Forkynnelse og undervisning verden over

I ET profetisk syn som apostelen Johannes hadde for lenge siden, så han en stor skare som ingen kunne telle, «av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål». Det ble sagt om dem at det var de som hadde overlevd «den store trengsel» og kommet inn i Guds nye verden. (Åp 7:9, 14) De tallene og opplevelsene som står på de neste sidene, viser at den store skare ikke bare blir samlet inn, men også at den blir stadig større. Styrker ikke dette din tro på at Jehovas løfter kommer til å bli oppfylt?

 AFRIKA

LAND OG OMRÅDER 57

FOLKETALL 949 533 064

FORKYNNERE 1 267 314

BIBELSTUDIER 2 819 310

BREVET HENNES VAR TIL TRØST FOR HAM. Iris, som bor i Sør-Afrika, pleier å skrive kondolansebrev til personer som har mistet en av sine nærmeste. Sammen med brevene sender hun traktatene Snart slutt på all lidelse! og Hvilket håp er det for de døde? For ikke så lenge siden fikk hun svar fra en mann som heter Sidney, og som hadde mistet sin kone etter 38 års lykkelig ekteskap. Han skrev: «Selv om legene hadde forberedt meg på at min kjære kone kom til å dø, har det at jeg mistet henne, gjort meg nokså bitter, forvirret og usikker og helt sønderknust. Jeg takker Herren for at det finnes slike som deg. Det er virkelig edelt av deg å bruke tid og krefter på å fortelle helt fremmede mennesker om Guds løfter, og det du skriver om din egen tro, vil være som en skatt i mitt hjerte i den vanskelige tiden som kommer. Da jeg leste brevet og traktatene fra deg, følte jeg for første gang en viss grad av ro og forståelse.»

ABORT AVVERGET. Gloria, en ung søster i Benin, forkynte for Arnaud, en universitetsstudent, da mobiltelefonen hans ringte. Arnaud sa at han dessverre var nødt til å gå for å hjelpe en kamerat. Gloria skyndte seg å finne fram et blad fra vesken sin og gav ham det første hun fikk tak i. Arnaud tok imot det uten å se hva det handlet om, og så gikk han.

 Kameraten til Arnaud hadde ringt for å fortelle at kjæresten hans var gravid, og at han vurderte å overtale henne til å ta abort. På vei til kameraten kastet Arnaud et blikk på bladet. «Jeg kunne ikke tro mine egne øyne da jeg så ordet ’abort’ på forsiden», sa han senere. Gloria hadde gitt ham Våkn opp! for juni 2009, som hadde forsidetittelen «Abort – hvorfor så omdiskutert?» Etter at kameraten til Arnaud også hadde lest artikkelserien, kom han fram til at abort ikke lenger var et alternativ. Kjæresten hans fødte senere en nydelig liten jente.

INGEN GRUNN TIL Å VÆRE REDD FOR HEKSEDOKTOREN. King, som er alminnelig pioner, flyttet til et område i Zimbabwe med større behov. En dag han og noen søstre samarbeidet i felttjenesten, kom de til huset til en kjent heksedoktor. Søstrene var litt usikre på om de torde å snakke med denne kvinnen, men King bestemte seg for at han skulle tilby henne et bibelstudium. Da heksedoktoren så forkynnerne komme, trodde hun at de var klienter, og spurte hva de ønsket. King viste henne boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? og tilbød henne et hjemmebibelstudium. Hun tok imot tilbudet. «Vi ble overrasket over at hun hadde mange spørsmål», sa King. «Så vi avtalte å komme tilbake og studere med henne.» Tre uker senere inviterte de henne til et møte i menigheten, og hun kom. Hun ødela alle de gjenstandene hun hadde som var knyttet til okkultisme, og  gjorde raskt åndelige framskritt. Noen måneder senere ble hun døpt.

«BE TIL GUD OM AT DE MÅ KOMME OG BESØKE MEG!» For ti år siden bestemte Patrick seg for å flytte fra Angola til USA. Han og moren, Felicidade, holdt kontakten over telefon. Men i den senere tid har de benyttet seg av videosamtaler over Internett, slik at de også kan se hverandre. En dag de snakket sammen, så Patrick at det var noen hos moren, og han spurte hvem det var. Felicidade, som er et av Jehovas vitner, sa: «Det er en søster fra menigheten som er på besøk hos meg.»

Patrick sa: «Hvorfor er det ingen Jehovas vitner som besøker meg? Jeg har vært her i ti år og har ikke hatt besøk av dem en eneste gang. Vær så snill og be til Gud om at de må komme og besøke meg!»

Litt overrasket svarte Felicidade og den søsteren som var hos henne: «Ok, vi skal be for deg.»

Bare tre dager senere kom det et Jehovas vitne på døren til Patrick. Han ble svært overrasket, så han spurte moren om hun hadde bedt noen i USA om å besøke ham. Det hadde hun ikke. Han trakk den slutning at besøket var et svar fra Gud, og sa ja til å begynne å studere Bibelen. Han begynte med én gang å gå på alle møtene. Neste gang han og moren hadde en videosamtale, viste han stolt fram det kapitlet i «Hva Bibelen lærer» som han studerte. Han fortalte henne også at han hadde kjøpt en dress som han skulle ha på seg på møtene.

 EN OVERRASKENDE FORESPØRSEL OM Å BLI DØPT. På den første dagen av områdestevnet i 2010 i Brazzaville i Kongo-Brazzaville kom det en ung mann som het Edvard, og sa at han ønsket å bli døpt. Da brødrene spurte ham hvilken menighet han tilhørte, svarte han: «Mossaka.»  Siden det ikke var noen Jehovas vitner i denne avsidesliggende landsbyen, lurte brødrene på hvorfor han ønsket å bli døpt.

