Rwanda

RWANDA er et av de minste landene i Afrika og også et av de vakreste. Det er kjent som «de tusen åsers land» og har fjell, skoger, innsjøer og fosser og dessuten en tilsynelatende endeløs variasjon av planter og dyr. Langs grensen til Kongo * i vest og Uganda i nord ligger den imponerende fjellkjeden Virunga. Det høyeste fjellet i denne fjellkjeden, Karisimbi, er en cirka 4500 meter høy sovende vulkan. Toppen er ofte dekket av et hvitt lag på grunn av sludd og hagl. Lenger nede er fjellskråningene dekket av tett bambusvegetasjon og regnskog, og der svinger den utrydningstruede kandtmarekatten seg uanstrengt i lianene og fra gren til gren. Det er også her, i disse frodige omgivelsene, at en av Rwandas største skatter er å finne – fjellgorillaen.

Eksotiske planter og frodig vegetasjon strekker  seg helt ned til breddene av Kivusjøen og til nasjonalparken Nyungweskogen. I denne skogen lever det sjimpanser, svarthvite kolobusaper og over 70 andre pattedyr. Her er det rundt 270 forskjellige treslag og nesten 300 fuglearter. Noe som gjør nasjonalparken enda vakrere, er de mange sommerfuglene og orkideene.

I hjertet av Nyungweskogen begynner en liten bekk å renne østover. Etter hvert løper den sammen med andre bekker og elver og renner inn i Victoriasjøen. Derfra strømmer vannet stadig kraftigere og fortere og fortsetter sin lange ferd nordover forbi Etiopia, gjennom Sudan og til slutt inn i Egypt, der det munner ut i Middelhavet. Fra sin ringe begynnelse i Sentral-Afrikas skogkledde åser tilbakelegger denne elven, Nilen, en strekning på rundt 6800 kilometer, noe som gjør den til en av jordens lengste elver.

VANSKELIGE TIDER

Dette lille landet, Rwanda, har sørgelig nok lidd under grusomme voldshandlinger. Flere hundre tusen menn, kvinner og barn ble brutalt slaktet ned i et av de verste folkemordene i moderne tid.  Nyhetssendinger over hele verden viste sjokkerende scener av rå vold, og mange ble skremt av hvor umenneskelig folk kunne behandle hverandre. – Fork 8:9.

Hvordan klarte Jehovas trofaste tjenere seg i denne forferdelige tiden og i årene etterpå? I likhet med den tilsynelatende ubetydelige bekken fra Nyungweskogen, som overvinner alle hindringer, overlever under Afrikas stekende sol og blir til en mektig elv, har Jehovas folk i Rwanda vist stor utholdenhet i sin tjeneste for Gud. De har stått fast under intens forfølgelse og store vanskeligheter og har ved sitt eksempel bidratt til å styrke og oppmuntre sine brødre og søstre verden over. Det vil gjøre dypt inntrykk på deg å lese denne beretningen om Rwanda og om den kjærlighet, tro og lojalitet brødrene der har vist. Vi håper at den vil få deg til å sette enda større pris på ditt forhold til Jehova og øke din verdsettelse av det kristne brorskap.

FORKYNNELSESARBEIDET SETTES I GANG

Den første rapporten om forkynnelsen av det gode budskap i Rwanda stod i Jehovas vitners årbok for 1971: «I mars i år [1970] ble det mulig for to spesialpionerer å dra til Rwanda og sette i gang forkynnelsesarbeidet i hovedstaden, Kigali. De synes at folk er vennlige og mottagelige for budskapet om Riket, og én interessert har allerede begynt å gå på feltet. Pionerene har allerede startet ti studier blant de få som snakker swahili. De gjør seg nå store anstrengelser for å lære kinyarwanda, slik at de kan få forkynt for enda flere.»

 De to spesialpionerene som ble nevnt i denne rapporten, var Oden Mwaisoba og hans kone, Enea, fra Tanzania. Ettersom de ikke kunne det lokale språket, kinyarwanda, ennå, besøkte de først dem som snakket swahili. Mange av disse var fra Kongo og Tanzania. I februar 1971 var det fire menighetsforkynnere som rapporterte, men ingen av våre publikasjoner var oversatt til kinyarwanda, og språkproblemet hemmet veksten.

Stanley Makumba, en fryktløs kretstilsynsmann som tjente i Kenya, besøkte Rwanda for første gang i 1974. Han forteller: «Det gikk få busser fra grensen mellom Uganda og Rwanda til Ruhengeri i Rwanda. Jeg måtte stå bak på en åpen lastebil, og det var så trangt at jeg ikke hadde plass til å bevege føttene. Min kone satt foran sammen med sjåføren. Da vi hadde kommet fram, kjente hun meg nesten ikke igjen, for ansiktet og håret mitt var helt dekket av støv. Jeg hadde så vondt i ryggen etter reisen at jeg måtte sitte mens jeg holdt foredrag hele uken før det lille kretsstevnet og også under selve stevnet. Og med hensyn til de vitnene vi skulle besøke, kunne jeg ikke si til dem når vi kom, for vi visste aldri hva slags transportmiddel som ville være tilgjengelig!»

 EN RWANDER VENDER TILBAKE

Gaspard Rwakabubu, en bror fra Rwanda, arbeidet på denne tiden som mekaniker i kobbergruvene i Kongo. Han forteller: «I 1974 gjennomgikk jeg Kurs i Rikets tjeneste i Kolwezi. En av lærerne, Michael Pottage, sa at avdelingskontoret i Kinshasa var på utkikk etter en eldste fra Rwanda som var villig til å flytte tilbake til hjemlandet for å hjelpe til med forkynnelsesarbeidet. Ville jeg være villig til å gjøre det? Jeg svarte at jeg skulle snakke med min kone, Melanie, om det.

Jeg hadde nettopp fått tilbud av sjefen min i gruveselskapet om å dra til Tyskland for å få ytterligere opplæring. Jeg hadde gjort det bra på jobben og fikk stadig høyere lønn. Likevel trengte vi ikke mer enn noen få dager på å bestemme oss. Jeg sa til bror Pottage at vi var villige til å flytte til Rwanda. Sjefen min kunne ikke skjønne at vi tok en slik avgjørelse. ’Hvorfor kan du ikke være et Jehovas vitne her?’ spurte han. ’Hvorfor må du flytte tilbake til Rwanda?’ Også  noen velmenende brødre prøvde å overtale meg til ikke å flytte. De sa: ’Du har jo fire barn. Les Lukas 14:28–30 og sett deg ned og tenk over saken.’ Men vi hadde bestemt oss.

Sjefen min betalte flybillettene våre til Rwanda. Da vi kom til Kigali i mai 1975, leide vi et hus bygd av soltørket leire og med jordgulv, temmelig annerledes enn det velutstyrte huset vi hadde bodd i da jeg jobbet for gruveselskapet. Men vi var forberedt og fast bestemt på at vi skulle klare dette.»

Ettersom de utenlandske spesialpionerene hadde brukt swahili når de snakket med folk, var det mange som trodde at disse pionerene hadde kommet for å undervise i swahili. Denne oppfatningen endret seg da Gaspard og familien hans kom, for de kunne bruke Bibelen på kinyarwanda når de skulle lære folk sannheten om Guds rike.

Bror Rwakabubu oversatte dessuten den 32-siders brosjyren «Dette gode budskap om riket» til kinyarwanda. Den kom ut i 1976 og fikk stor oppmerksomhet. Folk leste den på bussen og på gatene. Det at navnet Jehova ble brukt, førte til mange samtaler.

RWANDERE TAR IMOT SANNHETEN

På dette tidspunktet var det bare rundt elleve forkynnere i landet, og de fleste var ikke rwandiske statsborgere. En av de første rwanderne som lærte sannheten å kjenne, var Justin Rwagatore, en utadvent  og vennlig mann som ble døpt i 1976. Han begynte å studere Bibelen sammen med spesialpionerer fra Tanzania. Ettersom de ikke kunne fransk eller kinyarwanda, foregikk studiet på swahili. Justin bodde i Save, der kongen av Rwanda i 1900 hadde gitt katolske misjonærer tillatelse til å opprette en misjonsstasjon. Folk var interessert i å få vite hva Bibelen egentlig lærer, forteller Justin. Prestene var imidlertid svært negative til Jehovas vitner og forbød hjordene sine å høre på dem eller ta imot litteraturen deres.

Ferdinand Mugarura, en besluttsom bror, var også blant de første rwandere som kom i sannheten. I 1969, mens han bodde i Øst-Kongo, fikk han boken Den sannhet som fører til evig liv på swahili. Da han senere fikk høre hvor de nærmeste vitnene var, pleide han og to kamerater hver fredag å gå åtte mil for å komme på møtene og ha et bibelstudium, og så gikk de hjem igjen om mandagen. Ferdinand ble døpt i 1975, på samme dag som en av dem han selv studerte Bibelen med. I 1977 ble han utnevnt til å tjene som spesialpioner i Rwanda. Han husker at det året før ble holdt et kretsstevne hjemme hos familien Rwakabubu. Der var det 34 til stede, og tre ble døpt.

 MISJONÆRER BLIR NEKTET INNREISETILLATELSE

Det styrende råd, som alltid er våken for behovene i det verdensomfattende distriktet, hadde tidligere prøvd å sende misjonærer til Rwanda. I 1969 var det fire elever i den 47. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead som fikk i oppdrag å tjene der.

Nicholas Fone forteller: «I slutten av januar opplyste bror Knorr hvor de forskjellige i klassen skulle tjene. Vi hørte at han sa til Paul og Marilyn Evans at de skulle til Rwanda. Så sa han til min kone og meg: ’Og dere skal også dit, sammen med dem!’ Vi syntes det var veldig spennende, og etter møtet skyndte vi oss til Gilead-biblioteket og fant fram et stort atlas for å se hvor Rwanda lå. Men senere fikk vi et brev med beskjed om at brødrene ikke hadde klart å skaffe oss innreisetillatelse til Rwanda. Vi ble skuffet, men sa ja til vårt nye oppdrag – å tjene sammen med Paul og Marilyn i Kongo.»

I 1976 var det to andre ektepar, fra Gileads  60. klasse, som fikk i oppdrag å tjene i Rwanda. Disse fire misjonærene fikk innreisetillatelse, flyttet inn i et leid hus, forkynte modig og gikk i gang med å lære kinyarwanda. Da visaene deres utløp etter tre måneder, ville immigrasjonsmyndighetene ikke fornye dem, så misjonærene ble sendt til Bukavu i Øst-Kongo.

«DE VAR ARBEIDSOMME»

På midten av 1970-tallet begynte spesialpionerene fra Tanzania og Kongo av forskjellige grunner å flytte fra Rwanda. Samtidig var det flere av de rwandiske vitnene som begynte i pionertjenesten og utvidet forkynnelsesvirksomheten til alle deler av landet. I 1978 ble så «Sannhetsboken» og to traktater oversatt til kinyarwanda. Dessuten kom det ut en månedlig utgave av Vakttårnet. Disse publikasjonene bidrog til at flere ble kjent med budskapet om Riket. Misjonæren Manfred Tonak sier om de rwandiske pionerene i den første tiden: «De var arbeidsomme og brukte mye tid i tjenesten. De nye fulgte deres eksempel.»

Gaspard Niyongira forteller om hvordan forkynnelsesarbeidet foregikk på den tiden. «I 1978, da jeg ble døpt, var det så mange som kom i sannheten at prestene begynte å bli skremt. Det var flere hundre  som kom på stevnene våre. Når vi gikk ut i forkynnelsen, var vi som en gresshoppesverm! Nokså ofte kunne en gruppe på rundt 20 forkynnere begynne på feltet i sentrum av Kigali og gå derfra til Kanombe, en strekning på cirka ni kilometer. Etter en lunsjpause gikk de enda sju kilometer, til Masaka, og så tok de bussen tilbake til Kigali om kvelden. Grupper av forkynnere gjorde noe tilsvarende i andre deler av landet. Ikke overraskende gav denne intensive forkynnelsen folk inntrykk av at det fantes flere tusen Jehovas vitner. Det førte til at det ble rettet anklager mot oss, noe som påvirket myndighetene til ikke å ville gi oss juridisk anerkjennelse.»

Vitnene i Rwanda var fylt av begeistring for sannheten og ønsket å oppleve gleden ved å komme sammen med brødre og søstre fra andre land. I desember 1978 var det derfor 37 fra Rwanda, også noen barn, som reiste gjennom Uganda til Nairobi i Kenya – en strekning på 120 mil – for å overvære det internasjonale stevnet «Den tro som seirer». Det var en vanskelig reise. Transportforbindelsene var upålitelige, og kjøretøyene fikk ofte motorstopp. Dessuten var den politiske situasjonen i Uganda ustabil. Da stevnedeltakerne endelig nådde grensen til Kenya, beskyldte ugandiske grensevakter dem for å være spioner. De arresterte dem og førte dem til hærens hovedkvarter i Kampala i Uganda. Idi Amin, som da var Ugandas statsoverhode, avhørte dem personlig. Han var tilfreds med svarene deres og gav ordre om at de skulle løslates. De mistet riktignok den første stevnedagen i Nairobi, men da de omsider kom fram, gledet de seg over å se tusener av brødre og søstre fra forskjellige nasjoner samlet i fred og enhet.

 KAMPEN FOR Å OPPNÅ JURIDISK ANERKJENNELSE

Det var ikke alle som likte at Jehovas vitner forkynte sannhetene fra Bibelen og forsvarte dens høye moralnormer. Særlig prestene ergret seg over at så mange reagerte positivt på vitnenes forkynnelse. Bror Rwakabubu forteller: «Mange som hadde vært aktive katolikker, protestanter og adventister, meldte seg ut av de kirkesamfunnene de hadde tilhørt. En bror sa at det var som om forkynnelsesarbeidet hadde satt de etablerte religionssamfunnene i brann. Snart var det over 200 som gikk på møtene i Kigali menighet. I begynnelsen hadde vi vært så få at presteskapet ikke var særlig opptatt av oss. Men etter hvert som vi økte i antall, var det noen som hevdet at vi utgjorde en fare for landet. Det er verdt å merke seg at omtrent på denne tiden ble erkebiskopen i den katolske kirke i Rwanda, Vincent Nsengiyumva, medlem av regjeringspartiets sentralkomité.

På grunn av den raske veksten var det behov for å få misjonærer inn i landet, bygge Rikets saler og holde store stevner, og vi trengte derfor å bli juridisk anerkjent. Avdelingskontoret i Kenya ordnet med at Ernest Heuse fra Belgia skulle ta kontakt med myndighetspersoner for å søke om juridisk anerkjennelse, men forsøkene hans lyktes ikke. Senere, i 1982, rådet avdelingskontoret i Kenya oss til å skrive et brev til justisministeren og innenriksministeren for å søke om å bli juridisk anerkjent. Jeg og to andre spesialpionerer undertegnet denne søknaden. Men det kom ikke noe svar.»

Samtidig økte motstanden. Antoine Rugwiza, en rolig og respektert bror, husker at presidenten i en nasjonal radiosending erklærte at han ikke ville tolerere  dem som snakket nedsettende om «den rwandiske tro». Alle skjønte at det var Jehovas vitner han siktet til. Ikke lenge etter denne radiotalen fikk brødrene forbud mot å komme sammen på møter. Det gikk rykter om at det snart også ville bli foretatt arrestasjoner. Bror Rwakabubu ble innkalt til avhør hos sikkerhetspolitiet to ganger.

I november 1982 ble så Kiala Mwango sammen med sin kone, Elaine, sendt fra Nairobi for å føre tilsyn med kretsstevner i Butare, Gisenyi og Kigali. Bror Rwakabubu var ordstyrer ved disse stevnene. Stevnet i Kigali var akkurat ferdig da han for tredje gang ble innkalt til avhør hos sikkerhetspolitiet. Men denne gangen slapp han ikke ut igjen. I løpet av fire dager ble de to andre spesialpionerene som hadde undertegnet søknaden om juridisk anerkjennelse, også arrestert. Alle tre ble fengslet uten lov og dom. Flere arrestasjoner fulgte. Rikets sal ble stengt og dørene sperret. Et brev fra justisministeren til prefekturene opplyste at Jehovas vitners arbeid nå var forbudt.

