Zambia

Afrika er som et kjempestort brodert klesplagg, som strekker seg fra middelhavskystens hvite sandbanker, over det gylne Sahara, gjennom de smaragdgrønne skogene til den forblåste hvite kyststripen ved Kapp det gode håp. En tiendedel av verdens befolkning bor der. De mange elvene, deriblant Nilen, Niger, Kongo og Zambezi, går som tråder gjennom dette enorme «plagget», og i de dype «foldene» er det rike forekomster av gull, kobber og edelstener.

Zambia ligger der hvor den tropiske regnskogen i Kongo-bekkenet hever seg og møter den mykt bølgende savannen som utgjør det sentralafrikanske platå. Noen synes at dette landet minner om en svær skjev sommerfugl som har slått seg ned på et kart. Den uvanlige grenselinjen, som er en arv fra kolonitiden, omslutter et område som er mer enn 750 000 kvadratkilometer stort — på størrelse med Tyskland, Polen og Østerrike til sammen.

I den nordøstlige delen av det området som nå heter Zambia, ligger den store Riftdalen. I vest og sør renner den mektige elven Zambezi. Fram til slutten av 1800-tallet var dette området utilgjengelig for utlendinger som utnyttet Afrikas ressurser og førte bort gull, elfenben og slaver. I 1855 bidrog den skotske oppdagelsesreisende David Livingstone til at verden fikk øynene opp for området bak «Røyken som  tordner» — det imponerende underverket som Livingstone senere gav navnet Victoriafallene til ære for Storbritannias dronning Victoria.

Snart ble dette området besøkt av kristenhetens misjonærer, som var ivrige etter å fremme «kristendommen, handelen og sivilisasjonen» for å gjøre den sentrale delen av det afrikanske kontinent mer åpen. Ofte var det slik at de metodene de brukte, ikke akkurat anbefalte dem som tjenere for Gud. Men det gikk ikke lang tid før det kom noen som med Guds hjelp virkelig anbefalte seg som hans tjenere. — 2. Kor. 6: 3—10.

Folk begynner å få kjennskap til sannheten

I 1890 hadde fem misjonsselskaper etablert seg i det området som nå heter Zambia. Ved århundreskiftet følte flere og flere afrikanere seg foruroliget over at kolonimaktene og handelsvirksomheten spilte en stadig større rolle, og de følte seg rådville og søkte veiledning. Merkelige religiøse bevegelser dukket opp over hele kontinentet. Men det ble også mulig å få sann åndelig hjelp. Så tidlig som i 1911 fikk noen oppriktige mennesker i det området som nå heter Zambia, tak i noen eksemplarer av Studier i Skriften. De bibelske sannhetene som disse bøkene inneholdt, ble raskt utbredt også lenger nordpå, men ikke alltid ved hjelp av slike som var oppriktig interessert i å tjene Gud.

Charles Taze Russell, som førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet på den tiden, sendte i 1910 William W. Johnston, en pålitelig og sindig bror fra Glasgow i Skottland, til Nyasaland (nå Malawi) for å hjelpe brødrene der. Dessverre var det noen — både innfødte og utlendinger — som hadde reist dit tidligere og forvrengt bibelske sannheter for å fremme sine egne interesser. Og i årene som fulgte, kom selvutnevnte predikanter og forkynnere til Nord-Rhodesia (nå Zambia)  og tok til orde for en besnærende blanding av religion, urene vaner og løfter om frigjøring. Bror Johnston hjalp dem i Nyasaland som han beskrev som «fylt av et sterkt ønske om å bli nærmere kjent med Guds Ord», men områdene lenger vest fikk liten direkte oppmerksomhet. Bibelsk litteratur kom til Nord-Rhodesia med posten og ved hjelp av arbeidstakere som flyttet rundt, men forkynnelsesarbeidet var stort sett uten tilsyn på den tiden.

En periode med usikkerhet

Begynnelsen av 1920-årene var en tid med usikkerhet. Lokale «Vakttårn-bevegelser» bidrog i høy grad til at den sanne kristendom, som Guds tjenere forkynte, kom i vanry. Det ble meldt om konebytting og andre urette handlinger blant noen som bare hadde liten forståelse av Bibelens sannhet, men som med urette hevdet at de representerte bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden. Men det var øyensynlig mange grupper som ved sin oppriktige kjærlighet til Bibelens prinsipper og ved sin ivrige forkynnelse levde i samsvar med sannheten.

Utfordringen lå i å finne ut hvem som var oppriktig interessert i å tjene Gud. Thomas Walder og George Phillips, som begge var fra Storbritannia, kom til bibelstudentenes kontor i Cape Town i Sør-Afrika i 1924. Bror Walder, som var i begynnelsen av 30-årene, reiste rundt i Nord-Rhodesia og Sør-Rhodesia (nå Zambia og Zimbabwe) for å finne ut hvem som hadde tilknytning til navnet Vakttårnet. Året etter fikk William Dawson, som også var fra Europa, i oppdrag å besøke forskjellige grupper som var i ferd med å bli dannet. Han la merke til at noen selvutnevnte pastorer ivrig døpte et stort antall mennesker, hvorav de fleste var uten forståelse og verdsettelse av sannheten fra Bibelen. Llewelyn Phillips (ikke i familie med George Phillips) skrev senere: «Det ble helt  tydelig at de aller fleste var som innbyggerne i Ninive som ’ikke visste forskjell på høyre og venstre’.» (Jona 4: 11) Mange var oppriktige, men fordi det nesten ikke fantes publikasjoner på de lokale språkene, var det vanskelig for folk å forstå sannheten. Gjentatte forsøk på å oppnå fast oppholdstillatelse for en som kunne føre tilsyn med arbeidet, hadde ikke ført fram, og kontoret i Cape Town besluttet derfor å innstille den offentlige forkynnelsen og dåpshandlingene. Bror Walder frarådet imidlertid ikke at interesserte studerte Bibelen og kom sammen for å tilbe Gud; han skrev et brev til grupper av interesserte der han oppfordret dem til midlertidig å samarbeide på denne måten, inntil det kunne bli utnevnt en fast representant for bibelstudentene der i området.

Langs jernbanelinjen

I hundrevis av år hadde de innfødte brukt kobber fra dagbrudd til redskaper og dekorative formål. I midten av 1920-årene begynte British South Africa Company å utvinne de enorme underjordiske forekomstene. Dette kolonisasjonsselskapet hadde vidstrakte landområder i tillegg til selve gruvefeltene. Det var behov for arbeidskraft, og tusener av mennesker kom fra landdistriktene til nybygde byer langs en jernbanelinje som — i henhold til de opprinnelige planene for dens utstrekning — ble omtalt som Kapp-Kairobanen.

James Luka Mwango forteller: «Det ble opprettet kretser, som menighetene ble kalt den gang, og organisasjonen var nokså annerledes enn den er nå. Før 1930 ble de møtene der man studerte Bibelen, bare holdt i små grupper. Noen interesserte kommuniserte med kontoret i Cape Town, mens andre sendte litteraturbestillingen sin direkte til Brooklyn. Ettersom litteraturen var på engelsk, var det vanskelig for mange å få en god forståelse av sannheten.» Selv om gruppene vanligvis var små, gjorde de framskritt, og deres nidkjærhet  og besluttsomhet ble i økende grad ledet mot organisert forkynnelse. Dette unngikk ikke oppmerksomheten til kristenhetens presteskap.

Utsatt for hets

I mai 1935 hadde innflytelsesrike religiøse grupper øvd press for å få endret straffeloven i Nord-Rhodesia (nå Zambia), slik at import og distribusjon av såkalt oppviglersk litteratur ble et alvorlig lovbrudd. De som avgjør hva som er oppviglersk og statsfiendtlig, er naturligvis påvirket av sin egen politiske eller religiøse overbevisning. Senere skulle det vise seg at det var liten tvil om at motstanderne søkte å finne et påskudd til å forby Jehovas vitners virksomhet.

Da kunngjøringen om et nytt skattesystem førte til oppstand i gruvesamfunnene, betraktet motstanderne dette som en anledning til å stemple Jehovas vitner som fiender av staten. Tidligere den måneden hadde vitnene holdt et stevne i Lusaka. Motstanderne hevdet øyensynlig at det lille stevnet på en eller annen måte hadde tilknytning til de urolighetene som brøt ut over 30 mil lenger nordpå. Thomson Kangale, som da var en ung mann, forteller: «Vi skjønte at det brygget opp til vanskeligheter. I stedet for å forkynne bestemte vi oss for å holde oss innendørs og øve på Rikets sanger. Vi visste at vi ikke skulle delta i streiker eller voldshandlinger.» Ikke desto mindre ble noen brødre arrestert. I mange byer ble brødrene jaget fra sine hjem, og den bibelske litteraturen deres ble beslaglagt eller ødelagt. Guvernøren utferdiget en kunngjøring som forbød 20 av publikasjonene våre.

Det ble oppnevnt en granskingskommisjon som skulle etterforske  urolighetene. Politimesteren i det området som var mest berørt, innrømmet: «Jehovas vitner og selve organisasjonen Vakttårnet var ikke involvert i streiken.» Ingen av Jehovas vitner tok del i noen som helst form for opptøyer. Men som det sies i boken Christians of the Copperbelt: «Granskingskommisjonen . . . tok til følge mange alvorlige anklager på temmelig spinkelt grunnlag, [og] på bakgrunn av kommisjonens rapport ble Jehovas vitners litteratur forbudt. I noen distrikter drev [stamme]høvdinger voldsom hets mot vitnene og brente ned de stedene der det ble holdt Vakttårn-møter.»

I mellomtiden hadde Selskapets kontor i Cape Town gjentatte ganger henvendt seg til den britiske regjerings koloniminister og anmodet om at Jehovas vitner måtte få «lov til å utøve sin gudgitte rett til å tilbe Jehova Gud i overensstemmelse med sin egen samvittighet, uten innblanding». Man anmodet også om tillatelse til å opprette et permanent kontor i Nord-Rhodesia og ha en representant der. Jehova velsignet disse bestrebelsene. I mars 1936 gikk ministeren med på at det ble opprettet et litteraturdepot i Lusaka, og at Llewelyn Phillips ble Selskapets representant der.

De fire kravene

Opprettelsen av et depot i Lusaka var en viktig seier. Men inntil det kunne legges fram tilfredsstillende bevis for at det ble ført mer organisert tilsyn med menighetene, ville guvernøren ikke gi tillatelse til at Jehovas vitner ble juridisk anerkjent som religiøs organisasjon. I årene som fulgte, hadde bror Phillips og andre trofaste brødre mye å gjøre med å  hjelpe og styrke dem som var oppriktige, og med å utelukke dem som tok til orde for ubibelske skikker. Pionerer fikk opplæring i lærespørsmål, moralske spørsmål og organisasjonsmessige saker, og deretter drog de ut for å hjelpe grupper og menigheter.

En bror sa om denne perioden: «Det beste året for forkynnerne i Nord-Rhodesia (Zambia) var 1940. Det var det året da det igjen ble tillatt med dåp, noe man hadde sluttet med i 1925.»

James Mwango forteller: «Før en som studerte Bibelen, kunne bli døpt, måtte han nå studere det vi kalte de fire kravene. Han ble så spurt om hva de innebar, av den broren som skulle døpe ham, eller av en annen bror som kretstjeneren hadde utpekt. Det første kravet var at man måtte høre sannheten, det andre dreide seg om anger, det tredje gikk ut på at man måtte bli kjent med Guds Ord, og det fjerde dreide seg om innvielse. Når den interesserte hadde en god forståelse av hva de fire kravene innebar, kunne han bli døpt. Denne ordningen ble innført for å sikre at de som ble døpt, visste hva de gjorde.»

Litteraturen blir forbudt

Særlig under den annen verdenskrig tolket myndighetene Jehovas vitners nøytralitet som et uttrykk for motstand mot mobiliseringen deres. I desember 1940 ble listen over forbudte publikasjoner utvidet så den kom til å omfatte all litteratur utgitt av Jehovas vitner. Importen av vår litteratur ble også forbudt. Våren 1941 sendte myndighetene ut en kunngjøring om at de som var i besittelse av Vakttårnets publikasjoner, måtte levere dem fra seg, og at de i motsatt fall ville bli stevnet for retten og kunne bli idømt fengselsstraff.

Solomon Lyambela, som tjente som reisende tilsynsmann, og som senere gikk på Gilead-skolen, forteller: «Vi  gjemte litteraturen i kanoer på Zambezi. Vi bandt fast bøker under senger og gjemte også bøker der hvor vi oppbevarte maismel og hirse.»

En annen bror forteller: «Vi måtte grave ned bøkene våre. Men vi trengte ikke å gjemme Berøa-bibelen, som var høyt verdsatt, og som ikke var forbudt. Vi mistet mange bøker — noen ble ett opp av termitter, andre ble stjålet. Fordi vi ofte oppsøkte de stedene der bøkene var gravd ned, trodde noen tyver at vi hadde gravd ned noe av stor materiell verdi. Jeg husker at da jeg en dag gikk ut i bushen for å studere, fant jeg bøkene våre liggende spredt omkring. Vi samlet dem sammen, og deretter gjemte vi dem et annet sted.»

Llewelyn Phillips var så frimodig at han skrev til guvernøren og anket over litteraturforbudet. Bror Phillips, som allerede hadde vært fengslet tidligere det året fordi han nektet å utføre militærtjeneste, ble nå dømt til ytterligere seks måneders fengsel. En som tjente midlertidig ved litteraturdepotet i Lusaka, forteller: «Med jevne mellomrom ble vi oppsøkt av myndighetenes etterforskere, og bror Phillips måtte ofte møte på politistasjonen.» Ikke desto mindre fortsatte bror Phillips å hjelpe menighetene til å gjøre det som var rett, og til å være nidkjære. Dyktige brødre som stilte seg til disposisjon, fikk opplæring og ble sendt ut som tjenere for brødrene, det vil si reisende tilsynsmenn. De bidrog til at det i 1943 ble nådd et høydepunkt på 3409 forkynnere.

Gradvis større frihet

Etter krigen rettet Jehovas vitners kontorer i Storbritannia og Sør-Afrika gang på gang henvendelse til Colonial Office, det britiske kolonidepartement i London, for å få opphevet forbudet mot publikasjonene våre. Etter at myndighetene hadde mottatt et bønnskrift som var underskrevet av mer enn 40 000 personer som støttet Jehovas vitners  undervisningsarbeid, ble listen over forbudte publikasjoner noe redusert. Men bladet Vakttårnet var fortsatt forbudt.

I januar 1948 besøkte Nathan Knorr og Milton Henschel fra Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn for første gang det området som nå heter Zambia. Etter å ha overvært et firedagers stevne i Lusaka hadde de et møte med innenriksministeren og justisministeren, som fortalte dem at de restriksjonene som Jehovas vitners arbeid fortsatt var underlagt, snart ville bli opphevet. For en glede det var da arbeidet omsider ble juridisk anerkjent! Den 1. september 1948 ble det opprettet et avdelingskontor, der man brukte navnet Jehovas vitner, ikke Selskapet Vakttårnet. Både for myndighetene, befolkningen og brødrene selv var det nå mulig å skille klart mellom Jehovas vitner og tilhengere av lokale «Vakttårn»-sekter, som ikke var tilknyttet vår internasjonale organisasjon.

I de foregående 40 årene hadde religiøse motstandere, som viste liten interesse for å gjøre folk til Kristi disipler, gått inn for å bryte ned troen hos dem som lyttet til det gode budskap. Jehovas vitner, som feilaktig var blitt framstilt som bedragere, hadde i denne perioden vist seg å være sannferdige tjenere for Gud. (2. Kor. 6: 8) Mens de ventet på å oppnå større frihet etter krigen, satte de i gang  oppmuntrende tiltak for å kunne ta hånd om den økningen som skulle komme.

Misjonærtjeneste

«En av de velsignelsene man opplever som misjonær, er å se hvordan Jehova bruker alle slags menn og kvinner for å gjennomføre sin hensikt. Det er også en glede å se at de som får åndelig hjelp, virkelig setter pris på det,» sa Ian (John) Fergusson, som tjente i Zambia i mange år. Misjonærer fra andre trossamfunn er ofte opptatt av sosiale og økonomiske saker, mens Jehovas vitners misjonærer konsentrerer seg om det arbeid som går ut på å gjøre folk til disipler av Kristus. De misjonærene som har utført dette gudgitte oppdraget, har virkelig vist «kjærlighet fri for hykleri». — 2. Kor. 6: 6.

Blant dem som har lagt sann misjonærånd for dagen, er William Johnston, som noen år før den første verdenskrig brøt ut, drog til det sørlige Afrika og reiste mye rundt der. Piet de Jager, Parry Williams og andre hadde allerede i 1921 dratt til Salisbury (nå Harare, hovedstaden i Zimbabwe, et naboland til Zambia). I midten av 1920-årene tjente George Phillips, Thomas Walder og William Dawson i det området  som nå heter Zambia. Og noen som var født her, men som hadde kommet i kontakt med bibelstudentene mens de jobbet i andre land, drog hjem for å forkynne «et godt budskap om gode ting». (Rom. 10: 15) Manasse Nkhoma og Oliver Kabungo gjorde en stor innsats for å utbre budskapet på den tiden. Joseph Mulemwa, som var født her, ble kontaktet i gruvebyen Wankie (nå Hwange i det nordlige Zimbabwe), og han tjente senere trofast i den vestlige delen av Zambia. Fred Kabombo var den første reisende tilsynsmann i dette området. Disse brødrene var pionerer i mer enn én betydning av ordet; de var virkelig foregangsmenn, som anstrengte seg for å dra ut og forkynne i områder der folk ennå ikke — eller bare i liten grad — hadde fått høre det gode budskap, og de la et solid grunnlag for framtidig vekst.

Da den annen verdenskrig nærmet seg slutten, sa Charles Holliday fra Sør-Afrika ja da George Phillips ved kontoret i Cape Town spurte om han ville besøke en gruppe interesserte i vestprovinsen i Nord-Rhodesia (nå Zambia). En bror som var fra denne provinsen, ble med ham som tolk. Bror Holliday og tolken tok seg fram ved hjelp av kano, dresin og godstog. Da de kom til Senanga, en liten by omkring 25 mil nord for Victoriafallene, ble de ønsket velkommen av en stor folkemengde. Noen av disse menneskene hadde reist i flere dager for å komme dit og var veldig interessert i å høre den besøkende forklare bibelske sannheter.

Det kommer Gilead-misjonærer

I 1948 kom to misjonærer, Harry Arnott og Ian Fergusson, til Nord-Rhodesia. Man rettet nå oppmerksomheten mot de tusener av europeere som hadde flyttet dit i forbindelse med virksomheten ved kobbergruvene. Responsen var oppmuntrende. Det året var det 61 prosents økning i tallet på aktive forkynnere.