Edvard fortalte de eldste at bestefaren hans i Brazzaville i 2007 hadde studert brosjyren Hva krever Gud av oss? og 14 kapitler i «Hva Bibelen lærer» med ham. Men så flyttet Edvard til Mossaka for å bo hos foreldrene sine. Fordi det ikke var noen aktive vitner der, bad Edvard faren om å hjelpe ham med å studere ferdig «Hva Bibelen lærer». Faren stilte spørsmålene, og Edvard svarte. Slik studerte Edvard resten av boken. Han følte da at han måtte fortelle andre om det han visste om sannheten. Så i oktober 2009 begynte han å forkynne alene i Mossaka-området ved hjelp av «Krever-brosjyren». Han skrev opp hvor mye tid han brukte i tjenesten, og sendte regelmessig rapportene til bestefaren i Brazzaville. Men bestefaren leverte aldri rapportene til menigheten.

Uten å vite noe om Edvard sendte avdelingskontoret senere midlertidige spesialpionerer til Mossaka for tre måneder. Bare to dager før de midlertidige spesialpionerene skulle dra derfra, fikk den ene av dem, Daniel, øye på Edvard, som ledet et bibelstudium ved hjelp av «Krever-brosjyren». Så Daniel gikk bort til Edvard og snakket med ham. Edvard forklarte: «Jeg gjør kjent det gode budskap. Jeg er en forkynner. Du kan bare spørre faren min.» Daniel snakket med faren til Edvard, som bekreftet det Edvard hadde sagt. De midlertidige spesialpionerene brukte den korte tiden som var igjen, til å gi Edvard opplæring i tjenesten. Etter at de hadde dratt, fortsatte Edvard å forkynne med fornyet iver, og han ledet over ti bibelstudier. Han innviet også sitt liv til Jehova.

Etter å ha fått kjennskap til Edvards bakgrunn hadde to eldste et møte med ham om fredagen på det  nevnte stevnet for å gjennomgå spørsmålene til dem som ønsker å bli udøpte forkynnere. De ble forbløffet over de fine svarene hans. Av spesialpionerene fikk de eldste vite at Edvard hadde en eksemplarisk oppførsel, og at han allerede hadde forkynt uoffisielt i ni måneder. Han ble derfor godkjent som udøpt forkynner. Det skulle være et områdestevne på lingala uken etter, så de eldste ordnet med at Edvard fikk gå igjennom dåpsspørsmålene i uken mellom stevnene. Det var tydelig at han hadde god forståelse av sannheten, og han ble døpt på det lingalaspråklige områdestevnet i juli 2010. Nøyaktig én uke etter at Edvard var blitt godkjent som udøpt forkynner, opplyste de eldste at han nå var en døpt bror.

Etter at Edvard var blitt døpt, var han hjelpepioner i to måneder i Brazzaville. De eldste ordnet med at noen studerte boken ’Bevar dere selv i Guds kjærlighet’ med ham, og så drog han tilbake til Mossaka. For ikke så lenge siden fikk en spesialpioner i oppdrag å tjene i dette distriktet. I april tok Edvard – som da var hjelpepioner – og spesialpioneren imot 182 interesserte på minnehøytiden. Edvard har 16 bibelstudier. Sju av dem han studerer med, kommer på møtene, som han og spesialpioneren leder. I 2011 var Edvard 15 år.

 NORD-, SØR- OG MELLOM-AMERIKA

LAND OG OMRÅDER 55

FOLKETALL 941 265 091

FORKYNNERE 3 780 288

BIBELSTUDIER 4 139 793

’IKKE TILFELDIG AT JEG SLO TELEFONNUMMERET DITT.’ En dag da Sundie, en søster i USA, var hjemme, ringte telefonen, og en kvinne spurte etter en som Sundie ikke kjente. Sundie sa til kvinnen at hun måtte ha ringt feil. Hun som ringte, fortalte at hun var svaksynt og derfor hadde lett for å slå feil nummer. De snakket litt, og kvinnen sa at hun prøvde å få tak i sønnen sin for å fortelle ham noen dårlige nyheter. Legene hadde oppdaget at hun hadde kreft. Kvinnen var fortvilet og gav uttrykk for at hun var opprørt over at Gud tillot at dette hendte henne. Sundie skjønte at hun måtte fortelle denne kvinnen hva Bibelen lærer. Etter en kort bønn om å få mot leste Sundie noen oppmuntrende skriftsteder for kvinnen for å gi henne trøst og håp. Hun fortalte at Gud har et navn, og hun oppmuntret kvinnen til å bruke Guds navn når hun bad, og å være konkret i sine bønner. Kvinnen takket Sundie for at hun hadde lyttet, og for oppmuntringen. «Jeg tror ikke det var tilfeldig at jeg slo telefonnummeret ditt», sa hun.

Etter at de hadde utvekslet kontaktinformasjon, sendte Sundie lydinnspillingene av Hva er det Bibelen egentlig lærer? til kvinnen og ordnet med at en pionersøster i nærheten skulle besøke henne. Sundie kommenterte: «Jeg er takknemlig mot Jehova for at han  i sin kjærlighet lærer oss hvordan vi kan oppmuntre mennesker i alle slags situasjoner.»

TRAKTATEN BESVARTE SPØRSMÅLET DERES. Noen søstre pleier å utføre gatearbeid ved et stort medisinsk senter i Puerto Rico. En av dem henvendte seg til to menn, som med raske skritt gikk i retning av en av klinikkene. Ettersom hun så at de hadde dårlig tid, tilbød hun dem en traktat, nemlig Har du en udødelig ånd? Vanligvis tilbyr hun ikke den traktaten når hun utfører gatearbeid, men det var tilfeldigvis den eneste traktaten hun hadde med seg. Senere gikk de to mennene bort til en annen søster og fortalte at de hadde fått traktaten da de var på vei for å besøke en i familien som var alvorlig syk. De hadde diskutert om det er slik at ånden lever videre etter døden, og traktaten hadde gitt dem svar. De sa at den hadde vært til stor hjelp for dem.

ET BREV TIL JEHOVA. Joshua er en sju år gammel skolegutt i USA. I desember gav læreren ham og de andre i klassen i oppgave å skrive et brev til julenissen. Da Joshua høflig sa at han ikke kunne gjøre det, sa læreren: «Skriv til hvem du vil.» Joshua bestemte seg for å skrive et brev til Jehova. «Takk for at du har lovt at paradiset skal komme», skrev han. «Takk for at du har en Sønn, som heter Jesus, og for at han ville dø for oss. Takk for alt det fine du har skapt. Jeg er glad i  deg, Jehova Gud.» Brevet hans og også brevene fra andre elever kom på trykk i en lokalavis.