I oktober 1983 fikk de tre brødrene som hadde undertegnet søknaden om juridisk anerkjennelse, endelig behandlet sin sak i retten. Brødrene ble anklaget for å ha svindlet og bedratt folk – fullstendig grunnløse beskyldninger. Under rettssaken ble det ikke lagt fram et eneste dokument som bevis og heller ikke ført fram et eneste vitne. Likevel ble de tre brødrene dømt til to års fengsel. Mens drapsmenn ble løslatt under et amnesti, ble disse trofaste brødrene ikke sluppet ut en dag før tiden. I Gisenyi satt fem andre vitner i fengsel i nesten to år uten at saken deres hadde vært prøvd for noen domstol.

 LIVET I FENGSELET

Livet i fengselet var dystert. Måltidene ble servert én gang om dagen og bestod av kassava og bønner. Kjøtt stod på menyen cirka én gang i måneden. Det var veggedyr i sengetøyet, og mange fanger sov på gulvet fordi fengselet var så overfylt. Det var ikke nok vann til å vaske seg med. Brødrene delte celler med voldelige forbrytere. Fengselsvaktene var ofte harde, men en av dem, Jean Fataki, var vennlig mot brødrene. Han begynte å studere Bibelen, ble etter hvert døpt som et Jehovas vitne og tjener den dag i dag trofast som pioner.

Bror Rwakabubu forteller: «Mens vi satt i fengsel, holdt erkebiskopen messe der. Han sa til tilhørerne at de skulle vokte seg for Jehovas vitner. Etterpå var det noen av de katolikkene som hadde vært til stede, som spurte oss hvorfor erkebiskopen hadde sagt det, for de kunne jo se at Jehovas vitner ikke var farlige.»

På denne tiden kom Roger og Noella Poels fra Belgia til Kigali. Roger hadde en arbeidskontrakt. Ettersom de tre brødrene fremdeles satt i fengsel, søkte Roger om å få et møte med justisministeren for å forklare hva vi tror, og på en høflig måte spørre hva myndighetene hadde imot Jehovas vitner. Justisministeren avbrøt samtalen ved å si: «Herr Poels, jeg har hørt nok! Du vil bli satt på det neste flyet til Brussel. Du er utvist fra landet!»

Fordi de tre brødrene stod fast og ikke lot seg skremme, måtte de sone hele den to år lange straffen, men det andre året ble de overført til et fengsel  der forholdene var mye bedre. De ble løslatt i november 1984.

FORFØLGELSEN INTENSIVERES

Motstanden fortsatte. Det ble sagt i et radioprogram at Jehovas vitner var dårlige mennesker og ekstremister. I mars 1986 var det blitt vanlig å arrestere Jehovas vitner i hele landet. En av dem som ble arrestert, var Augustin Murayi, som på grunn av sin kristne nøytralitet hadde sluttet i stillingen som generaldirektør i undervisningsdepartementet. Han ble angrepet i avisene og enda mer i radioen.

Over hele landet ble brødre og søstre arrestert, til og med gravide søstre med små barn. I slutten av 1986 ble alle overført til sentralfengselet i Kigali i påvente av en rettssak. Fordi Jehovas vitner ikke sang patriotiske sanger, ikke gikk med presidentens merke og ikke kjøpte politiske partikort, trodde folk feilaktig at de var motstandere av regjeringen, og at de prøvde å felle den.

Phocas Hakizumwami forteller med et smil om munnen hvordan menigheten brukte tiden før de ble arrestert: «Brødre fra menigheten i Nyabisindu var blant dem som ble arrestert først. Ettersom vi andre regnet med at vi kom til å bli arrestert før eller senere, innså vi at distriktet vårt snart ville bli forandret fra utenfor murene til innenfor murene. Vi bestemte oss derfor for å ha en omfattende  forkynnelseskampanje i distriktet ’utenfor’ først. Vi oppsøkte markedene og leverte mange blad og bøker. Vi bad til Jehova om at vi måtte rekke å gjennomarbeide distriktet før vi ble satt i fengsel. Jehova hjalp oss, for vi ble ferdige med distriktet 1. oktober 1985. Sju dager senere ble vi fengslet.»

Året etter ble Palatin Nsanzurwimo og hans kone, Fatuma, arrestert av sikkerhetspolitiet. Etter at de var blitt avhørt i åtte timer og huset deres var blitt grundig ransaket, ble de ført til fengselet sammen med de tre barna sine. På vei til fengselet fikk Palatins yngre bror, som fulgte like etter dem, overtatt ansvaret for den fem år gamle sønnen og den fire år gamle datteren deres. Palatin og Fatuma og datteren på 14 måneder havnet i fengsel. Fatuma ble senere overført til et annet fengsel, og først ni måneder senere ble hun løslatt.

På denne tiden ble de fire barna til Jean Tshiteya utvist fra skolen. En dag han kom hjem, oppdaget han  at huset deres var blitt ransaket, og at kona var blitt arrestert og barna overlatt til seg selv. Det tok ikke lang tid før bror Tshiteya også ble arrestert og ført til fengselet i Butare, der hans kone og andre vitner var. Senere ble alle fangene i Butare overført til sentralfengselet i Kigali. I mellomtiden tok brødre og søstre i Kigali hånd om barna til bror Tshiteya.

Bror Tshiteya forteller: «Når de brødrene og søstrene som ble overført fra fengsler i andre områder, kom til sentralfengselet i Kigali, hilste de glade på hverandre ved å si ’Komera!’, som betyr ’Fatt mot!’ Da en av fengselsvaktene hørte denne hilsenen, sa han: ’Dere må være gale! Hvordan kan folk fatte mot når de er i fengsel?’»

De som var oppriktige, lot seg ikke avskrekke av arrestasjonene, og ofte førte forfølgelsen til noe positivt. Odette Mukandekezi, en energisk og utadvent søster, var en av de mange som ble arrestert på denne tiden. Hun forteller: «Under forfølgelsen ble brødre og søstre arrestert og slått. En dag traff vi på en liten jente som het Josephine, og som gjette kveg. Hun hadde en bibel, og i den hadde hun lest at de første kristne ble baktalt, forfulgt, plaget og fengslet. Fordi hun visste at Jehovas vitner ble forfulgt, hadde hun kommet fram til at de måtte ha den sanne religion, og hun  spurte om hun kunne få et bibelstudium. Hun er nå en døpt søster.»

Under forbudet arbeidet Gaspard Niyongira som lastebilsjåfør, og på grunn av jobben var han ofte i Nairobi i Kenya. På tilbakeveien smuglet han litteratur inn i Rwanda ved hjelp av en spesialtilpasset kasse i lastebilen. Det var plass til seks kartonger litteratur i kassen. En annen som smuglet inn litteratur, var Henry Ssenyonga fra den vestlige delen av Uganda. Han fraktet regelmessig blad over grensen med motorsykkelen sin.

Menighetsmøtene måtte holdes i små grupper. Hvis myndighetene hadde mistanke om at Jehovas vitner holdt møter, foretok de en husundersøkelse. Bror Niyongira forteller: «Vi fikk bygd et anneks til huset vårt, der vi kunne ha møter i all hemmelighet. Vi la litteraturen i plastposer, som vi gravde ned i bakken og dekket med trekull.»

I desember 1985, mens bølgen av arrestasjoner tiltok, klarte Jean-Marie Mutezintare, som nylig var blitt døpt, å dra på det spesielle internasjonale stevnet «Bevar din ulastelighet» i Nairobi. På vei tilbake til Rwanda hentet han og Isaie Sibomana blad hos brødrene i den vestlige delen av Uganda. Da de kom til grensen, ble bladene funnet. Jean-Marie og Isaie ble  arrestert, lagt i håndjern og ført av gårde til avhør og måtte tilbringe en kald natt i en fengselscelle. Kort tid etter ble de sendt til sentralfengselet i Kigali, der de traff rundt 140 innsatte brødre og søstre. Disse ble svært begeistret over å få høre en rapport fra stevnet i Nairobi av noen som hadde vært der. Ja, det Jean-Marie og Isaie hadde å fortelle, var oppmuntrende og bidrog til å styrke brødrene.

Brødrene i fengselet holdt møter og organiserte forkynnelsen. I tillegg til å forkynne lærte de noen av fangene å lese og skrive. Dessuten ledet de bibelstudier med interesserte og hjalp mange nye forkynnere til å kvalifisere seg til å bli døpt. Noen av dem hadde allerede begynt å studere før de ble arrestert, og andre hadde lært sannheten å kjenne i fengselet.

EN KRETSTILSYNSMANNS «BESØK» I ET FENGSEL

En bror forteller om hvordan det var i fengselet i Kigali i 1986: «Det var mange vitner der. Vi hadde et møte for å snakke om hvordan vi kunne hjelpe våre trosfeller utenfor fengselet. Vi bestemte oss for å skrive et brev for å oppmuntre dem. Vi skrev at vi ville komme hjem igjen så snart vi hadde gjennomarbeidet distriktet vårt i fengselet. Vi forkynte fra seng til seng og ledet bibelstudier. Da vi senere fikk høre at en kretstilsynsmann besøkte menighetene utenfor, ville vi også ha et besøk, så vi la saken fram for Jehova i bønn. Det gikk ikke lang tid før bror Rwakabubu, kretstilsynsmannen, ble satt i fengsel for andre gang. Vi oppfattet det slik at han var blitt fengslet for å kunne besøke oss.»

I den tiden vi ble forfulgt, var det bare én bror som inngikk kompromiss. Da han tok på seg det politiske merket, begynte de fangene som ikke var Jehovas  vitner, å slå, sparke og håne ham og kalle ham en feiging. Hans kone, som studerte Bibelen, spurte ham hvorfor han ikke hadde forblitt trofast. Senere skrev han et brev til dommerne, der han forklarte at han hadde begått en feil, og at han fortsatt var et av Jehovas vitner. Han skrev til og med til avdelingskontoret i Kenya for å be om unnskyldning. Nå tjener han igjen Jehova trofast.

FORKYNNELSEN UTENFOR MURENE FORTSETTER

De som ikke var blitt arrestert, fortsatte å forkynne med like stor iver som før og hadde gjennomsnittlig cirka 20 timer felttjeneste i måneden. Alfred Semali, en av dem som fremdeles var utenfor fengselet, forteller: «Jeg ble aldri satt i fengsel, men jeg regnet med å bli det og forberedte meg med tanke på det. Rikets sal var stengt, så vi møttes i små grupper og fortsatte å forkynne. Jeg pleide å legge bladene i en brun konvolutt og dra til byen som om jeg prøvde å finne arbeid. Der var jeg så på utkikk etter muligheter til å tilby bladene og snakke om Bibelen.

I 1986 ble mange av våre brødre og søstre og av de interesserte satt i fengsel, også slike som nettopp hadde begynt å studere Bibelen. Både vitnene og de nye viste en enestående trofasthet. Jehovas vitner i mange land skrev på denne tiden til Rwandas president for å protestere mot den urettferdige behandlingen, og i nyhetene på radioen ble det meldt at presidenten hadde mottatt flere hundre brev hver dag. Dette gav gode resultater. Året etter ble våre brødre og søstre og de interesserte løslatt som følge av et dekret utstedt av presidenten. Vi var fra oss av glede!» Straks etter løslatelsen sørget de eldste i Kigali for at det ble  arrangert dåp. Det var 36 som ble døpt, og 34 av dem søkte med én gang om å få være hjelpepionerer!

Da forfølgelsen var på sitt verste i 1986, var det i gjennomsnitt 435 forkynnere som rapporterte, og av disse satt rundt 140 i fengsel. Disse vitnene utgjorde ryggraden i Jehovas organisasjon i Rwanda. Deres tro var av ’prøvd kvalitet’. – Jak 1:3.

Etter de turbulente årene på 80-tallet gikk menighetene i Rwanda endelig inn i en forholdsvis fredelig periode, og enda flere kom i sannheten. Men hva ville framtiden bringe? Ville de nye også vise seg å være disipler med en tro som var bygd med brannsikre materialer? (1. Kor 3:10–15) Ville troen deres tåle de prøvelsene som skulle komme? Det ville tiden vise.

KRIG OG POLITISK URO

I 1990 var det nesten 1000 aktive forkynnere i Rwanda. Men den politiske situasjonen var i ferd med å bli ustabil, og i oktober invaderte Rwandas patriotiske front den nordlige delen av Rwanda fra nabolandet Uganda.

Ferdinand Mugarura, en modig bror som hadde sittet i fengsel to ganger på grunn av sin tro, bodde i Ruhengeri da invasjonen begynte. Han forteller: «Hat og stammestolthet grep om seg. Men Jehovas vitner fortsatte å være nøytrale ved ikke å involvere seg i politiske fraksjoner eller la seg påvirke av etniske fordommer. Fordi brødrene holdt fast ved sin nøytralitet, var det noen som måtte flykte fra hjemmene sine, og noen mistet arbeidet sitt.»

En søster som var lærer og enke med tre barn, nektet å gi hæren økonomisk støtte. På grunn av dette angav rektoren henne til de militære myndighetene, og  hun ble satt i fengsel for andre gang – hun hadde allerede sittet i fengsel på 80-tallet. Da de invaderende styrkene nådde den byen der hun satt i fengsel, var det noen som brøt seg inn i fengselet, og alle fangene rømte. Men istedenfor å rømme sammen med de andre fangene ble søsteren værende i fengselet. Da de invaderende styrkene trakk seg tilbake, ble hun arrestert på nytt og overført til sentralfengselet i Kigali. Der bad hun til Jehova om at hun måtte få vite hva som var datoen for minnehøytiden, for hun var redd for å gå glipp av den. Til sin store overraskelse ble hun senere løslatt akkurat den dagen minnehøytiden var! Hennes nøytrale standpunkt førte til at hun mistet huset sitt og jobben som lærer, men hun ble en ivrig pioner.

Som følge av internasjonal inngripen ble invasjonen fra Uganda midlertidig stanset. I 1991 ble det tatt skritt for å innføre flerpartisystem i landet. Det ble opprettet flere store og en god del mindre politiske partier, noe som fremmet lokalpatriotisme og stammestolthet. Noen partier førte en moderat politikk, mens andre var aggressive og ekstremistiske. For første gang ble Jehovas vitners nøytrale standpunkt sett på som noe positivt. Fordi de ikke tok parti i de politiske og stammemessige stridighetene, betraktet ikke myndighetene eller folk generelt dem som fiender lenger.

I september 1991 kom en internasjonal delegasjon av brødre for å oppsøke fremtredende regjeringsmedlemmer i Kigali sammen med to brødre fra Rwanda, Gaspard Rwakabubu og Tharcisse Seminega. Brødrene snakket med den nye justisministeren, som hørte velvillig på dem. Brødrene takket ham for de  positive skrittene som allerede var blitt tatt, og oppfordret ham til å gå et skritt videre og gi oss full religionsfrihet.

I januar 1992, før vi var blitt juridisk anerkjent, holdt brødrene et områdestevne i Kigali. Godfrey og Jennie Bint forteller: «Vi tjente i Uganda på den tiden og ble overrasket over å få et brev fra avdelingskontoret i Kenya, der vi ble bedt om å dra til Rwanda i tre uker for å hjelpe til med organiseringen av stevnet og innspillingen av skuespillet. Brødrene viste stor gjestfrihet, og hver dag var vi invitert til en ny familie for å spise. Det var blitt leid et privateid fotballstadion, og forberedelsene var godt i gang da vi kom. Brødrene hadde allerede planlagt innspillingen av skuespillet, og alt gikk fint, til tross for at vi hadde begrenset med utstyr. Selv om mange av brødrene nord i landet ikke fikk reisetillatelse, og selv om grensen til Burundi og til Uganda var stengt, var det 2079 til stede på søndagen, og 75 ble døpt.»

ENDELIG JURIDISK ANERKJENT!

Noen måneder senere, 13. april 1992, ble Jehovas vitners arbeid endelig – og for første gang – juridisk anerkjent i Rwanda. Den lange perioden da brødrene hadde forkynt det gode budskap trass i forbud, trakassering og fengsling, var over. Vitnene kunne se fram til en ny epoke med teokratisk vekst og framgang.

 Det styrende råd kastet ikke bort tiden, men sendte straks misjonærer til landet. Henk van Bussel, som hadde tjent i Den sentralafrikanske republikk og Tsjad, og Godfrey og Jennie Bint, som hadde tjent i Zaïre (nå Kongo) og Uganda, var de første misjonærene som fikk oppholdstillatelse. Det ble utnevnt et landsutvalg som skulle føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet.

