Sør-Afrika

GÅR du i en travel gate i en av Sør-Afrikas storbyer, kan du se mennesker med de forskjelligste hudfarger, fra kullsvart til porselenshvit. Gjennom trafikkstøyen hører du bruddstykker av samtaler på en mengde språk. Ruvende kontorbygninger gir deg skygge mot den brennende solen mens du baner deg vei mellom gateselgere som har tilbud på frukt, klær og mange slags gjenstander. Hvis du vil, kan du også få en hårklipp på gaten.

Sør-Afrika har over 44 millioner innbyggere, og siden befolkningen er så blandet, er det vanskelig å peke ut en typisk sørafrikaner. Den svarte befolkningen, som utgjør omkring 75 prosent av innbyggerne, omfatter zuluer, xhosaer, sothoer, pedier og tswanaer foruten en rekke mindre folkegrupper. Den hvite befolkningen består hovedsakelig av engelsk- og afrikaanstalende og omfatter etterkommere av de nederlandske kolonistene som begynte å komme til landet på midten av 1600-tallet, og etterkommere av de franske hugenottene, som kom litt senere. I begynnelsen av 1800-tallet kom det også engelske kolonister.

Landet har også en stor indisk befolkning, hvorav størsteparten er etterkommere av dem som arbeidet på sukkerplantasjene i Natal (nå KwaZulu-Natal). På grunn av dette mangfoldet av folkegrupper og kulturer blir sørafrikanerne treffende kalt «regnbuenasjonen».

Forholdet mellom rasene var tidligere svært problematisk. Apartheidpolitikken vakte internasjonal fordømmelse. Men i de senere årene har Sør-Afrika fått positiv oppmerksomhet for avviklingen av apartheidsystemet og for innføringen av et demokratisk styre.

 Nå kan folk av alle raser fritt omgås hverandre og kan dra til et hvilket som helst offentlig sted, for eksempel en kino eller en restaurant. Uansett hvilken rase man tilhører, kan man bo hvor man vil, hvis man har råd til det.

Da entusiasmen for disse nye forholdene dabbet av, var det likevel uunngåelig at det oppstod visse spørsmål. I hvilken grad ville det nye styret råde bot på de urettferdigheter som apartheid hadde ført til? Hvor lang tid ville det ta? Nå som det har gått mer enn et tiår siden det ble slutt på apartheid,  er alvorlige problemer fortsatt uløste. Noen av de store problemene myndighetene står overfor, er økende kriminalitet, en arbeidsledighet på 41 prosent og anslagsvis hele fem millioner hiv-positive. Mange har skjønt at ingen jordisk regjering kan få bukt med denne elendigheten, og har vendt seg et annet sted for å finne løsninger.

VAKKER NATUR

Til tross for de problemene Sør-Afrika har å stri med, blir turister fortsatt fascinert av landets vakre natur. De mange  turistattraksjonene omfatter vakre, solvarme strender, imponerende fjellkjeder og en mengde turstier. I storbyene finnes butikker og restauranter i verdensklasse. Også det tempererte klimaet bidrar til å gjøre Sør-Afrika til et fristende reisemål.

Mange kommer hit for å oppleve det rike dyrelivet. Landet kan skilte med omkring 200 pattedyrarter, 800 fuglearter og 20 000 slags blomstrende planter. Folk strømmer til fredede naturområder, for eksempel den berømte nasjonalparken Kruger National Park. I villmarken der kan du se Afrikas «fem store» pattedyr: elefant, neshorn, løve, leopard og afrikansk bøffel.

Et besøk i en av Sør-Afrikas naturskoger er en uforglemmelig opplevelse. Der kan du i fred og ro beundre sjeldne bregner, lavarter og blomster foruten eksotiske fugler og insekter. Når du ser opp på et flott yellowwoodtre, blir du forundret over at dette kjempestore treet er blitt til av et bittelite frø. Noen av disse trærne kan bli 50 meter høye og flere tusen år gamle.

De siste hundre årene er det imidlertid blitt sådd en annen slags frø i dette landet. Det dreier seg om det gode budskap om Guds rike, som er blitt sådd i menneskers hjerter. Salmisten sammenlignet dem som reagerer positivt på budskapet, med store trær da han skrev: «Den rettferdige, han skal blomstre som et palmetre; som en seder på Libanon skal han vokse seg stor.» (Sal. 92: 12) De rettferdige kommer til å leve lenger enn selv de eldste yellowwoodtrærne, for Jehova har lovt dem evig liv. — Joh. 3: 16.

VEKST FRA NOEN FÅ SÅKORN

På 1800-tallet var landet preget av krig og politiske uroligheter. I siste halvdel av 1800-tallet ble det funnet diamanter og gull, og dette fikk store ringvirkninger. Som forfatteren Allister Sparks skriver: «Fra den ene dagen til den andre gjorde funnet et jordbruksland til et industriland, trakk folk  fra landet inn til storbyen og forandret livet deres.» — The Mind of South Africa.

I 1902 kom de første sannhetens såkorn til Sør-Afrika, og det var en prest fra Nederland som hadde dem med i bagasjen. En av kassene hans inneholdt noen av publikasjonene til bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som den gangen. Frans Ebersohn og Stoffel Fourie i byen Klerksdorp fikk lese disse publikasjonene. De forstod at det de leste, var sannheten, og begynte å forkynne for andre. Siden da har mer enn 80 medlemmer av Fouries familie  i fem generasjoner og også mange av Ebersohns etterkommere innviet seg til Jehova for å tjene ham. En av Fouries etterkommere tjener nå på Betel i Sør-Afrika.

I 1910 kom William W. Johnston fra Glasgow i Skottland til Sør-Afrika, der han hadde fått i oppdrag å opprette et avdelingskontor for bibelstudentene. Bror Johnston, som da må ha vært i begynnelsen av 30-årene, var en nøktern og pålitelig mann. Avdelingskontoret han opprettet, bestod av et lite rom i en bygning i Durban. Fra dette kontoret skulle det føres tilsyn med et enormt område — praktisk talt hele Afrika sør for ekvator.

De første årene var det hovedsakelig i den hvite befolkningen at det gode budskap slo rot. På den tiden hadde bibelstudentene i Sør-Afrika litteratur bare på engelsk og nederlandsk, og det var først mange år senere at noen publikasjoner ble oversatt til andre  språk som folk snakker her. Men med tiden gikk arbeidet framover i alle de fire befolkningsgruppene, altså både blant hvite, svarte, fargede * og indere.

Opptegnelser viser at fra 1911 og framover hadde forkynnelsen framgang blant landets svarte befolkning. Etter at Johannes Tshange hadde fått kjennskap til sannheten fra Bibelen, drog han til hjembyen sin, Ndwedwe i nærheten av Durban, og forkynte for andre der. Ved hjelp av den engelske utgaven av Studier i Skriften ledet han regelmessige bibelstudier med en liten gruppe. Og etter alt å dømme var det denne gruppen som ble den første svarte menigheten i Sør-Afrika.

Bibelstudiegruppen tiltrakk seg oppmerksomhet fra prestene der i området. Medlemmer av Wesleys metodistkirke tok kontakt med gruppen av bibelstudenter for å spørre dem om de holdt seg til kirkens lære. De svarte at de underviste andre i Bibelens lære. Etter mange diskusjoner ble medlemmene av bibelstudiegruppen ekskommunisert av kirken. Bror Johnston tok kontakt med gruppen og besøkte den regelmessig for å lede møter og yte hjelp. Til tross for at bibelstudentene var få på den tiden, gjorde de en stor innsats i forkynnelsesarbeidet. Rapporten for 1912 viser at det var blitt levert hele 61 808 traktater det året. Og ved utgangen av 1913 ble prekenene til C.T. Russell, en av dem som  tok ledelsen blant bibelstudentene i USA, trykt i elleve aviser i Sør-Afrika, på til sammen fire språk.

ØKNING BLANT GUDS FOLK I KRIGSÅRENE

Året 1914 var et merkeår for den lille gruppen av Jehovas tjenere i Sør-Afrika, slik det var for Guds folk overalt i verden. Mange ventet å få sin himmelske belønning på den tiden. I den årsrapporten som bror Johnston sendte til hovedkontoret i Brooklyn i New York, skrev han: «I den forrige årsrapporten uttrykte jeg håp om at vi neste gang ville kunne rapportere til hovedkontoret hinsides forhenget. Dette håpet er ikke blitt oppfylt.» Han la imidlertid til: «Året som har gått, har vært det travleste i høstarbeidets historie i Afrika.» De fleste forstod etter hvert at det var mer arbeid som skulle gjøres, og de gledet seg over å få være med på det. At arbeidet skjøt fart, framgikk av årsrapporten for 1915, som viste at forkynnerne det året hadde levert 3141 eksemplarer av Studier i Skriften — nesten dobbelt så mange som året før.

En av dem som fant sannheten på den tiden, var Japie Theron, en dyktig advokat. I en Durban-avis leste han en artikkel som omtalte noe litteratur som bibelstudentene hadde utgitt noen tiår tidligere. Avisartikkelen viste at hendelser som hadde inntruffet siden 1914, var blitt forutsagt i bokserien Studier i Skriften, der bibelske profetier ble forklart. Japie skrev senere: «Jeg ble svært oppsatt på å skaffe meg disse bøkene, og etter at jeg forgjeves hadde spurt etter dem i alle bokhandlene, fikk jeg til slutt et sett ved å skrive til adressen til avdelingskontoret i Durban. Hvilken åpenbaring! Hvilken fryd det var å få innsikt i ’skjulte ting’ som stod i Bibelen!» Japie ble med tiden døpt, og han gjorde ivrig andre kjent med sannheten fra Bibelen inntil han i 1921 led en for tidlig død på grunn av sykdom.

I april 1914 holdt de internasjonale bibelstudenter for første gang et stevne i Sør-Afrika. Det ble holdt i Johannesburg, og 16 av de 34 som var til stede, ble døpt.

 I 1916 kom «Skapelsens fotodrama» til Sør-Afrika og ble godt mottatt over hele landet. En avis (Cape Argus) skrev: «Framstillingen av denne enestående serien av bibelske filmer har vært en velfortjent suksess for Den Internasjonale Bibelstudieforening, som har vist stor foretaksomhet og framsynthet ved å bringe serien hit til landet.» Om Fotodramaet hadde noen dypere virkning på folk i distriktet, var ikke så lett å avgjøre der og da, men filmframvisningen trakk iallfall store menneskemengder og førte til at det på kort tid ble avlagt et godt vitnesbyrd i et vidstrakt område. Bror Johnston tilbakela omkring 800 mil da han reiste landet rundt for å vise Fotodramaet.

Det året døde bror Russell, noe som førte til midlertidig tilbakegang i forkynnelsesarbeidet overalt, også i Sør-Afrika. Noen likte ikke de forandringene som måtte gjøres etter hans død, og de sådde splid i menighetene. I Durban, for eksempel, forlot de fleste menigheten og begynte å holde egne møter. De kalte seg «Forente bibelstudenter». Bare tolv ble igjen i den opprinnelige menigheten, og de fleste av disse var søstre. For Henry Myrdal, som da var i tenårene, og som nylig var blitt døpt, ble situasjonen ekstra vanskelig, for faren hans var blant dem som forlot menigheten, mens moren var en av de få som ble værende. Etter at Henry hadde tenkt grundig over saken og lagt den fram for Jehova i bønn, bestemte han seg for å bli i menigheten. Den gruppen som forlot menigheten, gikk for øvrig i oppløsning etter forholdsvis kort tid, slik den slags grupper vanligvis gjør.

I 1917 ble avdelingskontoret flyttet fra Durban til Cape Town. Tallet på forkynnere økte jevnt og trutt. På den tiden var det anslagsvis mellom 200 og 300 bibelstudenter av europeisk avstamning, og det var en rekke blomstrende menigheter blant den svarte befolkningen.

 I 1917 meldte det sørafrikanske avdelingskontoret: «Til tross for at vi ikke har litteratur på de afrikanske språk, har brødrene av afrikansk avstamning et imponerende godt grep om den nærværende sannhet. Vi kan bare si: ’Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne.’» Brødre fra Nyasaland (nå Malawi) kom til Sør-Afrika for å arbeide her, og de hjalp mange i det svarte distriktet til å bli disipler. Blant brødrene fra Nyasaland kan nevnes James Napier og McCoffie Nguluh.

FRYKTLØSE FORKJEMPERE FOR SANNHETEN

De få forkynnerne som fantes i disse første årene, forsvarte sannheten fryktløst. I den lille byen Nylstroom i det området som nå utgjør provinsen Limpopo, leste to skolegutter brosjyren Hvad siger Skriften om Helvede? De ble begeistret over å lære sannheten om de døde. En av dem, Paul Smit *, fortalte senere: «Da vi to skolegutter uten omsvøp gjorde det kjent at kirkens lære var falsk, vakte det et slikt røre i Nylstroom at det var som om byen var blitt rammet av en syklon. Snart snakket alle slags mennesker om denne nye religionen. Som kjent pleier prestene å framstille Guds folk i et galt lys og å forfølge dem, og det gjorde de også i dette tilfellet. I månedsvis, ja i årevis, dreide deres ukentlige prekener seg om denne ’falske religionen’.» Ikke desto mindre var det i 1924 blitt en liten gruppe på 13 aktive forkynnere i Nylstroom.

I 1917 studerte Piet de Jager teologi ved universitetet i Stellenbosch. En av hans medstudenter leste noe litteratur som var utgitt av bibelstudentene, og fortalte om dette. Det bekymret ledelsen i den nederlandske reformerte kirke, som bad Piet om å snakke med denne studenten og invitere ham til et ukentlig bibelstudiemøte som ble arrangert av det kristelige studentforbundet. Det gikk ikke slik kirkens folk  hadde tenkt seg. Piet selv tok imot sannheten. Da de diskusjonene han hadde med lærerne sine om sjelen, helvete og andre emner, viste seg å være fruktesløse, sluttet han på universitetet.

Senere ble det arrangert en offentlig debatt mellom Piet og dr.theol. Dwight Snyman fra den nederlandske reformerte kirke. Hele 1500 studenter var til stede. Bror Attie Smit har fortalt hva som skjedde: «Piet plukket fra hverandre alle de argumentene som denne doktoren i teologi kom med, og beviste ut fra Bibelen at kirken hadde ubibelske læresetninger. En av studentene gav uttrykk for sitt syn med denne replikken: ’Hvis jeg ikke trodde at Piet de Jager tok feil, ville jeg sverge på at han hadde rett, for han har bevist alt ved hjelp av skriftsteder i Bibelen!’»

SANNHETENS SÅKORN BLIR SÅDD BLANT DE FARGEDE

Under et besøk i den lille byen Franschhoek i nærheten av Stellenbosch kontaktet bror Johnston noen av de fargede innbyggerne. Noen år i forveien hadde Adam van Diemen, som var skolelærer der i byen, meldt seg ut av den nederlandske reformerte kirke og dannet et eget lite trossamfunn. Bror Johnston besøkte ham, og van Diemen ville gjerne ha litteratur til både seg selv og vennene sine.

Van Diemen og noen av vennene hans tok imot sannheten og gjorde aktivt andre kjent med det de hadde lært. Dette la et godt grunnlag for utbredelsen av det gode budskap om Riket i det fargede distriktet. En av dem som ble kjent med  sannheten på den tiden, var G.A. Daniels, som da var 17 år. Han viet resten av sitt liv til tjenesten for Jehova.

Senere var også David Taylor, en farget bror, ivrig med på å utbre sannheten i det fargede distriktet. Han begynte å studere Bibelen sammen med bibelstudentene da han var 17. I 1950 ble han utnevnt til kretstilsynsmann og fikk i oppdrag å besøke alle de fargede menighetene og isolerte gruppene i landet — på den tiden var det blitt 24 av dem. Det meste av reisene foregikk med tog og buss.

VANSKELIGE TIDER, MEN FORTSATT ØKNING

I 1918 fikk bror Johnston i oppdrag å føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Australia, og da ble Henry Ancketill bedt om å tjene som avdelingstilsynsmann i Sør-Afrika. Han hadde tidligere vært medlem av den lovgivende forsamling i Natal. Han var nå en eldre mann, men utførte sitt oppdrag på en utmerket måte de neste seks årene.

Trass i de turbulente krigsårene og selv om det ble foretatt organisasjonsmessige justeringer, fortsatte økningen; mange tok begeistret imot sannheten. I 1921 holdt et arbeidslag på med å reparere en jernbanelinje da formannen, Christiaan Venter, fikk øye på et stykke papir som hadde kilt seg fast under en av skinnene. Det var en traktat som var utgitt av  bibelstudentene. Christiaan leste den, løp bort til svigersønnen, Abraham Celliers, og utbrøt: «Abraham, i dag har jeg funnet sannheten!» De to mennene fikk tak i mer bibelsk litteratur, som de studerte flittig. De ble begge døpte vitner for Jehova og hjalp mange andre til å bli kjent med sannheten. Over 100 av etterkommerne deres er Jehovas vitner.

DET BLIR SATT YTTERLIGERE FART I ARBEIDET

I 1924 var det blitt sendt en trykkpresse til Cape Town. Og det kom to brødre fra Storbritannia for å hjelpe til; det var Thomas Walder, som ble avdelingstilsynsmann, og George Phillips *, som få år senere etterfulgte ham i denne stillingen. Bror Phillips tjente som avdelingstilsynsmann i nesten 40 år og gjorde mye for å fremme og grunnfeste Rikets arbeid i Sør-Afrika.

Det ble satt ytterligere fart i evangeliseringsarbeidet da man i 1931 vedtok resolusjonen om å anta navnet Jehovas vitner. Samtidig ble brosjyren Riket — verdens håp utgitt, og den inneholdt hele teksten til denne resolusjonen. Brosjyren ble distribuert over hele landet, og man gikk spesielt inn for å levere den til alle prester, politikere og framstående forretningsfolk.

NYTT AVDELINGSKONTOR

I 1933 flyttet avdelingskontoret til noen større leide lokaler i Cape Town, og der var det fram til 1952. Da hadde Betel-familien 21 medlemmer. De bodde hjemme hos noen brødre og reiste til kontoret og trykkeriet hver dag. Før de tok fatt på arbeidet, møttes de hver morgen i garderoben som hørte til trykkeriet, for å drøfte dagsteksten, og når de hadde gjort det, framsa de Fadervår i kor.

Noen bodde så langt unna at de ikke kunne dra hjem i middagspausen. De fikk 15 sørafrikanske cents til å kjøpe  seg et måltid for. For det beløpet kunne de kjøpe en porsjon potetstappe og en liten pølse på jernbanekafeen, eller de kunne kjøpe en brødskive og litt frukt.

I 1935 ble Andrew Jack, en dyktig trykker, sendt til trykkeriet i Cape Town for å hjelpe til der. Han var opprinnelig fra Skottland og hadde vært i heltidstjenesten i de baltiske landene — Estland, Latvia og Litauen. Andrew var en slank og blid mann. Da han kom til Sør-Afrika, skaffet han mer utstyr til det enmannsbetjente trykkeriet, og snart var trykkeriet i full virksomhet. Den første automatiske trykkpressen, en Frontex, ble  installert i 1937. I mer enn 40 år ble det ved hjelp av den trykt millioner av løpesedler og skjemaer foruten blad på afrikaans.

Andrew, som var en trofast salvet bror, tjente på Betel i Sør-Afrika resten av sitt liv. Selv da han var høyt oppe i årene, var han et godt eksempel for Betel-familien ved regelmessig å ta del i felttjenesten i så stor utstrekning som mulig. I 1984, da han var 89 år, fullførte han sitt jordiske løp, etter 58 års trofast tjeneste.

STOR ØKNING I KRIGSÅRENE

Den annen verdenskrig fikk ikke like dramatiske virkninger i Sør-Afrika som i Europa, skjønt det var mange sørafrikanere som deltok i kampene i Afrika og Italia. For å oppnå befolkningens støtte og for å få unge menn til å verve seg som rekrutter fikk krigen mye offentlig omtale. Trass i den sterke patriotisme som rådde blant folk på den tiden, ble det i slutten av tjenesteåret 1940 nådd et høydepunkt på 881 forkynnere — 58,7 prosents økning i forhold til det foregående tjenesteårets høydepunkt på 555!

I januar 1939 ble Ny Verden (nå Våkn opp!) for første gang trykt på afrikaans. Det var også det første bladet som ble trykt av Jehovas vitner i Sør-Afrika. Typene til dette bladet ble satt for hånd, noe som var en tidkrevende prosess. Kort tid senere ble det besluttet å trykke Vagttaarnet på afrikaans. Selv om brødrene ikke var klar over det da, var dette en betimelig beslutning i betraktning av de hendelsene som snart inntraff i Europa. Det ble installert en linotypemaskin og en falsemaskin. Det første nummeret av Vagttaarnet på afrikaans kom ut den 1. juni 1940.

Fram til da hadde man fått tilsendt det nederlandske Vagttaarnet til bruk for lesere som hadde afrikaans som morsmål, for disse språkene ligner på hverandre. I mai 1940 førte Hitlers invasjon av Nederland imidlertid til at avdelingskontoret der plutselig ble stengt. Men da hadde man  jo begynt å trykke Vagttaarnet på afrikaans i Sør-Afrika, så de afrikaanstalende brødrene gikk ikke glipp av et eneste nummer av bladet. Og snart ble det levert 17 000 blad i måneden.

FRAMGANG TIL TROSS FOR FORBUD

Etter press fra ledere i kristenheten og fordi myndighetene var foruroliget over at vi stilte oss nøytrale til politikk, ble abonnentenes eksemplarer av Vagttaarnet og Ny Verden beslaglagt av sensurmyndighetene i 1940. I en offentlig kunngjøring ble disse publikasjonene forbudt. Forsendelser av blad og litteratur fra oversjøiske land ble beslaglagt ved ankomsten til Sør-Afrika.