SLEKTNINGENE REAGERTE POSITIVT. Alejandro, en bror i Colombia, ville gjerne forkynne for slektningene sine. Fordi de bodde langt unna, skrev han til dem og sendte dem noen numre av Vakttårnet og Våkn opp! Da Pablo, en av slektningene, leste bladene og slo opp skriftstedene, skjønte han at den katolske kirkes lære var falsk. Begeistret fortalte han andre i familien om det han hadde lest. De oppfattet også sannhetens rene klang og forlot den katolske kirke.

Snart begynte 15 av slektningene å komme sammen hver kveld for å studere Bibelen ved hjelp av bladene.  De ønsket å lære mer, så de prøvde å finne Jehovas vitner i byer i nærheten, men uten å lykkes. Samtidig begynte de å fortelle folk i nabolaget om det de hadde lært. Etter hvert fikk de vite at det lå en Rikets sal i en by cirka en times kjøring unna. De drog straks dit og bad om hjelp.

Nå er det en alminnelig pioner som drar til dem en gang i uken og leder ett bibelstudium med 26 personer til stede – Alejandros slektninger og 11 andre interesserte. De leier et kjøretøy, slik at de fleste av dem kan komme på det offentlige foredraget og Vakttårn-studiet.

VAR DET EGENTLIG FEIL HUS? En søster var syk en dag og bad noen brødre om å lede et studium for henne i et quechuatalende område på landsbygda i Ecuador. Brødrene var ikke sikre på hvor den familien som søsteren studerte med, bodde, men de banket på en dør og spurte om det var i det huset noen studerte Bibelen. Familien der ønsket brødrene hjertelig velkommen, som om de hadde ventet på dem. Først etter studiet skjønte brødrene at denne familien aldri hadde studert før! Det viste seg at familien hadde syntes det hørtes så fint ut å ha et bibelstudium som familie at de hadde latt som om de var vant til å ha et slikt studium. Så nå blir det ledet et nytt bibelstudium, og den familien som søsteren studerer med, og som brødrene ikke traff den dagen, fortsetter sitt studium.

EN CUPCAKE FØRER TIL ET VITNESBYRD. Caleb er seks år og bor i Canada. Den første dagen på skolen hadde en av guttene i klassen bursdag, så moren hans, Natalie, hadde tatt med seg cupcakes til alle i klassen. Caleb sa høflig nei takk. Natalie kom da bort til Caleb og spurte om han var allergisk. «Nei», svarte Caleb, «jeg tjener Jehova.»

 Etter skolen gikk Natalie bort til moren til Caleb og spurte: «Er du et av Jehovas vitner?» Da hun sa ja, ble Natalie begeistret. Natalie hadde studert sammen med Jehovas vitner da hun var i tenårene, men fordi hun møtte så sterk motstand fra familien, hadde hun sluttet å studere. Da hun ble spurt om hun ville begynne å studere igjen, sa hun ja til det.

DET VAR IKKE GUDS VILJE. Laly, som bor i Peru, er født døv. Da hun spurte moren om hvorfor hun var født døv, hadde moren svart at det var Guds vilje. Laly ble lei seg og følte bitterhet mot Gud. «Hvorfor har han behandlet meg så dårlig?» tenkte hun.

Årene gikk, og Laly giftet seg med en ung, døv mann. De fikk et barn, en gutt som var født med Downs syndrom. Bekymret og opprørt bad hun igjen moren om hjelp til å forstå. Hun spurte: «Hvorfor ble sønnen vår født slik?» Moren sendte henne til en prest. Presten gav henne samme svar som moren hadde gitt henne tidligere: «Det er Guds vilje.»

Laly, som var dypt ulykkelig, svarte: «Hvorfor er Gud så ond? Jeg kan akseptere at jeg er døv, og at Gud har straffet meg på denne måten, men hvorfor skulle han straffe sønnen vår? Han er jo nettopp blitt født. Hvilken synd har vel han begått?» Fra da av ville hun ikke høre noe mer om Gud, og hun forlot kirken.

 Noen år senere kom et av Jehovas vitner som kan tegnspråk, på døren til Laly og tilbød seg å hjelpe henne med å forstå hva Bibelen lærer. Laly avslo tilbudet og sa at hun ikke trodde på Gud. Søsteren forklarte tålmodig at den Gud Laly ikke ville bli kjent med, heter Jehova, og at han gjerne ville gjøre det mulig for henne å få igjen hørselen og taleevnen. Laly tvilte på at det kunne stemme, så hun bad søsteren om å bevise det. Søsteren slo opp Jesaja 35:5 i Bibelen og leste: «De blindes øyne [skal] åpnes, og de døves ører skal lukkes opp.» Dette overrasket Laly, som da sa ja til å begynne å studere Bibelen. Hun gjorde framskritt og ble døpt. Sønnen hennes er med henne på alle møtene, og han har lært seg tegnspråk. Hun får stadig større verdsettelse av Bibelens løfter, og hun tjener som alminnelig pioner.

 ASIA OG MIDTØSTEN

LAND OG OMRÅDER 47

FOLKETALL 4 194 127 075

FORKYNNERE 664 650

BIBELSTUDIER 629 729

TO SPØRSMÅL DE IKKE KUNNE SVARE PÅ. En 24 år gammel mann i et asiatisk land hvor arbeidet vårt er underlagt restriksjoner, tok imot tilbudet om et bibelstudium for å bevise at Jehovas vitners lære var feilaktig, og at hans katolske trosoppfatninger var riktige. Men han forstod snart at Jehovas vitner forkynner sannheten.

