Høydepunkter i året som gikk

DE SISTE årene er det blitt stadig flere naturkatastrofer, og i mange land var tjenesteåret 2005 ikke noe unntak. Våre brødre blir selvsagt også rammet av slike tragedier. Men som vi skal se, får slike prøvelser brødrene til å reagere med kristen kjærlighet, noe som styrker brorskapet og fører til at oppriktige mennesker blir tiltrukket av sannheten. — Mal. 3: 18; Joh. 13: 35.

Økningen i katastrofer har også fått mange til å tenke mer alvorlig over framtiden og hva som virkelig betyr noe i livet. Det var derfor et stort privilegium for oss å kunne hjelpe slike til å forstå betydningen av den tiden vi lever  i, ved hjelp av den spesielle kampanjen vi hadde med brosjyren Hold deg våken! I mange land begynte kampanjen 18. oktober 2004, og den gav noen fine resultater.

Kampanjen med brosjyren Hold deg våken!

Argentina: «Hvis det skulle komme en katastrofe, hvem vil da overleve — en som er ond, en som er god, eller en som tar advarsler alvorlig?» Slik presenterte en søster på en virkningsfull måte Hold deg våken!-brosjyren i et distrikt der det var mye likegyldighet.

En bror som heter Juan, leverte brosjyren til en 16-åring som leste den og begeistret fortalte faren sin om det han hadde lært. Faren ble interessert i å få vite mer, så han leste også brosjyren og slo opp skriftstedene. Dette gjorde så dypt inntrykk på ham at han begynte å studere brosjyren sammen med familien sin. Da Juan kom tilbake, tilbød han mannen et gratis hjemmebibelstudium. «Det er akkurat det vi trenger — å studere Bibelen sammen i familien,» svarte mannen. Nettopp et slikt studium kom selvfølgelig i gang.

Frankrike: Jocelyne gav en Hold deg våken!-brosjyre til Alicia, en ung kvinne som hadde studert tidligere. Hun ble glad for å få brosjyren og sa ja til å studere den sammen med Jocelyne. Alicia bestemte seg også for å lese Bibelen regelmessig. Jocelyne sier: «Bare to uker senere sa hun at hun ble rørt til tårer av Bibelens beretning om Jesu liv.»

Alicia sa til kjæresten sin at hun ville at de skulle gifte seg, for hun ønsket å gjøre Guds vilje og bli et av Jehovas vitner. Til hennes overraskelse sa han: «Det er greit. Jeg vil ikke hindre deg i å gjøre det Gud krever.» Etter dette har Alicia vært på sitt første kretsstevne.

Madagaskar: Nana er mor til to små jenter. Som tenåring gikk hun på kristne møter sammen med foreldrene  sine, men sluttet med det da foreldrene ikke lenger ønsket å tjene Jehova. I kampanjeperioden tok Nana imot en brosjyre av en misjonærsøster, og hun takket ja til et bibelstudium. Hun går nå på alle møtene sammen med de to jentene sine, og hun arbeider mot å bli udøpt forkynner. Dessuten har foreldrene hennes sagt ja til å studere brosjyren. Deres sønn på 14 år, Josia, broren til Nana, leder faktisk et studium med en kamerat, som også er i tenårene, og kameraten går nå fast på kristne møter.

Nigeria: «Moren min døde mens kampanjen pågikk, og det gav meg anledning til å forkynne i landsbyen der jeg bor,» sier en bror som er pioner. «Forut for begravelsen gråt slektningene, og de kastet seg ned på bakken. ’Hvorfor oppfører dere dere på denne måten?’ spurte jeg. ’Det er vondt for oss alle at mor er død, men hun sover i døden. Hun kommer til å stå opp igjen fra de døde i oppstandelsen.’ Jeg gråt jeg også, men jeg slo opp på side 8 i Hold deg våken!-brosjyren og fortalte om oppstandelsen. Resultatet var at jeg leverte 195 brosjyrer, og 45 av dem var Hold deg våken!-brosjyrer. I begravelsen leverte andre brødre og jeg 100 eksemplarer av Vakttårnet for 1. mai 2005, som drøftet spørsmålet om de døde vil få liv igjen.»

Russland: Irina, en spesialpioner i Zelenogradsk, skriver: «En søster og jeg tilbød Hold deg våken!-brosjyren til en kvinne som heter Alla, og hun inviterte oss inn. Alla følte at livet ikke lenger hadde noen mening, for folk er blitt så hardhjertet. Vi avtalte å komme på gjenbesøk. Noen dager senere var den samme søsteren og jeg ute og gikk da vi hørte at en kvinne ropte på oss. Det var Alla. Hun takket oss for brosjyren, tok den opp av vesken og viste oss punkter som hun hadde streket under. Hun har nå et regelmessig studium ved hjelp av ’Krever-brosjyren’.»

 Et annet sted i Russland stoppet Vera og mannen hennes, Vitalij, ved en kiosk langs veien der Ljuda, en bekjent av Vera, jobber. Ljuda hadde tidligere gitt uttrykk for at hun ikke hadde lyst til å snakke med Jehovas vitner om Bibelen, så Vera var usikker på om hun skulle tilby brosjyren. Men Vitalij oppmuntret henne til å gjøre det, og Ljuda tok faktisk imot den. To dager senere ringte Ljuda. Hun sa: «Når jeg lærte så mye av én brosjyre, så vil jeg helt sikkert lære mye mer av å ha et regelmessig bibelstudium!» Til tross for at Ljuda møtte motstand fra slektninger, begynte hun straks å studere og å gå på møtene. Sønnen og datteren hennes studerer også. Vera sier: «Det er ganske interessant at Ljuda for noen år siden fikk ’Kunnskapsboken’, men ikke viste noen interesse. Hold deg våken!-brosjyren, derimot, vakte hennes interesse.»