Bror Bint forteller hva de og Henk van Bussel gjorde da de kom til landet: «Like i nærheten av Rikets sal fant vi ganske fort et hus som egnet seg som misjonærhjem. Vi gikk straks i gang med å lære oss kinyarwanda. Det skulle vise seg å være litt av en utfordring, slik det også hadde vært for de første spesialpionerene i 1970. En av lærebøkene gav dette tipset: ’Når bokstavene CW står sammen, uttales de TCHKW!’ Vi husker også at den søsteren som underviste oss, sa: ’Dere kommer aldri til å kunne uttale «shy» i isi nshya [den nye jord] riktig hvis ikke dere smiler!’»

Senere det året var det et nytt høydepunkt, 1665 forkynnere, og i januar 1993 ble det igjen arrangert et områdestevne i Kigali. Denne gangen var det 4498 til stede, og 182 ble døpt. Kiala Mwango kom som representant fra avdelingskontoret i Kenya. På det tidspunktet var det ingen som ville ha gjettet at det i 2006 skulle bli bygd et avdelingskontor på en tomt rett over veien fra det stadionet der vi hadde stevnet.

Til tross for en ny invasjon nordfra ble det ikke utført mindre forkynnelse. I 1993 var de invaderende styrkene bare noen kilometer fra Kigali. Grensen til Uganda var fremdeles stengt, og man kunne høre at det ble avfyrt tungt artilleri bak åsene omkring hovedstaden. Omkring en million mennesker hadde flyktet  fra den nordlige delen av landet. Blant disse var det 381 brødre og søstre, som ble tatt hånd om av vitnene i Kigali og omegn. I Arusha i Tanzania førte forhandlinger imidlertid til en våpenhvile. Det ble opprettet en buffersone, og regjeringen gikk med på å dele makten med de invaderende styrkene og med flere større og mindre politiske partier.

EN HELT SPESIELL STEVNEDAG!

Det året var det planlagt en spesiell stevnedag på Kigali regionale stadion. Men ledelsen for stadionet hadde gjort en dobbeltbooking – kl. 15 den samme dagen skulle det være fotballkamp. Formiddagens program ble holdt som normalt, men før ettermiddagens program kom i gang, begynte fotballfansen å strømme på, og politiet klarte ikke å hindre dem i å komme inn. Sjefen for stadionet sa at kampen ikke ville være ferdig før kl. 18. Så brødrene forlot stadionet og kom tilbake kl. 18 for å høre resten av programmet.

 Dette førte til litt bekymring, for det var innført portforbud. Det var kjøreforbud etter kl. 18, og folk fikk ikke lov til å være ute etter kl. 21. Men ved 19-tiden ble det opplyst på radioen at portforbudet var blitt utsatt til kl. 23. Strømforsyningen var imidlertid upålitelig. Ettersom detaljene i leieavtalen for stadionet ikke var blitt overholdt, ordnet borgermesteren i Kigali med belysning. I tillegg ordnet han med gratis transport for stevnedeltakerne. Brødrene fikk derfor gjennomført hele stevnet. Tenk så overrasket de ble da de kom ut fra stadionet og så alle bussene som ventet på dem!

Günter Reschke besøkte Rwanda i slutten av september 1993. Han forteller: «Avdelingskontoret i Kenya sendte meg til Kigali for å holde Kurs i Rikets tjeneste sammen med bror Rwakabubu. Det var bare 63 eldste i Rwanda på den tiden, selv om antall forkynnere hadde økt til 1881. Det var allerede mye uro i landet, og vi hørte rykter om at det pågikk kamphandlinger i nord. Det var selvfølgelig ingen som kunne vite hvor forferdelig situasjonen skulle bli, men kurset var virkelig mat i rette tid. Det styrket de eldstes tro og hjalp dem til å bli enda bedre hyrder, noe det ble stort behov for etter hvert som de mørke krigsskyene nærmet seg.»

PLANER OM Å OPPRETTE ET KONTOR

I slutten av mars 1994 kom Leonard Ellis og hans kone, Nancy, fra Nairobi for å overvære spesielle stevnedager og for å hjelpe til på oversettelseskontoret. Avdelingskontoret i Nairobi hadde anbefalt at misjonærhjemmet og oversettelseskontoret i Rwanda skulle bli slått sammen. På Vakttårn-studiet mandag 4. april var et utvidet oversetterteam, landsutvalget,  misjonærene og bror og søster Ellis til stede. Det var en spennende tid – en tid med økt aktivitet.

Da bror og søster Ellis var ferdige med arbeidet sitt, reiste de fra landet med det som skulle vise seg å bli det siste passasjerflyet ut av Kigali på mange måneder. Ettermiddagen etter ringte bror Rwakabubu til misjonærhjemmet for å fortelle at den russiske ambassaden hadde oppgitt kravet på en tomt der vi hadde håpet å bygge et landskontor. Jehovas vitner kunne nå få kjøpe tomten, og vi avtalte å ha et møte om det dagen etter, torsdag 7. april. Den avtalen ble det umulig å holde.

FOLKEMORDET BEGYNNER

Onsdag kveld den 6. april ble et fly skutt ned i nærheten av Kigali. Om bord på flyet, som begynte å  brenne, var Rwandas president og Burundis president. Alle på flyet omkom. Det var ikke mange som visste om flystyrten den kvelden, for den ble ikke nevnt på den offisielle radiostasjonen.

De tre misjonærene – Henk van Bussel og ekteparet Bint – kommer aldri til å glemme de dagene som fulgte. Bror Bint forteller: «Tidlig om morgenen den 7. april våknet vi til lyden av skyting og av håndgranater som eksploderte. Dette var ikke uvanlig, for de siste månedene var den politiske situasjonen i landet blitt ekstremt ustabil. Men mens vi holdt på med å lage frokost, fikk vi en telefon. Emmanuel Ngirente, som arbeidet på oversettelseskontoret, fortalte at den lokale radiostasjonen hadde kommet med nyheten om flystyrten og om de to presidentene som hadde omkommet. Forsvarsdepartementet advarte alle i Kigali mot å forlate hjemmet sitt.

 Omkring klokken ni den morgenen hørte vi at plyndrere braste inn i nabohuset. De stjal familiens bil og drepte moren i familien.

Snart kom det soldater og plyndrere til misjonærhjemmet. De dundret på metallporten og ringte på dørklokken. Vi var helt stille og gikk ikke ut for å åpne. Av en eller annen grunn prøvde de ikke å bryte opp porten, men gikk videre til andre hus. Lyden av automatvåpen og av eksplosjoner fortsatte overalt, og det var umulig å komme seg unna. Skytingen var øredøvende og foregikk like i nærheten. Vi holdt oss derfor i korridoren mellom rommene, midt i huset, der vi var beskyttet mot kuleregnet. Vi skjønte at situasjonen kom til å vare en stund, så vi bestemte oss for å rasjonere maten ved å tilberede bare ett felles måltid pr. dag. Dagen etter, da vi akkurat hadde spist lunsj og satt og hørte på de internasjonale nyhetene på radioen, ropte Henk: ’De klatrer over gjerdet vårt!’

Vi hadde ikke mye tid til å tenke oss om. Vi gikk inn på badet og låste døren. Så bad vi sammen til Jehova om at han måtte hjelpe oss til å holde ut hva som enn kom til å skje. Før vi var ferdige med å be, hørte vi militsen og plyndrerne bryte seg inn gjennom vinduene og dørene. I løpet av minutter var de inne i huset, og de ropte og skrek og veltet møbler. Det var omkring 40 plyndrere – menn, kvinner og barn – i tillegg til militsen. Vi hørte også skyting i forbindelse med at folk kranglet om ting de hadde funnet.

Etter noe som føltes som en evighet – men som bare var cirka 40 minutter – kjente de på baderomsdøren. Ettersom den var låst, begynte de å bryte den opp. Vi skjønte nå at vi måtte komme ut og gi oss til  kjenne. Mennene var helt gale og tydelig ruspåvirket. De truet oss med macheter og kniver. Jennie ropte høyt på Jehova. En mann svingte macheten sin og traff Henk nederst på halsen med den flate siden av bladet. Henk falt ned i badekaret. På en eller annen måte klarte jeg å finne fram noen penger, som jeg gav til overfallsmennene. De begynte å slåss om dem.

Plutselig la vi merke til en ung mann som stod og stirret på oss. Vi kjente ikke ham, men han kjente igjen oss, kanskje fordi vi hadde vært på feltet hos ham. Han tok tak i oss, dyttet oss inn på badet igjen og gav oss beskjed om å lukke døren. Han sa at han skulle redde oss.

Vi kunne høre at de fortsatte med plyndringen en halvtimes tid til, før det endelig ble stille. Etter en stund kom den unge mannen tilbake og sa at vi kunne komme ut. Han førte oss ut av huset og sa at vi straks måtte forlate området. Vi tok oss ikke tid til å ta med oss noe som helst. Med gru så vi likene av noen av naboene våre som var blitt drept. To medlemmer av presidentens livgarde eskorterte oss hjem til en offiser som bodde i nærheten. Offiseren eskorterte oss så til Mille Collines hotell, der mange hadde søkt tilflukt. Til slutt, den 11. april, ble vi evakuert til Kenya, etter mange flere nervepirrende timer og en dramatisk militæroperasjon, der vi via en omvei ble fraktet fra byen til den bakre delen av flyplassen. Da vi kom til resepsjonen på Betel i Nairobi, var vi ustelte og skitne. Henk, som hadde kommet bort fra oss under evakueringen, kom noen timer senere. Vi ble helt overveldet av den kjærlige omtanke og støtte Betel-familien viste oss.»

 REDDET AV EN LITEN JENTES BØNN

Dagen etter den flystyrten der presidentene i Rwanda og Burundi var blitt drept, kom det seks regjeringssoldater hjem til familien Rwakabubu. Øynene deres var blodsprengte, det stinket alkohol av dem, og oppførselen deres tydet på at de var påvirket av narkotika. De forlangte våpen. Bror Rwakabubu svarte at han og familien hans var Jehovas vitner og ikke hadde noen våpen.

Soldatene visste at Jehovas vitner, som var nøytrale, hadde nektet å støtte regjeringen, og at de ikke gav hæren penger. Soldatene ble rasende. Gaspard og Melanie Rwakabubu er ikke tutsier, men hutumilitsen Interahamwe drepte ikke bare tutsier. De drepte også moderate hutuer, særlig hvis de hadde mistanke om at hutuene sympatiserte med tutsiene eller med den invaderende hæren.

Soldatene slo Gaspard og Melanie med stokker og førte dem og de fem barna deres inn på soverommet. De drog lakenene av sengen og begynte å legge dem over familien. Noen stod med granater i hendene, så det var tydelig hva de hadde tenkt å gjøre. Gaspard spurte: «Kan vi få lov til å be?»

Full av forakt svarte en av soldatene nei. Men etter en del diskusjon gikk soldatene motvillig med på å la dem be. «Ok», sa de, «dere kan få be i to minutter.»

De bad inni seg, men lille Deborah Rwakabubu på seks år bad høyt: «Jehova, de vil drepe oss, men hvordan skal vi da kunne gå på gjenbesøk til dem som pappa og jeg har forkynt for? Vi leverte jo fem blad. De venter på at vi skal komme tilbake, og de trenger å lære om sannheten. Jeg lover at hvis vi overlever, så  skal jeg bli en forkynner, bli døpt og bli pioner! Jehova, vær så snill og redd oss!»

Da soldatene hørte dette, ble de målløse. Til slutt sa en av dem: «På grunn av denne lille jentas bønn skal vi ikke drepe dere. Hvis det kommer noen andre hit, kan dere si at vi allerede har vært her.» *

SITUASJONEN BLIR VERRE

Etter hvert som den invaderende hæren (Rwandas patriotiske front) rykket nærmere hovedstaden, Kigali, ble krigen intensivert. Dette fikk den desperate Interahamwe-militsen til å drepe enda flere mennesker.

Over hele byen og ved alle veikryss ble det satt opp veisperringer som var bemannet av soldater, væpnet  Interahamwe-milits og lokale innbyggere. Alle arbeidsføre menn ble tvunget til å bemanne veisperringene natt og dag sammen med Interahamwe. Hensikten med veisperringene var å finne ut hvem som var tutsier, og å drepe dem.

Mens nedslaktingen pågikk over hele landet, var det hundretusener av Rwandas innbyggere som flyktet fra hjemmene sine. Mange av dem, deriblant Jehovas vitner, søkte tilflukt i nabolandene Kongo og Tanzania.

STILT OVERFOR KRIG OG DØD

Vi skal nå få høre om hvordan det gikk med våre brødre og søstre da verden rundt dem raste sammen. Husk at Jehovas vitner i Rwanda hadde gjennomgått store prøvelser på 80-tallet, prøvelser som hadde styrket og foredlet deres tro og mot. Deres tro satte dem i stand til ikke å være «en del av verden» – de nektet å delta i valg, å slutte seg til lokale forsvarsgrupper og å engasjere seg i politikk. (Joh 15:19) Deres mot hjalp dem til å ta konsekvensene av dette – hån, fengsling, forfølgelse og død. Det at Jehovas vitner hadde disse prøvde egenskapene, i tillegg til kjærlighet til Gud og sine medmennesker, hjalp dem til ikke å ha noen del i folkemordet. De risikerte isteden livet for å beskytte hverandre.

Det er mange beretninger som ikke er tatt med. De fleste av våre brødre og søstre vil helst glemme de grusomme detaljene, ettersom de ikke har noe ønske om å ta hevn. Det er vårt håp at historien om deres tro kan inspirere oss alle til i enda større grad å vise den kjærlighet som kjennetegner Jesu Kristi sanne disipler. – Joh 13:34, 35.

 JEAN OG CHANTAL FORTELLER SIN HISTORIE

Jean de Dieu Mugabo, en omtenksom bror med godt humør, begynte å studere sammen med Jehovas vitner i 1982. Da han ble døpt i 1984, hadde han allerede sittet i fengsel tre ganger for sitt standpunkt som et av Jehovas vitner. Hans kone, Chantal, ble også døpt i 1984, og de giftet seg i 1987. Da folkemordet begynte, hadde de tre barn, alle jenter. De to eldste var hos besteforeldrene, som bodde i en annen by, og bare den minste, en baby på seks måneder, var hjemme hos Jean og Chantal.

Den første dagen av folkemordet, 7. april 1994, begynte soldater og Interahamwe å bryte seg inn i alle hus der det bodde tutsier. Jean ble arrestert og slått med klubber, men klarte å rømme. Sammen med en annen bror løp han til nærmeste Rikets sal. Chantal, som ikke visste hva som hadde skjedd med ektemannen, prøvde i mellomtiden desperat å komme seg ut av byen med babyen for å nå fram til de to andre barna.

Jean forteller hva som skjedde med ham: «Rikets sal hadde tidligere vært et bakeri, og det var fortsatt en svær skorstein der. I en uke gjemte denne broren og jeg oss i selve Rikets sal, og en hutusøster kom med mat til oss når det var trygt å gjøre det. Senere måtte vi gjemme oss oppunder taket, mellom blikkplatene  og det innvendige taket, der solen gjorde at vi nærmest ble stekt i løpet av dagen. Desperate etter å finne et bedre skjulested klarte vi å fjerne noen mursteiner fra skorsteinen, slik at vi kunne komme inn i den. Der gjemte vi oss i over en måned i en sammenkrøket stilling.

Det var en veisperring i nærheten, og Interahamwe-militsen kom ofte inn i Rikets sal for å prate eller for å søke ly når det regnet. Vi kunne høre dem snakke under oss. Søsteren kom med mat til oss så ofte det lot seg gjøre. Innimellom følte jeg at jeg ikke klarte mer, men vi fortsatte å be om styrke til å holde  ut. Endelig, den 16. mai, kom søsteren for å fortelle oss at Rwandas patriotiske front hadde tatt kontroll over den siden av byen der vi var, og at vi ikke trengte å gjemme oss lenger.»

Hvordan hadde det i mellomtiden gått med Jeans kone, Chantal? Hun forteller: «Den 8. april klarte jeg å komme meg ut av huset med babyen vår. Jeg traff på to søstre, Immaculée, som hadde et identitetskort som viste at hun var hutu, og Suzanne, som var tutsi. Målet vårt var å komme oss til Bugesera, en by cirka fem mil unna, der de to største jentene våre var hos foreldrene mine. Men vi fikk høre at det var veisperringer ved alle veier ut av byen, så vi bestemte oss for å dra til en liten by i utkanten av Kigali, der Immaculée hadde en slektning som het Gahizi, og som var hutu og et av Jehovas vitner. Gahizi tok varmt imot oss, og til tross for trusler fra naboene gjorde han alt han kunne for å hjelpe oss. Da regjeringssoldatene og Interahamwe fikk rede på at Gahizi hadde beskyttet tutsier, skjøt de ham.