Brødrene fikk likevel fortsatt sin åndelige føde til rett tid. På en eller annen måte var det alltid et eksemplar av det engelske Vagttaarnet som kom fram til avdelingskontoret, der teksten ble satt og trykt. George Phillips skrev: «Under forbudet så vi . . . det mest forunderlige bevis for at Jehova har kjærlig omsorg for sitt folk og beskytter det. Vi gikk ikke glipp av et eneste nummer av Vagttaarnet. I mange tilfeller var det bare ett blad som kom fram til oss. Den som skaffet oss det vi trengte, kunne være en abonnent i Nord-Rhodesia [nå Zambia], Sør-Rhodesia [nå Zimbabwe] eller Portugisisk Øst-Afrika [nå Mosambik] eller en som bodde på en avsidesliggende gård i Sør-Afrika, eller det kunne være en besøkende fra en båt som anløp Cape Town.»

I august 1941 ble all utgående post fra avdelingskontoret beslaglagt av sensurmyndighetene, uten noen forklaring. Senere samme år utstedte innenriksministeren ordre om at alle organisasjonens publikasjoner i landet skulle beslaglegges. En formiddag klokken ti fikk avdelingskontoret besøk av kriminalpolitiet, som hadde med seg lastebiler som skulle kjøre bort all litteraturen. Bror Phillips gransket den ordren som politifolkene hadde med seg, og så at den ikke var helt i samsvar med bestemmelsene. Titlene på de  bøkene som skulle fjernes, var ikke blitt oppgitt, noe de skulle ha vært, i henhold til regjeringsorganet Government Gazette.

Bror Phillips bad så kriminalbetjentene vente mens han kontaktet en advokat og raskt fikk rettet en anmodning til den øverste appellrett om å hindre innenriksministeren i å beslaglegge litteraturen. Anmodningen ble etterkommet. Klokken tolv hadde innenriksministeren fått et slikt forbud fra retten, og politiet forlot stedet tomhendt. Fem dager senere trakk ministeren ordren tilbake og betalte de utgiftene vi hadde hatt til rettshjelp.

Den juridiske kampen når det gjaldt forbudet mot litteraturen vår, pågikk i flere år. Brødrene gjemte litteratur hjemme hos seg. Nå hadde de mindre litteratur til bruk i felttjenesten, men de gjorde god bruk av det de hadde. De lånte ut bøker til dem som ville studere Bibelen. Og det var mange som tok imot sannheten i denne tiden.

Mot slutten av 1943 ble det utnevnt en ny innenriksminister. Da anmodet vi om at forbudet ble opphevet, og anmodningen ble etterkommet. Forbudet ble opphevet  i begynnelsen av 1944, og all litteraturen som var blitt beslaglagt av myndighetene, ble levert til avdelingskontoret.

Klarte motstanderne av den sanne tilbedelse å få satt en stopper for forkynnelsen av Riket? Tallene for tjenesteåret 1945 viser at Jehova velsignet den trofaste tjenesten hans folk utførte, og at arbeidet gikk framover som aldri før. Det året hadde det i gjennomsnitt vært 2991 forkynnere, og de hadde levert 370 264 publikasjoner og ledet 4777 bibelstudier. Arbeidet hadde altså hatt betydelig framgang siden tjenesteåret 1940, da høydepunktet var på 881 forkynnere.

GODE RESULTATER AV TEOKRATISK OPPLÆRING

I 1943 begynte man med kurs i teokratisk tjeneste (som nå kalles den teokratiske tjenesteskolen), og da fikk mange  brødre opplæring som satte dem i stand til å holde offentlige foredrag. Kurset hjalp dessuten mange andre til å bli dyktigere forkynnere. I 1945 hadde man en rekke dyktige talere, og det ble startet en kampanje med offentlige møter. Brødrene averterte foredragene ved hjelp av løpesedler og plakater.

Piet Wentzel *, en ung pioner på den tiden, har senere fortalt: «Jeg ble forflyttet til Vereeniging, sammen med Frans Muller, som skulle være pionerpartneren min. Før vi i juli 1945 startet vår kampanje med offentlige møter, utarbeidet jeg to av de fire foredragene som skulle holdes. I lunsjpausen hver dag gikk jeg ned til elven og talte til elven og trærne i en time. Slik øvde jeg på foredragene i en hel måned før jeg følte meg sikker nok til å tale til en forsamling.» Da det første foredraget ble holdt i Vereeniging, var det 37 interesserte til stede. Dette la grunnlaget for en menighet som ble opprettet senere.

Etter at Piet hadde vært reisende tilsynsmann i mange år, ble han og hans kone, Lina, innbudt til å tjene på Betel. Piet er nå medlem av utvalget ved avdelingskontoret. Han har bevart sin glød i tjenesten og er fortsatt en ivrig bibelstudent. Lina døde den 12. februar 2004, etter å ha tjent Jehova på heltid i 59 år.

REISENDE TILSYNSMENN YTER KJÆRLIG HJELP

En annen ny ordning som ble innført etter veiledning fra hovedkontoret i Brooklyn, gikk ut på at noen menn ble utnevnt til det som ble kalt tjenere for brødrene. De var forløpere for nåtidens kretstilsynsmenn. De som ble utnevnt den gangen, var enslige, og de måtte være i god fysisk form, slik at de var i stand til å følge en travel timeplan.

I begynnelsen fikk større menigheter besøk i to eller tre dager, og mindre grupper fikk bare éndagsbesøk, så det ble  mye reisevirksomhet for dem som var tjenere for brødrene. For det meste reiste de med offentlige transportmidler, og de måtte ofte nå et tog eller en buss som gikk på et ubeleilig tidspunkt. Under besøket i menigheten gjennomgikk de omhyggelig menighetens opptegnelser. Men deres viktigste oppgave var å gå mye på feltet med brødrene og gi dem opplæring i tjenesten.

Gert Nel ble utnevnt til tjener for brødrene i 1943. Han var blitt kjent med sannheten i 1934, mens han var skolelærer i det området som nå utgjør provinsen Limpopo. Han hjalp atskillige forkynnere, og det er fortsatt mange som husker hans trofaste tjeneste. Bror Nel var høy og slank, så nokså alvorlig ut og var en iherdig stridsmann for sannheten. Han var kjent for sin glimrende hukommelse, og han var svært glad i mennesker. Han var som regel i full sving i tjenesten fra sju om morgenen til sju eller åtte om kvelden  og pleide ikke å ta pause. Da han var reisende tilsynsmann, kunne han gå om bord på et tog når som helst på døgnet, være sammen med en menighet noen dager — alt etter hvor stor menigheten var — og så reise videre til den neste menigheten. Slik drev han på uke etter uke. I 1946 ble han innkalt til Betel for å oversette til afrikaans, og der tjente han trofast til han døde i 1991. Han var den siste av de salvede brødre som tjente på Betel i Sør-Afrika. Mellom 1982 og 1985 hadde noen andre trofaste salvede brødre — George Phillips, Andrew Jack og Gerald Garrard — fullført sitt jordiske løp.

DE GAV GAVMILDT AV SEG SELV

Jehovas tjenere verdsetter den tjeneste som reisende tilsynsmenn og deres koner yter når de gavmildt gir av seg selv for å styrke menighetene i åndelig henseende. Luke Dladla ble utnevnt til kretstilsynsmann i 1965 og er nå alminnelig pioner. I fjor sa han: «Nå, i 2006, er jeg 81 år, og min kone er 68, men vi er fortsatt i stand til å gå oppover og nedover fjellsider og å krysse elver for å utbre det gode budskap i distriktet vårt. Vi har forkynt i over 50 år.»

Andrew Masondo ble utnevnt til kretstilsynsmann i 1954. Han har fortalt: «I 1965 ble jeg sendt til Bechuanaland (Botswana), og det var akkurat som å bli sendt ut som misjonær. Det var hungersnød i landet, og det hadde ikke regnet på tre år. Min kone, Georgina, og jeg erfarte hvordan det er å gå til sengs uten å  ha spist kvelds og å gå ut i felttjenesten om morgenen uten å ha spist frokost. Som regel fikk vi bare ett måltid, midt på dagen.

Da jeg kom tilbake til Sør-Afrika, ble jeg utnevnt til områdetilsynsmann og fikk opplæring av Ernest Pandachuk. Det siste han sa til meg, var: ’Føl deg aldri hevet over brødrene, men vær som et kornstrå med aks — når kornet er modent, bøyer det seg.’»

DET FØRSTE KRETSSTEVNET

I april 1947 ble det første kretsstevnet i Sør-Afrika holdt i Durban. Milton Bartlett, som hadde gått i Gileads femte klasse, og som var den første misjonæren som ble sendt til Sør-Afrika, forteller om sitt inntrykk av de brødrene som var på dette stevnet: «Det var flott å se den holdningen som de svarte vitnene hadde. De var så rene og pene, stille og ordentlige, så oppriktige og ivrige etter å lære mer om sannheten og så ivrige etter å delta i felttjenesten.»

Etter hvert som interessen blant den svarte befolkningen fortsatte å øke, ble det gitt mer hjelp. Det første nummeret av Vakttårnet på zulu var datert 1. januar 1949. Det ble mangfoldiggjort på en liten hånddrevet stensilmaskin på avdelingskontoret i Cape Town. Bladet var ikke i farger, og det var ikke like flott som det er i dag, men det inneholdt verdifull åndelig føde. I 1950 ble det opprettet seks lese- og skrivekurser, og takket være dem ble hundrevis av ivrige brødre og søstre i stand til selv å lese Guds Ord.

Etter hvert som evangeliseringsarbeidet gikk framover, ble det behov for passende møtelokaler. I 1948 fikk en pioner i oppdrag å tjene i byen Strand i nærheten av Cape Town, og der fikk han det privilegium å organisere byggingen av den første Rikets sal i Sør-Afrika. En søster i byen finansierte prosjektet. George Phillips sa: «Jeg skulle ønske at jeg kunne sette den nye salen på hjul og ta den med rundt i landet for å oppmuntre brødrene til å bygge flere Rikets  saler.» Det kom til å gå en del år før man fikk et organisert opplegg for bygging av Rikets saler over hele landet.

OPPMUNTRENDE RESPONS BLANT INDERNE

Mellom 1860 og 1911 hadde man importert indiske kontraktarbeidere, som skulle arbeide på sukkerplantasjene i Natal. Mange av inderne ble i Sør-Afrika etter at arbeidskontrakten var utløpt, og et betydelig antall slo seg ned her for godt. Nå er det over en million indere her. I begynnelsen av 1950-årene begynte sannheten å slå rot i den indiske befolkningen.

Velloo Naicker var født i 1915 som den fjerde sønnen i en familie med ni barn. Foreldrene hans arbeidet på en sukkerplantasje og var troende hinduer. Undervisningen i bibelhistorie på skolen stimulerte Velloos interesse for Bibelen. Senere, da han var blitt en ung mann, var det en som gav ham en bibel. Han leste i den hver dag, og etter fire år hadde han lest hele Bibelen. Han skrev: «Matteus 5: 6 appellerte til meg. Da jeg leste det som står der, forstod jeg at det gleder Gud hvis en hungrer etter sannheten og det som er rett.»

Velloo ble med tiden kontaktet av et av Jehovas vitner og begynte å studere Bibelen. Han var en av de første inderne i  Sør-Afrika som ble døpt. Det var i 1954, og han bodde da i Actonville i det området som nå utgjør provinsen Gauteng. De mange hinduene der i byen var sterkt imot Jehovas vitner, og en fremtredende hindu truet med å drepe Velloo. Velloo var daglig leder i et renseri, men mistet jobben fordi han inntok et fast standpunkt for sannheten fra Bibelen. Han fortsatte likevel å tjene Jehova trofast helt til han døde i 1981. Og hans gode eksempel har båret frukt. Det er nå over 190 medlemmer av hans familie (deriblant inngiftede familiemedlemmer) i fire generasjoner som tjener Jehova.

Gopal Coopsammy var 14 år da han første gang hørte om sannheten gjennom sin onkel Velloo. «Velloo snakket med noen av oss ungdommer om Bibelen, men det var ingen som studerte Bibelen med meg,» forteller han. «Bibelen hadde vært en ukjent bok for meg, som var hindu. Men jeg syntes at noe av det jeg leste, virket fornuftig. En dag da jeg  så at Velloo var i ferd med å dra av gårde til et menighetsbokstudium, spurte jeg ham om jeg kunne få bli med. Det sa han ja til, og siden da har jeg alltid vært på møtene. Jeg ville gjerne ha mer bibelkunnskap, så jeg gikk på det offentlige biblioteket og fant noen av Jehovas vitners publikasjoner. Jeg opplevde mye motstand i familien, men husket alltid ordene i Salme 27: 10: ’Hvis min egen far og min egen mor forlot meg, ja, da ville Jehova selv ta meg opp.’ Jeg ble døpt i 1955, da jeg var 15.»

Gopal er presiderende tilsynsmann i den menigheten der han og hans kone, Susila, nå tjener. De har hjulpet omkring 150 personer til å bli døpte tjenere for Jehova. På spørsmål om hvordan de har klart dette, svarer Gopal: «Det var mange i familien vår som bodde i nærheten av oss, og jeg fikk forkynt for dem. En del av dem reagerte positivt. Dessuten drev jeg eget firma og hadde ordnet meg slik at jeg kunne bruke en del tid i forkynnelsen. Jeg var pioner i fire år. Jeg var iherdig i forkynnelsen og var nøye med å følge opp den interessen jeg fant.»

KJÆRLIGHET OG TÅLMODIGHET BÆRER FRUKT

Doreen Kilgour og Isabella Elleray ble uteksaminert fra Gilead i henholdsvis 1956 og 1957. De tjente i 24 år blant den indiske befolkningen i Chatsworth, en forstad til Durban.

Doreen har fortalt hvordan det var å arbeide i dette distriktet: «Vi måtte være tålmodige. Noen hadde aldri hørt om Adam og Eva. Folk var gjestfrie. Hinduene mener det er galt å la noen stå ved døren. De pleide å si: ’Drikk te og gå’, noe som betydde at vi skulle drikke te hos dem før vi gikk videre til det neste huset. Etter en stund følte vi det som om vi holdt på å drukne i te. Inderne har dypt rotfestede trosoppfatninger, og for oss var det et mirakel hver gang en inder ble en tilbeder av Jehova.»

Isabella fortalte denne opplevelsen: «En dag da vi var ute og forkynte, snakket jeg med en mann, som tok imot  bladene. Hans kone, Darishnie, som nettopp hadde vært i templet, kom bort til ham. Hun bar på babyen deres. Vi hadde en fin prat, og jeg planla å foreta et gjenbesøk hos dem. Men Darishnie var aldri hjemme. Senere fortalte hun meg at presten hennes hadde sagt at hun måtte dra ut når jeg kom. Han mente at dette ville få meg til å skjønne at hun ikke var interessert. Jeg reiste til England for å besøke familien min. Mens jeg var der, tenkte jeg ofte på Darishnie. Da jeg kom tilbake til Sør-Afrika, drog jeg for å besøke henne. Hun ville vite hvor jeg hadde vært. Hun sa: ’Jeg var sikker på at du trodde at jeg ikke var interessert. Jeg er så glad for å se deg igjen.’ Vi begynte å studere, selv om mannen hennes ikke ble med på studiet. Hun studerte flittig, og med tiden ble hun døpt.

Ifølge hennes tidligere religion må en gift kvinne bære et gullsmykke i en gul snor rundt halsen. Det kalles en thali. Det er bare hvis mannen dør, at hun kan ta av seg thalien. Da Darishnie ønsket å begynne som forkynner, forstod hun at hun måtte ta av seg thalien. Hun spurte meg hva hun skulle gjøre. Jeg rådet henne til å spørre mannen sin først og se hvordan han reagerte. Hun spurte ham, men han ville ikke at hun skulle ta den av. Jeg bad henne være tålmodig, vente en stund og så spørre ham igjen når han var i godt humør. Til slutt gikk han med på at hun kunne ta den av. Vi oppfordret dem vi studerte Bibelen med, til å være taktfulle og til å vise respekt for hinduenes lære samtidig med at de holdt fast ved sannheten fra Bibelen. Slik unngikk de å såre følelsene til familie og venner unødig, og det ble lettere for familien og vennene å godta at de skiftet religion.»

Da Doreen og Isabella ble spurt om hva som hadde hjulpet dem til å holde ut i misjonærtjenesten i mange år, svarte Doreen: «Vi ble glad i dem vi forkynte  for. Vi gikk helt og fullt inn for oppgaven vår og stortrivdes.» Isabella la til: «Vi fikk mange gode venner. Det var trist å flytte fra det stedet vi var blitt sendt til, men vi har ikke så god helse lenger. Vi fikk en vennlig innbydelse til å tjene på Betel, og den tok vi imot med takk.» Isabella døde den 22. desember 2003.

Etter hvert som de andre misjonærene i Chatsworth kom opp i årene, ble det vanskelig for dem å fortsette i misjonærtjenesten og samtidig drive misjonærhjemmet, så også de fikk i oppdrag å tjene på Betel. Det gjaldt Eric og Myrtle Cooke og Maureen Steynberg foruten Ron Stephens, som nå er død.

ET STORT PROSJEKT

Da Nathan Knorr og Milton Henschel, som tjente på hovedkontoret i Brooklyn, besøkte Sør-Afrika i 1948, ble det bestemt at man skulle gå til innkjøp av en eiendom i Elandsfontein i nærheten av Johannesburg der man kunne bygge et Betel-hjem og et trykkeri. Prosjektet ble fullført i 1952. For første gang kunne medlemmene av Betel-familien bo under samme tak. Det ble installert mye nytt utstyr i trykkeriet, blant annet en flattrykkpresse. Vakttårnet ble utgitt på åtte språk og Våkn opp! på tre.

I 1959 ble Betel-hjemmet og trykkeriet utvidet. Tilbygget var større enn den opprinnelige bygningen. Det ble installert en ny Timson-presse — den første rotasjonspressen på dette avdelingskontoret.

Bror Knorr spurte fire unge kanadiske brødre — Bill McLellan, Dennis Leech, Ken Nordin og John Kikot — om de kunne tenke seg å flytte til Sør-Afrika for å hjelpe til på trykkeriet. De kom i november 1959. Bill McLellan og hans kone, Marilyn, tjener fortsatt på Betel i Sør-Afrika, mens John Kikot og hans kone, Laura, nå tjener på Betel i Brooklyn i  New York. Ken Nordin og Dennis Leech ble her i Sør-Afrika, giftet seg og fikk barn. De yter fortsatt en god innsats til fremme av Rikets interesser. Begge barna til Ken tjener på Betel her i landet.

De nye Betel-bygningene og det nye utstyret ble brukt i full utstrekning for å ta hånd om den økende interessen. I 1952 var det over 10 000 forkynnere i Sør-Afrika. I 1959 hadde tallet steget til 16 776.

KRISTEN ENHET I APARTHEIDTIDEN

For å kunne forstå hvilke problemer brødrene ble stilt overfor under apartheidsystemet, er det nyttig å vite hva apartheid innebar. Loven tillot at svarte, hvite (av europeisk avstamning), fargede (av blandet opprinnelse) og indere arbeidet i samme bygninger — for eksempel på fabrikker, i kontorer og på restauranter — i byene. Men rasene måtte bo i hver sin bydel, og om kvelden måtte alle dra hjem til den bydelen der de bodde. Alle bygninger måtte for øvrig ha separate spiserom og vaskerom for hvite og for folk av andre raser.

Da det første avdelingskontoret ble bygd i Elandsfontein, tillot myndighetene ikke at de svarte, fargede og indiske brødrene bodde i de samme bygningene som de hvite brødrene. Den gang var de fleste av dem som tjente på Betel, hvite; det var nemlig vanskelig for personer av andre raser å få tillatelse til å arbeide i storbyområdet. Det var imidlertid tolv svarte og fargede brødre og søstre på Betel, og de fleste av dem oversatte til afrikanske språk. Myndighetene gav tillatelse til at det bak hovedbygningen ble oppført en separat bygning med fem rom, der disse kunne bo. Senere, da apartheidlovene ble håndhevet strengere, ble tillatelsen trukket tilbake, og da måtte våre brødre reise til det nærmeste boligområdet for ikke-hvite, som lå to mil borte, og bo på et pensjonat for menn. De to svarte søstrene fikk privat losji hos noen Jehovas vitner i det samme området.

 Loven tillot ikke engang at de svarte og de fargede betelittene spiste sammen med sine hvite brødre i spisesalen, og kommunale inspektører holdt øye med om loven ble overholdt. Men de hvite brødrene syntes det var for ille at ikke alle skulle få spise sammen, så de skiftet ut det klare glasset i vinduene i spisesalen med ugjennomsiktig glass, slik at hele familien kunne være sammen ved måltidene uten å risikere å bli anmeldt for lovbrudd.

 I 1966 fant George Phillips det nødvendig å slutte på Betel fordi hans kone, Stella, hadde problemer med helsen. Harry Arnott, en annen dyktig bror, ble utnevnt til avdelingstilsynsmann, og han hadde denne oppgaven i to år. Siden 1968 har Frans Muller * tjent som avdelingstilsynsmann og senere som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret.

EN BLÅ BOMBE PÅSKYNDER VEKSTEN

Boken Den sannhet som fører til evig liv ble presentert på områdestevnet i 1968. Den ble populært kalt «den blå bomben» fordi den fikk stor virkning i distriktet. Før den ble utgitt, hadde ekspedisjonsavdelingen sendt ut omkring 90 000 bøker til menighetene hvert år, men i tjenesteåret 1970 ble det sendt ut 447 000 bøker.

I 1971 besøkte bror Knorr Sør-Afrika igjen. Da var Betel-hjemmet enda en gang blitt for lite. Nå hadde Betel-familien 68 medlemmer. Det ble planlagt utvidelser, og brødrene tilbød villig sine tjenester og støttet prosjektet økonomisk. Byggingen ble fullført den 30. januar 1972. En ny utvidelse ble fullført i 1978. På den tiden ble Guds folk utsatt for stadig større press fra myndighetene,  så utvidelsene ble oppmuntrende vitnesbyrd om Jehovas støtte.

