Russland

«FRA solens oppgang like til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant nasjonene.» (Mal. 1: 11) I dagens Russland ser vi en oppfyllelse av denne bemerkelsesverdige profetien, som ble uttalt av Jehova for omkring 2450 år siden. Når solen går ned over Jehovas lojale tjenere i byen Kaliningrad i vest, har den allerede begynt å stige opp over forkynnerne på Tsjuktsjerhalvøya ved Beringstredet i øst. I Russland går altså solen aldri ned over det arbeidet som består i å forkynne budskapet om Riket og gjøre disipler. Det utrettelige arbeidet som modige brødre og søstre utførte i Sovjet-tiden, er blitt rikt velsignet. Som vi skal se, holdt de ut under voldsom forfølgelse og banet vei for de over 150 000 forkynnerne som tjener i Russland i dag.

Russland, eller Den russiske føderasjon, som landet offisielt heter, består ikke av bare én nasjon eller ett folk. Som det offisielle navnet antyder, er dette en føderasjon, et forbund, av nasjoner, en mosaikk av stammer, språkgrupper og folk som alle har sin særegne kultur. Det er i denne veldige etniske, lingvistiske og religiøse mosaikken vår beretning starter, skjønt ikke i dagens demokratiske Russland, men for over hundre år siden, i det russiske rike, som da var styrt av en tsar.

MODIG FORKYNNELSE FOR PRESTESKAPET I MOSKVA

Det var i en tid preget av religiøs vekkelse at Semjon Kozlitskij, en dypt religiøs mann med eksamen fra et russisk-ortodoks teologisk fakultet, traff Charles Taze Russell, som ledet det arbeidet som ble utført av bibelstudentene (som Jehovas vitner var kjent som på den  tiden). Nina Luppo, Semjons sønnedatter, fortalte: «Bestefar reiste til USA i 1891 og traff der bror Russell. Bestefar hadde et bilde av dem to sammen og snakket stadig om sin bror Russell.» I slutten av 1800-tallet tok bror Russell og medarbeiderne hans ledelsen i å gjenopprette den rene tilbedelse ved å forkynne de kraftfulle sannhetene som Bibelen inneholder. Dette arbeidet bestod blant annet i å avsløre de falske læresetninger som kristenhetens kirkesamfunn og deres prester framholdt. Bibelens sannhet og den nidkjærhet som bror Russell og hans medarbeidere viste, motiverte Semjon til modig å forkynne for presteskapet i Moskva. Hva ble resultatet?

«Uten lov og dom ble han straks lagt i jern og forvist til Sibir for angivelig å ha fornærmet erkebiskopen av Moskva,» skrev Nina, «og slik nådde Guds ord Sibir i 1891.» Med tiden ble Semjon Kozlitskij flyttet til den delen av Sibir som nå tilhører Kasakhstan. Der fortsatte han å forkynne Guds ord helt til han døde i 1935.

 ’INGEN LYDHØRHET FOR SANNHETEN I RUSSLAND’

Nettopp det året da Semjon Kozlitskij ble forvist, reiste bror Russell til Russland for første gang. I forbindelse med dette besøket blir følgende uttalelse av Russell ofte sitert: «Vi fant ingen grobunn eller lydhørhet for sannheten i Russland.» Mente han at befolkningen ikke ønsket å høre sannheten? Nei. Det var det eneveldige regimet som hindret folk i å høre sannhetens budskap.

Bror Russell beskrev situasjonen nærmere i Zion’s Watch Tower for 1. mars 1892: «I Russland holder myndighetene alle og enhver i hele riket i et utålelig hardt grep, og en fremmed som kommer innenfor deres porter, vekker alltid mistanke hos dem. Han må vise fram passet sitt ved alle hoteller og jernbanestasjoner når han skal reise til eller fra en by. Hotelleieren tar imot passet og overlater det til politisjefen, som beholder det inntil man er klar til å reise, slik at det enkelt lar seg gjøre å holde rede på nøyaktig når en fremmed ankom eller forlot landet. Funksjonærer og myndighetspersoner opptrer formelt og signaliserer at ens tilstedeværelse aller nådigst tolereres, og alle bøker eller papirer man måtte ha med seg, blir nøye gjennomgått i den hensikt å passe på at ingenting i dem er ment å undergrave ideene deres.»

Man kunne kanskje tenke seg at disse forholdene ville gi dårlig grobunn for forkynnelsen av det gode budskap. Men ingenting kunne hindre sannhetens sæd i å begynne å spire i Russland.

«DE SMÅ TINGS DAG» GRYR

Allerede i 1887 opplyste Zion’s Watch Tower at enkelteksemplarer av dette bladet var blitt sendt pr. post til forskjellige steder, «også Russland». I 1904 skrev en liten gruppe bibelstudenter i Russland et brev hvor de fortalte at de hadde mottatt bibelsk litteratur, dog ikke uten vanskeligheter. I brevet stod det at «litteraturen tiltrakk seg  oppmerksomhet og bare så vidt ble sluppet igjennom» av inspektørene. Denne lille gruppen uttrykte dyp takknemlighet for litteraturen: «Den er som gull her — så vanskelig å få tak i.» Det framgikk også av brevet at de hadde forstått hensikten med litteraturen: «Måtte Herren nå velsigne oss og gi oss muligheten til å dele ut denne litteraturen.»

Ja, nå hadde forkynnelsen av det gode budskap for alvor begynt i Russland, og den sanne tilbedelse hadde fått et beskjedent, men viktig fotfeste. Dette var en liten begynnelse. Men som profeten Sakarja skrev: «Hvem har foraktet de små tings dag?» — Sak. 4: 10.

I de årene som fulgte, sendte nidkjære brødre i Tyskland litteratur inn i Russland. Mye av denne litteraturen  var på tysk, og mange tysktalende mennesker kom i sannheten. I 1907 fikk noen medlemmer av en tysk baptistkirke i Russland en del eksemplarer av bokserien Millenniets Daggry i posten. Da 15 av dem tok standpunkt for sannheten, ble de ekskommunisert av kirken. Senere ble den presten som hadde motarbeidet dem, selv overbevist om de sannhetene som ble framholdt i Millenniets Daggry.

I 1911 fikk arbeidet et løft på en nokså uvanlig måte — som følge av en bryllupsreise! Etter å ha giftet seg drog et ungt tysk par, bror og søster Herkendell, på en forkynnelsesreise til Russland for å hjelpe tysktalende der. Til sin store glede fant de isolerte grupper av forkynnere av Riket, og de hjalp dem åndelig sett.

 Tidligere hadde en leser i Russland skrevet: «Litteraturen fra Tyskland er like verdifull for meg som den himmelske manna var for Israels barn. . . . Det er virkelig synd at litteraturen ikke finnes på russisk! Jeg oversetter forskjellige artikler til russisk så ofte jeg har anledning.» Oversettelsesarbeidet hadde altså allerede så smått begynt, og det var mye mer i vente.

’MANGE SJELER LENGTER ETTER GUD’

I 1911 fikk R.H. Oleszynski, en polsk bror i Warszawa, som da var en del av det russiske rike, ordnet med at en traktat med tittelen «Hvor er de døde?» ble trykt på russisk. I et brev til bror Russell skrev han: «Jeg legger ved et eksemplar . . . For 10 000 eksemplarer tok de 73 rubler . . . Det er mange vanskeligheter, men det er mange sjeler som lengter etter Gud.» Denne traktaten og en del annen litteratur ble levert til russisktalende, som tok det med seg til Russland. Dette var en viktig milepæl i forbindelse med arbeidet i det russiskspråklige distriktet. Snart begynte man også å utgi annen litteratur — både traktater og brosjyrer. Og med tiden skulle oversettelsesprosjektene bli stadig mer ambisiøse.

I 1912 besøkte bror Russell Finland, som også tilhørte det russiske rike på den tiden. Han gav Kaarlo Harteva fullmakt til å handle på vegne av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap i Finland. Den 25. september 1913 forsynte tsarens representant i New York, det russiske rikes konsul, fullmakten med et offisielt stempel og undertegnet den.

EN TOMÅNEDERS FORKYNNELSESREISE BLIR FORLENGET

Kort tid før den første verdenskrig brøt ut, la Joseph F. Rutherford ut på en reise fra Brooklyn til en rekke forskjellige land som representant for organisasjonen. I den polske byen Łódź traff han en bibelstudent som het Dojczman. Ikke lenge etter dette møtet tok bror Dojczman  med seg familien sin og la ut på det som var ment å være en tomåneders forkynnelsesreise gjennom Russland. Krigsutbruddet forlenget imidlertid reisen deres.

Etter å ha opplevd en lang rekke vanskeligheter slo familien Dojczman seg ned i en liten by ved Volga. I 1918 bestemte de seg for å vende tilbake til Polen, men ble hindret av en koppeepidemi. Deretter ble grensene stengt fordi det hadde brutt ut borgerkrig. I løpet av disse årene mistet ekteparet Dojczman tre døtre — en av dem døde av kopper, en av lungebetennelse og en av andre årsaker.

Det var hungersnød og panikk overalt. Folk døde av sult i gatene. Under den forvirringen som dette førte til, ble mange, særlig utlendinger, beskyldt for å delta i «fiendtlige» operasjoner og ble raskt henrettet uten lov og dom. En dag kom en mann brasende inn i familien Dojczmans hus sammen med en væpnet soldat.

«Han er fienden, grip ham!» skrek mannen.

«Hvorfor?» spurte soldaten. «Hva har han gjort?»

Mannen ønsket å manøvrere det hele dit hen at han skulle slippe å betale bror Dojczman for noe snekkerarbeid som han hadde utført for ham. Etter å ha hørt begge sider av saken gjennomskuet soldaten mannens falske motiver og kastet ham ut av huset. Deretter sa han til bror Dojczman at han husket en samtale de en gang hadde hatt om noen bibelske emner. Den samtalen bidrog sannsynligvis til å redde bror Dojczmans og hans families liv. I 1921 slo kommunistregimet ned den siste militære motstanden, og borgerkrigen tok slutt. Familien Dojczman var snart på vei tilbake til Polen.

BIBELSTUDENTENE OG BOLSJEVIKENE

Den lille kontakten som hadde vært mellom brødrene i Russland og dem som bodde utenfor Russland, ble brutt under den første verdenskrig. I likhet med Kristi brødre i  andre land var nok brødrene i Russland usikre på hva det at Kristus var blitt innsatt på tronen, egentlig innebar. Lite visste de at landet deres skulle komme til å oppleve noen av det 20. århundres mest bemerkelsesverdige begivenheter, og at flere av disse skulle oppfylle bibelske profetier.

Mot slutten av 1917 gjorde den russiske revolusjon slutt på det 370-årige tsarveldet. Russlands nye herskere, bolsjevikene, som ikke visste noe om Herren Jesu nærvær, hadde ambisiøse planer om å opprette en helt ny menneskelig styreform, en som var helt annerledes enn alle tidligere styreformer. Innen få år ble dermed Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker, eller Sovjetunionen, dannet. Den skulle med tiden omfatte nesten en sjettedel av jordens landmasser.

Det er verdt å merke seg at Vladimir Lenin, Sovjetunionens første leder, noen år før den russiske revolusjon hadde sagt: «Enhver må ha full frihet, ikke bare til å bekjenne seg til den religion han ønsker, men også til å utbre sin religion eller bytte religion. Ingen tjenestemann bør ha rett til engang å spørre noen om hvilken religion han har. Dette er opp til den enkeltes samvittighet, og ingen har rett til å blande seg inn i dette.»

Disse prinsippene, som det sosialdemokratiske parti offisielt stod for, gjorde det i noen deler av landet mulig for oppriktige mennesker å gjøre andre kjent med bibelske sannheter. I det store og hele var imidlertid den nye staten ateistisk helt fra begynnelsen av, og den inntok en fiendtlig holdning til religion, som den omtalte som «opium for folket». Noe av det første bolsjevikene gjorde, var å utstede et dekret som skilte kirke og stat. Religiøse organisasjoner ble underlagt et forbud mot å drive undervisning, og kirkelige eiendommer ble overtatt av staten.

Hvilket syn ville dette nye styret ha på de spredte gruppene av bibelstudenter, som ønsket å vise troskap  mot Guds rike? En bibelstudent som skrev fra Sibir en tid etter revolusjonen i 1917, malte dette dystre bildet: «Dere er sikkert klar over situasjonen her i Russland. Vi har et sovjetisk styre som bygger på kommunistiske prinsipper. Man kan riktignok merke det velkjente trykket i retning av mer rettferdighet, men alt som har med Gud å gjøre, blir nå kastet over bord.»

I 1923 var motstanden mot bibelstudentene blitt intensivert. Brødrene skrev: «Dette brev skrives for å underrette dere om hva som skjer i Russland. . . . For tiden har vi det nødvendige, føde, klær osv. . . . , men vi trenger sterkt til åndelig føde. De bøker som ble sendt til oss, ble konfiskert av regjeringen. Vi ber dere derfor sende oss utdrag i brevform fra all den litteratur dere har på russisk . . . I øyeblikket er det mange som hungrer etter sannhetens ord. For ikke lenge siden symboliserte fem personer sin innvielse ved vanndåpen, og femten baptister har også sluttet seg til oss.» — Vagttaarnet for januar 1924.

I en kommentar til dette stod det i samme nummer av Vagttaarnet: «Selskapet gjør forsøk på å få litteratur inn i Russland, og ved Herrens nåde vil vi fortsette med det.» Fra og med 1925 kom bladet ut på russisk. Det fikk straks stor betydning for forkynnelsesarbeidet. En mann som tilhørte en evangelisk gruppe, hadde for eksempel problemer med å få læren om et brennende helvete til å stemme med troen på en kjærlig Gud. Når han tok opp dette spørsmålet med sine trosfeller, bad de til Gud om at han måtte bli frelst fra slike tanker. Senere fikk han og hans kone noen eksemplarer av Vakttårnet, og de skjønte straks at dette var sannheten. Han skrev og bad om mer litteratur og sa i den forbindelse: «Vi venter på manna fra den andre siden av havet.» Andre brødre i Russland bekreftet også regelmessig at de hadde fått slik «manna», og takket brødrene i USA for den kristne kjærlighet de viste ved å framstille slik trosstyrkende litteratur.

 «SEND MEG LITT AV ALT»

Et rørende brev fra Sibir ble trykt i The Watch Tower for september 1925. Brevskriveren var en lærer fra en småbrukerfamilie som fortalte at han og familien hans hadde flyttet fra det sørlige Russland til Sibir i 1909. Han skrev at han hadde lest litteraturen med inderlig glede, og tilføyde: «Det jeg av hele mitt hjerte ønsker, er å få hjelp til å trenge dypere og dypere inn i Guds hellige sannheter, så jeg kan bekjempe mørket med større evne og styrke.» Han avsluttet brevet med en bønn om mer litteratur: «Vær snill og send meg litt av alt.»

I det samme nummeret ble det trykt et svar fra utgiverne: «Vi har prøvd å sende litteratur inn i Russland en tid, men alle forsøk er blitt forpurret av motstand fra den russiske regjering. Dette brevet og andre, lignende brev ligner ropet fra Makedonia: ’Kom over . . . og hjelp oss!’ (Apg. 16: 9) Vi kommer så snart muligheten åpner seg, og hvis det er Herrens vilje.»

Ja, Vakttårnet og andre publikasjoner skulle virkelig vise seg å være virkningsfulle hjelpemidler i forkynnelsen av det gode budskap «til et vitnesbyrd» på russisk! (Matt. 24: 14) I 2006 kom det totale antall eksemplarer av forskjellige publikasjoner utgitt av Jehovas vitner på russisk opp i 691 243 952 — et tall som er høyere enn for alle andre språk unntatt engelsk, portugisisk og spansk. Jehova har rikt velsignet de anstrengelser hans vitner har gjort seg for å forkynne Riket.

FORKYNNELSE FOR RUSSERE UTENFOR SOVJETUNIONEN

Da bolsjevikene kom til makten og det ble opprettet en kommunistisk stat, var det mange russere som emigrerte til andre land. Vakttårnet og annen litteratur på russisk ble trykt utenfor Sovjetunionen. Den sovjetrussiske regjering  kunne derfor ikke forhindre at det strømmet åndelig føde til russisktalende mennesker i andre land. Mot slutten av 1920-årene nådde litteraturen fram til lesere verden over, og det kom inn takkebrev fra russisktalende i blant annet Australia, Finland, Frankrike, Latvia, Paraguay, Polen, Uruguay og USA.

Etter hvert begynte brødrene å arrangere kristne møter på russisk og å organisere forkynnelsesarbeidet for russisktalende i noen av disse landene. I USA ble det regelmessig kringkastet bibelske foredrag på russisk fra flere radiostasjoner. Det ble opprettet russiskspråklige menigheter, blant annet en i Brownsville i Pennsylvania, og det ble holdt stevner. I mai 1925 ble det for eksempel holdt et tredagers områdestevne på russisk i Carnegie i Pennsylvania. Det var 250 til stede, og 29 ble døpt.

 SITUASJONEN FORANDRER SEG

Etter Lenins død intensiverte myndighetene sitt angrep på alle religioner. I 1926 opprettet man De militante gudløses forbund. Navnet beskrev denne organisasjonens mål temmelig presist. Det var meningen at den allestedsnærværende, ateistiske propagandaen fullstendig skulle rive troen på Gud ut av folkets sinn og hjerte. På kort tid spredte ateismens ånd seg i hele Sovjetunionens enorme område. I et brev til hovedkontoret skrev en bibelstudent i Russland: «De unge puster inn denne ånden, som utvilsomt hindrer mange i å lære sannheten å kjenne.»

De militante gudløses forbund utgav ateistisk litteratur, deriblant bladet Antireligioznik. I 1928 erklærte dette bladet: «Voronezj fylke kryr av sekter.» Blant de personene som ble nevnt, var det 48 som «studerte De hellige skrifter», og som hadde «Zintsjenko og Mitrofan Bovin» som sine ledere. Det er i den forbindelse interessant å merke seg at den russiske utgaven av The Watch Tower for september 1926 gjengav et brev fra en Mikhail Zintsjenko i Russland. Han skrev: «Folket hungrer etter åndelig føde. . . . Vi har svært lite litteratur. Bror Trjumpi og andre oversetter litteratur til russisk og kopierer den opp, og det er slik vi holder oss med åndelig føde og støtter  hverandre. Vi sender dere hilsener fra alle våre russiske brødre.»

I september 1926 skrev bror Trjumpi at det var håp om at myndighetene ville tillate at brødrene tok imot litteratur på russisk. Han bad brødrene ved Betel i Brooklyn om å sende traktater, brosjyrer, bøker og innbundne årganger av Vakttårnet gjennom avdelingskontoret i Magdeburg i Tyskland. Dette brevet fikk bror Rutherford til å sende George Young til Moskva. Han kom fram den 28. august 1928. I et av sine brev skrev bror Young: «Jeg har hatt en del interessante opplevelser, men jeg vet ikke hvor lenge jeg får lov til å bli her.» Han fikk riktignok møtt en høytstående embetsmann i Moskva, men visumet hans utløp allerede den 4. oktober 1928.

I mellomtiden var den nye sovjetstatens holdning til religion uavklart. Flere offentlige dokumenter gav uttrykk for håp om at religiøse grupper ville bli tatt fullstendig opp i den sovjetiske arbeidsstyrken. I de årene som fulgte, ble dette håpet omsatt i praktisk politikk. Det er viktig å være klar over at sovjetregimet ikke hadde som mål å utrydde Jehovas vitner, men at det gikk inn for å vinne folks sinn og hjerte. Det søkte å overtale Guds folk til å innordne seg, presse dem til å være lojale bare mot staten. Det siste regimet ville, var at noen skulle vise troskap mot Jehova.

 Etter at bror Young hadde reist, fortsatte de russiske brødrene nidkjært å forkynne budskapet om Guds rike. Daniil Starukhin fikk i oppdrag å organisere forkynnelsesarbeidet i Russland. For å støtte og oppmuntre brødrene og fremme dette arbeidet besøkte bror Starukhin Moskva, Kursk, Voronezj og andre byer i Russland og dessuten noen byer i Ukraina. Sammen med andre brødre forkynte han for baptister i bedehusene deres og la fram sannheten om Jesus Kristus og om Guds rike. I januar 1929 ordnet brødrene i Russland det slik at de kunne leie en kirkebygning i Kursk hvor de åpent kunne holde møter.

Senere det samme året søkte brødrene ved Betel i Brooklyn det sovjetrussiske handelskommissariat om tillatelse til å importere en liten forsendelse med bibelsk litteratur til Sovjetunionen. Forsendelsen inneholdt blant annet 800 eksemplarer av hver av bøkene Guds Harpe og Verdensbefrielsen og også 2400 brosjyrer. Under to måneder senere kom forsendelsen i retur med påskriften: «Retur — innførselsforbud vedtatt av kontoret for trykksaker.» Men brødrene gav ikke opp. Det var noen som mente at litteraturen var blitt returnert fordi det var brukt et eldre russisk alfabet i den. Fra da av forvisset brødrene seg om at all litteratur på russisk var nøyaktig oversatt og trykt i tråd med de siste endringene i språket.

BEHOV FOR OVERSETTELSE AV HØY KVALITET

Fra 1929 av inneholdt flere numre av Vakttårnet kunngjøringer om at det var behov for kvalifiserte oversettere med gode kunnskaper og ferdigheter i både engelsk og russisk. Den russiske utgaven for mars 1930 inneholdt for eksempel denne kunngjøringen: «Det er behov for en kvalifisert, innviet bror med engelskkunnskaper og god formuleringsevne i russisk til å oversette fra engelsk til russisk.»

 Jehova så behovet, og man fant oversettere i flere land. En av dem var Aleksandr Forstman. Bror Forstman var en entusiastisk oversetter som bodde i Latvia. Allerede i 1931 var han i full gang med å sende artikler som han hadde oversatt til russisk, til hovedkontoret via det danske avdelingskontoret i København. Ettersom han var velutdannet og behersket både engelsk og russisk meget godt, var han i stand til å oversette bibelsk litteratur raskt. Til å begynne med oversatte han bare noen få timer i uken, ettersom han utførte verdslig arbeid for å forsørge sin ikke-troende kone og barnet deres. Men i desember 1932 ble bror Forstman oversetter på heltid, og han oversatte både traktater, brosjyrer og bøker. Han døde i 1942.

 Brødrene var opptatt av at de tilgjengelige publikasjonene skulle oversettes til et russisk som holdt høy kvalitet. De regnet nemlig med at forbudet mot Rikets arbeid snart ville bli opphevet i Russland. William Dey, som førte tilsyn med Selskapets nordeuropeiske kontor, skrev i et brev til bror Rutherford: «Når Russland blir åpnet, noe som helt sikkert skjer snart, vil det være bra å ha presentable oversettelser av publikasjonene våre å tilby denne befolkningen på 180 millioner.»

RADIOSENDINGER

En annen måte det gode budskap ble utbredt på i Russland, var ved hjelp av radiosendinger. I den russiske utgaven av The Watch Tower for februar 1929 ble det gitt følgende opplysning: «Det vil bli sendt foredrag på russisk i radioen.» Programmene ble kringkastet til Sovjetunionen fra Estland den andre og den fjerde søndagen hver måned.

Bror Wallace Baxter, avdelingstilsynsmannen ved Selskapets kontor i Estland, fortalte senere om det som skjedde: «Etter en lengre diskusjon ble det undertegnet en ettårskontrakt i 1929. Kort tid etter at sendingene på russisk var begynt, fikk vi vite at vi hadde lyttere i Leningrad. Sovjetregimets reaksjon lignet på den måten presteskapet i Estland reagerte på. Begge advarte mot Rikets budskap.» I 1931 ble programmene på russisk sendt på et mer gunstig tidspunkt for lytterne, nemlig fra halv seks til halv sju om kvelden, og det ble sendt på mellombølgen. Etter tre og et halvt år på luften ble sendingene stoppet i juni 1934 på grunn av et forbud. I et brev fra det estiske avdelingskontoret forklarte brødrene hvordan det hadde seg at sendingene var blitt forbudt: «Presteskapet hevdet overfor [den estiske] regjeringen at radioforedragene våre ikke er i statens interesse, ettersom de angivelig består i kommunistisk og anarkistisk propaganda.»

 EN STOR FORANDRING

I 1935 sendte brødrene ved Betel i Brooklyn bror Anton Koerber til Sovjetunionen for å prøve å få opprettet et avdelingskontor der. De ønsket å sende en trykkpresse til Sovjetunionen fra Tyskland, hvor Adolf Hitler nylig var kommet til makten. Denne planen ble det riktignok ikke noe av, men bror Koerber møtte en rekke brødre i Russland.

I noen år gikk forkynnelsesarbeidet i Russland jevnt og trutt framover. Det ble oversatt bibelsk litteratur til russisk under ledelse av det latviske avdelingskontoret. Det var imidlertid vanskelig å få den ferdig trykte litteraturen inn i Russland. Store mengder litteratur ble derfor liggende på lager.

Fram til den annen verdenskrig brøt ut i 1939, var det få Jehovas vitner i Sovjetunionen. Myndighetene brydde seg derfor ikke så mye med dem. Denne situasjonen skulle imidlertid endre seg radikalt. Kort tid etter at Nazi-Tyskland hadde invadert Polen i 1939, sikret Sovjetunionen seg de fire siste av sine republikker ved å innlemme Estland, Latvia, Litauen og Moldova i unionen. Tusener av Jehovas vitner befant seg plutselig innenfor Sovjetunionens grenser — i et land som snart skulle bli involvert i en blodig krig for å overleve. Dette skulle bli en tid preget av lidelser og vanskeligheter for millioner av mennesker. For Jehovas vitner skulle det bli en tid da de måtte vise sin lojalitet mot Jehova Gud under hard motstand.

REDE TIL Å STÅ FAST

I juni 1941 satte Tyskland i gang et massivt angrep på Sovjetunionen, noe som kom fullstendig overraskende på Sovjetunionens leder, Josef Stalin. Ved slutten av året hadde tyske tropper nådd utkanten av Moskva, og Sovjetunionens fall var øyensynlig nær forestående.

 Desperat forsøkte Stalin å mobilisere nasjonen til det russerne kalte den store fedrelandskrigen. Han skjønte at han var nødt til å gjøre innrømmelser overfor kirken for å få folkets støtte til krigen, ettersom millioner fortsatt var religiøse. I september 1943 holdt Stalin en offentlig mottakelse i Kreml for tre høytstående representanter for den russisk-ortodokse kirke. Dette bidrog til å bygge bro over kløften mellom kirke og stat og førte til at flere hundre kirker ble gjenåpnet.

I likhet med Jehovas vitner i Tyskland holdt brødrene i Russland fast ved en fullstendig nøytral linje gjennom krigen. De var rede til å utholde konsekvensene, fast bestemt som de var på å holde Herrens bud. (Matt. 22: 37—39) Fordi de holdt fast ved sin nøytralitet, ble over tusen Jehovas vitner fra Ukraina, Moldova og de baltiske republikkene sendt til arbeidsleirer i det sentrale Russland mellom 1940 og 1945.

Vasilij Savtsjuk forteller: «Jeg ble døpt i Ukraina i 1941, da jeg var 14 år gammel. Under krigen ble nesten alle aktive brødre sendt til fengsler og leirer i det sentrale Russland. Men Jehovas arbeid stoppet ikke opp. Trofaste søstre og tenåringer, som jeg, påtok seg ansvar i menigheten og i tjenesten. I landsbyen vår var det én bror som fortsatt var fri, og han var ufør. Han sa til meg: ’Vasilij, vi trenger din hjelp. Vi har et svært viktig arbeid å utføre, og vi har ikke mange nok menn.’ Jeg greide ikke å holde tårene tilbake da jeg så hvor sterkt opptatt denne svake og sykelige broren var av Jehovas arbeid. Jeg sa meg med glede villig til å gjøre alt som måtte gjøres. Vi hadde provisoriske trykkerier i noen kjellere hvor vi kopierte opp den verdifulle åndelige føden, som vi så leverte til distribusjon blant brødrene, særlig blant dem som var i fangenskap.»

Selv om disse søstrene og ungdommene gjorde seg slike uselviske, kjærlige anstrengelser, greide de ikke å  produsere tilstrekkelig med åndelig føde. Noe som bidrog til å løse dette problemet, var at polske brødre som reiste ut av Russland, avla rapport om situasjonen til det polske avdelingskontoret. Ukrainske og russiske brødre som skulle reise motsatt vei, tok med seg åndelig føde, stensiler, trykksverte og andre redskaper for at dette skulle kunne brukes i Russland.

«LA DEM GÅ HVER TIL SITT STED»

I 1946 fikk noen brødre som bodde i Polen, beskjed om at de var nødt til å flytte til Ukraina, som var en del av Sovjetunionen. Ivan Pasjkovskij forteller: «Brødrene spurte avdelingskontoret i Łódź hva de burde gjøre i denne situasjonen. I det svaret de fikk, var det en henvisning til Dommerne 7: 7, hvor det står: ’La dem gå hver til sitt sted.’ Mange år senere forstod jeg hvordan Jehova i sin visdom ledet forkynnelsesarbeidet i disse vanskelige områdene. Vårt ’sted’ var for oss ethvert sted hvor Jehova sendte oss. Vi skjønte at det er viktig å handle i samsvar med ordrer fra myndighetene. Vi begynte derfor å forberede oss på å flytte til et ateistisk land.

Først holdt vi møter med 18 dåpskandidater som var kommet sammen hjemme hos en bror, slik at disse var klar til å bli døpt. Vi samlet også litteratur på russisk og ukrainsk og prøvde å pakke den slik at det ville være vanskelig å oppdage den under en ransaking. Ved daggry ble landsbyen vår omringet av soldater fra den polske hæren, som befalte oss å gjøre oss klar til reisen. Vi fikk lov til å ta med matvarer for en måned og nødvendige husholdningsartikler. Vi ble så eskortert til jernbanestasjonen. Slik hadde det seg at det sovjetiske Ukraina ble vårt ’sted’.

Så snart vi kom til bestemmelsesstedet, ble vi omringet av folk, deriblant representanter for de lokale myndighetene. Siden vi ønsket å avlegge et vitnesbyrd med én gang,  fortalte vi frimodig at vi var Jehovas vitner. Helt uventet fikk vi dagen etter besøk av en representant for den lokale jordbrukskomiteen. Han sa at faren hans hadde emigrert til Amerika, og at han pleide å sende ham litteratur utgitt av Jehovas vitner. Vi ble naturligvis svært glade for å få høre dette! Noe som var spesielt gledelig, var at han gav oss litteratur. Da han selv begynte å komme på møtene våre sammen med familien sin, begynte det å gå opp for oss at det var mange av Jehovas ’attråverdige ting’ i dette landet. (Hag. 2: 7) Snart ble hele familien Jehovas vitner, og de tjente trofast i mange år.»

MYE ARBEID I VENTE

I Russland ble arbeidet utført under ekstremt vanskelige forhold under den annen verdenskrig og i løpet av de første årene etter krigen. I et brev fra det polske avdelingskontoret til hovedkontoret datert 10. april 1947 ble det meldt at «religiøse ledere truer sine medlemmer med at de har ti års tvangsarbeid og forvisning i vente hvis de tar imot et ’Vakttårn’ eller en folder av Jehovas vitner. Frykt og uro ligger derfor som et lokk over landets innbyggere, og folket lengter etter lyset».

Årboken for 1947 kommenterte situasjonen slik: «Vitnene har ingen trykt litteratur, og de har ingen numre av Vakttårnet i dets tiltalende, trykte form til disposisjon. . . . I mange tilfeller blir det fortsatt møysommelig skrevet av for hånd og deretter sendt videre til andre . . . Kurerene våre blir noen ganger anholdt, og hvis man finner Vakttårnet på dem, blir de kastet i fengsel.»

Regina Krivokulskaja forteller: «På meg virket det som om hele landet var omgjerdet av piggtråd, og vi var fanger, selv om vi ikke satt i fengsel. Ektemennene våre, som nidkjært tjente Gud, tilbrakte mesteparten av livet sitt i fengsler og leirer. Vi kvinner måtte utholde mye: Vi opplevde  alle søvnløse netter, overvåking og psykologisk press fra den sovjetiske Komiteen for statens sikkerhet (KGB), vi mistet arbeidet vårt og måtte utholde andre prøvelser. Myndighetene prøvde forskjellige metoder for å få oss til å vike av fra sannhetens vei. (Jes. 30: 21) Vi var ikke et øyeblikk i tvil om at Satan brukte situasjonen til å prøve å sette en stopper for forkynnelsen av Riket. Men Jehova sviktet ikke sitt folk. Det var helt tydelig at han hjalp oss.

Bibelsk litteratur, som med store vanskeligheter ble smuglet inn i landet, gav oss ’kraft som er over det normale’, og også den visdom vi trengte for å mestre situasjonen. (2. Kor. 4: 7) Jehova ledet sitt folk, og selv i den perioden da staten utsatte oss for slik kraftig motstand, kom det stadig nye til hans organisasjon. Det var fantastisk å se at de nye helt fra begynnelsen av var rede til å utholde  vanskeligheter sammen med Jehovas folk. Bare Jehovas ånd kunne utrette dette.»

BREV KASTET OVER GJERDET

I 1944 ble Pjotr, som senere giftet seg med Regina, arrestert og sendt til en leir i Gorkij fylke fordi han hadde holdt fast ved sin kristne nøytralitet. Dette svekket på ingen måte hans nidkjærhet i forkynnelsen. Pjotr skrev en rekke brev hvor han kort forklarte hva Bibelen lærer om forskjellige emner, ett emne for hvert brev. Når han hadde skrevet et brev, puttet han det i en konvolutt, som han så festet med hyssing til en stein, og så kastet han steinen over det høye piggtrådgjerdet. Han håpet at noen ville lese brevene, og en dag var det en som gjorde det — en jente som het Lidija Bulatova. Pjotr la merke til henne og bad henne forsiktig om å komme nærmere. Han spurte henne om hun kunne tenke seg å lære mer om Bibelen. Det ville hun gjerne, så de avtalte at de skulle treffes igjen. Fra da av kom hun regelmessig for å hente flere av de dyrebare brevene.

Lidija ble etter hvert en søster, en nidkjær forkynner av det gode budskap. Det varte ikke lenge før hun begynte å studere Bibelen med Marija Smirnova og Olga Sevrjugina. Også de begynte å tjene Jehova. For å hjelpe disse søstrene åndelig sett begynte brødrene å forsyne den lille gruppen med åndelig føde direkte fra leiren. For å få til dette laget Pjotr en liten koffert med dobbelt bunn hvor han kunne gjemme en del blad. Han sørget for at personer som ikke var Jehovas vitner, og som heller ikke var fanger, brakte kofferten til og fra leiren. De leverte den hjemme hos en av søstrene.

Snart begynte søstrene å organisere forkynnelsesarbeidet i sitt område. Politiet merket seg dette og sendte en agent for å spionere på dem, noe som var helt vanlig  på den tiden. Agenten, som arbeidet som lærer, lot som om hun var interessert i sannheten, og vant søstrenes tillit. Ettersom søstrene ikke hadde noen erfaring med slikt, gjorde de med glede sin «nye søster» kjent med bibelske sannheter, og med tiden fortalte de henne hvordan de fikk litteraturen. Den neste gangen kofferten var på vei ut, ble Pjotr tatt og dømt til ytterligere 25 års fangenskap. De tre søstrene fikk også 25 år hver.

’DE MÅ FÅ OPPLYSNING’

I tiden under og etter krigen fortsatte de sovjetiske myndighetene sin kraftige motstand mot Jehovas vitners virksomhet. I mars 1947 meldte brødrene i Polen at en høytstående myndighetsperson i et av de vestlige fylkene i Sovjetunionen hadde uttalt at det før våren var omme det året, ikke skulle være et eneste Jehovas vitne der. I brevet stod det: «Mens vi holdt på med å skrive dette brevet, fikk vi melding om at 100 brødre og søstre var blitt arrestert på én dag.» I et annet brev ble det sagt om brødrene i leirene: «På forbløffende vis bevarer de sin ulastelighet mot Jehova. Mange har allerede måttet bøte med livet, og brødrene venter på Jehovas utfrielse, akkurat slik brødrene i konsentrasjonsleirene gjorde.»

Mange Jehovas vitner ble også arrestert fordi de forkynte, og fordi de ikke ville stemme ved valgene. I 1947 skrev noen ansvarlige brødre: «Vi har inntrykk av at Russlands øverste myndigheter vet lite om hva som skjer med våre brødre, men at de ikke har noen interesse av å utslette dem. Det som mangler, er den nødvendige redegjørelse og opplysning, og det må [myndighetene] få.»

FORSØK PÅ Å BLI REGISTRERT

Kort tid senere foreslo det polske avdelingskontoret at to russiske brødre sammen med en erfaren advokat skulle utarbeide de nødvendige dokumenter med tanke på å få  registrert Jehovas vitners virksomhet i Sovjetunionen. I et brev fra Polen til brødrene i Russland het det: «Forkynnelsen av det gode budskap om Riket må bli hørt overalt, også i Russland. (Mark. 13: 10)» Brevet sluttet med ordene: «Vær tålmodige. Jehova vil gjøre tårene deres om til gledesrop. — Sal. 126: 2—6.»

