner på Island, seg for å dra til Winnipeg i Canada for å treffe bror Lindal. Han ville gjerne høre bror Lindal selv fortelle om sitt arbeid på Island, for de misjonærene som  hadde samarbeidet med ham der, hadde da flyttet. Mens bror Pedersen var på ferie i USA, tok han bussen til Winnipeg. Men da han kom fram, fikk han vite at bror Lindal hadde fullført sitt jordiske liv tidligere den samme dagen. Han hadde tjent Jehova trofast helt til han døde.

Flere høstarbeidere

Da de to første Gilead-misjonærene kom i 1947, begynte en ny epoke med forkynnelse av det gode budskap. Begge misjonærene kom fra Danmark, og den ene var Leo Larsen. I desember 1948 kom det to misjonærer til — Ingvard Jensen fra Danmark og Oliver Macdonald fra Storbritannia. De nye høstarbeiderne fortsatte bror Lindals arbeid, og de leverte mye litteratur. Om vinteren forkynte de i og rundt Reykjavík, og i løpet av den korte sommeren  konsentrerte de seg om utkantstrøk langs kysten. Ingvard Jensen husker særlig én forkynnelsesreise. Han skriver: «Den første sommeren jeg var på Island, ble jeg med en av de andre misjonærene på en tur for å forkynne i landdistrikt. Som regel reiste vi med buss eller båt til distriktet, og vi hadde med oss sykler, telt, soveposer, litteratur og matforsyninger. En kveld drog vi med båt til tettstedet Stykkishólmur på vestkysten, og vi kom fram om ettermiddagen neste dag. Planen var at vi skulle besøke alle husene der og så sykle til tettstedet Borgarnes, cirka ti mil unna. Det gikk ferge hver dag fra Borgarnes til Reykjavík. Turen begynte bra. Det var midt i juni, og det var sol. Den første kvelden krøp vi ned i soveposene våre etter at vi  hadde gjennomarbeidet en del av byen. Men om natten klarte vi ikke å holde varmen, og morgenen etter skjønte vi hvorfor: Det hadde kommet ti centimeter snø i løpet av natten! Vi kunne ikke forkorte turen, for neste båt gikk ikke før en uke senere. Så vi måtte gjøre som vi hadde planlagt — gjennomarbeide byen, sykle på veien over fjellet til neste tettsted og besøke gårdene underveis.»

De kom til Borgarnes fire dager senere. Da hadde de syklet i sludd, regn og vindkast på opptil 110 kilometer i timen. Men det dårlige været ble til en viss grad oppveid av den enestående gjestfriheten som bøndene langs veien viste. De bad dem alltid inn på kaffe og noe å spise. Bror Jensen husker at de spiste åtte—ti måltider om dagen! Han sier: «Jeg hadde på følelsen at folk ville bli fornærmet hvis vi ikke sa ja takk til det de så vennlig bød på. Og det gav oss anledning til å fortelle dem utførlig om Jehovas opprettede rike.»

De tre første årene misjonærene var på Island, leverte de over 16 000 publikasjoner. Men økningen i antall gjenbesøk og studier stod ikke i forhold til leveringene — folk tok gjerne imot litteratur, men de gjorde ikke noe med budskapet. Bror Larsen og hans kone, Missie (hun hadde kommet fra Danmark i 1950 for å gifte seg med Leo), drog for eksempel til østkysten, der de gjennomarbeidet distriktene ved Höfn, Eskifjörður, Neskaupstaður og Seyðisfjörður. Under denne krevende reisen leverte de 300 bøker og omtrent like mange brosjyrer. Trykte bokmerker med et kort bibelsk budskap og misjonærenes adresse i Reykjavík ble vedlagt alle bøkene. Alle som tok imot litteratur, ble oppfordret til å skrive for å få vite mer om sannheten — men det var det ingen som gjorde.

 I 1952 fant man ut at distriktene langs nordkysten burde vies større oppmerksomhet. Så i juni det året fikk Oliver Macdonald og hans kone, Sally (hun hadde kommet fra Storbritannia i 1949 for å gifte seg med ham), i oppgave å tjene som spesialpionerer i byen Akureyri. Der møtte de intens motstand fra en gruppe Plymouthbrødre. Lederen deres, den britiske konsulen i byen, hadde mange tilhengere, og folk hørte på ham når han gikk til angrep på vitnene i foredrag og artikler. Selv om pionerene ikke hadde møtt slik motstand i Reykjavík, lot de seg ikke skremme av angrepet. De bare fortsatte å forkynne og benyttet alle anledninger til å imøtegå de falske anklagene. Noen aviser publiserte de svarene de gav.

 Pionerene forkynte ikke bare i byen, men drog også ut til avsidesliggende områder. De leverte litteratur og ble som vanlig vist gjestfrihet, men fant ikke mye virkelig interesse for budskapet om Riket. Bror og søster Macdonald flyttet tilbake til Reykjavík i juli 1953, men før de drog fra Akureyri, hadde de sådd sannhetens såkorn, og senere skulle det begynne å vokse.

Det legges et grunnlag

Etter 27 år med planting og vanning begynte brødrene på Island endelig å se frukten av sitt arbeid. Tidlig i 1956 var det sju nye som tok standpunkt for Riket og innviet sitt liv til Jehova. Fram til da hadde de fleste av dem som hadde vist interesse for sannheten, ikke stått fast i den. Et unntak var Iris Åberg, en engelsk søster som med tiden flyttet fra landet. Nå ble det døpt sju nye, og et godt grunnlag ble lagt. Men i 1957 hadde de misjonærene og pionerene som hadde arbeidet så hardt for å se sannheten bli rotfestet, flyttet fra Island, stort sett av helsemessige grunner.

I 1957 ble det derfor til at en søster som var spesialpioner — Edith Marx, som hadde kommet fra Danmark året før — fikk ansvaret for å ta hånd om den lille menigheten. Det var behov for høstarbeidere som kunne hjelpe gruppen. Plutselig var disse nye forkynnerne uten dem som hadde hjulpet dem til å lære sannheten å kjenne og til å bli sterke i den. Men snart kom det spesialpionerer fra Danmark, Sverige og Tyskland. Dessuten flyttet mange menighetsforkynnere og pionerer til Island for å være med på å forkynne om Riket. Fra da av har økningen fortsatt sakte, men sikkert.

Økningen førte med seg en spennende utvikling. Det ble blant annet arrangert regelmessige besøk av  en kretstilsynsmann og årlige områdestevner. Det trengtes mer litteratur på islandsk. Det første Vakttårnet på islandsk var nummeret for 1. januar 1960. Det satte fart i arbeidet. Brødrene var virkelig glad for at de nå kunne tilby dette bladet til islendingene på deres eget språk. Og det var trosstyrkende for dem selv å få denne fine, åndelige føden hver måned. Da det på et kretsstevne i Reykjavík ble opplyst at Vakttårnet skulle komme ut på islandsk, ble det avduket en stor modell av bladet bak taleren. Som brødrene applauderte for denne nye gaven fra Jehova!

Bror Pedersen forteller at da han kom til Island i oktober 1959, var den lille brosjyren «Dette gode budskap om riket» den eneste publikasjonen på islandsk de kunne bruke på feltet. Og mange hadde allerede fått den. Forkynnerne tilbød Vakttårnet og Våkn opp! på dansk, engelsk, svensk eller tysk til dem som kunne lese et av de språkene. Selv om mange forstod noen av disse språkene, hadde de mye større utbytte av å lese Vakttårnet på morsmålet. Det at Vakttårnet nå kom ut på islandsk, hadde stor innvirkning på forkynnelsesarbeidet. De 41 menighetsforkynnerne og pionerene tegnet 809 abonnementer og leverte 26 479 blad i tjenesteåret 1960. Brødrene opplevde også en økning i antall bibelstudier.

 En annen milepæl var 1. januar 1962, da det ble opprettet et avdelingskontor. Før det hadde avdelingskontoret i USA ført tilsyn med Island, og før det igjen hadde avdelingskontoret i Danmark gjort det. I 1969 fikk Jehovas vitner så juridisk anerkjennelse og ble registrert hos justis- og kirkedepartementet. Nå hadde Jehovas vitner på Island samme rettigheter som alle andre trossamfunn, og de fikk tillatelse til å vie og til å holde begravelser.

