Latvia

PÅ Brīvības gate (Frihetsgaten) i sentrum av Riga, hovedstaden i Latvia, står Frihetsmonumentet, som er 42 meter høyt. Det ble avduket i 1935 og er et symbol på politisk frihet. Men helt siden 1920-årene har folk i Latvia hatt muligheten til å oppnå en bedre form for frihet — den frihet som kommer av at man kjenner Bibelens sannhet. Om denne åndelige friheten ble det sagt i en rapport: «Vanlige mennesker, . . . både menn og kvinner, tar imot budskapet med gledestårer.» I flere tiår prøvde fiender å undertrykke dette viktige budskapet, og til en viss grad lyktes de. Men som denne beretningen vil vise, er det ingen makt på jorden som kan stanse Den Allmektige og hans Sønn, som har fått en myndighet som overskrider alle politiske grenser. — Åp. 11: 15.

Helt siden Riga ble grunnlagt i 1201 og Den tyske orden virket der og til tiden med sovjetisk kommunisme, ble Latvia invadert og styrt av flere politiske makter, deriblant Polen, Russland, Sverige og Tyskland. I 1918 erklærte Latvia seg selvstendig for første gang, men ble en sovjetrepublikk i 1940. I 1991 fikk landet sin uavhengighet tilbake, som republikken Latvia.

Politisk uavhengighet betyr imidlertid ikke sann frihet. Det er bare Jehova som fullt ut kan frigjøre menneskeheten, og hans løfte om frihet er en vakker side ved det gode budskap om Guds rike. (Luk. 4: 18; Hebr. 2: 15)  Hvordan nådde dette gode budskap Latvia? Vår historie begynner med en bønn som sjømannen Ans Insberg bad.

Ans skrev: «En stjerneklar kveld til sjøs vendte jeg meg i oppriktig bønn til Herren og bad om at han måtte lede meg til det folket som tilbad ham i ånd og sannhet. (Joh. 4: 24) Jeg hadde sett mye hykleri blant kirkegjengerne i mitt hjemland Latvia, og jeg ønsket ikke å ha noen befatning med det. I Cleveland i Ohio fikk jeg så i 1914 se ’Skapelsens fotodrama’, som var produsert av de internasjonale bibelstudenter, som Jehovas vitner da var kjent som. Jeg var blitt bønnhørt — jeg hadde funnet sannheten! Jeg ble døpt 9. januar 1916 og begynte i forkynnelsesarbeidet. Hver gang jeg hadde lite penger igjen, reiste jeg en tur til sjøs.»

 Kort tid etter den første verdenskrig gjorde Ans budskapet om Riket kjent i store deler av Latvia. På egen bekostning satte han inn notiser i latviske aviser for å bekjentgjøre Guds rike. En pensjonert lærer som het Krastin̗š, lærte sannheten å kjenne gjennom disse notisene, og han kan ha vært den første bibelstudenten bosatt i Latvia som innviet sitt liv til Jehova. I 1922 ble Ans en del av staben ved bibelstudentenes hovedkontor i Brooklyn i New York. I New York oppsøkte han havneområdet regelmessig — hans «interessante forkynnerdistrikt», som han kalte det — for å forkynne Bibelens sannhet for andre sjømenn. Ans fullførte sitt jordiske løp 30. november 1962.

I 1925 ble det nordeuropeiske kontor opprettet i København. Det førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet i de tre baltiske landene — Estland, Latvia og Litauen — og dessuten med arbeidet i Danmark, Finland, Norge og Sverige. I juli 1926 fikk Rees Taylor fra Storbritannia i oppdrag å føre tilsyn med arbeidet i Latvia. Han opprettet et kontor i Riga og arrangerte et lite stevne. Av de 20 som var til stede, var det 14 som deltok i den første felttjenestekampanjen i landet. Brødrene fikk så tillatelse av politiet til å holde offentlige møter, og totalt var det 975 som lyttet til de bibelske foredragene som ble holdt i byene Riga, Liepāja og Jelgava. Foredragene ble holdt på tysk, et første fremmedspråk for mange latviere. Det var mange som spurte om det kunne bli holdt flere møter.

«FRIHET FOR FOLKENE»

I september 1927 var cirka 650 stevnedeltakere fra Estland, Latvia og Skandinavia samlet i København for å høre Joseph F. Rutherford fra hovedkontoret holde foredraget «Frihet for folkene». Året etter ble det oversatt en brosjyre med samme tittel til latvisk, og kolportørene (pionerene) gikk foran i arbeidet med å distribuere den.

 Blant disse første pionerene var det minst ti brødre fra Tyskland som kom til Latvia for å hjelpe til med arbeidet. En av dem var Johannes Berger, som da var 22 år. Han skrev: «Det første pionerene gjorde når de kom til den byen de var blitt sendt til, var å holde offentlige foredrag. Resultatet var at vi holdt foredrag i nesten alle byene i Latvia. I byen Sloka leide vi en kinosal, og hver mandag i løpet av vinteren holdt jeg foredrag. Folk kom langveisfra på de små hestene sine.» Han tenkte tilbake på dette og la til: «Jeg fikk virkelig store tjenesteprivilegier, til tross for min begrensede skolegang.»

I 1928 var det cirka 40 som deltok i forkynnelsen av Riket, og 15 av dem var døpt. I 1929, det året da kontoret ble flyttet til Šarlotes gate i Riga, ble ytterligere 9 døpt, og det ble levert over 90 000 bøker og brosjyrer i felttjenesten.

Tidligere, i 1927, var en ung mann som het Ferdinand Fruck, og moren hans, Emilie, blitt døpt. Fire år senere fant Ferdinand sin framtidige pionerpartner da han forkynte i et bakeri i sin hjemby, Liepāja. Bakeren skyndte seg til  nabobygningen, der broren hadde barbersalong. «Heinrich! Kom med én gang!» sa han. «Det er en mann i butikken min som snakker om ting som det er vanskelig å tro på.» Barbereren, Heinrich Zech, syntes ikke at det var vanskelig å tro på sannheten i Bibelen, og han ble døpt kort tid etter. Han slo seg sammen med Ferdinand, og de to syklet til mange større og mindre byer for å gjøre kjent budskapet om Riket.

ARBEIDET MØTER MOTSTAND

Brødrene var jo ikke mange, men den iveren de viste, gjorde prestene opprørt. En framstående prest i Riga truet med å ekskommunisere alle som gikk på bibelstudentenes møter. I Liepāja distribuerte presteskapet flygeblad som beskyldte brødrene for ikke å tro på Jesus Kristus, og som sa til folk at de ikke måtte ta imot litteraturen deres. De brukte også den største kirkelige avisen til å rakke ned på bibelstudentene.

I 1929 gav staten etter for presset fra kirken og utviste de tyske kolportørene fra Latvia. I 1931 var de fleste av hjelpemidlene til bibelstudium blitt forbudt. Stoppet disse angrepene brødrene? Kontoret i Latvia skrev: «Djevelens motstand ansporer oss bare til å være mer trofaste. Det er virkelig en glede å få delta i arbeidet her . . . , og vi er fast bestemt på å fortsette.»

I 1931 var det flere brødre fra Storbritannia som fulgte en oppfordring som ble gitt til pionerer om å flytte til de baltiske landene. Noen av disse brødrene hjalp til med å frakte åndelig føde til Latvia fra nabolandene Estland og Litauen. Edwin Ridgewell, som da var 18 år, fikk i oppdrag å tjene i Litauen. Bror Ridgewell, som nå er i 90-årene, forteller: «Mine to partnere, Andrew Jack og John Sempey, og jeg fikk et spesielt oppdrag — å føre litteratur inn i Latvia. Vi pleide å ta nattoget til Riga og gjemme litteraturen i pakker som var laget slik at de passet inn i et rom under  setene, der sengetøyet ble oppbevart på dagtid. Før vi gikk av toget, la vi pakkene og noen klær i spesiallagde kofferter som kunne utvides. Etter hver nervepirrende levering feiret vi. Percy Dunham, som førte tilsyn med arbeidet, inviterte oss med på middag på en restaurant i Riga.»

Ferdinand Fruck møtte ofte brødrene på grensen til Litauen. De gav ham litteratur, som han så oppbevarte under høyet på høyloftet i låven sin. Men etter at myndighetene begynte å bli oppmerksom på virksomheten hans, foretok politiet regelmessig undersøkelser av eiendommen hans for å lete etter forbudte publikasjoner. En gang politiet kom for å foreta en slik undersøkelse, hadde ikke politibetjenten lyst til å klatre opp på høyloftet, så han sendte Ferdinand opp isteden! For å gjøre betjenten mildere stemt tok Ferdinand med seg ned noen eldre numre av Vakttårnet og gav han dem. Politibetjenten var fornøyd med det og gikk.

