Verdensrapporten

▪ ASIA OG MIDTØSTEN

Antall land og områder: 47

Folketall: 3 896 182 946

Antall forkynnere: 582 360

Antall bibelstudier: 453 069

Kirgisistan: Svetlana, en hjelpepioner, traff aldri noen hjemme i et bestemt hus i distriktet. En dag hun gikk forbi det, tenkte hun at det ikke var noen vits i å ringe på, for det ville jo likevel ikke være noen hjemme. Men hun bestemte seg for å prøve en gang til og ble gledelig overrasket over å treffe en ung kvinne. Kvinnen ble glad for å se et av Jehovas vitner og sa at hun hadde studert Bibelen før, men at hun hadde mistet kontakten med brødrene. Da Svetlana spurte kvinnen om hun hadde lyst til å få bladene regelmessig,  svarte hun at hun ikke bare trengte bladene, men at hun også trengte et regelmessig hjemmebibelstudium! Studiet kom straks i gang, og denne interesserte går nå på kristne møter.

Japan: To søstre som forkynte i et forretningsdistrikt, kom inn på kontoret til en advokat som er kjent for å hjelpe de underpriviligerte. De ble raskt avvist av en kvinne som sa at hun hadde det travelt, men som tok imot bladene. Da søstrene klarte å treffe denne kvinnen igjen, var hun alene. Før de fikk hilst på henne, spurte hun opprørt: «Hvorfor blir uskyldige barn drept? Hvorfor er verden slik den er? Jeg vil ha ordentlige forklaringer! Hvis dere har svarene, så kom med dem!» I løpet av den neste timen drøftet de stridsspørsmålet om det universelle overherredømme, og kvinnen forandret gradvis holdning. Hun takket søstrene for at de hadde brukt Bibelen til å besvare de spørsmålene hun hadde trodd ingen kunne svare på. Da søstrene skulle gå, gav kvinnen dem sin hjemmeadresse og sitt telefonnummer og sa: «Jeg pleier ikke å gi dette til andre enn dem jeg står veldig nær, men dere er annerledes. Jeg har lyst til å snakke med dere igjen. Det vi har snakket om, er veldig viktig.» Et bibelstudium kom i gang.

Nepal: En kvinne som hadde gått i kirken i mange år, var skuffet over den griskheten og kranglingen hun så blant medlemmene der. Mannen hennes var blitt prest, men det oppstod en konflikt angående donasjoner, og han ble ekskludert. Han begynte å drikke tett og sluttet å forsørge familien. Kvinnen søkte fortvilet etter sannheten og bad hver dag. For å forsørge familien begynte hun å jobbe på en oppsamlingsstasjon for avfallspapir. En dag mens hun sorterte bøker, blad og aviser, fant hun boken Forent i tilbedelsen av den eneste sanne Gud. Hun gjemte den i klærne sine og  tok den med hjem. Hun leste i boken hver dag og fortsatte å be. En dag banket Bishnu, en søster som er spesialpioner, på døren hennes. Kvinnen likte det Bishnu hadde å si, og inviterte henne inn. Etter hvert la kvinnen merke til at det Bishnu snakket om, stemte med det som stod i boken. Til slutt viste hun Bishnu boken og ble glad da hun fikk vite at den er en av våre bøker. Nå studerer hun Bibelen regelmessig og går på alle møtene sammen med barna sine.

Sri Lanka: Punchibanda var ikke udøpt forkynner ennå, men han bestemte seg for å gjøre andre kjent med budskapet om Riket uformelt. Han snakket med en tigger på gaten som fortalte at den eldste datteren hans hadde hatt en sykdom som hun til slutt døde av. Familien hadde gått i en pinsemenighet og håpet på en mirakuløs helbredelse, men ingenting hadde skjedd. Punchibanda forklarte at Gud ikke utfører helbredelser i dag, men at alle sykdommer skal bli helbredet under Guds rikes styre. Han gav tiggeren blad som handlet om dette emnet. Senere inviterte han denne mannen til Rikets sal. Tiggeren drog hjem til familien sin og fortalte om invitasjonen og viste dem bladene. Hans kone fortalte at hun også hadde fått blad og var blitt invitert til Rikets sal. Denne mannen bestemte seg for at han først skulle dra til Rikets sal alene. Der tok brødrene og søstrene hjertelig imot ham. Nå går han, hans kone, sønnen deres og to døtre på møtene, og de gleder seg over å være sammen med Jehovas folk.