Motstand fra presteskapet

Den måneden avdelingskontoret ble opprettet, fikk brødrene oppleve motstand fra presteskapet. En morgen fortalte overskrifter i en av de store avisene at biskopen i folkekirken hadde utgitt en brosjyre som advarte mot Jehovas vitner, og som oppfordret folk til ikke å høre på dem. Brosjyren het «Vottar Jehóva — aðvörun» (Jehovas vitner — advarsel). Andre aviser fulgte opp saken. Vísir, den største kveldsavisen, trykte et intervju med en bror ved avdelingskontoret. Artikkelen forklarte våre synspunkter, og snart trykte også andre aviser artikler om Jehovas vitner. Slik ble det avlagt et mektig vitnesbyrd, og mange fikk kjennskap til arbeidet vårt. Noen lesere skrev brev og forsvarte Jehovas vitner, og disse innleggene kom på trykk i avisene. Biskopen gikk til motangrep og publiserte et «svar» til oss. Men i en helsides artikkel i den største avisen, Morgunblaðið, fikk Jehovas vitner fortalt utførlig om sitt arbeid og sine trosoppfatninger.

Brosjyren med advarselen ble distribuert over hele landet. Resultatet var at Jehovas vitner fikk stor publisitet, og man kunne merke virkningen av dette i distriktene i mange år. All omtalen fikk en av avisene til å skrive: «Biskopen er blitt PR-sjef for Jehovas vitner.» Jehovas folk ble  godt kjent, også i avsidesliggende deler av landet der vitnene ennå ikke hadde forkynt. Selv om noen hørte på biskopen, reagerte folk flest med nysgjerrighet. Men i nord, i Akureyri, møtte vitnene fiendtlighet. Det hendte at ungdommer kastet stein på Heinrich og Katherine Karcher, som tjente som pionerer der. Flere år senere var det noen andre religiøse motstandere i Akureyri som fikk trykt opp igjen biskopens brosjyre, og som distribuerte den på nytt. Pinsebevegelsen gjorde det samme i Reykjavík, i håp om å stoppe eller vanskeliggjøre forkynnelsen for oss.

Å organisere stevner — en utfordring

Krets- og områdestevner har alltid vært glederike høydepunkter for Guds folk på Island. Også da det bare var noen få forkynnere, organiserte brødrene stevner. Det første stevnet ble holdt i juli 1951 da to brødre — Percy Chapman fra Canada og Klaus Jensen fra Betel i Brooklyn — besøkte Island på vei til en serie stevner som skulle holdes i Europa den sommeren. Selv om det bare var en håndfull forkynnere på Island på den tiden, var det på det meste 55 til stede på stevnet. Det neste stevnet ble holdt sju år senere, i juni 1958, da Filip Hoffmann var på besøk som sonetilsynsmann. Det var da 38 som hørte det offentlige foredraget. Siden da er det blitt holdt krets- og områdestevner hvert år.

Friðrik Gíslason var en av de få brødrene som hadde poster på stevnene på 1950-tallet. Han forteller: «Jeg hadde ansvaret for bespisningen på de første stevnene. Jeg gjorde mesteparten av arbeidet selv, og det var ikke uvanlig at jeg på det samme stevnet hadde tre—fire poster på programmet hver dag. Mens jeg var på kjøkkenet, hadde jeg på meg et forkle. Når tiden var inne til å holde en tale,  hev jeg på meg jakken og skyndte meg inn i salen. Brødrene måtte flere ganger minne meg på at jeg måtte ta av meg forkleet. Nå er det mellom 400 og 500 til stede på stevnene, deriblant flere dyktige eldste som har poster på programmet.»

Bibelske skuespill er spennende og lærerike høydepunkter på områdestevnene. Men fordi det var så få forkynnere på Island, måtte skuespillene framføres bare med lyd. Det danske avdelingskontoret hjalp til med å levendegjøre skuespillene ved å sørge for lysbilder i farger som kunne synkroniseres med lydbåndet. Likevel lå det mye forberedelser bak skuespillene. De måtte først oversettes til islandsk. Så måtte det gjøres opptak av brødre og søstre som snakket islandsk. Det ble dessuten lagt på musikk og lydeffekter fra de engelske båndene. Noen måtte spille  flere roller og forandre stemmen etter hvilken person de skulle spille. Senere ble noen av skuespillene oppført med kostymer.

Det første, et skuespill om dronning Ester, skulle bli oppført på områdestevnet i 1970. Brødrene arbeidet ivrig på prosjektet og øvde med stort engasjement. Det var en ny opplevelse å kle seg i slike drakter som ble brukt i bibelsk tid, og for brødrene å få løsskjegg limt fast i ansiktet. Det var konfidensielt at det skulle framføres et skuespill på stevnet, og det ble en hyggelig overraskelse. På små stevner der nesten alle kjenner hverandre og alle sitter nær scenen, prøver noen å finne ut hvem som spiller de forskjellige rollene. Etter å ha sett et skuespill var det en søster som sa: «Tenk, jeg kjente bare igjen én bror i skuespillet, og det var han som spilte rollen som kong Nebukadnesar!» Hun sa brorens navn, men ble overrasket da det viste seg at hun tok feil. Brødrene setter virkelig pris på alt det arbeidet som så mange gjør for å framføre programmet på de små område- og kretsstevnene. Alle lærer mye av skuespillene som blir framført på deres eget språk — det er god undervisning.

Internasjonale stevner gir glede

I mange år har brødrene på Island satt pris på å dra på stevner i andre land. I 1958 var det fem fra Island som hadde det privilegium å overvære det internasjonale stevnet «Guds vilje» i New York. Mange var på stevnene «Forente tilbedere» i Europa i 1961 og stevnene «Det evige gode budskap» i 1963. Andre gledet seg over å være sammen med brødre og søstre fra mange land på de internasjonale stevnene «Guds seier» i 1973. Over hundre forkynnere fra Island var på det internasjonale stevnet «Fred på jorden»  som ble holdt i København 5.—10. august 1969. Aldri før hadde en så stor gruppe fra Island vært på et internasjonalt stevne i et annet land. Åtti prosent av forkynnerne på Island drog til utlandet den sommeren for å overvære stevnet.

Ettersom det var så mange fra Island som planla å dra på områdestevnet i 1969, ordnet avdelingskontoret i Danmark det slik at de islandske brødrene fikk sitte sammen. Om morgenene, før programmet begynte, samlet de islandske brødrene seg i sin seksjon og hørte på sammendrag av programmet på islandsk.

Én av dem som var på dette stevnet, var en ung mann som het Bjarni Jónsson. Han var sønn av en advokat som eide den bygningen i Reykjavík som brødrene leide og brukte som misjonærhjem og avdelingskontor. Bjarni hadde ikke særlig kjennskap til sannheten, og det var ikke for å være med på stevnet at han var blitt med brødrene til København. Hvorfor var han så blitt med dem?

Kjell Geelnard, som da var avdelingstjener, hadde noen saker som han måtte snakke med faren til Bjarni om. Kjell fortalte ham om det internasjonale stevnet som skulle holdes i København, og om den gruppen av brødre som planla å reise dit. Da advokaten fikk høre om det, spurte han om den eldste sønnen hans kunne få reise sammen med gruppen. Han fortalte bror Geelnard at sønnen akkurat var ferdig med videregående skole, og at han hadde lyst til å gi ham en utenlandsreise. Reisen kunne like gjerne gå til København som til et annet sted. Kjell syntes det var en god idé, og han sa til advokaten at hvis Bjarni ville bli med på stevnet for å se hva som foregikk der, kunne det ordnes med losji til ham i København. Advokaten ble glad for å  høre det, så han spurte sønnen om han hadde lyst til å reise sammen med gruppen av Jehovas vitner og bli med på stevnet deres. Det ville sønnen gjerne.

Losjiavdelingen ble kontaktet for å finne losji til Bjarni i København. Brødrene ordnet med at han skulle få bo hos en familie som var Jehovas vitner. En amerikansk bror som skulle dele rom med en islandsk bror som het Jakob, hadde sagt fra seg sin plass, så den fikk Bjarni. Men av en eller annen grunn dukket ikke Jakob opp. Den eneste som kom til losjiet, var Bjarni. Losjiavdelingen hadde ikke fortalt vertsfamilien at Bjarni kom istedenfor den amerikanske broren, så de gikk ut ifra at gjesten deres var Jakob.