NØYTRALITETEN BLIR SATT PÅ PRØVE

I mai 1961 trådte Sør-Afrika ut av Det britiske samveldet og ble republikk. Det var en tid med politiske opptøyer og økende vold i landet. Som et ledd i bestrebelsene på å holde situasjonen under kontroll fyrte regjeringen opp under nasjonalismen, og det skapte vanskeligheter for Jehovas vitner i årene som fulgte.

I mange år var det ikke blitt krevd av Jehovas vitner i Sør-Afrika at de gjorde militærtjeneste. Situasjonen forandret seg i slutten av 1960-årene, da landet ble stadig mer involvert i militæroperasjoner i Namibia og Angola. Det kom nye lover, som krevde at alle hvite unge menn med god helse gjorde militærtjeneste. Brødre som nektet, ble dømt til å sone 90 dager i militær arrest, i en interneringsleir.

Mike Marx og noen andre internerte brødre fikk ordre om å ta på seg klær og hjelmer som ble brukt i militæret. Bror Marx forteller: «Vi nektet å gjøre det, for vi ønsket ikke å bli forbundet med militæret. Den befalshavende offiseren, en kaptein, fratok oss deretter visse privilegier, satte oss på enecelle og reduserte matrasjonene våre.» Dette innebar at brødrene ikke fikk skrive eller motta brev, ikke fikk motta besøk og ikke fikk ha annet lesestoff enn Bibelen. Reduserte matrasjoner — som etter alt å dømme var beregnet på innsatte som var uforbederlige — bestod av vann og en halv skive brød pr. dag i to dager. Deretter fikk brødrene vanlige feltrasjoner i sju dager, før de igjen bare fikk vann og  brød i to dager. Selv de såkalt vanlige matrasjonene var ofte elendige med hensyn til både kvalitet og kvantitet.

Det ble gjort alt for å bryte ned brødrenes ulastelighet. Hver bror ble låst inne på en liten celle. I en periode var det ikke tillatt å dusje. I stedet fikk hver bror én bøtte som skulle brukes som toalett, og en annen bøtte som han kunne ha vann i når han skulle vaske seg. Senere fikk brødrene igjen lov til å dusje.

Keith Wiggill forteller: «En dag midt på vinteren da vi hadde fått en kald dusj, fjernet vaktene madrassene og teppene våre. De lot oss ikke få gå i våre sivile klær, så vi hadde bare på oss shorts og undertrøye. Vi sov på et fuktig håndkle på det iskalde betonggulvet. Om morgenen var sersjanten forbauset over at vi var i såpass god form som vi var. Han erkjente at vår Gud måtte ha passet på oss den iskalde vinternatten.»

Kort tid før brødrene var ferdig med å sone straffen på 90 dagers frihetsberøvelse, ble de stilt for retten igjen fordi de ikke ville ta på seg militæruniform og ikke ville eksersere sammen med de innsatte fra militæret. Så ble de sendt tilbake til de militære arrestlokalene igjen. Myndighetene gjorde det klart at de aktet å idømme brødrene nye straffer inntil de fylte 65 og ikke lenger kunne pålegges å utføre militærtjeneste.

I 1972 ble loven endret, etter sterkt press fra offentligheten og en del politikere. Brødrene ble da idømt bare én frihetsstraff, som skulle ha samme varighet som den tiden da de ellers skulle ha gjennomgått militær opplæring. I begynnelsen dreide det seg om 12—18 måneder. Senere ble tiden økt til tre år og til slutt til seks år. Med tiden lempet myndighetene litt på visse bestemmelser, og da fikk brødrene lov til å holde ett ukentlig møte.

Mens brødrene var i militær arrest, glemte de ikke Kristi befaling om å gjøre disipler. (Matt. 28: 19, 20) De  forkynte for andre innsatte, for myndighetspersoner og for andre som de kom i kontakt med. I en periode fikk de lov til å bruke lørdag ettermiddag til å skrive brev til andre om det gode budskap.

På et tidspunkt bestemte de militære myndigheter at de 350 Jehovas vitner som da satt i arrest, skulle spise sammen med de 170 innsatte fra militæret. De militære arrestlokalene ble det eneste distriktet der forholdet mellom Jehovas vitner og andre var to til én, og det gikk ikke lang tid før myndighetene bestemte at brødrene skulle spise for seg selv.

KRISTENHETEN OG SPØRSMÅLET OM NØYTRALITET

Hvordan reagerte kristenhetens kirkesamfunn på spørsmålet om tvungen militærtjeneste? Sør-Afrikas kirkeråd — South African Council of Churches (SACC) — vedtok i juli 1974 en resolusjon om fritak for slike som nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Men resolusjonen støttet egentlig ikke dem som nektet av religiøse årsaker; den hadde i stedet klare politiske overtoner. Den støttet militærnekting fordi militæret forsvarte et «urettferdig og diskriminerende samfunn» og dermed førte en uberettiget krig. De afrikaansspråklige kirkene og flere andre kirkelige grupperinger var uenig i kirkerådets resolusjon.

Den nederlandske reformerte kirke støttet regjeringen i militære spørsmål. Den stilte seg avvisende til kirkerådets resolusjon og mente at den var i strid med Romerne, kapittel 13. En annen gruppe som sa seg uenig i kirkerådets standpunkt, var feltprestene i det sørafrikanske forsvaret. Noen av dem kom fra kirker som var tilsluttet kirkerådet. I en felles uttalelse tok feltprestene fra de engelskspråklige kirkene avstand fra resolusjonen og erklærte: «Vi . . . oppfordrer alle medlemmer av kirkene våre,  og særlig unge menn, til personlig å delta i forsvaret av landet.»

Kirkerådets enkelte medlemskirker inntok for øvrig ikke noe klart nøytralt standpunkt. I en bok om sørafrikanernes forhold til militærnekting (War and Conscience in South Africa) erkjennes det at «de fleste [kirker] . . . unnlot å klargjøre sitt standpunkt for medlemmene, og de oppfordret så visst ikke medlemmene til å nekte å gjøre militærtjeneste». Boken viser at regjeringens sterke reaksjon på kirkerådets resolusjon — en reaksjon som hadde støtte i strenge lover om militærtjeneste — fikk kirkene til å nøle med å tone flagg: «Forsøk på å presse kirken til å ha et konstruktivt handlingsprogram var forgjeves.»

Boken forteller at det på den annen side var slik at «de aller fleste militærnektere som fikk frihetsstraff, var Jehovas vitner». Den legger til at «Jehovas vitner henledet oppmerksomheten på enkeltmenneskets rett til av samvittighetsgrunner å være imot all krig».

Jehovas vitners standpunkt var utelukkende religiøst begrunnet. Vitnene erkjenner at «de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud», men de holder seg nøytrale til politikk. (Rom. 13: 1) De føler seg først og fremst forpliktet til å vise troskap mot Jehova, som i sitt Ord, Bibelen, viser at hans sanne tilbedere ikke skal delta i bokstavelig krigføring. — Jes. 2: 2—4; Apg. 5: 29.

Etter at systemet med militær arrest var blitt praktisert i en årrekke, var det tydelig at utsikten til å bli utsatt for hard behandling ikke fikk Jehovas vitner til å endre holdning i spørsmålet om nøytralitet. De militære arrestlokalene var for øvrig overfylte og fikk negativ omtale i mediene. Fra politisk hold ble det øvd press for å få sendt brødrene til vanlige fengsler.

Noen militære myndighetspersoner som var velvillig innstilt, hadde et annet synspunkt. De respekterte våre  unge brødre for deres høye moralnormer. Hvis brødrene kom i vanlige fengsler, ville de bli betraktet som kriminelle. De ville dessuten bli utsatt for påvirkning av samfunnets verste elementer og for trusler om seksuelle overgrep. Det ble derfor ordnet slik at brødrene fikk utføre samfunnstjeneste i offentlige etater som ikke hadde tilknytning til militæret. I 1990-årene, da det politiske klimaet i landet endret seg, opphørte ordningen med obligatorisk militærtjeneste.

Hvilken virkning hadde det på våre unge brødre at de ble holdt i arrest i lengre tid i en viktig periode av livet? Mange ble styrket i sin lojalitet mot Jehova og brukte denne anledningen til å studere Guds Ord og vokse i åndelig henseende. «Oppholdet i interneringsleiren ble et vendepunkt i mitt liv,» sier Cliff Williams. «Det var tydelig at Jehova beskyttet og velsignet meg mens jeg var internert, og det motiverte meg til å gjøre mer for å fremme Rikets interesser. Kort tid etter at jeg ble løslatt i 1973, begynte jeg som alminnelig pioner, og året etter begynte jeg på Betel, der jeg fortsatt tjener.»

Stephen Venter, som var 17 år da han ble satt i arrest, fortalte senere: «Jeg var udøpt forkynner og hadde begrenset kjennskap til sannheten. Den åndelige hjelp jeg fikk gjennom dagsteksten (som vi drøftet om morgenen mens vi bonet gulvene), de regelmessige møtene og det bibelstudiet som en mer erfaren bror ledet med meg, gjorde at situasjonen var til å leve med. Visst var det noen vanskelige stunder, men det er utrolig så lite jeg husker av dem. De tre årene jeg satt i arrest, har kanskje i virkeligheten vært de beste årene i mitt liv. Det jeg opplevde der, hjalp meg til å bli voksen. Jeg ble kjent med Jehova, og det gav meg et ønske om å begynne i heltidstjenesten.»

Det at våre brødre med urette ble satt i militær arrest, tjente en god hensikt. Gideon Benade, som besøkte brødrene  i interneringsleirene, skrev: «I ettertid ser man hvilket mektig vitnesbyrd som ble avlagt.» Våre brødres utholdenhet og de mange nyhetsmeldingene om rettssakene deres og om straffene de ble idømt, førte til at Jehovas vitners nøytrale holdning ble ettertrykkelig dokumentert, og vitnenes holdning gjorde inntrykk både på militærfolk og på befolkningen i sin alminnelighet.

DE SVARTE BRØDRENES ULASTELIGHET

I de første årene av apartheidtiden ble de svarte brødrene ikke stilt overfor de samme prøvene som de hvite ble i spørsmålet om nøytralitet. Svarte ble for eksempel ikke innkalt til militærtjeneste. Men da svarte politiske grupper begynte å gjøre opprør mot apartheidstyret, ble de svarte brødrene utsatt for alvorlige prøvelser. Noen ble drept, andre ble banket opp, og andre igjen måtte flykte da det ble satt fyr på hjemmet og eiendelene deres. Alt dette skjedde fordi de nektet å gå på akkord med sin kristne nøytralitet. De var fast besluttet på å adlyde Jesu befaling om ’ikke å være en del av verden’. — Joh. 15: 19.

Noen politiske grupper forlangte at alle i deres område kjøpte et partikort. Representanter for disse gruppene oppsøkte folk i deres hjem og forlangte å få penger til våpen eller til dekning av begravelsesutgiftene når kameratene deres hadde dødd under sammenstøt med de hvite sikkerhetsstyrkene. Fordi de svarte brødrene og søstrene respektfullt avslo å gi penger til slike ting, ble de beskyldt for å være spioner for apartheidstyret. Noen ble overfalt mens de var på feltet, og ble beskyldt for å spre hvit afrikaans propaganda.

Elijah Dlodlo hadde gitt avkall på en lovende karriere i sportsverdenen for å bli en trofast tjener for Jehova. To uker før det første demokratiske valget i Sør-Afrika var forholdet mellom noen rivaliserende svarte grupper svært spent. Elijahs menighet bestemte seg for å forkynne  i et distrikt som sjelden ble gjennomarbeidet, og som lå noen kilometer borte. Elijah, som bare hadde vært døpt i to måneder, fikk i oppdrag å samarbeide med to gutter som var udøpte forkynnere. Mens de snakket med en dame ved døren hennes, kom en flokk ungdommer som var medlemmer av en politisk bevegelse, bort til dem. Lederen smelte med en pisk og spurte: «Hva er det som foregår her?»

«Vi snakker om Bibelen,» svarte beboeren.

Den sinte unge mannen ignorerte henne og sa til Elijah og de to som var sammen med ham: «Dere tre gutter får bli med oss. Ikke bruk tid på Bibelen; nå må vi kjempe for rettighetene våre.»

Elijah svarte frimodig: «Vi kan ikke det, for vi arbeider for Jehova.»

Da skubbet den unge mannen til Elijah og begynte å piske ham. For hvert slag ropte mannen: «Bli med oss!» Etter det første slaget følte Elijah ingen smerte. Han fant styrke i apostelen Paulus’ ord om at alle sanne kristne ’skal bli forfulgt’. — 2. Tim. 3: 12.

Mannen ble omsider sliten og sluttet å bruke pisken. Da gikk en av kameratene hans i rette med ham og sa at Elijah ikke var fra deres område. Det ble splid i gruppen, og medlemmene begynte å slåss med hverandre. Lederen fikk et kraftig slag med sin egen pisk. I mellomtiden kom Elijah og de to som var sammen med ham, seg unna. Denne prøvelsen styrket Elijahs tro, og han fortsatte å gjøre framskritt som en fryktløs forkynner av det gode budskap. I dag tjener han som eldste i menigheten og er gift og har barn.

 Våre svarte søstre har også vist stort mot når noen har forsøkt å presse dem til å slutte å forkynne. Blant disse gode eksemplene er Florah Malinda. Hun hadde en datter, Maki, som var døpt. Maki ble brent til døde av en flokk unge pøbler fordi hun forsøkte å forsvare sin bror, som hadde nektet å slutte seg til den politiske bevegelsen deres. Selv om Florah hadde mistet Maki på en så fryktelig måte, ble hun ikke bitter, men fortsatte å forkynne Guds Ord i nærmiljøet. En dag kom det noen representanter for den politiske bevegelsen som hadde myrdet datteren hennes, og sa at hvis hun ikke sluttet seg til bevegelsen deres, ville det bli verst for henne selv. Noen naboer kom henne til unnsetning og forklarte at hun ikke tok standpunkt i politiske spørsmål, men var travelt opptatt med å hjelpe folk med å studere Bibelen. Da oppstod det diskusjon blant aktivistene, og de bestemte seg til slutt for å la Florah gå. I hele denne vanskelige tiden og fram til nå har Florah trofast tjent som alminnelig pioner.

En bror som er alminnelig pioner, forteller hva han ble utsatt for på en buss en gang han var på vei til distriktet sitt. En ung politisk aktivist dyttet til ham og spurte hvorfor han hadde med seg litteratur framstilt av afrikandere (hvite innfødte sørafrikanere) og solgte den til de svarte. Broren forteller hva som deretter skjedde: «Han forlangte at jeg kastet litteraturen ut av vinduet. Fordi jeg ikke ville gjøre det, slo han meg i ansiktet og brente meg på kinnet med sigaretten sin. Jeg reagerte ikke. Så grep han vesken min med litteratur og kastet den ut av vinduet. Han drog også av meg slipset og sa at det er en del av den hvite manns klesdrakt.  Han fortsatte å fornærme meg og gjøre narr av meg og sa at folk som meg burde bli brent levende. Jehova reddet meg, for jeg klarte å komme meg av bussen uten å bli påført flere skader. Og den hendelsen fikk meg ikke til å slutte å forkynne.»

Avdelingskontoret i Sør-Afrika fikk mange brev fra enkeltpersoner og menigheter som fortalte om de svarte brødrenes ulastelighet. Ett slikt brev kom fra en eldste i en menighet i Natal (nå KwaZulu-Natal). I brevet stod det: «Vi skriver for å fortelle dere at vi har mistet vår kjære bror Moses Nyamussua. Jobben hans bestod i å sveise og reparere biler. For en stund siden ville en politisk gruppe ha ham til å sveise deres hjemmelagde skytevåpen, men det sa han nei til. Senere, den 16. februar 1992, holdt de et politisk massemøte, der de hadde et voldelig oppgjør med noen politiske motstandere. Samme kveld, da de var på vei tilbake fra dette oppgjøret, traff de broren, som var på vei til kjøpesentret. Da drepte de ham med spydene sine. Hva oppgav de som grunn? ’Du ville ikke sveise våpnene våre, og nå har kameratene våre dødd i kampen.’ Dette har vært et stort sjokk for brødrene, men vi vil fortsette vår tjeneste.»

PROBLEMER PÅ SKOLER FOR SVARTE

På skolene i de svarte boligområdene oppstod det problemer fordi barn av Jehovas vitner ikke ville være med på å be bønner og synge religiøse sanger når alle var samlet om morgenen. På skoler for hvite elever var dette ikke noe problem. Hvite foreldre måtte bare skrive et brev der de redegjorde for sitt standpunkt, så ble barna deres fritatt for å være med på religiøse seremonier. Men på de svarte skolene ble det å nekte å delta i seremoniene betraktet  som opprør mot skolens ledelse. Lærerne var ikke vant til at noen satte seg opp mot dem på den måten. Når foreldrene kom for å forklare Jehovas vitners holdning, sa lærerne at det ikke var mulig å bli fritatt for å delta.

Skolemyndighetene hevdet at barn av Jehovas vitner måtte være til stede når alle skulle samles om morgenen, fordi det da ble gitt opplysninger som gjaldt alle på skolen. Barna våre var til stede, men deltok ikke i sangen og bønnen; de bare stod der og forholdt seg rolige og passive. Noen lærere gikk ned langs radene for å sjekke om barna lukket øynene under bønnen, og om de sang med på salmene. Det var oppmuntrende å vite at barna våre, også de små, forble trofaste og ulastelige.

Etter at mange barn var blitt utvist fra skolene, besluttet brødrene å bringe saken inn for retten. Den 10. august 1976 avsa den øverste domstol i Johannesburg dom i en viktig sak som berørte 15 elever på samme skole. I dommen stod det: «Ankemotparten . . . erkjente at saksøkerens barn hadde rett til å avstå fra å delta i bønnen og salmesangen, og . . . erkjente også at utvisningene . . . var i strid med loven.» Dette var en viktig juridisk seier, og etter hvert ble problemet løst på alle de berørte skolene.

PROBLEMER PÅ SKOLER FOR HVITE

På skolene for hvite fikk mange barn av Jehovas vitner prøvd sin ulastelighet på en annen måte, som førte til at de ble utvist. Apartheidstyret ønsket å få de hvite ungdommene til å støtte styrets ideologi. I 1973 introduserte myndighetene et program som ble kalt Ungdommens beredskap. Programmet omfattet marsjering, selvforsvar og andre patriotiske aktiviteter.

Noen foreldre som var Jehovas vitner, søkte juridisk hjelp, og saken ble lagt fram for utdanningsministeren, uten at det hjalp. Ministeren hevdet at Ungdommens beredskap utelukkende var et undervisningsprogram.  Myndighetene sørget for at Jehovas vitner fikk mye negativ omtale fordi de ikke ville delta i patriotiske aktiviteter. På noen skoler var rektoren tolerant og lot vitnenes barn få slippe å delta i ubibelske trekk ved programmet, men på andre skoler ble de utvist.

Det var få av Jehovas vitner som hadde råd til å la barna sine gå på privatskole. Noen foreldre ordnet det slik at barna fikk brevundervisning. Og vitner som var lærere, drev hjemmeskole for noen barn. Men mange av de barna som var blitt utvist, fikk ikke fullført grunnskolen og fikk ikke gått på videregående skole. De drog imidlertid nytte av den bibelske opplæringen de fikk hjemme og i menigheten. (Jes. 54: 13) En god del av dem begynte i heltidstjenesten. Disse modige ungdommene holdt med glede ut under prøvelser og stolte helt og fullt på Jehova. (2. Pet. 2: 9) Det politiske klimaet i landet endret seg med tiden, og da ble det slutt på at barna våre ble utvist fordi de ikke ville delta i patriotiske aktiviteter.

APARTHEID OG OMRÅDESTEVNENE

For å følge sørafrikansk lov måtte brødrene arrangere egne områdestevner for hver rase. Første gang alle rasene var samlet på ett stevnested, var i 1952 på landsstevnet på Wembley Stadium i Johannesburg. Da var bror Knorr og  bror Henschel på besøk i Sør-Afrika, og de holdt taler på stevnet. I samsvar med apartheidlovene satt hver rase for seg. De hvite satt på den vestlige delen av stadionet, de svarte på den østlige delen og de fargede og inderne på den nordlige delen. Også i forbindelse med bespisningen måtte rasene holdes atskilt. Trass i disse restriksjonene ble det et oppmuntrende stevne. Som bror Knorr skrev: «Det var en stor glede for oss alle å være samlet på samme stadion for å tilbe Jehova i hellig prydelse.»

I januar 1974 ble det holdt tre områdestevner i Johannesburg-området, ett for svarte, ett for fargede og indere og ett for hvite. Men den siste stevnedagen var det blitt truffet en spesiell ordning: Under ettermiddagsprogrammet skulle alle rasene få være sammen på Rand Stadium i Johannesburg. I alt 33 408 strømmet inn på stadionet. Det var en svært glederik begivenhet. Denne gangen fikk mennesker av alle raser omgås hverandre fritt og sitte sammen, og de mange tilreisende fra Europa bidrog også til å gjøre stevnet minneverdig. Hvordan var dette blitt mulig? Da de som organiserte stevnet, leide dette stadionet, var de ikke klar over at det var beregnet på internasjonale, multietniske arrangementer; dessuten viste det seg at det ikke var nødvendig å søke om tillatelse i forbindelse med et enkelt møte.

DET BLIR HOLDT STEVNE TRASS I FORDOMMER

Noen år tidligere hadde man planlagt å holde et landsstevne i Johannesburg. Men det oppstod problemer da en myndighetsperson fra Pretoria besøkte de etatene i Johannesburg som tok seg av bantuspørsmål («bantu» står for svarte afrikanere), og leste i et av møtereferatene deres at Jehovas vitner hadde leid Mofolo Park for å holde et stevne der det skulle være svarte til stede.