 Mange steder var det ikke uvanlig at misjonærene måtte sette opp ventelister over personer som ønsket et bibelstudium. Avdelingskontoret anskaffet en ti år gammel Dodge varevogn, og to misjonærer som tjente som reisende tilsynsmenn, brukte den for å nå ut til distrikter utenfor industriområdene. I en rapport fra avdelingskontoret stod det: «Den gjorde god nytte for seg, men noen ganger kom den tilbake med bare tre hjul eller med et understell som hang og slang.»

I 1951 var det seks misjonærer i det området som nå heter Zambia. I 1953 kom seks andre misjonærer hit for å hjelpe til. Blant disse var Valora og John Miles, som tjente her i seks år før de ble sendt til det området som nå heter Zimbabwe, og deretter til Lesotho. I årene som fulgte, kom det flere misjonærer: Joseph Hawryluk, John og Ian Renton, Eugene Kinaschuk, Paul Ondejko, Peter og Vera Palliser, Avis Morgan og andre ytet alle sammen kjærlig bistand. De måtte naturligvis gi avkall på visse ting og måtte lære å tilpasse seg de lokale forholdene for å kunne utføre sin spesielle tjeneste på en god måte.

«Han er jo bare barnet!»

«Jeg var sikker på at det hadde skjedd en misforståelse,» sier Wayne Johnson om hva han tenkte da han fikk vite at han skulle tjene i det området som nå heter Zambia. Han var blitt uteksaminert fra den 36. klassen på Gilead og kom hit i 1962 sammen med Earl Archibald. Wayne, som sammen med sin kone, Grace, nå er i reisetjenesten i Canada, forteller: «Jeg var bare 24 år og så enda yngre ut. Jeg hadde begynt å lære språket chinyanja [også kalt chichewa], og første gang noen søstre i menigheten så meg, hørte jeg dem hviske til hverandre: ’Akali mwana’ — ’Han er jo bare barnet!’»

 «Jeg skjønte at jeg måtte støtte meg helt og fullt til Jehova og hans organisasjon,» sier Wayne. «Jeg ville at alle skulle vite at jeg i tråd med det som sies i Apostlenes gjerninger 16: 4, bare formidlet veiledning og opplysninger som kom fra Jehova og hans organisasjon. Jeg gjorde også det jeg kunne for at ingen skulle ha noe å utsette på min oppførsel. Når jeg ser tilbake, synes jeg fortsatt det er utrolig at jeg fikk det store privilegium å tjene på denne måten!»

Ordre om å forlate landet

I 1960- og 1970-årene skjedde det en del forandringer. I perioder brøt det ut forfølgelse i hele landet. Etter at Zambia i 1964 ble en selvstendig republikk, ble det vanskelig for brødrene når det gjaldt flagghilsen og nasjonale symboler. Mot slutten av 1960-årene var det noen politikere som mente at misjonærene øvde statsfiendtlig påvirkning. Avdelingskontoret meldte: «Tidlig om morgenen den 20. januar 1968 begynte tilsynsmenn i nesten alle de engelskspråklige menighetene å ringe til avdelingskontoret for å fortelle at tilsynsmennene hadde fått ordre om å forlate landet. Og det var vel å merke ikke bare utenlandske Jehovas vitner som hadde fått ordre om å forlate landet; ordren gjaldt også noen zambiske statsborgere, deriblant George Morton og Isaac Chipungu.»

Ordren ble raskt fulgt opp. Klokken ti samme formiddag kom noen representanter for immigrasjonsmyndighetene til avdelingskontoret for å levere utvisningsordre til fem misjonærektepar. «Før vi visste ordet av det, stod de ved hoveddøren,» forteller misjonæren Frank Lewis. «Det var allerede blitt bestemt at misjonærene ved kontoret skulle gå ut bakdøren og dra hjem til en bror for å iverksette de tiltakene vi hadde planlagt i tilfelle arbeidet ble forbudt. Vi nølte likevel med å dra, for i andre etasje lå en misjonærsøster syk av malaria. Men de innfødte brødrene ville absolutt at vi skulle  dra, og lovte at de skulle ta godt vare på søsteren. Det visste vi at de ville.

Det var rart å lese i avisen Times of Zambia at Vakttårnet, som de kalte oss, nå var forbudt, og at ’lederne’ hadde gått i dekning. Navnene våre stod på førstesiden i avisen, og det stod også at myndighetene gikk fra hus til hus i byen for å lete etter oss. De innfødte brødrene, som var blitt på avdelingskontoret, utførte oppgaven sin på en utmerket måte. De flyttet arkivene og litteraturen til flere forskjellige steder. Dagen etter at de var ferdig med det, drog vi tilbake til kontoret for å melde oss for myndighetene.»

Politiet hadde satt ut vakt ved avdelingskontoret, og snart fikk utvalgte misjonærer og andre utlendinger utvisningsordre. «Vi var noen av de siste som drog,» forteller bror Lewis. «Vi får fremdeles en klump i halsen når vi ser for oss en flokk søstre som vi ikke kjente personlig, men som sammen med barna sine kom gående de 25 kilometerne fra byen Kalulushi bare for å si adjø til oss og ta oss i hånden.»

Enda flere blir utvist

Tiden gikk. En dag i 1975 dukket politiet plutselig opp på avdelingskontoret igjen. Albert Musonda, som nå tjener som medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Zambia, var den gang 22 år og tjente i regnskapsavdelingen der. Han forteller at politiet «gav misjonærene en frist på mindre enn to døgn til å forlate landet».

John Jason legger til: «I desember 1975 fikk vi i et kort brev fra immigrasjonskontoret ordre om å forlate landet i løpet av 36 timer.» Gjennom en advokat i nærheten ble det sendt inn en klage til myndighetene, og fristen ble forlenget litt, slik at misjonærene fikk anledning til å pakke noen av eiendelene sine. «Da det var gjort, måtte vi reise fra et folk vi var blitt veldig glad i,» sier bror Jason.

 Alberts kone, Dailes, forteller: «Vi fulgte våre brødre til Southdown flyplass for å si farvel til dem der. John Jason fløy til Kenya, og Ian Fergusson drog til Spania.» Hva var årsaken til at noen igjen var blitt utvist?

Mange mente at det måtte ha vært områdestevnet i 1975 som var dråpen som fikk begeret til å renne over hos noen. «Det var et av de største områdestevnene som ble holdt i denne turbulente tiden; det var i alt mer enn 40 000 til stede,» forteller John Jason. Tilfeldigvis ble det holdt en politisk konferanse i nærheten. Noen der tok til orde for at man måtte treffe strenge tiltak mot Jehovas vitner fordi de forholdt seg nøytrale i politiske saker. Bror Jason husker at Jehovas vitners områdestevne fikk skylden for at det var så få til stede på den politiske konferansen.

Misjonærer får igjen komme inn i landet

Det skulle komme til å gå ti år før misjonærer igjen fikk innreisetillatelse til Zambia. I 1980-årene ble de politiske forholdene mer stabile, og det ble færre restriksjoner. I 1986 kom Edward Finch og hans kone, Linda, fra Gambia. Senere kom flere andre, deriblant Alfred og Helen Kyhe og Dietmar og Sabine Schmidt.

I september 1987 kom Dayrell og Susanne Sharp — via Sør-Afrika — fra Zaïre (nå Kongo). De var blitt uteksaminert fra Gilead i 1969 og hadde vært i reisetjenesten i hele Zaïre, så de var allerede vant til livet i Sentral-Afrika. Dayrell, som er kraftig bygd og har god helse, har nå vært i heltidstjenesten i over 40 år. Han forteller: «I mange år hadde vi bodd i et misjonærhjem rett på den andre siden av grensen, i Lubumbashi, og vi hadde ofte dratt til Zambia.»

Susanne husker veldig godt den tiden. «I begynnelsen av 1970-årene var det matvaremangel i Zaïre (Kongo), så med noen måneders mellomrom måtte vi dra til Zambia og kjøpe  forsyninger,» forteller hun. «Senere, i begynnelsen av 1987, bad det styrende råd oss om å flytte fra Zaïre til et nytt distrikt — hvor? Zambia!» Dette ekteparet, som opplevde at arbeidet i Zaïre ble underlagt stadig flere restriksjoner, var glad for å få flytte til et land der det ble stadig større religionsfrihet.

Det ble nødvendig å foreta visse justeringer både i felttjenesten og ved avdelingskontoret. Fordi den offentlige tjenesten delvis var forbudt, var det slik at de fleste av brødrene bare ledet bibelstudier. For mange forkynnere var tanken på hus-til-hus-forkynnelse — som er et viktig trekk ved Jehovas vitners offentlige tjeneste — fremmed og til dels ubehagelig. Brødrene ble derfor oppfordret til å være mer frimodige i hus-til-hus-arbeidet, særlig i betraktning av at situasjonen i  landet var blitt mer stabil, og at politiet var lite opptatt av virksomheten vår.

Framgang, ikke tilbakegang

Avdelingskontoret var bekymret over at veksten øyensynlig hadde stagnert i løpet av 1970-årene. Lokal skikk og bruk gjorde det vanskelig for brødrene å studere med sine egne barn, og ettersom det hadde vært forbudt å forkynne fra hus til hus, ble det vanlig at fedre overlot studiet med sine egne barn til andre forkynnere. Selv studerte fedrene med andre barn enn sine egne. Nå var tiden inne til å treffe noen modige avgjørelser. I årene som fulgte, ble forkynnerne oppfordret til å slutte å følge ubibelske tradisjoner og skikker. Etter hvert som menighetene reagerte positivt på oppfordringen, ble de velsignet. Brødrene anstrengte seg for å bringe sitt liv i harmoni med Bibelens prinsipper, som blir fulgt av det verdensomfattende brorskapet.

I femårsperioden etter utvisningene i 1975 gikk tallet på forkynnere ned med nesten 11 prosent. Men i løpet av de første fem årene etter 1986, da misjonærer igjen fikk adgang til Zambia, økte tallet på forkynnere med mer enn 50 prosent. Fra 1986 og fram til nå er tallet på aktive forkynnere blitt mer enn fordoblet.

I et brev til avdelingskontoret skrev Silas Chivweka, en tidligere reisende tilsynsmann: «Fra 1950-årene og framover hjalp de misjonærene som hadde fått opplæring på Gilead, andre til å gjøre framskritt mot modenhet. Misjonærene var veldig tålmodige, forståelsesfulle og vennlige. Ved å bli venner med forkynnerne ble de klar over på hvilke områder det var behov for korrigering.» Den dag i dag bidrar den kjærlige hjelpen som oppriktige misjonærer yter, til økning og vekst.

 Det trykte ord

I likhet med Paulus og hans medarbeidere viser Jehovas vitner i vår tid at de virkelig er Guds tjenere, ved å benytte «rettferdighetens våpen på høyre og venstre side». (2. Kor. 6: 7) I sin åndelige krigføring fortsetter de å benytte slike våpen eller metoder for å fremme den sanne tilbedelse.

Til å begynne med fantes publikasjonene våre bare på engelsk. Noen i det sørlige Afrika abonnerte på Vakttårnet så langt tilbake som i 1909, men stort sett var det ved det talte ord at sannheten fra Bibelen ble gjort kjent. En bror på den tiden skrev: «Hver landsby har et [møtested] der man drøfter saker av allmenn interesse. Den reisende broren, som leser engelsk, oversetter på en lett forståelig måte avsnittene til det språket landsbyboerne snakker. Spørsmålene blir drøftet.» Hvor nøyaktig sannhetene ble overbrakt, avhang naturligvis mye av evnene og motivene til den som oversatte. For å fremme enheten og for å hjelpe de interesserte til å få nøyaktig kunnskap var det nødvendig at de fikk regelmessig tilgang på pålitelige bibelske publikasjoner på sitt eget språk.

Publikasjoner skaffes til veie

I begynnelsen av 1930-årene ble det utgitt noen publikasjoner — boken Guds Harpe og noen brosjyrer — som var blitt oversatt til chinyanja. I 1934 hadde den lille gruppen av aktive forkynnere levert over 11 000 publikasjoner. Denne virksomheten provoserte motstanderne, som senere skulle forårsake «vanskeligheter ved forordninger». (Sal. 94: 20) Men i slutten av 1949, da Vakttårnet ikke lenger var forbudt, kunne folk abonnere på en månedlig, stensilert utgave av bladet på cibemba.

Jonas Manjoni forteller hvordan det var å arbeide med bladet i begynnelsen av 1950-årene: «Det var bare jeg som oversatte til cibemba. Jeg fikk manuskriptet på engelsk, oversatte  det og gjorde rettelser i den oversatte teksten. Deretter maskinskrev jeg den på nytt, på en stensil. Så kunne teksten mangfoldiggjøres, og det tok lang tid; noen ganger trengte vi 7000 eksemplarer av et nummer. Jeg stensilerte hvert blad for hånd, og så stiftet jeg sammen sidene. Deretter sendte jeg bladene til menighetene. Det var litt av en jobb å sette frimerker på alle de sammenrullede bladene og å frakte dem til postkontoret i kartonger.»

Som dette viser, hadde man ikke mange tekniske hjelpemidler til rådighet på den tiden, men de som oversatte, ytet en helhjertet innsats, som de visste at mange ville få nytte av. James Mwango drev med oversetting samtidig med at han var travelt opptatt i reisetjenesten. Oversettelsen måtte han skrive ned for hånd og som oftest i skjæret fra et stearinlys. «Jeg følte meg aldri for trett til å gjøre den jobben,» forteller han. «Det var en glede å vite at min innsats bidrog til å skaffe mange brødre åndelig føde, som hjalp dem til å oppnå modenhet.»

’Utveksling av hender’

For å overbringe sannheten nøyaktig må oversetteren ikke bare være flink i det språket han oversetter til, men må også ha en god forståelse av den engelske teksten. Aaron Mapulanga sier: «Som oversetter støter man på uttrykk som betyr noe annet enn det man umiddelbart skulle tro at de betydde. Jeg husker at vi drøftet hvordan vi skulle gjengi det engelske uttrykket to change hands i en publikasjon der det dreide seg om at Elias oppgaver ble overdratt til Elisja. Én bror oversatte passasjen ordrett og skrev altså at oppgavene ’utvekslet hender’. Jeg stilte meg tvilende til at dette kunne være riktig. Da vi rådførte oss med andre brødre, ble vi klar over hva den engelske passasjen egentlig betydde, nemlig at oppgavene ’kom over på andre hender’. Jeg husker også at vi  fikk råd om ikke å oversette ord for ord, for hvis vi gjorde det, ville den oversatte teksten lyde engelsk. Vi forsøkte å unngå å oversette altfor ordrett og gikk inn for å oppnå en naturlig ordlyd på det språket vi oversatte til.»

Hjelp av ny teknologi

Fra 1986 er MEPS (et engelsk akronym som står for «flerspråklig elektronisk fotosatssystem») blitt tatt i bruk ved avdelingskontorene. Ved hjelp av dette systemet kom oversetting, kontroll og ombrekking av teksten til å foregå raskere. De senere årene har man i stor utstrekning benyttet programmet Watchtower Translation System og andre dataverktøy for oversetting. Flere oversetterteam arbeider nå med å skaffe til veie bibelske publikasjoner på de språkene som blir forstått av flest mennesker i Zambia. Ny verden-oversettelsen og andre «rettferdighetens våpen» kommer fortsatt til å spille en viktig rolle i arbeidet med å hjelpe oppriktige mennesker til å lære Jehova å kjenne. — 2. Kor. 6: 7.

Hjelp til flyktninger

Mange i Afrika lever et godt liv i fredelige omgivelser. Men dessverre er det stadig flere som blir berørt av krig. Fra den ene dagen til den andre kan naboer bli fiender, uskyldige mennesker kan bli nødt til å flykte fra hjemmet sitt, og lokalsamfunn kan bli ødelagt. De som har måttet flykte, har ofte bare fått noen få eiendeler med seg, og søker sikkerhet der de kan. Slik er tilværelsen for millioner i dag.

I mars 1999 strømmet tusener av mennesker til Zambia; de flyktet fra en borgerkrig i Kongo. Som i mange andre kriger var det slik at soldater plyndret de stedene de kom til, tvang menn til å bære tunge bører og utsatte kvinner og barn for overgrep. Siden Jehovas vitner ikke ville bære våpen, ble mange av dem ydmyket og brutalt slått. Katatu Songa, en nidkjær pionerbror i midten av 50-årene, forteller: «De gav  meg ordre om å legge meg ned, og mens kvinner og barn så på, pisket de meg til jeg mistet bevisstheten.»

Mange familier flyktet for å unngå å bli mishandlet. Mens Mapengo Kitambo løp gjennom bushen, kom han og sønnene hans bort fra hverandre. Han forteller: «Vi hadde ikke tid til å se etter noen. Vi måtte bare fortsette, selv om vi var helt fra oss av bekymring for våre nærmeste.» Mange flyktet mange mil til fots eller på sykkel for å komme i sikkerhet.

Den lille byen Kaputa mottok en strøm av flyktninger. Blant disse var nesten 5000 brødre og deres familier, som var utmattet etter den lange og strabasiøse flukten. De 200 forkynnerne som bodde i byen, var ikke forberedt på å ta imot flyktningene, men var glad for å kunne vise sine kristne brødre og søstre gjestfrihet. En av flyktningene, Manda Ntompa, forteller: «Den kjærlighet og gjestfrihet vi ble vist,  gjorde et dypt inntrykk på oss. Da brødrene der i byen skjønte at vi var Jehovas vitner, åpnet de hjemmene sine for oss. I likhet med enken i Sarefat var de villig til å dele det lille de hadde, med oss.»

Lenger nordpå tok de få Jehovas vitner som bodde langs sjøen Mweru, seg av hundrevis av flyktninger. På en organisert måte sørget de for at flyktningene fikk mat og husly. Menigheter i nærheten skaffet kassava og fisk. Til slutt, etter tre måneder, ble vitnene fra Kongo registrert og overflyttet til en flyktningleir.

De som flykter fra væpnede konflikter, har sjelden med seg bøker og blad. På sin desperate flukt for å komme i sikkerhet har de ofte måttet reise fra de eiendelene de er mest glad i. Men blant Guds folk forholdt det seg annerledes i dette tilfellet. Noen hadde klart å få med seg noen publikasjoner selv om flukten hadde skjedd hals over  hode. Det var likevel mangel på bibler og bibelsk litteratur. På et møte hvor det var 150 til stede, hadde forsamlingen vanligvis bare fem bøker. Hvordan deltok de som var til stede, i drøftelsen? En bror forteller: «De som hadde en bibel, slo opp skriftstedene, og de som ikke hadde noen, hørte godt etter. Alle var med på å lovprise Jehova og oppmuntre hverandre med kommentarene sine.»

Tiltak for å dekke materielle behov

De fleste flyktninger er kvinner og barn. Når de kommer fram til et nytt sted, har de ofte dårlig helse og er uten mat. Hva har Jehovas vitner gjort for å hjelpe dem? I en artikkel i avisen Times of Zambia stod det: «Det er gledelig at Jehovas vitners organisasjon i Zambia har sendt hjelpearbeidere og andre frivillige til det tidligere Zaïre for å yte bistand til flyktninger i området rundt de store sjøene.» Artikkelen opplyste videre at vitner fra Belgia, Frankrike og Sveits «forsynte flyktningene med i alt 500 kilo medisin, 10 tonn vitamintilskudd, 20 tonn matvarer og mer enn 90 tonn klær, 18 500 par sko og 1000 tepper, til en samlet verdi av nesten én million dollar».

