Forkynnelse og undervisning verden over

JESU disipler i det første århundre må ha syntes at det Jesus sa, var vanskelig å forstå. Han forutsa at de skulle bli hatet av alle nasjonene – de skulle bli drept og overgitt til trengsel. Mange skulle dessuten «bli brakt til å snuble, og de [skulle] forråde hverandre». Men så sa Jesus at det gode budskap skulle forkynnes på hele jorden. (Matt 24:9–14) Hvor vellykket kunne en verdensomfattende forkynnelseskampanje bli når den ville bli møtt med motstand i hele verden? På de neste sidene vil du få svar på dette interessante spørsmålet.

 2010 Noen viktige tall

Antall avdelingskontorer: 116

Antall land og områder som rapporterte: 236

Antall menigheter: 107 210

Til stede på minnehøytiden: 18 706 895

Antall som forsynte seg av symbolene: 11 202

Høyeste antall forkynnere: 7 508 050

Gjennomsnittlig antall forkynnere: 7 224 930

Prosentvis økning fra 2009: 2,5

Antall døpt: 294 368

Gjennomsnittlig antall hjelpepionerer: 287 960

Gjennomsnittlig antall pionerer: 844 901

Antall timer brukt i forkynnelsen: 1 604 764 248

Gjennomsnittlig antall bibelstudier: 8 058 359

I tjenesteåret 2010 brukte Jehovas vitner over 155 millioner dollar til å støtte spesialpionerer, misjonærer og reisende tilsynsmenn i deres forkynnergjerning.

▪ Verden over er det til sammen 20 062 ordinerte Ordets tjenere som tjener ved avdelingskontorene. Alle er medlemmer av Jehovas vitners verdensomfattende orden av spesielle heltidstjenere.

 AFRIKA

LAND OG OMRÅDER 57

FOLKETALL 888 219 101

FORKYNNERE 1 222 352

BIBELSTUDIER 2 596 614

EN GRUPPE LETER ETTER SANNHETEN. I en liten landsby på Madagaskar bestemte 80 personer seg for å forlate den største protestantiske kirken i landet. De bygde sin egen kirke og begynte å lete etter den sanne religion ved å undersøke de lokale religionene i tur og orden. De fant ut at katolikkene ikke studerer Bibelen, og at den lutherske kirke er splittet. Etter deres oppfatning lærte ikke pinsevennene sannheten, og de syntes at syvendedags adventistene hadde for mange forbud. Så gikk de til en av våre  brødre og spurte ham om han kunne undervise dem i Bibelen. Broren sa at det ville han gjerne.

Det ble sørget for at noen forkynnere skulle besøke disse interesserte personene. Da brødrene kom, var 26 fra gruppen samlet i den kirken de hadde bygd, og de var innstilt på å lytte til bibelsk undervisning. Brødrene brukte kapittel 15 i boken «Hva Bibelen lærer» for å forklare hvordan man kan finne den religionen Gud godkjenner. Tilhørerne var fornøyde med forklaringen. Neste gang brødrene kom, var det 73 der. Og den tredje gangen var det 142 til stede!

TEKSTMELDING PÅ AVVEIE. Et vitne som heter Menen og bor i Etiopia, sendte en tekstmelding med årsteksten for 2009 fra mobilen sin for å oppmuntre en hun studerte Bibelen med. Men hun tastet inn feil nummer, og meldingen ble sendt til en annen person. Kvinnen som fikk meldingen, leste den flere ganger: «’Avlegg et grundig vitnesbyrd om det gode budskap.’ – Apostlenes gjerninger 20:24, NV.» Hun trodde på Gud og var derfor enig i det som stod i meldingen, men hun forstod ikke hvordan det angikk henne. Hun lurte også på hva det som stod på slutten, «NV» [Ny verden-oversettelsen], var for noe. Det gikk flere uker, men hun tenkte fortsatt på det. Til slutt ringte hun til den som hadde sendt tekstmeldingen. Søsteren var overrasket over å få høre hva som hadde hendt med meldingen hennes, men hun benyttet muligheten til å svare på kvinnens oppriktige spørsmål. Dette førte til et bibelstudium, som blir holdt to ganger i uken.

