Norge

ET SKIP stevnet inn mot norskekysten. På dekk stod en ung mann og speidet mot land. Mannen var norskamerikaner og het Knud Pederson Hammer. Knud hadde tidligere vært prest i en baptistkirke i Nord-Dakota i USA, men for et år siden hadde han sluttet seg til bibelstudentene (senere kjent som Jehovas vitner). Nå, i 1892, var han på vei til sitt gamle hjemland for å forkynne for slekt og venner i Skiensområdet, hvor han var født og oppvokst.

De aller fleste av Norges to millioner innbyggere var medlemmer av den lutherske statskirken. Knud var ivrig etter å hjelpe oppriktige nordmenn til å lære den sanne Gud, Jehova, å kjenne og hjelpe dem til å forstå at en kjærlig Gud ikke piner syndere i et brennende helvete. Han ønsket også å fortelle dem om det kommende tusenårsriket, da jorden under Jesu Kristi styre skal bli et paradis.

 Idet skipet nærmet seg kysten, så Knud tydelig konturene av dette vakre landet – et langstrakt land med høye, snødekte fjell, dype fjorder og store skoger. Han var klar over at det ville bli en utfordring å nå ut til de mange grissgrendte områdene, hvor det var dårlig med veier og broer. Selv om byene vokste, var det mange som bodde i jordbruksbygder, på fiskevær og på hundrevis av øyer langs kysten. Resultatene av Knuds forkynnelse og den framgang den sanne tilbedelse har hatt i Norge til tross for store utfordringer, er trosstyrkende og inspirerende for Guds folk verden over.

RIKETS SÅKORN BEGYNNER Å SPIRE

Flere i Skiensområdet viste interesse for det Knud forkynte, men han måtte returnere til sin familie i USA. I 1899 drog han imidlertid på nytt til Norge, denne gang på oppfordring fra Charles T. Russell, som førte tilsyn med bibelstudentenes virksomhet på den tiden. Bror Russell ønsket at Knud skulle opprette en menighet i Norge. Knud hadde med seg noen eksemplarer av de to første bindene av bokserien Millenniets Daggry (senere kalt Studier i Skriften), som var blitt oversatt til «dansk-norsk». (På den tiden lå det norske skriftspråket nokså nær dansk,  og publikasjonene kunne leses i både Danmark og Norge.) Knud forkynte for mange og leverte en del bøker, men etter en tid måtte han igjen tilbake til USA.

Året etter fikk Ingebret Andersen, som bodde like utenfor Skien, boken Tidsaldrenes Plan, sannsynligvis et av de eksemplarene Knud hadde hatt med til Norge. Ingebret hadde lenge vært opptatt av Kristi gjenkomst, og nå ble både han og hans kone, Berthe, oppslukt av det de leste. Ingebret begynte snart å forkynne for andre. Han gikk også på religiøse møter og fortalte om Kristi tusenårige styre. Senere besøkte han dem som viste interesse, og snart var det en aktiv menighet på minst ti bibelstudenter i Skien.

 Gjennom en av sine slektninger fikk Knud høre om den lille menigheten i Skien, og i 1904 reiste han til Norge igjen. Han gikk for å oppsøke Ingebret. På veien dit stanset Knud en mann og spurte ham: «Kan De si meg om det bor en her som heter Ingebret Andersen?» «Ja, det er meg, det», svarte mannen. Knud ble så begeistret at han slo opp kofferten sin midt på gaten og viste Ingebret de bøkene han hadde med seg. Ingebret var henrykt over å treffe Knud og over å se så mye litteratur.

Knud fortalte ivrig sine norske trosfeller om organisasjonen og forkynnelsesarbeidet. Da han reiste tilbake til sin familie, som nå bodde i Canada, hadde Skiensmenigheten fått mye oppmuntring til å gå framover.

ANDRE DELER AV LANDET BLIR NÅDD

Det ble mer fart i forkynnelsesarbeidet i Norge i 1903, da tre ivrige kolportører (heltidsforkynnere) kom til landet. Det var de svenske brødrene Fritiof Lindkvist og Viktor Feldt og norskamerikaneren E.R. Gundersen. Fritiof slo seg ned i hovedstaden, Kristiania (nå Oslo), og i 1904 ble det opprettet et kontor for Selskapet Vakttårnet i hjemmet hans. Her ble det tatt hånd om litteraturbestillinger og abonnementer på Vagt-Taarnet.

Høsten 1903, da bror Gundersen forkynte i Trondheim, traff han Lotte Holm, som tok imot noe litteratur.  Kort tid etter drog hun til sitt hjemsted i Narvik-området og ble den første forkynneren i Nord-Norge. Senere kom Viktor Feldt til Narvik og hjalp to ektepar til å bli bibelstudenter. De fikk kontakt med Lotte, og snart kom denne lille gruppen jevnlig sammen for å studere Bibelen. Lottes søster, Hallgerd, tok også imot sannheten, og senere tjente de begge som pionerer forskjellige steder i Norge.

Brødrene Feldt og Gundersen fikk spesielt god respons på sin forkynnelse i Bergen i 1904 og 1905. Zion’s Watch Tower for 1. mars 1905 rapporterte: «En fremtredende taler i Frimisjonen i denne byen er blitt fullstendig grepet av det klare lys, og han framholder nå det fulle og sanne evangelium for sine alltid store og oppmerksomme tilhørerskarer.»

 Denne taleren var Theodor Simonsen, som senere ble ekskludert fra Frimisjonen fordi han framholdt de strålende, nye sannhetene han hadde lært ut fra våre publikasjoner. Theodor sluttet seg imidlertid til bibelstudentene og ble et aktivum for Jehovas folk som en avholdt bror og taler. Han slo seg senere ned i Kristiania, hvor det var en voksende menighet av bibelstudenter.

NOEN AV DE FØRSTE PIONERENE

Omkring 1905 var det menigheter av bibelstudenter i fire norske byer: Skien, Kristiania, Bergen og Narvik. Snart var det flere ivrige forkynnere som begynte som pionerer og brakte det gode budskap ut til mange andre deler av landet. De hadde ulik bakgrunn.

Den første søsteren i Norge som begynte som pioner, var Helga Hess fra Bergen. Hun var en ung, foreldreløs jente som var blitt søndagsskolelærer 17 år gammel. Da hun hørte Theodor Simonsen tale i Frimisjonen om det han hadde lært ved å lese en av bibelstudentenes bøker, ble hun interessert og begynte å lese den samme litteraturen. Helga sluttet som søndagsskolelærer, og i 1905, da hun var 19 år gammel, reiste hun til Hamar og Gjøvik som heltidsforkynner for å utbre det gode budskap.

En dag i 1908 da Andreas Øiseth stod og hogg ved på farsgården i nærheten av Kongsvinger, fikk han besøk av en pioner og tok imot boken Tidsaldrenes Plan. Andreas, som var i begynnelsen av 20-årene, ble begeistret over det han leste, og bestilte mer litteratur. Etter noen måneder overlot han gården til en yngre bror og reiste ut som pioner. I løpet av de følgende åtte årene forkynte han i nesten hele landet.  Først drog han nordover i innlandet – med sykkel om sommeren og spark om vinteren. Da han kom til Tromsø, satte han kursen sørover igjen og gjennomarbeidet kystområdene helt til Kristiania.

En annen av de første pionerene var Anna Andersen fra Rygge ved Moss. Hun hadde vært offiser i Frelsesarmeen i mange år og viet seg til å hjelpe vanskeligstilte mennesker. Omkring 1907 leste hun noen av våre publikasjoner og forstod at hun hadde funnet sannheten. I Kristiansund kom hun i kontakt med en annen frelsesoffiser, Hulda Andersen (senere Øiseth), som viste interesse. Ikke lenge etter drog disse to kvinnene ut på en lang reise nordover med kystruten, helt til Kirkenes. I hver havn gikk de i land og leverte litteratur. Omkring 1912 ble Anna pioner. I flere tiår drog hun land og strand rundt med båt og på sykkel og brakte bibelsk litteratur til nesten hver  eneste by i Norge. Hun oppholdt seg ganske lenge i Kristiansand, hvor hun var en god støtte for den voksende menigheten.

Karl Gunberg hadde vært marineoffiser før han ble bibelstudent. Omkring 1911, da han var midt i 30-årene, begynte han som pioner. Han forsørget seg ved å ta jobber som navigasjonslærer. Karl så myndig ut, men var kjent som en behagelig og humoristisk person. Han forkynte rundt om i Norge til han var langt oppe i årene. Som vi skal se senere, kom hans bakgrunn som marineoffiser og navigasjonslærer til nytte i forbindelse med utbredelsen av det gode budskap.

BRORSKAPET STYRKES

Det første stevnet, som ble holdt i Kristiania i oktober 1905, vakte stor begeistring. Det var omkring 15 til stede, og 3 ble døpt. I 1906 ble det holdt et stevne i Bergen, og fra 1909 av ble det arrangert stevne hvert år. Det kom talere fra Danmark, Finland og Sverige. Noen av disse brødrene besøkte også menighetene som «pilegrimer», forløpere for vår tids reisende tilsynsmenn.

Høydepunktene i disse årene var bror Russells besøk. I 1909 besøkte han både Bergen og Kristiania. Brødrene og søstrene satte stor pris på å treffe ham og lytte til foredragene hans. Det andre besøket, i 1911, fikk stor publisitet, og de 61 brødrene og søstrene som var samlet i Kristiania, gledet seg over at omkring 1200 var til stede på bror Russells offentlige foredrag.

Tre år senere gav bror Russell norskamerikaneren Henry Bjørnestad i oppdrag å besøke brødrene i  Norge og Sverige på fast basis som den første norske reisende tilsynsmann.

ØKENDE AKTIVITET FRAM MOT 1914

I 1910 begynte man å utgi traktatserien Ekko fra Talerstolen, som var et nyttig hjelpemiddel i forkynnelsen. Dette hjalp flere av bibelstudentene til å engasjere seg i forkynnelsesarbeidet. Brødrene og søstrene var ivrige etter å avsløre religiøs villfarelse og forklare Bibelens sannheter, og de delte ut tusener av eksemplarer gratis, ofte som innlegg i aviser.

Bibelstudentene så fram til 1914 med spent forventning. I boken Tiden er nær (bind 2 i serien Millenniets Daggry) ble det forklart at «hedningenes tider» ville utløpe i 1914, noe som ville innebære krig og anarki, og at Guds rike så ville begynne å utøve sitt herredømme. Bibelstudentene ventet også at Kristi medarvinger på den tiden skulle få sin himmelske belønning.

Dette ble ofte et samtaletema. En kveld i juli 1914 spilte bror Karl Kristiansen i byorkestret i Skien. I en pause sa han til noen andre: «Om noen få uker kommer det til å skje noe. Først vil det komme krig, så revolusjon, så anarki, og så vil Guds rike komme.» Da den første verdenskrig brøt ut noen få uker senere, kom folk til Karl og ville vite mer.

Lenger sør langs kysten, i Arendal, var det bare én bibelstudent i 1914. Denne søsteren  traff en dag Mia Apesland på gaten, og hun fortalte Mia at det ifølge Bibelen ville bryte ut krig høsten 1914. «Hvis det skjer», sa Mia, «så skal jeg tro.» Da Mia kort tid etter så at det søsteren hadde fortalt, virkelig skjedde, holdt hun sitt løfte og ble en oppriktig troende. Disse to søstrene og noen andre ble grunnstammen i Arendal menighet.

FRAMGANG, SÅ PROBLEMER

Det viste seg at ikke alle de forventningene bibelstudentene hadde til 1914, ble innfridd. De fortsatte likevel sin virksomhet med stor iver. Fra desember 1914 og utover i 1915 ble det avlagt et enestående vitnesbyrd da det teknisk avanserte film- og lysbildeprogrammet «Skapelsens fotodrama» ble vist for store forsamlinger i Kristiania, Bergen, Trondheim, Skien, Arendal og Kristiansand.

Men i de følgende årene oppstod det en del problemer. Fritiof Lindkvist, som hadde ledet arbeidet i Norge i omkring ti år, begynte å gå sine egne veier, og i 1916 forlot han organisasjonen. Ansvarlige brødre i Sverige og Danmark førte tilsyn med arbeidet i Norge i de neste årene. I 1921 fikk Enok Öman i oppdrag å føre tilsyn med arbeidet i Norge, noe han gjorde fram til 1945.

Det at C.T. Russell døde i 1916 og ble etterfulgt av J.F. Rutherford som tilsynsmann for bibelstudentenes virksomhet, forårsaket også en viss uro. Både uinnfridde forventninger med hensyn til 1914 og organisasjonsmessige forandringer førte til at en god del forlot organisasjonen. Dette fikk størst konsekvenser i Bergen, hvor det i 1918 var bare én bror og sju søstre igjen i menigheten. Også i Trondheim  var det nokså mange som forlot menigheten, og en gruppe i Kristiania falt også fra. Men de som lojalt støttet organisasjonen, erfarte snart Jehovas rike velsignelser.