Bror Ntompa forteller: «Det var en stor dag og en trosstyrkende opplevelse for oss alle da forsyningene kom. Det er virkelig en omsorgsfull organisasjon vi er med i! Det å oppleve den store kjærlighet som organisasjonen viste, ble et vendepunkt for mange av våre brødres ikke-troende familiemedlemmer. Siden da har noen av dem sluttet seg til oss og gjør fine framskritt som tilbedere av Gud.» Hjelpeforsyningene ble gitt til alle flyktningene; ingen ble diskriminert.

I slutten av 1999 hadde tallet på flyktninger i landet steget til over 200 000. Den ovennevnte avisen skrev: «Zambia er et av de landene som har tatt imot flest afrikanske krigsflyktninger.» Til tross for de tiltak myndighetene traff for å  ta hånd om flyktningene, oppstod det frustrasjon og misnøye blant disse, og det førte til opptøyer. Etter én slik episode ble kretstilsynsmannen oppsøkt av myndighetene i leiren, som anklaget ham for å ha gjort lite for å hjelpe dem til å bevare ro og orden, enda Jehovas vitner på ingen måte hadde tatt del i opptøyene. Kretstilsynsmannen svarte vennlig, men bestemt: «Jeg har hjulpet dere! Kan dere forestille dere hvor mye verre det ville ha vært hvis pøbelflokken hadde bestått av 5000 personer til? Dere kan være glad for at det iallfall var 5000 flyktninger som ikke tok del i opptøyene, siden de er Jehovas vitner. De er mine brødre!»

Jehovas vitner er kjent for å være en stabiliserende faktor i flyktningleiren. En representant for myndighetene sa: «Vi hørte at Jehovas vitner er dypt religiøse, og vi utnevnte mange av dem som ledere for forskjellige områder av leiren. Siden da har det vært ro her, for de bidrar til dette, og alle er opptatt av å lese Bibelen. Jeg takker Gud for at vi fortsatt har slike mennesker blant oss, og at det nå er fred og ro i leiren.»

Lydighet mot Bibelens forbud mot blod

Det har lenge vært tydelig hvilken praktisk visdom som ligger i det bibelske påbudet om å ’avholde seg fra blod’, men i Afrika sør for Sahara har det vært mange fordommer og misforståelser når det gjelder alternativer til blodoverføring. (Apg. 15: 28, 29) Jehovas vitner er dessverre blitt behandlet på en hard og ydmykende måte. Det har ikke vært uvanlig at barn som var innlagt på sykehus, fikk blodoverføring om natten uten at foreldrene visste om det.

Jenala Mukusao hadde omsorgen for et barnebarn på seks år, Michael, som kom på sykehuset med alvorlig anemi. Legene bestemte at han skulle få blodoverføring. Da søster Mukusao nektet å gi tillatelse til dette, ble hun utsatt for ukvemsord og trusler i fire dager. Hun forteller: «Jeg bønnfalt  dem om å respektere vårt standpunkt og viste dem mitt eksemplar av ’Medisinsk dokument’, men de ville ikke høre på meg. Sykepleierne beskyldte meg for å være en heks som ville ta livet av barnebarnet mitt.»

Siden man kunne bli utsatt for en slik uvennlig behandling, var det noen som betenkte seg på å la seg innlegge på sykehus. Mange leger ignorerte pasientens rett til informert samtykke. De få legene som var villig til å hjelpe, risikerte å møte sterk kritikk og kunne til og med bli frosset ut av fellesskapet med andre leger når de gav det som mange mente var en uakseptabel medisinsk behandling. Og utfordringene ble ikke mindre av at infrastrukturen var mangelfull, og at man hadde begrenset tilgang på alternativer til blod. Men i 1989 uttalte sjeflegen ved kobbergruvene: «Man bør ikke gi folk blodoverføring mot deres ønske.» Enkelte leger var åpenbart nå blitt mildere stemt.

Utvalg som har fått stor betydning

I 1995 trådte sykehusinformasjonstjenesten og sykehuskontaktutvalgene i funksjon i Zambia. Lite visste man da hvor stor betydning disse utvalgene skulle komme til å få for helsevesenets holdning til pasientrettigheter og til behandling uten bruk av blod. Sykehuskontaktutvalgene driver blant annet oppsøkende virksomhet på sykehus, har samtaler med leger og holder presentasjoner for helsepersonell, og alt dette blir gjort for å fremme godt samarbeid og unngå konfrontasjoner. Det profesjonelle nivået som disse presentasjonene har hatt, har gjort inntrykk på helsepersonell. På et sykehus i den sørlige delen av landet var det en i ledelsen som sa til brødrene: «Dere er leger — dere vil bare ikke si det.»

En nederlandsk lege som jobber på et sentralsykehus i den vestlige delen av Zambia, sa: «For to uker siden drøftet  vi hvordan vi kan redusere bruken av blod på grunn av farene. I dag kunne vi høre eksperter fortelle oss om dette emnet.» Snart begynte helsepersonell som hadde sett og hørt de presentasjonene som sykehuskontaktutvalgene hadde hatt, å anbefale kollegene sine til også å overvære en slik presentasjon. Programmet oppnådde anerkjennelse i helsevesenet, og i stadig flere tilfeller ble motsetningsforhold avløst av samarbeid.

Noen av brødrene i sykehuskontaktutvalgene måtte overvinne sin følelse av utilstrekkelighet når de skulle oppsøke legene, som i årevis var blitt betraktet nærmest som guder. Bror Smart Phiri, som var leder for sykehuskontaktutvalget i Lusaka, sier: «Jeg hadde ingen medisinsk bakgrunn, og jeg følte meg veldig usikker på meg selv.»

Men med tiden ble brødrene belønnet for sin utholdenhet og sin tillit til Jehova. En annen som er medlem av et sykehuskontaktutvalg, forteller om hvordan det var i begynnelsen: «Vi var tre som drog for å treffe en lege, en svært innflytelsesrik mann, som hadde vært helseminister. Vi var veldig nervøse. I gangen utenfor legens kontor bad vi en bønn til Jehova og anmodet om hans hjelp til å tale med frimodighet. Da vi kom inn på legens kontor, fikk vi en fin samtale, og han viste seg å være veldig samarbeidsvillig. Jeg forstod at vi hadde Jehovas støtte, og at vi ikke hadde noen grunn til å grue oss.»

Samarbeidet mellom sykehuskontaktutvalgene og helsevesenet blir stadig bedre og fører til at leger nå er villig til å behandle vanskelige tilfeller som de for noen år siden ville ha sagt nei til å behandle uten bruk av blod. I oktober 2000 traff to kirurger den modige beslutningen å foreta en operasjon uten bruk av blod på Beatrice, en seks måneder gammel jente fra Kongo som hadde en medfødt misdannelse i gallegangen.  Operasjonen var vellykket, men saken fikk likevel mye negativ publisitet.

Stemningen snudde imidlertid da professor Lupando Munkonge, lederen av det teamet som hadde utført operasjonen, sendte ut en pressemelding der han gjorde det klart at han respekterte standpunktet til Beatrices foreldre. Dette tok brodden av kritikken i massemediene. To måneder senere ble det vist en fjernsynsdokumentar om saken der det ble gitt en positiv framstilling av vår holdning til medisinsk og kirurgisk behandling uten bruk av blod.

’Gjør det raskt’

Det er få leger som fortsatt stiller seg kritisk til at Jehovas vitner av samvittighetsgrunner ikke vil ta imot blodoverføring. De fleste — selv på landsbygda i Afrika — er nå klar over at det finnes alternative behandlingsmetoder som er trygge, enkle og effektive. Mange pasienter har lært å forsvare sine rettigheter med frimodighet. Det har betydd at de har måttet sette seg inn i viktige spørsmål og lære å gjøre rede for sitt syn.

Selv barn har fått «de undervistes tunge». (Jes. 50: 4) Før Nathan, en åtte år gammel gutt med benmargsbetennelse i det venstre lårbenet, skulle opereres, sa han til et legeteam: «Når dere opererer meg, så vær så snill å gjøre det raskt, så jeg ikke mister mye blod. Ikke gi meg blodoverføring, for det kommer foreldrene mine og Jehova ikke til å tilgi dere.» Etter operasjonen roste en av kirurgene Nathans foreldre fordi de hadde gitt sønnen god opplæring. Kirurgen sa ydmykt: «Det er første gang jeg har opplevd at en ung pasient har minnet meg om at det er viktig å vise Gud respekt.»

«Vi [anbefaler] oss som Guds tjenere . . . ved søvnløse netter,» skrev apostelen Paulus. Når Guds tjenere har  søvnløse netter, er det i mange tilfeller fordi de bekymrer seg for trosfeller og for hvordan man skal kunne fremme den sanne tilbedelse. (2. Kor. 6: 3—5) Slik er det ofte for brødrene i sykehuskontaktutvalgene. Deres selvoppofrende innstilling blir lagt merke til. En søster sa: «Jeg har ikke ord for den takknemlighet jeg føler. Det er hjertevarmende og oppmuntrende å se den selvoppofrende innstilling som brødrene i sykehuskontaktutvalget har. På kort varsel kom de for å hjelpe meg, og de var villig til å stille opp for meg på en hvilken som helst tid på døgnet. Da jeg kom inn på operasjonssalen for andre gang i løpet av 24 timer, fikk jeg ikke panikk. Brødrenes oppmuntrende ord hadde gitt meg stor styrke.» Ja, til tross for «dårlig rykte» har Jehovas vitner fortsatt å anbefale seg som Guds tjenere ved villig å samarbeide med helsepersonell. (2. Kor. 6: 8) Hendelser som har ført til at de har fått et «godt rykte», styrker og oppmuntrer dem til å forbli lydig mot Guds befaling om å ’avholde seg fra blod’.

Tjenesteopplæringsskolen

«I mange land kan en gruppe på omkring 25 unge menn bli betraktet med mistenksomhet og ansett som en potensiell årsak til problemer,» sier Cyrus Nyangu, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Zambia. «Men alle de som har gått i de 31 klassene ved tjenesteopplæringsskolen, har uten unntak vært menn som virkelig har gått inn for den kristne tjeneste, og som har vist seg å være til glede og hjelp for andre på de stedene der de tjener.» Mer enn 600 som har gjennomgått denne internasjonale skolen, tjener nå i forskjellige grener av heltidstjenesten i de seks landene som utgjør det sørlige Afrika. I Zambia er over halvparten av de reisende tilsynsmennene brødre som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen. Hvorfor er det behov for denne skolen, og hvordan har den vist seg å være nyttig?

 Etter at den første klassen ble uteksaminert i 1993, har det vært nesten 60 prosent økning i tallet på aktive forkynnere i Zambia. Det er fortsatt behov for kvalifiserte menn som kan dra omsorg for menighetene, særlig ettersom man blir utsatt for et stort press fra nærmiljøet til å følge tradisjoner og skikker som er i strid med Bibelens prinsipper. Denne uttalelsen fra en av elevene understreker behovet for dyktige menn som kan være hyrder og lærere: «Et problem i vårt distrikt er at folk har en tendens til å se gjennom fingrene med urette handlinger. Jeg har lært at vi må innta et fast standpunkt for det som er rett, og ikke gå ut over det som står skrevet.»

Den store og varierte mengden stoff som skal drøftes, og den intensive måten å studere på er gjerne uvant for elevene til å begynne med. Men lærerne er ivrige etter å hjelpe dem. En av dem, Sarel Hart, har sagt: «For meg har det å undervise hver klasse vært som å lede en gruppe som skal vandre  på en fjellsti. I begynnelsen er alle fremmede og prøver å venne seg til ukjente og imponerende omgivelser. Av og til ligger det store steiner på stien. Etter hvert som elevene overvinner hindringene og går videre, blir det slik at når de ser tilbake, er hindringer som så ut til å være uoverstigelige, blitt overvunnet og fortoner seg nå som ubetydelige.»

Mange beskriver den åndelige framgang de har hatt som følge av at de har gått på denne skolen, som en metamorfose (forvandling). Elad, som nå tjener som spesialpioner, sier: «Jeg betraktet ikke meg selv som kvalifisert til å undervise, og jeg syntes jeg var for ung til å kunne få flere ansvarsoppgaver i menigheten. Skolen hjalp meg til å forstå at jeg kunne gjøre nytte for meg. De 16 forkynnerne i den menigheten der jeg fikk i oppdrag å tjene rett etterpå, hadde problemer med å lede fremadskridende bibelstudier. Vi drøftet regelmessig forslag og øvde på presentasjoner før vi gikk ut i tjenesten. I 2001 hadde menigheten vokst, slik at den  bestod av 60 forkynnere, som omfattet en isolert gruppe på 20.»

Hvordan få størst mulig utbytte av skolen

Hvordan får man størst mulig utbytte av tjenesteopplæringsskolen? «Vi understreker sterkt at det er viktig alltid å være ydmyk, og at man ikke skal tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke,» sier en av lærerne, Richard Frudd. «Vi legger vekt på modenhet, evnen til å vise omtanke for andre og evnen til å takle tøffe utfordringer og samtidig bevare smilet. Hvis brødrene kan behandle andre på en vennlig måte og viser at de ønsker å tjene, ikke å bli tjent, da føler vi at skolen har utrettet det som er dens formål.»

Elevene er enige i dette. Emmanuel, som gikk i den 14. klassen, sa: «Det at vi får i oppdrag å tjene i en bestemt menighet, betyr ikke at vi straks bør gå i gang med å korrigere hver minste ting der. Vi bør i stedet samarbeide med menigheten om å få utført det viktigste arbeidet, forkynnelsen av det gode budskap.»

En pioner som heter Moses, sa: «Jeg er blitt klar over at Jehova kan bruke enhver som er ydmyk, og at det finnes tilfeller der kunnskap og erfaring ikke er det viktigste. Det som betyr mest for Ham, er at vi har kjærlighet til dem som er i menigheten, og til mennesker i distriktet, og at vi samarbeider.»

Store sammenkomster

De høytider og ’hellige sammenkomster’ som nasjonen Israel hadde i førkristen tid, var glederike anledninger, som hjalp dem som var til stede, til å fokusere på åndelige ting. (3. Mos. 23: 21; 5. Mos. 16: 13—15) Det samme er tilfellet med de stevnene som Guds folk har i vår tid. I Zambia blir stevnene ikke holdt i flotte, moderne idrettshaller. Brødrene  bygger det de kaller en stevnelandsby, der det også finnes små hytter hvor man kan overnatte.

I årenes løp er det blitt oppført mer permanente bygninger på slike steder. Men i begynnelsen støtte man på mange problemer, som krevde oppfinnsomme løsninger. En områdetilsynsmann forteller: «På det stedet der kretsstevnet skulle holdes, pleide brødrene å bygge en hytte til meg, og den var vanligvis laget av strå. Så reiste de et gjerde rundt tilhørerplassene. Sitteplassene var jordhauger, som de la ’puter’ av strå på. Noen ganger planerte brødrene toppen av en forlatt termittue og benyttet den som plattform. Oppå den bygde de en liten hytte, hvorfra programmet ble presentert.»

Peter Palliser, en misjonær, forteller: «På et områdestevne bestemte brødrene seg for at de ville ha et podium. En av brødrene var vant til å jobbe med sprengstoff. Han blåste toppen av en forlatt termittue, som hadde vært omkring seks meter høy. Da hadde vi en haug, som vi bygde en plattform på.»

Anstrengelser noen gjør seg for å komme på stevne

Områdestevnene ble vanligvis holdt på steder som lå langt fra hovedveiene, og som det var vanskelig å komme til. Robinson Shamuluma forteller om et områdestevne han var på i 1959: «Vi var omkring 15 som syklet til Broken Hill  (Kabwe) i sentralprovinsen. Provianten vår bestod av maismel og tørrfisk. Hver natt sov vi bushen. I Broken Hill gikk vi på et tog, og etter å ha vært på reisefot i nesten fire dager, kom vi omsider fram til stevnestedet.»

Lamp Chisenga husker en bror som sammen med de seks barna sine reiste omkring 13 mil til fots og på sykkel for å komme på områdestevne. Han forteller: «De hadde med niste, som bestod av ristet kassava, jordnøtter og peanøttsmør. Ofte måtte de overnatte i bushen uten beskyttelse.»

Mens Wayne Johnson tjente som områdetilsynsmann, så han hvilke anstrengelser mange gjorde seg for å komme på stevne. Han skrev: «En spesialpioner syklet i nesten en uke for å komme på et stevne. Andre satt på lasteplanet til en lastebil. Mange kom tidlig, i begynnelsen av stevneuken. De sang om kvelden når de satt rundt leirbålet. Noen ganger var vi så mange som skulle ut i felttjenesten, at vi gjennomarbeidet distriktet tre ganger i løpet av stevneuken.»

 Det blir holdt områdestevner trass i motstand

Store stevner gir fortsatt brødrene styrke og oppmuntring. I dag får områdestevnene mye positiv offentlig omtale. Men i perioder med politiske omveltninger, særlig i 1960- og 1970-årene, ble slike begivenheter betraktet med mistenksomhet. Noen myndighetspersoner gjorde det de kunne for å hindre oss i å utøve vår tro. Fordi brødrene ikke ville synge nasjonalsangen, kunne de ikke få den nødvendige tillatelsen fra politiet til å holde offentlige stevner. Senere ble det begrenset hvor mange som kunne få være til stede. «Året 1974 var det siste året da Jehovas vitner holdt stevner på offentlige områder,» forteller Darlington Sefuka. «Innenriksministeren kunngjorde at det ikke kunne holdes offentlige møter uten at nasjonalsangen ble sunget, og at flagget var heist.» Brødrene fikk likevel tillatelse til å holde møter i Rikets saler omgitt av gjerder som var laget av strå. For å tilpasse seg denne situasjonen ordnet avdelingskontoret det slik at kretsstevneprogrammet ble holdt i Rikets saler, ofte med bare én eller to menigheter til stede.

Det ble også holdt små områdestevner. «I stedet for å holde ett stort områdestevne, holdt vi 20 små,» forteller en bror som var med i stevneorganisasjonen. «Det var mange brødre som fikk opplæring, og som fikk delta i programmet og i forskjellige avdelinger på stevnene, så da forbudet ble opphevet, hadde vi mange erfarne menn som kunne være med på å organisere områdestevner og kretsstevner.»