UNG PIONERSØSTER. Persis, som bor i Kamerun, ble udøpt forkynner da hun var seks år. På den første felttjenesterapporten hennes stod det at hun hadde hatt ti bibelstudier. Sekretæren i menigheten trodde det måtte være feil. Da han spurte Persis, forklarte hun at hun  faktisk hadde ti forskjellige studier. Han spurte så: «Hvordan vet du hvor mye tid du skal rapportere? Du har jo ingen klokke.» Hun sa at hun visste at friminuttet på skolen varte i en time. Hun forkynte fra friminuttet begynte, til klokken ringte når det var slutt. Det at hun forkynte så frimodig, påvirket moren og kusinen, som senere ble udøpte forkynnere. Nå som Persis er ti år, er hun døpt og er hjelpepioner mens hun går på skolen. Venninnen hennes, Aasy, som er åtte år, er allerede udøpt forkynner. En kvinne som studerer Bibelen, sa om dem: «Når jeg kom på møtene, var jeg glad for å se at barna hilste på alle, spesielt på de eldre, før de gikk og satte seg ved siden av foreldrene sine. Jeg har aldri opplevd det i den kirken jeg går i. Det er klart at barn som får en slik oppvekst, vil bli bedre mennesker i morgendagens samfunn.»

 NORD-, SØR- OG MELLOM-AMERIKA

LAND OG OMRÅDER 55

FOLKETALL 918 834 998

FORKYNNERE 3 673 750

BIBELSTUDIER 3 967 184

HUN BANKET IKKE PÅ. Miriam, som bor i Bolivia, bad til Gud i en hel uke. Hun sa noe slikt som dette: «Vær så snill og hjelp meg til å bli kjent med deg, men jeg vil ikke ha hjelp av Jehovas vitner. Jeg vil ikke at de skal banke på døren min.»

Senere den uken ringte telefonen. Det var Candy, en spesialpioner, som tilbød seg å komme til Miriam med bladene våre en times tid senere. Miriam sa ja til det. Før det hadde gått en time, stod Candy utenfor døren. Miriam åpnet døren brått og gav Candy beskjed om å komme inn og sette seg ned. Så begynte Miriam å gå fram og tilbake på gulvet mens hun ristet på hodet. Det var tydelig at hun var opprørt. Candy spurte henne hva som var galt. «Jeg kan ikke tro det!» sa Miriam. «I over en uke har jeg bedt til Gud om veiledning, men jeg var veldig tydelig i bønnene mine om at jeg ikke ville at hjelpen skulle komme fra Jehovas vitner, som alltid banker på døren min! Og så ringte du til meg istedenfor å banke på! Helt siden du ringte for en time siden, har jeg bedt til Gud om at du ikke skulle komme. Og så kom du likevel! Jeg kan ikke tro det! Det er helt tydelig at Gud vil at dere Jehovas vitner skal hjelpe meg.» Det ble startet et studium med én gang.

 DE TRODDE HAN VAR DØD, OG FORLOT HAM. Pasensi hadde vært en populær høvding, eller kapiten, i Surinam og en venn av granmanen, eller kongen, over hele elveområdet i det indre av landet. Pasensi forsvarte stolt de lokale tradisjonene. Han motarbeidet Jehovas vitner siden han mente at de var en trussel mot den tradisjonelle levemåten.

Men så var det en ung mann som hevdet at han hadde evnen til å finne ut hvilke landsbyboere som drev med trolldom. De mange tilhengerne hans drog sammen med ham i kanoer langs elven og slo dem som ble anklaget, og tok alt de eide. For at de anklagede skulle bli «renset» for den onde ånden de angivelig var besatt av, måtte de betale store pengesummer. Blant de mange uskyldige ofrene var Pasensi, som ble slått og så forlatt fordi man trodde at han var død. Ikke engang vennen hans, granmanen, kunne hjelpe ham, for han var redd for at hans eget liv og også hans rykte ville være i fare hvis han hjalp en som var anklaget for å drive med trolldom.  Venner og slektninger fikk ikke lov til å gi noen hjelp. Men svigersønnen til Pasensi var modig nok til å ta ham med til en landsby hvor de fleste var Jehovas vitner. Brødrene drøftet saken og bestemte seg for å hjelpe ham, selv om de utsatte seg for fare. De ordnet det slik at Pasensi ble fraktet med kano til en landsby i nærheten, hvor en bror har tilsyn med en flystripe. Derfra ble denne tidligere motstanderen fløyet til en by for å få medisinsk behandling.

