Viktige hendelser i det året som gikk

«JEG vil lovprise Jehova hele mitt liv. Jeg vil synge og spille for min Gud så lenge jeg er til.» (Sal. 146: 2) Hvis salmisten hadde levd i dag og sett Jehova bli lovprist som aldri før, ville han virkelig ha frydet seg. Noe som bidrar til lovprisningen av Jehova, er boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?, som når hjertet til mange som søker etter sannheten om Gud. — Apg. 17: 27.

For at Jehova skal bli lovprist i enda større grad, har mange avdelingskontorer arrangert språkkurs for menighetsforkynnere og pionerer, slik at de kan nå ut til enda flere med det gode budskap. Kanskje du blir ansporet til å vurdere om du kan utvide din tjeneste ved å lære deg et nytt språk.

 Et annet eksempel på lovprisning av Jehova var den verdensomfattende, tre uker lange kampanjen for å dele ut den spesielle løpeseddelen som gjorde kjent områdestevnene «Utfrielsen er nær!», som ble arrangert i rundt 155 land. Millioner av forkynnere i over 99 000 menigheter deltok i kampanjen, den første i sitt slag. «Den fikk noen nye til å begynne å forkynne, og noen som var blitt uvirksomme, ble motivert til å bli aktive igjen,» skrev en stevnekomité. En bror som hadde vært uvirksom i 35 år, fikk besøk av noen som gav ham løpeseddelen, og siden da har han ikke gått glipp av et eneste møte! Her skal vi nevne bare noen av de opplevelsene som forskjellige avdelingskontorer har sendt inn.

Frankrike

En katolsk kvinne og mannen hennes var på besøk hjemme hos en slektning da de fikk øye på løpeseddelen. De spørsmålene som ble stilt, vakte nysgjerrigheten deres. De kom på stevnet sammen med de tre barna sine. Da de kom, var det en ordensvakt som hilste dem hjertelig velkommen og gav dem bibler. Så viste han dem til plasser rett ved siden av en familie av Jehovas vitner som bor bare tre kilometer unna dem! De to familiene var sammen hele dagen og avtalte å starte et bibelstudium. Uken etter stevnet kom den interesserte familien på et møte i menigheten under kretstilsynsmannens besøk.

India

En kjent sanger som heter Sunita, drog til Canada for å opptre. Noen forkynnere traff henne der og inviterte henne med på et møte på panjabi. Sunita takket ja til invitasjonen og likte møtet, særlig fordi det ble lagt så stor vekt på Bibelen. Da hun fikk stevneinvitasjonen, avlyste hun straks de konsertene hun skulle ha hatt den helgen, slik at hun kunne være til stede alle de tre dagene. Sunita angret ikke på den avgjørelsen. «Dette er sannheten,» sa  hun ved slutten av den første stevnedagen. Da hun kom tilbake til India, oppsøkte hun nærmeste Rikets sal og hadde med seg moren sin, sønnen sin, nevøen sin og en venninne. Da prestene i det trossamfunnet hun hadde tilhørt, kontaktet henne, gav hun uttrykk for at hun var bestemt på å bli et av Jehovas vitner. Hun sa faktisk til dem at de også burde komme til Rikets sal!

Serbia

En kinesisk kvinne som vi kan kalle Mei Li, bor i Beograd. I 2006 begynte hun å lese Vakttårnet på morsmålet sitt. Da Mei Li fikk en løpeseddel med invitasjon til et områdestevne på kinesisk i Leipzig i Tyskland, bestemte hun seg for å dra på det, selv om det er cirka 100 mil til Leipzig fra Beograd. Hun fikk et tredagers visum, tok fly til München, og derfra reiste hun med tog til Leipzig. Reisen kostet det som tilsvarer to månedslønner for henne. Det hun lærte av programmet og ved å snakke med andre stevnedeltakere, gjorde dypt inntrykk på henne. Da Mei Li kom tilbake til Beograd, tok hun og moren hennes imot tilbudet om et bibelstudium, og de begynte å gå på et kinesisk bokstudium.

USA

«Det ble observert besøkende blant tilhørerne alle de tre dagene,» skrev en stevnekomité. «En av dem som kom, var en kvinne som hadde fått invitasjonen dagen etter at hun hadde bedt til Gud om veiledning i livet. Hun kjørte i to timer for å komme på stevnet både lørdag og søndag, og hun tok imot tilbudet om et bibelstudium.» Rapporten fortsetter: «En mann løp faktisk nedover gaten etter en bror som hadde gitt sønnen hans en invitasjon. Broren var usikker på hva han kunne vente seg, men ble glad da ’forfølgeren’ vennlig spurte om han kunne bli med tilbake hjem til ham, så de kunne snakke litt sammen. Under samtalen satt denne mannen med Bibelen i hånden og stilte en rekke spørsmål, og det ble startet et studium med ham.»

 En bror tilbød løpeseddelen til en mann på en byggeplass. «Kan jeg fortelle andre om dette?» spurte mannen.

«Selvfølgelig!» sa broren, som ikke visste at denne mannen hadde sitt eget radioprogram hver lørdag formiddag. Han stod ved sitt ord og fortalte andre om invitasjonen ved å lese fra den i programmet sitt! Det førte til at mange stilte spørsmål om løpeseddelen.

