Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Viktige hendelser i det året som gikk

Viktige hendelser i det året som gikk

Viktige hendelser i det året som gikk

ETTER enda et år da vår hellige tjeneste er blitt rikt velsignet, har vi all grunn til å glede oss. Når vi ser tilbake på noen av de viktige hendelsene i forbindelse med det enormt omfattende arbeidet som vår Gud utfører ved hjelp av sine tjenere, kan vi uten forbehold si: «Du har kronet året med din godhet.» – Sal 65:11.

’DET GODE BUDSKAP’ PÅ INTERNETT

Som vitner for Jehova tar vi alvorlig det ansvaret vi har for å ’forkynne dette gode budskap om riket på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene’ før enden kommer. (Matt 24:14) I årenes løp har teknologiske nyvinninger bidratt til å sette fart i formidlingen av «ordet om riket». (Matt 13:18–23) De siste elleve årene har vi brukt vårt offisielle nettsted, www.watchtower.org, for å gjøre bibelsk stoff tilgjengelig for offentligheten i elektronisk format på Internett. De som besøker dette nettstedet, kan lære om Bibelens sannhet på et hvilket som helst av 314 språk og bla igjennom slike overskrifter som «Trosoppfatninger og virksomhet», «Aktuelle emner», «Gud og din framtid», «Medisinsk behandling og blod» og «Publikasjoner som kan skaffes».

Mange som besøker www.watchtower.org, gjør det for å lese i Bibelen. Hver dag er det flere enn 6300 som slår opp i Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter på ett av ti språk. De mest leste av Bibelens bøker på nettstedet er Salmene, Ordspråkene og evangelieberetningene om Jesu liv.

Hver uke blir utvalgte artikler fra Vakttårnet eller Våkn opp! lagt ut på nettstedet på tolv språk – særlig artikler som er beregnet på offentligheten. Mange lurer på hva vi tror på, hvordan møtene våre blir ledet, og hvordan forkynnelsesarbeidet vårt blir finansiert. De som besøker nettstedet, kan få svar på disse spørsmålene ved å åpne den elektroniske utgaven av brosjyren Jehovas vitner – hvem er de? Hva tror de? Publikasjonen Enden for all falsk religion er nær! kan leses på www.watchtower.org på 252 språk, deriblant ved hjelp av videoklipp på fem tegnspråk.

INTERNETT HJELPER FOLK TIL Å FINNE SANNHETEN

Hvilke resultater har det gitt at disse publikasjonene finnes på Internett? Hver dag er det gjennomsnittlig flere enn 60 000 som besøker www.watchtower.org. Mange bor på steder der det er forholdsvis få Jehovas vitner, eller i land der vårt arbeid er forbudt eller underlagt restriksjoner. I slike tilfeller kan de som tørster etter sannheten, forsyne seg av det forfriskende sannhetens vann på vårt nettsted.

«Jeg har alltid likt å lære om Bibelen,» sier Bryon, «men hver gang jeg gikk i kirken sammen med vennene mine, ble det bare sunget sanger eller spilt spill.» Bryon fortsatte med utdannelsen og drev med idrett. Han studerte fem språk og fikk et college-stipendium, men ikke noe av dette dekket hans åndelige behov. Så han bad til Gud om å få hjelp til å finne sannheten.

«Jeg prøvde fortvilet å finne svar,» forteller Bryon. «Jeg bestemte meg for å søke på Jehovas vitner på Internett fordi noen skolekamerater som var Jehovas vitner, hadde fortalt meg at Guds navn er Jehova. Jeg logget meg inn på organisasjonens nettsted og begynte å lese brosjyren Hva krever Gud av oss? Endelig fikk jeg svar på spørsmålene mine.» Bryon bad om å få et bibelstudium, gjorde raske framskritt og innviet sitt liv til Jehova i 2004. Han tjener nå som alminnelig pioner og håper å kunne bruke sine språkkunnskaper som misjonær.

«GUD ER MED DERE»

Så spennende det er å vite at det hver dag er tusenvis av mennesker «av alle språk blant nasjonene» som besøker nettstedet www.watchtower.org! Gjennomsnittlig 94 personer om dagen sender inn det elektroniske skjemaet «Kunne du tenke deg å få besøk?» – Sak 8:23.

Denise var en kvinne som hadde spørsmål om Jehovas vitners trosoppfatninger, men som kvidde seg for å dra til den lokale Rikets sal. Hun bestemte seg i stedet for å søke på Internett og fant www.watchtower.org. Informasjonen der overbeviste Denise om at hun hadde funnet sannheten, men hun nølte med å be om å få et bibelstudium, ettersom hun visste at hun ville bli nødt til å gjøre forandringer i livet sitt for å kunne rette seg etter Bibelens normer. Fire ganger fylte hun ut det elektroniske skjemaet «Kunne du tenke deg å få besøk?», men hver gang sviktet motet da hun skulle klikke på Send-knappen.

I mars 2007 fylte Denise ut skjemaet for femte gang. Denne gangen klikket hun på Send-knappen for å be om å få et personlig besøk. Forespørselen hennes ble videresendt til den lokale menigheten, og de eldste bad en søster, Vonnie, om å besøke Denise. I løpet av den første uken etter Vonnies besøk begynte Denise å gå på møter i Rikets sal.

