Belize

PÅ Yucatán-halvøya, omgitt av Mexico, Guatemala og Det karibiske hav, ligger den tropiske perlen Belize. Dette lille landet, som tidligere het Britisk Honduras, er en smeltedigel for kulturer, språk, skikker, matretter og religioner.

Med et innbyggertall på omkring 300 000 har Belize lav folketetthet sammenlignet med resten av Mellom-Amerika. De frodige, tropiske junglene er tilholdssted for praktfulle fugler og fascinerende dyr, deriblant den sky jaguaren. Her finner man også mange gamle mayaruiner og majestetiske fjell smykket med kneisende palmer og brusende fosser. Et fascinerende innslag i naturen er det enorme nettverket av grotter, som i noen tilfeller er forbundet med hverandre via klare, buktende elver. Et stort barriererev som strekker seg langs hele kystlinjen, inneholder fantastiske korallformasjoner. Innenfor revet ligger det en rekke lave, små øyer med hvite sandstrender og kokospalmer.

TIDLIG HISTORIE

Arawakene og karibene, som innvandret fra Sør-Amerika, var tidlige innbyggere i Belize. Flere hundre år før europeerne kom til det som ble kalt den nye verden, skal Belize ha vært kjerneområdet for mayasivilisasjonen, med blomstrende seremonielle sentre og storslagne templer.

Man vet ikke særlig mye om europeernes tidlige forsøk på å kolonisere Belize. Det man vet, er at spaniernes forsøk på å underlegge seg mayaene mislyktes.  I 1638 slo britiske pirater seg ned ved kysten av Belize. På midten av 1600-tallet ble det anlagt kolonier som drev med hogst av blåtrær (som var råmateriale for et verdifullt fargestoff).

Britene brakte slaver til landet fra markeder på Jamaica og i USA, og også direkte fra Afrika, for å felle blåtrær og mahognitrær. Selv om det ikke var like vanlig med piskesvingende slavedrivere i tømmerindustrien i Belize som andre steder i Amerika, var boforholdene elendige, og det forekom mye mishandling. Mange slaver gjorde opprør, tok sitt eget liv eller rømte og anla uavhengige kolonier innenfor landets grenser. I 1862 ble Belize proklamert som britisk koloni, og i 1981 fikk landet selvstendighet. *

SANNHETENS SÅKORN BEGYNNER Å SPIRE

Et av de første Jehovas vitner (som den gangen ble kalt internasjonale bibelstudenter) som kom til Belize, var James Gordon. Denne spedbygde, lavmælte unge mannen var blitt døpt på Jamaica i 1918, og i 1923 flyttet han fra Jamaica til Belize. Der slo han seg ned i en avsidesliggende mayalandsby som het Bomba, giftet seg og fikk etter hvert en familie å forsørge. Han bodde langt unna sine kristne brødre, men forkynte det gode budskap for venner og naboer.

Hvordan nådde det gode budskap om Riket resten av denne britiske kolonien? Freida Johnson fra USA, en liten kvinne i slutten av 50-årene, begynte i 1931 å forkynne i deler av Mellom-Amerika. Hun reiste alene, noen ganger på hesteryggen, og forkynte  i byer og landsbyer og på spredte bananplantasjer langs karibiakysten.

I 1933 kom Freida til Belize City, der hun leide et lite rom hos Mrs. Beeks. Vertinnen hørte Freida lese høyt fra Bibelen og synge en lovsang hver morgen før hun gikk ut. Det var mange som la merke til Freidas utrettelige nidkjærhet. Hun tok for eksempel ikke pause for å hvile om ettermiddagen, slik de fleste andre i tropene gjorde. Under sitt seks måneder lange opphold i landet klarte hun å vekke interesse for budskapet hos en jamaikansk baker som het Thaddius Hodgeson. Hun konsentrerte seg først og fremst om Belize City, men forkynte også i enkelte landdistrikter. I Bomba kom hun i kontakt med James Gordon. Freidas gode arbeid førte til at de som hadde samme tro, ble kjent med hverandre og kunne begynne å møtes.

FLERE FÅR HJELP TIL Å KOMME I SANNHETEN

Selv om kommunikasjonene var svært dårlige på den tiden, holdt James og Thaddius kontakten med hverandre mens de fortsatte å forkynne i sine respektive distrikter. Så tidlig som i 1934 skrev Thaddius til hovedkontoret i Brooklyn og bad om å få en grammofon og plater med innspilte bibelske foredrag.

Om lørdagskveldene spilte Thaddius slike foredrag foran høyesterettsbygningen, i en liten park som var blitt brukt som ekserserplass for byens garnison. Parken var kjent som «Slagmarken» og viste seg å bli nettopp det. Thaddius spilte bror Rutherfords foredrag i den ene enden av parken, mens Frelsesarmeens korps spilte i den andre enden, der Beaumont Boman spilte stortromme. Men snart tok Beaumont  imot budskapet om Riket og sluttet seg til Thaddius på hans side av slagmarken. «Jeg takker min Gud, Jehova, for at han fikk meg til å legge vekk den trommen!» sa Beaumont.

Et annet sted som egnet seg godt for offentlig forkynnelse, var et lite område foran torget som var kjent som Muldyrparken, der det var en tjoringsplass for muldyr som ble brukt til å trekke kjerrer med varer til byen og rundt omkring i den. Thaddius, en høy, mørkhudet, staselig kar som var kjent for å være en svært dynamisk taler, var ofte å høre der. Trass i at kristenhetens trossamfunn hadde stor makt over den bibelinteresserte befolkningen i Belize, var det mange oppriktige mennesker som reagerte positivt på det gode budskap. Blant dem var James Hyatt og Arthur Randall, begge fra Jamaica.

I den nordlige delen av Belize City begynte Thaddius å holde møter i bakerbutikken sin. For å få til det måtte han skyve bort salgsdisken og legge planker oppå noen stoler for å lage primitive benker. I den sørlige delen av byen ble det holdt møter hjemme hos Cora Brown. Nora Fayad fortalte dessuten at da hun var liten jente, pleide de få vitnene i hennes nærmiljø å møtes på gårdsplassen til Arthur Randall, rett ved siden av der hun bodde.

ENERGISK FORKYNNELSE GIR RESULTATER

Det som kjennetegnet vitnene i denne tidlige tiden, var deres utrettelige innsats i forkynnelsen. Et eksempel på det er James (Jimsie) Jenkins, som selv om han var blind, gikk rundt i hele Belize City mens han følte seg for med staven sin. Molly Tillet forteller at hun kunne høre ham forkynne på markedet, selv når hun var to kvartaler unna! James blir også husket  for at han fulgte godt med på møtene, der han satt og lente seg litt forover på staven sin for å få med seg hvert eneste ord. Han lærte seg mange skriftsteder utenat, som han brukte i forkynnelsen.

På denne tiden var James Gordon kjent i landsbyene omkring Bomba for å forkynne for alle han traff. Han hadde en mahognikoffert med litteratur i den ene hånden og en grammofon i den andre hånden. Hver søndag før daggry padlet han oppover elven i en kano laget av en uthult trestamme og vandret deretter mange kilometer i distriktet i løpet av dagen. Om kvelden kunne man se ham traske oppover stien fra elven i skumringen. Etter en sen middag ledet James et bibelstudium med de seks barna sine til han ble så trøtt at han ikke klarte å holde opp boken sin lenger.

På den tiden var bror Gordons kone ennå ikke et Jehovas vitne. En dag da han var borte, brente hun mesteparten av den bibelske litteraturen hans. Da James kom hjem og fikk se hva hun hadde gjort, bevarte han fatningen. Med fast stemme sa han ganske enkelt: «Prøv aldri å gjøre noe sånt igjen!» Det gjorde inntrykk på barna å se ham vise så stor selvbeherskelse, for de visste hvilket smertefullt tap dette var for ham.

DRATT AV JEHOVAS ÅND

En søndag formiddag forkynte James for Derrine Lightburn, en troende anglikaner, som tok imot boken Guds Harpe. Hun fikk ikke tak i alt det den lavmælte mannen sa, men hun ble nysgjerrig på hva budskapet dreide seg om. Senere, da hun var på besøk hos sin tante Alphonsena Robateau i Belize City, stanset en mann ved porten og spurte om han kunne  få komme inn på gårdsplassen.

«Han ser ut akkurat som den mannen som skaffet meg den fine boken jeg fortalte deg om,» sa Derrine til tanten.

Det viste seg at det ikke var James Gordon, men James Hyatt. Han spilte et foredrag for de to kvinnene på grammofonen sin og leverte Guds Harpe til Alphonsena. Selv om Alphonsena og hennes søster Octabelle Flowers var svært engasjert i politikk, var de på leting etter sannheten. Det Alphonsena hørte den dagen, fikk henne til å si til Octabelle: «Vet du, det kom en mann hit og snakket om Guds rike. Jeg tror det er dette vi har vært på leting etter!» Octabelle passet på å være til stede da broren kom tilbake. Alle de tre kvinnene – Alphonsena, Octabelle og Derrine – tok imot sannheten og ble døpt i 1941.

Moren til Alphonsena og Octabelle hadde nylig dødd, og Amybelle Allen, den yngre søsteren deres, bad til Gud om at hun også måtte få dø og komme til himmelen for å være sammen med moren. Octabelle inviterte Amybelle til å komme og høre på foredraget «Hvor er de døde?» Amybelle sa ja til det og sluttet aldri å gå på møter.

 «Disse menneskene ble dratt av Jehovas ånd bare ved å lese publikasjonene og gå på møtene,» sier Olga Knight, datteren til Derrine. «De var så begeistret over sannheten at de snart begynte å fortelle andre om det de hadde lært.»

Olgas far, Herman Lightburn, tok imot sannheten etter å ha lest boken Børn mens han lå på sykehus. Han ble så begeistret for det han lærte, at han leide en lastebil hver fredag for å ta med seg den lille gruppen av vitner ut i forkynnelsen i de omkringliggende landsbyene. Han forkynte også mye i landdistriktet Black Creek, der han hadde en gård.

«Foreldrene mine forkynte langs elven Belize,» forteller Olga, «og folk kom med lykter om kvelden for å høre på. Når foreldrene mine, tante Amybelle, hennes datter Molly Tillet og jeg var på ferie på gården, satte vi oss hver morgen på fars hester og red på rekke langs stien til vi kom til Crooked Tree. Der studerte vi Bibelen med interesserte mens hestene ble sluppet løs for å gresse. Noen av disse familiene kom i sannheten.»