Etter at soldatene hadde tatt livet av Gahizi, førte de oss ned til elven for å drepe oss. Livredde ventet vi på at slutten skulle komme. Soldatene begynte plutselig å krangle, og en av dem sa: ’Ikke drep kvinnene. Det betyr ulykke. Nå er det bare menn vi skal drepe.’ Noen brødre hadde fulgt etter oss, og en av dem, André Twahirwa, som hadde vært døpt i mindre enn en uke, klarte så å ta oss med hjem til seg, trass i protester fra naboene. Dagen etter fulgte han oss tilbake til Kigali, der han håpet å finne et trygt sted for oss. Han hjalp oss gjennom flere ekstremt farlige veisperringer. Immaculée bar babyen min, slik at den kanskje kunne blir spart hvis vi ble stoppet. Suzanne og jeg hadde  revet i stykker identitetskortene våre i et forsøk på å skjule vår identitet.

Interahamwe slo Immaculée ved en av veisperringene og sa: ’Hvorfor reiser du sammen med disse tutsiene?’ De ville ikke la Suzanne og meg passere. Så Immaculée og André drog i forveien hjem til familien Rwakabubu. Med fare for sitt eget liv kom André tilbake sammen med to andre brødre, Simon og Mathias, for å hjelpe oss gjennom den siste veisperringen. De fulgte meg hjem til familien Rwakabubu, mens Suzanne drog til en av slektningene sine.

Slik situasjonen var nå, var det imidlertid for farlig for meg å bli i huset til familien Rwakabubu. Selv om det var svært vanskelig, klarte brødrene å få meg til Rikets sal, der andre Jehovas vitner ble holdt skjult. Da jeg kom dit, hadde ti brødre og søstre som var tutsier, og andre allerede søkt tilflukt der. Immaculée var så  lojal at hun ikke ville gå fra meg. Hun sa: ’Hvis de dreper deg og jeg overlever, skal jeg redde babyen din.’» *

En bror som bodde i nærheten, Védaste Bimenyimana, og som var gift med en tutsi, hadde i mellomtiden nettopp klart å få familien sin til et trygt sted. Etterpå kom han tilbake for å hjelpe dem som fortsatt var i Rikets sal, med å finne et trygt skjulested. Heldigvis overlevde alle sammen.

Etter folkemordet fikk Jean og Chantal med tiden vite at foreldrene deres og de to døtrene på to og fem år, som hadde vært hos besteforeldrene, var blitt drept. Omkring 100 andre av slektningene deres hadde også mistet livet. Hva følte de etter et slikt forferdelig tap? «I begynnelsen var det ikke til å holde ut», sier Chantal åpent. «Vi følte en slags nummenhet. Ingen hadde kunnet forestille seg at så mange liv kom til å gå tapt. Det eneste vi kunne gjøre, var å legge alt i Jehovas hender – med håp om å få se barna våre igjen i oppstandelsen.»

I SKJUL I 75 DAGER!

Tharcisse Seminega ble døpt i Kongo i 1983. Da folkemordet begynte, bodde han i Butare i Rwanda, cirka tolv mil fra Kigali. «Etter at flyet med presidentene hadde styrtet ved Kigali, fikk vi høre  at det var blitt erklært at alle tutsier skulle drepes», forteller han. «To brødre prøvde å legge en plan for hvordan jeg og familien min kunne flykte gjennom Burundi, men Interahamwe-militsen bevoktet alle veier og stier.

Vi var fanger i vårt eget hjem og visste ikke hvor vi skulle dra. Fire soldater holdt vakt over huset vårt, og en av dem hadde stilt opp et maskingevær cirka 200 meter unna. Jeg bad høyt og inderlig til Jehova: ’Jehova, vi kan ikke gjøre noe for å redde livet vårt. Det er det bare du som kan!’ Mot kvelden kom en bror løpende til huset vårt. Han  fryktet at vi allerede var døde. Soldatene gav ham tillatelse til å gå inn i huset og være der noen minutter. Han ble lettet over å se at vi var i live, og på en eller annen måte klarte han å ta med seg to av barna våre hjem til seg. Så sørget han for at to andre brødre, Justin Rwagatore og Joseph Nduwayezu, fikk vite at jeg og familien min holdt oss i skjul og trengte hjelp av dem. De kom med én gang den natten, og selv om det var vanskelig og farlig, førte de oss hjem til Justin.

Oppholdet hos Justin ble svært kort, for dagen etter visste folk at vi gjemte oss der. Samme dag kom en mann som het Vincent, for å advare oss om at Interahamwe gjorde seg klar til å angripe og drepe oss. Vincent var en som Justin hadde studert Bibelen med tidligere, men som ikke hadde tatt standpunkt for sannheten. Han foreslo at vi til å begynne med skulle gjemme oss i krattet nær huset til Justin. Etter at det var blitt mørkt, førte Vincent oss så hjem til seg. Han skjulte oss i en rund hytte som var beregnet på geiter. Den hadde jordvegger, jordgulv, stråtak og ingen vinduer.

Det ble lange dager og lange netter i denne hytta, som lå ved et veikryss, bare noen meter fra det travleste markedet i området. Vi kunne høre at folk som gikk forbi, snakket om hva de hadde gjort i løpet av dagen. Med avsky hørte vi dem blant annet fortelle om drap de hadde vært med på, og om hva de hadde tenkt å gjøre framover. Denne atmosfæren gjorde at vi ble enda reddere, og vi fortsatte å be til Jehova om hjelp til å overleve.

Vincent gjorde alt han kunne for å dekke våre behov. Vi ble en måned i hytta, men så, mot slutten av mai, ble det for farlig å være der, for Interahamwe-militsen,  som flyktet fra Kigali, hadde begynt å komme. Brødrene bestemte seg for å forflytte oss til en bror som hadde en slags kjeller under huset sitt. Han skjulte allerede to brødre og en søster i denne kjelleren. For å komme dit måtte vi foreta en farlig reise om natten. Vi gikk til fots i fire og en halv time. Det regnet kraftig, noe som var en velsignelse, for det skjulte oss for drapsmennene.

Dette nye skjulestedet var et cirka halvannen meter dypt hull, og en treplanke utgjorde kjellerlemmen. For å komme ned i hullet måtte vi klatre ned en stige og så krype gjennom en tunnel til vi kom til et rom på cirka fire kvadratmeter. Det luktet mugg, og det eneste lille lyset som nådde oss, kom gjennom en sprekk. Min kone, Chantal, og jeg og de fem barna våre delte denne plassen med tre andre. Alle ti var i dette klaustrofobiske hullet i seks uker. Vi torde ikke tenne stearinlys, for det kunne avsløre oss. Men gjennom hele denne vanskelige og vonde tiden holdt Jehova oss oppe. Brødre risikerte livet for å komme til oss med mat, medisiner og oppmuntrende ord. Av og til kunne vi tenne et stearinlys på dagtid, slik at vi fikk lest Bibelen, Vakttårnet eller dagsteksten.»

Tharcisse fortsetter: «Alle historier har en ende. Denne historien fikk sin ende 5. juli 1994. Vincent kom og fortalte oss at Butare var blitt inntatt av den invaderende hæren. Da vi kom ut av kjelleren, var det noen som ikke trodde at vi var rwandere, for vi var blitt så bleke i huden av mangel på sol. Og en tid klarte vi ikke å snakke høyt, vi var bare i stand til å hviske. Det tok oss flere uker å komme til hektene igjen.

Alt som hadde skjedd, hadde stor innvirkning på min kone, som i ti år ikke hadde villet studere Bibelen  sammen med Jehovas vitner. Men nå begynte hun å studere. Da folk spurte henne hvorfor, svarte hun: ’Den kjærligheten brødrene viste oss, og de ofrene de brakte for å redde oss, gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg erfarte også Jehovas mektige hånd, som reddet oss fra drapsmennenes macheter.’ Hun innviet seg til Jehova og ble døpt på det første stevnet etter krigen.

Vi føler enorm takknemlighet overfor alle de brødrene og søstrene som ved sine handlinger og inderlige bønner hjalp oss til å overleve. Vi erfarte deres dype og oppriktige kjærlighet, som hevet seg over etniske barrierer.»

HJELP TIL EN SOM HADDE HJULPET ANDRE

Justin Rwagatore, en av de brødrene som hjalp til med å redde bror Seminega og familien hans, trengte senere selv hjelp. I 1986 var han blitt satt i fengsel fordi han nektet å engasjere seg i regjeringens politikk. Noen år etter at Justin hadde vært med på å beskytte familien Seminega, ble han og noen andre brødre igjen arrestert på grunn av sitt nøytrale standpunkt. Bror Seminega var med i en delegasjon som overfor de lokale myndigheter redegjorde for hvordan Jehovas vitner stiller seg til politisk engasjement. Han fortalte myndighetene hvordan Justin hadde gjort en innsats for å redde familien hans. Dette førte til at alle brødrene ble løslatt fra fengselet.

Den måten våre brødre handlet på under folkemordet, fikk andre til å bli interessert i sannheten. Suzanne Lizinde, en katolikk i midten av 60-årene, så den rollen kirken hennes spilte i forbindelse med å støtte folkemordet. Hun la merke til hvordan Jehovas vitner der hun bodde, oppførte seg under folkemordet, og så den kjærligheten de hadde til hverandre.  Dette bidrog til at hun gjorde raske framskritt. Suzanne ble døpt i januar 1998, og hun gikk aldri glipp av et møte, enda hun måtte gå fem kilometer bakke opp og bakke ned for å komme på dem. Hun hjalp også familien sin til å få kjennskap til sannheten. I dag er en av sønnene hennes eldste, og et av barnebarna er menighetstjener.

HUNDRETUSENER FLYKTER

Henk van Bussel var blitt sendt som misjonær til Rwanda i 1992. Etter at han ble evakuert derfra til Kenya i april 1994, foretok han reiser til Goma i Øst-Kongo for å delta i hjelpeprogrammet for rwandiske flyktninger. På den kongolesiske siden av grensen var brødrene på plass. De holdt bibelsk litteratur synlig og sang eller plystret Rikets sanger, slik at de vitnene som krysset grensen fra Rwanda, kunne finne ut hvem som var deres brødre.

Det var stor redsel. Mens krigen mellom regjeringens styrker og Rwandas patriotiske front fortsatte, flyktet hundretusener til Kongo og Tanzania. De vitnene som flyktet til Goma, ble samlet i Rikets sal. Senere ble det satt opp en flyktningleir rett utenfor byen, der det var plass til over 2000. Denne leiren var utelukkende for Jehovas vitner, barna deres og interesserte. Brødrene satte opp lignende leirer andre steder i Øst-Kongo.

De fleste som flyktet, var hutuer som fryktet represalier, men de brødrene og søstrene som flyktet sammen, var hutuer og tutsier. Det var svært farlig å få tutsier over grensen til Goma, for nedslaktingen av tutsier fortsatte. På et tidspunkt kostet det over 500 kroner å smugle en tutsi som var et Jehovas vitne, ut av landet.

 Da brødrene hadde kommet til Kongo, ville de gjerne holde sammen. De ville ikke ha noe å gjøre med Interahamwe, som var aktiv i de leirene som FN hadde satt opp. De fleste av de flyktningene som ikke var Jehovas vitner, sympatiserte dessuten med den avtroppende regjeringen. Disse flyktningene, og særlig Interahamwe, likte ikke Jehovas vitner, siden de ikke hadde sluttet seg til dem. Brødrene ønsket å holde seg atskilt fra de andre flyktningene, også fordi de ville beskytte sine brødre som var tutsier.

Ettersom de som hadde flyktet fra Rwanda, hadde reist fra eiendelene sine, trengte de hjelp. Den hjelpen kom fra Jehovas vitner i Belgia, Frankrike, Kenya, Kongo og Sveits og ble gitt i form av penger, medisiner, mat og klær. Det kom også leger og sykepleiere. Med en av de første hjelpesendingene sendte avdelingskontoret i Frankrike mange små telt. Senere sendte avdelingskontoret i Belgia hustelt, som hadde plass til en hel familie. Det ble også sendt feltsenger og luftmadrasser. Fra avdelingskontoret i Kenya kom det mer enn to tonn klær og over 2000 tepper.

KOLERAUTBRUDD

Over 1000 Jehovas vitner og interesserte som hadde flyktet fra Rwanda, var stuet sammen i Rikets sal i Goma og på tomten omkring. På grunn av det store antallet flyktninger brøt det tragisk nok ut kolera i Goma. Avdelingskontoret i Kongo sendte raskt medisiner for å bekjempe epidemien, og bror van Bussel fløy fra Nairobi til Goma med 60 kartonger medisin. Rikets sal ble midlertidig brukt som sykehus, og man prøvde å isolere de syke. To leger, Loic Domalain og en annen bror, og en medisinsk assistent fra Rwanda, Aimable Habimana, arbeidet nærmest  døgnet rundt. Bror Hamel fra Frankrike var også til stor hjelp under alle disse vanskelighetene. Det var også mange andre brødre og søstre med medisinsk erfaring som kom som frivillige for å pleie de syke.

Trass i den store innsatsen som ble gjort for å hindre at denne dødelige sykdommen spredte seg, ble over 150 brødre og søstre og interesserte smittet, og cirka 40 døde før man fikk stoppet spredningen. Senere fikk man leid en stor tomt der man satte opp en flyktningleir for Jehovas vitner. Det ble reist flere hundre små telt, og et stort telt som var blitt sendt fra Kenya, tjente som sykehus. Amerikanske helsearbeidere som besøkte leiren, var imponert over hvor rent og ordentlig det var der.

I begynnelsen av august 1994 sørget nødhjelpsutvalget i Goma for 2274 flyktninger – Jehovas vitner, barn og interesserte. Samtidig var det mange andre brødre og søstre som var flyktninger i Bukavu og Uvira i Øst-Kongo og også i Burundi. Og 230 andre var i en flyktningleir i Tanzania.

Da brødrene og søstrene fra oversettelseskontoret i Kigali ble nødt til å flykte til Goma, leide de et hus, slik at de kunne fortsette arbeidet med å oversette. Dette var mulig fordi brødrene under krigen hadde klart å redde en datamaskin og et strømaggregat, som de tok med seg fra Kigali til Goma.

I Goma fantes det praktisk talt ikke noe fungerende telefon- eller postsystem. Men noen vitner jobbet på flyplassen, og ved hjelp av dem sendte brødrene oversatt materiale og annen post på en ukentlig flygning fra Goma til Nairobi. Brødrene ved avdelingskontoret i Kenya sendte post tilbake til Goma på samme måte.

 Emmanuel Ngirente og to andre oversettere fortsatte å oversette så godt de kunne, selv om forholdene var vanskelige. De måtte hoppe over noen artikler i Vakttårnet på grunn av krigen, men disse artiklene ble senere oversatt og utgitt i spesielle brosjyrer, som brødrene studerte på menighetsbokstudiet.

LIVET I FLYKTNINGLEIRENE

Mens folk fortsatt flyktet fra Kigali, ble Francine, som hadde flyktet til Goma etter at mannen hennes, Ananie, var blitt drept, overført til en av de leirene som vitnene hadde satt opp. Hun forteller om livet i leiren: «Hver dag fikk forskjellige brødre og søstre i oppgave å lage mat. Frokosten vi laget, var enkel og bestod av hirse- eller maisvelling. Vi laget også middag. Etter at vi var ferdige med oppgavene våre, kunne vi gå ut på feltet. Vi forkynte først og fremst for ikke-troende familiemedlemmer i vår egen leir og også for slike som bodde utenfor leiren. Men etter en tid ble Interahamwe-militsen, som holdt til i andre leirer, opprørt over at vitnene hadde egne leirer, atskilt fra de andre flyktningene, og situasjonen ble farlig.»

I november 1994 ble det klart at det var trygt for brødrene og søstrene å reise tilbake til Rwanda. Med tanke på hvor urolig det var i de andre flyktningleirene i Kongo, var det faktisk tilrådelig å gjøre det. Men tilbakereisen ville bli vanskelig. Interahamwe håpet å organisere seg på nytt og angripe Rwanda, og en som reiste tilbake til Rwanda fra Kongo, var etter deres mening en desertør.