På slutten av sommeren hadde Denise ødelagt de religiøse eiendelene sine og meldt seg ut av sitt tidligere trossamfunn, og hun var blitt skikket til å være udøpt forkynner. Både hun og de to sønnene hennes gjorde raske framskritt, og sønnen på åtte år meldte seg inn på den teokratiske tjenesteskolen. I januar 2008 ble Denise døpt, og to måneder senere – nøyaktig ett år etter at hun hadde fylt ut det elektroniske skjemaet – tjente hun som hjelpepioner. «Uten nettstedet ville jeg ikke ha kunnet fortelle denne opplevelsen,» sier Denise.

I januar 2008 ble en ny tjeneste gjort tilgjengelig på nettstedet www.pr418.com. Der kan man nå laste ned lydutgaver av visse publikasjoner på 17 språk. Interessen for denne tjenesten har vært overveldende, og hver måned blir det lastet ned over en million publikasjoner og enkeltartikler. Mange forkynnere hører på artikler i bladene mens de reiser til arbeidet eller skolen.

OVERSETTELSER SOM DEKKER ET BEHOV

Vi gleder oss i høy grad over å ha englenes støtte når vi oppfordrer folk av «hver nasjon og stamme og hvert tungemål» til å gi Gud ære. (Åp 14:6, 7) For å hjelpe folk til å bli bedre kjent med Bibelens budskap på et språk de virkelig forstår, utgir Jehovas vitner nå litteratur på omkring 450 språk.

Boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? ble nylig utgitt på tetum, et språk som snakkes på Øst-Timor, men det var ikke nok eksemplarer å få tak i. Maria, en nyinteressert som hadde brukt den indonesiske utgaven av «Hva Bibelen lærer», hadde ikke boken på tetum. Hun bad inntrengende den søsteren som ledet et studium med henne, om å få låne hennes bok på tetum i to dager. De neste dagene repeterte hun begeistret alt det hun hadde lært. Nå som hun hadde boken på sitt morsmål, forstod hun mange sannheter bedre enn det hun hadde gjort da hun hadde studert den indonesiske boken. Den søsteren som ledet studiet, hadde ikke hjerte til å be henne om å levere tilbake boken på tetum. Maria fortsetter å studere og gå på møtene.

I Kenya er det vanlig å bruke engelsk og swahili i statsadministrasjonen og forretningslivet. Men millioner av kenyanere er mer fortrolige med kikuyu, kikamba, luo og andre lokale språk. Det at det er blitt utgitt litteratur på disse språkene, har derfor bidratt mye til å øke interessen for tilbedelsen av Jehova. Etter at Siaya menighet hadde begynt å bruke litteratur på luo og holde møter på dette språket, skrev de eldste: «Brødrene forstår nå bedre det de får lære. Barna er mer oppmerksomme. Etter at vi gikk i gang med å holde foredrag basert på disposisjoner på luo, har møtedeltagelsen økt med 60 prosent.»

I Nicaragua er det mange som heller snakker miskito enn spansk, og det var over 200 til stede på områdestevnet på miskito. Noen brakte store ofre for å komme seg på stevnet. Tretten brødre fra den lille byen Asang ved Coco-elven bygde en tømmerflåte og fløt nedover elven i to dager til byen Waspam. Deretter fikk de skyss med en lastebil og satt bakpå den i fem timer til de kom til stevnebyen. For de fleste i gruppen var dette det første områdestevnet de var på. De satte stor pris på å høre programmet på sitt eget språk. Ettersom de hadde brukt alle pengene sine på å komme seg til stevnebyen, gav andre stevnedeltakere et bidrag for at disse brødrene skulle få de midlene de trengte til hjemreisen.

De miskitotalende deltakerne på dette stevnet ble begeistret da boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? ble presentert på deres språk. Særlig pionerene var svært takknemlige. Fram til da hadde de vært nødt til å bruke den spanske utgaven av «Hva Bibelen lærer» på bibelstudier og oversette avsnittene og spørsmålene til miskito. Nå kan de konsentrere seg om å undervise i bibelske sannheter i stedet for å tenke på hvordan de skal oversette stoffet.

Quechua er et indiansk språk som blir talt i Sør-Amerika. Noen quechuatalende forkynnere i Peru skrev: «Når vi avslutter presentasjonen vår, forteller vi beboeren at vi har publikasjoner på quechua. Noen er blitt så begeistret over å få litteratur på sitt eget språk at de har grått og har kysset publikasjonene.» Avdelingskontoret i Peru skrev: «Noen brødre som bor på steder der det snakkes quechua, har lagt stor vekt på å vise sin takknemlighet. Da en bror hadde lest Hva er det Bibelen egentlig lærer? quechua, sa han at han endelig forstår betydningen og verdien av Kristi gjenløsningsoffer. Lesere har sendt poteter, paier, kasser med frukt, og andre ting til avdelingskontoret for å vise sin takknemlighet.»

Organisasjonen gjør også en innsats for å oversette litteratur til språk som blir talt på avsidesliggende øyer i Stillehavet. «Jeg takker Jehova for at han har husket på oss,» sa en søster til en misjonær på den mikronesiske øya Pohnpei. «Tidligere fikk vi Vakttårnet på ponapisk noen måneder etter den engelske utgaven.» Spøkefullt la hun til: «Vi tenkte at kanskje Harmageddon også ville komme sent til oss. Men nå studerer vi bladet samtidig med resten av verden, og vårt blad ser like pent ut som det engelske. Vi er svært takknemlig for at det styrende råd tar seg så godt av oss.»