Morgan, en jente på tolv år, er hjelpepioner. En uke før den spesielle kampanjen traff hun en mann som stilte mange bibelske spørsmål, og hun inviterte ham til et offentlig foredrag i Rikets sal. Han kom, selv om han måtte dra igjen med én gang etterpå fordi han skulle i en begravelse til en i familien. Da kampanjen begynte, gav Morgan denne interesserte mannen en løpeseddel. «Jeg kommer på lørdag og søndag, men på fredagen er jeg nødt til å jobbe,» sa han. Så spurte han hva vitnene pleier å gjøre i slike tilfeller.  «Vanligvis får de fri, men noen ganger må de si opp jobben,» sa Morgan.

Da Morgan besøkte denne mannen igjen, fortalte han at han hadde bedt sjefen sin om å få fri på fredagen og sagt at han kom til å si opp hvis han ikke fikk det. Sjefen hadde sagt at han var en verdifull arbeider som han ikke hadde råd til å miste, og at han kunne få fri på fredagen og dessuten på torsdagen, slik at han kunne forberede seg.

Mannen var på stevnet alle de tre dagene, men ikke alene. Han var der sammen med 8 medlemmer av sin nærmeste familie og med 12 av sine venner og dessuten med deres familier — totalt 35 personer! Da han fortalte Morgan at han kom til å ha med seg cirka 30 andre, var det første hun svarte: «Jeg kan ikke holde av så mange plasser.»

«Det forstår jeg,» sa han. «Vi kan sitte på bjelker, hvis det er nødvendig.» Alle sammen fikk selvfølgelig gode sitteplasser.

«DENNE BOKEN . . . UNDERVISER SLIK JESUS GJORDE»

Det framgår av rapporter at studieboken Hva er det Bibelen egentlig lærer? er veldig nyttig i forkynnelsesarbeidet. «Den åpner øynene og gir næring til hjerte og sinn,» sa en som studerer Bibelen. En områdetilsynsmann sier: «Denne boken fanger ens oppmerksomhet fordi den underviser slik Jesus gjorde. Den sløser ikke med ord, den er direkte og klar, og likevel er den også hjertevarmende.» La oss se på noen opplevelser.

Australia

Mens en bror utførte reparasjoner hjemme hos en kvinne som var syk, fortalte han henne om håpet om Riket. Noen dager senere besøkte broren og en pionersøster denne kvinnen, og da stilte hun spørsmål om de siste dager. Forkynnerne slo opp på kapittel 9, «Lever vi i ’de siste dager’?», i «Hva Bibelen lærer-boken» og drøftet stoffet med henne. Hun var forbløffet over det som står i Bibelen.  «Den kirken jeg går i, har ikke latt meg få vite dette,» sa hun.

Broren skriver: «Da vi kom tilbake, studerte vi kapittel 1, ’Hva er sannheten om Gud?’, og det beslektede emnet i tillegget, som forklarer hvorfor Guds navn i noen bibeloversettelser ikke er tatt med. Da kvinnen leste i forordet i sin bibel at oversetterne hadde erstattet Jehova med ’Herren’, ble hun sint, for hun var blitt fortalt at den bibelen hun hadde, var en god oversettelse.» Kvinnen har sagt at hun ønsker å komme på kristne møter.

Belgia

En søster som heter Ingrid, traff en afrikansk kvinne som hadde fordommer mot Jehovas vitner. Da Ingrid på en pen måte viste henne «Hva Bibelen lærer-boken», ble hun mildere stemt, for hun ville gjerne forstå Guds Ord. Hun tok til og med imot tilbudet om et studium, men insisterte på at de måtte lese alle skriftstedene. Denne kvinnen går nå på møtene, hun kommenterer ofte, og hun ønsker å bli forkynner av Riket.

Brasil

Jehovas vitner studerte Bibelen med en som heter Paulo, mens han var i begynnelsen av tenårene. Da Paulo var 16 år, ble familien hans dessverre oppløst. Han ble med i et sambaband for å forsørge moren, men ble snart involvert i umoral og begynte å drikke mye. Likevel klarte han ikke å glemme sannheten helt. Da han for eksempel måtte spille på et voodoosenter, mislikte han det, for han visste at voodoo har med demonisme å gjøre. Det begynte også å gå opp for ham hvor tomt livet hans var. Da en ung bror i 2005 viste Paulo «Hva Bibelen lærer-boken», ble interessen straks vakt på nytt, og han begynte å studere. Etter kort tid forlot Paulo bandet, og han går nå på kristne møter.

 Storbritannia

En dag da Marilyn var ute i tjenesten fra hus til hus, traff hun Melanie, en ung mor som viste interesse for Bibelen. Marilyn gav henne en traktat og lovte å komme tilbake. Etter flere forsøk klarte Marilyn endelig å treffe Melanie hjemme. «Jeg bestemte meg for å gå rett på ’Hva Bibelen lærer-boken’, og dette har ført til et fremadskridende bibelstudium,» sier Marilyn. «Rett før jul overrasket Melanie meg ved å si at dette ble siste gang hun hadde juletre. Hun hadde lest videre i boken og fått vite hva som er sannheten om julen.»