FRAMGANG TIL TROSS FOR MOTSTAND

I 1931 fikk skotten Percy Dunham, som er nevnt ovenfor, i oppdrag å føre tilsyn med distriktet i Latvia. Percy var blitt en av bibelstudentene allerede før 1914, og den erfaringen han hadde, skulle vise seg å være svært verdifull. Kontoret i Latvia skrev i slutten av 1931: «Arbeidet blir utført under vanskeligheter av dem som er fattige på verdslige eiendeler, men som er rike når det gjelder troen på Gud. . . . En økende interesse for vårt budskap gjør seg gjeldende. . . . Hver uke er det interesserte som kommer til kontoret og spør etter bøker og ønsker å få vite når det kommer flere bøker.» Videre kommenterte rapporten en svært viktig teokratisk utvikling: «På et møte som nylig ble holdt i Riga, vedtok vi enstemmig en resolusjon der vi med glede antok det nye navnet [Jehovas vitner], som Herren har gitt sitt folk.»

 I 1932 ble kontoret flyttet til Cēsu gate i Riga. Det samme året flyttet Margaret (Madge) Brown, en skotsk pionersøster som tjente i Irland, og som var blitt døpt i 1923, til Latvia og giftet seg med Percy Dunham. Samtidig ble motstanden mot arbeidet sterkere. Madge skrev: «Den 9. februar 1933 ble vi i en Riga-avis beskyldt for å være kommunister. Neste morgen ringte det på døren, og da jeg åpnet, stormet politiet inn. De viftet med pistoler og skrek: ’Opp med hendene!’ I sju timer lette de etter forbudte bøker. Ved lunsjtid tilbød jeg dem en kopp te, og det sa de ja takk til.

Det meste av litteraturen til brødrene var gjemt oppe på loftet. Da den ansvarshavende politibetjenten tidligere hadde lett gjennom lommene til mannen min, hadde han funnet noen nøkler. ’Hva er disse til?’ spurte han. ’Til loftet,’ hadde Percy svart. Likevel gikk politiet aldri opp dit. Rett før de gikk, gav den samme politimannen faktisk Percy nøklene tilbake! De undersøkte en del av litteraturen, men sa at de egentlig ikke så noen grunn til å konfiskere den.

De konfiskerte litteraturen likevel, og dessuten noen brev, noe penger, en stensilmaskin og en skrivemaskin. Politiet foretok lignende razziaer hjemme hos seks latviske familier som var Jehovas vitner, men de fant ingen beviser for at de hadde gjort noe galt, og de reiste ingen anklager.»

Det var færre enn 50 forkynnere i hele landet på den tiden. Men for å oppnå en viss juridisk status søkte brødrene om å bli registrert. Forestill deg hvor glade de ble da Den Internasjonale Bibelstudieforening den 14. mars 1933 ble offisielt registrert! Brødrene fikk ikke tillatelse til å importere bibelsk litteratur, men de benyttet sin juridiske status til å få trykt noen små brosjyrer lokalt. Det var den anerkjente forfatteren og redaktøren i avisen Rīts, Aleksandrs Grīns, som utførte oversettelsen til latvisk.

 KORTVARIG ANERKJENNELSE

Et statskupp i mai 1934 førte til at det ble innført militær unntakstilstand. Fiender av sannheten utnyttet den politiske uroen til å beskylde Guds folk for å være kommunister. Den 30. juni stengte innenriksministeren Den Internasjonale Bibelstudieforenings kontor og konfiskerte over 40 000 bøker og brosjyrer og dessuten en del penger. Prester ble utnevnt til å ta seg av avviklingen! Søknader om å bli registrert på nytt ble avslått.

I 1939 brøt den annen verdenskrig ut, og i juni 1940 marsjerte den russiske hæren inn i Latvia. I august ble Latvia den 15. republikken i Sovjetunionen og fikk navnet Den latviske sosialistiske sovjetrepublikk. Den 27. oktober måtte ekteparet Dunham forlate Latvia og sine latviske brødre og søstre. De ble bedt om å tjene ved avdelingskontoret i Australia, der Percy fullførte sitt jordiske løp i 1951 og Madge i 1998.

Flere faktorer hadde en ødeleggende virkning på arbeidet — nedleggingen av kontoret, utvisningen av de brødrene som tok ledelsen, de problemene som krigen førte med seg, og de etterfølgende tiårene med hardt, kommunistisk styre. Den grufulle undertrykkelsen fra denne intolerante fortiden ble faktisk ikke fjernet før på begynnelsen av 1990-tallet.

JEHOVA TRØSTER SINE LOJALE

Under den annen verdenskrig hadde den lille gruppen av Jehovas vitner i Latvia ingen kontakt med hovedkontoret. De holdt likevel håpet levende «ved trøsten fra Skriftene». (Rom. 15: 4) I slutten av 1940-årene, etter krigen, kom endelig noe av den posten som avdelingskontoret i Tyskland sendte, fram til de få brødrene som befant seg i Jelgava, Kuldīga, Riga og Ventspils.

I Kuldīga, en by som ligger cirka 16 mil vest for Riga, mottok Ernests Grundmanis, som hadde vært i sannheten  i 20 år, flere brev fra Tyskland som virkelig inneholdt åndelig mat i rette tid. I et av brevene stod det: «Stol på Jehova Gud, vår gode Far, i alle ting. Han vil støtte og styrke dere til rette tid.» Så ble 2. Krønikebok 16: 9 sitert: «Hva Jehova angår, så farer hans øyne over hele jorden, for at han skal vise sin styrke til gagn for dem hvis hjerte er helt overfor ham.» Slike brev var virkelig betimelige og oppmuntrende!

Brødrene benyttet enhver anledning til å forkynne uformelt. Et eksempel på det er Marta Baldone, en søster som arbeidet som massør på et helsesenter i Ventspils. Hun forkynte for sine klienter, og en av disse var Aleksandra Preklonskaja (nå Rezevskis). Aleksandra forteller: «Marta lærte meg at Guds navn er Jehova, og jeg ble veldig glad i det navnet.»

Faren til Aleksandra, Peter, født i 1880, lærte også Bibelens sannhet å kjenne. Datteren hans skriver: «Far ble medlem av kommunistpartiet før revolusjonen i 1917, og han bodde i St. Petersburg [het Petrograd 1914—1924 og Leningrad 1924—1991]. Men revolusjonen fikk ikke det resultatet far hadde håpet på, så han leverte inn sitt partimedlemskort og ble tvunget til å forlate byen. Han kom til Latvia, der jeg presenterte ham for Marta. Far, som var en oppriktig og vennlig mann, tok fort imot sannheten. I 1951 vendte han tilbake til Russland, men da som fange på grunn av sin tro. Han døde i Sibir i 1953.»

DEPORTASJONER TIL SIBIR

I Latvia, som i andre sovjetokkuperte land, begynte den nye regjeringen å gå inn for å forme alle kulturelle og politiske institusjoner etter sovjetisk standard. Kommunistene kollektiviserte privateide gårder og la dem under statens myndighet. I forbindelse med denne kampanjen ble det foretatt gjentatte og plutselige deportasjoner — de største massedeportasjonene skjedde i 1949 — og dette  førte til at cirka 100 000 latviere ble forvist til det nordlige Russland, blant annet til Sibir. To år senere rettet kommunistene sin oppmerksomhet mot Jehovas vitner og deporterte flere tusen av dem fra de okkuperte landene, deriblant minst 20 av de cirka 30 forkynnerne som fortsatt bodde i Latvia.

Selv om Valija Lange fra Ventspils ennå ikke var døpt, var hun en av dem som KGB (den sovjetiske Komiteen for statens sikkerhet) arresterte under razziaer i september 1950. Under et avhør sent en kveld i Riga ble hun spurt: «Du som er sovjetisk statsborger, hvorfor motarbeider du staten?» Valija svarte rolig og respektfullt: «Mine eneste motiver er å tjene Jehova Gud, å forstå det han lærer, og å fortelle andre om det.»

Valijas navn og navnene til 19 andre Jehovas vitner havnet på et dokument datert 31. oktober 1950. Alle som stod på denne listen, ble dømt til ti års straffarbeid i Sibir, og eiendelene deres ble konfiskert. Noen fikk senere lov til å dra hjem, men bare for å møte nye anklager. Paulīne Serova, for eksempel, ble sendt tilbake til Sibir for fire nye år etter at myndighetene oppdaget at hun fikk bibelsk litteratur i posten.

I arbeidsleirene fortsatte brødrene å forkynne og gjøre disipler. En av dem som ble en disippel, var Jānis Garšk̗is. Han ble døpt i 1956 og bor nå i Ventspils. Han sier: «Jeg er takknemlig mot Gud for at han tillot at jeg ble sendt til en arbeidsleir. Ellers hadde jeg ikke lært sannheten å kjenne.» For en fin innstilling!