Da familien hans fant ut at han studerte Bibelen, innkalte de ham til et møte med hele familien og prøvde å presse ham til å vende tilbake til den katolske kirke. Fordi den unge mannen nektet, samlet familien alle slektningene i landsbyen for å tvinge ham til å gi avkall på sin nye tro. De slo ham, men han inngikk ikke kompromiss. Familien fortalte da presten om saken, og han førte den unge mannen fram for sognerådet. Mannen sa til rådet at han ville vende tilbake til kirken hvis presten kunne svare på to spørsmål: Hva er Guds navn? Hvorfor tillater kirken at dens medlemmer spiser blod, når Bibelen forbyr det? Presten kunne ikke svare på noen av spørsmålene, men slo den unge mannen i ansiktet for å «drive  ut den demonen han hadde inni seg», som presten sa. Så var møtet slutt.

Etter dette samlet mannens familie alle vennene sine for å tvinge ham til å knele foran et bilde av jomfru Maria. Selv om de slo ham igjen, nektet han å inngå kompromiss. Så fikk familien en attraktiv jente til å si til ham at hun ville gifte seg med ham hvis han vendte tilbake til kirken. Han sa til henne at han ville gjøre det hvis hun kunne svare på de to spørsmålene han hadde stilt presten. Da gikk hun og kom aldri igjen. Til slutt, etter at han var blitt holdt tilbake i landsbyen mot sin vilje i sju måneder, kom han seg unna og drog tilbake til byen, hvor han kontaktet brødrene. En måned senere ble han udøpt forkynner. Han ble døpt på et kretsstevne i mars 2011.

FENGSELSBETJENT FORSVARER SØSTER. En pionersøster i Sør-Korea skulle besøke sønnen sin, som var i fengsel på grunn av sin kristne nøytralitet. På venterommet gav hun en traktat til en mann som satt ved siden av henne. Mannen ble irritert og ropte til henne: «Hvorfor forkynner dere denne falske religionen til og med her?» Alle de 30–40 besøkende i rommet la merke til mannens utbrudd. Da hevet en fengselsbetjent stemmen og satte mannen ettertrykkelig på plass: «Disse menneskene tilhører den sanne religion. Alle de andre religionene er falske. Jeg har holdt øye med disse folkene i mange år her i dette fengselet, og jeg har oppdaget at de er de eneste som virkelig lever etter det de lærer.» Den oppfarende mannen ble taus.

SKRIFT PÅ VEGGEN. Da Harindra begynte å studere Bibelen, hadde han bodd alene i ti år. Han hadde fått seg jobb i en stor by i Nepal for å forsørge familien sin hjemme i landsbyen. Han kunne ikke lese, så et av  Jehovas vitner studerte Bibelen med ham ved hjelp av den illustrerte brosjyren Du kan få leve evig på jorden! Fordi denne brosjyren ikke fantes på nepali på det tidspunktet, brukte de den engelske utgaven. En dag kom hans kone fra landsbyen for å besøke ham. Hun ble overrasket da hun så at mannen hennes studerte en engelsk brosjyre. Han hadde dessuten sluttet å drikke, og han slo henne ikke lenger. Da hun forstod at disse forandringene skyldtes Harindras bibelstudium, begynte hun å studere Bibelen og gå på møtene hjemme i landsbyen. Harindra ville gjerne lære mer om Jehova, så han bestemte seg for å lære å lese og skrive. Han bad den broren som studerte med ham, om å skrive ord og bokstaver på nepali på papirlapper, som han så klistret opp på veggene i rommet sitt til alle veggene var helt dekket. Så øvde han seg ved å lese alle bokstavene og ordene og lærte på den måten litt etter litt å lese. Senere sørget han for at familien kunne komme til byen og bo sammen med ham, slik at de alle kunne tilbe Jehova sammen. Før det hadde gått to år, ble han døpt. Nå går Harindra og familien hans på møtene sammen, og han har leseoppdrag på den teokratiske tjenesteskolen. Han sier: «Takket være opplæringen fra Jehova er livet vårt blitt utrolig mye bedre.»

IKKE FOR OVER EN MILLION KRONER. Zarkhanum, som bor i Aserbajdsjan, var sterkt involvert i okkultisme. I 15 år hadde hun vært kjent for å ha evner til ekstrasensorisk persepsjon og til å kunne spå. Folk trodde også at hun kunne oppheve forbannelser og helbrede. Zarkhanum var kjent i vide kretser, og mange av hennes kunder, deriblant høytstående embetsmenn og deres koner, betalte et beløp som tilsvarte mellom 10 000 og 20 000 kroner for en konsultasjon. Hun ble derfor ganske velstående. Selv om hun hadde overnaturlige  evner, følte hun seg åndelig fattig, og det var mange spørsmål som plaget henne. Ekteskapet hennes gikk i oppløsning, og hun følte at livet ikke hadde noen mening. En dag da hun fortvilet utøste sine bekymringer for Gud i bønn, hørte hun at det banket på døren. Hun åpnet, og der stod det to søstre som begynte å forkynne for henne. De snakket om å behage Gud ikke bare i ord, men også i handling, og dette gikk til hjertet på Zarkhanum. Hun kjente mange religiøse mennesker som overhodet ikke levde et gudfryktig liv. Hun var også klar over at det var galt å holde på med de okkulte handlingene hun drev med. Zarkhanum tok imot tilbudet om et bibelstudium. Etter hvert begynte hun å bruke Jehovas navn når hun bad, og hun erfarte at Jehova besvarte bønnene hennes. Men det var vanskelig for henne å slutte med de okkulte handlingene – demonene plaget henne til stadighet, og de til og med slo henne. Til slutt, med Jehovas hjelp, frigjorde hun seg fra demonenes innflytelse og ødela de mange gjenstandene som knyttet henne til okkultisme og falsk religion.

Zarkhanum ble snart en ivrig forkynner, og hun ble døpt i mai 2011. Like etter at hun ble døpt, søkte hun om å få være hjelpepioner. Hun hadde ingen problemer med å oppfylle timekravet, for allerede før hun ble døpt, brukte hun over 70 timer i måneden i forkynnelsen, trass i dårlig helse. To måneder før hun ble døpt, tilbød en statstjenestemanns kone henne et beløp som tilsvarte over en million kroner, for at hun skulle oppheve en forbannelse. Kvinnen trodde nemlig at det var en forbannelse som var årsak til en sykdom som hadde ført til at hun måtte amputere det ene benet. Zarkhanum avslo og sendte i stedet to Jehovas vitner til sykehuset for at de skulle forkynne det gode  budskap for denne kvinnen. Vår nidkjære søster har forkynt mye for sine tidligere kunder og fortalt dem at det hun gjorde før, var galt i Guds øyne. Som følge av det begynte en av dem – hun som hadde satt henne i forbindelse med statstjenestemannens kone – å studere Bibelen og gå på møtene.