Brødrene og søstrene på Marshalløyene i det nordlige Stillehavet ble begeistret over å få den nye offentlige utgaven av Vakttårnet på marshallesisk. Disse brødrene liker veldig godt å lese livshistorier, men tidligere numre av Vakttårnet hadde ikke plass til livshistorier, så noen måtte oversette slike beretninger fra det engelske bladet. De gledet seg derfor stort da den første livshistorien kom på trykk i den marshallesiske utgaven. En 16-årig leser sa: «I flere år har jeg pleid å bla igjennom de engelske bladene og se på bildene i livshistoriene og ønske at jeg kunne lese artiklene. Nå kan jeg det.»

Selv om det bare finnes én publikasjon på et bestemt språk, kan det forandre folks liv. I et sentralasiatisk land der vårt arbeid er underlagt restriksjoner, har brosjyren Hva krever Gud av oss? fått stor utbredelse. En ung mann fikk denne brosjyren og leste den på egen hånd. Budskapet gjorde så stort inntrykk på ham at han drog til en elv i nærheten og «døpte» seg selv. Da han fikk vite at han trengte et bibelstudium, tok han med glede imot tilbudet om et slikt studium og ble snart døpt på ordentlig. Han bruker nå mye av tiden sin til å forkynne det gode budskap for andre.

FRAMSKRITT NÅR DET GJELDER BIBELOVERSETTING

Jehovas vitner verdsetter Guds Ord, Bibelen, og de setter stor pris på å kunne bruke en nøyaktig, klar oversettelse. Av den grunn er Guds folk svært glad for at hele Ny verden-oversettelsen eller en del av den nå er utgitt på over 70 språk. Når Ny verden-oversettelsen blir presentert på et nytt språk, vekker det begeistring, men enda viktigere er det at den rører ved folks hjerte og former deres tankegang når de daglig bruker den under personlig studium, på møtene og i felttjenesten.

Avdelingskontoret i Russland har fått mange takkebrev etter at hele Ny verden-oversettelsen ble utgitt på russisk. «Selv om jeg har lest Bibelen mange ganger, er det som om jeg leser Bibelen for første gang når jeg leser denne oversettelsen,» skrev en kvinne. «Noen ganger får jeg tårer i øynene og frysninger på ryggen fordi jeg blir så sterkt grepet av Bibelens budskap.»

Det klare språket i denne oversettelsen fikk en annen leser til å si: «Etter at jeg leste 1. Mosebok, kapittel 18, i dag, fikk jeg lyst til å sende dere dette brevet. Abrahams samtale med Jehova, slik den er gjengitt i versene 23 til 32, gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg leser nå Bibelen for femte gang, men dette var første gang jeg virkelig tenkte over denne samtalen. Jeg følte med Abraham og ’lyttet’ nøye til det Jehova og han sa. Jehovas imøtekommenhet var virkelig rørende. Denne oversettelsen gjorde beretningen så levende. Jeg ikke bare oppfattet Jehovas egenskaper, men følte også at de berørte meg personlig.»

«Takk for hele Ny verden-oversettelsen!» skrev Svetlana i Moskva. «Endelig slipper vi å bli forvirret og miste tråden i ’Det gamle testamente’ fordi vi leser en gammel og uforståelig oversettelse. Den er så lettlest!»

En annen leser skrev: «På jobben snakket jeg om sannheten med Irina, som er ansatt hos meg. Til å begynne med siterte jeg bare skriftstedene. Men da jeg slo opp i bibelen min for å vise henne Jesu mønsterbønn, spurte hun: ’Er dette Fadervår?’ Da hun hadde lest Jesu ord, strålte øynene hennes av glede idet hun utbrøt: ’Så flott! Det er så klart uttrykt! Jeg har ofte hørt denne bønnen, men aldri forstått den. Her er den så enkel og tydelig! Jeg vil gjerne ha en sånn bibel. Du må skaffe meg en!’ Jeg sa: ’Vi gir en bibel bare til folk som virkelig ønsker å lese i den.’ Hun svarte oppriktig: ’Jeg har aldri hatt lyst til å lese i Bibelen før. Selv om jeg har hatt flere bibler tidligere, har jeg gitt bort alle sammen, men nå har jeg virkelig lyst til å lese i Bibelen!’»

En bror skrev om den ukrainske Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter: «Jeg vil gjerne fortelle hvor takknemlig jeg er for denne fantastiske gaven fra Jehova og hans organisasjon. Jeg fryder meg over hver eneste side, og jeg tar med meg denne bibelen overalt. Språket er så enkelt og lett å forstå. Ordene går rett til hjertet på meg, og jeg kan lett forstå dype ting i Bibelens lære.»

De serbiske og kroatiske utgavene er også blitt tatt godt imot. «Den er veldig lett å lese, og den er mye lettere å forstå enn den bibelen vi har brukt i årevis,» skrev en kroatisk søster. «Den bibelske veiledningen gjør dypere inntrykk på meg, og jeg føler at jeg nå blir bedre kjent med Jehova enn noen gang før.»

Den 2. november 2007 presenterte bror Geoffrey Jackson fra det styrende råd den samoanske utgaven av Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter. Det er vanskelig å få tak i eksemplarer av den tradisjonelle samoanske bibelen, og de er dessuten dyre, så brødrene er svært glade for at det nå er lett å skaffe seg bibler. Da en av forkynnerne hadde brukt den nye oversettelsen i noen måneder, sa han: «Den gamle bibelen ser ut til å begrave tankene, mens den nye bibelen bringer tankene fram i dagen og gjør dem klarere.»