Tekla Onckule, en innfødt latvier, ble anklaget for politisk agitasjon og sendt til Sibir. I den avsidesliggende byen Omsk fikk hun lære sannheten å kjenne av Jehovas vitner  som var blitt forvist. «Jeg kommer aldri til å glemme da jeg ble døpt,» sier Tekla. «Det foregikk sent om kvelden i en iskald elv. Hele kroppen min skalv av kulde, men jeg var veldig glad.» I 1954 giftet Tekla seg med Aleksej Tkatsj, som var blitt døpt i 1948 i Moldavia (nå Moldova) og senere deportert til Sibir. I 1969 returnerte dette ekteparet og noen få andre Jehovas vitner til Latvia. Men de fleste andre av de latvierne som var blitt deportert, døde i arbeidsleirene.

DE SOM VAR IGJEN HJEMME, MÅTTE UNNGÅ KGB

Noen få Jehovas vitner unngikk å bli tatt. «Jeg klarte å unngå deportasjon ved stadig å forflytte meg, arbeide på  forskjellige gårder og lure meg unna KGB. Samtidig fortsatte jeg å forkynne for alle jeg traff. Folk lyttet, og noen kom i sannheten,» skriver Aleksandra Rezevskis. KGB-agenter arbeidet febrilsk for å finne de få vitnene som fortsatt fantes spredt omkring i Latvia, og anklaget dem for å være antisovjetiske. Myndighetene spredte til og med en brosjyre som løgnaktig stemplet Jehovas vitner som amerikanske spioner. Brødrene ble nøye iakttatt av kommunistiske angivere, så de måtte være forsiktige når de forkynte, og de måtte holde møtene i all hemmelighet og på forskjellige steder.

 Etter at Aleksandra og Kārlis hadde giftet seg, flyttet de inn i en hytte som Kārlis’ foreldre eide. Hytta lå bortgjemt i en skog i nærheten av byen Tukums, 68 kilometer fra Riga, så den var ideell som møtested om vinteren. Dita Grasberga (da Andrišaka) forteller: «Jeg var liten da familien vår gikk på møter hjemme hos ekteparet Rezevskis. Bussreisen til Tukums og fotturen gjennom skogen i snøen var en spennende opplevelse for meg. Når vi endelig kom inn i hytta, ble vi ofte møtt av en duft som fikk tennene til å løpe i vann — en deilig suppe stod og småkokte på ovnen.»

Kārlis pleide å gjemme litteratur i skogen. En gang gravde han ned to vesker som var fulle av bøker, og var nøye med å merke stedet. Men den natten kom det et forferdelig uvær som fjernet merkingen hans. Kārlis prøvde å finne veskene, men forgjeves. De ligger nedgravd et eller annet sted i skogen den dag i dag.

Om sommeren holdt brødrene møtene i en skog, ved en innsjø eller ved en strand. Som i andre sovjetiske land benyttet de brylluper og begravelser til å holde bibelske foredrag. På 1960- og 1970-tallet kom det regelmessig brødre fra Estland til Latvia, blant andre Viljard Kaarna, Silver Silliksaar og Lembit Toom, for å holde foredrag, levere litteratur og samle rapporter fra de rundt 25 døpte forkynnerne der. Brødrene i Latvia var spesielt glade for å få Vakttårnet på russisk, som Pauls og Valija Bergmanis oversatte til latvisk. De skrev ned oversettelsen for hånd i slike skrivebøker som ble brukt på skolene.

«VI HADDE BARE ETT EKSEMPLAR AV VAKTTÅRNET Å DELE PÅ»

På 1970- og 1980-tallet fikk brødrene i Estland Vakttårnet på mikrofilm fra Russland og smuglet det inn i Latvia. Fotografering var en populær hobby på den tiden, så  brødrene hadde utstyr til å framkalle negativene hjemme, lage kopier og distribuere dem. Av og til kom det andre publikasjoner inn i landet på samme måte, hovedsakelig fra Litauen og Ukraina.

«Vi hadde bare ett eksemplar av Vakttårnet å dele på,» forteller Vida Sakalauskiene, som da var cirka ti år. «En stund var det slik at hver gruppe fikk bladet på fotopapir, framkalt fra negativer. Bladet gikk på rundgang blant familiene, slik at alle fikk lest det og kunne gjøre notater. Ingen fikk ha bladet i mer enn 24 timer. På møtet var det studielederen som hadde bladet, og vi andre svarte på studiespørsmålene ut fra hukommelsen eller fra notatene våre.» Dette åndelige opplegget hjalp Vida til å stå fast for sannheten mens hun gikk på skolen. Det hjalp også broren hennes, Romualdas, til å forbli ulastelig mens han satt i fengsel på grunn av sin kristne nøytralitet.

ALLE SLAGS MENNESKER TAR IMOT SANNHETEN

Vera Petrova var aktiv i kommunistpartiet i 27 år. Hun sier: «En av oppgavene mine var å gå i kirken og se hvor mange medlemmer av kommunistpartiet som var der, og så avlegge rapport for den lokale partisekretæren. I mellomtiden kom den ene av de to søstrene mine i sannheten og begynte å forkynne for meg. Min interesse ble vakt, så jeg bad en russisk-ortodoks prest om å få en bibel.

’Hvorfor trenger du en bibel?’ sa han.

’Jeg vil finne ut om det du lærer, stemmer med det som står i den,’ svarte jeg. Han gav meg ikke noen bibel, men jeg klarte å skaffe meg en fra annet hold og begynte å lese i den. Jeg oppdaget snart at kirkens lære ikke er basert på Bibelen. Jeg fortsatte å gjøre åndelige framskritt og meldte meg ut av kommunistpartiet. Jeg ble døpt i 1985.»

Før den annen verdenskrig var det en sykepleier som het Teofīlija Kalvīte, som giftet seg med borgermesteren i  Daugavpils. Sørgelig nok ble han allerede tidlig i krigen erklært savnet. Teofīlija opplevde også mange andre vanskeligheter og fikk se mye lidelse og død. Etter krigen ble denne kvinnen president for Latvias Røde Kors og fikk minst 20 utmerkelser fra staten i løpet av sine 61 år i det medisinske miljø. Da Teofīlija var omkring 65 år, traff hun Paulīne Serova, et av Jehovas vitner. Paulīne forklarte for henne ut fra Bibelen hvorfor Gud tillater det onde. Teofīlija tok imot sannheten og fikk deretter det langt større privilegium å hjelpe folk til å få god åndelig helse. Hun døde i 1982, trofast helt til det siste.

«Å, DET ER EN ORDBOK»

I 1981 fikk den 18 år gamle Jurij Kaptola fengselsstraff på tre år fordi han holdt fast ved sin kristne nøytralitet. Jurij sier: «To år av dommen sonet jeg i Sibir, der vi bodde i telt og arbeidet i skogen, også når temperaturen var nede i 30 kuldegrader! * Jehova sørget alltid for meg åndelig sett. En gang sendte for eksempel mor De greske skrifter til meg i en pakke med mat. Mens en vakt undersøkte pakken, fikk han øye på boken.

’Hva er dette?’ spurte han.

Før jeg fikk svart, sa en inspektør som stod i nærheten: ’Å, det er en ordbok.’ Han lot meg beholde den.

 Jeg ble løslatt i 1984. Istedenfor å bosette meg i Ukraina, som jeg kommer fra, flyttet jeg til Riga, der jeg kom sammen med en liten gruppe av Jehovas vitner i cirka to år. Men fordi Latvia fortsatt var en del av Sovjetunionen, ble jeg igjen innkalt til militærtjeneste. Resultatet? Den 26. august 1986 ble jeg igjen dømt til tvangsarbeid, denne gangen fire år i Latvia. Etter at jeg hadde sonet noe av tiden i Riga, ble jeg sendt til en leir i nærheten av byen Valmiera. Under et rettsmøte i begynnelsen av 1990 angående løslatelsen av meg sa dommeren: ’Jurij, den beslutningen om å fengsle deg som ble tatt for fire år siden, var i strid med loven. De skulle ikke ha domfelt deg.’ Jeg var plutselig fri!»

I 1991 ble Jurij medlem av den eneste menigheten som da fantes i Latvia. Det var to eldste i menigheten, og Jurij var en av dem. «Markene var virkelig hvite til innhøstning,» skriver han.

Da Jurij nettopp hadde kommet til Latvia, snakket han med en kvinne som drev og stelte på en grav. Han forteller: «Da jeg stilte henne spørsmålet om hvorfor livet ser ut til å være så kort, tok hun noen skritt nærmere meg, og vi snakket sammen. Noen minutter senere knakk en stor gren av et tre og smalt i bakken akkurat der hun hadde holdt på å arbeide. Hadde hun fortsatt stått der, ville hun ha blitt knust under den. Hun gav meg adressen sin, og jeg ordnet med at en søster besøkte henne. I 1987 ble denne kvinnen, sønnen hennes og svigerdatteren døpt.»