NY FART I ARBEIDET

«Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» var tittelen på et oppsiktsvekkende foredrag som bror Rutherford holdt i 1918. Fra 1920 til 1925 ble dette spennende foredraget holdt verden over. A.H. Macmillan kom fra hovedkontoret i New York og holdt foredraget i flere byer i Norge. I Kristiania var Universitetets aula fullsatt, og det var mange som ikke fikk plass. Bror Öman gikk da opp på en kasse ved inngangsdøren og ropte ut: «Hvis dere kommer igjen om halvannen time, skal Macmillan holde foredraget en gang til!» Da foredraget var over, ble aulaen fylt av folk igjen, og Macmillan holdt det på nytt. I flere år holdt norske brødre dette foredraget rundt om i landet. Flere tusen lyttet oppmerksomt til de overbevisende bibelske argumentene for at mange kommer til å overleve Harmageddon og oppnå evig liv på en paradisisk jord. Mange ble gjort kjent med dette budskapet ved hjelp av en brosjyre med samme tema som foredraget.

Fra 1922 til 1928 distribuerte bibelstudentene mange hundre tusen traktater som inneholdt resolusjoner som var blitt vedtatt på store stevner, blant annet Et oprop til de ledende i verden, En advarsel til alle kristne og Geistligheten anklaget. Mange bibelstudenter kom i gang i tjenesten ved å være med på å dele ut disse traktatene.

Likevel var veksten nokså beskjeden. Pionerene og andre ildsjeler forkynte iherdig, men andre  trengte hjelp til å engasjere seg mer i forkynnelsesarbeidet. De publikasjonene som ble brukt, var fortsatt stort sett på dansk, «dansk-norsk» og svensk, ikke på norsk. Hva kunne gjøres for å sette større fart i arbeidet?

I den norske utgaven av Bulletin (nå Vår tjeneste for Riket) for april 1925 ble det gitt en spennende opplysning: «Vi sender eder herved det første nr. av Den Gylne Tidsalder paa norsk. Abonnenter kan nu samles.» Det var nummeret for mars 1925 av Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!). Den norske utgaven av Den Gylne Tidsalder fikk snart en stor leserkrets, ikke bare i Norge, men også i Danmark. I 1936, da bladet skiftet navn til Ny Verden, hadde det 6190 abonnenter i Norge.

BEDRE ORGANISERING OG NYE LOKALER

I mai 1925 var over 500 bibelstudenter fra forskjellige deler av Skandinavia samlet til et stevne i Örebro i Sverige. På stevnet opplyste bror Rutherford at det skulle opprettes et nordeuropeisk kontor i København. William Dey skulle komme fra London for å føre tilsyn med Guds folks virksomhet i Danmark, Norge, Sverige, Finland og de baltiske landene. De enkelte landene skulle fortsatt ha en lokal tilsynsmann, og Enok Öman skulle fremdeles ha den oppgaven i Norge.

William Dey, som opprinnelig var fra Skottland, var en energisk bror som gjorde mye for å sette fart i  forkynnelsesarbeidet. Han var en dyktig organisator og oppmuntret også brødrene ved sitt hyggelige vesen og gode eksempel i tjenesten. I september og oktober 1925 reiste han rundt i Norge og organiserte virksomheten i menighetene i samsvar med retningslinjene fra hovedkontoret. Bror Dey var tilsynsmann for det nordeuropeiske kontor fram til den annen verdenskrig.

En tid hadde brødrene vært på utkikk etter et mer egnet sted for det norske avdelingskontoret. I 1925 kjøpte en bror som hadde arvet en del penger, en treetasjes bygård i Oslo, og han solgte den til organisasjonen for omtrent halv pris. Tidspunktet kunne ikke ha vært bedre! Denne bygningen, Inkognitogaten 28 B, ble brukt av avdelingskontoret fram til 1983.

EN ORGANISASJON AV AKTIVE VITNER

I 1931 skjedde det noe som var en viktig milepæl i Guds tjeneres historie verden over. I det året antok de et nytt navn – Jehovas vitner. «Da vi antok vårt nye navn», skrev bror Öman, «reiste vi oss alle opp på våre føtter, og med stor begeistring ropte vi ’ja’.» Brødrene og søstrene var glad for å få et bibelsk navn, og de var fast besluttet på å leve opp til det.

Det var tydelig at Jehova velsignet det iherdige forkynnelsesarbeidet i Norge. Det gjennomsnittlige antall forkynnere økte fra 15 i 1918 til 328 i 1938. Jehovas folk var ikke bare bibelstudenter; de var aktive vitner.

Ett eksempel var Even Gundersrud, som var blitt døpt i 1917 og hørte til menigheten i Skien. Til å begynne med prøvde hans kone å hindre ham i  å gå på møtene, blant annet ved å gjemme skoene hans. Men han lot seg ikke stanse av det – han gikk på møtet barbent! En gang låste hun ham inne på soverommet, men han hoppet bare ut av vinduet og gikk på møtet. Uansett hvordan hans kone behandlet ham, fortsatte Even å gå på møtene, og han fortsatte også å være hyggelig mot henne. Etter hvert ble hun flau over at mannen hennes gikk barbent gjennom byen. Hun ville finne ut hvorfor møtene betydde så mye for Even, og begynte å bli med ham. Med tiden ble også hun et av Jehovas vitner.

Den begeistringen menigheten i Skien viste, var typisk for holdningen i menighetene på den tiden. Brødrene forkynte i stor utstrekning i nærliggende byer og landdistrikter. I helgene drog de ofte ut med åpne lastebiler eller båter og forkynte og arrangerte møter. Etter hvert ble det organisert flere grupper og menigheter i dette området. Også andre menigheter var travle sentre for teokratisk aktivitet.

NY GIV I BERGEN

En av de aktive forkynnerne i Bergensområdet var Torkel Ringereide. I 1918 kom han over en brosjyre som var utgitt av bibelstudentene. Han oppsøkte bror Dahl, som var den eneste  broren i Bergensmenigheten på den tiden. Bror Dahl hadde møter hjemme hos seg sammen med resten av menigheten – sju søstre. En av dem var Helga Hess, som nå var tilbake i Bergen. Torkel sluttet seg til den lille menigheten, og i 1919 giftet han og Helga seg.

Torkel var en frimodig mann med kraftig stemme. Han var i mange år den eneste foredragsholderen i menigheten. Han holdt gjerne foredrag hver søndag og avslørte i friske ordelag presteskapets hykleri og deres falske religiøse læresetninger. Foredragene ble ofte annonsert i avisene, og det var gjerne mange flere interesserte til stede på møtene enn det var bibelstudenter i menigheten.

Torkel oppmuntret dem som hørte på, til å forkynne sannheten for andre. I 1932 var Nils Raae blant tilhørerne. Nils hadde kjent sannheten i et års tid, men kvidde seg for å begynne å forkynne. Menigheten skulle i gang med en stor kampanje  med brosjyren Riket – verdens håp, og Torkel holdt en tale om hvor viktig det var å delta i tjenesten. «Det var et strålende foredrag», sa Nils, «så det kriblet i mine føtter.» I slutten av foredraget siterte Torkel Jehovas ord i Jesaja 6:8: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Torkel fortsatte: «Måtte vi alle svare som Jesaja: ’Her er jeg! Send meg!’» Denne appellen førte til at Nils og hans kone uten å nøle begynte å delta i tjenesten.

Brødrene og søstrene vanket mye hjemme hos Torkel og Helga. De snakket alltid om sannheten, og unge og nye forkynnere ble oppmuntret til å engasjere seg i tjenesten. Forkynnerne reiste ofte til distriktene omkring Bergen med både lastebil og båt for å forkynne. Etterpå kom de sammen for å fortelle opplevelser og hygge seg.

NIDKJÆRE FORKYNNERE I OSLO

Også i Oslo-området hadde forkynnelsesarbeidet stor framgang i 1920- og 1930-årene. En av forkynnerne var Olaf Skau, som ble døpt i 1923. Han ble utnevnt til «arbeidsdirektør» i menigheten i 1927 og var i mange år en primus motor i tjenesten og en omsorgsfull tilsynsmann. Han organiserte forkynnelsen i Oslo og arrangerte også turer i helgene med buss og lastebil til distriktene omkring hovedstaden.  Han kunne sitte til langt på natt og tegne kart og planlegge slike forkynnelsesekspedisjoner.

Brødre og søstre fra Oslo forkynte i byer og landdistrikter fra Halden og Fredrikstad i sør til Hamar i nord, og fra Kongsvinger i øst til Drammen og Hønefoss i vest. Forkynnerne kom til distriktet i 9-tiden og forkynte fra hus til hus hele dagen. Ofte arrangerte de også offentlige foredrag. Denne virksomheten bidrog til å danne grunnlag for nye grupper og menigheter og ble satt stor pris på av de få brødrene og søstrene som bodde i disse områdene. I løpet av en nidagers kampanje i 1935 leverte de 76 forkynnerne i Oslo 13 313 brosjyrer, i gjennomsnitt over 175 brosjyrer pr. forkynner!

Olafs kone, Esther, hadde leddgikt og ble etter hvert avhengig av rullestol. Deres hjem var likevel et populært samlingssted for brødrene og søstrene. Det var vanligvis Olaf som stod for matlagingen. Hans spesialitet var stekte kyllingvinger. Mange eldre vitner husker fremdeles det åndelig oppbyggende samværet hjemme hos Skau, der man drøftet bibelske spørsmål og hadde bibelske spørreleker. Ragnhild Simonsen sa: «Vi gikk aldri fra Skau med tomt hjerte.»

 «RETT INNSTILT FOR EVIG LIV»

På den tiden var folk flest mer religiøst engasjert enn nå, og de hadde gjerne mer bibelkunnskap. Mange var villige til å drøfte bibelske spørsmål, og «de som var rett innstilt for evig liv, ble troende», akkurat som i det første århundre. – Apg 13:48.

Et eksempel er Durdei Hamre. I 1924 tok hun imot en brosjyre, som hun leste samme kveld og utover natten. Senere sa hun: «Jeg la meg som pinsevenn og stod opp som et Jehovas vitne.»

Midt på 1920-tallet overvar en av de åtte Fjelltvedt-brødrene et offentlig foredrag i Bergen om helveteslæren og fikk en brosjyre om samme tema. Det han leste, overbeviste ham om at helveteslæren er falsk. Kort tid etter, da familien var samlet på familiegården, delte han begeistret det han hadde lært, med sine sju brødre og tre søstre. De satt til langt på natt og drøftet brosjyren. Etter kort tid ble alle søsknene og mange av deres ektefeller bibelstudenter. Senere ble også mange av barna og barnebarna deres ivrige forkynnere, og noen av dem brakte sannheten ut til andre områder.

At folk var interessert i åndelige spørsmål, var tydelig i 1936, da M.A. Howlett fra hovedkontoret i New York talte på stevner i Bergen og Oslo. I Bergen var det 810 til stede på det offentlige foredraget, deriblant flere prester og en biskop, og bare 125 av tilhørerne var Jehovas vitner. I Oslo, hvor 140 vitner var samlet, var det 1014 til stede på det offentlige foredraget!

 «NÅ HAR DE BEGYNT Å KOMME!»

Det vakte stor begeistring blant Jehovas vitner da det i 1935 ble forklart hvem som utgjør den ’store skare’ som er omtalt i Åpenbaringen 7:9–17. Guds folk frydet seg over å lære at tilbedere av Gud som har håp om å få leve på en paradisisk jord, kunne slutte seg til den salvede rest som innviede tjenere for Jehova. Fra det året av dreide forkynnelsesarbeidet seg først og fremst om å samle inn den store skare som skal overleve «den store trengsel» – den største innsamlingen av sanne tilbedere i menneskehetens historie.

I 1935 var det noen pionerer med et himmelsk håp som forkynte i en bygd nær Lillehammer. Den ti år gamle John Johansen lyttet oppmerksomt da pionerene fortalte familien hans om at Gud har til hensikt å gjøre jorden til et paradis. Da John var 13, hadde han et så sterkt ønske om å dele dette strålende håpet med andre at han lånte farens veske og gikk ut for å forkynne i hjembygda – helt alene! I dag, over 70 år senere, forkynner John fortsatt ivrig, sammen med sin kone, Edith, og føler dyp glede over å ha vært med på innsamlingen av de mange nye opp gjennom årene.

En dag i 1937 satt Olaf Rød og en annen bror hjemme hos Olaf og snakket om den store skare. De to var de eneste vitnene i Haugesund og lurte på hvordan denne store innsamlingen skulle foregå. Plutselig banket det på døren. Olaf åpnet, og der stod Alfred Trengereid. Han hadde funnet et nummer av Vakttårnet, og det han hadde lest, hadde gjort inntrykk på ham. Resolutt hadde han satt seg i en robåt  og rodd over Karmsundet for å få mer litteratur av den eneste han visste var et Jehovas vitne – Olaf. Olaf ble nokså paff og tenkte: «Nå har de begynt å komme!» Og det viste seg å stemme, selv om ikke alle kom på samme måte og på samme tid. Alfred ble en bror, og mange andre fra dette området reagerte også positivt på det gode budskap om Riket.

BÅTER BLIR BRUKT I INNSAMLINGSARBEIDET

Da forkynnelsesarbeidet startet i Norge, virket det overveldende å skulle nå ut til alle som bodde på de utallige øyene og langs den langstrakte kysten. I 1928 kjøpte derfor avdelingskontoret en motorbåt som var stor nok til at to–tre pionerer kunne bo i den, og robust nok til at den kunne brukes langs  Norges forrevne kyst. Men hvem kunne påta seg ansvaret som skipper om bord? Den erfarne pioneren Karl Gunberg stilte seg til rådighet. Nå kom hans bakgrunn fra marinen og hans erfaring som navigasjonslærer til nytte. Den første båten, som fikk navnet «Elihu», satte kursen sørover fra Oslo og la til forskjellige steder langs kysten. Men en uværsnatt vinteren 1929 forliste «Elihu», ikke så langt fra Stavanger. Heldigvis kom brødrene om bord seg velberget i land.