I 1941 ble den første gruppen av nye forkynnere døpt i sjøen ved  Belize City. En av disse var George Longsworth, som tjente som pioner fra det året og fram til han døde 87 år gammel i 1967. Han forkynte mye i det indre av landet, der han brakte budskapet ut til nye distrikter ved å ri mange kilometer mellom byer og landsbyer. Georges usvikelige nidkjærhet i tjenesten og hans regelmessige møtedeltagelse var til stor oppmuntring for de nye. Jehova brukte disse nidkjære og trofaste forkynnerne på en mektig måte for å dra oppriktige mennesker til sin organisasjon.

DE FØRSTE MISJONÆRENE KOMMER

Den 5. oktober 1945 kom Elmer Ihrig og Charles Heyen fra Gileads første klasse til Belize. Dagen før hadde imidlertid en orkan feid inn over kysten omkring 15 mil sør for Belize City. Den halvannen mil lange veistrekningen fra flyplassen til byen lå under vann, så de to misjonærene ble fraktet i store militære lastebiler. Thaddius Hodgeson plasserte betongblokker og trekasser i vannet foran huset sitt, slik at misjonærene kunne komme seg tørrskodd inn.

 Brødrene i Belize hadde sett ivrig fram til at de første misjonærene skulle komme. James Gordon, León Requeña og Rafael Medina var villig til å reise fra den nordlige delen av landet til Belize City for å møte misjonærene, noe som var litt av en utfordring på den tiden. «Det fantes ingen hovedvei som forbandt den nordlige delen av landet med Belize City,» forteller Ismael Medina, Rafaels barnebarn. «Det fantes bare picados, dårlige kjerreveier der man brukte muldyrkjerrer. Det lå ingen hus langs veien, så de sov der de måtte befinne seg når mørket falt på, trass i risikoen for å bli bitt av slanger. Etter at de tre brødrene hadde truffet misjonærene og fått instrukser og litteratur, gikk de hele veien tilbake. Det tok flere dager.»

Misjonærene ble introdusert for offentligheten i Muldyrparken på en svært uvanlig måte. James Hyatt begynte programmet med å rette flengende kritikk mot presteskapet på grunn av deres falske lære, noe som utløste en tirade av banneord fra noen av tilhørerne. I slutten av talen pekte han plutselig på de to nye misjonærene og sa: «Jeg gir dere disse to!» Stort mer enn det fikk ikke offentligheten vite om de to nye brødrene ved den anledningen.

Det er ingen tvil om at brødrene i denne tidlige perioden hadde inderlig kjærlighet til Jehova og Bibelens sannhet, samtidig som de nærte sterkt hat til falsk religiøs lære. Det var også tydelig at misjonærene hadde verdifull erfaring som de kunne dele med de ivrige forkynnerne for å hjelpe dem til å oppnå bedre resultater i tjenesten.

De to misjonærene startet sin virksomhet i Belize City, som på den tiden hadde omkring 26 700 innbyggere. Byen, som var bygd på fyllmasse, lå ikke  mer enn 30 centimeter over havoverflaten, og den hadde et mangelfullt avløpssystem. I tillegg var klimaet varmt og fuktig. Husene hadde ikke innlagt vann, men på nesten hver eneste eiendom stod det en stor tønne som folk brukte for å samle opp regnvann i regntiden. Noen ganger kom det imidlertid voldsomme regnskyll, for eksempel i 1931, da en orkan ødela byen og tok livet av flere enn 2000.

FRAMGANG TRASS I RESTRIKSJONER

Det har aldri vært noe forbud mot Jehovas vitners arbeid i Belize, men myndighetene forbød våre publikasjoner i en periode under den annen verdenskrig. Kort tid før misjonærene kom til landet, var imidlertid disse restriksjonene blitt opphevet.

Ikke desto mindre fortalte Vakttårnet for 15. februar 1947 følgende om de to misjonærenes virksomhet i Belize: «I det indre av landet prøver fremdeles en romersk-katolsk prest å opprettholde forbudet mot litteraturen som kommer gjennom posten. Det romersk-katolske presteskap harmes over at disse to misjonærer fra Jehovas vitner er der; og en irsk-amerikansk prest . . . ble vred for at den britiske koloniregjering hadde tillatt dem å komme inn i landet. . . . De to [misjonærene] minnet presten om at han gjorde krav på å være amerikaner selv, og han fikk det travelt med å komme seg av sted da de viste ham fra den amerikanske fengselsstatistikk at det romersk-katolske system ikke utgjorde noe virkelig vern for folkets moral i De forente stater.»

Den første nøyaktige opptegnelsen over forkynnere i Belize skriver seg fra 1944, da det var sju forkynnere som rapporterte. For at det skulle bli avlagt et mer virkningsfullt vitnesbyrd, begynte forkynnerne  å bruke vitnesbyrdskort i hus-til-hus-arbeidet. I løpet av det første året misjonærene var i Belize, økte antall forkynnere til 16.

I 1946 kom Nathan H. Knorr og Frederick W. Franz fra hovedkontoret på besøk til Belize og opprettet et avdelingskontor der. Bror Knorr holdt en tale om organisering og forklarte at forkynnerne skulle rapportere felttjeneste ved å bruke de trykte blankettene som var blitt laget. Bror Franz oppfordret menigheten til å vise barmhjertighet mot andre ved å fortsette å forkynne budskapet om Riket. Senere i uken forklarte bror Knorr for en tilhørerskare på 102, mange interesserte innbefattet, hvorfor de interesserte burde være glad for å ha kontakt med Jehovas folk. Han oppfordret dem til å studere Bibelen regelmessig sammen med vitnene.

Samme år kom Charles og Annie Ruth Parrish og Cordis og Mildred Sorrell til Belize. Og i 1948 kom Truman Brubaker og Charles og Florence Homolka. De var høyst velkomne, for det var mye arbeid i vente.

MYE ARBEID Å GJØRE

«Det fantes bare én liten menighet den gangen,» skrev Elmer Ihrig. «Det var ingen menigheter i utkantstrøkene. Jeg pleide å dra til disse stedene og være der et par uker om gangen. Der sådde jeg sannhetens såkorn ved å levere bøker, tegne  abonnementer og holde foredrag.» I løpet av det første året reiste Charles Heyen med lastebil til Orange Walk, der han gjennomarbeidet distriktet og oppmuntret brødrene til å holde regelmessige møter.

Den eneste måten å komme seg til byene i sør på var å reise med båt. Så Elmer og Charles reiste med båten «Heron H» til kystbyene Stann Creek (nå Dangriga) og Punta Gorda, to garifuna-bosetninger, for å få i gang forkynnelsesarbeidet der. På den tiden tok det 30 timer å reise med båt fra Belize City til Punta Gorda. Elmer gjennomførte turen og holdt så et offentlig foredrag for omkring 20 tilhørere i lobbyen på det hotellet han bodde på.

Olga Knight husker at Elmer reiste sammen med familien hennes til den avsidesliggende landsbyen Crooked Tree, der faren hennes ledet møter ved den trebevokste elvebredden. Brødrene på stedet satte pris på misjonærenes iherdige innsats og ydmyke innstilling.

I 1948 var det gjennomsnittlig 38 forkynnere, og det ble opprettet fire nye menigheter utenfor Belize City. Disse små menighetene bestod av en håndfull forkynnere i landlige distrikter, for eksempel familien Lightburn i Black Creek, familien Gordon i Bomba,  familiene Humes og Aldana i Santana og brødrene Requeña og Medina i Orange Walk. Misjonærene og spesialpionerene konsentrerte sin virksomhet om Belize City, slik de var blitt oppfordret til. Jehova velsignet deres flittige innsats, og stadig flere oppriktige mennesker ble tjenere for Jehova.

Bror Knorrs neste besøk, i desember 1949, var betimelig og oppmuntrende. Han tilbrakte en kveld i misjonærhjemmet, der han snakket om utfordringene ved å være misjonær. Mange nye forkynnere ønsket å tjene Jehova, men forstod ikke betydningen av å innvie sitt liv til ham og bli døpt som symbol på det. Bror Knorr minnet misjonærene om at de måtte være tålmodige og utholdende og ha kjærlighet til mennesker. Han minnet dem også om at de hadde oppnådd gode resultater.

INGEN FLERE MISJONÆRER FÅR SLIPPE INN I LANDET

I 1957 merket brødrene at myndighetene fulgte nøye med i Jehovas vitners virksomhet i Belize. Da en av Selskapets filmer ble vist i Orange Walk, var det en politibetjent til stede som ville ha opplysninger om når brødrene fra avdelingskontoret var kommet til landsbyen, og når de skulle dra. Han sa at disse opplysningene skulle innrapporteres til politisjefen, og han fortalte at en sivilkledd politibetjent nylig hadde vært til stede på et stevne for å lage en lignende rapport.

Fra 1951 til 1957 hadde ti nye misjonærer fått oppholdstillatelse i landet. Plutselig, i juni 1957, fikk brødrene et brev fra politiet og immigrasjonskontoret som lød: «Myndighetene i Britisk Honduras [nå Belize] har bestemt, med umiddelbar virkning, at ingen flere utenlandske representanter for deres Selskap  vil få oppholdstillatelse i Britisk Honduras.» Da brødrene bad om å få møte guvernøren for å få vite hva som var begrunnelsen for denne bestemmelsen, fikk de avslag.

Enkelte andre religiøse grupper som heller ikke fikk lov til å sende nye misjonærer til landet, fikk tillatelse til å erstatte misjonærer som forlot Belize. Men denne ordningen gjaldt ikke Jehovas vitner, som trengte å erstatte to misjonærer. I 1960 skrev brødrene til myndighetene i både Belize og London og påpekte at de ikke bad om at nye misjonærer skulle få komme til landet, bare om at noen skulle erstatte dem som hadde reist.

Det korte svaret lød: «Generalguvernøren har truffet den urokkelige beslutning at ingen flere misjonærer fra Watch Tower Bible and Tract Society vil få oppholdstillatelse i Britisk Honduras.»

Da brødrene bad om et møte, fikk de denne beskjeden: «I 1957 traff generalguvernøren den urokkelige beslutning at ingen flere misjonærer fra deres Selskap vil få oppholdstillatelse i Britisk Honduras, og Hans Eksellense kan derfor ikke se at det vil tjene noen hensikt å ha et møte med dere om denne saken.» Det så ut til at brødrene stanget hodet mot veggen.