Han meldte fra til sine overordnede i Pretoria. Departementet for bantuspørsmål sørget for at leieavtalen  omgående ble annullert, og uttalte at Jehovas vitner ikke var noe «anerkjent trossamfunn». Samtidig med det stevnet som skulle ha vært holdt i Mofolo Park, skulle de hvite brødrene ha stevne i Milner Park Show Grounds i Johannesburg sentrum, og de fargede brødrene skulle samles på Union Stadium i en av de vestlige forstedene.

To brødre fra Betel fikk i oppdrag å oppsøke den ministeren som saken sorterte under. Det viste seg at han tidligere hadde vært prest i den nederlandske reformerte kirke. Brødrene pekte på at Jehovas vitner hadde holdt stevner i Mofolo Park i mange år, og at de hvite og de fargede brødrene hadde sine stevner — så hvorfor skulle de svarte brødrene fratas retten til å komme sammen? Men ministeren ville ikke gi seg.

Mofolo Park ligger på vestsiden av Johannesburg, så de to brødrene fra Betel bestemte seg for å prøve å få ordnet det slik at stevnet ble holdt på østsiden av byen, der det også er store svarte boligområder. De fikk et møte med en høytstående myndighetsperson der, men fortalte ikke ham om møtet med ministeren i Pretoria. De bad ham om hjelp til å finne et sted der stevnet kunne holdes, og han var svært imøtekommende og ordnet det slik at de fikk benytte Wattwille Stadium. Dette stadionet hadde tribuner, noe som ikke fantes i Mofolo Park.

Alle de svarte brødrene ble raskt informert om at stevnet skulle holdes et annet sted enn tidligere opplyst. De hadde et fint stevne med omkring 15 000 til stede og fikk ingen henvendelser fra myndighetene i Pretoria. Også de følgende årene ble det holdt stevner på Wattville Stadium uten problemer.

DET BLIR OPPRETTET ET JURIDISK SELSKAP

Den 24. januar 1981 ble det i samråd med det styrende råd opprettet et juridisk selskap som hadde 50 medlemmer, og som het «Jehovas vitner i Sør-Afrika». Dette  selskapet bidrog til å fremme åndelige interesser på flere måter.

I årevis hadde brødre fra avdelingskontoret forgjeves forsøkt å oppnå tillatelse til at Jehovas vitner kunne ha sine egne vigselmenn. Frans Muller forteller: «Gang på gang fikk vi avslag fra myndighetene, som lot det skinne igjennom at de mente at trossamfunnet vårt verken hadde den status eller den stabilitet som måtte til for at vi skulle kunne ha våre egne vigselmenn.»

Før vi opprettet et juridisk selskap, var det også vanskelig å få tillatelse til å bygge Rikets saler i de svarte bydelene. Brødrene fikk alltid avslag på søknadene sine; myndighetene sa: «Jehovas vitner er ikke noe anerkjent trossamfunn.»

Kort tid etter at det juridiske selskapet var blitt opprettet, fikk brødrene imidlertid tillatelse til å ha vigselmenn. De fikk også lov til å bygge Rikets saler i de svarte bydelene. I Sør-Afrika er det nå over 100 eldste som er vigselmenn. Og vielsene kan foregå i Rikets sal, så man trenger ikke å gå på tinghuset eller rådhuset for å bli viet.

STORE FORANDRINGER I TRYKKERIVIRKSOMHETEN

Trykkemetodene endret seg raskt, og utstyret til boktrykk var i ferd med å bli umoderne. Det var dessuten vanskelig og kostbart å skaffe reservedeler. Man kom derfor fram til at tiden var inne til å gå over til datastyrt fotosetting og til offsettrykk. Det ble kjøpt inn frittstående maskiner til databehandling og fotosetting, og i 1979 ble det installert en TKS-offsettrotasjonspresse — en sjenerøs gave fra avdelingskontoret i Japan.

Siden Jehovas vitner framstiller litteratur på svært mange språk, så de fordelene ved å utvikle sitt eget fotosatssystem. I 1979 begynte noen vitner i Brooklyn i New York å arbeide med det som ble kalt MEPS (et engelsk  akronym som står for «flerspråklig elektronisk fotosatssystem»). I 1984 ble MEPS tatt i bruk i Sør-Afrika. Bruken av datamaskiner i forbindelse med oversetting og fotosetting gjorde det mulig å framstille litteratur på mange språk samtidig.

PLANLEGGING MED TANKE PÅ YTTERLIGERE VEKST

I begynnelsen av 1980-årene var avdelingskontoret i Elandsfontein for lite til å dekke de økende behovene i det området som kontoret førte tilsyn med. Det ble derfor kjøpt en tomt i byen Krugersdorp, som ligger omtrent 30 minutters kjøring fra Johannesburg. Eiendommen, som er på 860 mål, ligger i et tiltalende, kupert landskap, og langs østgrensen renner en nydelig bekk. Mange brødre sa opp jobben for å være med på byggeprosjektet, og andre hjalp til i hele ferien sin. Også fra andre land, deriblant New Zealand og USA, kom det noen for å hjelpe til, og byggingen ble fullført på seks år.

Det var fortsatt vanskelig å få tillatelse til å ha svarte Jehovas vitner, hovedsakelig oversettere, boende på eiendommen. Det ble gitt tillatelse, men bare for 20 personer, og det måtte bygges egne bygninger til dem. Men med tiden løsnet apartheidstyret på bestemmelsene, og da kunne brødre og søstre av alle raser få bo på et hvilket som helst boligrom på Betel.

Betel-familien var begeistret for det flotte Betel-bygget med større rom og gjennomtenkte planløsninger. Lagerbygningen er kledd med rød murstein og er omgitt av vakre hagearealer. Da byggingen i Krugersdorp begynte, var det 28 000 aktive forkynnere i Sør-Afrika. Ved innvielsen den 21. mars 1987 hadde tallet steget til 40 000. Noen lurte likevel på om det virkelig var nødvendig med et slikt stort anlegg. En etasje i kontorbygningen ble ikke tatt i bruk, og det samme gjaldt en fløy i boligbygningen. Brødrene  hadde forsøkt å legge langsiktige planer og var sikker på at de nå var i stand til å ta hånd om framtidig vekst.

STORT BEHOV FOR RIKETS SALER

Det var stort behov for Rikets saler til de stadig flere menighetene. I de områdene der det hovedsakelig bodde svarte, var det vanskelig å få tak i passende møtelokaler. Møtene ble holdt i garasjer, uthus og driftsbygninger. Brødrene holdt også møter i klasserom, der de satt ved pulter som var beregnet på barn. Og de måtte finne seg i at medlemmer av andre trossamfunn som holdt møter i andre klasserom på den samme skolen, laget et øredøvende spetakkel når de sang høyt og spilte på trommer.

I slutten av 1980-årene begynte de regionale byggeutvalgene å utprøve nye byggemetoder for å sette fart i byggingen av Rikets saler. Elleve kanadiske Jehovas vitner som hadde erfaring med hurtigbygging, tilbød seg i 1992 å hjelpe til med byggingen av en toetasjes bygning som skulle romme to Rikets saler i Hillbrow i Johannesburg. Disse dyktige og erfarne brødrene lærte de sørafrikanske brødrene noen bedre byggemetoder.

Den første hurtigbygde salen ble reist i Diepkloof i Soweto i 1992. Brødrene hadde forsøkt å få tak i en tomt til en Rikets sal i dette området siden 1962. Zechariah Sedibe, som hadde vært engasjert i dette prosjektet, var til stede ved innvielsen av salen den 11. juli 1992. Han sa med et stort smil: «Vi trodde at vi aldri kom til å få en Rikets sal. Vi var unge den gangen. Nå er jeg pensjonist, men vi har fått salen vår, den første salen i Soweto som er blitt bygd på noen få dager.»

Det er nå 600 Rikets saler i de landene som det sørafrikanske avdelingskontoret fører tilsyn med. Disse salene er sentre for den sanne tilbedelse av Jehova. Det er imidlertid fortsatt 300 menigheter med 30 eller flere forkynnere som trenger å få bygd en Rikets sal.

 Under ledelse av avdelingskontoret gir 25 regionale byggeutvalg praktisk hjelp til menigheter som ønsker å bygge en Rikets sal. Menighetene kan få rentefrie lån til finansiering av prosjektene. Peter Butt, som har hjulpet til med Rikets sal-bygging i over 18 år, er ordstyrer for Gauteng regionale byggeutvalg. Han peker på at brødrene i disse utvalgene vanligvis er familiefedre som er i full jobb, men som med glede ofrer mye av fritiden sin til gagn for sine brødre.

Jakob Rautenbach, som er medlem av et annet byggeutvalg, forteller at medlemmene vanligvis arbeider på byggeplassen i hele byggeperioden. I tillegg er de med på hele planleggingen før byggingen starter. Han forteller begeistret om den glade samarbeidsånd som rår blant de frivillige. De dekker selv reiseutgiftene, og noen ganger ligger byggeplassen langt fra hjemstedet deres.

Jakob sier at mange andre brødre og søstre med glede gir av sin tid og sine andre ressurser i forbindelse med Rikets sal-bygging. Han trekker fram dette eksemplet: «To kjødelige søstre som driver eget transportbyrå, sørger for at vår 13 meter lange container med utstyr til byggeplassene blir flyttet rundt i landet — og også til nabolandene — og dette har de gjort siden 1993. Det utgjør et betydelig bidrag!» Han forteller videre: «Mange firmaer vi handler hos, vil gjerne gi bidrag eller gi oss rabatt når de ser hva vi er i gang med.»

Etter omhyggelig planlegging og etter organisering av arbeidslagene kan brødrene i mange tilfeller sette opp en sal på tre dager. Dette har gjort dypt inntrykk på mange iakttakere. Et sted der det ble bygd en sal, hendte dette: Mot slutten av den første dagen kom to menn som hadde drukket en del øl på en bar i nærheten, bort til brødrene og sa at de pleide å gå over en ubebygd tomt når de skulle hjem, men at det nå stod et hus på tomten. De bad om  hjelp til å finne veien, for de var sikker på at de måtte ha gått feil.

EN SELVOPPOFRENDE INNSTILLING

De politiske forandringene i begynnelsen av 1990-årene førte ikke til fredelige og stabile forhold. Volden ble tvert imot verre enn noen gang før. Situasjonen var vanskelig. Folk har pekt på mange årsaker til at volden økte, men de fleste har nevnt politisk rivalisering og misnøye med de økonomiske forholdene.

Byggingen av Rikets saler fortsatte imidlertid. Frivillige fra forskjellige etniske grupper drog inn i bydelene for ikke-hvite, i følge med de fastboende brødrene. Noen av de frivillige ble angrepet av sinte pøbelflokker. Under byggingen av en Rikets sal i Soweto i 1993 var det en pøbelflokk som kastet steiner på tre hvite brødre mens de kjørte byggematerialer til salen. Alle vinduene på bilen ble knust, og brødrene ble skadet. De klarte å fortsette å kjøre og kom fram til byggeplassen. De fastboende brødrene skyndte seg så å få kjørt dem til sykehuset via en tryggere rute.

Arbeidet på salen ble ikke forsinket. Det ble truffet visse forebyggende sikkerhetstiltak, og helgen etter var det flere hundre fra mange forskjellige etniske grupper som arbeidet på byggeplassen. Pionerer som bodde i nærheten, utførte gatearbeid i området rundt salen. Når de så tegn til problemer, advarte de brødrene på byggeplassen. Noen dager senere var de brødrene som var blitt skadet, i stand til å være med på byggingen igjen.

Menighetene setter pris på det engasjement og den selvoppofrelse som blir vist av de brødre og søstre som kommer for å hjelpe til med byggingen av Rikets saler. Fanie og Elaine Smit har i løpet av 15 år hjulpet 46 menigheter til å få bygd Rikets saler, og de har ofte måttet reise langt og dekke utgiftene selv.

 En menighet i KwaZulu-Natal skrev til det regionale byggeutvalget: «Dere har gitt avkall på søvn, på å være sammen med familien deres, på avkobling og på mye annet for å komme hit og bygge en sal for oss. I tillegg vet vi at dere selv har gitt mange penger for at prosjektet skulle kunne bli gjennomført på en vellykket måte. Måtte Jehova ’komme det i hu, til beste for dere’! — Nehemja 13: 31.»

Når en menighet har sin egen Rikets sal, har dette en positiv virkning på nabolaget. Denne meldingen fra en menighet er typisk: «Etter at Rikets sal ble bygd, har møtedeltagelsen steget så mye at menigheten har måttet bli delt i to grupper når vi skal ha offentlig foredrag og Vakttårn-studium. Vi blir snart nødt til å opprette en ny menighet.»

For små menigheter på landet kan det være vanskelig å få råd til å bygge en Rikets sal. Men mange har funnet måter å skaffe pengene på. I én menighet solgte brødrene svin. Da de trengte flere penger, solgte de en okse og en hest. Så solgte de 15 sauer, enda en okse og enda en hest. En søster tilbød å betale for all malingen, en annen betalte for gulvteppet, og en tredje betalte for gardinene. Til slutt ble det solgt én okse og fem sauer til, slik at man fikk råd til å kjøpe stoler.

En menighet i Gauteng som hadde fått ny Rikets sal, skrev: «I minst to uker etter at salen var blitt bygd, pleide vi å gå dit etter felttjenesten for å beundre den. Vi klarte ikke å gå hjem fra feltet uten først å ha sett på salen vår.»

ANDRE LEGGER OGSÅ MERKE TIL SALENE

Folk i nærmiljøet legger ofte merke til det Jehovas vitner gjør for å ha det rent og pent der hvor de holder møter. Menigheten i Umlazi i Durban i KwaZulu-Natal mottok et brev, der det blant annet stod: «Foreningen til Durbans forskjønnelse setter pris på det dere gjør for å holde området deres rent og pent, og vil oppmuntre dere til å fortsette med det. Takket være den store innsatsen dere har gjort, er  dette blitt et vakkert sted. Foreningen vår arbeider for å holde byen ren og hindre at miljøet blir preget av søppel og skitt. Vi tror at rene omgivelser bidrar til god helse. Det er derfor vi roser innbyggere som holder byen ren. Takk for at dere foregår med et slikt godt eksempel. Vi støtter dere i alt dere gjør for å holde Umlazi-området rent.»

En menighet skrev: «Da en kjent innbruddstyv brøt seg inn i vår nye Rikets sal, gikk folk som bodde i nabolaget, til angrep på ham. De sa at han øvde hærverk på ’kirken deres’; Rikets sal er nemlig den eneste religiøse bygningen i dette strøket. De banket ham opp før de overlot ham i politiets varetekt.»

TILTAK FOR Å DEKKE BEHOVET FOR RIKETS SALER I AFRIKA

I 1999 innførte Jehovas organisasjon en ordning for bygging av Rikets saler i områder med begrensede ressurser. Ved avdelingskontoret i Sør-Afrika ble det opprettet et regionalt Rikets sal-kontor, som skulle organisere dette arbeidet i en rekke afrikanske land. En representant fra dette kontoret ble sendt til avdelingskontoret i hvert av disse landene for å hjelpe brødrene med å opprette en avdeling for bygging av Rikets saler. Slike avdelinger har ansvar for å kjøpe tomter og organisere byggeteam. Det ble også sendt ut internasjonale tjenere, som kunne gi brødrene på stedet hjelp og opplæring.

Regionalkontoret i Sør-Afrika har opprettet 25 avdelinger for bygging av Rikets saler i Afrika, og disse avdelingene leder byggingen av saler i 37 land. Siden november 1999 er det blitt bygd 7207 Rikets saler i land som får hjelp gjennom denne ordningen. Rundt 1. juli 2006 regnet man med at det var behov for ytterligere 3305 Rikets saler i disse landene.

VIRKNINGER AV POLITISKE FORANDRINGER

Den økende misnøyen med den daværende regjeringens rasepolitikk førte til uroligheter og vold, og noen av  Jehovas vitner ble direkte berørt av dette. I de svarte boligområdene ble det voldsomme opptøyer, og mange mennesker mistet livet. Stort sett utviste brødrene forsiktighet i denne vanskelige tiden, og de fortsatte å tjene Jehova trofast. Sent en kveld ble det kastet en bensinbombe inn i hjemmet til en bror og hans familie mens de lå og sov. De klarte å komme seg ut, og broren skrev senere: «Min familie og jeg er enda sterkere i troen nå. Vi mistet alle våre materielle eiendeler, men vi har fått et nærere forhold til Jehova og hans folk. Brødrene har gitt oss materiell hjelp. Vi ser fram til enden for den nåværende tingenes ordning og takker Jehova for vårt åndelige paradis.»

Den 10. mai 1994 ble landets første svarte president, Nelson Mandela, tatt i ed. Han var også den første president som var valgt på demokratisk vis, og det var første gang de svarte hadde fått mulighet til å stemme. Det rådde en atmosfære av nasjonalisme og oppstemthet. For noen av våre brødre bød dette på utfordringer av et nytt slag.

Det er trist å måtte fortelle at noen blant Jehovas folk gikk på akkord med sin kristne nøytralitet. Men de fleste gjorde det ikke. Og mange av dem som inngikk kompromiss, erkjente senere sitt feilgrep, viste oppriktig anger og reagerte positivt på bibelsk veiledning.

NOEN FORANDRER HJERTETILSTAND

De mange Rikets saler som blir bygd, vitner om Jehovas velsignelse. Den mest mirakuløse utviklingen er imidlertid den som skjer i menneskers hjerte. (2. Kor. 3: 3) Mennesker med ulik bakgrunn blir tiltrukket av sannheten. Her er noen eksempler:

I 1986 ble Ralson Mulaudzi arrestert og dømt til døden for overlagt drap. I en av brosjyrene våre fant han adressen til avdelingskontoret, og han skrev og bad om hjelp til å lære mer om Bibelen. En spesialpioner, Les Lee, fikk tillatelse til å besøke ham og begynte å studere Bibelen med  ham. Ralson begynte snart å snakke med andre innsatte og med fengselsbetjentene om det han lærte. Han ble døpt i fengselet i april 1990. Ralson får regelmessig besøk av noen fra den nærmeste menigheten. Han får komme ut av cellen sin én time hver dag, og den tiden bruker han til å forkynne for andre innsatte. Ralson har hjulpet tre personer fram til innvielse og dåp, og for tiden leder han to bibelstudier. Dødsdommen hans er blitt omgjort til livsvarig fengsel med mulighet for prøveløslatelse.

Andre som blir tiltrukket av Jehova, har en helt annen bakgrunn. En interessert kvinne, Queenie Rossouw, som kom på menighetsbokstudiet, bad bokstudietilsynsmannen besøke den 18-årige sønnen hennes, som forberedte seg på å bli hørt i katekismen. Broren fikk en fin samtale med den unge mannen, som begynte å gå på møtene sammen med sin mor. Queenie bad deretter broren om å besøke mannen hennes, Jannie, som var eldste i den nederlandske reformerte kirke og var formann i menighetsrådet; han hadde noen spørsmål han gjerne ville ha svar på. Broren snakket med mannen, og han var villig til å studere Bibelen.

Den uken var det områdestevne, og broren inviterte Queenie til å komme på stevnet. Til hans overraskelse ble Jannie også med på stevnet og var der alle fire dagene. Stevneprogrammet og den kjærlige atmosfæren blant vitnene gjorde dypt inntrykk på ham. Både sønnen på 18 og parets eldste sønn, som var diakon i kirken, begynte nå å være med på bibelstudiet.

De meldte seg alle ut av kirken og begynte å gå på møtene med én gang. De kom også på et frammøte. Broren forklarte Jannie at han ikke kunne få delta i felttjenesten sammen med forkynnerne fordi han ennå ikke var kvalifisert til å bli udøpt forkynner. Jannie sa gråtende at han hadde lett etter sannheten hele livet, og at han nå som han  hadde funnet den, ikke kunne la være å snakke med andre om den.

Jannie og Queenie hadde også en sønn på 22, som studerte teologi på tredje året. Jannie skrev til ham at han ikke lenger ville betale for studiene hans, og bad ham komme hjem. Den tredje dagen etter at denne sønnen var kommet hjem igjen, ble både han, to av brødrene hans og Jannie med menigheten på dugnad på Betel-bygget i Krugersdorp, og de ble der hele dagen. Den tidligere teologistudenten ble imponert over det han så der, og var villig til å bli med på det bibelstudiet som ble holdt med  brødrene hans. Etter en tid sa han at han nå hadde lært mer om Bibelen på en måned enn han hadde gjort på to og et halvt år på universitetet.

Hele familien ble etter hvert døpt. Faren er nå eldste, noen av sønnene er eldste eller menighetstjenere, og en datter er alminnelig pioner.

 «UTVID PLASSEN FOR DITT TELT»

Selv om man jo hadde bygd Betel-hjemmet i Krugersdorp så stort at man trodde man hadde nok plass til å dekke framtidige behov, ble det nødvendig med utvidelser bare tolv år etter at det var blitt innviet. (Jes. 54: 2) I løpet av den tiden hadde tallet på forkynnere i Sør-Afrika og i land som avdelingskontoret førte tilsyn med, økt med 62 prosent. Det ble bygd en lagerbygning og tre nye boligbygninger. Vaskeriet og kontorbygningen ble også utvidet, og det ble bygd en ekstra spisesal. Den 23. oktober 1999 ble alle disse utvidelsene innviet til Jehova. Daniel Sydlik fra det styrende råd holdt innvielsestalen.

Senere er trykkeriet blitt utvidet med et areal på 8000 kvadratmeter. Her er det nå en ny MAN Roland Lithoman rotasjonspresse. Avdelingskontoret fikk også maskiner som kunne skjære, telle og stable bladene automatisk. Avdelingskontoret i Tyskland sendte en bokbinderlinje som satte Sør-Afrika i stand til å produsere bøker og bibler med myke permer til hele Afrika sør for Sahara.