I august 1949 leverte Mykola Pjatokha, Mykhajlo Tsjumak og Ilja Babijtsjuk inn en søknad om registrering. Regjeringen samtykket i å anerkjenne Jehovas vitner, men bare på visse betingelser. Brødrene ble blant annet bedt om å overlevere en liste med navnene på alle Jehovas vitner i hele Sovjetunionen. Dette var noe de ikke kunne gå med på. Selv om arbeidet fortsatte og antall forkynnere økte jevnt og trutt, ble fremdeles mange brødre berøvet sin frihet.

 ’DIN JEHOVA KOMMER IKKE TIL Å UTFRI DEG HERFRA’

Da Pjotr Krivokulskij tenkte tilbake på sommeren 1945, fortalte han: «Etter at brødrene hadde vært stilt for retten, ble de sendt til forskjellige leirer. I den leiren hvor jeg var, viste mange fanger oppriktig interesse for sannheten. En av dem, en prest, skjønte raskt at det han hørte, var sannheten, og tok standpunkt for Jehova.

Ikke desto mindre var forholdene harde. En gang ble jeg plassert i en bitte liten celle; den var så vidt stor nok til at jeg kunne stå oppreist i den. Den ble kalt ’veggedyr-huset’, for det krydde av veggedyr der — så mange at de trolig var i stand til å suge ut alt blodet av en menneskekropp. Oppsynsmannen stilte seg foran cellen og sa til meg: ’Din Jehova kommer ikke til å utfri deg herfra.’ Dagsrasjonen min var 300 gram brød og en kopp vann. Det var ingen lufttilførsel, så jeg lente meg mot den lille døren og trakk grådig inn luft gjennom en syltynn sprekk. Jeg kjente hvordan veggedyrene sugde blod ut av meg. I de ti dagene i veggedyrhuset bad jeg gang på gang til Jehova om at han måtte gi meg styrke til å holde ut. (Jer. 15: 15) Da dørene ble åpnet, besvimte jeg, og jeg våknet i en annen celle.

Deretter dømte den interne domstolen i leiren meg til ti års fengsel under meget strenge sikkerhetstiltak i en straffeleir. Jeg ble dømt for ’agitasjon og propaganda mot de sovjetiske myndigheter’. Det var umulig å sende eller motta post i den leiren. De fleste innsatte var dømt for mord og andre voldsforbrytelser. Jeg fikk høre at hvis jeg ikke avsverget min tro, ville de gjøre hva som helst mot meg som de ble bedt om. Jeg veide bare 36 kilo og greide knapt å stå på bena. Men selv der klarte jeg å finne oppriktige mennesker med et hjerte som var velvillig innstilt til sannheten.

 En dag da jeg lå og bad innimellom noen busker, kom en eldre mann bort til meg. Han spurte: ’Hva har du gjort for å havne i dette helvetet?’ Da han hørte at jeg var et av Jehovas vitner, satte han seg, omfavnet meg og kysset meg. Så sa han: ’Unge mann, du aner ikke hvor lenge jeg har hatt lyst til å lære om Bibelen! Kan du ikke undervise meg, vær så snill?’ Jeg ble overlykkelig. Jeg hadde sydd flere gamle papirbiter med utdrag fra evangeliene inn i de fillete klærne mine, og nå trakk jeg dem fram med én gang. Øynene hans ble fylt med tårer. Vi satt lenge og snakket sammen den kvelden. Han fortalte at han arbeidet i spisebrakken, og sa at han skulle holde meg med mat. Slik ble vi venner. Han vokste åndelig sett, og jeg ble sterkere fysisk sett. Jeg var helt sikker på at det var Jehova som stod bak denne ordningen. Etter noen måneder ble han satt fri, mens jeg ble ført til en annen leir, i Gorkij fylke.

Der var forholdene mye bedre. Men framfor alt gledet jeg meg over at jeg kunne lede bibelstudier med fire fanger. I 1952 oppdaget formennene oss med bibelsk litteratur liggende framme. Under forhørene før rettssaken ble jeg stengt inne i en hermetisk lukket kasse, og når jeg holdt på å bli kvalt, åpnet de kassen, så jeg kunne trekke pusten et par ganger, og så stengte de den igjen. De ville at jeg skulle avsverge min tro. Vi ble alle dømt skyldig etter tiltalen. Da dommene ble lest opp, fikk ingen av dem jeg hadde studert Bibelen med, panikk. Jeg gledet meg veldig over det! Alle fire ble dømt til 25 år i leirene. Jeg fikk en enda strengere dom, men den ble endret til ytterligere 25 år i en leir med strenge sikkerhetstiltak og 10 års forvisning. Da vi kom ut av rommet, stoppet vi og takket Jehova for at han støttet oss. Dette forbauset i høy grad vaktene, som lurte på hva vi var så glade for. Vi ble skilt fra hverandre og sendt til forskjellige leirer. Jeg ble sendt til en strengt bevoktet leir i Vorkuta.»

 REDDET PÅ GRUNN AV SIN KRISTNE NØYTRALITET

Livet i arbeidsleirene var hardt. Mange fanger som ikke var Jehovas vitner, begikk selvmord. Ivan Krylov forteller: «Etter at jeg var blitt løslatt fra en strengt bevoktet leir, besøkte jeg forskjellige kullgruver hvor våre brødre og søstre utførte tvangsarbeid. Vi knyttet kontakt, og alle som hadde greid å skrive av noen av bladene for hånd, sendte avskriftene videre til de andre. Vitnene forkynte i alle leirene, og det var mange som viste interesse. Når de ble løslatt, ble noen av dem døpt i elven Vorkuta.

Vår tro på Jehova og Riket ble hele tiden satt på prøve. En gang i 1948 organiserte noen fanger i en leir i Vorkuta et opprør. Opprørerne hadde sagt til de andre fangene at opprøret ville ha størst sjanse for å lykkes hvis de organiserte seg i grupper, for eksempel etter nasjonalitet eller religion. På det tidspunktet var det 15 Jehovas vitner i leiren. Vi sa til opprørerne at vi Jehovas vitner var kristne, og at vi ikke kunne delta i slikt. Vi forklarte at de første kristne ikke deltok i opprør mot romerne. Mange ble naturligvis overrasket over dette, men vi holdt fast ved vårt standpunkt.»

Opprøret fikk tragiske konsekvenser. Væpnede soldater knuste all motstand og førte opprørerne til noen andre brakker. De dynket så brakkene med bensin og satte fyr på dem. Nesten alle i brakkene døde. Soldatene gjorde ikke brødrene noe.

«I desember 1948 traff jeg åtte brødre i en leir. De var blitt dømt til 25 års fangenskap,» forteller Ivan. «Det var  en bitende kald vinter, og arbeidet i gruvene var hardt. Likevel kunne jeg se tillit og et sterkt håp i øynene til de brødrene. Deres positive innstilling styrket til og med de fangene som ikke var Jehovas vitner.»

FORVIST TIL SIBIR

Til tross for den harde motstanden fra myndighetenes side fortsatte vitnene nidkjært å forkynne det gode budskap om Jehovas rike. Dette irriterte de sentrale myndigheter i Moskva og i særdeleshet KGB. I et memorandum fra KGB til Stalin datert 19. februar 1951 het det: «For å demme opp for ytterligere antisovjetisk virksomhet fra jehovister som opererer under jorden, anser Sovjetunionens Ministerium for statens sikkerhet [MGB, senere KGB] det nødvendig å forvise kjente jehovister  og deres familier til fylkene Irkutsk og Tomsk.» KGB visste hvem som var Jehovas vitner, og bad Stalin om tillatelse til å forvise 8576 personer fra seks sovjetrepublikker til Sibir. Forespørselen ble innvilget.

Magdalina Belosjitskaja forteller: «Klokken to om natten søndag den 8. april 1951 ble vi vekket av en kraftig banking på døren. Min mor skyndte seg å stå opp og løp til døren. Det stod en offiser foran oss. ’Dere blir forvist til Sibir fordi dere tror på Gud,’ erklærte han formelt. ’Dere har to timer på dere til å pakke tingene deres. Dere kan ta med dere hva som helst som dere har i rommet. Men korn, mel og lignende er ikke tillatt. Møbler, gjenstander av tre og symaskiner kan heller ikke tas med. Dere kan ikke ta med noe fra gårdsplassen. Ta med dere sengetøy, klær og vesker og kom ut.’

Vi hadde tidligere lest i litteraturen vår at det var mye arbeid å gjøre i øst. Nå skjønte vi at tiden var inne til å gjøre dette arbeidet.

Ingen av oss klaget eller gråt. Offiseren ble overrasket og spurte: ’Dere har ikke felt en eneste liten tåre.’ Vi sa at vi hadde ventet dette siden 1948. Vi bad om tillatelse til å ta med minst én levende høne på reisen, men det fikk vi ikke lov til. Offiserene delte dyrene våre mellom seg. De fordelte hønene mellom seg mens vi så på — en av dem  tok fem, en annen seks, noen andre tre eller fire. Da det var bare to høner igjen i buret, gav offiseren ordre om at de skulle slaktes og gis til oss.

Min åtte måneder gamle datter lå i en vugge av tre. Vi spurte om vi kunne ta vuggen med oss, men offiseren gav ordre om at den skulle tas fra hverandre, og så gav han oss bare den delen som barnet kunne ligge i.

Snart oppdaget naboene våre at vi var i ferd med å bli forvist. En mann kom med en liten pose med kavringer, og idet vi ble kjørt vekk i en vogn, kastet han posen inn i vognen. Den soldaten som voktet oss, så dette og kastet posen ut igjen. Vi var seks — min mor, mine to brødre, min mann, vår åtte måneder gamle datter og jeg. Utenfor landsbyen ble vi stuet inn i en bil og kjørt til regionsentret, hvor dokumentene våre ble utfylt. Så ble vi kjørt til jernbanestasjonen på en lastebil.

Det var en søndag med sol og pent vær. Det var fullt av folk på stasjonen — folk som skulle forvises, og folk som var kommet for å se på. Lastebilen stanset like ved en jernbanevogn hvor brødrene våre allerede befant seg. Da toget var fullt, kontrollerte soldatene at alle var der, ved å rope opp etternavnene. Det var 52 i vår vogn. Før avgang begynte de som var kommet for å ta farvel med oss, å gråte og hulke høyt. Det var utrolig å se dette, for mange av dem visste vi ikke engang hvem var. Men de visste at vi var Jehovas vitner, og at vi ble forvist til Sibir. Damplokomotivet fløytet kraftig. Så begynte brødrene å synge en sang på ukrainsk: ’Måtte Kristi kjærlighet være med dere. Vi ærer Jesus Kristus, og vi ses igjen i hans rike.’ De fleste av oss var fylt av håp og hadde en sterk tro på at Jehova ikke ville svikte oss. Vi sang flere vers. Det var så rørende at noen av soldatene begynte å gråte. Så begynte toget å rulle av gårde.»

 «AKKURAT DET MOTSATTE AV DET MAN FORVENTET»

Dr. N.S. Gordienko, en professor ved Herzen universitet i St. Petersburg, beskriver i en av sine bøker hva forfølgerne oppnådde: «De oppnådde akkurat det motsatte av det man forventet. De ønsket å svekke Jehovas vitners organisasjon i Sovjetunionen, men i virkeligheten styrket de den bare. På nye steder hvor ingen hadde hørt om deres religion, ’infiserte’ Jehovas vitner lokalbefolkningen med sin tro og sin lojalitet mot den.»

Mange vitner tilpasset seg raskt den nye situasjonen. Det ble organisert små menigheter og tildelt distrikt. Nikolaj Kalibaba sier: «I Sibir var det en periode da vi forkynte fra hus til hus, eller rettere sagt fra ett hus til et annet hus to—tre hus lenger nede i gaten. Men dette var risikabelt. Hvordan gjennomførte vi det? Etter det første besøket prøvde vi å foreta gjenbesøk en måneds tid senere. Da begynte vi gjerne med å spørre folk: ’Selger du høns, geiter eller kuer?’ Sakte, men sikkert dreide vi så samtalen inn på Riket. Etter en tid fikk KGB kjennskap til dette, og snart ble det trykt en artikkel i avisen hvor lokalbefolkningen ble advart mot å snakke med Jehovas vitner. I artikkelen ble det sagt at Jehovas vitner gikk fra hus til hus og spurte folk om geiter, kuer og høns, men at det de egentlig ville ha, var sauer!»

Gavriil Livyj forteller: «Brødrene prøvde å delta i tjenesten selv om KGB holdt dem nøye under oppsikt. Holdningen blant sovjetrussere flest var slik at de ville kontakte politiet straks de fikk mistanke om at noen prøvde å snakke med dem om et religiøst emne. Til tross for dette fortsatte vi å forkynne, dog uten noen synlige resultater til å begynne med. Med tiden begynte imidlertid sannheten å forandre noen blant lokalbefolkningen. En av dem var en russisk mann som drakk mye. Da han ble kjent med sannheten, begynte han å leve i samsvar med  bibelske prinsipper, og han ble et aktivt vitne for Jehova. En KGB-offiser ringte ham senere og sa: ’Hvem er det du holder sammen med? De der vitnene er ukrainere, alle sammen.’

Broren svarte: ’Da jeg var en fyllik og lå i rennesteinen, viste dere meg ingen oppmerksomhet. Nå som jeg er blitt et normalt menneske og en ordentlig samfunnsborger, kommer dere til at dere ikke liker det. Det er mange ukrainere som reiser fra Sibir, men de kommer til å etterlate seg lokale sibirere som Gud nå lærer å leve ordentlig.’»

Etter et par år skrev en embetsmann fra Irkutsk til Moskva og sa: «Flere lokale arbeidere har gitt uttrykk for at de synes at alle disse [Jehovas vitner] bør sendes et eller annet sted nordpå, slik at de kan bli avskåret fra all kontakt med befolkningen og bli omskolert.» Verken Sibir eller Moskva visste hva som skulle til for å bringe Jehovas vitner til taushet.

’VI VILLE HA SKUTT DERE ALLE’

Tidlig i 1957 organiserte myndighetene en ny kampanje mot Jehovas vitner. Brødre ble skygget, og manges hjem ble ransaket. Viktor Gutsjmidt forteller: «En dag da jeg kom hjem fra tjenesten, var hele leiligheten snudd opp ned. KGB drev og lette etter litteratur. De arresterte meg og forhørte meg i to måneder. Julija, vår yngste datter, var elleve måneder gammel, og vår eldste datter var to år.

I forbindelse med etterforskningen spurte politibetjenten meg: ’Er ikke du tysker?’ På den tiden var ordet ’tysker’ for mange synonymt med ’fascist’. Tyskerne ble hatet.

’Nå er ikke jeg nasjonalistisk av meg,’ sa jeg, ’men hvis du sikter til de tyskerne som nazistene holdt i fangenskap i konsentrasjonsleirene, er jeg stolt av dem! De ble kalt Bibelforscher, og nå blir de kalt Jehovas vitner. Jeg er stolt  over at ingen av vitnene noen gang avfyrte et eneste skudd fra et maskingevær eller skjøt ut noen granat fra en bombekaster. De tyskerne er jeg stolt av!’

Betjenten tidde, så jeg fortsatte: ’Jeg er sikker på at ingen av Jehovas vitner har deltatt i noen av opprørene. Selv der hvor Jehovas vitners virksomhet er underlagt forbud, fortsetter de å tilbe Gud. Samtidig anerkjenner og adlyder vitnene myndighetene så lenge lovene deres ikke er i strid med vår Skapers høyere lover.’

Plutselig avbrøt betjenten meg og sa: ’Vi har aldri studert noen gruppe så nøye som vi har studert vitnene og deres virksomhet. Hvis det hadde blitt funnet noe negativt om dere i opptegnelsene, om så bare utgytelsen av en eneste bloddråpe, ville vi ha skutt dere alle sammen.’

Da tenkte jeg: ’Over hele verden har våre brødre det mot som skal til for å tjene Jehova, og deres eksempel har reddet livet vårt her i Sovjetunionen. Så kanskje det at vi tjener Gud her, på en eller annen måte vil være til hjelp for våre brødre andre steder.’ Denne tanken gav meg styrke til å holde meg til Jehovas veier.»

JEHOVAS VITNER I OVER 50 LEIRER

Jehovas vitners nøytralitet og nidkjære tjeneste i Sovjetunionen  fortsatte å ergre myndighetene. (Mark. 13: 10; Joh. 17: 16) Brødrenes standpunkt skaffet dem ofte lange, uberettigede fengselsstraffer.

På 199 områdestevner som ble holdt verden over fra juni 1956 til februar 1957, vedtok 462 936 stevnedeltakere enstemmig en petisjon som det ble sendt eksemplarer av til Sovjetunionens ministerråd i Moskva. I petisjonen het det blant annet: «Det [blir] holdt fanget vitner for Jehova i over femti leirer fra det européiske Russland til Sibir og nordover til Nordishavet, til og med på ishavsøya Novaja Semlja . . . I De forente stater og andre land i den vestlige verden er Jehovas vitner blitt kalt for ’kommunister’, og i land under kommunistisk styre for ’imperialister’ . . . Kommunistiske statsmakter har anklaget dem og stilt dem for retten som ’imperialistiske spioner’, og har idømt dem opptil tjue års fengsel. Men de har aldri tatt del i noen statsfiendtlig virksomhet.» (Vakttårnet for 15. april 1957) Petisjonen førte dessverre ikke til at Jehovas vitners situasjon i Sovjetunionen bedret seg nevneverdig.

Det var spesielt vanskelig for Jehovas vitner i Russland å oppdra barna sine. Vladimir Sosnin fra Moskva, som oppdrog tre sønner på den tiden, forteller: «Skolegang ved en sovjetisk skole var obligatorisk. Lærere og elever presset våre barn til å slutte seg til barneorganisasjoner som var rettet inn mot kommunistisk ideologi. Vi ville at barna våre skulle få den nødvendige skolegangen, og hjalp dem med leksene. Det var ikke så lett for oss foreldre å styrke kjærligheten til Jehova i våre barns hjerte. Skolene var gjennomsyret av tanker og ideer om å fremme sosialismen og kommunismen. Som foreldre måtte vi vise en tålmodighet og utholdenhet utenom det vanlige.»

 ANKLAGET FOR Å HA REVET AV DATTERENS ØRE

Semjon og Darja Kostylev oppdrog tre barn i Sibir. Semjon forteller: «På den tiden ble Jehovas vitner betraktet som fanatikere. I 1961 begynte Alla, vår andre datter, i første klasse. En dag mens hun lekte med de andre barna, skadet en av dem ved et uhell det ene øret hennes. Da læreren neste dag spurte henne om hva som hadde skjedd, sa hun ingenting, ettersom hun ikke ville sladre på klassekameraten. Læreren visste at Allas foreldre var Jehovas vitner, og trakk den slutning at vi slo henne for å tvinge henne til å leve i samsvar med bibelske prinsipper. Skolen anmeldte saken til en statsadvokats kontor. Det firmaet jeg arbeidet for, ble også involvert i saken. Etterforskningen pågikk i et halvt års tid før vi endelig ble innkalt til et rettslig avhør om saken i oktober 1962.

De to siste ukene før rettssaken var det hengt opp et banner på Kulturpalassets bygning hvor det stod: ’Rettssak mot farlig jehovist-sekt begynner snart.’ Min kone og jeg var tiltalt for å ha oppdradd barna våre i samsvar med Bibelen. Vi var også anklaget for mishandling. Retten hevdet at vi hadde tvunget vår datter til å be, og at vi hadde revet av henne øret med kanten på et spann! Den eneste som kunne ha vitnet, var Alla, men hun var blitt sendt til et barnehjem i Kirensk, en by som lå omkring 700 kilometer nord for Irkutsk, hvor vi bodde.

Rettssalen var fylt av ungdomsaktivister. Da retten ble hevet og dommerne trakk seg tilbake for å rådslå, skapte folkemengden tumulter. Vi ble dyttet omkring, og folk bannet til oss, og noen forlangte at vi skulle ta av oss våre ’sovjetiske’ klær. Alle ropte at vi burde drepes, og noen ville til og med gjøre det av med oss der og da. Folkemengden ble mer og mer rasende, og fortsatt viste ikke dommerne seg. Rådslagningen varte i en time. Idet mengden begynte å presse seg på, stilte en søster  og hennes ikke-troende ektemann seg mellom oss og folkemengden og bønnfalt dem om ikke å røre oss. De prøvde å forklare at alle anklagene mot oss var falske, og greide på den måten bokstavelig talt å rive oss ut av hendene på folkemengden.

Langt om lenge dukket det opp en dommer, sammen med meddommere fra folkedomstolen, og han leste opp dommen: Vi ble fratatt foreldreretten. Jeg ble satt under bevoktning og sendt til en arbeidsleir som også tjente som forbedringsanstalt, hvor jeg skulle være i to år. Også vår eldste datter ble sendt til et barnehjem, etter å ha blitt fortalt at foreldrene hennes var medlemmer av en farlig sekt og ville ha en skadelig innflytelse på hennes oppdragelse.

Sønnen vår fikk bli igjen hos Darja, ettersom han var bare tre år gammel. Da jeg hadde sonet ferdig, reiste jeg hjem. Som før kunne vi bare forkynne uformelt.»

«VI VAR STOLTE AV BARNA VÅRE»

«Alla forlot barnehjemmet da hun fylte 13, og kom hjem til oss igjen. For en glede det var for oss da hun innviet seg til Jehova og ble døpt i 1969! Omtrent samtidig ble det holdt en serie forelesninger om religion i Kulturpalasset i byen vår. Vi bestemte oss for å gå og høre hva de hadde å si denne gangen. Som alltid var Jehovas vitner den gruppen som ble mest diskutert. En av foreleserne holdt opp et nummer av Vakttårnet og sa: ’Dette  er et skadelig og farlig blad som undergraver vår stats enhet.’ Så trakk han fram følgende eksempel: ’Medlemmer av denne sekten tvinger barna sine til å lese slike blad og til å be. I én familie var det en liten jente som ikke ville lese bladet, og da rev faren av henne øret.’ Alla ble temmelig overrasket, ettersom hun satt der og lyttet til forelesningen med begge ørene på plass. Men hun sa ikke noe, for hun var redd for å bli skilt fra foreldrene sine igjen.

Da Boris, sønnen vår, ble 13, innviet han seg til Jehova og ble døpt. En dag utførte han gatearbeid sammen med noen vitner på sin egen alder, selv om vår virksomhet fremdeles var forbudt på den tiden. De hadde verken bibel eller bibelske publikasjoner med seg. Plutselig stanset en bil ved siden av dem, og de ble alle ført til politistasjonen. Politifolkene forhørte dem og ransaket dem, men fant ingenting annet enn en papirlapp som det var notert et par skriftsteder på. Guttene fikk gå hjem. Da Boris kom hjem, fortalte han oss stolt at han og de andre brødrene var blitt forfulgt for Jehovas navns skyld. Vi var stolte av barna våre og av at Jehova hadde styrket dem når de ble utsatt for prøvelser. Etter denne hendelsen ble Darja og jeg flere ganger innkalt til forhør hos KGB. Én offiser sa: ’Disse barna skulle vært sendt til en straffekoloni for ungdommer. Synd at de ikke er 14 år gamle ennå.’ Vi ble bøtelagt fordi sønnen vår hadde forkynt.

I dag bor jeg sammen med sønnen min og barnebarna mine,  som også vandrer i sannheten. Min eldste datter bor i Usbekistan, og selv om hun ennå ikke tjener Jehova, respekterer hun oss og Bibelen, og hun kommer ofte på besøk. I 2001 døde Darja, etter å ha tjent Jehova trofast like til enden. Så lenge jeg har nok krefter, kommer jeg til å fortsette å reise ut sammen med menigheten for å forkynne i avsidesliggende områder og lete etter slike som er ’rett innstilt for evig liv’. (Apg. 13: 48) Jeg tror at Jehova om svært kort tid kommer til å oppfylle det ønsket vi alle har, slik det er formulert i Jesaja 65: 23.»

FORELDRE GÅR FORAN MED ET GODT EKSEMPEL

Vladislav Apanjuk tjener ved Betel i Russland. Han husker hvordan foreldrene hjalp ham og søsknene til å bli glad i Jehova helt fra barndommen av: «Foreldrene våre ble forvist fra Ukraina til Sibir i 1951. De lærte oss å treffe våre egne avgjørelser og samtidig bestrebe oss på å behage Jehova. Jeg satte stor pris på at foreldrene våre alltid, uten å bli forlegne, kunne snakke om sine egne feil og mangler mens vi barna var til stede. Når de gjorde feil, skjulte de dem ikke. Det var tydelig hvor glad de var i Jehova. Særlig når de drøftet bibelske emner med oss, var de glade og i godt humør. Vi kunne se at de virkelig likte å meditere og å snakke om Jehova. Dette motiverte også oss til å meditere over sannheter om Jehova. Vi forestilte oss hvordan det ville bli å leve i den nye verden, når alt ville være bra og det ville være slutt på alt som heter sykdom og krig.

Mens jeg gikk i tredje klasse, ble hele klassen innbudt til å melde seg inn i en sovjetisk ungdomsorganisasjon som het ’Pionerene’. De fleste barna i Sovjetunionen betraktet det å få melde seg inn i ’Pionerene’ som en stor ære. De andre i klassen hadde ivrig sett fram til denne dagen. Hver enkelt av oss skulle skrive en formell  ed som gikk ut på at han eller hun var rede til å slutte seg til de sovjetiske pionerer, som skulle bygge kommunismen i framtiden. Dette nektet jeg å gjøre. Læreren straffet meg ved å stenge meg inne på klasserommet. ’Du slipper ikke ut før du har skrevet eden,’ sa hun. Et par timer senere banket noen av klassekameratene på vinduet og ville at jeg skulle komme ut og leke. Jeg ble værende i klasserommet, fast bestemt på ikke å skrive noe som helst. Mot kvelden kom en annen lærer inn i klasserommet. Da hun så at jeg satt der, lot hun meg endelig få gå hjem. Dette var min første seier. Jeg var stolt over at jeg kunne gjøre noe som gledet Jehovas hjerte. (Ordsp. 27: 11) Da jeg kom hjem, fortalte jeg foreldrene mine om alt som hadde skjedd. De ble veldig glade, og min far sa: ’Godt gjort, gutten min!’»

BIBELEN ANSETT FOR Å VÆRE ANTISOVJETISK

Noen ganger ble brødrene stilt for retten ganske enkelt fordi de hadde en bibel. Nadezjda Visjnjak forteller: «Min mann og jeg var ennå ikke blitt Jehovas vitner, men sannheten hadde rørt ved noe dypt i hjertet vårt. En gang dukket politiet opp på arbeidsplassen min og førte meg bort i arbeidsklærne. Pjotr, mannen min, ble også hentet på arbeidet. Før dette skjedde, var huset vårt blitt ransaket, og politiet hadde funnet en bibel og en brosjyre med tittelen «Etter Harmageddon — Guds nye verden». Pjotr hadde ikke trodd at de ville arrestere meg, ettersom jeg var gravid i sjuende måned.

 Vi ble anklaget for å ha motarbeidet de sovjetiske myndigheter. Vi svarte at vi trodde på Bibelen, som var en mye høyere autoritet enn den sovjetiske stat.

’Bibelen er Guds Ord, og det er derfor vi ønsker å leve i samsvar med dens prinsipper,’ sa jeg.

Da rettssaken vår kom opp, hadde jeg bare to uker igjen til terminen. Mellom rettsmøtene satte dommeren av tid til pauser, slik at jeg kunne gå en tur utenfor, ledsaget av en væpnet soldat. Under en av disse turene spurte han meg hva det var jeg hadde gjort. Dermed fikk jeg en ypperlig anledning til å forkynne for ham.

Dommeren erklærte at den bibelen og den litteraturen som var blitt beslaglagt hos oss, var ’antisovjetisk’  materiale. Det gledet meg at det ikke bare var mannen min og jeg som var blitt anklaget for å være antisovjetiske, men også litteraturen vår og til og med Bibelen! Vi fikk spørsmål om hvor vi hadde kommet i kontakt med Jehovas vitner. Da vi sa at det var i en arbeidsleir i Vorkuta, ropte dommeren sint: ’Se hva som foregår i leirene!’ Vi ble funnet skyldige og ble begge dømt til ti år i arbeidsleir.

Pjotr ble sendt til en leir i Mordovia i det sentrale Russland. Jeg ble satt i enecelle. I mars 1958 fødte jeg en sønn. I denne vanskelige tiden var Jehova min beste venn og hjelper. Min mor tok til seg sønnen vår og tok seg av ham. Jeg ble ført til Kemerovo i Sibir, hvor jeg ble internert i en arbeidsleir.

Etter åtte år, altså før jeg hadde sonet hele dommen, ble jeg satt fri. Jeg husker tydelig at forkvinnen høyt og tydelig erklærte i brakken at jeg aldri hadde kommet med en eneste ’antisovjetisk’ bemerkning, og at litteraturen vår utelukkende var av religiøs art. Jeg ble døpt i 1966, etter at jeg var blitt satt fri.»

Det som var aller mest dyrebart i fengslene og leirene, var bibler og bibelsk litteratur. I 1958 holdt brødrene møter regelmessig i en leir i Mordovia. For at de ikke skulle bli overrumplet av formennene, fikk flere brødre i oppdrag å holde vakt innenfor hørevidde mens en gruppe studerte Vakttårnet. Hvis det dukket opp en formann, ville den første broren si «kommer» til den neste broren som holdt vakt, og slik fortsatte det til beskjeden nådde den gruppen som holdt møtet. Da gikk alle hver til sitt, og bladet ble gjemt. Men formennene kunne ofte dukke opp ingensteds fra.

En gang da formennene kom overraskende på brødrene, fant Boris Kryltsov ut at han skulle avlede deres  oppmerksomhet og redde bladet. Han grep en bok og løp ut av brakken. Formennene løp etter ham, men da de til slutt klarte å gripe ham, oppdaget de at den boken han hadde i hånden, var et av Lenins skrifter. Selv om han fikk sju dager i enecelle, var han glad for at bladet var blitt reddet.

SANNHETENS SÅKORN BLIR SÅDD I MOSKVA

Forkynnelsen av det gode budskap i Moskva begynte med en liten gruppe. Boris Kryltsov tilhørte den første lille gruppen av forkynnere som nidkjært gjorde kjent budskapet i landets hovedstad. Han forteller: «Jeg arbeidet som byggeleder. Sammen med en liten gruppe brødre og søstre prøvde jeg å forkynne uformelt. Men KGB fant etter hvert ut hva jeg holdt på med, og i april 1957 ransaket de leiligheten min og fant bibelsk litteratur, noe som øyeblikkelig førte til at jeg ble arrestert. Under forhørene sa politibetjenten til meg at Jehovas vitner var de farligste menneskene i landet. Han sa: ’Hvis vi slipper dere fri, vil mange sovjetborgere slutte seg til dere. Det er derfor vi anser dere for å være en alvorlig trussel mot staten.’

’Bibelen lærer oss at vi skal være lovlydige borgere,’ svarte jeg. ’Den sier også at vi må fortsette å søke først Riket og Guds rettferdighet. De sanne kristne har aldri prøvd å ta makten i noe land.’

’Hvor har dere fått den litteraturen vi fant under ransakelsen, fra?’ spurte etterforskeren.

 ’Hva er det i veien med litteraturen?’ spurte jeg. ’Den drøfter bibelske profetier og tar ikke opp noen politiske saker.’

’Jo, men den blir produsert utenlands,’ svarte han.

Jeg havnet i et strengt bevoktet fengsel i byen Vladimir. Jeg ble grundig ransaket, men til min overraskelse greide jeg å få fire numre av Vakttårnet som var håndskrevet på tynt papir, med meg inn i leiren. Det var tydelig at Jehova hjalp meg. I cellen min laget jeg avskrifter av alle de fire bladene. Jeg visste at det var flere vitner der, og at de hadde manglet åndelig føde i sju år. Jeg leverte disse bladene til de andre via en søster som hadde ansvaret for å gjøre rent i trappeoppgangen.

Det viste seg at det var en angiver blant dem som kom sammen med brødrene, og han informerte vaktene om at noen sendte rundt bibelsk litteratur. De begynte straks å ransake alle sammen og fjerne all litteraturen. Snart kom de til meg, og fant litteratur i madrassen min. Jeg ble dømt til 85 dager i enecelle. Men Jehova fortsatte å sørge for oss som før.»

FORELESNINGER HJALP NOEN TIL Å LÆRE SANNHETEN Å KJENNE

I den ideologiske krigføringen mot Jehovas vitner i Sovjetunionen gjorde man blant annet bruk av forelesninger. Viktor Gutsjmidt forteller: «Leiren vår fikk regelmessig besøk av talere som holdt forelesninger som fremmet en ateistisk tankegang. Brødrene stilte alltid spørsmål under disse forelesningene. Noen ganger var foreleserne ute av stand til å besvare selv de enkleste spørsmål. Salen var vanligvis full, og alle lyttet meget oppmerksomt. Folk kom frivillig, ettersom de var nysgjerrige på hva Jehovas vitner ville si når forelesningen var ferdig.

 En gang fikk leiren besøk av en foreleser som tidligere hadde vært prest i den russisk-ortodokse kirke. Alle visste at han hadde avsverget sin tro mens han satt i en leir, og at han var blitt ateist.

’Var du ateist før du ble satt i fangenskap, eller ble du det siden?’ spurte en av brødrene da forelesningen var over.

’Tenk over dette,’ svarte foreleseren. ’En mann har reist ut i verdensrommet, men han så ikke Gud der.’

’Da du var prest, forestilte du deg da virkelig at Gud holder øye med menneskene fra litt over 200 kilometers høyde over jordoverflaten?’ spurte broren. Foreleseren svarte ikke på det. Slike ordskifter gav mange av fangene noe å tenke på, og det førte til at mange begynte å studere Bibelen sammen med oss.

Under en av disse forelesningene bad en søster om ordet. ’Vær så god — du er antagelig et av Jehovas vitner,’ sa foreleseren.

’Hva ville du kalle en person som stod ute på et jorde og ropte: «Jeg skal drepe deg!», uten at det var noen andre i nærheten?’ spurte søsteren.

’Vel, du kunne vel kanskje ikke kalle ham spesielt intelligent,’ svarte foreleseren.

’Hvis Gud ikke finnes, hva er da poenget med å kjempe mot ham? Hvis han ikke finnes, er det jo ingen å kjempe mot.’ Tilhørerne brast i latter.»

FORKYNNEREN VIL ALLTID KOMME TILBAKE

Det var naturligvis ikke bare i leirene det ble holdt forelesninger basert på sovjetisk ideologi. Slike forelesninger  ble hovedsakelig arrangert for offentligheten i store byer. Erfarne foredragsholdere reiste til forskjellige byer, særlig byer hvor det fantes mange Jehovas vitner, som Vorkuta, Inta, Ukhta og Syktyvkar. Bror Gutsjmidt forteller: «En dag i 1957 kom det en foreleser til kullgruvearbeidernes kulturpalass i Inta, hvor 300 mennesker var samlet. Han redegjorde for Jehovas vitners trosoppfatninger og hvordan de forkynte. Etter at han hadde gitt en nøyaktig beskrivelse av vår forkynnelsesmetode, som bestod av en rekke av presentasjoner som gikk over 15 besøk, fortsatte han: ’Hvis du ikke viser noe tegn på at du har noe imot det, vil forkynneren alltid komme tilbake.  Hvis du fremdeles ikke gjør noen innvendinger etter det andre besøket, får du et tredje besøk.’

I løpet av to timer gjennomgikk han seks slike besøk, ord for ord slik vi pleide å gjøre det, og alle de skriftstedene vi pleide å bruke, leste han opp fra notatene sine. Min kone, Polina, skrev til meg om dette mens jeg sonet en dom i en leir, og fortalte at de brødrene som var til stede under forelesningen, knapt kunne tro sine egne ører. Etter denne forelesningen trykte avisen negative kommentarer om Jehovas vitner, men også den gav en fullstendig redegjørelse om Riket. I tillegg ble hele forelesningen sendt på radio. Takket være alt dette fikk flere tusen mennesker i byen høre om hvordan Jehovas vitner forkynner, og hva de forkynner om.

I 1962 kom det en taler fra Moskva for å holde en forelesning om Jehovas vitner. Etter å ha drøftet vitnenes nyere historie sa han: ’Hver måned strømmer det inn millioner av dollar til Brooklyn i form av frivillige bidrag med tanke på å fremme vitnenes virksomhet i forskjellige land. Men ikke én av lederne deres har så mye som en garderobe til klærne sine. Alle spiser sammen i spisesalen, både hushjelp og president, og det gjøres ikke forskjell på dem. Alle kaller hverandre brødre og søstre, slik vi kaller hverandre kamerater.’

Det ble helt stille i salen. Så tilføyde han: ’Men vi vil ikke anta deres ideologi, hvor bra den enn kan virke, for vi ønsker å skape alt dette uten Gud, med våre egne hender og hoder.’

Dette var til stor oppmuntring for oss, ettersom vi nå for første gang fikk høre myndighetene selv si sannheten om Jehovas vitner. Slike forelesninger gjorde det ofte også mulig for mange andre å høre myndighetene selv fortelle sannheten om Jehovas vitner. Men folk trengte  likevel å få førstehånds kjennskap til hvordan Bibelens lære kunne hjelpe dem til å få et bedre liv.»

