• LAND OG OMRÅDER 239

• FORKYNNERE 7 782 346

• TIMER BRUKT I FORKYNNELSEN 1 748 697 447

• BIBELSTUDIER 8 759 988

• LAND OG OMRÅDER 58

• FOLKETALL 968 989 710

• FORKYNNERE 1 312 429

• BIBELSTUDIER 2 999 639

Det ble ingen abort

I Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia, bodde det en butikkeier som het Saba. En dag henvendte to søstre seg til henne med et nummer av Våkn opp! som inneholdt en artikkelserie om abort. Saba bad dem inn og fortalte gråtkvalt at hun tenkte på å ta abort. Mens de snakket om dette, ble de så overveldet av følelser at de begynte å gråte,  alle tre. Den dagen bestemte Saba seg for å beholde barnet og sa klart ifra til mannen sin om grunnen. Siden fødte hun en velskapt jente. Hun begynte også å studere Bibelen og ble døpt. Nå er hun en lykkelig pioner. Mannen hennes tok også imot et bibelstudium og er nå vår bror, og i april 2012 ble de to andre barna deres døpt.

‘Er det mulig å få snakke med ham?’

En kretstilsynsmann i Etiopia forkynte fra hus til hus sammen med en annen bror. Ett sted traff de en hushjelp og spurte om de kunne få snakke med mannen i huset. Da hun svarte at det ikke lot seg gjøre, spurte de om de kunne få legge igjen noe lesestoff til ham. Hun gikk for å høre med mannen og kom tilbake og sa at han først ville se hva det var.

Brødrene gav henne et blad som hun kunne vise ham. Etter noen minutter kom hun tilbake og sa at han ville lese det. Så sa den ene broren: «Hvis ikke han kan komme ut, er det da mulig at vi kan få komme inn og snakke med ham?» Igjen gikk hun inn for å spørre. Denne gangen ble hun borte lenger enn første gang, og brødrene begynte å lure på om hun ville komme tilbake i det hele tatt. Men til slutt kom hun og inviterte dem inn. Nå fikk brødrene vite at mannen, Yirgu, var en eldre mann som hadde vært sengeliggende i ti år. Han klarte ikke å komme seg ut av sengen og ikke engang å sitte oppreist. Grunnen til at hushjelpen hadde vært så  lenge borte, var at hun hadde hjulpet ham med å kle på seg og hadde ryddet på rommet.

Brødrene presenterte budskapet. Yirgu likte det han hørte, og tok imot tilbudet om et bibelstudium. Etter hvert som studiet gikk framover, ble han bedre. Med tiden klarte han å komme seg ut av sengen og å ta seg fram i rullestol. Han begynte å komme på møtene og ble døpt på et av de siste områdestevnene.

Den kirken som utgav bøkene etter faren

Calvin, som bor i Zimbabwe, var fire år da faren døde. Det eneste faren etterlot seg, var en pose med Ny verden-oversettelsen og boken Jesajas profeti – lys for hele menneskeheten, bind I. «Hold deg til den kirken som har utgitt disse bøkene», hadde faren sagt til Calvin. «Det er den som lærer det som er sant.»

Da moren til Calvin døde, flyttet han til bestemoren. I ni år nektet Calvin å gå i bestemorens kirke. Han holdt fast ved at han én dag ville finne den «kirken» som hadde utgitt de bøkene faren hadde gitt ham.

En dag traff bestemoren en av våre søstre. Uten å vite at søsteren var et av Jehovas vitner, kom hun til å nevne at hun hadde et egenrådig barnebarn som ikke ville bli med henne i kirken. Isteden satt han hele søndagen og leste i en bok som faren hans hadde etterlatt seg. Søsteren spurte hva boken het. Bestemoren sa at hun trodde det var «en av disse tullete bøkene til Vakttårnet».

Søsteren sa at hun kunne ha lyst til å treffe gutten. Da de traff hverandre, ble Calvin overlykkelig. Søsteren startet straks et bibelstudium med  ham ved hjelp av boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?, og han begynte å komme på møtene med én gang, trass i voldsom motstand fra bestemoren. Han har bestemt seg for å holde fast på sannheten, og han ser med stor forventning fram til oppstandelsen, da han håper å bli gjenforent med foreldrene sine. Calvin ble døpt i august 2012.

«Den guden du tjener, er sterk»

Caro bor i Uganda. Bare en måned etter at hun hadde begynt å studere Bibelen, møtte hun kraftig motstand fra mannen sin, Martin, som drev med svart magi. «På grunn av disse bøkene dine kan ikke forfedrene komme inn i huset lenger», sa han. Han mishandlet henne og truet med å drepe henne hvis hun ikke sluttet å studere Bibelen. Dessuten sluttet han å forsørge familien. Caro bevarte roen, forsørget familien ved hjelp av det hun dyrket i hagen, og fortsatte å ta til seg nøyaktig kunnskap. Senere, da det ble klart at livet hennes var i fare, flyktet hun hjemmefra. Det var vanskelig for henne å klare seg. Men da hun fikk vite at barna var syke, brukte hun de få pengene hun hadde tjent, til å kjøpe medisiner for.