Når brødre fra forskjellige steder møtes, er det jo vanlig at de forteller hverandre opplevelser. De danske brødrene var overrasket over at «Jakob» hadde så lite å fortelle. Og Bjarni på sin side ble litt forvirret over at verten og vertinnen hele tiden kalte ham Jakob. Han trodde at siden Jakob var et bibelsk navn, var det kanskje en skikk blant Jehovas vitner å bruke bibelske navn når de snakket med hverandre.  Misforståelsen ble oppklart da en av brødrene i den familien som Bjarni bodde hos, traff en dansk bror som var pioner på Island. Han spurte broren om «Jakob» var ny i sannheten, siden han sa så lite om arbeidet på Island. Broren forklarte at «Jakob» i virkeligheten var Bjarni, en student fra Island som reiste sammen med brødrene til København. Vertskapet til Bjarni viste ham stor gjestfrihet og sa at han gjerne kunne bo hos dem en uke til mens han så litt av Danmark. Bjarni ble rørt av deres vennlighet.

Bjarni ble faktisk med på stevnet. Han hadde riktignok ikke så mye kunnskap om sannheten at han fikk fullt utbytte av programmet, men det han så og hørte, gjorde likevel stort inntrykk på ham. Han og familien hans begynte å studere Bibelen så snart han kom tilbake til Island. Bjarni gjorde fine framskritt i sannheten og ble døpt i 1971. Han har vært medlem av utvalget ved avdelingskontoret på Island siden 1979.

 Svanberg Jakobsson har vært oversetter ved avdelingskontoret på Island i mange år og er nå tilsynsmann for oversettelsesavdelingen. Som ung forkynner var han på det internasjonale stevnet «Guds seier» i London i 1973. Han forteller: «Det var en stor opplevelse for meg å se tusenvis av brødre og søstre strømme inn på stadionet hvor stevnet skulle holdes. Jeg ble fascinert av de mange brødrene og søstrene fra Afrika, alle i fargerike, tradisjonelle drakter. Det var en uforglemmelig opplevelse å være sammen med titusener av brødre, å lytte til programmet sammen med dem, å synge med dem, å være forent i bønn med dem og rett og slett å være blant dem.»

Sólborg Sveinsdóttir, som ble døpt i 1958, drog sammen med fire av barna sine med båt på en seksdagers reise til Danmark for å overvære stevnet i København i 1961. Sólborg tilhørte en liten, isolert gruppe i Keflavík. Hvilken virkning hadde det på henne å være på et stort, internasjonalt stevne? Hun sier: «Det var helt fantastisk å høre mer enn 30 000 brødre synge Rikets sanger sammen på fem språk — det virket inn på følelsene mine. Alt var så godt organisert.»

Det var dyrt å dra på internasjonale stevner, men brødrene følte at det var mer enn verdt det. Det gav dem så mye å være til stede på disse storslåtte, åndelige festmåltidene som Jehova hadde sørget for, og å være sammen med flere tusen andre som hadde samme tro.

En åndelig «servitør» på besøk

Mange har flyttet til Island for å tjene der det er større behov. For alle disse har det betydd en lang og vanskelig kamp for å lære islandsk, som er et komplisert språk. Men noen ganger kan en språklig misforståelse falle heldig ut.  Et eksempel på det: Heinrich Karcher forkynte fra hus til hus en dag og presenterte seg som en tjener. I et hus var det en ung kvinne som åpnet døren, og da han hadde presentert seg, inviterte hun ham straks inn. Hun hadde misforstått hvem han var, for på islandsk kan det samme ordet bety både «tjener» og «servitør». Hun trodde at broren var en kollega av mannen hennes, som var servitør på det lokale hotellet. Hun ventet mannen hjem hvert øyeblikk, så hun tenkte det var best å invitere inn «arbeidskameraten» hans, slik at han fikk truffet mannen hennes. De lo godt da misforståelsen ble oppklart.

Mannen hennes kom hjem, og vår åndelige «servitør» serverte det unge paret et godt åndelig måltid, som de likte. De bad faktisk Heinrich om å komme tilbake og ta med seg sin kone. Snart ble det startet et regelmessig bibelstudium, og det interesserte ekteparet begynte å forkynne for andre. Også når den unge servitøren var på jobb på hotellet, snakket han med alle som ville høre. Servitøren og hans kone ble med tiden døpt. De var glad for at den åndelige «servitøren» hadde besøkt dem, og for at han ikke hadde latt være å forkynne for dem på et språk som ikke var hans eget.

De utenlandske forkynnerne måtte jo lære språket, og i årenes løp har det vært mange morsomme episoder på grunn av språklig forvirring. Et eksempel: Kort tid etter at Sally Macdonald hadde kommet til Island, hadde hun forberedt seg på å si som innledning: «Jeg besøker folk her i nabolaget for å fortelle dem noe interessant fra Bibelen.» Men hun forvekslet ordet for å besøke (heimsækja) med ordet for å forfølge (ofsækja), så med et smil om munnen sa hun: «Jeg forfølger folk her i nabolaget.»

 Fra hus til hus med en luthersk prest

Holger og Tove Frederiksen fra Danmark tjente trofast som spesialpionerer på Island i mange år, og en periode var de opptatt i reisetjenesten. Det var ikke lett for Tove å lære å mestre det islandske språket, men takket være sin iver og entusiasme hjalp hun mange inn i sannheten.

En gang mens de var i kretstjenesten, gikk Holger sammen med en ung forkynner fra hus til hus på et lite tettsted. Til deres overraskelse ble stedets lutherske prest med dem. Hvordan hadde det seg?

Litt tidligere hadde de besøkt presten hjemme hos ham. Han virket vennlig og bad dem inn på sitt kontor. Etter at presten hadde kastet et blikk på de bøkene de tilbød, sa han: «Disse bøkene inneholder falsk lære!» Så reiste han seg plutselig, løftet begge armene i været og erklærte Guds fordømmelse over dem. «Jeg forbyr dere å forkynne her i mitt sogn!» skrek han. Holger sa til presten at han ikke hadde rett til å hindre dem i å forkynne, og at de kom til å fortsette sitt forkynnelsesarbeid. Da sa presten: «Hvis dere fortsetter å forkynne for folk her i mitt sogn, blir jeg med dere!» Holger sa at det måtte han gjerne.

Da presten hadde vært med dem til to av nabohusene, møtte de Tove og en annen søster. Søstrene ble overrasket da de fikk se hvem som var blitt med i tjenesten fra hus til hus. Nå inviterte presten dem alle sammen hjem til seg på en kopp kaffe. De hadde en hyggelig samtale. Holger hadde på følelsen at prestens plutselige og uventede gjestfrihet var et forsøk på å hindre dem i å forkynne for alle i distriktet. Dagen etter drog de imidlertid tilbake og gjennomarbeidet hele tettstedet. De leverte mye litteratur og traff mange som ville høre på dem.

Stoppet av et snøskred

 Når man skal forkynne for folk som bor avsides, må man i de mørke vintermånedene ofte kjøre over fjelloverganger som er dekket av is og snø. I 1974 var Kjell og Iiris Geelnard i reisetjenesten, og i desember besøkte de menigheten i Akureyri på nordkysten for å samarbeide med den. I løpet av uken drog de og Holger og Tove Frederiksen til Húsavík, en by åtte mil fra Akureyri. De fire brukte noen dager på å gjennomarbeide distriktet i og rundt Húsavík og avsluttet oppholdet med å arrangere et offentlig foredrag med lysbildeframvisning på en skole. Da møtet begynte, kom det et uvær inn over området som førte med seg iskald vind, snø og sludd. Mens de som var til stede, pakket sammen sakene sine etter møtet og skulle til å dra hjem, gikk strømmen på grunn av snøstormen. Brødrene forlot skolen i mørket, men alle var glad for at de hadde fått vist lysbildene før strømbruddet.

Ekteparene Geelnard og Frederiksen måtte komme seg tilbake til Akureyri. De spurte politiet og noen buss- og lastebilsjåfører om hvordan veiene var, og de sa at det ikke hadde vært noen store problemer litt tidligere. Så de bestemte seg for å dra så fort som mulig, men det tok sin tid å pakke i skjæret fra stearinlys. Og da de drog for å fylle bensin, måtte betjeningen pumpe bensinen for hånd. Ved nitiden den kvelden var de endelig klare til å dra.

