Réunion

DE FØRSTE som ved en tilfeldighet så øya Réunion— sannsynligvis arabiske kjøpmenn — hadde oppdaget et tropisk paradis. Øya ligger som en grønn juvel i det dypblå Indiahavet og har en naturlig skjønnhet og et så stort mangfold som man ellers bare finner på hele kontinenter. Strender med vulkansk sand, utallige fosser, regnskoger, et vell av markblomster, dype daler, forrevne vulkanske fjelltopper, frodige kalderaer (forsenkninger i terrenget) som er mange kilometer i diameter, og en aktiv vulkan — dette er bare noe av det øya kan framvise.

Selv om Réunion er en vakker øy, har mange av dem som bor på øya, oppdaget noe som er enda vakrere enn det de kan se med sine bokstavelige øyne. De har fått kjærlighet til de verdifulle sannhetene som finnes i Guds Ord. Misjonæren Robert Nisbet, som var blitt sendt til naboøya Mauritius, var den første Rikets forkynner som satte sin fot på Réunion. I løpet av de få dagene Robert var der i september 1955, fikk han vakt manges interesse for Bibelen, levert mye litteratur og tegnet en rekke abonnementer på Våkn opp! Han opprettholdt kontakten med interesserte ved å skrive brev til dem.

I perioden 1955—1960 foretok Robert og en bror som tjente som sonetilsynsmann da, Harry Arnott, noen få korte besøk på øya. I 1959 gav det franske avdelingskontoret Adam Lisiak, en fransk pioner og tidligere kullgruvearbeider av polsk avstamning som tjente på Madagaskar, i oppdrag å besøke Réunion. Adam var på øya i hele desember 1959. Han skrev: «Nitti prosent av befolkningen er ivrige katolikker, men det er mange som ønsker å vite mer om Guds Ord og den nye verden. Prestene prøver å sette en stopper  for utbredelsen av sannheten. Noen fortalte en som abonnerte på Våkn opp!, at presten gjerne ville låne boken ’Gud er sanndru’. ’Hvis han kommer og henter den selv, skal han få låne den,’ sa abonnenten. Presten kom aldri.»

DET KOMMER HJELP FRA FRANKRIKE

Det franske avdelingskontoret, som førte tilsyn med arbeidet på Réunion den gangen, oppfordret kvalifiserte forkynnere til å flytte dit. Familien Pégoud — André, Jeannine og deres seks år gamle sønn, Christian — og Noémie Duray, en slektning av dem, fulgte oppfordringen. Skipet de kom med, la til kai i januar 1961. Noémie, som ble kalt Mimi, var spesialpioner i to år før hun drog tilbake til Frankrike.

De fant straks mye interesse og holdt til og med møter på sitt hotellrom i hovedstaden, Saint-Denis. Så snart  familien hadde fått flyttet inn i et hus, holdt de møter der. Omkring et år senere leide den nystartede gruppen i Saint-Denis et lite møtelokale som hadde plass til omkring 30. Lokalet var en trebygning med bølgeblikktak, en dør og to vindusåpninger med skodder for. Brødrene fikk tillatelse til å slå ut skilleveggene, bygge et lite podium og montere trebenker uten ryggstø.

En søndag formiddag da den stekende tropesolen skinte fra skyfri himmel, virket bølgeblikktaket som en effektiv varmeovn. Svetten piplet fram på alle som var til stede, særlig på dem som stod på podiet, for hodet deres var bare noen tommer fra taket. Det var dårlig ventilasjon, og fordi salen ofte var stappfull, var det mange som stod utenfor og lyttet gjennom vindusåpningene og døråpningen, noe som gjorde sitt til at ventilasjonen ble enda dårligere.

’VI ER OVERVELDET!’

Trass i ubehaget klarte brødrene å få alle til å føle seg velkommen, og ved utgangen av det første året var det omkring 50 som kom regelmessig på møtene. Antall forkynnere steg til sju, og de ledet 47 bibelstudier! Noen av de nye studerte to ganger i uken. «Vi er glade, svært glade, men samtidig litt overveldet,» skrev brødrene.

Én av disse nye var Myriam Andrien, som hadde begynt å studere på Madagaskar i 1961. Hun husker at den tidligere nevnte salen også tjente som en slags stevnehall. Brødrene laget ganske enkelt en skyggefull forlengelse av salen ved å bruke palmegrener. Det var opptil 110 til stede på disse første, større sammenkomstene.

Blant dem som ble døpt på et stevne på Mauritius i oktober 1961, var David Souris, Marianne Lan-Ngoo og Lucien Véchot, som alle gjorde en fin innsats i forkynnelsesarbeidet. Det andre året økte antall forkynnere til 32, og pionerene ledet hele 30 bibelstudier hver! Antall til stede  på søndagsmøtene kom opp i 100, og de representerte en rekke etniske grupper.

Mange blant Réunions indiske befolkning utøver en religion som er en blanding av katolisisme og hinduisme. For noen var det litt av en overvinnelse å slutte med sin tidligere religionsutøvelse. Men det at brødrene var tålmodige og vennlige og hadde en fast holdning til det som er rett, gav ofte gode resultater. En kvinne som hadde studert sammen med en pioner i to år, for eksempel, fortsatte likevel å utøve falsk religion, å spå folk og å bo sammen med en mann uten å være gift. Pioneren bestemte seg for å overlate studiet til en annen søster for å se om hun kunne hjelpe henne. «Etter noen måneder,» skriver den sistnevnte søsteren, «begynte kvinnen å få større forståelse, og til min store glede sluttet hun å utøve spiritisme. Men hun hadde ennå ikke legalisert forholdet sitt ved å gifte seg. Hun sa at mannen nektet å gifte seg med henne. Til slutt bestemte hun seg for å bli hos ham, så jeg hadde ikke annet valg enn å avslutte studiet.

En dag møtte jeg henne på gaten, og hun spurte om vi ikke kunne gjenoppta studiet. Jeg sa at det var i orden på den betingelse at hun viste sin oppriktighet ved å anvende de tingene hun allerede hadde lært. Jeg rådet henne til å legge saken fram for Jehova i bønn, noe hun også gjorde. Da fikk hun mot til å snakke åpent med samboeren sin. Til hennes store glede gikk han med på å gifte seg med henne. Og ikke nok med det, han begynte også å gå på møtene sammen med henne.»

