Tahiti

Sett ovenfra minner øyene i Fransk Polynesia om edelstener som er innfattet i det enorme, koboltblå Stillehavet. Blant disse øyene, som innbefatter Tahiti, Moorea og Bora-Bora, finner man laguner som rommer vakre koraller og fargerike fisker og er omkranset av strender med gyllengul sand eller svart lavastein. Palmer som bugner av kokosnøtter, svaier i brisen. Og det forrevne, berglendte innlandet, som er dekket av frodig vegetasjon og har fjelltopper innhyllet i skyer, har en slående naturskjønnhet.

Man forstår godt hvorfor både malere og forfattere har skildret disse øyene som et paradis på jord. Og øyene må utvilsomt ha fortont seg som et paradis for de første sjøfarerne som så dem og slo seg ned på dem for kanskje tusen år siden eller vel så det. Disse uforferdede pionerene, som trolig hadde sine røtter i Sørøst-Asia, var blant forfedrene til den folkegruppen som nå er kjent som polynesiere. I århundrenes løp seilte de lenger og lenger ut på det enorme Stillehavet for å kolonisere stadig flere av de tallrike øyene og atollene der.

Det som i dag kalles Polynesia, et ord som betyr «mange øyer», ligger innenfor en tenkt trekant som strekker seg fra Hawaii i nord, ned til Påskeøya langt borte i sørøst og over til New Zealand fjernt i sørvest. Denne beretningen tar bare for seg en del av Polynesia, nemlig Fransk Polynesia, der Tahiti  er hovedøya. * Fransk Polynesia består av fem øygrupper: Tubuaiøyene (Australøyene), Gambierøyene, Marquesasøyene, Selskapsøyene og Tuamotuøyene. Det var først på 1500-tallet at europeiske sjøfarere oppdaget dette stillehavsriket.

Europeerne kommer

Spanieren Álvaro de Mendaña de Neira oppdaget noen av Marquesasøyene i 1595. Pedro Fernandes de Queirós, som hadde tjenestegjort under Mendaña de Neira, fant deler av Tuamotuøyene i 1606. Den nederlandske oppdagelsesreisende Jacob Roggeveen oppdaget Bora-Bora, Makatea og Maupiti i 1722. I 1767 kom Samuel Wallis, kapteinen på det britiske krigsskipet «Dolphin», til Tahiti, den største øya i Fransk Polynesia. Året etter besøkte også den franske sjøfareren Louis-Antoine de Bougainville denne øya.

Fordi Tahitis skjønnhet og innbyggernes amorøse livsstil gjorde inntrykk på Bougainville, gav han øya navnet «Nouvelle Cythére, etter den peloponnesiske øya Kýthira, som ligger i nærheten av det stedet der Afrodite [kjærlighetens og skjønnhetens gudinne] etter sigende skal ha steget opp av havet,» sier en bok om Sørhavet. (Cook & Omai—The Cult of the South Seas) Den britiske oppdagelsesreisende James Cook besøkte Tahiti fire ganger, fra 1769 til 1777. Det var han som satte navn på Selskapsøyene, den øygruppen som Tahiti tilhører.

Etter de oppdagelsesreisende kom misjonærene. De mest framgangsrike var de som ble sendt ut av London Missionary Society, et misjonsselskap som ble støttet av britiske protestanter. To av selskapets misjonærer, Henry Nott og John  Davies, gjennomførte den enorme oppgave å utforme et tahitisk skriftspråk og deretter oversette Bibelen til tahitisk. Denne tahitiske bibelen er mye brukt i Fransk Polynesia den dag i dag, særlig på de mange øyene der den protestantiske kirke dominerer. Misjonærer fra adventistkirken, mormonkirken og den katolske kirke oppnådde også visse resultater. Den katolske kirke står for eksempel sterkt på Marquesasøyene, Gambierøyene og de østlige Tuamotuøyene.

Hvordan ble de fem øygruppene fransk territorium? Fra 1880 og framover annekterte Frankrike øy etter øy og opprettet en ny fransk koloni. Papeete på Tahiti ble gjort til hovedstad, og territoriets innbyggere fikk fransk statsborgerskap. I 1946 gav Frankrike øyene status som oversjøisk territorium, og i 1957 fikk territoriet navnet Fransk Polynesia.

Rikets budskap når øyene

Den første av Jehovas vitner som besøkte Tahiti, var Sydney Shepherd, som kom i 1931. I en toårsperiode seilte Sydney til en rekke stillehavsøyer for å forkynne for øyboerne. Han ble etterfulgt av Frank Dewar fra New Zealand. Selv om det ikke var mulig for disse brødrene å oppholde seg lenge i området, leverte de mye litteratur. Ja, omkring 20 år senere rapporterte kretstilsynsmannen Leonard (Len) Helberg fra Australia: «Menighetstjeneren og jeg var i ferd med å kjøre gjennom Papeete da han stoppet for å gi skyss til en mann han kjente — en eldre amerikaner som bodde oppe i fjellene. Da mannen fikk høre at jeg var et av Jehovas vitner, sa han: ’Å ja, jeg husker at en kar fra dere var innom her for mange år siden og gav meg en hel stabel av dommer Rutherfords bøker.’ Dette var et av mange spor etter arbeidet til de pionerene som var her før oss. Pioneren i dette tilfellet var enten Sydney Shepherd eller Frank Dewar.»

 Blant de første Rikets forkynnere som avla et mer grundig vitnesbyrd i Fransk Polynesia, var Jean-Marie og Jeanne Félix, et ektepar som var blitt kjent med sannheten i Algerie, som på den tiden var en fransk koloni. De ble døpt i 1953. I 1955 ble Rikets forkynnere oppfordret til å flytte til steder med større behov, deriblant Fransk Polynesia. Ekteparet Félix fulgte oppfordringen og flyttet i 1956 til Tahiti sammen med den lille sønnen sin, Jean-Marc. Jean-Marie, som var ingeniør, klarte imidlertid ikke å få seg arbeid. Så familien reiste 230 kilometer nordøstover til Makatea, en av Tuamotuøyene, der Jean-Marie fikk jobb i en bedrift som drev med fosfatutvinning.

Ekteparet begynte straks å forkynne for naboer og for Jean-Maries arbeidskamerater. Jeanne skriver: «Øyboerne hadde stor respekt for Bibelen, de var veldig lydhøre for Rikets budskap, og de var flittige i sitt bibelstudium. Det var oppmuntrende for oss. Prestene på øya viste oss derimot en kald skulder. De advarte til og med kirkemedlemmene mot de ’falske profetene’ som var midt iblant dem, og de sa til folk at de ikke måtte snakke med oss og ikke engang gå forbi huset vårt.»

Med tiden fikk de fleste et annet syn på dette kristne ekteparet. Mange øyboere fikk stor respekt for Jean-Marie og Jeanne fordi de ikke så ned på polynesierne, slik noen europeere på Makatea gjorde.

 Det krevde likevel mot å fortsette å forkynne, siden direktøren i fosfatbedriften kunne avskjedige en ansatt når som helst han fant det for godt. De to franske politibetjentene på øya avla dessuten flere besøk hos familien og forhørte seg om virksomheten deres. Heldigvis forstod politibetjentene etter hvert at Jean-Marie og Jeanne ikke utgjorde noen trussel. De ble faktisk vennlige.

Den første interesserte som gjorde fine åndelige framskritt, var Maui Piirai, en polynesisk arbeidskamerat av Jean-Marie. Da sannheten nådde Mauis hjerte, foretok han store forandringer i livet sitt. Han sluttet for eksempel å røyke og drikke seg full, og han giftet seg med den kvinnen han hadde levd sammen med i 15 år. Maui ble døpt i oktober 1958, noe som betydde at han var den første polynesier i territoriet som innviet sitt liv til Jehova. Også han begynte naturligvis å forkynne det gode budskap for andre, til stor ergrelse for prestene. En av dem prøvde til og med å overtale fosfatbedriften  til å gi Maui sparken, men det framstøtet mislyktes fordi Maui var kjent som en dyktig arbeider.

Den neste på Makatea som reagerte positivt på budskapet i Guds Ord, var Germaine Amaru, en lærer som ble kjent med sannheten gjennom en av elevene sine, nemlig Jean-Marc, sønnen til ekteparet Félix. Fordi hun var imponert over at en sju år gammel gutt kunne ha så god bibelkunnskap, ringte hun til foreldrene hans. De startet så et bibelstudium med henne. Men historien slutter ikke der, for Germaine hjalp på sin side en annen lærer på samme skole, Monique Sage, og mannen hennes, Roger, til å få kunnskap om Jehova.

Ekteparet Félix og Maui Piirai begynte også å studere med Manuari Tefaatau, en ung diakon i den protestantiske kirke på Makatea, og med hans venn Arai Terii. Til å begynne med fortsatte disse to å gå i sin egen kirke mens de gjorde andre kirkemedlemmer kjent med bibelske sannheter om treenighetslæren, læren om et brennende helvete, læren om sjelens udødelighet, og så videre. Som man kan tenke seg, vakte dette et visst oppstyr i det protestantiske miljøet. Men mange oppriktige personer etterlignet jødene i fortidens Berøa og gransket Bibelen for å se om det de fikk høre, var sant. — Apg. 17: 10—12.

Det sier seg selv at presten ikke likte dette. Han truet med å ekskludere alle som fortsatte å høre på Jehovas vitner. Noen lot seg skremme av trusselen, men andre gjorde åndelige framskritt og forlot kirken. Blant de sistnevnte var Manuari og Arai og også Maui Piirais kone, Moea, og Taina Rataro, som vi skal komme tilbake til senere i denne beretningen.

I den første tiden holdt den voksende gruppen av forkynnere og interesserte møter hjemme hos ekteparet Félix, der Jean-Marie holdt taler på fransk og Maui tolket dem til  tahitisk. Da familien Félix reiste fra Makatea i 1959, begynte gruppen å samles hjemme hos Maui, som nå var en døpt bror. Hvordan så Jean-Marie og Jeanne på den tjenesten de fikk utført på øyene? Jeanne, som nå er enke og bor i Italia, uttaler seg også på vegne av sin avdøde mann når hun sier: «Vi angret overhodet ikke. Vår tjeneste på Makatea er tvert imot det kjæreste minnet fra det livet vi hadde sammen.»

Det gode budskap blir forkynt på Tahiti

I 1955, kort tid før ekteparet Félix reiste til Makatea, fikk Len Helberg i oppdrag av det australske avdelingskontoret å begynne i kretstjenesten i det sørlige Stillehavet. Kretsen hans omfattet millioner av kvadratkilometer, fra Ny-Caledonia til Fransk Polynesia. Likevel bodde det færre enn 90 forkynnere i dette enorme distriktet, og det var ingen forkynnere på Tahiti. Len satte seg tre grunnleggende mål: å besøke hver menighet og gruppe to ganger i året, å opprette kontakt med alle isolerte forkynnere og interesserte og å introdusere det gode budskap i flest mulig nye distrikter ved å bruke filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet».

I desember 1956 gikk Len i land på Tahiti for første gang og ble værende der i to måneder. Han hadde glemt mye av den fransken han hadde lært på skolen, så han begynte med å forkynne i forretningsdistrikter i håp om å finne folk som snakket engelsk. Der traff han en av de mest velstående mennene på Tahiti. Mannen hørte med stor interesse på det Len hadde å si, og bad ham komme tilbake. Lørdagen etter spiste de lunsj sammen, og deretter ble Len invitert hjem til mannen. De ble kjørt dit av en privatsjåfør. Len skriver: «Midt på ettermiddagen tok han til min overraskelse opp en konkylie og blåste i den. Det viste seg å være et signal til alle rangspersonene i landsbyen om at de skulle komme til et møtelokale som lå ved siden av mannens hus.

 Det var ti—tolv stykker som møtte opp, deriblant borgermesteren, politisjefen og flere diakoner i den protestantiske kirke. Etter at min vert hadde introdusert meg som en representant for Jehovas vitner, ’en ny religion på øyene’,  opplyste han: ’Mr. Helberg vil nå besvare de bibelske spørsmålene dere måtte ha.’ Jeg klarte å besvare alle de spørsmålene som ble stilt.» Denne framgangsmåten ble gjentatt hver lørdag de neste to månedene. Selv om den velstående mannen ikke tok imot sannheten, sørget han i hvert fall for at Len fikk vist filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» på et sykehus for spedalske. Det var over 120 til stede.

