Uganda

I FLERE hundre år lette oppdagelsesreisende etter kilden til den mektige Nilen, som slynger seg gjennom halve Afrika og munner ut i Middelhavet. Med tiden begynte noen av dem å betrakte Victoriasjøen og de omkringliggende fjellene som hovedkildene til Nilens alltid strømmende vannmasser. De siste tiårene er mange av innbyggerne i dette området blitt begeistret over å oppdage kilden til mer verdifullt vann – «levende vann» som gir «evig liv». (Joh 4:10–14) Dette er beretningen om de menneskene i Uganda som har ’tørstet etter rettferdighet’. – Matt 5:6.

«AFRIKAS PERLE»

Uganda, som ligger på begge sider av ekvator i det sentrale Afrika, er et vakkert land med moderat klima. Fra smeltende isbreer høyt oppe i den majestetiske fjellkjeden Ruwenzori – kalt Månefjellene – strømmer brusende vann ned i en lang rekke elver og innsjøer. Den fruktbare jorden og den store nedbørmengden gjør Uganda til et ideelt sted for dyrking av kaffe, te og bomull. Det vokser rikelig med melbananer, som brukes i matooke, en av de vanligste rettene i Uganda. Innbyggerne spiser også durra, hirse, kassava og maismel.

Dette tropiske landet er tilholdssted for løver, elefanter, flodhester, krokodiller, leoparder, sjiraffer, antiloper og også sjimpanser, den truede fjellgorillaen og en rekke andre fascinerende aper. Praktfulle fugler fyller luften med sin vakre sang. Ja, det finnes så mye skjønnhet i Uganda at landet er blitt kalt «Afrikas perle».

 UGANDAS VAKRE MENNESKER

Uganda har omkring 30 millioner innbyggere, som tilhører omkring 30 etniske grupper. Mange er religiøst innstilt og er medlemmer av kristenhetens trossamfunn. Men som andre steder blir formalistisk gudsdyrkelse gjerne flettet sammen med tradisjonelle religiøse skikker. Uganderne er som regel vennlige og gjestfrie, og det er ikke uvanlig at folk kneler når de hilser på eller serverer en som er eldre enn dem selv.

Sørgelig nok ble denne vakre «perlen» og dens befolkning rammet av politiske omveltninger i 1970- og 1980-årene, da tusener mistet livet. I tillegg har aids-epidemiens herjinger forverret situasjonen i Uganda. Under slike forhold har Jehovas vitner brakt trøst og håp til de ukuelige innbyggerne.

SANNE PIONERER

Den eldste beretningen om forkynnelse i Uganda skriver seg fra 1931, da det sørafrikanske avdelingskontoret førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet i hele Afrika sør for ekvator. For å sette arbeidet i gang i dette enorme distriktet sendte avdelingskontoret to pionerer, Robert Nisbet og David Norman, til det området som nå er kjent som Kenya, Uganda og Tanzania.

Brødrene Nisbet og Norman gikk besluttsomt inn for å bringe det gode budskap om Riket til Afrikas indre. De tok fatt på sin forkynnelseskampanje i Dar-es-Salaam den 31. august 1931, med 200 kartonger litteratur. Derfra drog de til øya Zanzibar og så til havnebyen Mombasa for å komme til Kenyas høyland. De reiste med tog og forkynte i byene langs jernbanelinjen til de kom til østbredden av Victoriasjøen. Etter å ha krysset sjøen med en dampbåt  kom disse to modige pionerene til Kampala, hovedstaden i Uganda. De leverte mye litteratur og tegnet abonnementer på Den Gylne Tidsalder, og deretter drog de enda lenger inn i landet med bil.

Fire år senere, i 1935, drog fire driftige pionerer fra Sør-Afrika på en annen ekspedisjon til Øst-Afrika. Det var Gray Smith og hans kone, Olga, og Robert Nisbet og hans yngre bror George. Med to velutstyrte varebiler innredet som bobiler tok de seg fram på dårlige veier og gjennom tykt gress som var opptil tre meter høyt. «De sov ofte ute i villmarken,» heter det i en beretning. «Der kunne de se, høre og føle det pulserende livet i Afrikas indre med dets mylder av dyr. Om natten hørte de brølende løver, og om dagen så de fredelig beitende sebraer og sjiraffer. Ofte var det neshorn og elefanter i nærheten som kunne være farlige.» Uten å la seg skremme besøkte de byer som aldri tidligere var blitt nådd med budskapet om Riket.

Mens Gray og Olga Smith oppholdt seg en tid i Tanganyika (nå Tanzania), drog Robert og George Nisbet til Nairobi i Kenya. Senere, da kolonimyndighetene gav ekteparet Smith ordre om å forlate Tanganyika, begav de seg til Kampala i Uganda. Men denne gangen var ikke forholdene like gunstige, og politiet i Kampala holdt dem under konstant overvåkning. På bare  to måneder leverte likevel ekteparet Smith 2122 bøker og brosjyrer og arrangerte seks offentlige møter. Til slutt utstedte guvernøren en utvisningsordre som tvang dem til å forlate Uganda. De reiste til Nairobi, der de traff brødrene Nisbet før de reiste tilbake til Sør-Afrika.

Takket være Jehovas velsignelse var disse forkynnelseskampanjene usedvanlig vellykkede, og det ble avlagt et flott vitnesbyrd. Trass i motstand fra religiøst hold og tiltagende press fra kolonimyndighetene leverte pionerene over 3000 bøker og mer enn 7000 brosjyrer, ved siden av at de tegnet mange abonnementer. Etter disse kampanjene gikk det mange år før det på nytt ble forkynt i Uganda.

NY AKTIVITET

I april 1950 kom et ungt ektepar fra Storbritannia, bror og søster Kilminster, til Kampala for å slå seg ned der. De forkynte ivrig det gode budskap og ble svært glade da to familier, den ene gresk og den andre italiensk, reagerte positivt på budskapet.

Senere, i desember 1952, kom brødrene Knorr og Henschel fra Jehovas vitners hovedkontor i New York på besøk til Nairobi. Bror Kilminster ville ikke gå glipp av muligheten til å møte dem, så han reiste hele veien fra Kampala til Nairobi. Brødrene Knorr og Henschel oppmuntret den lille gruppen i Nairobi og sørget for at det ble opprettet en menighet i Kampala. Den nye menigheten oppnådde snart gode resultater, og i tjenesteåret 1954 var det ti forkynnere som deltok i tjenesten.

Det samme året kom Eric Cooke fra avdelingskontoret i Sør-Rhodesia (nå Zimbabwe) på besøk til Øst-Afrika,  og han tilbrakte en tid sammen med menigheten i Kampala. Selv om brødrene kunne glede seg over å ha et ukentlig menighetsstudium av Vakttårnet, var de ennå ikke blitt særlig aktive i den kristne tjeneste. Så bror Cooke oppfordret bror Kilminster til å holde alle menighetsmøtene, deriblant et ukentlig tjenestemøte. For å sette mer fart i forkynnelsesarbeidet la bror Cooke vekt på dør-til-dør-tjenesten og sørget kjærlig for at flere av forkynnerne fikk personlig opplæring.

Fram til da var mye av forkynnelsesarbeidet blitt utført blant europeere som bodde i Uganda. Men bror Cooke merket seg at de fleste afrikanere i Kampala snakket luganda. Han foreslo for brødrene at de kunne oversette en publikasjon til luganda, slik at det ble lettere å nå hjertet til lokalbefolkningen. I 1958 begynte forkynnerne å bruke den nylig oversatte brosjyren «Dette gode budskap om riket». For en stimulans det viste seg å være! Arbeidet gikk framover, og i 1961 var det 19 forkynnere som var med på å utbre budskapet om Riket.

 I sitt verdslige arbeid kom bror Kilminster i kontakt med George Kadu, en entusiastisk ugander i begynnelsen av 40-årene som snakket godt engelsk i tillegg til sitt morsmål, luganda. Georges interesse for Bibelens sannhet ble vakt da han fikk vite at Guds navn er Jehova, og han begynte å studere Bibelen. Snart var han med som tolk når bror Kilminster forkynte fra hus til hus. Så, i 1956, da den første dåpen i Uganda ble arrangert i Victoriasjøen i nærheten av Entebbe, ble George døpt som symbol på sin innvielse til Jehova.

Ikke lenge etter gikk det sørgelig nok tilbake med Rikets arbeid. En del utenlandske brødre reiste tilbake til sitt hjemland da arbeidskontraktene deres utløp. Noen få brødre ble ekskludert, og flere tok anstøt av den ubibelske oppførselen til enkelte i menigheten. Men bror Kadu elsket Jehova og visste at han hadde funnet sannheten. Han holdt fast ved den «i gunstige tider og i vanskelige tider» og tjente trofast som eldste helt til han døde i 1998. – 2. Tim 4:2.

TJENESTE PÅ STEDER DER BEHOVET ER STØRRE

Distriktet i Øst-Afrika var omfattende, og det var stort behov for forkynnere. En annen utfordring var at kolonimyndighetene ikke ville slippe misjonærer inn i regionen. Hva kunne gjøres?

I 1957 ble åndelig modne brødre og søstre over hele verden oppfordret til å flytte til steder der det var større behov for forkynnere. Oppfordringen lignet på den som apostelen Paulus fikk i et syn av en mann som bad ham inntrengende: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» (Apg 16:9, 10) Hvilken innvirkning fikk denne oppfordringen på forkynnelsesarbeidet i Uganda?

 Frank og Mary Smith reagerte med samme ånd som Jesaja og begynte straks å forberede seg på å flytte til Øst-Afrika. * (Jes 6:8) I juli 1959 la de ut på en sjøreise fra New York til Mombasa via Cape Town. Så reiste de med tog til Kampala, der Frank fikk en arbeidskontrakt som kjemiker ved kontoret for geologiske undersøkelser. Ekteparet Smith slo seg ned omkring tre og en halv mil sør for Kampala, i byen Entebbe, en vakker by ved bredden av Victoriasjøen som var et jomfruelig distrikt når det gjaldt forkynnelsen av Riket. Frank og Mary var regelmessig til stede på de møtene som ble holdt i den lille, men voksende menigheten i Kampala.

Ekteparet Smith gjorde snart sannheten kjent for Peter Gyabi, som hadde en ansvarsfull stilling i det ugandiske embetsverket, og for hans kone, Esther. Peter hadde tidligere fått boken Hva har religionen gjort for menneskeheten? *, men han hadde ikke brydd seg om den fordi han var så travelt opptatt med sitt arbeid, der han ofte ble overflyttet til nye stillinger. Så ble Peter sendt for å  megle mellom to stammegrupper som var involvert i en spent, innviklet konflikt om landområder. Han bad: «Gud, hvis du hjelper meg, skal jeg søke etter deg.» Da konflikten ble løst på en fredelig måte, husket han sin bønn og begynte å lese i boken. Han forstod at det han leste, var sannheten, og begynte å lete etter Jehovas vitner. Så glad han ble da han traff Frank Smith, som sa seg villig til å lede et regelmessig bibelstudium med ham og hans kone! Resultatet var at dette fine ekteparet ble døpt, og de er fremdeles aktive i forkynnelsen av Riket etter mer enn 40 års trofast tjeneste.