Dåp

Fra begynnelsen av 1940-årene traff man tiltak for å forvisse seg om at de som ble døpt, virkelig forstod hva dette skrittet innebærer. Noen syntes det var vanskelig å forlate «Babylon den store» fullstendig og slutte helt med falske religiøse skikker. (Åp. 18: 2, 4) Problemet ble ikke mindre av  at det var forholdsvis få som var i stand til å lese godt, og at mange menigheter ikke fikk tilstrekkelig mange hjelpemidler til bibelstudium. Krets- og områdetilsynsmennene hadde derfor samtaler med hver dåpskandidat for å undersøke om han eller hun var skikket til å bli døpt. Geoffrey Wheeler, som gikk i Gilead-skolens 33. klasse, forteller: «Når ammende mødre ønsket å bli døpt, så vi nøye på spedbarna for å se om de hadde på seg amuletter eller andre smykker som hadde tilknytning til overtroiske forestillinger. Ofte var vi oppe til midnatt hver dag i stevneuken fordi det var så mange dåpskandidater.» Senere tiltak innenfor organisasjonen, deriblant den vennlige hjelp som eldste i menighetene fikk av reisende tilsynsmenn, og slike publikasjoner som «Ditt ord er en lykte for min fot» bidrog etter hvert til å redusere behovet for slike samtaler.

Sceneskrekk!

Bibelske skuespill hvor aktørene bruker kostymer, er et av de mest populære trekk ved områdestevnene. Hver av aktørene bestreber seg på å gi en troverdig framstilling av den personen han spiller, og av følelsene hans. Zambierne er ikke kjent for å underspille rollene. Frank Lewis, en tidligere misjonær som nå er medlem av Betel-familien i USA, forteller: «Til å begynne med tok vi ikke opp skuespillene på bånd. Skuespillerne måtte huske replikkene sine. Jeg husker at jeg  skulle på et stevne i nordprovinsen der vi for første gang skulle framføre et skuespill; det handlet om Josef. Siden postgangen var litt sen og brødrene ikke hadde fått manuskriptet, måtte vi jobbe til sent på kveld og prøve å hjelpe brødrene til å huske replikkene sine. Da skuespillet ble framført, kom vi til den scenen da Potifars hustru ropte til mannen sin at Josef hadde forsøkt å voldta henne. Akkurat da fikk den broren som spilte Potifar, sceneskrekk og gikk ut. Jeg fungerte som sufflør og var plassert bak scenen, og jeg så ham komme ut. Raskt minnet jeg ham på de første replikkene han skulle si, og skjøv ham inn på scenen igjen. På en overbevisende måte gav han så uttrykk for forakt for denne mannen som var blitt anklaget for voldtektsforsøk. Dette var jo bare en episode som nesten ble en glipp på områdestevnet, men hver gang jeg senere har lest den bibelske beretningen, har jeg tenkt: ’Det var kanskje slik det faktisk gikk for seg. Det kan godt være at Potifar forlot rommet i sinne, brukte litt tid på å samle seg og så gikk tilbake for å skjelle ut Josef.»

I 1978 omgjorde myndighetene et fire år gammelt vedtak som hadde lagt begrensninger på stevnenes størrelse. Det ble en stor oppgave å arrangere områdestevnet «Den tro som seirer». En bror som tidligere har vært reisende tilsynsmann, forteller: «På det områdestevnet framførte vi alle de skuespillene vi ikke hadde kunnet framføre de foregående årene, da vi måtte nøye oss med å komme sammen i Rikets saler. Stevnet varte i fem dager, og vi hadde fem skuespill, ett hver dag. Vi fikk sett alle de skuespillene vi hadde gått glipp av! Alle var veldig glad for det, men det ble en stor oppgave for den broren fra Betel som måtte holde prøve på alle disse skuespillene. Det var litt av en jobb!»

«Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært på noen stevner der gleden har vært større,» sa et medlem av utvalget  ved avdelingskontoret. «Om morgenen kommer familier ut fra de små hyttene sine og ser pene og rene ut. De har på seg de fineste klærne sine når de kommer fram for Jehova. Ofte er det ikke skygge der de skal sitte, så de må sitte i solen. Men de blir der hele dagen og følger godt med. Det er hjertevarmende å se.» Jehovas vitner betrakter det å komme sammen som en viktig del av sin gudsdyrkelse. (Hebr. 10: 24, 25) De som tilhører Jehovas folk, kan i noen tilfeller være «sørgende» på grunn av personlige vanskeligheter eller religiøs motstand, men det å være til stede på store stevner gjør dem «alltid glade». — 2. Kor. 6: 10.

 Bygging av Rikets saler

«Jeg bekrefter hermed at den ovennevnte menigheten har fått sin egen tomt. Jeg har gitt menigheten og dens medlemmer tillatelse til å benytte tomten i en periode på 150 år. Ingen skal få lage vanskeligheter for dem før paradiset kommer.» — Høvding Kalilele.

Fra begynnelsen av 1900-tallet forstod sannhetssøkende mennesker i det sørlige Afrika at det er viktig å komme sammen for å tilbe Gud. Omkring 1910 meldte William Johnston at raskt voksende grupper av interesserte bygde møtesteder av byggematerialer som det var vanlig å bruke i dette området, og at noen av møtestedene var så store at de hadde plass til 600 personer. Mange var ivrige etter å få møtesteder, men noen hadde et annet syn på saken. Holland Mushimba, som ble kjent med sannheten i begynnelsen av 1930-årene, forteller: «Vi ble oppfordret til å komme sammen for å tilbe Jehova, men der jeg bodde, la brødrene liten vekt på å ha et fast møtested. Vi pleide å samles på et hvilket som helst sted der vi kunne være, i skyggen av et stort tre eller på gårdsplassen hos en bror. Noen begrunnet sitt syn på saken med det som står i Lukas 9: 58, og de resonnerte som så: Ikke engang Jesus hadde et fast sted å være; hvorfor skulle da vi ta oss bryet med å bygge et lokale?»

Før 1950 var de fleste møtestedene enkle, skrøpelige bygninger bygd av jord og uhøvlet trevirke. I det travle området som kalles kobberbeltet, fikk Ian Fergusson overtalt en gruveeier til å sette av en tomt hvor man kunne bygge en Rikets sal. I 1950 ble den første Rikets sal bygd, i Wusikili. Det skulle komme til å gå ti år før brødrene traff planer om å standardisere byggingen av Rikets saler. Den første salen som ble bygd etter disse planene, var en solid bygning med flatt tak som kostet omkring 12 000 zambiske kwacha. På den  tiden var dette et betydelig beløp, men på grunn av inflasjonen tilsvarer beløpet i dag bare i underkant av 20 kroner!

Fordi Jehovas vitner ikke ville kjøpe partikort, ble de gang på gang utsatt for voldsomme angrep fra patriotiske militærpersoner. Møtesteder ble brent ned. Noen brødre, som lot seg skremme av utsiktene til flere angrep, mente det var best at man ikke bygde flere saler, men heller møttes ute i det fri. Etter at det kom flere restriksjoner i begynnelsen av 1970-årene, ble det stadig vanskeligere å få tak i tomter. Selv om det var godt kjent at Jehovas vitner ikke ville støtte noe politisk parti, forlangte myndighetene i noen områder at brødrene la ved partikort når de sendte inn søknader om tomter eller om byggetillatelse.

Wiston Sinkala forteller: «Det var så å si umulig for oss å få tak i en tomt, og det var håpløst å søke om byggetillatelse. Da vi sa til medlemmene av byrådet at vi ville gå til sak mot dem, trodde de at det var en spøk! Men vi fant en dyktig advokat, og to år senere avgjorde en domstol saken i vår favør og påla byrådet å tildele oss tomter. Denne saken førte til at vi etter hvert fikk større frihet.»

Den svarte hesten

Det var sjelden at menighetene kunne få tinglyst tomter. Brødrene fant ofte ledige tomter, men uten tinglysingsattester kunne de ikke oppføre et permanent bygg. Byggematerialer var dyre, og mange steder ble det brukt blikkplater eller tomme oljefat som ble skåret opp, rettet ut og så spikret fast på stenderverket. En eldste sa om ett slikt bygg: «Vi hadde malt blikkplatene med tjære, og på avstand så salen ut som en stor, svart hest. Inne i salen var det uutholdelig varmt.»

En tidligere kretstilsynsmann sier: «Når jeg nå tenker tilbake på disse byggene, vet jeg ikke om det er riktig å kalle  dem Rikets saler. For de var egentlig ikke passende møtesteder for tilbedelsen av Den Høyeste Gud, Jehova.»

Noen menigheter bestemte seg for å leie saler. Rent økonomisk var denne løsningen rimelig, men den bød likevel på visse problemer. Edrice Mundi, som var tilsluttet den eneste engelske menigheten i Lusaka i 1970-årene, forteller: «Vi leide en sal som også ble brukt som diskotek. Hver lørdag drakk og danset folk til ut i de små timer, og vi måtte dra dit tidlig søndag morgen for å rydde opp og gjøre rent. I salen luktet det av øl og sigaretter; det var ikke akkurat noe verdig sted å tilbe Jehova.»

Edrices mann, Jackson, forteller: «En søndag, midt under møtet, kom det inn en ung mann som gikk tvers gjennom salen, løftet opp en kasse med øl som han hadde latt stå igjen natten før, og gikk ut uten å ense dem som var til stede.» Det var ikke rart at brødrene lengtet etter å få sin egen Rikets sal!

Et byggeprogram som fikk stor betydning

Etter hvert som flere tok imot Rikets budskap, ble behovet for passende møtesteder enda større. Brødrene var entusiastiske og ivrige, men noen av dem hadde knapt nok råd til mat til sin egen familie, så det var vanskelig å skaffe penger til en Rikets sal. Men Jehova, hvis arm aldri er for kort, hadde en hyggelig overraskelse til dem.

Da en undersøkelse viste at det var behov for mer enn 8000 Rikets saler i 40 utviklingsland rundt omkring i verden, besluttet det styrende råd å intensivere byggearbeidet. Man var klar over at det i noen områder var få fagfolk som hadde anledning til å engasjere seg i Rikets sal-prosjekter. Redskaper og utstyr kunne det også være smått med. Og i utviklingslandene var det mange menigheter som ikke hadde råd til å tilbakebetale store lån. Ettersom tallet på forkynnere økte  raskt, var det dessuten vanskelig for avdelingskontorene i visse områder å utvikle et byggeprogram som var godt organisert. Med alt dette i tankene opprettet det styrende råd en planleggings- og byggekomité i USA som skulle føre tilsyn med utviklingen av programmer for bygging av Rikets saler verden over. Det ble laget retningslinjer for bygging av Rikets saler i områder med begrensede ressurser, og man skaffet fagfolk som var villig til uten betaling å delta i byggeprosjekter i andre land.

Noen ganger innebar framgangsmåtene noe nytt i forhold til tradisjonelle byggemetoder og lokal skikk og bruk. I Zambia hadde det vært vanlig at kvinner støttet byggeprosjektene ved å dra opp vann, bære sand og lage mat, men byggeteamene ville gjerne ha søstrene med på selve byggingen og gjøre full bruk av all tilgjengelig arbeidskraft.

En høvding i østprovinsen kunne ikke tro sine egne øyne da han så en søster bygge en mur som skulle bli en del av en Rikets sal. Han utbrøt: «Det er første gang i hele mitt liv at jeg ser en kvinne mure, og hun gjør det jo så bra! Dette er en stor opplevelse for meg!»

«Vår åndelige helsestasjon»

Byggeprogrammet har ofte gjort dypt inntrykk på folk i lokalsamfunnet. Mange som tidligere enten stilte seg likegyldig til Jehovas vitner eller motarbeidet dem, er blitt mer velvillig innstilt. Slik var det for eksempel med en høvding i østprovinsen som til å begynne med motsatte seg at det ble bygd Rikets saler i hans område. Senere sa han: «Når jeg i begynnelsen stilte meg avvisende til prosjektet deres, var det ikke fordi jeg personlig hadde noe imot dere, men fordi jeg hadde hørt på lederne i andre trossamfunn. Nå kan jeg se at dere utretter mye godt. Denne vakre bygningen er nå vår åndelige helsestasjon.»

 De kristnes viktigste oppgave er å forkynne det «gode budskap om riket». (Matt. 24: 14) Men akkurat som den hellige ånd driver Guds folk til å forkynne, tilskynder den dem også til å gjøre alt de kan for å fremme Rikets interesser ved å bygge verdige møtelokaler. Menighetene forstår at dette byggearbeidet tjener et viktig formål. En bror sa: «Når vi nå inviterer folk vi treffer i felttjenesten, til å komme på møtene våre, gjør vi det med glede og stolthet fordi det vi nå kan vise dem, ikke er et skur, men en Rikets sal som bringer ære til Jehova.»

En annen bror sa: «Vi har kanskje ikke fortjent en slik flott Rikets sal her i bushen, men det har Jehova. Jeg gleder meg over at de nye og bedre møtelokalene har brakt ære til Jehova.»

Reisetjenesten

Guds tjenere må ha utholdenhet. (Kol. 1: 24, 25) Reisende tilsynsmenn er gode eksempler når det gjelder å gi av seg selv for å fremme Rikets interesser. Ved sitt kjærlige strev til gagn for menighetene har slike hyrder virkelig vist seg å være «gaver i form av mennesker». — Ef. 4: 8; 1. Tess. 1: 3.

I slutten av 1930-årene fikk kvalifiserte menn opplæring som sonetjenere og reisende kretstjenere, i dag kalt kretstilsynsmenn og områdetilsynsmenn. «Det var ikke enkelt å reise rundt til menighetene,» forteller James Mwango. «Vi fikk sykler, men brødrene måtte følge oss til fots for å hjelpe oss med å bære bagasjen vår. Det tok flere dager å komme fram til bestemmelsesstedet. Vi pleide å være to uker i hver menighet.»

«Og så besvimte han»

Da som nå var det strevsomt å reise rundt i landdistriktene. Robinson Shamuluma, som nå er over 80 år gammel, var i reisetjenesten sammen med sin kone, Juliana. Robinson husker en gang i regntiden da de måtte stoppe på grunn av et særlig voldsomt regnskyll. Da uværet var over, hadde de god  sikt framover, men veien de syklet på, var i en slik forfatning at gjørmen rakk helt opp til setet på syklene! Da de kom fram til den neste menigheten, var Juliana så utslitt at det var så vidt hun hadde krefter til å drikke et glass vann.

Enock Chirwa, som i 1960- og 1970-årene både var i kretstjenesten og i områdetjenesten, forteller: «Mandag var en veldig vanskelig dag; det var reisedagen. Men når vi kom fram til menighetene, glemte vi alt om reisen. Vi var lykkelige over å få være sammen med brødrene.»

Store avstander og strabaser var ikke de eneste vanskelighetene som de reisende kunne bli utsatt for. Da Lamp Chisenga var på vei for å besøke en menighet i den nordlige delen av landet, ble han fulgt av to brødre, og på en støvete vei så de et dyr i det fjerne. «Brødrene kunne ikke se dyret tydelig,» forteller bror Chisenga. «Det så ut som det satt en hund på veien. ’Kan dere se det?’ spurte jeg. ’Kan dere se det?’ Da drog en av brødrene kjensel på dyret og skjønte at det var en løve. Han skrek høyt, og så besvimte han. Vi bestemte oss for å ta pause en stund der, slik at løven fikk tid til å forsvinne inn i bushen.»

John Jason og hans kone, Kay, som var i områdetjenesten en del av de 26 årene de tjente i Zambia, lærte hvor viktig det er å være tålmodig når en står overfor tekniske problemer. John forteller: «Jeg husker at vi en gang kjørte mer enn 15 mil på fjærer som hadde røket, fordi vi ikke hadde reservedeler, og fordi det ikke var noen steder der vi kunne be om hjelp. På et tidspunkt brøt bilen sammen. Da vi stod der med et overopphetet kjøretøy og ikke kunne komme videre, var det bare én ting vi kunne gjøre: bruke alt det vannet vi hadde, til å kjøle ned motoren og til å koke oss en kopp te. Varme, trette og helt alene satt vi i bilen og bad til Jehova om at han måtte hjelpe oss. Klokken tre om ettermiddagen kom en av veivesenets biler forbi; det var den første bilen vi hadde sett den  dagen. Da veiarbeiderne så hvilken vanskelig situasjon vi var i, tilbød de å taue bilen vår. Vi kom fram til brødrene rett før det ble mørkt.»

De lærer å sette sin lit til Jehova

Under slike forhold lærer reisende tilsynsmenn raskt å sette sin lit ikke til sine egne evner eller materielle ting, men til mer pålitelige kilder til hjelp og støtte — Jehova Gud og det kristne brorskap. (Hebr. 13: 5, 6) «Vi hadde vært i områdetjenesten i bare tre uker da vi kom opp i en vanskelig situasjon,» forteller Geoffrey Wheeler. «Vi var på stevnestedet og hadde alt klart til kretsstevneprogrammet i weekenden. Jeg hadde fått en defekt primus av noen. Det var en varm og blåsende dag, og da jeg tente primusen, blusset det opp en svær flamme. På noen få øyeblikk var ilden ute av kontroll. Dekket foran på landroveren vår tok fyr, og snart var hele bilen overtent.»

Som om tapet av bilen ikke var ille nok, skulle det vise seg at de hadde mistet enda mer. Geoffrey forteller: «Klærne våre lå i en svart stålkoffert i landroveren. De brant ikke; de krympet! Brødrene gikk bort til den siden av bilen som  ikke stod i brann, og reddet sengen vår, en skjorte og skrivemaskinen min. Vi var takknemlig for at de handlet så snarrådig.» Geoffrey og hans kone mistet sine personlige eiendeler, som befant seg i den ødelagte bilen, og etter planen skulle de ikke tilbake til byen før to måneder senere, så hvordan klarte de seg? Geoffrey forteller: «En bror lånte meg et slips, og da jeg holdt det offentlige foredraget, hadde jeg på meg et par kalosjer av gummi. Vi overlevde, og brødrene gjorde alt de kunne for å trøste og oppmuntre sin uerfarne områdetilsynsmann.»

En seng der man kunne være trygg for slanger

Den kjærlighet og omsorg som blir vist av menigheter som ’følger gjestfrihetens vei’, styrker de reisende tilsynsmennene og deres koner til å fortsette i sin selvoppofrende gjerning. Det finnes utallige beretninger om hvordan menigheter som selv har trange økonomiske kår, yter kjærlig hjelp til de reisende, som er dypt takknemlig for slik hjelp. — Rom. 12: 13; Ordsp. 15: 17.

Det losjiet de reisende tilsynsmennene får, er vanligvis nokså enkelt, men er alltid et uttrykk for kjærlighet og gjestfrihet. Fred Kashimoto, som tjente som kretstilsynsmann i begynnelsen av 1980-årene, husker en kveld da han kom til en landsby i Zambias nordprovins. Brødrene tok hjertelig imot ham. Da de alle var kommet inn i et lite hus, satte brødrene bagasjen hans på et stort bord som stod på pæler, og som var omkring halvannen meter høyt. Utpå kvelden spurte bror Kashimoto: «Hvor skal jeg sove?»