Til slutt, etter nærmere fem år med stadige henstillinger, fikk avdelingskontoret i oktober 1961 et brev fra Sekretariatet i Belize som lød: «Jeg har fått i oppdrag å informere dere om at deres seneste henstillinger er blitt vurdert av staten Britisk Honduras, som har bestemt at den inntil videre vil gi oppholdstillatelse til utenlandske misjonærer som skal erstatte utenlandske misjonærer som allerede er her.»  I 1962 fikk derfor Martin og Alice Thompson fra Jamaica tillatelse til å komme inn i landet som misjonærer.

ARBEIDET LOT SEG IKKE STANSE

Det var tydelig at religiøse motstandere hadde prøvd å stikke kjepper i hjulene for vårt arbeid, men hadde de lyktes? Rapporten for tjenesteåret 1957 viste at det på det meste var 176 forkynnere i sju menigheter. Belize hadde den gangen en befolkning på 75 000, noe som betyr at forholdstallet var én forkynner pr. 400 innbyggere. Rapporten for tjenesteåret 1961 viste at det var 236 forkynnere, en økning på 34 prosent, slik at forholdstallet kom ned i én forkynner pr. 383 innbyggere. Jehovas løfte til sitt folk viste seg å være sant: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang, og enhver tunge som reiser seg mot deg i retten, skal du domfelle.» (Jes 54:17) Forkynnelsesarbeidet lot seg ikke stanse.

Mange par som studerte Bibelen, levde sammen uten å være lovformelig gift, og noen gikk fra den ene partneren til den andre. Men mange gjorde seg store anstrengelser og påtok seg betydelige utgifter for å bli ordentlig gift så snart de lærte om Jehovas høye normer. Noen av dem var over 80 år.

BEHOV FOR EN NY RIKETS SAL

I desember 1949 betalte brødrene leie på forhånd for å få bruke Liberty Hall i Belize City til en serie på fire spesielle foredrag som skulle holdes i januar 1950. Dagen før det siste foredraget skulle holdes, ble det gitt en opplysning over radio om at salen skulle brukes dagen etter til en begravelse for en framstående person. Trass i at brødrene rettet flere henstillinger til eierne av salen, ble det spesielle foredraget  avbrutt av en gruppe som kom inn i salen og støyende begynte å gjøre forberedelser til begravelsen. Til slutt måtte brødrene be politiet om å gripe inn. Det var tydelig at brødrene trengte en egen Rikets sal. Tilgjengelige saler ble brukt som nattklubber og danselokaler, og leien var høy.

«Sist søndag kveld var det 174 til stede på Vakttårn-studiet,» fortalte Donald Snider, som på den tiden tjente som avdelingstilsynsmann. «Salen har ikke på langt nær plass til så mange, så en god del må stå. Fordi den er overfylt, er det varmere enn noensinne.» Avdelingskontoret og misjonærhjemmet ble flere ganger flyttet til forskjellige leide lokaliteter.

I september 1958 begynte byggingen av en toetasjes bygning. Første etasje rommet et lite avdelingskontor og misjonærhjem, mens hele andre etasje var en møtesal. I 1959 ble byggingen fullført, og menigheten i Belize City hadde endelig fått sin egen Rikets sal.

ØKNING BLANT DE SPANSKTALENDE

Ett eksempel på enestående åndelig vekst blant Jehovas folk i Belize er det som har skjedd i den spansktalende befolkningen. I 1949 ble det snakket spansk noen steder, men det var ingen av misjonærene som kunne språket. Senere ble det imidlertid sendt noen som kunne spansk. En av disse var Leslie Pitcher, som kom til Belize i 1955. Han fikk i oppdrag å forkynne i Benque Viejo, en by med spansktalende innbyggere som lå i det vestlige Belize, like ved grensen til Guatemala. Da han kom dit, ventet noen av innbyggerne allerede på ham. Hvordan kunne det ha seg?

Natalia Contreras, som bodde lenger vest, i byen San Benito i Guatemala, var blitt kjent med sannheten  omkring et år tidligere og var blitt døpt. Hun drog til Belize for å forkynne for slektninger som bodde i Benque Viejo. En av disse, Serviliano Contreras, merket seg spesielt det Natalia forklarte ut fra Bibelen om billeddyrkelse, og han tok imot sannheten. Han var et trofast vitne helt til han døde i 1998 i en alder av 101 år. Mange av barna og barnebarna hans er Jehovas vitner. Distriktet til den lille gruppen av forkynnere i Benque Viejo strakte seg i denne tidlige tiden over grensen til Guatemala og innbefattet byen Melchor de Mencos, der de holdt møter. Med tiden ble det opprettet en menighet i Melchor de Mencos, og Benque Viejo menighet er fremdeles kjent for sin nidkjære ånd.

Så tidlig som i 1956 ble deler av programmet på krets- og områdestevner framført på spansk. Men det var ikke før i februar 1968 at et helt kretsstevneprogram ble framført på spansk i Rikets sal i Orange Walk. Det var 85 til stede, og 4 ble døpt.

Marcelo Dominguez og Rafael Medina, to spansktalende brødre, sammen med andre spansktalende forkynnere, for eksempel Dionisio og Catalina Tek,  var trofast til stede på møter og stevner på engelsk, selv om det var begrenset hvor mye de forstod av det som ble sagt. Det var ikke før i oktober 1964 at det ble opprettet en spansktalende menighet i Orange Walk med 20 forkynnere, som tidligere hadde gått i den engelske menigheten.

I 1980-årene ble de nærliggende landene El Salvador og Guatemala herjet av borgerkriger, noe som fikk mange til å flykte til Belize. Blant dem var det flere spansktalende familier som var Jehovas vitner – eldste, menighetstjenere og pionerer innbefattet. Disse bidrog til at det ble stor økning i det spanske distriktet, og det samme gjorde noen tospråklige misjonærer fra andre spansktalende land.

«DE SANNE KRISTNE FORKYNNER FRA DØR TIL DØR»

En dag kom det to fremmede og banket på Margarita Salazars dør i Orange Walk og spurte: «Kjenner du et Jehovas vitne som heter Margarita Salazar?» De som spurte, den 23 år gamle Teófila Mai og moren hennes, kom fra August Pine Ridge, en landsby som lå 34 kilometer sørvest for Orange Walk. Hvorfor lette de etter Margarita?

Teófila forteller: «Omtrent et år før dette ble den ni måneder gamle sønnen min svært syk. Så jeg tok ham med til landsbyen Botes for å vie ham til en jomfruhelgen som heter Santa Clara. Jeg fikk sitte på i forsetet i en lastebil, og sjåføren, som bodde i vårt nabolag, begynte å forkynne for meg. Etter at han hadde spurt meg om hvorfor jeg tok med sønnen min til Botes, fortalte han at billeddyrkelse ikke er riktig ifølge Bibelen. Det gjorde at jeg ble veldig interessert. I løpet av flere kjøreturer gjorde denne mannen meg kjent  med mange bibelske sannheter, som han hadde lært av Jehovas vitner.

På en av turene fortalte lastebilsjåføren at de sanne kristne forkynner fra dør til dør. Han sa at Jehovas vitner gjorde det, og at de pleide å lese slike skriftsteder som Sefanja 1:14 og 2:2, 3 for folk. Etter det tok jeg den lille sønnen min i hånden og babyen min på armen og gikk fra dør til dør i August  Pine Ridge, og så leste jeg disse versene for naboene mine. Senere sa sjåføren at hvis jeg virkelig ønsket å bli kjent med sannheten, burde jeg studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Han fortalte meg om familien Salazar og om hvor i Orange Walk jeg kunne finne dem. Jeg hadde aldri vært i Orange Walk, så sammen med moren min drog jeg for å lete etter dem.»

Margarita husker den formiddagen Teófila og moren hennes besøkte henne første gang. «De stilte mange bibelske spørsmål,» sier hun, «og vi hadde en lang drøftelse. De ville vite om det var sant at Jehovas vitner hjelper folk til å forstå Bibelen, uansett hvor langt de må reise for å undervise dem. Jeg forsikret dem om at det var sant, og jeg lovte at vi skulle komme til landsbyen deres annenhver uke for å studere Bibelen med dem.»

Da Margarita og mannen hennes, Ramón, kom til August Pine Ridge, hadde Teófila samlet seks voksne medlemmer av familien for at de skulle være med på bibelstudiet. Senere begynte andre pionerer fra Orange Walk å reise de 34 kilometerne på smale, humpete grusveier sammen med ekteparet Salazar for å forkynne i landsbyen mens Teófila og familien hennes hadde sitt bibelstudium. Amybelle Allen overnattet ofte i landsbyen for å lede bibelstudier der. Teófila ble døpt i 1972, fem måneder etter at hun begynte å studere. Det ble opprettet en menighet i August Pine Ridge i 1980, og i årenes løp har 37 medlemmer av Teófilas familie tatt imot sannheten.

 FORKYNNELSE I REGNSKOGEN GIR RESULTATER

Mens Belize City og de største byene i Belize ble gjennomarbeidet grundig, ble det ikke forkynt regelmessig i landdistriktene. De første misjonærene hadde foretatt båtreiser til byene i sør, men senere ble det anlagt en vei som forbandt de sørlige distriktene Stann Creek og Toledo med resten av landet. I 1971 begynte så avdelingskontoret å organisere årlige forkynnelsesekspedisjoner til avsidesliggende deler av den beliziske regnskogen for å gjøre budskapet om Riket kjent for mayafolkene mopan og kekchi.

Ved å bruke leide kjøretøyer og uthulte kanoer tok brødrene og søstrene seg fram til landsbyer og byer fra Dangriga til Punta Gorda og så langt sør som Barranco, nær grensen til Guatemala. Noen turer ble gjennomført av en gruppe i en varebil ledsaget av to til fire motorsyklister. Hver kveld stoppet de i en ny landsby, og dagen etter forkynte gruppen i landsbyen, mens motorsyklistene kjørte to og to på kjerreveier og stier til isolerte gårder.

I Punta Gorda-området gikk brødrene fra landsby til landsby med oppakning på ryggen. De måtte ofte snakke med høvdingen i cabildoen, møtestedet for landsbyens eldste, før de kunne forkynne for resten av landsbyboerne.

Misjonæren Reiner Thompson forteller: «I en av landsbyene ankom brødrene da landsbyrådet satt i et møte for å drøfte maishøsten. Etter møtet spurte mennene om brødrene kunne synge en Rikets sang for dem. Brødrene var slitne og sultne og hadde ikke med seg noen sangbok.» Men «de sang av full hals, til stor glede for mennene,» sier bror Thompson. Med tiden ble det opprettet en menighet i Mango Creek og senere også i San Antonio, en av de største mayalandsbyene.