En søster forteller om et bibelstudium der det ble henvist til Jakob 4:8 i studiepublikasjonen. «Jeg foreslo for beboeren at vi skulle slå opp og lese dette skriftstedet i Ny verden-oversettelsen selv om vi kjente det fra før,» sier hun. «Først trodde vi at vi leste feil skriftsted, men så sjekket vi at vi hadde funnet fram til det riktige verset. Den søsteren som var sammen med meg på studiet, sa forskrekket: ’Verset er blitt forandret.’ Vi kunne nå klart forstå at det å ’nærme seg’ betyr at vi må få et nært forhold til Jehova, et poeng som ikke kommer fram i den tradisjonelle oversettelsen. Dette gjorde inntrykk på oss, slik at vi fikk lyst til å bygge opp et nært forhold til Jehova.»

En tid etter at den kinesiske Ny verden-oversettelsen var blitt utgitt, skrev noen misjonærer som tjener på Taiwan: «Vi fikk anledning til å gi Ny verden-oversettelsen til en advokat som liker å lese bladene våre regelmessig. Han ville gjerne vite hvorfor det var behov for en ny oversettelse. Etter at vi hadde vist ham bare noen få skriftsteder, var han dypt imponert, og han sa at denne nye oversettelsen var mye lettere å forstå enn Union Version, som han hadde pleid å lese.» De gav også oversettelsen til et parlamentsmedlem, som lot den ligge på kontoret sitt. En kjent nyhetsoppleser i radio som hadde vært kritisk til Jehovas vitner, fikk øye på oversettelsen på dette kontoret, tok den opp og leste litt i den. Den gjorde så dypt inntrykk på ham at han ringte til misjonærene for å be om å få et eget eksemplar.

En kirgisisk søster som sliter med å lese fordi hun har problemer med øynene, pleide å se på bibellesning som en tung plikt. Men etter at hun fikk Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter på kirgisisk, har hun forandret oppfatning. Hun har nå stor glede av bibellesningen fordi oversettelsen er så enkel og klar.

«Det er en glimrende oversettelse!» sa en annen søster. «Jeg snubler ikke når jeg leser høyt fra den. Jeg har lyst til å lese den om og om igjen. Det føles som jeg lærer sannheten på nytt.»

«Jeg liker veldig godt Matteus’ evangelium på amerikansk tegnspråk (ASL),» skrev en hørselshemmet søster til det styrende råd. «Nå føler jeg at Bibelen blir levende og rører ved hjertet mitt. Jeg kan se Jesu personlighet, ansiktsuttrykk, vennlighet og dype kjærlighet til mennesker. Jeg er veldig i glad i Matteus på ASL. Men . . . kan dere skru opp tempoet på utgivelsen av de andre bøkene i Bibelen på ASL?»

En god bibeloversettelse kan utvilsomt fjerne det sløret som fordunkler meningen i Guds Ord, slik at lyset fra det sanne budskap skinner på leserens hjerte. Det er det som er grunnen til at de som ønsker å nærme seg sin himmelske Far, gleder seg når Ny verden-oversettelsen blir utgitt på deres morsmål – det språket som taler til deres hjerte.

FLERE HØSTARBEIDERE SENDES UT

Som følge av forenklinger i rutinene ved det amerikanske avdelingskontoret, har en rekke medlemmer av den amerikanske Betel-familien fått nye oppdrag. Noen har flyttet til avdelingskontorer i andre land, mens flere hundre har begynt å tjene som spesialpionerer og alminnelige pionerer rundt om i USA. Hvordan ser de på sine nye oppdrag? Hvordan har de taklet utfordringene ved å begynne i en annen form for tjeneste? Hvilket utbytte har menighetene hatt av dette?

Todd og Leslie forteller: «I mange år hadde vi bedt ’høstens Herre om å sende arbeidere ut til sin høst’. Men vi så ikke for oss at vi selv skulle bli en del av svaret på disse bønnene! Nå kan vi se at Jehovas hånd leder det hele, og vi føler oss beæret over at Kristus har ’betraktet oss som trofaste ved å sette oss til en tjeneste’.» – Matt 9:37, 38; 1. Tim 1:12.

Da Franco så tilbake på de første månedene han og hans kone hadde tilbrakt i sin nye form for tjeneste, sa han: «Min kone og jeg hadde aldri forestilt oss at det fremdeles er så stort behov i USA. Da vi kom til vårt nye distrikt, oppdaget vi at folk nærmest stod i kø for å få et bibelstudium.» Curtis og Karolynne gir uttrykk for det mange av disse pionerene føler, når de sier: «Vi er veldig glad for å tjene på det stedet vi er blitt sendt til! Nå har vi anledning til å vise Jehova at vi virkelig mente det da vi fornektet oss selv og overgav vårt liv til ham ved vår innvielse.»

TILLIT TIL «HØSTENS HERRE»

Å få i oppdrag å tjene et annet sted etter flere års tjeneste på Betel vakte naturlig nok enkelte bekymringer. Et ektepar spurte seg selv: «Kommer vi til å finne et rimelig sted å bo? Og hvordan skal vi klare overgangen fra å være menighetsforkynnere til å bruke 120–130 timer på feltet i måneden og samtidig være til oppmuntring for menigheten?» Hvordan har dette ekteparet og andre taklet sin nye livssituasjon?

Noen fant et rimelig sted å bo den siste dagen de lette etter dette på det stedet der de skulle tjene. Jessica, en enslig søster, drog til sitt nye distrikt og lette forgjeves i to uker etter et sted å bo. Dagen før hun skulle dra tilbake til Betel for å pakke sakene sine, ble hun svært glad da en eldste på stedet tilbød henne å leie et lite hus for et beskjedent beløp.