Brødrene pekte på bordet og svarte: «Der — det er sengen.» Antagelig fordi det var slanger i området, hadde brødrene laget en seng der det var tryggere å ligge. Bror Kashimoto tilbrakte natten der, på en madrass som bestod av sammenrullet strå.

 I landdistriktene er det vanlig å bruke landbruksprodukter som gaver. Geoffrey Wheeler forteller med et smil: «En gang gav brødrene oss en kylling. Vi satte den på en pinne på utedoen rett før det ble mørkt. Men den dumme kyllingen ramlet av pinnen og falt ned i hullet. Vi klarte å grave den opp med en hakke. Så vasket min kone den i varmt såpevann med mye desinfeksjonsmiddel. Vi stekte den i slutten av uken, og den smakte nydelig!»

Ekteparet Jason ble vist en lignende gavmildhet. «Av og til gav brødrene oss en levende høne,» forteller John. «På hele rundturen vår hadde vi med oss en høne som lå i en liten kurv. Den la et egg hver morgen, så akkurat den høna ville vi ikke spise. Når vi holdt på med å pakke og skulle reise til et nytt sted, viste høna tydelig at den ville bli med.»

Levende bilder

I 1954 begynte en interessant opplysningskampanje ved hjelp av filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» og flere andre filmer. «Den inspirerte mange til å bli mer aktive både i felttjenesten og i menigheten,» stod det i en rapport fra avdelingskontoret på den tiden. Noen som holdt på med demonteringen etter et stevne hvor det hadde vært vist en film, brukte slagordet: «La oss gjøre det som ’den nye verdens samfunn i virksomhet’!» — det vil si raskt og energisk. De første årene etter at denne filmen kom, ble den sett av over 42 000 og gjorde inntrykk på representanter for myndighetene og skoleverket. Det at den og andre filmer ble vist, førte etter hvert til at over en million mennesker i dette landet fikk informasjon om Jehovas vitner og deres kristne organisasjon.

Wayne Johnson husker at filmen gjorde inntrykk på folk. Han forteller: «Folk kom langveis fra for å se filmene, som lærte dem en del om Jehovas organisasjon. Mens en film ble vist, kom det ofte begeistret og langvarig applaus.»

 I en periode ble en av filmene vist lørdag ettermiddag på kretsstevnet. Ute i bushen var dette en spesiell opplevelse. Kampanjen fikk stor betydning, selv om noen som ikke visste noe særlig om livet andre steder i verden, misforstod noen av scenene. I en av filmene så man folk som strømmet ut fra utgangen til en undergrunnsbane i New York. Mange trodde at dette forestilte oppstandelsen! Filmene førte likevel til at folk fikk vite mer om Jehovas vitner. Men tidene var i ferd med å forandre seg, og et stadig større ønske om nasjonal uavhengighet skulle komme til å gjøre mange fiendtlig innstilt til brødrene. Både menigheter og reisende tilsynsmenn kom opp i situasjoner som krevde enda større utholdenhet.

Politisk innblanding

Den 24. oktober 1964 oppnådde den nordlige delen av den britiske kolonien Rhodesia uavhengighet og ble republikken Zambia. Den politiske situasjonen var svært spent. Jehovas vitners nøytrale holdning ble feilaktig tolket som stilltiende støtte til kolonimaktens fortsatte styre.

Lamp Chisenga husker at han på den tiden reiste til området ved innsjøen Bangweulu. Han hadde tenkt å ta båt til noen øyområder for å besøke noen fiskere der som var Jehovas vitner. Først måtte han reise med buss til innsjøen. Da han gikk av bussen, ble han bedt om å vise et politisk partikort. Han hadde selvfølgelig ikke et slikt kort. Politiske aktivister tok dokumentmappen hans. Så fikk en av dem øye på en kasse som var merket «Vakttårnet». Han blåste kraftig i fløyten sin og begynte å rope: «Vakttårnet! Vakttårnet!»

En representant for myndighetene fryktet uroligheter og skjøv Lamp og bagasjen hans inn i bussen igjen. Det hadde samlet seg en del mennesker ved bussen, og de begynte nå å kaste stein på den. Steinene traff døren, dekkene og vinduene. Sjåføren kjørte fort av gårde og stoppet ikke før Samfya, omkring ni mil borte. Neste morgen hadde situasjonen roet  seg, og Lamp gikk rolig om bord på båten for å besøke de små menighetene rundt sjøen.

Reisende tilsynsmenn anbefaler seg fortsatt som Guds tjenere «ved å utholde mye». (2. Kor. 6: 4) Fanwell Chisenga, som reiste i en krets langs elven Zambezi, sier: «Å tjene som kretstilsynsmann krever selvoppofrelse og helhjertet kjærlighet.» Å reise rundt til menighetene i dette området innebar lengre båtreiser i gamle utette kanoer på en elv der en sint flodhest kan dele en kano i to i ett jafs. Hva var det som hjalp Fanwell til å holde ut i kretstjenesten? Mens han smilende betrakter et fotografi av noen fra en menighet som fulgte ham ned til en elvebredd, sier han at én motivasjonsfaktor var brødrene og søstrene. Tankefullt spør han: «Hvor ellers i denne onde verden møter du slike glade ansikter?»

Nøytralitet

«Ingen som gjør hærtjeneste for Gud, floker seg inn i verdslige sysler for å tekkes den som han har gått i tjeneste hos,» skrev apostelen Paulus. (2. Tim. 2: 4, norsk katolsk oversettelse av Det nye testamente [1938]) Ettersom de kristne fullt ut skal stå til disposisjon for sin Leder, Jesus Kristus, må de avstå fra å samarbeide med verdens politiske og religiøse organisasjoner. Dette standpunktet har ofte utgjort en utfordring og har ført til mange vanskeligheter for de sanne kristne, som ønsker å bevare en nøytral stilling til verdens anliggender. — Joh. 15: 19.

 Under den annen verdenskrig ble mange utsatt for brutal behandling fordi de angivelig ikke hadde patriotisme, det vil si kjærlighet til fedrelandet. «Vi så eldre menn som hadde nektet å gjøre militærtjeneste, bli kastet på lasteplan som om de var maissekker,» forteller Benson Judge, som senere ble en nidkjær reisende tilsynsmann. «Vi hørte disse mennene si: ’Tidzafera za Mulungu’ (Vi skal dø for Guds sak).»

På den tiden, under krigen, var Mukosiku Sinaali ikke døpt ennå, men han husker godt at spørsmålet om nøytralitet ofte kom opp. «Alle måtte være med på å grave opp og samle røttene til mambongo-planten, som produserer et verdifullt lateksmateriale. Røttene ble skåret i strimler, banket flate og buntet sammen, og den gummierstatningen man så laget av dem, ble brukt ved framstilling av støvler til militært personell. Jehovas vitner ville ikke være med på å samle disse røttene, fordi arbeidet hadde tilknytning til krigsinnsatsen. Brødrene risikerte å bli straffet fordi de ikke ville samarbeide. De ble ’uønskede elementer’.»

Joseph Mulemwa var en av disse «uønskede». Opprinnelig var han fra Sør-Rhodesia, men i 1932 hadde han flyttet til Nord-Rhodesias vestprovins. Noen beskyldte ham for å oppfordre folk til å slutte å dyrke åkrene sine fordi ’Riket var nær’. En prest fra Mavumbo-misjonen som foraktet Joseph, sørget for at dette falske ryktet ble spredt. Joseph ble arrestert og ble lenket med håndjern til en mann som var mentalt forvirret. Noen håpet at mannen ville gå løs på Joseph. Men Joseph roet ned mannen. Etter at Joseph ble løslatt, fortsatte han å forkynne og å besøke menigheter. Han var trofast helt til han døde i midten av 1980-årene.

Styrket til å møte prøvelser

Nasjonalismen og den spente situasjonen i lokalsamfunnene førte til at de som av samvittighetsgrunner ikke kunne  ta del i politikk, ble trakassert. I kontrast til den spente atmosfæren som rådde, ble landsstevnet med temaet «Modige forkynnere» i 1963 et vitnesbyrd om freden og enheten blant Jehovas vitner. Det fem dager lange stevnet ble holdt i nærheten av Kitwe, og noen av de nesten 25 000 stevnedeltakerne hadde med seg telt og campingvogn. Programmet ble holdt på fire språk. Av særlig betydning var Milton Henschels tale om de kristnes forhold til staten. Frank Lewis forteller: «Vi husker at han sa at vi måtte hjelpe våre brødre til å få en god forståelse av spørsmålet om nøytralitet. Så glade vi var for den betimelige veiledningen vi fikk! De fleste av brødrene i Zambia bestod de alvorlige prøvene de senere ble utsatt for, og forble trofaste mot Jehova.»

Gjennom hele 1960-tallet ble Jehovas vitner utsatt for omfattende, voldsom forfølgelse, og fikk i mange tilfeller ødelagt sin eiendom og sine eiendeler. Mange av vitnenes hjem og deres Rikets saler ble rasert. Myndighetene reagerte rosverdig nok ved å fengsle mange av dem som tok del i trakasseringen. Da den nordlige delen av den britiske kolonien Rhodesia ble republikken Zambia, merket Jehovas vitner seg spesielt at den nye forfatningen la vekt på grunnleggende menneskerettigheter. Men de visste ikke da at det snart skulle oppstå en bølge av patriotisme som skulle gjøre tilværelsen svært vanskelig for dem.

Nasjonale symboler

I kolonitiden var barn av Jehovas vitner blitt straffet når de av religiøse grunner ikke hilste flagget, som den gangen var Storbritannias nasjonalflagg, Union Jack. De ble også straffet fordi de ikke ville synge nasjonalsangen. Etter at det var blitt protestert til myndighetene, antok utdanningsdepartementet et litt mer forsonlig syn og skrev: «Deres [gruppes] syn på flagghilsen er velkjent og blir respektert, og ingen barn skal  straffes på noen som helst måte fordi de ikke vil hilse flagget.» Den nye republikanske forfatningen gav næring til håpet om at grunnleggende rettigheter og friheter, deriblant tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, ville bli styrket. Men et nytt flagg og en ny nasjonalsang førte til at patriotismen fikk et oppsving. I skolene ble det gjeninnført daglige seremonier med flagghilsen og ivrig synging av nasjonalsangen. Noen unge Jehovas vitner fikk lov til å slippe å delta i disse seremoniene, men mange andre ble slått og ble utvist fra skolen.

Den nye skoleloven som ble vedtatt i 1966, gav grunnlag for håp. Den inneholdt en bestemmelse om at en forelder eller verge kunne anmode om at et barn ble fritatt fra gudstjenester og religiøse seremonier. Mange barn som var blitt utvist fra skolen, fikk da lov til å komme tilbake og fortsette på skolen. Men kort tid senere og under et visst hemmelighetskremmeri ble det gjort tilføyelser i loven der flagg og nasjonalsanger ble beskrevet som verdslige (ikke-religiøse) symboler som fremmer den nasjonale bevissthet. Til tross for de samtaler som brødrene hadde med ansvarlige myndighetspersoner, var det i slutten av 1966 mer enn 3000 barn som var blitt utvist fra skolen fordi de inntok en nøytral holdning.

Feliya får ikke gå på skolen

Tiden var inne til å få avgjort om utvisningene var lovlige. Det ble valgt en sak som skulle danne presedens for lignende saker. Feliya Kachasu hadde gått på Buyantanshi skole i kobberbeltet og hadde alltid møtt fram til undervisningen. Selv om hun var kjent som en mønsterelev, var hun blitt utvist. Frank Lewis forteller hvordan saken kom opp for en domstol: «Richmond Smith førte saken for oss, og det var ingen lett sak, siden det var staten som var motparten. Han hadde hørt Feliya forklare hvorfor hun ikke hilste flagget, og  dette hadde gjort så dypt inntrykk på ham at han ønsket å ta saken.»

Dailes Musonda, som selv var skolejente i Lusaka på den tiden, sier: «Da Feliyas sak kom opp for en domstol, hadde vi store forhåpninger om at den skulle få et gunstig utfall. Noen brødre fra Mufulira drog dit for å overvære rettssaken. Søsteren min og jeg ble invitert til å bli med. Jeg kan se for meg Feliya i rettssalen; hun hadde hvit hatt og lys kjole. Rettssaken varte i tre dager. Vi hadde fortsatt noen misjonærer i landet; bror Phillips og bror Fergusson kom og fulgte saken. Vi trodde at det ville hjelpe om de var til stede.»

Rettsformannen kom til denne konklusjonen: «Det er overhodet ingenting i denne saken som tyder på at Jehovas vitner ved sine handlinger har til hensikt å vise mangel på respekt for nasjonalsangen eller for landets flagg.» Han traff imidlertid den avgjørelsen at seremoniene var av verdslig (ikke-religiøs) art, og at bestemmelsene i skoleloven ikke gav grunnlag for å frita Feliya for å delta, uansett hva hennes samvittighet tilsa. Han mente at seremoniene var påkrevd av hensyn til den nasjonale sikkerhet. Men hvordan det skulle kunne tjene folkets interesser å kreve at en mindreårig fulgte en slik bestemmelse, ble det ikke gjort rede for. Så lenge Feliya holdt fast ved sine kristne trosoppfatninger, fikk hun ikke gå på skolen!

 Dailes forteller: «Vi var veldig skuffet. Men vi la alt i Jehovas hender.» I 1967, da presset ble stadig større, sluttet Dailes og søsteren hennes på skolen. I slutten av 1968 var nesten 6000 barn av Jehovas vitner blitt utvist.

Offentlige møter blir underlagt restriksjoner

Loven om offentlig ro og orden av 1966 krevde at alle offentlige møter skulle innledes med at man sang nasjonalsangen. Dette gjorde det vanskelig å holde stevner som offentligheten kunne inviteres til. Brødrene innrettet seg etter myndighetenes bestemmelser ved å holde sine større sammenkomster i private områder, ofte utenfor Rikets saler, som var omgitt av gjerder laget av strå. Mange ble nysgjerrige og ble interessert i å finne ut hva som foregikk, så tallet på tilstedeværende steg stadig, og i 1967 var det omkring 120 025 som overvar høytiden til minne om Kristi død.

«På den tiden var det ikke uvanlig at motstandere grep til vold,» forteller Lamp Chisenga. «I Samfya-området ble bror Mabo fra Katansha menighet overfalt og drept av en pøbelflokk. Det hendte at noen stormet inn og angrep brødrene mens de var på møte, og mange Rikets saler ble brent ned. Men myndighetene hadde hele tiden respekt for Jehovas vitner, og noen motstandere ble arrestert og straffet.»

Eget luftvåpen!

Motstanderne kom fortsatt med falske påstander om Jehovas vitner. De hevdet at vitnene var svært rike, og at de ville danne en ny regjering i landet. En dag kom partisekretæren i regjeringspartiet uanmeldt på besøk på avdelingskontoret i Kitwe. Det første brødrene merket til besøket, var alle politifolkene som stimlet sammen ved porten. Under det møtet som partisekretæren fikk med representanter for avdelingskontoret, ble han nokså opphisset. «Vi gav dere tillatelse til å bygge disse bygningene,» sa han og hevet stemmen.  «Hva bruker dere dem til? Skal de være regjeringskontorene deres?»

Noen myndighetspersoner trodde fortsatt på falske rykter. I Zambias nordvestprovins brukte politiet tåregass for å avbryte et områdestevne. Brødrene klarte å få telegrafert en beskjed om dette til avdelingskontoret. En gårdbruker som var bosatt i utlandet, eide et småfly, og han fløy flere representanter fra avdelingskontoret til Kabompo, slik at de kunne hjelpe til med å roe ned situasjonen og oppklare misforståelser. Dessverre førte ikke dette til at Jehovas vitner ble betraktet med mindre mistenksomhet av slike som nå fortalte at vitnene hadde eget luftvåpen!

På stevnestedet samlet brødrene omhyggelig sammen brukte tåregassgranater. Senere, da representanter for avdelingskontoret oppsøkte myndighetspersoner for å uttrykke sin bekymring, ble disse granatene framlagt som bevis for unødig bruk av stridsmidler. Hendelsen ble publisert vidt og bredt, og den fredelige måten Jehovas vitner hadde reagert på, ble lagt merke til.

Vi gjør rede for vårt standpunkt

Offensiven for å få forbudt Jehovas vitners virksomhet fortsatte med uforminsket styrke. Avdelingskontoret ønsket å få forklart regjeringen vårt nøytrale standpunkt. Det ble bestemt at Smart Phiri og Jonas Manjoni skulle legge fram saken for en del ministere. Under møtet sa en av ministerne rasende til brødrene: «Jeg skulle gjerne ha tatt dere med utenfor og gitt dere juling! Skjønner dere hva dere har gjort? Dere har tatt de beste borgerne våre, kremen av Zambias befolkning, og hvem har dere latt bli igjen til oss? Jo, morderne, ekteskapsbryterne og tyvene!»

Brødrene svarte raskt: «Men det er jo dette noen av dem var før! De var tyver, ekteskapsbrytere og mordere, men på  grunn av den kraft som Bibelen har, har nettopp disse menneskene gjort forandringer i sitt liv og er blitt de beste borgerne i Zambia. Det er derfor vi ber dere om å la oss få forkynne fritt.» — 1. Kor. 6: 9—11.

Utvisninger og delvis forbud

Som fortalt tidligere fikk misjonærer ordre om å forlate landet. «Vi kommer aldri til å glemme det som skjedde i januar 1968,» sier Frank Lewis. «En bror ringte for å fortelle oss at han nettopp hadde hatt besøk av en person som representerte immigrasjonsmyndighetene. Denne personen hadde gitt ham en skriftlig utvisningsordre, der han fikk beskjed om å avvikle sin forretningsvirksomhet i Zambia og komme seg ut av landet innen sju dager. Rett etterpå kom det lignende telefoner fra andre brødre. Til slutt ringte en av brødrene for å si at han hadde hørt snakk om at et stort kompleks i Kitwe nå stod for tur til å bli oppsøkt.» Hensikten med disse drastiske tiltakene var åpenbart å svekke enheten blant Jehovas vitner og å få dem til å miste sin iver og glød i tjenesten.

Året etter godkjente presidenten forskriftene for bevaring av offentlig ro og orden, og forkynnelsesarbeidet fra dør til dør var i strid med disse forskriftene. Stilt overfor dette som i praksis var et forbud, måtte brødrene omorganisere tjenesten og legge større vekt på uformell forkynnelse. Vår tjeneste for Riket ble kalt Vårt månedlige brev, og den delen som het «Vi presenterer det gode budskap», kom nå til å hete «Vår interne tjeneste». Dette hjalp oss til å unngå å tiltrekke oss oppmerksomhet fra myndighetspersoner som utøvde sensur. I april 1971 ble det rapportert et høydepunkt på 48 000 hjemmebibelstudier, noe som tydelig viste at tiltakene for å begrense virksomheten vår ikke hadde fått brødrene til å miste motet.

Clive Mountford, som nå bor i England, var sammen med mange misjonærer. Han forteller: «En av de måtene vi  forkynte på, var å la folk få sitte på med oss i bilen vår og så snakke med dem om sannheten. Vi hadde alltid blad liggende i bilen, og de var godt synlige for dem vi gav skyss.»