Colombia

Consuelo fikk fri fra jobben av sjefen sin for å dra på områdestevne. Da Consuelo kom tilbake på jobb, spurte sjefen hvordan stevnet hadde gått, og de hadde så en livlig samtale. Da Consuelo viste henne «Hva Bibelen lærer-boken», spurte hun om hun kunne få låne den. To dager senere leverte hun den tilbake og sa at den hadde vært interessant lesning. «Det er ikke meningen at man bare skal lese den, men at man også skal studere den,» sa Consuelo, som så viste henne hvordan et studium foregår. «Mener du at jeg kan studere denne boken?» spurte sjefen. Det sier seg selv at det ble avtalt et studium, og det gikk ikke lang tid  før denne kvinnen begynte å forkynne for familie og venner. Hun begynte også å gå på kristne møter, og noen ganger er sønnen og bestemoren hennes med.

Guyana

Joseph, som er alminnelig pioner, startet et studium i «Hva Bibelen lærer-boken» med en mann som hadde truffet Jehovas vitner flere år tidligere i Georgetown, hovedstaden. Da Joseph kom til det første studiet, satt mannen og hans to voksne sønner og deres koner og ventet på ham. De tok også imot hver sin bok. Uken etter sa faren at en lærer hadde lånt boken hans og lest den. «Den inneholder sannheten,» sa læreren. Denne læreren ble også med på studiet. I mellomtiden fikk en nabo høre om studiet og spurte om han kunne få være med. Omtrent på denne tiden inviterte Joseph alle til minnehøytiden. Den mannen som Joseph hadde begynt å studere med først, kunne ikke komme på grunn av sykdom, men familien hans kom på minnehøytiden, og det gjorde også læreren og hans familie. Alle fortsetter å gjøre fine framskritt.

Polen

Mens Lucjan forkynte på gaten, traff han den 50 år gamle Jan, en skolekamerat som han ikke hadde sett på mange år. I samtalens løp  var de innom punkter fra «Hva Bibelen lærer-boken», og Jan fortalte åpent at han hadde mistet sin kone i døden og hadde begynt å røyke og var blitt alkoholiker. Lucjan forteller: «Da en venn og jeg noen dager senere besøkte Jan, ventet han på oss. Jan ønsket at vi straks skulle begynne å studere ’Hva Bibelen lærer-boken’, så det gjorde vi.» Sannheten når hjertet hans, og han prøver å overvinne sine laster og også å få kontroll over språket sitt, som har vært temmelig vulgært.

Spania

Hvorfor skulle en hematolog anbefale en pasient som sliter med depresjon, å studere Bibelen? To medlemmer av et sykehuskontaktutvalg hadde oppsøkt denne legen og gitt ham «Hva Bibelen lærer-boken». Både han og en pasient var deprimerte på grunn av alvorlig sykdom. Boken gjorde inntrykk på legen, som viste den til pasienten og lovte henne at de begge ved å studere sammen med Jehovas vitner ville kunne se framtiden lyst i møte. Noen dager senere traff en pionersøster som forkynte på gaten, denne kvinnen, og hun takket ja til et bibelstudium. Hematologen begynte også å studere og går allerede på kristne møter.

Zambia

Goliath, en landsbyhøvding med to koner og ti barn, har sammen med familien sin gjort kjempestore åndelige framskritt. Goliath begynte å gjøre forandringer kort tid etter at han hadde lest «Hva Bibelen lærer-boken». I januar 2006 begynte han og familien å gå på kristne møter, og i februar bad han sin kone nummer to om å dra og legaliserte forholdet til sin første kone. (Matt. 19: 4—6; 1. Tim. 3: 2) I mars trakk han seg fra stillingen som høvding for landsbyen, og i april ble han og hans kone, Esther, udøpte forkynnere. Demonene mislikte tydeligvis deres beslutning om å tjene Jehova og begynte å plage Esther. Men hun stod dem imot, slik det står i Jakob 4: 7 at vi skal gjøre. Resultatet? «Sammen med mannen min er jeg nå et fritt menneske,» sa hun.

 IHERDIG INNSATS FOR Å FORKYNNE PÅ ET ANNET SPRÅK

I mange land har det vært en stor tilstrømning av innvandrere som snakker et fremmed språk. Mange av disse kommer fra land der forkynnelsesarbeidet ikke kan foregå fritt. Som følge av dette er «en stor dør som fører til virksomhet, . . . blitt åpnet», og mange brødre og søstre går inn gjennom denne døren ved at de lærer seg et nytt språk. (1. Kor. 16: 9) I noen land er det dessuten ganske store urbefolkningsgrupper som snakker språk som de fleste andre i landet ikke kan. Forkynnere av Riket lærer seg også slike språk og høster store velsignelser.

For å fremme arbeidet i slike distrikter har flere avdelingskontorer organisert språkkurs. For at man skal kunne lære fortere, fokuserer leksjonene ofte på realistiske situasjoner som oppstår i felttjenesten. «Kurset hjelper en til å leve seg inn i språket,» sier Elisa, som lærer seg albansk.

Belgia

Avdelingskontoret rapporterer at det er blitt holdt 17 kurs i 10 forskjellige språk, og at over 300 forkynnere har deltatt. Elevenes alder har variert fra 9 til 71 år. «Jeg har lært tyrkisk og er etter hvert blitt glad i menneskene,» sier Enora. Annelies, som lærer seg kinesisk, ble intervjuet av en reporter fra en riksdekkende TV-kanal. Han ville lage en reportasje om en som gjorde noe nytt i livet. Annelies forklarte selvsagt hvorfor hun lærer seg kinesisk. Et år senere, da reporteren kom tilbake, fortalte Annelies ham om de gode resultatene hun hadde oppnådd i tjenesten. Det gjorde tydeligvis inntrykk på reporteren, for programmet ble sendt i beste sendetid på TV. Det inneholdt et intervju med Annelies og et filmklipp av henne der hun forkynner på kinesisk for noen på en bussholdeplass.