Jeff og Cynthia nevnte for en kvinne som drev med utleie av leiligheter, at de var Jehovas vitner. «Jeg kjenner Jehovas vitner,» utbrøt hun, «og jeg vet at jeg ikke behøver å bekymre meg for dere. Jehova garanterer for leien deres!»

«Slike opplevelser som dem vi har hatt, minner oss om at vi alltid må stole på Jehova,» sa Eric og Melonie. «Hver dag ser vi beviser for at Jehova handler til vårt beste. Det har virkelig styrket vår tro.»

MENIGHETENE GIR STØTTE

Menighetenes kjærlige støtte har bidratt mye til å hjelpe disse pionerene til å tilpasse seg sin nye form for tjeneste. En kretstilsynsmann melder at mange menigheter snakker hengivent om «våre spesialpionerer». Han tilføyer: «Kretsen som et hele har tatt imot dem med åpne armer og gitt dem kjærlig støtte.» En takknemlig bror skrev: «Jeg vil gjerne si ’Takk!’ til avdelingskontoret. For en velsignelse disse pionerene er for oss alle!»

En menighet i Kansas hadde 100 distriktskart som ikke var blitt gjennomarbeidet på mange måneder. Nå som menigheten får hjelp av et spesialpionerektepar, blir det meste av distriktet gjennomarbeidet regelmessig. «Vi kunne simpelthen ikke ha forestilt oss hvor nyttig denne ordningen ville være,» skrev de eldste.

Samtidig som menighetene har vært «en styrkende hjelp» for pionerene, har også menighetsforkynnerne i disse menighetene hatt nytte av pionerenes virksomhet. (Kol 4:11) En kretstilsynsmann melder: «Pionerenes iver og begeistring har virkelig oppmuntret og oppildnet brødrene og søstrene.» En annen reisende tilsynsmann skrev: «Det man først og fremst legger merke til hos spesialpionerene, er deres kjærlighet og glede, som har smittet over på andre.»

Et ektepar har gledet seg over å kunne hjelpe ti uvirksomme forkynnere til å bli virksomme igjen. Og de brødrene som tjener som eldste, øver også god påvirkning. «Det er en god hjelp å ha en slik likevektig og erfaren bror i menigheten,» skrev en eldste. «Det er akkurat hva menigheten og eldsterådet trengte.»

«GUDS MEDARBEIDERE»

Jehova har velsignet Rikets forkynnere med mange glederike opplevelser. Steve og Gaye, for eksempel, gikk ut i dør-til-dør-arbeidet en kald vinterdag. På den første døren startet de et bibelstudium med en nedtrykt eldre mann. Før det var gått to uker, var han til stede på et møte i Rikets sal, der de kom til å nevne at det hadde vært snilt av ham å invitere dem inn på det første besøket. «Jeg inviterte dere ikke inn for å være hyggelig,» svarte han. «Jeg inviterte dere inn fordi jeg visste at dere ville komme. Jeg hadde bedt til Gud om hjelp i tre dager.» Han går nå regelmessig på møtene og gjør framskritt mot å bli døpt.

Da Ray og Jill var ute og kjørte en formiddag, så de en mann som gikk på den andre siden av veien, og de bestemte seg for å snakke med ham. De presenterte litteratur og tilbød ham et bibelstudium. Han tok imot noen blad og sa at han tidligere hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner. Han hadde nylig flyttet til dette strøket og tok med glede imot tilbudet om å gjenoppta bibelstudiet.

Alle som fortsetter å bringe ofre i tjenesten for Jehova, vet at «Gud [ikke er] urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet [de] har vist mot hans navn». (Hebr 6:10) Akkurat som menneskekroppen har mange deler som alle bidrar med det som trengs, kan hvert medlem av menigheten bidra med noe til dens åndelige vekst og skjønnhet. «Gud [har] satt lemmene på legemet [menigheten], hvert enkelt av dem, slik som det behaget ham», og på grunn av det hvert enkelt lem bidrar med til fellesskapets beste, «gleder alle de andre lemmene seg». (1. Kor 12:18, 26) Dette harmoniske samarbeidet blant «Guds medarbeidere» bringer pris til Jehova, som «hele tiden [får det] til å vokse». – 1. Kor 3:6, 9.

DET GODE BUDSKAP BLIR GRUNNFESTET JURIDISK SETT

Jesus sa til apostlene: «Dere skal bli gjenstand for alles hat for mitt navns skyld.» (Matt 10:22) Sanne disipler måtte regne med at motstandere ’løgnaktig kom til å si all slags ondt om dem for hans skyld’. (Matt 5:11) Hva har Kristi disipler i nyere tid gjort for å ’grunnfeste det gode budskap juridisk sett’? – Fil 1:7.

Armenia

I perioden april 2007 til april 2008 nektet tolltjenestemenn i Armenia å levere ut de mer enn sju tonn med bibler og bibelsk litteratur som de holdt tilbake, hvis det ikke ble betalt urimelig høye avgifter. I april 2008 ble så den første litteraturforsendelsen levert ut til brødrene etter at de hadde betalt avgiftene under protest, mens andre forsendelser fortsatt blir holdt tilbake. Brødrene har gått til rettslige skritt for å prøve å få løst denne saken.