DE ER GLAD I MENNESKER, IKKE I KOMFORT

Det var også mange andre unge fra forskjellige deler av Sovjetunionen som flyttet til Latvia for å hjelpe til med arbeidet. Det var ikke et lett liv, men disse var villige til å ofre noe. Et eksempel er Anna Batnja, som nå tjener som spesialpioner. Hun fikk jobb på en syfabrikk og losji i et herberge. «Det var langt fra ideelle forhold,» forteller  hun. «Vi forkynte uformelt på tog, på stasjoner, i parker, på gravlunder og i nærheten av kirker.

På togene, som alltid var stappfulle, var vi to og to som forkynte fra vogn til vogn. Den ene av oss forkynte, og den andre holdt vakt. Når vi fikk snakke med noen, var det ofte slik at andre som satt i nærheten, begynte å delta i samtalen. Så det hendte at vi ble bombardert med spørsmål fra alle kanter. Når toget stoppet, gikk vi over i en annen jernbanevogn, hvis det var nødvendig. Det var en stor glede å oppleve at Jehova velsignet vår tjeneste.»

Angelina Tsvetkova fikk høre om sannheten første gang etter at hun hadde vært i kirken og bedt. Hun forteller: «I 1984 kom Aldona Dron̗uka, et av Jehovas vitner, bort til meg og spurte om jeg hadde lest Bibelen. ’Noe av den,’ svarte jeg. ’Men jeg forstår den ikke, og jeg har mange spørsmål.’ Vi utvekslet adresser og drøftet så Guds Ord regelmessig. Noen måneder senere inviterte Aldona meg med til et bryllup i Litauen, og jeg takket ja. Det var cirka 300 der. I bryllupet lyttet vi til den ene bibelske talen etter den andre, noe jeg syntes var litt rart.

Det var her jeg fikk vite at jeg hadde studert med Jehovas vitner, og at bryllupet også var et stevne! Jeg ble  riktignok overrasket, men den kjærlighet og enhet disse ydmyke menneskene viste, gikk rett til hjertet på meg. I 1985 ble jeg døpt, og i 1994 begynte jeg som pioner. Av de seks barna mine er fem nå døpt, og den yngste er udøpt forkynner.»

FRIHET TIL Å OVERVÆRE STØRRE SAMMENKOMSTER

Midt på 1980-tallet ble forholdene i mange kommunistiske land mindre restriktive, og Jehovas vitner kunne  komme sammen mer åpenlyst. I 1989 var det cirka 50 fra Latvia som overvar områdestevnet «Gudhengivenhet» i Polen. «Det å være sammen med alle disse brødrene og søstrene var et vendepunkt i min åndelige utvikling,» sier Marija Andrišaka, som nå er spesialpioner.

I 1990 var det over 50 fra Latvia som overvar områdestevnet «Det rene språk» — også dette i Polen. En av disse, Anna Mančinska, gjorde seg virkelig store anstrengelser  for å være til stede. Hun forteller: «På vei til togstasjonen fant jeg ut at jeg hadde glemt noen dokumenter som jeg trengte for å krysse grensen. Så jeg tok en drosje hjem, hentet papirene og drog tilbake til stasjonen bare for å oppdage at toget hadde gått. Jeg skyndte meg til neste stasjon, men kom for sent. Det endte med at jeg tok drosje helt til Litauen, og 25 mil fra Riga tok jeg endelig igjen toget. Drosjeturen ble dyr, men det var verdt det!» Anna tjener nå som medlem av Betel-familien i Latvia.

I 1991 kunne brødrene endelig arrangere stevner i tidligere sovjetrepublikker åpenlyst. Flere busser med stevnedeltakere fra Latvia drog til Tallinn i Estland for å overvære stevnet «Et folk som elsker sin gudgitte frihet». Det var virkelig et velvalgt tema!

Ruta Barakauska fra Vain̗ode overtalte mannen sin, Ādolfs, som ikke var et Jehovas vitne, til å bli med henne til Tallinn. «Jeg hadde ikke tenkt å gå på stevnet,» sier  Ādolfs. «Jeg hadde tenkt å kjøpe reservedeler til bilen. Men etter den første delen av programmet, som jeg var blitt med på, var jeg så imponert over talene og over Jehovas vitners vennlighet, over deres rene språk og over den kjærligheten de viste hverandre, at jeg ble med på hele stevnet. Etter at vi hadde kommet hjem igjen, begynte jeg å studere Bibelen, og jeg gjorde meg store anstrengelser for å få kontroll over temperamentet mitt. I 1992 ble også jeg et døpt vitne for Jehova.»

Tidlig på 1990-tallet var det ikke mulig å få leid passende anlegg for områdestevner i Latvia, så de aller fleste brødrene drog til Estland og Litauen. Det første områdestevnet som ble holdt i Latvia, var stevnet «Følg Guds vei» i 1998. Det ble holdt i en stor idrettshall i Riga. Hallen var delt inn i tre språkseksjoner: latvisk, russisk og latvisk tegnspråk. Etter den avsluttende bønnen klappet alle, og mange felte gledestårer av takknemlighet mot Jehova for denne historiske milepælen.

EN PERIODE MED RASK VEKST

Etter kommunisttiden gikk arbeidet i Latvia framover med stormskritt. Men før 1995 hadde man ikke Vår tjeneste for Riket på latvisk, så brødrenes presentasjoner i felttjenesten kunne nok ofte ha trengt litt finpuss. Men denne mangelen ble oppveid av forkynnernes iver. Dace Šk̗ipsna forteller hvordan hun fikk høre om sannheten for første gang: «I 1991 kjøpte jeg en bok om helvete og livet etter døden i en kiosk langs veien. Jeg hadde ikke gått langt da jeg hørte en stemme bakfra si: ’Du har kjøpt gift!’

Ordene fikk meg straks til å stanse. To av Jehovas vitner — en mann og hans kone — presenterte seg, og vi snakket om Bibelen. Ja, vi tok opp nesten alt: Hades,  Gehenna, jul, korset og til slutt de siste dager! Jeg må innrømme at noen punkter var litt uklare for meg, men jeg likte det jeg hørte. Vi utvekslet telefonnumre, og i løpet av de neste ukene svarte dette ekteparet på mange av mine bibelske spørsmål.»

«JEG ER GLAD FOR AT JEG IKKE LOT MEG STOPPE»

Jānis Folkmanis var sovjetisk mester i vektløfting, og da han deltok i sine siste konkurranser i mars 1993, ble han latvisk mester. Jānis forteller: «I 1992 inviterte en kollega, Jānis Cielavs, meg til å bli med på hans bibelstudium. Det skulle forandre livet mitt. Tre måneder etter at jeg var blitt latvisk mester i vektløfting, ble jeg en forkynner av  Riket. I august 1993 ble jeg døpt. Jeg forkynte i treningsstudioet, noe treneren min gav uttrykk for at han ikke likte. Men jeg er glad for at jeg ikke lot meg stoppe. Kameratene mine Eduards Eihenbaums og Edgars Brancis skal forklare hvorfor.»

Eduards: «Jānis Folkmanis tilbød meg et gratis bibelstudium. ’Hvis det virkelig er gratis, kan vi begynne med én gang,’ sa jeg. Og det gjorde vi. Det jeg lærte, virket fornuftig, særlig læren om oppstandelsen, som var mer forståelig enn læren om sjelens udødelighet. Min kone begynte også å studere, og vi ble døpt i 1995.»

Edgars: «Jānis var ivrig etter å forkynne i treningsstudioet. Fire ganger tilbød han seg å studere Bibelen med  meg, og hver gang avslo jeg. Men jeg tok imot Vakttårnet og Våkn opp! og boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Samtidig stilte jeg meg stadig spørsmålet: ’Hvorfor skulle en så berømt idrettsmann være interessert i Bibelen?’ Til slutt seiret nysgjerrigheten, og jeg begynte å studere. Resultatet? Jeg ble døpt i 1995 og tjener nå som spesialpioner.»

Noen måtte få bukt med dårlige vaner for å gjøre Guds vilje. Et eksempel er Aivars Jackevičs, som ofte drakk for mye. Han sier: «Helgens fyllekule startet gjerne med øl til frokost etterfulgt av en flaske vodka. En kveld i januar 1992 satt jeg hjemme med den ene armen i fatle — jeg var deprimert og tenkte på å ta livet mitt. Jeg var blitt ranet mens jeg var full. Jeg hørte at det banket på døren. Det var en av naboene — en nabo som allerede hadde drøftet Bibelen med meg flere ganger. Vi snakket sammen, han tilbød meg et bibelstudium, og jeg takket ja til det.