Pasensi, som kom seg igjen etter skadene, ble rørt av at mennesker som han tidligere hadde motarbeidet, viste ham en slik kjærlighet. Han begynte å studere Bibelen og ble døpt i desember 2009. Pasensi er nå en ivrig forkynner av det gode budskap, og selv om han er 80 år, var han hjelpepioner i april 2010.

HAN TRODDE HAN FORSTOD BIBELEN. En skjeggete mann som heter Eric, dukket opp på et menighetsmøte i USA med en bibel i hånden. Da en av brødrene hilste på ham, begynte han å stille spørsmål om hva vi tror på. Eric ville ikke ha boken «Hva Bibelen lærer», for han ville helst bare bruke Bibelen. Han pleide å lese 20 sider i Bibelen hver dag, og han hadde lest hele Bibelen flere ganger enn han kunne huske. Etter møtet snakket han med broren i over tre timer. På slutten av samtalen sa Eric: «Jeg føler meg utilpass.» Broren spurte hva som var i veien. Eric svarte: «Jeg var sikker på at jeg forstod det som står i Bibelen. Men etter denne samtalen skjønner jeg at jeg ikke har forstått noe av det som står der.» Så tok han imot «Hva Bibelen lærer».

Dagen etter hadde disse to sitt første studium. Eric hadde vært oppe hele natten og lest de ti første kapitlene i «Hva Bibelen lærer». Hva kom han fram til? «Endelig har jeg funnet sannheten!» De studerte tre-fire timer  hver dag fem dager i uken. Han begynte å forberede seg til og komme på alle møtene sammen med hele familien sin. I løpet av den første uken skrev han til tre forskjellige trossamfunn for å melde seg ut, fjernet skjegget og bestemte seg for ikke å feire høytider. Etter to uker meldte han seg inn på den teokratiske tjenesteskolen, og etter fire uker ble han udøpt forkynner. Han ble døpt i april 2010, bare seks måneder etter at han første gang fikk kontakt med Jehovas vitner!

DØPT SOM SJUÅRING. Paola bor hos besteforeldrene sine i den vestlige delen av Mexico. Bestemoren hennes begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner da Paola var fem år. Paola hørte på, og sannheten slo rot i hennes unge hjerte. Selv om bestemoren ikke gjorde framskritt, begynte Paola å gå på møtene på egen hånd. Hun pleide å be besteforeldrene om hjelp til å kle seg og til å krysse gaten for å komme seg til Rikets sal.

 Da Paola lærte å lese og skrive, meldte hun seg inn på den teokratiske tjenesteskolen og ble forkynner. Fordi hun var så glad i Jehova, ble hun døpt da hun var sju år. Da Paola, som nå er ti år, ble spurt om hvorfor hun går på møtene og forkynner så ivrig selv om familien ikke støtter henne, svarte hun: «Jeg liker foredragene veldig godt, for de oppmuntrer meg til å fortsette å studere Bibelen og til å holde meg unna problemer. Og jeg forkynner fordi jeg har lyst til å lære andre om hva Jehova skal gjøre for dem i framtiden, og fordi Bibelen kan gjøre dem lykkelige allerede nå.»

FORKYNNELSE FOR DEM SOM HADDE RINGT FEIL. En søster i Den dominikanske republikk fikk mange feiloppringninger, noe som forstyrret henne i arbeidet. Etter noen dager tenkte hun: «Jeg kan benytte disse anledningene til å forkynne.» Hvordan gjorde hun det? Når hun svarte på feiloppringninger, sa hun at hun var lei for at den som ringte, hadde slått feil nummer, men hun la til: «Jeg vil gjerne få lov til å stille deg et spørsmål: ’Har du lest i Bibelen i dag?’» Selv om noen la på, var det ganske mange som sa at de ikke hadde lest i Bibelen. Da spurte hun: «Vet du hvorfor det er så viktig?» For å gi et bibelsk svar leste hun så Salme 1:1–3. En myndighetsperson snakket nokså lenge med søsteren, og han sa at han ikke hadde noen bibel. Det ble ordnet med at han skulle få en bibel og litt bibelsk litteratur. To uker senere ringte han igjen, denne gangen for å takke henne for samtalen og for litteraturen.