Libanon: En søster som er spesialpioner, og som opprinnelig er fra Filippinene, forteller: «Jeg traff en filippinsk dame da jeg forkynte på gaten. Jeg oppsøkte henne på arbeidsplassen og ledet et bibelstudium med henne der. Hun hadde mange spørsmål. Det hendte at hun ikke lot meg svare ferdig på ett spørsmål før hun stilte et nytt. Etter hvert  møtte hun motstand fra nære venner som var aktive medlemmer av kirken. Jeg oppmuntret henne til ikke å gi opp, men hun gav dessverre etter for motstanden og sluttet å studere Bibelen. Jeg sa til meg selv: ’Er hun sauelignende, så kommer hun til å ta opp studiet igjen senere.’ Det gikk et år, og jeg tenkte fremdeles på henne, så jeg bestemte meg for å skrive til henne og si at jeg brydde meg om henne og gjerne ville treffe henne igjen. Hun ringte, og jeg besøkte henne. Nå var hun enda mer interessert enn før. Det vi hadde drøftet tidligere, var fremdeles i hjertet hennes, og hun hadde verdsettelse av det. Hun fortalte at hun hadde vært innom mange kirkesamfunn, men at ingen av dem lærte sannheten. Så hun begynte å studere igjen, gjorde framskritt og er nå døpt. Sønnen hennes på tolv år er udøpt forkynner.»

India: En søster skriver: «Mens vi var ute og forkynte fra hus til hus, la vi merke til at en ung jente gikk inn i huset da hun så oss. Vi traff snart en mann som gav oss beskjed om å dra. Da vi skulle gå, så vi at jenta snakket med mannen. Mens vi etterpå stod og ventet på bussen, kom jenta syklende og sa: ’Jeg vet at Jehova er den sanne Gud. Vær så snill å lære meg om Bibelen. Jeg gikk inn i huset fordi jeg ville invitere dere inn, men huseieren likte ikke det.’ Vi spurte henne hvordan hun visste at Jehova er den sanne Gud. Hun sa at hun to år tidligere hadde sittet på bussen da hun så noe som hun trodde var en stor, kristen samling. Det var et av våre områdestevner. Hun hadde gått av bussen og vært på stevnet alle de tre dagene. Hun hadde ventet på at Jehovas vitner skulle komme hjem til henne. Siden hun var så interessert, tok vi henne med hjem til en søster og startet et bibelstudium. Hun begynte å gå regelmessig på møtene og gjør fine åndelige framskritt.»

 ▪ AFRIKA

Antall land og områder: 56

Folketall: 781 767 134

Antall forkynnere: 1 015 718

Antall bibelstudier: 1 820 540

Uganda: Lucy, som er et av Jehovas vitner, arbeider på et stort apotek. Sammen med noen av kollegene ble hun innkalt til å sverge på at hun var uskyldig etter at en gransking av regnskapet hadde vist at det manglet et stort pengebeløp. Da det ble Lucys tur til å legge hånden på Bibelen og benekte skyld, slo hun isteden opp Ordspråkene 15: 3 og leste det høyt: «Jehovas øyne er på ethvert sted, de vokter på de onde og de gode.» Etter noen øyeblikk med fullstendig stillhet i rommet gikk den skyldige opp til sjefen og tilstod.  Sjefen foreslo at alle i framtiden skulle huske «Lucys skriftsted». Lucy fikk senere lønnsforhøyelse, og hun fikk ansvaret for å passe på nøklene til apoteket.

Benin: Josué er mange ganger blitt latterliggjort på skolen. En gang han svarte feil i timen, lo noen av de andre i klassen av ham og sa: «Du Jehovas prest, hvordan kan du ta feil?» Andre begynte også å gjøre narr av ham med slike kommentarer som: «Han bruker for mye tid på å gå rundt med vesken sin.»

Josué forteller: «Jeg var veldig redd for å treffe noen i klassen når jeg var ute i felttjenesten i helgene.» Han tok opp saken i bønn og snakket med en eldste. Tilsynsmannen oppmuntret Josué til å være på offensiven ved å gå mer på feltet og frimodig tilby litteratur til klassekameratene. Josué forteller om tredobbelt suksess! Han sier: «Nå er jeg ofte hjelpepioner. Jeg studerer Bibelen med to av de klassekameratene som før gjorde narr av meg. Jeg har også fått mye bedre karakterer.»

