Viktige hendelser i året som gikk

TRASS i vanskelige forhold rundt om i verden har Jehovas vitner hatt enda et produktivt år i sin hellige tjeneste. «Det gode budskaps sannhet . . . bærer frukt og vokser i hele verden», takket være Guds velsignelse. (Kol 1:5, 6) Vi er sikker på at du vil synes at dette årets rapport er både oppmuntrende og trosstyrkende.

 NY ORDNING FOR HJELPEPIONERTJENESTE

Det at de som ville være hjelpepionerer i april, kunne velge mellom et timekrav på 30 eller 50 timer, vakte stor begeistring. Mange som vanligvis ikke har anledning til å tjene som hjelpepionerer, benyttet seg ivrig av denne muligheten. Tusenvis av forkynnere var hjelpepionerer for første gang, og mange som hadde vært det før, gledet seg over å kunne være det igjen. Mange forkynnere som ikke kunne tjene som hjelpepionerer, gjorde også en ekstra innsats. Hva førte dette til?

De fleste avdelingskontorene meldte om rekordtall som var mye høyere enn tidligere høydepunkter. Verden over var det 2 657 377 forkynnere som var hjelpepionerer – nesten fem ganger så mange som høydepunktet året før! Åtti prosent av medlemmene av den verdensomfattende Betel-familien – 16 292 av 20 290 brødre og søstre – deltok i denne tjenesten. Er det ikke flott å tenke på at Jehovas tjenere gjorde mer i forkynnelsesarbeidet i april enn de hadde gjort i noen annen måned i historien?

Litt over et år etter det kraftige jordskjelvet i Haiti som krevde omkring 300 000 menneskeliv, rapporterte avdelingskontoret der om nye høydepunkter i forkynnelsesarbeidet i april. Av de 17 009 forkynnerne var 6185 hjelpepionerer. En spesiell kampanje  med brosjyren Når en du er glad i, dør, som nylig ble utgitt på haitisk kreolsk, gav den sørgende befolkningen kjærkommen trøst.

Våre brødre og søstre i Nigeria møtte en spesiell utfordring i april. På fire dager som var satt av til et valg (deriblant tre lørdager), bestemte myndighetene at det ikke var lov å bevege seg utendørs mellom kl. 7 og kl. 17 hvis det ikke var for å delta i valget. Men dette la ingen demper på pionerånden. «Vi skriver til dere med stor glede og dyp verdsettelse av den fantastiske måneden vi har hatt», skrev en menighet. I en annen menighet var 92 av de 127 døpte forkynnerne hjelpepionerer, deriblant alle de eldste og alle menighetstjenerne. Av de 688 medlemmene av Betel-familien var 555 hjelpepionerer.

 De tok imot utfordringen. Jeannette, som bor i et fjellområde i Burundi, har alltid hatt lyst til å være pioner, men hun har en kronisk hjertelidelse som gjør det umulig for  henne å gå langt eller å gå opp bratte bakker. Hun ble veldig glad da hun hørte at timekravet for hjelpepionerer var redusert i april. For å gjøre det lettere for henne å være hjelpepioner sørget de eldste for at hun kunne forkynne i nærheten av der hun bor. Pionerer og andre forkynnere tok dessuten med seg dem de studerte med, hjem til henne og ledet bibelstudiene der. Da måneden var omme, gledet Jeannette seg over å ha startet fire bibelstudier. «Jeg vil veldig gjerne være hjelpepioner igjen», sier hun, «og jeg er sikker på at Jehova vil hjelpe meg.»

På øya Grenada var en ung, døv søster hjelpepioner til tross for at hun har en funksjonshemning som gjør det vanskelig for henne å gå. «Det var en stor utfordring å gå den lange veien til bussen når jeg skulle på feltet», sa hun. Denne søsteren var dessuten arbeidsledig, og hun bad inderlig til Jehova om hjelp. I samsvar med sine bønner skaffet hun seg inntekter ved å selge heklede ting og håndlagde smykker. «Jeg deltok fullt ut i forkynnelsesarbeidet», sa hun senere, «og brødrene støttet og oppmuntret meg. Det gjorde meg virkelig lykkelig!»

Toshi, en 101 år gammel søster i Japan, var hjelpepioner i april. Hun er ikke i stand til å forlate det sykehjemmet hun bor på, men forkynner ved å skrive brev og ved å forkynne for ansatte som kommer til rommet hennes. «Fordi jeg hører dårlig, snakker jeg veldig høyt», forteller Toshi. «Derfor kan andre som er i nærheten, også høre meg.»

Felix, en bror på Costa Rica som er lam i både armene og bena, bestemte seg for å være hjelpepioner. Hvordan kunne han klare det? Han fikk satt opp et bord med litteratur utenfor huset sitt, og så  forkynte han for forbipasserende. Da måneden var slutt, var Felix fysisk sliten, men han følte seg åndelig forfrisket og gledet seg over å ha startet fire bibelstudier.

Mange unge forkynnere var også ivrige etter å være med på den spesielle virksomheten i april. I Spania, for eksempel, ville elleve år gamle Sandra og hennes sju år gamle bror, Alejandro, gjerne gjøre mer i forkynnelsen. De ble oppmuntret av foreldrenes entusiastiske eksempel og av den iveren som preget menigheten, og skulle ønske at de også kunne være hjelpepionerer. Men de var ikke døpt, så hva kunne de gjøre? Begge to satte opp en timeplan med tanke på å bruke like mye tid i felttjenesten som foreldrene, og de forberedte seg til tjenesten ved å øve på presentasjoner på familiestudiekvelden. Foreldrene tenkte at barna kanskje ville gå lei i løpet av måneden. Men de to unge forkynnerne gav seg ikke. Den 30. april hadde alle i familien nådd sitt personlige mål på 30 timer, unntatt Alejandro, som manglet 3 timer. Han gikk derfor ut med faren sin den siste dagen i måneden for å nå målet sitt. De fire gledet seg over å ha hatt en travel og fin måned sammen som en forent familie.

 «Jeg bad hver dag om at mannen min, Philip, og jeg skulle klare å bruke 30 timer i forkynnelsen», forteller Jean, en søster i Spania. Men Philip, som hadde vært områdetilsynsmann inntil han fikk en aneurisme i hjernen, lå på et sykehus og kunne ikke røre seg og ikke engang snakke. Han kunne bare kommunisere ved hjelp av øynene – ett blunk betydde ja, og to blunk betydde nei.

Jean sier videre: «Da jeg fortalte ham om hjelpepionertjenesten, lot han meg forstå at han også gjerne ville være hjelpepioner.» Men hvordan kunne han klare det?