 «Noen ganger gikk vi mellom landsbyer om natten for å holde timeplanen vår,» forteller Santiago Sosa. «Vi lærte å gå i én rekke midt på veien, ikke på sidene, for det var slanger i buskene langs veien. Vi lærte også å drikke av vannholdige slyngplanter når vi slapp opp for vann.»

Det hendte at gruppen ble delt opp i lag på to eller fire som forkynte i forskjellige deler av landsbyen. Så kom alle tilbake om kvelden. To ble igjen for å ta seg av matlagingen. «Det kunne bli rene katastrofen,» sier Santiago med en liten latter, «for noen kunne egentlig ingenting om matlaging. En gang så jeg på den maten som var satt fram, og spurte: ’Hva er det?’ Kokken svarte: ’Det vet jeg ikke, men det er da mat.’ Når kokken ikke visste hva slags mat det var, tenkte vi at det var best å teste den på en av de magre, herreløse hundene først. Men selv ikke den sultne hunden ville spise maten!»

KEKCHIER TAR IMOT SANNHETEN

Rodolfo Cocom og hans kone, Ofelia, flyttet fra Corozal til en avsides kekchi-landsby i sør som heter Crique Sarco. Ofelia hadde vokst opp i denne landsbyen, som Jehovas vitner bare besøkte på de årlige forkynnelsesekspedisjonene i regnskogen. Da hun var omkring 14 år, fant hun boken Den sannhet som fører til evig liv under et appelsintre og begynte å lese i den. Hun ville gjerne vite mer, men det var ikke før hun var blitt gift og bodde i Corozal at hun og mannen hennes, Rodolfo, studerte Bibelen sammen med to spesialpionerer, Marcial og Manuela Kay.

Da ekteparet Cocom flyttet til Crique Sarco i 1981, ønsket de å gjenoppta kontakten med Jehovas vitner, så Rodolfo drog til Punta Gorda for å lete etter dem,  en tur som tok minst seks timer. Etter at han hadde gått et stykke til fots, reiste han med båt, først på en elv og deretter langs kysten. I Punta Gorda traff han pioneren Donald Niebrugge, som tilbød seg å ha et brevstudium med ekteparet. Men det var et problem. Det fantes ikke noe postkontor i Crique Sarco.

«På postkontoret i Punta Gorda spurte jeg hvordan jeg kunne sende post til Crique Sarco,» forteller Donald, «og jeg fikk høre at presten drog dit en gang i uken.» Så i seks måneder hadde presten med seg bibelstudiekorrespondanse fram og tilbake uten å være klar over at han fungerte som kurer for Jehovas vitner.

«Da presten oppdaget hva han hadde med seg, ble han temmelig opprørt og ville ikke ta med seg brevene våre lenger,» sier Donald.

I løpet av disse månedene drog Donald flere ganger til Crique Sarco for å studere med Rodolfo og Ofelia. Da den neste årlige forkynnelsesekspedisjonen ble gjennomført, begynte Rodolfo i felttjenesten. «Vi samarbeidet med ham i fire dager,» forteller Donald videre. «Vi forkynte i flere landsbyer, og samværet med brødrene på denne turen hjalp ham til å gjøre fine framskritt.»

 «Ofelia og jeg pleide å gå omkring og forkynne i landsbyen vår alene,» forteller Rodolfo. «Vi fortalte ganske enkelt om det vi hadde lært. De som jeg studerte med, møtte sterkere motstand enn det vi gjorde. Noen ble nektet tilgang på de legemidlene, matvarene og klærne som ble gitt som gaver til landsbyen. Svigermoren min var også sterkt imot virksomheten vår. Ofelia og jeg ble klar over at vi ikke kunne gjøre åndelige framskritt i Crique Sarco. Vi trengte å gå på møter. Derfor flyttet vi til Punta Gorda for å fortsette å studere. Der gjorde vi åndelige framskritt, og vi ble døpt i 1985.» I dag er ekteparet Cocom tilknyttet Ladyville menighet, der Rodolfo tjener som menighetstjener.

BÅTTURER MED ÅNDELIG FISKE

Hvert år ble det arrangert båtturer for at det skulle bli forkynt for folk på småøyene og i landsbyene langs kysten. Slike landsbyer som Hopkins, Seine Bight, Placencia og Punta Negra hadde ingen veiforbindelse på den tiden, og det hadde heller ikke byen Monkey River Town. Polito Bevens, som drev med hummerfiske, tok med seg fire pionerer og misjonærer i båten sin utenom  hummersesongen. På en to ukers tur fra nord til sør gikk de innom hvert eneste sted langs kysten.

Donald Niebrugge, som ofte var med på de årlige forkynnelsesekspedisjonene i regnskogen og langs kysten, tenker med glede tilbake på den gangen de lånte Ambroncio Hernandez’ seilbåt for å bruke den i forkynnelsen. Resultatet var at Ambroncio, som hadde kallenavnet Bocho, begynte å studere Bibelen.

«Året etter var vi fire stykker som planla å dra på en to ukers båttur nedover hele kysten,» forteller Donald, «men da hadde Bocho solgt båten sin. Han anbefalte en annen fisker, som var villig til å ta oss med sammen med partneren sin og Bocho. Så om bord i båten var vi altså to spesialpionerektepar og disse tre fiskerne. I løpet av denne turen begynte Bocho i felttjenesten. Da vi kom til havnen i Placencia, lå det mange lystbåter fortøyd der, så vi forkynte fra båt til båt. De to ikke-troende fiskerne var til god hjelp for oss i disse to ukene. En dag da vi kom tilbake etter å ha forkynt hele dagen i en landsby, hadde de kjøpt høns og laget i stand et måltid til oss på en liten parafinovn.» Da den neste båtturen langs kysten fant sted året etter, var Bocho blitt døpt. Han har tjent som eldste i Belize City de siste 18 årene.

FORKYNNELSE I LEDIG DISTRIKT GIR GODE RESULTATER

Toledo-distriktet i det sørlige Belize er et område med bølgende åser og tett regnskog, der mopan- og kekchi-mayaer bor i landsbyer som består av hus med stråtak og jordgulv. Landsbyboerne lever for det meste et strevsomt liv. De utfører tungt jordbruksarbeid bare med hakker, og under tørkeperioder må de bære vann til åkrene sine, der de dyrker mais, bønner og kakao. Mange av kvinnene lager tradisjonelle  kekchi-broderier og kurver til suvenirbutikkene rundt om i landet. Stadig flere av de unge forlater landsbyene for å studere eller arbeide i de delene av landet som er tettere befolket.

I 1995 ble Frank og Alicia Cardoza spurt om de ville tjene som midlertidige spesialpionerer i april og mai for å være med på å distribuere Rikets budskap nr. 34, Hvorfor er livet så problemfylt?, i Toledo-distriktet. «Jeg hadde vært med på en av de årlige forkynnelsesekspedisjonene i dette området,» forteller Frank, «og jeg forstod at det ville være lettere å gjøre mayafolket kjent med det gode budskap hvis noen flyttet dit. Avdelingskontoret anbefalte meg å leie et sted å bo, opprette en bibelstudiegruppe og holde det spesielle foredraget i San Antonio. Vi skulle også distribuere Rikets budskap der og i åtte andre landsbyer.»

Ekteparet Cardoza arrangerte et ukentlig gruppestudium i den ettroms kjellerleiligheten de leide, og etter noen uker begynte tre–fire familier å komme regelmessig. De tok også med seg de interesserte i en velbrukt åpen lastebil og kjørte en time på en dårlig grusvei til Punta Gorda, der de overvar den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet. I løpet av den første måneden holdt Frank det spesielle foredraget i San Antonio. Jesús Ich, en av de som var til stede for første gang, hørte oppmerksomt etter. Ettersom han var medlem av nasareerkirken, gjorde det særlig inntrykk på ham å få vite at helveteslæren har en hedensk opprinnelse, og at det ordet i Bibelens grunntekst som blir gjengitt med «helvete» i en del engelske bibler, egentlig står for menneskehetens felles grav. Han tok Frank til side etter møtet og stilte ham en rekke spørsmål om dette emnet. Resultatet var at han begynte å studere Bibelen og ble døpt et år senere.

 Da ekteparet Cardoza hadde fullført sitt to måneders oppdrag som midlertidige spesialpionerer, måtte de treffe en viktig avgjørelse. «Vi hadde startet mange studier,» sier Frank, «flere enn vi kunne ta oss av. Vi hadde rett og slett ikke hjerte og samvittighet til å flytte tilbake til det komfortable huset vårt i Ladyville. Hvis vi bestemte oss for å bli værende i San Antonio, kunne vi få bedre boforhold ved å leie etasjen over i stedet for kjelleren. Jeg kunne montere en liten oppvaskkum, en takrenne til oppsamling av regnvann og kanskje, med tiden, et vannklosett og et elektrisk anlegg. Vi la saken fram for Jehova i bønn, i tillit til at det kunne bli opprettet en menighet i dette området med hans velsignelse. Så skrev vi til avdelingskontoret for å si fra om at vi var villige til å bli værende i San Antonio som alminnelige pionerer.»

Det viste seg raskt at Jehova velsignet ekteparet Cardozas avgjørelse. Før det var gått seks måneder, i november, holdt de sitt første offentlige møte i det huset de leide. Og i april året etter begynte de å holde den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet i San Antonio. Den lille gruppen var virkelig lettet over at de ikke lenger behøvde å reise til sammen seks og en halv mil for å være med på møtene i Punta Gorda.

’HAN KOM IKKE NOEN VEI MED TRUSLENE SINE’

Gruppen av oppriktig interesserte i San Antonio begynte snart å gjøre framskritt, og deres kjærlighet til sannheten var virkelig rørende. Frank forteller: «I disse landsbyene er særlig kvinnene veldig sjenerte, og i samsvar med tradisjonen er de underdanige overfor faren sin og mannen sin. De pleier ikke å snakke med fremmede. Det var derfor svært vanskelig for dem å delta i dør-til-dør-tjenesten.»

 Priscilian Sho, som var 20 år den gangen, var en udøpt forkynner som hadde et sterkt ønske om å forkynne for naboene sine i dette området. En gang foretok Priscilian noen gjenbesøk sammen med en svigerinne, Amalia Sho, da de plutselig kom opp i en kritisk situasjon.

Priscilian forteller: «Jeg hadde ikke sagt til faren min at jeg skulle ut og forkynne offentlig, for han hadde forbudt meg å gjøre det, og jeg var redd for ham. Denne søndagsformiddagen da vi var ute i forkynnelsen, fikk vi plutselig se far utenfor den baptistkirken han gikk i. Først krøket vi oss sammen i gresset for at han ikke skulle se oss. Men så sa jeg: ’Jehova holder øye med oss, Amalia. Det er ikke riktig av oss å være redd for far. Det er Jehova vi må frykte.’»