I tjenesteåret 1963 ble det rapportert 11 nye høydepunkter i antall Rikets forkynnere, og det siste var på 93 forkynnere. Réunion hadde nå to menigheter og én gruppe. Den første dåpsseremonien der ble holdt i desember 1962 på stranden ved Saint-Gilles-les Bains, og 20 nye forkynnere ble døpt. Ved den andre dåpsseremonien, som ble holdt i juni 1963, ble 38 døpt. I 1961 hadde Réunion én forkynner  pr. 41 667 innbyggere. Tre år senere var forholdstallet én pr. 2286 innbyggere. Ja, Jehova «fikk [ordet] hele tiden til å vokse» på denne øya, som er svært frodig også åndelig sett. — 1. Kor. 3: 6.

DET GODE BUDSKAP BLIR BRAKT TIL AVSIDESLIGGENDE OMRÅDER

I 1965 — bare fire år etter at den første familien som var Jehovas vitner, kom — hadde menigheten i Saint-Denis vokst til over 110 forkynnere, og de klarte å gjennomarbeide distriktet sitt der hver tredje uke! Men det fantes områder hvor det ikke var blitt forkynt i det hele tatt. Hva skulle de gjøre? Brødrene leide busser og drog til andre kystbyer for å forkynne, for eksempel til Saint-Leu, Saint-Philippe og Saint-Pierre.

Det tok mange timer å komme til noen av distriktene, så brødrene drog av gårde tidlig om morgenen og kjørte på veier som i mange tilfeller var smale, stupbratte og svingete. Kjøreturen fra Saint-Denis til Le Port by, som i dag tar 15 minutter, var en to timer lang prøvelse. «Det krevde tro å kjøre på den veien,» sier en bror. Ikke engang den nye veien er helt ufarlig, for noen steder stiger fjellsiden nesten rett opp fra veikanten, og kraftig regnvær fører i blant til at store  steiner som ofte veier flere tonn, løsner og raser ut. I årenes løp er det mange som er blitt drept på disse stedene.

«Da jeg var omkring åtte år,» sier Christian Pégoud, «leverte gruppen vår gjerne 400—600 eksemplarer av Våkn opp! i isolerte distrikter. Vakttårnet var forbudt. Noen ikke-troende, men likevel vennlige ektemenn, ble med sin kone, ikke fordi de skulle forkynne, men fordi de likte å dra på tur. Etter felttjenesten hadde vi piknik, noe vi barn syntes var ekstra hyggelig. Disse spesielle arrangementene hadde utvilsomt stor innvirkning på mitt liv.»

ORGANISASJONSMESSIGE JUSTERINGER SETTER FART I ARBEIDET

I mai 1963 kom Milton G. Henschel til Réunion som den første representanten fra hovedkontoret. Han holdt en spesiell tale for 155 tilhørere. Som en følge av hans besøk ble det utnevnt fire spesialpionerer som skulle hjelpe til i menighetene og arbeide i områder hvor det gode budskap ennå ikke var blitt forkynt. David Souris ble sendt til Le Port, Lucien Véchot til Saint-André by og Marianne Lan-Ngoo og Noémie Duray (nå Tisserand) til Saint-Pierre.

 Den 1. mai 1964 ble tilsynet med arbeidet overdratt fra avdelingskontoret i Frankrike til avdelingskontoret på Mauritius. Dessuten ble det opprettet et litteraturlager på Réunion. Samtidig ble forkynnerne oppfordret til å arbeide mer i de avsidesliggende distriktene, og brødrene ble oppmuntret til å trakte etter større ansvar i menigheten for at de nye som strømmet til organisasjonen, skulle kunne bli tatt godt hånd om. Ja, i løpet av tjenesteåret 1964 var det 57 som ble døpt — og 21 av disse ble døpt ved ett stevne!

I det foregående tjenesteåret hadde gruppen i Saint-André søkt om å bli menighet. I søknaden stod det: «I slutten av juni 1963 kommer gruppen til å bestå av 12 døpte forkynnere, med mulighet for 5—6 nye forkynnere i de to etterfølgende månedene. Brødrene leder 30 bibelstudier.» Søknaden ble innvilget, og det var to brødre som tok hånd om menigheten — Jean Nasseau som menighetstjener, eller presiderende tilsynsmann, og Lucien Véchot som hans assistent. Begge disse hadde vært i sannheten i mindre enn to år.

Den 38 år gamle Jean var en stor mann med et stort hjerte. Han var byggmester og underviste på en teknisk skole. Han ble døpt i 1962 og hadde evner og muligheter til å få gjort ting som kunne fremme Rikets arbeid. Ja, han bygde Réunions andre Rikets sal for egne midler på sin egen eiendom i Saint-André. Det ble en solid, innbydende trebygning med god plass til over 50 personer. Siden den gang er det blitt opprettet åtte menigheter i det distriktet som opprinnelig ble tatt hånd om av gruppen i Saint-André. Jean forble trofast mot Jehova til sin død i 1997.

Den tredje gruppen som ble opprettet i begynnelsen av 1960-årene, befant seg i Le Port, en havneby, og innbefattet interesserte fra Saint-Paul, omkring åtte kilometer mot sør. Le Port bestod av enkle trehus som var omgitt av kaktuslignende planter. David Souris leide et hus hvor han kunne holde møter. I desember 1963 søkte gruppen om å bli  menighet. Gruppen, som bestod av 16 forkynnere, hvorav 8 var døpt, rapporterte gjennomsnittlig 22,5 timer i måneden i felttjenesten. Bare David og hans assistent ledet hele 38 bibelstudier! Da kretstilsynsmannen var på besøk den sammen måneden, var det 53 til stede på det offentlige foredraget.

Christian og Josette Bonnecaze ble også sendt til Le Port som spesialpionerer. Christian var blitt døpt i Fransk Guyana og hadde kommet til Réunion i begynnelsen av 1960-årene. Den gangen hadde han vært enslig og den eneste i sin familie som var i sannheten. Bror Souris flyttet nå til et annet hus for å gi plass til Christian og Josette i det huset hvor møtene ble holdt. Men etter hvert ble menigheten så stor at de også måtte flytte ut.

Presteskapet i dette overveiende katolske området begynte imidlertid å få folk til å vende seg mot Jehovas vitner. Om dagen kastet ofte barn og ungdommer stein på forkynnerne, og om natten kastet de stein på hustakene deres.

Raphaëlla Hoarau, som nylig hadde begynt å studere Bibelen, kjente noen av disse ungdommene. Etter én av disse episodene fulgte hun etter ungdommene hjem. «Hvis du  fortsetter å kaste stein på broren min, så får du med meg å gjøre,» sa hun.

«Beklager, fru Hoarau,» svarte de. «Vi visste ikke at han var broren din.»

