Forkynnelse og undervisning verden over

AFRIKA

LAND OG OMRÅDER 57

FOLKETALL 848 582 269

FORKYNNERE 1 122 493

BIBELSTUDIER 2 202 217

Rwanda

Da en ni år gammel jente var på vei hjem fra skolen, fant hun en stor pengesum i en liten veske som lå på veien. Familien hennes, som studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, bestemte seg for å anvende det Bibelen lærer. Så familien fant fram til eieren og leverte tilbake pengene. Eieren spurte jenta: «Hvis jeg gav deg noen penger som en belønning for at du har vært så ærlig, hva ville du da bruke dem til?»

«Jeg ville kjøpe en bibel,» svarte jenta.

Overrasket sa mannen: «Jeg trodde at du ville kjøpe deg noen klær eller sko, for jeg kan se at det du har på deg, er nokså gammelt.» Jenta holdt fast ved at hun ville ha foretrukket å kjøpe en bibel. Mannen ville gjerne vite hvorfor familien ikke hadde beholdt pengene. Da han fikk vite at de studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, kjøpte han to bibler, én til jenta og én til sin egen familie. Han bad også om at Jehovas vitner måtte komme og studere Bibelen med hans familie. Begge familiene gjør fine åndelige framskritt.

Den sentralafrikanske republikk

Med Jehovas hjelp klarte Theodora å overvinne sin ekstreme sjenerthet. Selv om hun ble oppdratt i et kristent hjem, var hun sjelden på møtene i Rikets sal, fordi hun var så sjenert. Da hun omsider begynte å komme, satte hun seg for seg selv. Hun snakket  aldri med noen og gikk like etter den avsluttende sangen og bønnen. Snart var hun på alle møtene, men rakte sjelden fram hånden når noen kom bort for å hilse på henne. Etter hvert begynte hun å svare på møtene og henvende seg til andre for å hilse på dem. Å komme seg ut på feltet var et stort skritt for henne. Da jentene i nabolaget gjorde narr av henne, fikk hun lyst til å slutte å forkynne, men hun la saken fram for Jehova i bønn og bad om å få styrke fra ham. Nå er hun en døpt søster, tjener som hjelpepioner og kommer med flotte kommentarer på møtene. Hun leder fire bibelstudier, blant annet et med en nabo som tidligere gjorde narr av henne.

Madagaskar

En kretstilsynsmann og hans kone skulle besøke en menighet på landsbygda. Underveis støtte de på en bande kvegtyver som var bevæpnet med økser og spyd. Etter at kretstilsynsmannens kone hadde bedt en stille bønn til Gud om å få mot, tilbød hun dem traktaten Liv i en fredelig, ny verden. Hun sa: «I dag lever vi i frykt. Men Gud skal snart utslette de onde og innføre en ny verden, der det vil herske fred.» En av mennene lyttet oppmerksomt og tok imot traktaten.

På et stevne et år senere kom en mann bort til henne og spurte om hun husket ham. Han sa at han var en av de tyvene som hun hadde møtt på den gjørmete veien, og at det var han som hadde tatt imot traktaten. Så fortalte han: «Vi var på vei hjem fra et tyvetokt da vi traff deg. Det du sa, fikk meg til å tenke. Jeg sa til meg selv: ’Vi er ikke redd for politifolk og soldater, for vi kan slippe unna dem. Men hvordan kan jeg slippe unna Gud hvis han skal utslette de onde?’ Så jeg bestemte meg for å finne ut mer. Da jeg kom hjem, besøkte jeg en nabo som studerte Bibelen sammen med en spesialpioner. Jeg sa at jeg også gjerne ville studere Bibelen sammen med spesialpioneren, og nå skal jeg bli døpt på dette stevnet.»

 Mosambik

I 1992 var Madalena, som bare var litt over 30 år, innblandet i en trafikkulykke som gjorde henne lam fra livet og ned. Etter det gikk hun sjelden ut. Tre år senere snakket noen Jehovas vitner med faren hennes utenfor huset. Han var leder for en tradisjonell religiøs gruppe, som holdt møter i bakhagen hans. Madalena kunne høre samtalen, og da brødrene spurte etter henne, bad hun dem komme inn i huset. Hun ble dypt rørt over at de var oppriktig interessert i henne. Hun tok imot tilbudet om et bibelstudium og viste stor interesse for det hun fikk lære. Da forkynnerne så hvor ivrig hun var, støttet de henne på mange praktiske måter, blant annet ved å hjelpe henne med å komme på møtene. Med denne hjelpen kunne Madalena bli døpt som symbol på sin innvielse til Jehova i 2002.