Brødrene informerte myndighetene i Rwanda om at Jehovas vitner, som hadde vært nøytrale under krigen og ikke hadde deltatt i folkemordet på tutsiene,  ønsket å bli sendt tilbake til hjemlandet. Myndighetene rådet brødrene til å forhandle med FNs flyktningorganisasjon (UNHCR), som hadde kjøretøyer som kunne brukes i forbindelse med hjemsendelsen. Men fordi militsen ville ha hindret brødrene i å reise tilbake til Rwanda, måtte de være strategiske.

Brødrene opplyste at det skulle holdes en spesiell stevnedag i Goma, og det ble laget stevnebannere. I hemmelighet gjorde de så alle vitnene kjent med planene om tilbakereisen til Rwanda. For ikke å vekke mistanke fikk vitnene beskjed om å la alt være igjen i leiren og bare ta med seg bibel og sangbok, som om de skulle på stevne.

Francine husker at de først gikk i noen timer, og at de så fant de lastebilene som ventet på å frakte dem til grensen. På den rwandiske siden av grensen ordnet UNHCR med transport til Kigali og videre til de forskjellige områdene vitnene kom fra. De fleste av vitnene og deres familier og også interesserte kom dermed tilbake til Rwanda i desember 1994. Den 3. desember 1994 meldte den belgiske avisen Le Soir: «Ett tusen fem hundre rwandiske flyktninger bestemte seg for å forlate Zaïre [Kongo] fordi de følte at det ikke var trygt nok for dem der. Disse er Jehovas vitner, og de hadde satt opp sin egen leir ovenfor Katale-leiren. Jehovas vitner ble i særlig grad forfulgt av den forrige regjeringen fordi de nektet å bære våpen og delta i politiske samlinger.»

Etter at Francine hadde kommet tilbake til Rwanda, fikk hun anledning til å reise til et områdestevne i Nairobi. Samværet med brødrene og søstrene var til trøst og oppmuntring for henne etter at hun hadde mistet mannen sin. Francine og mannen hennes  hadde tidligere tjent ved oversettelseskontoret i Kigali, som nå var blitt åpnet igjen, og hun begynte der på nytt. Senere giftet Francine seg med Emmanuel Ngirente, og de tjener fremdeles ved avdelingskontoret.

Hva hjalp Francine til å holde ut under krigen? Hun sier: «På den tiden hadde vi bare én tanke – vi måtte holde ut helt til enden. Vi bestemte oss for at vi ikke skulle tenke for mye på alt det grusomme som skjedde. Jeg husker at jeg fant trøst i Habakkuk 3:17–19, der det står om å finne glede trass i vanskelige situasjoner. Brødrene og søstrene gav meg mye oppmuntring. Noen skrev brev til meg. Det hjalp meg til å bevare en positiv åndelig innstilling. Jeg hadde i tankene at Satan bruker mange knep. Hvis vi fokuserer for mye på ett sett problemer, kan det være at vi blir offer for et annet. Hvis vi ikke er på vakt, kan vi bli svake på enkelte områder.»

TILBAKE TIL RWANDA

Bror van Bussel var til stor hjelp for de brødrene og søstrene som kom tilbake til Rwanda. Han sier: «Det ble satt i gang et program for å gi brødrene en ny start og hjelpe dem på fote igjen etter krigen. Det gjaldt også dem som var blitt værende i Rwanda, og som hadde mistet nesten alt. Utnevnte brødre besøkte alle menighetene for å finne ut hva det var behov for. Familier og enkeltpersoner fikk en pakke med forsyninger som stod i forhold til omstendighetene deres. Brødrene forstod at de etter tre måneder ville måtte klare seg selv.»

Man var selvfølgelig opptatt av å dekke brødrenes åndelige behov. Oversetterteamet kom tilbake til det samme huset i Kigali som de hadde vært i før. Bror  van Bussel husker at huset var fullt av kulehull, men at de fleste bøkene i depotet fortsatt var der. I flere måneder etterpå fant brødrene kuler i eskene med litteratur. En av oversetterne fant til og med en håndgranat i hagen! Året etter, rundt oktober 1995, flyttet oversetterteamet til en mye større og mer praktisk bygning på den andre siden av byen. I denne leide bygningen hadde man både kontorer og boligrom. Den ble brukt fram til det i 2006 ble bygd et nytt avdelingskontor.

«DET VAR NESTEN SOM OPPSTANDELSEN!»

I desember 1994 hadde de fleste vitnene kommet tilbake fra Kongo, akkurat i tide til områdestevnet, som hadde det passende temaet «Gudsfrykt». Det skulle holdes på tomten til en Rikets sal i Kigali. Det kom brødre fra Frankrike, Kenya og Uganda for å overvære stevnet. Fredag formiddag var det fullt av brødre og søstre på stevneplassen. En søster forteller: «Det var rørende å se brødre og søstre omfavne hverandre med tårer i øynene. Dette var første gangen de så hverandre igjen etter at krigen hadde begynt. De oppdaget at venner som de hadde trodd var døde, var i live!» En annen sa: «Det var nesten som oppstandelsen!»

Günter Reschke, en av de brødrene som var på besøk fra Kenya, sa: «For en glede det var å se hverandre igjen etter alle vanskelighetene og å se dem som hadde overlevd! Men det var et problem. Myndighetene hadde betenkeligheter ved å la en så stor folkemengde være samlet. Tidlig på ettermiddagen kom bevæpnede soldater og sa at stevnet var avlyst av sikkerhetsmessige årsaker. Vi måtte straks forlate stevnestedet. Vi tok oss tid til å oppmuntre vennene, men måtte til slutt reise tilbake til Nairobi, skuffet over at stevnet ikke ble gjennomført. Selv om det var leit, følte  vi at vi hadde gjort alt vi kunne for å oppmuntre brødrene og søstrene privat til å forbli i troen, og vi reiste med en overbevisning om at de var fast bestemt på å gjøre nettopp det.»

Nå som det var blitt relativt fredelig i landet igjen, var det mange med rwandisk bakgrunn som var bosatt i andre land, som bestemte seg for å flytte til Rwanda. Noen av dem som kom, var slike som var født utenfor Rwanda etter at foreldrene deres hadde flyktet under de etniske og politiske omveltningene i slutten av 1950-årene og på 1960-tallet. Blant dem som kom, var det noen som hadde lært sannheten å kjenne i andre land. Et eksempel er James Munyaburanga og hans familie, som hadde kommet i sannheten i Den sentralafrikanske republikk. Fordi den nye regjeringen i Rwanda var ivrig etter å tilby statlige stillinger til disse som flyttet tilbake til landet, fikk bror Munyaburanga tilbud om en jobb. Men etter at han hadde flyttet til Rwanda, møtte han motstand og latterliggjøring fra slektninger og kolleger fordi han valgte å leve etter kristne prinsipper. Han søkte med tiden om å bli førtidspensjonert og begynte som alminnelig pioner. Han tjener nå som juridisk representant for Jehovas vitner i Rwanda.

Ngirabakunzi Mashariki lærte sannheten å kjenne i Øst-Kongo. Han sa: «Fordi jeg er tutsi, var jeg blitt utsatt for diskriminering i mange år. Da jeg ble kjent med Jehovas vitner, var det som om jeg hadde kommet til en annen planet! Det var som et mirakel å være sammen med oppriktige mennesker som levde i samsvar med det de lærte. Denne kjærligheten ble enda tydeligere under folkemordet på tutsiene i 1994. Trosfeller skjulte og beskyttet familien min og meg. I 1998  ble jeg innbudt til å begynne på Betel, og der tjener jeg nå sammen med min kone, Emerance. Jeg gleder meg virkelig til den nye verden, der alle fordommer og all diskriminering skal høre fortiden til, og jorden skal være full av mennesker som påkaller Jehovas navn og bor sammen i enhet.»

ARBEIDET KOMMER I GANG IGJEN

I mars 1994, rett før krigen, var det 2500 forkynnere i Rwanda. I mai 1995 nådde vi et nytt høydepunkt – 2807 forkynnere – og det til tross for at så mange var blitt drept under folkemordet. Oppriktige mennesker strømmet til Jehovas organisasjon. En spesialpionersøster ledet for eksempel over 22 bibelstudier og hadde flere på venteliste! En kretstilsynsmann kommenterte: «Krigen hjalp folk til å innse at det var meningsløst å trakte etter materielle ting.»

 I januar 1996 ble områdestevnet «Glade lovprisere» holdt. For et glederikt stevne det var! Ettersom stevnet året før var blitt kansellert, var dette det første områdestevnet etter krigen. En som var til stede, sa: «Det var klemmer og tårer, og det var spesielt gripende å se brødre og søstre som var hutuer og tutsier, omfavne hverandre.» På det meste var det 4424 til stede, og 285 ble døpt. Bror Reschke forteller: «Det var rørende å høre dåpskandidatene høyt og tydelig svare ’Yego!’ (ja) på de to dåpsspørsmålene. De stilte seg opp på banen og ventet på å bli døpt. På grunn av en kraftig tordenbyge ble de gjennomvåte. Det brydde de seg ikke om. De hadde innstillingen: ’Vi kommer til å bli våte uansett!’»

Henk van Bussel kom tilbake til Rwanda, og Günter Reschke, som hadde kommet til Rwanda for å hjelpe til med å få i gang arbeidet igjen, fikk nå i oppgave å tjene der fast. Kort tid senere kom også Godfrey og Jennie Bint tilbake til Rwanda.

SØNNEN DERES VAR KOMMET BORT OG BLE FUNNET!

I årene etter krigen ble familier som var blitt atskilt, gjenforent. Et eksempel er det som skjedde med Oreste Murinda og familien hans. I 1994, da kamphandlingene mellom de to hærene tiltok i Kigali, flyktet folk i hopetall, og i den panikken som oppstod, kom Oreste bort fra sin kone og flyktet med den to og et halvt år gamle sønnen deres til Gitarama. En gang Oreste var ute for å finne mat, brøt kamphandlingene ut igjen, og i kaoset ble han skilt fra sønnen sin.

Etter krigen ble Oreste og hans kone gjenforent, men sønnen var fremdeles savnet. De regnet med at han var blitt drept. Over to år senere kom det  imidlertid en mann fra landsbygda til Kigali for å jobbe. Mannen, som ikke var et Jehovas vitne, traff noen brødre og kom tilfeldigvis til å nevne at familien til naboen hans i Gisenyi hadde mistet barna sine i krigen, men at de tok seg av en foreldreløs gutt. Den lille gutten husket hva faren hans het, og hadde sagt at foreldrene hans var Jehovas vitner. Brødrene kjente igjen navnet og tok kontakt med foreldrene, som så viste mannen noen bilder av sønnen sin. Ja, det var sønnen deres! Oreste drog straks av gårde for å hente ham, og foreldrene ble gjenforent med sønnen sin etter to og et halvt år! Denne gutten er i dag en døpt forkynner.

Det er verdt å nevne at brødrene og søstrene tok hånd om alle barn av Jehovas vitner som hadde mistet foreldrene sine. Ingen ble plassert på barnehjem. Det hendte at vitnene også tok hånd om foreldreløse barn av naboer eller av slektninger. Et ektepar som hadde ti egne barn, tok for eksempel til seg ti foreldreløse barn.

URO IGJEN I NORD

På grunn av borgerkrig i Kongo var det mot slutten av 1996 stadig vanskeligere å opprettholde sikkerheten i flyktningleirene, der det fremdeles var over en million rwandiske flyktninger.  I november ble flyktningene tvunget til enten å dra tilbake til Rwanda eller til å flykte lenger inn i regnskogene i Kongo. De fleste reiste tilbake til Rwanda, deriblant de brødrene som ikke hadde reist i desember 1994. Det var et uforglemmelig syn å se strømmen av folk i Kigalis gater – unge og gamle, med bylter på hodet og støvete klær. Alle disse flyktningene måtte tilbake til sitt fødested for å bli registrert på nytt. I en periode var sikkerhetstiltakene veldig strenge.

Sammen med flyktningene kom det dessverre mange uønskede elementer, blant andre noen som tilhørte Interahamwe-militsen. Disse prøvde å fortsette sin virksomhet nordvest i landet. Som følge av dette ble det sendt væpnede styrker dit for å gjenopprette sikkerheten. Mange av våre brødre bodde i området, og det var en stor utfordring for dem å bevare sin nøytralitet. Flere enn 100 forkynnere mistet livet mellom 1997 og 1998, og i de fleste tilfeller var det fordi de lojalt holdt fast ved sin kristne nøytralitet. Til tider var området så farlig at kretstilsynsmennene ikke kunne foreta regelmessige besøk der.

ET MODIG EKTEPAR

Théobald Munyampundu var en av de få kretstilsynsmennene som, sammen med sin kone, Berancille, klarte å besøke menighetene i det utrygge området. Fare var ikke noe nytt for dem. Théobald var blitt døpt i 1984, og to år senere var han blant de mange vitnene som ble satt i fengsel, der han ble brutalt slått. Han og Berancille hadde også satt livet på spill ved å skjule andre under folkemordet på tutsiene. Etter at de hadde reddet livet til en tenåringsgutt som hadde mistet moren sin i folkemordet, klarte de å komme seg over til Tanzania. Der besøkte Théobald de to  flyktningleirene i Benaco og Karagwe for å oppmuntre brødrene, selv om det var ekstremt farlig å reise mellom leirene på grunn av banditter.

Etter at Théobald og Berancille hadde kommet tilbake til Rwanda, risikerte de igjen livet for å besøke vitner i det urolige området nordvest i landet. «Noen ganger var det langt til de menighetene vi besøkte», sier Théobald. «Fordi det var så utrygt, kunne vi ikke overnatte. En gang vi besøkte en menighet i regntiden, gikk vi for eksempel hver dag fire timer i kraftige regnskyll for å besøke brødrene. Om kvelden gikk vi så de fire timene tilbake til losjiet vårt.»

Théobald forteller om en bror han traff under et besøk hos en isolert gruppe i det urolige området: «Jean-Pierre er blind, men overraskende nok reiste han seg for å ha bibellesningen på den teokratiske tjenesteskolen. Han framsa ukens lekse fra hukommelsen uten feil – han markerte til og med tegnsettingen riktig! Han hadde forberedt seg ved å få en bror som leste godt, til å lese stykket for ham, slik at han kunne lære det utenat. Det var virkelig oppmuntrende å se hvor målbevisst han var.»

Théobald sier om sitt innholdsrike og til tider farlige liv: «Under alle disse vanskelighetene satte vi vår lit til Jehova og tenkte ofte på ordene i Hebreerne 13:6: ’Jehova er min hjelper; jeg vil ikke være redd. Hva kan et menneske gjøre meg?’» Etter å ha tjent trofast i  krets- og områdetjenesten er Théobald og Berancille nå spesialpionerer, til tross for at de har helseproblemer.

STEVNEHALLPROSJEKT

Etter hvert som antall Jehovas vitner økte, ble det stadig vanskeligere å finne egnede anlegg i Kigali der man kunne ha stevner. Områdestevnet «Forkynnere av Guds fred» som ble holdt på et stadion i desember 1996, ble for eksempel praktisk talt ødelagt av en avløpskanal som spydde ut kloakkvann fra et fengsel i nærheten. Stevnedeltakerne klaget på lukten, og foreldrene fryktet for barnas helse. Siden forholdene var så elendige, vedtok landsutvalget enstemmig at dette ville være det siste områdestevnet som ble holdt på dette stadionet. Men hvor kunne vi da ha områdestevner?

 Myndighetene hadde tildelt en av menighetene i Kigali en tomt der de kunne bygge en Rikets sal. Tomten var mye større enn det som trengtes til en Rikets sal, og hvis brødrene sendte inn plantegninger bare for én Rikets sal, ville myndighetene sannsynligvis dele tomten og gi et stykke av den til noen andre. Så i tillit til Jehova sendte brødrene inn plantegninger for en Rikets sal og en stevneplass, med mulighet for å bygge enda en Rikets sal senere. De lokale myndighetene godkjente planene.

Brødrene planerte tomten og bygde et gjerde omkring den. Flere hundre frivillige hjalp til med å fjerne busker og kratt og grave dype latriner. De hadde nå en vakker tomt som skrånet svakt – et ideelt stevnested.

I månedene som fulgte, hadde brødrene to stevner og et spesielt møte på eiendommen, men kraftig vind og regn gjorde at de som var til stede, måtte krype sammen under presenninger og paraplyer. Det ble derfor sendt en henstilling til det styrende råd om å få bygge en enkel stevnehall uten vegger.