Raphaëlla kom i sannheten, og det samme gjorde de tre døtrene hennes. Den ene av dem, Yolaine, ble gift med Lucien Véchot.

Til tross for den forutinntatthet som presteskapet oppildnet til, men takket være brødrenes iver og Jehovas velsignelse ble det en nidkjær menighet i Le Port, og salen ble snart for liten. Ja, ofte var det flere tilhørere utenfor salen enn inne i den. Det ble satt ut stoler på alle tenkelige steder, til og med på podiet, og noen av barna satt på kanten av podiet med ansiktet mot tilhørerne. Til slutt bygde brødrene en fin Rikets sal, og i dag er det seks menigheter i dette området.

PIONERER GÅR FORAN

En av de første pionerene på Réunion var Annick Lapierre. «Annick studerte Bibelen med mor og meg,» forteller Myriam Thomas. «Hun oppmuntret meg til å arbeide hardt i tjenesten, og jeg sa til henne at jeg hadde lyst til å bli pioner.  Jeg ble døpt etter seks måneder. Den gangen var hele øya vårt distrikt, og siden det ikke fantes busser der, men bare noen få biler, gikk vi som oftest til fots. Men bror Nasseau, som hadde bil, tok oss med ut i tjenesten når han hadde mulighet til det. Det var en glede å forkynne, og vi var alle sterkt motivert.»

Familiemannen Henri-Lucien Grondin forteller: «Vi oppmuntret alltid barna våre til å begynne som pionerer. Kretstilsynsmennene gjorde oss oppmerksom på betydningen av å gi Jehova vårt beste. Henri-Fred, den eldste sønnen vår, er nå 40 år og har gjort heltidstjenesten til sin livsgjerning.»

«I menigheten vår var det mange ivrige ungdommer,» sier Henri-Fred. «Noen var døpt, og andre, som jeg, var ikke døpt. Men i skoleferien brukte vi likevel alle sammen 60 timer i tjenesten. Vi tapte aldri våre åndelige mål av syne, og i dag tjener jeg i kretstjenesten sammen med min kone, Evelyne.»

DEMONISK MOTSTAND

Spiritisme er utbredt på Réunion. «I landsbyen La Montagne,» forteller Jeannine Corino (tidligere Pégoud), «traff jeg en mann som sa at han skulle nedkalle forbannelse over meg ved å stikke knappenåler i en dukke. Jeg forstod ikke hva han snakket om, så jeg bad den jeg studerte med, om å forklare meg det. ’Mannen er heksedoktor,’ sa hun, ’og han vil få åndene til å skade deg.’ Jeg forsikret henne om at Jehova beskytter dem som stoler helt og fullt på ham. Det skjedde selvfølgelig ikke noe med meg.»

En bror husker at familien hans ledet spiritistiske møter da han var barn. I 1969 kom han i kontakt med Jehovas vitner og begynte å studere Bibelen. Men demonene prøvde å ta motet fra ham ved å gjøre ham døv når han kom på møtene. Han fortsatte imidlertid ikke bare å gå på møter, men han fikk også gjort opptak av talene, slik at han kunne  høre på dem hjemme. Snart sluttet demonene å plage ham, og kort tid etter begynte han å delta i felttjenesten. — Jak. 4: 7.

I 1996 begynte Roséda Caro, en kvinne som var pinsevenn, å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hun hadde tidligere mistet synet fordi hun hadde fulgt det rådet hun hadde fått av sine venner i kirken om å slutte å ta medisiner for diabetes. Mannen hennes, Cledo, som var engasjert i kommunistpartiet på stedet, var en fryktet mann i nærmiljøet på grunn av sitt voldsomme temperament. Han drev også med hekseri, deltok i hinduiske seremonier og ble senere pinsevenn.

Da Roséda begynte å studere Bibelen, motarbeidet Cledo henne og kom til og med med trusler mot menighetens eldste. Men Roséda lot seg ikke skremme. Noen måneder senere ble Cledo kjørt til sykehuset, hvor han falt i koma. Da han endelig kom til bevissthet, hadde to av våre søstre tatt med seg litt suppe til ham, men han trodde at suppen var til hans kone.

«Nei, herr Caro, suppen er til deg!» sa søstrene.

 «Det gjorde dypt inntrykk på meg,» forteller Cledo. «Det var ingen pinsevenner som hadde besøkt meg. Men to fra Jehovas vitner — de folkene jeg hadde motarbeidet sterkt — kom med mat til meg. ’Jehova, min kones Gud, finnes  virkelig,’ sa jeg til meg selv. Så bad jeg en stille bønn. Jeg bad om at Roséda og jeg måtte bli forent i troen.»

Cledos ydmyke anmodning var ikke bare en plutselig innskytelse. Før han ble syk, hadde han myknet litt, og han hadde latt sin kone få studere hjemme hos en av naboene. En dag hadde han så sagt til Roséda og den søsteren som studerte med henne: «Det er ikke bra at dere studerer der. Kom hjem til oss.» Og det gjorde de. Men uten at de visste om det, lyttet Cledo til det de snakket om, fra naborommet, og han likte det han hørte. Etter at Cledo hadde kommet seg av sykdommen, studerte han to ganger i uken til tross for at han var analfabet, og i 1998 ble han døpt. Selv om Cledo og Roséda sliter med slike helseproblemer som ofte følger med alderen, fortsetter de å tjene Gud trofast.

FORKYNNELSESARBEIDET NÅR INN TIL DET INDRE AV LANDET

En liten prosentdel av Réunions befolkning bor i innlandet i dype daler omgitt av bratte fjell som rager 1200 meter eller mer til værs. Andre bor høyt oppe i de vidstrakte, grønnkledde kalderaene som har oppstått etter en massiv, men utslokt vulkan. Noen av dem som bor der, ser sjelden eller aldri havet. Kalderaen Cirque de Mafate, for eksempel, er det bare mulig å komme til med helikopter eller til fots.

Louis Nelaupe, som nedstammer fra afrikanske slaver, vokste opp i Cirque de Mafate. Som ung hjalp han til med å bære den katolske presten i en bærestol. Louis flyttet til slutt til Saint-Denis, hvor han kom i sannheten. Han ønsket naturligvis å fortelle slektningene sine om sin nyfunne tro. Så en dag i 1968 drog Louis og hans kone, Anne, og to andre søstre, 15 og 67 år gamle, av sted til fots til det indre av landet. De tok med seg en ryggsekk, en koffert og en dokumentmappe som de hadde fylt med litteratur.