Det gjorde dypt inntrykk på Madalenas foreldre å se hvor godt Jehovas vitner tok seg av datteren deres. Moren begynte å gå på møter og sluttet å utøve sin manns  religion. Den første tiden sa Madalenas far at han aldri ville gi avkall på sin religion, men etter hvert begynte også han å gå på møter. Medlemmene av den religiøse gruppen hans prøvde å overtale ham til å slutte med det – han var jo tross alt deres leder! Ikke desto mindre tok han standpunkt for sannheten og brente alle de religiøse eiendelene sine. I 2007 ble han og hans kone døpt. Det går bra med hele familien åndelig sett.

Zimbabwe

Decibel, som er ni år, er flink til å forkynne for klassekameratene sine og læreren sin. En dag la hun merke til at læreren så trist ut, så hun spurte om det var noe i veien. Læreren svarte at søsteren hennes hadde mistet et barn. Decibel lovte å ta med noe til læreren som ville være til trøst for henne. Hun skaffet seg brosjyren Når en du er glad i, dør fra foreldrene sine og tok den med på skolen dagen etter. Læreren leste noen avsnitt i brosjyren og ropte høyt av glede. Senere skrev hun et lite brev til Decibels foreldre og takket dem for den opplæringen de hadde gitt datteren sin, og for den trøsten hun hadde fått av Decibel i en vanskelig tid.

Ghana

Abigail, som bodde i det sørlige Ghana hos sine presbyterianske besteforeldre, hadde lært at Jehovas vitner er falske profeter. Da hun fikk vite at foreldrene hennes, som bodde på en annen kant av landet, studerte sammen med vitnene, ble hun bekymret og skrev et brev til dem for å prøve å overtale dem til å slutte å studere. Ettersom brevet ikke gav det ønskede resultat, reiste hun over 100 mil for å snakke med dem. Abigail ble svært overrasket da hun fikk lære ut fra sin egen bibel at de onde ikke blir pint i et brennende helvete. Hun begynte å studere Bibelen og gå på møter i Rikets sal sammen med foreldrene, og etter en stund ble hun udøpt forkynner. På et kretsstevne for en tid siden ble Abigail døpt.

 NORD-, SØR- OG MELLOM-AMERIKA

LAND OG OMRÅDER 55

FOLKETALL 898 130 531

FORKYNNERE 3 449 038

BIBELSTUDIER 3 548 101

Dominica

På denne øya pleier mange kvinner å vaske klær langs elvebreddene og tørke dem på store steinblokker. En av kvinnene la merke til en kjent gjenstand som lå og fløt i det grunne vannet like ved der hun stod og vasket. Hun så at det var den boken hun studerte hver uke sammen med et av Jehovas vitner. Etter at hun hadde lagt den på en stor stein i nærheten for å la den tørke, fortsatte hun å vaske.

Senere på dagen, da hun samlet sammen de tørre klærne, glemte hun boken. Men noen fiskere som kom tilbake fra havet, så den gullfargede boken, og en av dem tok den opp. Tittelen Hva er det Bibelen egentlig lærer? gjorde ham nysgjerrig, så han begynte å lese i den. Senere fikk han besøk av to pionersøstre som forkynte i landsbyen hans. Han fortalte dem at det bare er 144 000 som kommer til himmelen, og at Guds rike ble opprettet i 1914. Han sa også at jorden snart skal bli forvandlet til et paradis. Da de spurte ham om hvordan han visste alt dette, fortalte han om den boken han hadde funnet, og han tilføyde at han leste i den hver dag. Han viste dem boken, som nå var tørr, men oppsvulmet.

Den ene pioneren forstod at dette var den boken som var blitt plukket opp av elven av den kvinnen hun studerte Bibelen med. Det ble startet et bibelstudium med fiskeren.  Han ser fram til drøftelsene hver uke og gjør fine framskritt.

Bolivia

Å forkynne i Amazonas-området i Bolivia er både utfordrende og givende. En gruppe på ti pionerbrødre og pionersøstre – som klemte seg sammen i en liten motorbåt som var fullastet med telt, kopper og kar og mange esker med bibelsk litteratur – reiste omkring 80 mil på Beni-elven fra Rurrenabaque til Riberalta. De besøkte over 70 isolerte småbyer og landsbyer og leverte over 800 bøker og også brosjyrer og traktater. De demonstrerte bibelstudier omkring 700 ganger for interesserte personer og drog tilbake for å lede studier med flere enn 200 av dem. Når pionerene skulle dra fra en landsby, fikk de ofte høre denne kommentaren: «Kan dere ikke bli og studere med oss bare litt lenger?» I en småby var en mann opprørt over at pionerene skulle dra, og han prøvde iherdig å få dem fra det, ettersom han hadde så lyst til å fortsette å studere sammen med dem. Han sa: «Dere har hogd ned treet. Nå må dere skjære det til og slipe det.»