Nederland

«Språkkursene har ikke bare ført til at det er blitt flere arbeidere i det fremmedspråklige distriktet, men har også hjulpet brødre til å ta ledelsen i menighetene,» skriver avdelingskontoret. I Nederland var det akutt behov i det forholdsvis nye rumenske distriktet. Avdelingskontoret  hadde organisert møter innimellom, men det var bare én bror som kunne ta ledelsen, og han har dårlig helse. Takket være språkkurset er det nå flere kvalifiserte brødre som har kunnet ta ledelsen. Én bror leder et ukentlig bokstudium, en annen leder Vakttårn-studiet, og en tredje fungerer allerede som tolk når det blir holdt taler på nederlandsk.

Spania

Siden 2003 har avdelingskontoret arrangert 48 kurs i 10 forskjellige språk, med det resultat at antall bibelstudier har økt drastisk — til nesten 50 000. Juan og Mari Paz, et ektepar som tjener som spesialpionerer, ble invitert inn til en familie fra Romania. Snart var 16 personer samlet for å lytte, og en av dem var den 19 år gamle Mario, som fulgte nøye med. Han snakket ikke spansk, og pionerene kunne ikke rumensk, men han tok likevel imot «Krever-brosjyren» på sitt språk. Uken etter bad Mario om et bibelstudium, og han kom på en spesiell stevnedag, selv om han forstod veldig lite. I løpet av noen uker gikk han på alle menighetens møter og begynte å komme med enkle svar på spansk. Han forbedret sitt utseende og begynte å fortelle andre om det håpet han hadde fått. Han leder nå et bibelstudium med et rumensk ektepar, som gjør fine framskritt.

I mellomtiden begynte Juan og Mari å lære seg rumensk, og snart ledet de 30 bibelstudier på det språket! Juan leder også et bokstudium på rumensk. Etter studiet er ti forkynnere med på et språkkurs i rumensk, og den som leder dette, er ingen ringere enn Mario, han som først begynte å studere Bibelen.

USA

Over 50 millioner snakker et annet språk enn engelsk hjemme. Blant Jehovas vitner er det cirka 254 000 forkynnere som tjener i 3052 spansktalende menigheter og i 53 grupper. I tillegg er det 26 000 forkynnere som tjener i 690 andre fremmedspråklige menigheter og grupper. For  å tilrettelegge arbeidet i dette store, varierte distriktet har avdelingskontoret arrangert over 450 kurs i 29 språk. «De to siste årene er det blitt opprettet fire nye menigheter i kretsen vår,» melder en kretstilsynsmann. «Tre av dem er et direkte resultat av franskkursene.»

«Dette er en drøm som har gått i oppfyllelse for oss,» sier en bror som har lært seg spansk. «Min kone og jeg ønsket i mange år å bli misjonærer, men vi hadde to barn å ta hånd om. Nå er barna blitt voksne, og jeg har gått av med pensjon. Så for tre måneder siden begynte min kone og jeg i en spansk menighet, og vi har allerede fått oppdrag på den teokratiske tjenesteskolen. Vi har også mange gjenbesøk og cirka fem bibelstudier. Nå som vi er 67 og 64 år, har vi funnet ut at man aldri er for gammel til å lære et nytt språk.»

Hvis det ikke blir produsert mange nye disipler i ditt distrikt, og hvis dine omstendigheter tillater det, kan du kanskje under bønn vurdere å lære deg et nytt språk med tanke på å flytte til et fremmedspråklig distrikt eller et distrikt der man snakker et av urbefolkningens språk. Å gjøre det kan gi veldig gode resultater, og det kan kanskje blåse nytt liv i din tjeneste.

Tyskland

Man begynte med språkkurs her i landet for over 30 år siden, og over 1000 elever har fått opplæring i 9 språk, fra albansk til vietnamesisk. «Dette er mye bedre enn det kurset jeg tok ved et universitet,» sa en søster. Elevene får også lære hvordan folk fra andre land tenker, og er derfor bedre i stand til å nå hjertet når de forkynner.

Paula, som er 82 år, begynte å lære seg vietnamesisk og reiser cirka 15 mil  for å komme på møter. «Jeg har ikke noe talent for språk,» sier hun, «men jeg er veldig takknemlig mot Jehova for at han gir meg så mye glede.» Paula studerte med en vietnamesisk familie. Først var det ektemannen som ble interessert i sannheten, og så ble hans kone det også. Begge er nå døpt.

Etter dåpen realiserte dette ekteparet og datteren deres sin drøm om å tjene Jehova i hjemlandet. De bygde et hus med nok plass til at menighetsmøter kan bli holdt der, og ektemannen er nå eldste og hjelpepioner. Hans kone er alminnelig pioner. Paulas glede kjente ingen grenser da hun fikk et brev fra denne familien der de fortalte at faren hadde døpt sin egen datter. Denne jenta skrev i et brev til Paula: «Kjære ’bestemor’! Jeg savner deg. Jeg tenker ofte på deg. Du kommer alltid til å være bestemor Paula for meg. Jeg er glad i deg.» For en hjertevarmende opplevelse dette var for vår kjære søster, som lærte seg et vanskelig språk sent i livet!