Etter en tid fikk Caro telefon fra mannen sin. «Jeg vil at du skal komme hjem», sa han. «Jeg har sett at den guden du tjener, er sterk, og at han har vært med deg. Jeg vil at du skal si til de folkene som underviser deg, at de må komme og undervise meg også. Jeg ønsker virkelig å begynne et nytt og bedre liv.» Martin mente dette alvorlig. Familien er nå lykkelig gjenforent. Både Martin og Caro ble døpt på et stevne i august 2012.

 En enslig forkynner i en avsidesliggende by

David begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner mens han bodde i en by langt fra hjemstedet sitt i Kenya. Men etter kort tid måtte han reise tilbake til den landsbyen han kom fra, Lokichar, i et avsidesliggende område i det nordvestlige Kenya. Den nærmeste menigheten lå 16 mil unna, i byen Lodwar. I fire år hadde David liten kontakt med vitnene, men han forkynte for naboer og slektninger og fortalte om det han hadde lært den korte tiden han hadde studert Bibelen. Noen reagerte positivt, og snart ledet han flere bibelstudier. I 2007 kontaktet han brødrene i Lodwar og gjenopptok studiet. Han reiste dit to ganger i måneden med motorsykkeltaxi og minibuss.

Etter hvert som David fikk mer kunnskap, ble han også ivrigere i tjenesten. Han var ennå ikke døpt da han bygde en provisorisk Rikets sal med leirvegger og stråtak i nærheten av der han bodde, og der holdt han møter med de interesserte. Men det var ikke alle i landsbyen som likte at han forkynte, så i to år ble han utsatt for verbale og fysiske overgrep. En gang ble han slått bevisstløs av noen i landsbyen som beskyldte ham for å innføre «djevledyrkelse» der. Men etter at David hadde bedt om hjelp hos myndighetene, ble det slutt på volden, og han fortsatte å forkynne. «Sannheten er livet mitt», sa David. «Motstand kan ikke stanse meg, uansett hvor hard den er.»

I 2009 ble David døpt, og han er nå menighetstjener og pioner. Han og den 15 år gamle sønnen hans er de eneste forkynnerne i området, men i april  2012 var omkring 60 fra landsbyen til stede på minnehøytiden, som ble holdt i den provisoriske salen i nærheten av Davids hjem.

«Du burde bevise ut fra Bibelen at hun tar feil»

Janet, en pionersøster i Ghana, satt på bussen og leste Hva Bibelen lærer-boken. En predikant kom inn på bussen, holdt en preken og oppfordret så passasjerene til å gi penger for å støtte ham. Janet sa til ham: «Du sier at Jesus og Gud er den samme. Hvem var det da som snakket til Jesus da han ble døpt?»

Predikanten sa: «Det er et mysterium.»

Janet slo opp på kapittel 4 i Hva Bibelen lærer-boken, valgte ut noen skriftsteder og fikk noen av passasjerene til å lese dem. Hun forklarte forskjellen mellom Jesus og Den Allmektige Gud, Jehova.

«Du er en heks», sa predikanten.

Da begynte passasjerene å forsvare henne og sa: «Du burde bevise ut fra Bibelen at hun tar feil, istedenfor å kalle henne en heks.» Predikanten ble så sint at han gikk av på neste stoppested. En ung kvinne som satt ved siden av Janet, sa til henne: «Jeg trodde Jehova var navnet på vitnenes kirkebygning. Jeg visste ikke at det er Guds navn, før jeg hørte det du og predikanten snakket om.»

Det ble en samtale, og Janet fikk kvinnens telefonnummer og lovte å kontakte henne. Da kvinnen kom hjem, fortalte hun bestemoren sin om det som hadde skjedd. Bestemoren ble også overrasket over å få vite at Guds navn er Jehova. Senere fikk Janet ordnet det slik at noen vitner kontaktet kvinnen og bestemoren hennes.

• LAND OG OMRÅDER 57

• FOLKETALL 946 087 916

• FORKYNNERE 3 861 145

• BIBELSTUDIER 4 196 922

Hun fant sannheten der hun minst hadde ventet det

I luftegården i et fengsel i Bolivia la fangevokterne den 20 år gamle Andrea i bakken mens hun ropte ut eder og trusler. Sterk og kraftig som hun var, gjorde hun et fryktinngytende og skremmende inntrykk. Leidy, et av Jehovas vitner som var blitt urettmessig anklaget og fengslet, var  ikke redd Andrea, men syntes synd på henne. Hver morgen pleide Leidy å lese teksten til en av sangene i sangboken vår høyt. En dag da Andrea hørte det, spurte hun: «Er du et av Jehovas vitner?»

Da Leidy svarte bekreftende på det, sa Andrea: «Moren min er et av Jehovas vitner, og jeg pleide å gå på møtene sammen med henne. Hun studerte Bibelen med meg.» Så brøt hun sammen og gråt. De neste par dagene hadde Leidy dype åndelige samtaler med Andrea, og da saken til Andrea skulle behandles i retten, bad de sammen til Jehova om hjelp og rettledning. Andrea ble løslatt og fortsatte å lære om Jehova. Det gikk ikke lang tid før hun var kvalifisert til å bli udøpt forkynner, og nå forbereder hun seg til dåpen.