 I mars 1998 gav det styrende råd tillatelse til å bygge stevnehallen. Det forberedende arbeidet kom raskt i gang. Gjennom hele byggeperioden var hele familier med på arbeidet med å grave hullene til søylefundamentet. Alle arbeidet forent sammen, side om side. Den fine, nye stevnehallen ble innviet 6. mars 1999, og det var Jean-Jules Guilloud fra avdelingskontoret i Sveits som holdt innvielsestalen.

I 1999 var det igjen trygge forhold i landet. I februar samme år fikk et nytt misjonærektepar, Ralph og Jennifer Jones, i oppdrag å tjene ved landskontoret i Rwanda, og Betel-familien vokste til 21 medlemmer.

To rwandiske brødre hadde gjennomgått tjenesteopplæringsskolen (heter nå Bibelskolen for ugifte brødre) i Kinshasa i Kongo, cirka 160 mil unna. Men nå som det var krig i Kongo, ble det stadig vanskeligere for rwandere å reise til Kinshasa. Det styrende råd godkjente derfor at man arrangerte  tjenesteopplæringsskolen i Kigali. Den første klassen, som bestod av 28 elever fra Burundi, Kongo og Rwanda, ble uteksaminert i desember 2000.

I mai 2000 ble landskontoret i Rwanda et avdelingskontor, og kort tid senere fant brødrene en passende tomt der det kunne bygges et nytt Betel-hjem med tanke på å ta hånd om det hurtig voksende arbeidet. Tomten, som var på 20 mål, ble kjøpt i april 2001. Den hadde ligget øde i flere år, og mange av brødrene i Kigali husker at det var hardt arbeid å rydde tomten for busker og kratt.

VULKANUTBRUDD I ØST-KONGO

Vulkanen Nyiragongo, som ligger 16 kilometer fra Goma i Øst-Kongo, hadde utbrudd den 17. januar 2002, og mesteparten av befolkningen i området måtte flykte fra hjemmene sine. Mange av de 1600 forkynnerne der flyktet med barna sine og med interesserte over grensen til den nærliggende byen Gisenyi i Rwanda, der de ble sendt til Rikets saler i nærheten.

Dagen etter fylte brødrene ved avdelingskontoret i Rwanda en tretonns lastebil med nødvendige forsyninger, blant annet mat, tepper og medisiner. Forsyningene ble raskt levert til seks Rikets saler i området nær grensen til Kongo.

Av sikkerhetsgrunner var myndighetene i Rwanda redde for å la så mange kongolesere oppholde seg i disse Rikets salene, så de krevde at de ble flyttet til flyktningleirer. En delegasjon fra utvalget ved avdelingskontoret i Rwanda, to medlemmer av utvalget ved avdelingskontoret i Kongo og eldste fra menighetene i Goma møttes i Goma for å finne ut hva de  skulle gjøre. De kongolesiske brødrene var fast bestemt på at de ikke ville at deres brødre og søstre skulle havne i flyktningleirer i Rwanda. «I 1994 tok vi hånd om over 2000 rwandiske brødre og deres familier og interesserte», sa de. «Vi vil heller at våre brødre skal få dra tilbake til Goma enn å havne i flyktningleirer. Vi skal sørge for dem, på samme måte som vi sørget for våre rwandiske brødre og søstre.»

De kongolesiske brødrene viste stor gjestfrihet og kjærlighet ved at de tok imot sine egne og fordelte dem blant brødrene istedenfor å la dem bo i leirer som ble drevet av verdslige organisasjoner. Brødrene og deres familier drog derfor tilbake til Goma, der de ble innlosjert. Belgia, Frankrike og Sveits sendte flere nødhjelpsforsyninger, blant annet plastpresenninger, som en hjelp i denne tiden. Brødrene ble i Goma til det kunne bygges nye hus til dem.

TEOKRATISKE MILEPÆLER

Det var det regionale prosjekteringskontoret i Sør-Afrika som laget tegningene til det nye avdelingskontoret, og man leide inn en lokal entreprenør til å stå for byggearbeidet. Internasjonale frivillige deltok i prosjektet, og mange lokale vitner kom og hjalp til med hageanlegget og med den siste finpussen. Trass i noen uforutsette hindringer og utfordringer flyttet Betel-familien inn i det vakre, nye avdelingskontoret i mars 2006. Senere det året kom Guy Pierce fra det styrende råd sammen med sin kone til det spesielle innvielsesprogrammet som ble holdt 2. desember 2006. Det var 553 brødre og søstre til stede, innbefattet 112 tilreisende fra 15 land.

Jim og Rachel Holmes fra Canada var med på byggeprosjektet. De kunne amerikansk tegnspråk  og tilbød seg å undervise i det etter Betel-familiens Vakttårn-studium på mandagskveldene for dem i Betel-familien som hadde lyst til å lære det. Det var seks som meldte sin interesse, og de ble så dyktige at det snart ble opprettet en tegnspråkgruppe.

I juni 2007 kom så Kevin Rupp, som hadde gjennomgått tjenesteopplæringsskolen i Sveits, til Rwanda som misjonær for å hjelpe til i tegnspråkdistriktet. Kort tid senere kom det et kanadisk misjonærektepar som hadde erfaring med tegnspråk. I juli 2008 ble det opprettet en tegnspråkmenighet, og snart ble det opprettet flere grupper.

På områdestevnet i 2007 ble det til brødrenes store glede opplyst at Ny verden-oversettelsen av  de kristne greske skrifter var blitt oversatt til kinyarwanda. United Bible Societies (De forente bibelselskaper) hadde gitt ut hele Bibelen på kinyarwanda i 1956. Denne oversettelsen, som faktisk bruker Jehovas navn (YEHOVA) sju ganger i De hebraiske skrifter, var riktignok et oppriktig forsøk på å oversette Bibelen til det lokale språket, men Ny verden-oversettelsen er lettere tilgjengelig for alle, også for dem som er fattige. Denne nye oversettelsen er nøyaktig og lett å lese, takket være det omhyggelige arbeidet de lokale oversetterne har gjort i samarbeid med avdelingen for assistanse til oversettere, som holder til i staten New York. Så rørende det er å se de fleste barna i Rikets sal ha sitt eget eksemplar av Bibelen og ivrig rekke opp hånden for å lese et skriftsted når det er anledning til det på møtene!

NYE UTFORDRINGER KNYTTET TIL NØYTRALITETSSPØRSMÅLET

Selv om brødrene har hatt religionsfrihet siden de ble juridisk anerkjent i 1992, har de hatt vedvarende problemer på grunn av sin kristne nøytralitet. De siste 15 årene er flere hundre brødre blitt arrestert fordi de ikke vil delta i militære nattlige patruljer. Men etter at grupper av brødre har hatt møter med medlemmer av regjeringen, har myndighetene gått med på å la brødrene utføre alternativt arbeid.

 De siste årene har 215 lærere mistet jobben fordi de ikke vil delta i et politisk orientert seminar. Og 118 skolebarn var på et tidspunkt utvist fra skolen fordi de ikke ville synge nasjonalsangen. Representanter fra avdelingskontoret henvendte seg til myndighetene for å forklare vårt nøytrale standpunkt, og etter mange måneder fikk de fleste av disse barna begynne på skolen igjen. Brødrene hadde vist til vårt arbeids historie i Rwanda og trukket fram at Jehovas vitner i 1986 ble satt i fengsel på grunn av sin nøytralitet, men at deres nøytralitet var en viktig grunn til at de i 1994 ikke deltok i folkemordet. – Joh 17:16.

Jehovas vitner er lydige mot myndighetenes lover, og de er politisk nøytrale, uansett hvilken regjering som har makten. Et eksempel er François-Xavier Hakizimana, som i 1986 satt i fengsel i 18 måneder på grunn av sitt nøytrale standpunkt. Etter regjeringsskiftet som fulgte etter folkemordet, ble han i 1997 og i 1998 igjen satt i fengsel av samme grunn. Slike eksempler viser at Jehovas vitners nøytrale standpunkt er konsekvent og ikke en protest mot noe bestemt styre. Kristen nøytralitet er helt og fullt basert på prinsipper i Bibelen.

Bortsett fra disse vedvarende problemene har brødrene frihet til å holde ukentlige møter og også stevner, og de får lov til å forkynne og arrangere møter i mange fengsler, der en god del innsatte har tatt imot sannheten. I tjenesteåret 2009 var det  dessuten seks rettssaker som ble avgjort i favør av Jehovas folk i Rwanda.

FRAMTIDEN SER LYS UT

En beretning om Rwanda ville være ufullstendig uten en omtale av det svært vellykkede programmet for bygging av Rikets saler. Etter at den nye ordningen med å bygge Rikets saler i land med begrensede ressurser ble satt i gang i 1999, er det blitt bygd rundt 290 enkle, men pene Rikets saler av frivillige arbeidere.

Med entusiastisk støtte fra de lokale forkynnerne fullfører brødrene de fleste av disse salene på tre måneder. Etter hvert som det raskt blir bygd Rikets saler over hele landet, blir de som ser det, nysgjerrige, noe som gir Jehovas folk anledninger til å avlegge et vitnesbyrd. I tillegg til stevnehallen i Kigali har brødrene bygd ti mindre og enkle stevnehaller uten vegger. Det gjør at forkynnerne slipper å gå veldig langt i det fjellendte terrenget for å komme på stevnene. Brødrene har dessuten bygd fire Rikets saler som det går an å utvide, slik at man også kan ha stevner i disse lokalene.

De første månedene av hvert kalenderår pleier alle menighetene med stor iver å forkynne i ledige distrikter eller i distrikter som sjelden blir gjennomarbeidet. Forkynnerne reiser noen ganger langt for å gjennomarbeide slike distrikter, og de betaler selv reiseutgiftene. Til mer avsidesliggende distrikter blir det sendt midlertidige spesialpionerer i tre måneder. Nyopprettede grupper blir på den måten grunnlaget for framtidige menigheter. I kampanjen fra januar til og med mars 2010 ble det for eksempel startet flere hundre bibelstudier og opprettet 9 nye grupper. I den samme  perioden startet dessuten 30 midlertidige spesialpionerer 15 nye grupper.

ENDA EN MILEPÆL FOR RWANDA

På områdestevnet «Hold dere våkne!» i 2009 ble brødrene og søstrene i Rwanda svært begeistret over å få vite om den nye sangboken og over å få høre noen av de nye sangene bli sunget på kinyarwanda. Den nye sangboken var ikke bare blitt oversatt til kinyarwanda samtidig med andre språk, men menighetene fikk også sine eksemplarer i tide til å begynne å synge de nye sangene på møtene samtidig med resten av det verdensomfattende brorskapet i januar 2010.

Etter at Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter var blitt utgitt på kinyarwanda i 2007, lurte alle forståelig nok på når hele Bibelen skulle være ferdig oversatt til kinyarwanda. Da områdestevnene i 2010 nærmet seg, ble det opplyst at et medlem av det styrende råd, Guy Pierce, skulle komme til Rwanda til områdestevnet i Kigali i august. Stevnet skulle holdes på idrettsstadionet rett over gaten for avdelingskontoret. Spenningen var til å ta og føle på, og så fantastisk det var da bror Pierce opplyste at hele Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter nå forelå på kinyarwanda! Alle de 7149 som var til stede fredag formiddag, fikk et eksemplar av den nye bibelen. Om søndagen hadde det kommet brødre fra andre deler av Rwanda, og antall til stede kom opp i 11 355. Soldater som hadde marsjert utenfor stadionet, kom i løpet av stevnet og spurte om de kunne få den nye bibelen, og det ble delt ut 180 bibler til dem. Borgermesteren i Kigali, politisjefen og myndighetspersoner innen idretten var også takknemlige for å få et eksemplar av den nye bibelen.

 Forkynnelsen av det gode budskap i Rwanda begynte i 1970 med tre forkynnere. Nå er det rundt 20 000 forkynnere i landet. De leder cirka 50 000 bibelstudier hver måned. I april 2011 var det 87 010 til stede på minnehøytiden. Våre brødre og søstre i Rwanda har vist og viser fortsatt stor nidkjærhet. Rundt 25 prosent av forkynnerne er i en eller annen form for heltidstjeneste, og de andre forkynnerne har i gjennomsnitt 20 timer felttjeneste i måneden. De er travelt opptatt med å arbeide side om side med «høstens Herre» i dette fruktbare distriktet og har ingen planer om å sette ned tempoet. Jehova fortsetter å velsigne arbeidet, og vi venter spent på å se hvor mange flere som vil strømme til Jehovas fjell for sann tilbedelse i dette landet med de tusen åser. – Matt 9:38; Mi 4:1, 2.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 178]

Han sa til tilhørerne at de skulle vokte seg for Jehovas vitner

[Uthevet tekst på side 181]

De hilste på hverandre med ordet «Komera!», som betyr «Fatt mot!»

[Uthevet tekst på side 218]

«Jehova, vi kan ikke gjøre noe for å redde livet vårt. Det er det bare du som kan!»

 [Ramme/bilde på side 166]

Oversikt over Rwanda

Geografi

Rwanda måler ikke mer enn 177 kilometer fra nord til sør og 233 kilometer fra øst til vest. Hovedstaden er Kigali.

Befolkning

Landet har anslagsvis over 11 millioner innbyggere og er det tettest befolkede landet i Afrika. Befolkningen består av folkegruppene hutu, tutsi og twa i tillegg til en del asiater og europeere. Over halvparten av befolkningen er katolikker, og mer enn en fjerdedel er protestanter, deriblant mange adventister. Resten er stort sett muslimer eller bekjenner seg til tradisjonelle, lokale religioner.

Språk

De offisielle språkene er kinyarwanda, engelsk og fransk. Overfor nabolandene brukes swahili som handelsspråk.

Levebrød

De fleste rwandere er bønder. Fordi mye av jordsmonnet er dårlig, klarer mange bare å dyrke nok til sin egen familie. I tillegg til te dyrkes kurvplanter – som brukes i framstillingen av insektmidler – og dessuten kaffe, som er landets viktigste eksportartikkel.

Kosthold

Blant de viktigste matvarene er poteter, bananer og bønner.

Klima

Selv om Rwanda ligger nær ekvator, er klimaet stort sett behagelig. I de høyereliggende, indre delene av landet er det en gjennomsnittstemperatur på 21 °C, og den årlige nedbøren er på omkring 1100 millimeter.

 [Ramme/bilde på side 185]

’Jehova kommer til å sette etter oss!’

EMMANUEL NGIRENTE

FØDT 1955

DØPT 1982

PROFIL Medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Rwanda og tilsynsmann for oversettelsesavdelingen.

▪ I 1989 var jeg pioner i den østlige delen av Rwanda. Mot slutten av det året fikk jeg i oppdrag å tjene på oversettelseskontoret. Jeg hadde ingen erfaring med oversettelsesarbeid, så jeg ble veldig overrasket og følte meg ikke kvalifisert til oppgaven. Men jeg begynte å arbeide med tre publikasjoner. Vi fant et hus vi kunne leie, og fikk tak i noen ordbøker. Det hendte at jeg arbeidet hele natten og drakk kaffe for å holde meg våken.

Da den invaderende hæren gikk til angrep i oktober 1990, var det enkelte som mistenkte Jehovas vitner for å stå i ledtog med de invaderende styrkene. Agenter fra sikkerhetspolitiet begynte å undersøke saken. Siden jeg arbeidet hjemme, trodde de at jeg var arbeidsledig, så de ville vite hva jeg holdt på med. En dag foretok de en uventet husundersøkelse. Jeg hadde sittet oppe og skrevet på maskin hele natten, og klokken fem om morgenen prøvde jeg å få litt søvn. Plutselig ble jeg oppringt med beskjed om at jeg måtte komme og være med på samfunnsarbeid.

Mens jeg var borte, ransaket noen myndighetspersoner huset der jeg bodde. Da jeg kom hjem, fortalte naboene at en politimann og en lokal tjenestemann i en time hadde sittet og lest det jeg hadde oversatt. I teksten var Jehova nevnt mange ganger. Til slutt hadde de sagt: «La oss komme oss bort herfra, ellers kommer Jehova til å sette etter oss!»

 [Ramme/bilde på side 194]

En million drept på 100 dager

«Folkemordet i Rwanda i 1994 er et av de mest åpenbare tilfeller av folkemord i nyere tids historie. Fra begynnelsen av april 1994 til midten av juli samme år drev hutuer, som det var flest av i den lille sentralafrikanske staten, systematisk nedslakting av den etniske minoriteten tutsiene. Et ekstremistisk huturegime, som fryktet at det skulle miste makten på grunn av en demokratisk bevegelse og en borgerkrig, planla å utrydde alle som det mente var en trussel mot dets myndighet – både tutsier og moderate hutuer. Folkemordet opphørte ikke før en opprørsstyrke som for det meste bestod av tutsier, okkuperte landet og drev det regimet som stod bak folkemordet, i eksil. I løpet av en periode på bare hundre dager var det så mange som en million mennesker som mistet livet i folkemordet og krigen – noe som gjør massakren i Rwanda til en av de verste drapsbølger i historisk tid.» – Encyclopedia of Genocide and Crimes Against Humanity.