Andre brødre reagerte også positivt på oppfordringen om å tjene der behovet var større. Noen fikk arbeidskontrakter som førte dem til steder som lå langt unna den lille kjernen av forkynnere i Kampala menighet. Ett ektepar bosatte seg i Mbarara, en liten by i de bølgende åsene i det sørvestlige Uganda, omkring 30 mil fra Kampala. De holdt Vakttårn-studiet og bokstudiet hjemme hos seg. Men av og til reiste de hele veien til Kampala eller Entebbe for å oppleve nært, kristent fellesskap. De hadde også kontakt med avdelingskontoret i Luanshya i Nord-Rhodesia (nå Zambia), som førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Øst-Afrika på den tiden. Harry Arnott, som da var den ansvarlige tilsynsmannen på avdelingskontoret, tjente som sonetilsynsmann og besøkte Kampala for å oppmuntre den lille gruppen av forkynnere i Uganda. De satte stor pris på hans kjærlige omtanke.

Et annet ektepar som hadde et sterkt ønske om å tjene der behovet for forkynnere var større, var Tom og Ann Cooke fra Storbritannia. Tom søkte på jobber i en rekke land, og Utdanningsdepartementet i Uganda  gav ham en stilling i skolevesenet. I første omgang førte denne jobben ham og Ann og den fireårige datteren deres, Sarah, til den lille byen Iganga, som ligger omkring 13 mil øst for Kampala. Etter at deres andre datter, Rachel, var født, flyttet Tom og familien til Jinja, en by som ligger ved det som vanligvis kalles Nilens kilde. Senere flyttet de til Kampala.

OFRE OG VELSIGNELSER

For et flott bidrag alle disse familiene gav til forkynnelsesarbeidet i Uganda! De hadde riktignok gitt avkall på den livsstilen og mange av de bekvemmelighetene de var vant til. Men til gjengjeld opplevde de gleden ved å se ydmyke mennesker forandre levemåte og reagere positivt på det gode budskap om Riket. De opplevde også at kristen kjærlighet skapte sterke bånd mellom deres familier og de ugandiske familiene når de kom sammen til møter og hyggelig samvær.

«Vi ble imponert over den vennligheten og høfligheten folk viste oss i tjenesten, og over den beskjedne  innstillingen de hadde,» forteller Tom Cooke. «Det var et helt spesielt privilegium å kunne gi et lite bidrag til menighetens vekst.»

Når Tom blir spurt om hvordan han ser på det at han flyttet til Uganda, svarer han: «Som en familie med små barn kunne vi ikke ha tjent Jehova i et bedre miljø. Vi hadde det gode eksemplet til brødre og søstre fra mange land, vi kunne omgås kjærlige og lojale ugandiske brødre, vi fikk del i store tjenesteprivilegier, vi slapp unna påvirkningen fra fjernsynet, og vi kunne glede oss over flotte naturopplevelser på den afrikanske landsbygda. Dette er bare noen av de velsignelsene vi fikk.»

De som tjente på steder der behovet var større, forstod godt hvor viktig det var med kristent samvær, og derfor var de villig til å reise hele veien til Kenya for å være med på kretsstevner. Det betydde at de måtte reise 75 mil hver vei med buss eller tog.

Det krevde enda større anstrengelser å komme seg på områdestevner. Brødre fra Uganda og Kenya var for eksempel til stede på et områdestevne i Kitwe i Nord-Rhodesia (Zambia) i 1961. «Det betydde at vi måtte bruke fire dager på å reise over 160 mil på noen av de verste veiene i Tanganyika (Tanzania), veier som i de fleste tilfellene ikke hadde fast dekke,» forteller en av stevnedeltakerne. «Etterpå brukte vi fire dager til på å reise over den brennhete og støvete afrikanske savannen tilbake til Uganda. Det var litt av en opplevelse, og det hyggelige samværet med så mange brødre og søstre var virkelig en velsignelse.» Slike reiser var svært krevende, men resultatet av dem var i høy grad åndelig oppbyggende.

 MISJONÆRER UTFØRER ET VIKTIG ARBEID

I 1962 oppnådde Uganda uavhengighet fra Storbritannia. Året etter kom bror Henschel på besøk til Nairobi og drøftet muligheten for å sende misjonærer til Uganda. Hvem var det som ble sendt dit?

Tom og Bethel McLain fra Gileads 37. klasse hadde nylig kommet for å tjene i Nairobi. Så overrasket de ble da de fikk et nytt oppdrag i Kampala! Men de godtok villig forandringen og ble de første Gilead-misjonærene i Uganda. «Til å begynne med savnet vi Kenya,» innrømmer Tom, «men snart likte vi oss veldig godt i Uganda – på grunn av den vennlige befolkningen og den positive reaksjonen på forkynnelsen.»

Tom og Bethel hadde holdt på med å lære swahili i Kenya, men nå måtte de lære et nytt språk – luganda. De hadde ikke stort annet å støtte seg til enn sin sterke besluttsomhet, sin tillit til Jehova og en bok til selvstudium. I løpet av den første måneden i Uganda brukte de 250 timer på å studere sitt nye språk, og i løpet av den andre 150 timer. Dette kom i tillegg til de 100 timene de brukte i  felttjenesten. Gradvis lærte de å beherske luganda og oppnådde gode resultater i tjenesten.

I januar 1964 fikk Tom og Bethel selskap av Gilbert og Joan Walters fra Gileads 38. klasse. To andre ektepar fra den 38. klassen, Stephen og Barbara Hardy og Ron og Jenny Bicknell, hadde fått i oppdrag å tjene i det nærliggende landet Burundi, men på grunn av visumproblemer ble også de sendt til Uganda. Det ble raskt behov for et nytt misjonærhjem i Kampala.

Menigheten i Kampala var uforglemmelig. Den omfattet bror Kadu og hans familie, John og Eunice Bwali, et spesialpionerektepar fra Nord-Rhodesia, og deres barn og dessuten Margaret Nyende og hennes barn. Møtene ble holdt på et sted som praktisk talt var ute i det fri. «Forbipasserende kunne se og høre oss, enda så få vi var,» forteller Gilbert  Walters. «Familien Bwali ledet energisk an mens vi sang Rikets sanger flerstemt uten akkompagnement, for åpen scene. Det gav oss mot til å fortsette vår tjeneste.»

Etter kort tid fikk Gilbert og Joan Walters i oppdrag å opprette et misjonærhjem i Jinja, der det ikke var blitt utført noen organisert forkynnelse tidligere. Senere ble det opprettet to misjonærhjem til – det ene i Mbale, nær grensen til Kenya, og det andre i Mbarara. Misjonærene i disse hjemmene samarbeidet med en rekke spesialpionerer fra andre land. Det var tydelig at «markene» var «hvite til innhøstning». (Joh 4:35) Men hva kunne gjøres for å sette fart i innsamlingen?

BEDRE ORGANISERING

Heltidstjenerne i Uganda prøvde å gjennomarbeide sitt enorme distrikt så systematisk som mulig. I ukens løp pleide de å forkynne i boligområder der gatene og tomtene hadde navn og numre. Men hvordan kunne de metodisk gjennomarbeide distrikter der gatene ikke hadde navn og husene ikke hadde numre?

«Vi delte distriktet inn i åser,» forklarer Tom McLain. «To av oss forkynte på den ene siden av åsen, mens to andre forkynte på den andre siden. Vi fulgte  stiene og arbeidet oss oppover og nedover åsen inntil vi fire møttes.»

De utenlandske brødrene fikk snart god hjelp fra de stadig flere ugandiske forkynnerne, som kjente distriktet og forstod den lokale kulturen. Til gjengjeld fikk de ugandiske forkynnerne verdifull erfaring ved å samarbeide med de utenlandske brødrene og søstrene. I Jinja, for eksempel, var ugandiske brødre med misjonærene ut i felttjenesten. På søndager begynte de med å gå fra hus til hus fra kl. 8 til 10. Deretter brukte de en time på å foreta gjenbesøk og ledet så et bibelstudium fram til kl. 12. På denne måten drog alle i menigheten nytte av en utveksling av erfaring og oppmuntring.

Jinja, som på den tiden var den nest største byen i landet, nøt godt av å ha en vannkraftstasjon og var som følge av det et attraktivt sted for industriutvikling. Misjonærene oppnådde gode resultater ved å forkynne på de travle drosje- og busstasjonene. Besøkende fra fjerne steder tok ivrig imot bibelsk litteratur som de kunne lese på turen. Rikets såkorn ble på den måten spredt vidt og bredt i de omkringliggende landdistriktene.

Brødrene brukte også radio for å gjøre det gode budskap kjent for så mange som mulig. På den nasjonale radioen fikk de sende et ukentlig radioprogram som het «Ting folk er opptatt av». Brødrene presenterte slike tankevekkende emner som «Hvordan man kan takle problemer i familielivet» og «Hvordan du kan beskytte  deg mot kriminalitet og vold» i form av en dialog mellom «Mr. Robbins» og «Mr. Lee». En av brødrene forteller: «Det var ganske uvanlig å høre på en samtale mellom en amerikaner og en skotte på en afrikansk radiostasjon. Vi fikk ofte kommentarer til programmet når vi var ute i felttjenesten, noe som viste at det utvilsomt tjente et nyttig formål.»

HJELP TIL NYE FORKYNNERE

Gruppen i Jinja holdt på den tiden sine møter i samfunnshuset i det største boligområdet, Walukuba. «Mange av brødrene var nye,» forteller Tom Cooke, «og de hadde ikke særlig mange publikasjoner å hjelpe seg med når de skulle forberede seg til oppdrag på møtene.» Hva kunne gjøres?

 «Misjonærene samlet litteratur og opprettet et bibliotek i huset til en bror som bodde midt i boligområdet,» sier Tom. «Hver mandag kveld pleide de som hadde oppdrag, å dra dit for å bruke biblioteket og få hjelp til å lage talene sine.» For tiden finnes det flere menigheter i Jinja-området som fremdeles oppnår gode resultater i det åndelige fisket som foregår her ved Nilens hovedkilde.

REISENDE TILSYNSMENN BIDRAR TIL ÅNDELIG VEKST

I september 1963 begynte det nyopprettede avdelingskontoret i Kenya å føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Uganda, og William og Muriel Nisbet fikk i oppdrag å besøke Uganda som en del av sin krets, som hadde Nairobi som base. William fulgte for øvrig i fotsporene til sine eldre brødre, Robert og George, som hadde gjort en banebrytende innsats i forkynnelsesarbeidet i Uganda omkring 30 år tidligere. Forkynnerne drog nå nytte av den nidkjære tjenesten til flere medlemmer av Nisbet-familien.