De dagene vi hadde bibelstudiet, holdt jeg meg unna alkohol, og det hjalp meg til å gjøre framskritt. Etter at jeg hadde fått lære hva som er sannheten om de dødes tilstand, og at jeg ikke kommer til å brenne i helvete — noe jeg alltid hadde vært redd for — begynte jeg å studere tre ganger i uken. Før det hadde gått fire måneder, ble jeg udøpt forkynner. Men Bibelen gir oss advarselen: ’La derfor den som mener at han står, vokte seg så han ikke faller.’ Jeg var så dum at jeg en kveld var sammen med dårlige kamerater. Jeg drakk for mye og fikk selvmordstanker igjen. Men Jehova er barmhjertig og tålmodig, og noen omtenksomme brødre kom og hjalp meg. Den episoden var en skikkelig lærepenge! Jeg ble døpt i 1992, og i dag er jeg medlem av Betel-familien i Latvia.» — 1. Kor. 10: 12; Sal. 130: 3, 4.

Māris Krūmin̗š, som også tjener ved Betel, måtte gjøre store forandringer i livet for å tjene Jehova. Māris forteller:  «Etter at jeg hadde vært i militæret, var jeg helt desillusjonert. Senere ble jeg utvist fra universitetet fordi jeg var borte fra forelesninger. Uten noe mål i livet ble jeg innblandet i kriminalitet, og en kveld etter et fylleslagsmål ble jeg arrestert. Mens jeg satt der i cellen, tenkte jeg over de lovene jeg hadde brutt, og kom til at mange av dem egentlig skrev seg fra Guds lover. For første gang i livet bad jeg til Gud om tilgivelse, og jeg lovte at jeg skulle søke etter ham.

Etter at jeg ble løslatt fra fengselet, gikk jeg på møter i forskjellige trossamfunn, men ble skuffet hver gang. Så jeg begynte å lese Bibelen og andre religiøse bøker. I 1990 traff jeg en tidligere skolekamerat på toget og fikk vite at han var et av Jehovas vitner. I løpet av den korte turen åpnet Jehova hjertet mitt mens jeg hørte på min gamle kamerat som forklarte hva som er Guds hensikt med menneskene, og hvorfor det er så mye lidelse i verden. Jeg begynte å studere og ble en forkynner i 1991. I 1992 ble jeg  døpt. Et år senere ble jeg medlem av Betel-familien i Latvia, og i 1995 giftet jeg meg med Simona, en finsk pionersøster.»

Edgars Endzelis studerte jus. Edgars forteller: «Tidlig på 1990-tallet lå det politiske omveltninger i luften. Jeg studerte jus i Riga, og mange av studentene diskuterte hva som er meningen med livet. Jeg leste bøker om filosofi og Østens religioner. Jeg drev også med aikido, en form for kampsport. Så kom min kone, Elita, og jeg i kontakt med Jehovas vitner.

På vårt aller første møte ble vi tatt imot med åpne  armer og ønsket velkommen av både latvisktalende og russisktalende brødre. Denne oppriktige kjærligheten gjorde dypt inntrykk på oss. Omtrent samtidig ble jeg sjokkert da min kampsportinstruktør sa at det bare er de som praktiserer zenbuddhisme, som kan nå de høyeste gradene innen aikido. Det betydde slutten på aikido for meg! Kort tid etter klipte jeg det lange håret mitt, og i mars 1993 ble Elita og jeg døpt. Siden den gang har jeg hatt det privilegium å bruke mine juridiske kunnskaper til å hjelpe til med å ’forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap’ i Latvia.» — Fil. 1: 7.

 DEN KRISTNE TRO SATT PÅ PRØVE

I 1993 ble troen til fire musikkstudenter i Jelgava satt på prøve da koret deres fikk i oppdrag å synge på en festival på uavhengighetsdagen. Selv om disse jentene var nye i sannheten, var de bestemt på å gjøre Guds vilje. De skrev derfor til kordirigenten og bad på en høflig måte om å få slippe å være med på arrangementet på grunn av sin kristne samvittighet. Hvordan reagerte dirigenten? Han sendte et skriftlig ultimatum til jentenes foreldre — enten fikk studentene synge, eller så kom skolen til å utvise dem. I likhet med de tre hebreerne var jentene lydige mot Jehova. — Dan. 3: 14, 15, 17; Apg. 5: 29.

Dace Puncule var en av disse jentene. Hun sier: «Bønn til Gud og støtten fra brødrene hjalp oss til å forbli trofaste.  Vi ble utvist, men jeg har aldri angret på at jeg tok et fast standpunkt for sannheten. Jehova har virkelig tatt hånd om meg på en god måte. Bare noen måneder senere fikk jeg jobb på et advokatkontor, og den erfaringen jeg fikk der, har jeg senere hatt nytte av på Betel, der jeg har tjent siden 2001.»

Spørsmålet om blod har også satt enkeltes ulastelighet på prøve. Den 6. september 1996 ble Jelena Godlevskaja, 17 år, påkjørt av en bil og fikk flere brudd i bekkenet. Jelena, en åndelig moden jente, hadde bestemt seg i sitt hjerte for å avholde seg fra blod. (Apg. 15: 29) På den tiden var de fleste legene i Latvia ukjent med behandlingsformer uten bruk av blod, så de legene som behandlet Jelena, nektet å utføre de nødvendige operasjonene. Sent en kveld en ukes tid senere ble Jelena hensynsløst påtvunget en blodtransfusjon av to leger, og hun døde.

Marina, moren til Jelena, var ennå ikke blitt et av Jehovas vitner. Marina sier: «Det var utrolig å se min datters sterke tro på Jehova og på hans løfter. Hun inngikk ikke kompromiss.» Marina er nå døpt, og hun og familien gleder seg til å ta imot Jelena i oppstandelsen. — Apg. 24: 15.

ÅNDELIG MODNE MENN DEKKER ET VIKTIG BEHOV

Den raske økningen i antall forkynnere har skapt et behov for åndelig modne menn som kan ta ledelsen. Tre latvisktalende brødre som hadde vokst opp i USA, fikk i 1992 muligheten til å tjene som misjonærer i Latvia. To av dem var gift og hadde sin kone med seg. Disse var Valdis og Linda Purin̗š, Alfreds og Doris Elksnis og dessuten Ivars Elksnis, broren til Alfreds. Alle fem kom til Riga i juli 1992. De bodde i en fireroms leilighet som fungerte som misjonærhjem, litteraturlager og oversettelsessenter.

Det hjelper å ha humoristisk sans når man skal lære seg et nytt språk. Doris Elksnis forteller: «På et studium jeg ledet med to unge kvinner, prøvde jeg å forklare hvordan  Satan snakket til Eva gjennom en slange. Men jeg brukte et latvisk ord som ligner veldig på ordet for ’slange’. Resultatet? Jeg påstod at Djevelen snakket gjennom en gris!»

I 1994 kom Peter og Jean Luters fra Australia. Peter, som var blitt døpt i 1954, var født i Latvia, men vokste opp i Australia. Jean, som med sin kjærlige og vennlige væremåte snart hadde vunnet alles hjerter, døde i 1999. Det var virkelig tragisk, men Peter bestemte seg for å bli i Latvia, og han tjener nå i utvalget ved avdelingskontoret. Peter sier: «De latviske brødrene vi ble kjent med da vi kom, var virkelig noen ivrige forkynnere. Men menighetene var ikke blitt tildelt noe bestemt distrikt ennå, og det fantes til og med områder i Riga som det ikke var blitt forkynt i. Dessuten var det bare noen få menigheter som regelmessig hadde offentlige foredrag på programmet. Begge disse forholdene ble det raskt gjort noe med.»

GILEAD-MISJONÆRER GIR ET LØFT

De første misjonærene som hadde fått opplæring på Gilead, kom tidlig i 1993. De svenske ekteparene Anders og Agneta Berglund og Torgny og Lena Fridlund ble sendt til Jelgava, en by med over 60 000 innbyggere og 28 forkynnere. Anders, som nå er medlem av utvalget ved avdelingskontoret, sier: «Da vi kom, var vi med brødrene ut i felttjenesten, og de sørget for å holde oss travelt opptatt! Noen dager løp vi praktisk talt med dem fra det ene studiet til det neste i sju—åtte timer uten spisepause! Engasjementet deres var inspirerende. Mange av dem vi studerte med på den tiden, er nå selv i heltidstjenesten.»

Torgny Fridlund forteller: «Etter et tremåneders språkkurs følte vi oss klare til å føre samtaler selv. Vi valgte ut distrikt der det ikke var blitt forkynt siden den annen verdenskrig, men fikk ikke særlig positive reaksjoner. Gikk vi fram på feil måte? Etter at vi hadde snakket om det,  prøvde vi en annen framgangsmåte — å lese et skriftsted på hver dør. Fra da av startet vi flere studier.»