Canada

Siden 2002 har totalt 554 elever gjennomgått 31 språkkurs som er blitt holdt i 10 byer. Paul, en eldste som er lam fra livet og ned, lærte seg mandarin. Linda, som er pleier for ham på deltid, er kinesisk. Hennes kirkesamfunn hadde snakket stygt om Jehovas vitner, så hun ville ikke høre på budskapet om Riket. En dag bad Paul henne om hjelp til å komme til Rikets sal, slik at han kunne få høre et offentlig foredrag på mandarin. Linda hjalp ham med det, men hun holdt seg for seg selv og viste ingen interesse. Ikke lenge etter hjalp hun Paul med å komme til bokstudiet. Denne gangen lyttet Linda, som er aleneforelder, oppmerksomt, for studiet handlet om familieliv. Etterpå tilbød en pionersøster Linda et bibelstudium, og hun sa ja takk. Hun gjorde raskt åndelige framskritt og er nå en av våre søstre.

I Canada er det mange urbefolkningsgrupper som snakker sitt eget språk. For noen år siden forkynte  en pionersøster som heter Carma, for en mann som er en blackfoot-indianer. «Da jeg prøvde å forkynne for ham på engelsk, ville han ikke høre,» sier Carma, som bor i blackfoot-reservatet sammen med foreldrene sine. «Han sa at jeg tilhørte den hvite manns religion, og at Bibelen er den hvite manns bok. Jeg tenkte: ’Om jeg bare hadde kunnet mer av blackfoot-språket og visst mer om kulturen deres, hadde han kanskje lyttet til meg.’» Carma bestemte seg for å lære språket, og senere hjalp hun 23 forkynnere som gikk på et ukentlig kurs i blackfoot-språket.

En av elevene forkynte for et blackfoot-ektepar som besøkte sin syke sønn på sykehuset. Fordi dette ekteparet var imponert over at søsteren var interessert i språket deres, gav de henne sin adresse. Carma fikk vite at ektemannen faktisk var den mannen som hun hadde truffet et år tidligere! Så hun ble med søsteren på gjenbesøk. «De ikke bare lyttet, men de var også enige i det Bibelen sier,» forteller Carma. «Søsteren tilbød dem en bibel og et hjelpemiddel til studium. Med tårer i øynene holdt kvinnen de to publikasjonene inntil brystet, og ektemannen nikket samtykkende. Nå studerer hun, og mannen hennes pleier å høre på.»

 Avdelingskontoret melder om hvor vellykket språkkurset har vært — i 2006 var det 34 blackfoot-indianere som overvar minnehøytiden på sitt eget språk!

Italia

Det er blitt holdt kurs i 18 forskjellige språk, og cirka 7200 forkynnere har gått på disse kursene. En av elevene traff en mann som heter Samson, som er fra et land der Rikets arbeid er forbudt. Da Samson var 24 år, la han ut på det han kalte en håpets reise — først drog han gjennom ørkenen, og så seilte han til Italia. Der traff han den broren som hadde lært seg språket hans. Samson lyttet interessert og kom også på et kristent møte. De mistet kontakten med hverandre, men etter ti måneder møttes de igjen, og broren begynte å studere Bibelen med Samson. Studiet ble ledet på spisesteder, T-banestasjoner og parkeringsplasser. Etter at Samson hadde vært på minnehøytiden, begynte han å rydde opp i livet sitt — blant annet avsluttet han et forhold til en kvinne som han hadde bodd sammen med i cirka et år. Han er nå en av våre brødre.

Nicaragua

I 2006 fikk brødrene for første gang forkynt ordentlig for urbefolkningsgruppen mayangna. De fleste  av disse tilhører den moraviske kirke, en protestantisk retning, og den uoffisielle borgermesteren i hver by er vanligvis den som er prest. En av disse prestene brøt tradisjonen og lot Hamilton og Abner, som er spesialpionerer, få bo i byen. Han fant også losji til dem og gav dem en komplett bibel på mayangna. Brødrene lærte seg språket og ledet snart flere bibelstudier. Disse pionerene fungerte faktisk som tolker da 13 personer var til stede på møtet under det aller første besøket av en kretstilsynsmann. På minnehøytiden var det 90 til stede, og i forbindelse med den hadde brødrene oversatt de to sangene som skulle synges, til mayangna, og alle sang av full hals.

På grunn av den usedvanlige interessen som ble vist, var avdelingskontoret enig i at pionerene skulle fortsette å arbeide i dette distriktet på ubestemt tid. Men ville de lokale myndighetene gå med på det? På et borgermøte var det noen som beskyldte Jehovas vitner for å være antikrist. Men en mann i byrådet hadde studert sammen med Jehovas vitner, og han sa: «I den tiden disse to unge mennene har bodd i byen vår, har jeg aldri sett at de har fått noen til å lage mat for seg eller til å vaske klær for seg. De tar hånd om alt mulig selv. De har til og med lært seg språket vårt! Dessuten har de lært oss ting fra Bibelen som vi ikke visste fra før. Hvis disse mennene ikke var fra Gud, ville de ganske sikkert allerede ha gitt opp.» Brødrene fikk lov til å bli.

