Viktige hendelser i det året som gikk

DET som skjedde i det året som gikk, er et ytterligere vitnesbyrd om at vi har kommet langt inn i «de siste dager», som Guds Ord beskriver som «kritiske tider» som skulle være «vanskelige å mestre». (2. Tim. 3: 1) Men etter hvert som vi blir utsatt for større påkjenninger nå i denne tiden, ser vi tydeligere hvordan Jehova velsigner sine trofaste tjenere. Enten Jehovas vitner opplever naturkatastrofer, kriminalitet og vold, sykdom, depresjon, alderdomsproblemer, motstand eller likegyldighet, fortsetter de ’med utholdenhet å løpe det løp som er lagt foran dem’, takket være den styrke de får fra Jehova. — Hebr. 12: 1.

«ENDEN FOR ALL FALSK RELIGION ER NÆR!»

I oktober og november 2006 intensiverte Jehovas vitner sin virksomhet i forkynnelsen rundt om i verden i  forbindelse med at de delte ut Rikets budskap nr. 37, «Enden for all falsk religion er nær!» Hvordan reagerte folk på dette kraftfulle budskapet?

«Det var en fulltreffer!» sa en mann i Sverige som var skuffet over hykleriet i falsk religion. I likhet med denne mannen begynte mange å studere Bibelen etter å ha lest Rikets budskap.

Nepal

I Katmandu leverte Dil Rikets budskap til en mann som pleide å gå i kirken, men som var blitt forlatt av sin kone to måneder tidligere fordi han var alkoholmisbruker. Da Dil og mannen hennes, Buddha, kom tilbake for å drøfte Rikets budskap, sa mannen at han ikke likte oppførselen til enkelte av dem som gikk i kirken, og at det han fikk vite av Jehovas vitner, var noe helt annet enn det han hadde hørt i kirken. Broren viste ham Åpenbaringen 18: 2—4 og understreket hvor viktig det er å gå ut fra «Babylon den store». På det tredje besøket startet de et studium ved å bruke leksjon 13 i «Krever-brosjyren». På det femte besøket traff de mannens kone, som hadde flyttet hjem igjen. Hun kjente til Jehovas vitner og likte budskapet vårt. På det sjuende besøket var både mannen og hans kone med på studiet. Hun sa: «Mannen min drikker ikke alkohol lenger.»

Brasil

En mann som kjører motorsykkeldrosje, fikk et eksemplar av Rikets budskap. Han gav budskapet ytterligere publisitet ved å ha traktaten festet på ryggen noen dager. Det gjorde at passasjerene ikke kunne unngå å se omslaget mens de var på vei til sitt bestemmelsessted.

To søstre i Brasil fikk seg en støkk da de kom til et hus og så et skilt der det stod: «Du kan komme inn, men du slipper ikke levende ut herfra igjen.» Engstelig spurte de to brødre om hva de skulle gjøre. Brødrene bestemte seg for å gå til dette huset. Etter å ha bedt om Jehovas  veiledning klappet de i hendene for å annonsere sin ankomst. Beboeren, en politimann, tok velvillig imot Rikets budskap. Han forklarte at han holdt på med å restaurere huset og hadde mange byggematerialer i bakgården. Så han hadde satt opp skiltet for å skremme vekk tyver. Da forkynnerne kom på gjenbesøk, tok han imot et tilbud om bibelstudium.

Mongolia

Tsetsegmaa prøvde mange ganger å forkynne for sin eldre søster. Selv om søsteren kom på noen få møter og var til stede på minnehøytiden to år på rad, viste hun ikke særlig stor interesse og avslo et tilbud om bibelstudium. Men da hun så Rikets budskap nr. 37 hjemme hos Tsetsegmaa, ble hun nysgjerrig. I løpet av en to timers drøftelse stilte hun mange spørsmål, som Tsetsegmaa besvarte ved å bruke Bibelen. Den eldre søsteren ble overrasket over det hun fikk høre, og sa at hun gjerne ville vite mer. Hun har nå et regelmessig bibelstudium.

Georgia

To forkynnere tilbød Rikets budskap til en kvinne som spurte om det var noe religiøst. Etter at hun hadde fått et bekreftende svar, tok hun imot traktaten og lovte å lese den. Da forkynnerne kom tilbake, spurte kvinnen om hun var blitt bedratt av den ortodokse kirke. Hun var bekymret over verdensforholdene og de synkende moralnormene blant de unge. Hun sa at det var vanskelig for henne å finne noe som hun og barna kunne enes om. Forkynnerne viste henne 2. Timoteus 3: 1—5, og hun tok imot boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? Da forkynnerne gikk, sa hun: «Jeg er overbevist om at dere har den sanne religion. Jeg har virkelig lyst til å rose de unge blant dere for at de kler seg så pent, er så ærlige og har så god moral.» Kvinnen leser nå bladene våre regelmessig.