Fra april 1995 kom det flere misjonærer som hadde gjennomgått Gilead-skolen. To av dem var Basse og Heidi Bergman fra Finland, som nå er i reisetjenesten i en russisktalende krets. «Jeg bad brødrene korrigere meg når jeg sa noe galt på feltet,» sier Basse. «Og det gjorde de med begeistring — spontant korrigerte de meg ikke bare på feltet, men også under møtene! I dag blir jeg varm om hjertet når jeg hører brødre si: ’Basse er blitt en av oss.’»

Carsten og Jannie Ejstrup fra Danmark tjente sammen i Latvia helt til Jannie tapte kampen mot kreft mens hun fortsatt var i 30-årene. Carsten sier: «Den beste måten jeg kan ære Jehova på, er å fortsette trofast i mitt misjonærdistrikt.» For et godt eksempel slike brødre foregår med!

DET KOMMER ELEVER FRA TJENESTEOPPLÆRINGSSKOLEN

Fra 1994 er over 20 elever som er blitt uteksaminert fra tjenesteopplæringsskolen, blitt sendt til Latvia fra Polen, Storbritannia og Tyskland. De første som kom, var Michael Udsen og Jess Kjær Nielsen fra Danmark. De ble sendt til industribyen Daugavpils, den nest største byen i Latvia.

Jess sier: «Vi satte kursen mot Daugavpils, som ligger cirka 24 mil sørøst for Riga, en kald ettermiddag i januar. Det snødde faktisk i Riga da vi gikk inn i bilen — en gammel varebil stappfull av litteratur. Den broren som kjørte, snakket ikke engelsk i det hele tatt, og vi kunne verken latvisk eller russisk. Cirka hver femte mil stanset han og mekket på motoren. En ting var sikkert — det var ikke varmeapparatet han mekket på! Det var like kaldt inne som ute. Men vi overlevde den humpete turen og kom til Daugavpils ved midnatt. På den tiden var det  16 forkynnere i byen. Ved slutten av året etter var det nesten dobbelt så mange.»

OVERSETTELSE TIL LATVISK

Før 1992 fantes det stort sett bare litteratur på russisk, som de fleste latviere snakket. Men mange foretrakk morsmålet sitt. Det sies i en rapport: «Blant de nye forkynnerne, noen få hundre, var det utrolig nok noen som kunne oversette. Vi kunne se at Guds hellige ånd ledet det arbeidet disse villige, unge brødrene og søstrene utførte.»

Takket være oversetternes iherdige innsats ble Vakttårnet utgitt en gang i måneden fra og med januar 1995, og fra og med januar 1996 har bladet kommet ut to ganger i måneden. Nå finnes det også andre publikasjoner på latvisk, blant annet flere bøker og brosjyrer og dessuten Våkn opp!

Tidlig i 1993 flyttet oversetterteamet fra de trange lokalene i misjonærhjemmet i Riga til en leilighet i Brīvības gate. I august 1994 flyttet de så inn i de nyrenoverte kontorene i Miera gate 40. Hvordan hadde brødrene fått tak i denne eiendommen?

EN SJENERØS GAVE

George Hakmanis og hans kone, Sigrid, forlot Latvia som flyktninger under den annen verdenskrig. Dette ekteparet lærte sannheten å kjenne i London og ble døpt i 1951. Året etter flyttet de til USA, og i 1992 kom de tilbake til Latvia og var der i fem år.

Etter at Latvia hadde trukket seg ut av Sovjetunionen i 1991, var det slik at folk kunne kreve tilbake eiendomsretten til eiendommer som staten hadde tatt. Sigrid og søsteren hennes, også et vitne, hadde tatt vare på familiens dokumenter i over 50 år, så de klarte å skaffe seg eiendommen i Miera gate 40. Etter det donerte de den sjenerøst til Jehovas organisasjon. Brødrene gjorde så om  bygningen til et femetasjes oversettelsessenter med plass til 20.

Milton G. Henschel fra det styrende råd kom til innvielsen 20. august 1994. Mens han var der, anbefalte han brødrene å kjøpe naboeiendommen i Miera gate 42, der det stod en seksetasjes bygning. Eieren, som bodde i USA, gikk med på å selge. Denne bygningen ble også fullstendig renovert, og Betel-familien  vokste til 35. Siden da har ytterligere utvidelser gitt kontorer og boligrom for totalt 55 betelitter.

JURIDISK ANERKJENNELSE

Juridisk anerkjennelse av arbeidet vårt er fortsatt en utfordring i Latvia. I 1996 brukte myndighetspersoner den dårlige medieomtalen i forbindelse med Jelena Godlevskaja som grunnlag for å nekte oss anerkjennelse. Et medlem av parlamentet antydet til og med at arbeidet vårt kunne bli forbudt! Men brødrene fortsatte å ha møter med representanter for myndighetene og å forklare hva vårt arbeid går ut på. Den 12. oktober 1998 erklærte lederen for Latvias kontor for menneskerettigheter endelig at to menigheter hadde fått juridisk anerkjennelse — Riga sentrum og Riga Torn̗akalns — i en prøveperiode på ett år. En måned senere ble en menighet i Jelgava anerkjent på samme måte.

Latvisk lov krever at nye menigheter registrerer seg på nytt hvert år. For å oppnå permanent juridisk anerkjennelse må minst ti menigheter registrere seg i ti år. Imens kan de som venter på å bli registrert, ha møter uten at myndighetene forstyrrer dem.

Å FINNE MØTESTEDER

På grunn av den store økningen på 1990-tallet ble det behov for større møtelokaler. I 1997 ble en passende eiendom i Daugavpils tilbudt på offentlig auksjon, og brødrene var de eneste som bød på den. Renoveringen kom i gang i desember 1998, og åtte måneder senere kunne de 140 forkynnerne i byen glede seg over å komme sammen i sin egen Rikets sal.

Den første Rikets sal som ble bygd helt fra grunnen av, var ferdig i Jurmala i 1997. En mann i området som studerte sammen med vitnene, var så imponert over kvaliteten på arbeidet at han bad vitnene bygge et hus for  ham! Brødrene sa selvsagt nei til det og forklarte at det er et åndelig arbeid vi er opptatt med. Samtidig fikk brødrene i området Torn̗akalns i Riga kjøpt en utbrent kinosal til redusert pris. I august 1998 var den forkullede konstruksjonen blitt forvandlet til en vakker dobbelt Rikets sal!

EN HJELPENDE HÅND FRA FINLAND

Brødrene i Finland har gjort mye for å fremme arbeidet i Latvia. De førte tilsyn med arbeidet der fra 1992 til 2004. Finland trykker også alle bladene for Latvia og har i årenes løp sendt dyktige brødre for å gi veiledning. Noen av dem er Juha Huttunen og hans kone, Taina, som kom til Latvia i 1995. Juha tjener nå som medlem av utvalget ved avdelingskontoret. Ruben og Ulla Lindh, som til sammen har vært over 80 år i heltidstjenesten, var også til stor hjelp. Bror Lindh tjente i landsutvalget i Latvia i fire år før de flyttet tilbake til Finland.

Over 150 brødre fra Finland har dessuten hjulpet til med forskjellige byggeprosjekter. Takket være alt dette arbeidet som er blitt gjort i kjærlighet, og det at Jehova rikt har velsignet menighetsforkynnerne, pionerene og misjonærene i Latvia, fikk landet sitt eget avdelingskontor 1. september 2004.

SPESIELLE FORKYNNELSESKAMPANJER

De fleste forkynnerne i Latvia bor enten i eller i nærheten av byene. Tidlig i 2001 ble det sendt et brev til menighetene der forkynnerne ble oppfordret til å bruke noe av ferien sin til å være med på en spesiell forkynnelseskampanje i isolerte områder. De 93 forkynnerne som meldte seg, ble delt inn i ni grupper og sendt til flere småsteder på landsbygda.

Vjačeslavs Zaicevs, et medlem av Betel-familien, tok ferie for å bli med på kampanjen. «Det var en kjempefin  anledning til å bli bedre kjent med andre brødre og søstre,» sier han. «Etter at vi hadde vært ute og forkynt, spiste vi sammen, fortalte opplevelser og planla neste dag. Så spilte vi fotball og avkjølte oss i en innsjø. Det var en forsmak på paradiset.»

Brødrene brukte over 4200 timer i tjenesten — et gjennomsnitt på mer enn 41 timer pr. forkynner — de leverte over 9800 publikasjoner, foretok 1625 gjenbesøk og ledet 227 bibelstudier. Siden da er det blitt arrangert lignende kampanjer hvert år.