Venezuela: Kona til en kretstilsynsmann hadde en drøftelse ved døren med en mann, hans kone og deres fire barn. Søsteren viste fram paradisbildet på sidene 16 og 17 i Hold deg våken!-brosjyren og understreket at det er viktig for alle i familien å lære om Gud. Så inviterte hun alle seks til møtet på torsdagskvelden og avtalte å møte dem på en bussholdeplass i nærheten. Søsteren og mannen hennes møtte opp på bussholdeplassen til avtalt tid, men det kom ingen. Det de ikke visste, var at familien hadde tatt en tidligere buss og allerede hadde kommet til Rikets sal! Fem medlemmer av denne familien studerer nå Bibelen regelmessig og går på møtene, til tross for en lang busstur og dyre bussbilletter.

En pionersøster banket på en dør, men det kom ingen ut. Hun gikk tilbake senere og traff en eldre mann som var på vei ut. Han forklarte at han er veldig tunghørt, og at han enten ikke hører at folk banker på døren, eller så rekker han ikke fram til døren før de har gått. Søsteren gav ham  en Hold deg våken!-brosjyre og inviterte ham til et møte i menigheten.

På møtet fortalte søsteren denne opplevelsen, men visste ikke at den eldre mannen faktisk satt i salen! Han studerer nå Bibelen regelmessig sammen med en bror, går på alle møtene og har gitt uttrykk for at han ønsker å forkynne det gode budskap. Da han ble spurt om hvorfor han kom på det første møtet, holdt han opp sitt eksemplar av Hold deg våken! og sa: «På grunn av denne brosjyren!»

Bibeloversettelse

På slutten av 1800-tallet begynte Jehovas organisasjon å kjøpe store mengder bibler og distribuere dem til interesserte, noen ganger til bare 35 prosent av ordinær pris. I 1926 begynte brødrene å trykke og binde inn enkelte bibler i sitt eget trykkeri, deriblant The Emphatic Diaglott, King James Version og American Standard Version. I 1961 ble så New World Translation of the Holy Scriptures utgitt i ett bind på engelsk.

Hva med andre språk? Tidlig på 1900-tallet begynte avdelingskontorer å kjøpe bibeloversettelser fra forskjellige forlag og selge dem videre til innkjøpspris. Noen av disse bibeloversettelsene var blitt utarbeidet av oppriktige oversettere som til og med brukte Guds navn, Jehova. Men med tiden unnlot de fleste oversetterne å ta med Guds navn i sine oversettelser. Nå har noen gått enda et skritt videre og erstattet Guds navn med navnet på lokale guddommer! Et eksempel på det er bibeloversettelsen Buku Loyera på chichewa, en oversettelse som brukes i Malawi, Mosambik og Zambia. Den gjengir tetragrammet med «Chauta», et navn på en stammegud som betyr «Den store av buen».

Det finnes også mange andre eksempler på forvrengninger. En afrikansk oversettelse omtaler for eksempel Lukas  som en heksedoktor. Den tuvalske bibeloversettelsen tar seg friheter i Judas 23, der den sier: «Vis inderlig kjærlighet til sodomitter; pass bare på at dere ikke blir påvirket av deres sodomi.» Men originalteksten nevner verken sodomitter eller sodomi!

Før i tiden var det først og fremst bibelselskapene som produserte og distribuerte bibler. Men i den senere tid har noen bibelselskaper overdratt sine rettigheter i forbindelse med trykking og distribusjon til kirkesamfunn i kristenheten. Én ting er at kirkesamfunnene setter opp prisene — en annen ting er at de ikke vil at Jehovas vitner skal få kjøpe biblene deres. I Kirgisistan er det for eksempel et protestantisk trossamfunn som har rettighetene til en moderne oversettelse av De kristne greske skrifter på kirgisisk. Når brødrene prøver å kjøpe et eksemplar, blir de ofte spurt: «Er du et av Jehovas vitner?», eller: «Vet du hva Guds navn er?» Hvis de svarer ja, får de ikke lov til å kjøpe en bibel.

På grunn av disse og andre faktorer har det styrende råd bestemt at bibeloversettelse skal prioriteres høyere. For tiden finnes hele Ny verden-oversettelsen på 35 språk, og Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter finnes på ytterligere 20 språk. Av de 33 bibeloversetterteamene verden over er det 19 som for tiden arbeider med De hebraiske skrifter, 11 som arbeider med De kristne greske skrifter, og 3 som arbeider med studieutgaven. Et bibelteam består vanligvis av tre til seks personer. Dataverktøy for oversetting og forbedrede prosedyrer har bidratt til at noen team er blitt ferdige med De kristne greske skrifter på mindre enn to år.

Hva føler brødrene når de får Ny verden-oversettelsen på sitt eget språk? En pioner i Albania uttrykte det mange føler. «Jeg gråt,» sa han. «Jeg har aldri før følt det slik når jeg har lest i Guds Ord. Jeg ønsker å sluke hvert eneste vers!»