Bangladesh

Nittenårige Richel delte ut Rikets budskap nr. 37 i et distrikt som aldri var blitt gjennomarbeidet  før. Selv om det lå langt unna der hun bodde, syntes hun at hun burde dra dit siden dette var en spesiell kampanje. Ved den andre døren traff hun to jenter som sa de var kristne, og som hadde mistet faren sin bare to måneder tidligere. «Hvorfor tillot Gud at dette skjedde oss?» spurte de. Richel viste dem svaret ut fra Bibelen, og de tok med glede imot Rikets budskap. De sa til Richel: «Gud har sendt deg hjem til oss.» Ettersom Richel forstod at jentene trengte mer bibelkunnskap, tilbød hun seg å studere Bibelen med dem, og det sa de ja til. De tar studiet alvorlig og har mange spørsmål. Richel må foreta mange undersøkelser, men hun finner stor glede i å formidle sannheten til noen som hungrer etter den.

Armenia

En alminnelig pioner som heter Eliza, ble oppringt av Lilit, som hun tidligere hadde studert Bibelen  med. Lilit sa: «Du er bare helt nødt til å avlyse det du har planlagt å gjøre i morgen, og komme hit til meg, så vi kan begynne å studere igjen.» Hva hadde skjedd? Da Lilit første gang hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, sa mannen hennes til henne: «Du må velge enten meg eller Jehova.» Så hun sluttet å studere. Nå to år senere fikk hun Rikets budskap nr. 37 mens hun gikk tur i parken sammen med barna sine. Dette vakte hennes interesse på nytt i den grad at hun modig sa til mannen sin: «For deg er det kanskje bra nok å leve i omkring 50 år og så dø, men det er det ikke for meg!» Så lovte hun ham at hvis hun studerte Bibelen, ville det hjelpe henne til å legge av dårlige personlighetstrekk, og det gjorde at han sluttet å motarbeide henne. Nå studerer hun Bibelen med sin manns godkjennelse, og han passer barna mens studiet pågår.

Kambodsja

Under den spesielle kampanjen forkynte en misjonær som heter Hugues, for en muslimsk mann. Da mannen hadde lest Rikets budskap, sa han seg enig i at trossamfunnene ikke burde delta i kriger. Selv var han svært skuffet over sitt eget trossamfunn, som han sa hadde fått et dårlig rykte på grunn av ekstremister. Hugues leste Salme 46: 9, som viser at Gud gir løfte om en verden uten krig. Uken etter viste Hugues ham «Hva Bibelen lærer». Nå setter mannen stor pris på Bibelen og har et regelmessig bibelstudium.

Russland

«Jeg vet at dere har sannheten,» sa en ortodoks prest som tok imot Rikets budskap av to søstre. «Jeg vet også at deres Gud, Jehova, skal ødelegge all falsk religion, men spare deres.» Så fortalte han dem det han visste om det himmelske håp og om et paradis på jorden. Søstrene spurte ham om hvorfor han ble værende i sitt trossamfunn når han visste at det skulle bli ødelagt. Han svarte:  «Det er jo der jeg har jobben min. Jeg har tre leiligheter og fire biler. Jeg kan ikke gi slipp på alt dette.»

SPESIELL KAMPANJE FOR Å INNBY FOLK TIL MINNEHØYTIDEN

Mandag 2. april 2007 framhevet Jehovas vitner verden over Guds ufortjente godhet og kjærlighet ved å feire Herrens aftensmåltid. Som en forberedelse til denne viktige begivenheten ble det delt ut en spesiell innbydelse fra 17. mars til 2. april. Mange nyinteresserte og barn benyttet denne perioden med økt aktivitet til å begynne å forkynne det gode budskap.

USA

En bror som hadde vakt ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York den kvelden minnehøytiden ble holdt, satt i to timer og svarte på den ene oppringningen etter den andre fra folk som ville vite hvor de kunne overvære minnehøytiden. En rekke av oppringningene var et direkte resultat av at folk hadde fått innbydelser til minnehøytiden. En kvinne sa: «Jeg har akkurat kommet hjem og funnet en innbydelse til arrangementet deres i kveld. Jeg har lyst til å gå, men jeg er usikker på tidspunktet.»

Sekstenårige Jacquelin gav læreren sin en innbydelse og forklarte hvor viktig denne begivenheten er. Til hennes overraskelse dukket læreren opp. Ettersom  programmet ble holdt i en av Jehovas vitners stevnehaller, gav Jacquelin læreren en omvisning i lokalene etter programmet. Læreren var imponert over hvor rent og velordnet alt var, og særlig over at stevnehallen var blitt bygd og ble vedlikeholdt av frivillige arbeidere. Etter at hun hadde fortalt hvor godt hun likte talen, spurte hun: «Hvordan kan jeg få et slikt bibelstudium som taleren snakket om?» Jacquelin svarte glad: «Det er der jeg kommer inn!» Jacquelin begynte å lede et bibelstudium med læreren hver mandag etter skoletid.