Etiopia: For cirka to år siden fant Asnakech et førerkort og gjorde en avtale med eieren, en kvinne som heter Elsa, om å levere det tilbake. Elsa var overrasket over Asnakechs ærlighet og hadde lyst til å gi henne penger. Asnakech takket nei til pengene og tilbød Elsa brosjyren Hva krever Gud av oss? Dagen etter begynte Elsa å studere Bibelen. Hun sa at Jehovas navn ikke var noe nytt for henne, for faren hennes, som var prest, hadde fortalt henne om navnet. Hele familien hennes ble med på et områdestevne, og etter det begynte mannen hennes også å studere Bibelen. Men da faren hennes, presten, fikk vite dette, ble han rasende. Han kalte Jehovas vitner udugelige mennesker. Elsa, som var fast bestemt på å fortsette å studere, sa til faren at Jehovas vitner slett ikke passet til omtalen hans. Faren var skuffet og tok  «Krever-brosjyren» fra datteren uten at hun visste det. Han leste den flere ganger, og det han leste, gjorde inntrykk på ham. Når han siden gav forbipasserende den vanlige velsignelsen, gjorde han det ikke lenger i Treenighetens navn. Snart ble han stemplet som frafallen, og noen ville banke ham opp. Han flyttet derfor til Addis Abeba, der også han begynte å studere Bibelen. Elsa og sju medlemmer av hennes husstand er nå døpte Jehovas vitner. Mannen hennes og sønnen deres gjør også fine framskritt.

Elfenbenskysten: Anderson leverte brosjyren Hva krever Gud av oss? til en butikkeier som leste Bibelen regelmessig. Kort tid etter kom et bibelstudium i gang. Mannen likte spesielt godt den leksjonen som heter «Familieliv som behager Gud». Han sa: «Jeg visste ikke at ektefellene har hver sin konkrete rolle i ekteskapet. Før når jeg kom sent hjem, tålte jeg ikke noen kommentarer fra min kone. Jeg sa til henne: ’Jeg er mannen, og jeg kan være ute hvis jeg vil. Du er kona, og du skal se etter huset.’ Nå drar jeg derimot hjem rett etter arbeidet og hjelper min kone med forskjellige oppgaver som må gjøres.»

Kenya: En sju år gammel gutt som går i andre klasse, fikk høre om kretstilsynsmannens besøk. En uke før besøket snakket han med rektoren på skolen og bad om lov til å gå på møtet tirsdag ettermiddag. Han fikk tillatelse til det. Men dagen etter ble gutten sendt hjem fra skolen med beskjed om at han skulle komme tilbake sammen med foreldrene og den angivelige gjesten. Kretstilsynsmannen gikk derfor til skolen sammen med guttens far. Rektoren ble veldig overrasket da han så at gjesten virkelig kom, og at han hadde gått opp bratte bakker i over en time for å treffe ham. Rektoren tok imot litteratur og har vært ganske vennlig og samarbeidsvillig etter dette.

 Malawi: En bror ble ofte plaget av en mann på sykkel når han var ute i felttjenesten. Når denne mannen så at broren var ute og forkynte, pleide han å stoppe og prøve å få i gang en diskusjon. Han prøvde til og med å ta Bibelen fra broren. En dag syklet mannen forbi mens broren ledet et bibelstudium. Mannen lente seg framover på sykkelen for å justere på noe, men satte fast hånden i eikene i forhjulet og skadet fingrene stygt. Mannen hadde store smerter, men den eneste som hjalp ham av dem som hadde sett det som skjedde, var broren. Han forbandt fingrene og ordnet med at mannen ble kjørt til sykehuset. Senere besøkte broren denne mannen der han bor. Flau over hvordan han hadde oppført seg, innrømmet mannen at han hadde latt seg påvirke av falske rykter. Han sa: «Dere tilber virkelig den eneste sanne Gud. Jeg hadde aldri trodd at du ville være så snill mot meg, etter den stygge måten jeg har oppført meg på overfor deg.»

Kamerun: En ung søster satt på det overfylte venterommet på et sykehus da en gammel og syk mann kom inn. Alle sitteplassene var opptatt, så mannen måtte stå. Søsteren forteller: «Jeg syntes synd på mannen og gav ham plassen min. Dette førte til masse mumling i rommet fordi når jeg gav fra meg plassen min, gav jeg også fra meg min tur til å få konsultasjon. Snart kom en dame bort til meg og spurte hvilken religion jeg tilhørte. Jeg svarte at jeg er et av Jehovas vitner. Hun roste meg, for hun mente at det er svært få unge som ville gjøre noe slikt. Jeg benyttet anledningen til å forkynne for henne og de andre ved hjelp av noen traktater som jeg hadde med meg. Jeg fikk besvart ganske mange spørsmål. Noen av dem jeg snakket med, forandret syn på Jehovas vitner og ble mer positive til å ta imot besøk av dem hjemme.»