Det var ikke forbudt å ha samtaler om bibelske emner, men man måtte innhente den andre partens tillatelse på forhånd før man kunne oppsøke noen for å ha en slik samtale. Noen ganger kunne man rett og slett besøke noen i familien, arbeidskamerater, gamle skolekamerater eller andre bekjente. Under et slikt besøk kunne man taktfullt dreie samtalen inn på bibelske emner. Familiene var gjerne store og hadde som regel mange venner og bekjente, så det var mulig å kontakte ganske mange som ikke var Jehovas vitner.

I 1975 meldte avdelingskontoret: «Flere tusen forkynnere i vårt område har aldri forkynt fra hus til hus. Det er likevel blitt gjort nye disipler, og det er blitt avlagt et stort vitnesbyrd.» Ettersom forkynnelsen fra dør til dør var underlagt restriksjoner, benyttet brødrene andre metoder for å få forkynt. Et typisk eksempel er en bror som var protokollfører i et departement. Arbeidet hans gikk ut på å registrere folks navn og andre data. Han merket seg spesielt dem som hadde bibelske navn, og spurte dem om de kjente den bibelske personen som hadde det samme navnet. Slik fikk han mange anledninger til å forkynne. I et tilfelle da en kvinne og hennes datter oppsøkte departementet, la broren merke til at jentas navn var Eden. Da han spurte moren om hun visste hva «Eden» betydde, svarte hun nei. Broren forklarte det kort og fortalte at jorden i nær framtid skal bli slik som det opprinnelige paradiset i Eden. Kvinnen ble interessert og gav ham adressen sin. Mannen hennes ble også interessert, familien begynte å komme på møtene, og med tiden ble flere i denne familien døpt.

Også andre forkynnere benyttet seg av de mulighetene de hadde til å forkynne på arbeidsplassen. Royd, som var ansatt  i et gruveselskap, brukte lunsjpausen til å spørre arbeidskameratene om hva de mente om forskjellige skriftsteder. «Hvem tror du er ’klippen’ i Matteus 16: 18?» Eller: «Hvem er den ’snublesteinen’ som blir nevnt i Romerne 9: 32?» Ofte stimlet gruvearbeiderne sammen rundt ham for å høre ham forklare skriftsteder. Disse uformelle samtalene førte til at flere av Royds arbeidskamerater gjorde åndelige framskritt og innviet seg og ble døpt.

Den besluttsomme holdning som skolebarna våre inntok, førte også til at andre fikk anledning til å høre om sannheten. Da en gruppe barn nektet å være med på å synge fedrelandssanger, ble læreren deres sint og gav klassen beskjed om å gå utenfor og stå der. En fra denne gruppen forteller: «Læreren må ha trodd at vi ikke engang kunne våre egne religiøse sanger. Det virket som om han så dette som en anledning til å la oss bli utsatt for hån og spott. Han gav beskjed om at elevene skulle stille seg opp i grupper, en gruppe for hvert trossamfunn. Hver gruppe skulle synge én eller to av sine religiøse sanger. Da to av gruppene ikke klarte å huske noen slike sanger, vendte læreren seg til oss. Vi begynte med sangen ’Dette er Jehovas dag!’ Vi må ha sunget bra, for folk som bodde i nærheten, og som gikk forbi skolen, stoppet opp for å lytte. Etterpå tok vi ’Jehova er blitt konge!’ Alle, også læreren, gav oss applaus. Vi gikk tilbake til klasserommet. Mange av klassekameratene våre spurte hvor vi hadde lært slike flotte sanger, og noen ble med oss på møtene og ble senere aktive vitner selv.»

«De som leverer bøker»

I hele denne perioden viste brødrene seg å være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer». (Matt. 10: 16) På grunn av publikasjonene deres, som er lett gjenkjennelige, og fordi de gjorde iherdig bruk av hjelpemidler til  bibelstudium, fikk Jehovas vitner klengenavnet Abaponya Ifitabo, som betyr «De som leverer bøker». Trass i de anstrengelser som motstandere gjorde for å bringe brødrene til taushet, gikk forkynnelsesarbeidet framover med uforminsket styrke. I begynnelsen av 1980-årene hadde motstanden avtatt, selv om det fortsatt hendte at vitnene ble utsatt for voldelige angrep.

I løpet av de første 25 årene etter at Zambia ble en selvstendig stat, var det nesten 90 000 som ble døpt. Men tallet på aktive forkynnere økte bare med omkring 42 000. Hvorfor var det slik? Noen døde, og andre kan ha drevet bort. «Men menneskefrykt var også en faktor,» forteller Neldie, som tjente ved avdelingskontoret i den perioden. Mange forkynnere  ble uregelmessige eller uvirksomme. Og da Zambia ble en selvstendig stat, medførte dette forandringer. Nå var det behov for folk i lederstillinger som tidligere hadde vært forbeholdt utlendinger. Den endrede situasjonen bød på nye muligheter når det gjaldt bolig, arbeid og utdannelse, og mange familier ble mer opptatt av det materielle jaget enn av de åndelige verdier.

Forkynnelsesarbeidet hadde likevel framgang. Som den vise kong Salomo skrev: «Så din sæd om morgenen, og la ikke din hånd hvile før kvelden; for du vet ikke hvor dette vil lykkes, enten her eller der, eller om begge deler vil være like gode.» (Fork. 11: 6) Brødrene gikk inn for å så slike sannhetens såkorn som kunne blomstre når forholdene ble gunstigere. Stadig økning blant forkynnerne og økt etterspørsel etter litteratur førte til at det i 1976 ble nødvendig å kjøpe en ny lastebil for å få brakt litteraturen ut til menighetene. I 1982 begynte man å bygge et nytt trykkeri noen kilometer fra Betel. Slike praktiske tiltak kom til å legge grunnlaget for framtidig vekst.

Det er få land i Sentral-Afrika hvor forholdene i samme grad som i dagens Zambia har vært preget av fred og av frihet fra væpnede konflikter. Nå som forholdene er svært gunstige med tanke på å ’forkynne et godt budskap om gode ting’, er minnene om tidligere tiders «trengsler» noe som får trofaste brødre og søstre til å holde seg travelt opptatt i arbeidet med å ’samle frukt til evig liv’. — Rom. 10: 15; 2. Kor. 6: 4; Joh. 4: 36.

Utvidelser ved avdelingskontoret

I 1930-årene førte Llewelyn Phillips og medarbeiderne hans tilsyn med arbeidet fra en leid bygning som hadde to rom, og som lå i Lusaka. Få kunne den gang ha forestilt seg den over 1000 mål store eiendommen der Betel ligger nå, og  der mer enn 250 tjener og bor. Disse brødrene og søstrene er med på å dekke det åndelige behovet til over 125 000 forkynnere og pionerer. Vi skal kort se på hva som har ført til en slik vekst.

Som tidligere nevnt gikk myndighetene i 1936 med på at det kunne bli opprettet et litteraturdepot i Lusaka. Økningen gjorde det snart nødvendig å flytte til en større bygning. Man fikk leid en villa i nærheten av politistasjonen i sentrum. «Den hadde to soverom,» forteller Jonas Manjoni. «Tjenesteavdelingen holdt til i spisestuen, og ekspedisjonsavdelingen holdt til på en veranda.» I 1951 tok Jonas to ukers ferie fra sin verdslige jobb for å tjene på Betel, og senere begynte han fast der. «Betel var godt organisert, og det var en glad stemning der,» forteller han. «Jeg var i ekspedisjonsavdelingen sammen med bror Phillips. Jeg tok hånd om abonnementer og satte frimerker på sammenrullede blad. Det var en god følelse å vite at vi tjente brødrene.» Llewelyn Phillips fikk senere assistanse av Harry Arnott, og de arbeidet sammen med innfødte brødre, deriblant Job Sichela, Andrew John Mulabaka, John Mutale, Potipher Kachepa og Morton Chisulo.

Det området som nå heter Zambia, hadde en blomstrende gruveindustri og en raskt ekspanderende infrastruktur. Gruveområdet tiltrakk seg mennesker fra mange steder, så i økende grad rettet man nå oppmerksomheten mot kobberbeltet framfor mot Lusaka. Ian Fergusson anbefalte at man kjøpte en eiendom i en gruveby, og i 1954 flyttet avdelingskontoret til King George Avenue i Luanshya. Det gikk ikke lang tid før denne eiendommen ble for liten til at man der kunne ta hånd om den raske økningen i mesteparten av Øst-Afrika. Da Nathan Knorr fra hovedkontoret kom på besøk for å overvære områdestevnet «Våkne Guds tjenere» i 1959, så han på aktuelle tomter til et nytt avdelingskontor og gav tillatelse til å sette i gang med bygging. Geoffrey Wheeler  forteller: «Frank Lewis, Eugene Kinaschuk og jeg drog sammen med en arkitekt til den nye tomten i Kitwe for å merke opp nøyaktig hvor det nye Betel skulle ligge.» Den 3. februar 1962 ble et nytt avdelingskontor med et Betel-hjem, et lite trykkeri og en Rikets sal innviet til Jehova. I siste del av innvielsesprogrammet henledet Harry Arnott, som var avdelingstjener på den tiden, oppmerksomheten på det langt viktigere åndelige byggverket som består av byggesteinene tro, håp og kjærlighet, og som den enkelte må arbeide flittig for å bygge opp og holde ved like.

Disse bygningene ble snart for små, for i løpet av de neste ti årene økte tallet på forkynnere fra 30 129 til nesten 57 000. «Bror Knorr oppfordret oss til å utvide trykkerivirksomheten,» forteller Ian Fergusson. «Jeg besøkte avdelingskontoret i Elandsfontein i Sør-Afrika for å rådføre meg med brødrene der. Snart ble det sendt en trykkpresse med fly derfra til Kitwe.»

I Kitwe trykte vi foruten bøker, brosjyrer og blad den månedlige utgaven av Vår tjeneste for Riket til bruk i Kenya og andre østafrikanske områder. Trykkeriet ble for lite nesten med en gang, og det ble nødvendig å flytte det. Da byrådet hadde innvendinger mot å la oss få bruke en ledig tomt, var det en bror som tilbød oss en tomt. Bygningen ble fullført i 1984. I tre årtier tjente Kitwe som det åndelige senter for forkynnelsesarbeidet i Zambia.

I de vanskelige årene etter at misjonærene var blitt utvist, økte tallet på medarbeidere ved avdelingskontoret så mye at 14 medlemmer av Betel-familien måtte bo utenfor Betel hos sin familie. Det var nødvendig å gjøre forandringer for å kunne føre godt tilsyn med arbeidet framover. Etter hvert ble det kjøpt to hus og leid ett, noe som gjorde det mulig å utvide Betel-familien. Det var tydelig at det var behov for nye bygninger. Gledelig nok skulle forholdene snart endre seg  mye til det bedre. I 1986 fikk ansvarlige brødre i oppdrag å se etter en tomt til et nytt avdelingskontor. Man fikk mulighet til å skaffe seg et gårdsbruk med over 1000 mål jord som lå omkring 15 kilometer vest for hovedstaden. Det viste seg å være et klokt valg, ettersom området har store grunnvannsreservoarer. Dayrell Sharp sa: «Jeg tror at Jehova ledet oss til dette fine stedet.»

Innvielse og vekst

Lørdag den 24. april 1993 var hundrevis av brødre og søstre som hadde tjent Jehova i mange år, samlet til innvielsen av de nye bygningene. Foruten 4000 fra Zambia var det 160 gjester fra andre land, og blant gjestene var noen av de misjonærene som hadde måttet reise fra Zambia omkring 20 år tidligere. Theodore Jaracz, et av de to medlemmene av det styrende råd som var til stede, talte over temaet «Vi anbefaler oss som Guds tjenere». Han minnet dem som hadde tjent trofast i mange år, om at hvis de ikke hadde holdt ut, ville det ikke ha vært nødvendig å bygge. Han viste til Paulus’ ord til korinterne og understreket at en sann tjener for Gud framelsker åndens frukt, som setter ham i stand til å utholde vanskeligheter, prøvelser og trengsler. «Dere har anbefalt dere som Guds tjenere,» sa han. «Vi har måttet bygge dette nye avdelingskontoret fordi arbeidet har hatt stor framgang.»

I 2004 ble det oppført en fireetasjers boligbygning med 32 rom. Et lokale på nesten 1000 kvadratmeter der det tidligere var trykkeri, er blitt renovert og gjort om til 47 kontorer til oversettelsesavdelingen og til arkiv, konferanserom og bibliotek.

Til tross for økonomiske problemer og andre vanskeligheter er Jehovas vitner i Zambia blitt beriket i sin tjeneste for Gud, og de betrakter det som et privilegium å dele sine åndelige rikdommer med andre. — 2. Kor. 6: 10.

 Vi anbefaler sannheten til alle

I det zambiske samfunn spiller familien en viktig rolle, og dette har gjort det mulig for mange å vokse opp i sannheten. I vestprovinsen har man et ordtak som lyder slik: «En ku synes ikke at den har tunge horn.» Med andre ord: Det å dra omsorg for familien bør ikke bli betraktet som en byrde. Kristne foreldre er klar over det ansvar de har overfor Gud, og går inn for å påvirke sine barn i positiv retning ved å anbefale den kristne tjeneste i ord og gjerning. Mange nidkjære forkynnere i vår tid er etterkommere av slike lojale tjenere for Jehova. — Sal. 128: 1—4.

 Jehovas vitner i Zambia gleder seg over det som er blitt oppnådd ved hjelp av Jehovas tålmodighet og støtte. (2. Pet. 3: 14, 15) De første årene det ble forkynt i dette landet, var en tid med usikkerhet, men vitnenes tro, som var basert på Bibelens sannferdige ord, hjalp dem gjennom denne vanskelige perioden. En aktiv «kjærlighet fri for hykleri» er fortsatt et sterkt bånd mellom mennesker som kommer fra forskjellige stammer, og kjærlighetens bånd har hele tiden ført til åndelig vekst. Ved å bruke «rettferdighetens våpen» til å forsvare seg med og ved å vise vennlighet og godhet har vitnene medvirket til at mange, også myndighetspersoner, er blitt mer velvillig innstilt, og de har ofte skaffet seg et «godt rykte». Landet har nå mer enn 2100 menigheter, og menighetene  blir solid bygd opp «ved kunnskap» etter hvert som dyktige brødre som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, blir sendt ut for å føre nødvendig tilsyn med dem. Framtiden kan komme til å innebære større trengsler for Jehovas vitner enn dem de har vært igjennom tidligere, men de vet at de alltid vil kunne være glade på grunn av det fellesskapet de har. — 2. Kor. 6: 4—10.

I tjenesteåret 1940 var det omkring 5000 som fulgte Jesu befaling om å minnes hans død. Dette var cirka én av 200 innbyggere. I den senere tid har det hvert år vært over en halv million — i 2005 var det 569 891 — det vil si omtrent hver 20. innbygger i Zambia, som har æret Jehova den spesielle kvelden. (Luk. 22: 19) Hvorfor er det så mange som kommer sammen med Jehovas folk? Det er Jehova som har æren for dette; det er han som står bak den åndelige veksten. — 1. Kor. 3: 7.

Men Jehovas vitner i Zambia har også gjort sin del. «Vi synes ikke det er pinlig å snakke om det gode budskap; for oss er det et privilegium,» sier et medlem av utvalget ved avdelingskontoret. For iakttakere er det tydelig at Jehovas vitner setter sin tjeneste høyt og er målbevisste. Det er ikke rart at hver 90. innbygger er forkynner! Men arbeidet er ikke slutt ennå.

«Jehovas navn er et sterkt tårn. Dit inn løper den rettferdige og blir beskyttet.» (Ordsp. 18: 10) Det er nå viktigere enn noen gang at rettsindige mennesker ikke nøler med å stille seg på Jehovas side. De nesten 200 000 bibelstudiene som blir ledet hver måned i Zambia for tiden, kommer til å bidra til at det også framover vil være mange som innvier seg til Jehova og blir nidkjære tjenere for ham. De mer enn 125 000 aktive vitnene i Zambia har all grunn til å anbefale denne kursen.

 [Ramme på side 168]

En oversikt over Zambia

Geografi: Zambia er en innlandsstat med et småkupert landskap. Mesteparten av landet, som er dekket av tresavanne og løvfellende tørkeskog, ligger på et platå omkring 1200 meter over havets overflate. Elven Zambezi utgjør en vesentlig del av landets grense mot sør.

Befolkning: De fleste zambiere er lesekyndige og bekjenner seg som kristne. På landsbygda bor folk i bygninger med gress på taket og dyrker matvekster i nærheten.

Språk: Det offisielle språket er engelsk, men i tillegg blir det snakket mer enn 70 afrikanske språk.

Næringsliv: Kobberindustrien er blant hovednæringene. Jordbruksproduktene omfatter mais, durra, ris og peanøtter.

Kosthold: Mais er vanlig. En av de mest populære rettene er nshima, en tykk grøt av maismel.

Klima: På grunn av landets høye beliggenhet er klimaet kjøligere enn man skulle forvente i et land i den sørlige delen av Sentral-Afrika. En del av året er det tørke.

 [Ramme/bilde på sidene 173 til 175]

Dømt til 17 måneders fengsel og 24 slag

Kosamu Mwanza

Født: 1886

Døpt: 1918

Bakgrunn: Utholdt forfølgelse og problemer med falske brødre. Tjente trofast som pioner og eldste til han i 1989 fullførte sitt jordiske livsløp.

Jeg lot meg innrullere i hæren og gjorde tjeneste som sanitetssoldat i det nord-rhodesiske regiment i begynnelsen av første verdenskrig. I desember 1917, mens jeg hadde permisjon, traff jeg to menn som var fra det området man senere har kalt Zimbabwe, og som hadde sluttet seg til bibelstudentene. De gav meg seks bind av Studier i Skriften. I tre dager var jeg helt oppslukt av budskapet i disse bøkene. Jeg drog ikke tilbake til krigen.

Det var vanskelig å ha brevkontakt med bibelstudentenes organisasjon, og jeg og de brødrene som var sammen med meg, arbeidet uten ledelse. Vi drog fra landsby til landsby, samlet folk rundt oss, holdt en preken og besvarte spørsmål som tilhørerne stilte. Etter hvert valgte vi oss et sentralt møtested som vi kalte Galilea, og som lå i den nordlige delen av landet. Vi inviterte interesserte til å komme dit og lytte til redegjørelser fra Bibelen. Jeg ble utpekt til å føre tilsyn. Dessverre viste det seg at det var mange falske brødre som skapte forvirring rundt omkring.