Kjell forteller om turen: «Først gikk det helt fint, men det snødde stadig kraftigere. Av og til var det så vanskelig å se hvor veien gikk, at Holger måtte ut av bilen og vise vei med lommelykt. Så satt vi fast i snøfonner. Vi klarte  å dytte og måke oss ut av snøfonnene flere ganger, men til slutt møtte vi en svær mur av snø, og da kom vi ikke lenger. Senere fikk vi vite at snøen kom fra et snøskred i fjellet over oss. Under normale forhold tar det to timer å kjøre fra Húsavík til Akureyri, men fram til da hadde vi brukt seks timer, og vi var bare halvveis.

Klokken var altså tre om natten, og vi var våte, trette og kalde. Da vi så at det lyste på en gård like ved, ble vi glade. Det gav oss mot til å gå dit og banke på. Holger, en høflig og hensynsfull mann, banket på ytterdøren. Det kom ingen, så han åpnet døren, gikk opp i andre etasje og banket forsiktig på soveromsdøren. Bonden og hans kone ble riktignok overrasket, men de tok det uventede besøket  veldig pent. De forklarte at de hadde gått og lagt seg mens strømmen var borte, og hadde glemt å slokke lampene.

Nå fikk vi oppleve et eksempel på hjertevarmende, islandsk gjestfrihet. Bonden og hans kone flyttet de sovende barna til et annet rom, slik at vi fire fikk to rom å sove i, og snart stod det varm kaffe og deilig brød på kjøkkenbordet. Etter frokosten dagen etter insisterte bonden på at vi skulle bli til lunsj. Etter at vi hadde spist lunsj sammen med familien, drog vi videre til Akureyri, for da hadde to store brøytebiler ryddet veien. Siden bonden og hans kone var så gjestfrie, fikk vi snakket med dem om sannheten i Bibelen.»

Forkynnelse på en tråler

For noen år siden traff Kjell Geelnard en ung mann i felttjenesten. Han het Friðrik og var eldste sønn i familien. Han var åndeligsinnet og likte å snakke om Bibelen. Han hadde mange spørsmål og var veldig interessert i å få kunnskap om Bibelen. Men det var ikke lett å treffe ham igjen, for han arbeidet som mekaniker på en fisketråler. For det meste var han til sjøs og var hjemme bare noen få dager mellom hvert tokt. Men Kjell sjekket ruten til tråleren og spurte moren til Friðrik om når hun ventet ham hjem. Slik klarte Kjell å treffe Friðrik, noen ganger på havnen og noen ganger hjemme. Brødrene hjalp ham på den måten til å gå framover åndelig sett.

Mot slutten av 1982 ble Friðrik invitert med på et stevne i Reykjavík. Da hadde han begynt å tro på Jehova, og han bad til Ham om at han måtte få ordnet seg slik at han kunne dra på stevnet. Så var det en av mannskapet på tråleren som hadde fått innvilget fri, som plutselig bestemte  seg for at han ikke skulle ta fri likevel. Det gjorde det mulig for Friðrik å få fri fra arbeidet og dra på stevnet. Programmet gjorde dypt inntrykk på Friðrik, som nå var overbevist om at han ønsket å tjene Jehova.

Da Friðrik kom tilbake til hjembyen, fortalte han forloveden sin om avgjørelsen og hvilke konsekvenser den ville få for livet hans. Han sa til henne at han ønsket at hun skulle bli hans kone, men hvis hun ikke kunne tenke seg å være gift med et Jehovas vitne, så burde hun bryte forlovelsen. Neste formiddag banket det på døren til misjonærhjemmet. Utenfor stod Friðrik og hans forlovede. Friðrik hadde en kort og klar beskjed: «Helga vil ha et bibelstudium!» Så misjonærene begynte å studere med Helga. Senere den dagen bad en av Friðriks yngre brødre også om å få et bibelstudium. Og samme uke tok Friðrik med seg den yngste søsteren på møtet og sa: «Unnur vil ha et bibelstudium!»

Friðrik ønsket å bli døpt i vann og på den måten vise at han hadde innviet seg til Jehova. Men først måtte han få mer kunnskap og så gjennomgå dåpsspørsmålene. Problemet var at han var så mye til sjøs. Men hvis Kjell ikke kunne komme hjem til Friðrik, kunne han kanskje komme til ham på arbeidsplassen. Løsningen? Friðrik fikk Kjell til å arbeide sammen med seg i maskinrommet på tråleren. Tidlig i 1983 gikk Kjell om bord på tråleren Svalbakur, utrustet med bibel og studiemateriale.

«Arbeidet og tjenesten om bord på Svalbakur var en minneverdig opplevelse,» forteller Kjell. «Arbeidsdagen begynte kl. 6.30 og sluttet kl. 18.30. Klokken 12.00 var det lunsj, og det var en kaffepause både om formiddagen  og om ettermiddagen. Etter arbeidstid studerte jeg med Friðrik, og det bød seg mange anledninger til å forkynne for de andre i besetningen også. Kveldene gikk med til studium og drøftelser av åndelige emner. Noen ganger la vi oss ikke før etter midnatt. I lunsjpausen prøvde vi å være raske på spiserommet, slik at vi fikk drøftet dagsteksten i lugaren til Friðrik.»

Mennene om bord la naturlig nok merke til at en misjonær nå var en del av mannskapet. De første  dagene var de på vakt mot Kjell, siden de ikke visste hva de kunne vente seg av ham. Men enkelte lyttet interessert til det Kjell hadde å si. Særlig én viste stor interesse, og da han fikk høre om dagstekstdrøftelsen i lunsjpausen, ville han være med på den. En dag de satt og snakket ganske lenge på spiserommet, ble han utålmodig og sa til Kjell og Friðrik mens alle de andre hørte på: «Burde vi ikke gå opp og lese dagsteksten nå?»

En kveld inviterte Kjell og Friðrik besetningen til Friðriks lugar for å drøfte stoff fra et Våkn opp! som handlet om alkoholisme. Sju mann møtte opp. Dette møtet ble husket lenge, og ryktet om det nådde andre trålere også.

«Etter at jeg hadde vært om bord på Svalbakur i nesten to uker og forkynt og arbeidet, kom vi tilbake til havnen,» sier Kjell. «Da hadde jeg gjennomgått dåpsspørsmålene med Friðrik og studert mange bibelske emner med ham. Jeg hadde forkynt for andre i besetningen og levert blad og annen litteratur til dem.» Friðrik ble døpt våren 1983. Friðriks forlovede, Helga, og moren hans og søsteren hans tok også standpunkt for sannheten.

Studier over telefon

Det har alltid vært en utfordring å få forkynt det gode budskap for folk som bor avsides på denne store øya. Telefonen er blitt brukt med godt resultat for å nå folk og holde kontakten med interesserte.

Mange har hatt nytte av at det gode budskap er blitt forkynt på denne måten. En kvinne som heter Oddný Helgadóttir, var for noen år siden på besøk hos sin sønn og svigerdatter, som studerte sammen med Jehovas  vitner. Da de fortalte henne hva de lærte, fikk hun også lyst til å studere Bibelen. Men Oddný bodde i et avsidesliggende område på nordvestkysten av Island, over 30 mil fra nærmeste menighet. Da en søster, Guðrún Ólafsdóttir, tilbød seg å studere med henne over telefon, ville hun gjerne det. Etter en innledende bønn svarte Oddný uten problemer på studiespørsmålene i boken. Oddný forberedte seg grundig til studiet og skrev av de skriftstedene det var henvist til, slik at hun straks kunne lese dem når de kom til dem. Hun trengte derfor ikke å bruke tid på å lete etter skriftsteder under selve studiet. En gang Oddný var på besøk i nærheten av der Guðrún bodde, skulle de studere hjemme hos henne. De følte seg litt forlegne begge to siden dette var første gang de studerte ansikt til ansikt. Guðrún foreslo derfor for spøk at hun kunne gå og sette seg i rommet ved siden av, der det også stod en telefon!

Da Oddný begynte å forstå sannheten, satte hun i gang å forkynne for mannen sin, Jón. Han ble interessert, men hun var ikke sikker på om det var riktig av henne å lede et studium med ham. Hun fikk vite at hun kunne gjøre det, men at det var passende at hun hadde noe på hodet mens hun ledet studiet. I tillegg til å studere med mannen sin forkynte hun for naboene. Hun gav så uttrykk for at hun ønsket å bli døpt. Guðrún ordnet med at Oddný fikk gjennomgå spørsmålene i boken Organisert for å fullføre vår tjeneste med en eldste over telefon, slik at han kunne finne ut om hun var kvalifisert. Det var ikke tvil om at hun var det, bortsett fra at det var én ting som ikke var i orden: Hun hadde ennå ikke meldt seg ut av kirken.