I de foregående månedene hadde Jean og Philip forkynt for andre pasienter, besøkende familiemedlemmer og ansatte på sykehuset. «I april planla vi å forkynne på rommet på sykehuset omkring en time hver dag mens Philip var våken og i stand til å delta i samtalen ved å blunke.»

I mars ble Philip imidlertid lagt på isolat. Han og Jean klarte likevel å følge timeplanen sin ved å snakke med sykehusansatte i noen minutter flere ganger i løpet av dagen. En av sykepleierne, som tok imot boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?, så Philip  i øynene og lovte å komme tilbake dagen etter for å lese noen skriftsteder. Da sykepleieren kom tilbake, bad Jean henne om å lese det som står i Johannes 17:3, og så spurte hun henne om hun kunne forklare hva det betydde. Philip blunket for å vise om sykepleieren hadde svart riktig, og så fortsatte de på denne måten. Sykepleieren kom innom Philip selv om hun ikke var på vakt på hans avdeling, for å forsikre ham om at hun bad Jehova om å hjelpe henne til å nærme seg ham.

Jehovas vitner har deltatt i denne økte virksomheten for å vise sin kjærlighet til sine medmennesker, sin takknemlighet for Jesu Kristi offer og sin hengivenhet for sin himmelske Far. De ser med iver fram til mars 2012, da hjelpepionerer igjen vil kunne velge mellom et timekrav på 30 eller 50 timer.

 SKOLER SOM UNDERVISER I JEHOVAS VEIER

Jehovas organisasjon har tatt profetien i Jesaja 2:3 svært alvorlig: «La oss gå opp til Jehovas fjell, til Jakobs Guds hus; og han skal lære oss sine veier.» Da den annen verdenskrig fremdeles raste, forstod den tro og kloke slave-klasse at folk fra alle nasjoner fortsatt trengte å bli undervist av Jehova før enden for Satans ordning. Det ble derfor opprettet slike skoler som Vakttårnets bibelskole Gilead og den teokratiske tjenesteskolen. Nokså nylig har det styrende råd gjort en del justeringer i forbindelse med de forskjellige skolene som gir spesiell opplæring.

I oktober 2010 fikk tjenesteopplæringsskolen nytt navn – Bibelskolen for ugifte brødre. Denne skolen, som varer i to måneder, vil fortsatt bli holdt for ugifte brødre som er eldste eller menighetstjenere. Hittil har 37 445 brødre verden over dratt nytte av denne undervisningen, og mange av dem tjener som pionerer, reisende tilsynsmenn, misjonærer eller betelitter.

Bibelskolen for kristne ektepar, som også varer i to måneder, startet opp i juli 2011 på Patterson i New York. Ektefellene må være mellom 25 og 50 år og ha god helse, de må ha vært gift i minst to år, de  må for tiden ha vært i heltidstjenesten sammenhengende i minst to år, og mannen må ha tjent som eldste eller menighetstjener sammenhengende i to år. Fra 2012 av vil Bibelskolen for kristne ektepar bli holdt på steder der man nå har Bibelskolen for ugifte brødre.

Bibelskolen for kristne ektepar er tilrettelagt for å gi spesiell opplæring til ektepar for at de skal kunne bli brukt i større grad av Jehova og hans organisasjon. De fleste som gjennomgår skolen,  vil tjene som alminnelige pionerer på steder i sitt hjemland hvor det er stort behov. En del vil bli utnevnt til midlertidige spesialpionerer, og noen vil få opplæring i kretstjenesten. Noen kan få i oppdrag å tjene i et annet land hvis de er kvalifisert og har anledning.

De som søker om å få gjennomgå denne skolen, bør være åndelig modne mennesker som har en selvoppofrende ånd. De samme lærerne som underviser på Bibelskolen for ugifte brødre, vil undervise på denne nye skolen, og pensumet vil være omtrent det samme. Noen deler av kurset vil bli gjennomgått med bare brødrene, mens konene deres deltar i felttjenesten. Flere opplysninger, blant annet om krav til dem som er interessert i å søke, vil bli gitt på møter som blir holdt på områdestevnene.

Det styrende råd har gjort noen justeringer når det gjelder Vakttårnets bibelskole Gilead. Fra og med den 132. klassen, som begynte den 24. oktober 2011, blir opplæringen her bare gitt til ektepar som allerede er i spesiell heltidstjeneste, for eksempel feltmisjonærer som ikke har gjennomgått Gilead tidligere, spesialpionerer, betelitter eller slike som er i reisetjenesten. Hvis et par snakker og skriver engelsk godt, kan utvalget ved avdelingskontoret anbefale at de får gjennomgå Gilead.

De som har gjennomgått Gilead, vil få oppdrag som vil styrke og stabilisere organisasjonen med hensyn til felttjenesten og arbeidet på avdelingskontorene – enten som feltmisjonærer, reisende tilsynsmenn eller betelitter. De som får i oppdrag å tjene ute i distriktet, vil bli brukt i tett befolkede områder hvor de kan ha størst mulig innvirkning  på forkynnelsesarbeidet og virksomheten i menighetene. Utvalgene ved avdelingskontorene kan fortsatt be om at det må bli sendt Gilead-misjonærer til deres distrikt hvis det er et spesielt behov der. De kan også anbefale at godt kvalifiserte spesielle heltidstjenere fra deres distrikt får gjennomgå Gilead. I noen tilfeller kan utvalgene be om at forkynnere som gjennomgår Gilead, blir sendt tilbake til det landet de kom fra, etter at de har fullført skolen.

Skolen for avdelingskontorenes utvalgsmedlemmer og deres koner vil bli holdt to ganger i året på engelsk på Patterson. I noen tilfeller vil også medlemmer av landsutvalg bli invitert. Utvalgsmedlemmer som har gjennomgått skolen tidligere, vil bli innbudt til å gjennomgå den på nytt, sammen med brødre som gjennomgår den for første gang. Konene deres vil være til stede i de fleste timene. Noen deler av kurset  som dreier seg om organisasjonsmessige spørsmål, vil imidlertid bli holdt for bare brødrene, mens konene får arbeidsoppgaver på Betel.

Når det gjelder Skolen for reisende tilsynsmenn og deres koner, vil det hvert år bli holdt to kurs på Patterson. De kursene som blir holdt i USA nå, omfatter brødre som har gjennomgått denne skolen tidligere; de utgjør omtrent halvparten av hver klasse. Brødrenes koner vil være til stede i de fleste av timene.

Guds folk er virkelig glad for å kunne dra nytte av den opplæringen Jehova sørger for. Jesus sa: «Det står skrevet i Profetene: ’Og de skal alle være lært av Jehova.’» (Joh 6:45; Jes 54:13) Vi er sikker på at disse justeringene vil sette ytterligere fart i det viktige arbeidet med å forkynne det gode budskap på hele den bebodde jord før enden kommer.