Togo: Noen brødre som forkynte i et isolert distrikt, traff en ung mann som ble glad for å se dem. Han viste dem to  notatbøker. I dem hadde han skrevet av for hånd hele boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord og deler av boken «Forviss dere om alle ting». Han hadde sett disse bøkene hjemme hos en evangelisk predikant som han hadde bodd hos en tid. Predikanten hadde hatt to bokhyller, én til yndlingsbøkene sine og én til bøker som han syntes ikke var så viktige. Det var i den sistnevnte den unge mannen hadde funnet bøkene våre. Etter at han hadde lest noen sider i den ene, ble han fengslet av budskapet. Siden han ikke kunne ta boken og ikke visste hvor han skulle få tak i et eksemplar, skrev han av den. Da han begynte å fortelle andre om det han hadde lest, møtte han motstand både fra moren sin og fra predikanten. Brødrene har gitt ham litteratur og hjelper ham til å gjøre åndelige framskritt.

Sør-Afrika: Thandi er et av Jehovas vitner. Arbeidsgiveren hennes bad henne om å snakke med en kollega som heter Bella, som hadde problemer i ekteskapet. Bellas ektemann, som er politi, hadde mishandlet henne fysisk og følelsesmessig, så hun hadde bestemt seg for å skille seg fra ham. Thandi gav Bella to eksemplarer av boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv og oppfordret henne til å gi den ene til ektemannen. Da Thandi snakket med Bella en uke senere, fikk hun vite at mannen hennes leste boken, og at det var blitt fredelig hjemme hos dem. Tre måneder senere sa Bella til Thandi at Gud hadde reddet ekteskapet hennes ved hjelp av «Familieboken» og fordi hun hadde bedt om hans hjelp. Da arbeidsgiveren til Bella hørte om dette, anbefalte hun alle de 2000 ansatte å skaffe seg boken. Så langt har  Thandi levert 96 eksemplarer av «Familieboken» til kollegene. Firmaet har gitt et bidrag til Jehovas vitners verdensomfattende arbeid.

 ▪ NORD-, SØR- OG MELLOM-AMERIKA

Antall land og områder: 56

Folketall: 879 073 403

Antall forkynnere: 3 199 835

Antall bibelstudier: 3 022 276

Venezuela: En familie som er Jehovas vitner, fikk installert ny telefonlinje og fikk nytt nummer hjemme. Men på grunn av et teknisk problem begynte de å få telefoner fra folk som egentlig ringte til den lokale TV-stasjonen for å snakke med en kvinnelig astrolog der. Familien bestemte seg for å gjøre det beste ut av situasjonen. Ved hjelp av boken Resonner ut fra Skriftene forberedte de noen punkter og fant fram noen skriftsteder som de kunne bruke for å hjelpe dem som ringte. Moren, Graciela, ble nærmest ekspert på dette.  En dag ringte det en kvinne som sa: «Hei. Er det du som er stjernenes gudinne?»

«Hei. Jeg heter Graciela. Hva heter du?»

«Carmen.»

«Carmen, hvorfor ønsker du å snakke med stjernenes gudinne? Har du behov for hjelp og veiledning?»

Carmen fortalte så vår søster om et personlig problem. I en vennlig tone forklarte Graciela hvor vi kan finne den aller beste veiledningen, og hun leste noen vers fra Bibelen for Carmen. Så spurte hun henne: «Synes du ikke at vi burde vende oss til vår Skaper når vi trenger pålitelig veiledning nå og i framtiden?» Carmen fortalte da at hun faktisk hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner tidligere, og det ble ordnet slik at hun kunne begynne å studere igjen. Etter dette har Gracielas familie snakket med mange andre som har søkt hjelp. De har ofte fått forkynt for dem og oppmuntret dem til å høre på Jehovas vitner når de kommer på døren, og de har henvist dem til den nærmeste Rikets sal.

Colombia: Bilen til en søster som bor i Cali, ble stjålet i mars 2005. Noen dager senere ble den funnet igjen. Søsteren og hennes ikke-troende ektemann ventet ved bilen på at politiet skulle komme, men det drøyde, så de bestemte seg for bare å ta med seg bilen. Men fordi bilen var blitt brukt til å utføre en kriminell handling, ble ekteparet stoppet av politiet, arrestert og sendt i fengsel. Straks søsteren kom til fengselet, begynte hun å forkynne, og etter kort tid hadde hun startet flere bibelstudier. Én interessert som ble løslatt, bad søsteren om å fortsette å studere med henne når hun ble sluppet fri. Denne interesserte sa til den mannen som hun bodde sammen med, at hun ville at de skulle gifte seg, for hun ønsket å gjøre Guds vilje.