 En ukes tid senere ringte Oddný til Guðrún for å fortelle at både hun og mannen hennes hadde meldt seg ut av kirken. Det var en stor avgjørelse for Jón, for han hadde vært formann i det lokale menighetsrådet. Oddný ble senere døpt på et kretsstevne. Stevnet var en hyggelig opplevelse for henne, for bare én gang før hadde hun vært sammen med en liten gruppe vitner. I et intervju på stevnet ble hun spurt om det var vanskelig å være så isolert. Hun svarte at hun aldri følte seg ensom, for hun visste at Jehova var på nordvestkysten av Island også. Så sa hun at hun syntes det var synd at mannen hennes ikke kunne være med på stevnet, men at han hadde lovt henne at han skulle komme når han var klar til å bli døpt.  Han holdt det løftet! De flyttet etter kort tid til et område som var tettere befolket, slik at de kunne gå på møter regelmessig.

Behov for misjonærhjem og Rikets saler

Nathan H. Knorr fra Jehovas vitners hovedkontor besøkte Island i 1968. Han ville da at brødrene skulle finne en bygning som var bedre egnet til avdelingskontor og misjonærhjem. Inntil da hadde de leid forskjellige hus. Nå begynte brødrene å se etter en tomt der de kunne oppføre en bygning som kunne romme en Rikets sal, et misjonærhjem og et avdelingskontor. I mellomtiden leide de et velegnet hus i Hrefnugata 5 i Reykjavík, og 1. oktober 1968 flyttet seks misjonærer inn der. Denne bygningen var sentret for arbeidet på Island de fem neste årene. Senere kjøpte brødrene en tomt med god beliggenhet i Sogavegur 71 i Reykjavík. Våren 1972 kom byggingen av det nye avdelingskontoret i gang. Dette ble en stor utfordring for de få islandske brødrene, som ikke hadde noe særlig fagkunnskap om ingeniørarbeid og bygging. Ingen av dem var bygningsentreprenør eller murer av yrke, så de måtte engasjere fagfolk som ikke var Jehovas vitner. Disse var svært samarbeidsvillige og lot brødrene arbeide sammen med dem på prosjektet. Brødrene leide en del av et gammelt hus ved siden av byggeplassen som de kunne bruke når de skulle spise. Søstrene byttet på å lage mat hjemme hos seg selv og ta den med til byggeplassen, slik at arbeiderne fikk noe å spise.

Byggearbeidet førte til at det ble avlagt et fint vitnesbyrd i området. Entreprenørene og bystyret hadde god anledning til å bli kjent med Jehovas vitner. Noen stoppet  ved byggeplassen for å se hvor langt vitnene hadde kommet. Da de skulle begynne med innvendig murerarbeid, kom det en bror fra Danmark som var murer, for å hjelpe til. Søstre gjorde også mye av arbeidet. Representanter for bystyret som kom til byggeplassen, la merke til at søstrene brukte sementblanderen. Én sa: «Jeg tror at  kvinnene i den gamle kirken vår kunne lære noe av dette. Det ville være mer effektivt å bygge kirker ved å arbeide enn ved å gå rundt med kollektbøsse og tigge penger.» Den nye bygningen ble innviet i mai 1975, da Milton G. Henschel var på Island og holdt innvielsestalen. I mange år var denne bygningen landets viktigste misjonærhjem, og menighetene i Reykjavík hadde sin Rikets sal der. Nå er det avdelingskontor der.

I 1987 ble det bygd en ny Rikets sal og et nytt misjonærhjem i Akureyri. Enheten blant Jehovas folk og det internasjonale brorskapet var noe man la merke til da over 60 brødre og søstre fra Finland og Sverige kom for å hjelpe brødrene på Island med byggeprosjektet.

«Det beste treslaget»

I årenes løp har flere representanter for Jehovas vitners styrende råd besøkt Island, og disse besøkene har alltid vært til stor oppmuntring for brødrene. Høydepunktet i 1968 var bror Knorrs besøk, som er omtalt tidligere. Bror Knorr holdt en motiverende tale for brødrene, fortalte opplevelser og drøftet den framgangen forkynnelsen av Riket hadde hatt på Island til da.

I mai 1970 besøkte bror Henschel Island for første gang. Det var noen trette misjonærer som tok imot ham. Det var ikke bare fordi bror Henschel kom så tidlig om morgenen at misjonærene var trette, men også fordi den kjente vulkanen Hekla hadde begynt å ha utbrudd dagen før. Misjonærene hadde vært oppe hele natten for å holde øye med den.

Bror Henschel viet misjonærene og spesialpionerene særlig oppmerksomhet. Han inviterte alle til et spesielt  møte og fortalte dem om egne erfaringer fra tiden under den store depresjonen, da han selv var pioner. Han fortalte hvordan pionerene hadde byttet litteratur mot kyllinger, egg, smør, grønnsaker, et par briller og til og med en valp! På den måten hadde arbeidet fortsatt i vanskelige tider, og pionerene hadde ikke manglet det de trengte til livets opphold.

De som besøker Island, oppdager fort at maten er annerledes enn det de er vant til. En spesialitet er svið, islendingenes smalehovud, et halvt, kokt sauehode. Mange utlendinger synes det er rart å ha et halvt sauehode med tenner og øye liggende på tallerkenen. De har problemer med å «se det i øynene»! Det er selvfølgelig alltid fersk fisk å få tak i. En annen islandsk spesialitet er harðfiskur, filetert tørrfisk. Den spises rå, helst med litt smør. Fisken er gjerne hard og må bankes for å bli myk. Da bror Henschel fikk servert slik fisk, var misjonærene naturlig nok veldig spente på reaksjonen. Etter at han hadde smakt, spurte misjonærene om han likte det. Han tenkte seg om et øyeblikk og kom så med et diplomatisk svar: «Tja, jeg tror det er det beste treslaget jeg noen gang har spist.»

Mange andre besøk av representanter for det styrende råd har vært minneverdige og oppmuntrende. Slike besøk har hjulpet brødrene til å forstå at de er en del av det internasjonale brorskapet, forent i den kristne kjærlighetens bånd, selv om de er få og bor avsides.

Samarbeid med leger og mediene

I 1992 ble det opprettet et sykehuskontaktutvalg på Island; det bestod av fire brødre. To av brødrene fikk  opplæring på et seminar for sykehuskontaktutvalgene i Storbritannia, og de andre to på et seminar som ble holdt i Danmark. Da det nyopprettede sykehuskontaktutvalget var blitt organisert, ble det holdt et møte med personalet ved et stort universitetssykehus. Det kom 130 på møtet, både leger, sykepleiere, jurister og representanter for sykehusadministrasjonen. Brødrene var forståelig nok litt nervøse på forhånd siden det var første gang sykehuskontaktutvalget holdt et møte med helsepersonell. Men møtet gikk veldig fint, og etterpå avtalte brødrene møter med mindre grupper av leger og andre fagfolk ved forskjellige sykehus. Brødrene knyttet også gode forbindelser med noen av de fremste kirurgene og anestesilegene. Disse kontaktene har bidratt til færre problemer og gode løsninger i forbindelse med behandling uten bruk av blod.

Det kom en ny lov om pasientrettigheter i 1997. Loven fastslår at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke, og at hvis en bevisstløs pasients ønsker er kjent, så skal de respekteres. Loven sier også at man alltid skal snakke med barn som er tolv år og eldre, angående behandlingen av dem. Guðmundur H. Guðmundsson, som er ordstyrer for sykehuskontaktutvalget, sier: «Vanligvis er legene veldig samarbeidsvillige, og det oppstår sjelden problemer. Også store operasjoner blir utført uten bruk av blod.»