FORKYNNELSE I FENGSEL. I India ble to søstre arrestert fordi de deltok i forkynnelsen, og dømt til fem dager i fengsel. En av dem forteller: «Da vi ble satt i fengsel, spurte flere politibetjenter oss om hvorfor vi var blitt arrestert, og dette gav oss god anledning til å forkynne for dem. Siden vi var opptatt i felttjenesten da vi ble ført til politistasjonen, hadde vi mange blad og traktater med oss. Vi forkynte for alle og leverte mye litteratur. Vi oppmuntret hverandre, bad og leste i de publikasjonene vi hadde.

Senere ble vi ført til et annet fengsel i byen. De innsatte spurte oss straks hvorfor vi var blitt fengslet. Dette gav oss anledning til å fortelle dem hva vi hadde forkynt om, og til å si at vi var Jehovas vitner. En kvinnelig  fengselsbetjent overhørte samtalen og sa: ’Dere ble satt inn fordi dere forkynte der ute, og nå forkynner dere her inne i fengselet!’» Våre søstre planlegger nå å besøke de fangene som viste interesse for sannheten.

POLITIMANNEN LA MERKE TIL DERES KJÆRLIGHET. To søstre gjorde seg klar til å forkynne i noen små butikker i Betlehem. Plutselig kom det løpende to kvinner som opprømt spurte dem på spansk om de var Jehovas vitner. Kvinnene var Jehovas vitner fra Mexico som var på besøk i Israel sammen med en turgruppe, og de hadde kjent igjen den litteraturen søstrene hadde med seg. De fire søstrene klemte og kysset hverandre, tok bilder og utvekslet adresser. Så gikk de meksikanske søstrene tilbake til turgruppen, og de to lokale søstrene begynte å forkynne i butikkene.

Noen timer senere henvendte en politimann seg til de lokale søstrene og spurte dem om de var spanske. Søstrene sa at det var de ikke. Politimannen sa at han hadde stått og sett på da de fire kvinnene møttes, og at han tenkte de måtte være gamle venner eller i familie med hverandre. Søstrene forklarte at de alle var Jehovas vitner, og at Jehovas vitner føler at de er i familie med hverandre selv om de kommer fra forskjellige land eller aldri har møtt hverandre før – fordi de har innbyrdes kjærlighet. Dette gjorde så sterkt inntrykk på politimannen at han tok imot litteratur og spurte hvor han kunne få mer informasjon om denne religionen. Det ble gjort avtale om et gjenbesøk.

«KANSKJE DET ER NOEN DER SOM VIL HØRE.» Yusuke er en ung pioner som tjener i en engelsk gruppe i Japan. Han fikk vite at det skulle komme et cruiseskip med passasjerer fra mange land. Den dagen skipet skulle komme, stod han derfor tidlig opp og kjørte i to timer til havnen i Nagasaki, trass i kraftig regnvær.  Han stod alene på kaien i regnværet, og mange av de passasjerene som gikk i land, henvendte seg til ham i den tro at han var guide. Denne misforståelsen bidrog til at Yusuke leverte 70 blad og 50 brosjyrer på flere språk i løpet av en halvtime.

Han gikk til bilen for å hente mer litteratur, og da han kom tilbake, så han en ung mann, en av passasjerene, som stod der alene. Yusuke henvendte seg til ham, og mannen spurte på engelsk: «Er du et av Jehovas vitner?» Da Yusuke svarte ja, begynte mannen å gråte. Yusuke tok ham med til en kafé hvor de kunne snakke sammen.

Den unge mannen, Jason, var 21 år og var fra USA. Han fortalte at foreldrene hans var aktive i sannheten, og at han hadde vært udøpt forkynner til han var i slutten av tenårene. Omkring seks måneder tidligere hadde han sluttet å gå på møtene, og han hadde så dratt på et cruise til flere asiatiske land – han tenkte at han ikke ville støte på Jehovas vitner i Asia. Fordi han hadde fått trøbbel med magen, hadde han ikke kunnet gå i land i Thailand, i Vietnam eller på Taiwan. Det første stedet han gikk av skipet, var i Japan, og den  første personen som snakket med ham, var et av Jehovas vitner! Jason tenkte straks: «Jeg kan aldri flykte fra Jehova», og det var derfor han hadde begynt å gråte.

På kafeen drøftet Yusuke noen avsnitt fra boken ’Bevar dere selv i Guds kjærlighet’ med Jason for å forsikre ham om at Jehova fremdeles var glad i ham. Yusuke oppfordret Jason inntrengende til ikke å forlate organisasjonen. De kunne dessverre ikke være sammen så lenge. Samme kveld skulle skipet videre til Inchon i Sør-Korea, hvor Jason hadde planlagt å dra på sightseeing i flere dager.

Yusuke ville gjerne gjøre mer for å hjelpe Jason og kom til å tenke på en bror han hadde truffet på et internasjonalt stevne i Sør-Korea. Broren kunne engelsk og bodde i Inchon. Yusuke ringte ham samme kveld. Jason visste ikke noe om dette. Da han gikk i land neste morgen, så han et stort skilt med teksten «Velkommen til Korea, Jason!» Det ble holdt av fem smilende Jehovas vitner. Jason avlyste alle planene om sightseeing og brukte tiden sammen med brødrene. Det gjorde dypt inntrykk på ham å høre opplevelsene til unge brødre på hans egen alder som var blitt fengslet for sin tros skyld. Han overvar også minnehøytiden der.

Jason drog tilbake til USA, ble en aktiv forkynner igjen og bad de eldste om å studere med ham fire ganger i uken. Han fullførte bøkene «Hva Bibelen lærer» og «Guds kjærlighet» og ble kvalifisert til å bli døpt. Han ble døpt 107 dager etter at Yusuke henvendte seg til ham. Måneden etter var han hjelpepioner.