I 1931 kjøpte brødrene en ny båt, som de kalte «Ester». Karl tok fatt igjen, sammen med to andre brødre. «Ester» ble brukt til å gjennomarbeide distrikter på Vestlandet og i Nord-Norge de neste sju årene. I 1932 syntes Karl at han var blitt «for gammel til å være  med på flere eventyr», så han gikk i land for å tjene som pioner på Østlandet og overlot ansvaret om bord til Johannes Kårstad. I 1938 ble «Ester» erstattet med båten «Ruth», som var i bruk fram til 1940, da den annen verdenskrig satte en stopper for denne typen forkynnelsesvirksomhet. Pionerene på båtene hadde gjennomarbeidet store områder og levert mye litteratur. I 1939 rapporterte de to brødrene på «Ruth», Andreas Hope og Magnus Randal, at de på bare et år hadde levert over 16 000 bøker, brosjyrer og blad og spilt 1072 grammofonforedrag for 2531 tilhørere.

Brødrene på båtene hadde ikke bare mange flotte opplevelser i tjenesten, men også fantastiske naturopplevelser. Andreas Hope skrev: «Dag etter dag bar det stadig videre mot nord – inn og ut fjorder og rundt tallrike nes. Naturen var storslagen, majestetisk og vill.» Nord for polarsirkelen beundret de om vinteren «polarnattens stjernevrimmel, omgitt av nordlysets glans». Og om sommeren kunne de se «polardagens himmel gløde i midnattssolglans».

EN NIDKJÆR PIONERSØSTER

I løpet av 1930-årene var det stadig flere som begynte  som pionerer. De måtte klare seg med svært få bekvemmeligheter, men forkynte likevel det gode budskap i store områder og distribuerte mye bibelsk litteratur. Deres utrettelige tjeneste bidrog til at det ble lagt et godt grunnlag for videre vekst.

Ett eksempel er Solveig Løvås (senere Stormyr) fra Oslo. Hun hadde søkt etter sannheten og gått på forskjellige religiøse møter. En dag da hun gikk på et møte hos Jehovas vitner, forstod hun at hun hadde funnet Bibelens sannhet. Hun ble døpt i 1933, og to år senere reiste hun til Nord-Norge for å tjene som pioner. Til tross for at Solveig hadde hatt polio og derfor haltet litt, gjennomarbeidet hun i løpet av seks år de fleste byer, fiskevær og andre småsteder fra sør for Bodø og helt til Kirkenes. Mange tusen tok imot bibelsk litteratur. På bare ett år fikk Solveig tegnet over  1100 abonnementer på bladene våre!

En av dem som viste stor interesse for det Solveig forkynte, var tømreren Dag Jensen fra Hennes i Vesterålen. Han hadde gjennom flere år fått Jehovas vitners litteratur av andre interesserte. Da Solveig kom til Dag, ordnet hun med at han fikk abonnement på bladene, og så drog hun videre for å forkynne andre steder. Dag begynte på egen hånd å forkynne og lånte bort det han hadde av litteratur, til andre interesserte.

På Andøya henvendte Solveig seg til en gruppe fiskere i en rorbu. Det var tøffe karer, men hun avla et frimodig vitnesbyrd, spilte grammofonforedrag og tilbød abonnementer. En ung fisker, Frits Madsen, ble interessert og tegnet abonnement på bladene våre. Etter at Solveig hadde gjennomarbeidet distriktet, drog hun videre. Dette var et vanlig mønster – pionerene forkynte, fant interesserte, leverte litteratur og tegnet abonnementer og drog så videre til nye distrikter. Hva kunne gjøres for å følge opp all interessen?

OMSORG FOR GUDS HJORD

I januar 1939 ble det satt i gang en ny ordning med reisende tilsynsmenn. Norge ble inndelt i fire soner, eller kretser. Kretstilsynsmennene (da kalt sonetjenere) skulle bruke mer tid på hvert sted enn før. Fra nå av la de større vekt på å hjelpe menighetene,  organisere nye menigheter og hjelpe interesserte til å begynne å ta del i tjenesten. Andreas Kvinge ble utnevnt til kretstilsynsmann for krets 4, som strakte seg fra Florø til Kirkenes – en strekning på 260 mil. I dette store området var det bare tre menigheter – Trondheim, Namsos og Narvik. Men Andreas skulle også besøke noen isolerte forkynnere og små grupper, og han hadde dessuten en liste over dem som abonnerte på bladene.

Andreas drog nordover sammen med sin kone, Sigrid, stort sett på sykkel, og forsøkte å hjelpe både forkynnere og interesserte videre i sannheten. Pionerer som Solveig Løvås gav Andreas utfyllende opplysninger om interesserte som trengte åndelig hjelp. Hun tipset ham for eksempel om Dag Jensen på Hennes og Frits Madsen på Andøya.

Første gang Andreas traff Dag, var i 1940. Andreas forteller: «Da jeg kom inn døren, satt han med en barberkniv i hånden. Ansiktet var fullt av såpe, men han glemte hele barberingen. Jeg glemmer aldri de glade øynene som lyste mot meg midt inni såpeskummet.» Andreas hjalp Dag til å gjøre åndelige framskritt. Dag forkynte med begeistring og hjalp snart sin kone, Anna, og mange venner og slektninger til å få kjennskap til sannheten.

 På Bleik på Andøya oppsøkte Andreas den unge fiskeren Frits Madsen. Med Andreas’ hjelp ble Frits og hans kone grunnstammen i den menigheten som senere ble opprettet der. Også mange andre steder besøkte Andreas og hans kone personer som først var blitt kontaktet av Solveig og andre iherdige pionerer. Andreas og de andre kretstilsynsmennene arrangerte møter og opprettet nye menigheter. Slik tilfellet var i den kristne menighet i det første århundre, var det noen i Norge som plantet, og andre som vannet, mens ’Gud hele tiden fikk det til å vokse’. – 1. Kor 3:6.

DEN ANNEN VERDENSKRIG RAMMER NORGE

Den 9. april 1940 ble Norge invadert av tyske styrker, og landet ble dratt inn i den annen verdenskrig. Etter 62 dager med krigshandlinger var hele Norge under tysk, nazistisk kontroll. Da var flere byer blitt utsatt for intens bombing. Noen dager etter invasjonen ble avdelingstilsynsmannen, Enok Öman, arrestert av Gestapo, men en uke senere ble han løslatt etter et kort forhør. Noen uker senere ble han hentet til et nytt forhør.

Brødrene var redd for at nazistene skulle sende dem til konsentrasjonsleirer, slik man hadde gjort i Tyskland. Men dette skjedde ikke, og vitnene fortsatte å forkynne med besluttsomhet og nidkjærhet. Det virket faktisk som om folk var blitt mer lydhøre for det gode budskap på grunn av krigen, og det ble startet mange hjemmebibelstudier (da kalt modellstudier). Brødrene fikk fortsatt Vagttaarnet fra Danmark, og Ny Verden kom ut på norsk som før. Det ble fremdeles holdt møter og stevner, og det var en gledelig økning i antall forkynnere.

 BESLAGLEGGELSER, ARRESTASJONER OG FORBUD

Men noe var i gjære. Tyske politifolk kom igjen til avdelingskontoret og bad om å få litteratur, og bror Öman ble innkalt til forhør flere ganger. Høsten 1940 ble boken Fiender beslaglagt på grunn av en del uttalelser om fascismen og nazismen. Om vinteren og våren 1941 ble flere pionerer arrestert og forhørt av politiet. Tyske og norske nazister kom noen ganger på møtene for å spionere. Så kom nazimyndighetene og beslagla avdelingskontorets beholdning av de to brosjyrene Fascisme eller frihet og Herredømmet og freden.

Plutselig, den 8. juli 1941, slo Gestapo til over hele landet for å sette en stopper for forkynnelsesarbeidet i Norge. Fem tyske politimenn troppet opp på Betel og beslagla resten av litteraturen og tok med seg Betel-familien til sikkerhetspolitiets hovedkvarter til forhør. Bror Öman måtte deretter melde seg hver dag i tolv uker hos det norske statspolitiet.

I en nøye planlagt operasjon foretok Gestapo razziaer hjemme hos ansvarlige brødre og beslagla all litteratur utgitt av Selskapet Vakttårnet. Brødrene fikk beskjed om at de ville bli sendt til konsentrasjonsleirer hvis de ikke sluttet å forkynne. Flere brødre og søstre ble arrestert, og noen ble holdt i varetekt i flere dager.

I Moss kom politiet hjem til Sigurd Roos og beslagla litteraturen hans. Sigurd, hans kone og en annen bror ble arrestert. Politiet forlangte at de skulle slutte å forkynne, og at de ikke skulle nevne navnet Jehova. Forkynnerne svarte at de aldri kom til å slutte å forkynne om Jehova og hans rike. Til slutt  resignerte politiet og sa: «Vel, deres tro kan vi ikke ta fra dere.» Etter noen timer ble disse standhaftige forkynnerne løslatt.

Nazistene oppsøkte også Olaf Skau i Oslo. De ransaket hele huset hans og beslagla både bibler, litteratur og grammofoner. De forseglet også et bokskap. Menighetens forkynnerkort var blitt gjemt i stekeovnen, så dem fikk de ikke med seg. Senere kom nazistene tilbake med en lastebil for å hente bøkene. Lederen var SS-Untersturmführer Klaus Grossmann, en fryktet nazist. Olaf spurte Grossmann hva de skulle gjøre med den bibelske litteraturen. Den skulle de lage papirmasse av, var svaret.

«Men har De ingen frykt for Jehova?» spurte bror Skau.

«Jehova får være forsiktig!» svarte nazisten hovmodig. Da nazistene kapitulerte fire år senere, tok Grossmann sitt eget liv.

Gestapo arresterte Andreas Kvinge i Bodø. Dette var også i juli 1941. De spurte ham hvor de forskjellige vitnene i Nord-Norge befant seg. Andreas svarte som sant var: «Jeg vet ikke hvor de er i dag.» Tenk hvordan Andreas må ha følt det under forhøret, da Gestapo-folkene strødde innholdet i vesken hans utover gulvet – papirer som inneholdt navn og adresse på menigheter, tjenere i menighetene og interesserte. Men til Andreas’ store lettelse var det ingen som tok seg bryet med å undersøke disse papirene. Gestapo var oppsatt på å få Andreas til å skrive under på en erklæring der han erkjente at det  var forbudt å forkynne og virke som et av Jehovas vitner.

«Vi er klar over at vår virksomhet nå er forbudt», svarte Andreas, «så jeg kan skrive under på at jeg vet dette. Men selv om det er forbudt å holde møter og spre blad og bøker, så kommer vi til å fortsette å snakke med folk om Guds rike og bruke Bibelen.» Da det var tydelig at Andreas ikke ville inngå kompromiss, ble han løslatt.

Til slutt ble avdelingskontorets bygning beslaglagt av nazimyndighetene. Bror og søster Öman fikk fortsette å bo i huset, men resten av Betel-familien måtte etter hvert flytte ut.

MØTER OG STEVNER UNDER FORBUDET

Da nazistene prøvde å knuse Jehovas vitner, gikk brødrene under jorden og fortsatte sin teokratiske virksomhet. Noen brødre reiste omkring og oppmuntret brødrene og søstrene. Søren Lauridsen, som en tid hadde tjent på Betel, reiste en del rundt i Sør-Norge. Og i Nord-Norge fortsatte Andreas Kvinge å besøke vitnene i sin krets. Han tok seg ofte småjobber for ikke å vekke mistanke. I 1943 fikk Magnus Randal, som hadde vært med på pionerbåten «Ruth», adresser av bror Öman og la ut på en 120 mil lang sykkeltur nordover helt til Bodø for å oppmuntre brødrene og søstrene.

Selv om møtevirksomheten var forbudt, fortsatte forkynnerne å komme sammen for å oppmuntre hverandre. Som regel kom de sammen i mindre grupper i private hjem, men noen ganger kunne de samles i all hemmelighet i større grupper. I 1942 gledet brødrene seg over at i alt 280 kunne samles på to  steder i Oslo for å feire minnehøytiden. Nitti forsynte seg av symbolene.

Vitnene klarte også å arrangere hemmelige stevner på avsidesliggende gårder eller i skogen. Det største av disse stevnene ble holdt i 1943 i en skog utenfor Ski. Cirka 180 brødre og søstre fra området omkring Oslofjorden var samlet. I en pause, mens stevnedeltakerne satt og spiste, kom plutselig tre tyske soldater ridende. Hva skulle brødrene og søstrene gjøre?

En bror som kunne tysk, gikk bort til soldatene og fikk vite at de skulle ut og bade og hadde tatt feil av veien. Brødrene var mer enn villig til å vise dem riktig vei!

«Hva slags forsamling tror du det var?» sa den ene soldaten til en av de andre idet de red av gårde.

«Sikkert en sangforening», sa kameraten. Brødrene og søstrene gjorde ikke noe forsøk på å korrigere misforståelsen og trakk et lettelsens sukk da rytterne forsvant inn i skogen.