Var det noen som reagerte positivt på Rikets budskap? Bror Helberg forteller: «Da jeg gikk fra hus til hus første juledag i 1956, kom jeg til ekteparet Micheli, som tok ivrig imot budskapet.» Dette ekteparet kjente til Vakttårnet og Våkn opp! fra før, for en slektning i USA hadde sørget for at de fikk abonnementer. Senere kom ekteparets datter, Irene, og mannen hennes i sannheten. Len fikk også startet et bibelstudium med en mann som het Garnier, noe som førte til at flere i denne mannens familie tok imot sannheten. Da Papeete menighet ble opprettet i 1959, var familiene Micheli og Garnier blant de første medlemmene.

Da bror Helberg drog til Gilead i 1957, bad det australske avdelingskontoret kretstilsynsmannen Paul Evans og hans kone, Frances, om å besøke Tahiti. I løpet av den korte tiden de var på øya, leverte de over 70 bibler og bøker og tegnet mange abonnementer på Vakttårnet og Våkn opp! Bror Evans skrev: «Flere personer på Tahiti har nå fått tilstrekkelig bibelkunnskap og er så interessert at de gjerne vil begynne å forkynne under organisasjonens ledelse.» Ville disse nye få den støtten og veiledningen de trengte?

En tahitisk søster vender hjem

Agnès, en ung tahitisk kvinne, reiste fra Tahiti til USA i 1936 for å gifte seg med amerikaneren Earl Schenk. Ekteparet kom i kontakt med Jehovas vitner, tok imot sannheten og ble døpt i San Diego i California i 1954. I 1957 satt de sammen  med sine venner Clyde og Ann Neill på et områdestevne i Los Angeles da Nathan Knorr fra hovedkontoret opplyste om en del steder der det var stort behov. Tahiti var et av dem.

«Agnès spratt opp fra setet og var så beveget at hun fikk tårer i øynene,» forteller bror Neill. «Jeg snudde meg mot henne og Earl og sa at jeg ville gjøre alt som stod i min makt, for å hjelpe dem og sønnen deres, som var elleve år, til å komme til Tahiti. Da fikk Earl, som var ufør, også tårer i øynene. Han hadde bodd i det sørlige Stillehavet i 17 år, der han hadde arbeidet som maler og forfatter, og han ville mer enn gjerne dra tilbake. Dessuten var hans kone, Agnès, fremdeles fransk statsborger.»

Clyde fortsetter: «Etter at Ann og jeg hadde bedt mye, bestemte vi oss for at vi skulle reise til Tahiti sammen med de tre sønnene våre, som var tolv, åtte og tre år. Våre venner David og Lynne Carano og sønnen deres, David jr., fant ut at de ville bli med oss. Så etter å ha vært på det internasjonale stevnet i New York i 1958, reiste vi med båt til Tahiti.

 Avdelingskontoret i USA hadde gitt oss navnene på en del interesserte, som vi gikk i gang med å besøke så snart vi var framme. Agnès, som hadde reist dit før oss, hadde allerede utført mye tjeneste. Fordi verken Ann eller jeg kunne fransk, pleide vi å gå ut i forkynnelsen sammen med Agnès så sant det var mulig. Når vi arbeidet alene, tok vi med oss både et engelsk og et fransk eksemplar av boken ’Gud er sanndru’, den studiepublikasjonen som vi brukte på den tiden.»

Resultatet av denne innsatsen og av den grunnvollen som var blitt lagt av bror Helberg og bror og søster Evans, var at det på bare noen uker var 17 personer som begynte å studere Guds Ord. Clyde forteller: «En interessert som jeg husker godt, var den tidligere protestantiske presten Teratua Vaitape. Han hadde mistet jobben fordi han stilte så mange spørsmål om kirkens lære. Teratua bodde sammen med familien sin i et lite, ettroms hus uten innlagt vann og elektrisitet. Han sa til meg at han hadde lært mer om Bibelen i løpet av noen ukers studium sammen med oss enn han hadde gjort i løpet av fire år på seminaret og sju år som prest.»

Clyde sier videre: «Etter at vi hadde vært på øya i noen uker, begynte jungeltelegrafen å gå, slik at folk fikk høre om oss. Det var bare en fordel, for tahitierne er vennlige, og de er glad i Bibelen.»

Til å begynne med holdt den lille gruppen møter hjemme hos familien Schenk. Først var det bare to interesserte som kom. «Men etter forholdsvis kort tid var det omkring 15 som kom regelmessig. En kvinne vi studerte med, hadde hjulpet Len Helberg da sykkelen hans gikk i stykker foran huset hennes to—tre år tidligere. Len hadde gitt henne noe litteratur, så hun ble opprømt da hun fikk vite at vi tilhørte samme religion som ham. Hun bodde et godt stykke unna oss, så når vi besøkte henne, pleide hun å servere oss lunsj — vanligvis deilig fersk fisk stekt over et oljefat.»

 Før familiene Neill og Carano reiste hjem i desember 1958, holdt Clyde en dåpstale. Dette var den andre dåpstalen som ble holdt i Fransk Polynesia, etter den som ble holdt på Makatea i oktober, da Maui Piirai ble døpt. Det var 60 personer til stede, og 8 ble døpt. Blant dem var ekteparet Neills sønn Steven og Auguste Temanaha, en tahitier som senere hjalp til med å opprette en menighet på øya Huahine.

Arbeidet styrkes

På anmodning fra avdelingskontoret på Fiji flyttet det australske ekteparet John og Ellen Hubler til Tahiti i 1959 for å hjelpe den nyopprettede menigheten i Papeete. John tjente som menighetstjener i de sju månedene han og Ellen hadde anledning til å bli på øya. Fordi John var født i Sveits, snakket han flytende fransk. Ellen kunne også språket, ettersom  hun hadde tjent på Ny-Caledonia i en rekke år sammen med mannen sin. Ekteparet Hubler gav de nye forkynnerne sårt tiltrengt opplæring i hus-til-hus-arbeidet. De fleste hadde nemlig bare forkynt uformelt.

I 1960 begynte John og Ellen i kretstjenesten. Kretsen deres var Fransk Polynesia, noe som betydde at de kunne fortsette å hjelpe forkynnerne der. «I 1961 ble jeg så innbudt til å gjennomgå Gilead-skolen,» sier John. «Etter uteksamineringen ble jeg utnevnt til kretstilsynsmann for alle de fransktalende øyene i Stillehavet.»

Den første Rikets sal

«Under vårt andre opphold på Tahiti hadde jeg gleden av å starte et bibelstudium med en tidligere lærer, Marcelle Anahoa,» forteller bror Hubler. «På den tiden var vi veldig opptatt av å finne en tomt der vi kunne bygge vår egen Rikets sal. Men vi støtte på to hindringer. For det første så det ut til at det ikke var noen som hadde en tomt å avse, og for det andre hadde menigheten svært begrensede midler. Likevel fortsatte vi å se oss om etter en tomt, i tillit til at Jehova ville lede det hele.

Mens jeg ledet et studium med Marcelle, nevnte jeg situasjonen for henne. ’Jeg vil gjerne vise deg noe,’ sa hun. Hun tok meg med utenfor, pekte og sa: ’Ser du denne tomten? Den er min. Jeg hadde tenkt å bygge leiligheter her, men nå som jeg er i ferd med å lære om sannheten, har jeg forandret mening. Jeg vil donere halve tomten til en Rikets sal.’ Da jeg  hørte det, framsa jeg straks en stille, inderlig takkebønn til Jehova.»

Så snart de juridiske formalitetene var i orden, bygde Papeete menighet sin første Rikets sal, som stod ferdig i 1962. I samsvar med skikken på øyene var det en enkel bygning, med åpne vegger og et tak av palmeblad. Dessverre kunne hønene i nabolaget ikke motstå fristelsen til å bygge reir på stolene og vagle seg på takbjelkene. Så når brødrene kom på møtene, fant de egg og andre langt mindre ønskelige spor etter de fjærkledde leieboerne på gulv og stoler. Ikke desto mindre tjente salen sitt formål inntil brødrene oppførte en større og mer permanent bygning.

Juridisk usikkerhet blir ryddet av veien

I den første tiden var brødrene usikre på hvilken juridisk status Jehovas vitner hadde i Fransk Polynesia. Bladet Vakttårnet hadde vært forbudt i Frankrike siden 1952, men selve arbeidet var ikke forbudt. Var situasjonen den samme i dette franske territoriet? Etter hvert som tiden gikk, ble det stadig  flere forkynnere, noe som førte til at Jehovas vitner tiltrakk seg offentlighetens oppmerksomhet. En gang i slutten av 1959 troppet politiet opp på et møte for å se hva som foregikk.

På grunn av dette ble brødrene rådd til å danne en lovformelig registrert forening. En offisiell registrering ville rydde all usikkerhet av veien og gjøre slutt på eventuell mistenksomhet. Brødrene ble svært begeistret da de 2. april 1960 fikk en bekreftelse på at de var offisielt registrert som Foreningen Jehovas vitner.

Ikke desto mindre var Vakttårnet fremdeles forbudt i Frankrike. Fordi brødrene trodde at dette forbudet også gjaldt i Fransk Polynesia, mottok de artikler fra Vakttårnet i et blad som ble kalt La Sentinelle (Vaktposten), og som ble sendt fra Sveits. En gang røpet politiet for den daværende styrelederen i den registrerte foreningen, Michel Gelas, at de var helt på det rene med at La Sentinelle var en erstatning for Vakttårnet. Politiet lot likevel være å stoppe forsendelsen av bladet. Brødrene fikk vite hvorfor da forbudet mot Vakttårnet ble opphevet i Frankrike i 1975.

Da dette forbudet ble opphevet, søkte brødrene på Tahiti om tillatelse til å motta Vakttårnet. Da kom det for dagen at  forbudet aldri var blitt kunngjort i Fransk Polynesias offisielle lysningsblad, noe som betydde at Vakttårnet aldri hadde vært forbudt i Fransk Polynesia. Dette kom som en overraskelse på mange.

På den annen side var de lokale myndighetene restriktive med hensyn til å utstede eller fornye visa. Det vanlige var derfor at de som ikke var franske statsborgere, for eksempel Clyde og Ann Neill, som vi omtalte tidligere, bare kunne oppholde seg i Fransk Polynesia i noen få måneder. Ekteparet Hubler var også i denne kategorien. Men John var medlem av den registrerte foreningen, i tråd med fransk lov, som sa at det kunne sitte én utlending i styret. Derfor var det mye lettere for ham å få visum.

Dette var til hjelp for John i hans oppgave som kretstilsynsmann. En dag innkalte politidirektøren John til kontoret sitt og spurte ham om hvorfor han besøkte øyene så ofte. John forklarte at han i egenskap av medlem av foreningen måtte være med på styremøter. Direktøren var fornøyd med forklaringen. Men dette var ikke den eneste gangen John måtte møte for politidirektøren.

I 1963 begynte en periode da mange polynesiere, deriblant minst én framstående prest, gav uttrykk for sterk misnøye med de kjernefysiske prøvesprengningene som ble foretatt i stillehavsområdet. En frafallen benyttet anledningen til å henvende seg til politiet og beskylde bror Hubler for å være en av urostifterne, noe som selvfølgelig ikke var sant. Ikke  desto mindre ble John på nytt innkalt til politidirektøren. I stedet for å kritisere den mannen som hadde kommet med anklagene, redegjorde John for vårt bibelske standpunkt på en rolig og vennlig måte. Han forklarte at Jehovas vitner er nøytrale og har respekt for myndighetene. (Rom. 13: 1) Han gav også politidirektøren noe litteratur. Det hele endte med at denne myndighetspersonen med rette trakk den slutning at det bare var noen som prøvde å skape vanskeligheter for Jehovas vitner.

Med tiden ble det likevel umulig for ekteparet Hubler å skaffe seg visa. De vendte derfor tilbake til Australia, der de fortsatte i reisetjenesten fram til 1993, da de ble nødt til å slutte på grunn av sviktende helse.

Mens ekteparet Hubler var på øyene, så de hvordan en rekke personer gjorde store forandringer i livet for å behage Jehova. En av dem var en 74 år gammel kvinne med 14 barn, som alle sammen var født utenfor ekteskap. «Vi pleide å kalle henne mamma Roro,» forteller John. «Da mamma Roro ble kjent med sannheten, giftet hun seg med den mannen hun levde sammen med, og sørget for at alle barna ble registrert på rette måte, selv om de hadde forskjellige fedre. For å få ført opp alle barna måtte borgermesteren lime sammen to skjemaer til ett langt ark. Mamma Roro insisterte på at tingene skulle gjøres på Jehovas måte.» Etter at denne trofaste søsteren var blitt døpt, begynte hun som pioner. Hun viste seg å være spesielt flink til å levere blad. Sammen med andre forkynnere drog hun også ut for å forkynne på avsidesliggende øyer.