 Søsteren hadde nylig bedt til Jehova om hjelp til å finne mer tid til å forkynne, men hun hadde aldri trodd at det skulle skje i fengsel! Hun fikk tilbud om å forkorte fengselsoppholdet, men hun følte seg beskyttet av Jehova og var fornøyd med å forkynne, så hun avslo tilbudet. Etter 45 dager i fengsel ble både hun og ektemannen løslatt. Hun sa at troen hennes var blitt styrket. I denne tiden hadde brødrene besøkt mannen hennes og hjulpet ham. Etter at han i 20 år har gjort lite for å tjene Gud, har han nå begynt å gå på møtene, og han har sagt at han ønsker å studere Bibelen. Søsteren besøker nå fengselet regelmessig for å lede fire bibelstudier med kvinnelige innsatte. Hun er takknemlig mot Jehova for at han har besvart hennes bønner og velsignet henne på så mange måter.

Brasil: Helt til for to år siden var det vanlig å se Renildo, en blind mann, tigge på torget i byen der han bor, og i andre byer i nærheten. Han gjorde dette for å spe på uføretrygden, men tiggingen viste seg å være en lønnsom inntektskilde. Han hadde råd til å ha bil og et hjem med fine møbler, og han kunne kjøpe rikelig med mat som folk normalt ikke har råd til i dette fattige området. Han studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, og det hjalp ham gradvis til å betrakte livet sitt fra Jehovas synsvinkel, noe som motiverte ham til å treffe en modig avgjørelse. Etter at Renildo hadde snakket med sin kone og de tre barna deres om hva de som familie kunne gjøre for å tilpasse seg en lavere inntekt, sluttet han å tigge. Han og familien hans gjorde snart åndelige framskritt og ble døpt på et områdestevne. Nå er ikke Renildo lenger kjent for å være en tigger, men for å være en ivrig forkynner av det gode budskap. Han bruker i gjennomsnitt 40 timer i måneden i felttjenesten.

Ecuador: En pioner leverte kinesiske blad regelmessig til en restauranteier. Denne mannen fikk besøk av en kamerat  som også driver restaurant. Kameraten så bladene og leste dem. Han ble så interessert at han skrev til avdelingskontoret i Hongkong og bad om å få flere blad, en bibel og boken Nærm deg Jehova. Han bad også om å få et bibelstudium. Hongkong tok kontakt med avdelingskontoret i Ecuador, og kort tid etter kom det pionerer på døren til den interesserte mannen med den litteraturen han hadde bedt om å få. Fire dager senere kom de tilbake. Hadde han lest litteraturen? Han sa: «Jeg begynte å lese i 1. Mosebok og har kommet til Esekiel, men jeg har noen spørsmål. Hvorfor viser Jehova oss mennesker så stor godhet? Alt tilhører jo ham, så hvorfor strekker han seg så langt for å hjelpe menneskene? Hva gir det ham?» Et bibelstudium kom i gang, og mannen begynte med én gang å gå på møtene. Han sluttet å røyke og å oppsøke kasinoer. Han stenger til og med restauranten for å gå på møtene. Denne mannen er nå klar til å bli udøpt forkynner, og han gir kinesiskundervisning for ecuadorianske forkynnere som ønsker å hjelpe kinesisktalende folk i landet.

 Honduras: I Guatemala i januar 2005 forkynte en søster som heter Flor, uformelt for Sebastián, en 15-åring som opptrer som klovn på et sirkus. Han var interessert, men hadde ikke noe særlig tid til å snakke. En dag falt han ned fra toppen av det store teltet, så han ble lagt i gips. Nå hadde han god tid til å tenke over åndelige spørsmål. Flor besøkte ham hver dag for å besvare de mange spørsmålene hans. Snart ble moren hans, Doris, som er linedanser, også interessert, og Flor begynte å studere Bibelen med henne. Dalila, en trapeskunstner, og Sofía, en danser som hadde studert sammen med Jehovas vitner tidligere, ble med på studiet sammen med sine døtre. Gruppen bestod etter hvert av sju personer. Flor ledet studiet med dem alle mellom fem og sju ganger i uken i to måneder.

Da sirkuset skulle dra videre til Honduras, oppmuntret Flor gruppen til å se etter Jehovas vitner i de byene de kom til, slik at de kunne fortsette sitt studium og gå på møtene. Da sirkuset kom til byen Copán, var det noen spesialpionerer der som ledet bibelstudiet. Da gruppen drog videre til byen Gracias, ledet en annen spesialpioner studiet. Da tiden var inne til å dra videre til byen Santa Rosa de Copán, ble et misjonærektepar spurt pr. telefon om de kunne lede studiet de neste tre ukene.