 ARBEIDET UNDER JORDEN

Mange forkynnere gjemte unna litteratur på forskjellige lure gjemmesteder. Noen brødre gravde ned litteratur og fant den så fram etter behov. Bror Skau, som var elektriker, gjemte en kartong med bøker bak en transformator på arbeidsplassen. Bror Øiseth gjemte litteratur i en bikube, og bror Kvinge hadde et lager i en potetbinge.

Det var fare for at litteraturdepotet i Harstad skulle bli oppdaget, så Lotte Holm reiste dit for å redde unna alle kartongene. Hun fikk kartongene om bord i en båt og stablet dem tett sammen på dekk, og så satte hun seg på dem. Da båten gikk fra kai, så Lotte til sin forferdelse at det var mange tyske soldater om bord, så hun satt der og spekulerte på hvordan hun skulle få all litteraturen i land uten å bli avslørt. Men hun hadde ikke behøvd å bekymre seg. Da båten kom fram, syntes soldatene synd på den gamle damen som hadde så mye å bære, så de hjalp henne i land med alle kartongene og bar dem til og med hjem til henne. Lite visste de høflige soldatene at denne vennlige handlingen var til stor nytte for Jehovas vitner på den tiden.

Til tross for forbudet fortsatte brødrene på forskjellige måter å smugle de siste numrene av Vakttårnet inn i landet fra Sverige og Danmark. De oversatte studieartiklene til norsk og skrev dem av på skrivemaskin med flere kopier. Deretter ble artiklene distribuert til menighetene rundt om i hele landet. Et stort nettverk av kurerer reiste med tog, sykkel og båt for å bringe den betimelige åndelige føden ut til sanne tilbedere i hele Norge.

 DE FORTSATTE Å FORKYNNE

Under krigen oppstod det en situasjon som ble en prøve for brødrene og søstrene i Norge. Etter at arbeidet ble forbudt i juli 1941, ble forkynnerne rådet til å være forsiktige for ikke å provosere nazimyndighetene. Mange forkynte derfor bare uformelt for venner og slektninger eller besøkte folk de hadde snakket med tidligere. Noen brødre mente imidlertid at dette var en altfor passiv holdning, og at det ikke var noen grunn til at de skulle la være å forkynne fra hus til hus med bare Bibelen. Selv om det var en god del uenighet om hvordan forkynnelsesarbeidet burde utføres, hadde begge grupper et sterkt ønske om å tjene Jehova trofast til tross for motstand.

Hva skulle brødrene gjøre? På grunn av krigen kunne de ikke kommunisere med hovedkontoret i New York, og det så ikke ut til at problemet ville bli løst med det første. Ville brødrene la splittelsen få svekke deres tro? Eller ville de fortsette å forkynne på den måten de fant best, og vente på at Jehova og hans organisasjon ordnet opp i saken?

Det er tydelig at Jehova velsignet deres trofaste tjeneste, for organisasjonen erfarte den samme veksten under krigen som i de fem årene før krigen. Trass i krig, forbud og ulike måter å forkynne på kunne brødrene glede seg over at forkynnerantallet økte fra et høydepunkt på 462 i 1940 til et høydepunkt på 689 i 1945.

FORENT I TJENESTEN FOR JEHOVA

I juli og august 1945, etter at krigen var slutt, besøkte William Dey brødrene i Norge for å hjelpe dem med å reorganisere virksomheten. Bror Dey arrangerte  møter i Oslo, Skien og Bergen og oppmuntret alle brødrene til å samarbeide i enhet. Han påpekte at de hadde erfart Jehovas velsignelse og hatt framgang, og at de kunne gå framover i tillit til Jehovas ledelse.

I september 1945 henvendte Nathan H. Knorr ved hovedkontoret seg til Marvin F. Anderson, en 28 år gammel amerikansk bror av dansk opprinnelse. Bror Anderson hadde tjent på Betel i New York og var nå kretstilsynsmann i USA. Bror Knorr spurte ham om han var villig til å reise til Norge for å ta hånd om visse oppgaver og bli der «i ganske mange år». Bror Anderson sa ja, men det skulle ta noen måneder før det ble praktisk mulig for ham å reise.

I mellomtiden, i desember 1945, kom bror Knorr og bror Henschel på besøk til Norge. Deres kjærlige veiledning hjalp brødrene til å bli forent og knytte et sterkt kjærlighetens bånd. Samtidig opplyste bror Knorr at bror Dey skulle overta som avdelingstilsynsmann etter bror Öman. Måneden etter kom bror Anderson til Norge, og i februar ble han utnevnt til avdelingstilsynsmann. Den annen verdenskrig var nå et tilbakelagt kapittel, og Jehovas vitner i hele Norge tok fatt på tjenesten med nytt pågangsmot, i tillit til at Jehova ville velsigne dem.

 JEHOVAS ORGANISASJON GÅR FRAMOVER

Da Marvin Anderson kom til Norge, var det allerede stor aktivitet på avdelingskontoret. I september 1945 fikk forkynnerne én norsk og fire svenske brosjyrer som de kunne bruke i forkynnelsen. Måneden etter, den 1. oktober 1945, begynte Vakttårnet å komme ut på norsk, og etter hvert ble det trykt flere norske publikasjoner.

En situasjon som vakte en del munterhet, illustrerer verdien av å ha litteratur på norsk. En av de svenske brosjyrene hadde tittelen «Hopp» – det svenske ordet for «håp». Forkynnerne måtte forklare at brosjyren handlet om Bibelens håp og ikke var en oppfordring til å hoppe!

Da bror Anderson ble avdelingstilsynsmann i 1946, var det trangt om plassen på avdelingskontoret, så han bodde på et rom sammen med fem andre brødre. Etter at huset var blitt beslaglagt av nazimyndighetene, hadde det bodd en del ikke-vitner der, og disse måtte skaffes et annet sted å bo for å gi plass til den voksende Betel-familien.

Bror Anderson gikk løs på sin nye oppgave med stor energi. Avdelingskontoret ble pusset opp, og det ble anskaffet nytt utstyr, blant annet en pedaldrevet trykkpresse. I 1946 ble det opprettet en spennende  skole i menighetene – den teokratiske tjenesteskolen. Endelig kunne flere brødre få opplæring i å utarbeide og holde taler, og snart ble mange av dem foredragsholdere.

De første stevnene etter krigen ble holdt i Oslo, Bergen og Trondheim i september og oktober 1946. På de tre stedene var det i alt 3011 til stede på det offentlige foredraget, som hadde tittelen «Fredsfyrsten», og 52 ble døpt. Det var flotte tall når man tenker på at det ikke var mer enn gjennomsnittlig 766 forkynnere i Norge det året.

I desember 1946 ble kretstjenesten satt i gang på nytt etter et avbrekk på mer enn fem år. Flere unge brødre ble sendt ut som kretstilsynsmenn (da kalt tjenere for brødrene). Noen av dem hadde da tjent en tid på Betel. De skulle legge vekt på å lære opp forkynnerne i hus-til-hus-arbeidet, og de prøvde å samarbeide med så mange som mulig i hver menighet.  Gunnar Marcussen, en av de unge kretstilsynsmennene på den tiden, forteller at han i enkelte menigheter samarbeidet med mellom 50 og 70 forkynnere i løpet av en ukes besøk. Forkynnerne ble etter hvert flinkere til å legge fram budskapet om Riket, og de sluttet å bruke vitnesbyrdskort og grammofon, som var blitt benyttet siden 1930-årene. Det ble også lagt større vekt på å foreta gjenbesøk og lede bibelstudier.

PIONERTJENESTEN KOMMER I GANG PÅ NYTT

Etter krigen var det stadig flere som viste interesse for Rikets budskap, og forkynnerne ble oppmuntret til å begynne som pionerer for å hjelpe disse. Flere forkynnere som hadde sluttet i pionertjenesten da arbeidet ble forbudt i 1941, tok derfor fatt på nytt. Selv om det var trange tider, hadde 47 brødre og søstre begynt som pionerer innen utgangen av 1946.

En av disse pionerene var Svanhild Neraal, som drog til Finnmark i 1946. Hun hadde vært pioner der i 1941 sammen med Solveig Løvås og opplevd at både Kirkenes og Vardø ble bombet. Svanhild kunne ikke glemme de interesserte menneskene hun og Solveig hadde møtt,  så hun drog tilbake til Kirkenes, som nå var herjet av krigen. Folk sa hun måtte være gal som kom dit uten engang å ha et sted å bo.

Men Svanhild stolte på Jehova, og den første vinteren sov hun på et kjøkkengulv i et lite hus hvor det bodde fem andre. Forholdene etter krigen var vanskelige, og Svanhild hadde det temmelig tøft. Hun satt ofte og hutret i snø og regn mens hun ventet på båter som ikke kom når de skulle – hvis de kom i det hele tatt.

Svanhild hadde mange interessante opplevelser når hun forkynte for samer. For å komme til isolerte samiske bosetninger tok hun seg gjerne fram med elvebåt eller på sykkel. Hvis det gikk buss, tok hun den. Gjestfrie samer inviterte henne ofte inn i reinskinnsteltene sine og lyttet oppmerksomt mens hun forkynte ved hjelp av tolk. Av og til ble hun invitert til å spise reinsdyrkjøtt sammen med dem. Flere av dem som hørte det gode budskap av Svanhild, tok senere imot sannheten.

Kjell Husby, som tjente på Betel på denne tiden, fortalte at man der alltid kunne følge Svanhilds reiserute ved å se på adressene på de abonnementsblankettene hun sendte inn. I løpet av de cirka tre årene hun var i Finnmark, tegnet hun 2000 abonnementer på Vakttårnet og leverte 2500 bøker!

«MENNESKEFISKERE»

Menighetsforkynnerne engasjerte seg også ivrig i tjenesten etter krigen. Resultatene var svært oppmuntrende. Et eksempel er det som skjedde i den lille bygda Hennes i Vesterålen. Under krigen hadde Dag Jensen forkynt for slekt og venner. Mange  hadde vist interesse og studert Bibelen ved hjelp av vår litteratur. I 1945, etter at krigen var over, ble Dag døpt. Året etter, da Hennes menighet ble opprettet, ble 16 andre døpt hjemme hos Dag. Fem år senere hadde menigheten omkring 50 forkynnere, og i 1971 kunne Dag fortelle at over 20 hadde reist ut som pionerer fra denne menigheten.

Dag hadde en smittende kjærlighet til Jehova og begeistring for tjenesten. Åshild Rønning, som vokste opp i menigheten, forteller: «Når Dag kom på besøk og vi så det glade ansiktet hans og begeistringen hans, var det som å få en sol inn i huset.» Dag oppmuntret alltid barna, for eksempel når de hadde oppdrag på den teokratiske tjenesteskolen. «Han fikk oss til å føle at det vi gjorde, var betydningsfullt», sier Åshild. Denne vennlige oppmuntringen bidrog til at Åshild begynte i pionertjenesten i 1962. Hun har hatt gleden av å forkynne «den lykkelige Guds herlige gode budskap» for mange andre. – 1. Tim 1:11.

Hvorfor var det så mange fra dette stedet som ble nidkjære vitner? De fleste som bodde der, trodde på Gud og Bibelen, men gikk ikke i kirken. Mange av vitnene var dessuten kjent som solide familiefedre som ble støttet av sine lojale koner. En av disse familiefedrene var Arnulf Jensen, Dags nevø, som ble døpt i 1947. Han var fisker og var ofte ute på fiske i båten sin flere  dager i trekk, men hver fredag kveld kom han hjem, selv om fisket var godt og de andre fiskerne holdt det gående fordi det var gode penger å tjene. Arnulf passet på å være hjemme i helgene for å overvære møtene og delta i forkynnelsen sammen med sin kone og deres åtte barn – som alle tok et fast standpunkt for sannheten. På lørdager og søndager tok brødrene hånd om sin oppgave som «menneskefiskere», og de brukte ofte Arnulfs båt til å utføre et åndelig fiske på avsidesliggende steder. – Mark 1:16–18.

«VI UTFØRER ET BETYDNINGSFULLT ARBEID»

Den opplæringen som er blitt gitt ved Vakttårnets bibelskole Gilead i New York, har vært til stor nytte for brorskapet her i landet. Hans Peter Hemstad og Gunnar Marcussen, som ble uteksaminert fra denne misjonærskolen i 1948, var de første elevene fra Norge. De ble sendt tilbake til hjemlandet og tjente i reisetjenesten og på Betel, først som ugifte og senere sammen med sine koner. Fra 1948 til 2010 har cirka 45 fra Norge gjennomgått Gilead-skolen. Over halvparten av disse er blitt sendt tilbake til Norge og har tjent som heltidsforkynnere, som reisende tilsynsmenn eller på Betel.

Blant de Gilead-misjonærene som kom til Norge i årene etter krigen, var også Andreas Hansen fra Danmark og Kalevi Korttila fra Finland. I 1951 ble de sendt til Øst-Finnmark, hvor de tilbakela store avstander med båt og sykkel og på ski. Ofte bygde de videre på det åndelige grunnlaget Svanhild Neraal hadde lagt noen år før. I løpet av bare et år økte tallet på forkynnere i deres distrikt fra 3 til 15!

 Kjell Martinsen fra Hennes i Vesterålen var ferdig på Gilead i 1953 og ble sendt tilbake til Norge. Han fikk i oppdrag å tjene som kretstilsynsmann i Vestfold og Telemark, bare 22 år gammel. Han syntes det var utfordrende å tjene som reisende tilsynsmann i så ung alder, men han har mange gode minner om hvordan mer erfarne brødre tok godt imot ham og samarbeidet lojalt med ham. Kjell tjente som reisende tilsynsmann helt fram til 2001, da han og hans kone, Jorunn, slo seg ned i Svolvær i Lofoten, hvor han tjener som pioner.