Kasakhstan

To besøkende brødre fra Jehovas vitners hovedkontor, som hadde reist til Kasakhstan for å gi sine trosfeller åndelig oppmuntring, ble arrestert etter et spesielt møte som ble arrangert i Almaty. De ble holdt i forvaring på politistasjonen, forhørt og så ført fram for en dommer, som fant dem skyldige i «misjonering». Selv om de senere ble løslatt, arbeides det med å få opphevet domfellelsen av de to brødrene. Etter denne hendelsen har myndighetene foretatt rassiaer hjemme hos våre brødre for å avbryte bibelstudiemøter. Domstoler har forbudt virksomheten til tre offentlig registrerte menigheter, og politimyndigheter har gjentatte ganger avbrutt teokratisk virksomhet i en region nord for Kaspihavet.

Tadsjikistan

Den religiøse foreningen av Jehovas vitner i Tadsjikistan ble juridisk anerkjent i 1994, noe som innebar at vitnene kunne holde møter. Men den 11. oktober 2007 innførte kulturdepartementet et forbud mot Jehovas vitners religionsutøvelse. Brødrene gjør forsøk på å få myndighetene til å forstå at Jehovas vitner er fredselskende mennesker som ikke utgjør noen trussel mot offentlig ro og orden.

Usbekistan

Situasjonen for Jehovas vitner i Usbekistan blir stadig verre. I begynnelsen av 2008 ble et av Jehovas vitner dømt til fire år i arbeidsleir fordi han hadde utøvd sin tro. Andre er blitt arrestert, holdt i forvaring, domfelt og bøtelagt for å ha brutt lover om religiøse organisasjoner og forskrifter for undervisning i religiøs lære. Politiet har foretatt rassiaer under møter, gjennomsøkt private hjem, konfiskert litteratur og tatt forkynnere i forvaring. Mange av våre brødre og søstre er blitt utsatt for verbal og fysisk trakassering fra politiets side.

En rekke tjenestemenn i denne regionen har fortalt at det er presteskapet som har hisset til disse usle handlingene. Vi fortsetter å be om at myndighetene snart vil forstå hvor malplassert deres handlemåte er, og at de vil la våre brødre og søstre «fortsette å føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet og alvor». – 1. Tim 2:1, 2.

Hellas

Den greske høyesterett har truffet to fordelaktige avgjørelser som dreier seg om retten til å nekte militærtjeneste på grunnlag av personlig religiøs overbevisning. Konstantinos Kotidis hadde tjent i Sovjetunionens væpnede styrker i noen år før han flyttet til Hellas og ble et av Jehovas vitner. Da myndighetene innkalte bror Kotidis til militærtjeneste, nektet de å la ham utføre alternativ siviltjeneste. De hevdet at fordi han allerede hadde vært i militæret, hadde han ikke noe grunnlag for å si at han nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Høyesterett traff imidlertid den avgjørelse at en person som har utført militærtjeneste, og som senere forandrer religiøs oppfatning, kan anerkjennes som en som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner, og kan få anledning til å utføre alternativ siviltjeneste.

I en annen sak ble Stylianos Ioannidis nektet å arbeide i det offentlige fordi han hadde sittet i fengsel som militærnekter og dermed ikke hadde avtjent verneplikten. Men høyesterett traff den avgjørelse at når noen som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner, har sonet sin fengselsstraff, har de grunnlag for å bli fritatt for militærtjeneste. Domstolen uttalte også at deres forhold til verneplikten vil være endelig avgjort, og at det derfor ikke er noe til hinder for at de kan arbeide i det offentlige. Dette er første gang høyesterett har truffet en avgjørelse på nøyaktig samme grunnlag når det gjelder religionsfrihet, som Den europeiske menneskerettighetsdomstol har gjort i en annen sak der et av Jehovas vitner ble nektet arbeid fordi han var blitt dømt for militærnekting.

Eritrea

Våre brødre og søstre i Eritrea blir fortsatt utsatt for brutal og urettferdig behandling. Myndighetene har satt en rekke Jehovas vitner i fangeleirer, der forholdene i noen tilfeller er ytterst kummerlige. I juli 2008 ble det foretatt seks nye arrestasjoner av brødre, deriblant av noen eldste som leder Jehovas vitners arbeid i dette landet. Trass i at det er arbeidet mye med saken og det har kommet henstillinger fra internasjonalt hold om at forholdene må bedres, er myndighetene fortsatt oppsatt på å motarbeide tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova.

Sør-Korea

Utviklingen går i riktig retning i Sør-Korea, der myndighetene ikke har villet godta den grunnleggende menneskerettighet å nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner. I løpet av de siste 50 årene har over 13 000 av våre brødre sonet fengselsstraffer, og for tiden er det omkring 500 som sitter bak lås og slå. Deres besluttsomhet og kristne oppførsel har vært et flott vitnesbyrd for fengselsmyndigheter og politiske myndigheter, noe som behager vår Gud, Jehova. (1. Pet 2:20) Fram til i dag er det blitt sendt inn 488 klager til FNs menneskerettighetskomité, som traff fordelaktige avgjørelser i forbindelse med to slike klager i 2006. I mellomtiden håper våre brødre at myndighetene skal følge opp sitt forsett om å vedta en lov som gir rom for en akseptabel form for alternativ siviltjeneste.