Leidy utnyttet det at hun var blitt urettmessig fengslet, til sin fordel og startet 21 bibelstudier før hun ble løslatt. Nå besøker hun fengselet tre dager i uken for å bygge videre på den interessen hun fant der.

De hadde gått inn på www.pr418.com

Da et velkledd ektepar og de to små barna deres kom inn i en Rikets sal i Canada en søndag våren 2011, trodde alle at de var Jehovas vitner som var på besøk fra en annen by. Dominic, en av menighetstjenerne, og den besøkende ektemannen kjente hverandre igjen med én gang. Dominic hadde studert Bibelen med denne mannen 17 år tidligere. Mannen, Marc-André, og hans kone, Josée, hadde  lastet ned Vakttårnet og Våkn opp! fra nettstedet www.pr418.com og forstått at hele familien burde gå til Rikets sal. Det ble straks startet et bibelstudium, og familien begynte å komme på alle møtene. Etter å ha studert i bare to måneder begynte de å ha sitt eget familiestudium hver uke. De fortsetter å gjøre fine framskritt, og Josée holdt sin første elevtale på den teokratiske tjenesteskolen i mai 2012.

‘Han gav meg mat og hatten sin’

På områdestevnet i Chile i 2010 la den ti år gamle Marcelo merke til at den eldre mannen som hadde satt seg ved siden av ham, ikke hadde noen bibel.

«Mannen har ikke noen bibel», hvisket han til moren sin.

«La ham få se sammen med deg», hvisket hun tilbake. Så Marcelo lente seg over mot Victor, som mannen het, og slo opp skriftstedene sammen med ham. Da det ble pause, snudde Marcelo seg mot moren og sa: «Han har ikke mat med seg.» Hun foreslo at han kunne dele maten sin med Victor. Så Marcelo gav ham en brødskive og en kopp varm te. Mens Victor spiste, viste Marcelo ham alle de skriftstedene han kunne huske.

Om ettermiddagen satt de i den stekende solen. Marcelo snudde seg enda en gang til moren og sa: «Han har ingen hatt.»

Moren svarte: «La ham få din.» Og det fikk han. Da programmet var ferdig, tok Marcelo og Victor farvel med hverandre.

På områdestevnet året etter så Marcelo seg rundt for å se om Victor var der. Til hans store glede var  han det, og nå hadde han slips! Da Victor fikk se Marcelo, sa han høyt: «Det er på grunn av denne unge mannen jeg er her i dag. I fjor fikk jeg en innbydelse til stevnet, og jeg kom. Han lot meg se sammen med ham i bibelen sin og gav meg mat og hatten sin. Nå studerer jeg Bibelen!» Victor er nå udøpt forkynner.

Ros fra en journalist

I sin faste spalte i avisen fortalte en kjent journalist i Venezuela om den måten hun ble behandlet på da hun ringte til et telefonselskap for å få teknisk assistanse. Hun ble ikke stort klokere av å snakke med den bryske og uhøflige personen som tok telefonen. Hun ringte en gang til, og da var det en ung mann som presenterte seg som «Misael», som tok telefonen. Han var høflig og imøtekommende. Hun skrev: «Den vennlighet, respekt, hjelpsomhet og samarbeidsvilje denne mannen viste under hele samtalen, var eksepsjonell. Med hans hjelp fikk jeg løst problemet, og jeg fikk også vite hvordan jeg kan løse lignende problemer i framtiden.»

Da journalisten roste Misael, fortalte han at han som et av Jehovas vitner går inn for å behandle sine medmennesker slik Jesus har lært oss å gjøre. Hun bad om å få snakke med sjefen hans. Hun fortalte sjefen om den enestående servicen hun hadde fått. I spalten sin skrev hun at Misael er en venezuelaner som er et godt eksempel, og at han er et av Jehovas vitner. Hun avsluttet med disse ordene: «Vi trenger slike som ham i alle serviceyrker.»

 «Ikke vær sta!»

Den 15 år gamle Gabriela, som er døv, var veldig glad da hun ble døpt i oktober 2011 på områdestevnet på tegnspråk i Ecuador. Hun var så glad at da hun kom på skolen om mandagen, spurte hun læreren om å få komme med en kort opplysning til klassen. Læreren gikk med på det, og Gabriela stilte seg opp foran klassen og sa begeistret på tegnspråk: «Jeg vil bare opplyse om at nå sist fredag, lørdag og søndag var jeg på et stevne hvor jeg ble døpt som et av Jehovas vitner. Jeg vil også at dere skal vite at vi lever i slutten av denne tingenes ordning. Det er kort tid igjen! Det er viktig at dere gjør de forandringene som trengs. Så ikke vær sta. Frykt Gud!» Klassen var imponert.

 I lunsjpausen senere den samme dagen kom Katty, en døv søster som var uvirksom, bort til Gabriela for å spørre om hvordan det hadde vært på stevnet. Gabriela sa åpenhjertig: «Det var fantastisk! Men nå da jeg er blitt et døpt vitne, vil jeg være trofast mot Jehova. Så du må være klar over at vi ikke kan være venner lenger, for du lever et urent liv. Hvis vi er venner, kan det påvirke mitt vennskap med Gud. Du må forandre deg. Det er viktig å be til Jehova og også å snakke med de eldste. Jeg vet at du kan forandre deg og bli et bedre menneske.» Takket være den direkte, men likevel kjærlige formaningen fra Gabriela snakket Katty med de eldste, fikk åndelig hjelp og ble en aktiv forkynner igjen.