Karen Christensen kom fra Danmark i 1950 og syklet rundt som pioner i Egersund og på Kongsvinger, hvor det da ikke var menigheter. Etter at hun hadde gjennomgått Gilead i 1954, ble hun sendt til  Kongsberg. I 1956 giftet hun seg med Marvin Anderson og har tjent på Betel siden da. Karen kan nå se tilbake på over 60 år i heltidstjenesten. «Vi er ikke betydningsfulle mennesker», sier Karen, «men vi utfører et betydningsfullt arbeid.»

JURIDISKE MILEPÆLER

I årene 1948 til 1951 var det spesielt stor vekst. I 1951 var det en økning på hele 29 prosent i det gjennomsnittlige antall forkynnere, og det ble nådd et høydepunkt på 2066. Men i disse årene møtte Jehovas tjenere i Norge en del juridiske utfordringer.

Den saken som fikk størst oppmerksomhet, dreide seg om det å forkynne på gaten ved hjelp av Vakttårnet. Noen forkynnere som utførte gatearbeid i Oslo i november 1949, ble tatt med til politistasjonen, men fikk gå igjen etter et par timer. Vitnene lot seg ikke skremme av dette, og neste helg tok enda flere del i gatearbeidet. Så, den 6. desember 1949, ble alle de forkynnerne som utførte gatearbeid i Oslo, arrestert. De fikk beskjed om at de ikke hadde lov til å tilby bladene på gaten uten tillatelse fra politiet. Politiet hevdet at dette kunne føre til gateuorden og sammenstimling av folk og hindre trafikkavviklingen. Sju av forkynnerne ble forhørt og tiltalt, og de ble dømt i byretten til å betale en liten bot, eventuelt til å sone tre dager i fengsel.

Denne saken dreide seg ikke bare om å skaffe seg tillatelse fra politiet, men hadde med retten til fri religionsutøvelse å gjøre. Brødrene anket derfor saken, og den gikk direkte til Høyesterett. Jehovas vitners pressetalsmann, John Roos, påpekte i en  artikkel i Dagbladet at vår forkynnelse aldri hadde ført til gateuorden. Han resonnerte slik: «Hvis religiøs forkynnelse praktiseres på gata i ro og orden, uten å forstyrre trafikken eller forårsake ansamlinger, må det da søkes politiet om tillatelse til det? Eller er det slik at religionsfriheten gir enhver borger rett til det?» Mens vitnene ventet på at saken skulle behandles i Høyesterett, deltok de ivrig i gatearbeidet, til tross for at arrestasjonene fortsatte og bøtene ble hevet. Noen av forkynnerne ble arrestert opptil ti ganger.

Den 17. juni 1950 omstøtte Høyesterett byrettens dom, og forkynnerne ble frifunnet! Denne og andre avgjørelser i vår favør bekreftet at Jehovas vitner i Norge har rett til å tilby bibelsk litteratur, både på gaten og fra hus til hus, uten å søke politiet om tillatelse.

MINNEVERDIGE STEVNER

På 1950- og 1960-tallet ble det holdt mange minneverdige stevner som styrket organisasjonen og knyttet vitnene sammen. Nathan H. Knorr og Milton G. Henschel fra hovedkontoret var to av talerne på landsstevnet på Lillehammer i 1951. Stevnedeltakere strømmet til fra alle kanter av landet. Det vakte stor begeistring at 89 ble døpt, og at det var 2391 på det offentlige foredraget. I årene deretter gledet vitner fra Norge seg over å være til stede på internasjonale stevner i London og New York. I 1955 overvar omkring 2000 norske vitner et internasjonalt stevne i Stockholm.

Et stort høydepunkt var det internasjonale stevnet som ble holdt på Ullevål stadion i Oslo i 1965  med temaet «Sannhetens ord». Før stevnet stod brødrene overfor en stor utfordring – det skulle være landskamp i fotball på stadionet kvelden før den første stevnedagen. En hærskare av vitner stod klar utenfor portene, og da kampen var over og tilskuerne gikk hjem, rykket vitnene inn. Hele natten arbeidet de med å gjøre rent, fjerne søppel og bygge bespisningstelt. De bygde også scener, en musikkpaviljong og, for dekorasjonens skyld, et stabbur og tre seterhytter – alle med torvtak. Dagbladet skrev: «Mirakel i natt: Ullevål stadion forvandlet til idyll med stabbur og skigarder. Utrolig innsats av Jehovas vitner.»

De gjestfrie norske brødrene og søstrene tok imot over 7000 stevnedeltakere fra andre land, de fleste fra Danmark. Det ble anlagt en teltleir på et jorde like utenfor byen, hvor det var ideelt så lenge været var godt. Men de 6000 som lå der, glemmer ikke regnværet under de første stevnedagene, som forvandlet bakken til gjørme. Heldigvis var det bedre vær de siste to dagene. Trass i dårlig vær nøt stevnedeltakerne den varmen som preget det kristne samværet,  og de ble styrket av det betimelige åndelige programmet. Det vakte stor glede at 199 ble døpt, og at hele 12 332 – et rekordstort antall – var til stede under det offentlige foredraget som bror Knorr holdt.

«TJENESTEN ER SOM BLODSIRKULASJONEN»

I tillegg til å forkynne fra hus til hus og på gaten har mange brødre og søstre forkynt uformelt og oppnådd gode resultater. I 1936 jobbet Konrad Flatøy som fyrbøter på et skip. En dag tilbød han styrmannen en brosjyre. Styrmannen, Paul Bruun, tok imot brosjyren og leste den samme kveld.

«Jeg forstod straks at dette var sannheten», fortalte Paul, «for brosjyren viste meg forskjellen mellom sann og falsk religion.» Etter hvert som Paul lærte mer, begynte han å forkynne for andre. Under krigen, da han seilte i utenriksfart, ledet han et bibelstudium med en interessert sjømann. Da sjømannen fikk større bibelkunnskap, nektet han å betjene de maskingeværene som var installert om bord. Dette ble rapportert til myndighetene, og Paul fikk ordre om å avslutte bibelstudiet. Det ville han ikke, og både han og sjømannen ble derfor sendt i land i London. En måneds tid senere ble skipet truffet av en torpedo og sank. Sjømannen ble siden en døpt bror, og Paul ble etter noen år invitert til å gjennomgå  Gilead-skolen. Han ble uteksaminert i 1954 og sendt som misjonær til Filippinene. Senere kom han tilbake til Norge og tjente som kretstilsynsmann med god støtte fra sin kone, Grethe.

I 1948 fraktet Holger Abrahamsen arbeidere til og fra en stor mudderpram i Narvik havn. Holgers motto var: «Tjenesten er som blodsirkulasjonen. Stopper den, er vi døde.» Holger benyttet ofte anledningen til å forkynne for passasjerene sine. En av passasjerene, Olvar Djupvik, ble interessert og fortalte sin forlovede, Anne Lise, om håpet om paradiset. Begge ble døpt, og senere oppdrog de sine fire sønner som tjenere for Jehova. En av dem, Hermann, har tjent som misjonær i Bolivia sammen med sin kone, Laila. Hermann og Laila er nå tilbake i Norge og er engasjert i reisetjenesten her.

TILSYN MED JEHOVAS HJORD

I løpet av 1960- og 1970-årene skjedde det flere viktige organisasjonsmessige forandringer, både ved avdelingskontoret og i menighetene. Marvin Anderson ble avløst av Roar Hagen som avdelingstilsynsmann i 1963. Så, i 1969, fikk Thor Samuelsen i oppdrag å føre tilsyn med avdelingskontoret. Fra 1976 skulle et utvalg føre tilsyn med avdelingskontoret. De første som ble utnevnt til å tjene i utvalget ved avdelingskontoret i Norge, var Thor Samuelsen, Kåre Fjelltveit og Niels Petersen.

I oktober 1972 ble det utnevnt eldste som skulle samarbeide i eldsteråd og tjene som åndelige hyrder i menighetene. Modne menn i menighetene ble hjulpet til å kvalifisere seg til å være hyrder for de mange nye som tok imot Bibelens sannhet. Siden  da har Jehova velsignet sitt folk rikt mens de har tjent lojalt under hans kjærlige tilsyn.

SAMER TAR IMOT DET GODE BUDSKAP

Gjennom flere tiår har mange pionerer og andre forkynt det gode budskap for samer, også for reindriftssamer langt inne på Finnmarksvidda. De fleste samer kan norsk, men i noen tilfeller har forkynnerne måttet bruke tolk. Et av de første vitnene som drev utstrakt forkynnelse på samisk, var Aksel Falsnes, som var av delvis samisk opprinnelse og snakket både norsk, samisk og finsk. Aksels søster, som bodde i Sør-Norge, hadde kommet i sannheten og hadde sendt ham en av våre bøker, som han leste med stor interesse. Det fantes ingen Jehovas vitner i det området i Troms der Aksel bodde, men i 1968 fikk han besøk av noen pionerer og en kretstilsynsmann som hjalp ham til å gjøre åndelige framskritt.

Aksel ble en nidkjær forkynner. Ofte tok han sykkelen sin om bord i en robåt tidlig om morgenen og rodde over fjorden, og så syklet han fra sted til sted og forkynte. Siden han kunne samisk, avla han et godt vitnesbyrd for samer, også i store deler av Finnmark.

Aksel var en hardhaus og tilbakela mange mil på ski for å forkynne for dem som bodde isolert til. En senvinter gikk han på ski over vidda fra Karasjok mot Kautokeino og videre  mot Alta, med litteratur og en enkel oppakning på ryggen. Da han kom fram til venner i Alta etter noen uker, hadde han tilbakelagt omkring 40 mil på ski!

På begynnelsen av 1970-tallet var det flere samer som kom i sannheten. En samisk kvinne i Hammerfest og mannen hennes begynte å studere sammen med Jehovas vitner. Snart ble noen av hennes slektninger i Alta interessert. Arne og Marie Ann Milde, som var spesialpionerer i Alta, startet et bibelstudium med disse oppriktige menneskene, og det var ofte ti–tolv personer til stede på studiet. Av disse ble etter hvert omkring halvparten Jehovas vitner.

«Det er en utfordring å forkynne i det samiske distriktet», forteller Hartvig Mienna, en samisk pioner i Alta som ofte bruker snøscooter for å nå samer som bor innover på vidda. «Det er lange avstander, og mange samer er sterkt tradisjonsbundet. Men samene er gjestfrie, og det ledes flere bibelstudier med samer.»

 EN TID MED SPENT FORVENTNING

Fra midt på 1960-tallet til midt på 1970-tallet var det jevn og fin vekst i antall forkynnere. Men de forventningene som var knyttet til året 1975, ble en trosprøve for noen brødre og søstre. Da den store trengsel ikke kom i 1975, var det enkelte som forlot organisasjonen, og mellom 1976 og 1980 var det en viss nedgang i antall forkynnere. Noen ble skuffet og satte ned tempoet i sin kristne virksomhet for en tid. Men hvordan så det store flertall på det å fortsette sin tjeneste for Jehova?

Lea Sørensen tenkte slik: «Jeg skal tjene Jehova i all evighet – om enden kommer i 1975 eller senere, spiller veldig liten rolle.»

«Det var forventning og en viss spenning knyttet til 1975», innrømmer Hans Jakob Lilletvedt, «men det var ikke avgjørende for min tro.»

«Vi hadde ikke innviet oss til Jehova med et bestemt årstall i tankene, så vi bare gikk på og gjorde ingen forandringer», sier veteranene John og Edith Johansen.

ET NYTT AVDELINGSKONTOR

Arbeidsmengden på avdelingskontoret økte fram mot slutten av 1970-årene. Det ble derfor behov for flere betelitter og mer plass. I 1979 godkjente det styrende råd planene om å bygge et nytt avdelingskontor utenfor Oslo. Mot slutten av 1980 fant brødrene en velegnet tomt i Ytre Enebakk, cirka tre mil fra Oslo sentrum.

For å holde utgiftene nede inviterte man frivillige dugnadsarbeidere til å bygge det nye komplekset. Det var en formidabel utfordring å skaffe  anleggsmaskiner og utstyr, sørge for innkvartering og bespisning for nesten 100 personer og koordinere hele prosjektet.

I alt var det over 2000 brødre og søstre fra Norge og andre land som ’møtte villig fram’. (Sal 110:3) Mange bidrog ved å gi poteter, grønnsaker, frukt, brød, egg, fisk, klær og utstyr. Noen felte tømmer, og andre sagde det opp til trematerialer på det lille sagbruket som var rigget til på byggeplassen. Utallige andre støttet prosjektet ved å gi økonomiske bidrag og lån.

Noen fagarbeidere kunne bare hjelpe til i kortere tid, så mye av arbeidet måtte gjøres av ufaglærte frivillige. John Johnson, som hadde ansvaret for de elektriske installasjonene, forteller at han og de andre brødrene i byggeledelsen følte at arbeidets omfang var i overkant av det de kunne håndtere. «Men  de frivillige lærte underveis og gjorde en kjempeinnsats», sier John. «Det var helt utrolig å se hvordan problemer ble løst, og hvordan det hele gikk. Det var tydelig at Jehova Gud ledet byggeprosjektet.»