 Til å begynne med gikk de langs et elveleie og så videre opp en smal sti som snodde seg oppover fjellsiden. Noen steder var det bare en fjellvegg på den ene siden av stien og en bratt skrent på den andre. De forkynte på ethvert bosted de kom over langs veien. «Den natten,» sier Louis, «sørget Jehova for oss ved hjelp av den eneste butikkeieren i området. Han lot oss få overnatte i et lite hus med to rom og kjøkken. Om morgenen drog vi videre, og vi kom opp på toppen av et 1400 meter høyt fjell med utsikt ut over kalderaen, et vidstrakt, naturlig ’amfiteater’.

Til slutt kom vi fram til huset til en gammel venn, som viste oss gjestfrihet. Dagen etter lot vi noe av bagasjen vår stå igjen hos ham og drog videre til vårt bestemmelsessted. På veien spiste vi små viltvoksende guavafrukter og forkynte for ydmyke mennesker som aldri hadde hørt budskapet om Riket før. Vi kom fram til huset til en slektning av meg klokken seks om ettermiddagen. Hun var glad for å se oss og laget en herlig kyllingrett til oss. Dette minnet oss om Abraham og Sara, som gjorde i stand mat til Guds engler. (1. Mos. 18: 1—8) Vi forkynte naturligvis for henne mens hun laget mat. Til slutt, da klokken var elleve om kvelden, spiste vi.

Dagen etter, om torsdagen, arbeidet vi oss videre rundt kalderaen og spiste guavafrukter og oppsøkte folk i alle de husene vi kunne finne. En vennligsinnet mann tilbød oss kaffe, og vi fikk hvilt oss litt — det vil si, ikke tungen, men føttene! Ja, denne mannen likte så godt de bibelske drøftelsene våre at han fulgte med oss videre til alle de husene som lå innenfor en kilometers avstand fra hans eget hus, og spilte munnspill mens vi gikk.

Vi hadde omsider arbeidet oss rundt kalderaen til det stedet hvor vi hadde satt igjen bagasjen vår, og der overnattet vi. Da vi kom hjem igjen sent om fredagen, hadde alle fire — også vår kjære 67 år gamle søster — gått omkring  15 mil, besøkt 60 hus og til sammen levert over 100 publikasjoner. Jo da, vi var nokså slitne rent fysisk, men åndelig sett følte vi oss oppkvikket. For meg var naturligvis turen til Cirque de Mafate også en tur tilbake til mine røtter.»

FRA TO FORKYNNERE TIL FEM MENIGHETER

I 1974 flyttet Christian Pégoud og moren til den sørlige byen La Rivière, hvor det den gang ikke var noen menighet. «Vi brukte garasjen som møtelokale, og snart begynte 30 stykker å overvære møtene,» sier Christian, som da var 20 år gammel. «Jeg startet et studium med en kvinne og hennes datter, Céline, som var forlovet med Ulysse Grondin. Ulysse var militant kommunist og ville ikke at forloveden skulle studere Bibelen sammen med oss. Men Céline fikk overtalt Ulysse til å høre på oss, og mor oppsøkte ham og foreldrene hans. De hørte heldigvis på mor og likte det de hørte. Hele familien begynte å studere Bibelen, og i 1975 ble Ulysse og Céline døpt, og de giftet seg. Ulysse ble til slutt utnevnt til eldste.»

Christian sier videre: «Foruten La Rivière omfattet distriktet vårt innlandskommunene Cilaos, Les Avirons, Les Makes og L’Étang-Salé. Vi fant stor interesse i byen Les Makes. Like ovenfor ligger Le Cap, et stykke av kanten på en utslokt vulkan. Derfra kan man tidlig en klar morgen se et vidstrakt, grønnkledd ’amfiteater’ over 300 meter nedenfor.»

En familie som het Poudroux, bodde på et lite gårdsbruk som de leide, ved foten av Le Cap. Den eldste sønnen, Jean-Claude, forteller: «De fire brødrene mine, de fem søstrene mine og jeg hjalp far med å dyrke grønnsaker som vi solgte på markedet. Han dyrket også geranier med tanke på framstilling av en essens som ble brukt i parfyme. Vi gikk fem kilometer til skolen i den lokale landsbyen og bar ofte med oss hagevekster. Hjemover bar vi noen ganger omkring ti kilo dagligvarer — på hodet.

 Far var hardt arbeidende, og vi respekterte ham for det. Men i likhet med mange andre drakk han mye, og når han var alkoholpåvirket, ble han voldelig. Søsknene mine og jeg var ofte vitne til mange stygge episoder hjemme, og vi fryktet for familiens framtid.»

Jean-Claude sier videre: «I 1974 ble jeg kontaktet av en pioner. Jeg arbeidet som lærer i La Rivière. Som følge av det hykleriet og den urettferdighet jeg hadde sett i kirkesamfunnene, var jeg mer eller mindre ateist. Det gjorde likevel inntrykk på meg da broren brukte Bibelen til å besvare alle spørsmålene mine. Min kone, Nicole, og jeg begynte å studere Bibelen. Vi besøkte også familien min for å fortelle dem om Bibelens sannhet, og ofte snakket vi med søsknene mine til langt på natt. Noen ganger hørte foreldrene mine på også.

Innen kort tid begynte brødrene mine Jean-Marie og Jean-Michel og søsteren min Roseline å komme regelmessig hjem til oss for å være med på bibelstudiet vårt. Vi gjorde alle åndelige framskritt, ble forkynnere og ble døpt samtidig, i 1976. Far anklaget meg sørgelig nok med urette for å ha påvirket søsknene mine, og han sluttet å snakke med meg. Han ble til og med så fiendtlig innstilt at jeg måtte unngå ham på offentlige steder!

Mor begynte å studere Bibelen til tross for at hun var analfabet. Og jeg er glad for å kunne fortelle at far til slutt ble mildere stemt. I 2002 begynte han faktisk å studere Bibelen. I dag er det 26 familiemedlemmer som er døpt. Det er de ni søsknene mine og meg, våre ektefeller og mor, som fortsatt er nidkjær til tross for sin høye alder. Jean-Michel og Jean-Yves tjente en stund som kretstilsynsmenn, men måtte slutte av helsemessige grunner. Begge to er eldste i menigheten, og Jean-Yves er også pioner sammen med sin kone, Roséda. Den eldste sønnen min og jeg tjener som eldste.»