Yusuke husker at han den kalde, regntunge morgenen hadde et sterkt ønske om å dra til Nagasaki, selv om det ikke var noen som kunne bli med ham. Han tenkte: «Kanskje det er noen der som vil høre.»

 EUROPA

LAND OG OMRÅDER 47

FOLKETALL 736 505 919

FORKYNNERE 1 589 052

BIBELSTUDIER 843 405

DE FANT NOE HELT SPESIELT. Ani drog fra Bulgaria til Nederland for å arbeide noen måneder. En dag da hun følte seg nedfor, stoppet hun opp på fortauet og bad til Gud om at han måtte sende noen fra kirken hennes til henne. Mens hun stod og bad, kom to av våre søstre gående, og de stanset og forkynte for henne. Ani oppfattet dette som et svar på bønnen sin, så hun hørte på dem og begynte å gå på møtene. Hun forstod ikke det som ble sagt der, men hun kunne tydelig merke vitnenes kjærlighet. Dette var noe annet enn den uenigheten som preget kirken hennes hjemme i Bulgaria, og hun var overbevist om at hun hadde funnet noe helt spesielt. Da hun drog tilbake til Bulgaria, ble den søsteren som studerte med henne i Nederland, med for å hjelpe henne med å få kontakt med Jehovas vitner i Sofia. Dette gjorde enda større inntrykk på Ani, og hun følte at hun hadde funnet den sanne religion.

Snart begynte Ani og mannen hennes, Ivo, å studere sammen med Jehovas vitner og gå på møtene. Etter hvert som studiet skred framover, pleide andre å komme og være med på studiet. En av dem, Assen, var pastor for en religiøs gruppe. Han hadde kommet til Ani og Ivo for å bevise at Jehovas vitner tok feil, men  han oppdaget snart at det ikke var tilfellet. Han stilte dype bibelske spørsmål. Han fikk derfor tilbud om et studium, og han takket ja på vegne av seg selv og familien. En tid fortsatte Assen å lede religiøse møter med gruppen sin, men nå holdt han fram de sannhetene han lærte ut fra «Hva Bibelen lærer». Snart ville også Dencho, diakonen i gruppen, ha et bibelstudium. Etter kort tid begynte ytterligere tre familier i gruppen å studere Bibelen. Fordi så mange i denne religiøse gruppen nå studerte med Jehovas vitner, bestemte de seg for å slutte å holde møtene sine og gå på Jehovas vitners møter i stedet. Dencho ble forkynner og startet bibelstudier med flere av vennene sine. Som følge av den kontakten Ani fikk i Nederland, har hittil omtrent 30 personer begynt å studere Bibelen og gå på møtene.

HAN LESTE NOEN SKRIFTSTEDER OM EKTESKAPET. I Tsjekkia ledet en bror og hans kone et bibelstudium i Rikets sal med et ungt ektepar fra Mongolia. Selv om de to vitnene gjorde seg store anstrengelser for å lære mongolsk, var språkbarrieren en stor utfordring. Det så likevel ut til at det unge mongolske paret ydmykt og tålmodig tok imot Bibelens sannhet. En kveld kom den unge kvinnen på møtet uten mannen sin. Hun sa at hun ville gå fra ham fordi de ikke forstod hverandre. Noen minutter senere kom mannen, men han unngikk å se på sin kone. Det var tydelig at situasjonen var alvorlig. Broren tok med seg mannen inn i biblioteket i Rikets sal for å snakke om saken. Men fordi han kunne veldig lite mongolsk, forstod han ikke hva som hadde skjedd mellom de to, og kunne ikke gi noe konkret råd. I stedet bestemte han seg rett og slett for å lese noen vers fra Bibelen for mannen. Han leste alle de skriftstedene han kunne komme på som handlet om ekteskap og kommunikasjon. Hvert skriftsted  gjorde tydeligvis dypt inntrykk på den unge mannen. Plutselig løp han ut av biblioteket og bort til sin kone og kysset henne. Da de gikk fra Rikets sal, insisterte han på å bære vesken hennes, ettersom han hadde lært at han skulle hjelpe henne.

Dagen etter så de ut som to nygifte, og de snakket begeistret om sin kjærlighet til Jehova og om hvor stor pris de satte på de gode bibelske rådene angående ekteskapet. Senere drog de tilbake til Mongolia for å ta seg av de to barna sine. Familien bor i en by hvor det ikke er noen menighet. Kona er nå blitt døpt, og mannen fortsetter å gjøre framskritt med tanke på å bli døpt.

«HVORFOR GIKK HUN?» En pionersøster i Ukraina som heter Olga, forkynte for en mann som kjørte ut matvarer med varebil. Hun spurte ham: «Finnes det noen vi kan stole på?»

«Nei», svarte mannen. «Min kone har gått fra meg og har tatt med seg sønnen vår, som er to år. Hvorfor? Hva mer kunne hun ønske seg? Jeg jobbet hardt hver dag – alt jeg gjorde, var for henne. Hvis hun ville ha en ring, så fikk hun det. Hvis hun ville ha nye støvletter, så fikk hun det. Et halskjede? Det gav jeg henne også. Alt jeg gjorde, var for henne, så hvorfor gikk hun?»

Søsteren spurte ham vennlig hvor mye tid han hadde brukt sammen med sin kone og sønnen. Han svarte: «Hvordan kunne jeg ha brukt tid sammen med dem? Jeg må jo jobbe helt til midnatt. Jeg drar på jobb igjen klokken fire om morgenen. Jeg jobber til og med i helgene.»

Olga viste ham Våkn opp! for oktober 2009, som inneholdt artikkelserien «Hvordan oppnå lykke i familien». Hun pekte på den første artikkelen, «Riktige prioriteringer».  Etter at de hadde gjennomgått det som stod der, virket han beveget og sa: «Jeg trodde at det var penger som var nøkkelen til et godt familieliv, og at alt annet var uvesentlig. Nå forstår jeg at det ikke er penger som er nøkkelen. Nå forstår jeg hva som mangler, og hva min kone trenger.»