 Canada

Normand har i mange år arbeidet på et smelteverk i Montreal. I spisepausene pleide han å sitte i kantinen og lese i brosjyren Gransk Skriftene daglig. Kollegene hans la merke til dette, og da han spurte om de ville drøfte dagsteksten sammen med ham, sa noen av dem ja til det. Under disse korte drøftelsene gikk Normand spesielt inn for å anvende stoffet på familieliv og mellommenneskelige forhold. Et medlem av bedriftsledelsen var også med på en drøftelse og kalte senere Normand inn på kontoret sitt for å rose ham. Han sa at drøftelsene ville ha positiv innvirkning på de ansattes liv og skape bedre forhold på arbeidsplassen.

Da antall deltakere på disse drøftelsene vokste til over 30, spurte bedriftsledelsen om Normand kunne organisere mindre grupper på forskjellige steder på smelteverket. Han forteller: «For tiden leder jeg tre grupper hver dag, og kollegene mine kaller dette daglige påminnelser. De liker disse drøftelsene så godt at når jeg er borte, tar en annen over og leder drøftelsene i mitt sted. Når jeg så kommer tilbake, spør de meg om det de ikke forstod.» Normand har kunnet hjelpe kollegene sine til å grunne over et skriftsted daglig de siste fem årene. Som følge av det har flere enn 40 blant kollegene og deres familier tatt imot sannheten.

Barbados

Søster Barker, som er 89 år, ville gjerne starte et bibelstudium. På grunn av sin fysiske tilstand klarer hun ikke å gå fra dør til dør, så hun prøvde å forkynne over telefonen – uten å oppnå resultater. Oppmuntret av en post på møtet som handlet om bønn, begynte hun å be inderlige bønner til Jehova om å få hjelp til å starte et bibelstudium. Noen dager senere stod hun foran huset sitt med en bibel og noen blad og var fast bestemt på å forkynne for alle som kom forbi, selv om huset hennes ikke ligger i noen særlig travel gate. Hun tilbød bladene til en mann som var på vei hjem fra jobben, og han tok imot dem. En uke senere traff  hun den samme mannen da hun igjen stod foran huset sitt. Ettersom han hadde vist interesse for bladene forrige gang, tilbød hun ham «Hva Bibelen lærer» og også et bibelstudium. Til hennes store glede tok han imot tilbudet. Hun hadde det første studiet med ham i slutten av mars 2008. Senere fant hun ut at han ikke bodde så langt unna. Etter noen få uker begynte han å komme på møtene. Søsteren sa: «Jeg vet jo at Jehova besvarer bønner, men jeg hadde ikke trodd at det skulle skje så fort!»

Chile

Da en pionersøster i Santiago gikk ut av en drosje i sentrumsstrøket i sin menighets distrikt, glemte hun igjen bladmappen sin i baksetet. I tillegg til at mappen inneholdt ganske mange blad, inneholdt den også hennes personlige eksemplar av Vår tjeneste for Riket, der navnet hennes stod skrevet. Takket være det klarte drosjesjåføren to dager senere å oppspore søsteren med hjelp fra andre Jehovas vitner som han så forkynne i strøket. Da han leverte bladmappen tilbake til pionersøsteren, inneholdt den bare eksemplaret av Vår tjeneste for Riket. Bladene var borte. Han bad om unnskyldning og forklarte at forskjellige passasjerer hadde bladd igjennom bladene og spurt om de kunne få beholde ett. På bare én dag hadde alle bladene levert seg selv!

Nicaragua

Ernesto, som hadde vært kaptein i hærens spesialstyrker, bodde i en liten by i nærheten av den karibiske  kysten. Jairo, en spesialpioner som hadde kommet fra en annen del av landet for å forkynne i denne byen, traff Ernesto mens han var ute i hus-til-hus-arbeidet, og han tilbød ham et bibelstudium. Selv om denne tidligere soldaten takket nei, gav ikke Jairo seg så lett, og til slutt tok Ernesto imot tilbudet. I løpet av samtalene deres fortalte Jairo at faren hans hadde ledet den kontrarevolusjonære hæren som hadde kjempet mot regjeringsstyrkene i et område i nærheten, og at han var blitt drept i et slag. Ernesto fortsatte å studere og begynte å gjøre framskritt, men han hadde en hemmelighet som han holdt skjult for Jairo. Til slutt syntes han imidlertid at han måtte røpe den. Dypt bedrøvet fortalte han Jairo at han hadde hatt befalingen over den troppen som hadde tatt Jairos far til fange, og at han personlig var ansvarlig for farens død. Jairo ble selvfølgelig rystet, og han forstod at dette var sant, for de grufulle detaljene Ernesto beskrev, stemte overens med det han tidligere hadde fått høre fra farens medsoldater. Ernesto trodde at vennskapet deres skulle ta slutt med det samme. Men i stedet for å nære fiendtlige følelser fortsatte Jairo å studere med ham. Ernesto gjorde ytterligere framskritt og ble døpt, sammen med sin kone. Han og Jairo er fremdeles venner.