Sør-Afrika

En menighet med ni forkynnere i et isolert område syntes det var rart at de bare hadde fått én innbydelsesseddel fra avdelingskontoret, enda de hadde bestilt 500. De fikk senere vite at funksjonærene på det lokale postkontoret ikke hadde funnet ut hvor pakken skulle leveres, ettersom adresselappen hadde falt av. Postfunksjonærene hadde åpnet pakken for å prøve å finne ut  hvem mottakeren eller avsenderen var. Da de så innbydelsessedlene, trakk de den slutning at disse måtte distribueres, så de la en innbydelsesseddel i hver postboks på postkontoret for å distribuere hele forsendelsen selv. Brødrene ble oppmerksom på situasjonen da de mottok, ikke en fullstendig forsendelse av innbydelsessedler, men én enkelt innbydelsesseddel i menighetens postboks. De ni forkynnerne ble imidlertid svært begeistret da det kom 42 på minnehøytiden! Mange av disse hadde med seg sitt personlige eksemplar av innbydelsen, som de hadde funnet i sin postboks.

Italia

Patrizia gav Gabriella, som hun ledet et bibelstudium med, en innbydelse til minnehøytiden, og hun forklarte hvor stor betydning det hadde å være til stede. Gabriellas femårige sønn Mattia, som hadde fulgt nøye med i samtalen, spurte om han kunne få en innbydelse som han kunne gi til læreren sin. Dagen etter gav Mattia innbydelsen til læreren og sa at minnehøytiden var veldig viktig, og at han virkelig håpet at hun kunne komme. Under et foreldremøte noen dager senere sa Mattias lærer til Gabriella at hun var blitt så imponert over Mattias overbevisning at hun hadde bestemt seg for å komme på minnehøytiden. Hun drog på minnehøytiden sammen med Gabriella og Mattia. Læreren lyttet oppmerksomt til talen og ble imponert over den gode oppførselen til alle barna. Etterpå sa hun at hun nå forstod hvorfor minnehøytiden var viktig, akkurat som Mattia hadde sagt. Siden da har Mattia gitt læreren Min bok med fortellinger fra Bibelen som en gave til sønnen hennes, og Gabriella og Patrizia har hatt flere drøftelser med henne.

Mexico

En eldste forkynte for en presbyteriansk prest og innbød ham til minnehøytiden. Presten tok med glede imot innbydelsen, og til den eldstes overraskelse spurte han om han kunne få flere innbydelser som han kunne  gi til folk i sin kirke. Brødrene ble glade da de så presten komme på minnehøytiden sammen med 40 kirkemedlemmer. Hver av dem hadde med seg en innbydelsesseddel for å vise den fram ved inngangsdøren. Presten sa at mange flere hadde hatt lyst til å komme, men at de ikke trodde at de ville slippe inn hvis de ikke hadde en innbydelsesseddel. De 11 forkynnerne i denne menigheten var overveldet over at det var 191 til stede på minnehøytiden.

Australia

En ung mann som studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, begynte å fortelle om bibelstudiet til andre i det treningsstudioet der han jobber. En av disse var en kvinne som tok imot en innbydelse til å komme på minnehøytiden. Som tenåring hadde hun hørt syngingen i en Rikets sal i nabolaget, og hun hadde spurt foreldrene sine om hun kunne få gå dit, men de hadde forbudt henne å ha noe med Jehovas vitner å gjøre. Hun gikk på noen møter likevel, men mistet kontakten med menigheten da hun og familien hennes flyttet. På minnehøytiden ble hun presentert for en søster som startet et bibelstudium med henne. Hun begynte å overvære menighetsmøtene, og mannen hennes begynte også å vise interesse. I mellomtiden er den unge mannen som jobber på treningsstudioet, blitt udøpt forkynner, og han gjør framskritt mot dåpen.

Kasakhstan

En interessert kvinne sa at hun ikke kunne komme på minnehøytiden fordi hun hadde små barn. Men den dagen minnehøytiden ble holdt, kledde den femårige datteren hennes på seg og gikk til Rikets sal alene. Da kvinnen oppdaget at datteren var borte, gikk hun straks ut for å finne henne. Hun gjettet på at datteren kunne ha dratt på minnehøytiden og fant henne ganske riktig i Rikets sal. Nå som hun selv var kommet på minnehøytiden  likevel, bestemte hun seg for å sette seg ved siden av datteren og følge godt med i det taleren sa.

DET GODE BUDSKAP BLIR GRUNNFESTET JURIDISK SETT

Frankrike

Siden 1996 har noen myndighetsorganer i Frankrike hevdet at avdelingskontoret må betale en avgift i forbindelse med de godtgjørelsene som blir gitt til medlemmene av Betel-familien i Louviers. Men den 28. mars 2007 avgjorde forvaltningsdomstolen i Paris at det ikke var nødvendig å betale noen avgift, ettersom medlemmene av Betel-familien ikke er lønnede ansatte. Domstolen uttalte at «Jehovas vitner som er permanente medlemmer av det Betel som befinner seg i Louviers, utfører en virksomhet som hovedsakelig er basert på en åndelig tilknytning til deres samfunn». Denne avgjørelsen stadfester at Betel-familiens virksomhet er av religiøs natur, og den stemmer overens med en lignende avgjørelse som er blitt truffet av en høy forvaltningsdomstol i Brasil.