Hun brukte lærerens laptop

En dag da hele klassen til en 16 år gammel søster i USA stilte henne spørsmål om religionen hennes, hadde hun ikke noe litteratur med seg, ikke engang en bibel. Hun hadde lyst til å besvare spørsmålene ved hjelp av skriftsteder, så hun lånte lærerens laptop og gikk inn på nettstedet www.pr418.com. Hun ikke bare besvarte alle spørsmålene deres, men hun viste dem også hvordan de kunne bruke nettstedet. Hun forklarte at når de hadde bibelske spørsmål og det ikke var noen Jehovas vitner i nærheten som kunne hjelpe dem, kunne de alltid gå inn på dette nettstedet og finne svarene selv. Senere i uken la hun merke til at klassekameratene stilte færre spørsmål enn før. Da hun spurte noen om grunnen til det, svarte de at de med jevne mellomrom hadde gått inn på nettstedet på telefonen sin. Til og med læreren hadde gjort det!

• LAND OG OMRÅDER 48

• FOLKETALL 4 222 869 785

• FORKYNNERE 674 608

• BIBELSTUDIER 662 736

Landsbykonflikt avverget

En gruppe vitner i Indonesia reiste gjennom en liten landsby på vei til en begravelse. En pioner i gruppen la merke til noen ungdommer langs veien. Han snakket med dem og gav dem brosjyren Hør på Gud og få evig liv. En tid senere kom en søster forbi det samme stedet på vei hjem. En mann kom bort til henne med  brosjyren i hånden og takket henne for at hun hadde gitt den til barna hans. «Denne har reddet livet til barna mine!» sa han. Søsteren, som ikke visste om den første samtalen, spurte hva som hadde skjedd. Faren forklarte at ungdommene hadde planlagt å angripe en bestemt landsby. I samsvar med den lokale skikken skulle de hevne et overfall på en av vennene sine. Men da de leste brosjyren, så de at de som slåss mot andre, ikke vil få arve det kommende paradiset. Så de roet seg, oppgav planen og drog hjem. Noe som kunne ha blitt en farlig konflikt, ble avverget på grunn av det bibelske budskapet i brosjyren.

En transvestitt gjør forandringer

Rek og tvillingbroren hans vokste opp i en vanlig familie i Kambodsja, men helt fra de var små, følte begge seg mer som jenter. De lekte med dukker og likte å kle seg i jenteklær. Moren deres var forvirret og skamfull og visste ikke hva hun skulle gjøre. Når de gikk til skolen, var de kledd som gutter, men så snart de kom dit, skiftet de til jenteklær. Da de hadde fylt 16, deltok de i en skjønnhetskonkurranse for transvestitter og ble lagt merke til av underholdningsindustrien. Det førte til at de fikk roller i show og komedier på tv. Rek begynte snart å leve som homoseksuell og å være sammen med andre transvestitter.

Moren begynte å gå i kirken og fikk Rek med seg. Han gikk med på å kle seg som mann, men han nektet å klippe det lange håret. Presten kom  ofte med nedlatende bemerkninger til Rek og gjorde narr av livsstilen hans. Likevel tenkte Rek at han ville forsøke å studere Bibelen i kirken. Den første uken stod han tidlig opp og syklet flere kilometer til kirken, men presten var ikke opplagt til å undervise ham og unnskyldte seg. Rek ble ergerlig da presten ikke dukket opp den andre uken heller.

Da han kom hjem, fortalte tvillingbroren hans at det hadde vært en kvinne der som hadde tilbudt et gratis bibelkurs. Hun hadde gitt ham boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? Tvillingene begynte å studere sammen med denne søsteren og mannen hennes. Etter seks måneder kom Reks bror til at han ikke var innstilt på å forandre livsstil, og sluttet å studere. Det som stod i 1. Korinter 6:9, 10, gjorde på den annen side sterkt inntrykk på Rek, og han forstod klart hva han måtte gjøre. Ved å studere grundig, lese Bibelen, be og gå på møtene klarte han å ordne opp i livet sitt. Moren hans studerer også og gjør fine framskritt. Da han ble døpt, sa moren med tårer i øynene: «Jeg er så glad for å se sønnen min bli døpt som mann.» Rek er nå pioner.

En spiritist forandrer seg

Or-Ya var spiritist, healer, veileder og spåkone. Et spesialpionerektepar i Haifa i Israel traff henne fra hus til hus. Hun hilste dem med ordene: «Hvis det handler om Gud, så kom inn!» Huset hennes var fullt av gjenstander som hadde tilknytning til spiritisme og mystisisme. Hun hevdet at hun mottok budskaper fra Gud, noen av dem gjennom «ånden» til en avdød rabbiner.