Da Christian Pégoud og moren kom til La Rivière i 1974, var det ingen menighet der og i de omkringliggende byene.  Nå er det fem menigheter der. Én av dem er i byen Cilaos, som ligger høyt oppe i Cirque de Cilaos og er kjent for sine varme kilder og termiske bad. Hvordan fikk menigheten i Cilaos sin begynnelse? Hver torsdag fra 1975 til 1976 drog forkynnere fra La Rivière opp den smale, svingete veien til Cilaos — den er 37 kilometer lang og beryktet fordi det ofte går steinras — og der forkynte de for folk til omkring klokken fem om ettermiddagen. Bestrebelsene deres bar frukt, for nå er det omkring 30 forkynnere i byen, og de har sin egen Rikets sal.

ÅNDELIG VEKST I SØR

Lokalbefolkningen kaller den sørlige delen av Réunion for «det ville sør» — og det med rette. De veldige bølgene eksploderer i hvitt langs den nokså golde kysten, som domineres av Réunions aktive vulkan, Piton de la Fournaise (Ovnstoppen). Saint-Pierre er den største byen i dette området. Denise Mellot og Lilliane Pieprzyk ble sendt dit som spesialpionerer i slutten av 1960-årene. Senere, etter hvert som interessen ble større, kom Michel Rivière, som også var spesialpioner, og hans kone, Renée, for å samarbeide med de to søstrene.

En av de første som begynte å studere Bibelen i dette området, var Cléo Lapierre, en bygningsarbeider som kom i sannheten i 1968. «Det første møtet jeg overvar, ble holdt under et stort tre,» sier Cléo. «’Rikets sal’ — et skur som var 3 × 3 meter stort — skulle rives for å gi plass til en større bygning, som jeg fikk være med på å bygge.»

Det samme året ble Cléo, som var i hærens reservestyrker, innkalt til militærtjeneste. «Med den begrensede bibelkunnskapen jeg hadde,» forteller Cléo, «skrev jeg til myndighetene og forklarte hvorfor jeg nå inntok et nøytralt standpunkt. De  svarte ikke, så jeg drog til militærbasen i Saint-Denis, på den andre siden av øya, for å undersøke saken nærmere. En av offiserene bad meg om å dra hjem, men å forberede meg på at jeg ville bli satt i fengsel. Derfor bad jeg ofte og studerte iherdig. Snart ble jeg kalt tilbake til militærbasen. Da jeg kom fram, bad jeg den broren som hadde kjørt med meg dit, om å vente på meg en time. ’Hvis jeg ikke er tilbake innen en time,’ sa jeg, ’kommer jeg sannsynligvis ikke tilbake. Da må du være så snill å selge bilen min og gi pengene til min kone.’

 Da jeg kom innenfor, la jeg merke til noen offiserer som diskuterte hva de skulle gjøre med meg. Etter omkring 45 minutter kom en sersjant bort til meg.

’Jeg vil ikke se deg her!’ sa han. ’Kom deg hjem!’

Jeg hadde ikke gått mer enn 45 meter før han kalte meg tilbake. I en helt annen tone sa han: ’Jeg beundrer dere  Jehovas vitner. Jeg har hørt om dere i Frankrike, men du er den første jeg har truffet.’

På det tidspunktet var jeg den eneste broren i Saint-Pierre, så det var jeg som ledet alle menighetsmøtene. Men fra tid til annen fikk jeg hjelp, og i 1979 kom misjonærekteparet Antoine og Gilberte Branca.»

RIKETS SAL-BYGGING

Til å begynne med kom menigheter og grupper sammen i ombygde hus og i private hjem. Men øya er utsatt for sykloner, og det ble etter hvert nødvendig med mer solide  murbygninger. Slike bygninger er imidlertid dyre, og det tar mye lengre tid å bygge dem. Med tiden begynte det likevel å dukke opp flere slike Rikets saler på Réunion, så Jehovas hånd er ikke kort. — Jes. 59: 1.

I byen Saint-Louis, for eksempel, gikk en ung bror på et murerkurs da menigheten mottok planene for sin nye Rikets sal. Broren forkynte for læreren sin. Han fortalte ham om salen og sa at den skulle bygges av frivillige. Hvordan reagerte læreren? Han tok klassen med til tomten for at den skulle få litt praktisk opplæring! Klassen hjalp til med å grave ut for sålen, og senere gav læreren bort armeringsstål til fundamentet.

Brødrene hadde ordnet det slik at den 190 kvadratmeter store fundamentplaten skulle støpes på en høytidsdag, og over hundre ivrige dugnadsarbeidere hadde kommet tidlig for å være med på arbeidet. Men av en eller annen grunn hadde byen stengt av vannet! En initiativrik bror som kjente sjefen for brannvesenet, tok kontakt med denne og forklarte hvilken kinkig situasjon de var kommet i. Mannen var svært hjelpsom og sendte straks en brannbil til byggeplassen med nok vann til at de kunne få gjort jobben.

Da Rikets sal var ferdigbygd, var en nyinteressert mann så imponert over det arbeidet brødrene hadde utført, at han tok fram sjekkheftet sitt og skrev ut en sjekk på nesten hele  det beløpet som et nytt lydanlegg koster. I desember 1988 besøkte Carey Barber fra det styrende råd Mauritius og kom da også over til Réunion for å holde innvielsestalen. Den første hurtigbygde salen ble fullført i 1996 i Saint-Gilles-les Bains. I dag er det 17 Rikets saler på øya, og de blir brukt av de 34 menighetene der.

HVOR SKULLE MAN HOLDE STEVNER?

Forkynnelsesarbeidet på Réunion hadde gått så bra at det var en utfordring å finne lokaler som var store nok til å  holde stevner i. I 1964 planla brødrene sitt første kretsstevne på øya. Men etter flere måneders leting fant de bare ett egnet lokale — en restaurant i overetasjen i et hus i Saint-Denis. Huset var gammelt, dyrt å leie og bygd av tømmer. Eierne sa at det burde tåle vekten av minst 200 mennesker — så mange stevnedeltakere som var ventet.

Brødrene hadde ikke annet valg enn å leie restauranten, og en vennligsinnet mann gav brødrene et høyttaleranlegg. Da dagen kom og huset begynte å fylles opp, knirket og knaket det i gulvet, men det holdt. Om søndagen var det 230 til stede, og 21 ble døpt.

Kort tid senere tilbød Louis Nelaupe, den broren som hadde vokst opp i Cirque de Mafate, brødrene en tomt på sin eiendom i Saint-Denis, hvor de kunne bygge en midlertidig stevnehall. Det ble en enkel bygning som bestod av bindingsverk, blikktak og vegger av flettede palmeblad.