I en annen sak nektet Lyon kommune å la Jehovas vitner få leie rådhussalen til bruk under minnehøytiden. Men den 15. mars 2007 avgjorde en dommer ved forvaltningsdomstolen at kommunen var forpliktet til å leie ut salen til Jehovas vitner. Kommunen anket til statsrådet, men statsrådet opprettholdt forvaltningsdomstolens avgjørelse, med den begrunnelse at kommunens standpunkt var en «alvorlig og åpenbart lovstridig krenkelse av forsamlingsfriheten, som er en grunnleggende frihet». Statsrådet påla også kommunen å betale saksomkostningene for Jehovas vitners lokale forening.

Trass i denne fordelaktige avgjørelsen i Lyon er Jehovas vitner i Frankrike fortsatt skyteskive for motstandere, medier og til og med myndighetspersoner. Da en tidligere representant i den franske nasjonalforsamlingen  gav et offentlig intervju i 2005, anklaget hun Jehovas vitner for å ha «en pyramideformet organisasjonsstruktur, slik alle mafialignende bevegelser har». Jehovas vitner brakte denne ærekrenkende uttalelsen inn for retten, og i juli 2007 traff ankedomstolen i Rouen en avgjørelse i vitnenes favør. Domstolen sa at den anklagedes «urimelige uttalelser overhodet ikke [kunne] sies å være framsatt i god tro», og at de «lå langt utenfor rammen av akseptabel ytringsfrihet». De franske myndighetene holder fortsatt fast ved den urettferdige og lovstridige skatten de har pålagt Foreningen Jehovas vitner. Saken blir for tiden vurdert av Den europeiske menneskerettighetsdomstol, og brødrene har tillit til at Jehova støtter dem.

Usbekistan

Det er dokumentert over tusen tilfeller av at våre brødre og søstre er blitt utsatt for arrestasjoner, frihetsberøvelse og angrep. De fleste arrestasjonene ble foretatt under feiringen av minnehøytiden i 2005 og 2006. Vi er imidlertid glad for å kunne melde at det ikke har kommet noen rapporter om problemer i forbindelse med minnehøytiden i 2007. Den rolige perioden ble likevel kortvarig. Like etterpå ble en bror og en søster arrestert og dømt for den forbrytelse å gi religiøs undervisning. Broren, som er gift og har to barn, ble dømt til to års fengsel og ble umiddelbart satt bak lås og slå. Søsteren ble dømt til to års arbeidstjeneste, som innebærer at myndighetene beslaglegger 20 prosent av lønnen hennes som straff.

Georgia

Den 3. mai 2007 avsa Den europeiske menneskerettighetsdomstol en enstemmig dom mot myndighetene i Georgia fordi de hadde tolerert at Jehovas vitner ble utsatt for religiøst motivert vold. Ofrene ble også tilkjent erstatning. Fra oktober 1999 til november 2002 forekom det 138 voldelige angrep på Jehovas vitner. I noen tilfeller var det politifolk til stede, men de unnlot  å foreta seg noe for å beskytte ofrene. Domstolen sa at når Georgias tidligere regjering hadde latt være å beskytte våre brødre mot de religiøse ekstremistene, hadde den ikke bare brutt sine forpliktelser i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, men den hadde også krenket våre brødres religionsfrihet. Denne klare avgjørelsen formidler et tydelig budskap om at religionsfriheten ikke kan ignoreres, og at Jehovas vitner må beskyttes også når de møter motstand fra majoriteten av befolkningen.

Eritrea

Fem år etter at myndighetene slo ned på alle uavhengige religiøse grupper som ikke har noen tilknytning til de fire regjeringsgodkjente trossamfunnene, møter Jehovas vitner fortsatt kraftig motstand. Selv når våre brødre holder møter i private hjem, blir de utsatt for arrestasjoner, tortur og sterkt press til å fornekte sin tro. I april 2007 var det fremdeles 24 vitner for Jehova som satt fengslet fordi de hadde overvært møter, forkynt eller nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Tre fengslede vitner er 60 år eller eldre, ti soner under særdeles kummerlige forhold, og tre har sittet bak lås og slå siden 1994. Ytterligere forsøk på å hjelpe våre brødre har ennå ikke brakt resultater, men vi bevarer håpet om at de snart skal få det bedre, og vi fortsetter å sette vår lit til Jehova, som gjenløser sine tjenere «fra undertrykkelse og fra vold». — Sal. 72: 14.

Andorra

Jehovas vitner i Andorra har prøvd å bli juridisk anerkjent helt siden 1973. Den 14. desember 2006 ble dette endelig innvilget. Det er over 150 forkynnere i Andorra.