Tilbudet om et hjemmebibelstudium ved hjelp av Hva Bibelen lærer-boken appellerte til henne. Bare  to dager før pionerene kom, hadde hun bedt til Gud om at han måtte sende noen til henne som kunne lære henne om Bibelen uten å være påvirket av rabbinske fortolkninger. Før det var gått en måned, spurte hun: «Er det andre som tror det samme som dere?» Hun kom på et møte, og den varme og kjærlighet hun ble vist, gjorde inntrykk på henne. Siden har hun kommet regelmessig på møtene.

Etter å ha studert i to måneder fikk Or-Ya høre om et stevne som snart skulle holdes, og spurte: «Er det ikke på stevnene man kan bli døpt? I så fall har dere bare to måneder på dere til å gjøre meg klar for dåpen!» Som et første skritt kvittet hun seg med alle de kostbare spiritistiske remediene sine. Hun sluttet med det hun hadde drevet med, og begynte å forkynne for andre. Hun tilbød Hva Bibelen lærer-boken og blad til alle de tidligere pasientene og klientene sine. Da hun ble syk, ville hun ikke ta i bruk sine tidligere helbredelsesmetoder. Det at hun gav opp sin profesjon, førte til at hun ikke hadde noen inntekt på fire måneder. Likevel stilte hun visse betingelser når hun søkte arbeid – hun ville bare arbeide fire dager i uken, seks timer pr. dag – for å få tid til teokratiske aktiviteter. Til slutt fant hun et arbeid som passet. Så solgte hun det store huset sitt og leide en liten leilighet.

Or-Ya ble etter hvert kvalifisert til å bli døpt, men en uke før stevnet brakk hun benet. Hun lot ikke det ta motet fra seg, men ble døpt likevel – med  benet i gips. I dag er hun en aktiv søster og forkynner for tidligere klienter og leder bibelstudier.

Et sektmedlem finner sannheten

I et avsidesliggende fjellområde på Filippinene ble det startet et bibelstudium med to døve tvillingbrødre. Begge tilhørte en sekt som trodde at våpen ikke kunne skade medlemmene så lenge de hadde på seg bestemte amuletter og skjerf for å beskytte seg. De hadde fått opplæring i bruk av kniver og skytevåpen og hadde deltatt i mange kamper mot opprørsgrupper i fjellene. Sekten tillot at de studerte Bibelen, på den betingelse at Jehovas vitner ikke tvang dem til å forlate sekten.

Brødrene oppfordret naturligvis tvillingene til å treffe sin egen avgjørelse basert på det de lærte ut fra Bibelen. Den ene av dem følte at han ikke kunne gjøre de forandringene i livet som måtte til for at han skulle kunne tjene Gud på rette måte. Men den andre fortsatte å studere. For å oppmuntre ham slo den broren som studerte med ham, opp i Bibelen og sa på tegnspråk: «Navnet ditt, Samuel, står i Bibelen. Den Samuel som Bibelen forteller om, ble en gammel mann, og han tjente den sanne Gud, Jehova, i hele sitt liv. Du kan også tjene Jehova trofast.» Det gjorde inntrykk på Samuel. «Hvis navnet mitt står i Bibelen, må jeg også stille meg på Jehovas side», resonnerte han. Han gav beskjed til sekten om at han ville flytte fra fjellene, og han brente alle amulettene sine og de spiritistiske gjenstandene sine og gjorde raske framskritt. Han er nå en døpt tjener for Jehova og er ivrig etter å hjelpe andre døve til å lære Bibelens sannhet å kjenne.

 Et barn blir forfulgt

Rajiv bor i en avsidesliggende landsby i det nordlige India. Da han var ni år og gikk i fjerde klasse, hadde han en lærer som var et av Jehovas vitner. Han lærte barna moralnormer ved hjelp av boken Hør på den store Lærer. Rajiv slukte det han lærte, og begynte å følge det. Han sa til læreren at han hadde sluttet å lyve og å slåss med skolekameratene sine, og at han delte skolematen sin med dem som ikke hadde noen.

 Etter hvert som han lærte mer om løftet om et paradis på jorden, begynte han å fortelle om dette til andre i landsbyen og til dem han traff når han reiste med toget. Foreldrene hans irriterte seg over dette; de syntes det var flaut. De bad ham slutte å snakke om Jehova og Jesus. Da han likevel fortsatte, begynte de å slå ham, og når han kom hjem fra skolen, gjemte moren klærne hans, slik at han ikke kunne gå ut og snakke om det håpet han hadde fått. Foreldrene lot ham ikke få sove i sengen, og de gav ham lite mat. Da heller ikke det hjalp, sendte de bud på en prest for at han skulle få gutten på andre tanker.

Presten var hjemme hos dem i flere dager og prøvde å tvinge Rajiv til å bøye seg for en gudestatue. Da Rajiv sa at statuen bare var en stein og ikke en levende gud, svarte presten at han måtte «se med hjertet». Bare på den måten ville han kunne «se» gud i statuen. Rajiv tok en lapp og skrev «100 rupier» på den. Han gav lappen til presten og sa at han kunne kjøpe litt sjokolade og komme tilbake med vekslepengene. Presten sa at han var da ikke dum. Dette var jo bare et verdiløst stykke papir. «Hvis du ser på denne lappen med hjertet», svarte Rajiv, «vil du se en ekte pengeseddel i den.» Presten ble sint og dyttet guttens hode ned foran gudestatuen. «Du har tvunget hodet mitt til å bøye seg for denne statuen», sa Rajiv, «men du vil aldri klare å bøye hjertet mitt.» Til slutt drog presten. Han sa at det var umulig å omvende gutten, og at  han selv kunne komme til å miste troen hvis han ble der lenger. Så flyttet foreldrene Rajiv over til en annen skole. Men han har ikke sluttet å snakke med alle som vil høre på det han har å si om Jehova og løftet om paradiset. Nå er han ti år, og han fortsetter å stole på at Jehova skal hjelpe ham til å bevare en sterk tro.