Det første stevnet som ble holdt der, var et tredagers områdestevne. En av stevnedeltakerne, Myriam Andrien, forteller: «Den første formiddagen gikk vi ut i tjenesten og kom tilbake for å spise varm lunsj — et skikkelig kreolsk måltid med ris, bønner og kylling tilsatt sterk chilipepper. For ganer som ikke var vant med sterke pepperfrukter, laget kokkene rougail marmaille, eller barnas chutney.»

Stevnehallen ble utvidet etter hvert som tilhørerskaren økte, og den tjente også som Rikets sal. De familiene som leide de husene som var på eiendommen, flyttet med tiden, og Louis gav bort hele eiendommen til menigheten. Stedet rommer nå en pen Rikets sal som er bygd i murstein, og den blir brukt av to menigheter i Saint-Denis.

I 1997 ble det bygd en stevnehall i byen La Possession på en tomt som var blitt kjøpt fem år tidligere. Den har åpne vegger, og det er bygd et dåpsbasseng i tilknytning til plattformen. Denne stevnehallen har 1600 sitteplasser og brukes minst tolv ganger i året, både til områdestevner, kretsstevner og spesielle stevnedager. Like ved er det et  misjonærhjem som har plass til ni personer. Det inneholder også et litteraturlager og et kontor som tar seg av distriktet på Réunion.

Før brødrene fikk sin egen stevnehall, leide de stadionet i Saint-Paul når de skulle ha områdestevner. Likevel måtte det ofte flyttes til et annet sted i siste minutt fordi sports- eller kulturarrangementer gikk foran. Senere henviste kommunen brødrene til utstillingsområdet ved siden av stadionet. Det var beregnet på messer og utstillinger, så der var det verken sitteplasser eller noe tak. Stevnedeltakerne måtte derfor ha med seg egne stoler og paraplyer eller parasoller. De som stod på podiet og så ut over forsamlingen, så derfor ikke et hav av oppmerksomme ansikter, men et hav av paraplyer i alle slags farger.

Kontoret på Réunion skriver: «Én gang hadde kommunen gjort en dobbeltbooking. De andre leietakerne var en musikkgruppe fra Martinique som spilte zouk — en blanding av afrikanske rytmer, reggae og calypso. Utleierne lot zouk-gruppen få bruke stadionet og tilbød oss et rekreasjonsområde som kalles De første franskmenns hule, det stedet hvor de første franske nybyggerne gikk i land. Rammen rundt stevnet var vakker, med et bakteppe av høye klipper og mange skyggefulle trær, men det var ingenting å sitte på, svært få toaletter og ingen scene.

Men denne gangen var vi glad for å være akkurat der, for under ettermiddagsprogrammet om lørdagen blåste det opp til storm, og lynet ødela hele det elektriske anlegget på  stadionet og gjorde slutt på zouk-konserten. Vi, som befant oss fem kilometer fra stadionet, var uberørt av dette. Lokalbefolkningen snakket til og med om at dette var ’Guds dom’ over zouk-affæren.»

ORGANISASJONSMESSIGE FORBEDRINGER

Den 22. juni 1967 ble Association Les Témoins de Jéhovah (Foreningen Jehovas vitner) registrert på Réunion. I februar 1969 fikk øya sin første kretstilsynsmann, Henri Zamit, som var født i Algerie og oppvokst i Frankrike. Hans krets omfattet de seks menighetene på Réunion og de fire på Mauritius og dessuten en rekke isolerte grupper. I dag er det to kretser bare på Réunion.

I 1975 ble det 22 år lange forbudet mot Vakttårnet opphevet i Frankrike, og brødrene på Réunion begynte straks å bruke dette bladet i sitt distrikt. De hadde fram til da brukt en publikasjon med et annet navn. Den ble trykt i Frankrike og inneholdt det samme stoffet som bladet Vakttårnet, men ble ikke levert til offentligheten. I januar 1980 begynte det franske avdelingskontoret å trykke en fransk utgave av Vår tjeneste for Riket som var tilpasset behovene på Réunion og andre øyer i dette området. Til gagn for folk som snakker réunionsk kreolsk, har man dessuten oversatt enkelte publikasjoner — for eksempel traktater, brosjyrer og bøkene Kunnskap som fører til evig liv og Tilbe den eneste sanne Gud — til dette språket. Disse fine åndelige hjelpemidlene har bidratt til at det gode budskap har hatt framgang i denne avsidesliggende delen av verden.

Ja, i det enorme Indiahavet er Réunion bare som et lite støvfnugg å regne. Men for en høylydt lovprisning av Gud som har steget opp derfra! Det får oss til å tenke på noe profeten Jesaja har sagt: «La dem forkynne [Jehovas] pris på øyene»! (Jes. 42: 10, 12) Måtte Jehovas vitners lovprisning på Réunion vise seg å være like vedvarende som de store, blå bølgene som fortsetter å skylle inn over øyas vulkanske strender.

 [Ramme/kart på sidene 228 og 229]

OVERSIKT — Réunion

Geografi

Øya Réunion er nesten 65 kilometer lang og 50 kilometer bred og er den største av Maskarenene — øyene Mauritius, Réunion og Rodrigues. I nærheten av øyas midtpunkt er det tre bebodde, skogkledde kalderaer, eller kjeleformede fordypninger i jordoverflaten, som ble dannet ved at en stor, gammel vulkan styrtet sammen.

Befolkning

De 785 200 innbyggerne er hovedsakelig en blanding av mennesker med afrikansk, kinesisk, fransk, indisk og sørøstasiatisk avstamning. Omkring 90 prosent er katolikker.

Språk

Det offisielle språket er fransk, men det mest utbredte talespråket er réunionsk kreolsk.

Næringsliv

Økonomien er hovedsakelig basert på sukkerrør og sukkerprodukter — for eksempel melasse og rom — men også på turisme.

Kosthold

Hovednæringsmidler er ris, kjøtt, fisk, bønner og linser. Foruten sukkerrør blir det dyrket kokosnøtter, litchi (kinaplomme), papaya, ananas, kål, salat, tomater og vaniljestenger.

Klima

Ettersom Réunion ligger like nord for den sørlige vendekrets, er klimaet tropisk og fuktig med regionale variasjoner når det gjelder temperatur og nedbørmengde. Øya er utsatt for sykloner.