I et annet tilfelle var det en ung kvinne som ringte feil. Hun spurte: «Er du et av Jehovas vitner?» Da søsteren sa at hun var det, begynte kvinnen å gråte og fortalte at hun var en uvirksom forkynner. Søsteren oppmuntret henne og fikk noen til å hjelpe henne åndelig sett. Kvinnen er nå en aktiv forkynner igjen.

 ASIA OG MIDTØSTEN

LAND OG OMRÅDER 47

FOLKETALL 4 587 021 833

FORKYNNERE 652 251

BIBELSTUDIER 601 306

«DEN SAMARITANSKE KVINNEN.» Det var en varm sommerdag i Kasakhstan. To pionerer, en bror og en søster, var ute og forkynte da de fikk øye på en kvinne som drog opp vann fra en brønn. Broren bad kvinnen om å få litt vann, og mens han drakk, forkynte søsteren for henne. Kvinnen viste interesse og inviterte pionerene hjem til seg, slik at hun kunne lære mer om det de fortalte henne. De snakket sammen en stund, og pionerene gav henne litt bibelsk litteratur. Søsteren lovte å komme tilbake to dager senere.

Som søsteren hadde lovt, kom hun tilbake, sammen med moren sin, som også er et vitne. Kvinnen stod utenfor og ventet på dem med den litteraturen hun hadde fått. Hun gav den tilbake til søsteren og sa: «Dette er fra Jehovas vitner! Det er en russisk religion!»

Moren spurte så kvinnen om hun kunne få lese et skriftsted for henne før de gikk. Hun ville vise henne Guds navn i Bibelen, så hun slo opp i 2. Mosebok 3:15 og leste: «Jehova, deres forfedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere.» Til søstrenes overraskelse inviterte kvinnen dem inn. Hva var det som hadde fått henne til å forandre mening så plutselig? Kvinnen hadde forfedre som het Abraham,  Isak og Jakob. Hun tenkte at hvis Jehova var hennes forfedres Gud, kunne hun ikke avvise hans vitner. På det neste besøket ble det startet et bibelstudium med henne. Hun var så ivrig etter å lære om sannheten at studiet ble holdt to ganger i uken. Til tross for motstand fra sønnene vokste hun åndelig sett, og nå er hun udøpt forkynner. Dessuten studerer svigerdatteren og moren til svigerdatteren Bibelen, og de går regelmessig på møtene. Fordi den første kontakten minner om beretningen i Johannes 4:3–15, er hun kjent i menigheten som «den samaritanske kvinnen».

«JEG HAR NOEN SPØRSMÅL.» En eldre pionersøster på Kypros skriver: «En onsdag morgen følte jeg meg ikke så bra, men istedenfor å bli hjemme kunne jeg gjerne tenke meg å utføre gatearbeid. Jeg bad derfor til Jehova om at han kunne sende noen som hadde tid til å komme og sette seg ned ved siden av meg på benken, slik at jeg kunne starte et bibelstudium. Snart kom det en ung mann fra Nepal gående. Jeg holdt bladene i hånden, men før jeg fikk sagt noe, spurte han meg hva bladene handlet om. Da jeg fortalte ham at de var basert på Bibelen, sa han: ’Jeg har litt tid, så kan jeg sette meg ned ved siden av deg? Jeg har noen spørsmål om Bibelen som jeg gjerne vil stille deg.’

Jeg sa naturligvis ja til det, for det var jo akkurat det jeg hadde bedt til Jehova om! Mannen fortsatte: ’Det første jeg vil spørre om, er: Hva er det Bibelen egentlig lærer?’ Jeg ble så overrasket at jeg nesten ikke greide å svare! Jeg tok fram boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? fra vesken min og viste den til ham. Han så først på boken, deretter på meg og sa: ’Men er ikke dette akkurat det spørsmålet som jeg nettopp stilte?’ Så jeg startet faktisk et bibelstudium der og da, på benken i parken! Nå studerer han Bibelen regelmessig og  kommer også fast på møtene, og han har sagt at han har lyst til å melde seg inn på den teokratiske tjenesteskolen. Jeg forstår virkelig hvor viktig det er å stole helt og fullt på den styrke og veiledning Jehova gir når man er ute og forkynner, selv om jeg noen ganger føler meg fysisk sliten.»