Cirka 400 Jehovas vitner ble drept i folkemordet. Noen av dem var hutuer som ble drept fordi de beskyttet sine brødre og søstre som var tutsier. Ingen Jehovas vitner ble drept av trosfeller.

[Bilde]

På flukt fra Rwanda

 [Ramme/bilde på side 197]

«Dødskamre»

«De som organiserte folkemordet, utnyttet det historiske begrepet kirkeasyl. Titusener av tutsier ble lokket inn i kirkebygninger med falske løfter om beskyttelse. Hutumilitsen og soldater slaktet så systematisk ned de stakkars menneskene som hadde søkt tilflukt der. De skjøt og kastet granater inn i de folkemengdene som var samlet i kirker og skolebygninger. Metodisk gikk de deretter over med macheter, beskjæringskniver og andre kniver og drepte alle som fortsatt var i live. . . . Men kirkesamfunnenes innblanding omfattet mye mer enn at de passivt lot kirkebygninger fungere som dødskamre. Noen steder brukte prester, kateketer og andre kirkeansatte sin kunnskap om lokalbefolkningen til å peke ut tutsier, som skulle utryddes. I andre tilfeller var kirkepersonalet aktivt med på å utføre drapene.» – Christianity and Genocide in Rwanda.

«Hovedanklagen mot [den katolske] kirken er at den skiftet side – fra å være lojal mot tutsieliten gikk den over til å støtte dannelsen av en hutuledet revolusjon og bidrog dermed til at Habyarimana etter hvert kom til makten i en hutudominert stat. Når det gjelder selve folkemordet, holder kritikere igjen kirken direkte ansvarlig for å ha hisset til hat, holdt gjerningsmenn skjult og latt være å beskytte dem som søkte tilflukt innenfor kirkens vegger. Det finnes også de som mener at kirken, som den åndelige leder for størstedelen av Rwandas befolkning, er moralsk ansvarlig for å ha sviktet med hensyn til å gjøre det den kunne for å stanse massakren.» – Encyclopedia of Genocide and Crimes Against Humanity.

 [Ramme/bilder på sidene 201 til 203]

«Hvordan kan vi drepe en som alle ber om nåde for?»

JEAN-MARIE MUTEZINTARE

FØDT 1959

DØPT 1985

PROFIL Han er bygningsarbeider av yrke og er en trofast bror med et vennlig smil. I 1986, kort tid etter at han var blitt døpt, satt han i fengsel i åtte måneder. I 1993 giftet han seg med Jeanne. For tiden tjener Jean-Marie som ordstyrer for stevnehallutvalget i Kigali.

▪ DEN 7. april ble min kone, Jeanne, og jeg og også den lille datteren vår på en måned, Jemima, brått vekket av lyden av skyting. Først trodde vi at det bare var et eller annet politisk problem, men snart fikk vi vite at Interahamwe-militsen systematisk hadde begynt å drepe alle tutsier. Fordi vi er tutsier, torde vi ikke å gå ut. Vi bad inderlig til Jehova om hjelp til å finne ut hva vi skulle gjøre. Tre modige hutubrødre – Athanase, Charles og Emmanuel – risikerte livet for å komme med mat til oss.

I omkring en måned var min kone og jeg nødt til å skjule oss hjemme hos forskjellige brødre og søstre. Da jakten på tutsier nådde et klimaks, kom militsen med kniver, spyd og macheter til det stedet der jeg holdt meg skjult. Jeg så at de kom, og løp så fort jeg kunne for å gjemme meg i noen busker, men de fant meg. Omringet av en gruppe bevæpnede menn tryglet jeg om nåde og fortalte at jeg var et av Jehovas vitner, men de sa: «Du er en opprører!» De sparket meg  slik at jeg falt i bakken, og slo meg med køller og geværkolber. Nå hadde det samlet seg masse folk, blant andre en mann som jeg hadde forkynt for. Han ropte modig: «Vis ham nåde!» En av hutubrødrene, Charles, dukket så opp. Da Charles’ kone og barna deres så meg ligge blodig på bakken, begynte de å gråte. Drapsmennene ble engstelige og lot meg gå, for de sa: «Hvordan kan vi drepe en som alle ber om nåde for?» Charles tok meg med seg hjem for å stelle sårene mine. Militsen advarte oss om at hvis jeg rømte, ville de drepe Charles istedenfor meg.

I mellomtiden hadde jeg kommet bort fra Jeanne og babyen vår. Under et forferdelig angrep var hun også blitt slått, og det var bare så vidt hun hadde sluppet fra det med livet i behold. Senere sa folk til henne at jeg var blitt drept. De bad henne til og med skaffe noen lakener og komme og pakke inn liket av meg.

Da Jeanne og jeg så hverandre igjen hjemme hos Athanase, gråt vi av lettelse. Men vi regnet likevel med at vi kunne komme til å miste livet dagen etter. Det ble enda en skrekkens dag, et mareritt – vi skjulte oss på det ene stedet etter det andre. Jeg husker at jeg bad inderlig til Jehova om hjelp: «Du hjalp oss i går. Vi ber om at du må hjelpe oss igjen. Vi vil at den lille datteren vår skal vokse opp, og vi ønsker å fortsette å tjene deg!» Da kvelden nærmet seg, klarte tre hutubrødre med fare for sitt eget liv å føre oss, en gruppe på nesten 30 tutsier, i sikkerhet gjennom de farlige veisperringene. Fra denne gruppen var det seks som kom i sannheten.

Senere fikk vi vite at Charles og hans gruppe fortsatte å hjelpe andre, og at Interahamwe-militsen var blitt rasende da de oppdaget at brødrene hadde hjulpet flere titall tutsier med å rømme. Til slutt fikk de tak i Charles og en hutubror som het Leonard. Charles’ kone hørte dem si: «Dere må dø  fordi dere har hjulpet tutsier med å rømme.» Så drepte de begge to. Dette får oss til å tenke på Jesu ord: «Ingen har større kjærlighet enn denne: at en overgir sin sjel for sine venner.» – Joh 15:13.

Før krigen, mens Jeanne og jeg gikk med planer om å gifte oss, hadde vi bestemt at en av oss skulle bli pioner. Fordi mange av slektningene våre var blitt drept, tok vi imidlertid til oss seks foreldreløse barn etter krigen, enda vi på det tidspunktet hadde to egne barn. Jeanne klarte likevel å begynne som pioner etter krigen og har nå vært pioner i tolv år. Og av de seks barna som vi tok til oss, er alle nå døpt, selv om foreldrene deres ikke var Jehovas vitner. De tre guttene er blitt menighetstjenere, og en av jentene tjener på Betel sammen med mannen sin. Vi har nå fire egne barn, og de to eldste døtrene våre er døpt.

[Bilde]

Bror og søster Mutezintare sammen med to av barna sine og fem av de foreldreløse barna

 [Ramme/bilde på sidene 204 og 205]

«Det var sannheten som hjalp oss til å bevare likevekten»

Valerie Musabyimana og Angeline Musabwe er kjødelige søstre. De vokste opp i et strengt katolsk hjem, og faren deres var formann i et sogneråd. Valerie studerte til nonne i fire år. Men hun ble skuffet over oppførselen til en prest, så hun avbrøt studiene i 1974. Senere studerte  hun Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hun ble døpt og begynte som pioner i 1979. Søsteren hennes, Angeline, begynte også å studere Bibelen og ble døpt. De to søstrene tjener som spesialpionerer sammen og har hjulpet mange til å lære sannheten å kjenne.

Angeline og Valerie bodde i Kigali under folkemordet og skjulte ni personer i huset der de bodde, deriblant to gravide kvinner. Mannen til den ene var nettopp blitt drept. Etter en stund fødte denne kvinnen. Siden det var for farlig å gå ut av huset, hjalp søstrene til under fødselen. Da naboene fikk høre om dette, kom de til dem med mat og vann.

Da Interahamwe fikk greie på at Angeline og Valerie skjulte tutsier, kom de og sa: «Vi har kommet for å drepe Jehovas vitner som er tutsier.» Men fordi det huset søstrene leide, tilhørte en offiser, torde ikke drapsmennene å gå inn. * Alle som var i huset, overlevde.

Etter hvert som krigen tilspisset seg og kulene haglet uavbrutt, måtte Angeline og Valerie til slutt flykte fra området. De flyktet sammen med andre brødre og søstre til Goma, der de kongolesiske vitnene tok godt imot dem. Der fortsatte de å forkynne og lede mange bibelstudier.

Hvordan har de klart å leve med følelsene sine etter folkemordet? Valerie sier trist: «Jeg mistet mange av mine åndelige barn, deriblant Eugène Ntabana og familien hans. Det var sannheten som hjalp oss til å bevare likevekten. Vi vet at Jehova skal dømme onde mennesker.»

[Fotnote]

 [Ramme/bilde på sidene 206 og 207]

De var villige til å dø for oss

ALFRED SEMALI

FØDT 1964

DØPT 1981

PROFIL Alfred bodde i utkanten av Kigali sammen med sin kone, Georgette. Han er en kjærlig far og ektemann og tjener for tiden i sykehuskontaktutvalget i Kigali.

▪ ETTER at folkemordet hadde begynt, klarte Athanase, en hutubror som bodde i nærheten, å få gitt oss beskjeden: «De dreper alle tutsier og kommer til å drepe dere også.» Han insisterte på at vi måtte komme hjem til ham. Før krigen hadde han gravd ut et hull, et underjordisk rom, som var rundt tre og en halv meter dypt, og han tilbød seg å skjule oss der. Jeg var den første som klatret ned den stigen han hadde laget. Athanase ordnet med at det ble sendt ned mat og madrasser til oss. Imens fortsatte nedslaktingen overalt.

Selv om naboene fikk mistanke om at vi gjemte oss der, og derfor truet med å brenne ned huset, fortsatte Athanase og familien hans å holde oss skjult. Det var tydelig at de var villige til å dø for oss.

Etter tre dager ble kampene i området så voldsomme at Athanase og familien hans kom ned i hullet til oss, og fra da av var vi 16 personer der nede. Vi var i fullstendig mørke, for vi torde ikke bruke noe lys. Vi rasjonerte ut maten, slik at hver person pr. dag fikk én skje ukokt ris som hadde ligget i vann med sukker. Etter ti dager slapp vi til og med opp for den maten. Den 13. dagen var vi så sultne! Hva skulle vi gjøre? Fra toppen av stigen gikk det så vidt an å se hva som  skjedde utenfor, og vi la merke til at situasjonen hadde forandret seg. Vi kunne se soldater i en annen type uniform. Siden Athanase og familien hans hadde beskyttet oss, følte jeg at det var min tur til å ofre noe. Jeg bestemte meg for å bli med en av Athanases sønner, som var i tenårene, for å prøve å finne mat. Først bad hele gruppen en bønn sammen.

Etter en halvtimes tid kom vi tilbake med nyheten om at Rwandas patriotiske front nå hadde kontroll over området. Noen soldater var blitt med oss. Jeg viste dem hvor vi hadde holdt oss skjult. De trodde ikke det var mulig, før de så alle brødrene og søstrene komme opp fra hullet, én etter én. Georgette forteller at hun aldri kommer til å glemme det øyeblikket: «Vi var temmelig skitne da vi kom ut. Vi hadde vært under jorden i nesten tre uker uten å kunne vaske verken oss selv eller klærne våre.»

Soldatene ble overrasket over at folk fra begge etniske grupper hadde oppholdt seg i hullet sammen. «Vi er Jehovas vitner», forklarte jeg, «og det er ingen rasediskriminering blant oss.» Forbløffet sa de: «Gi disse menneskene fra hullet mat og sukker!» Så tok de oss med til et hus der rundt hundre mennesker var midlertidig innlosjert. Senere kom en søster og insisterte på at alle vi 16 måtte komme og bo hos henne og hennes familie.

Vi er takknemlige for at vi overlevde. Men broren min og søsteren min og familiene deres – som alle var Jehovas vitner – ble drept, og det ble også mange andre rundt oss. Vi føler tapet, men vi vet at «tid og uforutsett hendelse rammer [oss] alle». Georgette sier dette om hvordan vi føler det: «Vi mistet mange brødre og søstre, og andre hadde forferdelige opplevelser i forbindelse med at de måtte flykte og holde seg skjult. Men vi styrket vårt forhold til Jehova gjennom bønn, og vi erfarte at Jehovas hånd er mektig. Han trøstet oss ved å gi oss hjelp i rette tid gjennom sin organisasjon, og vi er svært takknemlige. Jehova har velsignet oss rikelig.» – Fork 9:11.

 [Ramme/bilder på sidene 208 og 209]

Jehova hjalp oss gjennom den forferdelige tiden

ALBERT BAHATI

FØDT 1958

DØPT 1980

PROFIL Han er eldste, er gift og har tre barn. Hans kone og den eldste datteren er alminnelige pionerer. Sønnen er menighetstjener. Da Albert, som er en stillferdig bror og er hutu, begynte å gå på møtene i 1977, var det bare omkring 70 forkynnere i landet. I 1988 ble han fengslet og slått. Da han nektet å gå med det politiske partikortet, var det en nabo som hadde vært soldat, som stakk nålen på kortet inn i huden hans og hånlig sa: «Nå har du på deg kortet!»

▪ ETTER at presidentene døde, søkte noen brødre og søstre, slektninger og naboer tilflukt i huset vårt. Men jeg ble etter hvert urolig for to tutsisøstre, Goretti og Suzanne, som ikke var sammen med oss. Selv om det var ekstremt farlig, drog jeg ut for å prøve å finne dem. Folk var på flukt, og jeg fikk øye på Goretti og barna hennes og tok dem med meg hjem. Jeg så at de var på vei mot en veisperring, og der ville de helt sikkert ha blitt drept.

Noen dager senere klarte Suzanne og fem andre å komme seg til oss. Med disse nykommerne var vi nå over 20 i huset, og alle var i stor fare.

Interahamwe kom til huset minst tre ganger. En gang så de min kone, Vestine, gjennom vinduet og ropte til henne at hun måtte komme ut. Hun er tutsi. Jeg stilte meg mellom drapsmennene og Vestine og sa til dem: «Hvis dere skal drepe henne, må dere drepe meg først!» Etter en del diskusjon  sa de at hun skulle gå inn i huset igjen. En av dem sa: «Jeg vil ikke drepe en kvinne, jeg vil drepe en mann.» Så rettet de oppmerksomheten mot broren til min kone. Da de førte den unge mannen ut, kastet jeg meg mellom dem og ham og bønnfalt: «For Guds skyld, la ham være!»

«Jeg jobber ikke for Gud», svarte en av dem skarpt og dyttet meg med albuen. Han gav seg imidlertid og sa til meg: «Så gå da! Ta ham med deg!» Svogeren min slapp altså fra det med livet i behold.

En måneds tid senere kom det to brødre som var på leting etter mat. Jeg hadde et forråd av bønner som jeg delte med dem, men da jeg ble med dem for å vise dem en trygg sti, hørte jeg et skudd og mistet bevisstheten. Jeg var blitt truffet i øyet av splinter fra et streifskudd. En nabo hjalp meg med å komme til sykehuset, men jeg mistet synet på det skadede øyet. Verre var det at jeg ikke kunne komme meg hjem igjen. I mellomtiden tiltok kampene i styrke, og det ble for farlig for dem som var i huset vårt, å bli værende der. De søkte derfor tilflukt i hjemmene til andre brødre, som risikerte livet for å beskytte alle sammen, helt til juni 1994. Jeg ble ikke gjenforent med min kone og resten av familien før i oktober. Jeg takker Jehova for at han hjalp meg og familien min gjennom denne forferdelige tiden.

[Bilde]

Albert Bahati sammen med sin familie og andre som han skjulte

 [Ramme/bilde på sidene 210 til 212]

«Dette er veien»

GASPARD NIYONGIRA

FØDT 1954

DØPT 1978

PROFIL En fryktløs forkjemper for sannheten, alltid positiv og med et smil på lur. Gaspard er gift og har nå tre døtre og er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Rwanda.