PASSENDE STEDER Å HOLDE STEVNER

Det har vært behov for å bygge stevnehaller, og disse omfattende prosjektene har krevd mye planlegging. Den første stevnehallen i Sør-Afrika ble bygd i Eikenhof sør for  Johannesburg; den ble innviet i 1982. En annen stevnehall ble bygd i Bellville i Cape Town; den ble innviet i 1996, og Milton Henschel holdt innvielsestalen. I 2001 stod en tredje hall ferdig i Midrand, mellom Pretoria og Johannesburg.

Naboer som til å begynne med var imot byggeprosjektet i Midrand, skiftet mening da de ble kjent med brødrene og fikk se hva de holdt på med. En av naboene kom med kasser med frukt og grønnsaker annenhver uke i over et år. Noen firmaer ønsket å støtte prosjektet økonomisk. Ett firma leverte gratis kompost til hagearealene. Et annet firma gav brødrene en sjekk på 10 000 rand (omkring 9000 kroner) til støtte av prosjektet. Brødrene selv gav naturligvis også mange bidrag til stevnehallen.

Stevnehallen i Midrand er en flott bygning. Og som Guy Pierce, som er medlem av det styrende råd, pekte på i innvielsestalen: Det aller flotteste ved hallen er at den blir brukt til ære for vår store Gud, Jehova. — 1. Kong. 8: 27.

DE KOM SAMMEN TRASS I MENNESKELAGDE LOVER

I mange år var det vanskelig å finne passende steder der man kunne holde stevner i de områdene der den svarte befolkningen bodde. I det området som nå utgjør provinsen Limpopo, bodde brødrene i det som ble kalt et reservat, der hvite ikke hadde adgang på den tiden. Områdetilsynsmannen, Corrie Seegers, fikk ikke tillatelse til å komme inn i reservatet, og han kunne ikke finne et sted der stevnet kunne bli holdt.

Bror Seegers tok kontakt med en gårdbruker som var nabo til reservatet. Gårdbrukeren ville ikke at stevnet skulle holdes på hans jord, men han gav bror Seegers lov til å sette campingvognen sin der. Det endte med at stevnet ble holdt i en rydning i bushen et sted i reservatet. Rydningen lå like ved gårdbrukerens eiendom; det var et piggtrådgjerde imellom. Bror Seegers parkerte campingvognen på  gårdbrukerens jord, rett ved rydningen, og der stod han så og holdt talene sine. Det var riktignok et gjerde mellom «podiet» og tilhørerne, men de svarte brødrene fikk høre stevneprogrammet, og bror Seegers kunne tale til dem uten å bryte loven.

NY ORDNING TIL GAGN FOR MANGE

Det styrende råd bestemte at fra og med år 2000 skulle alle menigheter i Sør-Afrika komme inn under den ordning som går ut på at vi uten å ta imot betaling kan levere litteratur til alle som viser oppriktig interesse. Forkynnerne skulle oppfordre de interesserte til å gi et lite bidrag til vårt verdensomfattende forkynnelsesarbeid.

Denne ordningen har vist seg å være til gagn ikke bare for de interesserte, men også for brødrene. Tidligere var det mange som ikke hadde råd til å betale for publikasjoner som skulle brukes på Vakttårn-studiet og menighetsbokstudiet. I noen menigheter med 100 forkynnere var det bare ti som selv hadde et eksemplar av Vakttårnet. Nå kan alle ha et eksemplar.

Arbeidet i eksportavdelingen på Betel har økt mye de senere årene. I mai 2002 ble det sendt i alt 432 tonn bibelsk litteratur og andre forsyninger til andre afrikanske land.

Avdelingskontoret i Sør-Afrika har nå litteraturlager for avdelingskontorene i Malawi, Mosambik, Zambia og Zimbabwe. Det omfatter alle de publikasjonene på forskjellige språk som blir brukt i disse landene. Det som er blitt bestilt av hver menighet, blir pakket på en slik måte at det ved levering til avdelingskontorene kan flyttes rett over på kjøretøyer som frakter det ut til depotene.

Siden bidragsordningen ble innført, har etterspørselen etter litteratur økt kraftig. I Sør-Afrika har trykkingen av blad økt fra 1 million til 4,4 millioner i måneden. Og mens det i 1999 ble bestilt 200 tonn litteratur, blir det nå bestilt 3800 tonn litteratur pr. år.

 Sør-Afrika sender også byggematerialer til andre land i Afrika. Sør-Afrika har dessuten organisert nødhjelp til trengende brødre. Det ble gjentatte ganger gitt hjelp til de malawiske brødrene som på grunn av forfølgelse hadde flyktet fra sitt hjem og var havnet i leirer. Og det ble sendt hjelpeforsyninger til Angola, som i 1990 var blitt rammet av alvorlig tørke. Også borgerkrigen der i landet førte til at mange brødre ble fattige, og det er blitt sendt mange lastebillass med mat og klær til dem. I år 2000 ble det gitt hjelp til brødrene i Mosambik, der store flommer hadde herjet. I 2002 og begynnelsen av 2003 var Zimbabwe rammet av alvorlig tørke, og det ble sendt mer enn 800 tonn mais til brødrene der.

OVERSETTELSESARBEIDET GÅR FRAMOVER

Avdelingskontoret i Sør-Afrika har en stor oversettelsesavdeling. For noen år siden ble den utvidet med tanke på å dekke det økende behovet for å få oversatt Bibelen til flere språk. Her er det for tiden 102 som oversetter litteratur til 13 språk.

Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter finnes nå på sju av de språkene som snakkes i det sørlige Afrika. En bror har sagt dette om utgaven på setswana: «Den er lett å forstå, og språket er godt å lese og lyder bra. Jeg vil takke Jehova og hans organisasjon, som han leder ved sin ånd, for den måten vi får åndelig føde på.»

Oversetterne har hatt god nytte av moderne teknologi. Samtidig med at brødre i Sør-Afrika utviklet programvare til hjelp for oversettere, ble det opprettet en lignende avdeling i Brooklyn. De programmene som ble utviklet, ble etter hvert satt sammen og ble kalt Watchtower Translation System. Programmererne  i Sør-Afrika bidrog i vesentlig grad med programvaren i dette systemet.

Brødrene forsøkte ikke å lage dataprogrammer som skulle lage selve oversettelsen, slik noen firmaer har forsøkt, med begrenset suksess. De konsentrerte seg i stedet om å skaffe oversetterne nyttige dataverktøy. Bibelteksten ble for eksempel gjort tilgjengelig i elektronisk form. Oversettelsesteamene kan også lage sine egne elektroniske ordbøker. Slike ordbøker kan være til stor hjelp, blant annet fordi det på noen språk ikke finnes gode ordbøker.

FORKYNNELSE FOR HØRSELSHEMMEDE

Forkynnerne forsøker å nå alle med Rikets budskap. Å forkynne for dem som er døve, har vært en utfordring, men bestrebelsene har gitt oppmuntrende resultater. I 1960-årene startet June Carikas et bibelstudium med en døv dame. Damen og hennes mann, som også var døv, gjorde framskritt og ble døpt.

Siden da har stadig flere døve tatt imot sannheten, og over hele landet er det blitt opprettet tegnspråkgrupper i de større byene. Brødrene er blitt vant til å ha en tegnspråkseksjon på områdestevnene. Det er hjertevarmende å se dem som er der, synge sangene på tegnspråk og å se dem «klappe» ved å løfte hendene og vifte med dem.

Den første tegnspråkgruppen ble opprettet i Brixton menighet i Johannesburg. Junes mann, George, som er eldste, fikk i oppdrag å føre tilsyn med gruppen. Det ble gitt opplæring i tegnspråk til brødre i menigheten, deriblant noen betelitter, som var villig til å lære seg dette språket. I det området som avdelingskontoret i Sør-Afrika fører tilsyn med, er det nå én tegnspråkmenighet og fem tegnspråkgrupper.

RIKETS ARBEID HAR FRAMGANG OGSÅ I ANDRE LAND

Avdelingskontoret i Sør-Afrika fører tilsyn med forkynnelsesarbeidet i fire andre land og et øysamfunn. Her er en  kort oversikt over den framgang som Rikets arbeid har hatt der:

Namibia

Dette landet strekker seg fra Atlanterhavet til Botswanas vestgrense. Etter den første verdenskrig ble det området som senere har fått navnet Namibia, overlatt til Sør-Afrika som mandatområde under Folkeforbundet. Etter mange år med uroligheter og blodsutgytelser oppnådde Namibia uavhengighet i 1990. Størstedelen av landet er meget tørt og er tynt befolket. Det finnes imidlertid også naturskjønne områder med stedegne planter og et rikt dyreliv. Namibørkenen tiltrekker mange turister, som kanskje blir overrasket over å se hvor mange dyr og planter som klarer å overleve under de barske forholdene der. Namibia har ikke bare flotte naturområder, men også et fargerikt mangfold av innbyggere, og landet har ni hovedspråk.

Den første innsatsen for å utbre Rikets budskap i Sørvest-Afrika (nå Namibia) ble gjort i 1928. Det året sendte avdelingskontoret i Sør-Afrika en mengde bibelsk litteratur til mennesker som ikke kunne bli nådd personlig. Det var på den tiden at Bernhard Baade — den første mannen i Sørvest-Afrika som ble et døpt vitne for Jehova — ble  kjent med sannheten, og det skjedde på en uvanlig måte. Bernhard kjøpte egg som var pakket inn i sider som var revet ut av en av publikasjonene våre. Han leste ivrig sidene, men visste ikke hvor de kom fra. Til sist kom han til et egg som var pakket inn i den siste siden i publikasjonen. Der stod adressen til avdelingskontoret i Tyskland, og så skrev han etter mer litteratur. En kretstilsynsmann som senere  besøkte Bernhards menighet, fortalte at Bernhard i alle år inntil han døde, tok del i forkynnelsen hver eneste måned.

I 1929 ble en pionersøster, Lenie Theron, sendt til Windhoek, hovedstaden. Med tog og postvogn reiste hun rundt og forkynte i alle de større byene i Sørvest-Afrika. På fire måneder leverte hun 6388 bøker og brosjyrer på afrikaans, engelsk og tysk. I perioder var det også andre pionerer som forkynte i Sørvest-Afrika, men det var ingen som ble der for å følge opp interessen. Situasjonen forandret seg i 1950, da det kom misjonærer dit. Blant disse var Gus Eriksson, Fred Hayhurst og George Koett, som alle tjente trofast helt til sin død.

I 1953 var det åtte misjonærer i Sørvest-Afrika (nå Namibia), deriblant Dick Waldron og hans kone, Coralie. * De måtte utholde sterk motstand både fra kristenhetens prester og fra myndighetspersoner. Dick og Coralie ønsket å forkynne Bibelens budskap for de innfødte, men for å kunne dra inn i de svarte områdene måtte de ha skriftlig tillatelse fra myndighetene. Dick søkte, men uten å lykkes.

I 1955 fikk Dick og Coralie en datter og måtte slutte i misjonærtjenesten, men Dick fortsatte som pioner en stund. I 1960 fikk han omsider skriftlig tillatelse til å komme inn i en av de svarte bydelene, Katutura. Han forteller: «Det ble vist en enorm interesse.» Det gikk ikke lang tid før flere fra denne bydelen kom på møtene. Dick og Coralie tjener fortsatt trofast i Namibia over 50 år etter at de ble sendt dit. De har gjort en verdifull innsats til fremme av Rikets interesser der.

Det var en utfordring å gjøre de ulike folkegruppene i dette landet kjent med sannheten fra Bibelen. Det fantes ikke noe bibelsk litteratur på de lokale språkene, deriblant herero, kwangali og ndonga. I begynnelsen var det slik at  innfødte som studerte Bibelen, og som hadde gode språkkunnskaper, oversatte noen traktater og brosjyrer under tilsyn av Jehovas vitner på stedet. Esther Bornman, som da var spesialpioner, gikk inn for å lære seg kwanyama og ble med tiden i stand til å snakke det språket i tillegg til et av de andre språkene som snakkes i Namibia. Hun og Aina Nekwaya, en søster som kunne ndonga, oversatte Vakttårnet, som kommer ut dels på kwanyama, dels på ndonga. Begge disse språkene brukes i det området som heter Ovamboland, og blir forstått av de fleste som bor der.

I 1990 ble det opprettet et velutstyrt oversettelseskontor i Windhoek. Det kom også flere oversettere dit, og foruten de språkene som nettopp er nevnt, blir det oversatt litteratur til herero, kwangali, khoekhoegowab og mbukushu. André  Bornman og Stephen Jansen fører tilsyn med dette kontoret.

Namibia har rike diamantforekomster, noe Vakttårnet for 15. juli 1999 hentydet til i artikkelen «Det finnes levende edelstener i Namibia!» Det var de rettsindige som ble omtalt som «levende edelstener», og det ble fortalt at selv om det er blitt forkynt mye i Namibia, finnes det fortsatt områder som er nesten uberørte. Artikkelen inneholdt denne innbydelsen: «Er du i en slik situasjon at du kan tjene der behovet for nidkjære Rikets forkynnere er stort? Hvis du er det, er du velkommen til Namibia for å hjelpe oss med å finne og polere flere åndelige edelstener.»

Responsen var oppmuntrende. Det kom 130 henvendelser fra brødre i forskjellige land, deriblant Australia, Japan, Tyskland og noen land i Sør-Amerika. Det førte til at 83 forkynnere kom til  Namibia på besøk, og 18 av dem ble der. Seksten av dem var alminnelige pionerer, og etter hvert er noen av dem blitt utnevnt til spesialpionerer. Deres positive innstilling har hatt en smittende virkning på andre. Avdelingskontoret får fortsatt henvendelser angående den innbydelsen som stod i Vakttårnet. Misjonærene i landet har også vært til oppmuntring for mange. William og Ellen Heindel har tjent som misjonærer i den nordlige delen av Namibia siden 1989. De måtte lære seg språket ndonga, som snakkes av folkegruppen ovambo, som bor i det området. De er blitt rikt belønnet for sin utholdenhet og iherdige innsats i dette spesielle distriktet. William forteller: «Vi har sett gutter, deriblant noen vi har studert Bibelen med, vokse opp og bli åndelig modne menn. Noen er eldste og menighetstjenere. Vi er stolte og glade når vi ser dem holde taler på kretsstevner og områdestevner.»

De senere årene er en rekke brødre som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, blitt sendt til Namibia, og de har gjort en god innsats for å følge opp interessen på feltet og tjene menighetene. I 2006 var det 1264 forkynnere i Namibia — tre prosents økning fra året før.

Lesotho

Dette lille landet, som har en befolkning på 2,4 millioner, er omgitt av Sør-Afrika på alle kanter. Størsteparten av landet omfatter den høyeste delen av fjellkjeden Drakensberge. Klatrere som bestiger fjellene der, får en fantastisk utsikt.

I Lesotho er det som oftest fredelig, men også der har det vært politiske opptøyer. I 1998 ble resultatet av parlamentsvalget bestridt, og det kom til væpnede sammenstøt mellom hæren og politiet i hovedstaden, Maseru. Veijo Kuismin og hans kone, Sirpa, var misjonærer der på den tiden. Veijo forteller: «Det var heldigvis ikke mange brødre som ble skadet under sammenstøtene. Vi organiserte nødhjelp til dem som ikke hadde nok mat og brensel. Dette  styrket enhetens bånd i menighetene, og møtedeltagelsen økte over hele landet.»

Størsteparten av Lesothos befolkning livnærer seg av landbruk. På grunn av de vanskelige økonomiske forholdene er mange av mennene gjestearbeidere i gruvene i Sør-Afrika. Selv om Lesotho er fattig materielt sett, blir det funnet mange åndelige skatter i dette fjellendte kongeriket, og mange mennesker har reagert positivt på sannheten fra Bibelen. I 2006 var det 3101 forkynnere — to prosents økning fra året før. Det er for tiden seks misjonærer som tjener i Maseru — ekteparene Hüttinger, Nygren og Paris.

Abel Modiba var kretstilsynsmann i Lesotho fra 1974 til 1978. Han tjener nå på Betel i Sør-Afrika sammen med sin kone, Rebecca. På sin rolige og sindige måte skildrer han noen av sine inntrykk fra Lesotho: «I de fleste landdistriktene var det ingen veier. Jeg gikk, noen ganger i sju timer, for å komme fram til en gruppe isolerte forkynnere. Brødrene kom ofte med hester, en som jeg kunne ri på, og en som skulle frakte bagasjen min. Noen ganger hadde vi også med oss et lysbildeapparat og et 12 volts batteri. Hvis en elv hadde gått over sine bredder, ventet vi noen dager til vannet hadde sunket. I noen landsbyer oppfordret høvdingen alle beboerne til å komme og høre det offentlige foredraget.

Noen måtte gå i mange timer for å komme på møtene, så den uken kretstilsynsmannen var på besøk, var det vanlig at de som bodde langt unna, overnattet hos brødre som bodde i nærheten av Rikets sal. Det gjorde uken ekstra hyggelig. Om dagen gikk brødrene på feltet, og om kvelden kom de sammen for å utveksle opplevelser og synge Rikets sanger.»

Per-Ola og Birgitta Nygren har vært misjonærer i Maseru siden 1993. Birgitta har fortalt denne opplevelsen, som  viser hvilke nyttige hjelpemidler bladene er: «I 1997 begynte jeg å studere med en kvinne som heter Mapalesa. Hun begynte å gå på møtene. Men hun var ikke alltid hjemme når vi skulle studere, og hun gjemte seg ofte for oss. Jeg sluttet å studere med henne, men jeg gikk regelmessig til henne med bladene. Noen år senere dukket hun opp på et av møtene våre. Hun fortalte at hun en dag hadde lest en artikkel i Vakttårnet om å beherske sitt sinne. Hun følte at den artikkelen var et svar fra Jehova og gav henne løsningen på problemet hennes; hun og slektningene hennes kranglet nemlig konstant. Studiet ble gjenopptatt, og hun har vært på alle møtene siden da. Hun begynte også å ta aktivt del i felttjenesten.»

I mange år holdt brødrene i Lesotho møter i nokså enkle lokaler. Men i de senere årene har avdelingskontoret i Sør-Afrika gitt menighetene i Lesotho økonomisk hjelp til å bygge Rikets saler.

Rikets sal i byen Mokhotlong ligger i cirka 3000 meters høyde og er dermed den salen i Afrika som har den høyeste beliggenheten. Da den skulle bygges, kom det frivillige så langt bortefra som Australia og California. Brødre fra provinsen KwaZulu-Natal i Sør-Afrika ytet økonomisk støtte og skaffet også kjøretøyer som kunne frakte utstyr og materialer til byggeplassen. Byggearbeiderne ble innkvartert under primitive forhold og måtte selv ha med sengetøy og kokeutstyr. Salen ble bygd på ti dager. En bror som var født i 1910, og som var en av de fastboende, kom bort på byggeplassen hver dag for å følge framdriften. Han hadde ventet på å få en Rikets sal helt siden han ble en tjener for Jehova i 1920-årene, og det var med stor begeistring han fulgte byggingen av «sin» Rikets sal.

I 2002 ble det hungersnød i Lesotho. Maismel og andre livsfornødenheter ble fraktet inn i landet i lastebiler og ble distribuert til brødre i de berørte områdene. I et takkebrev  som en bror senere skrev, stod det: «Da brødrene kom hjem til meg med maismel, ble jeg veldig overrasket. Hvordan visste de hva jeg trengte? Jeg takket Jehova Gud for hjelp som jeg aldri hadde drømt om å få. Den hjelp jeg fikk, styrket min tro på Jehova og hans organisasjon, og jeg er fast besluttet på å tjene ham helhjertet.»

Botswana

Dette landet omfatter en stor del av Kalahariørkenen og har drøyt 1,7 millioner innbyggere. Klimaet er i alminnelighet varmt og tørt. Landet har flere nasjonalparker og naturreservater. Blant disse er det maleriske Okavangodeltaet, som er kjent for sitt rike plante- og dyreliv. Tradisjonelt tar man seg fram på vannveiene i deltaet ved hjelp av en mokoro, en kano laget av en uthult trestamme. Botswana har hatt en betydelig økonomisk vekst, hovedsakelig på grunn av landets diamantgruver. Etter at det i 1967 ble funnet diamanter i Kalahariørkenen, er Botswana blitt en av verdens ledende eksportører av diamanter.

Etter alt å dømme var det i 1929 at budskapet om Guds rike første gang ble forkynt i Botswana, som da het Bechuanaland. Det året var det en bror som forkynte der i noen få måneder. Senere, i 1956, ble Joshua Thongoana utnevnt til å være kretstilsynsmann i Bechuanaland. * Han fortalte at litteratur trykt av Jehovas vitner var forbudt der på den tiden.

Ivrige misjonærer har oppnådd gode resultater i dette fruktbare distriktet. Blake og Gwen Frisbee og Tim og Virginia Crouch har gått inn for å lære seg setswana. Veijo og Sirpa Kuismin gir med glede åndelig hjelp til befolkningen i den nordlige delen av landet.

I den sørlige delen av landet gjør Hugh og Carol Cormican en iherdig innsats i misjonærtjenesten. Det er også andre som er ivrige i forkynnelsen. Hugh forteller: «I menigheten  vår er det en bror på tolv år som heter Eddie. Da han var liten, var han ivrig etter å lære seg å lese, slik at han kunne bli tilmeldt tjenesteskolen og delta i felttjenesten. Så snart han var kvalifisert til å bli udøpt forkynner, brukte han mye tid på feltet og startet et bibelstudium med en av klassekameratene sine. Etter at Eddie ble døpt, har han ofte vært hjelpepioner.»