Priscilians far ble rasende, men senere møtte hun enda større problemer, for han var sterkt imot at hun skulle bli et av Jehovas vitner. Etter at hun hadde bedt bønner om dette fram til dagen før hun skulle dra på stevnet og bli døpt, tok hun endelig mot til seg og fortalte det til faren.

«I morgen skal jeg til Belize City,» sa hun til ham.

«Hva skal du gjøre der?» spurte han.

«Jeg skal bli døpt,» svarte Priscilian. «Jeg skal gjøre det som Jehova vil at jeg skal gjøre. Jeg er glad i deg, men jeg må være glad i Jehova også.»

«Skal du virkelig gjøre det der?» spurte han hissig.

«Ja,» svarte Priscilian. «Apostlenes gjerninger 5:29 sier at jeg må adlyde Gud mer enn mennesker.»

 Priscilians far stormet ut i voldsomt sinne. «Jeg følte meg ikke trygg før jeg satt i lastebilen, klar til å reise til stevnet,» sier hun. «Jeg visste ikke hva han ville gjøre når jeg kom hjem fra stevnet. Men jeg visste at jeg da kom til å være døpt, så selv om han drepte meg, ville jeg ha gjort det rette.»

Selv om Priscilians far ikke gjorde henne noe da hun kom hjem, truet han senere med å drepe henne. «Men han så at han ikke kom noen vei med truslene sine,» sier hun, «og siden den gang er han blitt mildere stemt overfor meg.»

EN MOTSTANDER STILLER SEG PÅ JEHOVAS SIDE

Den nyopprettede gruppen av ivrige forkynnere i San Antonio opplevde åndelig framgang, men plutselig fikk ekteparet Cardoza et brev fra landsbyrådet der de fikk beskjed om å forlate San Antonio. Tidligere, da Frank betalte et søknadsgebyr, hadde han fått tillatelse fra rådet til å bo i landsbyen. Nå var en framstående person i landsbyen fast bestemt på å få jaget vekk ekteparet Cardoza. På et av landsbyrådets møter ble Frank tatt i forsvar av tre av dem han studerte Bibelen med. Så tok Franks husvert ordet og advarte rådsmedlemmene om at hvis de tvang ekteparet Cardoza til å reise, måtte rådet betale den husleien som han hadde fått fra ekteparet. Frank selv la fram et brev fra eiendomsdirektoratet som sa at en som leier privat eiendom, ikke kan tvinges til å flytte. Det hele endte med at ekteparet Cardoza fikk lov til å bli.

Den mannen som ønsket å jage vekk ekteparet Cardoza, var Basilio Ah, en tidligere høvding som fremdeles spilte en fremtredende rolle i lokalpolitikken. Basilio brukte sin innflytelse til å motarbeide Jehovas vitner i San Antonio på alle de måter han kunne. Da  den lille gruppen ønsket å skaffe seg en tomt for å bygge en Rikets sal, sa han advarende: «Dere kommer aldri til å få bygd en Rikets sal i denne landsbyen!» Trass i det fikk brødrene tak i en tomt og bygde en beskjeden og tiltalende Rikets sal. En av dem som var til stede da salen ble innviet i desember 1998, var forbløffende nok Basilio. Hva hadde skjedd?

To av Basilios gifte sønner hadde hatt problemer i ekteskapet. Basilio hadde to ganger bedt den kirken han tilhørte, om å hjelpe sønnene, men ingen av gangene var det blitt gjort noe. Så begynte sønnene å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Basilios kone, María, la merke til en positiv forandring hos sønnene og så at de fikk et bedre forhold til familiene sine. Så María bad selv om å få studere Bibelen sammen med vitnene.

«Jeg ønsket virkelig å bli kjent med Jehova Gud,» sier María, «og jeg sa til mannen min at vi burde dra til Rikets sal for å lære mer om Gud.» Selv om Basilio ikke så lett gav slipp på sine fordommer mot Jehovas vitner og Frank Cardoza, som han kalte «han derre utlendingen», var han imponert over de positive forandringene han så hos sønnene som følge av at de hadde begynt å leve i samsvar med bibelske sannheter. Basilio bestemte seg for å undersøke selv hva Jehovas vitner står for, og etter noen få drøftelser tok han imot tilbudet om et bibelstudium. Hvem var han villig til å studere  sammen med? Faktisk «han derre utlendingen», Frank Cardoza!

«Det jeg leste i Bibelen, fikk meg til å forandre innstilling,» sier Basilio. «Jeg hadde vært katolikk i 60 år og ofte brent røkelse foran helgenbildene i kirken. Det jeg nå lærte om Jehova, stod i hans egen bok, Bibelen. Jeg skammet meg over den måten jeg hadde oppført meg på overfor Frank Cardoza, som nå er min bror. Jeg er ikke redd for å si at jeg tok feil. Jeg hadde gått ivrig inn for det jeg mente var riktig for landsbyen min og den kirken jeg tilhørte. Men jeg sluttet å følge de vanlig utbredte mayatradisjonene som dreier seg om okkult helbredelse, og jeg sluttet også å engasjere meg i mayaenes politiske bevegelser.» I dag kan Basilio og María Ah glede seg over å tjene Jehova som døpte forkynnere.

Jehovas tjenere er kjent for å være glad i mennesker, ha godt humør og vise stor iver. I avsidesliggende deler av Belize går mange forkynnere i tre timer eller mer opp og ned bratte bakker for å besøke folk, og de gjør seg store anstrengelser for ikke å gå glipp av møter. En kveld hadde Andrea Ich fått i oppdrag å være beboer på den teokratiske tjenesteskolen. Den dagen hadde hun gått tre–fire kilometer gjennom jungelen for å plukke avokadoer sammen med sønnene sine. Under plukkingen fikk hun 23 vepsestikk. Etter at hun hadde kommet hjem og laget mat til familien, gikk hun likevel på møtet og gjennomførte sin andel i programmet. Ansiktet hennes var hovent av vepsestikkene, men det var et smilende ansikt. Det er alltid oppmuntrende å se at selv om våre kjære mayabrødre og mayasøstre kan ha reist hele dagen med lastebil eller buss for å være med på et stevne, er de lykkelige over å være forent i tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova.

 BELIZE BLIR RAMMET AV VOLDSOMT UVÆR

De siste 115 årene er Belize blitt berørt av 51 orkaner og tropiske stormer. Siden 1930 har tolv orkaner enten rammet Belize direkte eller passert nær nok til å forårsake alvorlig skade og tap av menneskeliv. En av de verste, orkanen Hattie, slo til tidlig om morgenen den 31. oktober 1961, med vindkast helt opp i 300 kilometer i timen og med en flombølge som tok livet av flere hundre. Belize City, som ligger bare 30 centimeter over havet, ble dekket av et 30 centimeter dypt gjørmelag. En rapport fra avdelingskontoret sa: «De fleste brødrene [i Belize City] har fått hjemmene sine delvis eller fullstendig ødelagt, men ingen har kommet alvorlig til skade. De har mistet klærne sine eller fått dem ødelagt av vannet.

Bulldosere rydder opp i gatene, og store branner fortærer det som er igjen av de ødelagte husene. Her i [misjonærhjemmet] har vannet stått omkring 60 centimeter over gulvet, noe som har gjort stor skade. Utenfor stod vannet opptil tre meter over bakken, . . . men det er bra at misjonærhjemmet er bygd over gatenivået. . . . Det finnes svært lite mat å få kjøpt . . . , og man holder fremdeles på med å grave fram lik.»

Ti dager senere meldte avdelingskontoret: «Forholdene [i Dangriga] er verre enn her [i Belize City]. Folk er nødt til å arbeide åtte timer om dagen for å få kuponger til å kjøpe noe for. Hæren kontrollerer alt, og man kan ikke få kjøpt noen ting for penger.» To gutter døde, og faren brakk bena da huset deres falt sammen. Begge guttene var aktive forkynnere, og den ene, som var tolv år, var kjent for å være flink til å forkynne for lærerne sine.

Orkanens sentrum passerte mellom Belize City og Dangriga, der de fleste brødrene fikk hjemmene sine  delvis eller fullstendig ødelagt og mistet en del av eller alt det de eide. I dagene etter orkanen gikk guvernøren til det skritt å erklære unntakstilstand, innføre portforbud og tilkalle britiske styrker for at de skulle håndheve disse bestemmelsene og skyte plyndrere. Menn, kvinner og barn som ble tatt i å bryte portforbudet, ble satt bak lås og slå for natten.

Trass i de kaotiske forholdene gjenopptok brødrene sin vanlige møtevirksomhet og felttjeneste så snart som mulig. Dette bød på vanskeligheter, ettersom så mange bodde på midlertidige innkvarteringssteder og gårdsplassene var dekket av vann og gjørme. Men folk trengte å høre det trøsterike, gode budskap om Riket, og Jehovas vitner var villig til å bringe ofre for å gjøre dem kjent med det.

Boforholdene var svært kummerlige, men den kjærlighet og gavmildhet som ble vist av Jehovas vitner i andre land, bidrog mye til å sette mot i brødrene i Belize. Det kom 25 kasser med klær og andre ting fra andre avdelingskontorer, og dette ble distribuert blant både brødrene og naboene deres. Avdelingskontoret og Rikets sal var blant de få bygningene som ikke ble ødelagt av orkanen. Da myndighetene bad om å få bruke Rikets sal som et offentlig tilfluktssted for orkanofre, gikk brødrene villig med på det. *

«KAN DU BE FOR OSS, MRS. PRATT?»

I tre dager i oktober 2000 ble innbyggerne i San Pedro på øya Ambergris Caye utsatt for orkanen Keiths herjinger, med vindkast på over 200 kilometer i timen og voldsomme regnskyll. I Ladyville, som ligger halvannen mil nord for Belize City, kom det  800 millimeter nedbør på tre dager. Førtito brødre søkte tilflukt i stevnehallen i Ladyville. Nesten alle hjemmene på øya Caye Caulker ble ødelagt. De 57 forkynnerne på Ambergris Caye og Caye Caulker mistet det meste av eller alt det de eide, og begge øyene var uten strøm, vann og telefon i flere uker. Statsministeren erklærte distriktene Belize, Orange Walk og Corozal og øyene Ambergris Caye og Caye Caulker som katastrofeområder. Det ble innført portforbud i hele den rammede regionen i et forsøk på å hindre plyndring.