OVERVÅKINGEN IKKE ALLTID LIKE VELLYKKET

I mange år drev KGB i utstrakt grad med telefonavlytting, åpning av brev og flere andre former for overvåking. Noen ganger installerte KGB i all hemmelighet lytteutstyr hjemme hos brødre som tok ledelsen i menighetene. Grigorij Sivulskij, som tjente som områdetilsynsmann i 25 år mens arbeidet var forbudt, forteller hvordan han i 1958 oppdaget slikt utstyr på loftet: «Vi bodde i Tulun i Sibir, i andre etasje i en toetasjes leiegård i utkanten av byen. En dag da jeg kom hjem, hørte jeg lyden av boring fra loftet i bygningen. Jeg skjønte at det var KGB som var i ferd med å installere utstyr for å avlytte oss; dette var nemlig en metode de gjorde utstrakt bruk av. Det meste av litteraturen ble lagret på loftet og også under takskjegget.

Om kvelden, da familien var samlet, fortalte jeg dem om den mistanken jeg hadde, og vi ble enige om ikke å snakke om menighetsanliggender hjemme på en stund. Vi satte på radioen og skrudde opp lyden og lot radioen stå på hele uken. I slutten av uken krøp jeg og en annen bror opp på loftet, og der oppdaget vi en kabel, som var festet til avlyttingsutstyret. Kabelen var lagt mellom to plankerader, rundt takskjegget og rett ut til byen, i retning KGBs kontor. Det var ingen tvil om at de tok opp absolutt alt, men denne gangen fikk de bare radioprogrammer.»

KGB INFILTRERER ORGANISASJONEN

KGB innså at direkte forfølgelse ikke ville legge noen demper på Jehovas vitners nidkjærhet. Ved hjelp av list og bedrag begynte de derfor å så mistillit blant brødrene mot dem som var utnevnt til å føre tilsyn, og mot  organisasjonen som et hele. En av KGBs strategier var å plante erfarne agenter i menighetene.

En rekke agenter greide å oppnå tilsynsembeter i organisasjonen. Disse falske brødrene gjorde alt de kunne for å få ned tempoet i forkynnelsesarbeidet, ved å skape en atmosfære preget av frykt og usikkerhet, en atmosfære hvor det var grobunn for mistenksomhet mot de brødrene som tok ledelsen. De holdt dessuten tilbake bibelsk litteratur fra brødrene og overleverte den til KGB. Ifølge én rapport klarte bare to agenter som opererte fra 1957 til 1959, å overlevere mer enn 500 eksemplarer av Vakttårnet og en del annen litteratur til KGB.

I midten av 1950-årene begynte noen av brødrene å miste tilliten til landsutvalget. Det gikk rykter om at noen av medlemmene av landsutvalget egentlig arbeidet for KGB, og at de forrådte trofaste brødre, blant andre dem som kopierte litteraturen. Ivan Pasjkovskij forteller: «I april 1959 ble det dannet et nytt landsutvalg, hvor jeg var medlem. Vi var fast bestemt på å forsvare sannheten, uansett hva Djevelen gjorde for å splitte brorskapet. Den vanskeligste perioden i Jehovas vitners historie i Sovjetunionen hadde begynt.»

Etter hvert tiltok mistenksomheten i den grad at noen brødre sluttet å sende menighetenes rapporter til landsutvalget.  Forkynnerne i menighetene fortsatte å være aktive i tjenesten og leverte regelmessig inn rapportene sine, og de fleste av dem var uvitende om at rapportene ikke lenger ble sendt til landsutvalget. I 1958 hadde grupper av brødre avskåret flere tusen forkynnere fra kontakt med landsutvalget. I Irkutsk og Tomsk og senere i andre russiske byer var det stadig flere grupper av brødre som brøt med organisasjonen. I mars 1958 hadde utbrytergruppene organisert sitt eget «landsutvalg», som de håpet skulle bli anerkjent av alle menighetene.

Det styrende råd gjorde alt som stod i dets makt for å hjelpe brødrene i Sovjetunionen til å gjenvinne enheten i tilbedelsen av Jehova. Alfred Rütimann, som bodde i Sveits, ledet arbeidet ved Selskapets nordeuropeiske kontor, som på den tiden førte tilsyn med virksomheten i Sovjetunionen. I 1959 sendte han et brev til brødrene i Russland hvor han sa at Jehova bare ville velsigne dem som arbeidet for enhet og forkynte det gode budskap om Riket. Noen av de brødrene som hadde brutt ut, godtok dette og begynte å gå inn for å bygge opp tilliten til landsutvalget. Men det tok flere år før tilliten var fullstendig gjenopprettet. Gjennom hele denne perioden forsynte landsutvalget brødrene med bibelsk litteratur ved hjelp av kurerer. Selv om utbrytergruppene studerte litteraturen, holdt de stadig tilbake felttjenesterapportene.

KGB fortsatte å så mistillit blant brødrene. Man sørget for eksempel for at noen brødre fikk beholde friheten, mens andre ble fengslet. Dette var noe som ble gjort bevisst i den hensikt å gi forkynnerne det inntrykk at de vitnene som ikke ble fengslet, samarbeidet med KGB. Mange ble overdrevent mistenksomme og ble kritiske til de ansvarlige brødrene.

 EN RETTSSAK SOM FIKK STOR PUBLISITET

I en rapport som en tjenestemann i Irkutsk sendte til Moskva, het det: «[Jehovas vitner i Irkutsk fylke] hadde startet en omfattende virksomhet under jorden. I løpet av siste halvdel av 1959 avdekket KGB fem trykkerier som opererte under jorden.» Disse trykkeriene lå i byene Zima og Tulun og landsbyene Kitoj, Oktjabrskij og Zalari i Sibir. Etter hvert som trykkeriene ble oppdaget, ble de som hadde deltatt i virksomheten, arrestert.

De fire brødrene som ble arrestert først, avgav en skriftlig forklaring om trykkerivirksomheten. Etterforskerne hadde en baktanke med å presse dem til å gjøre det. KGB forvrengte vitneforklaringene deres og publiserte  dem i lokalavisene. Disse fire brødrene ble løslatt, og så ble åtte andre arrestert. Rettssaken mot dem skulle holdes i Tulun i april 1960. KGB forberedte en storstilt rettssak som skulle få stor publisitet. De planla å bruke de fire brødrene som var blitt løslatt, som vitner for påtalemyndigheten. Mange i menighetene fikk inntrykk av at disse brødrene nå samarbeidet med KGB.

KGB hadde også til hensikt å bruke denne parodien av en rettssak til å bryte ned troen hos Jehovas vitner som var til stede, og til å få lokalbefolkningen til å vende seg mot vitnene. Før rettssaken organiserte derfor KGB omvisninger i en av de kjellerne hvor brødrene hadde trykt litteratur i flere år. Snart svirret det av rykter i byen om en «sekt» som opererte under jorden. Den dagen da rettssaken begynte, var rettslokalet fylt til trengsel. Det var over 300 til stede, blant andre avis- og fjernsynsjournalister, noen av dem til og med helt fra Moskva. Det var også mange Jehovas vitner til stede.

FULL FORVIRRING I RETTSSALEN

Men helt uventet begynte KGBs planer å slå feil. De brødrene som hadde avgitt vitneforklaring, hadde skjønt hvilken feil de hadde begått. Dagen før rettssaken begynte, hadde de alle bestemt seg for å gjøre alt som stod i deres makt, for å gi Jehova ære. Under rettssaken erklærte de at de var blitt ført bak lyset, og at vitneforklaringen deres var blitt forvrengt. Så kom de med følgende kunngjøring: «Vi er rede til å sitte på tiltalebenken sammen med våre brødre.» Det ble full forvirring i rettssalen.

Under krysseksaminasjonen greide brødrene dessuten å svare på en slik måte at de ikke drog andre inn i saken. Da dommeren for eksempel spurte Grigorij Timtsjuk om hvem som hadde satt opp trykkeriet i huset hans, svarte han: «Det var jeg som gjorde det.» Da han ble  spurt om hvem som trykte litteraturen, svarte han: «Det var jeg som trykte den.» Da han ble spurt om hvem som distribuerte litteraturen, svarte han: «Det var jeg som distribuerte den.» Da han ble spurt om hvem som kjøpte og leverte papiret, svarte han: «Det var jeg som gjorde det også.» Til slutt spurte aktor: «Hva slags menneske er du egentlig? Er du din egen sjef, leverandør og arbeidstaker?»

«DETTE BREVET VARMET VÅRT HJERTE!»

Da det viste seg at påtalemyndigheten ikke hadde noen vitner, anklaget aktor brødrene for å ha sammensverget seg med utlendinger. Som bevis la han fram et brev fra Nathan H. Knorr ved Betel i Brooklyn. Mikhail Savitskij, en av de brødrene som var til stede under rettssaken, forteller hva som skjedde: «Aktor begynte høyt og tydelig å lese opp et brev som bror Knorr hadde sendt til brødrene i Sovjetunionen, men som KGB hadde fått tak i. For alle oss Jehovas vitner som var til stede i salen, var dette en fantastisk gave fra Jehova. Dette brevet varmet vårt hjerte! Vi fikk høre kloke råd fra Bibelen og oppfordringer til å tjene våre kristne brødre i kjærlighet og til å være trofaste under prøvelser. Videre ble alle Jehovas vitner oppmuntret til å sette sin lit til Jehova i alle ting, til å be ham om visdom og veiledning og også til å samarbeide nært med utnevnte brødre. Aktor leste opp brevet fra begynnelse til slutt. Vi lyttet med intens oppmerksomhet. Det var nesten som om vi var til stede på et stevne!» Selv om brødrene ble dømt til fengsel eller andre former for fangenskap av forskjellig lengde, var de vitnene som var til stede, fast bestemt på å fortsette å tjene Jehova.

GJENFORENT I TILBEDELSEN

KGB oppfattet det slik at de hadde lyktes med å stanse Jehovas vitners virksomhet i Sovjetunionen, så de ønsket  nå å sette inn det siste og avgjørende støt. Over 450 brødre ble helt uventet arrestert og befant seg i 1960 i en og samme leir i Mordovia. Blant dem var de som tok ledelsen blant begge gruppene av brødre — både dem som hadde skilt seg ut fra organisasjonen, og dem som ikke hadde gjort det. KGB regnet med at dette ville føre til en fullstendig og endelig splittelse i organisasjonen. I leirens avis ble det trykt en artikkel hvor det i nedsettende vendinger ble redegjort for hvem som kunne ventes å begynne å strides med hvem. Brødrene drog imidlertid nytte av at de var samlet, og nådde fram til enhet.

Iov Andronik forteller: «De ansvarlige brødrene oppfordret hver enkelt av Jehovas vitner, også dem som hadde skilt seg ut fra organisasjonen, til å anstrenge seg for å nå fram til enhet. De henledet spesielt oppmerksomheten på en artikkel i den russiske utgaven av  Vakttårnet for 1. september 1961 (på norsk 1. februar 1961) med tittelen ’Løfte om enhet mellom alle mennesker av god vilje’. Artikkelen framholdt prinsipper og eksempler som viste hvordan Jehova ledet sitt folk i fortiden. Den drøftet også hvor viktig det er at alle går inn for å fremme freden og enheten i den kristne menighet. Etter å ha studert artikkelen nøye skjønte mange hvor viktig det er med teokratisk enhet, og gjorde de nødvendige forandringer.»

LEGENDE ÅNDELIG FØDE

Denne artikkelen i Vakttårnet hjalp også brødre og søstre utenfor fengslene og leirene til å gjenvinne enheten. De brødrene som var utnevnt til å ta ledelsen, bad sammen og leste artikkelen sammen. Der ble det sagt at bror Rutherford var syk, og at han hadde holdt sitt siste foredrag ved et stevne i august 1941. I talen hadde han oppfordret brødrene til å holde seg nær til Jehovas organisasjon og til ikke å følge noen menneskelig leder. Blant annet hadde han sagt: «Hver gang noe oppstår og tiltar i vekst, sier folk at det er et menneske som er leder og har mange tilhengere. . . . Hvis dere som er til stede her, tror at jeg bare er en av Herrens tjenere, og at vi arbeider sammen skulder ved skulder i enhet for å tjene Gud og Kristus, så si Ja.» Det kraftige, umiddelbare svaret hadde vært et enstemmig «Ja!»

 Mikhail Savitskij forteller: «Det var spesielt stort behov for denne enheten blant brødrene i Sovjetunionen. Vi var så takknemlige mot Jehova for at han kjærlig og tålmodig hadde holdt oss oppe åndelig sett. En bror som hadde skilt seg ut fra organisasjonen, bad straks om å få bladet. Han sa: ’Gi meg det, så vi kan lese det for brødrene i Bratsk og andre steder.’ Jeg svarte at vi bare hadde dette ene eksemplaret. Men han forsikret meg om at han skulle levere det tilbake etter en uke. Det gjorde han, og sammen med bladet leverte han mange menigheters felttjenesterapporter for en lang periode. Hundrevis av brødre og søstre vendte tilbake til den forente familie som Jehovas tilbedere utgjør.»

Ivan Pasjkovskij, som var medlem av landsutvalget i over 30 år, forteller: «Gjennom en bror fra utlandet som var på besøk, spurte vi bror Knorr om han kunne skrive en henstilling til alle brødrene i landet om å forene seg og underordne seg under den teokratiske ordning. Bror Knorr syntes det var en god idé, og i 1962 mottok vi et brev fra ham på to språk, engelsk og russisk, og i 25 eksemplarer. Dette brevet ble en vekker for mange.»

SAUENE HØRER HYRDENS RØST

Landsutvalget arbeidet hardt for å forene brødrene. Forholdene tatt i betraktning var ikke det noen enkel oppgave. Men sommeren 1962 var et helt område blitt gjenforent med organisasjonen. Åndelig modne brødre ble utnevnt til å tjene i et spesielt utvalg. Jehova velsignet de anstrengelsene disse brødrene gjorde seg, og gav dem ’visdom ovenfra’. (Jak. 3: 17) Aleksej Gaburjak, som var kretstilsynsmann fra 1986 til 1995, forteller: «Vi hadde et møte med landsutvalget i Usolje-Sibirskoje i 1965. Utvalget bad oss om å oppspore alle de brødrene og søstrene som var blitt spredt omkring på grunn av forvisning, fengsling og splittelser, og gjenforene dem med  menighetene. Vi fikk adressene til noen av dem, så vi hadde noe å starte med. Distriktet mitt omfattet fylkene Tomsk og Kemerovo og også byene Novokuznetsk og Novosibirsk. De andre brødrene fikk andre distrikter. Vi skulle organisere menigheter og enkeltstående grupper, og vi skulle utnevne brødre til å ta ansvar i menighetene og gi dem den nødvendige opplæring. Vi måtte også sette opp en distribusjonslinje for litteraturen og organisere menighetsmøter under de forholdene som rådde under forbudet. På kort tid besøkte vi 84 brødre og søstre som hadde mistet kontakten med organisasjonen. Vi frydet oss over at Jehovas ’sauer’ igjen hørte den gode hyrdes røst og tjente ham sammen med hans folk!» — Joh. 10: 16.

Snart hadde mange av dem som tidligere hadde skilt seg ut fra organisasjonen, begynt å samarbeide med landsutvalget og å sende inn felttjenesterapportene sine. Fram til 1971 var over 4500 forkynnere blitt gjenforent med Jehovas organisasjon. I midten av 1980-årene gikk arbeidet fint framover, trass i forbudet, og det kom hele tiden nye til menighetene.

DYREBARE FILMSTRIMLER

Å få mangfoldiggjort den åndelige føden krevde alltid store anstrengelser av de forsiktige, men likevel modige brødrene i Sovjetunionen. Men hvordan fant egentlig den åndelige føden veien fram til brødrene der i landet?

En av de vanligste metodene for å få smuglet inn den åndelige føden var å benytte mikrofilm. I et av nabolandene avfotograferte brødrene sidene i bladene, bøkene og brosjyrene, først og fremst i de russiske og de ukrainske utgavene, men også i utgaver på en rekke andre språk. Dette var et møysommelig arbeid hvor man fotograferte side etter side ved hjelp av et mikrofilmkamera med en 30 meter lang filmrull. Hver publikasjon ble avfotografert  mange ganger, slik at man fikk flere eksemplarer, noe som forenklet distribusjonen. I årenes løp ble det sendt ut mange kilometer med mikrofilm med bibelsk litteratur. Filmen ble delt opp i lett håndterlige strimler på cirka 20 centimeter, og så var den åndelige føden klar til å bli tatt inn i Sovjetunionen av en kurer.

TRYKKERIER UNDER JORDEN I SIBIR

Det var ikke enkelt å få mangfoldiggjort den bibelske litteraturen, men Jehova velsignet dette arbeidet. Bare i 1949 og 1950 kopierte brødrene opp 47 165 eksemplarer av forskjellige publikasjoner og leverte dem til menighetene. Landsutvalget kunne dessuten rapportere at det til tross for intens motstand var blitt holdt 31 488 møter i landet i den samme perioden.

Etterspørselen etter litteratur økte hele tiden, noe som skapte behov for nye trykkerier. Stakh Savitskij forteller: «I 1955 ble det satt opp et hemmelig trykkeri hjemme hos oss. Ettersom faren min ikke var et av Jehovas vitner, måtte vi først spørre ham om tillatelse. I løpet av en to måneders tid gravde vi ut et rom under vindfanget på omkring to ganger fire meter. På disse to månedene fjernet vi omkring 30 kubikkmeter med jord. Disse jordmassene måtte vi bære ut og på en eller annen måte få skjult slik at ingen ville legge merke til dem. Da vi var kommet halvannen meter ned i bakken, støtte vi på permafrosten. Så mens vi var på arbeid, holdt min mor på med å tine opp den frosne jorden ved å brenne et lite bål med tørr ved på den — samtidig som hun prøvde å unngå å vekke naboenes oppmerksomhet. Senere kledde vi rommet med bord, slik at det fikk gulv og tak. Så snart rommet var ferdig, flyttet et ektepar inn der. De skulle arbeide og bo i dette kjellerrommet. Min mor laget mat til dem, vasket klærne deres og tok seg av dem ellers. Dette trykkeriet var i drift fram til 1959.

 I 1957 henvendte den broren som førte tilsyn med mangfoldiggjøringen av litteraturen, seg til meg og spurte: ’Kan ikke du arbeide i trykkeriet? Vi må produsere minst 200 blad i måneden.’ Til å begynne med trykte jeg 200 blad, senere 500. Men etterspørselen etter litteratur økte hele tiden. Arbeidet måtte utføres om kvelden og om natten, ettersom vi som var blitt forvist, utførte produksjonsarbeid under en tilsynsfører på dagtid og hadde fri bare en dag i uken.

Når jeg kom hjem fra arbeidet, gikk jeg ned i trykkeriet. Jeg sov nesten aldri, for når man først hadde begynt å trykke, måtte man gjøre seg ferdig. Man kunne ikke avbryte arbeidet og fortsette siden, for da ville trykksverten tørke. Noen ganger måtte jeg trykke 500 sider og så gå over dem og gjøre små rettelser ved hjelp av en nål, slik at teksten ble lesbar. Fordi det omtrent ikke var ventilasjon der, var det vanskelig å få de ferdig trykte sidene tørre.

Jeg tok med meg de ferdig trykte bladene i ly av nattemørket og leverte dem i byen Tulun, 20 kilometer hjemmefra. Jeg visste ikke nøyaktig hvor de tok veien etter det, men jeg visste at denne litteraturen ble brukt av vitner i Krasnojarsk, Bratsk, Usolje-Sibirskoje og andre byer.

I 1959 spurte de brødrene som førte tilsyn med trykkerivirksomheten, om jeg kunne hjelpe til med å sette opp et nytt trykkeri i Tulun, ved jernbanestasjonen der. Igjen utførte jeg dette arbeidet som jeg kjente så godt fra den gangen da vi satte opp det første trykkeriet — utgraving av jordmasser og montering av belysning. Jehova gav oss visdom. Så flyttet en familie inn og arbeidet der et års tid. Med tiden oppdaget KGB dette trykkeriet. Det ble meldt i lokalavisen at ’belysningen var satt opp på en slik måte at selv erfarne elektrikere hadde problemer med å finne ut hvordan det var gjort’.

 Utenom familien min var det bare noen få brødre som visste om arbeidet mitt i forbindelse med trykkeriet. Ettersom ingen så meg om kveldene, var brødrene og søstrene i menigheten bekymret for min åndelighet. De kom hjem til meg for å besøke meg og oppmuntre meg, men jeg var aldri hjemme. Ja, i en tid da alt ble nøye overvåket, var strengt hemmelighold en absolutt forutsetning for å kunne drive trykkeriet.»

MANGFOLDIGGJØRING AV LITTERATUR I MOSKVA

Myndighetene var helt på det rene med at Jehovas vitner hadde et presserende behov for bibler og bibelsk litteratur. Det styrende råd prøvde gang på gang å søke om tillatelse til å trykke eller importere bibelsk litteratur, men søknadene ble enten avvist eller ignorert. På grunn av mangelen på litteratur var brødrene hele tiden på utkikk etter muligheter for å mangfoldiggjøre litteraturen forskjellige steder i landet, også i Moskva, for å kunne forsyne menighetene og gruppene med åndelig føde.

I 1957 ble Stepan Levitskij dømt til ti års fangenskap for å ha vært i besittelse av et eneste nummer av Vakttårnet, som ble funnet under duken på bordet i spisestuen hans. Stepan forteller: «Etter tre og et halvt år annullerte høyesterett dommen. Før jeg ble frigitt, anbefalte brødrene at jeg flyttet til et sted i nærheten av Moskva for å forkynne og engasjere meg i annen åndelig virksomhet. Jeg fant et sted å bo to timer fra Moskva og begynte å forkynne i Moskva-området. Jehova velsignet dette arbeidet, og etter et par år var det blitt organisert en gruppe brødre og søstre i Moskva. I 1970 fikk jeg i oppdrag å tjene i en krets som omfattet Moskva, Leningrad (nå St. Petersburg), Gorkij (nå Nizjnij Novgorod), Orel og Tula. Jeg skulle lede arbeidet med å forsyne menighetene med litteratur.

 Jeg var sikker på at det var Jehovas vilje at Moskva og andre deler av Russland skulle få tilstrekkelige forsyninger av bibelsk litteratur. I mine bønner til Jehova gav jeg uttrykk for at jeg var villig til å gjøre mer for å få dette til. Snart ble jeg kjent med en fagmann som arbeidet i trykkeribransjen, og som hadde forbindelser med flere trykkerier i Moskva. Liksom tilfeldig spurte jeg ham om det var mulig å få trykt et lite opplag av en bok ved et av trykkeriene i Moskva.

’Hvilken bok?’ spurte han.

’Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis,’ svarte jeg nervøst.

En nær venn av ham arbeidet på et av trykkeriene. Han var kommunist og leder av en partiorganisasjon. Mot  kontant betaling gikk han med på å trykke et lite parti av boken. For en glede det var for brødrene å holde denne bibelstudieboken i hendene!

Det å trykke litteraturen vår på denne måten var forbundet med stor risiko, både for meg og for trykkeriarbeideren. Etter at et parti var ferdig trykt, vanligvis om natten, måtte det raskt og ubemerket fjernes fra trykkeriet. Jehova velsignet ordningen, og det ble trykt store mengder bibelsk litteratur ved dette trykkeriet, deriblant bøkene ’Sannheten skal frigjøre eder’, Den sannhet som fører til evig liv og til og med sangboken! Dette var virkelig mat i rette tid. (Matt. 24: 45) Vi fikk mulighet til å bruke dette trykkeriet i ni år.

Men en dag kom arbeidslederen uventet inn på trykkeriet mens en av publikasjonene våre var under trykking. Trykkeriarbeideren justerte raskt pressen og begynte å kjøre ut et helseblad. Men fordi han hadde slikt hastverk, var han så uheldig å få med seks sider av vår publikasjon i bladet, og nå plukket arbeidslederen opp et nytrykt blad og tok det med opp på kontoret sitt. Da hun leste bladet, ble hun temmelig overrasket over å komme over stoff som overhodet ikke passet inn der. Hun tilkalte trykkeriarbeideren og spurte hvordan det kunne ha seg at slikt stoff som dette hadde havnet i bladet. Etter hvert ble KGB koblet inn i saken. Trykkeriarbeideren, som ble truet med en lang fengselsstraff, fortalte alt han visste. Det førte til at KGB raskt fikk sporet meg opp, ettersom jeg var det eneste Jehovas vitne de visste om i Moskva. Jeg ble dømt til fem og et halvt års fengsel.» Trykkeriarbeideren fikk tre år.

«LA HARMAGEDDON KOMME!»

Mange brødre og søstre tilbrakte lange perioder i fengsel. Grigorij Gatilov satt 15 år i fengsel. Han forteller: «Det siste fengselet jeg satt i, hadde et romantisk  navn: Det het Den hvite svane. Det lå i et naturskjønt område i Kaukasus, ved toppen av et av de fem fjellene som feriebyen Pjatigorsk ligger innimellom. I dette fengselet fikk jeg muligheten til å gjøre en rekke personer kjent med sannheten i løpet av et helt år. Cellen min var et utmerket forkynnerdistrikt, og jeg behøvde ikke engang å gå noe sted. Fangevokterne kom til cellen med nye fanger, og etter noen dager førte de dem bort, men jeg ble alltid værende. Bare en sjelden gang ble jeg ført til en annen celle. Jeg prøvde å få avlagt et grundig vitnesbyrd for alle om Jehovas rike. Mange hadde spørsmål om Harmageddon. Noen av fangene ble overrasket over at noen kunne sitte så lenge i fengsel for sin tros skyld. ’Hvorfor kan du ikke bare avsverge din tro og reise hjem?’ spurte noen av de andre fangene og også noen av vokterne. Jeg ble glad hver gang noen viste oppriktig interesse for sannheten. En gang så jeg at noen hadde rablet ’La Harmageddon komme!’ på veggene i en av cellene. Selv om det ikke var så mye positivt å si om fengselslivet i seg selv, var jeg glad for at jeg kunne snakke om sannheten.»

«ER DET NOEN JONADABER HER?»

Mange nidkjære kristne søstre sonet også i leirene. (Sal. 68: 11) Zinaida Kozyreva fortalte om hvordan søstrene viste både hverandre og fanger som ikke var  Jehovas vitner, kjærlighet: «I 1959, under et år etter at jeg var blitt døpt, ble Vera Mikhajlova, Ljudmila Jevstafjeva og jeg ført til en leir i Kemerovo i Sibir. Det var 550 fanger i denne leiren. Da vi kom dit, stod det flere kvinner ved inngangen.

’Er det noen jonadaber blant dere?’ spurte de.

Vi skjønte at dette var våre kjære søstre. De skyndte seg å gi oss mat og begynte å stille oss spørsmål. De utstrålte varme og inderlig kjærlighet, noe jeg aldri hadde opplevd i familien min. Disse søstrene var til støtte og hjelp for oss, som jo var nye i leiren. (Matt. 28: 20) Vi oppdaget snart at utdelingen av åndelig føde var svært godt organisert i denne leiren.

Vi ble en virkelig familie. Det var spesielt hyggelig når vi tok inn høyet om sommeren. Leirledelsen fryktet overhodet ikke at vi skulle stikke av eller bryte leirens reglement. En eneste soldat ble satt til å holde vakt over 20—25 søstre eller enda flere. I virkeligheten var det faktisk vi som voktet ham! Når noen nærmet seg, vekket vi ham, så han ikke skulle bli straffet for å sove på vakt. Mens han sov, benyttet vi pausene til å drøfte åndelige emner. Dette var en kjempefin ordning både for ham og for oss.

I slutten av 1959 ble noen av de andre søstrene og jeg overført til en strengt bevoktet leir. Vi ble plassert i en kald celle med et vindu uten glass. Om natten sov vi på planker, og om dagen arbeidet vi. Ledelsen satte oss til å sortere grønnsaker og holdt oss nøye under oppsikt mens vi utførte dette arbeidet. Da de etter hvert ble overbevist om at vi ikke stjal, i motsetning til de andre fangene, gav de oss litt høy som vi kunne sove på, og monterte glass i vinduet. Vi var der et år, og så ble alle søstrene forflyttet til en leir i Irkutsk hvor sikkerhetstiltakene var mindre strenge.

 I denne leiren var det rundt 120 søstre. Vi var der i ett år og tre måneder. Den første vinteren var det svært kaldt og mye snø. Vi utførte hardt fysisk arbeid ved et skogbruksanlegg. Arbeidslederne ransaket oss både titt og ofte. De så etter litteratur. Det virket som om det var det eneste tidsfordrivet de hadde. Vi hadde allerede lært oss kunsten å gjemme litteratur. Men det hendte at vi gjemte den for godt. En gang gjemte Vera og jeg noen papirbiter som dagsteksten var skrevet på, så godt at vi ikke greide å finne dem i våre egne jakker. Men en arbeidsleder fant dem, og Vera og jeg ble plassert sammen i en enecelle i fem dager. Det var mer enn 40 minusgrader utenfor. Cellen var helt uten oppvarming, og veggene var dekket av rim.

Det var små betonghyller i cellen som bare så vidt var brede nok til at det gikk an å sitte på dem. Når vi ble helt gjennomfrosne, satte vi oss rygg mot rygg og med føttene mot veggen, og slik sovnet vi. Vi våknet gjerne brått og skvatt til av frykt for å fryse i hjel mens vi sov. Vi fikk et glass varmt vann og 300 gram mørkt brød hver dag. Til tross for alt dette var vi lykkelige, for Jehova gav oss ’den kraft som er over det normale’. (2. Kor. 4: 7) Søstrene var ekstra snille mot oss da tiden var inne til at vi skulle tilbake til brakkene. De hadde laget varm mat til oss og varmet vann, slik at vi kunne få vasket oss.»

DE «KOM GODT UT AV DET MED ANDRE»

Zinaida fortsatte: «Det var vanskelig å forkynne i denne leiren, for det var få fanger der, og alle kjente vitnene. Prinsippet i 1. Peter 3: 1 kunne anvendes i denne situasjonen. ’Forkynnelse uten ord,’ kalte vi det. Vi holdt brakkene våre rene og ordentlige og var vennlige og hjelpsomme mot hverandre. (Joh. 13: 34, 35) Vi hadde også et godt forhold til dem som ikke var Jehovas vitner. Vi gikk inn for å oppføre oss slik som Guds Ord lærer oss,  og var oppmerksom på andres behov. Noen ganger hjalp vi noen som ikke var Jehovas vitner, på forskjellige måter. En søster stilte for eksempel villig opp og hjalp fanger som trengte hjelp med å få gjort noen utregninger. Mange innså at Jehovas vitner var annerledes enn dem som tilhørte andre trossamfunn.

I 1962 ble vi forflyttet fra leiren i Irkutsk til en leir i Mordovia. Også her prøvde vi å holde det pent og ordentlig rundt oss og å ha god personlig hygiene. Sengene våre var alltid rene og pent oppredd. Det var omkring 50 fanger i vår brakke, og de fleste av dem var søstre. Det var bare søstrene som gjorde rent i brakken, for de andre fangene likte ikke den slags arbeid. Gulvene i brakken var alltid vasket og skrubbet. Leirledelsen holdt oss med det utstyret vi trengte. De nonnene som var sammen med oss i brakken, nektet å gjøre rent, og de intellektuelle var uvillige, så det var stort sett opp til oss selv hvordan vi skulle ha det. Når en av søstrene ble satt fri, ble det alltid nevnt i rapporten at hun ’var tilpasningsdyktig og kom godt ut av det med andre’.»

GODT SKJULT BAK HØYE BLOMSTER

«En gang,» fortalte Zinaida, «skrev flere av søstrene hjem og bad om frø til blomsterplanter med store kronblad. Vi sa til ledelsen at vi hadde lyst til å plante noen vakre blomster, og spurte om det var mulig å skaffe noe fet, svart jord til dette formålet. Til vår overraskelse gikk ledelsen begeistret med på dette. Vi anla blomsterbed langs brakkene og laget lange gangstier med blomster på begge sider. Snart hadde leiren store klynger med langstilkete roser, busknelliker og andre vakre og — viktigst av alt — høye planter. I det midterste bedet var det nydelige georginer og tykke klynger av høye, tusenfrydlignende blomster i forskjellige farger. Der pleide vi å spasere og studere Bibelen godt skjult bak blomstene,  og litteraturen gjemte vi innimellom de store rosebuskene.

Vi holdt møtene mens vi spaserte. Vi delte oss inn i grupper på fem. På forhånd lærte vi oss hvert vårt avsnitt fra en bibelsk publikasjon utenat. Etter en innledende bønn begynte vi etter tur å framsi avsnittene, og så drøftet vi dem. Etter den avsluttende bønnen fortsatte vi å spasere. Våre ’Vakttårn’ var laget som en slags miniatyrbøker [som den det er bilde av på side 161]. Hver dag studerte vi noe, i hvert fall dagsteksten, og på møtene våre, som vi holdt tre ganger i uken, framsa vi avsnittene etter hukommelsen. I tillegg til dette prøvde vi å lære hele kapitler fra Bibelen utenat, og vi framsa  dem for hverandre for å oppmuntre og styrke hverandre. Dette gjorde at vi ikke var altfor bekymret for hvordan det ville gå hvis myndighetene skulle beslaglegge litteraturen vår under en ransakelse.

Selv om leirledelsen mange ganger prøvde å finne ut hvordan vår virksomhet i leiren var organisert, ved å forhøre de andre fangene, var mange fanger velvillig innstilt til oss. En av dem som var i samme brakke som oss, var skribenten Olga Ivinskaja, en venninne av den berømte dikteren og forfatteren Boris Pasternak, som hadde fått Nobelprisen i litteratur. Hun likte oss godt, og hun gledet seg over å se hvor godt vitnene var organisert. Jehova gav oss visdom, særlig med tanke på at vi skulle kunne ha tilgang til åndelig føde.» — Jak. 3: 17.

«JEG HAR FÅTT NOK AV DEG!»

«Litteraturen kom fram til oss på forskjellige måter,» fortsatte Zinaida. «Det var ofte tydelig at Jehova selv passet på, i samsvar med sitt løfte: ’Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.’ (Hebr. 13: 5) Noen ganger blindet han rett og slett vaktenes øyne. En vinterdag da arbeidslaget vårt var på vei inn gjennom porten til leiren, ransaket de oss som vanlig ved å få oss til å ta av oss alle klærne. Jeg kom sist, og jeg hadde ny litteratur på meg under to par bukser.

Fordi det var kaldt, hadde jeg så mange lag med klær på meg at jeg var som en løk! Først gjennomsøkte arbeidslederen frakken min og deretter den ermeløse jakken jeg hadde under den. Jeg bestemte meg for å hale ut tiden, i håp om at hun ville gå lei. Sakte tok jeg av meg en genser og deretter en til. Mens hun nøye gjennomsøkte dem, tok jeg langsomt av meg flere skjerf, så en vest, så én skjorte og deretter en til. Det eneste som nå gjenstod, var de to buksene og filtstøvlene mine. Jeg tok langsomt av meg den ene støvelen, så den andre, og så begynte jeg,  fremdeles like langsomt, å ta av meg den ytterste buksen. Jeg tenkte: ’Hva skal jeg gjøre nå? Hvis hun ber meg om å ta av meg den innerste buksen, blir jeg nødt til å løpe ut og kaste litteraturen til søstrene.’ Men da jeg hadde fått av meg den ytterste buksen, skrek hun irritert: ’Jeg har fått nok av deg! Kom deg ut herfra!’ Jeg skyndte meg å få på meg klærne og løp inn i leiren.

Hvor fikk vi litteraturen fra? Brødrene la den på et avtalt sted, og så skiftet vi på å hente den og ta den inn i leiren. Vi hadde et trygt gjemmested hvor vi la litteraturen straks den var brakt inn i leiren, og med jevne mellomrom fant vi et nytt sted. Vi holdt også hele tiden på med å skrive av litteratur for hånd og gjemme avskriftene. Vi arbeidet under tepper i lyset fra et gatelys som stod utenfor vinduet; vi slapp lyset inn gjennom en liten sprekk i  teppene. Vi holdt det gående hele tiden, for vi hadde ikke et minutt å miste. Selv når vi gikk for å spise, hadde vi alle med oss en papirlapp som vi hadde notert et skriftsted på.»

«DERES TID ER KOMMET»

I 1965 sendte den sovjetiske regjering helt uventet ut en spesiell ordre om at alle Jehovas vitner som var blitt forvist til Sibir mellom 1949 og 1951, skulle frigis. De fleste brødrene og søstrene fikk imidlertid ikke tillatelse til å vende tilbake dit hvor de tidligere hadde bodd. De som ikke ønsket å bli boende i Sibir, bestemte seg for å flytte til områder hvor det var større behov for forkynnere.