Venezuela

I den vestlige delen av landet forkynte noen brødre fra byen Machiques for urbefolkningen i et distrikt nær den colombianske grensen, der det sjelden var blitt forkynt tidligere. Alle lyttet til budskapet! Høvdingen for yukpaindianerne gav tillatelse til at minnehøytiden for første gang ble arrangert i dette området. Det ble lånt stoler av naboer og av den lokale skolen, og det var over 200 til stede. Etter at møtet var ferdig, sa høvdingen respektfullt på vegne av stammen: «Vi ønsker å takke Jehovas vitner. Vi håper at dette ikke er siste gang dere kommer. Dere lærer oss sannheten, og dere er hjertelig velkomne!» Flere enn 50 har nå et ukentlig bibelstudium.

 ASIA OG MIDTØSTEN

LAND OG OMRÅDER 47

FOLKETALL 4 026 656 360

FORKYNNERE 618 088

BIBELSTUDIER 538 957

Taiwan

En søster skriver: «Jeg var henrykt da jeg fikk treffe halvbroren min, som jeg aldri hadde truffet tidligere fordi han og familien hans bor et sted langt unna som det nærmest er umulig å reise til. Far og resten av familien vår ble naturlig nok glad for å høre at halvbroren min og familien hans hadde gjort seg store anstrengelser for å besøke oss. Siden de bor i et område der det ikke finnes noen Jehovas vitner, ønsket jeg å forkynne for dem og håpet at de ville ta imot det gode budskap. Så glad jeg ble da min halvbrors kone og datter viste interesse for Bibelen! Men hvordan skulle jeg klare å hjelpe dem til å lære mer om Jehovas hensikter når de reiste tilbake til det isolerte hjemstedet sitt? Jeg fant ut at de hadde en datamaskin, og at de hadde tilgang til Internett. Så mannen min og jeg kostet på oss et webkamera, og etter at de hadde reist hjem, fortsatte vi å studere Bibelen med dem ved hjelp av dette utstyret. Til min overraskelse går det veldig fint å lede et bibelstudium med denne metoden. Vi kan se de andres reaksjon når de leser fra sin egen bibel og fra studieboken. På den måten får jeg en pekepinn om hva jeg bør gjøre for å hjelpe dem. Vi er takknemlige for at vi kan bruke denne teknologien, som gjør det mulig for oss å formidle sannheten til slektninger som vi ellers ikke kunne ha nådd.»

Nepal

Purnamaya, som er 16 år, bor i en liten by i Nepal. Onkelen hennes forkynte for henne, og det ble startet et  studium. Nå er hun trofast til stede på møtene en gang i uken, selv om hun må reise med buss i to og en halv time for å komme til møtene. Hun har det slett ikke lett. Begge foreldrene er spedalske, så de er svært fattige. Tidlig om morgenen står Purnamaya opp og knuser stein for å lage grus, slik at hun kan være med på å forsørge familien, i tillegg til at hun tar seg av slikt husarbeid som å vaske og lage mat. I tillegg går hun på skolen. Bussbilletten til møtene koster så mye at det tilsvarer en vanlig arbeiders daglønn. Til tider prøver foreldrene å få henne til å gå i en lokal kirke i stedet. Men Purnamaya vet at det bare er i Rikets sal hun kan lære om Jehova, så hun gjør alt hun kan for å komme seg på møtene. Nylig betydde dette at hun så seg nødt til å selge klokken sin, en gave fra bestemoren. Hun kommer med fine kommentarer på møtene, og hun forteller også folk i hjembyen sin om det hun lærer. Hun er en kilde til oppmuntring for alle som kjenner henne.

Malaysia

Under det britiske kolonistyret ble tusener av arbeidere sendt til Malaysia for at de skulle arbeide på gummiplantasjene. De bosatte seg i landsbyer på plantasjene, og mange av landsbyene eksisterer fortsatt. En god del av landsbyene er det vanskelig å ta seg fram til, og de er ikke  avmerket på noe kart. Da en menighet arbeidet i ledig distrikt, klarte forkynnerne å finne fram til en slik landsby på en gummiplantasje. To unge gutter i slutten av tenårene, som allerede hadde fått noen blad, viste stor interesse for brødrenes forkynnelsesarbeid. De henvendte seg til brødrene og tilbød seg å vise dem veien til andre landsbyer. I motsetning til brødrene var de godt kjent i distriktet. De satte seg på motorsyklene sine og ledet bilene på gjørmete, dårlige veier gjennom plantasjene. Det kunne være opptil 45 minutters kjøretur mellom landsbyene. Ungdommene ledet brødrene til plantasjer som aldri før hadde fått besøk av Jehovas vitner. Når brødrene forkynte, sa ungdommene til landsbyboerne at de burde ta imot bladene og være nøye med å lese dem. De ledet brødrene til tre isolerte landsbyer. Mye på grunn av den uselviske hjelpen fra de unge guttene ble det avlagt et omfattende vitnesbyrd for folk som aldri før hadde fått anledning til å høre det gode budskap. I løpet av én helg leverte de 50 forkynnerne fra denne menigheten over 5000 blad.