EN BESTEFAR UNDERVISER BARNEBARNETS MORDER. Barnebarnet til Miguel ble myrdet for flere år siden. Morderen, Esmeraldo, ble pågrepet, men han innrømmet ingen skyld da saken kom for retten. Bevisene gjorde imidlertid at han likevel ble idømt fengselsstraff.

En tid senere spurte en eldste Miguel om han ville bli med til et fengsel for å forkynne der, og det var akkurat det fengselet på Filippinene der Esmeraldo satt. Miguel nølte, for han var klar over at han som hadde myrdet barnebarnet, var der. Han ble likevel med broren, og sammen underviste de noen av de innsatte, som hadde et regelmessig bibelstudium. Under studiet  la han plutselig merke til at Esmeraldo kom gående mot ham. For å ta brodden av det som kunne ha blitt en dramatisk situasjon, snakket Miguel til ham på en mild måte og sa: «Esmer, jeg kom ikke hit for å krangle, men for å vise kjærlighet mot dem som er i samme situasjon som deg. Du skjønner, vi studerer Bibelen med denne mannen. Det som skjedde med deg, ville ikke ha skjedd hvis du hadde kjent Guds Ord. Vær så snill å studere Bibelen sammen med oss.» Til Miguels overraskelse ble Esmeraldo værende under resten av studiet. Han ble så rørt over det han hørte, at han åpent innrømmet overfor Miguel at det var han som hadde myrdet Miguels barnebarn. Så bad han om tilgivelse.

Den andre broren, som ikke hadde hørt hva de snakket om, så at de tilsynelatende snakket hyggelig sammen, og spurte derfor Miguel om han kunne studere med Esmeraldo. Miguel var først litt engstelig, for han visste at barnebarnet hans ikke var den eneste denne mannen hadde myrdet, men han gikk med på det. Esmeraldo måtte kjempe en lang kamp for å kunne innrette seg etter Guds normer, men hans tålmodige anstrengelser gav resultater, og den 1. februar 2010 ble han døpt som symbol på sin innvielse til Jehova. Miguel viser at han som kristen er villig til å tilgi ved at han nå prøver å få forkortet Esmeraldos fengselsstraff, slik at Esmeraldo i større utstrekning kan være med på å fortelle andre om Bibelens sannheter.

 EUROPA

LAND OG OMRÅDER 47

FOLKETALL 739 193 855

FORKYNNERE 1 575 094

BIBELSTUDIER 830 888

HUN FIKK OPPFYLT TO ØNSKER. Nelena, som er 19 år og bor i Bulgaria, hadde to ønsker – å bli døpt og å være hjelpepioner. Men hun lider av arvelig motorisk og sensorisk nevropati, som det for tiden ikke finnes noen behandling for. Hun puster ved hjelp av en maskin, noe som gjør at hun har begrenset bevegelsesfrihet. Det var problematisk for henne å få oppfylt det første ønsket – å bli døpt – for sykdommen hennes gjorde at hun ikke kunne forlate leiligheten sin for å være på et stevne. Da hun var 18 år, ble det derfor holdt en bibelsk tale hjemme hos henne, og der ble hun også døpt.

Hva med hennes ønske om å være hjelpepioner? I den perioden da værforholdene er gunstige for henne, kan hun noen ganger puste uten maskinen i en times tid. Hun er da hjelpepioner, og en annen forkynner kjører henne fra dør til dør i en rullestol. Nelena leder også et hjemmebibelstudium ved hjelp av telefonsamtaler via Internett. Noen ganger har søstre i menigheten bibelstudiene  sine hjemme hos Nelena, slik at hun kan være med. Hun har derfor klart å være hjelpepioner tre ganger i løpet av det siste året. Hun sier: «Jeg er glad for at jeg har fått oppfylt de to ønskene mine, noe som har ført til at jeg har fått et nærere forhold til Jehova, min kjærlige Skaper.»