Sør-Korea

I over 50 år er brødrene i Sør-Korea blitt satt i fengsel fordi de nekter militærtjeneste. Fem av dem har dødd som følge av dette. Etter å ha prøvd alle juridiske  midler i Sør-Korea anket brødrene Yoon og Choi sine dommer inn for De forente nasjoners menneskerettighetskomité. Den 3. november 2006 avgjorde komiteen at Sør-Korea hadde krenket brødrenes menneskerettigheter og måtte betale erstatning til brødrene. Komiteen formante også Sør-Korea til å sette i verk tiltak som sikrer at militærnektere ikke blir tvunget til å velge mellom å bryte sine prinsipper og å gå i fengsel. I gjennomsnitt blir 70 brødre satt i fengsel hver måned.

Tidligere pleide brødre som ble stilt overfor dette spørsmålet, å rette seg etter domsavgjørelser som gikk ut på at de måtte sone halvannet år i fengsel. Men i den senere tid har de fleste av våre unge brødre bestemt seg for å anke sine dommer, med den følge at det nå er hundrevis av ankesaker som er under behandling. De sørkoreanske myndighetene har derfor kunngjort at de har til hensikt å innføre en form for alternativ tjeneste under sivil administrasjon. Tiden vil vise om det blir noe av dette, og om ordningen i så fall blir akseptabel for dem som har samvittighet til å utføre alternativ tjeneste.

Argentina

I juli 2007 undertegnet justis- og menneskerettighetsministeren en regjeringsresolusjon som erkjente at Daniel Victor Guagliardo med urette var blitt fengslet fordi han nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Denne avgjørelsen kan vise seg å bli til gagn for andre som med urette er blitt fengslet av samme grunn.

Armenia

Det ble reist straffesaker mot 19 brødre som nektet å utføre en alternativ tjeneste som i virkeligheten ville ha fått dem til å bryte sin kristne nøytralitet. I september 2006 fikk brødrene så et brev fra generalprokuratorens kontor som sa at straffesakene mot dem var blitt henlagt. Myndighetene har imidlertid ennå ikke innført en ordning for alternativ tjeneste som kan være akseptabel for  en kristen. Sommeren 2007 var det derfor 71 unge brødre som sonet fengselsstraffer på opptil tre år.

Vahan Bayatyan er en av de mange unge vitnene i Armenia som er blitt straffeforfulgt og fengslet. Etter at han var blitt dømt til halvannet års fengsel, bad aktor om at han måtte få strengere straff, med den begrunnelse at bror Bayatyans militærnekting av samvittighetsgrunner var «uberettiget og farlig». Ankedomstolen samtykte og økte fengselsstraffen med ett år, og avgjørelsen ble opprettholdt av høyesterett. Bror Bayatyan bad da om å få behandlet saken ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Domstolen erklærte at den ville ta saken opp til realitetsbehandling, noe som betydde at den var villig til granske saken i detalj. Vi håper at et gunstig utfall i denne saken vil hjelpe bror Bayatyan og andre som er i samme situasjon.

Aserbajdsjan

Selv om Jehovas vitner er juridisk anerkjent i Aserbajdsjan, møter våre brødre og søstre fortsatt mange utfordringer. Den 24. desember 2006 var over 200 brødre og søstre og interesserte samlet i Baku til en fredelig drøftelse av bibelske emner da væpnede politifolk troppet opp med TV-team og lokale myndighetspersoner for å stanse møtet. Politifolkene, som ikke hadde noen ransakingsordre, slo inn døren i det leide lokalet og arresterte dem som var til stede. Minst to av møtedeltakerne ble slått. Politifolkene beslagla mye bibelsk litteratur, bidragsbøssen med dens innhold, juridiske dokumenter og flere datamaskiner som ble brukt til oversetting av Bibelen og bibelsk litteratur. De fleste av de arresterte ble sluppet fri mot slutten av dagen. Men blant dem var det seks utenlandske frivillige arbeidere som ble deportert fordi de angivelig hadde «spredt religiøs propaganda». Våre brødre her blir dømt til fengsel  når de nekter militærtjeneste. De har dessuten problemer med å importere litteratur.

Israel

Den 5. februar 2007 avgjorde Haifa distriktsdomstol at Haifa kongressenter (ICC) hadde diskriminert Jehovas vitner ved ikke å la dem få bruke sentrets sal til et områdestevne. Domstolen påla ICC å betale en del av saksomkostningene som erstatning. Regjeringsadvokaten mente at ledelsen for ICC har «en grunnleggende forpliktelse . . . til å behandle alle kunder likt, en forpliktelse som ikke ble overholdt i dette tilfellet». Denne fordelaktige avgjørelsen vil gjøre det lettere for våre brødre i Israel å møtes i større grupper.

Tadsjikistan

To forsendelser med litteratur ble konfiskert av tollfunksjonærer, og kulturdepartementet ble oppfordret til å forby vår litteratur og vår organisasjon. I denne fiendtlige atmosfæren ble to Gilead-misjonærer tvunget til å forlate landet. Den 11. oktober 2007 forbød så myndighetene Jehovas vitners virksomhet. Alle disse urettferdige avgjørelsene er blitt anket, og vi ber om at Jehova skal gjøre det mulig å fortsette å forkynne i dette fruktbare distriktet, som hadde 14 prosents økning i tjenesteåret 2007.