Våkn opp! for 8. januar 2000 handlet om medisin og kirurgi uten bruk av blod. Da det kom, oppfordret avdelingskontoret brødrene til å gjøre en ekstra innsats for å levere nummeret til så mange som mulig. Avdelingskontoret  sørget for forslag til hvordan man kunne tilby bladet, og til hva man kunne svare på spørsmål om blod. Til å begynne med var det noen som nølte litt med å tilby det, men de oppdaget snart at dette var et emne folk gjerne ville vite mer om. Det ble levert over 12 000 eksemplarer av bladet — det vil si ett blad for hver 22. innbygger i landet. En bror sa: «Problemet for meg var å få gjennomarbeidet hele distriktet, for jeg fikk så mange fine samtaler.» En søster sa: «Jeg traff bare to som ikke ville ha bladet!»

En kvinne som ledet et ukentlig program i en riksdekkende radiokanal, fikk bladet om medisin og kirurgi uten bruk av blod. I radioprogrammet fortalte hun hvordan hun hadde fått bladet, og så tok hun for seg blodoverføringens historie, slik Våkn opp! forklarte den. Hun avsluttet drøftelsen med å si at hvem som helst som ønsket å få vite mer om emnet, kunne be om å få litteratur om det fra Jehovas vitner.

Kampanjen med dette nummeret av Våkn opp! hjalp mange til å se det fornuftige i vårt standpunkt til blod. De fikk dessuten vite at Jehovas vitner ikke ønsker å dø. Det er snarere slik at de prøver å få den aller beste medisinske behandlingen. Dette førte til at noen som tidligere hadde vært feilinformert om vårt standpunkt til blod, ble mottagelige for budskapet om Riket.

To Rikets saler på fire dager

En helt spesiell begivenhet for de islandske brødrene i tjenesteåret 1995 var byggingen av to Rikets saler i juni, én i Keflavík og én i Selfoss. Det var første gang man skulle bruke hurtigbyggemetoden på Island. Byggingen  av de to salene tok bare fire dager. Takket være hjelp fra norske brødre var det mulig å gjennomføre prosjektet. Avdelingskontoret i Norge sendte det meste av byggematerialene, og over 120 brødre og søstre fra Norge kom for å hjelpe til. Den vanligste kommentaren på byggeplassene var: «Dette er helt utrolig!» Brødrene på Island hadde lest og hørt om hurtigbygging av Rikets saler, men nå fikk de også se det med egne øyne. Det var virkelig helt utrolig, også med tanke på at antall Rikets saler på Island ble fordoblet på bare noen dager!

Brødrene på Island fikk altså to nye Rikets saler. Det var også oppmuntrende for dem å være sammen med de brødrene og søstrene som brukte av ferien sin og på egen bekostning kom fra Norge for å hjelpe til med salene. For et tydelig bevis for vårt internasjonale brorskap! Brødrene på Island stilte også opp på byggeprosjektene. Over 150 av de islandske vitnene hjalp til — omtrent halvparten av alle forkynnerne i landet.

Disse Rikets sal-prosjektene var noe også offentligheten ble gjort oppmerksom på. To riksdekkende TV-kanaler sendte reportasjer fra begge byggeplassene i sine nyhetssendinger. Det ble også fortalt om prosjektet i flere radiokanaler og aviser. En prest i kirken i Selfoss likte ikke at vitnene fikk så mye oppmerksomhet. Han skrev en artikkel i lokalavisen som advarte mot det han mente var Jehovas vitners farlige, falske lære. Han nevnte at svake og følsomme mennesker særlig måtte være på vakt. I et radiointervju gjentok han de samme advarslene. Men prestens ord hadde ikke den virkningen han hadde håpet. De fleste ble isteden imponert over byggeprosjektene, og  mange av dem brødrene traff i forkynnelsen, sa at de var overrasket over prestens reaksjon.

En ukes tid etter at advarselen fra presten var blitt utgitt, trykte avisen en karikaturtegning. Man ser kirken i forgrunnen og Rikets sal i bakgrunnen. Det renner en elv mellom de to bygningene, og noen smilende, pent kledde brødre går med feltvesker over broen fra Rikets sal til kirken. Utenfor kirken spretter en kvinne i panikk opp av rullestolen sin. En mann med gipset fot og en mann som skal være blind, løper og roper: «Flykt, flykt, Jehovas vitner kommer!» På kirketrappen står presten og ser overrasket ut. Mange syntes denne vitsetegningen var morsom. Avisredaksjonen kåret den til årets beste karikatur, forstørret den og hengte den opp på kontorveggen. Der hang den i flere år.

 En utstilling fører til at et godt vitnesbyrd blir avlagt

I tjenesteåret 2001 ble det arrangert en utstilling som handlet om Jehovas vitner før og under den annen verdenskrig. Utstillingen fokuserte på vitnenes nøytrale standpunkt under nazistenes forfølgelse. Den ble satt opp tre steder, og det var totalt 3896 som kom og så den. Den siste helgen var det helt fullt i utstillingslokalet i Reykjavík — over 700 kom. Videoen «Jehovas vitner står fast under nazistenes angrep» på islandsk ble vist under hele utstillingen alle de tre stedene. Det var mange av de besøkende som benyttet anledningen til å sitte ned og se hele filmen.

De som kom, ble imponert over Jehovas vitners faste standpunkt i konsentrasjonsleirene. Denne siden av historien var ukjent for mange av dem. En professor som kom til utstillingen flere ganger, sa at den hadde gjort dypt inntrykk på henne, og at hun hadde forandret holdning til Jehovas vitner. Hun ble særlig rørt av den sterke tro som vitnene i konsentrasjonsleirene viste. De skilte seg ut fra de andre fangene fordi de kunne ha fått sin frihet hvis de hadde fraskrevet seg sin tro.

Utstillingen ble også positivt omtalt på en riksdekkende TV-kanal og også av lokale TV- og radiostasjoner. Da utstillingen åpnet, kom det en luthersk prest med sin kone og sin datter. Litt senere inviterte en bror denne presten til å komme og se Betel, og han kom. Noen dager etter at presten hadde vært på Betel, kom det en kvinne til ham med et spørsmål om et bestemt skriftsted. Presten oppfordret henne til å kontakte Jehovas vitners avdelingskontor, for han var sikker på at de der kunne gi henne et  svar. En bror ledet senere et bibelstudium med denne presten.

Oversettelse i årenes løp

Det har vært en utfordring for de få forkynnerne på Island å oversette all den åndelige føden fra «den tro og kloke slave» til islandsk. (Matt. 24: 45) De første årene var det islandske vitner som bodde i Canada, som gjorde det meste av oversettelsesarbeidet. Senere ble dette arbeidet gjort på Island. Da de første misjonærene kom i 1947, ble de kjent med en eldre dikter som bodde i samme hus som dem. Han kunne engelsk og hjalp misjonærene med å lære islandsk. Han tilbød seg også å gjøre noe oversettelsesarbeid for dem, så brødrene brukte ham til å oversette boken «Gud er sanndru» og brosjyren Alle folkenes glede. Han brukte dessverre en gammel, poetisk stil og for mange gammeldagse ord og uttrykk. Selv om en av de nye misjonærene og bror Lindal kontrollerte og skrev om oversettelsen, ble boken aldri det gode hjelpemidlet til studium som man hadde ventet. Boken ble likevel svært utbredt fra første opplag, og det ble trykt til sammen 14 568 eksemplarer av den. I 1949 ble det trykt over 20 000 eksemplarer av brosjyren. Senere fikk brødrene en annen oversetter til å oversette boken Hva har religionen gjort for menneskeheten?

I disse årene oversatte en liten gruppe brødre flere små brosjyrer. Én var «Dette gode budskap om riket», som ble utgitt i 1959. Denne brosjyren hjalp brødrene til å starte mange nye bibelstudier. Etter at denne brosjyren var blitt utgitt, ble det gitt tillatelse til å gi ut Vakttårnet på islandsk.

I årene som fulgte, ble det oversatt og utgitt mange fine bøker: «Dette betyr evig liv» kom ut i 1962, Fra det  tapte paradis til det gjenvunne paradis i 1966, Den sannhet som fører til evig liv i 1970, Du kan få leve evig på en paradisisk jord i 1984 og Kunnskap som fører til evig liv i 1996. I 1982 begynte Våkn opp! å komme ut på islandsk, kvartalsvis.

Det gikk mange år før brødrene hadde sangboken på islandsk. I 1960 ble det oversatt og stensilert fire sanger til et stevne. På områdestevnet i november 1963 ble det så utgitt en liten sangbok med 30 utvalgte sanger på islandsk, til brødrenes store glede.