 EUROPA

LAND OG OMRÅDER 47

FOLKETALL 733 775 190

FORKYNNERE 1 542 507

BIBELSTUDIER 789 219

Russland

Tatjana har kreft i hjernen. Etter en stor operasjon for noen år siden ble hun plassert på en sykehusavdeling for pasienter som har lite håp om å bli friske. En ortodoks prest besøkte avdelingen for at pasientene skulle få muligheten til å bekjenne sine synder før de døde. Tatjana la merke til at en kvinne på avdelingen oppbød alle sine krefter for å gi presten noen penger. Etter at presten hadde gått, spurte Tatjana kvinnen om hun følte seg bedre. «Nei,» svarte hun nedtrykt, «jeg forstod ikke noe av det han sa.» Da fortalte Tatjana henne om oppstandelseshåpet. Kvinnen takket Tatjana og sa: «Nå føler jeg meg virkelig bedre!» Lederen for sykehusavdelingen hørte om det som hadde skjedd, og sa til presten at han ikke behøvde å komme flere ganger. I stedet ble Tatjana plassert på en egen sengestue der hun lettere kunne snakke med andre. Lederen spurte også om hvor Jehovas vitner holdt møtene sine. Før Tatjana ble lagt inn på sykehus, hadde hun bedt til Jehova om å få styrke til å fortsette å forkynne. Hun er overbevist om at Jehova besvarte bønnen hennes. Den måneden rapporterte hun over 100 timer! Siden den gang har tilstanden hennes forverret seg. Hun er hjemme og er ikke i stand til å gå ut, men hun får fortsatt besøk av dem hun forkynte for de mange gangene hun var på sykehuset.

Georgia

To søstre som var midlertidige spesialpionerer, fikk i oppdrag å forkynne i et område der det ikke bodde noen  Jehovas vitner. Mens de så seg om i sitt nye distrikt, gikk de seg bort. På leting etter veien hjem strevde de med å ta seg fram gjennom knedyp snø, og de ble slitne og kalde. Til slutt fikk de se noen fotspor som førte til et hus, og de ropte ut. Khatuna, en ung kvinne som kom ut av porten, inviterte straks søstrene inn i huset, og de var takknemlige for å få komme inn i varmen. Da Khatuna fikk vite at de to var Jehovas vitner, fortalte hun at mens de hadde trasket rundt i snøen uten å vite hvor de var, hadde hun og familien hennes bedt til Gud om at han måtte vise dem sannheten. Noen minutter senere hadde så de to pionerene kommet gående mot huset. Khatuna sa at dette uten tvil var et svar på bønnen deres. I dag studerer fire medlemmer av denne familien Bibelen, og to av dem – Khatuna og svigermoren hennes – er udøpte forkynnere.

Storbritannia

Reston, som aldri hadde brukt den direkte metoden for å starte bibelstudier, bestemte seg for å prøve den. Før han banket på den første døren, bad han en kort bønn til Jehova om å få hjelp til å ha en positiv innstilling. Så tilbød han beboeren, Andy, et bibelstudium, og han tok med én gang imot tilbudet. Reston bestemte seg for å gå tilbake for å gi ham et eksemplar av boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? senere samme dag. Mens han satt på bussen på vei til Andy, la han merke til at sjåføren var en mann som han regelmessig leverte Vakttårnet og Våkn opp! til. Oppmuntret av Andys reaksjon den formiddagen bestemte han seg for å tilby sjåføren et gratis bibelstudium så snart bussen kom til endeholdeplassen.