Interessen var økende, og det ble opprettet nye grupper, men forkynnerne var spredt over et stort område. Regelmessige besøk av reisende tilsynsmenn var derfor en verdifull kilde til opplæring og oppmuntring og gav isolerte brødre og søstre tillit til at «Jehovas øyne hviler på de rettferdige». – 1. Pet 3:12.

I 1965 besøkte Stephen og Barbara Hardy menigheter i en krets som strakte seg fra Uganda til Seychellene, en øygruppe 260 mil unna i Indiahavet. En gang foretok de en «rekognoseringsekspedisjon» i Uganda for å finne ut hvor pionerer kunne oppnå de beste resultatene. De fikk låne en folkevognbuss av det kenyanske avdelingskontoret, og ved å bruke den både som transportmiddel og bolig reiste de rundt i  det meste av Uganda på bare seks uker og besøkte byene Masaka, Mbarara, Kabale, Masindi, Hoima, Fort Portal, Arua, Gulu, Lira og Soroti.

«Reisen var spennende, og forkynnelsen var en ren fornøyelse,» forteller bror Hardy. «Alle, også de lokale myndighetene, var hjelpsomme og vennlige. Mange ganger når vi kom til et hus for å snakke med en beboer, utviklet besøket seg til et ’offentlig foredrag’ etter hvert som naboer og forbipasserende kom for å høre på budskapet vårt. Selv når vi stoppet på noe vi trodde var et bortgjemt sted, kom det snart smilende mennesker bort til oss og oppfattet oss som sine gjester. Litteraturbeholdningen avtok raskt. Vi leverte omkring 500 bøker og tegnet mange abonnementer på Vakttårnet og Våkn opp!»

Folk i Uganda var så vennlige og vitebegjærlige og så interessert i åndelige spørsmål at det så ut til  å være gode muligheter for åndelig vekst. Ekteparet Hardy gledet seg stort over å erfare at Jehova velsignet forkynnelsesarbeidet i dette fruktbare distriktet.

JEHOVA FÅR DET TIL Å VOKSE

En milepæl i Jehovas vitners historie i Uganda ble nådd den 12. august 1965, da Den Internasjonale Bibelstudieforening ble registrert, noe som innebar at vårt arbeid med å gjøre disipler fikk juridisk anerkjennelse. Oppriktige ugandere – for eksempel George Mayende, Peter og Esther Gyabi og Ida Ssali – utgjorde en liten, men solid kjerne av trofaste forkynnere i 1960-årene. I 1969 viste rapporten at Uganda hadde 75 forkynnere spredt omkring blant en befolkning på omkring åtte millioner. Det var altså over hundre tusen innbyggere for hver forkynner. I 1970 hadde antall forkynnere økt til 97, og i 1971 kom det opp i 128. I 1972 var det 162 aktive Jehovas vitner i Uganda.

Selv om veksten var oppmuntrende, visste brødrene at deres styrke ikke lå i det økende antall forkynnere, men at den kom fra «Gud, som får det til å vokse». (1. Kor 3:7) Det de ikke visste, var at 1970-årene skulle bringe med seg dramatiske forandringer i livet deres og alvorlige trosprøver. General Idi Amins militærkupp i 1971 ble etterfulgt av et diktatur som skapte store problemer for millioner og var årsak til at mange tusen ble drept. Det kom stadig oftere til trefninger mellom regjeringsstyrkene og grupper som var imot det nye politiske systemet. I perioder var grensene til nabolandene stengt. Det ble innført portforbud. Folk begynte å forsvinne. Andre ble overvåket. Hvordan ville våre fredselskende brødre og søstre i Uganda reagere på disse omveltningene, farene og voldsomhetene?

 «GUDS HERREDØMME» ELLER MENNESKERS HERREDØMME?

Nettopp på denne tiden ble det lagt planer med tanke på at Kampala skulle være vertsby for områdestevnet i 1972 med temaet «Guds herredømme», det første områdestevnet som var blitt arrangert i Uganda. Det skulle komme stevnedeltakere fra Kenya og Tanzania og så langt borte fra som Etiopia. Hvordan skulle de takle de spente forholdene, de stadig verre politiske og etniske sammenstøtene og de skremmende grensepasseringene? Burde stevnet avlyses? Brødrene rettet inderlige bønner til Jehova og bad om hans veiledning når det gjaldt stevnearrangementene og de tilreisende stevnedeltakerne.

Senere virket situasjonen enda mer truende, for stevnedeltakere som kom til grensen, så store  grupper flykte ut av landet. De fleste reiste fordi myndighetene hadde besluttet å utvise alle asiater uten statsborgerskap – for det meste indere og pakistanere. Mange, for eksempel utenlandske lærere, forlot Uganda fordi de mente at bestemmelsen var illevarslende for andre etniske grupper. Likevel fortsatte det å komme stevnedeltakere. Hva ville de finne i en by som sydet av politisk spenning?

Overraskende nok oppdaget de at det var svært rolig i Kampala, der brødrene og nyinteresserte med glede og forventning så fram til at gjestene skulle komme til stevnestedet. Det forbauset dem også å se at myndighetene hadde gitt tillatelse til at det ble hengt opp et enormt banner tvers over den travleste gaten i Kampala med opplysninger om tid og sted for stevnet. Der, i denne tiden med verre uroligheter enn noen gang, stod tittelen på det offentlige foredraget med store bokstaver: «Guds herredømme – menneskehetens eneste håp»!

Programmet ble framført uten forstyrrelser, og antall til stede kom opp i 937 – virkelig en milepæl i den  rene tilbedelses historie i Uganda. Etter stevnet opplevde de utenlandske stevnedeltakerne visse vanskeligheter da de skulle krysse grensen på tilbakereisen, men deres nidkjærhet forble usvekket, og alle kom seg trygt hjem. Under stadig mer ustabile politiske forhold hadde Jehovas folk gjort kjent sin troskap mot sin suverene Overherre. Og i denne kritiske tiden hadde Gud gjort sitt folk «modig med styrke». – Sal 138:3.

Blant de uganderne som var til stede, var George og Gertrude Ochola. «Det var det aller første stevnet jeg var på,» forteller Gertrude, «og det var der jeg ble døpt.» George på sin side var ennå ikke et av Jehovas vitner. Han var en ivrig fotballtilhenger og var mer interessert i stadionet som idrettsarena. Men på grunn av hans kones gode oppførsel og hans eget studium av Bibelen ble han senere døpt i vann som symbol på sin innvielse i Kenya i 1975.

Gertrude forteller at hun var blant de første fra det nordlige Uganda som kom i sannheten. «I 1972, da jeg ble døpt, syntes jeg at hjemstedet mitt lå veldig avsides,» sier hun. «Nå finnes det en Rikets sal her, og også et misjonærhjem og et oversettelseskontor. Det gjør meg enda mer begeistret enn jeg var da jeg ble døpt.»

«VANSKELIGE TIDER»

Uten forvarsel, den 8. juni 1973, ble det kunngjort i radio og fjernsyn at tolv religiøse grupper, deriblant Jehovas vitner, var blitt forbudt. Den nye regjeringen hadde skapt en atmosfære av frykt og mistanke i befolkningen fordi den med urette hadde framstilt utlendinger som spioner. Det ble stadig vanskeligere for misjonærene å delta i felttjenesten. Jehovas vitner i Uganda opplevde nå særdeles «vanskelige tider». (2. Tim 4:2) Hva ville skje med dem?

 To misjonærektepar hadde allerede forlatt landet det året fordi de ikke hadde fått fornyet oppholdstillatelsen. I midten av juli var alle de tolv gjenværende misjonærene blitt utvist. Utenlandske brødre som hadde kommet for å tjene der behovet var større, fikk bli værende noe lenger på grunn av sitt verdslige arbeid, men deres frihet var kortvarig. Året etter ble alle sammen tvunget til å forlate landet.

’STANDHAFTIGE OG UROKKELIGE’

De gjenværende ugandiske forkynnerne var forståelig nok bedrøvet over å måtte skilles fra sine kjære utenlandske brødre og søstre. Men med styrke fra Jehova viste de seg å være ’standhaftige og urokkelige’. (1. Kor 15:58) Et typisk eksempel på deres lojale innstilling var den umiddelbare reaksjonen til en eldre bror, Ernest Wamala, da han fikk høre at Jehovas vitner var blitt forbudt. Han spurte: «Hvordan kan de forby det jeg har i mitt hjerte?»

Hvordan skulle de ugandiske eldste, for eksempel George Kadu og Peter Gyabi, klare seg nå som alle de utenlandske eldste var borte? Deres dype åndelighet og forståelse av den lokale kulturen viste seg å være en velsignelse. «For at en ugander skal komme i sannheten og begynne å tjene Jehova, må han vise stor selvdisiplin ved å slutte å følge skikker som er i strid med Jehovas normer,» sier bror Gyabi. «Selvdisiplin var særlig viktig for ansvarlige brødre som måtte støtte seg helt og fullt til skriftlige retningslinjer fra Jehovas organisasjon.» De ugandiske eldstes grundige personlige studium hjalp dem til å unngå å bli villedet av feilaktig menneskelig visdom.  Følgen var at de vanskelige tidene viste seg å være en periode med åndelig framgang for Jehovas folk i stedet for å være et tilbakeslag.

Folk flest følte seg på den annen side stadig mer utrygge. Mange ble trakassert, og noen levde i frykt for de militære. Det var svært mye korrupsjon, noe som førte til et sammenbrudd i økonomien. Et praktfullt land ble stygt skamfert. Ville Jehovas trofaste tjenere i Uganda fortsette å finne grunner til glede i disse vanskelige tidene?

GLEDERIKE SAMMENKOMSTER

Myndighetene gjorde det de kunne for å sette en stopper for alle politiske møter som så ut til å utgjøre en trussel mot deres regime. Jehovas vitner holdt seg strengt nøytrale, men de ønsket også å følge Bibelens befaling om at de kristne må komme sammen for å oppmuntre hverandre. (Hebr 10:24, 25) Guds tjenere trengte mye mot og snarrådighet for å kunne fortsette å komme sammen trass i at de ble overvåket av mistenksomme myndigheter. Hva kunne de gjøre for at de uskyldige møtene deres ikke skulle tiltrekke seg oppmerksomhet?

De fleste møtene ble omorganisert slik at brødrene møttes i mindre grupper i private hjem. Når de møttes i større grupper, gjorde de det ved å late som om de var på piknik. For eksempel kom hele menigheten sammen en gang i måneden for å lytte til et foredrag og studere Vakttårnet. Brødrene arrangerte da en piknik i en offentlig park eller en privat hage. Denne taktikken fungerte godt blant de selskapelig anlagte uganderne, som ikke ser noe rart i at en gruppe venner eller slektninger møtes til hyggelig samvær. I tillegg til at  brødrene diskré tok med seg bibler og studiebøker, var de nøye med å ta med seg alt man trenger for å arrangere en stor piknik og grillfest. Slike møter fikk dem til å tenke på hvordan fortidens israelitter må ha gledet seg over sine religiøse høytider. – 5. Mos 16:15.