Magdalina Belosjitskaja forteller: «Vi var forvist til Sibir i nesten 15 år. Om vinteren kunne temperaturen komme helt ned i minus 60 grader, og om sommeren kom det enorme svermer av klegg og mygg; vi fikk dem til og med inn på øynene. Med Jehovas hjelp overlevde vi alt dette. Men for en velsignelse det var at vi kunne så sannhetens såkorn i disse kalde distriktene i Sibir! Hver måned i 15 år undertegnet vi en erklæring ved tilsynsførerens kontor om at vi ikke skulle prøve å flykte fra det stedet vi var  blitt forvist til. Tilsynsføreren kom noen ganger og tilbrakte kvelden hjemme hos oss. Da var han ekstra hyggelig mot oss og stilte mange spørsmål om Bibelen og om hva som skulle til for å leve i samsvar med dens lære. Han pleide å spørre om hva som motiverte oss til å velge denne levemåten, når vi visste at vi kom til å bli forfulgt for det. En gang spurte vi ham om vi kunne ha noe håp om å bli satt fri. Han holdt fram hånden med håndflaten vendt opp og spurte: ’Er det noe håp om at det skal begynne å vokse hår her?’

’Nei,’ svarte jeg.

’Like lite håp er det for dere,’ sa han. Men etter å ha tenkt seg litt om tilføyde han: ’Det vil si, hvis ikke deres Gud griper inn på en eller annen måte eller får i stand et mirakel for dere.’

En sommerdag i 1965 drog jeg til jernbanestasjonen for å poste et brev. Tilsynsføreren fikk øye på meg et stykke borte og ropte: ’Magdalina, hvor er det du har tenkt deg uten tillatelse?’

’Jeg har ikke tenkt meg noe sted ennå, jeg skal bare poste et brev,’ svarte jeg. Så kom han bort til meg og sa: ’Dere kommer til å bli frigitt i dag. Deres tid er kommet.’ Han sendte meg så et megetsigende blikk, som om han ville si: ’Det er Gud som har satt dere fri!’ Det var nesten for godt til å være sant!

Vi fikk tillatelse til å dra hvor som helst i Sovjetunionen unntatt til det stedet hvor vi hadde bodd tidligere. Det var som om Jehova sa: ’Spre dere, og forkynn! Nå er den rette tid, og det er nå det må gjøres, så spre dere!’ Hvis vi hadde fått tillatelse til å dra hjem, ville nok mange av oss ha ønsket å slå oss ned på hjemstedene våre. Men siden vi ikke fikk lov til det, måtte alle flytte til et nytt sted. Vi i vår familie bestemte oss for å bosette oss i Kaukasus.»

 Mange tusen Jehovas vitner spredte seg utover hele Sovjetunionen. Ved en statlig konferanse som ble holdt det samme året, spurte en tjenestemann noe desorientert: «Kan noen fortelle meg hvordan denne jehovist-sekten har havnet i den nye byen vår, som nettopp er blitt bygd av unge frivillige? En ny, ren by, og plutselig dukker denne jehovist-sekten opp!» Myndighetene visste rett og slett ikke hva de skulle gjøre med Jehovas vitner. Ingen kan hindre oppfyllelsen av Guds løfte om at hele jorden skal bli fylt med «kunnskapen om Jehova». — Jes. 11: 9.

«DERE HAR ’HELLIG VANN’»

Vitnene ble sendt til straffeleirer fordi de forkynte. Nikolaj Kalibaba, som var mange år i slike leirer, forteller: «Vi var fire som ble sendt til en straffeleir i landsbyen Vikhorevka i Irkutsk fylke, hvor det allerede var omkring 70 brødre. Det fantes ingen drikkevannsforsyning der. Den eneste vannledningen var tilknyttet kloakken, så det var farlig å drikke vannet. Maten var også uspiselig. Men Jehova hjalp oss. I denne leiren var det ingen andre enn Jehovas vitner som villig utførte det arbeidet de ble satt til. Vi arbeidet godt. Det varte ikke lenge før ledelsen forstod dette, og vi ble sendt for å utføre arbeid i andre leirsoner. Vi tok drikkevann med oss tilbake i bøtter. Mange fanger kom til oss og sa: ’Vi har hørt at dere har «hellig vann». Gi oss i det minste et halvt glass.’ Selvsagt delte vi vannet med dem.

Blant fangene var det noen som hadde et godt hjerte. Noen av dem var tidligere tyver eller hadde begått andre kriminelle handlinger. De lærte sannheten å kjenne og ble Jehovas vitner. Andre lot til å være motstandere av sannheten og motarbeidet oss åpenlyst. Men en gang da en taler kom til leiren for å holde en negativ forelesning om Jehovas vitner, begynte nettopp de å forsvare oss og si at forelesningen bakvasket vitnene.»

 «VI VIL KOMME TIL DERE I GRUPPER»

Brødrene bad til Jehova om visdom og tenkte hele tiden på hvordan de kunne utnytte sin situasjon til å fremme Rikets interesser. Nikolaj sier: «Vi hørte at vi snart kom til å bli overført til en leir som lå ikke så langt fra Moskva, i Mordovia. Like før vi skulle dra, skjedde det noe interessant. Til vår overraskelse kom noen offiserer og arbeidsledere som hadde voktet Jehovas vitner i mange år, til oss og sa: ’Vi vil gjerne be dere om å synge sangene deres og fortelle oss mer om det dere tror på. Vi vil komme til dere i grupper på mellom 10 og 20, kanskje flere.’

Fordi de var urolige for hva som kunne komme til å skje med oss og med dem, sa de at de skulle organisere vakthold av det stedet hvor vi skulle treffes. Vi sa at også  vi ville sette ut vakter, ettersom vi hadde mer erfaring når det gjaldt dette. Vaktene deres fungerte akkurat som våre: Det stod soldater med bestemte mellomrom mellom vaktstuen og møtestedet. Kan du se dette for deg? En gruppe Jehovas vitner sang sanger for en gruppe offiserer og arbeidsledere, og så holdt en bror en kort tale over et bibelsk emne. Det var som om vi var i en av Jehovas vitners Rikets saler! Slik holdt vi en rekke møter med grupper av interesserte. Vi så hvordan Jehova hadde omsorg ikke bare for oss, men også for disse oppriktige menneskene.

Vi tok mange blad med oss fra denne leiren til leiren i Mordovia,» forteller Nikolaj. «Det var mange Jehovas vitner som ble holdt som fanger der. Brødrene gav meg en koffert med dobbelte sider hvor det var plass til litteratur. Alt ble gjort for at kofferten ikke skulle vekke unødig oppmerksomhet hos arbeidslederne under en ransaking. Da vi kom til leiren i Mordovia, ble vi grundig ransaket. En arbeidsleder tok tak i kofferten min og utbrøt: ’Så tung denne var! Det må være en skatt her!’ Helt uventet satte han kofferten og de andre tingene mine til side og begynte å lete igjennom ting som tilhørte andre. Etter ransakingen sa en annen arbeidsleder: ’Ta tingene deres og gå!’ Kofferten min ble ikke undersøkt, så jeg fikk med meg en forsyning med fersk åndelig føde, noe det var stort behov for.

Og ikke nok med det. Mer enn én gang hadde jeg håndskrevne traktater i støvlene. Ettersom jeg har store føtter, var det alltid plass i støvlene mine til mange lag med papir. Jeg la traktatene under innersålen og satte støvlene inn med rikelig med smørefett. Fettet var sleipt og ekkelt og luktet forferdelig, så arbeidslederne holdt seg langt unna støvlene mine.»

 «ARBEIDSLEDERNE VOKTET OSS, OG JEG VOKTET DEM»

Nikolaj fortsetter: «I leiren i Mordovia gav brødrene meg i oppdrag å føre tilsyn med mangfoldiggjøringen av bibelsk litteratur. Blant de oppgavene jeg hadde, var å holde øye med arbeidslederne, slik at de som skrev av litteraturen for hånd, kunne få tid til å gjemme unna alt sammen. Arbeidslederne voktet oss, og jeg voktet dem. Noen arbeidsledere var fast bestemt på å ta oss på fersk gjerning og kom plutselig og ofte inn i brakkene. Det var dem det var vanskeligst å holde under oppsikt. Andre pleide å komme én gang om dagen. De var mer tolerante og skapte ikke noen problemer for oss.

Vi skrev av fra originalene, som ble oppbevart på trygge steder. Flere originaler ble oppbevart i en ovn — ja faktisk i den ovnen som stod på leirsjefens kontor. De brødrene som gjorde rent for ham, hadde laget et spesielt kammer i ovnen, og vi oppbevarte de dyrebare originalene til mange ’Vakttårn’ der. Uansett hvor nøye arbeidslederne ransaket oss, lå originalene alltid trygt forvart på leirsjefens kontor.»

Brødrene ble dyktige til å gjemme litteratur. Et av de mest populære gjemmestedene var en vinduskarm. Brødrene lærte seg til og med å gjemme litteratur i tannkremtuber. Bare to—tre brødre visste hvor originalene ble oppbevart. Når behovet oppstod, hentet en av dem originalen, og når det var blitt laget en avskrift, la han den tilbake på plass. Dermed lå alltid originalene på et trygt sted. De fleste brødrene betraktet det som et privilegium å arbeide med å skrive av litteratur, til tross for at de risikerte å bli satt i enecelle i 15 dager. Viktor Gutsjmidt forteller: «Av de ti årene jeg tilbrakte i leirene, sonet jeg omkring tre år i enecelle.»

 SPINDELVEV-«VAKTTÅRN»

Brødrene hadde inntrykk av at leirledelsen hadde utviklet et spesielt system for å finne og beslaglegge bibelsk litteratur blant vitnene. Noen tjenestemenn var særdeles iherdige i så måte. Ivan Klimko forteller: «En gang i leir nr. 19 i Mordovia førte soldater med hunder brødrene bort fra leirområdet og gjennomførte en grundig ransaking. Alle vitnene ble avkledd, ja, selv fillene på føttene deres måtte av. Men brødrene hadde limt noen håndskrevne sider under fotsålene, og disse ble ikke oppdaget. De hadde også laget bitte små bøker som de kunne klemme mellom fingrene. Når vaktene gav ordre om at alle skulle rekke armene i været, satt miniatyrbøkene fremdeles fast mellom fingrene, og igjen berget vi noen av dem.»

Det fantes også andre måter å beskytte den åndelige føden på. Aleksej Nepotsjatov forteller: «Noen brødre greide å få til en håndskrift som ble kalt spindelvevskrift. En pennesplitt ble slipt svært spiss, og dermed ble det mulig å få plass til tre—fire linjer med skrift mellom to linjer i en linjert skrivebok. En fyrstikkeske kunne romme fem—seks eksemplarer av Vakttårnet når det var skrevet av for hånd på denne måten. For å kunne skrive så smått måtte man ha ualminnelig godt syn og være i  stand til å presse seg til det ytterste. Etter at alle lysene var slokt og alle andre hadde lagt seg til å sove, lå disse brødrene under et teppe og skrev. Den eneste lyskilden var en svak lyspære ved inngangen til brakken. De som fortsatte med dette arbeidet i flere måneder, ødela synet. Noen ganger oppdaget en vakt at dette arbeidet pågikk, og hvis han var positivt innstilt til oss, sa han bare: ’Skriver og skriver — når har dere egentlig tenkt å sove?’»

Bror Klimko husker en episode: «En dag mistet vi en god del litteratur og til og med bibelen vår. Vi hadde gjemt alt sammen i det kunstige benet til en av brødrene. En vakt tvang broren til å ta av seg benet, og så slo han det i stykker. De tok bilder av sidene som lå spredt utover, og trykte dem i leiravisen. Men dette var faktisk nyttig på den måten at mange nok en gang tydelig kunne se at Jehovas vitners virksomhet utelukkende var av religiøs art. Etter denne avsløringen sa leirsjefen skadefro til brødrene: ’Dette er Harmageddon for dere!’ Men allerede neste dag ble det meldt ham at Jehovas vitner kom sammen og sang sanger og leste som vanlig.»

EN SAMTALE MED RIKSADVOKATEN

Mot slutten av 1961 kom Den russiske sovjetrepublikks riksadvokat til leiren i Mordovia på inspeksjon. Mens han gikk gjennom leiren, kom han inn i den brakken hvor Jehovas vitner holdt til. Han lot brødrene få stille noen spørsmål. Viktor Gutsjmidt forteller: «Jeg spurte: ’Tror du at Jehovas vitners religion er farlig for det sovjetiske samfunnet?’

’Nei, det tror jeg ikke,’ svarte han. Men senere i samtalen sa han uforvarende: ’Bare i 1959 ble Irkutsk fylke tildelt et budsjett på fem millioner rubler for å ta seg av vitnene.’

 Med dette mente han at myndighetene godt forstod hvem vi var, siden det var blitt brukt fem millioner rubler av statlige midler på å få klarhet i det. Dette var et enormt beløp. På den tiden kunne man få en fin bil eller et komfortabelt sted å bo for 5000 rubler. Myndighetene i Moskva må så absolutt ha visst at Jehovas vitner ikke var farlige mennesker.

Riksadvokaten sa videre: ’Hvis vi sier til det sovjetiske folk at de kan gjøre hva de vil med vitnene, kommer de til å utslette dere uten å etterlate noen spor.’ Han mente at det sovjetiske samfunn var negativt innstilt til Jehovas vitner. Det framgikk tydelig av disse ordene at millioner av mennesker var blitt påvirket av ateistisk og ideologisk propaganda.

 Til dette svarte vi: ’Du vil få se hvordan tingene egentlig forholder seg, når Jehovas vitner holder stevner fra Moskva til Vladivostok.’

’Kanskje en halv million mennesker kommer til å stille seg på deres side, men de andre vil holde seg på vår side,’ sa han.

Slik sluttet samtalen vår med riksadvokaten. Han fikk nesten rett. I dag går over 700 000 mennesker på Jehovas vitners møter i hele det området som tidligere tilhørte Sovjetunionen. Der lytter de til den bibelske sannhets rene ord, ikke til propaganda.»

«DU HAR LAGET ET FERIESTED FOR VITNENE»

Viktor fortsetter: «Leirledelsen viste riksadvokaten alle de blomstene og trærne Jehovas vitner hadde plantet, og alle de pakkene som de hadde fått tilsendt, og som de oppbevarte i brakkene sine uten at noen stjal dem. Han betraktet alt med utilslørt forundring. Senere fikk vi imidlertid høre at denne mannen hadde gitt leirledelsen ordre om å fjerne alle blomstene og trærne. Han hadde sagt til leirsjefen: ’Du har laget et feriested for vitnene, ikke en arbeidsleir.’ Han forbød dessuten Jehovas vitner å motta pakker og stengte den kiosken hvor vitnene hadde kunnet kjøpe ekstra mat.

Men til brødrenes store glede gjennomførte ikke leirsjefen alt dette. Søstrene fikk for eksempel lov til å dyrke blomster som før. Om høsten skar de blomstene og laget store buketter som de gav til de ansatte i leiren og til barna deres. Det var spesielt hyggelig å se på når barna møtte foreldrene ved vakthuset, tok med seg blomstene sine og løp av gårde til skolen med strålende ansikter. De elsket Jehovas vitner.»

Viktor forteller: «En dag i begynnelsen av 1964 fortalte en arbeidsleder som hadde en bror som arbeidet for  KGB, at en stor statlig kampanje mot Jehovas vitner var under planlegging. Men i siste halvdel av det samme året ble Nikita Khrusjtsjov plutselig avsatt som statsoverhode, og bølgen av forfølgelse ble dempet.»

RIKETS SANGER I EN STRENGT BEVOKTET LEIR

I en strengt bevoktet leir i Mordovia i 1960-årene fikk fangene bare motta pakker en gang i året, og da bare som en «spesiell gunst». Det ble til stadighet gjennomført ransakinger, og hvis noen ble tatt med et bibelvers på et stykke papir, ble han eller hun satt i enecelle i ti dager. I denne leiren fikk dessuten fangene mindre mat enn i andre typer leirer. På toppen av alt var arbeidet mer anstrengende i de strengt bevoktede leirene; vitnene måtte grave opp stubben og røttene på digre trær. Aleksej Nepotsjatov forteller: «Vi var ofte på randen av fullstendig fysisk utmattelse. Men vi bevarte årvåkenheten og gav ikke opp. En måte brødrene holdt motet oppe på, var ved å synge Rikets sanger. Vi dannet et flerstemt mannskor, og selv uten kvinnestemmer lød det ubeskrivelig vakkert. De sangene vi sang, oppmuntret ikke bare vitnene, men også offiserene, som pleide å be brødrene synge under arbeidet. En gang mens vi holdt på med å felle trær, kom en offiser bort til oss og sa: ’Syng noen sanger. Denne anmodningen kommer fra selveste divisjonsoffiseren!’

Denne offiseren hadde ofte hørt brødrene synge Rikets sanger. Anmodningen var beleilig, ettersom vi var nesten fullstendig utmattet. Gledestrålende begynte vi å ære Jehova med våre røster. Når vi sang i leiren, pleide offiserenes koner i nabohusene å komme ut og stille seg på verandaene og høre på sangen en god stund. De likte spesielt godt teksten til sang nr. 6 i en gammel sangbok, med tittelen ’La jorden gi ære’. Den hadde mange fine ord og uttrykk og en nydelig melodi.»

 HAN KOM TIL «ET ANNET LAND»

I de mest uventede situasjoner kom det tydelig fram hvordan Jehovas vitner egentlig var. Viktor Gutsjmidt forteller: «En dag da vi satt ute på plassen etter endt arbeidsuke, kom det en lastebil med noe kostbart elektrisk utstyr som skulle leveres i leiren. Sjåføren var ikke en bror, men var fra samme leir som oss, og han hadde med seg en innkjøpssjef som kom fra en annen leir. Ettersom lageret var stengt og lagersjefen var på ferie, ble noen av oss Jehovas vitner bedt om å ta imot leveransen og lesse av bilen.

Vi lesset utstyret av bilen og stablet det i et rom ved siden av lageret, ikke langt unna den brakken hvor brødrene holdt til. Denne uoffisielle leveringen uten noen skriftlig mottaksbekreftelse fra lagersjefen gjorde innkjøpssjefen engstelig. Men sjåføren forsikret ham: ’Ikke vær redd. Ingen her kommer til å røre noe som helst. Du er kommet til «et annet land». Glem det som skjer utenfor leirens område. Her kan du ta av deg armbåndsuret ditt og legge det fra deg hvor som helst, og neste dag finner du det på samme sted.’ Men innkjøpssjefen insisterte på at han ikke bare kunne levere varene, som var verdt en halv million rubler, uten å ha fått noen kvittering.

Snart kom noen menn fra leirledelsen til, og de forlangte at lastebilen forlot leiren. En av dem sa til innkjøpssjefen at han skulle legge igjen varenotaen og så komme og hente den neste dag. Motvillig gikk han med på å dra. Neste morgen kom han tilbake og bad om tillatelse til å gå inn i leiren for å få varenotaen underskrevet, men da rakte vakten ham den ferdig underskrevet.

Senere fortalte vakten oss at innkjøpssjefen ikke hadde kunnet få seg til å forlate leiren. I en halv time hadde han stått og stirret på porten og på dokumentene, snudd seg og begynt å gå sin vei og så snudd seg igjen og  stirret enda mer. Det var sannsynligvis den første gangen han hadde opplevd noe slikt i hele sitt liv: Verdifullt utstyr var blitt levert, varenotaen var blitt underskrevet uten at han var til stede, og alt var ærlig og redelig utført. Men det mest interessante av alt var jo at dette hadde skjedd i en strengt bevoktet leir hvor slike som ble omtalt som ’særlig farlige forbrytere’, sonet. Ja, uansett hvilken propaganda som ble rettet mot Jehovas vitner, var det tydelig for alle som var vitne til slike hendelser, hvordan Jehovas vitner egentlig var.»

«NÅ FORKYNNER DE IGJEN»

I 1960, noen dager etter at et stort antall brødre var blitt samlet i leiren i Mordovia, ble mer enn hundre vitner tatt ut for å bli overført til leir nr. 10, en spesialleir i nabolandsbyen Udarnyj. Dette var en leir hvor man skulle eksperimentere med omskolering av Jehovas vitner. De innsatte hadde stripete fangedrakter, lik dem fangene i nazistenes konsentrasjonsleirer hadde. I tillegg til annet arbeid måtte vitnene grave opp enorme trestubber i skogen. Kravet var at de skulle grave opp elleve—tolv stubber pr. person pr. dag. Men noen ganger kunne brødrene i et helt arbeidslag arbeide en hel dag uten å bli ferdig med en enkelt, gigantisk eikestubbe. De sang ofte Rikets sanger for å oppmuntre hverandre. Når leirsjefen hørte dem synge, ropte han noen ganger: «Dere Jehovas vitner får ikke middag i dag, så lærer dere kanskje å slutte å synge. Jeg skal lære dere å arbeide!» En av de brødrene som sonet i denne leiren, forteller: «Men Jehova holdt oss oppe. Til tross for de vanskelige forholdene holdt vi oss våkne åndelig sett. Vi trøstet oss med den oppmuntrende tanken på at vi hadde stilt oss på Jehovas side i stridsspørsmålet om det universelle overherredømme.» — Ordsp. 27: 11.

 I tillegg til at leiren hadde flere «lærere» som førte tilsyn med hele leiren, hadde hver celle sin egen «lærer», som hadde kapteins rang eller høyere. Disse offiserene hadde som mål å få vitnene til å avsverge sin tro. Hvis noen gav etter og avsverget sin tro, ville han bli løslatt. Hver måned skrev lærerne en atferdsrapport om hvert enkelt vitne. Denne rapporten skulle underskrives av flere av de ansatte i leiren. I forbindelse med vitnene måtte de alltid skrive: «Reagerer ikke på omskoleringstiltakene; holder fast ved sin overbevisning.» Ivan Klimko sa: «Jeg tilbrakte seks av de ti årene jeg var i fangenskap, i denne leiren, og jeg ble, sammen med andre brødre, klassifisert som ’en særlig farlig, uforbederlig forbryter’. Offiserene fortalte oss at myndighetene bevisst skapte eksepsjonelt vanskelige forhold for Jehovas vitner for å observere vår atferd.»

Iov Andronik, som sonet fem år i leiren, spurte en gang leirsjefen: «Hvor lenge kommer vi til å bli i denne leiren?» Han pekte bare mot skogen og sa: «Til dere alle må bæres dit ut.» Iov fortsetter: «Vi ble holdt atskilt fra andre for at vi ikke skulle kunne forkynne. De holdt oss nøye under oppsikt. Hvis om så bare én av oss måtte gå til en annen del av leiren, ble vi alltid fulgt av en arbeidsleder. Flere år senere ble vi overført til en leir som ikke var så strengt bevoktet, og da var det noen fanger som ikke var Jehovas vitner, som sa til leirledelsen: ’Jehovas vitner vant kampen. Dere holdt dem isolert, men nå forkynner de igjen.’»

EN OFFISER KJENNER IGJEN BIBELEN SIN

Det var ytterst vanskelig å få litteratur inn i leir nr. 10 — for ikke å snakke om en bibel. Det fortonte seg nærmest som en umulig oppgave for brødrene. En bror som var et par år i denne leiren, sier: «For Jehova Gud er ingenting  umulig. Han hørte våre bønner. Vi bad om at vi måtte få i hvert fall én bibel som de godt og vel hundre vitnene i denne leiren kunne ha på deling, og så endte vi opp med to!» (Matt. 19: 26) Hvordan kunne det ha seg?

En oberst ble rekruttert til å arbeide med opplæring i leiren. Men hvordan skulle en som fullstendig manglet bibelkunnskap, kunne «undervise» vitnene? På en eller annen måte greide han å skaffe til veie en fillete bibel, og før han reiste på ferie, bad han en eldre innsatt som var baptist, om å binde den inn på nytt, etter å ha gitt arbeidslederen ordre om ikke å ta den fra ham. Baptisten skrøt til vitnene om at han hadde fått en bibel, og han gikk med på å la dem låne den og kikke på den. Da brødrene fikk denne dyrebare skatten mellom hendene, tok de den raskt fra hverandre og fordelte sidene blant alle de fangene som var Jehovas vitner, så de kunne lage avskrifter. I noen dager var alle de cellene hvor det var Jehovas vitner, omgjort til en slags skrivestuer. Det ble laget to avskrifter av hver side. En av brødrene forteller: «Da alle sidene var blitt samlet, hadde vi tre bibler! Obersten fikk sitt nyinnbundne eksemplar, og vi fikk våre to avskrifter. Den ene brukte vi til bibellesning, og den andre ble lagt i ’safen’, noen ledningsrør som inneholdt høyspentkabler. Vi laget spesielle gjemmesteder inni disse rørene. Ettersom arbeidslederne var redd for å komme i nærheten av dem, var det ingen som noen gang lette der. Den høye spenningen var en pålitelig vokter for biblioteket vårt.»

Men under en ransaking falt oberstens blikk plutselig på en side i den bibelen som var skrevet av for hånd. Da han skjønte hva som hadde skjedd, ble han dypt skuffet og utbrøt: «Dette er en del av den bibelen som jeg selv fikk inn i leiren!»

 MINNEHØYTIDEN

Hvert år prøvde brødrene å feire minnet om Kristi død i leirene. I løpet av alle de årene våre brødre var i en bestemt leir i Mordovia, gikk ingen av dem glipp av denne begivenheten. Leirledelsen prøvde naturligvis å forhindre feiringen. De kjente til datoen for minnehøytiden, og på den dagen satte de alle leiravdelinger i høyeste beredskap. Mot kvelden ble imidlertid de fleste av vaktene lei av å holde brødrene så nøye under oppsikt, ettersom ingen visste hvor eller nøyaktig når feiringen skulle finne sted.

Brødrene gjorde alltid så godt de kunne, for å skaffe vin og usyret brød. En gang fant en vaktgruppe symbolene i en skuff den dagen minnehøytiden skulle feires, og beslagla dem. Senere ble denne vaktgruppen avløst av en annen, og en bror som gjorde rent på vaktsjefens kontor, greide ubemerket å få tak i symbolene igjen og levere dem til de andre brødrene. Den kvelden ble feiringen gjennomført under det tredje vaktskiftet, med symbolene på plass, noe som var spesielt viktig ettersom en av brødrene skulle forsyne seg.

MINNEHØYTIDEN I EN KVINNELEIR

I andre leirer var det lignende problemer. Valentina Garnovskaja husket hvor ekstremt vanskelig det var å feire høytiden til minne om Kristi død i en kvinneleir i Kemerovo. Hun fortalte: «Det var omkring 180 søstre i denne leiren. Det var forbud mot å holde møter. I løpet av ti år fikk vi bare holdt minnehøytiden to ganger. En gang bestemte vi oss for å holde minnehøytiden på et av de kontorene hvor jeg hadde ansvaret for renholdet. Søstrene begynte å komme dit i all hemmelighet flere timer før feiringen skulle begynne. Det var omkring 80 søstre som greide å komme. Vi satte det usyrede brødet og den tørre rødvinen på skrivebordet.

 Vi bestemte oss for ikke å innlede med sang. En søster bad den innledende bønnen, og det hele startet på en verdig måte. Men så hørte vi plutselig noe bråk og roping og skjønte at arbeidslederne lette etter oss. Plutselig så vi at vaktsjefen selv kikket inn gjennom vinduet, selv om det var høyt over bakken. Samtidig lød det en kraftig banking på døren, og noen forlangte at vi åpnet den. Arbeidslederne stormet inn og grep den søsteren som holdt talen, og førte henne bort for å sette henne i enecelle. En annen søster tok modig hennes plass og fortsatte talen, men de grep henne også. Straks prøvde en tredje søster å fortsette talen, men da drev de oss alle inn i et annet rom og truet med å sette oss i enecelle. Der avsluttet vi feiringen av minnet om Kristi død med sang og avsluttende bønn.

Da vi kom tilbake til brakkene, tok de andre fangene imot oss med ordene: ’Da dere plutselig forsvant alle sammen, trakk vi den slutning at Harmageddon var begynt, og at Gud hadde tatt dere opp til himmelen og etterlatt oss her for å bli tilintetgjort!’ Disse fangene hadde allerede vært sammen med oss noen år uten å ha tatt imot sannheten. Men etter dette var det noen som begynte å høre.»

’VI KLYNGET OSS TETT SAMMEN’

En leir i Vorkuta huset mange Jehovas vitner fra Ukraina, Moldova, de baltiske statene og flere andre sovjetrepublikker. Ivan Klimko forteller: «Det var vinteren 1948. Vi hadde ikke bibelsk litteratur, men vi skrev ned alt vi kunne huske fra gamle blad, på små papirlapper, som vi gjemte for arbeidslederne. Men de visste at vi hadde slike lapper. Vi hadde langvarige, besværlige ransakinger i vente. På kalde vinterdager ble vi geleidet utenfor og stilt opp i geledd på fem og fem. Ofte ble vi telt om og om igjen. De ventet øyensynlig at vi skulle gi dem lappene for å slippe å stå der i den isende kulden. Mens vi  ble telt om og om igjen, klynget vi oss tett sammen og drøftet et bibelsk emne. Tankene våre var alltid opptatt med åndelige spørsmål. Jehova hjalp oss til å bevare vår ulastelighet mot ham. En tid senere greide brødrene til og med å få en bibel inn i leiren. Vi delte den opp i mange deler, slik at ikke hele bibelen skulle bli beslaglagt under en ransaking.

Blant vaktene var det noen som skjønte at en fangeleir ikke var noe sted for Jehovas vitner. Disse vennlige menneskene hjalp oss så godt de kunne. Noen av dem ’lukket øynene’ når en av oss fikk en pakke. Vanligvis var det gjemt en side eller to fra Vakttårnet i hver pakke. Disse arkene, som bare veide noen få gram, var mer verdifulle enn flere kilo med mat. Fysisk sett led vi Jehovas vitner alltid mangel i alle leirene, men åndelig sett var vi svært rike.» — Jes. 65: 13, 14.

«HAN DELER DET OPP I 50 BITER!»

Brødrene ledet ukentlige bibelstudier med dem som viste interesse. Mange fanger — også blant dem som ikke var interessert i Bibelen — visste at det ble ledet bibelstudier i brakkene etter klokken sju om kvelden, og de prøvde å være ekstra stille. Iov Andronik forteller: «Det var tydelig at Jehova drog omsorg for oss og sørget for at hans arbeid hadde framgang. Vi prøvde også å vise hverandre kristen kjærlighet ved å anvende bibelske prinsipper. Den maten vi fikk i pakker som ble sendt oss, delte vi for eksempel med hverandre. Det var ellers helt uvanlig at man gjorde det i leirene.

I én leir hadde Mykola Pjatokha ansvaret for utdelingen av mat blant brødrene. En KGB-offiser sa en gang: ’Gi Mykola et sukkertøy, og han deler det opp i 50 biter!’ Slik var brødrene. Vi delte alt som kom inn i leiren, enten det var bokstavelig eller åndelig føde. Dette var til  hjelp for oss selv, og samtidig var det et godt vitnesbyrd for dem som var oppriktige og kunne reagere positivt på det.» — Matt. 28: 19, 20; Joh. 13: 34, 35.

BONUS FOR GOD OPPFØRSEL

I én leir fikk ansatte som hadde direkte befatning med Jehovas vitner, en bonus på inntil 30 prosent av lønnen sin. For hva? Viktor Gutsjmidt forklarer: «Det var en tidligere kasserer i leiren som fortalte meg om det. Hun sa at det i leirer hvor mange av våre brødre sonet, var slik at de ansatte fikk beskjed om ikke å miste besinnelsen eller banne, og om at de alltid skulle være taktfulle og høflige. For å vise en slik god oppførsel skulle de få mer i lønn. Hensikten med dette var å vise alle at Jehovas vitner ikke var de eneste som levde et eksemplarisk liv, og at de egentlig ikke var annerledes enn andre på noen måte. Så de ansatte fikk betaling for god oppførsel. Det var mange som arbeidet i leiren — helsepersonell, håndverkere, regnskapsførere, arbeidsledere — til sammen omkring hundre personer. Ingen ville gå glipp av denne muligheten til å tjene ekstra penger.

I forbindelse med arbeid utenfor leiren en dag hørte en bror en tilsynsfører banne høyt. Dagen etter traff broren ham i leiren og sa: ’Noen i vakthuset må ha gjort deg veldig sint, siden du bannet så høyt!’ Mannen innrømmet: ’Nei, det var bare det at alt hadde bygd seg opp inni meg i løpet av dagen. Så jeg gikk ut av leiren for å slippe ut dampen.’ Det var faktisk en byrde for folk å oppføre seg slik som Jehovas vitner.»

FORKYNNELSE FOR LEIRSJEFENS KONE

Brødrene benyttet de anledninger som bød seg, til å forkynne for andre, og noen ganger ble anstrengelsene deres rikt velsignet. Nikolaj Gutsuljak forteller: «Vi hentet ofte matvarer i matkiosken i leiren. Hver gang det var  min tur til å hente mat, prøvde jeg å få sagt noen ord om et bibelsk emne. Den kvinnen som leverte ut maten, lyttet alltid oppmerksomt, og en gang bad hun meg til og med om å lese noe for henne.

Tre dager senere bad en offiser meg om å komme bort til porten. Han gav meg og et annet vitne beskjed om å montere glass i et vindu i leirsjefens hus. Ledsaget av noen soldater gikk jeg og broren inn i byen. Da vi kom fram til huset, ble døren åpnet av den kvinnen som pleide å stå i kiosken. Hun var altså leirsjefens kone! Én soldat tok oppstilling inne, og to stilte seg utenfor på gaten, ved vinduet. Mens kvinnen serverte oss te, bad hun oss om å fortelle henne mer om Bibelen. Den dagen fikk vi både montert glass i vinduet hennes og avlagt et grundig vitnesbyrd for henne. Hun avsluttet samtalen vår med ordene: ’Vær ikke redd meg. Mine foreldre var gudfryktige mennesker, akkurat som dere.’ Hun leste litteraturen vår  i all hemmelighet, uten at mannen hennes, som hatet Jehovas vitner, visste om det.»

«GÅ TILBAKE TIL ARBEIDET»

Noen myndighetspersoner var positivt innstilt til Jehovas vitner og talte deres sak. I Bratsk i Irkutsk fylke besluttet kommunistpartiets kontor ved stedets skogbruksanlegg en gang i 1970-årene å si opp alle ansatte som var Jehovas vitner. Brødrene fikk følgende beskjed: «Siden dere ikke liker de sovjetiske myndigheter, vil ikke de sørge for dere. Siden dere liker Jehova, kan jo han sørge for dere.» De brødrene som var blitt oppsagt, kom til at det beste de kunne gjøre, var å forkynne åpenlyst, så de begynte å gå fra dør til dør. Ved en dør åpnet en kvinne, og brødrene presenterte seg og forklarte kort hvorfor de var kommet. Fra kjøkkenet hørtes plutselig en mannsstemme: «Hvem er det du snakker med? La dem komme inn.» Da brødrene kom inn i huset, spurte mannen: «Hvorfor er dere ikke på arbeid? Det er arbeidsdag i dag.» Brødrene forklarte ham hvorfor de ikke hadde arbeid lenger.

Det viste seg at denne mannen var statsadvokat, og at han bare var hjemom for å spise lunsj. Oppbrakt gikk han bort til telefonen og ringte til skogbruksanlegget for å høre om det virkelig var sant at kommunistkontoret hadde sagt opp alle Jehovas vitner. Etter å ha fått bekreftet dette spurte han: «På hvilket grunnlag? Forstår dere ikke at dere har brutt loven? Dere hadde ingen rett til å gjøre dette! Jeg befaler dere å gi alle vitnene arbeidet tilbake og betale dem kompensasjon for de tre månedene de ikke har kunnet arbeide på grunn av deres avgjørelse.» Statsadvokaten la på røret og snudde seg mot brødrene og sa: «Gå tilbake til arbeidet i morgen, og fortsett å arbeide der.»

 «JEG HAR GJEMT LITTERATUR SIDEN 1947»

I 1970-årene var brødrene blitt meget dyktige til å framstille, distribuere og gjemme litteratur. Men noen ganger oppstod det situasjoner hvor det var nødvendig å tenke raskt. Grigorij Sivulskij forteller: «En gang i 1976 ble huset vårt ransaket. Kvelden før hadde jeg skjødesløst lagt noen av brødrenes rapporter og adresser under en kommode. Under ransakingen virket KGB-agentene nokså selvsikre, som om de visste nøyaktig hvor de skulle lete, og hva de skulle se etter. En av dem sa til meg: ’Hent en tang og en skrutrekker til meg. Vi skal ta sofaen fra hverandre.’ Jeg bad en stille bønn og sa med stø stemme:

’Hvis dere hadde kommet overraskende på oss, slik dere har gjort når dere har foretatt ransakelser hjemme hos noen av de andre vitnene, ville dere ha funnet noe her hos meg. Men i dag er dere for sent ute. Dere kommer ikke til å finne noe.’

’Og hva ville vi ha funnet?’ spurte agenten.

’Noen «Vakttårn» og «Våkn opp!» Men i dag finner dere ikke noe.’

Idet jeg gav dem verktøyet, sa jeg: ’Når dere er ferdige med å lete, må dere sette sammen sofaen igjen så den ser ut slik den gjør nå.’

De nølte et øyeblikk. Jeg la merke til usikkerheten og snudde meg mot en av dem, en ung mann, og sa: ’Jeg tipper du har lett etter Jehovas vitners litteratur i en tre års tid, i hvert fall ikke mer. Men jeg har gjemt litteratur siden 1947. Dere trenger ikke å kaste bort tiden her. Litteraturen ligger på et trygt sted.’

Til min overraskelse drog de sin vei. Brødrenes rapporter og adresser hadde ligget så lett tilgjengelig at hvem som helst kunne ha rakt ut hånden og funnet dem.»