 Utviklingen på det juridiske område

Armenia: Etter 15 begjæringer ble Jehovas vitner endelig registrert 8. oktober 2004. Likevel blir unge brødre fremdeles satt i fengsel fordi de nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner. (Jes. 2: 4) Vi håper at denne registreringen skal føre til at våre brødre får religionsfrihet og kan importere litteratur og holde stevner. I juni 2005 ble den første offisielt importerte litteraturforsendelsen til Armenia faktisk klarert i tollen og utlevert til brødrene.

Østerrike: I over 30 år har Jehovas vitner her ført en juridisk kamp for å oppnå full religiøs anerkjennelse. Fem begjæringer i forbindelse med dette problemet er blitt lagt fram for Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Domstolen besluttet 1. februar 2005 å behandle to saker som gjelder brødre som — fordi Jehovas vitner ikke er anerkjent som et trossamfunn — er blitt nektet fritak fra militærtjeneste. Den 5. juli besluttet domstolen at den ville behandle begjæringen, men den har ikke gjort kjent noen avgjørelse ennå.

Eritrea: Den 24. januar 2004 arresterte myndighetene 38 menn, kvinner og barn som var tilknyttet Saba menighet i Asmara. Alderen på disse var fra 6 til 94 år. Noen av dem var ikke døpt. Etter tre netter i politiets varetekt ble de yngste løslatt. De andre 28 ble flyttet til et fengsel utenfor Asmara og holdt innesperret i skipscontainere hvor det var veldig varmt om dagen og fryktelig kaldt om natten. Over sju måneder senere — 2. september 2004 — ble de to eldste brødrene, 94 og 87 år gamle, satt fri. Andre ble også løslatt. Men det er fremdeles 6 av disse og dessuten 16 andre brødre som holdes fengslet — og 3 av disse har sittet i fengsel i 11 år. Vær så snill og husk disse våre kjære brødre i deres bønner. — Apg. 12: 5.

 Frankrike: Som det stod om i årboken for 2001, krever myndighetene at alle gaver som blir gitt til Jehovas vitners religiøse virksomhet i Frankrike, skal pålegges en skatt på urimelige 60 prosent. Dette skal også ha tilbakevirkende kraft for fire år (1993—1996), og man skal dessuten betale bøter! Brødrene har anket, men har tapt i den lavere domstolen, i ankedomstolen og i den øverste domstolen. Den 25. februar 2005 sendte de inn en begjæring til Den europeiske menneskerettighetsdomstol og anket på grunnlag av åpenbar religiøs diskriminering.

Georgia: Den voldelige forfølgelsen har for en stor del avtatt. Litteraturen vår kan nå importeres, og kristne sammenkomster blir ikke forstyrret. Men mye av det som har skjedd før, er fortsatt uløste saker ved domstolene. Brødrene har fire begjæringer mot Georgia som de venter på skal bli behandlet ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Disse sakene gjelder den voldelige forfølgelsen våre brødre er blitt utsatt for, oppløsningen av våre juridiske selskaper og den etterfølgende mangelen på rettsmidler. Den 6. juli 2004 besluttet domstolen å behandle saken «Gldani menighet av Jehovas vitner mot Georgia».

Tyskland: Da landet ble gjenforent, søkte brødrene om bekreftelse på at trossamfunnet Jehovas vitner har status som en «offentlig sammenslutning», en organisasjonsform lovgivningen forutsetter for et trossamfunn av vår størrelse. Slik begynte en tolv år lang juridisk kamp. I 2000 ble det avsagt en gunstig dom i den føderale forfatningsdomstolen, som avviste den oppfatning at staten skal kunne kreve en slik grad av lojalitet av Jehovas vitner at den krenker deres kristne samvittighet. De forhandlingene som fulgte, løste sakene. Den 24. mars 2005 besluttet den høyere forvaltningsdomstolen i Berlin at delstaten Berlin skulle  tildele Jehovas vitner de rettigheter en sammenslutning under offentlig rett har. Delstaten forsøker å anke avgjørelsen.

Russland: Som det stod om i årboken for 2005, besluttet Golovinskij interkommunale distriktsdomstol 26. mars 2004 å forby all vår virksomhet i Moskva. Etter dette har det vært vanskelig å få leiekontrakter for lokaler til menighetsmøter og større sammenkomster. Men brødrene eier ett Rikets sal-kompleks med 5 saler, og disse brukes av 44 menigheter og 2 grupper. Det er 17 menigheter i Moskva som har møtene utenfor byen, noe som innebærer betydelige utgifter og ulemper, og 31 menigheter som har noen eller alle møtene i små grupper i private hjem. Det har vært noen problemer med politiet, men ingen er blitt arrestert. Rettsavgjørelsen fra 26. mars er blitt anket.

Den 9. september 2004 fant det sted en muntlig forhandling i saken «Kuznetsov og andre mot Russland» ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Den 4. oktober ble det enstemmig vedtatt at saken skulle behandles. Den dreier seg om en myndighetsperson som gav politiet ordre om å oppløse et møte i en tegnspråkmenighet i Tsjeljabinsk i april 2000. Saken er blitt mer komplisert på grunn av ekstreme misligheter som fant sted under den tidligere rettssaken. Vi venter på avgjørelsen.