 OVERSETTELSE FOR DØVE

USA

I 2006 ble The Good News According to Matthew (Det gode budskap ifølge Matteus) utgitt på amerikansk tegnspråk i form av et DVD-sett. For første gang har døve forkynnere mulighet til å lese hele kapitler i Ny verden-oversettelsen på sitt eget språk. «Dette er det beste personlige brev jeg noen gang har fått fra Jehova,» sa en døv eldste. En annen sa: «Nå kan jeg se hvilken sammenheng hvert vers står i.» En søster som har satt seg som mål å lese ett kapittel hver dag, skriver: «Før jeg vet ordet av det, er jeg nesten for sent ute til en avtale fordi jeg har lest fire—fem kapitler og glemt å følge med på tiden!»

Brasil

Arbeidet i tegnspråkdistriktet øker i et utrolig tempo. For tiden er det 232 tegnspråkmenigheter, og disse utgjør ti kretser og ett område. Over 1000 eldste og menighetstjenere og dessuten 146 spesialpionerer — 8 av dem er døve — arbeider i tegnspråkmenighetene og i tegnspråkdistriktet. Over  100 av de eldste og menighetstjenerne sier at mye av deres åndelige vekst skyldes de fine publikasjonene som Jehovas organisasjon skaffer til veie for døve. Noen av disse studiepublikasjonene er Kunnskap som fører til evig liv, Hva er det Bibelen egentlig lærer?, Hold deg våken!, Hva krever Gud av oss? og Vakttårnet. Fra og med 2006 er programmet for den teokratiske tjenesteskolen på tegnspråk lagt til rette slik at man bruker de publikasjonene som finnes på det språket.

En 30 år gammel lærer sa: «Jeg har vært til stede ved gudstjenester i forskjellige kirker, og nå skjønner jeg at det bare er Jehovas vitner som virkelig er i stand til å gi døve bibelsk undervisning.» Det hennes kirkesamfunn lærte, var ulogisk og unyttig, sa hun. Trass i press fra vennene sine er denne kvinnen fast bestemt på å fortsette å komme på kristne møter. Måtte Jehova fortsette å dra slike oppriktige mennesker til sin Sønn! — Joh. 6: 44; Åp. 14: 6.

UTVIKLINGEN PÅ DET JURIDISKE OMRÅDE

Eritrea

Fordi våre brødre ikke ville stemme i en nasjonal folkeavstemning, undertegnet presidenten i 1994 en bestemmelse som fratok Jehovas vitner deres statsborgerskap. Avgjørelsen førte til store økonomiske problemer for våre brødre, og flere hundre flyktet fra landet og søkte asyl et annet sted. Andre ble igjen i landet, også noen med barn i skolealder. I niende klasse blir alle elevene — gutter og jenter — registrert med tanke på at de skal få militær opplæring. Mange av de unge har derfor sett seg nødt til å slutte skolegangen etter åttende klasse.

Det å gå på menighetens møter og å delta i forkynnelsesarbeidet er blitt risikofylt — hele menigheter er blitt arrestert! Men våre modige brødre og søstre fortsetter å «adlyde Gud som [sin] hersker mer enn mennesker». (Apg. 5: 29) For tiden er det 31 brødre og søstre som sitter i fengsel, deriblant en 73 år gammel bror som er nederlandsk  statsborger. Andre sitter i fengsel fordi de nekter å utføre militærtjeneste. Tre brødre — Paulos Eyassu, Isaac Mogos og Negede Teklemariam — har sittet i fengsel helt siden 1994.

Frankrike

Den 25. februar 2005 ble det sendt inn en klage til Den europeiske menneskerettighetsdomstol angående den urimelige skatten som trossamfunnet Jehovas vitner er blitt pålagt. Over 874 000 skrev under på en landsomfattende protest mot denne urettferdigheten, og dokumentet er blitt lagt fram for domstolen. I januar 2006 påla skattemyndighetene likevel brødrene å betale resten av skatten.

Jehovas vitner tok straks kontakt med menneskerettighetsdomstolen for å informere om denne utviklingen. Domstolen begynte omgående en innledende gransking av klagen. Den 4. mai 2006 bad domstolen de franske myndigheter om å sende inn sin sak skriftlig. Hensikten er å avgjøre om Jehovas vitners religionsfrihet er blitt krenket, og om det er diskriminering inne i bildet.

Tyskland

Den 10. februar 2006 avgjorde den alminnelige høyesterett for forvaltningssaker i Leipzig at delstaten Berlin må anerkjenne trossamfunnet Jehovas vitner i Tyskland som en «offentlig sammenslutning». Dette gjorde slutt på en 15 år lang juridisk kamp. Trossamfunnet Jehovas vitner er nå berettiget til skattefritak og har også andre rettigheter som de store trossamfunnene nyter godt av. Den 5. juli 2006 utstedte delstaten Berlin den juridiske anerkjennelsen og la fram en skriftlig bekreftelse på det for to medlemmer av utvalget ved avdelingskontoret.

Hellas

I mange år krevde loven at forespørsler om tillatelser til å bygge og eie Rikets saler skulle sendes til gresk-ortodokse biskoper, noe som førte til forsinkelser og avslag. Den 30. mai 2006 endret parlamentet denne loven. Det er nå det greske kirke- og undervisningsdepartementet  som skal ta hånd om tillatelser som berører ikke-ortodokse religionssamfunn.