▪ ETTER at skytingen begynte tidlig om morgenen den 7. april, så jeg at cirka 15 hus som tilhørte tutsier, deriblant to hus som våre brødre bodde i, stod i brann. Ville huset vårt bli det neste? Jeg ble livredd ved tanken på hva som kunne komme til å skje med min kone, som er tutsi, og de to barna våre.

Jeg visste ikke hva vi skulle gjøre. Det hersket stor forvirring og panikk, og det gikk rykter og ble gitt falske rapporter. Jeg tenkte at det ville være tryggere for min kone og barna å dra hjem til en bror som bodde i nærheten, og så ville jeg komme etter senere. Da det ble trygt nok, drog jeg dit, men oppdaget at min kone hadde vært nødt til å flykte til en stor skole. Samme ettermiddag kom en av naboene til meg og sa: «Alle tutsier som har søkt tilflukt i skolebygningen, kommer til å bli massakrert!» Jeg løp til skolen med én gang, fant min kone og barna våre og fikk tak i rundt 20 andre – deriblant brødre og søstre – og sa til dem at de måtte dra hjem igjen. Da vi var på vei derfra, så vi militsen føre folk ut av byen til et sted der de tok livet av over 2000 tutsier.

I mellomtiden hadde kona til en annen nabo født et barn på skolen. Da Interahamwe kastet en håndgranat inn  i skolebygningen, tok ektemannen med seg den nyfødte og flyktet. I panikken som oppstod, flyktet moren i en annen retning. På grunn av babyen klarte faren, til tross for at han er tutsi, å passere veisperringene, og han skyndte seg hjem til oss. Han bad meg prøve å få tak i melk til babyen. Da jeg våget meg ut, kom jeg ved et uhell til en veisperring som var bemannet av militssoldater. Fordi jeg skulle skaffe melk til babyen til en tutsi, tok de meg for å sympatisere med tutsiene og sa: «La oss drepe ham!» En soldat slo meg med geværkolben sin. Jeg mistet bevisstheten og blødde i ansiktet og fra nesen. De trodde jeg var død, så de slepte meg bak et hus i nærheten.

En nabo som kjente meg igjen, sa: «Du må komme deg bort herfra, ellers kommer de tilbake for å drepe deg.» Han hjalp meg hjem.

Denne episoden viste seg å bli til beskyttelse for meg, enda så smertefull den var. Fordi det var en kjent sak at jeg var sjåfør, kom det dagen etter fem menn for å tvinge meg til å være sjåfør for en høytstående militærperson. Men da de så at jeg var skadet, ombestemte de seg, og de prøvde heller ikke å tvinge meg til å gjøre patruljetjeneste med Interahamwe.

Så fulgte dager med frykt, usikkerhet og sult. En dag løp en tutsikvinne inn i huset vårt sammen med sine to små barn. Vi gjemte henne i et skap på kjøkkenet og plasserte de to barna i et rom sammen med barna våre. Da Rwandas patriotiske front (den invaderende hæren) rykket nærmere og det gikk rykter om at Interahamwe hadde satt i gang en opprenskningsaksjon for å drepe alle hutuer som hadde en kone som var tutsi, gjorde hele familien vår seg klar til å flykte enda en gang. Men Rwandas patriotiske front hadde allerede tatt kontroll over det området der vi  bodde, så tutsiene var utenfor fare. Nå stod imidlertid jeg i fare for å bli drept.

Sammen med noen av naboene våre drog jeg til den veisperringen som nå var bemannet av soldater fra Rwandas patriotiske front. Da de så meg, en hutu, med bandasje rundt hodet, trodde de at jeg tilhørte militsen. De ropte til naboene og til meg: «Dere har drapsmenn og plyndrere blant dere, og så kommer dere her og ber om hjelp! Hvem av dere har vel skjult eller beskyttet tutsier?» Jeg viste dem kvinnen og barna som jeg hadde holdt skjult. De tok barna til side og spurte dem: «Hvem er denne mannen med bandasje rundt hodet?» De svarte: «Han er ikke med i Interahamwe. Han er Jehovas vitne, og han er en snill mann.» Jeg hadde reddet tutsikvinnen og de to barna hennes, og nå reddet de meg!

Soldatene godtok det barna sa, og tok oss med til en leir cirka to mil fra Kigali, der omkring 16 000 overlevende var samlet. Der traff vi rundt 60 brødre og søstre fra 14 menigheter. Vi organiserte møter, og på det første møtet var det 96 til stede! Men det var en svært vanskelig tid, for vi fikk stadig høre om venner som var blitt drept, og om søstre som var blitt voldtatt. Jeg var den eneste som var eldste, og mange brødre og søstre trengte trøst og hjelp fra Bibelen. Jeg lyttet mens de fortalte om det forferdelige de hadde opplevd, og forsikret dem om at Jehova var glad i dem og forstod deres smerte.

Etter mange redselsfulle uker kunne vi den 10. juli endelig dra hjem igjen. Jeg husker at jeg, når det var farlig og jeg var redd, ofte tenkte på den sangen som heter «Dette er veien». Ordene i denne sangen var til stor oppmuntring for meg.

 [Ramme/bilder på sidene 223 og 224]

Noen ropte navnet mitt

HENK VAN BUSSEL

FØDT 1957

DØPT 1976

PROFIL Tjente på Betel i Nederland før han gikk på Gilead i 1984. Han ble sendt til Den sentralafrikanske republikk, til Tsjad og så til Rwanda i september 1992. Han tjener nå ved avdelingskontoret i Rwanda sammen med sin kone, Berthe.

▪ DEN første menigheten jeg ble sendt til i Rwanda, var Kigali Sud, en menighet med mange barn. Brødrene og søstrene var varmhjertete og gjestfrie. I 1992 var det ikke mange menigheter i landet, og det var bare litt over 1500 forkynnere. Myndighetene stolte fortsatt ikke på oss, så fra tid til annen avbrøt politiet oss for å sjekke identifikasjonspapirene våre mens vi var ute i forkynnelsen.

Da folkemordet begynte, måtte jeg forlate landet. Men kort tid senere ble jeg bedt om å hjelpe flyktningene i Øst-Kongo. Jeg reiste fra Nairobi til Goma, en by som ligger ved grensen til Rwanda. Jeg hadde aldri vært der før, og det eneste jeg hadde av informasjon, var navnet på én eldste, så jeg lurte på hvordan jeg skulle klare å finne ham. Men da jeg kom fram, spurte jeg drosjesjåføren om han visste noe. Han hørte da med noen andre sjåfører, og innen en halvtime stod jeg utenfor døren til eldstebroren. To brødre fra landsutvalget i Rwanda klarte å krysse grensen og komme til Goma, og jeg gav dem de pengene som jeg hadde fått med meg fra avdelingskontoret i Kenya, og som skulle brukes til å hjelpe brødrene og søstrene i Rwanda.

  Den andre gangen jeg drog fra Nairobi til Goma, husker jeg at jeg gikk til den rwandiske grensen. Selv om det ikke var så langt å gå, tok det lang tid, for jeg gikk mot den store strømmen av flyktninger fra Rwanda.

Plutselig var det noen som ropte navnet mitt: «Ndugu (bror) Henk! Ndugu Henk!» Da jeg prøvde å finne ut hvor stemmen kom fra, så jeg rett inn i øynene til Alphonsine. Hun var en jente på rundt 14 år fra den menigheten i Kigali som jeg hadde gått i, og hun hadde kommet bort fra moren sin. Vi holdt sammen i den store folkemengden, og jeg tok henne med til den Rikets sal som mange andre brødre og søstre som var på flukt, brukte som samlingssted. En kongolesisk familie tok hånd om henne, og etter det var det en flyktningsøster fra hennes egen menighet som tok seg av henne. Alphonsine ble senere gjenforent med moren sin i Kigali.

[Bilde]

Henk og hans kone, Berthe

 [Ramme/bilde på sidene 235 og 236]

Jehova har gjort underfulle, store ting!

GÜNTER RESCHKE

FØDT 1937

DØPT 1953

PROFIL Begynte som pioner i 1958 og gikk i Gileads 43. klasse. Siden 1967 har han tjent i Gabon, Den sentralafrikanske republikk og Kenya og har besøkt flere andre land i reisetjenesten. Han tjener for tiden i utvalget ved avdelingskontoret i Rwanda.

▪ FØRSTE gang jeg besøkte Rwanda, var i 1980. Jeg var blitt sendt fra Kenya som områdetilsynsmann. Den gangen var det bare sju menigheter og 127 forkynnere i landet. Jeg var også en av de to lærerne ved den første klassen av pionertjenesteskolen som ble holdt i Rwanda. Mange av de 22 pionerene i klassen er fremdeles i heltidstjenesten. Jeg drog tilbake til Kenya med gode minner om den iver og glød brødrene og søstrene viste i tjenesten, og om deres verdsettelse av sannheten.

I 1996 fikk jeg et brev fra avdelingskontoret i Kenya der jeg ble bedt om å flytte til Rwanda. Jeg hadde vært i Kenya i 18 år og stortrivdes der. Da jeg kom til Rwanda, var forholdene fortsatt ustabile. Om natten hørte vi ofte skyting. Men det tok ikke lang tid før jeg begynte å trives i Rwanda, særlig når jeg så hvordan Jehova velsignet arbeidet der.

Stevnestedene var nokså primitive. Brødrene og søstrene satt ofte på bakken eller på steiner, men de klaget ikke. Dåpsbassenget var et stort hull i bakken, kledd med teltduk. I den indre delen av landet blir mange stevner fremdeles holdt på slike steder, men etter hvert er det blitt  bygd noen enkle stevnehaller uten vegger og også noen Rikets saler som det går an å utvide.

Brødrene og søstrene har vist stor glød i forkynnelsen av det gode budskap. Menighetene i Kigali pleide å ha møtene i helgen tidlig om morgenen. Etterpå gikk forkynnerne ut i felttjenesten og fortsatte helt til det ble mørkt.

Jeg har alltid tatt meg tid til de unge i menigheten, de framtidige forkynnerne som senere kunne påta seg større ansvar. Så fint det har vært å se at mange modig har tatt et standpunkt i svært ung alder og på den måten vist at de har hatt et personlig forhold til Jehova!

Et eksempel er Luc, som var elleve år og bodde sør i landet. Han ble bedt om å synge nasjonalsangen for klassen. Han spurte respektfullt om han kunne få lov til å synge en av våre Rikets sanger isteden. Læreren gikk med på det, og alle klappet da Luc var ferdig med å synge. Det at denne unge gutten ikke bare kunne melodien, men også sangteksten, viser hvor glad han var i å lovprise sin Skaper. Denne og andre opplevelser har vært til oppmuntring for meg. En gang traff jeg en søster som en del år tidligere var blitt satt i fengsel fordi hun hadde forkynt det gode budskap. Mens hun var i fengsel, fødte hun en sønn, som hun gav navnet Shikama Hodari, som på swahili betyr «forbli trofast». Shikama har levd opp til sitt navn. Han gjennomgikk nylig Bibelskolen for ugifte brødre og tjener som menighetstjener og spesialpioner.

I mange år hadde våre brødre og søstre i Rwanda det ekstremt vanskelig. De har opplevd både forbud, borgerkrig og folkemord. Deres trofasthet og iver i forkynnelsen har alltid gjort dypt inntrykk på meg. Jeg synes det er et stort privilegium å tjene sammen med dem. Jeg har også alltid følt at Jehova har velsignet, beskyttet og støttet meg, noe som har gjort at jeg er blitt nærere knyttet til ham. Jehova har virkelig gjort underfulle, store ting! – Sal 136:4.

 [Oversikt/bilder på sidene 254 og 255]

TIDSLINJE – Rwanda

 1970

1970 De første forkynnerne rapporterer.

1975 Den første rwandiske familien flytter tilbake fra Kongo.

1976 Brosjyren «Dette gode budskap om riket» blir utgitt på kinyarwanda.

1978 En månedlig utgave av Vakttårnet blir utgitt på kinyarwanda.

1980

1982 Arbeidet blir forbudt; ansvarlige brødre blir satt i fengsel.

1986 En tredjedel av alle forkynnerne blir satt i fengsel.

1990

1990 Det bryter ut krig nord i landet.

1992 Det første områdestevnet blir holdt for hele landet.

Arbeidet blir juridisk anerkjent.

Det kommer misjonærer.

1994 Folkemord på tutsiene.

1996 Misjonærene kommer tilbake.

Tjenesteavdelingen opprettes.

1998 Vakttårnet på kinyarwanda kommer ut samtidig med den engelske utgaven.

1999 Stevnehallen i Kigali blir innviet.

2000

2000 Avdelingskontoret blir opprettet.

En avdeling for bygging av Rikets saler blir opprettet.

2001 Det blir kjøpt en tomt til et nytt avdelingskontor.

2006 Det nye avdelingskontoret blir innviet.

2007 Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter blir utgitt på kinyarwanda.

2010

2010 Hele Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter blir utgitt på kinyarwanda.

[Diagram/bilde på side 234]

(Se publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

20 000

15 000

10 000

5000

1985 1990 1995 2000 2005 2010

 [Kart på side 167]

(Se publikasjonen)

UGANDA

KONGO

Vulkanen Nyiragongo

Goma

BURUNDI

TANZANIA

RWANDA

KIGALI

VIRUNGAFJELLENE

Vulkanen Karisimbi

Ruhengeri (nå Musanze)

Gisenyi (nå Rubavu)

Kivu-sjøen

Bukavu

Kanombe

Masaka

Gitarama (nå Muhanga)

Bugesera

Nyabisindu (nå Nyanza)

Save

Butare (nå Huye)

Ekvator

[Bilde på sidene 164 og 165]

Fiske på Kivusjøen

[Bilder på side 169]

Oden og Enea Mwaisoba

[Bilde på side 170]

Gaspard og Melanie Rwakabubu sammen med datteren Deborah

[Bilde på side 171]

«Dette gode budskap om riket» på kinyarwanda

[Bilde på side 172]

Justin Rwagatore

[Bilde på side 172]

Ferdinand Mugarura

[Bilde på side 173]

De tre som ble døpt i 1976: Leopold Harerimana, Pierre Twagirayezu og Emmanuel Bazatsinda

[Bilde på side 174]

Litteratur på kinyarwanda

[Bilde på side 179]

Phocas Hakizumwami

[Bilde på side 180]

Palatin Nsanzurwimo sammen med sin kone (til høyre) og barna deres

[Bilde på side 181]

Odette Mukandekezi

[Bilde på side 182]

Henry Ssenyonga på motorsykkelen sin

[Bilde på side 188]

Registreringsattesten, 13. april 1992

[Bilde på side 190]

Brødre flytter podiet på grunn av fotballkampen

[Bilde på side 192]

Leonard og Nancy Ellis (i midten) sammen med ekteparene Rwakabubu og Sombe

[Bilde på side 193]

Vrakrester etter flystyrten i nærheten av Kigali

[Bilder på side 199]

«Vi manglet brorskap», tekst på en katolsk kirke i Kibuye (nå Karongi)

[Bilde på side 214]

Fra venstre: (bakerst) André Twahirwa, Jean de Dieu, Immaculée, Chantal (med baby) og Suzanne; (foran) barn av Jean og Chantal: Jean-Luc og Agapé

[Bilde på side 216]

Védaste Bimenyimana leder et bibelstudium

[Bilde på side 217]

Tharcisse Seminega og hans kone, Chantal

[Bilde på side 218]

Tharcisse og Justin ved siden av den hytta der Tharcisse og familien hans ble holdt skjult i en måned

 [Bilder på side 226]

Over: Flyktningleir for rwandiske vitner; under: flyktningleir for Jehovas vitner og andre

Goma i Kongo

Benaco i Tanzania

 [Bilder på side 229]

Rikets sal ble brukt som sykehus

[Bilde på side 238]

Oreste og hans familie, 1996

[Bilde på side 240]

Théobald og Berancille Munyampundu

[Bilde på side 241]

Brødre og søstre som er tutsier og hutuer, rydder tomten til den nye stevnehallen

[Bilde på side 242]

Stevnehall uten vegger i Kigali, 2006

[Bilde på side 243]

Tjenesteopplæringsskolen, Kigali, 2008

[Bilde på side 246]

Seksjon for tegnspråk på en spesiell stevnedag i Gisenyi, 2011

[Bilde på side 248]

François-Xavier Hakizimana

 [Bilder på sidene 252 og 253]

 Brødre og søstre arbeider side om side med «høstens Herre» i dette fruktbare distriktet og har ingen planer om å sette ned tempoet