NÅ GÅR HAN MED SLIPS. En søster i Armenia ble latterliggjort på arbeidsplassen fordi hun var et av Jehovas vitner. En kollega pleide å gjøre narr av søsteren og si at «de folkene som går med slips», hadde overtalt henne til å tro på det samme som dem. Etter at hun hadde prøvd å resonnere med ham mange ganger til ingen nytte, bestemte hun seg for å ignorere kommentarene hans og i likhet med Jesus Kristus ’ikke gi noe svar’. (Matt 27:12) Til slutt ble arbeideren oppsagt på grunn av dårlig oppførsel og fordi han hadde skapt problemer for søsteren. Mange måneder senere kom en mann inn på arbeidsplassen og så etter henne. Det var den tidligere kollegaen som hadde vært så plagsom mot henne. Hun ble veldig overrasket over hvordan han så ut. Han som hadde gjort narr av vitnene for at de gikk med slips, gikk nå selv med slips, og han hadde også med seg en feltveske. Han sa til søsteren: «Jeg må be om unnskyldning for alle de sårende tingene jeg sa til deg. Nå vet jeg at jeg har funnet sannheten.» Mannen hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner, var blitt døpt til tross for motstand fra familien og hadde begynt som alminnelig pioner.

«KJENNER DU NADIA?» Nadia er pioner i en menighet i det nordlige Italia. I september 2009 snakket hun via calling med en mann som straks avbrøt henne og fortalte at hans kone akkurat var død, og at han ikke ville snakke med henne. Søndagen etter gikk Nadia tilbake  for å gi uttrykk for medfølelse og for å fortelle mannen om det håpet Bibelen gir om en oppstandelse, men han reagerte på samme måte. Det Vakttårn-studiet som ble holdt den kvelden, inneholdt blant annet en opplevelse om en søster som hadde skrevet et brev til en som hadde mistet en av sine nærmeste i døden. Det fikk Nadia til å tenke på den mannen hun hadde snakket med over callingen, og hun bestemte seg for å skrive et kondolansebrev og nevne noe om oppstandelseshåpet. To dager senere la hun brevet i mannens postkasse.

Noen dager etter dette forkynte Nadia for folk på gaten, og hun stoppet en mann i 70-årene for å lese et skriftsted for ham. Mannen spurte om hun var et av Jehovas vitner, og Nadia sa at hun var det. Mannen forklarte at han hadde hatt besøk av et vitne som hadde lagt igjen et nydelig brev til ham, og det hadde gjort dypt inntrykk. Så spurte han: «Kjenner du Nadia?» Nadia ble veldig overrasket, og han ble like overrasket da hun fortalte hvem hun var. Så ble det avtalt at hun og mannen hennes skulle besøke ham. Det ble startet et bibelstudium med mannen, og nå går han også regelmessig på møtene.

DE KLARER IKKE Å STUDERE MED ALLE. I byen Bujanovac i det sørlige Serbia bor det fire døpte vitner. Disse forkynnerne  var overlykkelig over at det var 460 til stede ved minnehøytiden i 2010. De eldste i en menighet i nærheten har organisert regelmessige møter i et leid lokale i Bujanovac. Det er gjennomsnittlig over 50 på møtene, og de fleste av disse tilhører romfolket. På grunn av den enorme responsen på budskapet om Riket klarer ikke de spesialpionerene som har fått i oppdrag å tjene i dette området, å lede bibelstudier med alle som viser interesse. De studerer derfor bare med dem som kommer godt forberedt til alle møtene.

GODT OVER HUNDRE ÅR! Elin, den eldste forkynneren i Sverige, er 110 år, like gammel som Josva ble. (Jos 24:29) Hun bor på et aldershjem og bruker enhver anledning til å snakke med besøkende og alle andre hun treffer der. Hun leverer mange bøker. Da en eldste og datteren hans gikk fra hus til hus i nabolaget, traff de en ung kvinne som sa at Elin hadde forkynt for henne og gitt henne en bok. Det førte til en fin samtale. *