En uke senere traff Olga den samme sjåføren igjen. Han fortalte at han hadde lest bladet, tenkt mye og revurdert mange ting. Han hadde ringt til sin kone, og de var nå sammen igjen. Olga gav ham så boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv. Uken etter, da Olga så den samme varebilen, var det en annen mann som kjørte den. Han fortalte at den forrige sjåføren hadde sluttet i jobben og flyttet til et annet sted sammen med familien. Men han hadde lagt igjen denne beskjeden til Olga: «Jeg vil gjerne takke deg, Olga, og din Gud, Jehova, for at jeg fikk hjelp til å redde familien min. Hvis jeg treffer Jehovas vitner igjen, vil jeg absolutt holde kontakten med dem.»

HAN VILLE HA ET TEGN FRA GUD. En ung mann i Latvia ble interessert i Bibelens budskap for rundt 15 år siden, da noen Jehovas vitner forkynte for ham. Han studerte Bibelen sporadisk, men kunne ikke tro at Bibelen – «bare» en bok – kunne hjelpe ham til å finne Gud. Han ventet at Gud skulle åpenbare seg personlig, kanskje på en overnaturlig eller mystisk  måte. Han sluttet derfor å studere Bibelen og mistet med tiden kontakten med vitnene. Noen år senere hadde han store problemer og bad til Gud om hjelp. Han opplevde ikke noe mirakel nå heller, men da han så ut av vinduet, la han merke til to søstre som var ute i tjenesten. Etter at han hadde bedt på nytt noen uker senere, så han at de samme søstrene gikk forbi vinduet hans igjen. Da han bad en uke etter det igjen, så han søstrene for tredje gang – også nå var de ute og forkynte og gikk forbi der han bodde. Dette, tenkte han, måtte være et tegn fra Gud! Han løp ut og sa til de overraskede søstrene at han hadde studert Bibelen tidligere, og at han nå gjerne ville begynne igjen. Etter hvert fikk han styrke til å overvinne problemene sine og få et nært forhold til Gud. Hvordan? Ved hjelp av Bibelen! Han ble døpt på et områdestevne i 2010.

SMÅ GRYTER HAR OGSÅ ØRER. Barn får med seg mer enn man skulle tro når de hører voksne snakke sammen.  For 16 år siden ledet en søster i Danmark et bibelstudium med en kvinne som hadde tre sønner. Sønnene var ofte med på studiet, som ble holdt hjemme hos søsteren og mannen hennes. Kvinnen valgte å slutte å studere da hennes yngste sønn, Ronnie, var 8 år. Ronnie hadde mange problemer i oppveksten. En dag i 2008, da han var 22 år, så han bladene våre hjemme hos moren og fikk plutselig lyst til å gå og besøke de vitnene som hadde studert med ham da han var barn. Femten minutter senere ringte han på hos dette ekteparet, og da broren åpnet, gikk Ronnie rett inn. Det tok litt tid før broren kjente ham igjen, men da var gjensynsgleden stor. Ronnie tok imot «Hva Bibelen lærer», og det ble gjort avtale om et bibelstudium. Studiet gikk fint framover. Fordi Ronnie hadde vært sterkt engasjert i dataspill, blant annet spill som skildrer en okkult og voldelig fantasiverden, begynte han ofte å snakke om slike ting. Men vitnene lærte ham at vi ikke må la vår forståelse av åndelige spørsmål bli formet av  spill. Ronnie forstod det og sa: «Stopp meg når jeg begynner å snakke om det tullet!» Etter dette har han gjort fine framskritt. Denne unge mannen, som først hørte om sannheten under morens bibelstudium da han var en ’liten gryte med ører’, er nå udøpt forkynner.

TRØST FRA GUDS ORD. På en gravlund i Storbritannia la en bror merke til en mann som satt ved en grav og gråt. Broren spurte om han kunne få sette seg ned ved siden av ham. Mannen, som het Alf, sa ja. Alf fortalte: «Jeg har nettopp mistet datteren min. Hun var bare 42 år. Nå er både min kone og min datter gravlagt her.» Han hadde bedt om rådgivning fra det offentlige, men hadde fått høre at han måtte vente i tre måneder. «Jeg er en velstående forretningsmann og har mange forretningsinteresser», sa Alf, «men alt dette er uten verdi når jeg ikke lenger har familien min. Jeg ville gitt avkall på alt sammen for å få dem tilbake.» Alf sa at han trodde på Gud, hadde respekt for Bibelen og gikk i kirken, men at han ikke hadde fått noen tilfredsstillende svar. Når han var i kirken og bad om å få trøst, ble han rådet til å tenne et lys eller skrive en lapp og feste den til et tre. «Det ville ikke ha vært nok plass på en lapp til det jeg ville si», sa han. Broren trøstet Alf ved hjelp av Guds Ord. Alf studerer nå Bibelen.

 OSEANIA

LAND OG OMRÅDER 29

FOLKETALL 38 162 658

FORKYNNERE 94 309

BIBELSTUDIER 58 465

DE SPURTE MANNEN HENNES OM HAN VILLE VÆRE MED. En bror på New Zealand kjørte sin kone til en ung mor som hun studerte med. Da han skulle sette henne av, så de at kvinnens mann var hjemme, og de bestemte seg for å spørre ham om han ville være med på studiet. Mannen sa ja, og de avtalte at de skulle begynne å studere på et tidspunkt da han pleide å være hjemme. Han og hans kone kom på møtet om søndagen. De ble ønsket hjertelig velkommen og satte pris på programmet. På det neste møtet svarte mannen på Vakttårn-studiet. Studieartikkelen oppfordret familier til å ha en familiestudiekveld, og han spurte hvordan han kunne lede et studium med sin kone og deres fire år gamle sønn. Han sa også at han gjerne ville følge andre råd som var blitt gitt på møtet. Det interesserte ekteparet fortsetter å studere, gå på møtene og gjøre åndelige framskritt. «Vi er virkelig glad for at vi bestemte oss for å spørre mannen hennes om han ville være med på studiet», sier broren.