Dette er et studium utenom det vanlige, for det er mellom sju og ti som kommer sammen i det store sirkusteltet. De studerer to ganger i uken og forbereder seg godt. Det gjør også den yngste, ni år gamle Julietta, som er trapeskunstner. Når gruppen er på møtene, må de ofte dra med én gang det er slutt, og skynde seg å skifte til sine kostymer for å være klare når forestillingen begynner. Men de gjør seg disse anstrengelsene med glede.

 ▪ OSEANIA

Antall land og områder: 30

Folketall: 35 237 787

Antall forkynnere: 93 961

Antall bibelstudier: 47 864

New Zealand: En ung søster som heter Cecilia, satt og leste en bibelsk brosjyre i lunsjpausen. En kollega spurte henne hva den handlet om. Mens Cecilia forklarte det, samlet det seg etter hvert 15 personer som hørte på henne, deriblant sjefen, som senere bad henne komme inn på kontoret hans. Han sa til henne at han syntes det han hadde hørt, var bra. Han informerte så de ansatte om at kantinen skulle brukes til bibelske drøftelser, og han utvidet Cecilias lunsjpause fra 30 til 60 minutter, slik at hun ville ha tid til både å spise  og å drøfte Bibelen. I fire uker var det mellom 9 og 15 som var med på disse drøftelsene. To kvinner studerer nå Bibelen regelmessig. De gjør fine framskritt og forkynner for familie og venner.

Tuvalu: Peteli (navnet betyr «Betel») er en 14 år gammel jente som er nesten helt døv. Hun har slektninger som er Jehovas vitner, så hun hadde vært på noen møter, men hadde ikke hatt noe særlig utbytte av det siden hun ikke hører og ikke kunne lese. På eget initiativ lærte Peteli å lese på munnen. For ikke så lenge siden begynte Dale, en misjonærsøster, å studere med henne ved hjelp av brosjyren Du kan få leve evig på jorden! Dale brukte bildene for å lære Peteli om Bibelen og teksten for å lære henne å lese. Dette var virkelig en stor utfordring, for Dale var ny misjonær og holdt fremdeles på med å lære språket, og Peteli trengte hjelp til å lære hvor hun skulle plassere tungen for å uttale ordene riktig. Peteli var ivrig og anstrengte seg hardt. Etter bare tre måneder begynte hun å lese. Hun og misjonærsøsteren forbereder kommentarer til møtene sammen. Peteli øver flittig på forhånd og kommenterer stolt på møtene. Hun sitter på første rad i Rikets sal, slik at hun kan konsentrere seg om leppene til taleren. Dale skriver: «Jehova er blitt en virkelig venn for Peteli, og hun får ofte tårer i øynene når vi snakker om den tiden da ’de døves ører skal lukkes opp’.» — Jes. 35: 5.

Samoa: Elena, en pionersøster, ledet et bibelstudium med en kvinne som var metodist. Huset hennes ligger rett overfor huset til  presten på stedet. Studiet foregikk i en del av huset som har åpne vegger, lett synlig for presten. En dag mens de studerte, kom presten på besøk. Den interesserte spurte ham hva det var han ville. Presten svarte: «Jeg leter etter grisungen min. Jeg har ikke sett den på nesten en måned.» Så spurte han Elena: «Vet du hvorfor grisungen har stukket av fra meg?» Elena trodde jo at han snakket om en bokstavelig grisunge, så hun sa at den kanskje hadde rømt fordi han hadde gitt den samme slags mat hele tiden. Hun foreslo at han kunne prøve å gi den noe annet å spise. Til Elenas overraskelse pekte presten på den interesserte kvinnen og sa: «Det er hun som er grisungen min!» Så sa han: «Du har stjålet henne fra meg. Du må avslutte dette studiet med én gang og aldri gjøre noe slikt igjen.» (Prester har veldig stor innflytelse i landsbyene på Samoa.) Kvinnen gråt. Elena prøvde å roe henne og forklarte at Bibelen har forutsagt at slike ting vil skje med dem som studerer Bibelen.

Elena gjorde noen justeringer i rutinen ved å forandre dag, klokkeslett og sted for studiet. Hun forteller: «Istedenfor å ha studiet foran i det åpne samoanske huset hadde vi det i et knøttlite rom helt bak i huset til kvinnen. Der var det fryktelig varmt, men vi kunne i det minste fortsette å studere. Slik holdt vi på i to måneder. Så en dag etter at vi hadde innledet med bønn, kom presten og overrasket oss. Jeg trodde han hadde kommet for å få slutt på studiet, men han hadde forandret seg.»