Cecilia Pratt, en spesialpioner på Caye Caulker, hørte orkanvarslene og pakket en bag i tilfelle hun skulle bli nødt til å dra til et tilfluktssted når orkanen kom. Den dagen hadde hun akkurat samlet inn felttjenesterapportene fra tolv søstre og hadde tenkt å ta ettermiddagsbåten til fastlandet for å levere dem på avdelingskontoret. Cecilia pakket gruppens felttjenesterapporter omhyggelig inn i plast og la dem i bagen. I løpet av natten viste det seg ganske riktig at Cecilia og noen av søstrene måtte søke tilflukt i en skolebygning av betong, mens resten av gruppen fant beskyttelse i samfunnshuset.

«Vinden rev blikktaket av det første klasserommet vi oppholdt oss i,» forteller Cecilia. «Vi måtte gripe tingene våre og skynde oss til et annet rom. Det føltes som  om hele bygningen ristet i vinden, selv om den var av betong. Da vi kikket ut, så det ut som om havet var rundt oss på alle kanter – det fantes ikke noe land. Den lille gruppen vår holdt sammen, og vi bad inderlig. De 40 andre i klasserommet, som tilhørte forskjellige trossamfunn, var veldig redde. Noen sa: ’Dette er Guds verk.’ En katolsk lekpredikant kom bort til meg og spurte: ’Kan du be for oss, Mrs. Pratt?’ Jeg svarte: ’Det kan jeg ikke. Jeg er kvinne, og jeg har ikke noe på hodet.’ Mannen sa da: ’Du kan få låne capsen min.’ Jeg var ikke sikker på om jeg kunne be for alle sammen, men jeg ville gjerne at disse folkene skulle forstå at det ikke var Jehova som hadde ført orkanen over dem. Så jeg bad sammen med den lille gruppen vår høyt nok til at alle kunne høre det. Akkurat da jeg var ferdig med å be og alle i klasserommet hadde sagt: ’Amen’, løyet vinden! På det tidspunktet passerte orkanens sentrum over oss. Den katolske predikanten sa: ’Det var en fin bønn. Deres Gud er den sanne Gud.’ Etter det ville de ikke at vi fem vitnene skulle forlate tilfluktsstedet, og de neste tre dagene gav de oss mat og kaffe.

Jeg var imidlertid bekymret for de andre forkynnerne. Morgenen etter, da vinden stilnet av, forlot jeg tilfluktsstedet for å lete etter dem. Overalt så jeg falne trær og store ødeleggelser. Noen hus var blitt flyttet 10–15 meter av vinden. Jeg lette først i samfunnshuset og fant to søstre og barna deres. En annen søster hadde fått ødelagt huset sitt, men hadde overlevd.»

I den første tiden etter orkanen hadde avdelingskontoret vanskeligheter med å få samlet inn felttjenesterapporter fra de stormrammede menighetene. Men rapportene fra Caye Caulker var de første som kom inn. Cecilia hadde oppbevart dem trygt i bagen sin og  hadde personlig overlevert dem til de brødrene som kom fra avdelingskontoret for å se hvordan det stod til med gruppen på øya.

De neste ukene fikk brødrene på de stormrammede øyene hjelpeforsyninger og praktisk bistand fra frivillige som var med på å rengjøre og reparere husene deres og Rikets sal på Ambergris Caye.

Merle Richert, som var med i det teamet som arbeidet på Caye Caulker, forteller: «Først sørget vi for innkvartering og delte ut forsyninger. Dagen etter begynte vi å reparere husene til forkynnerne. Om søndagen gikk vi alle ut i felttjenesten om formiddagen. Så gjorde vi i stand et møtested på eiendommen til en søster. Vi laget benker til tilhørerne og et podium av en gammel stubbe av en kokospalme. Vi forandret møtetidene for at vi skulle være ferdige før portforbudet trådte i kraft klokken åtte, og det var 43 til stede på det offentlige foredraget og Vakttårn-studiet.»

LÆRT AV JEHOVA PÅ STEVNER

I slutten av 1960-årene brukte brødrene et telt for å holde stevner på forskjellige steder i landet. Men det krever flere dagers hardt arbeid å sette opp et stort telt. Santiago Sosa forklarer: «Vi tok fatt på arbeidet i begynnelsen av uken ved å sette opp teltet, hente benker fra Rikets sal og låne stoler. Vi hadde bespisning på stevnene den gangen, så vi lånte gryter og panner og holdt ofte på hele natten for å lage i stand maten. Noen ganger hendte det at vi hadde alt klart, men så blåste alt sammen over ende i en stormbyge om natten. Dagen etter måtte vi rett og slett sette opp alt på nytt. Men ingen klaget.»

Jeanne Thompson husker et områdestevne som ble holdt i et landlig strøk mellom Belize City og Orange  Walk. Brødrene måtte hogge ned vegetasjonen ved siden av Rikets sal før teltet kunne bli reist og benkene satt på plass. «Det endte med at det regnet under hele områdestevnet,» sier Jeanne, «og det strømmet vann inn i teltet. Så vi satt med føttene oppå benken foran oss. Vi var ikke klar over at det fantes korallslanger i området. Takket være regnet ble vi nødt til å holde oss i teltet og i nærheten av Rikets sal. Det ville ha vært farlig å bevege seg ut i bushen.»

I 1970-årene ble det mulig å holde stevner på Bird’s Isle, en liten tropeøy omkring 120 meter utenfor den sørøstlige delen av Belize City. Eieren hadde bygd et auditorium med stråtak, innlagt strøm og vann og toalettfasiliteter med tanke på at det skulle bli brukt til underholdningsarrangementer. Brødrene bygde en trebro fra fastlandet og ut til øya, og etter det hadde de  tilgang til et rolig og fredelig sted som ble brukt til mange stevner.

I mars 1983 leide brødrene en statlig tomt i Ladyville for å bygge en stevnehall der. Først reiste de et midlertidig byggverk som ble brukt til kretsstevner, spesielle arrangementer og områdestevner. Så, i 1988, kjøpte de et stålbygg i Guatemala som kunne bli brukt som en permanent stevnehall på tomten i Ladyville.

FRAMGANG I DET KINESISKE DISTRIKTET

Fra 1920-årene av har kinesiske innvandrere slått seg ned i Belize, og mange av dem liker å lese publikasjonene våre på sitt eget språk. Roberta Gonzalez forteller for eksempel: «Jeg hadde lyst til å forkynne for en vennlig kvinne fra Taiwan som eide en bakerbutikk, men jeg visste at hun ikke var interessert i religion, og at hun alltid hadde det travelt. Jeg visste også at hun hadde to tenåringer, så en dag da jeg var i bakerbutikken, gav jeg henne et eksemplar av boken De unge spør på kinesisk og sa at jeg gjerne ville høre hva hun syntes om den. Noen dager senere, da jeg kjørte forbi butikken hennes, så jeg at hun vinket ivrig til meg. Da jeg stanset, sa hun opprømt at etter at jeg hadde gitt henne boken, hadde hun ventet på at jeg skulle komme tilbake. Hun fortalte at de fleste tenåringene i taiwanesiske familier hadde fått problemer etter at de hadde flyttet til Belize. Hun mente  at de alle sammen burde lese De unge spør. Hun bad sønnen sin regne etter hvor mange taiwanesiske familier med tenåringer det fantes i byen, og så bad hun om å få 16 bøker, for hun hadde lyst til å gi hver familie en bok som gave.»

Fra oktober 2000 arrangerte avdelingskontoret et tre måneders kurs i mandarin for pionerer og menighetsforkynnere som var villig til å gjøre en innsats i det kinesiske distriktet. Hva var resultatet? Det ble opprettet en kinesisk gruppe med flere pionerer, og den er siden blitt til en menighet. Noen har møtt sterk motstand, men de har likevel reagert positivt på det gode budskap og på den kjærlighet de er blitt vist i menigheten.

Et eksempel er Monje Chen, som tok imot tilbudet om et bibelstudium i 2006. Til å begynne med var de andre i familien hans velvillig innstilt,  men snart begynte de å gjøre narr av ham og motarbeide ham. Plutselig solgte familien alt de eide i Belize, deriblant den butikken Monje bestyrte, og de gav ham en time på å oppgi sin nye religion og flytte sammen med dem til et annet land. Han nektet å gi avkall på sin nye tro, så familien hans flyttet og lot ham stå tomhendt tilbake. Monje flyttet inn hos en bror og fortsatte å studere Bibelen og gå regelmessig på møtene. «Jeg bygde opp et nært forhold til Jehova,» sier Monje, «og han tok seg av meg. Det har vært til hjelp for meg å studere Bibelen og meditere over det jeg har lært, og det samme har oppmuntringen fra brødrene vært.»

Monje ble døpt i november 2008, og familien hans har fått en vennligere innstilling etter at de har sett at Monje har begynt å snakke og oppføre seg på en bedre måte. «Å adlyde Jehova har ikke gjort meg fattig,» tilføyer Monje, «men det har så absolutt gjort meg lykkelig. Jehova har ikke forlatt meg, men ført meg inn i et forent, kjærlig brorskap.»

 DET MEKSIKANSKE AVDELINGSKONTORET FØRER TILSYN MED ARBEIDET I BELIZE

Etter at det styrende råd grundig hadde drøftet behovene i forbindelse med Rikets arbeid med utvalgene ved avdelingskontorene i Belize og Mexico, ble det bestemt at det meksikanske avdelingskontoret skulle begynne å føre tilsyn med arbeidet i Belize. Dette trådte i kraft 1. januar 2001, og det har vært til velsignelse og glede for våre brødre i denne delen av verden.

Siden den gang har det meksikanske avdelingskontoret vært med på å legge forholdene til rette for byggingen av en rekke Rikets saler i Belize. Den 16. mars 2002 ble en beskjeden dobbelt Rikets sal i Belize City innviet. Dagen etter ble det holdt et innvielsesprogram for et vakkert, nytt misjonærhjem og den renoverte stevnehallen i Ladyville. Mange som hadde tjent Jehova trofast i 50–60 år, var blant dem som gledet seg over å høre innvielsestalen, som ble holdt av Gerrit Lösch fra det styrende råd. Det er blitt gjort fine framskritt etter at det ble opprettet et Rikets  sal-byggeteam, som har hjulpet til med å bygge 20 Rikets saler rundt om i landet.

I 2007 kom 325 pionerer fra Mexico til Belize for å være med på å forkynne i distrikter som sjelden blir gjennomarbeidet. Besøket viste seg å bli en fin stimulans for evangeliseringsånden i Belize. Resultatet var en imponerende økning i antall pionerer i landet.