Den tahitiske bibelen — en velsignelse

I 1960-årene var det ikke uvanlig å støte på personer som bare snakket tahitisk. Men takket være oversetterne Nott og Davies hadde Bibelen vært tilgjengelig på det språket siden  1835. * Et av de fremtredende trekkene ved denne oversettelsen er at den hele veien bruker Guds navn, Iehova på tahitisk, også i De kristne greske skrifter.

Den tahitiske bibelen har fått stor utbredelse på øyene, og den har hjulpet mange personer til å få nøyaktig kunnskap om sannheten. En av dem var Taina Rataro, som var født i 1927. Han tilhørte den første gruppen av interesserte på Makatea. Til å begynne med kunne han verken lese eller skrive tahitisk, sitt eget morsmål. Men han anstrengte seg og gjorde fine framskritt. Han meldte seg inn på den teokratiske tjenesteskolen og ble senere utnevnt til menighetstjener.

Elisabeth Avae, som er 78 år, ble født på den avsidesliggende øya Rimatara, som hører til Tubuaiøyene og ligger omkring 600 kilometer fra Tahiti. I 1960-årene kunne hun ikke ett ord fransk, men hun kunne lese og skrive tahitisk. Etter at hun hadde giftet seg, flyttet hun og mannen hennes til Papeete. Der ble hun kjent med Bibelens sannhet gjennom sin eldste datter, Marguerite, som hadde begynt å gå på kristne møter. Elisabeth begynte også å gå på møtene, sammen med de ni andre barna sine. Det gjorde hun trass i at hun møtte sterk motstand fra mannen sin, som kunne finne på å kaste alle klærne hennes ut av huset mens hun var på møtet.

Den gangen ble møtene holdt på fransk, mens deler av dem fra tid til annen ble tolket til tahitisk. Elisabeth fikk åndelig utbytte av programmet ved å følge med i den tahitiske bibelen sin når det ble henvist til skriftsteder. Den søsteren som studerte med henne, brukte brosjyren «Dette gode budskap om riket». Hun oversatte den muntlig fra fransk til tahitisk, og Elisabeth leste skriftstedene i sin egen bibel. Som følge av dette gjorde Elisabeth fine framskritt og ble døpt i  1965. Hun studerte siden med andre som bare kunne tahitisk. Hun underviste også barna sine, med den følge at seks av dem innviet sitt liv til Jehova. I tillegg studerte hun med noen av barnebarna sine, og flere av dem oppdrog hun selv.

Et av barnebarna, Diane Tautu, har tjent ved det tahitiske avdelingskontoret som oversetter de siste tolv årene. Diana sier: «Jeg er takknemlig mot bestemor for at hun hjalp meg til å bli flink i tahitisk. Nå har jeg det privilegium å ha en liten andel i å hjelpe andre til å få livreddende åndelig føde på sitt morsmål.»

Kinesere blir kjent med Jehova

I 1960-årene bestod omtrent ti prosent av befolkningen på Tahiti av kinesere. Den første kineseren som tok imot  Bibelens sannhet, var Clarisse Lygan, som den gangen var i tenårene. Clarisse kom fra en fattig familie. For å bedre familiens økonomi utførte hun lønnet arbeid hver onsdag, for da hadde hun fri fra skolen. Hun var ansatt hos en familie som var Jehovas vitner. På den måten kom Clarisse i kontakt med sannheten, og trass i sterk motstand fra foreldrene ble hun døpt i 1962 i en alder av 18 år.

Alexandre og Arlette Ly Kwai og Ky Sing Lygan var også blant de første kineserne på Tahiti som begynte å tjene Jehova. Alexandre, som var drosjesjåfør, traff en dag Jim og Charmian Walker, et ektepar som var Jehovas vitner, og som i 1962 hadde kommet fra New Zealand for å hjelpe til med arbeidet. Alexandre fortalte at han hadde lyst til å lære engelsk. Charmian forteller: «På den tiden var jeg pioner. Så Jim sa til Alexandre at jeg kunne undervise ham, og han tok imot tilbudet. Undervisningen bestod i en 30 minutters engelskleksjon og et 30 minutters bibelstudium, basert på boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis.»

Også Alexandres bror, Ky Sing, kom i kontakt med sannheten. På den tiden hadde imidlertid begge mennene nylig konvertert til katolisismen, og de gikk på et kurs som den katolske kirke arrangerte. Det var ikke til å unngå at de etter hvert la merke til forskjellene mellom det Bibelen lærer, og det den katolske kirke lærer. På slutten av kurset spurte presten klassen, som talte omkring 100 elever, om de hadde noen spørsmål. Alexandre rakte opp hånden og bad om bibelske beviser for at sjelen er udødelig. «Jeg vet hvor det spørsmålet kommer fra,» svarte presten. «Du har kontakt med Jehovas vitner, ikke sant?» Så latterliggjorde han den unge mannen i klassens påhør.

Alexandre og Ky Sing tok denne hendelsen som en bekreftelse på at det ikke er den katolske kirke som har sannheten. Med tiden innviet de og deres koner sitt liv til Jehova, og  senere ble de to brødrene utnevnt til eldste i menigheten. Alexandre tjente også i utvalget ved det tahitiske avdelingskontoret en tid. Deretter flyttet han og hans kone til Raiatea, en av Selskapsøyene, der Alexandre tjente trofast helt til sin død.

En båtpassasjer får en ny kurs i livet

Antonio Lanza jobbet som tekniker på en fjernsynsfabrikk i Milano i Italia. I 1966 spurte bedriften om det var noen som ville flytte til Tahiti og lede bedriftens kundeservice der. Antonio påtok seg oppdraget, som skulle vare i tre år. Han planla imidlertid å la sin kone, Anna, og de to små guttene deres være igjen i Italia. I ukevis forsøkte Anna gråtende å overtale Antonio til å ombestemme seg, men forgjeves.

Båtreisen fra Marseille i Frankrike til Papeete tok 30 dager. Antonio var en utadvendt person som likte å prate, men nesten alle om bord var fransktalende, og Antonio kunne ikke fransk. Den andre dagen traff han to katolske nonner, som var italienske. Men de hadde sine daglige rutiner og hadde ikke særlig tid til å prate. De fortalte imidlertid at det fantes en fransk kvinne om bord som kunne italiensk. Denne kvinnen var Lilian Selam, som var et av Jehovas vitner. Sammen med barna sine var Lilian på vei til Tahiti for å slutte seg til mannen sin, som hadde fått jobb der.

Antonio fant Lilian og hadde en hyggelig samtale med henne. Hun gav ham en bibelsk publikasjon på italiensk. Etterpå hadde de mange åndelige drøftelser. Under en av disse drøftelsene påpekte hun at Antonio satte seg i en moralsk farlig situasjon ved å være borte fra kone og barn i tre år mens han jobbet på Tahiti. Hun framhevet også Guds syn på ekteskapets hellighet og viste Antonio slike skriftsteder som Efeserne 5: 28, 29 og Markus 10: 7—9.

 Antonio la seg dette på hjertet og begynte å angre på sin avgjørelse. Da skipet kom til Panama, skrev han til sin kone og sa at han ville ordne med at hun og de to barna deres tok fly til Tahiti så snart han fikk råd til å betale billettene. Så skrev han en gang til og bad Anna om å få tak i en bibel fra presten og ta den med seg. Hva syntes presten om denne ideen? Han sa til Anna at mannen hennes måtte ha gått fra forstanden, siden han hadde lyst til å lese en så komplisert bok.

Seks måneder etter at Antonio gikk i land på Tahiti, ble han gjenforent med familien. Dagen etter ankomsten spurte Anna, som var en religiøs kvinne, om ikke Antonio kunne ta familien med til kirken, så de kunne takke Gud for at de var blitt gjenforent. «Det er greit,» svarte Antonio, «vi skal gå i kirken.» Men i stedet for å ta familien med til den katolske kirken tok han dem med til Rikets sal. Anna ble naturlig nok temmelig overrasket. Ikke desto mindre likte hun programmet og tok også imot et tilbud om bibelstudium. Hvem studerte med henne? Ingen andre enn Lilian Selam, den søsteren som hadde forkynt for Antonio om bord på skipet.

De tre årene som Antonio skulle tilbringe alene på Tahiti, er nå blitt til 35 år sammen med hele familien. Dessuten er Antonio, Anna og de nå fire sønnene deres forent i den sanne tilbedelse, og Antonio tjener som eldste i menigheten.

 Familier tjener der behovet er større

I årenes løp har mange brødre og søstre flyttet til avsidesliggende øyer for å hjelpe til på steder med større behov for Rikets forkynnere. Blant disse er familiene Mara, Haamarurai og Terii, og dessuten Ato Lacour, som ikke hadde familien sin i sannheten. Familien Mara — Vaieretiai, Marie-Medeleine og fem barn — flyttet fra Tahiti til Raiatea. Et spesialpionerektepar som hadde tjent der, hadde fått et nytt oppdrag et annet sted. Det var bare to søstre og noen udøpte forkynnere igjen på øya.

Vaieretiai arbeidet som treskulptør og senere som korallskulptør, noe som betydde at han kunne flytte omkring uten å skifte arbeid. Som den eneste eldste tok han seg av den lille gruppen på Raiatea i fem år inntil det kom en annen kvalifisert bror. Da flyttet familien Mara til Tahaa, der de ble i fire år.

Materielt sett var ikke livet på disse øyene særlig lett for familien Mara. «Jeg måtte reise til Tahiti for å selge skulpturene mine,» forteller Vaieretiai. «Det hendte at jeg ikke hadde råd til en flybillett. I slike tilfeller spurte jeg direktøren i det lille flyselskapet om han kunne gi meg en billett på kreditt, samtidig som jeg lovte å betale billetten for begge veier når jeg reiste hjem igjen. Så økonomien kunne nok være stram, men vi manglet aldri det vi virkelig trengte.» Vaieretiais og Marie-Medeleines selvoppofrelse hadde god innflytelse  på datteren Jeanne, som nå har vært i heltidstjenesten i 26 år og er medlem av Betel-familien på Tahiti.

I 1969 flyttet Ato Lacour med familien sin til Rurutu, en av Tubuaiøyene, etter at han hadde bedt arbeidsgiveren sin om å få en jobb der. Han var blitt døpt bare tre år tidligere og var den eneste i familien som var i sannheten. Dessuten var han den eneste forkynneren i den øygruppen. Dagen etter at han hadde kommet til øya, drog han ut for å forkynne. Han skrev i dagboken sin: «Jeg har begynt å forkynne — alene. Det er vanskelig. Babylon den store har en sterk stilling her.»

I løpet av forholdsvis kort tid var det likevel noen som reagerte positivt på det gode budskap, og det ble dannet en gruppe. Til å begynne med holdt gruppen møter hjemme hos familien Lacour. Ato forteller: «Ettersom vi var en ny religion på øya, ble gruppen vår kalt ’Lacours religion’. Men Jehova ’fikk det hele tiden til å vokse’, og gruppen vår ble en menighet i 1976.» (1. Kor. 3: 6) Før bror Lacour døde i år 2000, hadde flere medlemmer av familien hans, deriblant hans kone, Perena, sluttet seg til ham i den sanne tilbedelse.

Rudolphe og Narcisse Haamarurai flyttet til Bora-Bora. Rudolphe sa opp jobben sin som formann i elektrisitetsverket på Tahiti og fikk seg en jobb på Bora-Bora. Denne jobben bestod i å plukke kokosnøtter og framstille kopra (tørkede kokosnøttkjerner). I to år var det umulig for ham å finne noe annet arbeid. Men Jehova velsignet ham og hans kone, for med tiden opplevde de at det ble opprettet en menighet på øya. I over 25 år holdt menigheten møter hjemme hos familien Haamarurai. Så, i år 2000, tok de i bruk sin egen nye  Rikets sal, som ligger like ved Bora-Boras maleriske lagune.

Taaroa og Catherine Terii flyttet til den lille øya Maupiti, som også tilhører Selskapsøyene, mens 7 av de 15 barna deres fremdeles bodde hjemme. Da familien Terii kom til Maupiti i 1977, var det ingen andre forkynnere der. De bodde på en motu, en frodig liten øy ved kanten av lagunen. Kostholdet deres bestod for det meste av fisk og kokosmasse. Familien samlet også spiselige skalldyr, som de solgte. Når de skulle ut i forkynnelsen, vasset de over lagunen til hovedøya, mens de passet nøye på at de ikke tråkket på fisk med giftige pigger.

I 1980 fikk Taaroa og Catherine i oppdrag å tjene på Bora-Bora, denne gangen som spesialpionerer. Etter at de hadde tjent som det i 5 år, tjente de som alminnelige pionerer i 15 år. Som vi nå skal se, var noen av de første de studerte med, et ektepar som utholdt mye motstand for det gode budskaps skyld.