 ET KRAFTIG JORDSKJELV I JAPAN

Nyhetsmeldinger fra hele verden har skildret en rekke naturkatastrofer, deriblant jordskjelv, tsunamier, tornadoer, orkaner, flommer, branner og vulkanutbrudd. Vi har ikke plass til å bringe rapporter fra alle disse katastrofene, men den måten våre trosfeller i Japan reagerte på, er et godt eksempel på den styrke og besluttsomhet Jehovas vitner viser når de blir rammet av slike katastrofer.

Fredag 11. mars 2011, kl. 14.46, ble Japan rammet av et jordskjelv med en styrke på 9,0. Det forårsaket tsunamier som la mange byer og landsbyer langs stillehavskysten i ruiner. Omkring 20 000 mennesker er blitt bekreftet døde eller er ikke blitt funnet. I det området som ble rammet, ble fire Rikets saler fullstendig ødelagt, og fire andre ble ubrukelige. Hele 235 hus som tilhørte brødre og søstre, ble skylt bort eller utsatt for store skader, og over tusen hus måtte repareres.

Jordskjelvet og tsunamiene forårsaket så store skader på et atomkraftverk at det førte til utslipp av radioaktive partikler. Myndighetene gav dem som bodde i nærheten, ordre om å evakuere, og mange byer ble spøkelsesbyer over natten. Brødre og søstre som bodde i området, måtte også evakuere, og to menigheter «forsvant».

Av de over 14 000 vitnene i de hardest rammede områdene var det 12 som mistet livet, mens 5 ble  alvorlig skadet; 2 er fortsatt savnet. Mange som overlevde denne traumatiske hendelsen, mistet sitt hjem, sine eiendeler og, i mange tilfeller, sine nærmeste.

«Jeg klarte å få moren min, som er funksjonshemmet, inn i bilen og begynte å kjøre til evakueringssentret», forteller Kiyoko fra Ofunato. «Så kjente jeg at det luktet røyk. Jeg gikk ut av bilen og så at en enorm vegg av vann skylte over huset vårt. Vannet kom mot oss! Jeg klarte å få med meg mor opp på en jernbanefylling. Bilen vår ble skylt vekk rett foran øynene på oss.»

Etter jordskjelvet prøvde en ung bror som heter Koichi, å nå fram til foreldrenes hjem, som lå fem kilometer fra kysten, i Ishinomaki. Da han nærmet seg, så han at hele området stod under vann. «Jeg kunne ikke komme lenger uten båt.» Tre uker etter jordskjelvet fant han faren på et likhus, og tre uker etter det igjen fant han også moren død.

 Like etter at jordskjelvet var over, bestemte Masaaki i Shichigahama seg for å parkere bilen sin ved Rikets sal, en kilometer fra kysten. Masaaki forteller: «En søster hadde også søkt tilflukt der. Jeg hadde aldri trodd at en tsunami ville komme så langt. Men snart var hele bakken dekket av svart vann! Bilene våre begynte å flyte. Jeg åpnet vinduet, kløv ut av bilen og stilte meg på taket, men søsterens bil ble skylt bort og forsvant! Jeg bad til Jehova om at han måtte hjelpe henne.

Det snødde, og jeg var gjennomvåt og skalv av kulde. Etter en stund sluttet det å snø, men det var kaldt i luften. Snart gikk solen ned, og det begynte å mørkne. Stjernene lyste klart og vakkert. Jeg stod på taket av bilen, som var som en øy i det iskalde vannet. Andre stod på ruinhauger eller på hustak og kunne heller ikke komme noen vei. Jeg lurte på om jeg ville overleve til neste dag. For å holde motet oppe bestemte jeg meg for å holde et foredrag etter hukommelsen – et jeg hadde holdt et par uker tidligere. Det var et passende tema: ’Hvor kan du få hjelp i vanskelige tider?’ Etterpå sang jeg den eneste sangen jeg kunne utenat: ’Min Far, min Gud og Venn.’ Jeg sang den om og om igjen. Mens jeg sang, så jeg tilbake på min tjeneste for Jehova, og tårene rant.

Så ropte en mann fra huset på den andre siden av gaten: ’Hvordan er det med deg? Nå kommer jeg og hjelper deg!’» Mannen hadde laget en flåte av flytende stokker og reddet folk i nærheten. Med hans hjelp klarte Masaaki å komme seg inn i et hus gjennom vinduet i andre etasje. Han ble lettet da han senere fikk høre at søsteren i den andre bilen også var blitt reddet.

Kohei og Yuko gledet seg til bryllupet sitt, som skulle holdes i Rikets sal i Rikuzentakata lørdag  12. mars. Etter at de hadde inngått ekteskapet juridisk sett i rådhuset om fredagen, inntraff jordskjelvet. Kohei hørte et tsunamivarsel og skyndte seg opp i høyere terreng. «Jeg så hele byen i en dis», forteller han. «Det var bare noen få store bygninger som stod igjen. Fram til da hadde jeg vært bekymret for hvordan det skulle gå med de planene vi hadde for kvelden, men jeg forstod snart at det var noe helt eksepsjonelt som hadde skjedd.»

Kohei og Yuko brukte lørdagen til å hjelpe brødrene og søstrene i menigheten. «Vi fikk nødhjelpsforsyninger fra menigheter i nærheten», sier han. «Jeg gledet meg over å høre min kone si at hun var glad for at vi brukte vår tid og våre krefter til å hjelpe brødrene. Jeg takket Jehova for at jeg hadde fått en så fantastisk ektefelle. Tsunamien skylte bort det nye hjemmet vårt, bilen vår og alt vi eide. Men jeg er dypt takknemlig for den broderkjærligheten vi er blitt vist.»

Fysisk, åndelig og følelsesmessig hjelp. Avdelingskontoret i Japan nedsatte straks tre nødhjelpsutvalg og sendte flere ganger representanter fra avdelingskontoret til det området som var blitt rammet. Da sonetilsynsmennene Geoffrey Jackson og Izak Marais fra hovedkontoret kom til Japan i mai, møtte de også brødrene og søstrene i et av de hardest rammede områdene. På et spesielt møte som ble arrangert for de berørte menighetene ved hjelp av telefonoverføring, ble omkring 2800 brødre og søstre i 21 Rikets saler forsikret om at det verdensomfattende brorskapet følte med dem og hadde stor kjærlighet til dem.