Rwanda

Alle lærere i Rwanda ble pålagt å være med på et seminar i april 2008. Blant disse var det mange Jehovas vitner. Det ble ikke gjort noen unntak for dem som ville unngå å delta i virksomhet som krenket deres samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen. Som følge av det ble omkring 215 Jehovas vitner som nektet å delta, avskjediget fra sitt arbeid, og to søstre ble fengslet for flere uker. Seminaret dreide seg blant annet om politiske og militære saker, og de som var til stede, fikk ordre om å delta i politiske aktiviteter og nasjonalistiske seremonier. Alle som forsøkte å forlate seminaret, ble hindret i å gjøre det av militæret. Siden den gang er 90 barn av Jehovas vitner blitt utvist fra skolen fordi de har nektet å synge nasjonalsangen eller hilse flagget. Vi har tillit til at Jehova vil gi våre brødre og søstre og deres barn den nødvendige styrke til å bevare sin ulastelighet stilt overfor denne senere tids bølge av forfølgelse.

Spania

Den spanske regjeringen har vedtatt en kongelig resolusjon som dreier seg om Jehovas vitner som utfører spesiell heltidstjeneste, for eksempel medlemmer av Betel-familien og reisende tilsynsmenn. I den offisielle kunngjøringen heter det at spesielle heltidstjenere blir anerkjent som «ordinerte Ordets tjenere . . . som helt og holdent vier seg til misjonerende eller pastoral virksomhet, til religiøs undervisning eller, i tillegg, til annen nødvendig virksomhet som tjener til å fremme trossamfunnets formål». Denne resolusjonen kommer i en tid da myndighetene i noen land bestrider at Jehovas vitners spesielle heltidstjenere virkelig er Ordets tjenere som har rett til å nyte godt av de samme fordelene som Ordets tjenere i andre religiøse grupper har.

DEN EUROPEISKE MENNESKERETTIGHETSDOMSTOL

Jehovas vitner i Armenia, Aserbajdsjan, Frankrike, Georgia, Russland, Tyrkia, Ukraina og Østerrike venter på avgjørelser i til sammen 24 saker som de har klaget inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg i Frankrike. Sakene berører de grunnleggende menneskerettigheter som gjelder for borgere av de landene som har sluttet seg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, deriblant retten til å nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Andre saker dreier seg om forfølgelse og diskriminering på religiøst grunnlag, forbud mot eller avregistrering av et juridisk selskap som Jehovas vitner bruker for å organisere sitt arbeid, myndigheters inngrep i retten til å holde religiøse møter i fred og ro og et Jehovas vitnes rett til å oppdra barnet sitt som et Jehovas vitne.

Østerrike

Menneskerettighetsdomstolen avsa en fordelaktig dom den 31. juli 2008 i saken «Jehovas vitner mot Østerrike». Domstolen mente at Østerrikes religionslov krenker Jehovas vitners rett til religionsfrihet ved å holde fast ved et klassedelt system, slik at det skapes en klasse av annenrangs trossamfunn og dermed også en klasse av annenrangs borgere. Denne avgjørelsen kommer etter at våre brødre i 30 år har prøvd å oppnå status som et registrert trossamfunn i Østerrike. Domstolen uttalte: «[Lang ventetid] synes neppe å være berettiget når det gjelder religiøse grupper som har eksistert internasjonalt i mange år, og som også har vært etablert i landet i mange år og derfor er godt kjent for de angjeldende myndigheter, slik tilfellet er med Jehovas vitner.» De østerrikske myndighetene har fått pålegg om å forandre den nåværende situasjonen på det juridiske området, noe som kan innebære at våre brødre får de samme rettighetene som de større religiøse gruppene i Østerrike.

Aserbajdsjan

I november 2007 ble det sendt inn en klage til menneskerettighetsdomstolen på grunnlag av at politiet hadde krenket vår rett til religionsfrihet. Selv om Jehovas vitner er juridisk anerkjent i Aserbajdsjan, har det vært en urovekkende økning i arrestasjoner og tilfeller av dårlig behandling av våre brødre. Store grupper væpnede politifolk har foretatt rassiaer under Jehovas vitners fredelige møter, konfiskert litteratur og private eiendeler, arrestert og holdt tilbake dem som har vært til stede, og trakassert brødre og søstre verbalt og fysisk. Fordi politiaksjonene har fortsatt, har domstolen vurdert situasjonen som alvorlig, og behandlingen av saken er derfor blitt framskyndet. Vi håper at våre brødre snart skal kunne samles i ro og fred uten frykt for at politiet skal blande seg inn.

Frankrike

I februar 2005 ble det sendt inn en klage til menneskerettighetsdomstolen i forbindelse med de franske myndighetenes urettferdige og lovstridige skattlegging av Foreningen av Jehovas vitner i Frankrike. Vi venter fremdeles på å få beskjed om domstolen er villig til å behandle saken. I mellomtiden har motstandere gitt en så gal framstilling av våre trosoppfatninger at det i løpet av det siste året har forekommet omkring 70 tilfeller av hærverk på Rikets saler. Ikke desto mindre håper brødrene i Frankrike at domstolen snart skal komme fram til at myndighetene har gått fram på en diskriminerende måte, slik at situasjonen for Jehovas vitner i dette landet vil bedre seg.

Russland

I desember 2001 sendte Jehovas vitner i Russland inn en klage til menneskerettighetsdomstolen om at trossamfunnet Jehovas vitner er blitt utsatt for gjentatte tilfeller av sivil og strafferettslig forfølgning. I juni 2004 opprettholdt Moskva byrett den avgjørelsen som var blitt truffet i en lavere domstol om å forby Jehovas vitners virksomhet i Moskva og oppløse deres juridiske selskap. Stort sett kan brødrene i Moskva fremdeles holde møter og delta i forkynnelsen av det gode budskap om Riket. Men både i Moskva og andre steder i Russland har det vært en rekke tilfeller av at lokale myndigheter har forstyrret møter og stevner og utsatt våre brødre og søstre for andre former for trakassering. I byen Tsjekhov, som ligger omkring seks mil sør for Moskva, inntraff det en episode i juli der en Rikets sal ble ødelagt av brannstiftere. Brannvesenet ble varslet umiddelbart, men øyenvitner sier at brannfolkene gjorde lite for å få kontroll over ilden, og politiet har så langt avslått å etterforske saken. Trass i uretten og motgangen forblir våre brødre og søstre i Russland trofaste og stoler på at Jehova vil støtte dem.