Hun fant den bibelen hun så etter

En gang da Larisa forkynte for en ekspeditør i en bokhandel i Armenia, kom det inn en kvinne som spurte etter «Ny verden»-bibelen. Ekspeditøren sa at hun ikke hadde noen slik bibel, men at hun kunne tilby henne en armensk oversettelse. «Er den lett å forstå?» spurte kvinnen. Ekspeditøren leste noen vers og sa: «Det virker forståelig.» Kvinnen lot seg ikke overbevise og sa at hun måtte finne «Ny verden»-bibelen. Larisa kom plutselig til å tenke på at hun hadde sin egen armenske bibel i vesken. Hun viste den til kvinnen og bad henne lese tittelen. «Ny verden-oversettelsen», leste kvinnen. Det var akkurat den bibelen hun hadde sett etter!

Kvinnen fortalte at datteren og svigersønnen i Hellas nylig hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Ettersom de ennå ikke hadde lært seg gresk, hadde de bedt henne om å ta med «Ny verden-oversettelsen» på armensk neste gang hun besøkte dem. Søsteren rakte kvinnen bibelen og sa: «Gi dem denne og fortell at det er en gave fra Jehova.» Kvinnen ble overlykkelig da Larisa også tilbød seg å hjelpe henne med å studere Bibelen. De utvekslet telefonnumre, slik at kvinnen kunne begynne å studere så snart hun kom tilbake fra Hellas.

• LAND OG OMRÅDER 47

• FOLKETALL 738 679 198

• FORKYNNERE 1 595 888

• BIBELSTUDIER 841 260

Hun leverte lommeboken tilbake

Nina, en pionersøster i Bosnia, studerer med en romfamilie. En dag da den ti år gamle datteren i familien gikk bortover gaten, fant hun en lommebok med penger, kredittkort og dokumenter i. Før hun ble kjent med sannheten, ville hun ha tenkt at lommeboken var en verdifull gave, men nå snakket hun med  moren sin og bestemte seg for å gi den til politiet. Dette var en bemerkelsesverdig avgjørelse, for familien var fattig og hadde ikke engang penger til brød. Omkring to timer etter at de hadde levert lommeboken til en overrasket politimann, fikk de en telefon hvor de ble bedt om å komme tilbake til politistasjonen. Der ventet han som eide lommeboken, for å takke dem og gi dem finnerlønn. Han gav dem et beløp som tilsvarte 170 kroner, eller to dagers lønn.

Tittelen gjorde ham nysgjerrig

Nihad, som også bor i Bosnia, var ferdig med felttjenesten. Da han nærmet seg bilen, så han at det stod en mann ved siden av den. Nihad nikket til mannen, som sa: «Unnskyld, men jeg la merke til et blad i bilen din med tittelen ‘Hvordan være en god far’. Jeg vil gjerne ha et slikt blad. Jeg har stått her og ventet en hel time på at det skulle komme noen. Kan jeg få det?» Nihad var glad for å kunne gi ham bladet og benyttet anledningen til å forkynne for ham.

Besetningen på et tankskip ble trøstet

Da et ektepar som forkynner i havnedistriktet i Rotterdam i Nederland, oppsøkte et tankskip, traff de en besetning som virket svært nedslått. Maskinsjefen fortalte dem med tårer i øynene at skipet hadde vært utsatt for en rekke uhell, deriblant nestenkollisjoner, og at det hadde fått store skader. Så han spurte: «Vil dere be for oss?» Paret tilbød seg å  holde en oppmuntrende bibelsk tale for besetningen. Neste dag klokken sju om kvelden ble de og to andre par tatt imot på broen. Der var 15 av besetningen på 16 samlet. Etter en innledende bønn holdt en av brødrene en tale med temaet «Står Gud bak katastrofer?» Besetningen fikk selv lese alle de skriftstedene det ble henvist til, for forkynnerne hadde med seg ekstra bibler og hjalp alle med å slå opp. Etter den avsluttende bønnen ble alle sittende og snakke med brødrene. Sjøfolkene følte seg oppmuntret og var veldig takknemlige. En av dem sa: «Dette er et svar på bønnene våre.» Besetningen tok imot 20 bøker foruten bibler og andre publikasjoner, og kapteinen gav så forkynnerne en konvolutt med 200 dollar som bidrag for litteraturen.

Hun bad om at hun måtte få hjelpe noen

Irene, som bor i Sverige, skrev: «Jeg er 80 år, og på grunn av smerter klarer jeg ikke å komme meg ut i felttjenesten. Jeg bad til Jehova om at jeg måtte få hjelpe noen som jeg hadde besøkt for lang tid siden, og som nå ville være villig til å ha samtaler eller få besøk.