Turkmenistan: Tre brødre — Mansur Masjaripov, Atamurat Suvkhanov og Vepa Tuvakov — ble alle dømt til 18 måneders fengsel fordi de har nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner. En fjerde — Begentsj Sjakhmuradov — ble dømt til et års fengsel. Den 16. februar 2005 ble det sendt et brev fra den juridiske avdeling ved Jehovas vitners hovedkontor til den turkmenske ambassaden i Washington, D.C., og krevde at disse fire brødrene betingelsesløst skulle løslates. Den 16. april ble alle løslatt under et særlig  amnesti gitt av presidenten i Turkmenistan. Det året anholdt og avhørte politiet mange brødre og søstre i et forsøk på å presse dem til å avsverge sin tro, men de lyktes ikke med det.

Et år med mange naturkatastrofer

I noen land var 2004 et rekordår for naturkatastrofer. Hvordan ble brødrene berørt av disse tragediene?

Carriacou, Grenada og Petite Martinique: Den 7. september 2004 feide orkanen Ivan over disse øyene og skadet eller raserte over 90 prosent av husene. Sjokkerende nok kan utbredt plyndring ha forårsaket like store tap som selve orkanen! Brødrene mistet det meste av eiendelene sine i katastrofen, og to av de seks Rikets salene på Grenada ble ødelagt. Ingen Jehovas vitner ble alvorlig skadet.

Før dette skjedde, hadde avdelingskontoret på Barbados, som fører tilsyn med disse øyene, anbefalt menighetene å ha en post på tjenestemøtet om tiltak i forbindelse med orkaner, enda området ikke var blitt rammet av en orkan siden 1955. «Hvorfor skal vi kaste bort tiden på å drøfte orkaner når det finnes viktigere ting å ta opp?» spurte en søster på Grenada. Etter Ivans herjinger bestemte hun seg naturlig nok for aldri igjen å sette spørsmålstegn ved veiledning fra organisasjonen! Avdelingskontoret opprettet raskt et nødhjelpsutvalg, og avdelingskontorene i Guyana og på Trinidad hjalp også til. Flere hundre brødre fra Karibia og USA hjalp til med gjenoppbyggingen.

Jamaica og Caymanøyene: Ingen av brødrene omkom eller ble skadet da orkanen Ivan herjet, men mange led store materielle tap. Så snart været var blitt bedre, tok de eldste i de 199 menighetene kontakt med forkynnerne. «Dere tar virkelig vare på hverandre,» sa iakttakere.

 Haiti: I midten av september rammet orkanen Jeanne det nordlige Haiti. Det førte til en ødeleggende flom som feide innover kystbyen Gonaïves og omkringliggende områder. Til og med folk som søkte tilflukt på hustak, hadde til slutt vann til knærne! «Hele natten hørte vi hus rase sammen og folk skrike,» sier en bror. Flommen krevde rundt 2900 menneskeliv, og en av dem som omkom, var en 83 år gammel søster.

En bror sier: «Jeg takker Jehova for at vi i familien forlot eiendelene våre og overlevde.» Noen dager senere kom Jehovas vitner fra nabobyene med mat og drikkevann, og avdelingskontoret distribuerte et lastebillass med forsyninger. Ved slutten av uken var alle igjen opptatt med å gå på møter og å forkynne, til tross for alt arbeidet med å rydde og gjøre rent. «Førti frivillige arbeidet på huset mitt i fire dager,» sier en søster. «De gav det til og med et strøk maling! Alt dette gjorde inntrykk på dem i familien min som ikke er Jehovas vitner. Én begynte å studere etter det.»

USA: I august og september 2004 ble delstaten Florida herjet av fire orkaner: Charley, Frances, Ivan og Jeanne. * Over 4300 boliger som tilhørte brødre, og minst 10 Rikets saler ble skadet. I kjølvannet av orkanene kontrollerte lederen for en komité for krisetiltak i Florida at utstyret fra dem ble riktig brukt. Han sa at ingen annen gruppe var så godt organisert som Jehovas vitner. Han sa til nødhjelpsutvalget at de kunne få alt det de trengte av forsyninger.

Én menighet hadde møtene sine midlertidig i en bygning som de leide for 50 dollar pr. møte. Men denne bygningen fikk også skader da den første orkanen slo til. Det ble leid inn arbeidere for å utføre reparasjonene, men disse gjorde seg ikke ferdige. Brødrene tilbød eierne å hjelpe til,  de tok imot tilbudet, og brødrene ble raskt ferdige med arbeidet. Som en gjenytelse lot eierne være å kreve leie de neste tre månedene.

Japan: «Så mange tyfoner som rammet Japan [i 2004], har det ikke vært i løpet av et år siden Japan begynte å føre opptegnelser i 1551,» ble det sagt i en nyhetsmelding. I prefekturene Niigata og Fukui ødela ekstremt vær godt over 34 000 boliger og andre bygninger, deriblant en Rikets sal og 60 hus som tilhørte våre brødre. Flere hundre vitner fra nabomenighetene kom raskt for å hjelpe til. Innen to uker var Rikets sal helt restaurert.

Brødrene hjalp også til med å vaske og desinfisere boligene til ikke-vitner som bodde i nærheten av Rikets sal. En mann som hadde vært imot Rikets budskap, gråt av takknemlighet. De lokale myndighetene sendte til og med et takkebrev til nødhjelpsutvalget, i anerkjennelse av brødrenes innsats.