 [Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

Madagaskar

Rodrigues

Mauritius

Réunion

RÉUNION

SAINT-DENIS

La Montagne

La Possession

Le Port

Saint-Paul

Saint-Gilles-les Bains

CIRQUE DE MAFATE

CIRQUE DE SALAZIE

Cilaos

CIRQUE DE CILAOS

Saint-Leu

Le Cap

Les Makes

Les Avirons

L’Étang-Salé

La Rivière

Saint-Louis

Saint-Pierre

Saint-Philippe

Piton de la Fournaise

Saint-Benoît

Saint-André

[Bilder]

Bilde tatt fra verdensrommet

Lavastrøm

Saint-Denis

[Ramme på sidene 232 og 233]

En kort historisk oversikt over Réunion

Arabiske sjømenn kalte tidlig øya for Dina Morgabin (Vestøya). Portugisiske sjøfarere som oppdaget den på begynnelsen av 1500-tallet, da den fortsatt var ubebodd, gav den navnet Santa Apollonia. Franskmannen Jaques Pronis gjorde krav på øya for den franske krone i 1642, da han deporterte tolv mytterister til øya fra Madagaskar. I 1649 ble øyas navn forandret til Île Bourbon, etter navnet på det franske kongehuset Bourbon. Da det falt i 1793, under den franske revolusjon, fikk øya navnet Réunion, til minne om unionen mellom nasjonalgarden i Paris og revolusjonære fra Marseille. I 1848 ble øya etter flere forandringer til slutt hetende Réunion. I 1946 ble øya et oversjøisk fransk departement.

I begynnelsen av 1660-årene grunnla Frankrike en koloni på øya og anla kaffe- og sukkerplantasjer, hvor arbeiderne var slaver som ble hentet fra Øst-Afrika. Etter at slaveriet ble avskaffet i 1848, hentet Frankrike kontraktarbeidere, som regel fra India og Sørøst-Asia. Øyas nåværende, blandede befolkning stammer hovedsakelig fra disse folkegruppene. Tidlig på 1800-tallet avtok kaffedyrkingen, og sukkerrør ble den viktigste eksportartikkelen.

 [Ramme/bilder på sidene 236 og 237]

Fra kroppsbygger til spesialpioner

LUCIEN VÉCHOT

FØDT 1937

DØPT 1961

BAKGRUNN En gang en kjent kroppsbygger. Han tjente som spesialpioner fra 1963 til 1968 og har tjent som eldste siden 1975.

JEG husker godt den dagen i 1961 da jeg oppsøkte min venn Jean for å «redde» ham fra Jehovas vitner. Jeans kone hadde bedt meg om å komme, for hun var redd for at Jehovas vitner, som hun omtalte som de falske profetene, skulle bli kranglevorne og angripe mannen hennes!

«Hvis de legger hånd på ham,» sa jeg til meg selv, «skal jeg banke dem opp.» Men de var sympatiske og fornuftige og fantes ikke aggressive. Jeg ble snart engasjert i en drøftelse om korset. Vitnene viste tydelig ut fra Bibelen at Jesus døde på en enkel pæl, eller en stake.

Senere spurte jeg hva profeten Daniel mente med å si at erkeengelen Mikael skulle ’stå’ til beste for Guds folk. (Dan. 12: 1) Vitnene forklarte ut fra Bibelen at Mikael faktisk er Jesus Kristus, og at han har ’stått’, eller hersket som Konge i Guds rike, siden året 1914. (Matt. 24: 3—7; Åp. 12: 7—10) Jeg ble forbauset over disse svarene og den bibelkunnskapen som vitnene hadde. Fra da av benyttet jeg enhver anledning til å snakke med Jehovas vitner om Bibelen når de arbeidet i distriktet. Jeg gikk til og med sammen med dem fra dør til dør og deltok i samtalene deres. Snart begynte jeg å komme sammen med den isolerte gruppen som holdt møter i Saint-André.

 Jeg var ikke så flink til å lese, men på mitt første møte leste jeg faktisk noen av avsnittene i den publikasjonen vi da brukte i stedet for Vakttårnet. Så, like etter at jeg var blitt døpt, ble jeg spurt om jeg kunne lede bokstudiet, ettersom det ikke var mulig å få tak i noen andre brødre. «Men hvordan leder jeg bokstudiet?» tenkte jeg. Jeannine Pégoud, som var klar over at jeg var nervøs og usikker, foreslo at hun kunne lese avsnittene, og at jeg kunne stille de trykte studiespørsmålene. Det gjorde vi, og studiet gikk greit.

Da Milton Henschel besøkte Réunion i 1963, oppmuntret han dem som var kvalifisert til det, til å vurdere om de kunne begynne som spesialpionerer. Ettersom jeg ønsket å yte Jehova helhjertet tjeneste, fylte jeg ut søknaden, og den ble innvilget. Jeg fikk i oppdrag å forkynne i byen Saint-André, hvor jeg med tiden skulle komme til å lede ni bibelstudier.

Den nyopprettede menigheten holdt sine møter hjemme hos Jean Nasseau. Da Jean skadet hoften i en bilulykke, tok jeg meg av menigheten i seks måneder. Det betydde at jeg måtte holde taler, lede den teokratiske tjenesteskolen og utarbeide rapporter til avdelingskontoret — oppgaver som gav meg ytterligere verdifull erfaring.

I distriktet måtte vi kjempe med mye overtro som skyldtes en forvirrende sammenblanding av katolisisme og hinduisme. Folk reagerte imidlertid positivt på det gode budskap. Ja, i én familie kom minst 20 av familiens medlemmer i sannheten. I dag er det fem menigheter i Saint-André-området.

[Ramme/bilde på side 238]

Min tro ble prøvd ved at jeg ble hånt

MYRIAM THOMAS

FØDT 1937

DØPT 1965

BAKGRUNN Har vært pioner siden 1966.

DA JEG og Louis Nelaupe, en slektning av meg, begynte å forkynne i 1962, ble vi invitert inn til folk ved praktisk talt hver eneste dør. Folk tilbød oss kaffe, limonade og til og med rom! Men det gikk ikke lang tid før prestene hadde fått mange til å forandre innstilling. Noen av beboerne hånte oss, og av og til brukte de med vilje Guds navn på en vanærende måte. I én by kastet folk stein på oss.

Som følge av dette var det noen av oss som sluttet å bruke Guds navn i forkynnelsen. Kretstilsynsmannen la merke til dette og tok det opp med oss. Da vi forklarte ham grunnen, ble vi litt skamfulle. Men han veiledet oss vennlig og oppmuntret oss til å være mer frimodige. Vi satte stor pris på dette og betraktet det han sa, som tukt fra Jehova. (Hebr. 12: 6) Ja, uten Guds tålmodighet, barmhjertighet og hellige ånd ville jeg ha sluttet som pioner for lenge siden. Isteden har jeg kunnet bruke over 40 verdifulle år i pionertjenesten.