 PERESTROJKA — EN TID PREGET AV ENDRINGER

Den perestrojkaen som ble kunngjort i 1985, gav ikke straks de forventede resultater. I noen områder ble Jehovas vitner dømt og fengslet som før. Men i 1988 kunne det tyske avdelingskontoret skrive til hovedkontoret: «I begynnelsen av tjenesteåret kom det signaler fra myndighetene om at de kunne være villig til å gi [brødrene i Sovjetunionen] større frihet med hensyn til det å holde møter og kanskje også i forbindelse med litteraturen, hvis de vil registrere seg lokalt. De fleste steder kunne brødrene uforstyrret feire høytiden til minne om Kristi død. De føler at myndighetenes holdning til dem har endret seg radikalt.»

Etter hvert skaffet brødrene det tyske avdelingskontoret postadressene til brødre som var villige til å motta pakker med åndelig føde. Disse brødrene skulle levere innholdet videre til de eldste, som så skulle sørge for at alle fikk del i de åndelige godene. Innen februar 1990 hadde man begynt å bruke 1600 slike privatadresser, og dit gikk det private forsendelser med åndelig føde en gang i måneden.

I 1989 fikk flere tusen Jehovas vitner fra Sovjetunionen muligheten til å overvære det spesielle stevnet i Polen. Jevdokija, et vitne fra byen Naberezjnyje Tsjelny, forteller: «Vi bad inderlige bønner til Jehova om at det måtte bli mulig for oss å overvære vårt første virkelige stevne. Da direktøren for det firmaet jeg arbeidet for, hørte at jeg ønsket å reise ut av landet, sa han: ’Hva! Ser du ikke på TV? Grensen er stengt, og de slipper ingen igjennom.’

Med full overbevisning i stemmen svarte jeg: ’Grensen vil bli åpnet.’ Og det var akkurat det som skjedde. Ved tollstasjonen i Brest var det bare Jehovas vitner som ble sluppet igjennom. Vi ble ikke engang ransaket, og vi ble alle høflig behandlet. En mann som ikke var et  av Jehovas vitner, prøvde å gi seg ut for å være stevnedeltaker for å komme seg igjennom sammen med oss. Men tollerne avslørte ham raskt og stanset ham. Hvordan kunne de vite at han ikke var en bror? Jo, alle stevnedeltakerne var et eneste stort smil, og de hadde bare små vesker med seg.»

EN VENNLIG MOTTAKELSE I MOSKVA

Det var nå gått 40 år siden 1949, da Jehovas vitner hadde søkt Moskva om å få registrert sin virksomhet. Stalin-regjeringen stilte den gang betingelser som brødrene ikke hadde samvittighet til å etterkomme. Men den 26. februar 1990 tok ordstyreren for komiteen for religiøse saker i Moskva imot en delegasjon fra Jehovas vitner. Til stede på møtet var også to viseordstyrere og tre andre komitémedlemmer. Delegasjonen fra Jehovas vitner bestod av 15 personer: 11 brødre fra Russland og andre sovjetrepublikker, Milton Henschel og Theodore Jaracz fra Brooklyn og Willi Pohl og Nikita Karlström fra det tyske avdelingskontoret.

Ordstyreren åpnet møtet med ordene: «Vi er svært glad for å kunne ha et møte med Jehovas vitner. Jeg har hørt mye om dere, men dette er første gang jeg møter dere. Vi er åpne for å ha drøftelser i glasnostens (åpenhetens) ånd.» Brødrene gav uttrykk for sitt ønske om å søke om registrering av Jehovas vitners virksomhet i Sovjetunionen. Ordstyreren fortsatte: «Det er hyggelig å høre dette, og tidspunktet passer godt. Snart er det vår, en tid da man sår. Så vi kan vente gode resultater og gode frukter.»

Ordstyreren bad brødrene om å presentere seg, og det ble nå tydelig at det fantes Jehovas vitner i alle deler av landet, fra Kaliningrad til Det fjerne østen. En kretstilsynsmann sa: «Jeg representerer fire menigheter i Irkutsk fylke. Men jeg fører også tilsyn med Det fjerne østen,  distriktene Khabarovsk og Krasnojarsk og fylkene Novosibirsk og Omsk.» Ordstyreren utbrøt: «Du har et enormt område! Det er jo større enn mange land!»

En av viseordstyrerne sa: «Vi trenger å bli bedre kjent med det dere tror på, for det er noe av det vi ikke forstår. I en av bøkene deres står det for eksempel at Gud skal rense jorden og fjerne alle nåværende regjeringer. Det forstår vi ikke.» Bror Pohl svarte: «Jehovas vitner deltar ikke i noen slags voldshandlinger. Hvis det står slik i en av våre bøker, siktes det til bestemte profetier i Bibelen. Jehovas vitner forkynner om Guds rike og evig liv på en paradisisk jord.»

«Det er ikke noe galt i det,» sa viseordstyreren.

 Mot slutten av samtalen sa ordstyreren: «Vi er veldig glad for at vi kunne ha dette møtet med dere. Dere skal bli registrert så snart som mulig.»

I mars 1991 oppnådde Jehovas vitner i Russland offisiell anerkjennelse. På det tidspunktet hadde Russland en befolkning på 150 millioner, og det var 15 987 forkynnere av Riket som rapporterte. Nå var det behov for mer veiledning fra Jehova til brødrene og søstrene i Russland. — Matt. 24: 45; 28: 19, 20.

«FOR EN LYKKE, FOR EN FRIHET!»

Fordi Finland har felles grense med Russland, bad det styrende råd det finske avdelingskontoret om å hjelpe til med å arrangere det internasjonale stevnet som skulle holdes i St. Petersburg fra 26. til 28. juni 1992. Hva følte brødrene om det å overvære et stevne i frihet etter å ha levd under forbud i over 50 år? En bror forteller: «Vi var mange tusen på stadionet. Tårene strømmet uten stans. For en lykke, for en frihet! Vi hadde aldri drømt om at vi skulle få oppleve en slik frihet i denne tingenes ordning. Men Jehova gjorde det mulig. Vi husket hvordan fem av oss hadde vært isolert i en celle i en leir omgitt av et høyt gjerde, og hvordan fire av oss om gangen hadde holdt den femte varm. Det var en høy mur omkring stadionet, men der ønsket vi å bli så lenge som mulig. Følelsen var ubeskrivelig.

Øynene våre var fylt av tårer under hele stevnet. Vi gråt av glede over å være vitne til et slikt mirakel. Selv om vi var over 70 år, svevde vi rundt på stadionet som om vi hadde vinger. I 50 år hadde vi ventet på denne friheten. Først hadde Jehova tillatt at vi ble forvist til Sibir, og deretter hadde vi havnet i fengsler og leirer. Men nå var vi her på stadionet! Jehova er mektigere enn alle. Vi stod og så på hverandre og gråt høyt. Ingen av oss  kunne tro at dette virkelig skjedde. Noen yngre brødre stilte seg rundt oss og spurte: ’Har dere det bra? Har noen gjort dere noe?’ Men vi greide ikke å svare, fordi vi gråt sånn. Men langt om lenge greide en av oss å få stammet fram gjennom tårestrømmen: ’Vi gråter av glede!’ Vi fortalte dem om hvordan vi hadde tjent Jehova i mange år mens arbeidet var forbudt. Og nå kunne vi nesten ikke tro at Jehova hadde forandret alt så raskt.»

Etter dette minneverdige stevnet ble avdelingskontoret i Finland bedt om å sende 15 spesialpionerer til Russland. I juli 1992 kom Hannu og Eija Tanninen, et nidkjært ektepar fra Finland, til sitt tildelte distrikt i St. Petersburg. Den største utfordringen de hadde foran seg til å begynne med, var å lære språket. Etter sin første språkleksjon gikk de ut i tjenesten og tilbød folk hjemmebibelstudier. Hannu forteller: «I begynnelsen av 1990-årene ville nesten alle i hele byen studere Bibelen. Når vi forkynte på gaten, gav folk oss villig adressen sin. Alle ville ha litteratur. Hvis du gav noen et blad eller en traktat på gaten, kom ti andre som hadde sett det, bort og spurte etter litteratur. Folk tok ikke bare imot litteraturen, men begynte ofte straks å lese den på gaten eller på metroen.»

Fra oktober 1992 av kom det også mange spesialpionerer fra Polen. I den første gruppen var det blant andre noen enslige søstre. Snart kom det en ny gruppe fra Polen, og den ble sendt til St. Petersburg. Et år senere ble en gruppe polske pionerer sendt til Moskva. De seneste årene har mer enn 170 frivillige fra Polen, hovedsakelig brødre som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, fått i oppdrag å tjene i Russland.

EN STOR DØR SOM FØRER TIL VIRKSOMHET

Etter dette internasjonale stevnet i St. Petersburg gav det styrende råd brødrene tillatelse til å kjøpe en  passende tomt på 70 mål hvor det stod en del gamle bygninger. Den lå i landsbyen Solnetsjnoje, ikke langt fra byen. Tiden var inne til å bygge et Betel-hjem i Russland. Det finske avdelingskontoret ble bedt om å hjelpe til med byggeprosjektet. I september 1992 kom den første gruppen av frivillige fra Finland til Solnetsjnoje. Aulis Bergdahl, en av de brødrene i denne gruppen som senere ble medlem av avdelingskontorets utvalg, forteller: «Min kone, Eva Lisa, og jeg tok med glede imot innbydelsen til å hjelpe til med å bygge et Betel-hjem i Russland. Vi syntes det var innlysende at Jehova ledet arbeidet. Våre brødre verden over støttet prosjektet.»

 Den finske byggelederen, Alf Cederlöf, og hans kone, Marja-Leena, var en kilde til inspirasjon for alle arbeiderne på byggeplassen. Medlemmene av utvalget ved det finske avdelingskontoret gav også mye oppmuntring og støtte. Under byggearbeidet kom brødre fra hovedkontoret i Brooklyn til Solnetsjnoje på besøk. Aulis forteller: «I 1993 besøkte Milton Henschel oss etter det internasjonale stevnet i Moskva. Det han sa, både i sine taler til de frivillige arbeiderne på byggeplassen og i sine private samtaler med dem, var veldig oppmuntrende.»

Det var omkring 700 frivillige — fra Skandinavia, Europa, Amerika, Australia og Russland og de andre tidligere sovjetrepublikkene — som deltok i byggearbeidet. De kom fra forskjellige kulturer og hadde forskjellig bakgrunn og var vant til ulike arbeidsmetoder. Men arbeidet ble utført slik Sakarja 4: 6 sier: «’Ikke ved militær styrke og ikke ved makt, men ved min ånd,’ har hærstyrkenes  Jehova sagt.» Det var virkelig Jehova som bygde dette «huset». (Sal. 127: 1) Mange russiske brødre gav av seg selv i arbeidet for Riket. De fleste av dem var unge og nye i sannheten, men mange av dem hadde allerede begynt i pionertjenesten. De var ivrige etter å lære hvordan de raskt kunne utføre byggearbeid av høy kvalitet, og hvordan de kunne håndtere saker som gjaldt den teokratiske organisasjonen.

ORGANISERING AV ARBEIDET

Mot slutten av 1993 kom medlemmene av det russiske landsutvalget til Solnetsjnoje. De som var innbudt, var  Ivan Pasjkovskij, Dmitrij Livyj, Vasilij Kalin, Aleksej Verzjbitskij, Anatolij Pribitkov og Dmitrij Fedunisjin. Et års tid senere kom også Mikhail Savitskij. Det styrende råd gav Horst Henschel fra det tyske avdelingskontoret i oppdrag å bistå brødrene i organiseringen av arbeidet.

Noe av det første som måtte organiseres, var reisetjenesten. Til å begynne med ble det opprettet fem kretser i landet — to i St. Petersburg og tre i Moskva med omland. De fem første som reiste i kretstjenesten på heltid, var Artur Bauer, Pavel Bugajskij og Roy Öster i Moskva og Kzyztov Poplawski og Hannu Tanninen i St. Petersburg. Senere ble også Roman Skiba utnevnt til kretstilsynsmann. Matthew Kelly, som var uteksaminert ved tjenesteopplæringsskolen i USA i 1992, ble utnevnt til områdetilsynsmann på deltid.

 Hannu Tanninen husker godt de første besøkene i kretstjenesten i begynnelsen av 1990-årene. Han forteller: «Jeg sendte et brev til en menighet i Petrozavodsk i Karelen om at vi skulle komme. I brevet gav jeg en oversikt over hvordan møtene skulle holdes i løpet av den uken. Da min kone og jeg kom dit, ble vi møtt av en eldre bror på jernbanestasjonen, og vi drog hjem til ham. Han viste meg brevet og sa: ’Vi har fått dette brevet fra deg, men siden vi ikke forstod hva det betydde, bestemte vi oss for ikke å foreta oss noe, men heller vente til du kom og forklarte alt sammen for oss.’

Den første gangen vi kom til Murmansk i kretstjenesten, var det 385 forkynnere der, og de ledet over 1000 bibelstudier. Men tallet på dem som studerte Bibelen, var i virkeligheten mye høyere, for mange studier ble ledet med grupper av interesserte. Én pionersøster ledet for eksempel 13 bibelstudier, men i virkeligheten studerte hun med over 50 personer!

Vår neste krets var fylkene Volgograd og Rostov. I byen Volgograd var det bare fire menigheter, mens innbyggertallet var på over en million. Brødrene var ivrige etter å lære hvordan de skulle holde møtene og lede bibelstudier, og hvordan de kunne gå fram i forkynnelsen fra hus til hus. Under hvert eneste besøk måtte vi opprette nye menigheter. Når jeg skulle skrive kretstilsynsmannens rapport, telte vi hvor mange som var blitt døpt siden forrige besøk. I alle menighetene var det blitt døpt 50, 60 eller 80 personer mellom besøkene, og i én menighet var det faktisk over 100 nydøpte! Det ble derfor opprettet 16 nye menigheter i byen i løpet av bare tre år.»

I januar 1996 ble det russiske avdelingskontorets utvalg opprettet. Samtidig ble de første områdetilsynsmennene som skulle tjene på heltid, utnevnt. Blant dem var Roman Skiba (Sibir og Det fjerne østen), Roy Öster  (Hviterussland, Moskva og St. Petersburg og området opp til Ural), Hannu Tanninen (Kaukasia og området opp til Volga) og Artur Bauer (Kasakhstan og Sentral-Asia). På den tiden tjente alle områdetilsynsmennene også en liten krets i tillegg til området sitt.

ENORME AVSTANDER

Roman Skiba var en av de første spesialpionerene som kom til Russland fra Polen i begynnelsen av 1993. Han forteller: «I oktober 1993 fikk jeg i oppdrag å reise i kretstjenesten. Min første krets omfattet noen menigheter i den sørlige delen av St. Petersburg, Pskov fylke og hele Hviterussland. Dette var likevel ikke den største kretsen i Russland. Uansett måtte jeg raskt venne meg til å reise lange strekninger. I november 1995 fikk jeg i oppdrag å  tjene i en krets i Ural, og jeg ble også utnevnt til stedfortredende områdetilsynsmann. Området omfattet Ural, hele Sibir og Det fjerne østen. En bror regnet ut at det ville tilsvare 38 land på størrelse med Polen! Det strakte seg over åtte tidssoner! Omkring to år senere bad avdelingskontoret meg om å besøke en gruppe i Ulan Bator, hovedstaden i Mongolia.»

Bror Skiba fortsetter: «En gang måtte jeg ta to fly for å komme fra Norilsk, som ligger nord for polarsirkelen, til Jekaterinburg — først fra Norilsk til Novosibirsk og så videre til Jekaterinburg. Det jeg alltid vil huske fra denne turen, er at den tok fryktelig lang tid. Flyavgangen fra Norilsk var tolv timer forsinket, så det endte med at min kone, Ljudmila, og jeg ble sittende en hel dag på flyplassen. Heldigvis hadde vi lært oss å utføre vårt personlige studium mens vi reiste.

På tross av alle anstrengelser hendte det noen ganger at vi kom for sent fram til en menighet vi skulle besøke. For å komme fram til en menighet i fjellandsbyen Ust-Kan i Altaj måtte vi en gang kjøre bil på noen fjellveier uten fast dekke. Dessverre brøt bilen sammen, og vi kom ikke bare for sent til at jeg kunne gå over menighetens opptegnelser, men også to timer for sent til møtet. Skuffet tenkte vi at alle nok hadde dratt sin vei. Stor var vår forbauselse da vi kom fram til den leide salen og fikk se 175 mennesker som satt og ventet på oss, til tross for at menigheten hadde færre enn 40 forkynnere! Det at vi var forsinket, gjorde det antagelig mulig for interesserte fra andre fjellandsbyer å rekke møtet.» *

UFORGLEMMELIGE STEVNER

Det skulle for første gang holdes områdestevner i noen større byer hvor brødrene ikke hadde noen  tidligere erfaring med å forberede et stort stevne. I 1996 valgte brødrene ut et stadion i Jekaterinburg hvor det var mulig å arrangere et områdestevne. Roman Skiba forteller: «Det vokste gress på tribunene, og inne på selve stadionet stod det to meter høye bjørketrær. Det var bare tre uker igjen til stevnet, og det var bare tre menigheter i byen og dens forsteder. Stadionbestyreren var heldigvis villig til å samarbeide med oss, selv om han ikke kunne forstå hvordan det skulle kunne bli mulig å gjennomføre stevnet på dette stadionet. Brødrene skred til verket, og innen den fastsatte datoen var stadionet skinnende rent. Bestyreren kunne ikke tro sine egne øyne.» Av ren og skjær takknemlighet lot han brødrene få bruke en av stadionets bygninger til å holde pionertjenesteskolen. En bror forteller: «Etter stevnet begynte man igjen å bruke stadionet til idrettsarrangementer, noe som gav inntekter til byen.»

Noen ganger måtte man vise fleksibilitet og utholdenhet for å få gjennomført krets- og områdestevner. I Vladikavkaz fikk ikke brødrene leid noe stadion til et kretsstevne i 1999 som man ventet 5000 personer til. Straks begynte de å sette opp et alternativt stevneprogram. Først ble det holdt et forkortet endagsprogram fem ganger i en leid kino i Vladikavkaz. I løpet av helgen ble så hele det todagers kretsstevneprogrammet holdt i to lokaler som lå cirka to kilometer fra hverandre i byen Naltsjik. I det ene lokalet begynte stevnet to timer senere enn i det andre, slik at talerne på det første stevnet rakk å reise til det andre stevnet. Noen av de reisende tilsynsmennene ble etter hvert redd for at stemmen deres skulle svikte før stevnene var over. En bror sa senere at han hadde holdt 35 taler den uken! Det hele gikk helt fint fram til sent på formiddagen på lørdagen, da programmet ble avbrutt i det ene lokalet. Uniformerte menn som hadde med seg hund, kom inn i salen og ropte at alle straks måtte forlate  bygningen av tekniske årsaker. Brødrene og søstrene bevarte som vanlig roen og forlot bygningen, og utenfor spiste de lunsj og hygget seg sammen. Det viste seg at en religiøs fanatiker hadde ringt til myndighetene og sagt at det var en bombe i bygningen. Lokalet ble gjennomsøkt, men det ble ikke funnet noen bombe, så brødrene fikk fortsette stevnet. Etter at det var blitt gjort noen mindre justeringer, ble programmet gjennomført, og alle hadde kunnet nyte godt av det.

STEINER, SKJOLD OG SVERD

Sannhetens såkorn ble raskt spredt utover i hele landet. Eija Tanninen forteller: «Mens vi forberedte oss til den 15 timer lange togreisen fra ett områdestevne til et annet i 1998, spurte brødrene oss om vi kunne ta med oss rekvisitter til skuespillet. Det dreide seg om en god del utstyr. Dette var nokså risikabelt, for vi visste at konduktørene vanligvis ikke likte at folk hadde med seg mye bagasje. Men sammen med noen brødre som hjalp oss, bar vi frimodig inn steiner, skjold og sverd og sekker fulle av kostymer og plasserte alt sammen i firemannskupeen vår. Der satt vi blant alle tingene våre og sammen med to andre passasjerer som vi delte kupé med.

Da konduktøren kom for å sjekke billettene, spurte hun hvorfor vi hadde så mye bagasje. Vi forklarte at dette var rekvisitter til et skuespill som skulle framføres på Jehovas vitners områdestevne. Hun var meget vennlig og fortalte at hun en tid tidligere hadde hørt et offentlig foredrag som min mann hadde holdt mens vi besøkte en menighet i hjembyen hennes. Vi følte virkelig at Jehova hjalp oss.»

STUDIEOBSERVATØRER

Søstrene kunne lære mye av hverandre. Eija forteller: «Jeg kan bare forestille meg hvor stor tålmodighet og  ydmykhet søstrene måtte vise da vi begynte i vår tjeneste i Russland, ettersom jeg ikke kunne snakke språket skikkelig. Det var rørende å se hvor ivrige søstrene var etter å lære hvordan de skulle lede bibelstudier. Mange av dem var nye i sannheten, og noen av dem hadde tjent Jehova på den tiden da arbeidet var forbudt og instruksene fra Jehovas organisasjon ikke alltid nådde fram til dem.

Vi tjente i byen Volzjskij fra 1995 til 1996. Når en søster inviterte meg med på et bibelstudium, spurte ofte flere andre søstre om de kunne få lov til å være med. Først lurte jeg på hvorfor. De forklarte at de gjerne ville se på og lære hvordan de skulle lede bibelstudier. Jeg sa til dem at de godt kunne få være med, bare den som studerte, ikke hadde noen innvendinger og ikke følte seg brydd over at de var til stede. Vanligvis var det mellom seks og ti søstre til stede under studiet, for de mente at det ikke ville være til sjenanse for den som studerte, og det var det heller ikke. Etter noen måneder begynte flere av dem som hadde studert Bibelen, selv å lede bibelstudier med interesserte. På dette tidspunkt var det to menigheter i Volzjskij. Ti år senere var det blitt opprettet elleve menigheter.»

BØNNENE HENNES BLE BESVART

Det var tydelig at den teokratiske opplæringen ikke bare var til gagn for de brødrene og søstrene som var nye i sannheten, men også for dem som hadde tjent Jehova i mange år mens arbeidet var forbudt. Hannu Tanninen forteller: «I forskjellige situasjoner følte vi ofte at vi ble ledet av englene, og vi var vitne til hendelser som gjorde dypt inntrykk på oss. En dag i 1994 kom vi fram til en ny menighet i Novgorod, eller Velikij Novgorod, som byen også kalles i dag, og brødrene tok oss med til den leiligheten hvor vi skulle bo den uken. Der ventet en eldre søster som het Marija, på oss. Hun hadde reist omkring  fem mil for å få med seg kretstilsynsmannens besøk. Hun hadde vært i sannheten i 50 år, og nå ønsket hun å treffe en av de første kretstilsynsmennene som tjente etter at forbudet var opphevet. Vi bad henne om å fortelle hvordan hun hadde lært sannheten å kjenne. Hun fortalte oss at hun hadde havnet i en konsentrasjonsleir i Tyskland da hun var 17 år gammel, og at hun hadde truffet Jehovas vitner der. Hun hadde tatt imot sannheten og var blitt døpt i leiren av en salvet søster. Til slutt var hun blitt løslatt, og da hadde hun vendt tilbake til Russland for å forkynne det gode budskap om Riket. Etter en tid var hun blitt arrestert og fengslet fordi hun forkynte. Hun hadde tilbrakt mange år i sovjetiske arbeidsleirer.

Mot slutten av historien hennes ble vi rørt over å høre denne ydmyke søsteren fortelle at hun i løpet av de siste ukene hadde bedt til Jehova om at han måtte vise henne om det var noe galt med hennes tilbedelse av ham. Senere den kvelden nevnte jeg for henne at et bestemt spørsmål var blitt drøftet i ’Spørsmål fra leserne’ i Vakttårnet for lenge siden. Der ble det sagt at det var viktig at man ble døpt av en kristen bror, for at dåpen skulle være gyldig. Marija var dypt takknemlig. Hun følte at hun hadde fått svar på sine bønner. Hun lot seg med glede døpe i badekaret. Det var gått 50 år siden hennes innvielse i 1944.»

ÅNDELIG FØDE SOM KRYSSER ELLEVE TIDSSONER

Fra begynnelsen av 1991 ble det sendt litteratur til Russland i små pakker fra enten Tyskland eller Finland. I juli 1993 kom den første lastebilen fra Tyskland fram til Solnetsjnoje med en last på 20 tonn litteratur. Lastebiler fra det russiske avdelingskontoret begynte å frakte litteratur til Moskva, Hviterussland og Kasakhstan. Men dette bød på en del utfordringer. For å levere litteratur til  Kasakhstan måtte brødrene kjøre 5000 kilometer én vei. De ble ofte forsinket ved grenseovergangene, og om vinteren kjørte lastebilene seg fast i snøfonner.

I dag mottar Solnetsjnoje omkring 200 tonn litteratur hver måned. Sjåførene fra Betel benytter enhver anledning til å avlegge et vitnesbyrd for grensevakter og tollere. Noen av disse liker å lese bibelsk litteratur. Men da en politimann under en inspeksjon skjønte at lastebilen fra Betel tilhørte en religiøs organisasjon, begynte han med høy røst å fordømme all religion. Han fortalte at en prest som var blitt stoppet for en alvorlig trafikkforseelse, hadde nedkalt forbannelser over ham. Brødrene fortalte ham hvordan Gud behandler mennesker, og hvilken hensikt han har med jorden og menneskene. Politimannens  tonefall forandret seg, og han ble mer vennlig. Han begynte til og med å stille spørsmål, noe som fikk brødrene til å ta fram biblene sine, og de fikk en fin, oppbyggende samtale med ham. Dette gjorde slikt inntrykk på politimannen at han sa: «Jeg skal lete opp vitnene, så jeg kan fortsette denne samtalen.»

Fra 1995 til 2001 var det det japanske avdelingskontoret som leverte litteratur til menighetene i Vladivostok i Det fjerne østen. Derfra sendte brødrene litteratur sjøveien til menighetene på Kamtsjatka. Brødrene i Vladivostok ble kjent med kapteinene på noen av de skipene som gikk til Kamtsjatka. En kaptein gikk med på å transportere litteraturen gratis i sin lugar og hjalp faktisk til med å laste litteraturen om bord på skipet. «Selv om jeg ikke er troende,» forklarte han, «gjør jeg gjerne en god gjerning. Jeg liker dere, og jeg liker den måten dere er organisert på. Når jeg kommer til bestemmelsesstedet, behøver jeg ikke å vente i lang tid på at litteraturen skal bli losset. Folkene deres er som fugler — de stuper ned over kartongene med litteratur og skynder seg vekk med dem.»

VEKSTEN SKAPER ET BEHOV

I mange år kom den russiske utgaven av Vakttårnet ut en gang i måneden og hadde 16 sider, og formatet var litt større enn det er i dag. Alle studieartiklene ble oversatt til russisk og gjort tilgjengelige for brødrene i Sovjetunionen, men de kom ut lenge etter de engelske. Studieartiklene lå mellom seks måneder og to år etter de engelske, og de øvrige artiklene enda mer. Fra og med 1981 hadde den russiske utgaven av Vakttårnet 24 sider, men den kom fortsatt ut bare en gang i måneden. Fra 1985 av har den  kommet ut to ganger i måneden. Det første bladet som hadde firefargetrykk og 32 sider og kom ut samtidig med det engelske, var nummeret for 1. juni 1990.

Tanja, en av oversetterne, forteller: «Når vi ser tilbake, skjønner vi at mye av det vi oversatte og trykte på den tiden, ikke oppfylte kriteriene for en naturlig og lettforståelig oversettelse. Men vi gjorde så godt vi kunne under de rådende forhold. Og det som ble levert, var sårt tiltrengt føde for åndelig uthungrede mennesker.»

Da forbudet mot arbeidet ble opphevet i landene i det tidligere Sovjetunionen, kunne litteraturen distribueres vidt og bredt. De russiske oversetterne som arbeidet i Tyskland, ville svært gjerne ha hjelp. To nye tiltak bidrog til at kvaliteten på oversettelsen ble bedre. For det første fikk flere brødre og søstre fra Russland og Ukraina  til sin store glede muligheten til å reise til det tyske avdelingskontoret for å få opplæring som oversettere. Fem av dem kom til Betel i Selters i Tyskland den 27. september 1991, og senere kom det flere. Nå begynte det russiske oversetterteamet å gjennomgå en omstrukturering. Dette skjedde ikke uten visse vanskeligheter. Deres ’tre og steiner’ ble ikke straks til «gull», men gjennomgikk alle de stadiene som er nevnt i Jesaja 60: 17.

For det andre begynte de russiske oversetterne å dra nytte av det arbeidet som ble utført av den nyopprettede avdelingen for assistanse til oversettere. Det ble holdt et seminar for oversettere ved det tyske avdelingskontoret omtrent på den tiden da de første brødrene og søstrene fra Russland kom dit.

Det ideelle er at oversettelsesarbeid foregår i det landet hvor man snakker målspråket. Det var derfor en spennende begivenhet at det russiske oversetterteamet i januar 1994 forlot det tyske avdelingskontoret for å reise til Russland og bosette seg på Betel i Solnetsjnoje, som var under bygging.

Det var naturligvis tungt for dem å ta avskjed med dem som i flere tiår i det stille hadde oversatt for brødrene bak jernteppet, men som på grunn av forskjellige omstendigheter ikke kunne reise sammen med dem. Søndag den 23. januar 1994 tok gruppen på 17 brødre og søstre, og dessuten 2 brødre som skulle tjene som spesialpionerer, en tårevåt avskjed med brødrene i Selters.

’JEG ER GUD FOR PASIENTEN!’

I flere tiår var russiske legers og helsearbeideres holdninger til pasienters religiøse tro sterkt farget av deres ateistiske utdanning og av den utstrakte bruken av blod i sovjetisk medisin. Når Jehovas vitner som hadde behov for behandling, bad om å bli behandlet uten at det ble  gjort bruk av blod, reagerte legene derfor med forbauselse og til og med uforskammethet.

Mange leger sa faktisk: «Her er det jeg som er Gud for pasienten!» Hvis en pasient ikke samtykket i det legen sa, risikerte han å bli utskrevet fra sykehuset med én gang. Motstandere gjorde også bruk av vitnenes bibelske standpunkt til blodoverføringer når de prøvde å få forbudt vår virksomhet i Russland.

I 1995 trådte avdelingen for sykehusinformasjon i funksjon ved det russiske avdelingskontoret. Den begynte å legge forholdene til rette for at helsepersonell skulle få nøyaktig informasjon om Jehovas vitners standpunkt. Det ble holdt flere seminarer hvor eldste fra over 60 sykehuskontaktutvalg lærte hvordan de kunne gi leger og helsearbeidere den nødvendige informasjon, og også hvordan de skulle gå fram for å finne leger som var villig til å behandle pasienter som var Jehovas vitner, uten blod.

I Moskva ble det i 1998 holdt en internasjonal konferanse for russiske leger og kolleger fra andre land over temaet «Alternativer til blodoverføring under operasjoner», den første i sitt slag i Russland. Mer enn 500 leger fra mange deler av Russland deltok på konferansen. Fra 1998 til 2002 tilegnet russiske leger seg så mye erfaring at de kunne holde flere titall slike konferanser i en rekke større russiske byer. Disse konferansene gav gode resultater.

Dr. A.I. Vorobjov, tidligere helseminister og ledende hematolog i Den russiske føderasjon, skrev et offisielt brev til noen advokater som forsvarte rettighetene til pasienter som var Jehovas vitner, hvor han kom inn på resultatene av at mange leger hadde gjort en ny vurdering av sin holdning til blodtransfusjoner. Han sa i brevet:  «Dødeligheten blant fødende kvinner i vårt land er redusert med 34 prosent.» Dr. Vorobjov tilføyde: «Tidligere rapporterte vårt helsevesen en dødelighet som var åtte ganger høyere enn blant kvinner som fødte i Europa, ettersom jordmødrene her gav de fødende unødvendige blodtransfusjoner.»

I 2001 sendte Den russiske føderasjons helsedepartement ut et sett med retningslinjer til helseinstitusjoner landet over. I retningslinjene het det at når pasienter nekter å ta imot blodoverføringer av religiøse grunner, skal legen respektere pasientenes avgjørelse. I 2002 utgav det russiske helsedepartementet en publikasjon med tittelen «Retningslinjer for bruk av blodbestanddeler». I disse instruksene ble det presisert at blodoverføringer bare kan gis etter skriftlig samtykke fra pasienten. Det understrekes også at man skal prøve å finne fram til alternative behandlingsmåter i tilfeller hvor en pasient av religiøse grunner nekter å få tilført blodbestanddeler.

Mange leger har endret holdning til bruken av blod etter å ha samarbeidet med representanter for avdelingen for sykehusinformasjon. En kirurg sa til noen slike brødre: «Fra flere pasienter [som var Jehovas vitner] og fra dere har jeg fått høre at det at dere nekter å ta imot blodoverføring, ikke bare er basert på en fiks idé, men på et bud i Bibelen. Jeg bestemte meg for å sjekke dette. Jeg leste alle de bibelstedene som det er henvist til i det materialet dere gav meg. Etter å ha tenkt over saken trakk jeg den slutning at deres standpunkt virkelig er basert på Bibelen. Men hvorfor tier prestene våre om dette? Når emnet blir brakt på bane, sier jeg nå til de andre legene at det er Jehovas vitner som følger Bibelen.» I dag tilbyr over 2000 leger i Russland pasienter som er Jehovas vitner, medisinsk behandling uten bruk av blod.

 GLEDERIK MISJONÆRTJENESTE

Arno og Sonja Tüngler, som er utdannet som misjonærer ved den tyske avdelingen av Gilead-skolen, har tjent i forskjellige byer i Russland siden oktober 1993. Hvilken framgang har Jehovas arbeid hatt i de distriktene de har tjent i? La oss høre om noe av det de har opplevd.

Arno: «Vi kom til vårt tildelte distrikt i Moskva. Etter et par uker holdt vi de første talene våre på den teokratiske tjenesteskolen. Etter seks uker i Russland holdt jeg min første tale på et stevne. Vi ble sendt til en menighet med omkring 140 døpte forkynnere, og menighetens distrikt var på størrelse med en krets i Tyskland! Vårt første forkynnerdistrikt lå i nærheten av pionerhjemmet.  Det var utrolig spennende å være de første Jehovas vitner som noen gang hadde forkynt fra dør til dør der!»

Sonja: «Selv om vi nesten ikke kunne noe russisk, deltok vi noen ganger i gatearbeidet alene, og da snakket vi med folk og gav dem traktater og annen litteratur. Brødrene og søstrene støttet og hjalp oss en hel del, og det var lett å få avtaler med dem om å gå ut i felttjenesten. De var svært vennlige og tålmodige, og de lot oss snakke på vår gebrokne russisk. Beboerne var også veldig tålmodige. Sovjetunionen var gått i oppløsning, og folk var svært opptatt av religion.»

Arno: «Noe som i høy grad hjalp oss til å lære russisk, var at vi deltok i tjenesten fra dør til dør og ledet bibelstudier. I januar 1994, før vi hadde vært i Russland i fire måneder, ledet vi allerede 22 bibelstudier, så vi fikk mange anledninger til å høre og snakke russisk hverdagsspråk.

På den tiden var det utrolig mange som ble døpt på stevnene; det kunne dreie seg om ti prosent av dem som var til stede, eller flere. Det var ikke alle menighetene som hadde mange nok ansvarlige brødre til å dekke behovet for eldste og menighetstjenere. Én eldste tjente faktisk som presiderende tilsynsmann for fem menigheter! Han bad meg om å holde minnehøytidstalen i en av disse menighetene. Det var 804 til stede, og de måtte forlate salen straks etter at talen var ferdig, for da skulle en annen menighet komme sammen der. Men det viste seg at den taleren som skulle holde den andre talen, var blitt innblandet i et trafikkuhell på veien og derfor ikke kunne nå fram i tide, så jeg måtte holde talen en gang til. Nå var det 796 til stede! Det var altså 1600 til stede på minnehøytiden i bare to menigheter, noe som viser hvilken enorm interesse det var for sannheten blant folk på den tiden.»

 JEHOVA ’PÅSKYNDER’ INNHØSTNINGEN

I sitt Ord lover Jehova å «påskynde» innsamlingen av sine «attråverdige ting». (Jes. 60: 22; Hag. 2: 7) I 1980 var det 65 forkynnere i St. Petersburg som, til tross for at de ble holdt nøye under oppsikt av KGB, prøvde å føre samtaler om bibelske emner med byens innbyggere. I 1990 var tallet på vitner som forkynte uformelt på gaten i forskjellige deler av byen, kommet opp i 170. I mars 1991 ble Jehovas vitners virksomhet registrert i Russland, og snart var det blitt opprettet fem menigheter i St. Petersburg. Det internasjonale stevnet som ble holdt der i 1992, og andre teokratiske arrangementer førte til rask vekst. I 2006 var det over 70 menigheter i St. Petersburg.