 Vi forkynte iherdig, og det irriterte de katolske og protestantiske misjonærene i området. Vi fortsatte å holde store møter; jeg husker at vi i januar 1919 var omkring 600 som kom sammen på et sted i det kuperte landskapet i nærheten av Isoka. Politifolk og soldater var usikker på hva som var hensikten med møtet, så de kom og arresterte mange av oss og ødela biblene og bøkene våre. Noen ble satt i fengsel i nærheten av Kasama, andre i Mbala og atter andre så langt sør som i byen Livingstone. Noen ble dømt til tre års fengsel. Jeg ble dømt til 17 måneders fengsel og til 24 slag på baken.

Da jeg ble løslatt, drog jeg hjem til den landsbyen jeg kom fra, og begynte å forkynne igjen. Senere ble jeg igjen arrestert og fengslet etter å ha blitt slått. Motstanden fortsatte. Landsbyhøvdingen bestemte at brødrene skulle forvises fra landsbyen. Vi flyttet alle til en annen landsby, der høvdingen tok godt imot oss. Vi slo oss ned der, og med hans tillatelse bygde vi vår egen landsby, som vi kalte Nasaret. Vi fikk lov til å bli der under forutsetning av at virksomheten vår ikke forstyrret den alminnelige ro og orden. Høvdingen var godt fornøyd med den måten vi oppførte oss på.

Mot slutten av 1924 drog jeg igjen nordover til Isoka, der en vennlig politimester hjalp meg til bedre å forstå engelsk. På den tiden var det noen som utnevnte seg selv til religiøse lærere, og som fordreide tingene og førte mange på avveier. Men vi fortsatte å komme sammen i private hjem, i all forsiktighet. Flere år senere ble jeg invitert til Lusaka for å møte Llewelyn Phillips, som gav meg i oppdrag å besøke menigheter langs grensen mellom Nord-Rhodesia (Zambia) og Tanganyika (fastlandsdelen av det senere Tanzania). Jeg drog så langt som til Mbeya i Tanganyika og styrket brødrene. Etter hver runde drog jeg hjem til den menigheten som jeg tilhørte. Slik holdt jeg på fram til 1940-årene, da det ble utnevnt kretstilsynsmenn.

 [Ramme/bilder på sidene 184 til 186]

Hjelp til naboområdene i nord

I 1948 førte det nyopprettede avdelingskontoret i Nord-Rhodesia (nå Zambia) tilsyn med forkynnelsesarbeidet i det meste av det området som ble kalt Britisk Øst-Afrika. På den tiden var det få forkynnere i høylandsområdet nord for Nord-Rhodesia, og myndighetene lot som regel ikke utenlandske misjonærer få innreisetillatelse, så hvem skulle hjelpe ydmyke mennesker der til å bli kjent med sannheten?

Da Happy Chisenga tilbød seg å tjene som alminnelig pioner i Nord-Rhodesias sentralprovins, ble han overrasket over å motta en innbydelse til å tjene i et isolert distrikt i nærheten av Njombe i Tanganyika (fastlandsdelen av det nåværende Tanzania). «Da min kone og jeg så ordet ’isolert’, trodde vi at vi skulle arbeide sammen med andre forkynnere på et avsidesliggende sted. Men det gikk snart opp for oss at vi kom til å bli de første som forkynte der. Vi viste folk navnet Jehova og slike uttrykk som «Harmageddon» i deres egen bibel, og dette var noe de merket seg. Snart kalte de min kone Harmageddon og meg Jehova. Da vi senere ble sendt til Arusha, hadde vi fått opprettet en gruppe med stabile forkynnere.»

I 1957 fikk William Lamp Chisenga i oppdrag å tjene som spesialpioner i fjellene rundt byen Mbeya i Tanganyika. Han forteller: «Da min kone, Mary, og to av barna våre kom dit i november, tilbrakte vi hele natten  på busstasjonen fordi det var fullt på hotellene. Natten var kjølig og regnfull, men vi hadde tillit til at Jehova ville lede det hele. Om morgenen lot jeg familien være igjen på stasjonen og drog ut for å finne et sted hvor vi kunne bo. Jeg var ikke helt sikker på hvor jeg gikk, men jeg tok med meg noen eksemplarer av Vakttårnet. Jeg hadde fått levert en del blad da jeg kom til postkontoret, der jeg traff en mann som het Johnson. ’Hvor kommer du fra, og hvor skal du?’ spurte han. Jeg fortalte at jeg var kommet for å forkynne det gode budskap. Da han hørte at jeg var et av Jehovas vitner, fortalte han at han opprinnelig var fra Lundazi i østprovinsen i det området som nå heter Zambia, og at han var et døpt vitne for Jehova, men var blitt uvirksom. Vi avtalte at familien min og eiendelene våre kunne bli flyttet hjem til ham. Med tiden gjenvant Johnson og hans kone sin åndelige helse og hjalp oss med å lære swahili. Senere drog han tilbake til Zambia og ble en aktiv forkynner av det gode budskap. Denne opplevelsen lærte meg at man aldri skal undervurdere Jehovas evne til å hjelpe oss og heller aldri skal undervurdere mulighetene til selv å hjelpe andre.»

Også Bernard Musinga var i heltidstjenesten, og det medførte at han og hans kone, Pauline, og barna deres etter hvert kom til å bo en rekke forskjellige steder, deriblant i Uganda, Kenya og Etiopia. Bernard forteller om et besøk på Seychellene: «I 1976 fikk jeg i oppdrag å besøke en gruppe på den vakre øya Praslin. Folk der var sterkt troende katolikker, og det hadde oppstått noen misforståelser; for eksempel hadde den lille sønnen til en ny forkynner nektet å bruke plusstegnet i matematikktimene og sagt: ’Det er et kors, og jeg tror ikke på korset.’ Dette hadde fått religiøse ledere til å framsette den urimelige påstand at Jehovas vitner ikke ville la barna sine få lære matematikk. I et møte med utdanningsministeren gjorde vi respektfullt rede for våre trosoppfatninger og fikk oppklart denne misforståelsen. Og fordi vi fikk et godt forhold til ministeren, ble det mulig for misjonærer å få innreisetillatelse.»

[Bilde]

Happy Mwaba Chisenga

[Bilde]

William Lamp Chisenga

[Bilde]

Bernard og Pauline Musinga

 [Ramme/bilde på sidene 191 og 192]

«Du ødelegger dine egne framtidsmuligheter!»

Mukosiku Sinaali

Født: 1928

Døpt: 1951

Bakgrunn: Har gjennomgått Gilead-skolen og har vært oversetter. Tjener for tiden som eldste.

Den dagen jeg ble døpt, snakket misjonæren Harry Arnott med meg. Det var behov for brødre som kunne oversette til silozi. «Kan du hjelpe til?» spurte han. Jeg fikk snart et brev der jeg fikk i oppdrag å være med på å oversette, og et eksemplar av bladet Vakttårnet. Jeg begynte ivrig å oversette samme kveld. Oversettelsesarbeidet var vanskelig, og jeg brukte mange timer på å skrive ned oversettelsen med en gammel fyllepenn. Det fantes ingen silozi ordbok. Jeg arbeidet på postkontoret om dagen og oversatte om kvelden. Noen ganger fikk jeg et purrebrev fra avdelingskontoret der det stod: «Vennligst send oversettelsen straks.» Jeg tenkte ofte: Hvorfor begynner jeg ikke i heltidstjenesten? Omsider sluttet jeg på postkontoret. Selv om myndighetene hadde tillit til meg, vakte oppsigelsen mistenksomhet. Hadde jeg begått underslag? Postkontoret sendte to europeiske inspektører som skulle undersøke saken. Deres grundige inspeksjon avdekket ingen problemer. De kunne ikke skjønne hvorfor jeg hadde sagt opp. Arbeidsgiverne mine tilbød meg en bedre stilling for å få meg til å bli, og da jeg sa nei takk til det tilbudet, sa de: «Du ødelegger dine egne framtidsmuligheter!»

Det var ikke sant. I 1960 ble jeg innbudt til å tjene på Betel. Kort tid senere ble jeg innbudt til å gjennomgå Gilead-skolen. Jeg var nervøs. Da jeg drog med fly til Paris, videre til Amsterdam og så til New York, var det første gang jeg reiste med fly, og jeg husker at jeg tenkte: Er det slik de salvede føler det når de skal til himmelen? Den kjærlige mottagelsen jeg fikk på hovedkontoret, var overveldende — brødrene var så ydmyke og hadde overhodet ingen fordommer. Jeg fikk i oppdrag å tjene i Zambia igjen, og der fortsatte jeg å hjelpe til med å oversette.

 [Ramme på side 194]

Raskere enn ørner

Katuku Nkobongo er funksjonshemmet; han kan ikke gå. En søndag mens kretstilsynsmannen besøkte menigheten, ble det plutselig meldt at opprørsstyrker var på vei mot den landsbyen der vi bodde. Alle flyktet. En av de siste som drog, var kretstilsynsmannen, Mianga Mabosho. Da han satte seg på sykkelen for å komme seg i sikkerhet, hørte han en som ropte fra en hytte i nærheten: «Bror, har du tenkt å la meg bli igjen her?» Det var Katuku. Kretstilsynsmannen hjalp ham raskt opp på sykkelen og ut av landsbyen.

De drog sørover, og terrenget var vanskelig. Katuku måtte krabbe oppover de steile høydedragene. Kretstilsynsmannen forteller: «Jeg gikk oppover på mine to ben, men han var oppe på bakketoppene før meg! Jeg sa: ’Denne mannen er lam, men det er som om han har vinger!’ Da vi til slutt kom fram til et tryggere sted og fikk et måltid, spurte jeg broren om han ville be en bønn. Jeg fikk tårer i øynene da jeg hørte de hjertevarmende ordene hans. I bønnen siterte han fra Jesaja, kapittel 40, og sa: ’Det er sant som du sier, Jehova. Gutter blir både trette og utmattet, og selv unge menn kommer visselig til å snuble, men de som håper på deg, skal få ny kraft. De skal stige opp med vinger som ørner. De skal løpe og ikke bli utmattet; de skal gå og ikke bli trette.’ Han la til: ’Takk Jehova, fordi du satte meg i stand til å bevege meg raskere enn himlenes ørner.’»

 [Ramme/bilde på sidene 204 og 205]

Kakishorts og brune tøysko

Philemon Kasipoh

Født: 1948

Døpt: 1966

Bakgrunn: Tjener som reisende tilsynsmann og som lærer og koordinator ved tjenesteopplæringsskolen i Zambia.

Min bestefar lærte meg opp i forkynnelsen. Han tok meg ofte med til skolekameratene mine og fikk meg til å forkynne for dem. Bestefar pleide å lede et regelmessig familiestudium, og ingen fikk lov til å sitte og døse! Jeg så alltid fram til familiestudiet.

Jeg ble døpt i en elv i nærheten av der vi bodde. En måned senere holdt jeg min første tale i menigheten. Jeg husker at jeg hadde på meg nye kakishorts og brune tøysko den dagen. Dessverre hadde jeg knyttet skolissene så stramt at det føltes ubehagelig. Menighetstjeneren la merke til dette. Han kom vennlig fram til podiet og løsnet skolissene, og imens stod jeg bare stille uten å si noe. Men ellers gikk det bra med talen, og jeg lærte noe av denne vennlige handlingen. Jeg kan se at Jehova har gitt meg mye opplæring.

Med egne øyne har jeg sett ordene i Jesaja 60: 22 gå i oppfyllelse. Økningen i tallet på menigheter gjør at det er behov for flere eldste og menighetstjenere som er godt utrustet til å ta på seg ansvarsoppgaver. Tjenesteopplæringsskolen dekker dette behovet. Det er en stor glede å få undervise disse unge mennene. Jeg har lært at når man får en oppgave av Jehova, så kan man regne med at han også gir en sin hellige ånd.

 [Ramme/bilder på sidene 207 til 209]

«Å, dette er da ingenting»

Edward og Linda Finch

Født: 1951

Døpt: Henholdsvis 1969 og 1966

Bakgrunn: Har gjennomgått Gilead-skolen (den 69. klassen). Edward tjener som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i Zambia.

I forbindelse med noen områdestevner kjørte vi gjennom den nordlige delen av landet. Der er det få veier; som regel er det bare stier. Flere kilometer utenfor en landsby så vi noen komme gående mot oss. En av dem var en eldre, krumbøyd mann som støttet seg til en spaserstokk. Hengende over ryggen hadde han støvlene sine, som var bundet sammen, og en liten veske med noen eiendeler. Da vi kom nærmere, så vi at han og de andre hadde på seg stevnemerker. Vi stanset for å høre hvor de kom fra. Den eldre broren rettet seg litt opp og sa: «Dere har allerede glemt det. Vi var sammen på områdestevnet i Chansa. Nå er vi snart hjemme.»

«Når drog dere fra stevnet?» spurte vi.

«Søndag, da programmet var slutt.»

«Men nå er det onsdag ettermiddag. Har dere gått i tre dager?»

«Ja, og natt til i dag hørte vi løver.»

 «Dere skal alle sammen ha ros for den fine innstillingen dere har, og for de ofre dere bringer for å komme på stevnene.»

Den eldre broren bare plukket opp tingene sine og begynte å gå videre. «Å, dette er da ingenting,» sa han. «Dere må hilse avdelingskontoret og takke for det nye stevnestedet. I fjor måtte vi gå i fem dager, men i år har vi jo bare gått i tre dager.»

De fleste husker 1992 som et tørkeår i Zambia. Vi var på et områdestevne ved breddene av elven Zambezi, omkring 200 kilometer nord for Victoria-fallene. Om kvelden var vi rundt hos noen familier, og hos de fleste var det slik at alle familiemedlemmene klynget seg sammen rundt et bål foran den lille hytten de bodde i. En gruppe på omkring 20 sang Rikets sanger. Vi hørte at de hadde gått i åtte dager for å komme på områdestevnet. De syntes ikke de hadde gjort noe spesielt. De tok seg fram ved hjelp av lastedyr, som bar de små barna deres, mat, kokeutstyr og andre nødvendige ting, og de sov der hvor de var når mørket falt på.

Dagen etter ble det opplyst at mange var berørt av tørken, og at det ble gitt hjelp til dem som trengte det. Den kvelden ble vi oppsøkt av tre brødre, som kom til vår hytte. Ingen av dem hadde sko på bena, og de hadde gamle klær. Vi regnet med at de ville fortelle oss hvordan de var blitt berørt av tørken. I stedet begynte de med å si at de syntes det var så leit å høre at noen av brødrene led nød. Fra jakkelommen drog en av dem fram en konvolutt full av penger og sa: «Vær  så snill og ikke la dem sulte. Se her — kjøp noe mat til dem.» Vi ble så rørt at vi ikke klarte å få sagt takk, og før vi fikk summet oss, var de forsvunnet. De hadde ikke planlagt å gi dette bidraget da de kom på stevnet, og det var et stort offer for dem. Det er opplevelser som disse som gjør at vi blir stadig mer glad i brødrene.

[Bilder]

Trass i vanskeligheter reiser mange langt for å komme på kretsstevner og områdestevner

Over: Det blir laget kveldsmat på stevnestedet

Til venstre: Det blir bakt rundstykker i det fri

 [Ramme/bilde på sidene 211 til 213]

Fast bestemt på å komme sammen

Aaron Mapulanga

Født: 1938

Døpt: 1955

Bakgrunn: Har tidligere tjent på Betel som oversetter og som medlem av utvalget ved avdelingskontoret. Er nå familiefar og tjener som eldste.

I 1974 skulle vi ha områdestevne på et sted som lå ti kilometer øst for Kasama. Selv om høvdingen på stedet hadde gitt tillatelse til at stevnet kunne bli holdt, forlangte politiet at vi fjernet oss og drog hver til vårt. Snart kom politisjefen, en svær mann, med omkring hundre halvmilitære politifolk, som omringet leiren vår. Vi fortsatte programmet, men i en stråhytte som fungerte som kontor, foregikk det samtidig en livlig diskusjon om tillatelser og om hvorvidt nasjonalsangen skulle spilles.

Da jeg skulle holde den talen som slo an tonen for stevnet, gikk politisjefen etter meg opp på plattformen for å forsøke å hindre meg i å holde talen. Stevnedeltakerne lurte på hva som nå kom til å skje. Et øyeblikk stod han måpende og så på de 12 000 stevnedeltakerne, og så stormet han ned. Etter talen så jeg at han ventet på meg bak plattformen og var veldig irritert. Han gav mennene sine ordre om å få forsamlingen til å spre seg, men det oppstod en diskusjon blant de  eldste offiserene, og de kjørte av gårde. Kort tid senere kom de tilbake, og da hadde de med seg en stor bok. Politisjefen la den på bordet foran meg og bad meg om å lese et avsnitt som det var satt et merke ved. Jeg leste avsnittet i stillhet.

«Jeg er enig i det som står her,» sa jeg. «Boken sier: ’Politisjefen har myndighet til å oppløse enhver forsamling hvis den er en trussel mot freden.’» Med blikket festet på hans belte og skytevåpen fortsatte jeg: «Den eneste trusselen vi har her, er Deres nærvær og Deres menn, som er bevæpnet. Vi for vår del har bare bibler.»

Han vendte seg straks til etterretningssjefen og sa: «Var det ikke det jeg sa? La oss dra!» De tok meg med på politistasjonen.

Da vi kom inn på kontoret hans, grep han telefonen og begynte å snakke med en polititjenestemann. Fram til da hadde samtalen mellom oss foregått på engelsk. Nå snakket han silozi. Han visste ikke at det var morsmålet mitt! De snakket om meg. Jeg bare satt rolig og lot meg ikke merke med at jeg skjønte det som ble sagt. Da han la på røret, sa han: «Hør her!»

Jeg svarte på silozi: «Eni sha na teeleza!», som betyr: «Javel, jeg hører!» Synlig overrasket satt han bare og så på meg en lang stund. Så reiste han seg, gikk bort til et stort kjøleskap som stod i et hjørne, og tok fram en kald drikk, som han gav meg. Stemningen ble mer avslappet.

Senere kom det også en bror som var en respektert forretningsmann i området. Vi kom med praktiske forslag som gjorde at noen av politisjefens bekymringer forsvant, og den spente situasjonen opphørte. Med Jehovas støtte ble det lettere å arrangere områdestevner.

 [Ramme/bilde på side 221]

Tynn som en strek

Michael Mukanu

Født: 1928

Døpt: 1954

Bakgrunn: Har tjent som reisende tilsynsmann og tjener nå på Betel i Zambia.

Kretsen min strakte seg forbi en steil klippeskråning og ned i en dal. Jeg var ofte plaget av tsetsefluer. For å unngå insektene og også heten midt på dagen stod jeg opp klokken ett om natten og drog av gårde. Jeg klatret oppover åser og fjell for å komme fram til den neste menigheten. Siden jeg måtte gå så mye, tok jeg bare noen ganske få ting med meg. Jeg hadde lite mat å spise, så jeg var tynn som en strek. Brødrene tenkte på å skrive til avdelingskontoret og be om at jeg fikk reise i en annen krets, for de mente at jeg før eller senere kom til å dø. Da de fortalte meg dette, sa jeg: «Det er et vennlig forslag, men dere må huske at det er Jehova som har gitt meg dette oppdraget, og han kan gi meg et annet. Det kan godt hende at jeg kommer til å dø, men jeg er jo ikke den første som er blitt gravlagt her. Bare la meg få fortsette. Om jeg skulle dø, så bare sørg for at avdelingskontoret får beskjed.»