Mens en del kirkeledere hvert år ber om at Belize må bli beskyttet mot orkaner, fikk Jehovas vitner praktisk opplæring i krisehåndtering før orkansesongen i 2007. De var virkelig takknemlige for denne opplæringen da kategori 5-orkanen Dean rammet Belize i august. Alle de brødrene som bodde utsatt til, ble evakuert og fikk losji hos brødre i tryggere områder. Etter at orkanen hadde passert, hjalp vitner fra hele landet til med å reparere privatboliger og Rikets saler, noe som fikk en lokal radiostasjon til å framheve Jehovas vitner som et eksempel til etterfølgelse.

MENNESKER AV ALLE NASJONER BLIR FORENT

Takket være Jehovas velsignelse er det nå over 1800 forkynnere i Belize – et forholdstall på én forkynner pr. 149 innbyggere. Og ettersom hver 39. innbygger i Belize var til stede på minnehøytiden i 2009, er det gode muligheter for ytterligere vekst.

Arbeidet med å gjøre disipler i Belize, som nå har pågått i 80 år, har frambrakt en broket skare av vakre, åndelige mennesker, som er forent gjennom det ’rene språk’, sannheten om Gud og hans hensikter. «Skulder ved skulder» med sine åndelige brødre og søstre verden over gjør Jehovas vitner i Belize god bruk av det rene språk for å avlegge et offentlig vitnesbyrd som bringer ære til Jehova, vår kjærlige Gud. – Sef 3:9.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 224]

’Lastebilsjåføren fortalte meg at de sanne kristne forkynner fra dør til dør’

[Uthevet tekst på side 234]

«Det er ikke riktig av oss å være redd for far. Det er Jehova vi må frykte»

 [Ramme på side 208]

Oversikt over Belize

Geografi

En lav kystslette hever seg til Mayafjellene i sør. Skogene er tilholdssted for jaguarer, pumaer, brølaper, navlesvin, grønne iguaner og krokodiller og dessuten bortimot 60 slangearter, for eksempel den svært giftige lanseslangen. Det finnes nesten 600 fuglearter her, deriblant den truede gulvingerødaraen og den praktfulle regnbuetukanen. De mangeartete livsformene i havet omfatter alt fra koraller, svamper og papegøyefisker til manater, barrakudaer og hvalhaier.

Befolkning

Innbyggerne innbefatter mayaer (fra gruppene kekchi, mopan og yucatec), kreoler (folk av blandet afrikansk og europeisk opprinnelse), mestiser (etterkommere av spaniere og mayaer), garifunaer (etterkommere av afrikanere og kariber), indere, libanesere, kinesere og europeere, deriblant tyske og nederlandske mennonitter.

Språk

Det offisielle språket er engelsk, men det snakkes også belizisk kreol, spansk, garifuna, kekchi, maya, tysk og mandarin.

Næringsliv

Mange av innbyggerne arbeider med å dyrke og eksportere rørsukker og tropisk frukt. Fiske og turisme er også en inntektskilde for mange.

Kosthold

Landets mange forskjellige kulturer bidrar til en herlig variert kokekunst. Ris og bønner surret sammen i kokosmelk er en tradisjonell favoritt, ofte servert med stekt eller kokt kylling, oksekjøtt eller fisk og stekte modne melbananer. Det finnes også mye god og svært populær sjømat.

Klima

Belize, som ligger ved Mellom-Amerikas karibiakyst, har et varmt, fuktig, subtropisk klima og blir ofte rammet av orkaner.

 [Ramme/bilde på side 215]

Garifunaer tar imot sannheten

BEVERLY ANN FLORES

FØDT 1961

DØPT 1993

BAKGRUNN En garifuna som tok imot sannheten og nå hjelper andre av sitt folk til å lære om Jehova.

▪ GARIFUNAENE kan føre sine aner tilbake til begynnelsen av 1600-tallet, da slaver giftet seg med kariber. Språket garifuna hører til den arawakiske språkfamilien og har innslag av fransk og swahili.

Garifunaenes religion er en blanding av afrikanske og indianske tradisjoner, som er sterkt påvirket av katolisismen. Dugu er en omstendelig seremoni som garifunaene utfører for å blidgjøre døde forfedre ved å ofre mat og drikke til dem. «Moren min trodde ikke på dugu-seremonien,» sier Beverly. «Hun kunne ikke forstå hvordan Gud kunne godkjenne at det ble gravd ned så mye mat. Hun pleide å si: ’Mat skal spises av mennesker! Og hvis de døde er våre kjære slektninger, hvorfor skulle de da komme tilbake for å skade oss?’»

Beverly forteller videre hva som skjedde da hun ble kjent med sannheten. «Som garifuna ønsket jeg å dra til Dangriga for å forkynne for folket mitt. Jeg visste at de fleste garifunaer ville være mer lydhøre overfor en som tilhører deres eget folk. Mange stopper opp og lytter når jeg snakker garifuna, og flere har begynt å komme på møtene. De har sett at det går an å slutte å følge ubibelske tradisjoner uten å bli drept av onde ånder.»

 [Ramme/bilde på side 218]

«Jehova tok seg alltid av oss»

LILLY MILLER

FØDT 1928

DØPT 1960

BAKGRUNN Hun oppdrog seks barn alene og har vært i heltidstjenesten i 47 år.

▪ «I 1959 snakket Amybelle Allen med meg om Bibelen,» forteller den milde og vennlige Lilly. «Vi var blitt advart i kirken mot alle disse ’falske profetene’ som gikk fra dør til dør. Jeg gikk med på å ha et studium utelukkende ut fra Bibelen, tok imot sannheten og ble døpt året etter.

Til å begynne med var det vanskelig for meg å forkynne. Jeg skalv så fryktelig på hendene at jeg nesten ikke klarte å holde bibelen. Men ønsket om å fortelle andre om det jeg lærte, var så sterkt at det var ’som en brennende ild, innestengt i mine ben,’ som Jeremia sa, og jeg var bare nødt til å forkynne, om folk ville høre eller ikke.» – Jer 20:9.

Hvordan klarte Lilly å oppdra de seks barna sine alene og samtidig være pioner? «Jeg bad til Jehova, og han gjorde det mulig,» sier Lilly. «Tre ganger i uken stod jeg opp halv fire for å lage kjeks. Døtrene mine og jeg bakte dem i en ovn, og folk stilte seg i kø for å kjøpe dem rykende ferske rett fra ovnen. Etter at alle kjeksene var solgt, drog barna på skolen, og jeg gikk ut på feltet. Jehova tok seg alltid av oss.»

Siden 1969 har Lilly vært pioner i Corozal. Den eldste sønnen og to av døtrene har begynt i heltidstjenesten, og hun har vært med på å hjelpe 69 personer fram til dåpen.

 [Ramme/bilde på sidene 227 og 228]

Forkynnelsesekspedisjoner i regnskogen

«I mars 1991 samlet 23 brødre og søstre fra hele landet seg i Punta Gorda for å dra på en ti dagers forkynnelsesekspedisjon dypt inn i regnskogen,» forteller Martha Simons. «Blant oppakningen med klær, tepper og hengekøyer hadde vi litteratur på engelsk, spansk og kekchi. Vi bar også med oss mat, blant annet 200 maiskaker.

Morgenen etter padlet vi av gårde i krapp sjø i en kano som var laget av en uthult stamme av et stort bomullstre. I landsbyen Crique Sarco losset vi kanoen og slo leir. Mens brødrene hengte opp hengekøyene, laget søstrene i stand en av yndlingsrettene våre – grisehalegryte – laget av kassava, jams, grønne bananer, kokosnøtter, kokte egg og, naturlig nok, en grisehale. Folk fikk høre at vi hadde kommet, og snart kom det en jevn strøm av kekchier for å hilse på oss. Det førte til at vi fikk forkynt for hele landsbyen før det var gått to timer. Den natten sov brødrene i hengekøyer på undersiden av politihuset, som var bygd på påler, mens søstrene sov innendørs i et forsamlingshus med stråtak, der landsbyens eldste pleide å holde møter.

Neste dag lastet vi sakene våre i kanoen igjen og drog lenger oppover elven, som noen steder var overgrodd med mangroveskog som gjorde det mørkt og uhyggelig. Etter omkring en halvtime steg vi i land og gikk i halvannen time gjennom bushen til landsbyen Sundaywood. Innbyggerne der var småvokste med mørk olivenhud og glatt, svart hår. De fleste av dem gikk barføtt, og kvinnene hadde på seg tradisjonelle skjørt og perlehalsbånd. Husene hadde stråtak og jordgulv og inneholdt bare ett, stort rom. Det var ingen andre møbler der enn hengekøyer. På  den ene siden av husene var det et felles ildsted som ble brukt til matlaging.

Folk var veldig vennlige, og vi fant mye interesse. Det gjorde særlig inntrykk på dem at vi hadde litteratur på kekchi og kunne vise dem skriftsteder i våre bibler på det språket.

Morgenen etter ble vi vekket av hanene, skogsfuglene og brølapene. Etter en solid frokost gikk vi på gjenbesøk til alle som hadde vist interesse dagen før. Vi startet flere bibelstudier og oppmuntret alle til å fortsette å studere på egen hånd til vi kom tilbake for å studere med dem neste år. De etterfølgende dagene fulgte vi et lignende mønster mens vi trengte dypt inn i regnskogen for å nå avsidesliggende landsbyer.

Etter ti glederike dager i skogen tenkte vi på de lange distansene vi hadde tilbakelagt, de mange landsbyene vi hadde besøkt, og alle menneskene vi hadde truffet. Vi bad om at Jehova måtte beskytte de sannhetens såkorn vi hadde sådd, inntil vi kom tilbake neste år. Vi hadde ømme føtter og var slitne, men våre hjerter var fylt av takknemlighet mot Jehova for at vi hadde fått oppleve gleden ved å delta i dette årets forkynnelsesekspedisjon i regnskogen.»

 [Ramme/bilder på sidene 235 og 236]

Mayaer som elsker Jehova

JORGE OG NICOLAS SHO (OG DERES SØSTER, PRISCILIAN)

FØDT 1969 og 1971

DØPT 1997

BAKGRUNN Mayatradisjonen legger vekt på at man skal ha respekt for sine foreldre og være fullstendig lydig mot dem, selv om man er voksen og gift.

▪ DA Nicolas og Jorge lærte Jehova å kjenne og fikk kjærlighet til ham, var faren deres ubøyelig i sin motstand mot deres kristne virksomhet.