Jehova lover at ingen våpen som blir formet mot hans tjenere, skal ha framgang. (Jes 54:17) Selv de mest ugunstige omstendigheter kan bli «til framgang for det gode budskap». Guds tjenere er derfor fast bestemt på å fortsette å ’stå fast i én ånd og med én sjel kjempe side om side for troen på det gode budskap og ikke i noen henseende bli skremt av sine motstandere’. (Fil 1:12, 16, 18, 27, 28) Vi vil oppfordre dere til å ’fortsette å be’ for våre brødre og søstre verden over, som setter sin lit til Jehova, ’vår borg og vår Redningsmann’. – 2. Tess 3:1; Sal 18:2.

INNVIELSE AV AVDELINGSKONTORER

Det var stor glede på avdelingskontoret i Sør-Afrika lørdag den 10. november 2007, da omkring 4000 brødre og søstre var til stede ved innvielsen av et utvidet trykkeri, en utvidet spisesal og en ny boligfløy.

De som besøkte det utvidede trykkeriet, fikk se en MAN Roland Lithoman trykkpresse produsere titusener av bibler og bibelske publikasjoner. Det nye bokbinderiet har allerede framstilt over en million eksemplarer av Ny verden-oversettelsen på 16 afrikanske språk. Gjestene fikk også se den utvidede ekspedisjonsavdelingen, der avdelingskontoret lagerfører bibelsk litteratur til bruk for nesten 8000 menigheter i ti land i det sørlige Afrika.

Den 7. juni 2008 ble en ny underavdeling av avdelingskontoret i Nigeria innviet i Lagos, 36 mil sørvest for Betel-komplekset i Igieduma. Lagos-kontoret består av en boligbygning med 24 rom, en lagerbygning og en kontorbygning. Mange saker som berører avdelingskontoret, blir tatt hånd om i Lagos, landets økonomiske hovedstad. Det nye komplekset skaffer losji til betelitter som henter forsendelser i havnen og kjøper inn forsyninger til avdelingskontoret, og også til andre som reiser til eller fra flyplassen. Lagos-kontoret fungerer i tillegg som midlertidige lokaler for tjenesteopplæringsskolen inntil utvidelsen av avdelingskontoret i Igieduma er fullført. Det er virkelig tydelig at Jehova velsigner forkynnelsesarbeidet i Afrika, som overalt ellers i verden.

UTRUSTET TIL Å GJØRE GUDS VILJE

Så takknemlige vi er mot Jehova for at han har utrustet oss «med alt godt, så [vi] kan gjøre hans vilje, og i oss, ved Jesus Kristus, [har utført] det som er velbehagelig i hans øyne». (Hebr 13:21) Jehova har vist at han kan «gjøre mer enn rikelig, langt ut over alt det vi ber om eller fatter», og derfor erklærer vi av hele vårt hjerte: «Ham tilkommer herligheten ved menigheten og ved Kristus Jesus i alle generasjoner for evig og alltid.» – Ef 3:20, 21.

[Ramme på side 25]

Registrering av et trossamfunn – hvorfor og hvordan?

Reglene for registrering av et trossamfunn varierer fra land til land. Noen land, for eksempel Armenia og Aserbajdsjan, har bestemte lover som gir en religiøs forening adgang til å søke om juridisk registrering og anerkjennelse. Hvis søknaden blir innvilget, vil den religiøse foreningen bli anerkjent som et godkjent trossamfunn i det landet. I andre land finnes det to kategorier av registreringer. Den første kategorien gjelder de store, tradisjonelle trossamfunnene. De som kommer inn under denne klassifiseringen, oppnår mange fordeler, deriblant skattefritak. Den andre kategorien gjelder vanligvis mindre og nyere religiøse grupper.

Det finnes også en del land, for eksempel Georgia og USA, som ikke har noen lovgivning for registrering av trossamfunn. I slike tilfeller garanterer grunnloven religionsfrihet for alle. Selv om de enkelte trossamfunnene ikke blir formelt anerkjent, kan et trossamfunn søke om å få registrert et juridisk selskap. Hvis dette blir innvilget, kan trossamfunnet så bruke dette juridiske selskapet for å utføre sin virksomhet, som kan innbefatte å trykke og utgi litteratur og å eie fast eiendom.

[Kart på side 21]

(Se den trykte publikasjonen)

ØSTERRIKE

FRANKRIKE

SPANIA

HELLAS

ERITREA

RWANDA

ARMENIA

ASERBAJDSJAN

RUSSLAND

KASAKHSTAN

USBEKISTAN

TADSJIKISTAN

SØR-KOREA

[Bilde på side 11]

Den luospråklige Siaya menighet

[Bilde på side 13]

Hele «Ny verden-oversettelsen» eller en del av den er utgitt på over 70 språk

[Bilde på side 22]

Konstantinos Kotidis

[Bilde på side 22]

Stylianos Ioannidis

[Bilde på side 29]

Ny boligbygning i Lagos i Nigeria

[Bilde på side 29]

Trykkeri ved avdelingskontoret i Sør-Afrika