HUN FANT BØKENE I KIRKEN. Tatjana, som bor i Hviterussland, ble overrasket da hun en dag ble oppringt av en ung kvinne hun ikke kjente. Kvinnen hadde noen spørsmål som hun ville ha svar på ut fra Bibelen. De hadde en livlig samtale. Hvordan hadde hun fått tak i Tatjanas telefonnummer? Kvinnen  forklarte at da hun hadde vært i en kirke, hadde hun funnet boken «Hva Bibelen lærer» og Ny verden-oversettelsen under en benk, og at telefonnummeret hadde stått i bøkene. Hvordan hadde bøkene havnet i kirken? Det var moren til en jente som Tatjana hadde studert Bibelen med, som hadde tatt dem med dit. Moren hadde tydeligvis tenkt å spørre presten om datteren hennes burde lese dem eller ikke. Av en eller annen grunn ble bøkene liggende under benken. Kvinnen fikk øye på dem der og bestemte seg for å ta dem med hjem. Telefonsamtalen har ført til flere bibelske drøftelser.

EN MISTET FRAKK BLE EN DØRÅPNER. Elena, en spesialpionersøster, la merke til en fin frakk som lå på gaten i Minsk i Hviterussland. Frakken var ren, og det så ikke ut til at den var blitt kastet. Hun tok den opp og fant en bunke pengesedler til en verdi av 7000 kroner i lommen på den. Hun kikket på dem som gikk forbi, og fikk snart øye på den mannen som tydeligvis hadde mistet frakken. Han sprang desperat rundt som om han lette etter noe. Elena måtte løpe for å nå ham igjen. Det viste seg at han var forretningsmann og kom fra Bangladesh, men bodde i Moskva. Han var veldig glad for å få både frakken og pengene igjen. Han ville også vite hvorfor søsteren gav ham frakken tilbake, og til og med løp etter ham med den. Hun forklarte at hun var et av Jehovas vitner. Da sa han at han hadde snakket med to vitner noen dager tidligere. I omkring en halvtime hadde han argumentert med dem og forsvart sine religiøse oppfatninger. Mannen spurte så Elena hvordan han kunne vise hvor takknemlig han var for at hun gav ham frakken tilbake. Hun sa at hun ikke ville ha noen finnerlønn, men at den beste måten han kunne vise sin takknemlighet på, ville være å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner når han kom tilbake til Moskva. Han sa at han ville gjøre det.

 OSEANIA

LAND OG OMRÅDER 30

FOLKETALL 39 384 408

FORKYNNERE 101 483

BIBELSTUDIER 62 367

HAN TAKLER EN TALEFORSTYRRELSE. Hamish, en bror på 23 år som bor i Australia, har en alvorlig taleforstyrrelse som gjør at han blander sammen ord, snakker uforståelig eller ikke klarer å få ut ord i det hele tatt. Men denne funksjonshemningen har ikke lagt en demper på hans iver etter å snakke til en forsamling eller etter å ta del i felttjenesten. Når Hamish for eksempel skal ha en tale i Rikets sal, skriver han først inn manuskriptet på en bærbar elektronisk enhet som omdanner tekst til hørbar tale. Når han holder talen, plasserer han den bærbare enheten på talerstolen og bruker tastaturet for å velge ut og spille av forskjellige deler av talen. Den syntetiske talen blir fanget opp av en mikrofon og forsterket ved hjelp av lydanlegget. Når han har et oppdrag med deltagelse fra forsamlingen, takker han for kommentarene ved å taste inn det han vil si. Når han er på feltet, kommuniserer han stort sett på samme måte og bruker  en blanding av forberedte setninger, sitering av skriftsteder og rask inntasting! Dette har ført til at han har mange fine gjenbesøk. Siden 2007, da Hamish ble utnevnt til menighetstjener, har han vært hjelpepioner flere ganger i året.

PROBLEMER MED SKRIVEREN. På Ny-Caledonia fikk David, som reparerer datamaskiner, en telefonoppringning fra en kvinne som hadde problemer med skriveren sin – det var et dokument hun ikke fikk skrevet ut. David fikset raskt problemet, men han ble overrasket da han så det utskrevne dokumentet, hvor det stod: «IKKE bank på. Vi har Jesus i hjemmet vårt. Vi trenger ikke noen annen religion.»