MINNEHØYTID PÅ EN FJERNTLIGGENDE ØY. Vaiete menighet, en av de 18 menighetene på Tahiti, har ansvaret for øya Reao, som har bare 362 innbyggere. Reao ligger omkring 135 mil øst for Tahiti. Minnehøytiden var  aldri blitt holdt på denne fjerntliggende øya, og det hadde ikke vært Jehovas vitner der på 30 år. Manoah, som er tjenestetilsynsmann i Vaiete menighet, ville gjerne ta med seg en liten gruppe til denne øya for å forkynne i uken før minnehøytiden og så feire høytiden der. Men flybillettene til og fra Reao for ham og hans kone kostet omkring 65 000 franc (CFP-franc), et beløp som tilsvarer vel 4000 kroner, og dette var mye mer enn de hadde råd til. Senere fikk han imidlertid en bonus på jobben – 65 000 franc! De trakk straks den slutning at Jehova velsignet dette prosjektet. Sju forkynnere drog til Reao, og 47 var til stede på minnehøytiden. Forkynnere på Tahiti leder nå bibelstudier over telefon med interesserte på Reao.

NESTEN IKKE TID TIL Å SPISE FROKOST. En lignende opplevelse kommer fra Vanuatu. En menighet der støtter en gruppe på 11 forkynnere på den fjerntliggende øya Ambrym. De eldste i menigheten oppfordret erfarne forkynnere til å vurdere å reise til Ambrym noen dager for å samarbeide med gruppen før minnehøytiden. Marinette, en erfaren pioner som er pensjonert lærer, ville gjerne gjøre en innsats. Hun og noen andre bestemte seg for å dra, og de satte seg som mål å starte nye bibelstudier. Etter at hun bare hadde brukt et par dager i tjenesten, oppdaget hun til sin store overraskelse at det var nesten umulig for henne å forlate det huset hun bodde i. Marinette forteller: «Jeg hadde nesten ikke tid til å stelle meg eller spise frokost om morgenen, for folk stod allerede i kø  utenfor og ville studere Bibelen. Jeg forkynte hele dagen uten å dra noe sted! I løpet av uken ledet jeg 31 bibelstudier.» Gruppen ble på Ambrym i en uke, travelt opptatt med å forkynne det gode budskap, og det var 158 til stede på minnehøytiden. Forkynnerne syntes det var leit å dra derfra. «Det er vanskelig å reise fra et sted som dette, hvor så mange mennesker tørster etter Bibelens sannhet», sa Marinette. Avdelingskontoret har sendt midlertidige spesialpionerer til denne øya for å hjelpe de interesserte.

EN REKTOR REAGERER POSITIVT. På en videregående skole på Salomonøyene må elevene stå og synge de religiøse sangene til et evangelisk kirkesamfunn (South Seas Evangelical Church). To unge søstre spurte rektoren om de kunne bli fritatt for å synge, ettersom det ville være i strid med deres samvittighet å synge disse sangene. Rektoren takket dem for at de hadde henvendt seg til henne på en respektfull måte, og sa at de ikke trengte å synge, men at de og andre barn av Jehovas vitner kunne bli sittende.

Så spurte hun om de kunne få noen fra menigheten til å komme og snakke med henne om Jehovas vitner og utdannelse. En misjonærsøster oppsøkte henne, og i halvannen time snakket de om vår tro og problemer som de unge møter. Rektoren sa at hun likte å lese Våkn opp!, og at hun pleide å legge bladet  på lærerværelset. Da misjonæren tilbød henne boken De unge spør – tilfredsstillende svar, bind 2, bad hun om å få 16 bøker til lærerne og 367 til elevene. Fire hundre bøker ble levert og delt ut.

Som følge av at disse to unge søstrene var modige og gikk og snakket med rektoren, ble det avlagt et fint vitnesbyrd, og mange har sagt til dem at boken har vært nyttig. En ung jente som nylig hadde opplevd at foreldrene hennes hadde flyttet fra hverandre, sa at boken var akkurat det hun trengte for å takle problemene sine. De to søstrene er faste hjelpepionerer, og rektoren får jevnlig bladene av dem.

STANDHAFTIG TRASS I MOTSTAND. Et annet sted på Salomonøyene studerte en misjonærsøster Bibelen med en kvinne som vi kan kalle Lisa. Lisa gjorde fine framskritt, enda hun måtte gå i over to timer for å komme til Rikets sal. Hun måtte bære tvillingguttene sine, mens de to småjentene gikk selv. I tillegg møtte hun hard motstand fra mannen sin. Han mishandlet henne og brente møteklærne hennes, bibelen hennes og annen litteratur. Dessuten hadde han et forhold til en annen kvinne. Men trass i alt dette ble Lisa døpt, og hun har fortsatt å tjene Jehova standhaftig.

Den måten Lisa behandlet mannen sin på til tross for alt han hadde gjort mot henne, gjorde inntrykk på ham, så i fjor gjorde han det slutt med elskerinnen sin og bad om et bibelstudium. Vår søster er naturligvis veldig glad for denne forandringen. Noe annet som har gjort livet hennes bedre, er at det er blitt opprettet en isolert gruppe i nærheten av der hun bor, og nå tar det henne bare en snau time å gå til møtene. Med støtte fra mannen sin har hun også klart å være hjelpepioner.

[Uthevet tekst på side 66]

«Hvorfor er Gud så ond? . . . Hvorfor skulle han straffe sønnen vår? Han er jo nettopp blitt født. Hvilken synd har vel han begått?»

[Uthevet tekst på side 68]

Mannen sa til rådet at han ville vende tilbake til kirken hvis presten kunne svare på to spørsmål

[Uthevet tekst på side 72]

«Dere ble satt inn fordi dere forkynte der ute, og nå forkynner dere her inne i fengselet!»

[Illustrasjon/kart på side 84]

(Se publikasjonen)

Tahiti → → → 135 mil → → → Reao

[Bilde på side 56]

Over: Et bibelstudium i Kongo-Brazzaville (se  side 59)

[Bilde på side 61]

Edvard (til høyre) og Daniel på et marked

[Bilde på side 64]

Samaniego, Nariño, COLOMBIA

[Bilde på side 67]

Det finnes nå publikasjoner på 59 forskjellige tegnspråk

São Paulo, BRASIL