Åndelige spedbarn blir satt på prøve

De første på Bora-Bora som tok imot sannheten av dem ekteparet Terii studerte med, var Edmond (Apo) og Vahinerii Rai. Ekteparet Rai bodde i et hus som tilhørte Edmonds mor. Etter at de hadde studert i seks måneder, sa Edmonds mor, som var påvirket av presten, at de måtte flytte ut av huset. Edmond, Vahinerii og deres to år gamle sønn ble nødt til å bo i en hytte i bushen. Presten overtalte også Edmonds arbeidsgiver til å gi ham sparken og gav til og med andre arbeidsgivere  beskjed om at de ikke måtte ansette ham. I åtte måneder levde familien hovedsakelig av å fiske.

Så en dag var det en kvinne som kontaktet Edmonds tidligere arbeidsgiver fordi hun ønsket å få bygd et hus. Hun satte pris på Edmonds dyktighet som snekker og ville at han skulle bygge huset. Da hun fikk høre at Edmond hadde fått sparken fordi han hadde kontakt med Jehovas vitner, sa hun til entreprenøren at han bare ville få oppdraget hvis Edmond arbeidet for ham. Som følge av det fikk Edmond jobben tilbake. I mellomtiden ble moren hans mildere stemt og sa at Edmond og Vahinerii kunne flytte inn i huset hennes igjen. I dag tjener Edmond som eldste i menigheten på Bora-Bora.

 Det gode budskap får fotfeste på Huahine

En i den opprinnelige gruppen av nye forkynnere som ble døpt på Tahiti i 1958, var Auguste Temanaha. Etter at han var blitt døpt, flyttet han til USA, men han kom tilbake til Tahiti i slutten av 1960-årene sammen med sin kone, Stella, og de tre barna deres. Der gjorde han det godt i forretningslivet. I 1971, etter å ha fått oppmuntring fra en kretstilsynsmann og etter å ha sett det gode eksemplet til den tidligere nevnte familien Mara, solgte familien Temanaha forretningen sin og flyttet til øya Huahine, drøyt 160 kilometer fra Tahiti.

På den tiden bodde det én søster og noen interesserte på øya. Den eneste kontakten de hadde hatt med Jehovas organisasjon, var sporadiske besøk av pionerer og av kretstilsynsmannen. Så de ble begeistret da familien Temanaha kom. Auguste gikk straks i gang med å organisere møter, som ble holdt hjemme på familiens kjøkken. Det var omkring 20 til stede.

Til å begynne med klarte ikke Auguste å få seg arbeid. Ikke desto mindre var han og de andre i familien innstilt på å holde seg travelt opptatt i tjenesten, i tillit til at Jehova ville sørge for dem. Og det gjorde han. Når familien Temanaha drog ut for å forkynne, pleide Auguste å parkere bilen i distriktet. Når de kom tilbake til bilen, var den ofte fylt med matvarer. Hvem som hadde lagt matvarene der, visste de ikke. De regnet med at  det var godhjertete mennesker i distriktet som kjente til deres situasjon. Dette fortsatte i flere uker, inntil familiens økonomi bedret seg.

I betraktning av den iver og utholdenhet familien Temanaha og andre har vist, og i betraktning av den vennlige innstilling som preger øyboerne, er det ikke overraskende at det i dag finnes en blomstrende menighet på Huahine. Ja, øya har én forkynner pr. 53 innbyggere. Og i de senere år har opptil hver tolvte innbygger vært til stede på minnehøytiden!

Mange andre familier blant Jehovas vitner har vist den samme selvoppofrende ånd. Fra 1988 av tjente for eksempel Jean-Paul og Christiane Lassalle i to år på Marquesasøyene. Jean-Paul hadde vært styremedlem i trygdeetaten på Tahiti, men han sluttet i denne prestisjefylte jobben for å kunne utvide sin tjeneste. I 1994 flyttet ekteparet Lassalle på nytt, denne gangen til Rangiroa, en av Tuamotuøyene, der de ble værende i tre år. Jean-Paul tjener nå trofast i Frankrike.

 For ikke så lenge siden flyttet Colson Deane sammen med sin kone, Lina, til Tubuai, en av Tubuaiøyene, etter at han ble pensjonert fra jobben som assisterende fengselsdirektør på Tahiti. Begge to er nå pionerer, og de er til stor hjelp for den lille menigheten på øya, som ligger i et område der det fremdeles er stort behov for eldste.

Det kommer familier fra Frankrike for å hjelpe til

Noen familier kom helt fra Frankrike for å hjelpe til med arbeidet. Et eksempel er familien Sicari — Francis, Jeannette og de to døtrene deres på seks og ni år. «Vi ventet på en anledning til å utvide vår tjeneste,» forteller Francis. «Så leste vi i Jehovas vitners årbok for 1971 at det var behov for  forkynnere i det sørlige Stillehavet.» Selv om enkelte venner og slektninger frarådde familien å reise, tok de imot utfordringen og kom til Papeete i april 1972.

Fordi Francis var eldste, ble det nå mulig å opprette en menighet nummer to på Tahiti, i den lille byen Punaauia. Sammen med Jean-Pierre Francine, som på den tiden var presiderende tilsynsmann i den andre menigheten, hadde Francis det privilegium å tjene i det første utvalget ved avdelingskontoret på Tahiti da denne ordningen ble innført i 1976. Han tjente i den stillingen i tolv år.

Var det noe hold i den bekymringen familien Sicaris venner og slektninger hadde gitt uttrykk for? «I motsetning til hva andre sa, hadde det en positiv innvirkning på døtrene våre at vi flyttet,» sier Francis. «Vi fire har nå vært i heltidstjenesten i 105 år til sammen, og vi har opplevd mange velsignelser, akkurat som Jehova har lovt. — Mal. 3: 10.»

I 1981 gav det franske avdelingskontoret en opplysning i Vår tjeneste for Riket om at det var behov for eldste på øya Moorea, 30 minutters fergetur fra Papeete. To brødre og deres koner fulgte oppfordringen om å flytte dit. Det ene ekteparet var Alain og Eileen Raffaelli. De var med på å opprette en menighet på Moorea, der de tjente i åtte år. Alain tjente også i utvalget ved avdelingskontoret fra 1987 til 1994.

I 1997 kom det franske avdelingskontoret med en oppfordring til pensjonerte brødre om å flytte til avsidesliggende øyer for en toårsperiode eller lenger, slik at de kunne bidra til å dekke det store behovet for eldste. Gérard Balza, koordinatoren for utvalget ved det tahitiske avdelingskontoret, sier: «Vi så for oss at det kanskje ville komme to—tre ektepar. Så vi ble virkelig overrasket da det var elleve ektepar som meldte seg. To ektepar valgte til og med å slå seg ned her. På grunn av sin åndelige modenhet og erfaring har disse  brødrene og søstrene vært til stor hjelp for våre forkynnere. Og selv om de ikke er misjonærer, har de fått en smak av misjonærlivet og av de utfordringene man møter når man bor på en avsidesliggende øy.»

Det blir opprettet et avdelingskontor

Etter hvert som det gikk framover med arbeidet i stillehavsområdet, ble det gjort organisasjonsmessige justeringer. Australia førte tilsyn med arbeidet i Fransk Polynesia fram til 1958, da Fiji, som ligger mye nærmere, tok over. Det skjedde en ny forandring i 1975, da Nathan Knorr og Frederick W. Franz fra hovedkontoret besøkte Tahiti. De holdt oppmuntrende taler for over 700, og bror Knorr viste lysbilder for omkring 500 i en Rikets sal.

Etter programmet hadde bror Knorr et møte med de eldste og foreslo at det ble opprettet et avdelingskontor på Tahiti. Brødrene var begeistret for forslaget. Alain Jamet, en kretstilsynsmann som kunne engelsk, ble utnevnt til avdelingstilsynsmann. Den nye ordningen trådte i kraft fra 1. april det året og viste seg å være et skritt i riktig retning. Fiji lå riktignok nærmere enn Australia, men språkbarrieren var fremdeles til stede. Nå kunne imidlertid brødrene i Fransk Polynesia ha nær og direkte kommunikasjon med sitt eget avdelingskontor.

Siden det var færre enn 300 forkynnere i hele territoriet, var avdelingskontoret lite. Det bestod faktisk bare av ett rom i tilknytning til Rikets sal i Papeete. På den ene siden av rommet stod det et skrivebord, og på den andre siden fantes det en forsyning av litteratur. Til å begynne med ble oppgaven som avdelingstilsynsmann utført på deltid, noe som betydde at Alain og hans kone, Mary-Ann, kunne fortsette i kretstjenesten og i tillegg forkynne på avsidesliggende øyer der det ikke bodde noen forkynnere.

 Forkynnelse på Tuamotuøyene og Gambierøyene

Etter at Tahiti hadde fått sitt eget avdelingskontor, ble det lagt større vekt på å nå avsidesliggende øyer med det gode budskap. I noen tilfeller organiserte brødrene seg i grupper for å reise til disse øyene. Axel Chang, som en tid tjente i utvalget ved avdelingskontoret, husker da en gruppe på 20 brødre og søstre leide et fly og reiste til Rangiroa, den største atollen blant Tuamotuøyene. Han forteller: «Etter at vi hadde forkynt for alle på atollen, gjorde vi forberedelser til å holde et offentlig foredrag. Borgermesteren gav oss lov til å bruke en overdekket plass. Først så det ut til at gruppen vår kom til å bli de eneste tilhørerne. ’Kanskje folk er redd for de religiøse lederne,’ tenkte vi. Men så, da foredraget var i gang, begynte folk å sive inn, og plassen ble gradvis fylt opp.»

Bror Chang fortsetter: «Under foredraget kunne vi se en katolsk prest som kom syklende i full fart mot møtestedet vårt. Da han kom nærmere, saktnet han farten og anstrengte seg for å se hvem av sognebarna som var til stede. Han gjorde flere slike tokter, noe som moret oss ikke så rent lite.»

Alain Raffaelli organiserte en forkynnelsestur til Gambierøyene i 1988. Denne øygruppen, der den katolske kirke står sterkt, ligger over 1600 kilometer fra Tahiti og er den minste og mest avsidesliggende i Fransk Polynesia. Den eneste gangen det var blitt forkynt på disse øyene tidligere, var i 1979, da Alain Jamet var der i tre dager.

 Brødrene henvendte seg først til borgermesteren for å redegjøre for sin virksomhet og for å spørre om det fantes et sted der de kunne holde et offentlig foredrag. Han tilbød dem bryllupssalen, men bad om unnskyldning for at han ikke kunne være med når brødrene gikk rundt og inviterte folk, siden han stod midt oppe i en valgkampanje. Dette var selvsagt helt i orden for brødrene. Det var 30 personer som møtte opp for å høre foredraget, deriblant borgermesteren og politibetjenten på stedet.

Under det offentlige foredraget, som handlet om de dødes tilstand, nevnte Alain at ordet «helvete», slik det er brukt i noen bibeloversettelser, rett og slett sikter til graven, og at Kristus selv kom dit. «Jesus kan umulig ha kommet dit!» ropte noen i forsamlingen. Alain siterte da den apostoliske trosbekjennelse, som på noen språk sier at Kristus «fór ned til helvete». Dette svaret forbløffet tilhørerne, for der og da gikk det opp for dem at de hadde framsagt disse ordene i årevis uten egentlig å tenke over hva de betyr. En familie som var til stede på dette møtet, er nå i sannheten.

Reisende tilsynsmenn benyttet ofte de ukene da de ikke besøkte noen menighet, til å tjene som pionerer på steder der det ikke bodde noen forkynnere. Slik var det med Mauri Mercier og hans kone, Mélanie, et tahitisk ektepar. De var de første som forkynte det gode budskap på en rekke atoller som hører til Tuamotuøyene, nemlig Ahe,  Anaa, Hao, Manihi, Takapoto og Takaroa. Der det lot seg gjøre, holdt Mauri også et offentlig foredrag eller viste lysbilder. «De fleste øyboerne var vennlige,» forteller han, «unntatt de som bodde på Anaa, en katolsk bastion. Under lysbildeframvisningen begynte noen å rope, mens andre ville banke oss opp. Heldigvis klarte vi til slutt å roe dem ned.»