Nødhjelpsutvalgene og andre frivillige har vært travelt opptatt med å gi hjelp. Det var et umiddelbart behov for mat, vann, brensel og drivstoff. Nødhjelpsutvalgene ordnet også med at det ble sendt klær i ulike  størrelser til de menighetene som var rammet. Det ble satt opp klesstativer og speil på forskjellige møtesteder, som ble gjort om til midlertidige «klesbutikker».

De brødrene og søstrene som var rammet, var dypt takknemlige over å se hvordan Jehova dekket deres fysiske og følelsesmessige behov. Noe som spesielt gav dem styrke, var møtene i menigheten. «Møtene gir meg fred i sinnet», skrev en søster i det katastroferammede området. «Jeg føler at de er en åndelig livline.»

Et håpets budskap. De japanske brødrene var snare til å gi sine fortvilte medmennesker trøst fra Guds Ord. En gruppe forkynnere i en by som ikke var rammet av katastrofen, bestemte seg for å utføre gatearbeid. De satte opp en stor plakat med teksten: «Hvorfor skjedde tragedien? Bibelen gir svaret.» Mange viste interesse, og forkynnerne leverte 177 eksemplarer av «Hva Bibelen lærer» på bare halvannen dag.

I katastrofeområdene kontaktet vitnene først dem de studerte med og hadde gjenbesøk hos, og deretter naboer for å gi trøst. Akiko forteller: «Da jeg leste Matteus 6:34 for en dame, begynte hun å gråte. Det viste seg at hun hadde mange bekymringer. Da jeg forklarte hvordan Bibelen hjelper oss til å bevare freden i sinnet, sa hun seg straks enig og takket meg. Dette har fornyet min verdsettelse av den kraft Bibelen har til å røre ved folks hjerte.»

«Det er mange religioner», sa en mann, «men dere er de eneste som kommer til oss, selv i en så unormal tid som dette.» En annen mann sa med respekt: «Det er utrolig at dere fortsetter virksomheten deres som vanlig i denne krisesituasjonen.» En eldste forteller: «Mange satte pris på å få besøk av oss. De sa: ’Dere er de første som har kommet til oss etter katastrofen. Kom gjerne igjen!’»

 NY VERDEN-OVERSETTELSEN PÅ 106 SPRÅK!

Fredag den 15. juli 2011 var en minneverdig dag i Latvia og Litauen og en milepæl i Guds folks historie i disse landene. I en tale som ble hørt i begge land, presenterte Stephen Lett fra det styrende råd Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter på latvisk og litauisk – det 99. og 100. språket denne oversettelsen foreligger på. I de siste sju årene har det styrende råd prioritert bibeloversettelse høyt. Som følge av det foreligger Ny verden-oversettelsen nå på dobbelt så mange språk som i 2004, og oversettere rundt om i verden fortsetter å arbeide iherdig for å oversette Bibelen til enda flere språk.

Når brødrene og søstrene får Bibelen på sitt eget språk, vekker det stor begeistring. En bror i Den sentralafrikanske republikk sa: «Å ha en bibel er én ting, men å ha den på sitt morsmål, slik at man forstår den, er noe av det beste i verden. Ny verden-oversettelsen  på sango taler rett til hjertet. Når jeg leser evangeliene, kan jeg nå se de bibelske personene klart for meg og forstå følelsene deres.» En ung etiopisk søster gav uttrykk for det mange følte, da hun sa: «Ordet ’takk’ kan ikke på langt nær uttrykke det jeg føler i hjertet mitt. Jeg har alltid bedt til Jehova om at han måtte gi oss Ny verden-oversettelsen på vårt språk. I dag har han gitt meg den!»

 NYHETSBREV FRA HELE VERDEN

Bølle brakt til taushet i Russland. En eldre søster som heter Vera, ble i flere år plaget av en nabo som ikke likte Jehovas vitner. Han truet henne og brukte et stygt språk mens barnebarna hennes, som ofte var på besøk, var til stede. Vera tenkte på det som står i Romerne 12:18, og reagerte alltid rolig og lot være å diskutere med ham. I januar 2011 ble naboen spesielt aggressiv. Vera fryktet for sitt eget liv og kontaktet politiet. Den politimannen hun snakket med, hadde faktisk vært hos henne i mars året før sammen med en offentlig tjenestekvinne. De hadde kommet for å undersøke om hun og de andre vitnene som møttes hjemme hos henne, drev med en form for ekstremistisk aktivitet. Men denne gangen så politimannen hva som egentlig var problemet. Han skjelte ut naboen og gav ham en bot på 3000 rubler (rundt 550 kroner) for de truslene han hadde kommet med. Etter dette plaget ikke naboen henne lenger. For å vise sin takknemlighet skrev Vera et brev til politiet. Til sin store overraskelse mottok hun et svar fra politimesteren, som takket for de hyggelige ordene hun hadde skrevet om den politimannen som hadde hjulpet henne. Han skrev også: «De varme ordene du uttrykte i en tid da folk flest har et negativt syn på politiet i sin alminnelighet, vitner om tillit fra din side.» Vera sier at den politimannen som hjalp henne, nå  kommer innom med jevne mellomrom for å sjekke om alt går bra.

«Søppelmannen» i Tyrkia. To som nylig hadde begynt å studere Bibelen, var til stede på et områdestevne. De skriver: «Det var som et eventyr for oss. Alle smilte og var så vennlige og høflige. I pausen gikk vi litt rundt, og vi følte oss ikke som outsidere. Så kom den broren som hadde begynt å studere Bibelen med oss, gående i vår retning. Han gikk og bar på en søppelsekk. Vi prøvde å unngå ham, for vi tenkte at han var renovasjonsarbeider av yrke, og vi ville ikke bli oppfattet som venner av en som bare var søppelmann. Så vi snudde oss og prøvde å forsvinne i mengden. Vi tenkte: Hvorfor studerer vi Bibelen sammen med en søppelmann og ikke med en som holder taler på scenen?

Etter hvert som studiet gikk framover, fikk vi vite at ’søppelmannen’, som ledet studiet, tjente på Jehovas vitners avdelingskontor og var medlem av utvalget der. Vi fortsatte å gjøre framskritt og innviet vårt liv til Jehova, og vi forstod at vår bror var ydmyk og oppførte seg som ’en av de mindre’. (Luk 9:48) Vi satte virkelig pris på det vi lærte av denne broren på vårt første store møte!»