Mange av menighetene i Botswana ligger i eller i nærheten av den blomstrende hovedstaden Gaborone, som  ligger nær landets østgrense. Det området av landet er tett befolket. Resten av befolkningen bor i landsbyer vestpå og i Kalahariørkenen, der noen familier som er san (buskmenn), fortsatt streifer omkring, livnærer seg av jorden og driver jakt med pil og bue. Forkynnerne har gjort en stor innsats i spesielle kampanjer i isolerte distrikter og har reist tusener av kilometer for å gjøre de kvegoppdretterne som lever som nomader i utkantstrøk, kjent med sannheten fra Bibelen. Disse menneskene er travelt opptatt med å dyrke matvekster, å bygge seg et sted å bo av materialer de finner i området, og å lete etter ved. De har liten tid til andre gjøremål. Men når en fremmed kommer med Bibelens forfriskende budskap, tar de seg gjerne tid til en prat ute i det fri på den myke ørkensanden.

Stephen Robbins, som har vært med i en gruppe på seks midlertidige spesialpionerer, forteller: «Folk her er stadig på farten. Det virker som om de passerer grenser like ofte som vi går over gaten. Vi traff Marks, en av dem vi studerer med, på en ferge da vi krysset elven Okavango. Vi var glad for å høre at han hadde frigjort tid fra arbeidet sitt, slik at han kunne dra rundt og gjøre familie og venner kjent med bibelske sannheter. Marks bruker all fritiden sin på forkynnelsesarbeidet.»

Det er oppmuntrende å se at mange i Botswana reagerer positivt på det gode budskap. I 2006 var det 1497 forkynnere, og dette var seks prosents økning fra året før.

Swaziland

Dette lille monarkiet har en befolkning på omkring 1,1 millioner. Det er hovedsakelig et jordbruksland. Mange menn søker arbeid i Sør-Afrika. Swaziland har et variert og frodig landskap og en rekke naturreservater. Swaziene er vennlige mennesker. Mange av tradisjonene deres blir fortsatt holdt i hevd.

Den forrige kongen, Sobhuza II, var velvillig innstilt til Jehovas vitner og hadde mye av vår litteratur. Én gang i året  pleide han å invitere ikke bare prestene, men også et av Jehovas vitner hjem til seg for å høre dem tale om bibelske emner. I 1956 talte det vitnet som var der, om læren om menneskesjelens udødelighet og om det å gi religiøse ledere fine titler. Etterpå spurte kongen prestene om det som var blitt sagt, var riktig. Og de var ikke i stand til å motbevise det som broren hadde sagt.

 Våre brødre har måttet innta en fast holdning når det gjelder sørgeskikker med bakgrunn i fedredyrkelse; slike skikker kan de ikke følge. Noen steder i Swaziland var det tidligere slik at stammehøvdinger jaget Jehovas vitner bort fra hjemmene deres fordi de ikke ville følge tradisjonelle sørgeskikker. Men vitnenes åndelige brødre andre steder i landet tok seg alltid av dem. Og med tiden avgjorde Swazilands høyesterett saken i Jehovas vitners favør og slo fast at vitnene skulle få vende tilbake til sine hjem og sin jord.

James og Dawne Hockett er misjonærer i Swazilands hovedstad, Mbabane. De ble uteksaminert fra Gilead i henholdsvis 1971 og 1970. James forteller om en episode som illustrerer at misjonærer må tilpasse seg lokal skikk og bruk: «Vi arbeidet i ledig distrikt, og en høvding ville at jeg skulle holde et offentlig foredrag. Han kalte folket sammen. Vi satt i et område der det var byggevirksomhet, og det lå betongblokker rundt omkring. Det var fuktig på bakken, så jeg fant meg en betongblokk å sitte på, og Dawne satte seg ved siden av meg på blokken. En innfødt søster gikk bort til Dawne og spurte om hun ville komme og sitte ved siden av henne. Dawne sa at hun satt bra der hun satt, men søsteren insisterte på at Dawne måtte sitte sammen med henne. Etterpå ble det forklart at det var fordi noen av mennene satt på bakken — og kvinnene skulle ikke sitte høyere enn mennene. Slik er skikken på landet.»

James og Dawne oppsøkte en skole for å snakke med en lærer som tidligere hadde vist interesse. Læreren sendte ut en gutt med beskjed om at det ikke passet så godt for henne å snakke med dem da. De bestemte seg for å snakke med gutten, Patrick, og spurte om han visste hvorfor de var kommet. De fikk en lengre samtale med ham, gav ham boken De unge spør — tilfredsstillende svar og startet et bibelstudium med ham. Patrick var foreldreløs og bodde på et rom i tilknytning til sin onkels hus. Han måtte klare seg  selv — lage sin egen mat og ha en deltidsjobb for å kunne betale skolepengene. Han gjorde fine framskritt, ble døpt og tjener nå som eldste i menigheten.

Det har vært oppmuntrende å se at folk i Swaziland har reagert positivt på forkynnelsesarbeidet helt siden 1930-årene, da arbeidet kom i gang. I 2006 var det 2292 som var aktivt med på å utbre det gode budskap om Guds rike i dette landet, og det ble ledet 2911 bibelstudier.

St. Helena

Denne lille øya, som er 17 kilometer lang og 10 kilometer bred, ligger utenfor sørvestkysten av Afrika. Den har et mildt og behagelig klima med liten årstidsvariasjon. Øya har cirka 4000 innbyggere; de fleste er av europeisk, asiatisk og afrikansk herkomst. Her snakkes det engelsk med en særegen aksent. Det finnes ingen flyplass, men det er fast båtforbindelse til Sør-Afrika og Storbritannia. Det var først i midten av 1990-årene det ble mulig for innbyggerne å se fjernsyn, ved hjelp av satellittforbindelse.

Det gode budskap om Guds rike kom til St. Helena i begynnelsen av 1930-årene, da to pionerer kom på et kort besøk. Tom Scipio, som var politimann og var diakon i baptistkirken, tok imot noe litteratur de tilbød. Han begynte å fortelle andre om det han lærte, og fra prekestolen gjorde han det klart at treenighetslæren, helveteslæren og læren om sjelens udødelighet ikke stemmer overens med Bibelen. Han og andre som forsvarte sannheten fra Bibelen, ble bedt om å forlate kirken. Snart forkynte Tom og en liten gruppe som var sammen med ham, ved hjelp av tre grammofoner. De gjennomarbeidet hele øya og tok seg fram til fots eller på eselryggen. Tom sørget også for å gi sin store familie på seks barn solid kunnskap om sannheten.

I 1951 ble Jacobus van Staden sendt fra Sør-Afrika til St. Helena for å oppmuntre og hjelpe gruppen av lojale vitner der. Han hjalp dem til å bli dyktigere i forkynnelsen og  organiserte regelmessige menighetsmøter. George Scipio, * en av sønnene til Tom, har fortalt om hvor vanskelig det kunne være å få alle på møtene: «Det [fantes] bare . . . to biler blant alle de interesserte. Terrenget er ujevnt og kupert, og det fantes få gode veier på den tiden. . . . Noen begynte å gå tidlig om morgenen. Jeg tok med tre stykker i den lille bilen min og satte dem av etter å ha kjørt et stykke. Derfra fortsatte de til fots. Så kjørte jeg tilbake og hentet tre til som jeg kjørte et stykke og satte av, og så kjørte jeg tilbake. På denne måten kom alle seg til slutt på møtet.» På et senere tidspunkt, etter at George hadde giftet seg og fått fire barn, klarte han å være pioner i 14 år. Tre av sønnene hans tjener som eldste.

Jannie Muller besøkte St. Helena som kretstilsynsmann noen ganger i 1990-årene sammen med sin kone, Anelise. Han sier: «Når du går på feltet med en forkynner, forteller han deg bestandig hvem som bor i det neste huset, og hvordan reaksjonen der kommer til å være. Da vi besøkte øya og leverte traktaten Rikets budskap med tittelen ’Vil den tid komme da alle viser nestekjærlighet?’, fikk vi gjennomarbeidet hele øya på én dag, fra klokken halv ni om formiddagen til klokken tre om ettermiddagen.»

Jannie husker særlig hvordan det var når han og hans kone kom til øya, og når de skulle dra igjen. Han forteller: «Når båten kom, var de fleste av brødrene gjerne samlet på kaien for å ta imot oss. De omtalte avreisedagen vår som en tårefylt dag, og det var den virkelig når vi så dem alle stå på kaien og vinke farvel.»

I 2006 var det 125 som var med på å utbre sannheten fra Bibelen på St. Helena. Det var 239 til stede på  minnehøytiden. Øya har én forkynner pr. 30 innbyggere og er det stedet i verden som har flest forkynnere i forhold til innbyggertallet.

FRAMTIDSUTSIKTER

I Sør-Afrika gjør rasemotsetninger seg fortsatt gjeldende, men Jehovas vitner av alle raser er knyttet til hverandre med et unikt «enhetens bånd». (Kol. 3: 14) Dette er blitt kommentert av andre. I 1993 kom det mange utenlandske gjester til de internasjonale stevnene her. Omkring 2000 sørafrikanske vitner drog til flyplassen i Durban for å ta imot tilreisende fra USA og Japan. De sang Rikets sanger for gjestene. De sørafrikanske og de tilreisende brødrene hilste hjertelig på hverandre og omfavnet hverandre. En av dem som iakttok dette, var en framstående politisk leder. I en samtale med noen av brødrene sa han: «Hvis vi hadde hatt den samme fellesskapsfølelsen som dere har, ville vi ha løst problemene våre for lengst.»

I 2003 ble de internasjonale stevnene med temaet «Gi Gud ære» en åndelig stimulans for alle som var til stede. I Sør-Afrika ble det holdt internasjonale stevner i de større byene, og i tillegg ble det holdt en rekke områdestevner. To medlemmer av det styrende råd, Samuel Herd og David Splane, tjente ved de internasjonale stevnene. Stevnedeltakerne kom fra 18 forskjellige land. Noen hadde på seg folkedrakter, noe som framhevet det internasjonale aspektet. På de tre internasjonale stevnene var det til sammen 166 873 til stede, og 2472 ble døpt.

På disse stevnene ble boken Hør på den store Lærer presentert, og Janine, en av stevnedeltakerne i Cape Town, uttrykte sin verdsettelse slik: «Jeg har ikke ord for hvor stor pris jeg setter på denne gaven. Boken er skrevet slik at den  når våre barns hjerte. Jehova vet hva hans folk trenger, og Jesus, menighetens Hode, ser den kamp vi har i denne ugudelige verden. Jeg takker Jehova og hans tjenere her på jorden av hele mitt hjerte.»

Når vi ser tilbake på Jehovas vitners historie i Sør-Afrika de siste hundre årene, gleder vi oss over den store trofasthet og utholdenhet som mange har vist. I 2006 var det 78 877 forkynnere, og de ledet 84 903 bibelstudier. På minnehøytiden i 2006 var det 189 108 til stede. Det ser ut til at følgende uttalelse av Jesus fortsatt passer på denne delen av det verdensomspennende distriktet: «Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se på markene, at de er hvite til innhøstning.» (Joh. 4: 35) Det er fortsatt mye arbeid å gjøre. De overveldende vitnesbyrdene om at Jehova leder arbeidet, får oss til — i forening med våre brødre overalt i verden — å slutte oss til salmistens oppfordring: «Rop i triumf til Jehova, alle dere mennesker på jorden. Tjen Jehova med fryd.» — Sal. 100: 1, 2.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 174]

St. Helena har én forkynner pr. 30 innbyggere og er det stedet i verden som har flest forkynnere i forhold til innbyggertallet

[Ramme på sidene 68 og 69]

Hva var apartheid?

Ordet «apartheid» betyr bokstavelig «atskillelse», og det var National Party (Nasjonalistpartiet) som brukte det først, ved valget i 1948. Partiet vant valget, og med solid støtte fra den nederlandske reformerte kirke ble streng atskillelse av de forskjellige rasegruppene i Sør-Afrika deretter en del av myndighetenes offisielle politikk. Raseskillepolitikken, som skulle sikre de hvites herredømme, resulterte i lover som regulerte alle sider ved folks liv — bolig, utdannelse, jobb, offentlige tjenester og politiske rettigheter.

De etniske gruppene ble inndelt i følgende hovedgrupper: hvite, bantu (svarte afrikanere), fargede (av blandingsrase) og asiater (indere). Talsmenn for apartheid mente at de forskjellige rasene burde ha sine egne områder der de kunne bo og utvikle seg i samsvar med sin kultur og sine skikker. De svarte områdene ble kalt «bantustans» eller «hjemland». I noens øyne virket dette systemet kanskje fint i teorien, men det fungerte ikke bra i praksis. Ved bruk av skytevåpen, tåregass og glefsende hunder ble mange svarte jaget bort fra hjemmet sitt, og med bare noen få eiendeler i behold ble de tvunget til å bosette seg i et annet område. De fleste offentlige steder, deriblant banker og postkontorer, hadde separate områder for hvite og for ikke-hvite. Mange restauranter og kinoer var reservert for hvite.

De hvite var fortsatt avhengig av billig, svart arbeidskraft, både i næringslivet og hjemme. Dette førte til at familier ble splittet. Svarte menn fikk for eksempel lov til å dra til storbyområdene for å arbeide i gruver eller på fabrikker og ble innkvartert på pensjonater for menn, mens konene deres måtte bli i «hjemlandet». Dette ødela familielivet og førte til mye umoral. Svarte som arbeidet som tjenere hos hvite, bodde vanligvis på et rom på arbeidsgiverens eiendom. Men tjenernes familier fikk ikke bo i de hvite forstadsområdene, så det kunne være lange perioder da foreldre ikke fikk se barna sine. Og de svarte måtte alltid ha med seg pass.

Apartheid fikk innvirkning på mange områder i livet og kunne gjøre det vanskelig å ta utdannelse, å gifte seg, å få arbeid og å eie fast eiendom. Jehovas vitner fulgte landets lover i den utstrekning lovene ikke hindret dem i å yte Gud hellig tjeneste. (Rom. 13: 1, 2) Vitnene var imidlertid godt kjent for sin rasemessige harmoni. Og de var på utkikk etter muligheter til å komme sammen med trosfeller fra forskjellige etniske grupper når anledningen bød seg.

Fra midten av 1970-årene innførte myndighetene en rekke reformer som gjorde raseskillepolitikken mindre restriktiv. Og den 2. februar 1990 kunngjorde den daværende presidenten, F.W. de Klerk, reformer som skulle avskaffe apartheid. De innebar blant annet at svarte politiske oranisasjoner ble offisielt anerkjent, og at den fengslede Nelson Mandela ble løslatt. Den endelige, formelle avskaffelse av apartheid fant sted i 1994, da landet fikk et svart flertallsstyre som var demokratisk valgt.

 [Ramme/kart på sidene 72 og 73]

OVERSIKT Sør-Afrika

Geografi

Sør-Afrikas smale kyststripe er lavland omgitt av fjell, som i innlandet løfter seg til et vidstrakt platå, som omfatter det meste av landarealet. Platået er høyest på den østlige siden, ved Indiahavet; der ligger den 3400 meter høye fjellkjeden Drakensberge. Sør-Afrikas landareal er omkring fire ganger så stort som De britiske øyer.

Befolkning

Landets 44 millioner innbyggere er av vidt forskjellig avstamning. I 2003 offentliggjorde myndighetene resultatet av en folketelling der innbyggerne var inndelt i følgende fire grupper: svarte afrikanere, 79 prosent; hvite, 9,6 prosent; fargede, 8,9 prosent; indere, eller asiater, 2,5 prosent.

Språk

Det er elleve offisielle språk, her nevnt etter tallet på dem som snakker dem: zulu, xhosa, afrikaans, sepedi, engelsk, setswana, sesotho, tsonga, siswati (også kalt swazi), venda og ndebele.

Næringsliv

Landet har enorme naturressurser og er verdens ledende produsent av gull og platina. Millioner av sørafrikanere arbeider i gruver, på gårdsbruk eller i fabrikker som framstiller næringsmidler, biler, maskiner, tekstiler og andre produkter.

Klima

Den sørlige delen av landet, der Cape Town ligger, har middelhavsklima med våte vintrer og tørre somrer. Innlandsplatået har et annet værmønster; om sommeren kommer det tordenbyger, som kan virke forfriskende og svalende, mens det om vinteren er relativt varmt om dagen, og da skinner solen som oftest fra skyfri himmel.

 [Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

NAMIBIA

NAMIBØRKENEN

Katutura

WINDHOEK

BOTSWANA

KALAHARIØRKENEN

GABORONE

SWAZILAND

MBABANE

LESOTHO

MASERU

Teyateyaneng

SØR-AFRIKA

Kruger National Park

Nylstroom

Bushbuckridge

PRETORIA

Johannesburg

Klerksdorp

Dundee

Ndwedwe

Pietermaritzburg

Durban

DRAKENSBERGE

Strand

Cape Town

PRETORIA

Midrand

Krugersdorp

Kagiso

Johannesburg

Elandsfontein

Soweto

Eikenhof

Heidelberg

[Bilder]

Cape Town

Kapp det gode håp

 [Ramme/bilder på sidene 80 og 81]

Mitt første forsøk på å forkynne

ABEDNEGO RADEBE

FØDT 1911

DØPT 1939

BAKGRUNN Tjente i den første svarte menigheten i Pietermaritzburg i Natal (nå KwaZulu-Natal). Var trofast helt til han døde i 1995.

JEG er født og oppvokst i nærheten av Pietermaritzburg. Min far var metodistpredikant. I midten av 1930-årene fikk jeg noen publikasjoner som var utgitt av Jehovas vitner. Jeg var enig i det jeg leste, men hadde ikke mulighet for å komme sammen med vitnene.

Noen på det pensjonatet der jeg bodde, gav meg brosjyren Heaven and Purgatory (Himmelen og skjærsilden). Jeg hadde aldri lest noe lignende før. Brosjyren hjalp meg til å forstå hva Bibelen sier om oppstandelsen og om det jordiske håp. Jeg skrev til avdelingskontoret i Cape Town og bestilte noen bøker.

Jeg nølte med å ta kontakt med de Jehovas vitner jeg så i byen. Blant oss zuluer lød en vanlig regel: «Ta ikke initiativet til å gå bort til en hvit mann. Vent til han kommer bort til deg.»

En kveld da jeg kom hjem fra jobb, så jeg at Jehovas vitners høyttalerbil stod parkert utenfor pensjonatet. Da jeg kom bort til porten, var det en høy, flott eldre mann i sommerdress som henvendte seg til meg. Han presenterte seg som Daniel Jansen.  Jeg bestemte meg for å bruke denne anledningen til å bli kjent med vitnene, så jeg spurte om jeg kunne få høre et av bror Rutherfords foredrag. Mange andre stimlet sammen for å lytte. Da foredraget var slutt, rakte Jansen meg en mikrofon og sa: «Fortell disse menneskene på zulu hva som er blitt sagt på platen, slik at de også kan ha utbytte av det.»

Jeg svarte: «Jeg kan ikke huske alt taleren sa.»

Jansen sa: «Bare si det du husker.»

Hånden min skalv da jeg stammet fram noen få ord i mikrofonen. Dette var mitt første forsøk på å forkynne om Jehova. Jansen oppfordret meg så til å bli med ham i forkynnelsesarbeidet. Først stilte han meg noen spørsmål for å finne ut om jeg hadde den rette forståelsen av visse grunnleggende trosoppfatninger og var enig i det Bibelen lærer. Han var fornøyd med svarene. I fire år kom jeg sammen med en hvit krets, eller menighet, der jeg var den eneste svarte. Vi var en liten gruppe, og vi holdt møtene hjemme hos en bror.

På den tiden hadde hver forkynner et vitnesbyrdskort som skulle gjøre beboeren kjent med Bibelens budskap. Vi hadde også med oss en grammofon, noen plater med foredrag på fire minutter og en veske med litteratur.

For å spare tid sørget forkynneren for at grammofonen var sveivet opp og var klar til bruk, og at grammofonstiften var i orden. Når beboeren åpnet døren, hilste forkynneren på ham og viste ham et kort der det innspilte foredraget var omtalt. Og når mer enn halvparten av foredraget var blitt avspilt, åpnet forkynneren vesken, slik at han kunne tilby beboeren den aktuelle boken når foredraget var slutt.

 [Ramme/bilder på sidene 88 og 89]

Et trofast eksempel

 GEORGE PHILLIPS

FØDT 1898

DØPT 1912

BAKGRUNN Ble alminnelig pioner i 1914. Tjente som avdelingstilsynsmann i Sør-Afrika i nesten 40 år. Var trofast helt til han døde i 1982.

GEORGE PHILLIPS var født og oppvokst i Glasgow i Skottland. Han begynte som pioner i 1914, da han var 16. I 1917 ble han satt i fengsel på grunn av sin kristne nøytralitet. I 1924 ble han oppfordret av bror Rutherford personlig til å tjene i Sør-Afrika. Bror Rutherford sa: «George, det ville være fint om du kunne tjene der i et år eller kanskje litt lenger.»

Slik var Georges førsteinntrykk av Sør-Afrika: «Sammenlignet med Storbritannia var forholdene fullstendig annerledes, og alt som hadde tilknytning til forkynnelsesarbeidet, var mye mindre. På den tiden var det bare seks heltidstjenere her, og det var ikke mer enn omkring 40 som forkynte litt. Distriktet vårt strakte seg helt fra Kapp det gode håp til Kenya. Hvordan skulle vi få gjennomarbeidet det og avlagt et virkningsfullt vitnesbyrd i løpet av ett år? Men hvorfor bekymre seg om det? Det var bare å sette i gang, bruke de hjelpemidlene som var for hånden, og overlate resten til Jehova.

Befolkningen i Sør-Afrika er svært sammensatt; den består av mange ulike språkgrupper og etniske grupper. Det var virkelig en glede å bli kjent med disse forskjellige folkeslagene. Men det var ikke lett å organisere arbeidet i et slikt enormt område og å få lagt et solid grunnlag som det kunne bygges videre på.