Ukraina

Dagen før det skulle holdes en spesiell tale på Lviv stadion den 12. mai 2007, gav stadionledelsen etter for press fra motstandere og annullerte tillatelsen til å bruke stadionet. Brødrene kontaktet straks myndighetspersoner i Ukraina og USA for å få dem til å overbevise stadionledelsen om at Jehovas vitner ikke utgjorde noen trussel mot den offentlige ro og orden. Drøftelsene pågikk fremdeles den dagen talen skulle holdes, mens tusenvis av Jehovas vitner fra forskjellige deler av Ukraina begynte å strømme til Lviv i biler, busser og tog. Våre brødre samlet seg fredelig utenfor de stengte stadionportene  og ventet tålmodig mens de gledet seg over det varme fellesskapet og også sang Rikets sanger. Plutselig, bare 20 minutter før programmet skulle begynne, gikk stadionledelsen med på å åpne portene og la brødrene komme inn. Over 27 000 brødre og søstre strømmet inn på stadionet for å høre en oppmuntrende tale av sonetilsynsmannen.

Turkmenistan

Jehovas vitner er ikke registrert i Turkmenistan. Etter en relativt fredelig periode har myndighetene igjen begynt å forfølge våre brødre. Brødrene og søstrene fortsetter modig å holde møter og forkynne det gode budskap for sine medmennesker, men de gjør det på en diskré måte. (Matt. 10: 16) Tre unge brødre ble arrestert fordi de nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Alle er blitt dømt. To fikk betingede dommer, mens én bror ble dømt til halvannet års fengsel. Ettersom soningsforholdene er svært dårlige, har denne brorens situasjon vakt internasjonal oppmerksomhet. Utenlandske brødre som er advokater, er blitt nektet visum, slik at de ikke kan komme inn i landet og hjelpe til med å representere våre brødre i retten. Det er imidlertid ingen menneskelige myndigheter som kan hindre våre bønner om hjelp i å nå Den Høyeste. — 1. Tim. 2: 1, 2.

Kasakhstan

Seks tjenestemenn fra påtalemyndighetens kontor avbrøt et religiøst møte som ble holdt hjemme hos en søster i en region der Jehovas vitner ennå ikke er registrert. En bror som ikke engang var på møtet, og fem søstre har fått store bøter. Alle har anket saken.

Tyrkia

Den 31. juli 2007 fikk avdelingskontoret i Tyrkia den gledelige melding at Foreningen til støtte av Jehovas vitner var blitt offisielt registrert. Registreringen fant sted etter over to års saksbehandling. I løpet av denne perioden ble avdelingskontorets vedtekter vurdert av en  lavere domstol i Istanbul, ettersom myndighetene bestred at vedtektene er i pakt med grunnloven. Da domstolen hadde stadfestet vedtektenes lovgyldighet, anket myndighetene til høyesterett. Men høyesterett opprettholdt den lavere domstolens avgjørelse, noe som banet veien for vår registrering. Den nye foreningen utgjør et religiøst rettssubjekt som avdelingskontoret kan bruke for å kjøpe og bestyre eiendommer, leie møtelokaler til bruk under stevner, ta imot bidrag og forsvare Jehovas vitners juridiske interesser i retten.

To av Jehovas vitner som ble anklaget for å «forstyrre folk» da de delte ut Rikets budskap nr. 37, ble dømt til å betale en bot. Men Istanbul Sisli fredsdomstol annullerte boten, med den begrunnelse at «det å spre Jehovas vitners publikasjoner . . . ligger innenfor rammen av tanke- og trosfriheten», og at tyrkiske borgere «har frihet til å gjøre andre kjent med sine trosoppfatninger». Våre brødre i Tyrkia møter imidlertid andre utfordringer, for eksempel nøytralitetsspørsmålet, som innebærer at våre brødre i vernepliktig alder risikerer fengselsstraffer og bøter.

Som det framgår av noen av de foregående rapportene, anker Jehovas vitner ofte til Den europeiske menneskerettighetsdomstol når europeiske land bestrider vår rett til å tilbe vår Gud. Sommeren 2007 var det 22 saker som ventet på å bli behandlet ved denne domstolen, saker som dreier seg om slike ting som nøytralitetsspørsmålet, registrering og forfølgelse. Våre brødre og søstre som møter disse utfordringene, enten det er i Europa eller andre steder, har virkelig behov for at vi støtter dem ved å be for dem. — 2. Kor. 1: 10, 11.

TROFASTHET OG ULASTELIGHET

I den historiske delen av denne årboken kan du lese om hvordan våre brødre i Russland bevarte sin ulastelighet i Sovjet-tiden, da Jehovas vitner var forbudt. Motstanden  var både brutal og ekstrem. Men selv i land der vi har frihet til å utføre vår virksomhet, prøver Satan og hans ætt nådeløst å få oss til å bryte vår ulastelighet på mer lumske måter. Det gleder virkelig Jehovas hjerte når hans tjenere forblir trofaste! (Ordsp. 27: 11) Her følger noen opplevelser som belyser hvordan Guds tjenere viser tro og lojalitet i hverdagslige situasjoner rundt om i verden.