MANGE FINNER VEIEN TIL SANN FRIHET

Vår historie begynte med Ans Insberg, en latvier som utøste sitt hjerte for Gud en stjerneklar kveld. Ans ønsket å finne det folket som tilber Gud «med ånd og sannhet». (Joh. 4: 24) Jehova hørte denne oppriktige bønnen. Siden da har over 2400 andre oppriktige i Latvia lært sannheten om Gud å kjenne, og nesten like mange studerer for tiden Bibelen. Ja, det er fortsatt mye arbeid å gjøre! — Matt. 9: 37, 38.

Jehovas vitner i Latvia er ivrige etter å hjelpe alle dem som lengter etter sann frihet, ikke ved å lede dem til det som Frihetsmonumentet i Brīvības gate står for, men ved å lede dem til Guds rike. Snart skal de som lengter etter Riket, og som tilber Jehova «med ånd og sannhet», bli befridd for alle former for sorg og lidelse. Ja, de vil få erfare den fullkomne frihet — «Guds barns herlige frihet». — Rom. 8: 21.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 190]

«Jeg kommer aldri til å glemme da jeg ble døpt. Det foregikk sent om kvelden i en iskald elv. Hele kroppen min skalv av kulde, men jeg var veldig glad.»

[Uthevet tekst på side 203]

«Jeg hørte en stemme bakfra si: ’Du har kjøpt gift!’»

 [Ramme/kart på sidene 184 og 185]

 OVERSIKT Latvia

Geografi

Latvia er omtrent 45 mil fra øst til vest og 21 mil fra nord til sør. Cirka 45 prosent av landet er dekket av skog. Noen av de dyrene som finnes der, er bever, hjort, rådyr, elg, gaupe, oter, sel, villsvin og ulv. Noen av de mange fugleartene er svartstork, hegre, nattergal og hakkespett.

Befolkning

Over en tredjedel av de 2,3 millioner innbyggerne bor i hovedstaden, Riga. De største religionene er den lutherske kirke, den romersk-katolske kirke og den russisk-ortodokse kirke. Men de fleste latviere betrakter seg som ikke-religiøse.

Språk

De viktigste språkene er latvisk, som er morsmålet til cirka 60 prosent av befolkningen, og russisk, som snakkes av over 30 prosent. Mange kan mer enn ett språk.

Næringsliv

Nesten 60 prosent av befolkningen er sysselsatt i tjenesteytende næringer, mens resten arbeider på fabrikker og i landbruket.

Matvarer

Noen av landbruksproduktene er bygg, poteter, sukkerbeter og forskjellige andre grønnsaker og kornslag. Husdyrbestanden innbefatter storfe, geit, svin og sau og fjærfe.

Klima

Det er høy luftfuktighet, og det er ofte overskyet. Somrene er relativt kjølige, og vintrene er ikke ekstremt kalde.

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

ESTLAND

RUSSLAND

LATVIA

Valmiera

RIGA

Jurmala

Sloka

Tukums

Ventspils

Kuldīga

Liepāja

Vain̗ode

Jelgava

Daugavpils

LITAUEN

ØSTERSJØEN

Riga-bukta

[Bilde]

Riga

 [Ramme/kart på side 186]

Latvias fire regioner

Latvia blir vanligvis delt inn i fire geografiske og kulturelle regioner, som hver har sine særtrekk og attraksjoner. Ved Rigabukta ligger Vidzeme (Livland), den største landsdelen. Der ligger de historiske slottsbyene Sigulda og Cēsis og også Latvias hovedstad, Riga. Lavlandet i øst med sine blå innsjøer hører til Latgale. Der ligger også landets nest største by, Daugavpils. Zemgale, som er blitt kalt Latvias spiskammer, ligger sør for elven Daugava, som renner fra Hviterussland gjennom Latvia og ut i Rigabukta. Regionen kan skilte med å ha to praktfulle barokkpalasser tegnet av den italienske arkitekten Rastrelli, som også tegnet Vinterpalasset i St. Petersburg. I den fjerde regionen, Kurzeme (Kurland), er det områder med gårder, skoger og strender. Den omfatter kysten ved Østersjøen, byene Ventspils og Liepāja og mange fiskerlandsbyer.

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

1 VIDZEME

2 LATGALE

3 ZEMGALE

4 KURZEME

 [Ramme/bilder på sidene 192 og 193]

Forkynnelse for en prest forandret livet for ham og for meg

ANNA BATNJA

FØDT 1958

DØPT 1977

BAKGRUNN Vokste opp i en kristen familie i Ukraina. Har hjulpet over 30 personer fram til dåpen og tjener nå som spesialpioner.

DA JEG hørte om behovet for forkynnere i Latvia, flyttet jeg dit — det var i 1986. På den tiden kunne vi ikke forkynne åpenlyst, så jeg pleide å gjemme Bibelen i en pose med matvarer og henvende meg til folk i parker og på andre offentlige steder. Vi fokuserte på håpet om Riket og brukte Bibelen bare når noen reagerte positivt. Mange var redd for slektninger og naboer, så det var sjelden at folk inviterte oss hjem til seg. Som regel studerte vi derfor med interesserte på forskjellige steder, hvor som helst vi kunne møtes.

Det var veldig knapt med litteratur. Et par år hadde menigheten vår faktisk bare ett russisk eksemplar av den bibelske studieboken Den sannhet som fører til evig liv. Vi gjorde god bruk av denne boken i forkynnelsen, men den forlot aldri menigheten!

Mens jeg og min samarbeidspartner forkynte i nærheten av en kirke, traff vi en prest som het Pjotr Batnja. For å få i gang en samtale spurte vi ham om hvor vi kunne få kjøpt en bibel. «Jeg er også interessert i Bibelen,» svarte han. Så hadde vi en veldig hyggelig samtale. Dagen etter traff vi Pjotr i en park i nærheten og viste ham innholdsfortegnelsen i «Sannhetsboken». Vi spurte ham hvilket emne han kunne tenke seg å drøfte. Han valgte «Populære skikker som mishager Gud». Det skulle vise seg å bli en fruktbar drøftelse, og det førte til et regelmessig bibelstudium, som en bror ledet.

Utrustet med nøyaktig bibelkunnskap begynte Pjotr å stille spørsmål til andre prester og fant ut at de ikke engang kunne forklare Bibelens grunnleggende lære! Kort tid etter dette meldte Pjotr seg ut av kirken og innviet sitt liv til Jehova.

I 1991 giftet Pjotr og jeg oss, og vi begynte å tjene som pionerer sammen. Men bare noen år senere døde han i en ulykke. Det var en fryktelig tragedie. Hvordan har jeg klart å leve med dette? For en stor del ved å være fullt engasjert i tjenesten, opptatt med å hjelpe andre til å lære «all trøsts Gud» å kjenne. (2. Kor. 1: 3, 4) Og i 1997 fikk jeg det privilegium å bli utnevnt til spesialpioner.

[Bilde]

Pjotr

[Ramme/bilder på sidene 200 og 201]

Jeg lengtet etter et rettferdig styre

INDRA REITUPE

FØDT 1966

DØPT 1989

BAKGRUNN Tidligere kommunist. Begynte som pioner i 1990 og har hjulpet over 30 personer fram til dåpen.

DA JEG vokste opp, trodde jeg verken på Gud eller Bibelen. Jeg prøvde likevel alltid å forsvare det som er rett, og kunne aldri forstå hvorfor menneskene hele tiden mislyktes med å få til et godt og rettferdig styre.

I begynnelsen da jeg traff Jehovas vitner, var jeg forbløffet over det de viste meg ut fra Bibelen. Det de sa, virket fornuftig! Det jeg lærte om Guds rike og den rettferdighet som Jesus stod for, gikk rett til hjertet på meg. I 1989 ble jeg døpt i en innsjø, og seks måneder senere begynte jeg som alminnelig pioner. Mannen min, Ivan, og jeg hadde da ett barn. Senere fikk vi tvillinger. Mannen min er også et av Jehovas vitner, og med hans kjærlige støtte har jeg kunnet fortsette i heltidstjenesten.

Da barna var små, forkynte jeg ofte uformelt på gaten og i parker. Tvillingene var faktisk til hjelp, for de vakte nysgjerrighet og fikk folk til å slappe av og bli mer tilbøyelige til å snakke med meg.

Mens jeg forkynte i en park i Riga, traff jeg en ung kvinne som het Anna. Hun satt på en benk og ventet på at en konsert skulle begynne — hun hadde allerede kjøpt billett. Men hun var så ivrig etter å få vite mer om Bibelens håp for menneskene at hun droppet konserten. Vi leste skriftsteder sammen og avtalte å møtes i parken igjen. Seks måneder senere ble Anna (til høyre) vår søster, og nå tjener hun i oversetterteamet på avdelingskontoret. Ja, mitt hjerte strømmer over av glede når jeg tenker på hvordan Jehova har velsignet tjenesten for meg.