Da to tyfoner rammet Japan i september og oktober, førte oversvømmelser og jordskred til at én bror og én søster mistet livet, og til vanskeligheter for cirka 100 andre vitner. Byen Toyooka i prefekturet Hyogo ble oversvømt. En kretstilsynsmann hjalp til med å organisere hjelpearbeidet, enda hans eget losji var oversvømt.

Etter at mer enn en meter gjørmevann hadde trukket seg tilbake fra leiligheten til en pionersøster, hjalp forkynnerne på stedet til med å skure leiligheten ren. Eieren, som ikke er et Jehovas vitne, ble dypt rørt. Søsteren sa: «Jeg har hørt om hjelpearbeidet i Jehovas organisasjon, men denne gangen fikk jeg oppleve det selv. Jeg er veldig stolt av vår Gud, Jehova, og av hans organisasjon.»

I oktober fant det også sted et stort jordskjelv i det nordlige Japan. Det krevde 40 menneskeliv og tvang over  100 000 til å forlate hjemmene sine. Ingen Jehovas vitner mistet livet eller ble skadet, men over 200 familier ble berørt, og en Rikets sal ble ubrukelig. De eldste i kretsen var samlet for å forberede et kretsstevne da skjelvene begynte. Hva gjorde de? De fulgte veiledning fra avdelingskontoret og fra det regionale byggeutvalget og satte straks i gang med å organisere hjelp. «Vi ble minnet om å se på disse hendelsene slik som åndelige mennesker ville gjøre,» sier en eldste. Kretsstevnet ble holdt, og også de vitnene som var rammet av jordskjelvet, var til stede.

«Jordskjelvet ’ristet’ hjertet til mannen min,» sier en søster som har en ektefelle som ikke er et Jehovas vitne. Huset deres ble ødelagt. Etter at mannen hennes hadde sett kristen kjærlighet i praksis under hjelpearbeidet, ble han med på et møte i menigheten for første gang i sitt liv. «Jeg kan stole helt og fullt på deres organisasjon,» sa han. «Den vil aldri svikte oss.»

 Filippinene: Da det i siste del av 2004 raste tyfoner gjennom provinsene Quezon og Aurora, var det en familie som var Jehovas vitner, deriblant fire barn, som omkom da huset deres ble oversvømt av flomvann og gjørme. Felimon Maristela, som er kretstilsynsmann, var i Quezon da det kom en styrtflom. Han skriver: «Rikets sal ble oversvømt på et øyeblikk, og vannet skylte bort terrengbilen min. Min kone og jeg og to andre brødre tilbrakte natten på taket til Rikets sal, der vannet skvulpet mot takskjegget. Klokken tre neste ettermiddag klatret jeg ned. Vannet nådde meg fortsatt til brystet.»

Trass i farene oppsøkte bror Maristela forkynnerne for å se om de hadde det bra. I Dingalan i Aurora hadde en eldste muligheten til å bli evakuert med helikopter, men han valgte å bli for å kunne hjelpe sine kristne brødre og søstre.

De mest dødbringende tsunamiene i historisk tid

Den 26. desember 2004 fant det sted et jordskjelv som målte 9,0 på Richters skala, rett vest for nordspissen av den indonesiske øya Sumatra. Skjelvet utløste de mest ødeleggende tsunamiene man kjenner til. Man har anslått at antall døde og savnede overstiger 280 000! Til og med i Somalia i Afrika, et helt hav vestover, krevde bølger rundt 290 menneskeliv.

Indonesia: Dette landet hadde de høyeste dødstallene, men ingen av brødrene og ingen interesserte mistet livet. På grunn av tidligere uroligheter var det mange av vitnene som hadde flyktet fra Aceh-provinsen — den som ble hardest rammet — og flyttet innover i landet. Øya Nias ble også hardt rammet, men brødrene klarte å komme seg i sikkerhet.

India: Ingen brødre omkom, men mange mistet hus og eiendeler. I byen Pondicherry var Lakshmi ute i  felttjenesten da hun fikk høre om flodbølgen. Hun drog hjem til leirhuset sitt tre kilometer fra kysten og så at det hadde fått store skader. Brødrene hjalp til med å vaske og reparere det.

Den 13 år gamle Naveen i Madras spilte cricket da han så svære bølger. Han varslet moren og søsteren sin, og de rømte for å komme seg i sikkerhet. De vasset i vannmassene som strømmet innover og førte med seg alle slags husholdningsartikler og dessuten mange lik.

Den sju år gamle Lini var sammen med onkelen og fetteren sin på en strand nær Kanniyākumāri da bølger drog henne innover land til hun ble presset mot et tregjerde. Vannet fortsatte å fosse over henne. Onkelen og fetteren klarte seg, men onkelen, som hadde dårlig syn, mistet brillene sine. Han fortsatte likevel å lete etter Lini. Snart hørte han henne rope på Jehova mellom strømmene av vann, og han klarte å redde henne. Lini forteller nå alle at Jehova hørte bønnene hennes.

Andamanøyene og Nikobarene: Mary og den åtte år gamle sønnen hennes, Alwyn, var på besøk hos slektninger da jordskjelvet fikk huset til å riste. Alle løp ut. Mary så en mur av vann komme i rasende fart mot stranden. Akkurat da kom det en buss. Hun og sønnen hoppet om bord og kom seg unna. Andre løp tilbake til husene sine for å hente eiendeler, og de ble skylt bort. Etter at bussen hadde kjørt et lite stykke, kunne alle på bussen føle enda et skjelv. De rømte bussen og løp mot en høyde der cirka 500 mennesker allerede var samlet. Rett for øynene på dem tok det brusende vannet tak i bussen og skylte den bort. Vannet nådde en halv meter fra det stedet der alle menneskene stod.