Sverige

En pionersøster som arbeider på et privat sykehus, møter stadig den utfordring at hun må avvise seksuelle tilnærmelser fra andre ansatte på sykehuset. Hun har imidlertid utviklet en effektiv strategi for å forebygge slike situasjoner. For det første er hun snar til å fortelle nye ansatte at hun er et av Jehovas vitner, og hun nevner også ofte at hun er gift. Hun benytter enhver anledning til å fortelle kollegene om de interessene hun og mannen hennes har felles, og om det nære båndet det er mellom dem. Når hun er nødt til å diskutere en pasient med en lege, avtaler hun å treffe ham i kantinen, der det er andre til stede. Når noen uventet kommer inn i det rommet der hun arbeider, og lukker døren, ber hun straks til Jehova og inntar en vennlig, men yrkesmessig holdning.

Tyskland

Marian har arbeidet i det samme firmaet i Nord-Tyskland i 13 år. Ettersom han arbeider skift, har det ofte vært vanskelig for ham å komme på møtene på hverdagene. «Det syntes jeg var trist, for jeg setter virkelig pris på møtene våre,» forteller han. «Jeg bad gjentatte ganger til Jehova om hjelp til å kunne komme meg på alle møtene.» Han bad om mot til å snakke med sin nærmeste overordnede, som gikk med på å la Marian få gå tidlig på møtekvelder, så lenge arbeidet var gjort. Denne ordningen fungerte godt helt til den overordnede ble erstattet av en som ikke lot Marian gå tidlig. Hva kunne Marian gjøre? «Jeg fortalte respektfullt min nye sjef at jeg ville be om å få snakke med firmaets direktør,» forteller han.  I samtalen med direktøren fikk Marian anledning til å avlegge et fint vitnesbyrd og forklare hva som var grunnen til at han ønsket å være til stede på møtene. Direktøren gikk med på å la Marian gå tidlig på møtekvelder, forutsatt at det var greit for alle de andre på samme skift. Så Marian samlet kollegene for å forklare saken for dem, og han fikk igjen avlagt et fint vitnesbyrd. Marian kan nå gå på alle møter på hverdagene. «Det var en hard kamp å få ordnet det slik at jeg kunne gå på møtene,» sier Marian, «men inderlig bønn til Jehova gav meg styrke som er over det normale.» — Fil. 4: 6, 10.

Storbritannia

Sekstenårige Sophie ser det som en trosprøve at hun stadig blir invitert på fester hos skolekamerater. «Selv om noen av selskapene kan virke morsomme, vet jeg at jeg ville angre hvis jeg gikk, for det ville skape situasjoner som kunne være skadelige i det lange løp,» sier hun. «En jente inviterte meg nylig på en fest og understreket at det bare var et ’selskap’. Senere fant jeg ut at festen falt sammen med bursdagen hennes den samme helgen. Jeg var glad for at jeg ikke gikk, for jeg hørte etterpå at mange av skolekameratene hennes ble fulle, og at foreldrene hennes ikke var hjemme den kvelden. Derfor har jeg mer lyst til å koble av sammen med folk i sannheten i forskjellige aldere som vil styrke åndeligheten min. Broren min og jeg inviterer både yngre og eldre venner med på musikkvelder, grillfester og fotturer. Hvis noen nå spør meg om jeg vil gå på fester sammen med dem, spør jeg meg selv om hvordan det vil berøre mitt forhold til Jehova. Jeg har innsett at man aldri går glipp av noe når man gjør det som er rett.»

Italia

En del jenter på skolen hadde lagt an på 17-årige Giovanni flere ganger, men det var særlig én jente som var mer pågående enn de andre. Da hun så at Giovanni ikke brydde seg om henne, skrev hun et brev til ham, der  det stod: «Jeg tror vi ville passe godt sammen. Jeg er forelsket i deg. Jeg liker personligheten din, og det er ikke alt. Jeg håper du treffer den riktige avgjørelsen. Kyss og klem fra —» Hun hadde skrevet under med navnet sitt og laget et kyssemerke på konvolutten. «Jeg må innrømme at de neste dagene var tøffe,» sier Giovanni. «Jeg spurte meg selv om jeg noen gang ville treffe en så pen jente som henne igjen. Da skolekameratene mine fikk vite om det, mente de at jeg burde si ja til henne. De sa: ’Det er en sjanse du ikke kan la gå fra deg. Du er dum hvis du sier nei.’ Men jeg følte at jeg var i ferd med å miste min kristne identitet. Jeg bad til Jehova og snakket med foreldrene mine — som til å begynne med ble svært overrasket, for de var ikke klar over at jeg måtte ta stilling til slike ting. Vi studerte Bibelen grundig sammen, særlig ved å bruke boken De unge spør — tilfredsstillende svar. Jeg snakket også med modne brødre i menigheten. Til slutt traff jeg den riktige avgjørelsen og sa nei til jenta. Det har vist seg at skolekameratene mine nå har større respekt for meg på grunn av min faste holdning.»