 [Ramme/bilde på sidene 246 og 247]

Jehova har støttet meg under prøvelser

SULLY ESPARON

FØDT 1947

DØPT 1964

BAKGRUNN En av de første på Réunion som ble døpt. Han satt tre år i fengsel fordi han nektet militærtjeneste.

DA JEG som 15-åring tok imot sannheten, ble jeg kastet ut hjemmefra. Men det rokket ikke ved min beslutning om å tjene Jehova. Jeg begynte som alminnelig pioner i 1964 og som spesialpioner i 1965. Jeg fikk også det privilegium å være med på å føre tilsyn med menighetene i Saint-André og Saint-Benoît. Jean-Claude Furcy og jeg syklet regelmessig mellom de to menighetene, som bestod av henholdsvis tolv og seks forkynnere.

I 1967 ble jeg innkalt til militærtjeneste. Jeg forklarte at jeg som en kristen ikke kunne bære våpen. Min sak var imidlertid den første i sitt slag på Réunion, så myndighetene verken forstod eller godtok mitt standpunkt. Jeg ble slått av en offiser i påsyn av omkring 400 rekrutter og deretter tatt haltende med til kontoret hans. Han la en uniform på skrivebordet sitt og bad meg om å ta den på. Hvis ikke jeg gjorde det, skulle han slå meg igjen. Han var kraftig bygd, og med sine 180 centimeter raget han over meg. Men jeg tok mot til meg og sa: «Hvis du slår meg igjen, kommer jeg til å sende inn en offisiell klage, for fransk lov garanterer religionsfrihet.» Han ble rasende, kom imot meg, men behersket seg. Så tok han meg med til kommandanten, som sa at jeg skulle avtjene tre års tvangsarbeid i Frankrike.

Jeg avtjente de tre årene, ikke i Frankrike, men på Réunion. Og det var ikke tvangsarbeid. Etter at dommeren hadde avsagt dommen, bad han meg om å komme inn på sitt kontor. Han smilte, håndhilste på meg og sa at han sympatiserte med meg, men at han som dommer måtte håndheve loven. Den assisterende fengselsdirektøren var også vennlig mot meg og sørget for at jeg fikk arbeide i rettslokalet. Han ble til og med med meg til besøksområdet for å hilse på foreldrene mine og et medlem av menigheten.

Til å begynne med delte jeg celle med 20—30 andre, men så ble jeg flyttet til en tomannscelle, noe som gav meg større frihet. Jeg bad om å få en elektrisk lampe, noe jeg utrolig nok også fikk. Vanligvis er det forbudt med elektriske artikler på grunn av faren for at de innsatte skal prøve å skade seg selv med elektrisk støt. Takket være denne lampen fikk jeg både studert Bibelen og fullført et brevkurs i regnskap. I 1970, da jeg ble løslatt, var en dommer så vennlig å skaffe meg arbeid.

[Ramme på side 249]

Syklontrusselen

I februar 1962 feide syklonen Jenny over både Réunion og Mauritius og forvandlet det omkringliggende Indiahavet til et frådende uhyre som oversvømte flere kystområder, spesielt på Réunion. I Saint-Denis ble bygninger ødelagt, trær ble ribbet for løvverk, og veier ble overstrødd med avbrukne grener. Ledningsstolper stod faretruende skjevt, og ledninger lå og slang på bakken. Byens lille Rikets sal var utrolig nok uskadd. Syklonen tok 37 menneskeliv, skadet 250 mennesker og gjorde flere tusen hjemløse. Da syklonen rammet, var brødrene på et stevne på Mauritius, som ikke ble så hardt rammet. Selv om de ikke kunne dra hjem på noen dager, kom de i hvert fall uskadd fra det hele.

I 2002 førte syklonen Dina til at det gikk et jordskred som sperret veien til byen Cilaos i tre uker. Kontoret på Réunion sørget straks for at det ble sendt en firehjulstrekker som var lastet med hjelpeforsyninger til de 30 brødrene der. Firehjulstrekkeren var ett av 15 kjøretøyer i en kolonne, og det var politiet som ledet an. Deler av den anlagte veien var blitt skylt ned i en elv, og kolonnen måtte kjøre ned i elveleiet og tilbake på veien. Det var stor glede blant brødrene i Cilaos da firehjulstrekkeren kom fram!

 [Oversikt/diagram på sidene 252 og 253]

TIDSLINJE — Réunion

1955 Robert Nisbet kommer på besøk i september.

1960

1961 En familie fra Frankrike som er Jehovas vitner, kommer hit og finner stor interesse.

1963 M.G. Henschel fra hovedkontoret taler til 155 tilhørere.

1964 Tilsynet med arbeidet blir overdratt fra avdelingskontoret i Frankrike til avdelingskontoret på Mauritius; 230 er til stede på det første stevnet på Réunion.

1967 Det juridiske selskapet Association Les Témoins de Jéhovah blir registrert.

1970

1975 Forbudet mot bladet Vakttårnet blir opphevet i Frankrike.

1980

 1985 Forkynnerantallet passerer 1000.

1990

1992 Forkynnerantallet passerer 2000. Avdelingskontoret kjøper en eiendom i La Possession, hvor det er plass til Réunion-kontoret, en stevnehall og et misjonærhjem.

1996 Den første hurtigbygde Rikets sal blir fullført.

1998 Det første stevnet i den nye stevnehallen i La Possession blir holdt.

2000

2006 Det er omkring 2590 aktive forkynnere på Réunion.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

3000

2000

1000

1960 1970 1980 1990 2000

 [Helsides bilde på side 223]

[Bilde på side 224]

Adam Lisiak forkynte på Réunion i en måned, 1959

[Bilde på side 224]

Noémie Duray, Jeannine Pégoud og hennes sønn, Christian, på vei til Réunion, 1961

[Bilde på side 227]

Le Port Rikets sal, 1965

[Bilde på side 230]

Det ble leid åpne busser når vitnene skulle foreta forkynnelsesreiser, 1965

[Bilde på side 230]

Josette Bonnecaze

[Bilde på side 235]

Jeannine Corino

[Bilde på side 235]

Forkynnelse i Saint-Paul, 1965

[Bilde på side 243]

Cléo Lapierre

[Bilder på sidene 244 og 245]

Louis og Anne Nelaupe forkynte i avsidesliggende landsbyer, og på veien dit spiste de guavafrukter

Cirque de Mafate

[Bilde på side 248]

Rikets sal i Saint-Louis, 1988

 [Bilder på side 251]

Stevner

Det første kretsstevnet på øya ble holdt i en restaurant i overetasjen i et hus, 1964

De første franskmenns hule, et stevnested

Midlertidig møtested, Saint-Denis, 1965