 Det kommer misjonærer til øyene

Fra 1978 av ble det sendt en rekke misjonærer fra Frankrike til de mer avsidesliggende øyene. Michel og Babette Muller kom i august 1978 og fikk i oppdrag å tjene på Nuku Hiva, den største og mest folkerike av Marquesasøyene. En del brødre hadde fra tid til annen besøkt denne overveiende katolske øygruppen, men det var ingen som hadde hatt anledning til å oppholde seg der i lengre tid. Fordi det ikke fantes veier, måtte Michel og Babette ta seg fram til fots eller på hesteryggen. Øyboerne tilbød dem ofte et sted å sove. En natt sov de faktisk oppå et lag med kaffebønner som lå til tørking.

Ekteparet Muller ble på Marquesasøyene i 18 måneder før de begynte i kretstjenesten. Mange satte pris på besøkene deres og tok imot litteratur. Ja, i løpet av ett år leverte Michel og Babette til sammen over 1000 eksemplarer av Min bok med fortellinger fra Bibelen. Som følge av den innsatsen som ble gjort av slike flotte misjonærer, og også av pionerene og menighetsforkynnerne i sin alminnelighet, gikk det fint framover med arbeidet ikke bare på Marquesasøyene, men i hele det distriktet som avdelingskontoret førte tilsyn med. Opptegnelsene viser at det var 69 høydepunkter på rad i antall forkynnere!

Alle disse nye trengte selvfølgelig opplæring. Men det fantes ikke alltid nok erfarne brødre til å hjelpe dem én og én. I ekteparet Mullers tilfelle ble dette løst ved at begge samarbeidet med to nye forkynnere om gangen. Den ene gikk sammen med Michel eller Babette bort til huset, mens den andre stod ved veien og ventet på tur. Ekteparet Muller tjener nå som misjonærer i Benin i Afrika.

’Forkynnelsen satte vår bibelkunnskap på prøve’

Misjonærene Christian og Juliette Belotti kom til Fransk Polynesia i februar 1982. Først reiste de i kretstjenesten, og  deretter tjente de i fem år som pionerer på øya Raiatea, der det fantes steder som bare kunne nås med utriggerkano. Men forkynnelsen på denne øya satte ikke bare padleferdighetene på prøve; «den satte også vår bibelkunnskap på prøve,» sier Christian. «Ganske ofte fikk vi slike spørsmål som: Hvordan vet de salvede at de skal til himmelen?, eller: Hva er dyrene i Åpenbaringen et bilde på?»

Slik tilfellet er i de fleste små samfunn, kjente alle på Raiatea hverandre. Christian forteller: «Når en forkynner ble uvirksom, var det ikke uvanlig at en beboer sa: ’Jeg har ikke sett den og den på en stund. Er han blitt slapp?’ Eller: ’Den og den bør få hjelp. Det må være noe galt med åndeligheten hans!’» Da ekteparet Belotti reiste fra Raiatea, hadde noen i nesten hvert eneste fare (tahitisk for «hus») studert sammen med Jehovas vitner.

Fra sin base på Raiatea drog ekteparet Belotti også til øya Maupiti. En gang ordnet de med at en forsyning bøker skulle bli sendt direkte dit. Men forsendelsen kom ikke fram i tide. Uten å la seg avskrekke viste Christian og Juliette fram sine personlige eksemplarer av de bøkene de hadde tenkt å tilby folk. Nesten 30 familier bestilte bøkene og stolte på at de ville få dem. En interessert person var så vennlig å distribuere bøkene da forsendelsen til slutt kom fram.

Ekteparet Belottis neste distrikt var Rangiroa, en av Tuamotuøyene, der de var de eneste som var Jehovas vitner. Senere ble de sendt til Fransk Guyana og til slutt til Kongo, der bror Belotti nå tjener i utvalget ved avdelingskontoret.

«Jehova vil gi deg opplæring»

Frédéric og Urminda Lucas kom fra Frankrike i april 1985 og ble sendt til øya Tahaa, der det bare var tre forkynnere. De første to ukene var vanskelige for dette unge ekteparet. De holdt møter hjemme hos seg selv og var de eneste  som var til stede; de fikk tårer i øynene når de sang Rikets sanger. Likevel gav de ikke etter for motløshet.

Det fantes ikke elektrisitet på øya, og den hadde heller ingen telefonforbindelse til omverdenen. Frédéric og Urminda hadde derimot en walkietalkie, som de brukte for å kommunisere med misjonærene på naboøya Raiatea — det vil si, når de klarte å oppnå forbindelse. De hadde også et lite kjøleskap som var plugget inn i generatoren hos en nabo. «Den pleide å stå på fra seks til ti om kvelden,» forteller Frédéric. «En gang vi kom hjem, oppdaget vi at alle tomatene var frosne tvers igjennom. Naboen hadde bestemt seg for å se på sport på TV og hadde slått på generatoren mye tidligere enn vanlig.»

Ekteparet Lucas måtte også lære seg tahitisk. Alle som har prøvd å lære et nytt språk, vet at nybegynnere kan komme opp i pinlige situasjoner. En gang da Frédéric gikk fra hus til hus, trodde han at han sa «hellig ånd» — varua mo’a. Men han mestret ikke den vanskelige uttalen av mo’a, så han sa i virkeligheten «hønseånd».

Da ekteparet kom til Tahaa, var Frédéric 23 år gammel og menighetstjener. Han betrodde seg til Alain Jamet, koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret, og sa at han ikke følte seg kvalifisert til å påta seg det ansvaret han hadde fått. «Ta det med ro,» sa Alain, «Jehova vil gi deg opplæring.» Og det gjorde han. Fem år senere, da ekteparet Lucas reiste videre til sitt neste distrikt, Burkina Faso, var den lille gruppen på Tahaa blitt en menighet på 14 forkynnere med sin egen Rikets sal, og Frédéric tjente som eldste.

Så glade Frédéric og Urminda er for at de ikke lot seg knekke av motløshet i den første tiden! «Det var de beste årene i vår ungdomstid,» fortalte de nylig. «Vi lærte å være tålmodige og stole helt og fullt på Jehova i stedet for på våre  egne evner. Når vi hadde tunge stunder, ble vi oppmuntret av å be. Vi gjorde Jehova til vår tilflukt, og han sviktet oss aldri. Han gav oss virkelig opplæring.»

Enslige misjonærer påtar seg vanskelige oppdrag

Det kom også enslige misjonærer fra Frankrike til Fransk Polynesia for å hjelpe til. Blant de første var Georges Bourgeonnier og Marc Montet. Begge tjente på avdelingskontoret og i reisetjenesten. Marcs krets omfattet Tubuaiøyene, Gambierøyene, Marquesasøyene og Tuamotuøyene. En rekke ganger forkynte han på atoller alene; andre ganger samarbeidet han med spesialpionerer som befant seg i området. Når det var mulig, holdt han offentlige foredrag, og på noen øyer var nesten hele befolkningen til stede. Etter at han giftet seg, fortsatte han i reisetjenesten en tid. Nå tilhører han og hans kone, Jessica, menigheten på Bora-Bora, der Marc tjener som eldste og pioner.

I februar 1986 kom Philippe Couzinet og Patrick Lemassif fra Frankrike. De fikk i oppdrag å tjene på Marquesasøyene. I motsetning til de andre øyene i Fransk Polynesia er ikke Marquesasøyene beskyttet av korallrev. De høye klippene på disse øyene styrter nesten loddrett ned i det koboltblå Stillehavet, der mektige bølger slår mot dem. Mellom forrevne fjellkjeder ligger det fruktbare daler med småelver og fosser — et ideelt tilholdssted for de mange geitene, hestene og ville oksedyrene som streifer omkring på øyene.

I årenes løp hadde Marquesasøyene fått sporadiske besøk av pionerer og menighetsforkynnere. Ekteparet Muller, for eksempel, var på Nuku Hiva i 18 måneder i 1978/79. Men det var aldri blitt avlagt et grundig vitnesbyrd i øygruppen som et hele. Dette ble det en forandring på da Philippe og Patrick kom. Arbeidet bød riktignok på enkelte vanskeligheter, for katolisismen stod sterkt, og mange var redd for  prestene. Prestene sørget til og med for at det ble framsatt visse trusler mot de to brødrene. Det fantes også en katolsk karismatisk bevegelse som gjorde seg sterkt gjeldende på den tiden, noe som førte til fanatisme og enkelte ubehagelige episoder i lokalsamfunnet.

Patrick og Philippe arbeidet sammen til å begynne med, men da de ble mer fortrolig med distriktet, arbeidet de hver for seg. Den ene tok seg av misjonærhjemmet på Hiva Oa, der han ledet møter, mens den andre drog ut med båt og var borte i flere uker for å besøke andre øyer. Med tiden fant de det mest praktisk å skille lag helt og holdent, så Patrick forkynte på øyene i nord, mens Philippe forkynte på øyene i sør.

For å sørge for hjelp til de to misjonærene sendte avdelingskontoret på Tahiti ut to spesialpionerer som skulle samarbeide med dem. Den ene var Pascal Pater, som nå tjener som eldste, og den andre var Michel Bustamante, som nå er kretstilsynsmann. Disse entusiastiske brødrene var glad for å kunne bruke sin ungdommelige styrke i tjenesten for Jehova. (Ordsp. 20: 29) Og styrke trengte de virkelig, for å forkynne på Marquesasøyene var ikke noe for skrøpelige eller engstelige personer. Det fantes ingen veier, bare steinete og ofte sølete stier som buktet seg gjennom dype, trange daler fram til isolerte hus og landsbyer. Den eneste praktiske måten å komme seg til noen av disse stedene på var å bruke små terrengmotorsykler.

Philippe husker en gang han kjørte langs en smal sti da en flokk villkveg stormet mot ham fordi de var blitt skremt opp av et annet kjøretøy. Med en bratt skrent på den ene siden og en naken klippevegg på den andre siden hadde Philippe ingen mulighet til å komme seg unna. Så han gjorde det eneste han kunne — han stoppet motorsykkelen og lente seg  tett inntil klippeveggen. Dyrene dundret forbi og etterlot ham skjelven, men uskadd.

«Jeg syntes det var veldig spennende å arbeide i dette distriktet,» sier Michel Bustamante. «Men vi hadde også en del nifse opplevelser, særlig når vi var alene på en av øyene. En gang bodde jeg i en bungalow i en dyp, mørk dal, langt unna det stedet der jeg hadde gått på feltet i løpet av dagen. Jeg prøvde å finne et sted å overnatte i en landsby i nærheten, men forgjeves, så jeg måtte gå hele veien tilbake til bungalowen. Før jeg rakk hjem, begynte det å skumre, og de tårnhøye klippeveggene virket truende i kveldsmørket. Jeg begynte å tenke på at det ble utøvd mye spiritisme på øyene,  og at det sikkert var mange demoner som lusket omkring. På grunn av alt dette ble jeg grepet av panikk. Så jeg begynte å be og synge Rikets sanger som har tekster der Jehovas navn forekommer mange ganger. Da jeg til slutt kom fram til bungalowen, lukket jeg døren bak meg, slo opp i Bibelen og begynte å lese. Gradvis kom roen over meg.»

Etter tre års hardt arbeid gledet brødrene seg over at den første interesserte på Marquesasøyene kom i sannheten — en ung mann som het Jean-Louis Peterano. Jean-Louis fikk besøk av en prest som ville at han skulle «vende tilbake til folden». I et forsøk på å «redde» den unge mannen påstod presten at navnet Jehova var noe Jehovas vitner hadde funnet på. Jean-Louis siterte da Salme 83: 18 fra den franske katolske Crampon-oversettelsen (1905), som bruker Guds navn. Presten ble målløs og drog sin vei, og han kom aldri tilbake. Dette var sannsynligvis første gang en innbygger på Marquesasøyene hadde brukt en katolsk bibel og på en vellykket måte utfordret en prest på det teologiske område. Senere forlot faktisk den katolske biskopens privatsekretær kirken og kom i sannheten.

På Hiva Oa kom misjonærene i kontakt med et europeisk ektepar, Jean og Nadine Oberlin. I likhet med den berømte franske maleren Paul Gauguin hadde de kommet til Marquesasøyene for å trekke seg tilbake fra samfunnet. De bodde på et nærmest utilgjengelig sted og levde et enkelt liv fritt for alle moderne bekvemmeligheter. Etter at Jean og Nadine hadde studert i tre år og gjort mange forandringer i livet, ble de døpt.

Da Philippe Couzinet og Patrick Lemassif kom til Marquesasøyene i 1986, var det bare én forkynner i hele øygruppen. Åtte år senere, da Philippe som den siste av de to forlot øyene for å påta seg et nytt oppdrag i Kamerun, var det  36 forkynnere der — én forkynner pr. 210 innbyggere. Og det var blitt opprettet tre menigheter, en på hver av de tre hovedøyene — Hiva Oa, Nuku Hiva og Ua Pou.