Den 15. juli 2005 opphevet ledelsen for et overbygd offentlig stadion i Loutraki, Korint, sin avgjørelse om å la brødrene leie anlegget til et områdestevne. Ledelsen satte spørsmålstegn ved om Jehovas vitner er en «kjent religion». Ombudsmannen grep inn og i februar 2006 lovte representanter for stadionet å vurdere nye søknader på grunnlag av forståelsen av at Jehovas vitner er en anerkjent religion.

Nepal

I oktober 2005 lyktes Jehovas vitner med å bli juridisk anerkjent som trossamfunn. Et av organisasjonens formål er ifølge vedtektene å «fremme åndelig opplæring». Denne anerkjennelsen skulle kunne fremme utbredelsen av det gode budskap i dette landet, der de fleste er hinduer.

Romania

Jehovas vitner ble registrert som trossamfunn i 1990, men de ble ikke tatt med på en statlig liste som ble offentliggjort i 1997 over offisielt anerkjente trossamfunn. Brødrene fikk derfor ikke lov til å bygge Rikets saler, og de ble nektet fritak fra militærtjeneste — rettigheter som andre anerkjente trossamfunn har. Landets høyesterett påla myndighetene å anerkjenne Jehovas vitner som et trossamfunn, men myndighetene motsatte seg gjentatte ganger avgjørelsen. I mars 2006, med hjelp fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol, forhandlet myndighetene seg fram til et forlik med Jehovas vitner, og dermed ble det slutt på en ni år lang juridisk kamp. Myndighetene erkjente at vår organisasjon bør ha «alle de rettigheter og forpliktelser som loven gir» anerkjente trossamfunn.

Tyrkia

Etter at avdelingskontoret søkte om å bli registrert som trossamfunn, hevdet myndighetene at en slik registrering ikke er mulig, selv om lovgivningen er blitt  endret for at den skal være i harmoni med EU-standarder. Saken verserer for tiden ved landets domstoler, men i siste instans kommer den kanskje til å gå til Den europeiske menneskerettighetsdomstol.

Et annet problem har med militærtjenesten å gjøre. Brødrene blir innkalt tre—fire ganger i året helt til de er over aldersgrensen. Hver gang får de en straff. Noen er blitt idømt bøter gang på gang, og andre er blitt satt i fengsel. I 2004 vendte Yunus Erçep seg til menneskerettighetsdomstolen med sin sak. Bror Erçep er blitt bøtelagt mange ganger, og i oktober 2005 ble han satt i fengsel. Han ble løslatt etter å ha sittet i fengsel i fem av de tolv månedene han var dømt til. Den dagen han ble løslatt, ble han igjen innkalt til domstolen og idømt bot for tidligere å ha nektet å utføre militærtjeneste.

Usbekistan

De siste fire årene har det vært over 1100 dokumenterte tilfeller der våre brødre er blitt arrestert, holdt i varetekt, bøtelagt eller slått. Over 800 av disse episodene fant sted under minnehøytiden i 2005 og minnehøytiden i 2006. Mange steder kom det busser med politi som var bevæpnet med køller, og arresterte alle som var til stede. Mange fikk bot, og noen ble skamslått.

Brødrene har likevel fått avlagt et fint vitnesbyrd. Et eksempel på det er en bror og en søster som ble tiltalt for å ha overvært menighetsmøter og for å ha forkynt. Advokaten bad om at retten måtte granske den litteraturen som var blitt beslaglagt under arrestasjonen. Det ble lest høyt fra «Kunnskapsboken» og «Krever-brosjyren», og dommeren var også med på å lese. Dommeren var spesielt interessert i kapittel 5 i «Kunnskapsboken», «Hva slags tilbedelse er det Gud godkjenner?», så han bestemte at lesningen skulle fortsette i lunsjpausen.

Da Matteus 28: 19, 20 ble sitert, sa dommeren: «Så det er grunnen til at dere forkynner!» Da han spurte hvorfor Hitlers  naziregime forfulgte Jehovas vitner, fikk han tre videokassetter, nemlig «Fiolette trekanter», «Jehovas vitner står fast under nazistenes angrep» og «Bibelen — nøyaktig historie, pålitelige profetier». Vår bror og søster ble riktignok idømt bot, men de fikk avlagt et vitnesbyrd for rettsbetjenter og politibetjenter på måter som de ikke hadde kunnet regne med. — Luk. 21: 12, 13.

Sudan

Fra og med juni 2006 har Jehovas vitner vært registrert som trossamfunn i åtte provinser. Brødrene har bygd Rikets saler i disse områdene og har åpenlyst holdt store stevner. Litteraturen vår kan fritt innføres, og brødrene har et kontor i Khartoum.

Russland

Den 12. april 2006, da en menighet på 200 feiret minnehøytiden i et leid lokale, dukket det opp over 50 bevæpnede politimenn. Lederen for Ljublino politidistrikt avbrøt møtet og hevdet at forbudet mot Jehovas vitner i Moskva ikke tillater slike samlinger. Politiet kontrollerte identitetspapirer, konfiskerte litteratur og tok med seg 14 brødre til Ljublino politistasjon, der de ble holdt i varetekt  i over fire timer. Da en bror kom til politistasjonen for å yte juridisk bistand, ble han kastet i gulvet og truet med kniv. Han fikk beskjed om ikke å anmelde det. Men 4 av de 14 brødrene gikk likevel til anmeldelse av Ljublino politistasjon 17. april.