Etter at vannet hadde trukket seg tilbake, tok Mary en snartur til huset sitt. Hun klarte å finne Bibelen og heftet  Gransk Skriftene daglig, noe som gav henne styrke de kommende dagene. Da folk fikk høre at det skulle komme skip og frakte folk bort fra øya, var det flere hundre som løp til stranden og vasset ut i vannet i påvente av å komme om bord i en båt. I mange timer hver dag ventet Mary og sønnen hennes i vann til livet, omgitt av flytende lik. Seks dager etter tsunamien fikk de endelig komme om bord i en båt som tok dem bort fra øya. Fordi mange gav Gud skylden for tragedien, fikk Mary anledning til å forkynne. Svigerinnen hennes studerer nå Bibelen og går på kristne møter.

Prasanthi og den fem år gamle sønnen hennes, Jehoash, hadde dratt til Hut Bay for å besøke den gamle faren hennes, bror Prasad Rao. De merket jordskjelvet mens de var der, så bølgene og flyktet til et høyereliggende sted. Vannet stod fem meter over veien og dekket huset til Prasad. Sengene hans, kjøleskapet og TV-en og menighetens forsyning av Det største menneske som noen gang har levd fløt bort. Senere fant noen av de overlevende enkelte bøker og begynte å lese dem. I fem døgn måtte Prasad, Prasanthi og Jehoash spise den maten de fant, og utholde mygg- og fluesvermer. Da båtene kom, vasset Prasanthi og Jehoash og mange andre i vann til brystet for å komme til redningsmannskapet, enda det svømte krokodiller like ved! Prasanthi var dessuten gravid i sjette måned. Faren hennes kom etter senere.

Alle husene på øya Teressa ble skylt bort. De 13 brødrene og søstrene tilbrakte seks døgn i jungelen, sultne og stukket av insekter, før de ble evakuert til øya Camorta. Der fikk de tak over hodet hos Mark Paul, en bror som bor i et høyereliggende område. Huset hans brukes som Rikets sal. Den dagen da tsunamien slo til, hadde det ikke vært  bare de vanlige 10—12 på menighetsmøtet, men 300! Etter dette har 18 av dem som studerer Bibelen, begynt å gå fast på møtene. De har selv fått se hvordan Jehovas folk i kjærlighet hjelper og støtter hverandre.

Sri Lanka: Bølgene traff to tredjedeler av øyas kystlinje og forårsaket store ødeleggelser. Tsunamien slo til søndag formiddag, da de fleste av brødrene var på møter i menigheten, utenfor faresonen. Ti menigheter ble berørt, og én søster mistet livet da huset hennes ble dratt med ut i havet. Brødrene sørger dypt over å ha mistet denne fine søsteren. Flere interesserte mistet også livet, og mange av brødrene mistet noen av slektningene sine. Én eldste mistet 27 familiemedlemmer! Likevel skriver avdelingskontoret at «brødrene har kommet seg igjennom denne tragedien uten å ha blitt åndelig svekket».

Det var helt fullt av hjelpesendinger på Betel, og størstedelen av Betel-familien konsentrerte seg om hjelpearbeidet. Brødre som har transportmidler, fraktet forsyninger ut til katastrofeområdene. Innen fire dager var alle brødrene blitt kontaktet, og de hadde fått mat og klær. Da de ble spurt om hva mer de trengte, svarte de: «Bibler og bøker! Våre ble skylt av gårde.» De fikk raskt det de trengte.

 Gerrad Cooke, som er kretstilsynsmann, var akkurat da i Colombo. Han kjørte i sju timer langs en vei som er farlig når det er blitt mørkt, på grunn av ville elefanter. Da han kom fram kl. 22.30, drog han og en annen bror — som selv hadde fått huset sitt oversvømt — straks ut for å besøke familier og distribuere forsyninger, og dette holdt de på med hele natten, helt til neste morgen.

Thailand: Ingen av de thailandske brødrene omkom eller ble skadet, og ingen mistet sitt levebrød. Men noen fra andre land som var på ferie, er fortsatt blant de savnede og er antatt omkomne. Blant disse er en bror fra Finland, et ektepar fra Sverige, en bror fra Østerrike og en søsters ikke-troende ektemann. To svenske ektepar var blitt med forkynnere fra stedet på feltet, et stykke unna kysten. Da de kom tilbake til hotellet, så de ikke annet enn død og ødeleggelse.

Mandag morgen etter jordskjelvet ringte de fra avdelingskontoret i Thailand til den presiderende tilsynsmannen i Phuket menighet og fortalte at en finsk søster, Kristina, lå på et sykehus 90 minutter unna. Denne presiderende tilsynsmannen og en annen bror drog straks til sykehuset. Han skriver: «Jeg har aldri i mitt liv sett så stor fortvilelse — folk uten sin ektefelle, foreldre uten sine barn, barn uten foreldrene. Noen ropte om hjelp. Andre stirret i taket eller i gulvet. Det var så hjerteskjærende å se at vi innimellom bare måtte gå ut av rommet for å gjenvinne fatningen og be om styrke.»