De siste misjonærene ankommer

De siste misjonærene som kom fra Frankrike, var Serge og Marie-Louise Gollin, som kom i november 1990. Også de ble sendt til Marquesasøyene, der de har gjort mye for å styrke menighetene. Ekteparet Gollin har lært seg marquesisk, og de har faktisk besøkt hver eneste familie på de seks bebodde øyene.

Ekteparet Gollin har sin base på Hiva Oa, der Serge er den eneste eldste. Derfra reiser de regelmessig til en rekke andre øyer, deriblant to der det ikke finnes noen forkynnere. Den første gangen de besøkte Fatu Hiva, ble Serge overrasket over hvor samarbeidsvillige den katolske og den protestantiske diakonen var. Ved slutten av sine respektive gudstjenester kom begge mennene med en opplysning om at folk gjerne måtte gå og høre på et halvtimes offentlig foredrag som Serge skulle holde på en lokal skole. Og som om ikke det var nok, møtte den protestantiske diakonen opp og tolket  Serges foredrag til marquesisk, som Serge på den tiden ikke kunne like godt som diakonen.

For å hjelpe tilhørerne til å finne skriftstedene i sin egen bibel skrev Serge dem på en tavle. Han bad på vegne av forsamlingen, og alle sa høyt og tydelig «amen» til bønnene. Dagen etter leverte ekteparet Gollin litteratur til hver eneste familie på Fatu Hiva. Siden den gang er de gjentatte ganger blitt tatt hjertelig imot når de har besøkt denne øya, som har en befolkning på snaue 600.

Bibelens sannhet når fengsler

Som tilfellet er i andre land, har en rekke personer i Fransk Polynesia fått kjennskap til Bibelens sannhet mens de har sittet i fengsel. Et eksempel er Alexandre Tetiarahi, som ble kriminell i ung alder og satt i fengsel i sju år. Han rømte minst seks ganger og ble kalt Papillon (sommerfugl), etter hovedpersonen i en berømt roman om en rømling.

På et skjulested på Raiatea fant Alexandre en bibel og boken «Det er umulig for Gud å lyve». Han leste Bibelen fra perm til perm, og han leste boken flere ganger. Fordi han ble overbevist om at han hadde funnet sannheten, begynte samvittigheten hans å plage ham. Hva gjorde han?

Selv om Alexandre ikke hadde hatt noen kontakt med Jehovas vitner, bokens utgivere, overgav han seg til politiet, som sendte ham tilbake i fengsel på Tahiti. Der arbeidet Colson Deane som fengselsbetjent. Kort tid etter at Alexandre kom dit, hørte han at Colson forkynte for en kollega, og han drog straks kjensel på budskapet. Etterpå snakket han med Colson på tomannshånd og bad om å få lære mer.

Bror Deane fikk lov av fengselsdirektøren til å studere med Alexandre i cellen hans. Snart ønsket flere andre innsatte også å studere. Direktøren lot Colson få studere med dem også, i lunsjpausen. Senere kom man fram til at det var  bedre at to eldste tok over. I flere år pleide mellom 30 og 50 fanger å høre på et ukentlig bibelsk foredrag, og etterpå ble det ledet studier med alle som ønsket å studere.

I mellomtiden gjorde Alexandre raske framskritt, noe fengselsstyret la merke til. Som følge av det fikk denne tidligere utbryterkongen spesialtillatelse til å overvære sitt første områdestevne, under tilsyn av bror Deane. Der ble Alexandre døpt. Siden den gang er han blitt løslatt og fortsetter å tjene Jehova.

Internasjonale stevner på Tahiti

I 1969 ble det for første gang arrangert et internasjonalt stevne på Tahiti. På den tiden var det bare 124 forkynnere på øyene. Så du kan tenke deg hvor begeistret de var over å kunne ta imot 210 stevnedeltakere fra 16 land, deriblant Frederick W. Franz — det første medlemmet av det styrende råd som hadde besøkt Tahiti. Det høyeste antall til stede var 610, og stevnet virket i høy grad ansporende på brødrene, noe  som bidrog til 15 prosents økning i antall forkynnere året etter. I 1978 var brødrene på Tahiti vertskap for et av de internasjonale stevnene med temaet «Den tro som seirer». Denne gangen kom antall til stede opp i 985.

Oversetting til tahitisk

Etter hvert som det ble flere forkynnere, ble det også mer å gjøre på avdelingskontoret, særlig med å oversette bibelsk litteratur til tahitisk, det viktigste polynesiske språket. Allerede før avdelingskontoret ble opprettet, hadde noen eldre forkynnere med god kjennskap til tahitisk oversatt en del publikasjoner på deltid, vanligvis fra fransk. Fra 1963 av oversatte de for eksempel Rikets tjeneste. I 1971 fullførte de så arbeidet med boken Den sannhet som fører til evig liv.

Da det ble opprettet et avdelingskontor på Tahiti i 1975, ble det mer fart i oversettelsesarbeidet. Mange nye oversettere kunne engelsk, som de hadde lært på skolen. Derfor kunne de arbeide direkte ut fra den originale engelske teksten  i stedet for å gå via den franske oversettelsen. Fra 1976 av sørget oversetterne på avdelingskontoret for at Vakttårnet kunne komme ut to ganger i måneden på tahitisk, og i en periode oversatte de også Våkn opp! Videre oversatte de «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig», Resonner ut fra Skriftene og hele sangboken. Det er faktisk ingen annen gruppe som har utgitt så mye litteratur på tahitisk som Jehovas vitner har gjort.

I løpet av de siste 30 årene har imidlertid tahitisk og andre polynesiske språk gradvis tapt terreng i forhold til fransk. En av grunnene til det er at fransk, som er et utbredt språk med et omfattende ordforråd, blir brukt både av mediene og av skolesystemet helt opp på universitetsnivå.

Likevel er det mange polynesiere som betrakter tahitisk som en del av sin kulturelle identitet, så brødrene forkynner ofte på det språket. Og av de 26 menighetene som hører inn under avdelingskontoret, er det 5 som bruker tahitisk, en  andel som representerer omkring 20 prosent av forkynnerne. Så det er fremdeles betydelig etterspørsel etter litteratur på dette språket.

Omfattende byggevirksomhet

Det lille rommet i tilknytning til Rikets sal i Papeete tjente som avdelingskontor fra 1975 til 1983, da det ble bygd et nytt avdelingskontor i den lille byen Paea, omkring 25 kilometer fra Papeete. Det nye Betel-komplekset, som ble bygd utelukkende av brødre fra lokalbefolkningen, hadde fire boligrom for medlemmer av Betel-familien, tre kontorer, et litteraturlager og en Rikets sal. Den 15. april 1983 innviet bror Lloyd Barry fra det styrende råd det nye avdelingskontoret i nærvær av en forsamling på 700.

Men selv dette avdelingskontoret ble raskt for lite. Det styrende råd godkjente derfor at det ble bygd et større kompleks, som innbefattet en stevnehall, i Toahotu, et ganske landlig område i nærheten av det eidet som forbinder de to  delene av øya. Dette prosjektet ble gjennomført av en gruppe brødre fra Australia, Canada, Frankrike, New Zealand og USA. Forkynnerne i området gav selvfølgelig også mye støtte. Milton G. Henschel fra det styrende råd innviet det nye komplekset den 11. desember 1993.

Omtrent på samme tid ble det satt i gang et omfattende program for bygging av Rikets saler. Under tilsyn av det regionale byggeutvalget bygde brødrene 16 nye saler på mindre enn ti år. Som følge av det har de fleste menighetene nå sin egen Rikets sal.

Justeringer ved avdelingskontoret og ytterligere opplæring

I 1995 hadde Alain Jamet vært koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i nesten 20 år, men på grunn av familieforpliktelser kunne han ikke fortsette å tjene i denne stillingen. Han kunne imidlertid fortsette å være medlem av utvalget og tjene som områdetilsynsmann på deltid. I september samme år gav så det styrende råd Gérard og Dominique Balza fra den franske Betel-familien i oppdrag å tjene på Tahiti. Gérard ble utnevnt til koordinator.

Det tredje medlemmet av utvalget ved avdelingskontoret er Luc Granger. Han og hans kone, Rébecca, flyttet til Tahiti i 1991 for å tjene på et sted med større behov. Etter en kort periode som spesialpionerer reiste de i krets- og områdetjenesten i fire år før de ble innbudt til å tjene på avdelingskontoret i 1995.

I mai 1997 kunne det tahitiske avdelingskontoret arrangere sitt første kurs ved tjenesteopplæringsskolen. Mange av de 20 elevene i den første klassen fikk senere spesielle tjenesteprivilegier. Félix Temarii, for eksempel, er nå en av de to kretstilsynsmennene på øyene. Gérard Balza sier: «Det er vår bønn at flere brødre skal gå inn for å bli kvalifisert og stille  seg til disposisjon, slik at vi kan holde et kurs til. Det er ingen tvil om at det er stort behov på en rekke av øyene. På noen av dem er det fremdeles ingen forkynnere. På andre øyer trengs det kvalifiserte brødre som kan påta seg ansvar i menighetene. Og på 58 øyer, der sju prosent av befolkningen bor, får innbyggerne sjelden høre det gode budskap. I noen tilfeller kunne behovet ha blitt dekket av åndelig modne, pensjonerte ektepar med fransk statsborgerskap. Hvis det finnes noen slike som kan tenke seg å hjelpe oss — om så bare for to år — vil avdelingskontoret gjerne høre fra dem.»

Utfordringene ved å leve i et samfunn i rask forandring

Tahiti opplever økonomisk vekst og rask sekularisering og urbanisering. Dette har i sin tur bidratt til at folk har flyttet fra andre øyer til Tahiti. Materialisme, storforbruk og jag etter fornøyelser har fulgt i den økonomiske velstandens kjølvann.

Dessverre er noen blant Jehovas folk blitt offer for denne snikende påvirkningen. Særlig de unge finner det vanskelig å sette åndelige interesser på førsteplassen og holde seg moralsk rene. Likevel er det tydelig at Jehova fremdeles velsigner arbeidet, for territoriet har nå én forkynner av det gode budskap pr. 141 innbyggere.

Dette vitner om at mange mennesker i Fransk Polynesia har lært å sette pris på et langt vakrere paradis — et åndelig  paradis, der bare folket for Guds navn befinner seg. (Joh. 6: 44; Apg. 15: 14) Dette paradiset bærer dessuten bud om et bokstavelig paradis som snart skal omfatte hele jorden og befri menneskene for smerte, sorg og til og med døden — svøper som har hjemsøkt hver eneste generasjon av mennesker uansett hvor på jorden de har bodd. — Job 14: 1; Åp. 21: 3, 4.

Fortidens polynesiere viste stort mot og godt sjømannskap, og de hadde sterk tro på at det skjulte seg et land — kanskje til og med et bedre land — bak horisonten. De ble ikke skuffet. Det forholder seg på samme måte med Jehovas lojale tilbedere i dag, deriblant dem som er nevnt i denne beretningen. De fortsetter å trakte etter noe langt mer verdifullt, nemlig den seiersprisen som Jehova har holdt fram for dem. Heller ikke de vil bli skuffet. Nei, bedre enn noen stjerne på himmelen vil Jehova med usvikelig sikkerhet lede alle som stoler på ham, til det jordiske paradiset som ligger like foran oss. — Sal. 73: 23, 24; Luk. 23: 43.

[Fotnoter]

 [Ramme på side 72]

En oversikt over Fransk Polynesia

Geografi: Territoriet består av 130 øyer som er spredt utover et område på fem millioner kvadratkilometer og har et samlet landareal på 4000 kvadratkilometer. Øyene danner fem øygrupper: Tubuaiøyene (Australøyene), Gambierøyene, Marquesasøyene, Selskapsøyene og Tuamotuøyene. På de 14 Selskapsøyene bor 85 prosent av befolkningen.

Befolkning: De fleste er polynesiske eller delvis polynesiske. Resten, som bare utgjør en minoritet, er kinesere, europeere og amerikanere.

Språk: Hovedspråkene er fransk og tahitisk. Fransk er administrasjonsspråket og handelsspråket.

Næringsliv: Økonomien er hovedsakelig basert på offentlig sektor og på tjenesteytende næringer, særlig i forbindelse med turisme. Landbruk, industri og dyrking av perlemuslinger sysselsetter resten av yrkesbefolkningen. Perler står for omkring 80 prosent av eksportinntektene.

Kosthold: Øyene er i høy grad avhengig av importerte matvarer. Blant det man kan høste på øyene, er ananaser, bananer, kassavaplanter, kokosnøtter, papayaer, salathoder, taroer, tomater og vannmeloner. Vanlige animalske matvarer er fisk, østers, reker og kjøtt fra kveg, geiter og griser.