Et rettslig avhør begynte 16. mai i Ljublino distriktsdomstol i Moskva med Z.V. Zubkova som dommer. Ingen av de betjentene som hadde deltatt i razziaen, var til stede — bare advokaten deres. Uten noen forklaring avviste dommeren 50 protester som brødrenes advokater hadde lagt fram, og forkastet de fleste av deres begjæringer. Dommeren gikk derimot med på et forslag fra politiets advokat om å legge fram en kopi av Golovinskij interkommunale distriktsdomstols avgjørelse om å forby Jehovas vitner i Moskva og dessuten en kopi av uttalelsene til psykologen L.V. Kulikov, som vitnet mot Jehovas vitner i den tidligere rettssaken.

Den 15. juni 2006 avgjorde dommeren at arrestasjonen av saksøkerne var ulovlig, men unnlot å ta noen avgjørelse vedrørende avbrytelsen av minnehøytiden. I avgjørelsen hevdes det også at det leide lokalet ikke oppfyller betingelsene for at det kan holdes et religiøst møte der. Den 30. juni 2006 anket Jehovas vitner saken til byretten i Moskva og viste blant annet til de mange prosedyremessige feilene som Ljublino distriktsdomstol begikk under saksbehandlingen. Minnehøytiden ble holdt uten forstyrrelser 22 andre steder i Moskva.

I det første avsnittet i denne delen om viktige hendelser i forrige tjenesteår ble salmistens ønske nevnt: «Jeg vil synge og spille for min Gud så lenge jeg er til.» (Sal. 146: 2) I dag har millioner av Jehovas tjenere gitt rikelig med beviser for at de har det samme brennende ønsket. Ja, så lenge den nåværende verdensordning består, vil vi ikke la fengselsmurer, myndigheters påbud eller språkbarrierer hindre oss i å synge og spille for vår himmelske Far!

[Ramme/bilde på side 9]

Mer enn en invitasjon

På løpeseddelen var det en trykt kupong der folk kunne be om å få et bibelkurs, et eksemplar av «Hva Bibelen lærer-boken» eller begge deler. Det begynte snart å komme inn utfylte kuponger til avdelingskontorene rundt om i verden. Avdelingskontoret i USA melder for eksempel at de mottok nesten 2000 kuponger, deriblant 300 forespørsler om bibelkurs. Det er tydelig at brødrenes og søstrenes iherdige innsats for å utbre løpeseddelen, vil fortsette å bære frukt.

[Ramme/bilder på sidene 12 og 13]

Stor etterspørsel etter boken!

I slutten av juli 2006 var det blitt trykt over 47 millioner eksemplarer av «Hva Bibelen lærer-boken» på 155 språk, ikke medregnet 10 utgaver med blindeskrift. I løpet av bare én måned bestilte menighetene i USA gjennomsnittlig 42 000 bøker om dagen. En tredjedel av disse var hastebestillinger. Den verdensomfattende Betel-familien ser det som et privilegium å arbeide hardt for å skaffe til veie litteratur for brødrene og søstrene.

 [Ramme/bilder på sidene 28 og 29]

Innvielse av avdelingskontorer

Albania

Det 50 år lange forbudet mot arbeidet vårt ble opphevet i 1992. Blant de 325 brødrene og søstrene som var til stede ved innvielsen av det nye avdelingskontoret, som ligger i utkanten av Tirana, var det fire eldre Jehovas vitner som tjente Jehova i de årene arbeidet var forbudt. Dessuten var det gjester fra 32 land til stede. Da det i 1992 kom misjonærer til Albania, var det bare ni døpte forkynnere der. Nå er det 3617. Theodore Jaracz og Gerrit Lösch, som er medlemmer av det styrende råd, holdt noen av talene under innvielsesprogrammet, som ble holdt 3. juni 2006. Dagen etter talte de på et åpent stadion for 5153 tilhørere, som lyttet oppmerksomt til tross for kraftig regnvær.

Kroatia

Det siste året ble Kroatia velsignet på to helt spesielle måter. For det første ble hele Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter på kroatisk presentert på områdestevnet, og for det andre ble de nye utvidelsene ved avdelingskontoret i Zagreb innviet. Fredag 11. august holdt bror Jaracz innvielsestalen for 142 tilhørere. Den opprinnelige innvielsen fant sted sju år tidligere, i 1999.

Slovenia

Lørdag 12. august holdt bror Jaracz innvielsestalen ved det nye avdelingskontoret i Kamnik, en by som ligger cirka 2 mil nord for hovedstaden, Ljubljana, og cirka 13 mil vest for Zagreb i Kroatia. Før har Betel-familien bodd i forskjellige leiligheter rundt om i hovedstaden, så de var veldig glad for endelig å kunne bo sammen som en familie! Blant de 144 tilhørerne var det gjester fra 20 land.

 [Bilder]

Avdelingskontoret i Albania

Det var 5153 til stede på et spesielt møte

Utvidelser ved avdelingskontoret i Kroatia

Avdelingskontoret i Slovenia

[Bilde på side 6]

Forkynnelse for en døv kvinne, Brasil

[Bilde på side 17]

Det første kurset i hindi, Tyskland

[Bilde på side 19]

Linda og Paul

[Bilde på side 19]

Carma forkynner på blackfoot-språket

[Bilde på side 20]

Språkkurs i spansk, Roma

[Bilde på side 20]

Forkynnelse for Samson

[Bilde på side 21]

Hamilton og Abner gir bibelsk undervisning på mayangna

[Bilde på side 27]

Rikets sal sør i Sudan