I 1995 var det bare én menighet i Astrakhan, ikke langt fra grensen mot Kasakhstan. Menigheten hadde ingen eldste eller menighetstjenere. Likevel arrangerte  brødrene et kretsstevne og en spesiell stevnedag. Talene ble holdt av eldste som reiste mer enn 700 kilometer, helt fra Kabardino-Balkaria, for å komme til stevnene. Disse brødrene visste ikke på forhånd hvor mange som skulle bli døpt. Roman Skiba forteller: «En annen eldste og jeg kom dit to uker før et av stevnene skulle holdes, for å gå ut i felttjenesten sammen med menigheten og gjennomgå spørsmålene med dåpskandidatene. Men det viste seg at vi ikke fikk tid i det hele tatt til å gå ut i tjenesten. All tiden vår gikk med til drøftelser med de 20 mulige dåpskandidatene!»

I 1999 innbød brødrene i Jekaterinburg flere kjøpmenn på et marked til minnehøytiden. Kjøpmennene spurte om de kunne innby vennene sine også. Vitnene ble storlig overrasket da omkring hundre personer  dukket opp i den salen de hadde leid! Selv om salen var forholdsvis stor, var det noen som måtte stå.

BIBELSTUDIER MED 50 PERSONER

I Ivanovo fylke, ikke langt fra Moskva, startet forkynnelsesarbeidet opp i slutten av 1991, da Pavel og Anastasija Dimov flyttet til dette området. De hadde en vanskelig oppgave foran seg — de skulle forkynne i et distrikt med over en million innbyggere. Hvordan skulle de komme i gang? De bestemte seg for å benytte en enkel, men effektiv metode: en litteraturstand. De satte opp en stand på torget og la ut brosjyrer, blad og bøker. Forbipasserende stoppet opp, og mange av dem viste oppriktig interesse. Alle de som viste interesse for sannheten, ble innbudt til et bibelstudiemøte. Disse møtene kunne ikke akkurat kalles hjemmebibelstudier, for de ble holdt i leide saler med opptil 50 personer til stede. Studiene lignet på menighetsmøter og bestod av to deler. Først ble noen avsnitt i boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord drøftet, og så studerte man en artikkel i Vakttårnet. Studiene ble holdt tre ganger i uken og varte i tre timer hver gang. Det ble holdt slike studiemøter tre forskjellige steder rundt i byen. På rapportseddelen sin skrev Pavel alltid at han ledet tre bibelstudier. En gang ble han spurt om hvorfor han ledet så få studier, ettersom de fleste forkynnerne på den tiden ledet mellom 10 og 20, og da kom det fram at det var omkring 50 interesserte til stede på hvert studium! Det var tydelig at Jehova velsignet ordningen, for mange av dem som var til stede på disse studiene, ønsket snart å være med på å gjøre andre kjent med det gode budskap. En gang etter et studium sa Pavel at de som ønsket å bli forkynnere, kunne bli igjen. Ingen forlot salen, og alle ble forkynnere. Det ble stadig flere litteraturstander rundt om i byen, og snart var det  en mengde stander fulle av litteratur på torgene og i parkene.

Tiden var nå inne til å gå over til en annen form for tjeneste, nemlig forkynnelse fra dør til dør. Men hvordan skulle man komme i gang med det, når nesten ingen av forkynnerne noen gang hadde deltatt i denne grenen av tjenesten? De som gjerne ville lære å forkynne fra hus til hus, ble med ekteparet Dimov ut i tjenesten. Det var ofte mange forkynnere som ønsket å lære. Noen ganger hadde Pavel med seg ti forkynnere til en dør samtidig! Utrolig nok lot ikke beboerne seg skremme av dette, og de snakket gjerne med hele den store gruppen. Noen inviterte til og med hele delegasjonen inn i leiligheten.

Snart var det en hel del nye forkynnere som var ivrige etter å forkynne også andre steder enn i byen Ivanovo, og det ble derfor arrangert turer til andre byer i Ivanovo fylke. Grupper på 50 forkynnere gikk om bord i toget, og de begynte å forkynne på vei til den byen de skulle til, og så gikk de ut to og to. De gjennomarbeidet boligblokker og innbød folk til et møte som skulle holdes samme kveld. På møtet viste brødrene videoer som var produsert av Jehovas vitner. Det ble også holdt en tale. Etter et slikt møte fikk alle som var til stede, tilbud om et hjemmebibelstudium, og de som ønsket å studere, gav brødrene adressen sin. Som et resultat av denne virksomheten ble det opprettet flere menigheter i en rekke byer i Ivanovo fylke — opptil fem i hver by.

I 1994 var det 125 forkynnere bare i byen Ivanovo, og på minnehøytiden var det 1008 til stede. Det samme året ble 62 personer fra Ivanovo døpt på områdestevnet. På én dag var det altså kommet til en hel menighet! I dag er 1800 forkynnere travelt opptatt i Herrens arbeid i Ivanovo fylke.

 BRØDRENE KOMMER SAMMEN TRASS I MOTSTAND

I flere byer var det vanskelig å få tillatelse til å bruke stadioner til områdestevner. Som et eksempel på motstand som brødrene møtte, kan vi nevne en episode i Novosibirsk. Etter oppfordring fra prestene stilte noen aksjonister seg opp rett foran inngangen til det stadionet hvor områdestevnet skulle holdes. På et av de skiltene som disse motstanderne holdt opp, stod det: «Pass deg for Jehovas vitner.» Det aksjonistene ikke la merke til, var at de siste to bokstavene i det første ordet var smurt utover og var uleselige, slik at det faktisk i stedet stod: «Ta vare på Jehovas vitner.»

I 1998 oppstod det problemer med å få holdt et planlagt kretsstevne i Omsk. Etter press fra motstandere tvang de lokale myndighetene i siste liten bestyreren for hallen til å annullere den leieavtalen som var inngått med vitnene. De flere hundre brødrene og søstrene som kom for å overvære stevnet, samlet seg ved hallen. Den vettskremte bestyreren, som fryktet for både sin egen og hallens sikkerhet, bønnfalt de ansvarlige brødrene om å oppfordre folkemengden til ikke å ty til vold. Brødrene fikk roet ham ned ved å si til ham at ingen der kom til å gjøre en flue fortred. De som var kommet sammen til stevnet, tok stille og rolig bilder av hverandre til minne om anledningen og gikk deretter hver til sitt. Hendelsen overbeviste bestyreren om at Jehovas vitner er fredelige mennesker. To uker senere ble stevnet avviklet i et annet lokale. Motstanderne fikk høre om stevnet for sent til å få stoppet det og kom til stevnestedet først da programmet nærmet seg slutten.

ET OMRÅDESTEVNE «UNDER STJERNENE»

Fra 22. til 24. august 2003 skulle ett av flere områdestevner på tegnspråk holdes i byen Stavropol i Kaukasia.  Stevnedeltakerne kom fra 70 forskjellige byer i Russland. Det var imidlertid fare for at stevnet skulle bli avlyst, på grunn av kraftig motstand fra de lokale myndighetene i byen. Dagen før stevnet annullerte hallbestyreren leieavtalen. Men fredag den 22. august gjorde brødrene en avtale med ledelsen ved et sirkus om å holde stevnet i deres lokaler.

Programmet startet som planlagt klokken tre om ettermiddagen, men kort tid etter pausen ble strømmen inn til bygningen plutselig brutt. Stevnedeltakerne satt tålmodig på plassene sine, og en time senere fortsatte programmet, etter at man hadde fått strømmen tilbake. Programmet var ferdig klokken halv ti om kvelden.

Den andre stevnedagen startet med et strømbrudd klokken halv ti om formiddagen. Snart ble også vannforsyningen stengt. Hvordan skulle brødrene kunne avvikle stevnet uten vann og lys? Klokken ti på elleve bestemte stevnekomiteen at alle dørene inn til lokalet skulle åpnes, ettersom det var en klar solskinnsdag. Brødrene bar snarrådig flere store speil ut på gaten for at disse skulle reflektere sollyset inn i salen og mot taleren. Nå kunne forsamlingen se taleren. Men det viste seg at det skarpe lyset gjorde det vanskelig for taleren å se notatene sine! Det ble derfor satt opp flere speil for å rette sollyset mot en stor speilkule som hang ned fra kuppelen i sirkuset. Lokalet ble fylt med mange lysende punkter, og nå kunne taleren og alle i salen konsentrere seg om programmet. Dette ble et unikt områdestevne «under stjernene,» som stevnedeltakerne sa, med henvisning til de mange lysende punktene i det mørke sirkuslokalet.

Snart kom borgermesteren og flere andre myndighetspersoner kjørende. De ble svært overrasket over å se at stevnet fortsatte. Det som gjorde aller størst inntrykk på dem, var stevnedeltakernes oppførsel — det var ingen  som protesterte eller klaget, og alle hadde oppmerksomheten rettet mot scenen. Det de fikk se, gjorde et så dypt inntrykk på politisjefen, som tidligere hadde vært aggressiv overfor Jehovas vitner, at han sa: «I hjerte og sinn er jeg for dere, men vi lever i en verden som ikke liker dere.»

Etter en stund drog de sin vei, og snart ble strømmen koblet til igjen. Selv om programmet sluttet sent de to første stevnedagene, ble stevnedeltakerne værende på plassene sine inntil den avsluttende bønnen. Trass i motstanden økte tallet på tilstedeværende fra dag til dag — fra 494 på fredagen til 535 på lørdagen og deretter til 611 på søndagen! I den avsluttende bønnen ble det gitt uttrykk for spesiell takknemlighet mot Jehova for at han hadde gjort det mulig å holde dette fantastiske stevnet. Stevnedeltakerne drog glade hver til sitt, fastere enn noen gang i sin beslutning om å tjene sin himmelske Far og lovprise hans navn.

DØVE LOVPRISER JEHOVA

Blant de flere tusen stevnedeltakerne fra Sovjetunionen som var til stede ved det spesielle stevnet i Polen i 1990, var det flere døve. Etter å ha fått åndelig oppmuntring på stevnet gikk disse iherdig inn for å forkynne budskapet og utføre den første såingen i døvedistriktet. Allerede i 1992 kunne det sies at også denne delen av markene var klar til innhøstning, og man skjønte at ’høsten kom til å bli stor’. (Matt. 9: 37) I 1997 ble den første tegnspråkmenigheten opprettet, og på dette tidspunkt fantes det utallige tegnspråkgrupper rundt omkring i landet. I 2002 ble det opprettet en tegnspråkkrets. Dette ble den største kretsen i hele verden hva geografisk utstrekning angår. I 2006 var det blant landets døve én forkynner for hver 300 innbyggere, mens forholdet blant den hørende befolkningen var én til 1000.

 Det var behov for gode oversettelser av publikasjonene våre til tegnspråk. I 1997 satte man i gang med å oversette til tegnspråk ved det russiske avdelingskontoret. Jevdokija, en av de døve søstrene i den gruppen som oversetter til tegnspråk, sier: «For meg er det å tjene ved Betel og oversette publikasjonene våre til tegnspråk et helt spesielt privilegium. I verden stoler ikke folk på døve mennesker, og de døve blir betraktet som mindreverdige. Men alt er annerledes i Guds organisasjon. For det første ser jeg at Jehova stoler på at vi døve er i stand til å formidle sannheten på vårt eget språk. For det andre føler vi oss trygge blant Jehovas folk, og vi er inderlig glad for å tilhøre en slik stor familie.»

DET GODE BUDSKAP PÅ ALLE TUNGEMÅL

Selv om russisk var det dominerende handels- og utdanningsspråket i Sovjetunionen, ble det også talt omkring 150 andre språk i landet. Fra 1991 av, da Sovjetunionen gikk i oppløsning og ble oppdelt i 15 land, ble mange av dem som snakket disse språkene, interessert i sannheten, særlig i de landene som nylig hadde oppnådd uavhengighet. I harmoni med Åpenbaringen 14: 6 ble det satt i gang et målrettet arbeid for å nå mennesker av «hver nasjon og stamme og hvert tungemål og folk» i dette enorme distriktet. Dette har etter hvert gjort det nødvendig å utgi Vakttårnet på 14 nye språk i det området som det russiske avdelingskontoret fører tilsyn med, slik at titusener av nye disipler skal få den åndelige føde de har behov for. Det russiske avdelingskontoret fører nå tilsyn med oversettelsen av litteratur til over 40 språk. Det er noe som i høy grad fremmer utbredelsen av det gode budskap, ettersom det bidrar til at Bibelens sannhet rører ved folks hjerte både raskere og dypere enn før.

Flertallet av disse språkene tales innenfor Den russiske føderasjons grenser. Man kan for eksempel høre folk  snakke ossetisk i gatene i Beslan og i Vladikavkaz, burjatisk (som er beslektet med mongolsk) i området rundt Bajkalsjøen, jakutisk (et altaisk-tyrkisk språk som tales av blant andre reindriftere) i Det fjerne østen og omkring 30 andre språk i Kaukasia. Nest etter russisk er tatarisk det språket som flest mennesker i Russland har som morsmål. Det er over fem millioner som snakker dette språket; de fleste av dem bor i Tatarstan.

Folk som snakker tatarisk, er ofte villig til å lese litteratur på dette språket, mens få av dem tar imot litteratur på russisk. Under kampanjen med Rikets budskap nr. 35 fikk en kvinne som bodde på landsbygda, et eksemplar av traktaten. Hun skrev så et brev hvor hun bad om et eksemplar av «Krever-brosjyren» på tatarisk. En søster sendte henne brosjyren og et brev, og kvinnen reagerte ved å sende et åttesiders, begeistret svar. Snart  begynte hun å studere Bibelen ved hjelp av publikasjoner på tatarisk. En mann som fikk brosjyren Bryr Gud seg virkelig om oss? på tatarisk, sa at den hjalp ham til å se verdenssituasjonen i et nytt lys. Dette er resultater som man ikke ville ha oppnådd uten litteratur på tatarisk.

En kvinne som snakker språket mari, fikk Rikets budskap nr. 35. Da hun hadde lest den, ville hun gjerne vite mer, men det fantes ingen Jehovas vitner i det tynt befolkede området hvor hun bodde. Hun tok kontakt med Jehovas vitner en gang hun var i byen en tur, og fikk da «Kunnskapsboken» og annen litteratur på russisk. Etter at hun hadde studert disse publikasjonene på egen hånd, begynte hun å forkynne i det området hvor hun bodde, og snart studerte hun med en gruppe interesserte. Så fikk hun vite at det skulle holdes en spesiell stevnedag i Izjevsk, og reiste dit for å bli døpt. På stevnet fikk hun imidlertid vite at de som ønsket å bli døpt, først måtte studere Bibelen grundig, og brødrene traff tiltak for å hjelpe henne åndelig sett. Alt dette skjedde som følge av at hun leste Rikets budskap på sitt eget språk.

I Vladikavkaz var det lenge bare én ossetiskspråklig menighet, og på krets- og områdestevnene ble ingen av talene tolket til ossetisk. I 2002 ble det for første gang ordnet med at noen av talene ble tolket. De ossetisktalende brødrene var overlykkelige over dette! Selv de som forstod russisk godt, sa at det å høre Bibelens budskap på sitt eget morsmål rørte ved deres hjerte. Dette bidrog til at menigheten vokste åndelig sett, og til at mange ossetere fikk lyst til å undersøke sannheten. I 2006 ble det organisert en krets i Ossetia, og kretsstevnet ble for første gang holdt på ossetisk.

En gang da en gruppe i den avsidesliggende landsbyen Aktasj i Altaj fikk besøk av et par reisende tilsynsmenn, kom cirka 30 personer sammen i en leilighet, selv  om gruppen bestod av bare noen få forkynnere. Alle lyttet til det offentlige foredraget, men under områdetilsynsmannens tjenestetale gikk omtrent halvparten av forsamlingen sin vei. Etter møtet spurte områdetilsynsmannen de lokale brødrene om hvorfor så mange hadde gått. En eldre altaisk kvinne svarte på gebrokkent russisk: «Dere utfører et viktig arbeid, men jeg forstod nesten ingenting!» Den neste gangen kretstilsynsmannen besøkte gruppen, ble talene tolket, og alle ble sittende under hele programmet.

I byen Voronezj bor det mange utenlandske studenter. I 2000 organiserte en kinesisktalende menighetstjener noen uformelle kurs i kinesisk. Mange av brødrene og søstrene så behovet og begynte å forkynne for kinesiske studenter. Kinesisk er et svært vanskelig språk å lære seg, men brødrene gav ikke opp. I februar 2004 ble den første kinesiskspråklige bokstudiegruppen organisert i byen. I april det samme året ble den første kinesiske interesserte døpt, og to måneder senere ble en til døpt. I dag er grupper av interesserte regelmessig til stede på bokstudiet, og det ledes omkring 15 bibelstudier på kinesisk. Etter hvert som det gode budskap når alle deler av dette enorme distriktet, håndterer det russiske avdelingskontoret stadig nye forespørsler om stadig mer litteratur — på stadig flere språk.

PIONERER FÅR OPPLÆRING

Pionertjenesteskolen er blitt arrangert i Russland i mange år. I hver klasse er det mellom 20 og 30 brødre og søstre, vanligvis lokale pionerer, som ikke behøver å reise så veldig langt for å overvære kurset. Dette var imidlertid ikke tilfellet de første gangene dette kurset ble holdt i Russland. Roman Skiba forteller: «Jeg husker da pionertjenesteskolen ble holdt i Jekaterinburg i 1996. Det var over  40 brødre og søstre som var med. Noen måtte reise flere hundre kilometer for å overvære kurset, ja, noen måtte faktisk reise omkring tusen kilometer.»

Svetlana har tjent som alminnelig pioner i tegnspråkdistriktet siden 1997. I januar 2000 gjennomgikk hun pionertjenesteskolen på tegnspråk. Etter at kurset var over, sa Svetlana litt om hvordan det hadde hjulpet henne til å forbedre kvaliteten av sin tjeneste og til å forstå hva det innebærer å være en kristen i familien og i menigheten. Hun sa: «Jeg fikk større kjærlighet til andre. Jeg skjønte også hvor verdifullt det er å samarbeide med brødrene og søstrene, og jeg tar nå villig imot veiledning. Kvaliteten på bibelstudiearbeidet mitt har også økt betraktelig, fordi jeg har begynt å bruke illustrasjoner når jeg underviser.»

Aljona tjener som pioner i Khabarovsk, en by i Det fjerne østen, hvor hun hjelper døve til å lære sannheten å kjenne. For å kunne gjøre dette på en mer virkningsfull måte ville Aljona gjerne gjennomgå pionertjenesteskolen på tegnspråk. Hvilke utfordringer måtte hun takle i den forbindelse? Aljona forteller: «Det nærmeste stedet hvor pionertjenesteskolen ble arrangert på tegnspråk, var Moskva, 9000 kilometer fra Khabarovsk. For å overvære kurset måtte jeg reise med tog i åtte dager hver vei.» Men hun angret ikke et sekund!

I tillegg til at disse kursene er blitt holdt for å hjelpe og støtte dem som tjener i tegnspråkdistriktet, er pionertjenesteskolen blitt arrangert flere hundre ganger i Russland siden 1996. Opplæringen av pionerene har bidratt direkte til den totale veksten i forkynnelsesarbeidet og også til veksten i de enkelte menighetene. Marcin, som i dag tjener som kretstilsynsmann, forteller: «I 1995 ble jeg utnevnt til spesialpioner i Kuntsovo menighet i Moskva. Jeg drog dit for å overvære det offentlige foredraget og  Vakttårn-studiet, og det så ut som om det ble holdt et stevne! Det var omkring 400 personer til stede i salen. På den tiden hadde menigheten 300 forkynnere. Mindre enn ti år senere var det blitt dannet ti nye menigheter av denne opprinnelige menigheten!

I 1996 og 1997, mens jeg tjente som kretstilsynsmann, var jeg vitne til en enorm vekst i kretsen. Jeg besøkte en menighet i byen Volzjskij i Volgograd fylke, og seks måneder senere kom jeg tilbake dit. I løpet av de månedene var det blitt 75 nye forkynnere i denne menigheten. Det var som om jeg kom til en helt ny menighet! Den ånd disse nye, nidkjære forkynnerne la for dagen, lar seg vanskelig beskrive. På frammøtene til felttjeneste, som ble holdt i en leilighet i en boligblokk, var det ofte opptil 80 til stede. Mange måtte stå i trappen og på trappeavsatsene, for det ikke var plass til dem i leiligheten.»

BARN OG UNGE BRINGER ÆRE TIL JEHOVA

Mange barn og unge viser interesse for Rikets budskap til tross for motstand fra foreldrene. En 20 år gammel søster forteller: «I 1995, da jeg var ni år gammel, forkynte Jehovas vitner for foreldrene mine, men de tok ikke imot sannheten. Jeg ville gjerne lære mer om Gud. En klassevenninne begynte heldigvis å studere Bibelen, og jeg ble med på studiene hennes. Da foreldrene mine fikk vite om dette, forbød de meg å komme sammen med Jehovas vitner. Noen ganger låste de meg inne i leiligheten alene for å hindre meg i å dra på studiet. Slik fortsatte det inntil jeg ble myndig. Da reiste jeg hjemmefra for å gå på skole i en annen by, og der fant jeg fram til vitnene. Jeg var så glad for å komme i gang med bibelstudiet igjen! Min kjærlighet til Jehova vokste, og jeg ble døpt på et områdestevne i 2005. Da jeg var blitt døpt, begynte jeg straks som hjelpepioner. I dag er foreldrene mine mer positivt  innstilt til det som har vært så dyrebart for meg helt fra barndommen av.»

En annen søster forteller: «I 1997, da jeg var 15 år gammel, gav noen Jehovas vitner meg et eksemplar av Våkn opp! Jeg likte virkelig både bladets tittel og dets innhold, og jeg ville gjerne få det regelmessig. Da far fant ut at jeg leste dette bladet, nektet han Jehovas vitner å komme hjem til oss. En tid senere begynte min kusine å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og i begynnelsen av 2002 begynte jeg å gå på møtene i Rikets sal sammen med henne. Der hørte jeg at noen Jehovas vitner tjener som misjonærer, og jeg fikk et brennende ønske om å hjelpe andre til å lære om Gud. Men min kusine forklarte at jeg først måtte slutte å røyke, begynne å leve i samsvar med  Guds vilje og bli en av Guds tjenere. Jeg tok imot denne veiledningen. Et halvt år senere ble jeg døpt, og jeg begynte straks å tjene som hjelpepioner. Jeg er glad for at jeg har funnet en virkelig mening med livet.»

LETING ETTER «ATTRÅVERDIGE TING» I SAKHA

Én krets omfatter Amur fylke og hele republikken Sakha. I tjenesteåret 2005 ble det for første gang holdt kretsstevne og spesiell stevnedag i Jakutsk, hovedstaden i Sakha. Det var spesielt hyggelig å se at noen som tilhørte urbefolkningen, kom på disse stevnene.

For å gjøre det lettere for brødrene delte man kretsen inn i fem deler, som hver hadde sitt stevne. For å komme fra det ene av disse stevnene til det neste måtte de reisende tilsynsmennene først reise 24 timer med tog, deretter 15 timer med bil og til slutt 3 timer med fly.

I dette området blir det svært kaldt om vinteren. Temperaturene kommer helt ned i mer enn 50 minusgrader. Til tross for dette forkynner de lokale brødrene og søstrene ikke bare i boligblokker, men også fra hus til hus.

Det ble opprettet to grupper av forkynnere i begynnelsen av 2005. Den ene gruppen holder til i landsbyen Khajyr, som ligger langt nord for polarsirkelen, 80 kilometer inn i landet fra Laptevhavets kyst. Landsbyen har 500 innbyggere, og blant dem er det 4 Jehovas vitner. I 2004 ble minnehøytiden holdt i denne landsbyen, med 76 til stede. For å besøke gruppen i denne landsbyen må kretstilsynsmannen først reise cirka 90 mil med fly og deretter over 45 mil med bil på snødekte veier.

Det ble også dannet en gruppe i den avsidesliggende landsbyen Ust-Nera, som ligger 100 kilometer fra landsbyen Ojmjakon. Her kommer temperaturen noen ganger ned i 60 minusgrader om vinteren. I fjor drog forkynnerne i denne gruppen av gårde i to biler for å kjøre til  kretsstevnet. De måtte reise omkring 2000 kilometer hver vei, for det meste gjennom øde, ubebodde områder, i omkring 50 minusgrader.

En kretstilsynsmann skrev i en rapport om en interessant opplevelse i 4000 meters høyde. «Under kampanjen med brosjyren Hold deg våken! ble det holdt en serie stevner i vår krets. Områdetilsynsmannen og jeg var på vei til det neste stevnet med fly. Vi hadde dessverre sluppet opp for den brosjyren som var tilbudet, så vi tilbød flyvertinnen brosjyren Hva krever Gud av oss? i stedet. Hun sa at hun allerede hadde fått noe bibelsk litteratur, og til vår overraskelse viste hun oss et eksemplar av brosjyren Hold deg våken! Det gledet oss virkelig at våre brødre hadde vært aktive! Mens vi snakket med henne, kom annenflygeren forbi. Han fattet interesse for det vi snakket om, og ble med i samtalen, og vi snakket sammen under nesten hele flyreisen. Han syntes at vi hadde hatt en fin samtale, og tok imot flere blad, som han skulle dele med resten av besetningen.»

DET GODE BUDSKAP BLIR FORKYNT PÅ SAKHALIN

Til øya Sakhalin, som ligger nord for Hokkaido, den nordligste av de øyene som Japan består av, kom Jehovas vitner første gang i slutten av 1970-årene. Noen brødre i Vladivostok som førte tilsyn med forkynnelsen i regionen, oppmuntret Sergej Sagin til å utvide sin tjeneste og flytte til denne øya for å forkynne for innbyggerne der. Han fikk seg arbeid i havneområdet, og der prøvde han å få i gang samtaler om bibelske emner med de andre arbeiderne. Snart ledet han flere bibelstudier. Sergej ble senere nødt til å reise fra øya, men med tiden spiret sannhetens såkorn og bar frukt.

De stevnene som ble holdt i Polen i 1989 og 1990, tilskyndte mange Jehovas vitner i Russland til å utvide sin  tjeneste og flytte til steder med større behov. I 1990 flyttet Sergej og Galina Averin fra Khabarovsk i Det fjerne østen til Korsakov på Sakhalin. Noen måneder senere flyttet to pionerer og flere menighetsforkynnere til Juzjno-Sakhalinsk, hvor det bare var ett vitne fra før.

Pavel Sivulskij, sønn av den Pavel Sivulskij som er nevnt tidligere, var en av de to pionerene. I dag tjener han på Betel. Han forteller: «Da en bror og jeg kom til Juzjno-Sakhalinsk, tok vi inn på et hotell, for til å begynne med fant vi ikke noe fast sted å bo. Vi begynte i tjenesten fra dør til dør like ved hotellet, og i de første samtalene vi fikk, spurte vi folk om de visste om noen som hadde noe sted til leie. Vi traff folk som spurte oss om hvor vi kunne fortsette de bibelske drøftelsene, og vi måtte si til dem at vi for øyeblikket bodde på hotell, men at vi skulle invitere dem så snart vi fikk oss et sted å bo. Vi bad inderlige bønner til Jehova om at han måtte hjelpe oss til å finne arbeid og et sted å bo. Jehova besvarte våre bønner. Snart hadde vi både arbeid og leilighet. En beboer sa at vi kunne få bo i leiligheten hennes. Hun krevde ingen leie, og hun laget til og med mat til oss, noe som gjorde det mulig for oss å bruke mer tid i tjenesten. Jehova viste at han var med oss. Snart ledet vi mange bibelstudier, og vi måtte etter hvert opprette bokstudiegrupper. Etter to måneder leide vi et hus og begynte å holde møtene der.»

Etter hvert som menigheten vokste, begynte mange nye forkynnere i pionertjenesten. De viste sann pionerånd og flyttet til andre deler av øya for å utbre sannheten. Denne hurtig voksende menighetens nidkjære tjeneste ble rikt velsignet av Jehova, og etter tre år, i 1993, var det blitt opprettet åtte nye menigheter!

Med tiden flyttet mange forkynnere fra øya, dels på grunn av økonomiske vanskeligheter og dels for å utvide sin tjeneste. Som før har likevel brødrenes anstrengelser  i tjenesten ført til vekst. I dag står det en pen Rikets sal midt i byen Juzjno-Sakhalinsk, og øya har ni menigheter og fire grupper, som utgjør en hel krets.

TRASS I MOTSTAND BLIR DØREN ÅPNET

I det første århundre skrev apostelen Paulus: «En stor dør som fører til virksomhet, er blitt åpnet for meg, men det er mange motstandere.» (1. Kor. 16: 9) To tusen år senere er det ikke blitt færre motstandere. Fra 1995 til 1998 satte påtalemyndigheten i Moskva fire ganger i gang straffesaker mot Jehovas vitner. Vitnene ble anklaget for å tilskynde til religiøs intoleranse, ødelegge familier, delta i statsfiendtlig virksomhet og krenke andre borgeres rettigheter. Da det viste seg at det ikke var belegg for disse anklagene, ble det reist sivilt søksmål mot vitnene i 1998, med utgangspunkt i de samme grunnløse beskyldningene.

Et års tid senere registrerte justisdepartementet på ny Jehovas vitners administrative senter i Russland og erkjente derved at Jehovas vitner ikke fremmer noe som tilskynder til religiøst hat, ødelegger familier eller bryter menneskerettigheter, og at litteraturen deres heller ikke gjør det. Likevel reiste påtalemyndigheten den samme tiltalen på nytt!

Noen professorer i religionsvitenskap erkjenner at Jehovas vitner baserer sin lære utelukkende på Bibelen. Dr. N.S. Gordijenko, som er professor i religionsvitenskap ved Herzen universitet i St. Petersburg, sier: «Ekspertene er ikke klar over at det egentlig er Bibelen de anklager, når de anklager Jehovas vitners lære.»

Ikke desto mindre avgjorde Moskva byrett at Jehovas vitner i Moskva skulle fratas sin juridiske status. Dette forhindrer ikke våre brødre i å følge Bibelens påbud om å gjøre folk kjent med det gode budskap. Jehovas vitner  mener at Moskvas innbyggere må få treffe sine egne avgjørelser når det gjelder religiøs tro. Å frata dem denne rettigheten ville være et inngrep i friheten til alle Moskvas innbyggere. Jehovas vitner i Moskva kommer derfor til å fortsette å følge Jesu Kristi bud om å forkynne og gjøre disipler. (Matt. 28: 19, 20) Avgjørelsen i Moskva byrett er nå til behandling hos Den europeiske menneskerettighetsdomstol.

I september 1998, da den første av rettssakene med sikte på å avvikle Jehovas vitners juridiske selskap i Moskva begynte, hadde Jehovas vitner 43 menigheter i byen. Åtte år senere var det 93 menigheter der! Jehova har gitt sitt folk dette løftet: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang.» (Jes. 54: 17) I 2007 holdt Jehovas vitner et områdestevne på Luzjniki stadion i Moskva, som for en del år siden ble brukt i forbindelse med de olympiske leker. Det var 29 040 til stede på stevnet, og 655 ble døpt.

GUDS NAVN ER STORT I RUSSLAND

I Malaki 1: 11 sier Jehova Gud: «Fra solens oppgang like til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant nasjonene.» Hver ny soloppgang bringer med seg muligheten til å finne enda noen flere sauelignende mennesker i dette enorme landet. Bare i løpet av forrige tjenesteår ble over 7000 døpt i Russland. Dette er et ubestridelig vitnesbyrd om at «tsarenes Tsar», som Jesus Kristus blir kalt i russiske bibler, er med sine undersåtter når de utfører dette arbeidet. — Matt. 24: 14; Åp. 19: 16.

«Jehovas dag [skal] komme som en tyv,» skrev apostelen Peter. (2. Pet. 3: 10) Jehovas vitner i Russland er derfor fast bestemt på å bruke den tiden som er igjen, til å lete etter enkeltpersoner fra alle nasjoner, stammer, tungemål og folk som er rett innstilt for evig liv.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 110]

«Hvis det hadde blitt funnet noe negativt om dere i opptegnelsene, om så bare utgytelsen av en eneste bloddråpe, ville vi ha skutt dere alle sammen»

[Uthevet tekst på side 128]

«Hvis vi slipper dere fri, vil mange sovjetborgere slutte seg til dere. Det er derfor vi anser dere for å være en alvorlig trussel mot staten»

[Uthevet tekst på side 219]

«Folkene deres er som fugler — de stuper ned over kartongene med litteratur og skynder seg vekk med dem»

 [Ramme/bilde på side 69]

Hvordan er det i Sibir?

Hva får navnet Sibir deg til å tenke på? Ser du for deg en barsk, utemmet villmark med bitende kalde vintrer? Forestiller du deg et forblåst, ødslig område, et sted som de som kom på kant med sovjetiske myndigheter, ble forvist til? I så fall har du i grunnen rett, men dette er langt fra hele bildet.

Sibir er et enormt område. Sibir alene er større enn Canada, som er verdens nest største land. Det dekker en flate på over 13 millioner kvadratkilometer, fra Uralfjellene og østover til Stillehavet og fra Mongolia og Kina og nordover til Nordishavet. Det er et område som er rikt på naturressurser — tømmer, olje og gass. I Sibir finner du fjellkjeder, sletter, sumpområder, innsjøer og mektige elver.

I omkring 150 år var Sibir et sted man forbandt med fangenskap, tvangsarbeid og forvisning. I løpet av 1930- og 1940-årene sendte Josef Stalin millioner av mennesker til arbeidsleirer der. I 1949 og 1951 ble omkring 9000 Jehovas vitner fra Moldova, de baltiske republikkene og Ukraina forvist til Sibir.

 [Ramme/bilder på sidene 72 og 73]

Oversikt

Geografi

Russland, verdens største land, har en utstrekning på 7700 kilometer fra øst til vest langs polarsirkelen og 3000 kilometer fra nord til sør. Det totale arealet er på 17 075 400 kvadratkilometer. Landet omfatter hele elleve tidssoner og strekker seg altså nesten halvveis rundt den nordlige halvkule. Russland har Europas høyeste fjell og lengste elv og verdens dypeste innsjø.

Befolkning

Omkring 80 prosent av dem som bor i Russland, er russere. Men det er også over 70 andre etniske grupper som bor der. Noen av disse teller noen få tusen, andre flere millioner.

Språk

Det offisielle språket er russisk, som snakkes av praktisk talt hele befolkningen. I tillegg snakkes det over 100 andre språk. Enkelte av disse er morsmål for omkring en million mennesker.

Økonomi

Russland er en av verdens ledende produsenter av olje og naturgass. Andre store næringer er skogbruk, gruvedrift og all slags industri.

Kosthold

Næringsrike, kraftige retter med kjøtt, fisk, kål eller ostemasse inntas sammen med mørkt rugbrød, poteter og bokhvete. Det russiske kjøkken er rikt på fett og karbohydrater, noe som gir den energien man trenger til de lange, kalde vintrene. I et typisk måltid kan du få pelmeni (melboller fylt med kjøtt) i suppe eller toppet med rømme, eventuelt piroger (pirozjki) fylt med kål, kjøtt, ost eller potet. To populære supper er borsjtsj, eller rødbetsuppe, og sjtsji, eller kålsuppe.

Klima

Sommeren er varm og vinteren mørk og kald. Våren og høsten er kortvarige, og det er de øvrige to årstidene som dominerer.

(På sidene 116 og 167 er det kart over Russland)

 [Bilder]

Kreml

Fjellet Elbrus i Kabardino-Balkaria

Brunbjørn på halvøya Kamtsjatka

 [Ramme på sidene 92 og 93]

En kamp om sinn og hjerte

Den sovjetiske regjering hadde ikke som mål å utrydde Jehovas vitner. Målet var å omvende dem til den sovjetiske ideologi, enten ved overtalelse eller ved makt. For å få dette til brukte de etterretnings- og sikkerhetstjenesten KGB. Her er noen av de metodene KGB brukte.

Ransakinger: Ble utført hjemme hos Jehovas vitner, noen ganger om natten. Noen familier måtte flytte fordi ransakingene ble gjennomført så ofte.

Overvåking: Omfattet telefonavlytting, åpning av post og installasjon av avlyttingsutstyr hjemme hos brødrene.

Bøter og avbrudd av møter: Over hele landet holdt de lokale myndighetene de stedene hvor brødrene holdt møtene sine, nøye under oppsikt. Alle som var til stede, fikk bøter. Ofte var bøtene på halvparten av en gjennomsnittlig månedslønn eller mer.

Bestikkelser og utpressing: KGB lovte enkelte vitner at de skulle få leiligheter midt i Moskva eller biler i bytte for å samarbeide med dem. I mange tilfeller fikk brødrene beskjed om at de ville bli dømt til mange års fangenskap i arbeidsleirer hvis de nektet å samarbeide.

 Propaganda: Filmer, TV-programmer og aviser framstilte Jehovas vitner som samfunnsfiender. Det ble holdt taler i fengsler og arbeidsleirer hvor brødrene ble beskyldt for å bruke Bibelen som dekke for politisk verving. Propagandaen førte til diskriminering: Lærere gav barn av Jehovas vitner dårligere karakterer, og arbeidsgivere nektet brødrene ærlig og redelig opptjente velferdsgoder og ferier.

Infiltrering: KGB-agenter lot som om de var interessert i budskapet om Riket, og studerte og ble døpt. Noen greide til og med å få ansvarsoppgaver innen organisasjonen. Målet var å stoppe forkynnelsesarbeidet ved å skape mistillit og splittelse blant vitnene.