Løgner i Armenia. En omfattende hetskampanje mot Jehovas vitner ble satt i gang i mediene etter at en ung mann som hadde tatt livet av foreldrene sine i byen Sevan, med urette ble sagt å være et av Jehovas vitner. Det ble straks sendt en erklæring til mediene om at det som ble påstått, ikke var riktig. Men hetsen fortsatte, og en spesiell reportasje som ble sendt på TV, holdt fast ved at den unge mannen var et av Jehovas vitner. Det ble snakket om Jehovas vitner på en ærekrenkende og nedsettende måte, og en tekst som  ble vist på skjermen under programmet, lød: «Jehovas grusomme og viljeløse mordere.» Seerne ble til og med oppfordret til å bruke fysisk makt mot vitnene når de fikk besøk av dem. Dette førte til at hatet mot Jehovas vitner i landet økte merkbart. Jehovas vitner krevde at TV-stasjonen skulle dementere den feilinformasjonen som var gitt, komme med en unnskyldning og yte erstatning som følge av at vårt gode navn og rykte var blitt svertet. Da denne boken gikk i trykken, hadde TV-stasjonen ennå ikke kommet med dementi, men det pågikk forhandlinger om å komme fram til en minnelig ordning.

Venezuelas framtidige ingeniører. I byen San José de Guaribe gikk flere småbarn forbi en tomt der det ble bygd en Rikets sal, når de skulle til barnehagen om morgenen. De pleide alltid å stoppe en stund ved byggeplassen, fascinert av alt som foregikk der. En dag barna var samlet til undervisning, spurte læreren dem om hva de ville bli når de ble store. Til hennes overraskelse svarte ikke bare én, men flere, at de ville bli «ingeniører, som Jehovas vitner»! Læreren ble nysgjerrig, og hun og en annen lærer bestemte seg for å ta hele gruppen med på en utflukt til byggeplassen. Da de kom fram, viste byggearbeiderne dem rundt. Barna syntes det var kjempestas, spesielt siden de fikk lov til å gå med de fargerike hjelmene. Lærerne  hadde mange spørsmål, og det ble avlagt et fint vitnesbyrd.

Økt bladproduksjon i Canada. For å gjøre best mulig bruk av de midlene som gis til fremme av Rikets interesser, spurte det styrende råd om avdelingskontoret i Canada kunne trykke Vakttårnet og Våkn opp! for alle menighetene i Guyana, Canada og USA og på Bermuda og de fleste øyene i Karibia. På begynnelsen av tjenesteåret 2011 tolvdoblet avdelingskontoret i Canada derfor sin bladproduksjon. Canada trykker nå blad på 30 språk og produserer nesten en fjerdedel av alle bladene vi trykker verden over.

Åpent hus i Finland. Med det styrende råds tillatelse ble det organisert en spesiell kampanje som fokuserte på Jehovas vitner og det budskapet de har forkynt i Finland i 100 år. Mange ivrige brødre og søstre delte ut Våkn opp! for august 2010, som inneholdt artikkelserien «Jehovas vitner – hvem er de?», noe som førte til mange fine samtaler om arbeidet vårt. Så, i slutten av august, var det åpent hus på avdelingskontoret. Hele Betel-familien var med på å forklare hvilket arbeid som blir utført der. Det ble laget utstillinger for å informere de besøkende om arbeidet vårt. Noen betelitter gikk også i klær fra 1940- og 1950-tallet og demonstrerte hvordan sandwich-plakater ble brukt for å avertere offentlige foredrag som ble holdt på den tiden. Flere av avdelingene hadde laget små suvenirer til de besøkende. Det var rundt 1500 som kom da det var åpent hus. Etter dette ble det arbeidet vi utfører, positivt omtalt i aviser, radio og TV.

Uroligheter i Elfenbenskysten. Tjenesteåret 2011 begynte med optimisme og utsikter til videre vekst, ettersom de 8656 forkynnerne ledet 23 019 bibelstudier.  Men i slutten av november 2010 førte et politisk valg til kaos og indre uroligheter i landet. De påfølgende kamphandlingene nådde Abidjan, landets økonomiske hovedstad, i mars og varte til april, noe som førte til en masseflukt av sivile fra byen og også fra selve landet. Blant dem var mange av våre brødre og søstre, som flyktet til fots og måtte forlate hus og eiendeler.

I denne vanskelige tiden var vitnenes nøytralitet ofte til beskyttelse for dem. En gang kom det noen soldater inn på en barneskole der lærere og rådgivere holdt et seminar. Alle ble beordret til å legge seg ned på gulvet og gi fra seg verdisakene sine. Da en bror gav soldatene feltvesken sin, som var full av vår litteratur, skjønte de med én gang at han var et av Jehovas vitner. De gav tilbake vesken sammen med pengene og mobiltelefonen hans og sa: «Du er ikke noen trussel mot oss.»

 INNVIELSER VED AVDELINGSKONTORER BRINGER ÆRE TIL GUD

Den 18. desember 2006 begynte man å utvide avdelingskontoret i Chile, som skulle få et nytt toetasjes kontorbygg, en ny treetasjes boligbygning og betraktelig større lagerplass. Den 16. oktober 2010 var det 5501 til stede ved innvielsen, og David Splane fra det styrende råd holdt talen på spansk.

Den 19. februar 2011 var det 210 til stede da utvidelsen ved landskontoret i Burkina Faso ble innviet. Innvielsestalen ble holdt av John Kikot fra hovedkontoret. Avdelingskontoret i Elfenbenskysten førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Burkina Faso fram til mai 2011, da avdelingskontoret i Benin overtok tilsynet.  Den gode oppførselen på byggeplassen var til stor ære for Jehovas navn. «Det var ingen som ropte og skrek», sa en av de ansatte i et stort firma som leverte varer. «Vi har aldri vært på et byggeprosjekt med folk som er så rolige og glade.»

Gleden var stor da de nye lokalene til avdelingskontoret i Hongkong ble innviet den 27. august 2011. De nye kontorene er i 19. etasje i en 37-etasjes bygning som har utsikt over Victoria Harbour. (Se pilen på bildet nedenfor.) Stephen Lett fra det styrende råd holdt innvielsestalen for de 290 begeistrede tilhørerne, som satt i spisesalen, på kontorene og i ekspedisjonsavdelingens lokaler. Den ekstra plassen er kjærkommen for oversettelsesavdelingen, tjenesteavdelingen, lyd- og videoavdelingen, innkjøpsavdelingen, ekspedisjonsavdelingen og regnskapsavdelingen.

 JURIDISK RAPPORT

Den trofaste profeten Jeremia hadde god grunn til å stole på at Den Allmektige Gud aldri ville svikte ham. «De kommer sannelig til å kjempe mot deg», sa Jehova, «men de skal ikke få overtaket over deg. For jeg er med deg, for å frelse deg og for å utfri deg.» (Jer 15:20) Som de følgende rapportene viser, har Jehovas tjenere i vår tid også erfart Jehovas hjelp og støtte når de har utført sitt forkynnelsesoppdrag under motstand. – Matt 24:9; 28:19, 20.