Fram til da hadde brødrene sunget på forskjellige språk på møtene. Günther og Rut Haubitz kom fra Tyskland til Island i 1958 som spesialpionerer. Rut husker fremdeles at de utenlandske brødrene brukte sine respektive sangbøker på dansk, engelsk, finsk, norsk, svensk og tysk. Islendingene sang med på det språket de kunne best. Hun sier: «Det var et temmelig blandet kor!» Litt etter litt ble det oversatt flere Rikets sanger, men det var ikke før i 1999 at man fikk hele sangboken med alle de 225 sangene på islandsk. Brødrene er virkelig takknemlige for denne gaven som hjelper dem til å prise Jehova!

På det områdestevnet som ble holdt i august 1999, fikk islendingene oppleve noe helt nytt. Boken Gi akt på Daniels profeti! på islandsk ble frigitt samtidig med den engelske utgaven. Da taleren på stevnet presenterte den nye boken på engelsk, klappet alle tilhørerne. Men istedenfor å fortelle brødrene at boken ville komme på islandsk senere, viste han fram den islandske utgaven. Han opplyste — til alles store begeistring — at boken allerede var oversatt til islandsk! Siden da har bøkene Jesajas profeti  — lys for hele menneskeheten, bind I og II, også kommet ut samtidig med de engelske utgavene.

Utvidelser ved Betel og mer økning

Avdelingskontoret ble renovert i 1998. Det ble kjøpt to leiligheter rett over gaten til bolig for betelitter, slik at det ble mer plass inne på avdelingskontoret til oversettelsesavdelingen. I de senere år har oversetterne også hatt nyttige besøk av brødre fra hovedkontoret i New York. Disse brødrene har lært dem å bruke dataprogrammer som Jehovas vitner har utviklet spesielt for oversettelsesarbeid.

For ikke lenge siden holdt representanter fra hovedkontoret Kurs i forbedret forståelse av engelsk på avdelingskontoret. Kurset har hjulpet oversetterne til å få en  dypere forståelse av den engelske teksten før de begynner med selve oversettingen.

Avdelingskontoret skriver: «Når vi ser tilbake på de årene som har gått, er vi glad for at noen hadde pågangsmot nok til å gå i gang med å oversette til islandsk, selv om forholdene var primitive og språkkunnskapene begrenset. Kvaliteten av det oversatte stoffet var riktignok ikke like god i begynnelsen som den er i dag, men vi ’forakter ikke de små tings dag’. (Sak. 4: 10) Vi gleder oss over at Jehovas navn og rike også er blitt gjort kjent på Island, og over at mange har lært sannheten å kjenne.»

For tiden er det åtte som tjener på avdelingskontoret på heltid. Andre reiser fram og tilbake til Betel for å hjelpe til  på deltid. Det er nå blitt bygd en ny Rikets sal for menighetene i Reykjavík for å erstatte Rikets sal på avdelingskontoret. Man planlegger også ombygging på Betel, slik at det blir plass til flere betelitter.

Det har krevd standhaftighet, selvoppofrelse og kjærlighet å forkynne det gode budskap på Island. Det harde arbeidet som engasjerte forkynnere av Riket har utført på Island de siste 76 årene, har virkelig ikke vært forgjeves. Mange trofaste brødre og søstre har vært med på høstarbeidet. Mange har flyttet fra andre land for å tjene på Island noen år, og deres arbeid vil sent bli glemt. Noen er blitt værende på Island og gjort det til sitt hjem. Den utholdenheten mange iherdige islandske forkynnere har vist, fortjener også ros.

Gjennomsnittstallet for Rikets forkynnere er ikke stort, men Jehovas vitner er blitt godt kjent i landet. I dag er det sju misjonærer som tjener i avsidesliggende områder og i små menigheter på øya. Forrige tjenesteår var det 543 som overvar høytiden til minne om Kristi død, og det blir ledet nesten 180 hjemmebibelstudier.

Kanskje brødrene på Island en dag får oppleve en slik økning som den Jesaja 60: 22 beskriver: «Den lille skal bli til tusen, og den ringe til en mektig nasjon. Jeg, Jehova, skal påskynde det når tiden er inne.» I mellomtiden er Jehovas vitner på Island fast bestemt på å utføre det arbeidet de er blitt betrodd av Kongen, Jesus Kristus — å forkynne det gode budskap om Guds rike. De har tillit til at Gud vil få sannhetens såkorn til å vokse når det blir sådd i mottagelige og takknemlige hjerter! — Matt. 24: 14; 1. Kor. 3: 6, 7; 2. Tim. 4: 5.

[Ramme på side 205]

Der fornavn blir etternavn

Islendingene har ikke slektsnavn. De tiltaler hverandre med fornavn. Barna tar farens navn som etternavn, med tilføyelse av -son for en gutt og -dóttir for en jente. En sønn og en datter av en mann som heter Haraldur, får for eksempel etternavnene Haraldsson og Haraldsdóttir. En kvinne forandrer ikke etternavn når hun gifter seg. Ettersom så mange heter det samme, inneholder telefonkatalogene ikke bare navn, adresse og telefonnummer, men også en persons yrke. Islendingene har slektsregistre som gjør det mulig for dem å spore sin avstamning over tusen år tilbake.

 [Ramme på side 208]

En oversikt over Island

Natur: Denne øyrepublikken ligger like sør for polarsirkelen, mellom den nordlige delen av Atlanterhavet, Grønlandshavet og Norskehavet. Island har mange vulkaner, varme kilder og geysirer. Cirka ti prosent av landet er dekket av isbreer.

Befolkning: Islendingene er etterkommere av vikinger som hovedsakelig kom fra Norge. De er generelt sett arbeidsomme, kreative og tolerante. De fleste bor ved kysten.

Språk: Det offisielle språket er islandsk, men mange islendinger snakker også to eller flere fremmedspråk, ofte engelsk, tysk eller et av de skandinaviske språkene.

Næringsliv: Fiskeindustrien danner hovedgrunnlaget for Islands økonomi. Trålere fanger lodde, torsk, hyse og sild, og det meste blir foredlet og eksportert.

Kosthold: Det er vanlig med fisk og lam. En islandsk spesialitet er kokt sauehode.

Klima: Klimaet er temperert, takket være Golfstrømmen. Vintrene er milde, men det blåser mye. Somrene er kjølige.

[Ramme/bilde på side 210]

Den 6. september 1942: «Fremdeles er det bare én pioner som forkynner i dette landet, så det er ikke mye å rapportere. Islands befolkning er på cirka 120 000, og det finnes rundt 6000 gårdsbruk. Den eneste måten å komme seg til disse gårdene på er til hest. For å få besøkt alle husene må man reise omkring 1600 mil, og det er mange fjell og fosser som skal krysses. Det er svært liten interesse for budskapet så langt.»

Georg F. Lindal skrev dette da han hadde vært pioner på Island i 13 år. I fem år til skulle han være den eneste forkynneren på Island.

 [Ramme/bilde på sidene 213 og 214]

Lang og trofast tjeneste

Oliver Macdonald ble uteksaminert fra Gileads 11. klasse og var en av de første misjonærene som ble sendt til Island. Han og Ingvard Jensen kom til Island i desember 1948. De reiste dit fra New York med lastebåt. Overfarten tok 14 dager, og Nord-Atlanteren var stormfull. Begge to var sjøsyke det meste av reisen.

I mars 1950 giftet bror Macdonald seg med Sally Wild fra Storbritannia — hun hadde tjent ved det britiske avdelingskontoret. Mac, som venner gjerne kalte ham, og Sally gjorde mye godt arbeid disse første årene, og folk som de studerte med, tjener fremdeles Jehova trofast.

I 1957 drog Mac og Sally tilbake til Storbritannia. Der døde Sally. Hun hadde fått diagnosen kreft mens de var på Island. Mac begynte i heltidstjenesten igjen etter Sallys død, og han tjente som alminnelig pioner og så som reisende tilsynsmann i 13 år. I 1960 giftet han seg med Valerie Hargreaves, som var spesialpioner. Sammen tjente de i forskjellige kretser i Storbritannia, helt fra det nordlige Skottland til Kanaløyene, utenfor Englands sørkyst. Mens de arbeidet i den nordligste kretsen og var på Shetlandsøyene utenfor Skottlands nordkyst, pleide Mac å si: «Neste stopp er Island!» De trodde likevel ikke for alvor at de noen gang kom til å dra dit.