Forvisning: Jehovas vitner ble forvist til avsidesliggende deler av landet. Der måtte brødrene gjøre sitt beste for å klare seg ved å utføre hardt fysisk arbeid i tolv timer om dagen. Om vinteren måtte de utholde bitende kulde, om sommeren mygg og klegg.

Konfiskering og atskillelse: Eiendommer, hus og hjem og eiendeler ble konfiskert. Barn ble noen ganger tatt fra foreldrene sine.

Spott og mishandling: Mange Jehovas vitner, også kvinner, ble hånt og spottet. Noen ble utsatt for grusom fysisk mishandling.

Fengsling: Hensikten var enten å tvinge Jehovas vitner til å avsverge sin tro eller å isolere dem fra deres brødre.

Arbeidsleirer: Jehovas vitner i disse leirene befant seg på randen av fysisk utmattelse. De måtte ofte grave opp røttene på kjempestore trær. Noen arbeidet i kullgruver eller bygde veier og jernbanelinjer. De bodde i brakker, atskilt fra familien.

 [Ramme/bilde på side 96 og 97]

To ganger ble jeg dømt til døden

PJOTR KRIVOKULSKIJ

FØDT 1922

DØPT 1956

BAKGRUNN Han studerte ved et presteseminar før han lærte sannheten å kjenne. Han tilbrakte 22 år i fengsler og arbeidsleirer. Han døde i 1998.

I 1940 begynte polske Jehovas vitner å forkynne i det området i Ukraina hvor jeg bodde. Jeg fikk besøk av en salvet bror som het Kornej. Vi snakket sammen hele natten, og jeg ble overbevist om at det han fortalte meg, var sannheten om Gud.

I 1942 rykket den tyske hæren framover, og de sovjetiske styrkene trakk seg ut av det området hvor jeg bodde. Det var en tid preget av anarki. Ukrainske nasjonalister insisterte på at jeg skulle slutte meg til dem i kampen mot både tyskerne og sovjetrusserne. Da jeg nektet, slo de meg til jeg mistet bevisstheten, og så kastet de meg ut på gaten. Om kvelden kom de og hentet meg og førte meg til et rettersted. Der spurte de meg en gang til om jeg ville tjene det ukrainske folk. Jeg svarte høyt og tydelig og med fast røst: «Jeg vil bare tjene Jehova Gud!» Så dømte de meg til døden. Da en av soldatene gav ordre om å skyte meg, grep en annen av dem våpenet og ropte: «Ikke skyt! Han kan fortsatt være nyttig.» Rasende begynte en annen å slå meg. Han lovte at han personlig skulle skyte meg en uke senere, men etter noen dager ble han selv drept.

 I mars 1944 vendte den sovjetiske hæren tilbake til området vårt, og soldatene tok med seg alle mennene, også meg. Nå var det sovjethæren som trengte folk. På mønstringsplassen traff jeg Kornej, den broren som hadde gjort meg kjent med sannheten. Det var også 70 andre vitner der. Vi holdt oss atskilt fra de andre og oppmuntret hverandre. En offiser kom bort og spurte oss hvorfor vi stod atskilt fra alle de andre. Kornej forklarte at vi var kristne og ikke kunne bære våpen. Straks førte de ham bort og sa til oss at han kom til å bli skutt. Vi så ham aldri mer igjen. De begynte å true oss med at vi alle kom til å bli skutt, akkurat som han, og en etter en ble vi spurt om vi ville slutte oss til hæren deres. Da jeg nektet, førte tre soldater og en offiser meg ut i skogen. Den offiseren som hadde kommandoen, leste opp dommen fra militærdomstolen: «For å ha nektet å bære uniform og å bære våpen: Henrettelse ved skyting.» Jeg bad inderlig til Jehova og lurte på om han ville godkjenne min tjeneste for ham, i og med at jeg ikke hadde hatt mulighet til å bli døpt. Plutselig hørte jeg ordren: «Skyt mot fienden!» Men soldatene skjøt bare opp i luften. Så begynte offiseren å slå meg. Jeg ble dømt til ti års fengsel og havnet etter hvert i en av arbeidsleirene i Gorkij fylke, i det sentrale Russland.

Jeg ble satt fri i 1956 og giftet meg senere med Regina, et trofast vitne. Etter at vi hadde vært gift i seks måneder, ble jeg helt uventet arrestert og dømt til ti års fangenskap.

Da jeg langt om lenge ble satt fri, sa en tjenestemann til meg: «Det finnes ikke noe sted for deg på sovjetisk jord.» Han tok feil. Det er virkelig godt å vite at landet tilhører Jehova, og at det er han som avgjør hvem som skal få bo i det for alltid. — Sal. 37: 18.

 [Ramme/bilde på sidene 104 og 105]

«Jenter, er noen av dere Jehovas vitner?»

JEVGENIJA RYBAK

FØDT 1928

DØPT 1946

BAKGRUNN Født i Ukraina, men tvangssendt til Tyskland, hvor hun ble kjent med sannheten. I dag tjener hun Jehova trofast i Russland.

EN SØNDAG strømmet melodiøs sang inn gjennom vinduet mitt. Det var noen Jehovas vitner som sang. Snart begynte jeg å gå på møtene deres. Jeg forstod ikke hvorfor tyskere forfulgte andre tyskere for deres tro. De ukrainske vennene mine som jeg var blitt sendt til Tyskland sammen med, begynte å legge meg for hat fordi jeg kom sammen med tyskere. En gang skrek en av dem til meg og slo meg rett i ansiktet. Mine tidligere venninner begynte å le.

Etter å ha blitt satt fri i 1945 reiste jeg tilbake til Ukraina. Bestefar sa: «Moren din er blitt gal. Hun har kvittet seg med ikonene sine, og nå har hun en annen Gud.» Senere, da vi var alene, tok mor fram en bibel og leste fra den at Gud hater avgudsdyrkelse. Hun fortalte meg så at hun gikk på Jehovas vitners møter. Jeg falt henne om halsen, og med tårer i øynene hvisket jeg: «Kjære mamma, jeg er også et av Jehovas vitner!» Vi gråt av glede begge to.

 Mor var svært ivrig i tjenesten. Ettersom nesten alle brødrene var innesperret i leirer, var hun blitt utnevnt til gruppetjener. Hennes iver smittet over på meg.

I 1950 ble jeg arrestert på grunn av religiøs virksomhet, og jeg ble dømt til ti år i fangeleir. Vi var fem søstre som ble ført til Usolje-Sibirskoje i Sibir. Fra april 1951 arbeidet vi med jernbanebygging. To og to bar vi de tunge skinneskjøtene på skuldrene mellom oss. Med våre egne hender flyttet vi også de 10 meter lange, 320 kilo tunge jernbaneskinnene på plass og monterte dem. Vi ble naturligvis veldig slitne. En dag da vi var på vei hjem, helt utkjørt etter det harde arbeidet, bremset et tog fullt av fanger opp ved siden av oss og stanset. En mann kikket ut av vinduet og spurte: «Jenter, er noen av dere Jehovas vitner?» Brått var trettheten borte. «Det er fem søstre her!» ropte vi. Fangene var våre kjære brødre og søstre. De var blitt forvist fra Ukraina. Mens toget stod stille, fortalte de opprømt om det som hadde skjedd, og om hvordan de var blitt forvist. Deretter deklamerte barna dikt som brødrene selv hadde skrevet. Soldatene forstyrret oss faktisk ikke, og vi kunne fritt snakke sammen og oppmuntre hverandre.

Fra Usolje-Sibirskoje ble vi overført til en stor leir i nærheten av byen Angarsk. Der var det 22 søstre. De hadde organisert alt nøye, med tildeling av forkynnerdistrikt og det hele. Dette hjalp oss til å overleve åndelig sett.

 [Ramme/bilde på sidene 108 og 109]

Jeg ble sendt til «det femte hjørnet» flere ganger

NIKOLAJ KALIBABA

FØDT 1935

DØPT 1957

BAKGRUNN I 1949 ble han forvist til Kurgan fylke i Sibir.

FOR oss virket det som om man prøvde å spore opp og holde øye med hvert eneste Jehovas vitne i hele Sovjetunionen. Livet var ikke enkelt, men Jehova gav oss visdom. I april 1959 ble jeg arrestert på grunn av religiøs virksomhet. Ettersom jeg ville unngå å avsløre noen av brødrene, bestemte jeg meg for å nekte for alt. Etterforskeren pekte på bilder av noen brødre og bad meg om å navngi dem. Jeg svarte at jeg ikke kunne identifisere noen av dem. Så viste han meg et bilde av min kjødelige bror og spurte: «Er dette din bror?» Jeg svarte: «Jeg vet ikke om det er ham eller ikke. Det kan jeg ikke si.» Da viste etterforskeren meg et bilde av meg selv og spurte: «Er dette deg?» Jeg sa: «Denne personen ligner på meg, men om det er meg eller ikke, kan jeg ikke si.»

Jeg ble sperret inne i en celle i over to måneder. Hver morgen stod jeg opp og takket Jehova for hans kjærlige godhet. Så gjenkalte jeg et skriftsted i erindringen og drøftet det med meg selv. Deretter sang jeg en av Rikets sanger, men det gjorde jeg stille, ettersom det var forbudt å synge i cellen. Når jeg var ferdig med dette, gjennomgikk jeg et bibelsk emne.

 I den leiren jeg ble sendt til, var det allerede mange Jehovas vitner. Reglementet var veldig strengt, og vi fikk ikke lov til å snakke sammen. Brødrene ble ofte sendt til en spesiell enecelle, eller «det femte hjørnet», som den ble kalt. Jeg ble sendt til det femte hjørnet flere ganger. Der fikk fangene bare 200 gram brød hver dag. Jeg sov på en jernbeslått treplanke. Rutene i vinduet var knust, og det var mye mygg der. Støvlene mine tjente som hodepute.

Vanligvis fant hver bror selv ut hvor han skulle gjemme litteraturen. Jeg bestemte meg for å gjemme den i den sopelimen jeg feide gulvet med. Under ransakingene falt det ikke formannen inn å kikke inni sopelimen, selv om han ellers sjekket hver minste detalj. Vi gjemte også litteratur i veggene. Jeg lærte å stole på Jehovas organisasjon. Jehova ser alt og vet alt og hjelper hver enkelt av sine trofaste tjenere. Han hjalp meg alltid.

Allerede før familien min ble forvist i 1949, sa far at Jehova kunne ordne det slik at selv mennesker som bodde i øde områder i Sibir, fikk høre sannheten. Vi tenkte: «Hvordan skal det gå til?» Men det viste seg at myndighetene selv sørget for at tusener av oppriktige mennesker i Sibir fikk muligheten til å lære sannheten å kjenne.

Da forandringens vinder blåste over landet, grep brødrene ivrig muligheten til å reise til Polen for å overvære det internasjonale stevnet som ble holdt der i 1989. Dette ble noen uforglemmelige dager. Etter den avsluttende bønnen ble vi stående og klappe lenge. Det er ikke lett å beskrive det vi følte. I mange år hadde vi vært vant til å bli utsatt for problemer og vanskeligheter, men det var sjelden vi hadde tårer i øynene. Da vi tok avskjed med våre kjære brødre i Polen, strømmet tårene fritt, og ingen greide — eller ønsket — å holde dem tilbake.

 [Ramme/bilde på sidene 112 og 113]

Vi har gjort alt for det gode budskaps skyld

PJOTR PARTSEJ

FØDT 1926

DØPT 1946

BAKGRUNN Pjotr traff Jehovas vitner i 1943. Han sonet i to av nazistenes konsentrasjonsleirer og i en arbeidsleir i Russland. Senere tjente han som kretstilsynsmann mens arbeidet var forbudt.

ETTER at jeg var blitt kjent med Bibelens grunnleggende lære i Nazi-Tyskland, begynte jeg straks å fortelle venner og kjente om den, og mange av dem sluttet seg til meg i den rene tilbedelse. I 1943 angav en prest meg til Gestapo, som arresterte meg og anklaget meg for å oppfordre ungdommer til statsfiendtlig virksomhet. Snart havnet jeg i Majdanek utryddelsesleir i Polen. Spesielt dyrebart var samværet med brødrene og søstrene. I leiren ble vår beslutning om å forkynne enda fastere. Det var mange i leiren som viste interesse for sannheten, og vi var hele tiden på utkikk etter måter å få avlagt et vitnesbyrd om Jehovas rike på. En gang fikk jeg 25 slag med en pisk med to snerter. Jeg reiste meg og sa høyt og tydelig på tysk: «Danke schön!» (Mange takk!) En tysker utbrøt: «Se så tøff den karen er! Vi slår ham, og så takker han oss!» Ryggen min var gul og blå etter slagene.

Arbeidet var hardt, og vi ble helt utslitt. De som døde, ble brent i krematoriet, som var i drift natt og dag.  Jeg tenkte at det snart ville være jeg som lå og brant på risten. Det lot til at jeg aldri kom til å forlate leiren i live. Jeg ble reddet da jeg skadet en finger. Alle de som var relativt friske, ble tvunget til å arbeide, og resten ble sendt til andre leirer. To uker senere ble jeg sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück.

Mot slutten av krigen hørte jeg rykter om at tyskerne snart kom til å skyte oss alle sammen. Så oppdaget vi at vaktene hadde flyktet. Da det gikk opp for oss fangene at vi nå var frie, drog alle i hver sin retning. Jeg havnet i Østerrike, hvor jeg ble bedt om å verve meg til hæren. Jeg nektet og fortalte at jeg hadde sittet i konsentrasjonsleirer på grunn av min religiøse tro. Jeg fikk lov til å reise tilbake til Ukraina, som da var en del av Sovjetunionen. I 1949 giftet jeg meg med Jekaterina, som har vært en trofast livsledsager. I 1958 ble jeg arrestert og sendt til en arbeidsleir i Mordovia.

Etter at jeg var blitt løslatt, var jeg med på å trykke bibelsk litteratur. En gang i 1986 hadde vi arbeidet hele natten med å trykke 1200 sider. Vi stablet arkene på gulvet, på sengene, overalt hvor det lot seg gjøre. Helt uventet dukket det opp en KGB-agent. Han kom «bare for å prate,» som han uttrykte det. Jekaterina spurte hvor han kunne tenke seg å prate; hun tenkte ikke på at han kanskje ville ønske å komme inn i huset. Men heldigvis ville han gjerne prate med oss utendørs, hvor vi hadde kjøkkenet. Hvis han hadde kommet inn, ville vi ha blitt arrestert.

Vi gjør fremdeles vårt beste for å leve opp til vår innvielse og gjøre alt for det gode budskaps skyld. Våre 6 barn, 23 barnebarn og 2 oldebarn tjener Jehova trofast, og vi er takknemlig mot Jehova for at barna våre fortsetter å vandre i sannheten.

 [Ramme på side 122]

I enecelle

I sovjetisk strafferett var det vanlig å straffe folk med enecelle for slike forseelser som å unnlate å overlevere religiøs litteratur frivillig. Fangene fikk utslitte bomullsklær og ble holdt innesperret i en celle.

Se for deg en typisk celle. Den var liten — cirka tre ganger tre meter. Den var mørk, fuktig og skitten og forferdelig kald, særlig om vinteren. Overflaten på betongveggene var ru. Dypt inni den metertykke veggen var det et lite vindu. Noen ganger var rutene helt eller delvis knust. En elektrisk lampe gav litt lys; den befant seg i en nisje i veggen, og foran den var det en jernplate med små huller i. Det eneste man kunne sitte på foruten betonggulvet, var et smalt, benklignende utspring fra veggen. Men her kunne man ikke sitte lenge om gangen. Det begynte nemlig snart å verke i musklene i leggene og ryggen, og ryggen ble dessuten sår av kontakten med den ru veggen.

Om kvelden skjøv vaktene inn en smal trekasse som man kunne sove på. Den var forsterket med metallbeslag. Man kunne ligge på plankene og metallet, men kulden holdt en våken. Pledd fantes ikke. Brødre som satt i enecelle, fikk vanligvis 300 gram brød en gang om dagen og litt tynn suppe en gang hver tredje dag.

Latrinen, som praktisk talt bare bestod av et rør i gulvet, avgav en sterk, grufull stank. Noen celler var utstyrt med en vifte som blåste stanken fra kloakkrørene inn i cellen. Av og til slo formennene viften på for å demoralisere fangen og straffe ham ytterligere.

 [Ramme/bilde på sidene 124 og 125]

Leir nr. 1 i Mordovia

Fra 1959 til 1966 sonet flere hundre brødre — på det meste over 450 — i kortere eller lengre tid i denne leiren, hvor det var plass til 600 fanger. Leiren, som var en av 19 tvangsarbeidsleirer i Mordovia-området, var omgitt av et tre meter høyt elektrisk piggtrådgjerde. Utenfor dette gjerdet var det ytterligere 13 piggtrådgjerder. Markene omkring leiren var alltid nypløyd, slik at fanger som rømte, ville sette spor.

Ved fullstendig å isolere Jehovas vitner fra omverdenen prøvde myndighetene å kue dem både fysisk og psykologisk. Men brødrene greide å organisere teokratisk virksomhet inne i leiren.

Leiren ble gjort til en krets med egen kretstilsynsmann. Kretsen bestod av 4 menigheter med til sammen 28 bokstudiegrupper. For å hjelpe alle til å holde seg åndelig sterke bestemte brødrene at det skulle holdes sju møter hver uke. Til å begynne med hadde de bare én bibel på deling. De ordnet det derfor slik at bibelen gikk på omgang mellom menighetene. Ved første anledning begynte brødrene å lage avskrifter av den. Etter hvert hadde de flere notatbøker som inneholdt avskrifter av enkeltbøker i Bibelen, mens originalen lå godt gjemt på et trygt sted. På den måten kunne brødrene følge det oppsatte programmet for bibellesning. Det ble også organisert Vakttårn-studium. Søstre som kom for å besøke mennene sine, hadde med seg miniatyrkopier av bladene inn i leiren, enten i munnen eller i hælene på skoene, eventuelt i form av tynne papirstrimler som  var flettet inn i håret. Mange brødre ble dømt til å tilbringe fra 1 til 15 dager i enecelle for å ha skrevet av litteratur for hånd.

Dette var et avsidesliggende sted hvor man var avskåret fra kontakt med andre fanger. Vaktene passet nøye på at vitnene ikke leste noe mens de satt der. Likevel fant andre brødre metoder for å skaffe de brødrene som satt i enecelle, åndelig føde. En bror kunne for eksempel klatre opp på et tak over luftegården. Han hadde med seg små papirbiter som det var skrevet skriftsteder på, og som ble rullet sammen til små kuler som var en centimeter i diameter. Etter å ha puttet en slik kule inn i den ene enden på et langt rør blåste han den i retning av den broren som gikk omkring i luftegården nedenfor. Så bøyde broren seg, tilsynelatende for å knytte skolissene, og plukket ubemerket opp den åndelige føden.

Til frokost og middag fikk fangene en velling blandet med litt bomullsfrøolje. Lunsjen bestod av tynn borsjtsj eller en annen suppe med enkel mat til. Det brødet fangene spiste, lignet på den filten som ble brukt til å lage støvler av. Ivan Mikitkov forteller: «Jeg tilbrakte sju år i denne leiren, og vi hadde kraftig mageknip nesten hele tiden.»

Brødrene forble faste i troen. Det at de satt i enecelle, brakte dem ikke ut av likevekt åndelig sett. Guds lojale tjenere fortsatte å vise tro og å legge for dagen kjærlighet til Gud og sine medmennesker. — Matt. 22: 37—39.

 [Ramme/bilde på sidene 131 og 132]

Hun spurte: «Hvorfor gråter du?»

POLINA GUTSJMIDT

FØDT 1922

DØPT 1962

BAKGRUNN Hun giftet seg med Viktor Gutsjmidt. Mens hun var i fangenskap, la hun merke til hvor vennlige Jehovas vitner var.

JEG holdt meg lojalt til det kommunistiske ideal, som jeg virkelig trodde på. Likevel ble jeg arrestert av kommunistene i 1944 og sendt til en arbeidsleir i Vorkuta. Det gikk tre år uten at jeg fikk vite noe om hvorfor jeg var blitt arrestert. Til å begynne med trodde jeg at det var en feiltagelse, og gikk bare og ventet på å bli løslatt. I stedet ble jeg dømt til ti års fangenskap fordi jeg angivelig hadde kommet med noen antisovjetiske bemerkninger.

Ettersom jeg hadde medisinsk bakgrunn, arbeidet jeg på sykehuset i leiren de første årene av fangenskapet. I 1949 ble jeg overført til en leir for politiske fanger i Inta. Her var forholdene mye hardere. Det hersket en atmosfære preget av bitterhet, frekkhet, umoral, apati og fortvilelse blant fangene. Rykter om at alle i leiren snart kom til å bli skutt eller dømt til livsvarig fengsel, gjorde den allerede spente situasjonen enda verre. Flere av fangene mistet forstanden på grunn av dette stresset. Fangene var mistenksomme og hatet hverandre, for  det var mange angivere i leiren. De enkelte holdt seg for seg selv og prøvde så godt de kunne å tilpasse seg forholdene. Selviskhet og griskhet kom til uttrykk overalt.

En gruppe som bestod av omkring 40 kvinnelige fanger, skilte seg tydelig ut fra de andre. De holdt alltid sammen og var alltid så pene, ordentlige, snille og vennlige. De fleste av dem var forholdsvis unge, og det var til og med noen små jenter blant dem. Jeg fikk etter hvert høre at de var religiøse — Jehovas vitner. De andre fangene behandlet dem temmelig forskjellig. Noen var ufine og fiendtlig innstilt. Andre beundret oppførselen deres, særlig den kjærligheten de viste hverandre. Hvis for eksempel en av dem ble syk, våket de andre ved sengen hennes på omgang. I leiren var dette noe helt utenom det vanlige.

Jeg undret meg over at selv om denne gruppen bestod av mennesker av mange nasjonaliteter, var de likevel vennlige mot hverandre. På dette tidspunkt hadde jeg mistet all interesse for livet. En dag da jeg følte meg ekstra nedslått, satte jeg meg rett ned og gråt. En av jentene kom bort til meg og spurte: «Polina, hvorfor gråter du?»

«Jeg har ikke lyst til å leve,» svarte jeg.

Jenta, som het Lidija Nikulina, begynte å trøste meg. Hun fortalte meg om meningen med livet, om hvordan Gud skal løse alle menneskehetens problemer, og mye annet. I juli 1954 ble jeg løslatt. Da hadde jeg lært mye av Jehovas vitner, og jeg frydet meg over å bli en av dem.

 [Ramme/bilde på sidene 140 og 141]

Fra ingeniørsoldat til forkynner av det gode budskap

VLADIMIR NIKOLAJEVSKIJ

FØDT 1907

DØPT 1955

BAKGRUNN Han ble forflyttet til forskjellige leirer og fengsler 256 ganger. Han døde i 1999.

JEG var ferdig utdannet som sambandsingeniør i 1932. Fram til 1941 arbeidet jeg som ingeniør og sjefarkitekt ved et institutt i Moskva. Jeg konstruerte spesielle innretninger til krigsskip. Jeg ble satt i varetekt under krigen og ble etter en tid sendt til en leir i nærheten av landsbyen Kengir i det sentrale Kasakhstan.

En gruppe Jehovas vitner fanget min oppmerksomhet. De var annerledes enn de andre fangene. Av de omkring 14 000 fangene i de tre leiravdelingene talte de omkring 80. Kontrasten mellom vitnene og de andre var spesielt tydelig under Kengir-opprøret i 1954. Jehovas vitner deltok ikke i opprøret og nektet også å delta i forberedelsene. De viste en forbausende ro og prøvde å forklare sitt standpunkt for de andre fangene. Deres oppførsel gjorde dypt inntrykk på meg og fikk meg til å begynne å stille dem spørsmål om deres tro. En tid senere innviet jeg mitt liv til Jehova. I leiren ble vitnenes tro satt på prøve, særlig i forbindelse med at opprøret ble knust av væpnede styrker med stridsvogner.

 En dag fikk jeg vite at det var kommet to generaler fra Moskva bare for å ha et møte med meg. Den ene sa til meg: «Vladimir, nå får det være nok av dette her. Du er i ingeniørvåpenet og er arkitekt. Landet ditt trenger deg. Vi vil at du skal gjenoppta ditt tidligere arbeid. For hvordan kan du vel trives sammen med folk som mangler utdanning?»

«Jeg har ingenting å skryte av,» svarte jeg. «Alle talenter et menneske har, kommer fra Gud. De som er lydige mot ham, vil få oppleve Kristi rikes tusenårige styre, hvor alle mennesker vil bli fullkomne og få utdanning i ordets rette betydning.»

Jeg var veldig glad for at jeg fikk sjansen til å snakke med disse generalene om sannheten. Flere ganger oppfordret de meg innstendig til å begynne i mitt tidligere arbeid igjen. Men jeg bad dem om ikke å bry meg mer, men la meg være i leiren sammen med mine åndelige brødre, som jeg var så glad i.

I 1955 ble dommen min annullert. Jeg begynte å arbeide ved et arkitektkontor som ikke var tilknyttet militæret. Ettersom jeg hele tiden gikk inn for å så sannhetens såkorn, fikk jeg etter hvert et bibelstudium med en ingeniør og familien hans. Snart ble både han og hele familien hans Jehovas vitner, og de ble nidkjære forkynnere. Men KGB fulgte nøye med, og under en husransakelse fant de bibelsk litteratur i leiligheten min. Jeg ble dømt til 25 års fengsel og sendt til en arbeidsleir i Krasnojarsk i Sibir. Jeg ble flyttet mange ganger til forskjellige leirer og fengsler. En gang regnet jeg på det og fant ut at jeg var blitt forflyttet på denne måten 256 ganger i løpet av mitt liv.

 [Ramme/bilde på sidene 147 og 148]

Vi trengte store kofferter

NADEZJDA JAROSJ

FØDT 1926

DØPT 1957

BAKGRUNN Nadezjda lærte sannheten å kjenne i Ravensbrück konsentrasjonsleir. Etter at hun vendte tilbake til Sovjetunionen, var hun i mange år litteraturkurer. Hun bor nå i Kaukasia.

DA JEG kom til konsentrasjonsleiren i 1943, mistet jeg all interesse for livet. Og jeg gjenvant ikke interessen før jeg traff Jehovas vitner. For en glede jeg følte da jeg vendte tilbake til Ukraina med et fast håp om å få leve evig på en paradisisk jord! Jeg begynte å brevveksle med åndelige søstre for å holde meg oppe åndelig sett. Men KGB åpnet brevene mine, og det varte ikke lenge før jeg ble dømt til 15 år i fangeleir.

I november 1947 ble jeg sendt til en leir i Kolyma. Jeg traff ikke noen andre Jehovas vitner så lenge jeg var der. Jehova hjalp meg til å forkynne. Jevdokija, en av de andre fangene, viste interesse for Bibelen. Vi ble venner og støttet hverandre både åndelig og følelsesmessig. Jeg hadde svært begrenset bibelkunnskap, men det jeg hadde lært, var tilstrekkelig til at jeg kunne bevare min ulastelighet mot Jehova.

Tidlig i 1957, et år etter at jeg var blitt satt fri, flyttet jeg til Sujetikha i Irkutsk fylke. Brødrene tok varmt imot meg og viste meg gjestfrihet. De hjalp meg til å  finne arbeid og en leilighet. Men det som gledet meg aller mest, var at jeg ble bedt om å delta i teokratisk virksomhet. Siden jeg ennå ikke var døpt, ble jeg døpt i et stort badekar. Nå var jeg klar til å ta hånd om ansvarsoppgaver i Jehovas organisasjon. Mine oppgaver gikk blant annet ut på å levere bibelsk litteratur og brev.

Litteraturen skulle leveres rundt omkring i hele Sibir og også i det sentrale Russland og det vestlige Ukraina. Alt måtte planlegges nøye på forhånd. For å kunne levere litteraturen i det vestlige Ukraina trengte vi store kofferter. En gang da jeg stod på Jaroslavskij-stasjonen i Moskva, gikk låsen på en av koffertene i stykker, og all litteraturen falt ut. Rolig og behersket samlet jeg sammen litteraturen mens jeg bad en bønn. På en eller annen måte fikk jeg med meg alt sammen, og så forlot jeg raskt stasjonen. Det var heldigvis ingen som la merke til meg.

En annen gang hadde jeg med meg to kofferter fulle av litteratur fra Ukraina til Sibir via Moskva. Jeg plasserte den ene kofferten under den nederste køyen i togkupeen. Snart kom det to mannlige passasjerer inn i kupeen. De var KGB-agenter! De snakket blant annet om Jehovas vitner, som de sa ’spredte litteratur og deltok i antisovjetisk agitasjon’. Jeg anstrengte meg for å bevare roen, så jeg ikke skulle vekke mistanke. Tross alt satt de jo praktisk talt på litteraturen!

Enten jeg leverte litteratur eller utførte et annet oppdrag, var jeg forberedt på å bli arrestert når som helst. Jeg opplevde mange situasjoner som lærte meg å stole på Jehova i alle ting.

 [Ramme/bilde på sidene 158 og 159]

«Vennene dine er helt annerledes»

ZINAIDA KOZYREVA

FØDT 1919

DØPT 1958

BAKGRUNN Hun tilbrakte mange år i forskjellige leirer. Hun døde i 2002.

HELT fra jeg var barn, lengtet jeg etter å tjene Gud. En venninne av meg som var oppriktig opptatt av mitt ve og vel, tok meg i 1942 med til sin russisk-ortodokse kirke, så jeg ikke skulle «havne i helvete,» som hun uttrykte det. Men da presten hørte at jeg var osseter, nektet han å døpe meg. Men etter at venninnen min hadde gitt ham noen penger, ombestemte han seg og gjennomførte seremonien. I min søken etter sannheten kom jeg sammen med adventister, pinsevenner og baptister. På grunn av dette dømte myndighetene meg til tvangsarbeid. I arbeidsleiren traff jeg Jehovas vitner, og jeg skjønte raskt at jeg nå hadde funnet sannheten. Etter at jeg var blitt løslatt i 1952, vendte jeg hjem og begynte å forkynne det gode budskap.

Tidlig en morgen i desember 1958 hørte jeg en kraftig banking på døren. Noen soldater brøt seg inn og begynte å ransake huset, mens to av dem holdt vakt over meg i et hjørne. Min far våknet, og han ble svært redd for familien sin, særlig sønnene sine. Foreldrene mine hadde fem sønner, og jeg var den eneste datteren.  Da far så hvordan soldatene gjennomsøkte alle rommene og loftet, gjettet han at opptrinnet hadde med min religion å gjøre. Idet han grep et gevær, skrek han: «Din amerikanske spion!» Han prøvde å skyte meg, men soldatene grep geværet og tok det fra ham. Det var ikke lett å fatte at min egen far kunne ha skutt meg. Da ransakingen var over, ble jeg ført bort på en lastebil, men jeg var tross alt glad for å være i live. Jeg ble dømt til ti års fengsel for min religiøse virksomhet.

I desember 1965 ble jeg satt fri før jeg hadde sonet hele dommen. Foreldrene mine var glad for å se meg, men far ville ikke at jeg skulle bo hjemme hos dem. Merkelig nok tvang likevel KGB far til å registrere meg hjemme hos seg, og de hjalp meg faktisk også med å finne meg en jobb. Far var like fiendtlig innstilt til meg som før, men etter en tid begynte han å forandre holdning. Han hilste på brødrene og søstrene når de kom for å besøke meg. Mine kjødelige brødre arbeidet ikke, de drakk, og de oppførte seg aggressivt. En dag sa far til meg: «Jeg ser at vennene dine er helt annerledes enn jeg trodde. Du skal få et eget rom, så dere kan holde møtene deres der.» Det var ikke til å tro! Far satte av et stort rom til meg og sa: «Vær ikke redd. Mens dere er samlet, skal jeg stå vakt, og ingen skal slippe inn.» Og nøyaktig slik gikk det, ettersom alle visste hvor ubøyelig far var.

I mitt eget hjem og med Jehovas og fars beskyttelse holdt vi altså våre kristne møter. Det var opptil 30 til stede, for så mange Jehovas vitner var det i Ossetia på den tiden. Jeg syntes det var så hyggelig å kikke ut vinduet og betrakte foreldrene mine der de satt utenfor og holdt vakt. I dag er det over 2600 nidkjære forkynnere av Jehovas rike i Ossetia. — Jes. 60: 22.

 [Ramme/bilde på sidene 162 og 163]

Jeg var det eneste vitnet som var igjen i leiren

KONSTANTIN SKRIPTSJUK

FØDT 1922

DØPT 1956

BAKGRUNN Han ble kjent med sannheten i en arbeidsleir i 1953 og ble døpt i leiren i 1956. Han satt 25 år i fangenskap som et av Jehovas vitner. Han døde i 2003.

JEG traff en bror som het Vasilij, i en fengselscelle i 1953. Han sa at han hadde havnet der på grunn av sin tro på Gud. Jeg forstod ikke hvordan noen kunne bli satt i fengsel på grunn av sin tro. Dette plaget meg i den grad at jeg ikke fikk sove. Dagen etter forklarte han det for meg. Sakte, men sikkert ble jeg overbevist om at Bibelen er en bok fra Gud.

Jeg ble døpt i 1956. Mot slutten av det året gjennomførte arbeidslederne en ransaking og oppdaget at vi hadde store mengder bibelsk litteratur. Saken ble etterforsket i nesten et år, og i 1958 gav domstolen meg en dom på 23 år for religiøs virksomhet. Da hadde jeg allerede vært fem og et halvt år i leirene. Jeg sonet hele perioden, 28 og et halvt år, i ett strekk, uten å smake friheten en eneste gang.

I april 1962 erklærte domstolen at jeg var «en særlig farlig forbryter», og jeg ble overført til en leir hvor det var strenge sikkerhetstiltak. Der var jeg i elleve år. Det  var mye som gjorde denne leiren «spesiell». Den godtgjørelsen som vi skulle kjøpe mat for, var for eksempel på 11 kopek pr. dag pr. person. Det var mindre enn det et brød kostet på den tiden. Jeg var 192 centimeter høy, men veide bare 59 kilo. Huden min skrumpet inn og flasset.

Ettersom jeg var en dyktig bygningsarbeider, ble jeg ofte sendt for å utføre reparasjoner i tjenestemennenes leiligheter. Det var ingen som var redd meg, og beboerne tok seg ikke bryet med å gjemme unna eiendelene sine i leilighetene. Når konen til én tjenestemann fikk høre at jeg skulle arbeide i leiligheten deres, lot hun være å sende den seks år gamle sønnen sin i barnehagen. Det hele var nokså eiendommelig: En «særlig farlig forbryter» tilbrakte hele dagen alene i en leilighet sammen med et seks år gammelt barn! Det var tydelig at ingen trodde på at jeg var kriminell, for ikke å snakke om at jeg var en «særlig farlig» kriminell.

Litt etter litt ble brødrene i leiren vår satt fri. I 1974 var jeg det eneste vitnet som var igjen i leiren. Jeg ble værende der i ytterligere sju år, inntil jeg ble satt fri i august 1981. Jehova fortsatte å holde meg oppe åndelig sett. Hvordan gjorde han det? I de sju årene fikk jeg Vakttårnet i brevs form. En bror sendte meg regelmessig disse brevene, hvor artiklene fra et nytt nummer var skrevet med pen håndskrift. Hver gang gav sensoren i leiren meg brevet, som alltid var åpnet. Vi visste begge nøyaktig hva brevene inneholdt. Den dag i dag vet jeg ikke hva som fikk ham til å løpe en slik risiko, men jeg er glad for at han arbeidet der i hele den sjuårsperioden. Framfor alt er jeg takknemlig mot Jehova. I løpet av alle de årene lærte jeg å stole på Jehova og fikk styrke fra ham. — 1. Pet. 5: 7.

 [Ramme/bilde på sidene 168 og 169]

Etter krigen vendte jeg tilbake til Russland

ALEKSEJ NEPOTSJATOV

FØDT 1921

DØPT 1956

BAKGRUNN Han ble kjent med sannheten i konsentrasjonsleiren Buchenwald i 1943 og var 19 år i fengsler og leirer i Russland. Han tjente som alminnelig pioner i over 30 år, det meste av denne tiden mens arbeidet var forbudt.

DA Aleksej var 20 år gammel, ble han sendt til nazistenes konsentrasjonsleir i Auschwitz. Senere ble han overført til Buchenwald, hvor han ble kjent med sannheten. Kort tid før han ble løslatt, sa to salvede brødre til ham: «Aleksej, det hadde vært fint om du kunne vende tilbake til Russland etter krigen. Det er et enormt land hvor behovet for høstarbeidere er spesielt stort. Situasjonen er vanskelig der, så vær forberedt på å møte alle slags prøvelser. Vi skal be for deg og for dem som vil høre på deg.»

Aleksej ble satt fri av britene i 1945. Han reiste tilbake til Russland, hvor han straks ble dømt til ti års fengsel fordi han nektet å stemme. Han skriver: «Til å begynne med var jeg det eneste vitnet i fengselet. Jeg bad Jehova om å lede meg, så jeg kunne finne noen sauer, og snart var vi 13! I løpet av hele denne tiden hadde vi ingen bibelsk litteratur. Vi skrev av skriftsteder fra romaner som vi lånte på fengselsbiblioteket.»