I mellomtiden var det en eldre passasjer på bussen som gjenkjente Reston som et av Jehovas vitner, og som spurte om han ville besøke hennes syke venninne og be for henne. Reston sa at han gjerne ville snakke med henne og gi henne trøst ut fra Bibelen. Ved å bruke det eksemplaret av «Hva Bibelen lærer» som han hadde med seg, demonstrerte han for passasjeren hvordan et bibelstudium ville  være til hjelp. Kvinnen sa at hun gjerne ville ha et slikt studium. En ung mann som satt tvers overfor dem, lyttet oppmerksomt til denne samtalen. Han ble interessert i bildene i boken. Reston var derfor glad for å gi ham boken. Da bussen kom til endeholdeplassen, henvendte Reston seg til sjåføren og tilbød ham et gratis bibelstudium. Til hans overraskelse tok sjåføren begeistret imot tilbudet og sa at han hadde mange spørsmål om Bibelen. Reston drog innom en bror som bodde i nærheten, for å få tak i et nytt eksemplar av «Hva Bibelen lærer», og til slutt kom han til Andys hus senere den kvelden. Andy var glad for å få boken. Det ble startet et bibelstudium, og Andy begynte snart å anvende det han lærte. Andy og bussjåføren går på møter, og Reston leder 15 bibelstudier, som alle har kommet i gang ved at han har brukt den direkte metoden. Han er nå nøye med å ha med seg flere eksemplarer av «Hva Bibelen lærer» hver gang han er på feltet.

François og Monica og de to barna deres gikk tilbake til bilen sin etter å ha brukt formiddagen i felttjenesten. Men  datteren, Shaé, på to og et halvt år ville ikke gå inn i bilen før hun hadde gitt den siste traktaten sin til noen. Akkurat da stoppet en bil på den andre siden av veien, og to kvinner gikk ut. Shaé leverte glad og fornøyd traktaten Liv i en fredelig, ny verden til den ene kvinnen, og Monica forklarte hva traktaten handlet om. Kvinnen, som het Sierra, viste interesse og inviterte Monica hjem til seg for at hun skulle studere Bibelen med de to tenåringssøstrene hennes. På det første studiet spurte Sierra om de to sønnene hennes også kunne få et bibelstudium. Senere ble Sierras nevø med på dette studiet. Sierra var til stede under alle studiene og stilte mange spørsmål. Til slutt sa hun ja til å ha sitt eget studium. Så gjorde mannen hennes det samme. Deretter bad Sierras mor, og senere også andre medlemmer av familien hennes pluss noen venner, om å få et bibelstudium. Fordi Shaé var så oppsatt på å levere den siste traktaten sin, ble det startet elleve bibelstudier. Fire av dem som studerer, går regelmessig på møtene.

Italia

Jennifer går i den russiske menigheten i Milano. Hun hadde flere ganger snakket i telefonen med en ukrainsk kvinne som het Valentina, men hun hadde aldri truffet henne. En dag avtalte de å treffes på en T-banestasjon. For at Jennifer skulle vite hvem Valentina var, sa Valentina at hun kom til å ha på seg en rød jakke. Da Jennifer kom til stasjonen, fikk hun øye på en kvinne i rød jakke som tydeligvis så etter noen.  Jennifer gikk bort til henne og sa: «Hei, er det du som er Valentina?» Kvinnen svarte ja, så Jennifer sa videre: «Det er jeg som er Jennifer.» Kvinnen sa ingenting. Noe forvirret spurte Jennifer: «Det er vel meg du venter på?»

«Nei,» svarte kvinnen. Det viste seg at hun var ukrainsk, og hun het Valentina og hadde på seg en rød jakke, men hun ventet på en annen! Jennifer lo og forklarte situasjonen. Hun tilbød seg også å vise henne et punkt fra Bibelen som hun hadde forberedt seg på å vise den andre Valentina. Valentina gikk med på det og lyttet med interesse. Etterpå viste hun Jennifer et ark der hun hadde skrevet av teksten i Salme 91 for hånd, og hun fortalte at hun var svært glad i Bibelen. Jennifer startet et bibelstudium med denne Valentina. Hva med den andre Valentina? Senere traff Jennifer henne, og også hun begynte å studere Bibelen.

Romania

En bror besøkte en bekjent og drøftet bibelske spørsmål med ham og hans kone. De var spesielt interessert i å få vite hva Bibelen lærer om forholdet mellom mann og kone, men de hadde problemer med å ta seg tid til bibelske drøftelser. Ekteparet var opptatt av å leve sunt, og mannen pleide å jogge åtte kilometer hver dag. Etter at broren hadde gjort flere forgjeves forsøk på å fortsette de bibelske drøftelsene, bestemte han seg for å spørre mannen om han kunne få bli med og jogge sammen med ham. Mannen sa begeistret ja til det. Broren hadde imidlertid ingen trening og forstod snart at det å forkynne og jogge samtidig er slitsomt! Han fortalte imidlertid: «Joggende i sportsklær og uten å ha en bibel i hånden klarte jeg å forkynne, og jeg siterte skriftsteder etter hukommelsen.» Etter flere joggeturer økte dette ekteparets interesse, og det ble startet et regelmessig bibelstudium med dem. Mannen er nå udøpt forkynner. Han er ivrig i felttjenesten og har meldt seg inn på den teokratiske tjenesteskolen sammen med sin sønn og sin datter.