Takket være de frivilliges innsats, brødrenes og søstrenes giverglede og Jehovas velsignelse skred arbeidet fint framover. Byggearbeidet begynte våren 1981, og den 19. mai 1984 ble det nye avdelingskontoret innviet under et besøk av Milton Henschel fra det styrende råd. Byggeprosjektet i seg selv hadde skapt stor begeistring og sveiset de norske brødrene sammen. Mange som hadde vært med på byggearbeidet, utførte hjelpepionertjeneste eller ble alminnelige pionerer i årene som fulgte.

ØKT TEMPO I BYGGING AV RIKETS SALER

Så tidlig som i 1928 bygde fire av Fjelltvedt-brødrene det første møtelokalet for Jehovas folk i Norge.  Det var på Nesttun ved Bergen. Fram til begynnelsen av 1980-tallet hadde en god del menigheter bygd eller kjøpt sin egen Rikets sal. Men mange menigheter hadde fremdeles møtene i leide lokaler som ikke var særlig egnet. Mens det nye avdelingskontoret ble bygd, var det noen brødre som drøftet hvordan man kunne få fart i byggingen av Rikets saler i Norge. De visste at team av brødre i USA og Canada oppførte hurtigbygde Rikets saler, og tenkte: «Hvis brødrene der kan greie det med Jehovas hjelp, hvorfor kan ikke vi gjøre det samme?»

Noen brødre gikk i gang med å lage tegninger og gjøre annet forberedende arbeid, og etter et prøveprosjekt i Askim i 1983 ble det oppført tre hurtigbygde Rikets saler i 1984 – i Rørvik, Steinkjer og Alta. Hvordan klarte man dette? Først og fremst ved at man bygde grunnmuren på forhånd og deretter nøye koordinerte innsatsen til de frivillige – faglærte og ufaglærte – slik at de forskjellige fasene av byggearbeidet kunne gjøres ferdig på noen få dager.

I løpet av de neste ti årene ble det oppført omkring 80 hurtigbygde Rikets saler i Norge. Senere reiste norske brødre til Island for å hjelpe til med å bygge tre Rikets saler. Selv om de fleste av menighetene i Norge nå har sin egen Rikets sal, er det fortsatt mye å gjøre på dette området. Gamle saler må renoveres, noen saler trenger å bli utvidet, og det er fremdeles behov for å bygge en del nye saler.

«BRORSKAPET ER BLITT STYRKET»

Denne byggevirksomheten har gitt menighetene velegnede møtelokaler og har også ført til at det er blitt avlagt et godt vitnesbyrd i lokalsamfunnene.  Da salen i Fredrikstad skulle bygges i 1987, hadde tre brødre et møte med teknisk etat i kommunen, og de opplevde at personalet lo av dem da de sa at de skulle sette opp bygget i løpet av tre dager. Men allerede den første dagen, fredagen, var det tydelig at vitnene kom til å klare det. En av de ansatte på kommunekontoret var leder for et musikkorps, og på lørdagen tok han med seg korpset og spilte for de frivillige byggearbeiderne – det var hans måte å be om unnskyldning for sin tidligere skepsis på. Da Rikets sal i Arendal ble bygd i 1990, sa en kvinne som var vitne til det hele: «Det er utrolig at dere kan bygge så fort, men det er enda mer utrolig å se alle disse smilende og blide menneskene.»

I dag er det to regionale byggeutvalg som fører tilsyn med byggingen av Rikets saler i Norge. Villige brødre og søstre har også stilt seg til rådighet for  større og enda mer krevende byggeprosjekter. I 1991 og 1992 var det for eksempel behov for å utvide avdelingskontoret. Og i 1994 ble en vakker stevnehall fullført i Oslo. I Bergen ble det bygd en Rikets sal som er stor nok til at man kan ha både menighetsmøter og stevner der. Den stod ferdig i 2003.

Alt dette samarbeidet om å nå felles mål har hatt god virkning på Jehovas tjenere. «Dette har sveiset menighetene enda mer sammen», sier en bror som har vært med på Rikets sal-bygging siden 1983. «Brorskapet er blitt styrket – mange vennskapsbånd er blitt knyttet, og vår evne til å samarbeide er blitt utviklet.»

ØKT VIRKSOMHET PÅ BETEL

Etter at det nye avdelingskontoret stod ferdig, ble det mulig å øke staben og utføre mer arbeid til fremme av forkynnelsesarbeidet i Norge. For eksempel er stadig mer litteratur blitt oversatt til norsk. En milepæl ble nådd da Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter forelå i sin helhet på norsk i 1996. (Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter ble utgitt allerede i 1991.) Nå foreligger praktisk talt all litteratur som er utgitt av Jehovas vitner, på norsk, også oppslagsverket Innsikt i De hellige skrifter.

På det nye avdelingskontoret var det også et lydstudio, noe det var stort behov for. Siden 1960-tallet hadde man gjort lydopptak til skuespill og hørespill i forskjellige Rikets saler og på loftet og i kjelleren i det gamle avdelingskontoret. Opptaksforholdene var ikke ideelle, og man måtte ofte avbryte opptak på grunn av trafikkstøy. Men lydstudioet på det nye  avdelingskontoret har gjort det mye lettere å gjøre opptak av lyd til skuespill, hørespill og filmer og til og med av et kor som synger Rikets sanger. Avdelingskontoret produserer også innspillinger av Vakttårnet og Våkn opp! på norsk og har gjort hele Bibelen og flere andre bøker tilgjengelige på CD og på nettstedet www.pr418.com.

TJENESTE PÅ STEDER MED STØRRE BEHOV

Menighetsforkynnerne forkynner jevnt og trutt i sitt nærmiljø, men mange forkynnere og pionerer har også reist til ledige distrikter, så langt nord som til Longyearbyen på Svalbard. Noen forkynnere har flyttet til forskjellige avsidesliggende steder for å forkynne det gode budskap og om mulig hjelpe til med å opprette menigheter.

Da Finn og Tordis Jenssen giftet seg i 1950, visste de at det var behov for forkynnere i Hammerfest, en av verdens nordligste byer. Finn og Tordis hadde lite penger, men de var unge, sterke og besluttsomme, og de hadde sykler. De tråkket derfor i vei på sykkel fra Bodø mot Hammerfest, som ligger cirka 90 mil lenger nord. Da de kom omtrent halvveis, var det noen venner som hjalp dem med penger, slik at de kunne ta båt det siste stykket. I Hammerfest gikk Finn og Tordis i gang med å forkynne og invitere til foredrag, som Finn pleide å holde hver helg. Jehova velsignet deres iherdige anstrengelser, og etter kort tid kunne de opprette en liten menighet.

En av talerne på områdestevnet i Trondheim i 1957 oppfordret forkynnerne til å vurdere om de kunne flytte til et sted hvor det var større behov. Viggo og Karen Markussen, som bodde i Stavanger,  fulgte nøye med, og Viggo dultet albuen borti Karen. Karen skjønte hintet. «Nå er våre dager i Stavanger talte», tenkte hun. Men hvordan ville deres tre døtre i alderen 11 til 14 år, som alle var forkynnere, like tanken på å flytte?

Da familien Markussen snakket om saken etter stevnet, var alle enige om at de kunne stille seg til disposisjon for å flytte til et sted hvor behovet var større. De skrev til avdelingskontoret og ble bedt om å flytte til Brumunddal, hvor det ikke var noen menighet. I 1958 solgte Viggo og Karen sitt moderne hus, Viggo solgte møbelbutikken sin, og familien flyttet til en enkel tømmerhytte i nærheten av Brumunddal. Jehova velsignet den selvoppofrende innstillingen deres, og i de følgende årene studerte de med mange som kom i sannheten. Da døtrene flyttet hjemmefra og Viggo og Karen fikk i oppdrag å reise i kretstjenesten, var det en nidkjær liten menighet med omkring 40 forkynnere i Brumunddal.

Unge, ugifte brødre har også vært med på å fremme Rikets interesser ved å flytte til steder hvor det ikke var noen menighet. I 1992 flyttet en gruppe pionerbrødre, de fleste i 19-årsalderen, til Måløy i Nordfjord for å følge opp interessen i distriktet. De engasjerte seg ivrig i forkynnelsesarbeidet og begynte snart å holde møter i det huset de leide. En interessert kvinne som de studerte med, ble snart døpt, og hun var svært gjestfri og ble som en mor for de unge brødrene. Etter hvert flyttet en eldste og hans kone til Måløy, og det ble opprettet en menighet. De unge brødrene hadde en flott tid. De ledet mange studier og fikk mange oppgaver i menigheten, som de fikk være med på å bygge opp fra  grunnen av. «Det var et åndelig eventyr og en unik mulighet til å vokse åndelig sett», sier en av disse brødrene. Deres og andres innsats har ført til at det nå er omkring 30 forkynnere i Nordfjord menighet, og de leder mellom 50 og 60 bibelstudier.

FORKYNNELSE PÅ ANDRE SPRÅK

Fra 1980-tallet av har innvandringen til Norge økt betydelig. Menighetene har derfor truffet tiltak for å forkynne for innvandrere på deres eget språk eller et annet språk som de forstår. Den første fremmedspråklige menigheten i Norge, som ble opprettet i 1986, ble kalt Oslo latinske menighet fordi den tok seg av både spansk- og portugisisktalende, de fleste fra Latin-Amerika. Omtrent samtidig begynte noen vitner å drive organisert forkynnelse for engelsktalende i Oslo-området. Forkynnerne traff mange interesserte, særlig fra Afrika og Asia. Noen fikk de kontakt med ved å forkynne på gaten, andre ved å oppsøke flyktningmottak. De gjorde også god bruk av telefonkatalogen for å finne personer som hadde utenlandske navn og kanskje snakket engelsk. Det ble startet mange bibelstudier, og i 1990 ble Oslo engelske menighet opprettet.

Siden da har mange norske forkynnere gått inn for å lære seg et fremmedspråk. Sammen med forkynnere av utenlandsk opprinnelse har de vært med på å opprette grupper og menigheter for personer som snakker arabisk, engelsk, kinesisk, panjabi, persisk, polsk, russisk, serbisk/kroatisk, spansk, tagalog, tamil og tigrinja.

Det har også vært fin vekst i tegnspråkdistriktet. Norsk tegnspråk blir brukt av noen tusen døve, og  organisasjonen arbeider hardt for å hjelpe disse. I 1970-årene begynte noen brødre og søstre å tolke noen møter og stevner til tegnspråk, og siden da har mange forkynnere lært seg tegnspråk. Det er blitt opprettet tegnspråkgrupper i noen menigheter, og i 2008 ble den første tegnspråkmenigheten opprettet i Oslo. På landsbasis er det omkring 25 døve forkynnere, som gjør god bruk av de publikasjonene som er oversatt til norsk tegnspråk og utgitt på DVD.

SYKEHUSKONTAKTUTVALG

Fordi Jehovas vitner ikke tar imot blodoverføring, har det noen ganger vært vanskelig for enkelte av dem å få den medisinske behandlingen de har hatt behov for og kan godta. For å bistå vitnene i slike situasjoner og spre informasjon om behandling med alternativer til blod ble det i 1990 opprettet flere sykehuskontaktutvalg. Fra 1990 til 2010 holdt brødrene i Oslo sykehuskontaktutvalg omkring 70 informasjonsmøter for medisinsk personell på sykehusene i sitt område, og de gav assistanse i over 500 saker. Som følge av brødrenes iherdige innsats har de fått kontakt med mange samarbeidsvillige leger, og den medisinske informasjonen sykehuskontaktutvalgene har gitt, har fått flere leger til å ta i bruk alternativer til blodoverføring. Den støtten pasientbesøksgruppene gir, blir også høyt verdsatt av pasienter og deres familier.

En opplevelse som illustrerer verdien av ordningen med sykehuskontaktutvalg, dreier seg om Helen, en ung pionersøster. I 2007 ble hun alvorlig syk og innlagt på et lokalsykehus, og hemoglobinverdien i blodet hennes gikk raskt nedover.  Sykehuspersonalet sa at en blodoverføring var det eneste som kunne redde livet hennes, og de la press på henne. Med hjelp fra en bror i sykehuskontaktutvalget ble Helen overført til et større og bedre utstyrt sykehus. Da hun og moren kom fram, ble de møtt av en representant for sykehuskontaktutvalget som beroliget dem og hjalp dem. Sykehuset gikk med på å gi Helen en behandling som stimulerer produksjonen av røde blodceller. Etter noen dager steg blodverdiene, og snart var hun utenfor livsfare. Helen er nå i god form igjen og er dypt takknemlig for at sykehuset respekterte hennes alvorlige overbevisning. Hun og moren hennes sier: «Det å se hvordan Jehovas organisasjon virker, og hvordan brødrene og søstrene stilte opp for oss og bad for oss, er noe vi alltid vil være takknemlige for og aldri vil glemme.»

REAKSJON PÅ MEDIEHETS

Særlig mellom 1989 og 1992 ble Jehovas vitner i Norge utsatt for mye negativ omtale og regelrett hets i aviser, tidsskrifter, radio og TV. En hovedårsak var at vi følger det Bibelen sier om hvordan de kristne skal forholde seg til ekskluderte. (1. Kor 5:9–13; 2. Joh 10) Den negative omtalen førte til at mange vitner møtte ubehagelige reaksjoner i tjenesten, på arbeidsplassen, på skolen og også fra familiemedlemmer. Selv om Jesu etterfølgere ikke blir overrasket over å bli dårlig omtalt, var situasjonen en belastning. – Matt 5:11, 12.