«Jeg forklarte for far at jeg lærte nyttige ting,» sier Nicolas, «men han var medlem av baptistkirken og delte ikke min begeistring. Jeg sluttet å studere Bibelen noen ganger fordi jeg ikke ønsket å såre ham. Men jeg visste også at når jeg drakk meg full sammen med far, var jeg ikke noe godt eksempel for barna mine. Min kone og barna mine var så ulykkelige at de aldri smilte.

 Så snart jeg begynte å studere Bibelen og gå på kristne møter regelmessig, hjalp sannheten meg til å legge av den dårlige oppførselen. Jeg arbeidet hardt for å forsørge familien og sløste ikke lenger bort penger på dårlige vaner. Nå er hele familien travelt opptatt i tjenesten for Jehova, og det er glede og latter hjemme hos oss.»

Jorge var i omtrent samme situasjon. Hans drukkenskap og grove språk skapte mange problemer for familien hans, og han var aldri hjemme i helgene. Men da han begynte å studere Bibelen, ble oppførselen hans merkbart bedre.

«Etter hvert som jeg gjorde framskritt, ble fars motstand sterkere,» forteller Jorge. «Han kalte oss falske profeter. Mer enn én gang truet han oss med en machete. Bror Cardoza, som studerte Bibelen med meg, hadde prøvd å forberede oss på slike ting mye tidligere. ’Hva om faren deres gir dere beskjed om å forlate familieeiendommen?’ spurte han oss. ’Far er glad i meg,’ svarte jeg. ’Han ville aldri gjøre noe sånt.’ Men det var dessverre nettopp det han gjorde.

Trass i det satte jeg stor pris på det jeg lærte,» sier Jorge videre, «og livet mitt ble stadig bedre. Det var til gagn for familien min at jeg tok på den nye, kristne personlighet. Vi hadde respekt for hverandre og var lykkelige sammen. I dag finner jeg stor glede i forkynnelsesarbeidet, og takket være Jehova er jeg alminnelig pioner.»

[Bilde]

Frank Cardoza forkynner for Jorge

 [Ramme/bilde på sidene 238 og 239]

Gledefylt tjeneste på et sted der det er større behov

Å flytte til et land der det er større behov for forkynnere av Riket, er et stort skritt å ta. Men å bli værende i et utenlandsk distrikt i år etter år er ofte en enda større utfordring, som krever selvoppofrelse og store anstrengelser. Mange av våre brødre og søstre har tatt imot denne utfordringen med pågangsmot og glede.

Et eksempel er Arthur og Roberta Gonzalez, som flyttet fra USA til Belize med den tre år gamle sønnen sin, Dalton, i 1989. «Den største utfordringen var å forlate en trygg, godt betalt jobb for å bo i et land med stor arbeidsløshet,» innrømmer Roberta.

«Ja,» bekrefter Arthur, «du er nødt til å stole på Jehova. Når jeg leser i Bibelen om Abraham, gjør det inntrykk på meg at han forlot hjemmet sitt, slekten sin og alt han kjente. Men Jehova tok seg godt av ham. En av de utfordringene vi møtte, var å lære oss å forstå belizisk kreol. Men vi stolte på Jehova, og han hjalp oss.»

Frank og Alice Cardoza kom fra California i 1991 for å være pionerer i Belize. «Når jeg leste Apostlenes gjerninger, fikk jeg lyst til å være misjonær,» sier Frank. «Men ettersom vi har fire barn, visste jeg at vi aldri ville bli kvalifisert til å gjennomgå Gilead-skolen. Så da den yngste datteren vår var ferdig med skolen, benyttet vi anledningen til å flytte til et annet land. Da vi leste om Belize i Vakttårnet, bestemte vi oss for å dra dit.»

 «Jeg gikk med på å prøve det i tre år,» sier Alice. «Nå har vi vært her i 18 år, og jeg trives veldig godt!»

«Vi er glad i mennesker, og vi er glad i å arbeide,» tilføyer Frank, «så det er lett for oss å føle oss knyttet til dem som elsker Jehova. Vi har startet flere studier enn vi kan klare å ta oss av, og vi har sett mennesker reagere positivt på sannheten. Det har gjort dette til de beste årene av vårt liv. Vi ville ikke ha gitt avkall på dette privilegiet for all verdens penger.»

Carl og Martha Simons flyttet fra Texas til Belize i 1988. «De to barna våre var ti og åtte år da vi flyttet,» sier Martha. «I Belize brukte vi hele dager på å forkynne sammen med menigheten i landsbyer i bushen. Vi arbeidet også sammen under byggingen av stevnehallen, og vi har alltid hatt huset fullt av brødre og søstre som har bodd hos oss under stevnene. Vi er takknemlige for at vi har kunnet oppdra barna våre her, for de har fått være sammen med spesialpionerer og misjonærer. Det har nok hendt at vi har hatt lyst til å sette oss på et fly og dra vår vei – når vi har vært uten strøm, rennende vann, batterier og telefoner. Men hvis vi måtte ha truffet et valg om å tjene her om igjen, ville vi ha gjort det. Vi har fått et rikere liv ved å tjene på et sted der det er større behov.»

[Bilder]

Fra venstre: Dalton, Roberta, Arthur og moren hans, Martha Gonzalez

Alice og Frank Cardoza

Carl og Martha Simons

 [Ramme på side 250]

«Noen som bryr seg om oss!»

ALEJANDRO OG REBECCA (BECKY) LACAYO

FØDT 1950 og 1949

DØPT 1966 og 1959

BAKGRUNN Etter at de gjennomgikk Gilead i 1972, tjente de som misjonærer i El Salvador, Belize, Nicaragua, Mexico og Honduras. De er nå i kretstjenesten i USA, men har aldri glemt den tiden da de var med på hjelpearbeid i Belize.

▪ «VI BEFINNER oss midt i orkanen Keith!» skrev Becky mandag 2. oktober 2000. «Det har regnet uten opphold i to og en halv dag.»

Dagen etter, da vinden og regnet hadde avtatt, klarte Alejandro og spesialpioneren Donald Niebrugge å bringe hjelpeforsyninger til Ambergris Caye. De og to eldste på øya besøkte alle forkynnerne i de to menighetene for å finne ut hvordan det stod til med dem.

Becky forteller: «Om onsdagen kom brødre fra forskjellige deler av landet med mat, vann og klær til avdelingskontoret for at det skulle bli gitt til brødrene på øyene. Snart var lobbyen og biblioteket fulle av hjelpeforsyninger.»

I mellomtiden drog Alejandro og tre andre med hjelpeforsyninger til Caye Caulker, gav råd og oppmuntring og bad sammen med gruppen. Både vitner og utenforstående ble dypt rørt over brødrenes kjærlighet og omtanke. «Jeg har gitt bidrag til mitt trossamfunn i årevis,» sa en kvinne med et sukk, «men det har ikke kommet noen derfra for å spørre om hvordan jeg har det.»

«Se på de andre,» sa en søster med gledestårer i øynene, «og se på oss! Vi har noen som bryr seg om oss!»

 [Oversikt/diagram på sidene 244 og 245]

TIDSLINJE – Belize

1923 James Gordon forkynner i Bomba.

1930

1933 Freida Johnson forkynner i Belize City.

1934 Thaddius Hodgeson holder møter i bakerbutikken sin.

1940

1941 De første forkynnerne blir døpt i Belize City.

1945 De første misjonærene kommer.

1946 Det blir opprettet et avdelingskontor.

1950

1957 Ingen flere misjonærer får komme inn i landet.

1959 Det blir bygd et avdelingskontor, et misjonærhjem og en Rikets sal.

1960

1961 Det blir igjen mulig for misjonærer å komme inn i landet.

 1961 Orkanen Hattie herjer Belize.

1971 Det blir for første gang holdt stevner på Bird’s Isle.

1980

1988 Det blir bygd en stevnehall i Ladyville.

1990

2000

2000 Orkanen Keith rammer Belize.

2001 Det meksikanske avdelingskontoret begynner å føre tilsyn med Belize.

2002 En dobbelt Rikets sal (til venstre), et misjonærhjem og den renoverte stevnehallen blir innviet.

2010

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

1800

1200

400

1930 1940 1950 1960 1980 1990 2000 2010

[Bilde]

En båt full av brødre som skal på et stevne

 [Kart på side 209]

(Se den trykte publikasjonen)

MEXICO

GUATEMALA

Melchor de Mencos

DET KARIBISKE HAV

BELIZE

Ambergris Caye

San Pedro

Caye Caulker

COROZAL-DISTRIKTET

Corozal

ORANGE WALK-DISTRIKTET

Orange Walk

August Pine Ridge

BELIZE-DISTRIKTET

Bomba

Santana

Crooked Tree

Black Creek

Ladyville

Belize City

CAYO-DISTRIKTET

BELMOPAN

Benque Viejo

STANN CREEK-DISTRIKTET

Stann Creek Valley

Dangriga

Hopkins

Seine Bight

TOLEDO-DISTRIKTET

Mango Creek

Placencia

Monkey River Town

Punta Gorda

San Antonio

Punta Negra

Sundaywood

Barranco

Crique Sarco

Belize River

MAYAFJELLENE

 [Helsides bilde på side 200]

[Bilde på side 206]

Alphonsena Robateau og Amybelle Allen sammen med tre spesialpionerbrødre

[Bilde på side 207]

Herman og Derrine Lightburn og sønnen deres, Stephen

[Bilde på side 210]

En gruppe forkynnere med en høyttalervogn i Belize City i 1940-årene; (1) Thaddius Hodgeson, (2) George Longsworth

[Bilde på side 213]

Elmer Ihrig forkynte også i utkantstrøkene

[Bilde på side 214]

Charles Heyen oppmuntret brødrene til å holde regelmessige møter

[Bilde på side 221]

Avdelingskontor, misjonærhjem og Rikets sal i Belize City

[Bilde på side 223]

Det første hele kretsstevnet på spansk, i Rikets sal i Orange Walk i 1968

[Bilde på side 229]

Spesialpionerene Marcial og Manuela Kay

[Bilde på side 230]

En typisk mayalandsby i Toledo-distriktet

[Bilde på side 240]

María og Basilio Ah

[Bilde på side 246]

Cecilia Pratt

[Bilde på side 249]

Et stevne som ble holdt i et telt i Punta Gorda i 1960-årene

[Bilde på side 251]

Becky og Alejandro Lacayo

[Bilder på sidene 252 og 253]

Stålbygget nedenfor brukes nå som stevnehall (til høyre)

Renovert stevnehall

[Bilde på side 254]

Brødre og søstre på byggeplassen for den dobbelte salen i Belize City