 OSEANIA

LAND OG OMRÅDER 30

FOLKETALL 37 545 115

FORKYNNERE 97 329

BIBELSTUDIER 55 266

Australia

En pionerbror skriver: «En lege som heter Pam, spurte om jeg ville komme regelmessig til henne med de nyeste numrene av bladene. Hun har en travel timeplan, og jeg traff henne hjemme bare én gang i løpet av seks måneder, så jeg pleide å legge bladene under døren og skrive en vennlig hilsen på en papirlapp. Etter å ha holdt på slik i sju måneder la jeg bladene under døren hennes sammen med en invitasjon til det kommende områdestevnet. Jeg skrev også opp telefonnummeret mitt, men hørte aldri noe fra henne. I november, etter stevnet, drog jeg dit igjen og så da at Pam hadde festet en lapp på døren.

Pam skrev at hun liker bladene veldig godt, og at hun gir dem videre til kollegene sine. De på sin side gir dem videre til pasientene på sykehuset. Så fortalte hun hvor godt hun likte ’sammenkomsten’. Hun hadde lest invitasjonen til stevnet og hadde tatt seg fri fra jobben i tre dager for å være til stede. I tillegg fortalte hun at hun hadde tatt kopier av invitasjonen og lagt dem i kollegenes posthyller sammen med en lapp der hun bad dem om å ringe henne hvis de var interessert i å være med. Ved slutten av uken hadde 16 av kollegene – som alle var leger – også tatt seg fri fra jobben de tre dagene for å være til stede. Alle disse 17 interesserte var til stede de tre stevnedagene som følge av at det ble lagt én invitasjon under en dør! Pam har nå et  regelmessig studium i Hva er det Bibelen egentlig lærer?, og hun arrangerer gruppedrøftelser med alle dem som overvar stevnet.»

En annen bror forteller: «Da jeg gikk forbi et hus der beboerne hadde gitt beskjed om at de ikke ville ha besøk av Jehovas vitner, la jeg merke til en mann og en kvinne på verandaen. De gråt og var opprørt. Jeg syntes ikke jeg bare kunne gå videre når de tydeligvis trengte hjelp, så jeg gikk bort til dem og spurte om det var noe jeg kunne gjøre. Ekteparet inviterte meg inn og begynte å utøse sitt hjerte for meg. De hadde ikke sett datteren sin på tre år. Kvinnen skulle opereres for kreft, og hun var ikke sikker på om hun kom til å overleve. Hun var redd for at hun aldri skulle få se datteren igjen. Ekteparet tilhørte et karismatisk trossamfunn, og noen dager tidligere hadde de bedt pastoren om å hjelpe dem, men han tok ikke situasjonen alvorlig og gjorde ingenting. Jeg trakk fram noen tanker fra Bibelen om at Jehova er nær dem som har et knust hjerte.

Etter omkring en time banket det på døren. Jeg tenkte først at det var pastoren som kom på besøk. Men utenfor døren stod det en velkledd ung kvinne. Det var den lenge savnede datteren! Det var et svært følelsesladet øyeblikk, så jeg sa at det sikkert var best at jeg gikk. Men til min overraskelse sa datteren at hun ville at jeg skulle bli værende og høre på det hun hadde å si til foreldrene. Hun fortalte at hun hadde misbrukt alkohol og narkotika og hadde vært i ferd med å ødelegge livet sitt, men at et studium av Bibelen hadde fått henne til å reise hjem for å gjenopprette kontakten med foreldrene. Hun var nylig blitt døpt som et av Jehovas vitner.»

Noen dager senere kom pastoren på besøk og fikk høre at datteren hadde kommet hjem fordi hun var blitt et av Jehovas vitner. Uten å si et ord snudde han seg for å gå. Da han var i ferd med å forlate huset, ropte mannen etter ham  og bad ham ta med seg et brev som lå på bordet – et brev om utmeldelse av trossamfunnet.

Papua Ny-Guinea

En gruppe på 23 brødre og søstre drog for å forkynne i et distrikt som sjelden blir gjennomarbeidet. Turen, som foregikk til fots, var vanskelig, ettersom forkynnerne måtte ta seg over fjell og krysse elver. I en av landsbyene kom en søster til en anglikansk prest som var glad for å få høre en forklaring på Daniel 2:44. Han sa til søsteren: «Vi er som bortkomne sauer her.» Han tok imot blad og brosjyrer og spurte også etter en bibel.