«Jeg syntes det var en tung periode», sier en bror, «men det hadde også en positiv side. Det fikk meg til å gjennomgå det bibelske grunnlaget for min tro på nytt. Det å tenke igjennom den solide åndelige føden  vi får fra den tro og kloke slave, var trosstyrkende. Jeg tror at vi lærte av motgangen, og at vi står sterkere neste gang vi møter trosprøver.»

«Det var svært oppmuntrende å se brødrenes og søstrenes mot i den perioden», forteller en kretstilsynsmann. «Vi innså at det beste svaret vi kunne gi, var å engasjere oss enda mer i felttjenesten, også i gatearbeidet. Heldigvis reagerte veldig mange vitner på en slik positiv måte.»

Legg merke til hvordan en som ble ekskludert omtrent på denne tiden, så på den bibelske veiledningen om eksklusjon – i motsetning til den ubibelske tankegangen mediene fremmet. «Det at jeg ble ekskludert som 20-åring», sier Fred, «fikk meg til å foreta en alvorlig vurdering av min livssituasjon. Situasjonen var ikke hyggelig, men eksklusjonen hadde en positiv virkning. Det var som om Jehova tok tak i meg og sa: ’Du må skjerpe deg, gutt! Dette går galt hvis du ikke tar deg sammen.’ Eksklusjonen var en nødvendig lærepenge som fikk meg til å endre kurs. I stedet for å se på lek, spenning og moro som det viktige, begynte jeg å ta sannheten alvorlig. Dessuten fikk noen av vennene mine en sunnere holdning.» Fred angret, forandret sin levemåte og ble gjenopptatt. Han tjener i dag som eldste.

«FORBEREDT PÅ AT JEHOVAS DAG KOMMER»

Trass i utbredt materialisme og økende likegyldighet i mange distrikter har Jehovas tjenere fortsatt å prioritere trosstyrkende åndelige aktiviteter, som å lese i Bibelen hver dag og være til stede på  menighetens møter. Et voksende antall forkynnere har økt sin andel i tjenesten ved å begynne som alminnelige pionerer. Én bror gav uttrykk for det mange føler, da han sa: «Hvis jeg ikke er forberedt på at Jehovas dag kommer i morgen, så er jeg heller ikke forberedt den dagen den kommer. Det er bare å stå på – én dag kommer den.» Denne holdningen har utvilsomt bidratt til den stabile veksten som har funnet sted siden 2001.

Et åndelig tiltak som har virket stimulerende på menighetene og har gitt mange brødre verdifull teokratisk undervisning, er tjenesteopplæringsskolen (nå kalt Bibelskolen for ugifte brødre). En elev sier: «Det å få muligheten til å studere Bibelen så intenst i åtte uker, gav meg en opplevelse av sannheten som jeg aldri før hadde hatt. Alt i Bibelen ble så mye mer levende og virkelig for meg!» I de siste to tiårene har over 60 brødre fra Norge gjennomgått denne skolen, og de har bidratt til å styrke menighetene og oppmuntre til økt aktivitet.

OPPVOKST SOM JEHOVAS VITNER

Mange som er blitt døpt som Jehovas vitner i årenes løp, har fått opplæring i Bibelens sannhet av sine foreldre. Noen norske forkynnere er vitner i tredje, fjerde eller femte generasjon. «Jeg har mange ganger tenkt over hvor heldig jeg har vært som ble født inn i en familie hvor det å tjene Jehova har vært det viktigste», sier Ivan Gåsodden, som er oldebarn av Ingebret Andersen, den første bibelstudenten i Skien. «Personlig studium, regelmessig bibellesning og gode venner som hadde samme mål, bidrog til at jeg tok standpunkt for sannheten.» Ivans sønner,  André og Richard, ser også på sin åndelige arv som en av de mest verdifulle gaver de har fått.

«Jeg har hatt et veldig heldig utgangspunkt i livet», sier pioneren Bente Bu, barnebarn av Magnus Randal, som tjente på pionerbåten «Ruth». «Det har spart meg for mange problemer, og jeg ønsker å bruke livet mitt til gagn for andre.»

Noen som har hatt en åndelig svak periode i ungdommen, er blitt engasjerte vitner for Jehova som voksne. Ett eksempel er Thomas og Serine Fauskanger fra Bergen. Begge ble oppdratt av kristne foreldre, men det gikk langsomt med den åndelige framgangen. Hva hjalp dem til å forandre sitt syn på tilbedelsen av Jehova?

«I 2002 kom en ung bror som hadde gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, til vår menighet»,  forteller Thomas. «Han hjalp meg til å engasjere meg i tjenesten og sette meg åndelige mål.»

Da Thomas var 25, giftet han seg med Serine, og i 2007 flyttet de til Båtsfjord i Finnmark for å hjelpe et pionerektepar med å ta seg av den åndelige interessen der. Etter kort tid begynte også Thomas og Serine som pionerer. I 2009 var de tre måneder i ledig distrikt i Kjøllefjord, hvor de og noen andre forkynnere startet over 30 bibelstudier. Thomas og Serine flyttet senere nærmere Kjøllefjord, blant annet for å hjelpe til med å ta hånd om interessen der. Nå kjører de jevnlig omkring tre og en halv time hver vei for å hjelpe interesserte. De har fullt opp å gjøre, men Serine sier: «Livet mitt er nå ukomplisert og lykkelig. Vi har få ting, men også få problemer.»

 VITNENE I NORGE SER FRAMOVER I TILLIT TIL JEHOVA

Forholdene har endret seg mye siden bibelstudenten Knud P. Hammer og andre begynte å forkynne i Norge. Tidligere skilte Jehovas tjenere seg ut fordi de underviste folk i Bibelens sannhet i et religiøst samfunn der prester og predikanter hadde stor innflytelse og framholdt falske læresetninger. Opp gjennom årene var det utallige oppriktige mennesker som gledet seg over å lære om Bibelen, og som raskt tok standpunkt for den sanne tilbedelse.

Nå har det religiøse klima i Norge forandret seg. Det er færre som tror på Gud, og det blir ansett som upassende å hevde at det bare finnes én sann religion. Interesserte trenger tid for å tilegne seg bibelkunnskap og bygge opp sin tro på Gud og Bibelen. For mange tar det også tid å lære å leve etter Bibelens normer. Men Jehova fortsetter å dra oppriktige mennesker til seg, enten de bor i avsidesliggende fiskevær eller i moderne høyblokker i store byer. – Joh 6:44.

I likhet med sine trosfeller verden over setter Jehovas vitner i Norge stor pris på at de har «det privilegium fryktløst å yte [Jehova] hellig tjeneste». (Luk 1:74) Når de gjennomtråler dette store området for å finne rettsindige mennesker, får de mange glimt av den ærefryktinngytende, paradisiske skjønnhet og fred som Skaperen har til hensikt å innføre på hele jorden. Sammen med sine lojale brødre og søstre over hele verden ser Jehovas tilbedere i Norge med spent forventning fram til den dagen da Guds rike skal sørge for at Guds vilje skjer overalt på denne vakre planeten. – Dan 2:44; Matt 6:10.

[Uthevet tekst på side 106]

Han lot seg ikke stanse av det – han gikk på møtet barbent!

[Uthevet tekst på side 111]

«Jeg la meg som pinsevenn og stod opp som et Jehovas vitne»

[Uthevet tekst på side 122]

«Vel, deres tro kan vi ikke ta fra dere»

[Uthevet tekst på side 157]

«Du må skjerpe deg, gutt! Dette går galt hvis du ikke tar deg sammen»

 [Ramme/bilde på side 90]

Oversikt over Norge

Geografi

Norge er kjent for sine vakre fjorder og fjell, en langstrakt kyst og tusenvis av øyer. Norge uten Svalbard dekker et areal som er litt større enn Italia. Selv om det kan bli svært kaldt i Norge, sørger varme havstrømmer og vindsystemer for at klimaet er mildere enn i andre land på tilsvarende breddegrader.

Befolkning

Flertallet av de fem millioner innbyggerne er etnisk norske, og omkring ti prosent er innvandrere. En minoritetsgruppe er samene. Noen av dem lever fremdeles av jakt, fiske og reindrift.

Språk

Det offisielle språket er norsk. Det finnes to varianter av skriftspråket – bokmål, som blir brukt av de fleste, og nynorsk.

Næringsliv

Olje- og gassproduksjon og industrivirksomhet gir Norge de største inntektene. Fisk er en viktig eksportartikkel. Bare omkring tre prosent av landet er dyrket mark.

Kosthold

Tradisjonelt norsk kosthold består av mye fisk, kjøtt, poteter, brød og melkeprodukter. Fårikål er kåret til nasjonalrett. Innvandringen i de senere årene har ført til at kostholdet er blitt mer internasjonalt.

 [Ramme/bilder på sidene 95 og 96]

Han tjente Jehova med stor iver

THEODOR SIMONSEN

FØDT 1864

BIBELSTUDENT FRA 1905

PROFIL En tidligere predikant i Frimisjonen som ble reisende tilsynsmann.

▪ DA THEODOR ut fra våre publikasjoner forstod at læren om et brennende helvete er i strid med Bibelen, begynte han å tilbakevise denne falske læren i sine prekener i Frimisjonen – til stor glede for mange av tilhørerne. Men en dag etter at han hadde avsluttet en preken, fikk han en lapp stukket i hånden hvor det stod: «Dette var din siste tale hos oss!»

Theodor holdt sin siste preken i Frimisjonen i 1905, og han sluttet seg til bibelstudentene samme år. Senere holdt han utallige foredrag for hundrevis av lydhøre bibelstudenter. Theodor forsørget familien ved å utføre malerarbeid og brukte helgene til å forkynne og undervise. Med sin store bibelkunnskap og sin rolige og overbevisende måte å snakke på var han en dyktig lærer. Han hadde også god sangstemme og pleide å innlede og avslutte foredragene sine ved å synge en sang mens han akkompagnerte seg selv på siter.

I 1919 gjorde hans familiesituasjon det mulig for ham å begynne som reisende tilsynsmann. Han besøkte menigheter i Norge, Danmark og Sverige fram til 1935. Dette var anstrengende, for han skulle ikke bare oppmuntre  menigheter og isolerte grupper, men også holde foredrag i byer hvor det ikke var noen bibelstudenter. I løpet av ett år hadde han over 190 stopp på reiseruten, fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord. Reisende tilsynsmenn på den tiden var sjelden mer enn en dag eller to på hvert sted før de drog videre til neste sted med de framkomstmidler som var tilgjengelige.

På mange av de stedene han besøkte, var det ingen bibelstudenter, men når han holdt foredrag, kom det mange interesserte. Et eksempel er hans besøk i Bodø i 1922. Sammen med Anna Andersen, en pioner som var der samtidig, forkynte han for folk og inviterte dem til et offentlig foredrag. To av dem som kom på foredraget, Johan og Olea Berntsen, viste spesielt stor interesse. Etter foredraget inviterte de Theodor og Anna hjem til seg for å få svar på sine bibelske spørsmål. Som følge av dette ble ekteparet Berntsen de første bibelstudentene i Bodø.

Theodor talte inn de fleste grammofonforedragene som ble utgitt på norsk i 1930-årene. Han tjente trofast helt til han fullførte sitt jordiske livsløp i 1955.

 [Ramme/bilde på side 102]

Han ’vandret med Gud’

ENOK ÖMAN

FØDT 1880

DØPT 1911

PROFIL Avdelingstilsynsmann fra 1921 til 1945.

▪ ENOK vokste opp i Nord-Sverige. Da han var ung, gjorde det dypt inntrykk på ham å lese i Bibelen at hans bibelske navnebror Enok ’vandret med Gud’. (1. Mos 5:22) Enok ville gjøre det samme. Men det var først da han som 31-åring leste det første bindet av Studier i Skriften, at han lærte mer om å vandre med Gud. Han ble døpt som bibelstudent og begynte som pioner. Senere tjente han ved avdelingskontoret i Sverige.

I 1917 ble Enok sendt fra Sverige for å tjene ved det norske avdelingskontoret, og i 1921 fikk han i oppdrag å føre tilsyn med arbeidet i Norge. På den tiden bestod Selskapet Vakttårnets kontor av et rom i en leiegård i Parkveien 60, hvor søster Maria Dreyer hadde en leilighet og en fotpleiesalong. Enok tok først hånd om arbeidet på Selskapets kontor alene, men etter at han og Maria giftet seg i 1922, fikk han god hjelp av henne. Hele leiligheten ble nå brukt som avdelingskontor.

Enok og Maria tjente sammen på Betel til Maria døde i 1944. I 1953 giftet han seg på nytt og begynte som pioner igjen. Enok hadde alltid sitt himmelske kall klart for seg og vandret trofast med Gud til sin død i 1975.

 [Ramme/bilde på side 110]

«Han var en solstråle»

WILHELM UHRE

FØDT 1901

DØPT 1949

PROFIL Hadde en alvorlig muskelsykdom, men forkynte med begeistring.