Under hele den tiden forbudet varte, ble det holdt forkortede kretsstevner på den samme måten. Trass i at myndighetene prøvde å legge hindringer i veien, sluttet brødrene aldri å komme sammen eller å forkynne det gode budskap. Noen brødre klarte til og med å komme seg på områdestevner i Nairobi og kunne fortelle om hjertevarmende opplevelser når de vendte hjem.

 «FORSIKTIGE SOM SLANGER OG LIKEVEL USKYLDIGE SOM DUER»

Ansvarlige brødre hadde grunn til å tro at hvis de var «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer», ville forbudet kanskje ikke bli håndhevet så strengt, og den teokratiske virksomheten ville kunne fortsette. (Matt 10:16) Spesialpionerene ble derfor værende i sine tildelte distrikter for å utføre sin tjeneste, og menighetsforkynnerne fortsatte å gå fra hus til hus, om enn på en forsiktig måte.

Det var selvfølgelig noen som ikke var glad for å få Jehovas vitner på døren. En dag på midten av 1970-tallet gikk Peter Gyabi på feltet sammen med den unge Fred Nyende. Fred var liten da moren hans lærte sannheten i 1962. Siden da var han blitt tenåring, og hans modenhet skulle snart bli satt på prøve.

En sint beboer – tydeligvis en sikkerhetsbetjent i sivil – skjønte at brødrene var Jehovas vitner. Han arresterte dem og tvang dem inn i bilen sin. De var forståelig nok engstelige, for tusenvis av mennesker som var blitt pågrepet på denne måten, var rett og slett forsvunnet. Tortur var også vanlig, enten man hadde et påskudd for det eller ikke. På veien til sikkerhetskontoret hadde Peter og Fred  tid til å be Jehova om styrke til å bevare roen og forbli trofaste. Mannen tok dem med til sin overordnede og kom med mange beskyldninger, samtidig som han bombarderte dem med spørsmål. Men Peter og Fred erfarte sannheten i ordene i Ordspråkene 25:15: «Ved tålmodighet overtales en befalingsmann, og en mild tunge kan knuse ben.» Heldigvis var det ingen bokstavelige ben som ble knust den ettermiddagen. Peter forklarte rolig at Jehovas vitner var lovlydige mennesker og holdt seg til Bibelens lære. Dette sammen med brødrenes respektfulle oppførsel og svar ’knuste’ den overordnedes fordommer. Hvordan gikk det videre?

Den overordnede ikke bare løslot Peter og unge Fred, men gav også ham som hadde arrestert dem, ordre om å kjøre dem tilbake til distriktet! Deres ydmykede «eskorte» gjorde motvillig som han fikk beskjed om, og brødrene takket Jehova for at de ble sluppet fri.

Andre ganger når forkynnere traff på politifolk, var det ikke like dramatisk. Emmanuel Kyamiza og hans kone holdt møter i all hemmelighet hjemme hos seg i Entebbe for familien sin og en liten gruppe interesserte. Men når det gjaldt bibelstudiene, flyttet Emmanuel de studiene han ledet,  fra sted til sted for hver gang for at det ikke skulle bli noe fast mønster for virksomheten. Etter en tid gikk Emmanuel ut fra at de metodene han brukte for ikke å bli oppdaget av politiet, fungerte svært så bra. Men en dag da Emmanuel var i Entebbe botaniske hage, der han akkurat hadde studert med noen, kom en politimann bort til ham idet han raskt prøvde å gjemme unna studiematerialet. «Hvorfor gjemmer du bøkene dine?» spurte politimannen. «Vi vet hva dere holder på med. Vi vet at dere er Jehovas vitner. Vi vet til og med hvor dere har møtene deres. Hvis vi hadde villet, hadde vi arrestert dere for lenge siden. Men dere kan fortsette som før.» Og fortsette gjorde Emmanuel – svært så trofast!

Senere, da Emmanuel ble pensjonist og flyttet tilbake til den landsbyen familien hans kom fra, måtte han utholde mye motstand og hån. I likhet med Jesus ble han ’ikke æret i sin hjemtrakt’. (Mark 6:4) Emmanuel er likevel blant dem som «fortsatt trives når de har fått grått hår», og til han var godt oppe i 70-årene, syklet han regelmessig til og fra møtene, tre mil hver vei. (Sal 92:14) I dag er han i slutten av 80-årene og tjener fortsatt trofast som menighetstjener, men nå sykler han ikke så mye som han gjerne ville.

UTHOLDENDE PIONERER

Til tross for at forholdene fortsatte å være usikre, var det alltid noen som fant en måte å utføre pionertjeneste på. En glødende pioner på den tiden var James Luwerekera. Da han ble døpt i 1974, hadde han en bra stilling i det offentlige, men kort tid etter at han var blitt døpt, begynte han med landbruk for å forkynne det gode budskap for dem som bodde i nærheten av den landsbyen han kom fra. Hans kone studerte også en  tid, men etter hvert gjorde hun mer og mer for å motarbeide ham.

En morgen mens det fortsatt var mørkt, drog James og noen brødre av gårde for å være med på et områdestevne i Nairobi. Senere, da bilen deres ble stoppet ved en kontrollpost som politiet betjente, la brødrene merke til noe rart ved James – han hadde på seg klær som ikke passet til ham og ikke passet sammen, noe som var ulikt ham. Til å begynne med fleipet han det bort med at det var fordi han hadde kledd på seg i mørket i all hast. Men da vennene hans insisterte på å få en ordentlig forklaring, innrømmet han at hans kone hadde gjemt møteklærne hans for å hindre ham i å dra på stevnet. Derfor var han blitt nødt til bare å ta de klærne han kunne finne. De han reiste sammen med, var da så vennlige å gi ham noen av klærne sine, slik at han var pent kledd da han kom til stevnet.

Noen ganger var den motstanden som James møtte hjemme og i nabolaget, ikke verre enn at den bare skapte litt ekstra bryderi. Andre ganger var den mer intens. Men den varte i årevis. James utholdt alt dette med mildhet og var trofast til sin død i 2005. Den dag i dag blir hans tro beundret av brødrene, og den blir uten tvil husket av hans Gud, Jehova.

«EN BROR SOM ER FØDT MED TANKE PÅ TIDER MED TRENGSEL»

«En sann venn viser alltid kjærlighet og er en bror som er født med tanke på tider med trengsel.» (Ordsp 17:17) Under de urolige og farlige forholdene i Uganda i 1970-årene viste brødrene i Kenya seg å være sanne venner av de ugandiske vitnene. Reisende tilsynsmenn og representanter fra avdelingskontoret måtte være modige for å krysse grensen til Uganda, slik at de  kunne gi sine kjære brødre og søstre støtte og oppmuntring.

I 1978 gikk en fraksjon av Ugandas hær inn på tanzaniansk territorium, og det oppstod politisk kaos. Militæret i Tanzania reagerte med å styrte den ugandiske regjeringen i april 1979, og Ugandas fryktede diktator, Idi Amin, ble tvunget på flukt. Det at Amin brått ble borte, førte til mange forandringer i Uganda. En bror sier: «Med Amin forsvant forbudet.» I Uganda Times stod det: «Misjonærer får komme tilbake.» Jehovas folk kunne igjen glede seg over religionsfrihet!

«JEG DRAR DIT, SELV OM DE SKULLE ØNSKE Å DREPE MEG»

I det kaoset som oppstod etter regjeringsskiftet, ble Uganda plyndret like mye som det ble frigjort. Anarkistiske tilstander førte til tyverier og enormt mye vold. Likevel sørget brødrene ved avdelingskontoret i Kenya straks for at Günter Reschke og Stanley Makumba skulle besøke Uganda og begynne å holde kretsstevner der.

Günter forteller: «To uker før vi skulle dra ut på denne reisen etter krigen, underviste vi på en pionerskole i Meru i nærheten av Mount Kenya. Jeg husker at jeg leste i avisen at mange ble drept i Kampala, særlig om natten. Etter at jeg hadde lest et utdrag høyt, utbrøt jeg: ’Og det er dit det er meningen vi skal dra neste uke!’ Men så tenkte jeg: ’Vil jeg være som Jona og stikke av fra det oppdraget jeg har fått?’ Engstelsen forsvant som dugg for solen, og jeg sa til meg selv: ’Jeg drar dit, selv om de skulle ønske å drepe meg. Jeg har ikke tenkt å stikke av, slik Jona gjorde.’»

Brødrene drog som planlagt. Stanley besøkte menigheter i det indre av landet, mens Günter tjente i de  større byene. «Det var mye som måtte reorganiseres etter krigen,» forteller de. «Det var bare cirka 113 aktive forkynnere i Uganda på den tiden. Alle var lykkelige over å kunne møtes fritt igjen og holde et stevne ute i det fri, og det var en glede å se at det var 241 til stede.» Selv om sannhetens såkorn var blitt hardt trampet ned, var det tydelig at de fortsatt kunne spire og bære frukt.

FARLIGE TIDER

Da de to besøkende brødrene, Günter og Stanley, overnattet hos noen i Mbale i nærheten av Ugandas østgrense, hadde de parkert bilen sin foran vertens hus for natten. Utpå natten hørte de at tyver fjernet deler fra bilen. Günter skulle til å rope til dem, men så kom han på at en som tidligere i uken hadde prøvd å stanse noen tyver, var blitt skutt og drept. Ved nærmere ettertanke kom han til at bilen ikke på langt nær var så mye verd som et menneskeliv, og han bestemte seg for å la være å foreta seg noe. Da det ble morgen, oppdaget de at to dekk og frontruten var blitt stjålet. De meldte tyveriet til politiet, som gav dem dette rådet: «Ta og fjern bilen før tyvene kommer tilbake for å hente flere deler!»

Brødrene kjørte av gårde så snart de kunne. Men uten frontrute ble ikke den 25 mil lange reisen til Kampala akkurat noen fornøyelse, for som beskyttelse mot regn og vind hadde Günter bare et teppe og Stanley  bare en hatt. I stedet for de stjålne dekkene brukte de reservedekket og et dekk de hadde fått låne, men det lånte dekket lakk luft. De ble ikke mindre bekymret da de fikk vite at de måtte levere tilbake det lånte dekket innen to dager! Brødrene holdt pusten og håpet at dekkene ville holde luft.

Noe annet som gjorde denne turen vanskelig, var at de måtte kjøre på en skogsvei som var beryktet fordi det ofte var ranere der. «Kjør fort,» hadde verten deres sagt, «og ikke la noen kjøre forbi dere.» De modige brødrene var lettet da de kom trygt fram til Kampala – og det på rekordtid. De rakk akkurat å finne noen som kunne ta det lånte dekket med tilbake til Mbale.