[Bilde]

Sammen med familien min

[Ramme/bilde på sidene 204 og 205]

Det var som om de var tankelesere

ANDREJ GEVLJA

FØDT 1963

DØPT 1990

BAKGRUNN Tjener som pioner, som stedfortredende kretstilsynsmann og som bytilsynsmann. Her sammen med sin kone, Jelena.

PÅ ET tog til Riga i januar 1990 var det to kvinner som spurte meg om jeg noen gang hadde lest Bibelen. Det var som om de hadde kunnet lese tankene mine, for jeg hadde lenge hatt lyst til å lese Bibelen, men hadde ikke klart å få tak i en. Jeg gav kvinnene — en av dem var Indra Reitupe — adressen min og telefonnummeret mitt. (Se rammen på sidene 200 og 201.) Noen dager senere kom de på døren min. Da hadde jeg ivrig ventet på deres besøk. Jeg ble imponert over hvordan de på en dyktig måte brukte Bibelen til å besvare spørsmålene mine. Kort tid etter begynte Pjotr Batnja, en heltidsforkynner som tidligere hadde vært prest, å studere med meg. — Se rammen på sidene 192 og 193.

Fire måneder senere var jeg på mitt første møte. En gang i måneden i løpet av sommeren, fra kl. 10.00 til 18.00, ble det holdt møter i skogen. Brødrene drøftet utvalgte poster fra planen for den teokratiske tjenesteskolen og for tjenestemøtet, og vanligvis var det noen som ble døpt. Det betydde at vi hadde en dåpstale før lunsjpausen.

Den nye kunnskapen jeg hadde fått, og den broderkjærligheten jeg følte på møtene, fylte meg med glede. Jeg ønsket å bli døpt så snart som mulig. Det ble anledning til det i slutten av august det samme året — da jeg ble døpt i en innsjø.

Tidlig på 1990-tallet studerte jeg Bibelen med flere i atelieret mitt. Noen ble mine åndelige brødre. I 1992 gjorde Jehova min glede enda større — da ble min kjære kone, Jelena, min åndelige søster.

[Ramme/bilder på sidene 208 og 209]

Hjemme igjen etter 50 år

ĀRIJA B. LEIVERS

FØDT 1926

DØPT 1958

BAKGRUNN Født i Latvia. Bodde i flere land før hun kom tilbake til Latvia for å tjene der det var større behov.

UNDER den annen verdenskrig bestemte far at familien vår skulle flytte fra Latvia. Etter en tid giftet jeg meg, og mannen min og jeg endte opp i Venezuela. Det var der jeg første gang traff Jehovas vitner. En misjonærsøster tilbød meg et hjemmebibelstudium, og jeg tok imot tilbudet. Vi studerte på tysk. Da jeg begynte å gå på møtene, lærte jeg meg spansk, det offisielle språket i Venezuela.

I 1958 flyttet vi til USA, og to måneder etter det ble jeg døpt. Etter at mannen min døde, flyttet datteren min og jeg til Spania, der jeg var pioner. General Franco var diktator på den tiden, og ydmyke, gudfryktige mennesker tørstet etter sannheten. I løpet av de 16 årene jeg bodde i Spania, hadde jeg det privilegium å hjelpe cirka 30 personer fram til dåpen.

Etter kommunismens sammenbrudd i sovjetrepublikkene i 1991 drog jeg på besøk til Latvia og så at det var stort behov for forkynnere av Riket der. Den drømmen jeg hadde hatt om å komme tilbake til mitt hjemland for å være pioner der, ble til virkelighet i 1994 — nøyaktig 50 år etter at jeg hadde flyttet derfra.

De latviske markene var virkelig modne til innhøstning. Jeg forkynte for eksempel for en mann som bad om å få en av bøkene våre. Datteren hans var interessert i åndelige spørsmål, sa han, og han ville gi boken til henne. Jeg fikk adressen hennes, startet et bibelstudium, og innen et år var hun blitt døpt. Jeg takker Jehova for at han har gitt meg det privilegium å være pioner i mitt hjemland etter så lang tid, og også for at han gir meg styrke til å være det.

[Bilde]

Da jeg var 20 år

 [Oversikt/diagram på sidene 216 og 217]

TIDSLINJE — Latvia

1916 Sjømannen Ans Insberg blir døpt. Etter den første verdenskrig setter han inn annonser i latviske aviser for å gjøre kjent Guds rike.

1920

1926 Det blir opprettet et kontor i Riga.

1928 Brosjyren Frihet for folkene blir utgitt, den første av våre publikasjoner på latvisk. Det kommer kolportører fra Tyskland.

1931 Percy Dunham blir utnevnt til å ta hånd om kontoret.

1933 Den Internasjonale Bibelstudieforening (IBSA) blir registrert.

1934 Myndighetene stenger IBSA-kontoret.

 Det ble ikke mottatt noen rapporter fra 1939 til 1992.

1940

1940 Latvia blir en del av Sovjetunionen. Ekteparet Dunham må forlate landet.

1951 Jehovas vitner blir deportert til Sibir.

1960

1980

1991 Latvia får tilbake sin politiske selvstendighet.

1993 De første Gilead-misjonærene kommer.

1995 Vakttårnet kommer ut én gang i måneden på latvisk.

1996 Det blir opprettet et landsutvalg i Riga.

1997 Den første helt nye Rikets sal blir bygd, i Jurmala.

1998 To menigheter i Riga blir juridisk anerkjent.

2000

2001 Den første forkynnelseskampanjen i isolerte områder blir organisert.

2004 Latvia får sitt eget avdelingskontor 1. september.

2006 Utvidelsene ved avdelingskontoret blir fullført. Det er over 2400 aktive forkynnere i Latvia.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

2000

1000

1920 1940 1960 1980 2000

 [Helsides bilde på side 176]

[Bilde på side 178]

I denne bygningen lå bibelstudentenes første kontor i Riga, 1926

[Bilde på side 178]

«Frihet for folkene» på latvisk var et gledens budskap, 1928

[Bilde på side 178]

Rees Taylor

[Bilde på side 180]

Ferdinand Fruck, døpt i 1927

[Bilde på side 180]

Heinrich Zech og hans kone, Elsa, foran butikken deres i Liepāja

 [Bilder på side 183]

Edwin Ridgewell (til venstre) og Andrew Jack førte i all hemmelighet litteratur inn i Latvia

[Bilde på side 183]

Percy og Madge Dunham

[Bilde på side 183]

Staben ved kontoret og andre vitner, 1930-årene

[Bilde på side 191]

KGBs liste over vitner som ble arrestert i 1950. Mange ble sendt til Sibir

[Bilde på side 191]

Sibir, i begynnelsen av 1950-årene

 [Bilde på side 194]

Ved store sammenkomster, som i denne begravelsen, lyttet brødrene til åndelige foredrag

[Bilde på side 194]

Pauls og Valija Bergmanis oversatte «Vakttårnet» til latvisk — de skrev inn teksten for hånd i skrivebøker

[Bilde på side 194]

Ved å bruke av mikrofilm (her vist i naturlig størrelse) som ble framkalt, kunne brødrene kopiere «Vakttårnet» og så distribuere det

[Bilder på side 197]

Paulīne Serova gjorde sannheten kjent for sykepleieren Teofīlija Kalvīte

[Bilde på side 199]

Jurij Kaptola, 1981

[Bilde på side 199]

I dag, foran det fengselet han satt i

[Bilder på side 202]

På områdestevnet «Følg Guds vei» i 1998, det første som ble holdt i Latvia, var det en seksjon for tegnspråk

[Bilder på side 207]

Tre måneder etter at Jānis Folkmanis var blitt latvisk mester i vektløfting, ble han en Rikets forkynner

[Bilder på side 207]

Māris Krūmin̗š bad til Gud for første gang mens han satt i fengsel

[Bilde på side 210]

Dace Puncule ble utvist fra skolen fordi hun ikke ville synge nasjonalistiske sanger

[Bilde på side 210]

Jelena Godlevskaja døde etter at hun var blitt påtvunget blodoverføring

[Bilde på side 210]

Reisende tilsynsmenn og deres koner bygger opp menighetene

 [Bilde på side 215]

Betel-familien i Latvia

[Bilder på side 215]

Utvalget ved avdelingskontoret, 2006

Peter Luters

Anders Berglund

Hannu Kankaanpää

Juha Huttunen

[Bilde på side 215]

De tre bygningene i Miera gate i Riga som utgjør avdelingskontoret

[Bilder på side 218]

Jehovas folk i Latvia kan nå forkynne åpenlyst

[Bilder på side 218]

Denne utbrente kinoen (til venstre) ble to Rikets saler (under)