I årenes løp har jeg opplevd utallige eksempler på at Jehova i sin kjærlighet har dekket alle mine behov og har beskyttet, ledet og velsignet meg. Jeg har lært at ’gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning’, og at for å kunne forbli i ’Den Høyestes skjul’ må en holde seg nær til hans organisasjon og gå inn for å gjøre arbeidet på hans måte.» — 1. Tim. 6: 6, King James Version; Sal. 91: 1.

 [Ramme/bilde på sidene 92 til 94]

Jeg drog omsorg for min families åndelighet

JOSEPHAT BUSANE

FØDT 1908

DØPT 1942

BAKGRUNN Familiefar som ble kjent med sannheten mens han arbeidet i Johannesburg, langt fra sitt hjem i Zululand i Natal (nå KwaZulu-Natal).

JEG ble født i Zululand i Sør-Afrika i 1908. Familien var tilfreds med å leve et enkelt liv på landet, men da jeg var 19, begynte jeg som ekspeditør i byen Dundee. Etter hvert hørte jeg at det var mange unge menn som tjente gode penger i Johannesburg, sentret for Sør-Afrikas gullgruvedrift. Så da flyttet jeg dit, og i mange år jobbet jeg med å henge opp reklameplakater. Jeg ble helt overveldet av alle de muligheter storbyen hadde å by på, men jeg innså snart at bylivet undergravde zulufolkets tradisjonelle moralnormer. Mange unge menn glemte familien sin, som bodde på landsbygda, men jeg glemte aldri familien min og sendte regelmessig penger hjem. I 1939 giftet jeg meg med en jente fra Zululand; hun het Claudina. Men selv etter at jeg hadde giftet meg, fortsatte jeg å arbeide i Johannesburg, som lå 40 mil borte. De fleste andre menn fra hjemstedet mitt gjorde det samme. Jeg syntes ikke det var hyggelig å være borte fra mine kjære i lange perioder, men jeg følte at det var min plikt å hjelpe dem til å oppnå en høyere levestandard.

Mens jeg var i Johannesburg, bestemte min venn Elias og jeg oss for å prøve å finne den sanne religion. Vi oppsøkte kirkesamfunnene i nabolaget, men var ikke tilfreds med noen av dem. Så traff Elias Jehovas vitner. Sammen med Elias  begynte jeg å komme regelmessig sammen med den første svarte menigheten av Jehovas vitner i Johannesburg. I 1942, etter at jeg hadde innviet mitt liv til Jehova, ble jeg døpt i Soweto. Når jeg var hjemme i Zululand, prøvde jeg å fortelle Claudina om min tro, men hun var sterkt engasjert i kirkens virksomhet.

Hun begynte imidlertid å sammenligne vår litteratur med sin egen bibel, og litt etter litt trengte sannheten fra Guds Ord inn i hennes hjerte. I 1945 ble hun døpt. Hun ble en nidkjær kristen forkynner og gjorde mye for å fortelle naboene om sannheten og for å innpode den i hjertet til barna våre. I mellomtiden hadde jeg det privilegium å hjelpe noen i Johannesburg til å bli kjent med sannheten. I 1945 var det blitt fire svarte menigheter i Johannesburg-området. Jeg tjente som kretstjener i Small Market krets (menighet). Etter en tid fikk gifte menn som arbeidet langt borte fra hjemmet, bibelsk veiledning som gikk ut på at de burde reise hjem til familien og vie sine plikter som familieoverhode større oppmerksomhet. — Ef. 5: 28—31; 6: 4.

I 1949 sluttet jeg derfor i den jobben jeg hadde i Johannesburg, for å ta meg av familien på den måten Jehova ønsker at det skal gjøres. På hjemstedet mitt fikk jeg arbeid hos en som inspiserte husdyr. Min kone og jeg hadde seks barn, og det var ikke lett å forsørge familien på den beskjedne lønnen jeg hadde. For å være i stand til å dekke utgiftene våre solgte jeg også grønnsaker og mais, som vi dyrket hjemme. Selv om vi ikke var rike materielt sett, hadde vi åndelige skatter fordi vi gav akt på Jesu veiledning ifølge Matteus 6: 19, 20.

Man må gjøre en iherdig innsats for å få tak i slike åndelige skatter, akkurat som man måtte arbeide iherdig når man gravde etter gull i gruvene ved Johannesburg. Hver kveld drøftet jeg et skriftsted med barna, og så måtte hvert barn fortelle hva det hadde lært. I helgene tok jeg dem hver sin gang med ut i forkynnelsesarbeidet. Når vi gikk fra gård til gård, drøftet jeg bibelske spørsmål med dem og prøvde å innprente Bibelens høye moralnormer i deres hjerte. — 5. Mos. 6: 6, 7.

I mange år var vi den eneste familien som hadde mulighet til å vise reisende tilsynsmenn gjestfrihet. Disse brødrene og deres koner øvde god påvirkning på barna våre og bidrog til at de fikk et ønske om å bli heltidsforkynnere. Vi hadde fem gutter og én jente. Alle seks er nå voksne og er åndelig sterke. Jeg er uendelig takknemlig for veiledningen fra Jehovas organisasjon, som har tilskyndt slike som meg til å vie familiens åndelige behov større oppmerksomhet. De velsignelsene vi har oppnådd på grunn av det, ville aldri kunne kjøpes for penger. — Ordsp. 10: 22.

Bror Josephat Busane tjente Jehova trofast helt til han døde i 1998. Barna hans har også fortsatt å verdsette sin åndelige arv. En av sønnene, Theophilus, tjener som reisende tilsynsmann. Flere opplysninger om Josephat Busane finnes i «Våkn opp!» for 8. oktober 1993, sidene 19—22.

 [Ramme/bilde på sidene 96 og 97]

’Heltidstjenesten har hjulpet meg til å få et nært forhold til Jehova’

THOMAS SKOSANA

FØDT 1894

DØPT 1941

BAKGRUNN Lærte seg fem språk, slik at han kunne gi åndelig hjelp til folk på de stedene han ble sendt til som pioner.

I 1938 gav en skolelærer meg noen publikasjoner som var utgitt av Jehovas vitner. På den tiden var jeg predikant i metodistkirken i Delmas, omkring seks mil øst for Johannesburg. Jeg hadde lenge vært svært interessert i Bibelen. Kirken lærte at sjelen er udødelig, og at de onde blir pint i helvete. Men disse publikasjonene viste ut fra Bibelen at dette ikke stemte. (Sal. 37: 38; Esek. 18: 4) Jeg kunne også se at de fleste som tilhører Guds folk, ikke skal til himmelen, men vil få leve evig på jorden. — Sal. 37: 29; Matt. 6: 9, 10.

Jeg var svært glad for å lære disse sannhetene og ønsket å tale om dem i mine prekener til menigheten, men noen andre predikanter kom med innvendinger og la planer om å få meg ekskludert. Så da meldte jeg meg ut av kirken og begynte å komme sammen med den lille gruppen av Jehovas vitner i Delmas. Jeg ble døpt i 1941 og begynte som pioner i 1943.

Jeg flyttet til Rustenburg, der det var behov for forkynnere. Siden jeg var fremmed på stedet, måtte jeg søke høvdingen om tillatelse til å oppholde meg der og om et sted å bo. Han sa at jeg måtte betale tolv pund for tillatelsen. Det hadde jeg ikke mulighet til, men en hvit bror var så vennlig  både å betale det beløpet og å gi meg annen økonomisk hjelp, slik at jeg kunne fortsette som pioner. En av de mennene jeg studerte med, gjorde fine framskritt, og etter at jeg hadde flyttet, ble han utnevnt til tjener i menigheten.

Jeg flyttet lenger vestover, til Lichtenburg. Denne gangen måtte jeg søke en hvit overbetjent om å få oppholde meg i det svarte området av byen. Han nektet å gi meg tillatelse til det. Jeg bad en hvit pionerbror i den nærliggende byen Mafikeng om å hjelpe meg. Vi oppsøkte overbetjenten sammen, men han sa: «Jeg vil ikke ha dere her. Dere lærer at det ikke finnes noe brennende helvete. Og hvordan skal man få folk til å gjøre det som er rett, hvis de ikke er redd for å havne i helvete?»

Da jeg ikke fikk tillatelse til å oppholde meg i Lichtenburg, flyttet jeg til Mafikeng, der jeg fortsatt er alminnelig pioner. Zulu er mitt morsmål, men kort tid etter at jeg ble kjent med sannheten, bestemte jeg meg for å lære engelsk, slik at jeg kunne lese alle Jehovas vitners publikasjoner. Dette hjalp meg til å vokse i åndelig henseende.

For å kunne utrette så mye som mulig i forkynnelsen har jeg også lært meg sesotho, xhosa, setswana og litt afrikaans. I årenes løp har jeg hatt det privilegium å hjelpe mange fram til innvielse og dåp, og fire av disse er nå eldste. Det at jeg er i heltidstjenesten, har for øvrig vært bra for helsen min.

Jeg takker Jehova fordi han har latt meg få oppleve en god alderdom i tjenesten for ham. Det er ikke i egen kraft jeg har tilegnet meg kunnskap og har oppnådd gode resultater i felttjenesten. Jehova har hjulpet meg ved sin hellige ånd. Heltidstjenesten har framfor alt hjulpet meg til å få et nært forhold til Jehova, og jeg har lært å stole på ham.

Det ovenstående intervjuet fant sted i 1982. Bror Skosana, som var et av Guds salvede vitner, var trofast helt til han døde i 1992.

 [Ramme/bilder på sidene 100 og 101]

Sør-Afrikas første områdetilsynsmann

MILTON BARTLETT

FØDT 1923

DØPT 1939

BAKGRUNN Den første Gilead-misjonæren som fikk i oppdrag å tjene i Sør-Afrika. Han gjorde en stor innsats for å fremme Rikets interesser, særlig i svarte boligstrøk.

I DESEMBER 1946 kom Milton Bartlett til Cape Town. Han var den første Gilead-misjonæren som ble sendt til Sør-Afrika. Han hadde fått i oppdrag å sette i gang kretstjenesten og områdetjenesten, og det gjorde han. I begynnelsen var bror Bartlett den eneste områdetilsynsmannen i landet. I årene som fulgte, gjorde reisende tilsynsmenn mye for å fremme Rikets interesser i Sør-Afrika, særlig blant den svarte befolkningen.

Brødrene i Sør-Afrika var svært glad i Milton. Han var en tålmodig mann, som hørte godt etter når brødrene drøftet problemene sine med ham. Han var derfor i stand til å sende detaljerte og nøyaktige rapporter til avdelingskontoret i Sør-Afrika om problemer som mange ble berørt av. Dette bidrog til at brødrenes oppførsel og tjeneste etter hvert ble brakt mer i harmoni med Bibelens prinsipper.

Milton var i stand til å gi brødrene slik hjelp fordi han hadde stor bibelkunnskap og var en dyktig lærer. Han hadde dessuten den besluttsomhet og iherdighet som måtte til for at han, en hvit mann, skulle få myndighetenes tillatelse til å dra inn i svarte bydeler. Det hendte ofte at noen  fordomsfulle myndighetspersoner ikke ville gi ham tillatelse, og da måtte han henvende seg til en høyere instans, for eksempel til bystyret. Han måtte så vente til bystyret holdt møte neste gang og omgjorde ugunstige bestemmelser. På en eller annen måte klarte han å få adgang til de fleste svarte områdene.

Fra tid til annen sendte politiet ut spanere som skulle notere seg innholdet i Miltons taler. Én grunn til dette var at kristenhetens prester med urette anklaget Jehovas vitner for å være kommunister og oppviglere. En gang fikk en svart politimann i oppdrag å notere det som ble sagt på et kretsstevne. Omkring 20 år senere skrev Milton: «Det var heldig for politimannen, for på grunnlag av det han hørte den helgen, tok han imot sannheten, og han er fortsatt en aktiv forkynner.»

Da Milton som 23-åring kom til Sør-Afrika, var det 3867 forkynnere her. Da han hadde tjent her i 26 år, hadde tallet på forkynnere steget til 24 005. I mellomtiden hadde Milton giftet seg, og i 1973 måtte han og hans kone, Sheila, dra til USA for å ta hånd om Miltons aldrende foreldre, og de hadde med seg sønnen Jason, som da var ett år. Bildet på denne siden er tatt 26 år senere, i 1999, da Milton og Sheila kom tilbake til Sør-Afrika i forbindelse med innvielsen av utvidelsen ved avdelingskontoret. Det var en stor glede for dem å treffe igjen så mange trofaste venner som husket deres kjærlige strev.

[Bilde]

Milton og Sheila Bartlett, 1999

[Ramme/bilde på side 107]

Et helt spesielt sted

Fjellet Table Mountain ved Cape Town er et særegent landemerke, og derfra har man en praktfull utsikt over byen. Noen mener at Cape Town er Afrikas vakreste by.

Table Mountain betyr «bordfjell», og om sommeren kan det flate platået på toppen av fjellet til tider være dekket av en hvit sky, som passende blir omtalt som en «duk». Når kraftige vinder tvinges oppover fjellsidene, kondenseres fuktigheten og blir til en tykk sky som legger seg over fjellet.

 [Ramme/bilder på sidene 114 til 117]

Vi forble ulastelige mens vi satt i arrest

INTERVJU MED ROWEN BROOKES

FØDT 1952

DØPT 1969

BAKGRUNN Ble holdt i militær arrest fra desember 1970 til mars 1973 på grunn av sin kristne nøytralitet. Begynte som alminnelig pioner i 1973 og begynte på Betel i 1974. Er nå medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

Hvordan var forholdene i en militær interneringsleir?

Interneringsleiren bestod av lange brakker, og i hver brakke var det to rekker med 34 celler som vendte ut mot en gang. Langs midten av gangen var det en avløpsrenne. Cellene målte 2 × 1,8 meter. Som regel satt vi på enecelle. Vi fikk bare komme ut av cellen to ganger om dagen: om morgenen når vi skulle vaske og barbere oss og gjøre ren toalettbøtten, og om ettermiddagen når vi skulle dusje. Vi fikk ikke skrive eller motta brev. Og vi fikk ikke ha andre bøker enn Bibelen og fikk heller ikke ha penner eller blyanter. I tillegg hadde vi besøksforbud.

Før brødrene ble satt i militær arrest, hadde de fleste av dem fått bundet inn bibelen sin sammen med andre bøker, for eksempel Aid to Bible Understanding. Det vakte ikke mistanke, for vaktene syntes at boken lignet på de store gamle familiebiblene deres på afrikaans eller nederlandsk.

Klarte dere å få tak i bibelsk litteratur?

Ja, vi smuglet inn litteratur når vi kunne. Alle eiendelene våre ble oppbevart i kofferter på en av de tomme cellene. Det gjaldt også toalettsaker. Én gang i måneden lot en vakt oss få gå  og hente flere toalettsaker i koffertene våre. Vi hadde også litteratur i disse koffertene.

Mens en av oss distraherte vakten ved å snakke med ham, gjemte en annen bror en bok under shortsen eller undertrøyen sin. Når vi var tilbake på cellen, splittet vi boken i mange deler, som var lettere å gjemme. Dem sendte vi rundt, slik at alle kunne lese dem. Vi fant mange gjemmesteder. Noen av cellene var veldig nedslitte, og det var hull overalt.

Cellene våre ble ofte ransaket, noen ganger midt på natten. Vaktene fant alltid noe av litteraturen, men aldri alt. En av de soldatene som var litt velvillig innstilt til oss, advarte oss ofte før det ble ransaking. Så pakket vi litteraturen inn i plast og skjøv den opp i avløpsrørene. En dag var det et voldsomt uvær, og da så vi med forferdelse at en av disse pakkene kom flytende ned gjennom avløpsrennen inne i brakken. Noen av de innsatte fra militæret begynte å sparke ball med den. Plutselig kom det en vakt og gav dem ordre om å komme seg tilbake til cellene sine. Til vår store lettelse var det ingen som tok mer notis av pakken, og vi klarte å plukke den opp da vi kort tid senere fikk komme ut av cellene våre.

Ble ulasteligheten deres satt på prøve mens dere var i arrest?

Ja, hele tiden. Arrestforvarerne pønsket stadig ut nye måter å prøve oss på. De kunne for eksempel være veldig hyggelige mot oss — gi oss ekstra mat, la oss få trimme ute og til og med la oss få ligge og sole oss. Men etter noen dager gav de oss plutselig ordre om å ta på oss kakiklær som ble brukt i militæret. Da vi nektet, behandlet de oss like strengt som tidligere.

Etter det fikk vi beskjed om å gå med plasthjelmer som ble brukt i militæret, og det nektet vi også å gjøre. Kapteinen ble så rasende at han fra da av ikke engang lot oss få dusje. Vi fikk en bøtte hver, slik at vi kunne vaske oss inne på cellen.

Vi hadde ikke sko. Noen av brødrene blødde på føttene, så vi laget selv noen sko. Vi samlet gamle teppebiter som ble brukt til å bone gulvene med. Så fant vi en bit kobbertråd,  gjorde den ene enden av den flat og den andre spiss. Med en stift laget vi et hull i den flate enden, og så brukte vi kobbertråden som synål. Vi trakk tråder ut av teppene våre og sydde mokkasiner av teppebitene.

Uten forvarsel fikk vi en gang ordre om å være tre på hver celle. Det ble trangt, men bød på visse fordeler. Vi ordnet det slik at brødre som ikke var så åndelig sterke, ble satt sammen med noen mer erfarne. Vi øvde på presentasjoner som kunne brukes i felttjenesten, og på å lede bibelstudier. Til kapteinens bekymring ble moralen vår enda høyere enn før.

Da kapteinen skjønte at dette opplegget hadde slått feil, gav han ordre om at hvert av Jehovas vitner skulle dele celle med to som ikke var vitner. Det var strengt forbudt for de andre innsatte å snakke med oss, men de begynte å stille spørsmål, og vi fikk mange muligheter til å forkynne. Det førte til at enkelte av disse innsatte nektet å delta i visse militære aktiviteter. Det gikk ikke lang tid før vi igjen bare var én på hver celle.

Klarte dere å holde møter?

Ja, møtene ble holdt regelmessig. Foran hver celledør var det et vindu med et ståltrådnett og sju vertikale stenger. Vi knyttet de to kortsidene av et teppe rundt to av de vertikale stengene og laget en liten hengekøye som vi kunne sitte i. Der oppe fra kunne vi se broren på cellen overfor oss, og vi kunne rope og bli hørt av de andre i brakken. Vi tok dagsteksten hver dag. Vi holdt også Vakttårn-studium hvis vi hadde bladet. Hver dag avsluttet vi med en felles bønn, som vi byttet på å be. Og vi laget til og med vårt eget kretsstevneprogram.

Vi var ikke sikker på om en eldste ville få tillatelse til å komme inn og holde minnehøytiden sammen med oss, så vi gjorde selv noen forberedelser. Vi laget vin ved å la rosiner ligge i bløt i vann, og vi gjorde noe av brødrasjonen vår mest mulig flat og tørket den. En gang fikk vi lov til å motta en liten flaske vin og noe usyret brød fra brødrene utenfor.

 Forandret forholdene seg etter hvert?

Ja, etter hvert ble forholdene bedre. Loven ble endret, og vår gruppe på 22 brødre ble løslatt. Fra da av fikk de som nektet militærtjeneste av religiøse grunner, én straff av en fastsatt lengde og ble altså ikke straffet på nytt. Senere, etter at vår gruppe var blitt løslatt, fikk de 88 brødrene som fremdeles satt i militær arrest, samme rettigheter som innsatte i fengsler. De fikk motta besøk én gang i måneden og fikk skrive og motta brev.

Var det vanskelig å venne seg til livet utenfor leiren da dere ble løslatt?

Ja, det tok tid. Det føltes for eksempel nokså skremmende å være sammen med mange mennesker på én gang. Foreldrene våre og våre kristne brødre gav oss vennlig hjelp og støtte, slik at vi gradvis kunne ta på oss større ansvarsoppgaver i menigheten.

Det var en vanskelig tid, men den gav oss nyttig erfaring. Trosprøvene styrket oss åndelig sett og lærte oss å være utholdende. Vi fikk en dyp verdsettelse av Bibelen, og vi lærte verdien av å lese i den hver dag og å meditere over det vi leste. Og vi lærte virkelig å sette vår lit til Jehova. Etter de ofre vi hadde brakt for å kunne forbli trofaste mot Jehova, var vi fast besluttet på å fortsette å tjene ham og på å gi ham vårt beste, om mulig i heltidstjenesten.

 [Ramme/bilde på sidene 126 til 128]

Vi satte vår lit til Jehova i farefulle tider

ZEBLON NXUMALO

FØDT 1960

DØPT 1985

BAKGRUNN Var rastafarianer før han ble kjent med sannheten. Kort tid etter at han var blitt døpt, begynte han i heltidstjenesten. Er nå i kretstjenesten sammen med sin kone, Nomusa.

ETTER at min pionerpartner og jeg hadde hjulpet til ved byggingen av Betel i Krugersdorp, fikk vi i oppdrag å tjene et sted der behovet var større, i KwaNdengezi, et boligområde for ikke-hvite, i nærheten av havnebyen Durban. Få dager etter at vi kom dit, sendte en politisk gruppe fem av ungdommene sine hjem til oss for å skaffe seg opplysninger om oss. De var opptatt av å beskytte området mot en rivaliserende politisk gruppe og bad oss om støtte. Fiendskapet mellom disse to zulutalende gruppene hadde vært årsak til mange blodsutgytelser i den delen av Sør-Afrika. Vi spurte dem hva de mente var løsningen på problemet. De sa at hovedårsaken til volden var de hvites styre. Vi viste til andre land i Afrika — land som var herjet av krig og fattigdom. Så minnet vi dem om ordtaket «historien gjentar seg». De var enige i at kriminalitet, vold og sykdom fortsatt ville gjøre seg gjeldende selv om de svarte overtok styret i landet. Så slo vi opp i Bibelen og viste dem at Guds rike er den eneste regjering som kan løse menneskehetens problemer.