NYE UTFORDRINGER OG MULIGHETER

I 1980, da bror Reschke besøkte hovedkontoret i Brooklyn i New York, ble han spurt om han ville gi en rapport til Betel-familien om utviklingen i Uganda. Etter at han hadde gjort det, gav noen av brødrene i det styrende råd uttrykk for at de håpet at man igjen kunne sende misjonærer til Uganda. Alle var enige om at tiden virkelig var moden for mer misjonsvirksomhet. Det var igjen mulig å komme sammen i større forsamlinger, og i 1981 hadde tallet på forkynnere i Uganda allerede kommet opp i 175. I juli det året gledet man seg over et nytt høydepunkt – 206 forkynnere.

Dessverre hadde kamphandlingene de siste ti årene ført til at mange skruppelløse mennesker hadde fått tak i våpen og ammunisjon som var kassert. Det var skremmende vanlig at tilfeldige mennesker ble skutt eller ranet. Forkynnerne av det gode budskap prøvde å levere vår trøstende bibelske litteratur i hele distriktet, men gikk forsiktig fram. I juli 1981 leverte hver forkynner gjennomsnittlig 12,5 blad. Man gjorde  imidlertid klokt i å gå på feltet – og også gjøre andre ting – bare når det var dagslys, for i nattemørket var det mye større risiko for å bli overfalt. Til tross for farene var det helt tydelig at det var gode muligheter for vekst.

DET KOMMER MISJONÆRER IGJEN

I september 1982 kom Gilead-misjonærene Jeffrey Welch og Ari Palviainen til Kampala fra Kenya. Jeff og Ari, som de to brødrene ble kjent som, oppnådde gode resultater helt fra begynnelsen av. «Folk på den tiden hungret etter åndelige ting,» forteller Jeff. «Det gjorde at bladene, med sine interessevekkende emner, så godt som leverte seg selv.»

I desember kom det to misjonærer til. Det var Heinz og Marianne Wertholz, som kom fra en avdeling av Gilead-skolen i Wiesbaden i Tyskland. Helt fra begynnelsen av gjorde det dypt inntrykk på Heinz og Marianne å se hvordan deres ugandiske brødre og søstre klarte å bevare gleden i Ugandas ødelagte og farlige lokalsamfunn.

Heinz forteller: «Mange tjenester, for eksempel når det gjaldt vannforsyning og kommunikasjon, hadde brutt sammen. Den politiske situasjonen var fortsatt spent. Mer enn én gang gikk det rykter om et kupp, og det var mange militære veisperringer. Det var vanlig med skyteepisoder og ran, særlig om natten. Når det ble mørkt, var det ikke et menneske å se i gatene. Alle holdt seg inne, mens de håpet på – og i mange tilfeller bad til Gud om – at det ikke måtte komme ubudne gjester i løpet av natten.»

Heinz og Marianne fikk bo hos Sam Waiswa og familien hans mens de så etter et hus som kunne brukes som misjonærhjem. Selv om Sam hadde en bra  stilling i skoleverket, hadde landets økonomiske situasjon ført til at han hadde fått betydelig mindre å rutte med, noe som gjorde familiens gjestfrihet spesielt prisverdig.

«Det var vanskelig å finne et hus i et trygt område,» sier Heinz, «så det endte med at vi ble boende hos familien til Sam i fem måneder. I løpet av den tiden ble vi veldig godt kjent. Det hendte at den store familien hans bare hadde ett måltid om dagen, men de var alltid glade, og barna var lydige og respektfulle. Fordi byens vannforsyning ikke fungerte ordentlig, måtte barna hente vann i 20-liters dunker som de bar på hodet. Når vi kom hjem fra tjenesten, var det alltid friskt vann til oss. Vi lærte oss naturligvis å spare på vannet. Vi brukte for eksempel bare noen få liter når vi skulle bade, og tok vare på skyllevannet i en balje for å bruke det til å skylle ned med når vi hadde vært på toalettet.»

 I april 1983, omkring ti år etter at de tidligere misjonærene var blitt tvunget til å forlate Uganda, fant de fire nye misjonærene seg et hus i et forholdsvis trygt område. Den generelle utryggheten og det at det var vanskelig å få tak i ting, bød på mange utfordringer, men brødrenes kjærlighet mer enn oppveide disse ulempene.

«Det var alltid en glede å gjøre folk kjent med det gode budskap,» forteller Marianne. «De var religiøse, de fleste hadde en bibel, og de ville gjerne snakke med oss. De var veldig imøtekommende og høflige. Og til tross for den dårlige økonomien og andre vanskeligheter så de alltid blide og glade ut.»

ELDRE ØNSKER Å GJØRE MER

De eldre nyter stor respekt i den ugandiske kulturen, og mange av dem har reagert positivt på det gode budskap og brukt sine eldre år i tjenesten for Jehova. Vi kan for eksempel nevne Paulo Mukasa, en tidligere lærer, som var 89 år gammel da han lærte sannheten å kjenne. Han hadde opplevd to verdenskriger, kolonistyre, et diktatur med mye vold samt forskjellige politiske omveltninger, noe som gjorde at han var ivrig etter å lære om Guds rike. Han ble glad da han fikk vite at den messianske Konge, Jesus Kristus, ’skal utfri den fattige og den nødstilte fra undertrykkelse og fra vold’. – Sal 72:12, 14.

Da Paulo to år senere var kvalifisert til å bli døpt, lurte brødrene på hvordan de skulle kunne dukke en såpass gammel mann helt under vann. Men de hadde ikke trengt å bekymre seg. Mens en engstelig yngre dåpskandidat nølte med å gå i vannet, ble 91-åringen Paulo døpt, og da han kom opp av vannet, var han et eneste stort smil. Selv om det var begrenset hvor mye  han kunne gjøre i tjenesten, forkynte han nidkjært det gode budskap om Riket for alle som besøkte ham, til han døde noen år senere.

Lovinca Nakayima var en annen som var godt oppe i årene. I tillegg måtte hun takle dårlig helse. På grunn av sykdom var bena hennes så hovne at hun ikke klarte å gå noe sted uten hjelp. Men da menigheten ble oppmuntret til å satse på hjelpepionertjeneste én måned i tiden omkring minnehøytiden, fikk Lovinca lyst til å prøve å være hjelpepioner. Menigheten hjalp henne ved å ta med interesserte hjem til henne slik at de kunne studere Bibelen der. Misjonærene lærte henne også å skrive brev til folk i landsbyene, noe hun kunne gjøre når det passet best for henne. Om lørdagene tok en eldste henne med til et offentlig sted i Kampala der det var mange mennesker, og der hun kunne sitte bekvemt på en lav mur og hele dagen forkynne for folk som gikk forbi. Glad og fornøyd sa Lovinca i slutten av måneden: «Nå ser jeg at jeg kan klare det – og like det!» Hun var hjelpepioner ikke bare den måneden, men med vennlig hjelp fra menigheten var hun det i elleve måneder på rad!

«HVORDAN SIER MAN . . . ?»

I 1980-årene tok de iherdige forkynnerne i Uganda hjertelig imot en jevn strøm av ivrige misjonærer. Noen kom rett fra Gilead, mens andre var blitt tvunget til å forlate sitt misjonærdistrikt i Zaïre (nå Kongo). Fordi det kom flere misjonærer til Kampala og Jinja, ble det mulig å gjennomarbeide disse tett befolkede områdene grundigere, og misjonærene frydet seg over å se at Uganda var en åker som var moden for innhøstning.  Det som var utfordringen, var egentlig ikke å finne interesse, men å bygge videre på den interessen man fant.

Full av pågangsmot etter månedene med opplæring på Gilead var Mats Holmkvist ivrig etter å lære seg det lokale språket for å kunne stimulere folks interesse for sannheten. Fred Nyende, som var spesialpioner i Entebbe på den tiden, var flink til å oversette og tolke, og hans evner kom godt med da han skulle lære de nye misjonærene å gjøre seg forstått på luganda, et språk som kan by på mye vanskelig tungegymnastikk. Mats syntes utfordringen med å lære det nye språket var til å miste motet av.

«Hvordan sier man ’Guds rike’ på luganda?» spurte Mats en av de første dagene med språkundervisning.

«Obwakabaka bwa Katonda,» var Freds rytmiske svar.

«Det der høres helt umulig ut,» tenkte Mats og angret på at han i det hele tatt hadde spurt. Mats gjorde likevel svært raske framskritt og fikk etter hvert godt tak på språket.

INNSAMLINGEN GÅR STRÅLENDE

Til tross for de vanskelighetene uganderne opplevde gjennom det meste av 1980-tallet, var interessen for sannheten enorm. Fra 1986 til 1990 økte tallet på forkynnere med over 130 prosent – fra 328 til 766. I Kampala ble det dobbelt så mange menigheter, og nye grupper vokste fram over hele landet. Menigheten i Jinja gledet seg over å se at tallet på forkynnere ble mer enn tredoblet, og gruppen i Iganga ble raskt en egen menighet.

«Veksten skjedde så fort,» forteller en eldste i Jinja, «at vi lurte på hvor alle de nye forkynnerne kom fra. En  stund måtte vi nesten hver eneste søndag planlegge å ha et møte med noen som ville bli udøpte forkynnere.»

HØSTARBEID I ET UTVIDET DISTRIKT

Noe av det som bidrog til den bemerkelsesverdige veksten, var brødrenes enestående pionerånd. Heltidstjenere i Uganda etterlignet Paulus, Silas og Timoteus ved å være gode eksempler for andre. (2. Tess 3:9) Det økende behovet ute på feltet og heltidstjenernes gode eksempel motiverte mange ivrige forkynnere til å utvide sin tjeneste. Unge og gamle, enslige og gifte, menn og kvinner og til og med noen familieforsørgere sluttet seg til de iherdige pionerenes rekker. I den siste delen av 1980-årene utførte gjennomsnittlig over 25 prosent av alle forkynnerne en eller annen form for pionertjeneste. Noen av dem har kunnet fortsette i heltidstjenesten fram til i dag.

Pionerene støttet villig opp om spesielle årlige forkynnelseskampanjer som ble kalt Makedonia-kampanjer. (Apg 16:9, 10) Slike kampanjer har fortsatt i årenes løp. I opptil tre måneder forkynner menigheter i ledig distrikt eller distrikter som sjelden blir gjennomarbeidet. Noen alminnelige pionerer blir dessuten utnevnt til midlertidige spesialpionerer i distrikter med større behov. Resultatene har vært veldig oppmuntrende. Mange oppriktige mennesker har gitt uttrykk for at de har satt pris på disse kampanjene, som gjorde dem kjent med sannheten, og det er blitt opprettet en rekke nye grupper og menigheter.