Armenia Vahan Bayatyan er en bror som ble dømt til to og et halvt års fengsel fordi han nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Etter at han tapte rettssakene og ankene i armenske domstoler, ble saken brakt inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Den 27. oktober 2009 traff 7 dommere i menneskerettighetsdomstolen en avgjørelse i bror Bayatyans disfavør og i Armenias favør. Men en av dommerne, som ikke var enig i avgjørelsen, fant dommen «uforenelig med nåværende europeiske normer i spørsmålet om militærnekting av samvittighetsgrunner». På grunn av denne sakens store betydning lot menneskerettighetsdomstolen saken bli overført til dens storkammer, som består av 17 dommere.

 Den 7. juli 2011 avgjorde de 17 dommerne, med 16 stemmer mot 1, at Armenia hadde krenket bror Bayatyans rett til samvittighetsfrihet. Domstolen sa at den ikke har «noen grunn til å tvile på at klagerens militærnekting var motivert av hans religiøse oppfatning, som var ekte, og som var i alvorlig og uoverstigelig konflikt med hans plikt til å utføre militærtjeneste». Denne dommen er en milepæl, og den vil forhåpentligvis føre til løslatelse av de 69 brødrene som sitter i fengsel i Armenia, og også av dem av våre brødre som er i samme situasjon i Aserbajdsjan og Tyrkia. *

Bulgaria Den 17. april 2011 var over hundre mennesker, deriblant kvinner, barn og eldre, samlet til et fredelig møte i en Rikets sal i Burgas for å feire minnet om Kristi død. Utenfor samlet det seg en rasende pøbelflokk på omkring 60 mann som begynte å kaste store steiner på de vitnene som stod ved inngangen. Pøbelflokken prøvde å storme Rikets sal, men brødrene hindret dem i å komme inn. Politiet ble straks  tilkalt, men det tok tid før de reagerte. Flere vitner ble skadet i angrepet, og fem av dem måtte sendes til sykehus i ambulanse. Til tross for det som hadde skjedd, fortsatte menigheten feiringen av minnehøytiden. Dette angrepet var uvanlig, for Jehovas vitner i Bulgaria blir vanligvis behandlet på en respektfull måte, og denne hendelsen har faktisk ført til positiv omtale. Det styrende råd sørget for at 13 avdelingskontorer gjorde de bulgarske ambassadene i sine respektive land oppmerksomme på dette angrepet. De bulgarske myndighetene har i ettertid fordømt angrepet, og påtalemyndigheten har reist tiltale mot åtte av gjerningsmennene.

Sør-Korea Det er fortsatt over 800 Jehovas vitner som sitter i fengsel i Sør-Korea fordi de har nektet militærtjeneste på grunn av sin religiøse overbevisning. Siden 1950 er over 16 000 Jehovas vitner blitt dømt til mer enn 31 000 års fengsel på grunn av militærnekting. Hvorfor har så mange unge menn inntatt et slikt kompromissløst standpunkt?

Hver og én av disse unge mennene som nekter militærtjeneste, treffer en personlig avgjørelse ut fra sin samvittighet. En av dem, Kim Ji-Gwan, forklarte for eksempel i sin rettssak: «Det gjorde dypt inntrykk på meg at Bibelen blant annet sier at folk ’ikke mer skal lære å føre krig’, og at ’du skal elske din neste som deg selv’. Jeg lærte også at kjærlighet basert på prinsipper kan motivere oss til å elske våre fiender. På grunnlag av disse og andre skriftsteder, og på grunn av min sterke personlige overbevisning bestemte jeg meg for å nekte militærtjeneste.» – Jes 2:4; Matt 5:43, 44; 22:36–39.

Unge menn i Sør-Korea har for tiden ikke mulighet til å velge siviltjeneste. I et forsøk på å få denne  problemstillingen opp og avgjort ble ti saker anket inn for landets forfatningsdomstol. Den 11. november 2010 ble det holdt muntlig høring for domstolen. Innleggene dreide seg blant annet om hvorvidt det er et brudd på sørkoreanske borgeres rettigheter at landet ikke har noen alternativ ordning for dem som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner.

Før det falt dom i denne saken, avgjorde FNs menneskerettighetsråd den 24. mars 2011 at Sør-Korea brøt internasjonalt anerkjente menneskerettigheter da landet fengslet 100 militærnektere som er Jehovas vitner. (Disse 100 brødrene hadde anket fengselsdommen inn for FNs menneskerettighetsråd.) Den gunstige dommen bror Bayatyan fikk i Den europeiske menneskerettighetsdomstols storkammer (se rapporten fra Armenia på sidene 34 og 35), ble dessuten oversendt til den sørkoreanske forfatningsdomstolen for at denne dommen skulle tas i betraktning i forbindelse med de ti sakene som var under behandling. Men den 30. august 2011 stadfestet forfatningsdomstolen likevel vernepliktsloven og den praksis å fengsle militærnektere – den tok overhodet ikke hensyn til avgjørelsene i FNs menneskerettighetsråd. To av de ni dommerne tok imidlertid dissens fordi de så at det var konflikt mellom vernepliktsloven og grunnlovens garanti om samvittighetsfrihet. Disse dommerne krevde derfor at siviltjeneste skulle bli innført som et alternativ til militærtjeneste.

Tyrkia Den 31. juli 2007 kunne brødrene og søstrene i Tyrkia glede seg over å bli juridisk anerkjent som trossamfunn. Selv om det fremdeles er utfordringer knyttet til spørsmålet om nøytralitet og bruken av Rikets saler, skjer det fortsatt  mye fint på den teokratiske fronten. Den 26. april 2011 sendte det tyrkiske utdanningsdepartementet ut et direktiv som sa at ’Jehovas vitner kan bli fritatt for obligatorisk religionsundervisning i skolen’. Departementet sa at «selv om Jehovas vitner ikke godtar enkelte av kristendommens vanlige læresetninger, er Jehovas vitner et kristent trossamfunn». Denne avgjørelsen er gode nyheter for våre unge brødre og søstre, som i flere år har fått strykkarakterer fordi de har nektet å være med på religionsundervisningen.

USA I mai 2011 avsa ankedomstolen i Kansas en gunstig dom i saken Mary D. Stinemetz v. Kansas Health Policy Authority. Domstolen slo fast at det at staten Kansas ikke ville godkjenne at søster Stinemetz skulle bli operert uten bruk av blod i en annen delstat, var et brudd på de rettigheter hun har  ifølge den føderale grunnloven og loven i Kansas. Siden den type blodløs kirurgi som hun ønsket, ikke var tilgjengelig i Kansas, bestemte domstolen at Kansas skulle godkjenne at hun ble operert i en annen delstat. Dette er ikke en seier bare for søster Stinemetz, men også for andre forkynnere i USA som får offentlig helsehjelp.