Klima: Været er tropisk — varmt og fuktig — men varierer en del fra øygruppe til øygruppe. Regntiden (sommeren) varer fra november til april. I løpet av et år kan det indre av Tahiti få over 9000 millimeter regn.

 [Ramme på side 74]

Høye øyer, lave øyer og motuer

Øyene i Fransk Polynesia er alle av vulkansk opprinnelse og kan deles inn i to hovedkategorier — høye øyer og lave øyer. De høye øyene er kuperte og berglendte, med fjelltopper som kan nå opp i et par tusen meters høyde. Tahiti er et typisk eksempel på en høy øy.

Med unntak av Marquesasøyene er alle de høye øyene omgitt av beskyttende korallrev. På mange av disse revene, for eksempel det som omgir Bora-Bora, finner man frodige småøyer, såkalte motuer. De er populære feriesteder.

De lave øyene er korallatoller som bare rager noen få meter over havoverflaten. Revene er i mange tilfeller ring- eller hesteskoformede, slik at det dannes krystallklare laguner. Tuamotuøyene er blant denne typen øyer. Noen laguner har enorme dimensjoner. Den ved Rangiroa er for eksempel 70 kilometer lang og opptil 20 kilometer bred.

[Ramme/bilde på side 77]

Fra diakon til Rikets forkynner

Manuari Tefaatau

Født: 1913

Døpt: 1959

Bakgrunn: Manuari var diakon i den protestantiske kirke da han ble kjent med sannheten gjennom noen av de første på øya Makatea som begynte å studere Bibelen.

Forkynnerne Jean-Marie og Jeanne Félix kom til Makatea i 1956. De første de studerte Bibelen med, Maui Piirai og Germaine Amaru, forkynte for meg. Snart begynte jeg å gjøre andre kirkemedlemmer kjent med Bibelens sannhet, noe som skapte stort oppstyr i kirkemiljøet. Presten gav meg beskjed om at jeg måtte slutte å snakke med Jehovas vitner.

Uten å nøle meldte jeg meg ut av kirken og begynte å gå på møtene, som ble holdt hjemme hos familien Félix. Noen få andre kirkemedlemmer begynte også å studere og gå på møtene. Jeg regner det som et privilegium at jeg har tilhørt den første lille gruppen av interesserte i hele Fransk Polynesia.

 [Ramme/bilde på sidene 83 og 84]

Jehova rådde bot på det jeg manglet

Leonard (Len) Helberg

Født: 1930

Døpt: 1951

Bakgrunn: Som enslig kretstilsynsmann i den første kretsen han tjente, startet han forkynnelsesarbeidet på Tahiti. Han og hans kone, Rita, bor nå i Australia.

I 1955, da det australske avdelingskontoret gav meg i oppdrag å begynne i kretstjenesten i det sørlige Stillehavet, hadde dette enorme distriktet bare to menigheter — én på Fiji og én på Samoa — og seks isolerte grupper. Det var ingen forkynnere på Tahiti.

Jeg satte av desember 1956 til mitt første besøk på øya og kom dit etter en seks dagers reise fra Fiji om bord i passasjerskipet «Southern Cross». Jeg tok inn på et pensjonat med utsikt over den maleriske havnen i Papeete. Morgenen etter, mens jeg kledde meg til felttjenesten, så jeg «Southern Cross» passere forbi bare noen få hundre meter fra vinduet mitt. Jeg var alene på et nytt sted, 3000 kilometer fra de nærmeste brødrene, blant mennesker som snakket et fremmed språk — fransk. Alt jeg hadde, var én eneste adresse til noen som abonnerte på Våkn opp!

Plutselig ble jeg så overmannet av ensomhetsfølelse at jeg brøt sammen i gråt. Jeg klarte ikke å ta meg sammen, så jeg sa til meg selv: ’Denne dagen får jeg ikke noe ut av — jeg kan like godt gå og legge meg igjen. Jeg begynner i morgen.’ Etter å ha bedt mange inderlige bønner den kvelden, våknet jeg i godt humør neste morgen. Om ettermiddagen samme dag fant jeg den personen som abonnerte på Våkn opp! — en kvinne fra Algerie. I likhet med Lydia, som er omtalt i Apostlenes gjerninger, tok hun og den 34 år gamle sønnen hennes imot meg med åpne armer og insisterte på at jeg skulle bo hos dem. (Apg. 16: 15) Plutselig var ensomhetsfølelsen som blåst bort! Jeg takket Jehova, for jeg var overbevist om at han hadde hørt mine langvarige og tårefylte påkallelser.

Når jeg nå ser tilbake, forstår jeg hvilken kjærlig Far Jehova er. Ja, når vi stiller oss til disposisjon, råder han virkelig bot på det vi måtte mangle.

 [Ramme/bilder på sidene 87 og 88]

Noen av de første pionerene

Alexis Tinorua gikk på de møtene som Len Helberg organiserte i slutten av 1950-årene. Han fortalte: «Jeg hørte på en bibelsk drøftelse som bror Helberg hadde med flere protestantiske diakoner. Der og da forstod jeg at Jehovas vitner hadde den sanne lære, og jeg begynte å studere sammen med dem. Jeg ble døpt i 1960. Senere hadde jeg den glede å tjene som pioner i ni år. I 1965 fikk jeg det privilegium å være den første som forkynte på Huahine, en av Selskapsøyene. Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til Jehova for at han har latt meg få anledning til å hjelpe 80 personer til å få nøyaktig kunnskap om Bibelens sannhet.» Alexis tjente Jehova helt fram til sin død i mai 2002.

Hélène Mapu begynte som pioner i 1963 på Tahiti, like etter at hun var blitt kjent med sannheten. Mannen hennes gav henne god støtte, selv om han ikke var et vitne. Han arbeidet på en båt som gikk fram og tilbake mellom Tahiti og Raiatea. Derfor hadde han ingen innvendinger da Hélène tok imot en innbydelse til å tjene som spesialpioner på Raiatea, der hun ble den første som forkynte det gode budskap. Senere flyttet Hélène tilbake til Tahiti, denne gangen til halvøya (den minste delen av øya, også kalt Tahiti Iti), der hun og en annen søster, Mereani Tefaaroa, var de eneste vitnene. Hélène forteller: «Det var mye interesse på halvøya, og i løpet av kort tid startet vi mange bibelstudier.»

Det er tydelig at Jehova velsignet disse trofaste søstrene, for det ble senere opprettet en menighet i det distriktet, i den lille byen Vairao.

 [Ramme/bilde på side 101]

«Du blir nødt til å velge mellom meg og Jehova»

Yvette Gillot

Født: 1932

Døpt: 1968

Bakgrunn: Hun har vært alminnelig pioner lenger enn noen annen i Fransk Polynesia.

Da jeg fortalte mannen min at jeg ville bli et av Jehovas vitner, gav han meg et ultimatum: «Du blir nødt til å velge mellom meg og Jehova.» Jeg prøvde å resonnere med ham, men til ingen nytte. Han forlot meg og de tre barna våre. Noen år senere kom han imidlertid tilbake.

I mellomtiden klarte jeg både å forsørge familien og å være alminnelig pioner. Jeg gjorde unna jobben tidlig om morgenen og ledet så frammøtet til felttjeneste. I slutten av 1960-årene var det bare rundt hundre forkynnere på øyene, så det var ikke alltid brødre til stede.

Jeg takker Jehova for at han har gitt meg det privilegium å hjelpe omkring 50 personer til å innvie sitt liv til ham, deriblant Richard Wong Foo, som har vært medlem av Betel-familien på Tahiti siden 1991. Jeg er glad for å kunne fortelle at de to sønnene mine tjener som eldste.

 [Ramme/bilde på side 105]

Begravelse for den siste prinsessen

Michel Gelas, en eldste i Papeete, opplevde noe uvanlig i forbindelse med dødsfallet til det siste medlemmet av den tahitiske kongefamilien, prinsesse Takau Pomare. Hun døde i 1976 i en alder av 89 år. Prinsessen var en direkte etterkommer av Pomare-dynastiet, som i en periode hersket over Tahiti og en rekke nærliggende øyer. Hennes adoptivdatter, som var et av Jehovas vitner, spurte Michel om han ville holde begravelsestalen, trass i at prinsessen selv ikke hadde vært et vitne.

Michel sa seg villig til å holde talen og tenkte at det ville bli en fin anledning til å gjøre mange kjent med oppstandelseshåpet, deriblant politiske og religiøse ledere og folk som arbeidet i nyhetsmediene. Dagen etter begravelsen trykte en lokalavis et bilde som viste bror Gelas mens han holdt talen, med kisten stående foran ham. Til stede var guvernøren, lederen for den polynesiske regjeringen, andre myndighetspersoner og den katolske erkebiskopen, kledd i sin formelle hvite prestekjole.

 [Ramme/bilde på sidene 109 og 110]

Én prest lånte oss scooteren sin, en annen brente bøkene våre

Jacques Inaudi

Født: 1944

Døpt: 1965

Bakgrunn: Sammen med sin kone, Paulette, har han tjent som spesialpioner i Frankrike og i reisetjenesten i stillehavsområdet.

I 1969 tok Paulette og jeg avskjed med familie og venner i Frankrike og reiste av sted til Tahiti, vårt nye distrikt. Noe som bidrog til at vi sent vil glemme denne båtreisen, var at skipet kom i brann midt ute på Stillehavet, og at vi drev for vind og vær i fire dager. Da vi kom fram til Tahiti, fikk jeg i oppdrag å tjene som kretstilsynsmann.

Kretsen vår omfattet Ny-Caledonia, Vanuatu og Fransk Polynesia. På den tiden hadde Fransk Polynesia én menighet og to isolerte grupper. I 1971 ble kretsen redusert til bare å omfatte Fransk Polynesia, noe som gav oss tid til å besøke en rekke isolerte øyer. På noen av disse øyene var Rikets budskap aldri blitt forkynt før. Paulette og jeg tilbrakte også ni måneder på Huahine og en kort periode på den lille øya Maupiti. Mens vi var på Huahine, hadde vi gleden av å starte 44 bibelstudier.

For å skaffe oss mat fanget jeg fisk — for det meste med harpungevær. Vi levde nøysomt, men sultet aldri; vi fikk alltid dekket våre materielle behov. Da vi forkynte på øya Tubuai, ble vi gledelig overrasket over at en prest lånte oss scooteren sin. Han syntes kanskje synd på oss fordi vi ikke hadde noe transportmiddel.

I 1974 besøkte vi fire av Marquesasøyene: Hiva Oa, Nuku Hiva, Ua Huka og Ua Pou. Avdelingskontoret bad oss besøke Kalina Tom Sing Vien, en isolert søster som hadde flyttet til Ua Pou i 1973 for å jobbe som sykepleier der. Hun ble værende i 13 måneder og ble den første Rikets forkynner som sendte inn en felttjenesterapport fra Marquesasøyene.

I motsetning til den vennlige presten på Tubuai motarbeidet presten på Ua Pou vår virksomhet. Ja, han fulgte i all hemmelighet etter oss rundt i distriktet og krevde at sognebarna skulle levere fra seg den litteraturen vi hadde gitt dem. Så brente han alt sammen foran Kalinas hus — en handling som rystet ikke bare oss, men også mange katolikker.

Trass i slik motstand gikk det framover med arbeidet på Marquesasøyene, og vi regner det som et privilegium å ha hatt en liten andel i det. På grunn av Paulettes helse måtte vi slutte i heltidstjenesten. Men vi er uansett innstilt på å fortsette å gi Jehova det beste vi har.

 [Ramme på side 113]

Å besøke en øy for første gang

Tenk deg at du kommer til en avsidesliggende øy eller atoll for første gang. Du planlegger å bruke en uke eller to på å forkynne for innbyggerne. Men du er den eneste på øya som er et av Jehovas vitner, og det finnes ingen offentlige overnattingssteder og ingen kollektive transportmidler. Hva gjør du? Hvor skal du bo? Marc Montet og Jacques Inaudi, som har tjent som pionerer og kretstilsynsmenn, har opplevd nettopp denne situasjonen en rekke ganger.

Marc sier: «Jeg pleide å gå i gang med forkynnelsen så snart jeg kom ut av flyet eller gikk i land fra båten, og samtidig forhørte jeg meg om overnattingsmuligheter. Det var ikke alltid så lett for en enslig mann å finne et sted å bo, men vanligvis var det noen som sørget for en seng og noen måltider. Under senere besøk var det alltid lettere å få losji, siden folk kjente meg. Det ble også lettere etter at jeg giftet meg. Folk følte seg tryggere på et ektepar.»