I én kampanje forkynte misjonærene Peter Abramow og Michael Reiss i byen Kabale og kontaktet Margaret Tofayo, som hadde studert Bibelen tidligere. Hun var overbevist om at det hun hadde lært, var sannheten, og hun hadde allerede begynt å forkynne uformelt.  Misjonærene ville gi henne den hjelpen de kunne, så de gav henne sitt eneste eksemplar av Resonner ut fra Skriftene. Da brødrene besøkte Margaret en siste gang før de drog fra byen, overrasket hun dem med å servere dem et spesielt måltid. De ble overveldet over hennes vennlighet og gavmildhet, men følte seg samtidig brydd, for de skjønte at hun hadde laget et måltid av sin eneste høne. De visste at eggene fra denne høna hadde vært et supplement til familiens fattige kosthold. «Ikke tenk på det,» sa hun, «for i løpet av besøket deres har dere gitt meg mer enn jeg gir dere med dette måltidet.» Hun ble med tiden døpt og var en nidkjær forkynner helt til sin død.

Noe annet som bidrog til den raske veksten, var den måten brødrene brukte de fine publikasjonene på. Mats, som er nevnt tidligere, sier: «Selv om vi prøver å forbedre våre undervisningsmetoder, er det Bibelen og publikasjonene som påvirker folk og får dem til å foreta forandringer i livet. Selv de som ikke leser så godt, men som tørster etter sannheten, kan oppleve at budskapet i de praktiske brosjyrene våre går rett til hjertet på dem.»

FORSKJELLIGE HINDRINGER

Samtidig med den oppmuntrende framgangen i siste del av 1980-årene kom det imidlertid også utfordringer. Et statskupp i juli 1985 førte til at militæret på nytt overtok styret. Sikkerheten ble dårligere igjen, og geriljagrupper intensiverte sin krigføring. Flyktende tropper herjet vilt. De plyndret folks eiendom og skjøt tilfeldige mennesker. En tid foregikk kamphandlingene i det området i Jinja der misjonærene bodde. En dag trengte noen soldater seg inn i misjonærhjemmet, men da de fikk vite hvem misjonærene var, ødela de  ingenting og tok veldig lite. Så, i januar 1986, kom enda et regime til makten og prøvde å gjenopprette en viss stabilitet i landet.

Den nye regjeringen måtte snart ta opp kampen mot en ny og farlig fiende – aids. Da pandemien slo til i 1980-årene, var Uganda et av de landene som ble hardest rammet. Det antas at en million ugandere har dødd av aids, kanskje flere enn dem som ble drept i løpet av 15 år med politisk kaos og borgerkrig. Hvordan ble brødrene våre berørt av sykdommen?

«Noen nye brødre og søstre kom i sannheten med stor glød og energi, bare for å tæres bort av aids,» forteller Washington Ssentongo, som er alminnelig pioner. «De var blitt smittet av hiv-viruset før de lærte sannheten å kjenne.» Andre ble smittet av ikke-troende ektefeller.

«Noen ganger virket det som om det knapt gikk en eneste måned uten at vi fikk høre om at noen vi kjente og var glad i, ble gravlagt, og alle mistet familiemedlemmer,» sier Washington. «Det var også mye overtro knyttet til aids. Mange mente at sykdommen hadde sammenheng med trolldom og det å ha blitt forhekset. Denne feilaktige oppfatningen gjorde folk redde, skapte grunnløse fordommer og svekket evnen til å tenke fornuftig.» Men våre brødre og søstre trøstet lojalt hverandre med oppstandelseshåpet og ved hele tiden å vise hverandre ekte kristen kjærlighet.

Da 1980-årene gikk mot slutten, var det stor optimisme i Uganda. Det ble igjen trygge forhold, og landet var i ferd med å komme seg på fote økonomisk sett. Infrastrukturen ble bedre, og sosiale tiltak ble fornyet eller iverksatt.

Men etter hvert som flere la større vekt på politiske idealer, ble Jehovas vitners nøytralitet noen ganger  misforstått. En gang ble byggingen av en Rikets sal vilkårlig stanset av myndighetene, og i noen tilfeller ble brødrene nektet tillatelse til å holde stevner. Noen misjonærer måtte forlate landet da oppholdstillatelsene deres utløp. I slutten av 1991 var det bare to misjonærbrødre igjen. Hva kunne man gjøre for å forbedre situasjonen?

Til slutt hadde en delegasjon brødre et møte med myndighetene for å forklare vår nøytralitet. Da myndighetene forstod vårt standpunkt, fikk misjonærene lov til å komme tilbake til Uganda. Arbeidet gikk framover uten hindringer, og i 1993 var det stor glede over at Uganda rapporterte 1000 forkynnere. Så tok det bare fem år å komme opp i 2000 forkynnere. For tiden er det omkring 40 misjonærer rundt omkring i landet, og de gjør en fin innsats.

OVERSETTELSESARBEIDET SETTER FART I INNSAMLINGEN

Engelsk blir brukt i hele landet. Men luganda er det mest brukte lokale språket, og forskjellige etniske grupper snakker til sammen over 30 språk. Så noe som i høy grad har bidratt til raskere vekst i den senere tid, har vært det som har skjedd på oversettelsesfronten.

Fred Nyende forteller: «Moren min var et trofast vitne, men hun syntes at møtene ble mye mer meningsfylte når jeg oversatte studieartikler fra engelsk til luganda. Noe jeg ikke var klar over, var at jeg da fikk trening som ville komme til nytte i et mye større oversettelsesarbeid.» Hva mener Fred med det?

Kort tid etter at han ble pioner i 1984, ble han bedt om å holde et lugandakurs for misjonærene. Året etter ble han spurt om han ville bli med i det teamet som oversetter til luganda. Til å begynne med utførte han og de andre oversetterne arbeidet sitt hjemme på fritiden.  Senere ble teamet i stand til å utføre oversettelsesarbeidet sammen på heltid i et lite rom i tilknytning til misjonærhjemmet. Under forbudet på midten av 1970-tallet var noen numre av Vakttårnet interessant nok blitt oversatt til luganda og stensilert i mange eksemplarer. Men etter en stund hadde dette prosjektet tatt slutt. Det var først i 1987 at Vakttårnet igjen kom ut på luganda. Siden den gang er oversetterteamet blitt utvidet, og oversetterne har arbeidet hardt for å oversette mange andre publikasjoner for de stadig flere lugandaspråklige menighetene. For tiden er nesten halvparten av alle menighetene i landet lugandaspråklige.

Etter hvert ble litteraturen vår også oversatt til andre språk. Det er nå permanente team som oversetter på heltid til acholi, lhukonzo og runyankore. I tillegg er enkelte publikasjoner blitt oversatt til teso, lugbara, madi og rutoro.

De teamene som oversetter til acholi og runyankore, arbeider på oversettelseskontorer i henholdsvis Gulu og Mbarara, der disse språkene dominerer. Dette hjelper oversetterne til å holde morsmålet sitt ved like og å lage en oversettelse som er lett å forstå. Samtidig får menighetene i disse byene nytte av oversetternes støtte.

Det er uten tvil krevende å oversette, og det skal betydelige ressurser til. De flittige ugandiske oversetterne har i likhet med andre oversetterteam verden over hatt nytte av å få videregående opplæring i språkforståelse og oversettelsesteknikk. Resultatene har vært anstrengelsene vel verd – flere ugandere enn noen gang før, fra forskjellige «stammer og folk og tungemål», kan nå lese Bibelens sannhet på sitt eget språk. (Åp 7:9, 10) Som følge av dette var det i 2003 blitt over 3000 forkynnere i Uganda, og bare tre år senere, i 2006, var det 4005.

 BEHOV FOR FLERE MØTELOKALER

Før om årene ble møtene våre holdt i private hjem, i forsamlingshus og i klasserom på skoler. De første bygningene som ble brukt utelukkende til våre møter, var hytter som var bygd av soltørket leire og hadde halmtak. De lå i landsbyene Namaingo og Rusese. Det initiativet som brødrene der tok, og de anstrengelsene de gjorde seg, ble virkelig velsignet, og menighetene fikk godt fotfeste i disse to landdistriktene.

I byene, derimot, er selv en enkel bygning en stor investering, og den økonomiske situasjonen i Uganda gjorde at det virket urealistisk å håpe å få egne Rikets saler. Det var ikke før i mars 1988 at den første permanente Rikets sal ble innviet. Det var i Jinja. Dette byggeprosjektet hadde krevd svært store anstrengelser – både når det gjaldt å felle trær i en skog i nærheten, kjøre tømmeret ut med lastebil på gjørmete veier og å oppføre selve salen. Senere ble det også bygd Rikets saler i Mbale, Kampala og Tororo takket være de lokale brødrenes initiativ, evner og kunnskaper.

Byggingen av Rikets saler skjøt fart i 1999, da det med støtte fra det regionale prosjekteringskontoret ved avdelingskontoret i Sør-Afrika ble dannet en gruppe som skulle bygge Rikets saler på heltid. Fire av de ni som det sørafrikanske avdelingskontoret utnevnte til å tjene i denne gruppen, var to ektepar som var internasjonale tjenere. Den ivrige gruppen lærte seg fort den jobben som skulle gjøres, og var også i stand til å lære opp lokale brødre og søstre. Det ble flere og flere byggeprosjekter, og på ni år ble 67 saler fullført. Det har tatt gjennomsnittlig halvannen måned å bygge hver sal – et imponerende tempo, i betraktning av at det finnes lite motorisert verktøy, at det ofte er knapt med vann, og at tilgangen på bygningsmaterialer er uberegnelig.

 De fleste menighetene i Uganda har nå møtene i sin egen Rikets sal og erfarer fordelene ved å ha en sal i lokalsamfunnet. Interesserte er mer innstilt på å komme til et ordentlig gudshus enn til et klasserom på en skole, så nå kommer det mange flere på møtene, og menighetene har hatt en rask vekst.

TILTAK FOR Å TA HÅND OM DEN RASKE ØKNINGEN

Den fenomenale veksten i menighetene sprengte kapasiteten ved de lokalene som ble brukt til krets- og områdestevner. Hva kunne man gjøre for å finne egnede stevnesteder som brødrene og søstrene, særlig de i landdistriktene, kunne komme til uten å måtte reise langt? Man fant en flott løsning – det ble gitt tillatelse til å bygge Rikets saler som det går an å utvide. Dette er saler i vanlig størrelse som har et utbygg med bare tak og gulv, ikke vegger. Når bakveggen i salen blir åpnet i forbindelse med et stevne, blir det plass til en større forsamling, og alle tilhørerne sitter under tak. Det er blitt bygd slike saler i Kajansi, Rusese og Lira, og en fjerde er under oppføring i Seta.

Jehovas velsignelse av den åndelige veksten i Uganda har også ført til at det er blitt nødvendig med organisatoriske justeringer. Før 1994 var det bare én krets i hele landet. Så ble det opprettet flere kretser på grunn av det stadig økende antall menigheter og grupper og de ulike språkene. I dag er Uganda, som har 111 menigheter og cirka 50 grupper, inndelt i åtte kretser, hvorav tre er lugandaspråklige.