Den 10. august 2011 opprettholdt høyesterett i Kansas en gunstig avgjørelse som gav Monica McGlory, et av Jehovas vitner, foreldreansvaret for sønnen sin. Barnets far hadde krevd foreldreansvaret og hevdet at søster McGlory ikke burde ha ansvaret for sønnen deres fordi hun (1) er imot blodoverføring, (2) tar barnet med seg i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus og (3) angivelig skaper avstand mellom far og sønn og mellom sønnen og nærmiljøet ved å lære ham om Harmageddon.

Høyesterett i Kansas stadfestet grunnlovsprinsipper som ble holdt fram allerede i 1957, da domstolen erklærte: «Religionsfrihet, som garanteres av vår grunnlov, bør trofast vernes om, og religiøs undervisning av barn bør ikke og skal ikke betraktes som grunnlag for rettsavgjørelser som gjelder foreldremyndighet.» Med hensyn til blodoverføring sa retten: «Vi kan ikke avgjøre [barnefordelings]saker på grunnlag av en eller annen hypotetisk framtidig ulykke eller sykdom som eventuelt vil gjøre det nødvendig med [blodoverføring].»

Frankrike Gleden var stor da Den europeiske menneskerettighetsdomstol den 30. juni 2011 traff en avgjørelse i favør av Foreningen av Jehovas vitner i Frankrike. Dette var utfallet av en 16 år lang juridisk kamp som hadde pågått som følge av et urimelig og kontroversielt krav om at det skulle betales 60 prosent skatt  av de bidragene som ble gitt til avdelingskontoret. Jehovas vitner er det eneste større religionssamfunnet som er blitt pålagt en slik skatt. Totalt krevde den franske stat at Jehovas vitner skulle betale 58 millioner euro (over 450 millioner kroner), en sum som langt overgår verdien av alle aktivaene til Foreningen av Jehovas vitner i Frankrike. Etter at alle rettsinstanser i landet hadde slått fast at skatten skulle betales, ble saken anket inn for menneskerettighetsdomstolen i februar 2005.

Den 30. juni 2011 traff de sju dommerne i menneskerettighetsdomstolen en enstemmig avgjørelse. I avgjørelsen ble det sagt at hvis Frankrikes krav ble opprettholdt, ville det direkte hindre Jehovas vitner i fritt å utøve sin religion. Domstolen bekreftet at den beskyttelse som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon gir, også gjelder Jehovas vitner. Denne vidtrekkende avgjørelsen vil skape presedens og være til stor nytte i kampen for religionsfrihet i andre land som har sluttet seg til menneskerettighetskonvensjonen, for eksempel Armenia, Bulgaria, Georgia og Russland. Noe annet som det er verdt å merke seg, er at dette er første gang den franske stat er blitt funnet skyldig i å bryte menneskerettighetskonvensjonens bestemmelse om religionsfrihet. Frankrike anket ikke avgjørelsen.

Russland Den 10. juni 2010 vant Jehovas vitner en historisk juridisk seier over den russiske stat i Den europeiske menneskerettighetsdomstol i saken Jehovah’s Witnesses of Moscow v. Russia. Den russiske stat anmodet om å få saken overført til domstolens storkammer på 17 dommere, men storkammeret avslo anmodningen den 13. desember 2010. Dermed ble avgjørelsen fra 10. juni den endelige rettsavgjørelsen.  I avgjørelsen ble det sagt at Russland «er juridisk forpliktet . . . til å sette en stopper for de overtredelsene som domstolen har påpekt, og til i så stor utstrekning som mulig å bøte på den urett som er blitt begått». Myndighetene har imidlertid hittil ikke rettet seg etter dette, men har i stedet funnet nye metoder de kan bruke for å trakassere vitnene og hindre deres frie religionsutøvelse.

Tidlig om morgenen den 25. august 2011 foretok politiet for eksempel razziaer i 19 av hjemmene til Jehovas vitner i byen Taganrog og konfiskerte religiøs litteratur, datamaskiner og menighetsopptegnelser. Det ser ut til at disse husundersøkelsene hadde sammenheng med en tidligere avgjørelse som var blitt truffet av den russiske føderasjons høyesterett om at Jehovas vitners lokale religiøse organisasjon i Taganrog skulle oppløses, og at 34 av publikasjonene våre skulle erklæres ekstremistiske. På grunnlag av avgjørelser som er truffet ved russiske domstoler, har  myndighetene ført opp 63 av publikasjonene våre på den føderale listen over ekstremistisk materiale.

I tillegg til dette er våre brødre og søstre minst 950 ganger blitt ofre for razziaer, angrep, arrestasjoner og frihetsberøvelse. De russiske myndighetene har anlagt elleve straffesaker mot våre brødre, og mange Rikets saler er blitt ramponert. Myndighetene har til og med satt opp overvåkningskameraer hjemme hos minst én familie og avlyttet telefonene og overvåket e-posten til mange andre for å prøve å fabrikkere straffeanklager i henhold til ekstremismeloven.

En av de sakene som er blitt ført på grunnlag av fabrikkerte anklager, gjaldt den 35 år gamle Aleksandr Kalistratov i byen Gorno-Altajsk. Han var tiltalt for å «egge til religiøst hat eller fiendtlighet» i henhold til en ekstremismelov som er blitt kritisert av menneskerettighetsforkjempere mange steder. I rettssaken, som varte fra 7. oktober 2010 til 18. mars 2011, kunne ingen av de 71 som ble forhørt som vitner, bekrefte at Aleksandr hadde begått – eller hadde tenkt å begå – en eneste straffbar handling. Retten foretok et inngående studium av Jehovas vitners litteratur og lære, og den 14. april 2011 erklærte dommeren at Aleksandr ikke var skyldig. Men aktor anket saken, og den 26. mai 2011 bestemte høyesterett i republikken Altaj at saken skulle sendes tilbake til den lavere domstolen for fornyet prøving med en annen dommer. Så selv om bror Kalistratov var blitt fullstendig frikjent, må han gjennom en helt ny runde med rettsmøter som kan føre til at han med urette blir dømt for å være ekstremist.

En slik sak, som dreier seg om en påstått farlig virksomhet, har naturlig nok ført til at arbeidet vårt  har fått betydelig publisitet i den lille byen Gorno-Altajsk. Hvordan har det gått med de andre vitnene i byen, som også risikerer å bli rettsforfulgt?