En dag ringte telefonen, og det var mannen min som tok den. Det var en kvinne, som sa: ‘Unnskyld meg, men dere var de eneste jeg kunne komme på, så jeg ringte til dere. Tror du at din kone kunne tenke seg å besøke meg for å snakke om Bibelen? Jeg studerte Bibelen for 15–20 år siden, men min nå avdøde mann var imot det, så jeg sluttet.’

Jeg husket at jeg hadde besøkt denne kvinnen sammen med en annen søster, som studerte med henne. Til min forbauselse husket hun meg. Jeg ble  så glad! Vi avtalte å treffes. Siden da har vi studert hver uke. Hun overvar minnehøytiden og det spesielle foredraget. Hun har også vært på andre møter. Jeg takker Jehova hver eneste dag for at han besvarte bønnen min.»

Ikke sjokolade i bidragsbøssen

Den åtte år gamle Sergio, som bor i Italia, ville overbevise de eldste om at han var klar til å bli udøpt forkynner. En dag ble han med faren på jobb. Faren skulle reparere en lås for et ektepar i 70-årene. Sergio tok med seg to blad. Han fortalte: «Mens pappa jobbet, tilbød jeg bladene til mannen, som ble så overrasket at han ropte på kona si og viste dem til henne. Så noterte jeg navnet, adressen og telefonnummeret, slik at jeg kunne gå tilbake. Kona gav meg disse opplysningene og en stor sjokolade.» Noen dager senere gikk Sergio og en av de eldste på gjenbesøk til dette ekteparet. Sergio ringte på, og da kona åpnet, forklarte han at han ville gi dem boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? Hun ville gjerne ha den. Hun gav ham en sjokolade til. «Jeg kunne jo ikke legge sjokoladen i bidragsbøssen, så jeg spiste den», sa Sergio og tilføyde: «De eldste skjønte endelig at jeg hadde veldig lyst til å bli udøpt forkynner.»

Presten ville lære mer

Simeon var prest i en kirke i Gurkovo i Bulgaria. Det er ingen Jehovas vitner i denne byen. Gjennom sitt studium av Bibelen var han blitt oppmerksom på forskjellen mellom det Bibelen lærer, og det kirken lærer. En dag fikk han noen av bladene våre mens han satt på toget. Han ble begeistret  over å lese at Jehova er den sanne Gud, og at det ikke finnes noen treenighet. Ivrig etter å lære mer skrev han til avdelingskontoret og til alle de kirkene han visste om. Han fikk bare svar fra én kirke, som skrev at han ikke måtte beskjeftige seg med «sånt sludder». Avdelingskontoret, derimot, ordnet det slik at to Jehovas vitner reiste tre og en halv mil fra Kazanlâk for å besøke ham. De startet et bibelstudium med Simeon og familien hans. Simeon ble veldig glad for det han lærte, og inviterte naboer og venner til å bli med på studiet. Det varte ikke lenge før det  var 25 til stede på det ukentlige bibelstudiet. Etter å ha vært med på en av de bibelske drøftelsene for første gang sa en 75 år gammel nabo med tårefylte øyne: «På én time har jeg forstått mer enn jeg har gjort i de 30 årene jeg har gått i kirken.» Det er opptil 60 til stede på de møtene som brødrene fra Kazanlâk holder i Gurkovo hver måned, og det var 79 til stede på minnehøytiden.

«Fortsett å leve slik du gjør»

Valya, en 15 år gammel søster i Ukraina, la merke til at læreren var kledd i svart da hun kom på skolen, og at hun hadde grått. Da Valya fikk vite at læreren hadde mistet moren sin, bestemte hun seg for å trøste henne med skriftsteder om oppstandelsen. Hun tok med seg en bibel og to brosjyrer, Hva skjer med oss når vi dør? og Når en du er glad i, dør, og bestemte seg for å snakke med læreren etter skoletid. Hun fortalte: «Jeg var veldig nervøs da jeg stod der og ventet utenfor kontoret hennes, så jeg bad til Jehova om hjelp.»

Da Valya kom inn på kontoret, spurte læreren: «Hva er det du har på hjertet?»

«Jeg vil så gjerne trøste deg, for jeg skjønner hvordan du har det. For noen år siden mistet jeg bestefaren min.»

Læreren ble rørt. Med tårer i øynene sa hun at verken slektningene eller kollegene hennes hadde vist henne en slik oppriktig medfølelse. Da leste og forklarte Valya Åpenbaringen 21:3, 4 for læreren, som tok imot brosjyrene og sa: «Du er veldig annerledes enn de andre elevene.»

Valya forklarte: «Jeg går inn for å lese Bibelen og leve etter den, og jeg hører på foreldrene mine.»

 Senere tok Valya med en bibel og Hva Bibelen lærer-boken, som læreren gjerne ville ha. Læreren gav igjen uttrykk for sin takknemlighet og sa til Valya: «Din religion er den sanne religion, og du har veldig flinke foreldre, som lærer deg det som er rett. Fortsett å leve slik du gjør.»