Tre uker senere fikk jeg i oppdrag å tjene et annet sted. Det er nok så at det kan være en utfordring å tjene Jehova, men en må fortsette i tjenesten. Jehova er den lykkelige Gud; hvis hans tjenere ikke er lykkelige, kan han gjøre noe, slik at de bevarer gleden i tjenesten for ham.

 [Ramme/bilde på sidene 223 og 224]

Vi støtter ikke overtroiske oppfatninger

Harkins Mukinga

Født: 1954

Døpt: 1970

Bakgrunn: Han og hans kone har tidligere vært i reisetjenesten og tjener nå på Betel i Zambia.

Mens min kone, Idah, og jeg var i reisetjenesten, hadde vi med oss sønnen vår. En gang da han var to år gammel, kom vi til en menighet, og brødrene ønsket oss hjertelig velkommen. Torsdag morgen begynte sønnen vår å gråte, og gråten bare fortsatte. Omkring klokken åtte overlot jeg ham i Idahs kjærlige varetekt og drog på frammøtet. En time senere, mens jeg ledet et bibelstudium, fikk jeg beskjed om at sønnen vår var død. For oss ble situasjonen enda verre da vi fikk høre at flere av brødrene mente at noen hadde forhekset ham. Vi forsøkte å hjelpe dem til å overvinne frykten for hekseri og trolldom, som var svært utbredt, men dette ryktet om sønnen vår spredte seg i hele distriktet, som ild i tørt gress. Jeg forklarte at Satan er mektig, men at han ikke har makt over Jehova og hans lojale tjenere. «Tid og uforutsett hendelse» rammer oss alle, og vi bør derfor ikke være for snare til å trekke konklusjoner som er basert på frykt. — Fork. 9: 11.

Sønnen vår ble begravet dagen etter, og vi holdt menighetsmøtet etter begravelsen. Brødrene lærte flere ting av dette: Vi frykter ikke onde ånder, og vi støtter ikke overtroiske oppfatninger. Selv om vi hadde lidd et smertefullt tap, fortsatte vi vår virksomhet i denne spesielle uken og drog så videre til en annen menighet. I stedet for at menighetene trøstet oss etter det vi hadde opplevd, ble det til at vi trøstet og oppmuntret dem med Bibelens budskap om at det snart vil komme en tid da døden ikke skal være mer.

 [Ramme/bilde på sidene 228 og 229]

Vi tok mot til oss

Lennard Musonda

Født: 1955

Døpt: 1974

Bakgrunn: Har vært i heltidstjenesten siden 1976. Var i reisetjenesten i seks år og tjener nå på Betel i Zambia.

Jeg husker noe som skjedde da jeg rundt 1985 besøkte menighetene lengst nord i landet. I de foregående årene hadde det vært sterk motstand fra politisk hold der. Jeg var nylig blitt utnevnt som kretstilsynsmann, og det oppstod en situasjon som krevde at jeg viste tro og mot. En dag var vi nettopp ferdig med frammøtet og var klar til å dra til en landsby i nærheten da en bror sa at han hadde hørt at hvis Jehovas vitner forsøkte å forkynne der, ville hele landsbyen gå løs på dem. Det hadde vært pøbelangrep i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene, men jeg kunne ikke forestille meg at vi ville bli møtt med vold fra en hel landsby nå.

Noen forkynnere mistet imidlertid motet da de hørte om dette, og de ble ikke med. Vi andre — som var ganske mange — tok mot til oss og drog av gårde til landsbyen. Der fikk vi oss en overraskelse. Vi leverte mange blad og fikk hyggelige samtaler med dem vi traff. Men noen som så oss komme inn i landsbyen, løp sin vei. Vi så hus der inngangsdøren stod åpen, og kjeler som stod og kokte over fordi noen hadde gått fra dem. Så i stedet for å oppleve en konfrontasjon var vi vitne til en flukt.

 [Ramme/bilde på sidene 232 og 233]

Jeg måtte løpe for livet

Darlington Sefuka

Født: 1945

Døpt: 1963

Bakgrunn: Har vært spesialpioner og reisende tilsynsmann og har også tjent på Betel i Zambia.

I 1963 var det mange uroligheter. Når vi gikk ut i felttjenesten, var det ofte slik at gjenger som bestod av politisk motiverte ungdommer, gikk foran oss og advarte folk mot å høre på oss og truet dem med at hvis de likevel gjorde det, ville noen komme og knuse vinduene og dørene deres.

En kveld bare to dager etter at jeg var blitt døpt, ble jeg banket opp av en gruppe på 15 ungdommer. Blodet strømmet fra munnen og nesen. En annen kveld ble en bror og jeg angrepet av en gruppe på omkring 40 som hadde fulgt etter oss til det stedet hvor jeg bodde. Det styrket meg å huske på det som Herren Jesus gjennomgikk. Den talen som John Jason hadde holdt da jeg ble døpt, hadde gjort det klart for meg at livet som kristen ikke ville være noe problemfritt liv. Så når jeg opplevde slike tøffe hendelser, kom de ikke som noen overraskelse, men som en oppmuntring.

På den tiden kjempet politikere for at landet skulle oppnå uavhengighet, og de ønsket støtte i denne kampen.  Vår nøytrale holdning ble oppfattet som uttrykk for at vi stod på europeernes og amerikanernes side. Religiøse ledere som støttet politiske grupper, gjorde alt de kunne for å fyre opp under hetsen mot oss. Vi opplevde vanskeligheter i tiden både før og etter at landet ble en selvstendig stat. Mange brødre mistet forretningsforetakene sine fordi de ikke ville skaffe seg partikort. Noen flyttet fra byområder tilbake til de landsbyene de kom fra, og tok seg dårlig betalte jobber for å unngå krav om økonomisk støtte til politisk virksomhet.

Da jeg var i tenårene, bodde jeg hos fetteren min, som ikke var et av Jehovas vitner. Mitt nøytrale standpunkt førte til at familien hans ble utsatt for trusler. De ble redde. En dag før fetteren min gikk på jobb, sa han: «Jeg vil at du skal ha dratt herfra før jeg kommer hjem i kveld.» Først trodde jeg at han spøkte, for jeg hadde ingen andre slektninger i byen. Jeg hadde ingen steder å dra til. Jeg forstod snart at han mente alvor. Da han kom hjem og så at jeg fortsatt var der, ble han rasende. Han plukket opp steiner og begynte å jage meg. «Dra til de andre hundene!» ropte han. Jeg måtte løpe for livet.

Min far fikk høre om dette og sendte meg denne beskjeden: «Hvis du holder fast ved ditt nøytrale standpunkt, får du aldri komme inn i mitt hus igjen.» Det var vanskelig. Jeg var 18. Hvem ville la meg få bo hos seg? Det ville noen i menigheten. Jeg mediterer ofte over kong Davids ord: «Hvis min egen far og min egen mor forlot meg, ja, da ville Jehova selv ta meg opp.» (Sal. 27: 10) Jeg kan forsikre dere om at Jehova virkelig holder ord.

 [Ramme/bilde på sidene 236 og 237]

Ved min oppførsel vant jeg mange læreres respekt

Jackson Kapobe

Født: 1957

Døpt: 1971

Bakgrunn: Tjener som eldste.

I 1964 begynte skolene å utvise barn. Avdelingskontoret hjalp foreldrene til å forstå at de burde forberede barna på det som kunne komme til å skje. Jeg husker at min far satte seg ned med meg etter skoletid og drøftet 2. Mosebok 20: 4, 5.

Når hele skolen skulle ta oppstilling, stilte jeg meg i bakgrunnen for ikke å vekke oppsikt. Når det ble oppdaget at noen ikke sang med på nasjonalsangen, ble de kalt fram. Da rektor spurte hvorfor jeg ikke ville synge med, svarte jeg ved å bruke Bibelen. «Du leser, men du synger ikke!» utbrøt læreren. Han mente at jeg var forpliktet til å vise staten lojalitet fordi den hadde sørget for at jeg fikk skolegang og lærte å lese.

I februar 1967 ble jeg til slutt utvist fra skolen. Jeg var skuffet, for jeg likte å lære og var en flittig elev. Far ble utsatt for press fra ikke-troende familiemedlemmer og arbeidskamerater, men han forsikret  meg om at jeg gjorde det rette. Mor ble også utsatt for press. Når jeg ble med henne ut på åkrene for å jobbe der, gjorde andre kvinner narr av oss og spurte: «Hvorfor er ikke han på skolen?»

Men det som skjedde, betydde ikke at det ble slutt på utdanningen min. I 1972 begynte man å legge større vekt på lese- og skrivekurser i menigheten. Etter hvert ble situasjonen i skolevesenet bedre. Huset vårt lå rett overfor skolen. Rektor kom ofte bort for å få noe kaldt vann å drikke eller for å låne koster til å feie klasserommene med. En gang kom han til og med for å låne penger! Den vennlighet som familien min viste ham, må ha gjort inntrykk på ham, for en dag spurte han: «Har sønnen deres lyst til å fortsette på skolen?» Far gjorde ham oppmerksom på at jeg fortsatt var et av Jehovas vitner. «Det er ikke noe problem,» sa rektor. «Hvilken klasse vil du begynne i?» spurte han. Jeg valgte sjette klasse. Snart gikk jeg på samme skole og hadde samme rektor og samme klassekamerater som før — men jeg var flinkere til å lese enn de fleste andre fordi jeg hadde deltatt i lese- og skrivekursene i Rikets sal.

Ved min flid og min gode oppførsel vant jeg mange læreres respekt, og det gjorde tilværelsen på skolen lettere. Jeg studerte flittig og tok noen eksamener, som satte meg i stand til å få en ansvarsfull stilling i gruvene og til senere å forsørge en familie. Jeg er glad for at jeg aldri inngikk kompromiss ved å synge nasjonalsangen.

 [Ramme/bilde på sidene 241 og 242]

«Hvordan skulle vi kunne slutte å forkynne?»

Jonas Manjoni

Født: 1922

Døpt: 1950

Bakgrunn: Tjente på Betel i Zambia i over 20 år. Er nå eldste og alminnelig pioner.

Midt under den annen verdenskrig kom broren min tilbake fra det området som nå heter Tanzania, med en bibel og flere bøker, deriblant Fremtidens Regering og Forligelse. Jehovas vitners publikasjoner var fortsatt forbudt, og jeg var interessert i å se hvorfor noen kunne ha innvendinger mot dem. Jeg leste Forligelse, men syntes den var vanskelig å forstå. Noen år senere besøkte jeg broren min og ble med ham på et menighetsmøte. Møtet ble ikke holdt i en Rikets sal; møtestedet var en rydning i bushen, inngjerdet med bambusrør. Det ble ikke brukt noen trykte publikasjoner, men så godt det var å høre et foredrag som ble holdt direkte fra Bibelen! Den måten Bibelen ble forklart på der, var helt annerledes enn det som foregikk i den kirken jeg var medlem av, hvor de som var til stede, var ivrige etter å hilse flagget og spille på trommer. Og i kirken begynte folk faktisk å krangle om stammemessige ulikheter og om hvilket språk de skulle synge på! Men på dette møtet hørte jeg vakre sanger der Jehova ble lovprist, og jeg så hele familier som satt sammen og tok til seg åndelig føde.

 Jeg ble døpt og fortsatte i mitt arbeid som assistent for helsepersonell. I forbindelse med arbeidet reiste jeg fra by til by i gruveområdene. I 1951 tok jeg to ukers permisjon, og da hjalp jeg til ved avdelingskontoret i Lusaka. Kort tid senere ble jeg innbudt til å tjene på Betel. Først var jeg i ekspedisjonsavdelingen, og senere, da avdelingskontoret ble flyttet til Luanshya, hjalp jeg til med korrespondanse og oversetting. I begynnelsen av 1960-årene brygget det opp til politiske omveltninger, men brødrene fortsatte å bære god frukt og å holde fast ved sitt nøytrale standpunkt midt i det politiske kaoset.

En rekke ganger, blant annet i mars 1963, hadde jeg møter med Kenneth Kaunda, som året etter ble Zambias president. Jeg forklarte hvorfor vi ikke ville slutte oss til politiske partier eller kjøpe partikort. Vi bad om hans hjelp til å få slutt på trusler fra motstandere som var politisk motivert, og han bad om mer informasjon. Noen år senere inviterte president Kaunda oss til regjeringsbygningen, hvor vi fikk det privilegium å ha en samtale med ham og med de ministerne som hadde høyest rang. Møtet varte til langt på kveld. Presidenten var ikke negativt stemt overfor Jehovas vitner som trossamfunn, men spurte om vi ikke bare kunne holde møter slik som andre trossamfunn og la være å forkynne. «Hvordan skulle vi kunne slutte å forkynne?» svarte vi. «Jesus forkynte. Han bygde ikke bare et tempel ved siden av fariseernes tempel.»

Til tross for våre anmodninger ble visse trekk ved vår virksomhet forbudt. Men som så mange ganger før fant vi måter å gi Jehova pris og ære på — han som bruker sine tjenere for å få gjennomført sin hensikt.

 [Ramme/bilde på sidene 245 og 246]

Jeg hadde et sterkt ønske om å lære

Daniel Sakala

Født: 1964

Døpt: 1996

Bakgrunn: Tjener som eldste.

Jeg var medlem av kirkesamfunnet Zion Spirit Church da jeg fikk et eksemplar av brosjyren Learn to Read and Write (Lær å lese og skrive). Jeg kunne ikke lese og skrive, men jeg hadde et sterkt ønske om å lære. Så etter at jeg hadde fått brosjyren, brukte jeg mye tid på den. Jeg bad folk om å hjelpe meg å lære nye ord. På denne måten gjorde jeg framskritt selv om jeg ikke hadde noen lærer, og på kort tid lærte jeg det mest grunnleggende når det gjelder lesning og skrivning.

Nå kunne jeg lese Bibelen! Men jeg oppdaget en del ting som var i strid med det som foregikk i den kirken jeg tilhørte. Svogeren min, som var et av Jehovas vitner, sendte meg brosjyren De dødes ånder — kan de hjelpe deg eller skade deg? Eksisterer de egentlig? Det jeg leste, fikk meg til å stille presten min noen spørsmål. En dag da jeg var i kirken, leste jeg 5. Mosebok 18: 10, 11 og spurte: «Hvorfor gjør vi ting som Bibelen fordømmer?»

«Vi har vår egen rolle å spille,» svarte presten. Jeg skjønte ikke hva han mente.

Så leste jeg Forkynneren 9: 5 og spurte: «Hvorfor oppfordrer vi folk til å ære de døde når Bibelen sier: ’De døde vet slett ingen ting’?» Verken presten eller de andre som var til stede, svarte meg med et ord.

Senere ble jeg oppsøkt av noen fra kirken. De sa: «Vi er ikke Jehovas vitner, så hvorfor skulle vi slutte å ære de døde og å følge tradisjonene?» Dette undret jeg meg over. Selv om jeg bare hadde brukt Bibelen i samtalen, hadde menigheten trukket den slutning at jeg var tilsluttet Jehovas vitner! Fra da av begynte jeg å gå på møtene i Rikets sal sammen med to andre fra den kirken jeg hadde tilhørt. I løpet av de tre første månedene klarte jeg å få flere i min nærmeste familie til å bli med på Jehovas vitners møter. Tre av dem, deriblant min kone, er nå døpt.

 [Oversikt/diagram på sidene 176 og 177]

ZAMBIA — EN TIDSLINJE

1910

1911: Studier i Skriften kommer til det området som senere kalles Zambia.

1919: Kosamu Mwanza og omkring 150 andre blir pisket og fengslet.

1925: Bibelstudentenes kontor i Cape Town innstiller den offentlige forkynnelsen og dåpshandlingene.

1935: Importen av litteratur blir underlagt restriksjoner fra myndighetenes side. Tjue publikasjoner blir forbudt.

1936: I Lusaka blir det opprettet et litteraturdepot, som Llewelyn Phillips skal føre tilsyn med.

1940

1940: Myndighetene forbyr import og distribusjon av vår litteratur. Det blir igjen arrangert dåp.

1948: De første Gilead-misjonærene kommer.

1949: Myndighetene opphever forbudet mot Vakttårnet.

1954: Avdelingskontoret flytter til Luanshya.

 1962: Avdelingskontoret flytter til Kitwe.

1969: Myndighetene forbyr vår offentlige forkynnelse.

1970

1975: Misjonærene blir utvist.

1986: Misjonærer får igjen innreisetillatelse.

1993: Det nåværende avdelingskontoret i Lusaka blir innviet.

2000

2004: Tilbygg til avdelingskontoret blir innviet.

2005: Det er 127 151 aktive forkynnere i Zambia.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

130 000

65 000

1910 1940 1970 2000

 [Kart på side 169]

(Se den trykte publikasjonen)

KONGO

ZAMBIA

Kaputa

Mbala

Isoka

Kasama

Samfya

Lundazi

Mufulira

Kalulushi

Kitwe

Luanshya

Kabwe

LUSAKA

Senanga

Zambezi

Livingstone

BOTSWANA

ZIMBABWE

MOSAMBIK

MALAWI

 [Helsides bilde på side 162]

[Bilde på side 167]

Thomson Kangale

[Bilde på side 170]

Llewelyn Phillips

[Bilde på side 178]

Harry Arnott, Nathan Knorr, Kay og John Jason og Ian Fergusson i 1952

[Bilde på side 193]

Til høyre: Manda Ntompa og hans familie i Mwange flyktningleir i 2001

[Bilder på side 193]

Under: En typisk flyktningleir

[Bilde på side 201]

Den første klassen ved tjenesteopplæringsskolen i Zambia i 1993

[Bilde på side 202]

Richard Frudd og Philemon Kasipoh, som er lærere ved tjenesteopplæringsskolen, har en samtale med en elev

[Bilde på side 206]

Stevnefasilitetene ble bygd av jord, strå eller andre materialer på stedet

[Bilde på side 215]

Til venstre: Bibelsk skuespill med aktører i kostymer i 1991

[Bilder på side 215]

Under: Dåpskandidater ved områdestevnet «Forkynnere av Guds fred» i 1996

[Bilde på side 235]

Richmond Smith sammen med Feliya Kachasu og hennes far, Paul

[Bilder på side 251]

Glade byggearbeidere ved det nåværende avdelingskontoret i Lusaka

 [Bilder på sidene 252 og 253]

 (1, 2) Rikets saler som nylig er blitt bygd

(3, 4) Det zambiske avdelingskontoret i Lusaka

(5) Stephen Lett ved innvielsen av tilbygget til avdelingskontoret i desember 2004

[Bilde på side 254]

Utvalget ved avdelingskontoret, fra venstre: Albert Musonda, Alfred Kyhe, Edward Finch, Cyrus Nyangu og Dayrell Sharp