Jacques forklarer hvordan han gikk fram: «Ofte oppsøkte jeg borgermesteren og spurte om han visste om noen som kunne gi meg losji i det aktuelle tidsrommet. På den måten fikk jeg gjerne nyttige tips. På mange øyer har folk respekt for en som de regner for å være en Guds mann, så derfor gjør de sitt beste for å hjelpe ham. Vanligvis fant jeg et sted der jeg kunne bo gratis.»

 [Ramme/bilde på sidene 117 og 118]

Det vi liker aller best, er å gå på feltet

Alain Jamet

Født: 1946

Døpt: 1969

Bakgrunn: Sammen med sin kone, Mary-Ann, har han utført forskjellige former for heltidstjeneste i Frankrike og i Fransk Polynesia.

Da jeg var 13 år, flyttet familien min fra Frankrike til Tahiti. Etter videregående skole reiste jeg tilbake til Frankrike for å studere medisin. Der traff jeg Mary-Ann, en biologistudent fra Tahiti, og vi giftet oss. I 1968 fikk vi besøk av Jehovas vitner, og vi tok imot sannheten.

Vi gjorde naturligvis foreldrene våre kjent med vårt nye håp, men uten å oppnå noen respons. Vi skrev også til våre respektive trossamfunn på Tahiti og bad om å få navnene våre strøket fra medlemslistene. Mary-Anns sogn i Papeete gikk et skritt lenger og ekskommuniserte henne offentlig. Presten innbød til og med foreldrene hennes til å komme og være med på begivenheten.

Vi ble døpt i 1969 og begynte i pionertjenesten. Mens vi bodde i Marseille, ble jeg innkalt til militærtjeneste og satt i fengsel i to måneder på grunn av mitt nøytrale standpunkt. Etter at jeg ble løslatt, fikk Mary-Ann og jeg i oppdrag å tjene som spesialpionerer i Marseille og Bordeaux. I 1973 flyttet vi tilbake til Tahiti for å hjelpe de aldrende foreldrene våre, og der arbeidet vi på heltid som lærere i grunnskolen i et år.

Så fikk vi spørsmål fra avdelingstilsynsmannen på Fiji om vi kunne tenke oss å begynne i heltidstjenesten igjen, siden det var behov for en kretstilsynsmann i Fransk Polynesia og på Ny-Caledonia. Foreldrene våre hadde ikke lenger så stort behov for hjelp, så vi tok imot innbydelsen og begynte i kretstjenesten i august 1974. I 1975, da bror N.H. Knorr var på besøk, ble jeg bedt om å tjene som Tahitis første avdelingstilsynsmann.

Da sønnen vår, Rauma, ble født i 1986, sluttet min kone i heltidstjenesten. Vi er glad for at Rauma i dag er vår åndelige bror. Når vi ser tilbake, kan vi si at vi har satt stor pris på de mange tjenesteprivilegiene vi har hatt. Men det vi liker aller best, er å gå på feltet.

 [Ramme/bilde på sidene 123 og 124]

Jehova viser omsorg for sauene sine

Michel Bustamante

Født: 1966

Døpt: 1987

Bakgrunn: Sammen med sin kone, Sandra, tjener han i en av de to kretsene i Fransk Polynesia.

Kretsen vår omfatter alle de fem øygruppene i Fransk Polynesia og er på størrelse med Europa. Noen av de mer avsidesliggende øyene har kanskje bare én eller to forkynnere. Men trass i at disse forkynnerne bor så isolert, besøker vi dem. En av dem er Rosita, som bor på Takapoto, en av Tuamotuøyene. Denne trofaste søsteren forbereder seg til alle møtene hver uke, og mannen hennes, som ikke er i sannheten, er ofte med på det. Hver søndag, selv når de fleste andre drar for å bade eller fiske i lagunen, tar Rosita på seg møteklær og gjennomgår ukens Vakttårn-studium. Hun rapporterer også trofast sin virksomhet i felttjenesten. Ja, rapporten hennes, som hun ringer inn til avdelingskontoret, er ofte den første som blir mottatt. Det som gjør dette særlig rosverdig, er at den nærmeste telefonen befinner seg 45 minutters båtreise fra den motuen hun bor på.

Det er alltid en stor begivenhet når det kommer et fly. Så når vi flyr til øya for å besøke vår søster, kommer nesten alle som bor i nærheten av flyplassen,  for å se hvem som kommer ut av flyet. En gang sa en kvinne til Rosita: «Hvem er det du skal ta imot?» Hun svarte: «Min åndelige bror og min åndelige søster. De kommer hit bare for min skyld, for å oppmuntre meg.» Vi pleier å være sammen med Rosita i tre dager, og da samarbeider vi med henne i felttjenesten og gir henne åndelig oppmuntring. Ofte kommer vi ikke i seng før midnatt, fordi hun har så stort behov for å oppleve åndelig fellesskap.

På en annen øy så en adventist at vi besøkte naboen hans, et av Jehovas vitner. Senere betrodde han vår bror: «Jeg har bodd her i sju år, men det har aldri kommet noen fra mitt trossamfunn for å oppmuntre meg.» Denne mannen fungerer som åndelig leder for den lille gruppen av adventister på øya.

Daniel og Doris er de to eneste forkynnerne på Raevavae, en av Tubuaiøyene. Da vi til slutt fant dem — de bor på et svært isolert sted — spurte vi om vi kunne holde et møte hjemme hos dem om ettermiddagen. De syntes det var en flott idé, og vi drog alle ut for å innby folk. Da vi kom tilbake for å holde møtet, var det sju plantasjearbeidere som nettopp hadde fullført dagens arbeid, som stod og ventet utenfor på veien. Noen hadde sekker med taro hengende over skulderen.

 «Ikke bry dere om hvordan dere ser ut,» sa vi. «Kom inn uansett.» Og det gjorde de, men de satte seg på gulvet, selv om vi tilbød dem stoler. De likte møtet og stilte oss mange spørsmål etterpå. Denne ettermiddagen var selvfølgelig til stor oppmuntring for vår bror og vår søster, og det var jo det som var hovedhensikten med besøket vårt.

Noen ganger er det vanskelig å besøke isolerte forkynnere fordi det ikke finnes noen flyplass på den øya de bor på. En gang etter at vi hadde landet på en øy med flyplass, måtte vi reise med båt i to timer over åpent hav for å komme til den øya der to forkynnere bodde. Båten var forresten en tolv fots speedbåt. For sikkerhets skyld spurte vi båtføreren om fartøyet var sjødyktig, og om han hadde en reservemotor. Å drive for vind og vær midt ute på Stillehavet er en ubehagelig opplevelse, for å si det mildt.

Da vi kom fram til bestemmelsesstedet, var vi gjennomvåte av sjøsprøyt, og vi hadde vondt i ryggen på grunn av alle bølgene som hadde slått mot skroget. Tilbakereisen ble ikke noe bedre. Sandra forteller: «Da vi kom tilbake til hovedøya om ettermiddagen, satte jeg meg på sykkelen for å dra ut i forkynnelsen. Men jeg var så skjelven og utmattet etter båtreisen at jeg ikke klarte å holde sykkelen stødig på grusveien, så jeg falt av med det samme!»

I betraktning av det foregående forstår du sikkert at vi tenker over den store kjærlighet Jehova og hans organisasjon har til våre isolerte brødre og søstre, hver gang vi besøker dem. Vi tilhører virkelig en helt spesiell åndelig familie. — Joh. 13: 35.

[Uthevet tekst]

«De kommer hit bare for min skyld, for å oppmuntre meg»

 [Oversikt/bilder på sidene 80 og 81]

FRANSK POLYNESIA — NOEN VIKTIGE ÅRSTALL

1835: Oversettingen av den tahitiske bibelen blir fullført.

1930-årene: Sydney Shepherd og Frank Dewar besøker Tahiti og muligens andre øyer.

1940

1956: Forkynnelsesarbeidet kommer for alvor i gang på Makatea og Tahiti.

1958: Det blir gjennomført to dåpsarrangementer, de første i Fransk Polynesia.

1959: Den første menigheten i Fransk Polynesia blir opprettet i Papeete.

1960

1960: Foreningen Jehovas vitner blir registrert.

1962: Den første Rikets sal på øyene blir oppført i Papeete.

 1969: Det blir for første gang arrangert et internasjonalt stevne på Tahiti.

1975: Det blir opprettet et avdelingskontor på Tahiti.

1976: Arbeidet med å oversette Vakttårnet til tahitisk begynner.

1980

1983: Det første Betel-hjemmet blir innviet.

1989: Antall forkynnere passerer 1000.

1993: Et nytt Betel-hjem og en tilstøtende stevnehall blir innviet.

1997: Det første kurset ved tjenesteopplæringsskolen blir holdt.

2000

2004: Fransk Polynesia har 1746 forkynnere.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

2000

1000

1940 |960 1980 2000

 [Kart på side 73]

(Se den trykte publikasjonen)

FRANSK POLYNESIA

FRANSK POLYNESIA

MARQUESAS-ØYENE

Nuku Hiva

Ua Pou

Ua Huka

Hiva Oa

Fatu Hiva

TUAMOTUØYENE

Manihi

Ahe

Rangiroa

Takaroa

Takapoto

Anaa

Hao

SELSKAPSØYENE

Maupiti

Tahaa

Raiatea

Makatea

Bora-Bora

Huahine

Moorea

Tahiti

TUBUAIØYENE (AUSTRALØYENE)

Rurutu

Rimatara

Tubuai

Raevavae

GAMBIERØYENE

MOOREA

TAHITI

PAPEETE

Punaauia

Paea

Toahotu

Vairao

 [Helsides bilde på side 66]

[Bilde på side 70]

Jeanne og Jean-Marie Félix var blant de første som utførte systematisk forkynnelse i Fransk Polynesia

[Bilder på side 71]

Maui Piirai, den første polynesieren i territoriet som innviet sitt liv til Jehova, ble døpt av Jean-Marie Félix i 1958

[Bilder på side 79]

Clyde og Ann Neill (nedenfor) sluttet seg til Agnès Schenck (til høyre) på Tahiti for å hjelpe til med forkynnelsen

[Bilde på side 85]

John og Ellen Hubler begynte i kretstjenesten i 1960

[Bilde på side 86]

I 1962 bygde Papeete menighet sin første Rikets sal — en enkel bygning med åpne vegger og et tak av palmeblad

[Bilde på side 89]

Utgaven av «La Sentinelle» for 15. april 1965, med artikler fra «Vakttårnet»

[Bilde på side 92]

For å kunne gjøre åndelige framskritt lærte Taina Rataro seg å lese og skrive tahitisk

[Bilde på side 92]

Elisabeth Avae (sittende) med sitt barnebarn Diana Tautu

[Bilde på side 95]

Anna og Antonio Lanza

[Bilde på side 96]

Vaieretiai og Marie-Medeleine Mara

[Bilde på side 97]

Ato Lacour

[Bilde på side 98]

Rudolphe Haamarurai

[Bilde på side 99]

Vahinerii og Edmond Rai (til venstre) sammen med Taaroa og Catherine Terii (til høyre)

[Bilde på side 100]

Auguste og Stella Temanaha

[Bilder på side 102]

Christiane og Jean-Paul Lassalle (til venstre) og Lina og Colson Deane (til høyre)

[Bilde på side 103]

Roger Sage (til venstre) tolker til tahitisk en tale som blir holdt av Francis Sicari (til høyre) på et områdestevne i 1970-årene

[Bilde på side 107]

Eileen og Alain Raffaelli

[Bilde på side 108]

Mauri og Mélanie Mercier

[Bilde på side 120]

Marie-Louise og Serge Gollin tjener som misjonærer på Marquesasøyene

[Bilde på side 122]

Alexandre Tetiarahi sammen med sin kone, Elma, og de to yngste døtrene deres, Rava (til venstre) og Riva

[Bilde på side 126]

Den tahitiske oversettergruppen

[Bilde på side 127]

Det internasjonale stevnet i 1969 med temaet «Fred på jorden» var det første internasjonale stevnet som ble holdt på Tahiti

[Bilde på side 128]

Rikets sal på øya Bora-Bora er den nyeste som er blitt bygd i Fransk Polynesia

[Bilde på side 130]

Christine og Félix Temarii

[Bilde på side 131]

Utvalget ved avdelingskontoret, fra venstre mot høyre: Alain Jamet, Gérard Balza og Luc Granger

 [Bilder på sidene 132 og 133]

(1) Avdelingskontoret på Tahiti

(2) Gérard Balza presenterer boken «Nærm deg Jehova» på tahitisk i juli 2002

 (3) Betel-familien på Tahiti