Brødrene fant Kristina idet hun ble gjort klar til å få operert et benbrudd. Hun hadde mistet alle dokumentene sine. Etter operasjonen bad de to brødrene sammen med henne og satt ved sengen hennes helt til midnatt. Noen dager senere fløy hun tilbake til Finland. Brødrene sier at  Kristina var modig og sterk til tross for vanskelighetene. Mannen hennes omkom sørgelig nok i tsunamien.

Innvielse av avdelingskontorer

Angola, 8. januar 2005: Denne dagen var virkelig en milepæl for forkynnelsesarbeidet i Angola, et land der det har vært borgerkrig i nesten 40 år. Stephen Lett hadde det privilegium både å holde innvielsestalen for avdelingskontoret i Angola og å være det første medlemmet av det styrende råd som noen gang har besøkt landet. Det var cirka 730 gjester fra 11 land som overvar programmet. Hvorfor var det behov for et nytt avdelingskontor? I 1975 rapporterte avdelingskontoret et høydepunkt på 3055 forkynnere. Ved slutten av 2004 var det 18 ganger så mange forkynnere — over 54 000!

Bulgaria, 9. oktober 2004: I tre år har 150 internasjonale frivillige og cirka 300 bulgarske brødre hjulpet til med byggingen av det nye avdelingskontoret i Sofia. Gerrit Lösch, som er medlem av det styrende råd, holdt innvielsestalen for en forsamling på 364, og disse representerte 24 land.

Etiopia, 20. november 2004: Tidlig i 2004 var de 60 medlemmene av Betel-familien spredt på ni forskjellige steder — en veldig upraktisk situasjon. Det fine, nye Betel-hjemmet ligger i en skråning i den østlige utkanten av hovedstaden, Addis Abeba, mer enn 2400 meter over havet. Noen kvelder er det bare hyenenes latter som bryter stillheten. Gerrit Lösch talte til 2230 tilhørere, deriblant 200 utenlandske gjester fra 29 land. Mange av dem som ble intervjuet, hadde sittet i fengsel og var til og med blitt torturert for sin tros skyld. Datteren til en bror som ble henrettet, sa: «Far kommer til å bli glad i oppstandelsen når han får høre at jeg fulgte hans eksempel med hensyn til gudhengivenhet og tjente på Betel.»

 Ghana, 5. mars 2005: Malcolm J. Vigo fra avdelingskontoret i Nigeria holdt innvielsestalen for 3243 tilhørere. De nye bygningene i tilknytning til det eksisterende avdelingskontoret, innbefatter tre boligbygninger, 50 kontorer, en bygning for verksteder, en Rikets sal, en spisesal, et kjøkken og et vaskerikompleks.

Guam, 25. juni 2005: Dette var det tredje innvielsesprogrammet siden 1980, da det var bare én menighet på Guam. Nå er det ti. Det siste prosjektet har omfattet renovering, en ny Rikets sal og en toetasjes boligbygning. De 100 internasjonale frivillige kom fra Australia og USA, og alle betalte reiseutgiftene selv. Da en bygningsinspektør fra stedet hørte om dette og så kvaliteten av arbeidet, «ristet han vantro på hodet,» skriver avdelingskontoret. Lorence Shepp fra avdelingskontoret i Peru holdt innvielsestalen.

Mauritius, 6. november 2004: Gerrit Lösch hadde det privilegium å holde talen da den nye utvidelsen ved det eksisterende avdelingskontoret ble innviet. Utvidelsen innbefatter tolv nye kontorer for oversettelsesavdelingen og en ny bygning for verksteder. Gjestene som hadde kommet, var fra Europa, Madagaskar, Mayotte, Réunion, Seychellene og Sør-Afrika.

Nicaragua, 4. desember 2004: Over 330 internasjonale frivillige og flere hundre nicaraguanske brødre har vært med på å bygge nye kontorer og boligbygninger ved avdelingskontoret, og også en stevnehall med åpne vegger og plass til 2400. Samuel Herd fra det styrende råd holdt innvielsestalen. Blant gjestene var misjonærer som tidligere har tjent i Nicaragua. Tenk så glederikt det var for dem å treffe igjen slike som de har studert Bibelen med, og dessuten å treffe deres barn og i noen tilfeller deres barnebarn!

 Panama, 19. mars 2005: Samuel Herd talte til en forsamling på 2967, og de fleste av disse hadde tjent Jehova i mer enn 20 år. Da prosjektet skulle settes i gang, leide brødrene en heisekran og en kranfører for å flytte noen tilhengere som var blitt brukt til oppbevaring. Da kranføreren kom til byggeplassen, ville han ikke gjøre jobben, for han mente at tomten ikke var blitt ordentlig klargjort. Brødrene prøvde å overtale ham, men til ingen nytte. Akkurat da han skulle til å gå, spurte han: «Forresten, hvilken religion er det dere tilhører?»

«Jehovas vitner,» svarte brødrene.

Han tenkte seg om et øyeblikk og sa: «Ok, jeg skal gjøre jobben.» Hvorfor ombestemte han seg plutselig? To søstre studerte Bibelen med barna hans, og han var takknemlig for det disse søstrene gjorde.

Slovakia, 16. april 2005: Theodore Jaracz fra det styrende råd holdt innvielsestalen, og det var 448 gjester fra 21 land. Det ble holdt et spesielt møte på et idrettsstadion dagen etter, og mange av gjestene kom dit med buss. En sjåfør sa: «Dere er så hyggelige og glade, og alle hilser på meg! Jeg vet hvorfor. Det er på grunn av troen deres. Vanligvis kjører jeg skolebarn og lærere. Barna må jeg hilse på først, og lærerne, de gidder ikke engang å si hei!»