David sa til kvinnen: «Unnskyld, men da jeg reparerte skriveren din, så jeg det som stod på dokumentet. Kan jeg spørre hvorfor du skrev det?»

Hun sa: «Å, du vet, Jehovas vitner kommer hver eneste helg. Vi er lei av dem her i nabolaget. Ingen av dem slipper inn her i huset!»

David spurte: «Vet du at du allerede har invitert en av dem inn i huset?»

Hun svarte: «Aldri i livet. Det kommer ikke til å skje!»

David sa: «Jeg er et av Jehovas vitner! Og du inviterte meg inn!» Kvinnen ble veldig overrasket og litt skamfull. David forklarte på en vennlig måte hvorfor Jehovas vitner oppsøker folk der de bor. Det endte med at de snakket sammen i to timer. Noen dager senere gikk David tilbake til kvinnen og mannen hennes. De sa at etter at de hadde tenkt over det som hadde skjedd, var de sikre på at Gud hadde ledet David til dem. Dermed kunne de ikke avvise ham! Nå tar de regelmessig imot bladene.

UTSTYRT MED TRAKTATER. Nathan, som er tolv år og bor i Australia, har bibelske traktater liggende i skolesekken  og forkynner ofte for skolekameratene sine. En dag da han var på vei hjem fra skolen, så han en eldre dame som stod på gårdsplassen utenfor huset der hun bodde. Damen smilte, så Nathan smilte tilbake og gav henne en av traktatene sine. Så fortalte damen at hun hadde mistet mannen sin tre år tidligere. Da Nathan hørte det, tok han fram traktaten Hvilket håp er det for de døde? Damens øyne ble fulle av tårer da Nathan fortalte henne om oppstandelsen, og om at hun da kan få treffe mannen sin igjen i paradiset. «Men når kommer det til å bli slutt på alle lidelsene?» spurte hun. Nathan fant fram en annen traktat, Snart slutt på all lidelse! Så spurte damen Nathan om hvilke andre ting han trodde på. Han gav henne derfor enda en traktat som han hadde i sekken, Hva tror Jehovas vitner? Så gikk han. Noen uker senere så han igjen damen stå på gårdsplassen. Hun ropte på ham og gav ham en klem. «Vet du hva, Nathan?» sa hun. «Etter at du gav meg de traktatene, fikk jeg besøk av to damer som er vitner, og nå studerer jeg Bibelen sammen med dem!»

DE HADDE BARE ÉN INNBYDELSE TIL MINNEHØYTIDEN. Michael hadde hjulpet til med byggingen av det nye avdelingskontoret på Salomonøyene. Etter det bestemte han seg for å forkynne for folk på Mbanika, en isolert øy  der han hadde bodd som barn, og hvor broren hans bodde. Det var ingen vitner på øya. Øya har heller ingen fast båtforbindelse, ingen postgang og bare én telefon tilgjengelig.

Han reiste til Mbanika sammen med Hansly, en ung pioner. Da de kom fram, begynte de straks å bygge en liten Rikets sal av palmeblad og å invitere folk til å overvære høytiden til minne om Kristi død. Ettersom de to brødrene ikke hadde mer enn én trykt innbydelse, viste de den bare til folk og forklarte hvor viktig minnehøytiden er.

Dagen før minnehøytiden padlet brødrene i to timer til den andre siden av øya for å invitere en familie som bodde der. Men det var bare barna som var hjemme. Michael bestemte seg for å la dem få den innbydelsen han hadde. Han gav den til den eldste datteren og bad henne om gi den til faren.

Neste kveld, da Michael og Hansly holdt på med forberedelsene til minnehøytiden, så de familien komme i en kano. Faren hadde lest innbydelsen og hadde skjønt at minnehøytiden måtte være en veldig viktig begivenhet, så han hadde tatt med seg hele familien. Det var 52 som overvar minnehøytiden den kvelden. Michael og Hansly fortsetter å forkynne og å studere Bibelen med dem som var til stede.

[Fotnote]

 [Oversikt på sidene 40 til 47]

 JEHOVAS VITNERS VERDENSRAPPORT FOR TJENESTEÅRET 2010

(Se den trykte publikasjonen)

 [Kart på sidene 48 til 50]

 (Se den trykte publikasjonen)