Han ble med på studiet og stilte faktisk noen spørsmål. Etter studiet snudde han seg mot kvinnen og sa: «Jeg må fortelle deg noe. I går kveld drog vi inn til byen, men på vei hjem fikk vi motorstopp like ved en av de andre landsbyene. Et ungt ektepar og en annen ung mann kom for å hjelpe til med å reparere bilen. Bilen startet likevel ikke, så de tilbød  seg å kjøre oss hjem etter at jeg hadde fått plassert bilen hjemme hos dem. Da jeg satte meg inn i bilen deres, la jeg merke til flere numre av Vakttårnet og andre publikasjoner. Jeg kom på at disse menneskene kanskje tilhører samme kirkesamfunn som den kvinnen som pleier å besøke deg.»

Nå svarte kvinnen ham: «Selvfølgelig, det er helt riktig. De er barna til Elena.» Han bad om unnskyldning og sa: «Fortsett med det dere gjør. Nå vet jeg at Jehovas vitner er gode og kjærlige mennesker. Tilgi meg for det jeg sa. Denne typen opplæring ville ha hjulpet folk i min kirke til å forandre holdninger.» Fra og med den dagen har de ikke lenger studiet i det lille, varme rommet bak i huset, men i den kjøligere, åpne delen foran i huset, slik at presten kan se dem. Han har ikke plaget dem igjen.

Saipan: På denne øya gjorde sannheten om Guds rike dypt inntrykk på en kvinne som heter Helen. Hun studerte Bibelen sammen med en misjonær og ønsket å vise sin takknemlighet for det hun lærte. Ved slutten av et studium gav Helen misjonæren en liten tøypose og sa: «Jeg har ikke mye, men jeg har lyst til å gi dette som et bidrag til forkynnelsesarbeidet.» Inne i posen lå det en vakker perle fra hennes hjemøy, Pohnpei. Helen foreslo at perlen kunne selges, og at pengene ble gitt i bidrag. Perlen var av utmerket kvalitet, og eieren av en gullsmedforretning ble glad for muligheten og kjøpte den for over 600 kroner. Helen fikk pengene, slik at hun kunne bestemme hvor mye av det som skulle gis i bidrag, men hun dyttet pengene bort og sa: «Bare legg alt i bidragsbøssen.» Hva var det som motiverte henne til å være så gavmild? Som i en av Jesu illustrasjoner hadde Helen funnet en verdifull perle, nemlig håpet om Riket. — Matt. 13: 45, 46.

 ▪ EUROPA

Antall land og områder: 46

Folketall: 731 536 437

Antall forkynnere: 1 498 142

Antall bibelstudier: 717 797

Hviterussland: Pavel og Maja, et ektepar som tjener som spesialpionerer, gikk på pionerskolen. En kveld skulle de bare gå en tur og hadde ingen planer om å forkynne. Men de tok likevel med seg heftet Et godt budskap for mennesker av alle nasjoner. De fikk øye på to utenlandske menn og bestemte seg for å forkynne for dem. De klarte å finne ut at mennene var fra Pakistan og snakket urdu. De husket at de hadde tatt med seg heftet, så de rakte det til mennene for at de skulle lese det som stod der. Den ene gav  uttrykk for at han var interessert, og han ville ha et bibelstudium. Den samme uken kom han på et møte i menigheten. Det å være sammen med Jehovas folk har vært veldig oppmuntrende for ham og har fått ham til å si: «I de tre årene jeg har vært i Minsk, er dette første gang jeg har truffet sanne kristne.» Han studerer fortsatt Bibelen.

Storbritannia: Richard er en eldste som er blind, og han har en førerhund som heter Irvin. Tjenesten fra dør til dør viste seg å være vanskelig for Irvin, som er spesielt opplært til å huske alle de stedene Richard har vært. Da Richard nevnte dette for dem som hadde skaffet ham hunden, sa de at denne formen for tjeneste ville bli for vanskelig for Irvin. De anbefalte Richard å ta med seg Irvin i forretningsstrøk isteden, der hunden kunne bli kjent med de forskjellige stedene som han siden kunne besøke regelmessig. Før hadde Richard syntes at det å forkynne i forretningsstrøk var litt skremmende, men med Irvins hjelp ble han fort erfaren i denne grenen av tjenesten.