Wallkill i New York i USA, 16. mai 2005: «Alle vi beslutter å innvie dette vakre, nye trykkeriet og A-, C- og D-boligbygningene til den eneste sanne Gud, Jehova,» sa John Barr i det styrende råd i innvielsestalen. Arbeidet med fundamentet til det nye trykkeriet kom i gang 1. mai 2003, og bare litt over åtte måneder senere ble den første av trykkpressene flyttet inn i det nye trykkeriet.

Regionale byggeutvalg fra hele USA, men først og fremst fra de nærmeste delstatene, sendte håndverkere. Noe  arbeid ble gjort av verdslige entreprenører. «Jeg kan ikke betale mine ansatte til å arbeide slik som dere,» var det en som sa. «Dere arbeider av hjertet.» En annen, en prosjektleder, kommenterte: «Jeg forstod og lærte mer om faget mitt i løpet av de få månedene på Watchtower, enn jeg gjorde i løpet av fem år på skolen!» En representant for det firmaet som leverte et transportbåndsystem, sa: «Takket være dere er dette den raskeste monteringen vi noen gang har gjort. Alle her er så glade at det gjør meg glad! Dette er et vakkert sted.»

For noen år siden hadde avdelingskontoret i USA 15 offsetrotasjonspresser — 11 i Brooklyn og 4 på Wallkill. Nå er det bare 5, takket være mer effektiv teknologi og fordelingen av arbeidet til andre avdelingskontorer under den regionale trykkeordningen. Det nye trykkeriet har også et system hvor papirrester etter beskjæringen suges ut gjennom bestemte kanaler og automatisk blir pakket i baller. Ballene med papir blir sendt til resirkulering hos et verdslig firma, og på denne måten sparer avdelingskontoret rundt 1,3 millioner kroner i året!

Zambia, 25. desember 2004: Av de nesten 700 som var til stede da utvidelsene ved Betel ble innviet, hadde 374 tjent Jehova i over 40 år! I innvielsestalen sa Stephen Lett til dem som hadde vært med på prosjektet, at de i likhet med tjenerne i en av Jesu illustrasjoner fortjente et oppriktig: «Vel gjort!» — Matt. 25: 23.

Brødrene fikk avlagt et fint vitnesbyrd under byggingen. En entreprenør sa: «Dere lever i et paradis, dere.»

«Mener du fysisk eller åndelig?» spurte brødrene.

«Begge deler!» svarte han.

[Fotnote]

 [Ramme/bilder på side 29]

Områdestevnene «Lydighet mot Gud»

Som det ble forklart på områdestevnene «Lydighet mot Gud», er det bare de som «kjenner Gud» og «adlyder det gode budskap», som kommer til å overleve hevnens dag fra Jehova. (2. Tess. 1: 6—9) Vi ønsker derfor å gjøre alt vi kan, for å hjelpe dem som er blitt forvirret i sin oppfatning av Gud, og som kanskje til og med føler bitterhet mot ham på grunn av lidelsene i verden. Vi har fått nye, fine hjelpemidler — traktaten Snart slutt på all lidelse! og boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?

Den nye traktaten vil uten tvil være til trøst for mange som er blitt offer for kriger, fattigdom, katastrofer, urettferdighet og sykdom. Den kan hjelpe dem til å forstå at det ikke er Gud som står bak slike ting. Og den nye boken vil appellere til dem som lengter etter åndelig sannhet. Den er skrevet på en varm, enkel og klar måte, og nøkkelpunktene blir godt illustrert, både med bilder og i selve teksten. Pass på at du leser de 14 emnene i tillegget før du bruker boken til å lede studier med andre.

 [Oversikt/bilder på sidene 12 og 13]

NOEN HENDELSER I TJENESTEÅRET 2005

1. september 2004

8. oktober: Jehovas vitner blir juridisk anerkjent i Armenia.

9. oktober: Innvielse av avdelingskontoret i Bulgaria.

18. oktober: Kampanjen med brosjyren Hold deg våken! begynner.

6. november: Innvielse ved avdelingskontoret på Mauritius.

20. november: Innvielse av avdelingskontoret i Etiopia.

4. desember: Innvielse ved avdelingskontoret i Nicaragua.

25. desember: Innvielse ved avdelingskontoret i Zambia.

26. desember: Et jordskjelv som måler 9,0 på Richters skala, nær den indonesiske øya Sumatra, utløser de mest ødeleggende tsunamiene man kjenner til.

1. januar 2005

8. januar: Innvielse av avdelingskontoret i Angola.

 5. mars: Innvielse ved avdelingskontoret i Ghana.

19. mars: Innvielse av avdelingskontoret i Panama.

24. mars: Den høyere forvaltningsdomstolen i Berlin beslutter at Jehovas vitner i Berlin skal få rettigheter som et juridisk selskap.

16. april: Innvielse av avdelingskontoret i Slovakia.

1. mai 2005

16. mai: Innvielse av trykkeri og boligbygninger i Wallkill i New York.

25. juni: Innvielse ved avdelingskontoret på Guam.

31. august 2005

[Bilde på side 20]

Rengjøring av en Rikets sal som ble ødelagt av flom, i prefekturet Niigata i Japan

[Bilde på side 24]

Hjelpesendinger blir tatt hånd om på Sri Lanka