Tre dager senere, i en annen landsby, snakket to søstre med to unge kvinner som var glad for å høre budskapet om Riket. Da faren deres kom tilbake fra hagen sin om ettermiddagen, fortalte de ham hva de hadde lært ut fra Bibelen. Faren sa at han hadde lyst til å høre dette fantastiske budskapet med egne ører. Han ordnet med at han fikk treffe alle brødrene og søstrene i den hytta som de overnattet i. Ettersom mannen var en leder i landsbyen, sørget han for at noen laget mat til brødrene og kom til dem med den. Senere på kvelden kom han på besøk med en lampe i hånden, i følge med andre landsbyboere. De sa: «Vi ble overrasket over å se dere, for dette er første gang Jehovas vitner har kommet til landsbyen vår.» Brødrene viste dem Matteus 24:14 for å forklare hvorfor de hadde kommet. De fortalte også om de velsignelsene Guds rike skal bringe, og leverte litteratur.

På den femte dagen av forkynnelsesekspedisjonen kom brødrene til en landsby omkring klokken ett om ettermiddagen. Ettersom landsbyboerne trodde at brødrene skulle overnatte der, gikk de i gang med å lage et skur med åpne sider der brødrene kunne sove. Men brødrene forklarte at de ville snakke med alle og dra videre samme dag. Det ble avlagt et fint vitnesbyrd for alle landsbyboerne,  også for lederen, som tok imot litteratur og til gjengjeld gav brødrene kokosnøtter, bananer og papayaer.

Fiji

I et landdistrikt går pionerene til fots på veier som enten er støvete eller gjørmete. Nagamma og datteren hennes, Reshma, som er alminnelige pionerer, inviterte Ushla, en blind søster, til å bli dem og være pioner i en måned. De pleide å gå, en på hver side av henne, mange kilometer hver dag. En familie som satt på verandaen sin en fuktig dag, iakttok hvordan de tre søstrene prøvde å gå utenom søledammene på den gjørmete veien. Så fikk de se at den blinde søsteren tråkket ut i en søledam, slik at det sprutet søle på benet hennes. Søstrene stoppet for å tørke av sølen. Faren i familien kunne ikke styre sin  nysgjerrighet, så han bad søstrene komme bort til dem. Han sa: «Hver dag ser vi at dere tre er ute og går. Hvor skal dere hen?» De forklarte at de var på vei for å lede et bibelstudium. Som svar sa han at hvis budskapet var så viktig at de gikk så lange strekninger for å gjøre folk kjent med det, ville han høre det også! Det ble startet et studium med denne familien.

Guam

Liza, en ung kvinne fra Filippinene, arbeidet som hushjelp på øya Tinian og bodde i arbeidsgiverens hjem. Ofte når Jehovas vitner banket på, spurte hun om å få Vakttårnet og Våkn opp! Selv om hun sa at hun likte bladene, brukte hun dem i virkeligheten til å tenne opp ild med.

Våren 2007 mistet Liza jobben, og ettersom hun ikke lenger hadde noe sted å bo, sov hun på stranden. En dag gikk hun forbi den lokale Rikets sal, der to søstre satt i skyggen utenfor. De spurte om Liza hadde lyst på noen mangoer. Hun satte seg ned, og de fikk en hyggelig prat. Da hun gikk forbi Rikets sal dagen etter, henvendte søstrene seg til henne igjen, og i løpet av samtalen sa hun: «Jeg håper at jeg en dag kan komme til kirken deres.» Søstrene var litt flaue over at de ikke allerede hadde invitert henne, men de oppfordret henne til å komme på det møtet som skulle holdes samme kveld. Hun sa at hun ville komme, i håp om at Jehovas vitner kunne hjelpe henne med å finne en jobb.

Under møtet gjorde det inntrykk på Liza å se oppriktigheten hos brødrene og søstrene og den omtanken de hadde for andre. Hun fikk tårer i øynene, ettersom hun selv hadde hatt et selvisk motiv for å komme på møtet. Hun tenkte også på alle de bladene hun hadde brent. Fordi den kjærligheten brødrene og søstrene viste, rørte ved hennes hjerte, gikk hun fra da av på hvert eneste møte og studerte Bibelen regelmessig. Hun fikk seg en jobb, ble skikket til å være forkynner og ble døpt i februar 2008.

[Bilde på side 45]

Madalena

[Bilde på side 48]

Vakttårn-studium om bord i en motorbåt

[Bilde på side 50]

Søster Barker venter tålmodig på å forkynne for dem som kommer forbi

[Bilde på side 53]

Purnamaya lager grus for å være med på å forsørge familien

[Bilde på side 54]

Forkynnelse for en indisk kvinne på en gummiplantasje

[Bilde på side 57]

Reston studerer med Andy

[Bilde på side 58]

Shaé

[Bilde på side 63]

Nagamma og Reshma hjelper Ushla