▪ WILHELM hadde en muskelsykdom som gjorde at han var lam i bena og hadde vanskelig for å snakke. Men da han i midten av 1930-årene fikk høre om det gode budskap, begynte han straks å snakke med andre om de fantastiske sannhetene han lærte. Han brukte sin motoriserte trehjulssykkel i forkynnelsen og drog ofte til kaia på Sortland i Vesterålen for å spille grammofonplater med bibelske foredrag og levere litteratur. Fordi Wilhelm var funksjonshemmet og isolert, ble han ikke døpt før i 1949. Men han var en nidkjær forkynner. Mange av dem som reiste langs kysten, fikk høre om sannheten gjennom ham, og noen av dem ble Jehovas vitner.

På sine eldre dager bodde Wilhelm på et sykehjem i Tromsø. Med hjelp fra andre forkynnere fortsatte han å forkynne pr. brev. Ved sitt gode humør og hyggelige vesen var han til oppmuntring for andre, ikke minst for personalet på sykehjemmet. Da han døde, sa bestyrerinnen: «Man ble glad når man kom inn til ham. Han var en solstråle. Det skyldtes hans tro.»

 [Ramme/bilde på side 113]

Han holdt sitt løfte

JOHANNES KÅRSTAD

FØDT 1903

DØPT 1931

PROFIL Reiste med pionerbåtene i åtte år.

▪ I 1929 lå Johannes på sykehus. Han hadde hatt tuberkulose, men var på bedringens vei. Han begynte å lese i Bibelen og lovte Gud at han skulle tjene ham når han ble frisk.

En tid før Johannes ble skrevet ut, leste han med stor interesse noen av bibelstudentenes bøker. Senere fikk han tak i flere bøker, som han leste fire–fem ganger, og det gikk ikke lang tid før han begynte å snakke med andre om de sannhetene han nettopp hadde funnet. Så snart han var blitt helt frisk, reiste han til Bergen og oppsøkte bror Ringereide, som anbefalte ham å reise ut som pioner. Selv om Johannes bare så vidt hadde begynt å forkynne, nølte han ikke med å følge oppfordringen.

Fra 1931 til 1938 tjente han som pioner om bord på pionerbåten «Ester» og deretter et års tid på «Ruth». Brødrene på disse båtene reiste fram og tilbake langs hele kysten så langt nord som til Tromsø. I 1939 ble Johannes utnevnt til reisende tilsynsmann på Østlandet, og han tjente også delvis på Betel. Etter den annen verdenskrig giftet han seg med Sigrid, og de var pionerer sammen. I 1995 fullførte Johannes sitt jordiske livsløp i Fredrikstad.

 [Ramme/bilde på side 132]

Hun forkynner på flatmark

RANDI HUSBY

FØDT 1922

DØPT 1946

PROFIL I heltidstjenesten siden 1946.

▪ RANDIS foreldre fikk besøk av forkynnere fra Skien i slutten av 1930-årene, og i 1938 ble de døpt som Jehovas vitner. Senere tok også Randi standpunkt for sannheten. I 1946 tok hun imot innbydelsen til å tjene på Betel. Dit kom også en ung bror som het Kjell Husby. Randi og Kjell fikk følge, giftet seg og begynte i pionertjenesten. De hadde et rikt liv sammen i forskjellige grener av heltidstjenesten fram til Kjells død i 2010.

I de senere årene har Randi hatt problemer med bena, og det er vanskelig for henne å gå i trapper og bratte bakker. Men hun klarer seg bra på flatmark og er ofte ute og forkynner på gaten og i butikker i Trondheim. I mange butikker får hun ofte anledning til å sette seg ned og prate litt. For å kunne forkynne det gode budskap for alle hun treffer, har hun med seg litteratur på ikke mindre enn åtte språk. Randis venner i menigheten kjører henne også til en rekke personer som regelmessig tar imot de siste bladene.

Randi orker ikke så mye som før, men gleder seg over å utføre en helhjertet tjeneste og over å vite at Jehova ikke ’glemmer hennes arbeid og den kjærlighet hun har vist mot hans navn’. – Hebr 6:10.

 [Ramme/bilder på sidene 149 og 150]

Han erfarte at Guds Ord har stor kraft

VIKTOR UGLEBAKKEN

FØDT 1953

DØPT 1981

PROFIL Tidligere kriminell og stoffmisbruker som ble plaget av demoner.

▪ SOM ung begynte Viktor å bruke hasj og andre stoffer, og han slo inn på en kriminell løpebane. I 1979 var han lei av det harde livet, og siden han alltid hadde vært interessert i Bibelen, lurte han på om Guds Ord kunne hjelpe ham. Han kontaktet en rekke trossamfunn, men fikk ikke tilfredsstillende svar og var frustrert.

Året etter var Viktor deprimert og vurderte å gjøre slutt på livet. Da fikk han et brev fra sin kusine i Bergen, som hadde begynt å studere sammen med Jehovas vitner. Viktor drog til Bergen og ble med på studiet. Først prøvde han å bevise at vitnene tok feil. Men fordi han alltid hadde vært opptatt av miljøet, ble han veldig glad da han lærte at Gud skal «ødelegge dem som ødelegger jorden» og gjøre jorden til et paradis. – Åp 11:18.

Viktor begynte straks å overvære møtene sammen med sin kusine, og den vennlighet og gjestfrihet han erfarte, både i Rikets sal og hjemme hos vitnene, gjorde dypt inntrykk på ham. Det han hørte og så, overbeviste ham om at han måtte forandre livet sitt og slutte å bruke stoff. Som følge av vedvarende, inderlige bønner erfarte Viktor den kraft Guds Ord og Guds hellige ånd har til å forandre mennesker. – Luk 11:9, 13; Hebr 4:12.

  Veien fram til dåpen var ikke lett. Viktor ble plaget av demoner, men med Jehovas hjelp ble han befridd for deres sterke påvirkning. Med støtte fra Jehova klarte han også å slutte med stoffmisbruket, til tross for to tilbakefall. Noe som hjalp ham, var at en eldste forsikret ham om at «som en far viser barmhjertighet mot sine sønner, [viser] Jehova . . . barmhjertighet mot dem som frykter ham». (Sal 103:13) Viktor fortsatte å vokse åndelig sett og ble døpt i 1981. Han måtte sone en dom for tidligere kriminelle handlinger, men like etter at han ble løslatt fra fengselet, begynte han som pioner. Siden da har han hatt gleden av å hjelpe mange andre til å bli tjenere for Jehova. Han har utnyttet sin spesielle bakgrunn ved å forkynne i fengsler, og to innsatte han har studert med, har kommet i sannheten.

Viktor har nå i mange år vært en solid familiefar og eldste. Han tjener fremdeles som pioner, sammen med sin kone, Tone, og sønnen deres. «Tjenesten var med på å forandre meg», sier Viktor. «Jeg er inderlig takknemlig mot Jehova for at jeg kan formidle verdifulle åndelige goder til andre.»

 [Ramme/bilde på side 152]

Han ville bruke livet sitt på noe bedre

TOM FRISVOLD

FØDT 1962

DØPT 1983

PROFIL En fotballspiller som ville tjene Jehova.

▪ DA TOM var 20 år, spilte han fotball på et av Norges beste lag og hadde en lovende karriere foran seg. Noe tidligere var moren hans blitt et Jehovas vitne. En ung pioner som besøkte henne, tilbød en dag Tom et bibelstudium. Tom var vitebegjærlig og takket ja, men presiserte at han ikke hadde tenkt å bli et vitne.

Da Tom begynte å gå på møtene, gjorde den varme mottagelsen han fikk, sterkt inntrykk på ham. Han la også merke til at alle slo opp i Bibelen under programmet. «Det må være Bibelen som gjør disse menneskene så vennlige», tenkte Tom.

Etter hvert ble Tom sikker på at han hadde funnet sannheten, og at han ville tjene Jehova. Men hvordan skulle han overtale fotballaget til å gi avkall på en lovende spiller? Han forklarte ledelsen i klubben at han ville bruke livet sitt på noe bedre enn fotball, og forbausende nok ble han løst fra kontrakten sin.

Tom ble døpt i 1983 og begynte som pioner i 1985. I 1987 flyttet han til Hammerfest sammen med Viktor Uglebakken for å hjelpe til et sted hvor det var større behov. Senere ble han utnevnt til kretstilsynsmann, og nå tjener han på Betel sammen med sin kone, Kristina.

 [Oversikt/bilder på sidene 162 og 163]

TIDSLINJE – Norge

 1890

1892 Knud Pederson Hammer begynner å forkynne i Norge.

1900

1900 Den første menigheten blir opprettet.

1904 Kontor blir opprettet i Kristiania (Oslo).

1905 Det første stevnet blir holdt i Kristiania.

1909 og 1911 C.T. Russell besøker Norge.

1910

1914 Den første reisende tilsynsmann blir utnevnt.

1914–1915 «Skapelsens fotodrama» blir vist for store forsamlinger.

1920

1920–1925 Foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» blir holdt over hele landet.

1925 Den Gylne Tidsalder (Våkn opp!) blir utgitt på norsk.

1928–1940 Båter blir brukt for å forkynne for folk langs kysten.

1930

1940

1940–1945 Forkynnelsen fortsetter trass i motstand under krigen.

1945 Vakttårnet blir utgitt på norsk.

1948 De to første Gilead-misjonærene kommer.

1950

1950 Høyesterett stadfester vår rett til å tilby litteratur på gaten.

1960

1965 Et internasjonalt stevne blir holdt i Oslo.

1970

1980

1984 Det nye avdelingskontoret blir innviet.

1990

1990 Det blir opprettet sykehuskontaktutvalg.

1994 Stevnehall blir innviet i Oslo.

1996 Hele Ny verden-oversettelsen blir utgitt på norsk.

2000

2010

2011 Nye høydepunkter i antall pionerer, hjelpepionerer, menighetsforkynnere og tilstedeværende på minnehøytiden.

[Diagram/bilde på side 159]

(Se publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

10 000

8000

6000

4000

2000

1920 1935 1950 1965 1980 1995 2010

 [Kart på side 91]

(Se publikasjonen)

SVERIGE

STOCKHOLM

Örebro

Bottenviken

FINLAND

HELSINGFORS

Finskebukta

ØSTERSJØEN

DANMARK

KØBENHAVN

NORGE

OSLO

Kjøllefjord

Båtsfjord

Vardø

Kirkenes

Karasjok

Hammerfest

Alta

Finnmarksvidda

Kautokeino

Tromsø

Harstad

Narvik

Sortland

Hennes

Svolvær

Bodø

Rørvik

Namsos

Steinkjer

Trondheim

Kristiansund

Måløy

Florø

Bergen

Haugesund

Stavanger

Egersund

Kristiansand

Arendal

Skien

Kongsberg

Drammen

Hønefoss

Gjøvik

Lillehammer

Brumunddal

Hamar

Kongsvinger

Ski

Askim

Moss

Halden

Fredrikstad

Oslo-fjorden

NORDSJØEN

NORSKEHAVET

Andøya

Bleik

Svalbard

Longyearbyen

FYLKER NEVNT

Finnmark

Troms

Telemark

Vestfold

[Bilde på side 88]

Knud Pederson Hammer

[Bilde på sidene 88 og 89]

Reine i Lofoten

[Bilde på side 92]

Skiensmenigheten i 1911, med Ingebret og Berthe Andersen

[Bilde på side 93]

Viktor Feldt

[Bilde på side 94]

Hallgerd Holm (1), Theodor Simonsen (2) og Lotte Holm (3)

[Bilder på side 98]

Noen av de første pionerene: (1) Helga Hess, (2) Andreas Øiseth, (3) Karl Gunberg, (4) Hulda Andersen og (5) Anna Andersen

[Bilde på side 100]

«Ekko fra Talerstolen»

[Bilde på side 104]

«Den Gylne Tidsalder»

[Bilde på side 106]

Even Gundersrud

[Bilde på side 107]

Medlemmer av menigheten i Skien reiste ofte ut med en åpen lastebil for å forkynne i omkringliggende områder

[Bilde på side 108]

Torkel Ringereide

[Bilde på side 109]

Olaf Skau

[Bilder på side 114]

Karl Gunberg var skipper på båten «Elihu»

[Bilder på side 115]

Johannes Kårstad hadde ansvaret for båten «Ester»

[Bilder på side 116]

Andreas Hope og Magnus Randal tjente om bord på båten «Ruth»

[Bilde på side 117]

Nordlys i Nord-Norge

[Bilde på side 118]

Solveig Løvås

[Bilde på side 119]

Andreas og Sigrid Kvinge

[Bilde på side 124]

Et hemmelig stevne i en skog like ved Ski

[Bilde på side 127]

Marvin Anderson og hans kone, Karen

[Bilde på side 128]

Den pedaldrevne trykkpressen

[Bilde på side 129]

Stevnet i Bergen i 1946

[Bilde på side 130]

Svanhild Neraal, 1961

[Bilde på side 133]

Arnulfs båt ble ofte brukt i tjenesten

[Bilde på side 135]

Gunnar Marcussen (1) og Hans Peter Hemstad (2) var de første fra Norge som gjennomgikk Gilead-skolen

[Bilde på side 138]

Teltleir under det internasjonale stevnet i Oslo i 1965

[Bilde på side 139]

Paul Bruun

[Bilde på side 142]

Hartvig Mienna og andre forkynnere bruker snøscootere når de forkynner for samer på Finnmarksvidda

[Bilde på side 144]

Byggingen av et nytt avdelingskontor begynte i 1981

[Bilde på side 145]

Avdelingskontoret i dag

[Bilde på side 147]

Oslo stevnehall

[Bilde på side 160]

Bibelundervisning i familien har resultert i flere generasjoner av trofaste tjenere for Jehova