Mexico

«Da jeg bare var 19, fikk jeg diagnosen leddgikt,» forteller 59-årige Antonio, som har vært døpt i 37 år. «Det har vært veldig frustrerende å ha en sykdom som har gjort meg fullstendig ufør. Jeg har vært nødt til å bruke rullestol i 35 år. Av og til blir jeg motløs. Men jeg har fått styrke ved å være travelt  opptatt i kristen virksomhet i den grad helsen tillater det.» For sju år siden ble Antonios situasjon enda vanskeligere. Da mistet han moren sin, som hadde tatt seg av ham. Hvordan skulle Antonio klare seg? Han forteller: «Siden den gang har jeg sett hvordan Jehova ikke forlater sine tjenere, men sørger for at de får den nødvendige hjelp. Menigheten har ordnet med at en bror tar seg av meg, og noen brødre hjelper meg økonomisk med å få dekket mine grunnleggende behov.» Antonio lengter etter den tiden da alle løfter i tilknytning til Riket skal bli oppfylt.

«UTVID PLASSEN FOR DITT TELT»

«Utvid plassen for ditt telt. Og la dem spenne ut din storslagne boligs teltduker.» (Jes. 54: 2) Disse profetiske ordene er blitt oppfylt på en bemerkelsesverdig måte, noe som framgår av det stadig økende behovet for flere møtelokaler og større avdelingskontorer. I tillegg til all den andre byggevirksomheten verden over i forrige tjenesteår var innvielsen av de følgende seks avdelingskontorene til stor glede for Jehovas vitner.

Puerto Rico

Bare 13 år etter at avdelingskontoret ble fullført, var det behov for en utvidelse fordi flere avdelinger hadde vokst. Innvielsestalen ble holdt av David Splane, et medlem av det styrende råd, den 16. september 2006.

Colombia

Brødre og søstre fra 30 land var samlet i Facatativá i Colombia den 11. november 2006 for å overvære innvielsen av den nye delen av avdelingskontoret, som ligger drøyt fire mil nordvest for Bogotá. Det var 3605 til stede. Mange som ikke hadde sett hverandre på 30—40 år, omfavnet hverandre kjærlig, og alle gledet seg over innvielsestalen, som ble holdt av Gerrit Lösch, et medlem av det styrende råd.

Fiji

Bare fem minutters gange fra sentrum i Fijis hovedstad, Suva, ligger det et vakkert avdelingskontor, som  har utsyn over havnen. Geoffrey Jackson, et medlem av det styrende råd, holdt innvielsestalen lørdag den 11. november 2006 for en forsamling på 410.

Burundi

Den 25. november 2006 var en uforglemmelig dag for Jehovas vitner i dette vakre sentralafrikanske landet. De 1141 fra elleve land som var til stede, gledet seg over å være sammen med Guy Pierce, et medlem av det styrende råd, under innvielsen av det flotte nye avdelingskontoret. Jehovas velsignelse er åpenbar, og det er gode muligheter for at mange flere skal slutte seg til oss i tilbedelsen av Jehova.

Rwanda

Etter 30 år med uroligheter, deriblant forbud og borgerkrig, var våre brødre og søstre glade over å være vertskap for Guy Pierce under innvielsen av det vakre nye avdelingskontoret som er omgitt av et vakkert hageanlegg.

Trass i det tragiske folkemordet, der en rekke brødre ble drept, har Jehovas arbeid fortsatt å blomstre i dette landet som er kjent som De tusen åsers land. De 553 som overvar innvielsesprogrammet lørdag den 2. desember, innbefattet 112 tilreisende fra 15 land.

Uganda

Det nye avdelingskontoret i utkanten av hovedstaden, Kampala, ble innviet den 20. januar 2007. Det var 665 til stede, innbefattet 170 tilreisende fra omkring 20 avdelingskontorer og dessuten Anthony Morris, et medlem av det styrende råd, som holdt innvielsestalen.

«JEHOVA HAR GJORT ET STORVERK»

Vi har utvilsomt grunn til å glede oss når vi tenker over Jehovas enestående gjerninger i det året som gikk. Vi sier oss alle enig i salmistens takknemlige ord: «Jehova har gjort et storverk ved det han har gjort med oss. Vi er blitt glade.» — Sal. 126: 3.

[Ramme/bilde på side 9]

En virkelig verdensomspennende kampanje

En rekke personer på forskjellige steder var ikke helt overbevist om at Rikets budskap virkelig ble delt ut over hele verden. En skeptisk beboer i Brasil bad forkynneren vente mens han ringte til en venn i USA for å høre om han hadde fått traktaten. «Ja, jeg fikk en for ti minutter siden,» svarte vennen. Imponert tok beboeren imot Rikets budskap og lovte å lese traktaten nøye.

[Bilde på side 12]

Det lå bare én innbydelsesseddel i menighetens postboks

[Bilde på side 25]

Antonio klar til å gå ut i tjenesten

 [Bilder på sidene 28 og 29]

Innvielse av avdelingskontorer

Puerto Rico

Rwanda

Colombia

 Burundi

Fiji

Uganda