 Aleksej sonet ferdig dommen på ti år. Da han ble løslatt, reiste han til et område hvor han visste at det var mange som trodde på Jesus. Han forteller: «Folk var uthungret åndelig sett. De kom til meg dag og natt, og de hadde barna med seg. Alt de fikk høre, sjekket de i Bibelen.»

I løpet av noen få år hjalp Aleksej mer enn 70 personer fram til dåpen. En av dem var Marija, som han senere giftet seg med. «KGB kom og hentet meg,» forteller han. «Jeg ble arrestert og fikk en dom på 25 år. Så arresterte de Marija. Før rettssaken satt Marija sju måneder i enecelle. Etterforskeren sa at han ville løslate henne umiddelbart hvis hun bare fornektet Jehova. Men hun avslo. Hun ble dømt til sju års fangenskap i arbeidsleirer. En åndelig søster tok til seg vår lille datter og drog omsorg for henne.»

Aleksej og Marija ble løslatt før tiden. De flyttet til Tver fylke. Der møtte de kraftig motstand fra både myndighetene og lokalbefolkningen, og en nabo satte fyr på huset deres. I årene som kom, ble de nødt til å flytte en rekke ganger, men på hvert nytt sted gjorde de nye disipler.

Aleksej forteller: «Mens vi var i fangenskap, kunne vi ikke lese Guds Ord. Siden da har vi satt oss som mål å lese i Bibelen hver dag. Marija og jeg har nå lest igjennom hele Bibelen mer enn 40 ganger. Det er Guds Ord som har gitt oss styrke og nidkjærhet i tjenesten.»

Alt i alt tilbrakte Aleksej 4 år i nazistenes konsentrasjonsleirer og 19 år i russiske fengsler og leirer. I løpet av de 30 årene han var pioner, hjalp han og hans kone flere titall mennesker til å tilegne seg kunnskap om Jehova og få kjærlighet til ham.

 [Ramme/bilde på sidene 177 og 178]

Soldaten fikk rett

REGINA KUKUSJKINA

FØDT 1914

DØPT 1947

BAKGRUNN Selv om hun i mange år ikke hadde noen kontakt med menigheten, fortsatte hun trofast å forkynne det gode budskap.

EN DAG i 1947 snakket et av Jehovas vitner med meg på torget. Den kvelden besøkte jeg henne hjemme hos henne, og vi snakket i flere timer. Jeg bestemte meg der og da for at jeg i likhet med henne nidkjært skulle tjene Jehova! Jeg sa til henne: «Du forkynner, og det vil jeg også gjøre.»

I 1949 ble jeg arrestert i Lvov (nå Lviv) i Ukraina fordi jeg hadde forkynt, og min mann og de to små døtrene våre måtte klare seg uten meg. Det ble holdt et lukket rettsmøte med tre dommere, en såkalt troika, og jeg ble dømt til døden ved skyting. I forbindelse med at dommen ble forkynt for meg, tilføyde den ene av de tre dommerne, en kvinne: «Ettersom du har to barn, har vi besluttet å mildne straffen fra dødsstraff til 25 års fangenskap.»

Jeg ble ført til en fengselscelle hvor det bare var menn. De visste allerede at jeg var et av Jehovas vitner. Da de hørte at jeg hadde fått 25 år, ble de forbauset over at jeg var så rolig. Da jeg ble ført ut av fengselet for å bli overført til leiren, rakte en ung soldat meg  en matpakke og sa vennlig: «Ikke vær redd. Alt kommer til å gå bra.»

Fram til 1953 sonet jeg i en leir i det nordlige Russland. I denne leiren var det mange søstre fra forskjellige sovjetrepublikker. Vi var så glad i hverandre; vi var som en familie.

Vi prøvde å avlegge et godt vitnesbyrd ved vår oppførsel og håpet at det ville tilskynde andre til å tjene Gud. Vi måtte arbeide lange dager, og arbeidet var hardt. Jeg ble løslatt før tiden, men da ble jeg isolert på en annen måte. I over fem år hadde jeg ingen kontakt med menigheten. Dette var mye vanskeligere enn å være i fangenskap. Til tross for disse vanskelighetene følte jeg alltid Jehovas støtte og aldri sviktende kjærlighet. Jeg leste mye i Bibelen og mediterte over det jeg leste, og det styrket meg åndelig sett.

Jehova hjalp meg på en spesiell måte til å komme i kontakt med vitnene. I en avis leste jeg en negativ omtale av våre brødre i Ossetia i det sørvestlige Russland. Artikkelen sa at hensikten med Jehovas vitners virksomhet var å skade det sovjetiske samfunn. Den oppgav etternavnet og adressen til flere av brødrene og søstrene. Jeg ble så glad! Jeg skrev til dem og sa at jeg gjerne ville treffe dem. Da vi møttes, oppmuntret og styrket brødrene meg og sa at Jehova hadde latt denne artikkelen bli trykt for å hjelpe meg til å komme i kontakt med hans folk.

Nå er jeg 92 år gammel. Ja, den vennlige soldaten fikk rett. Hele livet mitt har alt gått bra, til tross for alle vanskeligheter.

 [Ramme/bilde på sidene 188 og 189]

Vi festet «teltpluggene» så godt vi kunne

DMITRIJ LIVYJ

FØDT 1921

DØPT 1943

BAKGRUNN Han tjente i over 20 år som medlem av det russiske landsutvalget. I dag tjener han som eldste i en menighet i Sibir.

ÅRET var 1944, og det var seks måneder før slutten av den annen verdenskrig. Jeg stod i en rettssal, foran en militær dommer, på grunn av min kristne nøytralitet. Jeg ble dømt til døden ved skyting, men dommen ble omgjort til ti års fangenskap i forbedringsleirer.

I januar 1945 ble jeg ført til en leir i byen Petsjora i republikken Komi i det nordlige Russland. Det var flere hundre fanger i denne leiren, og ti av dem var våre brødre. Dessverre ble det eneste nummeret av Vakttårnet jeg hadde, beslaglagt, og vi hadde ingen åndelig føde. Jeg var så fysisk utmattet at jeg ikke klarte å utføre noe som helst arbeid. En gang da vi vasket oss i badstuen, sa en bror til meg at jeg lignet et skjelett. Fordi jeg så så ynkelig ut, ble jeg overført til en sykehusleir i Vorkuta.

Etter en tid ble jeg litt bedre, og jeg ble sendt for å arbeide i sandtaket. Før det var gått en måned, lignet jeg igjen et skjelett. Legen trodde at jeg byttet bort maten min mot tobakk, men jeg sa til ham at jeg var et av Jehovas vitner, og at jeg ikke røykte. Jeg var over to år i den  leiren. Selv om jeg var den eneste i denne leiren som var et av Jehovas vitner, fant jeg alltid noen som likte å høre om sannheten, og noen av dem reagerte positivt på det gode budskap.

En gang sendte familien min meg et håndskrevet eksemplar av Vakttårnet. Ettersom alle pakker ble nøye undersøkt av arbeidslederen, kan man spørre hvordan det kom fram til meg. Sidene var blitt brettet to ganger og lagt i bunnen av en boks som hadde dobbelt bunn, og som var fylt med et tykt lag med fett. Arbeidslederen stakk en pinne ned i boksen flere ganger, og da han ikke fant noe mistenkelig, gav han den til meg. Denne kilden til «levende vann» var til stor hjelp for meg. — Joh. 4: 10.

I oktober 1949 ble jeg løslatt før jeg hadde sonet ferdig, og i november drog jeg tilbake til Ukraina. Vi fikk høre at flere brødre hadde reist til Moskva for å få registrert vår virksomhet, men det virket som om myndighetene ikke var rede til å anerkjenne Jehovas vitner i Sovjetunionen.

Natten til den 8. april 1951 ble vi stuet inn i jernbanevogner sammen med andre familier som var Jehovas vitner, og sendt til Sibir. To uker senere befant vi oss langt inne i det sentrale Sibir, i landsbyen Khazan i Irkutsk fylke.

Ordene i Jesaja 54: 2, «gjør dine teltsnorer lengre, og gjør dine teltplugger sterke», gjorde dypt inntrykk på oss. Det virket som om vi nå var med på å oppfylle denne profetien. Hvem av oss ville vel frivillig ha flyttet til Sibir? Jeg tenkte at vi måtte feste teltpluggene så godt vi kunne. Så jeg ble boende i Sibir. Der har jeg nå bodd i over 55 år.

 [Ramme/bilde på side 191 og 192]

Jeg hadde aldri mitt eget sted å bo

VALENTINA GARNOVSKAJA

FØDT 1924

DØPT 1967

BAKGRUNN Hun tilbrakte 21 år i fengsler og leirer, 18 av disse årene før hun ble døpt. Før Valentina døde i 2001, rakk hun å hjelpe 44 mennesker til å lære sannheten å kjenne.

MIN mor og jeg bodde i det vestlige Hviterussland. Jeg traff Jehovas vitner i februar 1945. En bror kom hjem til oss bare tre ganger og viste oss ting fra Bibelen. Selv om jeg aldri så ham igjen, begynte jeg å forkynne for naboer og bekjente. Myndighetene arresterte meg, og jeg ble dømt til åtte år i leirene. De sendte meg til Uljanovsk fylke.

I leiren iakttok jeg de andre fangene og lyttet til samtalene deres, i håp om at jeg skulle treffe på noen Jehovas vitner. I 1948 hørte jeg helt tilfeldig at en kvinnelig fange snakket om Guds rike. Hun het Asia. Jeg frydet meg over å snakke med henne om åndelige ting. Snart kom det tre andre søstre til denne leiren. Vi hadde svært lite litteratur, så vi prøvde å komme sammen så ofte vi kunne.

I 1953 ble jeg løslatt, men tre og et halvt år senere ble jeg arrestert fordi jeg forkynte, og fikk en dom på ti år. I 1957 ble jeg overført til leiren i Kemerovo, hvor det var omkring 180 søstre. Vi manglet aldri bibelsk litteratur. Om vinteren gjemte vi litteraturen i snøen, og om sommeren gjemte vi den i gresset og i bakken. Under  ransakinger gjemte jeg avskrifter i hendene, la et stort sjal over skuldrene og holdt et godt tak i begge ender av sjalet. Når jeg ble flyttet fra én leir til en annen, hadde jeg på meg en lue som jeg hadde sydd selv, og i den hadde jeg flere numre av Vakttårnet.

Til slutt ble jeg sendt til en leir i Mordovia. Der hadde de en bibel, som var gjemt på et trygt sted. Vi fikk bare se den når den søsteren som hadde ansvaret for å oppbevare den trygt, var til stede. Den eneste gangen jeg hadde sett en bibel tidligere, var i hendene på den broren som først hadde gjort meg kjent med sannheten i 1945.

Da jeg ble løslatt i 1967, flyttet jeg til Angren i Usbekistan. Der fikk jeg muligheten til å bli døpt som symbol på min innvielse til Jehova. Her traff jeg nemlig brødre for første gang etter de første besøkene. Den tiden som hadde gått siden da, hadde jeg jo vært i arbeidsleirer for kvinner. Alle brødrene og søstrene i menigheten var nidkjære i tjenesten, og jeg ble raskt veldig glad i dem. I januar 1969 ble åtte brødre og fem søstre i vår menighet, deriblant jeg, arrestert etter å ha deltatt i forkynnelsen. Jeg fikk en dom på tre år og ble omtalt som en «særlig farlig forbryter». Jeg ble satt i enecelle en rekke ganger fordi jeg forkynte.

Jeg ledet bibelstudier med interesserte under et teppe. Det var forbudt å snakke med hverandre når vi var ute og gikk. Hvis det ble oppdaget at vi pratet, ble vi straffet med enecelle. Vi brukte bare litteratur som var skrevet av for hånd, og vi laget hele tiden nye avskrifter.

Jeg hadde aldri mitt eget sted å bo. Alt jeg eide og hadde, befant seg i en koffert. Men jeg var glad og fornøyd i tjenesten for Jehova.

 [Ramme/bilde på side 200 og 201]

Åndelig styrket av en etterforsker

PAVEL SIVULSKIJ

FØDT 1933

DØPT 1948

BAKGRUNN Gjentatte ganger utsatt for forsøk på ideologisk omskolering. I dag tjener han som eldste i en menighet i Russland.

I 1958 ble jeg arrestert fordi jeg hadde deltatt i religiøs virksomhet. Den offiseren som fulgte meg til toget, sa: «Se på din kone en siste gang; du kommer aldri til å få se henne igjen.»

I Irkutsk ble jeg satt i en spesiell celle som var så liten at det bare var mulig å stå rett opp og ned i den. Deretter tilbrakte jeg seks måneder i enecelle før saken min kom opp. Under forhør som fant sted om natten, gjorde etterforskerne alt de kunne for å undergrave min tro på Bibelen og min tillit til Guds organisasjon. Jeg ble anklaget for å delta i Jehovas vitners illegale virksomhet. Noen ganger ble det brukt vold, selv om den viktigste metoden var ideologisk indoktrinering. Jeg bad til Jehova om at han måtte gi meg styrke til å stå fast. Han støttet meg alltid.

Under et rutinemessig forhør tilkalte etterforskeren meg til sitt kontor og sa: «Nå skal vi vise deg hva din organisasjon gjør. Så kan du se om dette er Guds arbeid eller ikke!»

 Han stirret på meg og sa: «I år var det 253 000 til stede på stevnet deres i New York, fordelt på to stadioner. Hvis du tenker over omfanget av dette arrangementet, skjønner du at det ikke ville ha vært mulig å få dette til uten støtte fra CIA. Stevnet varte i åtte dager. Stevnedeltakerne kom fra forskjellige land, med fly, tog, skip og andre transportmidler. Kunne alt dette ha skjedd uten hjelp fra myndighetene? Hvem kan betale for et stevne som blir holdt på disse enorme stadionene i åtte dager?»

Etterforskeren la ut en mengde fotografier på bordet. På et av dem så jeg glade stevnedeltakere i fargerike folkedrakter som omfavnet hverandre. Et annet bilde viste bror Knorr mens han holdt en tale, og andre bilder viste dåpen og også bror Knorr mens han gav dem som var blitt døpt, boken ’Skje din vilje på jorden’. Vi hadde ikke fått denne boken, men vi fikk senere vite om den gjennom Vakttårnet. Etterforskeren så meg rett inn i øynene og sa: «Hva handler denne boken om? Kongen i nord og det som venter ham. Hvordan skulle vel Jehovas vitner ha klart å organisere dette alene? Vi vet at det amerikanske militæret er til stede under disse arrangementene for å lære av deres eksempel hvordan de skal organisere troppeforflytninger. Vi vet også at en millionær donerte en større pengesum for at det skulle bli mulig å holde dette stevnet. Millionærer strør ikke om seg med penger uten videre!»

Etterforskeren kan ikke ha hatt den ringeste anelse om hva jeg følte i det øyeblikket. Jeg følte det som om jeg, uten engang å forlate fengselet, var til stede på stevnet. Jeg følte en ny styrke strømme inn i meg. Jeg hadde hatt så stort behov for noe slikt som dette! Og Jehova velsignet meg gavmildt på en så spesiell måte. Jeg var klar til å fortsette å holde ut.

 [Ramme/bilde på sidene 214 og 215]

Kinosalen var full av Jehovas vitner

VENERA GRIGORJEVA

FØDT 1936

DØPT 1994

BAKGRUNN Hun arbeidet som skuespiller i 1960-årene og hadde en rolle i en sovjetisk propagandafilm. Siden 1995 har hun tjent som alminnelig pioner i St. Petersburg.

I 1960, da min karriere som skuespiller så vidt hadde begynt, fikk jeg hovedrollen i en dokumentarfilm med tittelen «Guds vitner», som ble vist på sovjetiske kinoer. Filmen skildret «den skremmende sekten Jehovas vitner», som var ansvarlig for heltinnens, Tanjas, død. Det var jeg som spilte henne. Ifølge manuset flykter Tanja fra «sekten» om natten og løper inn i en snøstorm uten kåpe på. Hun forsvinner i snøen, og så sier fortelleren med trist stemme: «Slik gikk det med Tanja Veselova.» Jeg likte manuset og følte meg beæret over å få ta del i kampen mot Jehovas vitner, selv om det eneste jeg visste om dem, var det som stod i manuset.

Filmen ble vist på kinoer og i klubbhus i mange byer i Sovjetunionen. Jeg drog på alle premierene, og etter filmen kom jeg ut på scenen. På den tiden trodde folk i Sovjetunionen blindt på alt de så på lerretet. Så når jeg kom ut på scenen, trakk alle et lettelsens sukk og utbrøt: «Hun lever!» Så beskrev jeg hvordan filmingen hadde foregått, og hvordan regissøren og de som  laget spesialeffektene, hadde fått til snøstormen, som øyensynlig feide meg ned i en bergsprekk og dekket meg med snø.

En gang da vi var i Vysjnij Volotsjok i Kalinin (nå Tver) fylke, var en av kinosalene fullstappet av folk, men den kvelden ble litt annerledes enn vanlig. Etter filmen stilte en eldre mann meg en hel del spørsmål som alle handlet om religion, og jeg forsvarte det ateistiske syn på livets opprinnelse på jorden. Ingen sa noe om filmen. Jeg smatt bak scenen og gikk bort til arrangøren og spurte: «Hvem var det jeg snakket med nå nettopp?»

«Det er lederen for sekten Jehovas vitner. Kinosalen er full av vitner, og bare vitner,» svarte han. Det var slik jeg uten å ane det traff Jehovas vitner. Etter denne hendelsen fikk jeg et ønske om å lese Bibelen, men jeg fikk ikke tak i noen bibel. Jeg giftet meg med en polsk mann og flyttet til Polen sammen med ham. I 1977 banket to Jehovas vitner, to søstre, på døren vår, og snart begynte jeg å studere Bibelen sammen med dem. Jeg ble glad i denne boken, og vitnene ble våre venner. I 1985 ble far syk, og mannen min og jeg reiste til Leningrad (nå St. Petersburg) for å være hos ham. Jeg bad til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å komme i kontakt med Jehovas vitner der.

Til slutt ble jeg et av Jehovas vitner. Jeg har tjent som alminnelig pioner i tolv år nå, og Zdzisław, mannen min, er menighetstjener i en menighet i St. Petersburg.

Jeg vet av personlig erfaring at filmindustrien kan villede mange mennesker ved å benytte «list når det gjelder å uttenke villfarelse». (Ef. 4: 14) Da jeg spilte i den sovjetiske propagandafilmen, ante jeg ikke at jeg 30 år senere selv skulle bli et av Jehovas vitner.

 [Ramme på side 237]

Ny verden-oversettelsen på russisk

I over hundre år har Jehovas vitner gjort god bruk av forskjellige russiske bibeloversettelser. En av dem er synodaloversettelsen. Selv om denne oversettelsen har et nokså gammeldags språk og bare bruker Guds navn noen få steder, har den hjulpet mange tusen russiske lesere til å forstå Guds hensikt. Makarios-oversettelsen, som bruker Guds navn over 3000 ganger, har også vært nyttig. Men etter hvert som tallet på russiske Jehovas vitner har vokst, har også behovet for en nøyaktig, klar, moderne bibeloversettelse vokst.

Det styrende råd sørget for at arbeidet med å oversette Ny verden-oversettelsen til russisk ble satt i gang. I over ti år arbeidet det russiske avdelingskontoret med dette store oversettelsesprosjektet.

I 2001 ble Ny verden-oversettelsen av De kristne greske skrifter utgitt på russisk. I 2007 ble hele Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter utgitt på russisk, til stor glede for russiske lesere verden over. Utgivelsen ble først kunngjort av to medlemmer av det styrende råd — Theodore Jaracz i St. Petersburg og Stephen Lett i Moskva. Opplysningene ble etterfulgt av tordnende applaus. Den nye bibeloversettelsen vakte straks stor begeistring. «Så klart, lettforståelig og livfullt språket er!» skrev en søster. «Å lese De hellige skrifter er enda mer glederikt nå.» Mange gav uttrykk for sin verdsettelse med slike kommentarer som: «Dette er virkelig en dyrebar gave fra Jehova!», og: «Vi vil gjerne få uttrykke vår store takknemlighet.» Utgivelsen av Ny verden-oversettelsen på russisk er utvilsomt en milepæl for russisktalende, sannhetselskende mennesker overalt hvor de befinner seg.

 [Ramme/bilde på sidene 244 og 245]

Alle problemene våre løste seg på én dag

IVAN OG NATALIJA SLAVA

FØDT Henholdsvis 1966 og 1969

DØPT 1989

BAKGRUNN De reiste til et sted hvor behovet var stort, for å tjene som pionerer der. Ivan tjener i dag som medlem av utvalget ved det russiske avdelingskontoret.

NATALIJA og jeg flyttet fra Ukraina til Russland i begynnelsen av 1990-årene. I Belgorod fylke, hvor det bodde nesten halvannen million mennesker, var det færre enn ti forkynnere. Det var ingen tvil om at dette var et område hvor ’høsten var stor, men arbeiderne få’. — Matt. 9: 37.

Vi hadde nettopp giftet oss og måtte finne oss arbeid, så vi kunne forsørge oss selv. Men den økonomiske situasjonen i landet forverret seg, og mange mistet  arbeidet sitt. For at folk skulle kunne skaffe seg de nødvendige matvarer, utstedte myndighetene matkuponger, som ble delt ut på arbeidsplassen. Ettersom vi var uten arbeid, fikk vi ingen kuponger. Vi ble derfor nødt til å betale en høy pris for maten på torget. Vi manglet også fast bosted og måtte bo på et hotell. Etter at vi hadde betalt for rommet for en 20-dagersperiode, hadde vi nesten ingen penger igjen. Vi bad til Jehova hver dag om at han måtte hjelpe oss til å finne arbeid og et rimelig sted å bo. I løpet av hele denne perioden forkynte vi iherdig og grundig og lette etter mennesker som var oppriktig interessert. Så kom vi til det siste hotelldøgnet. For de pengene vi hadde igjen, kjøpte vi et rundstykke og litt melk. Da vi la oss den kvelden, bønnfalt vi igjen Jehova om å hjelpe oss til å finne arbeid og et sted å bo, ettersom vi måtte ut av rommet neste morgen.

Om morgenen ble vi vekket av at telefonen ringte. Til vår overraskelse fortalte hotelldirektøren at min fetter ventet på meg i lobbyen. Min fetter gav meg noen penger. Han sa at han nylig hadde fått en større bonus, og at han ønsket å dele den med meg. Men dette var ikke alt. Noen minutter senere ringte en bror og sa at han hadde funnet en rimelig leilighet til oss. Og senere samme dag fikk vi faktisk også arbeid; vi fikk ansvaret for å stelle utearealet ved en barnehage. Alle problemene våre ble altså løst på én dag. Nå hadde vi både litt penger, et sted å bo og arbeid. Det var ingen tvil om at Jehova hadde hørt våre bønner.

I 1991 var det 55 til stede på minnehøytiden i Belgorod. Et år senere var det 150 til stede. Året etter kom det 354. I 2006 hadde byen seks menigheter, og det var over 2200 forkynnere i Belgorod fylke.

 [Ramme på side 250]

Den siste utviklingen på det juridiske området

Vår rett til å utøve vår tilbedelse uten å bli hindret av myndighetene ble stadfestet i januar 2007, da Den europeiske menneskerettighetsdomstol offentliggjorde en enstemmig avgjørelse i vår favør. I avgjørelsen het det at «det studium og den drøftelse av religiøse tekster som medlemmer av den religiøse gruppen Jehovas vitner holdt på med i fellesskap, var et anerkjent uttrykk for deres religion hva gudsdyrkelse og undervisning angår».

Selv om Jehovas vitners virksomhet offisielt ble underlagt restriksjoner i Moskva i 2004, fortsetter våre brødre å komme sammen i full åpenhet for å tilbe Jehova, og de fortsetter å delta i forkynnelsesarbeidet i størst mulig utstrekning. I 2007 gledet brødrene seg over å feire minnehøytiden, og de holdt områdestevner i Moskva uten forstyrrelser, noe som stort sett også var tilfellet overalt ellers i Russland.

Selv om det fortsatt gjenstår en del juridiske utfordringer, fortsetter våre brødre modig å treffe mottiltak når de møter motstand. Det er for eksempel sendt inn en ny begjæring til Den europeiske menneskerettighetsdomstol fordi tjenestemenn fra Ljublino politidistrikt avbrøt feiringen av minnehøytiden i Moskva den 12. april 2006. Politiet anholdt 14 brødre og truet advokaten deres med kniv. En lokal domstol traff en avgjørelse som var delvis i våre brødres favør, men denne avgjørelsen ble satt til side, og brødrene tapte ankesaken. I juli 2007 klaget brødrene nok en sak inn for menneskerettighetsdomstolen. Den dreier seg om at flere representanter for myndighetene har drevet en langvarig, grunnløs etterforskning av vår religiøse virksomhet i St. Petersburg.

 [Oversikt/diagram på sidene 228 til 230]

TIDSLINJE — Russland

1890

1891 På grunn av sin modige forkynnelse blir Semjon Kozlitskij forvist til den østlige delen av det russiske rike.

1904 Det tyske avdelingskontoret mottar flere brev fra Russland som uttrykker takknemlighet for bibelske publikasjoner.

1910

1913 Russiske myndigheter anerkjenner bibelstudentenes kontor i Finland, som på dette tidspunkt tilhører det russiske rike.

1923 Selskapet Vakttårnet begynner å motta mange brev med anmodninger om at det må bli sendt litteratur til Russland.

1928 I Moskva legger George Young fram en anmodning om at bibelstudentenes virksomhet i Russland må bli anerkjent. Myndighetene nekter å forlenge visumperioden hans.

1929 Det blir tegnet kontrakt med en radiostasjon i Tallinn i Estland. Det blir sendt radioforedrag som kan høres i Leningrad og andre byer.

1930

1939—40 Sovjetunionen annekterer Vest-Ukraina, Moldova og de baltiske statene. Tusener av Jehovas vitner befinner seg med ett innenfor Sovjetunionens grenser.

1944 Flere hundre Jehovas vitner blir sendt til fengsler og arbeidsleirer rundt omkring i hele Russland.

 1949 Jehovas vitner blir forvist fra Moldova til Sibir og Det fjerne østen.

1950

1951 Over 8500 Jehovas vitner fra Vest-Ukraina, Hviterussland, Latvia, Litauen og Estland blir forvist til Sibir.

1956/57 Ved 199 områdestevner verden over blir det vedtatt en petisjon til den sovjetiske regjering om at det må innvilges religionsfrihet.

Slutten av 1950-årene Flere hundre Jehovas vitner blir fullstendig isolert i en spesiell arbeidsleir i Mordovia.

1965 Den sovjetiske regjering sender ut en spesiell forordning om at Jehovas vitner som er forvist til Sibir, kan bosette seg andre steder i landet.

1970

1989—90 Medlemmer av det styrende råd møter brødre i Russland for første gang. Vitner fra Sovjetunionen reiser til Polen for å overvære spesielle stevner.

 1990

1991 Den 27. mars oppnår Jehovas vitner i Russland juridisk anerkjennelse.

1992/93 Det blir holdt internasjonale stevner i St. Petersburg og Moskva.

1997 Innvielse av det russiske avdelingskontoret i Solnetsjnoje utenfor St. Petersburg.

1999 Innvielse av Russlands første stevnehall, i St. Petersburg.

2000

2003 Utvidelsen av avdelingskontoret blir fullført.

2007 Det er mer enn 2100 menigheter og isolerte grupper i Russland.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

Antall forkynnere

Antall pionerer

Antall forkynnere i de 15 landene i det tidligere Sovjetunionen

360 000

300 000

240 000

180 000

120 000

60 000

40 000

20 000

1890 1910 1930 1950 1970 1990 2000

[Illustrasjon/kart på side 218]

(Se den trykte publikasjonen)

Andre avdelingskontorer har hjulpet til med å transportere litteraturen til noen deler av landet

TYSKLAND FINLAND

↓ ↓

Solnetsjnoje

↓ ↓ ↓ ↓

HVITERUSSLAND KASAKHSTAN MOSKVA RUSSLAND

JAPAN

↓

Vladivostok

↓

KAMTSJATKA

 [Kart på sidene 116 og 117]

(Se den trykte publikasjonen)

 POLARSIRKELEN

NORDISHAVET

Nordpolen

Barentshavet

Karahavet

Laptevhavet

Øst-Sibir-havet

Tsjuktsjer-havet

Beringstredet

SVERIGE

NORGE

DANMARK

KØBENHAVN

TYSKLAND

POLEN

Łódź

WARSZAWA

Østersjøen

FINLAND

ESTLAND

LATVIA

LITAUEN

HVITERUSSLAND

Brest

UKRAINA

Lviv

MOLDOVA

Kaspihavet

KASAKHSTAN

ASTANA

Kengir

USBEKISTAN

TASJKENT

Angren

KINA

MONGOLIA

ULAN BATOR

KINA

Japanhavet

JAPAN

TOKYO

Hokkaido

Okhotsk-havet

Beringhavet

RUSSLAND

Petrozavodsk

St. Petersburg

Solnetsjnoje

Kaliningrad

Novgorod

Vysjnij Volotsjok

MOSKVA

Tula

Orel

Kursk

Voronezj

Vladimir

Ivanovo

Nizjnij Novgorod

Syktyvkar

Ukhta

Petsjora

Inta

Novaja Semlja

Vorkuta

URAL

SIBIR

Jekaterinburg

Naberezjnyje Tsjelny

Izjevsk

Saratov

Volzjskij

Udarnij

Stavropol

Pjatigorsk

Elbrus

Naltsjik

Nartkala

Beslan

Vladikavkaz

KAUKASUS

Astrakhan

Volga

Tomsk

Novosibirsk

Kemerovo

Krasnojarsk

Novokuznetsk

Ust-Kan

Aktasj

Birjusinsk

Oktjabrskij

Bratsk

Vikhorevka

Tulun

Khazan

Zima

Zalari

Usolje-Sibirskoje

Kitoj

Angarsk

Irkutsk

Bajkal

Kirensk

Khabarovsk

Vladivostok

Korsakov

Juzjno-Sakhalinsk

Sakhalin

Jakutsk

Ojmjakon

Ust-Nera

Kamtsjatka

Tsjuktsjer-halvøya

Kolyma

Khajyr

Norilsk

 [Kart på side 167]

(Se den trykte publikasjonen)

Kaspihavet

Østersjøen

Barentshavet

Karahavet

NORDISHAVET

Nordpolen

Laptevhavet

Øst-Sibir-havet

Tsjuktsjerhavet

Beringstredet

Okhotskhavet

Japanhavet

KASAKHSTAN

MONGOLIA

KINA

MURMANSK

PSKOV

TVER

MOSKVA

BELGOROD

VORONEZJ

ROSTOV

KABARDINO-BALKARIA

ALANIA

IVANOVO

NIZJNIJ NOVGOROD

MORDOVIA

ULJANOVSK

VOLGOGRAD

TATARSTAN

PERM

KOMI

URAL

SIBIR

SVERDLOVSK

TSJELJABINSK

KURGAN

TJUMEN

OMSK

TOMSK

NOVOSIBIRSK

ALTAJ

ALTAJ

KEMEROVO

KHAKASIA

KRASNOJARSK

TUVA

IRKUTSK

BURJATIA

TSJITA

SAKHA

AMUR

KHABAROVSK

PRIMORJE

SAKHALIN

KAMTSJATKA

 [Bilde på side 66]

Soloppgang over Tsjuktsjerhalvøya

[Bilder på side 68]

Dette skiltet, som er på kasakhisk og russisk, peker mot landsbyen Bukhtarma i Sibir, som Semjon Kozlitskij ble forvist til

[Bilder på side 71]

Ekteparet Herkendell brukte bryllupsreisen sin til å hjelpe tysktalende i Russland

[Bilder på side 74]

Kaarlo Harteva og den fullmakten som han fikk, og som det russiske rikets konsul i New York forsynte med et offisielt stempel

[Bilde på side 80]

Ved dette stevnet, som ble holdt på russisk i Carnegie i Pennsylvania i mai 1925, var det 250 til stede, og 29 ble døpt

[Bilde på side 81]

Dette bladet erklærte: «Voronezj fylke kryr av sekter»

[Bilde på side 82]

George Young

[Bilder på side 84]

I nesten ti år oversatte Aleksandr Forstman traktater, brosjyrer og bøker til russisk

[Bilde på side 90]

Pjotr Krivokulskij og hans kone, Regina, i 1997

[Bilder på side 95]

Olga Sevrjugina ble en tjener for Jehova som følge av de brevene Pjotr kastet over gjerdet

[Bilde på side 100]

Ivan Krylov

[Bilder på side 101]

Forviste Jehovas vitner bygde seg hus i Sibir

[Bilde på side 102]

Magdalina Belosjitskaja og familien hennes ble forvist til Sibir

[Bilde på side 110]

Viktor Gutsjmidt

[Bilde på side 115]

Alla i 1964

[Bilde på side 118]

Semjon Kostylev i dag

[Bilde på side 120]

Den bibelske opplæring Vladislav Apanjuk hadde fått, hjalp ham til å holde stand under trosprøver

[Bilder på side 121]

Politiet fant denne brosjyren, med tittelen «Etter Harmageddon — Guds nye verden», hjemme hos Nadezjda Visjnjak

[Bilde på side 126]

Boris Kryltsov

[Bilde på side 129]

Viktor Gutsjmidt sammen med sin søster (øverst), sine døtre og sin kone omkring en måned før han ble arrestert, i 1957

[Bilde på side 134]

Ivan Pasjkovskij

[Bilde på side 136]

I 1959 trykte bladet «Krokodil» dette bildet av litteratur som var gjemt i en høystakk

[Bilde på side 139]

Under dette huset lå et av de trykkeriene som KGB oppdaget i 1959

[Bilde på side 142]

Aleksej Gaburjak var med på å gjenforene dem som var blitt spredt

 [Bilder på side 150]

Hjemmelaget trykkeutstyr

Rotasjonspresse

Papirpresse

Skjæremaskin

Stiftemaskin

[Bilde på side 151]

Trikkeføreren Stepan Levitskij knyttet modig kontakt med en trykkeriarbeider

[Bilde på side 153]

Grigorij Gatilov forkynte i fengselscellen

[Bilder på side 157]

Skjult bak høye blomster kunne man studere Bibelen og snakke om åndelige ting

[Bilde på side 161]

Et «Vakttårn» i miniatyrformat (naturlig størrelse)

[Bilde på side 164]

«Forordning av Høyeste Sovjets Presidium»

[Bilde på side 170]

Brødrene gjemte ofte sine «skatter» i kofferter med dobbelte sider eller under innersålene på støvlene

[Bilde på side 173]

Ivan Klimko

[Bilde på side 175]

En fyrstikkeske rommet fem—seks eksemplarer av «Vakttårnet» skrevet med spindelvevskrift

 [Bilde på sidene 184 og 185]

 I løpet av alle de årene brødrene var i en bestemt leir i Mordovia, gikk ingen av dem glipp av minnehøytiden

[Bilde på side 194]

Nikolaj Gutsuljak forkynte uformelt for leirsjefens kone

 [Bilder på side 199]

Internasjonale stevner

I 1989 var russiske stevnedeltakere til stede ved de tre internasjonale stevnene i Polen

Warszawa

Chorzów

Poznań

[Bilde på side 202]

Etter overrekkelsen av den offisielle registreringen. Fra venstre: Theodore Jaracz, Mikhail Dasevitsj, Dmitrij Livyj, Milton Henschel, en representant for justisdepartementet, Ananij Grogul, Aleksej Verzjbitskij og Willi Pohl

[Bilder på side 205]

Milton Henschel holder en tale ved det internasjonale stevnet med temaet «Lysbærere» på Kirov stadion i St. Petersburg

[Bilde på side 206]

Det ble kjøpt en eiendom i Solnetsjnoje i Russland

[Bilde på side 207]

Aulis og Eva Lisa Bergdahl var med i den første gruppen av frivillige som kom til Solnetsjnoje

[Bilde på side 208]

Hannu og Eija Tanninen fikk i oppdrag å tjene i St. Petersburg

[Bilde på side 210]

Sammen med sin kone, Ljudmila, har Roman Skiba tilbakelagt store avstander i områdetjenesten

[Bilde på side 220]

Brødre tar hånd om litteratur på havnen i Vladivostok

[Bilde på side 224]

Arno og Sonja Tüngler har hatt mange tjenesteprivilegier siden de ble sendt til Russland

[Bilde på sidene 226 og 227]

Et menighetsmøte i skogen i nærheten av St. Petersburg i 1989

[Bilde på side 238]

Det russiske avdelingskontoret fører tilsyn med oversettelse av litteratur til over 40 språk

[Bilde på side 243]

Pionertjenesteskolen ble holdt for første gang i St. Petersburg i juni 1996

 [Bilder på side 246]

Forkynnelse i Russland

På markene i Perm fylke og i Nartkala

På gaten i St. Petersburg

Fra hus til hus i Jakutsk

På torget i Saratov

 [Bilder på sidene 252 og 253]

 Det russiske avdelingskontoret

Boligbygningene og det omkringliggende området sett fra luften

 [Bilde på side 254]

På områdestevnet i Moskva i 2006 var det 23 537 til stede

[Bilde på side 254]

Luzjniki stadion