Apollo Mukasa, en av kretstilsynsmennene i Uganda, ble døpt i 1972. I 1980 begynte han i heltidstjenesten i stedet for å satse på høyere utdannelse. Angrer han på den avgjørelsen?

 «Overhodet ikke,» sier han. «Jeg har hatt veldig mange fine opplevelser som spesialpioner og også når jeg som reisende tilsynsmann har besøkt menigheter og, i den første tiden, grupper. Det var ekstra stort å gå på tjenesteopplæringsskolen, der jeg fikk videregående åndelig og organisasjonsmessig opplæring.»

I tillegg til Apollo har over 50 andre brødre fra Uganda fått verdifull opplæring på tjenesteopplæringsskolen siden 1994, da de første klassene ble holdt ved avdelingskontoret i Kenya. Mange av disse villige brødrene yter viktig hjelp og støtte som spesialpionerer i mindre menigheter og grupper, mens andre tjener sine brødre og søstre som reisende tilsynsmenn.

I 1995 ble det utnevnt et landsutvalg i Uganda som skulle tjene under tilsyn av avdelingskontoret i Kenya. Et av misjonærhjemmene i Kampala ble hjemmet til en ny familie – åtte frivillige som tjente på heltid, deriblant dem som oversatte til luganda. I september 2003 fikk Uganda sitt eget avdelingskontor.

«NÅ ER VI I PARADISET»

Landsutvalget hadde i en tid forsøkt å klare seg med de eksisterende lokalene, men det ble stadig flere oversettere, og landsutvalget fikk flere og flere oppgaver å ta seg av. Man kjøpte derfor to eiendommer til, som lå rett ved siden av. Men etter hvert ble det nødvendig med enda større plass. I 2001 gav det styrende råd tillatelse til at det ble kjøpt en tomt på drøyt 40 mål som lå i utkanten av Kampala, ved Victoriasjøen, og som skulle brukes til bygging av nytt avdelingskontor.

Det firmaet som hadde best forutsetninger for å stå for byggingen, svarte i første omgang ikke på vår henvendelse, for de hadde det så travelt at de ikke kunne påta seg mer arbeid. Men plutselig ombestemte de seg  og gav oss overraskende nok det rimeligste anbudet på bygging av det nye avdelingskontoret. De hadde antagelig uventet gått glipp av en stor kontrakt, noe som fikk dem til å gå med på å bygge avdelingskontoret så snart som mulig.

I januar 2006 gledet Betel-familien seg over å kunne flytte inn i den pene, nye toetasjes boligbygningen, som hadde 32 rom. Betel-komplekset innbefattet en kontorbygning, en romslig spisesal, et kjøkken og et vaskeri. Eiendommen har også et økologivennlig  kloakksystem, en lagerbygning for ekspedisjonen og litteraturavdelingen og bygninger for vedlikeholdsavdelingen, et vannreservoar og en elektrisk generator. «Nå er vi i paradiset,» sa en bror begeistret. «Nå er det bare evig liv som mangler!» Innvielsestalen ble holdt lørdag den 20. januar 2007 av Anthony Morris, som er medlem av det styrende råd.

DEN SANNE KUNNSKAP BLIR STOR

I de senere tiårene, da det har vært både kaotiske og rolige forhold i Uganda, har Jehovas folk erfart hvordan det er å ’forkynne ordet i gunstige tider og i vanskelige tider’. (2. Tim 4:2) I 2008 gledet de 4766 forkynnerne seg over å lede 11 564 bibelstudier og over at det var 16 644 til stede på høytiden til minne om Kristi død. Disse tallene tyder på at markene her fortsatt er «hvite til innhøstning». Forholdstallet mellom forkynnere og innbyggere er nå 1 til 6276. – Joh 4:35.

Våre brødre og søstre i Uganda har lært av bitter erfaring hvor plutselig forholdene kan forandre seg, og hvor raskt vi kan bli stilt overfor trosprøver. Disse erfaringene har imidlertid lært dem å sette sin lit til Jehova, til veiledningen fra hans Ord og til støtten fra vårt verdensomspennende brorskap.

En engel fortalte den trofaste aldrende profeten Daniel at ’i endens tid skulle den sanne kunnskap bli stor’. (Dan 12:4) Med Jehovas velsignelse er den sanne kunnskap virkelig blitt stor i Uganda. Det er ingen tvil om at i dette området, der den mektige Nilen har sitt utspring, vil sannhetens vann fortsette å strømme fram i rikelige mengder, til glede for alle dem som tørster etter åndelige sannheter. Vi fryder oss over at Jehova fortsetter å velsigne arbeidet over hele jorden, og ser ivrig fram til den tid da alle som lever, vil være forent i et mektig lovprisningskor til ære for Jehova – i all evighet!

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 84]

«Det var ganske uvanlig å høre på en samtale mellom en amerikaner og en skotte på en afrikansk radiostasjon»

[Uthevet tekst på side 92]

«Hvordan kan de forby det jeg har i mitt hjerte?»

[Uthevet tekst på side 111]

«Hvordan sier man ’Guds rike’ på luganda?» «Obwakabaka bwa Katonda»

 [Ramme/bilde på side 72]

Oversikt over Uganda

Geografi

Uganda er et land med slående kontraster. Her finnes frodige tropiske regnskoger, vidstrakte savanner, utallige elver og innsjøer og den majestetiske, snødekte fjellkjeden Ruwenzori. Landet dekker et areal på 241 550 kvadratkilometer og innbefatter nesten halve Victoriasjøen, den største innsjøen i Afrika.

Befolkning

Mer enn 85 prosent av befolkningen, som består av omkring 30 etniske grupper, bor i landdistrikter.

Språk

Luganda er det vanligste av de over 32 språkene som snakkes i Uganda. De offisielle språkene er engelsk og swahili.

Næringsliv

Uganda er et jordbruksland som produserer kaffe, te, bomull og andre nyttevekster for eksport. De fleste ugandere er bønder som lever av den maten de selv dyrker, men noen livnærer seg av fiske eller turisme.

Kosthold

En dampkokt rett kalt matooke (vist på bildet), som lages av melbananer, er populær i det meste av den sørlige delen av landet. Maismel, søtpoteter og brød laget av hirse- eller kassavamel spises sammen med en rekke forskjellige grønnsaker.

Klima

Uganda ligger på et platå som skråner nedover fra cirka 1500 meter i sør til cirka 900 meter i nord. Det er et tropisk land med moderat klima. De fleste områdene har klart atskilte tørre og våte årstider.

 [Ramme/bilde på side 77]

Ekte kristen kjærlighet rører ved folks hjerte

PETER GYABI

FØDT 1932

DØPT 1965

BAKGRUNN En eldste som var med på å oversette publikasjoner under forbudet. Han og hans kone, Esther, har fire voksne barn.

▪ DA DE første av Jehovas vitners misjonærer kom til Uganda, var det sterke rasefordommer i landet, og de fleste hvite holdt avstand til svarte afrikanere. Misjonærenes ekte kristne kjærlighet rørte ved vårt hjerte, og vi ble veldig glad i dem.

I 1970-årene var familien vår glad for å kunne omgås misjonærene og delta i forkynnelsen sammen med dem. De bodde seks og en halv mil unna, i Mbarara. En dag da vi var på vei dit, ble bilen vår stoppet av soldater. «Dere kan kjøre videre hvis dere gjerne vil dø,» sa en av soldatene. Det så ut til å være best å snu og kjøre hjem igjen. Men etter som dagene gikk, ble vi stadig mer bekymret for misjonærene. Vi ville gjerne dra til misjonærhjemmet så snart som mulig for å finne ut hvordan det stod til med dem. Sikkerhetstiltakene var svært strenge, men jeg klarte å komme forbi veisperringene ved å vise til min myndighet som medlem av sykehusadministrasjonen og et klistremerke fra sykehuset på bilen. Så lettet vi ble da vi fant ut at misjonærene hadde det bra! Vi fylte opp matlageret deres og tilbrakte noen dager sammen med dem. Etter det fortsatte vi å besøke dem hver uke til det ble trygt for dem å flytte til Kampala. Jo vanskeligere forholdene ble, desto tydeligere erfarte vi det kjærlighetens bånd som forener vårt dyrebare brorskap.

 [Ramme/bilde på side 82]

’Jeg følte meg ikke særlig talefør’

MARGARET NYENDE

FØDT 1926

DØPT 1962

BAKGRUNN Den første ugandiske søsteren som tok imot sannheten. Hun tjente som alminnelig pioner i over 20 år og er fremdeles en aktiv forkynner.

▪ MANNEN min likte det bibelstudiet som bror Kilminster ledet med ham, og syntes at jeg også burde studere, ettersom jeg hadde dyp kjærlighet til Bibelen. Så det ble ordnet med at John Bwalis kone, Eunice, skulle studere med meg.

Jeg likte det jeg lærte, men jeg var redd for å forkynne for andre. Jeg var engstelig av natur og følte meg ikke særlig talefør. Men Eunice var tålmodig med meg, først ved å hjelpe meg til å lese bare ett skriftsted. Deretter, mens vi gikk mellom besøkene, lærte hun meg å forberede noen kommentarer til skriftstedet. Med Jehovas hjelp overvant jeg frykten.

Kort tid før jeg skulle bli døpt, ble jeg dypt rystet da mannen min forkastet sannheten og forlot meg og de sju barna våre. Men brødrene og søstrene var fantastiske; de gav meg og barna praktisk og åndelig hjelp. Et utenlandsk ektepar som reiste til Kampala for å gå på møtene, pleide å stoppe underveis og la barna mine og meg få sitte på med dem. Jeg er svært takknemlig for at fire av barna mine og deres familier har valgt å tjene Jehova.

Med tiden klarte jeg å tjene som alminnelig pioner. Da jeg ble mindre bevegelig fordi jeg fikk revmatisme, satte jeg opp et bord med litteratur utenfor huset mitt og snakket med dem som kom forbi. På den måten klarte jeg å fortsette i heltidstjenesten.

 [Ramme/bilder på sidene 98 og 99]

Gud velsignet vår åndelige innhøstning

SAMUEL MUKWAYA

FØDT 1932

DØPT 1974

BAKGRUNN I mange år representerte Samuel vår organisasjon i juridiske saker, og han tjente også som eldste og pioner.

▪ JEG kommer aldri til å glemme noe jeg opplevde mens jeg var på omvisning på avdelingskontoret i Nairobi i Kenya.

Mens jeg stod og så på et kart over Uganda, spurte jeg: «Hva betyr disse kartnålene i forskjellige farger?»

«Dette er steder hvor det er mye interesse,» svarte Robert Hart, som var medlem av utvalget ved det kenyanske avdelingskontoret.

«Når sender dere pionerer dit?» spurte jeg og pekte på en farget kartnål som stod på Iganga, min hjemby.

«Vi sender ingen dit,» sa han. Mens han så rett på meg med et glimt i øyet, sa han: «Du drar dit.»