«I denne vanskelige tiden er Bibelen blitt mer dyrebar», sier en søster som heter Inna. «Brødrene og søstrene mine er mer som en familie for meg, og jeg føler meg nærere knyttet til Jehova enn noen gang!» Selv om noen av publikasjonene våre er forbudt, er det mange som har startet studier, ved bare å bruke Bibelen. I forrige tjenesteår økte antall forkynnere i republikken Altaj med 24 prosent, og forkynnerne brukte 33 prosent flere timer i felttjenesten. På minnehøytiden var det 16 prosent flere til stede enn året før, og tallet var dobbelt så høyt som antall forkynnere!

I mellomtiden har Jehovas vitner i Russland brakt 13 nye klager inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol, klager som er rettet mot den russiske stat. En av dem dreier seg om en høyesterettsavgjørelse som ble avsagt den 8. desember 2009, og en annen dreier seg om en avgjørelse som ble truffet av høyesterett i Altaj, og som erklærte 18 av publikasjonene våre for å være ekstremistiske.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 14]

«Det står skrevet i Profetene: ’Og de skal alle være lært av Jehova’»

[Uthevet tekst på side 25]

«Ordet ’takk’ kan ikke på langt nær uttrykke det jeg føler i hjertet mitt»

[Ramme på side 12]

Hva noen sa om hjelpepionertjenesten:

• «Dette var første gang jeg hadde anledning til å være hjelpepioner. Jeg kan ikke få sagt hvor takknemlig jeg er for denne muligheten!»

• «Tusen takk for denne nye ordningen. Den har gitt oss stor glede.»

• «Dette var et høydepunkt i vår menighets historie.»

• «Det at så mange var hjelpepionerer, har bidratt til freden og enheten i menigheten.»

• «Ja, nå er det nok ikke lenge til Harmageddon!» – Et ikke-vitne som la merke til den økte virksomheten i april.

[Ramme på side 43]

DE SKAL «ROPE AV GLEDE»

DENNE verden, som den rasende Satan har kontroll over, opplever stadig sterkere veer. (Åp 12:12) I skarp kontrast til dette kan Jehovas tjenere «rope av glede på grunn av hjertets gode tilstand». (Jes 65:13, 14) Uten opphold fortsetter de å innby så mange som mulig til å tilbe den sanne Gud, for de vet at «alle de som tar sin tilflukt til [Jehova], skal fryde seg; til uavgrenset tid skal de rope av glede». – Sal 5:11.

 [Oversikt/diagram på side 26]

(Se publikasjonen)

FORELIGGER PÅ 106 SPRÅK

Hele Ny verden- De kristne greske

oversettelsen: 62 skrifter: 44

afrikaans amerikansk tegnspråk

albansk amharisk

arabisk aserbajdsjansk (kyrillisk skrift)

armensk aserbajdsjansk (latinsk skrift)

bulgarsk brasiliansk tegnspråk

cebuano burmesisk

chichewa chitonga

cibemba colombiansk tegnspråk

dansk estisk

efik ewe

engelsk fijiansk

finsk gun

fransk haitisk kreolsk

georgisk hiligaynon

gresk hindi

ibo hiri motu

ilocano italiensk tegnspråk

indonesisk kambodsjansk

italiensk kannada

japansk kasakhisk

joruba kikaonde

kinesisk (forenklede tegn) kiribatisk

kinesisk (tradisjonelle tegn) latvisk

kinyarwanda litauisk

kirgisisk luganda

kirundi luvale

koreansk malayalam

kroatisk meksikansk tegnspråk

lingala nepali

madagassisk pangasinan

makedonsk panjabi

maltesisk papiamento (Curaçao)

nederlandsk russisk tegnspråk

norsk sango

ossetisk silozi

polsk sranan

portugisisk tamil

rumensk thai

russisk tok pisin

samoansk tongansk

sepedi tumbuka

serbisk (kyrillisk skrift) ukrainsk

serbisk (latinsk skrift) usbekisk

sesotho vietnamesisk

setswana

shona

singalesisk

slovakisk

slovensk

spansk

svensk

swahili

tagalog

tsjekkisk

tsonga

twi (akuapem)

twi (asante)

tyrkisk

tysk

ungarsk

xhosa

zulu

[Diagram]

◀ 76% ◁ 24%

I 2011 forelå «Ny verden-oversettelsen» (hele oversettelsen eller en del av den) på morsmålet til minst 76 prosent av verdens befolkning

110

100

90

80

70

60

50

40

30

20

10

0

1950 1955 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 2010

[Diagram på side 8]

(Se publikasjonen)

Verden over var 2 657 377 forkynnere hjelpepionerer

2,5 (MILLIONER)

2,0

1,5

1,0

0,5

0

2008 2009 2010 2011

[Kart på side 35]

(Se publikasjonen)

USA

FRANKRIKE

BULGARIA

TYRKIA

ARMENIA

ASERBAJDSJAN

RUSSLAND

SØR-KOREA

[Bilde på side 6]

Over: Pionerer og andre forkynnere tok med seg dem de studerte med, hjem til Jeannette og ledet bibelstudiene der. (Se  sidene 8, 9)

[Bilde på side 7]

En gruppe alminnelige pionerer og hjelpe- pionerer på vei ut i tjenesten i Madrid

[Bilde på side 10]

Toshi forkynner for en ansatt på et sykehjem

[Bilde på side 11]

Alejandro og faren hans i Sant Celoni i Barcelona den siste dagen i april

[Bilde på side 13]

Vakttårnets undervisningssenter i Patterson i staten New York i USA

[Bilde på side 18]

Rikets sal i Rikuzentakata i Japan

 [Bilde på side 22]

Øverst: Frivillige deltar i opprydningsarbeid hjemme hos en bror i Shibata i Miyagi

[Bilde på side 22]

Til venstre: Et medlem av utvalget ved avdelingskontoret holder en tale hjemme hos en bror i Rikuzentakata

[Bilde på side 22]

Under: Frivillige lager lunsj til den spesielle stevnedagen i katastrofeområdet

[Bilde på side 24]

Den litauiske og den latviske oversettelsen

[Bilder på side 31]

Minnesmerke i New York ved Yankee Stadium som sier at største antall til stede i stadionets historie var i forbindelse med vårt stevne i 1958

[Bilde på side 32]

Byggearbeidere ved landskontoret i Burkina Faso

[Bilde på side 32]

Landskontoret i Burkina Faso

[Bilde på side 32]

Avdelingskontoret i Chile

[Bilder på side 33]

Nye lokaler ved avdelingskontoret i Hongkong

[Bilde på side 34]

Den europeiske menneskerettighetsdomstol, Strasbourg, Frankrike

[Bilder på side 38]

Elever viser fram karakterarkene sine. De er glade for å bli fritatt for religionsundervisningen

[Bilde på side 41]

Forkynnelse i Gorno-Altajsk i republikken Altaj