En natt kort tid senere hørte vi en flokk ungdommer synge sanger om frihet, og vi så menn bruke skytevåpen. Hus ble satt i brann, og mennesker ble drept. Vi ble redde og  bad Jehova om at han måtte gi oss styrke, slik at trusler eller skremsler ikke fikk gjøre oss motløse eller fikk oss til å bryte vår ulastelighet. Vi tenkte også på de martyrene som under lignende omstendigheter ikke hadde fornektet Jesus. (Matt. 10: 32, 33) Plutselig banket en del ungdommer og voksne på døren vår. De hilste ikke, men forlangte å få penger til å kjøpe intelezi, som er zuluspråkets ord for en beskyttende medisin som fås hos en heksedoktor. Vi bad dem ta det litt med ro og spurte: «Mener dere at heksedoktorene gjør det som er rett, ved å fremme drap ved hjelp av trolldom?» Vi sa også: «Sett at en slektning dere var glad i, ble offer for trolldom. Hva ville dere synes om det?» De syntes alle at det ville være fryktelig. Så åpnet vi Bibelen og bad lederen deres lese det som står i 5. Mosebok 18: 10—12 om Guds syn på trolldom. Da han hadde lest skriftstedet, spurte vi hele flokken hva de syntes om det. De var målløse av forbauselse. Ja, de ble helt stille, og da benyttet vi anledningen til å spørre om de mente det var klokest av oss å høre på Jehova eller på dem. Uten å si et ord gikk de alle sammen.

Vi overlevde mange slike situasjoner og forstod etter hvert at Jehova hjalp oss. En kveld kom det en annen gruppe til huset vårt og forlangte å få penger til å kjøpe våpen for, så de kunne «beskytte» beboerne. De klaget over at de var utrygge på grunn av en gruppe politiske motstandere, og hevdet at løsningen var å iverksette et motangrep med mer avanserte våpen. De sa at hvis vi ikke gav dem penger, ville det bli verst for oss selv. Da minnet vi dem om at organisasjonen deres hadde undertegnet et charter, et frihetsbrev, som garanterte at andres menneskerettigheter og samvittighet ville bli respektert. Vi spurte dem om et menneske burde være villig til å dø framfor å handle i strid med den grunnlov som de var tilhengere av. De svarte ja. Så forklarte vi at vi tilhører Jehovas organisasjon, at Bibelen er vår «grunnlov», og at den fordømmer drap. Det endte med at lederen for gruppen sa til kameratene sine: «Jeg skjønner hvordan disse mennene ser på saken. De har forklart at hvis pengene skal gå til utvikling av nærmiljøet vårt — for eksempel til bygging av et aldershjem — eller hvis naboen deres trenger penger til sykehusbehandling, da er de villig til å gi. Men de vil ikke gi oss penger for at vi skal kunne drepe noen.» Da reiste de seg, og vi tok dem i hånden og takket dem for at de hadde tatt seg tid til å høre på oss.

 [Ramme/bilder på sidene 131 til 134]

Enslige søstre som har oversatt i 100 år

En rekke brødre og søstre på Betel i Sør-Afrika har brukt den gaven som den enslige stand er, til å yte en verdifull innsats i tjenesten for Riket. (Matt. 19: 11, 12) De tre søstrene som er omtalt nedenfor, har oversatt åndelig føde fra «den tro og kloke slave» i til sammen 100 år. — Matt. 24: 45.

Maria Molepo

Jeg er født i høvdingdømmet Molepo i det området som nå utgjør den sørafrikanske provinsen Limpopo. Min storesøster Aletta lærte meg sannheten mens jeg ennå gikk på skolen. Da jeg var ferdig med skolen, tilbød en annen av storesøstrene mine, en som ikke er et av Jehovas vitner, å betale for at jeg fikk en treårig lærerutdanning. Jeg sa nei takk til det vennlige tilbudet hennes fordi jeg ønsket å tjene Jehova sammen med Aletta og en tredje av storesøstrene mine, Elizabeth; de to var pionerer. Jeg ble døpt i 1953, og i de neste seks årene forkynte jeg ofte i like mange timer som en pioner. Med tiden fylte jeg ut en søknad om å bli alminnelig pioner, og jeg ble formelt utnevnt i 1959.

I 1964 spurte det sørafrikanske avdelingskontoret om jeg på deltid ville oversette publikasjoner som inneholdt åndelig føde, til sepedi. Og det gjorde jeg så mens jeg fortsatte i pionertjenesten. I 1966 ble jeg innbudt til å bli medlem av Betel-familien. Betel-tjenesten var ikke slik som jeg hadde forestilt meg. Jeg savnet det å gå på feltet hver dag. Men så begynte jeg å tenke på helgene — på tiden fra lørdag ettermiddag til søndag kveld — som «pionertid» selv  om jeg ikke kunne forkynne like mange timer som en pioner. Jeg var så oppslukt av felttjenesten i helgen at jeg ofte kom for sent til kveldsmaten lørdag og søndag. Da det ble innført en ordning som gikk ut på at søstre på Betel som var over en viss alder, kunne ta fri lørdag formiddag, var jeg glad for å kunne bruke denne ekstra tiden i felttjenesten.

De første åtte årene jeg var på Betel, delte jeg og en annen oversetter et rom som lå i en bygning som var atskilt fra resten av Betel-hjemmet. I begynnelsen tillot myndighetene at vi bodde i nærheten av de hvite brødrene og søstrene, men det ble det slutt på i 1974. Jeg og andre svarte oversettere ble tvunget til å bo i områder som var reservert for svarte. Jeg bodde hos en familie i Tembisa som var Jehovas vitner, og hver dag måtte jeg reise langt for å komme meg til og fra Betel. Da det nye Betel ble bygd i Krugersdorp, hadde apartheidstyret begynt å løsne på bestemmelsene, og jeg fikk igjen bo sammen med resten av Betel-familien.

Jeg er svært takknemlig mot Jehova fordi han har gjort det mulig for meg å fortsette mitt arbeid som oversetter på Betel fram til i dag. Han har virkelig velsignet meg fordi jeg har brukt den gaven som den enslige stand er, i tjenesten for ham. Lillesøsteren min, Anna, valgte også å forbli enslig og har vært heltidsforkynner de siste 35 årene.

Tseleng Mochekele

Jeg er født i byen Teyateyaneng i Basutoland (nå staten Lesotho). Mor var religiøs og pleide å tvinge meg og søsknene mine til å bli med henne i kirken. Jeg hatet å gå i kirken. Så ble tanten min et av Jehovas vitner, og hun fortalte mor om sin tro. Jeg var glad da mor sluttet å gå i kirken, men jeg ignorerte  sannheten, for jeg likte verdens levevis og dens underholdning.

I 1960 flyttet jeg til Johannesburg for å ta den siste delen av skolegangen der. Da jeg drog hjemmefra, sa mor: «Tseleng, når du kommer til Johannesburg, så vær så snill og se etter Jehovas vitner og prøv å bli et vitne du også.» Den første tiden jeg var i Johannesburg, var jeg begeistret over alle underholdningstilbudene der. Men da jeg så nærmere på hvordan folk levde, ble jeg sjokkert over at seksuell umoral var alminnelig utbredt. Da husket jeg det mor hadde sagt, og begynte å gå på Jehovas vitners møter i Soweto. Jeg husker at på det første møtet jeg var på, bad jeg: «Hjelp meg, Jehova, for jeg vil bli et av dine vitner.» Jeg begynte snart å delta i forkynnelsen, og i juli samme år ble jeg døpt. Etter at jeg var ferdig med skolen, reiste jeg hjem til mor i Basutoland. Da var hun også blitt døpt.

I 1968 spurte avdelingskontoret i Sør-Afrika om jeg ville oversette til sesotho på heltid. Og det gjorde jeg i mange år mens jeg bodde hjemme hos mor. Når vi hadde dårlig råd, foreslo jeg for familien at jeg kunne slutte i heltidstjenesten og få meg en jobb for å hjelpe til med å dekke utgiftene. Men verken mor eller Liopelo, den yngste av søstrene mine som var døpt, ville høre snakk om noe slikt. De så det som et stort privilegium å få støtte meg i min tjeneste som oversetter på heltid.

I 1990 ble jeg medlem av den sørafrikanske Betel-familien på det nye avdelingskontoret i Krugersdorp, der jeg fortsatt har det privilegium å oversette. Jeg angrer ikke på at jeg har valgt å forbli enslig. Jeg er tvert imot takknemlig for at Jehova har velsignet meg med et slikt lykkelig og meningsfylt liv.

Nurse Nkuna

Jeg er født i byen Bushbuckridge i den nordøstlige delen av Sør-Afrika. Mor var et av Jehovas vitner og oppdrog meg i sannheten mens hun hadde heltidsarbeid  for å supplere fars inntekt. Mor lærte meg å lese før jeg begynte på skolen. Dette hjalp meg til å ta del i forkynnelsesarbeidet på hverdagene sammen med en eldre søster som var alminnelig pioner. Hun hadde dårlig syn, men siden jeg kunne lese, kunne jeg hjelpe henne i forkynnelsen. Og etter at jeg hadde begynt på skolen, gikk jeg fortsatt ut i tjenesten sammen med henne på ettermiddagene. Det at jeg var sammen med heltidstjenere, gjorde at jeg ble glad i forkynnelsen. Å se mennesker ta standpunkt for sannheten gir meg stor glede. Da jeg var cirka ti år, fortalte jeg Jehova i en bønn at jeg ønsket å bruke livet mitt i heltidstjenesten. Jeg ble døpt i 1983, og i noen år arbeidet jeg for å hjelpe til med å dekke familiens fysiske behov. For å unngå å utvikle kjærlighet til penger — som kunne hindre meg i å nå mitt mål, nemlig å begynne i heltidstjenesten — bad jeg mor om å ta hånd om lønningen min. I 1987 ble min søknad om å begynne på Betel og oversette til zulu innvilget, og da sluttet jeg i jobben.

Som enslig søster har jeg fått del i mange gleder gjennom tjenesten på Betel. De kommentarene som blir gitt under drøftelsen av dagsteksten om morgenen, har hjulpet meg til å bli en dyktigere forkynner. Og det å ha et nært samarbeid med trosfeller med ulik bakgrunn har hjulpet meg til å forbedre min kristne personlighet. Jeg har riktignok ikke kjødelige barn, men jeg har mange åndelige barn og barnebarn som jeg kanskje ikke ville ha hatt hvis jeg hadde valgt å gifte meg og få min egen familie.

Samtidig med at disse tre enslige søstrene har gjort en stor innsats i tilknytning til oversettelsesavdelingen på Betel, har de hjulpet i alt 36 personer til å bli døpte tjenere for Jehova.

[Ramme/bilder på sidene 146 og 147]

Fantastiske fjellformasjoner

Fjellkjeden Drakensberge i Sør-Afrika er omkring 1050 kilometer lang. Den flotteste delen er det fjellområdet som utgjør en naturlig grense mellom provinsen KwaZulu-Natal og staten Lesotho. Det blir ofte kalt Sør-Afrikas Sveits.

Slike vanskelig tilgjengelige topper som massivet Sentinel, den glatte og farlige Monk’s Cowl og den skumle Devil’s Tooth med dens steile sider tiltrekker eventyrlystne fjellklatrere. Å klatre i slike fjellområder kan være farlig. Men det finnes også fjellpass i områder som er bratte, men trygge, og som ikke gjør det påkrevd å ha med spesielt klatreutstyr. Man må naturligvis følge fjellreglene. Det er viktig å ha med seg varme klær, telt og proviant. I de bratte fjellsidene kan det være svært kaldt, og om natten kan det blåse kraftig.

Hvert år er det tusener av turister og fjellklatrere som reiser bort fra stresset og forurensningen i storbyene og drar til fjells for å nyte den friske luften, det herlige vannet og synet av de majestetiske fjellformasjonene.

[Bilde]

Klippemalerier utført av buskmenn

 [Ramme/bilder på sidene 158 og 159]

Sluttet med okkultisme og polygami

ISAAC TSHEHLA

FØDT 1916

DØPT 1985

BAKGRUNN Han var skuffet over kristenheten, og før han ble kjent med sannheten, var han en velstående heksedoktor.

ISAAC og tre av vennene hans — Matlabane, Lukas og Phillip — hadde vokst opp i Sekhukhune-fjellene i den nordøstlige delen av Sør-Afrika. Disse fire unge mennene bestemte seg for å forlate den apostoliske kirke på grunn av det hykleriet de så blant kirkens medlemmer. Sammen begynte de å lete etter den sanne religion. Men etter hvert mistet de kontakten med hverandre.

Tre av de fire vennene ble med tiden Jehovas vitner, og det gjorde konene deres også. Men hvordan gikk det med den fjerde vennen — Isaac? Hans far var en kjent heksedoktor, og Isak fulgte i hans spor. Isaac hadde som mål å bli velstående, noe han også ble. Han hadde hundre kyr og en solid bankkonto. Han hadde dessuten to koner, noe som tradisjonelt ble ventet av velstående menn. I mellomtiden hadde Matlabane bestemt seg for å prøve å finne Isaac og fortelle ham at de tre gamle vennene hans hadde funnet den sanne religion.

Isaac var glad for å treffe Matlabane igjen og var ivrig etter å få vite hvorfor de gamle vennene var blitt Jehovas vitner. Det ble startet et bibelstudium med ham ved hjelp av brosjyren Du kan få leve evig på jorden! Bilde nummer 17 i den utgaven de brukte, viser en afrikansk heksedoktor som for å besvare en klients spørsmål driver med spådomskunst ved å kaste ben på bakken. Isaac ble meget forbauset da han leste i 5. Mosebok 18: 10, 11, som det er henvist til i billedteksten, at slike okkulte handlinger mishager Gud. Også bilde nummer 25 — som forestiller en mann med flere koner — gjorde dypt inntrykk på ham. I billedteksten vises det til 1. Korinter 7: 1—4, hvor det framgår at en sann kristen ikke kan ha mer enn én ektefelle.

Isaac var ivrig etter å følge det som står i Bibelen. I en alder av 68 år skilte han seg fra sin andre kone og legaliserte sitt ekteskap med sin første kone, Florina. Han sluttet også som heksedoktor og kvittet seg med de benene han hadde brukt når han skulle spå. En gang midt under bibelstudiet ble Isaac oppsøkt av to klienter, som kom langveisfra. De var kommet for å betale ham 550 rand (på den tiden omkring 950 kroner), som de skyldte ham for tjenester han hadde ytet dem som heksedoktor. Isaac ville ikke ta imot pengene, og han avla et vitnesbyrd for mennene ved å forklare at han hadde sluttet som heksedoktor og nå holdt på med å studere Bibelen i den hensikt å bli et av Jehovas vitner. Isaac nådde snart sitt mål. I 1985 ble han og Florina døpt. Isaac, som nå er 90, har i de senere årene tjent som eldste i den kristne menighet.

 [Oversikt/diagram på sidene 124 og 125]

TIDSLINJE — Sør-Afrika

1900

1902 Noen av bibelstudentenes publikasjoner kommer til Sør-Afrika.

1910 William W. Johnston oppretter et avdelingskontor i Durban.

1916 «Skapelsens fotodrama» blir vist.

1917 Avdelingskontoret blir flyttet til Cape Town.

1920

1924 Det blir sendt en trykkpresse til Cape Town.

1939 Ny Verden blir for første gang trykt på afrikaans.

1940

1948 Landets første Rikets sal blir bygd i nærheten av Cape Town.

1949 Vakttårnet blir trykt på zulu.

 1952 Et nytt Betel-hjem står ferdig i Elandsfontein.

1979 En TKS-offsetrotasjonspresse blir installert.

1980

1987 Et nytt Betel-hjem er blitt bygd i Krugersdorp; det blir utvidet i 1999.

1992 Den første hurtigbygde Rikets sal blir oppført i Soweto.

2000

2004 Trykkeriet blir utvidet. En MAN Roland Lithoman rotasjonspresse blir tatt i bruk.

2006 Tallet på forkynnere kommer opp i 78 877.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

80 000

40 000

1900 1920 1940 1980 2000

 [Oversikt/bilder på sidene 148 og 149]

En rekke forskjellige språk

Trykkeriet i Sør-Afrika trykker «Vakttårnet» på 33 språk

 Stor variasjon i antrekk

I Afrika kan du finne et fargerikt mangfold av folkedrakter, smykker og tekstildesign

Zulu

HILSEN «Sanibona»

MORSMÅLET TIL 10 677 000 *

FORKYNNERE 29 000 *

Sesotho

HILSEN «Lumelang»

MORSMÅLET TIL 3 555 000

FORKYNNERE 10 530

Sepedi

HILSEN «Thobela»

MORSMÅLET TIL 4 209 000

FORKYNNERE 4410

Tsonga

HILSEN «Xewani»

MORSMÅLET TIL 1 992 000

FORKYNNERE 2540

Xhosa

HILSEN «Molweni»

MORSMÅLET TIL 7 907 000

FORKYNNERE 10 590

Afrikaans

HILSEN «Hallo»

MORSMÅLET TIL 5 983 000

FORKYNNERE 7510

Setswana

HILSEN «Dumelang»

MORSMÅLET TIL 3 677 000

FORKYNNERE 4070

Venda

HILSEN «Ri a vusa»

MORSMÅLET TIL 1 021 800

FORKYNNERE 480

[Fotnoter]

 [Helsides bilde på side 66]

[Bilde på side 71]

Yellowwoodtre

[Bilde på side 74]

Stoffel Fourie

[Bilde på side 74]

«Studies in the Scriptures»

[Bilde på side 74]

William W. Johnston og menigheten i Durban, 1915

[Bilde på sidene 74 og 75]

Johannes Tshange og hans familie

[Bilde på side 75]

Det første avdelingskontoret var et lite rom i denne bygningen

[Bilde på side 77]

Japie Theron

[Bilde på side 79]

Henry Myrdal

[Bilde på side 79]

Piet de Jager

[Bilde på side 82]

Henry Ancketill, 1915

[Bilde på side 82]

Grace og David Taylor

[Bilde på side 82]

Denne brosjyren fra 1931 inneholder den resolusjonen der man antok navnet Jehovas vitner

[Bilder på side 84]

Betel-familien — deriblant George og Stella Phillips — i Cape Town, 1931

[Bilde på side 87]

Grammofoninnspilling på xhosa

[Bilde på side 87]

Andrew Jack og Frontex-pressen, 1937

[Bilder på side 87]

De første numrene av «Ny Verden» og «Vagttaarnet» på afrikaans

[Bilde på side 90]

Stevnedeltakere i Johannesburg, 1944

[Bilde på side 90]

Et foredrag blir avertert ved hjelp av plakater, 1945

[Bilde på side 90]

Frans Muller og Piet Wentzel med grammofoner, 1945

[Bilde på side 95]

Gert Nel, tjener for brødrene, 1943

[Bilde på side 95]

Forkynnelse på landsbygda, 1948

[Bilde på side 99]

Andrew Masondo og hans andre kone, Ivy

[Bilde på side 99]

Luke og Joyce Dladla

[Bilde på side 99]

Det første «Vakttårnet» på zulu

[Bilde på side 102]

Velloo Naickers eksempel har hjulpet 190 i hans familie til å ta imot sannheten

[Bilde på side 102]

Gopal Coopsammy som 21-åring — og i dag sammen med sin kone, Susila. De har hjulpet 150 fram til innvielse og dåp

[Bilde på sidene 104 og 105]

Isabella Elleray

Doreen Kilgour

[Bilde på sidene 108 og 109]

opprinnelig, 1952

Betel i Elandsfontein, 1972

 [Bilder på side 110]

Noen glimt fra stevner

(Øverst) Boken «Children» blir presentert, 1942; (i midten) dåpskandidater, 1959; (nederst) et xhosa kor ønsker stevnedeltakerne velkommen, 1998

I forrige tjenesteår ble 3428 døpt!

[Bilde på side 120]

Elijah Dlodlo, som ble pisket

[Bilde på side 121]

Florah Malinda, som er alminnelig pioner. Datteren hennes ble brutalt myrdet

[Bilde på side 122]

Moses Nyamussua, som ble myrdet av en pøbelflokk

 [Bilder på sidene 140 og 141]

Hurtigbygging av en Rikets sal

Menigheten i Kagiso fikk hjelp til å få et nytt møtelokale

Før

Under

 Etter

Rathanda menighet i Heidelberg er svært glad for sin nye Rikets sal

Det er blitt bygd 7207 Rikets saler i 37 afrikanske land, og det skal bygges 3305 til!

[Bilde på side 147]

Familien Rossouw i dag

[Bilder på side 150]

Midrand stevnehall

[Bilde på side 155]

Nødhjelp til Zimbabwe, 2002

[Bilde på side 155]

Det er blitt utviklet dataprogrammer til hjelp for oversetterne

 [Bilder på sidene 156 og 157]

 Avdelingskontoret i Sør-Afrika, 2006

Boligbygninger, kontorbygninger, ny trykkpresse og ekspedisjonsavdelingen

[Bilder på sidene 156 og 157]

Utvalget ved avdelingskontoret

Piet Wentzel

Loyiso Piliso

Rowen Brookes

Raymond Mthalane

Frans Muller

Pieter de Heer

Jannie Dieperink

[Bilder på sidene 161 og 162]

Namibia

William og Ellen Heindel

Coralie og Dick Waldron, 1951

Oversettelseskontoret i Namibia

[Bilder på side 167]

Lesotho

(Øverst) Abel Modiba i kretstjenesten; (over) huleboere stimler sammen rundt en misjonær; (til venstre) Per-Ola og Birgitta Nygren

 [Bilder på side 168]

Botswana

Bror og søster Thongoana forkynner for en gateselger

Forkynnelse fra hytte til hytte

[Bilder på side 170]

Swaziland

James og Dawne Hockett

Forkynnelse på en markedsplass i Mbabane

[Bilder på side 170]

St. Helena

Traktatkampanjen ble fullført på én dag; (under) havnebyen Jamestown

[Bilde på side 175]

Fra et internasjonalt stevne, 1993