Men i 1972 ble Mac og Valerie utnevnt til misjonærer og sendt til Island. Mac tjente som avdelingstjener og senere som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret. Han og Valerie var på Island i sju år, og så ble de sendt til Irland som misjonærer, først til Dublin og senere til Nord-Irland. Mac døde av kreft i desember 1999. Da hadde han vært 20 år i Irland og 60 år i heltidstjenesten. Valerie er fremdeles alminnelig pioner i Belfast i Nord-Irland.

[Bilde]

Valerie og Oliver Macdonald i Reykjavík, 1970-tallet

[Ramme/bilde på side 218]

Reykjavík

Reykjavík, som betyr «røykfylt vik», er Islands hovedstad. Det var Islands første landnåmsmann, Ingólfur Arnarson (Ingolv Arnesson) — den første som bygde og bodde i Reykjavík — som gav byen navn, etter røyken fra de varme kildene. I dag er Reykjavík en travel og moderne by med cirka 180 000 innbyggere.

 [Ramme/bilde på sidene 223 og 224]

De har gjort Island til sitt hjem

Páll Heine Pedersen er fra Danmark. Han ble sendt til Island som spesialpioner i 1959. I 1961 var han på to av de internasjonale stevnene «Forente tilbedere» i Europa, og der traff han Violet. Hun hadde kommet fra California i USA for å overvære flere av disse stevnene.

Etter stevnene drog Páll tilbake til Island og Violet hjem til California. De brevvekslet i fem måneder, og i januar 1962 kom Violet til Island for å gifte seg med Páll. Han var fremdeles pioner, og han var den eneste forkynneren i et tynt befolket område nordvest på Island. Páll og Violet bodde i en liten by der det er to måneders mørketid om vinteren. For å nå folk i deler av distriktet måtte de ta seg fram på bratte og ofte svært glatte fjellveier. Deres eneste transportmiddel var en motorsykkel som Páll hadde hatt med seg fra Danmark. Ettersom Violet var født og oppvokst i det solfylte California, var det mange av brødrene som trodde at hun ikke kom til å holde ut på Island særlig lenge. Men hun holdt ut og ble glad i landet og folket.

Páll og Violet var pionerer sammen til datteren deres, Elísabet, ble født i 1965. Páll fortsatte som pioner til 1975, og Violet var pioner av og til i de årene. I 1977 bestemte de seg for å flytte til California av hensyn til Pálls helse. Etter en tid fikk de et sterkt ønske om å tjene der det var større behov for forkynnere av Riket. De begynte som pionerer igjen, og da datteren deres var ferdig med skolen og var blitt myndig, ble de bedt om å dra tilbake til Island og tjene som misjonærer. De tjente som misjonærer og var i reisetjenesten i noen år. I 1989 ble Páll bedt om å tjene som medlem av utvalget ved avdelingskontoret. I 1991 ble det offisielt åpnet et Betel-hjem på Island, og Páll og Violet ble de første medlemmene av Betel-familien. Og de tjener fremdeles på Betel.

 [Ramme/bilde på sidene 228 og 229]

Kjent for sin gjestfrihet

Friðrik Gíslason og hans kone, Ada, er to av de sju som ble døpt i 1956. Det var Oliver og Sally Macdonald som lærte Friðrik og Ada sannheten å kjenne. I begynnelsen ble studiet ledet bare med Friðrik. Ada var engasjert i en syklubb hele vinteren. Da våren kom, sluttet de å ha symøter, og Ada satt på kjøkkenet mens de andre studerte. Etter hvert ble hun nysgjerrig på de bibelske drøftelsene, så hun spurte om hun kunne få være med, men uten å si noe. Snart ble hun imidlertid veldig engasjert.

Senere ble det regelmessig holdt et Vakttårn-studium på engelsk hjemme hos dem. De begynte å gå på møter i misjonærhjemmet. «Jeg husker at vi pleide å ha møter i et lite rom på loftet der hvor misjonærene bodde,» sier Friðrik. «Det var plass til tolv stoler, men av og til, når det kom flere enn dem som vanligvis var til stede, åpnet vi døren til et lite rom ved siden av. For en forskjell det er i dag — med tre menigheter som fyller Rikets sal i Reykjavík!»

Friðrik og Ada er kjent for sin gjestfrihet. Selv om de har seks barn, har hjemmet deres alltid vært åpent for brødrene. Mange av dem som i menighetens første år kom til Island fra andre land, satte pris på å få bo hos Friðrik og Ada til de fant seg et eget sted å bo.

 [Ramme/bilde på side 232]

Bibelen på islandsk

Den første oversettelsen av Bibelen til islandsk (norrønt) finner man i et verk fra 1300-tallet som kalles Stjórn. Det inneholder oversettelser og parafraser (omskrivninger) av deler av De hebraiske skrifter. Det nye testamente i sin helhet ble første gang utgitt i 1540. Oversetteren var Oddur Gottskálksson, sønn av biskopen på Hólar. Han hadde gått over til den reformerte kirke mens han var i Norge, og i Tyskland hadde han kommet i kontakt med Martin Luther. Da Oddur kom tilbake til Island, skal han ha arbeidet med oversettelsen i et fjøs, med stort besvær, ettersom han ikke ville støte sin katolske arbeidsgiver, biskopen på Skálholt. Oddur oversatte fra den latinske Vulgata, og han drog personlig med manuskriptet til Danmark for å få det trykt. I 1584 fikk biskop Guðbrandur Þorláksson trykt og utgitt den første hele Bibelen på islandsk. Den første fullstendige bibeloversettelsen fra den hebraiske og greske grunnteksten ble trykt i 1908, og det kom en revidert utgave i 1912.

[Bilde]

«Guðbrandsbiblía», den første hele bibelen på islandsk

 [Oversikt/bilder på sidene 216 og 217]

ISLAND — NOEN VIKTIGE ÅRSTALL

1929: Georg F. Lindal kommer, den første forkynneren i landet.

1940

1947: De første Gilead-misjonærene kommer.

1950: Det blir dannet en liten menighet.

1960

1960: Vakttårnet blir utgitt på islandsk.

1962: Et avdelingskontor blir opprettet i Reykjavík.

 1975: Et nytt og større avdelingskontor blir ferdig, og det innvies.

1980

1992: Sykehuskontaktutvalget blir opprettet.

1995: To Rikets saler blir bygd i løpet av fire dager i juni.

2000

2004: Det er 284 aktive forkynnere på Island.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

300

200

100

1940 1960 1980 2000

 [Kart på side 209]

(Se den trykte publikasjonen)

ISLAND

Húsavík

Hólar

Akureyri

Seyðisfjörður

Neskaupstaður

Eskifjörður

Stykkishólmur

Borgarnes

Höfn

REYKJAVÍK

Skálholt

Keflavík

Selfoss

 [Helsides bilde på side 202]

[Bilde på side 207]

Til høyre: Georg F. Lindal, 1947

[Bilde på side 207]

Under: Bror Lindal med en islandshest, tidlig i 1930-årene

[Bilde på side 212]

Noen av de første misjonærene på Island, fra venstre: Ingvard Jensen, Oliver Macdonald og Leo Larsen

[Bilde på side 220]

Avdelingskontoret lå i denne bygningen fra 1962 til 1968

[Bilde på side 227]

Over hundre forkynnere fra Island var på det internasjonale stevnet «Fred på jorden» i København i 1969

[Bilde på side 235]

Iiris og Kjell Geelnard i Akureyri, januar 1993

[Bilde på side 238]

Til høyre: Tråleren «Svalbakur»

[Bilde på side 238]

Under: Friðrik og Kjell

[Bilde på side 241]

Til høyre: Oddný Helgadóttir

[Bilde på side 241]

Under: Guðrún Ólafsdóttir

[Bilde på side 243]

Til høyre: Rikets sal og misjonærhjem i Akureyri

[Bilde på side 243]

Under: Bjarni Jónsson foran avdelingskontoret

[Bilde på side 249]

Over: Bygging av Rikets sal i Selfoss, 1995

[Bilde på side 249]

Til høyre: Den ferdige bygningen

[Bilde på side 253]

Betel-familien på Island

[Bilde på side 254]

Utvalget ved avdelingskontoret, fra venstre: Bjarni Jónsson, Guðmundur H. Guðmundsson, Páll H. Pedersen og Bergþór N. Bergþórsson