Ungarn: En kretstilsynsmann skriver: «I mai 2004 traff vi en mann som heter Csaba, som holdt på med hagearbeid. Han fortalte at han var medlem av et menighetsråd. Vi hadde en kort samtale, og så gikk vi. To dager senere kom vi tilbake med ’Kunnskapsboken’ og startet et bibelstudium. Før vi skulle gå, nevnte han at han hadde problemer med ovnen sin. Jeg sa at jeg kjenner en bror som reparerer slike ting, og at jeg skulle gi ham telefonnummeret til Csaba. Da brødrene kom på gjenbesøk til Csaba for å stimulere interessen, leverte han boken tilbake og sa at han ikke ville studere lenger. I mellomtiden hadde den broren som jeg hadde anbefalt, ringt ham angående reparasjonen av ovnen. Broren brukte tre dager på å reparere ovnen, og  i den tiden snakket han med Csaba i timevis om sannheten. Csaba begynte å studere Bibelen igjen, og hans kone ble også med på studiet. I mai 2005 ble han udøpt forkynner. Da jeg besøkte menigheten, var jeg med ham den aller første gangen han deltok i felttjenesten. Hans åndelige framgang skyldtes for en stor del brødrenes vennlige, hjelpsomme holdning, og at han så forskjell på vitnenes oppførsel og oppførselen til dem som tilhørte kirken hans.»

Belgia: En bror hadde gjenbesøk hos en kvinne som bodde i et hus på et gatehjørne, og samtalene foregikk alltid ved døren. En dag da broren hadde vært der, kom det en mann bort til ham og sa: «Vennene mine har sagt at dere Jehovas vitner er folk man ikke bør være sammen med. Men jeg har forsvart dere og sagt at det ikke er sant. Jeg skal være ærlig mot deg. Mange ganger når jeg har gått tur med hunden min, har jeg stått rundt hjørnet og lyttet til de samtalene du har hatt med kvinnen i det huset. Du har ofte snakket om oppstandelsen og paradiset. Jeg vil gjerne vite mer om dette. Min kone ligger på sykehuset etter et overfall der hun ble knivstukket 17 ganger. Jeg er fortvilet og vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.» Det ble startet et hjemmebibelstudium med denne mannen.

Italia: Tidlig en ettermiddag var en bror på vei hjem fra arbeidet. Da han nærmet seg huset der han bor, kom to menn på motorsykkel opp på siden av bilen hans. Han som satt bakerst, tok ut en pistol og gjorde tegn til at broren skulle stanse, noe han gjorde. Den bevæpnede mannen åpnet så bildøren og sa til broren at han skulle komme seg ut og gi fra seg alle de pengene som han måtte ha i lommene sine. Broren gjorde som han fikk beskjed om. Mannen smatt inn i førersetet og var klar til å kjøre av gårde.  Men da han fikk øye på en av Jehovas vitners årbøker på dashbordet, spurte han: «Er du et av Jehovas vitner?»

Broren svarte: «Ja, hvordan det?» Uten å gi noe svar gikk mannen ut av bilen, bad om unnskyldning for det som hadde skjedd, og bad broren sette seg inn i bilen igjen. Imens sa den andre raneren til partneren at han skulle gi tilbake de pengene han hadde tatt.

«Igjen, vi beklager så mye,» sa mannen med pistolen da han lukket bildøren for broren. Mennene gav ingen forklaring på hvorfor de ombestemte seg, men de hadde tydeligvis respekt for Jehovas vitner.

Sverige: I april 2003 traff en forkynner en mann som tok imot «Kunnskapsboken». Mannen var nesten 90 år. Før i tiden hadde han reist over hele landet og tatt bilder av mange kirker. På grunn av dette var han blitt æresmedlem av en gruppe innenfor den svenske kirke. Forkynneren spurte ham om han hadde lagt merke til Guds navn i noen av kirkene, og så viste han ham et bilde av Guds navn fra en av kirkene i Sverige. Dette vakte mannens interesse. Han sa ja takk til et bibelstudium. Han satte stor pris på studiet og sa: «Jeg har lest Bibelen siden jeg var barn, og jeg trodde at jeg forstod ganske mye. Men sammenlignet med det jeg vet nå, hadde jeg ikke forstått noe.» Han begynte snart å gå på møter i Rikets sal. I juni 2005, i en alder av 91 år, hadde han sitt første oppdrag på den teokratiske tjenesteskolen — bibellesning. Han er nå udøpt forkynner og har dåpen som mål. Grunnen til at han hørte på Jehovas vitner i 2003, var et TV-program der vi fikk negativ omtale. Han ønsket å finne ut hva som var sant om oss, og nå vet han hva det er.

[Bilde på side 43]

Svetlana i Kirgisistan

[Bilde på side 47]

Lucy i Uganda

[Bilde på side 52]

Graciela i Venezuela

[Bilde på side 55]

Renildo og hans familie i Brasil

[Bilde på side 57]

Dale og Peteli på Tuvalu

[Bilde på side 57]

Cecilia på New Zealand

[Bilde på side 58]

Elena på Samoa

[Bilde på side 61]

Pavel og Maja i Hviterussland

[Bilde på side 61]

Richard og hunden hans, Irvin, i Storbritannia