Jeg ble overrasket over det svaret bror Hart gav, for jeg var ikke pioner, og jeg bodde ikke i hjembyen min. Men det han hadde sagt, festet seg i hukommelsen min, og etter at jeg hadde gått av som offentlig tjenestemann og var blitt pensjonist, bestemte jeg meg for å flytte hjem og bli alminnelig pioner. For en glede det var å se den lille gruppen forkynnere der raskt vokse til en sterk menighet med egen Rikets sal!

Da Patrick Baligeya ble sendt til Iganga som spesialpioner, fikk han bo hos meg, og vi var pionerer sammen. Vi  plantet også en maisåker for å forsørge oss. Tidlig hver morgen begynte vi dagen med å drøfte dagsteksten, og så jobbet vi noen timer ute i maisåkeren. Senere på formiddagen gikk vi ut i distriktet og gledet oss over tjenesten resten av dagen.

Etter hvert som maisplantene vokste, mente noen av naboene at det at vi forkynte, førte til at vi forsømte åkeren vår. Vi visste godt at mais må beskyttes mot aper i hele den tiden da kolbene modnes. Men vi hadde ikke lyst til å avbryte vår åndelige innhøstning for å jage bort aper.

Kort tid senere la vi merke til to store hunder som gikk og lusket rundt åkeren vår. Vi visste ikke hvor de kom fra, eller hvem som eide dem, men i stedet for å jage dem satte vi ut mat og vann til dem hver dag. Så lenge hundene patruljerte åkeren, holdt apene seg naturligvis unna. Etter fire uker forsvant hundene, like plutselig som de hadde kommet – men ikke en dag før maisen var utenfor fare! Vi takket Jehova for rekordavlingen, som ble mat for oss og ikke for apene. Framfor alt var vi dypt takknemlige for at Gud hadde velsignet vår åndelige innhøstning!

 [Ramme/bilde på sidene 101 og 102]

Sperret inne, men holdt oppe

PATRICK BALIGEYA

FØDT 1955

DØPT 1983

BAKGRUNN Begynte i heltidstjenesten kort tid etter at han ble døpt. Er i reisetjenesten sammen med sin kone, Symphronia.

▪ DA EN ny regjering kom til makten i 1979, ble alle som hadde hatt tilknytning til det forrige regimet, «invitert» til en interneringsleir. Det ble opplyst at alle som ikke sluttet opp om denne ordningen, ville bli betraktet som motstandere av den nye regjeringen og bli behandlet deretter. Fordi jeg hadde tjent som musiker i de væpnede styrker, måtte jeg interneres.

Jeg var takknemlig for at jeg mens jeg var internert, hadde mulighet til å lese Bibelen hver dag for å holde hjernen i aktivitet. Dessuten var jeg på leting etter sannheten, og jeg likte å snakke med andre internerte om bibelske emner. I den samme interneringsleiren satt et av Jehovas vitner, John Mundua, som var der fordi han hadde vært ansatt ved et regjeringskontor og tilhørte den stammen som ble sett på som støttespiller for det tidligere regimet.

John var ivrig etter å gjøre meg kjent med det gode budskap, og jeg var veldig glad for det jeg fikk vite. Vi hadde bare 16 numre av Vakttårnet og boken Det gode budskap, som kan gjøre deg lykkelig, * men jeg skjønte med én gang at det jeg lærte, var sannheten. Etter at jeg hadde studert Bibelen  i tre måneder, mente John at jeg var kvalifisert til å bli forkynner. Kort tid senere ble han frikjent på alle anklagepunkter og satt fri. Jeg hadde nå mistet min eneste kontakt med Jehovas organisasjon. Likevel fortsatte jeg så godt jeg kunne, å lede studier med interesserte i interneringsleiren.

Jeg ble løslatt i oktober 1981, og jeg drog tilbake til den landsbyen jeg kommer fra. Det var ingen Jehovas vitner der, og slektningene mine prøvde å presse meg til å følge deres religiøse skikker. Men Jehova så mitt ønske om å tjene ham, og han holdt meg oppe. Jeg visste at jeg burde følge Jesu eksempel, så jeg begynte å forkynne på egen hånd, og snart hadde jeg mange studier. En dag viste en mann meg boken Den sannhet som fører til evig liv og sa: «Det du sier, ligner på det jeg har lest i denne boken.» * Han selv var ikke spesielt interessert, men jeg var veldig ivrig etter å lese boken hans og også den bunken med «Vakttårn» som han hadde. Så i dette tilfellet var det beboeren som leverte litteratur til forkynneren!

Men jeg hadde ennå ikke funnet vitnene. Bror Mundua hadde nevnt at det var vitner i Jinja. Jeg bestemte meg derfor for å finne brødrene der. Etter å ha bedt til Jehova nesten en hel natt drog jeg av gårde tidlig om morgenen uten engang å ha spist frokost. Den aller første mannen jeg traff da jeg begynte å gå, bar på en gjennomsiktig plastpose. Jeg kunne knapt tro mine egne øyne da jeg så at han hadde et Våkn opp! i den. Jeg hadde funnet en av mine brødre!

I 1984 fikk jeg gå i den første klassen på pionertjenesteskolen i Uganda, noe som var en stor opplevelse for meg. Og hvem gikk i den samme klassen? Min kjære bror John Mundua. Selv nå, i en alder av 74 år, tjener han fortsatt trofast som alminnelig pioner.

[Fotnoter]

 [Ramme/bilde på side 113]

Han fant til slutt den sanne religion

En søster spurte en misjonær, Mats Holmkvist, om han ville treffe Mutesaasira Yafesi, som hadde vært pastor hos syvendedagsadventistene. Nå var han interessert i Jehovas vitner og hadde med sirlig håndskrift laget en liste med 20 spørsmål. Da han traff Mats, viste han listen til ham.

Etter en bibelsk samtale på to timer sa Mutesaasira: «Jeg tror jeg endelig har funnet den sanne religion! Kan du ikke komme til landsbyen min og besøke meg? Der er det også andre som vil vite mer om Jehovas vitner.»

Fem dager senere drog Mats og en annen misjonær av gårde på en motorsykkel for å besøke Mutesaasira i Kalangalo. Turen var på elleve mil på vanskelige og gjørmete stier gjennom teplantasjer. Misjonærene ble overrasket da Mutesaasira tok dem med til en stråhytte med et skilt der det stod «Rikets sal». Ja, han hadde allerede ordnet med et sted hvor man kunne studere og ha møter!

Det var ti andre som var blitt interessert fordi Mutesaasira hadde gjort dem kjent med bibelske sannheter. Det ble startet flere bibelstudier, og Mats, som ikke lot seg skremme av de lange avstandene, ledet studiene to ganger i måneden. Bibelstudiene gikk fint framover. Over 20 personer er blitt forkynnere i Kalangalo, og i nabobyen Mityana er det en livskraftig menighet. Mutesaasira gjorde raske framskritt og ble døpt. Han er nå godt oppe i 70-årene og tjener som eldste.

 [Oversikt/diagram på sidene 108 og 109]

TIDSLINJE – Uganda

1930

1931 Robert Nisbet og David Norman forkynner i Øst-Afrika.

1940

1950

1950 Bror og søster Kilminster flytter til Uganda.

1952 Den første menigheten blir opprettet.

1956 Første gang det blir arrangert dåp.

1959 Utenlandske brødre gir åndelig hjelp.

1960

1963 Gilead-misjonærer kommer.

 1972 Det første områdestevnet blir holdt.

1973 Jehovas vitners arbeid blir forbudt og misjonærene utvist.

1979 Forbudet blir opphevet.

1980

1982 Misjonærer får igjen komme inn i landet.

1987 Vakttårnet blir regelmessig oversatt til luganda.

1988 Den første permanente Rikets sal blir innviet.

1990

2000

2003 Det blir opprettet et avdelingskontor.

2007 Nytt avdelingskontor blir innviet.

2010

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

5000

3000

1000

1930 1940 1950 1960 1980 1990 2000 2010

 [Kart på side 73]

(Se den trykte publikasjonen)

KONGO

SUDAN

KENYA

UGANDA

KAMPALA

Arua

Gulu

Lira

Soroti

Kyogasjøen

Masindi

Hoima

Mbale

Tororo

Namaingo

Iganga

Jinja

Seta

Kajansi

Entebbe

Mityana

Kalangalo

Fort Portal

Rusese

Albert-sjøen

Ruwenzori-fjellene

Ekvator

Edward-sjøen

Masaka

Mbarara

Kabale

KENYA

VICTORIA-SJØEN

TANZANIA

BURUNDI

RWANDA

UGANDA

KAMPALA

KENYA

NAIROBI

Meru

Mount Kenya

Mombasa

TANZANIA

DAR-ES-SALAAM

Zanzibar

[Kart/bilde på side 87]

(Se den trykte publikasjonen)

UGANDA

KAMPALA

Arua

Gulu

Lira

Soroti

Masindi

Hoima

Fort Portal

Masaka

Mbarara

Kabale

VICTORIA- SJØEN

[Bilde]

Bror Hardy og hans kone reiste rundt i det meste av Uganda i løpet av seks uker

 [Helsides bilde på side 66]

[Bilde på side 69]

David Norman og Robert Nisbet brakte det gode budskap til Øst-Afrika

[Bilde på side 71]

George og Robert Nisbet og Gray og Olga Smith med bilene sine på en tømmerflåte klare til å krysse en elv

[Bilde på side 75]

Mary og Frank Smith, like før de giftet seg i 1956

[Bilde på side 78]

Ann Cooke og barna hennes sammen med bror og søster Makumba

[Bilde på side 80]

Tom og Bethel McLain var de første Gilead-misjonærene i Uganda

[Bilde på side 81]

Det første misjonærhjemmet i Jinja

[Bilde på side 83]

Gilead-misjonærene Barbara og Stephen Hardy

[Bilde på side 85]

Mary Nisbet (i midten) med sønnene Robert (til venstre), George (til høyre) og William og hans kone, Muriel (bak)

[Bilde på side 89]

Tom Cooke holder en tale på områdestevnet «Guds herredømme» i Kampala

[Bilde på side 90]

George og Gertrude Ochola

[Bilder på side 94]

Trass i forbudet fortsatte våre brødre å komme sammen

[Bilde på side 95]

Fred Nyende

[Bilde på side 96]

Emmanuel Kyamiza

[Bilde på side 104]

Stanley Makumba og hans kone, Esinala, i 1998

[Bilde på side 107]

Heinz og Marianne Wertholz gikk i den første klassen ved den tyske avdelingen av Gilead-skolen

 [Bilder på side 118]

Oversetterteam

Luganda

Acholi

Lhukonzo

Runyankore

[Bilder på side 123]

Moderne Rikets saler er helt annerledes enn tidligere møtelokaler (til venstre)

 [Bilder på side 124]

Avdelingskontoret i Uganda

Utvalget ved avdelingskontoret: Mats Holmkvist, Martin Lowum, Michael Reiss og Fred Nyende; kontorbygning (under) og boligbygning (til høyre)