Hun slo feil nummer

Den første dagen på områdestevnet i 2011 i Malakasa i Hellas brukte Natalie mobiltelefonen for å ringe til faren sin om en buss som gikk til stevnestedet. Hun slo imidlertid feil nummer, og det var ingen som svarte. Litt senere fikk den mannen som var blitt oppringt ved en feiltagelse, se nummeret og ringte tilbake for å finne ut hvem som hadde ringt. Men da hadde stevneprogrammet begynt. Natalie hadde ment å slå av telefonen, men hun hadde isteden kommet borti svartasten. Så uten at hun var klar over det, kunne mannen høre på en del av ordstyrerens tale, og den vakte hans interesse.

Senere sendte mannen en tekstmelding, hvor han spurte: «Hvem er du? Er du prest?» Etter formiddagens program fikk Natalie se meldingen og svarte: «Jeg er ikke prest. Jeg er et av Jehovas vitner, og jeg er på et stevne.»

Om lørdagen ringte mannen igjen og spurte om stevnet fortsatt var i gang. Faren til Natalie fikk forkynt for ham, og mannen sa: «I det foredraget jeg hørte i telefonen, fikk jeg i løpet av noen minutter svar på mange spørsmål som har plaget meg.» Det viste seg at mannens familie var blitt angrepet av demoner og ikke hadde noen anelse om hvem disse åndene var, eller hvorfor det skjedde. Mannen sa: «Jeg har aldri villet snakke med Jehovas vitner før,  men hvis det går an, kunne jeg tenke meg å snakke med ham som holdt talen.»

Det gikk naturligvis an. Mannen kom på stevnet om søndagen og ble overveldet over det han så – velkledde familier og glade ansikter. Det lå ikke noe søppel og fløt rundt omkring, og det var ingen som bannet eller røykte. «Jeg ante ikke at det fantes slike mennesker som dere!» sa han. «Det er som om jeg har kommet til en annen verden.» Natalies far tok ham med til ordstyrerens kontor, hvor han fikk snakke med ordstyreren. Selve stevnet og de svarene han fikk, gjorde dypt inntrykk på ham. Han tok imot Hva Bibelen lærer-boken, en bibel og noen blad, og det ble gjort avtale om at han skulle få besøk.

• LAND OG OMRÅDER 29

• FOLKETALL 38 495 300

• FORKYNNERE 94 924

• BIBELSTUDIER 59 431

«Den vakreste sangen jeg noen gang har hørt»

På øya Savaii på Samoa begynner en vanlig skoledag med at hele skolen samles for å synge en salme. Men Celina og Levaai, som er fem og seks år, sa respektfullt fra til rektor at siden de var Jehovas vitner, kunne de ikke være med på å synge. Dette var noe som kunne føre til at de ble strengt straffet. Men rektor tenkte tydeligvis at  han kunne gjøre dem så flaue at de likevel ville synge salmen, så han sa: «Vel, hvis dere ikke kan synge sangen vår, så syng én av deres.» På familiestudiekvelden hadde Celina og Levaai nylig lært sang nr. 111, «‘Han skal rope’», så de sang den. Da de hadde sunget den, hadde rektor tårer i øynene. Han sa: «Det er den vakreste sangen jeg noen gang har hørt. Vær så snill og syng den en gang til.» Det gjorde de. Så sa han: «Heretter skal jeg be dere om å synge deres sanger og ikke våre.»

I hele sitt liv hadde han bedt til Jesus

En prest i en kirke på Fiji bestemte seg for å overvære et bibelstudium som ble ledet med en annen. Under studiet hørte han at Jesus og Gud ikke er den samme. Det gjorde ham så urolig at han ikke fikk sove. Da hans kone så hvordan han reagerte, sa hun: «Ikke gå tilbake for å høre på de folkene!» Men han klarte ikke å få det han hadde hørt, ut av hodet. Uken etter var han med på bibelstudiet igjen. Noen dager etter dette andre studiet og uten at han selv hadde hatt noe bibelstudium, gikk han til kirken og sa opp stillingen sin. Kirkemedlemmene og slektningene hans ble både sjokkerte og sinte. Han ikke bare forlot kirken, men sa også opp en godt betalt stilling. Han hadde ingen problemer med å se ut  fra Bibelen hva som var sannheten om Jesus, men det var vanskelig for ham å be til Jehova, for i hele sitt liv hadde han bedt til Jesus. Etter mange måneder klarte han endelig å be til Jehova. Nå forkynner han det gode budskap for andre og hjelper dem til å lære Jehova å kjenne og bli glad i ham.

Et lite samfunn tar imot sannheten

På øya Makatea i det sørlige Stillehavet bor det bare 62 mennesker. En av Jehovas vitners menigheter på Tahiti prøver å dekke disse øyboernes åndelige behov. Ni av øyboerne har et regelmessig bibelstudium pr. telefon. Opptil 15 samles hjemme hos en av disse og hører på overføringer av møteprogrammet fra Tahiti. En av dem som nå studerer Bibelen, er en ung kvinne som var en søyle i kirken sin, og som man regnet med ville bli utnevnt til diakon. For ikke så lenge siden oppsøkte hun kirken igjen for å forklare hvorfor hun ikke lenger var til stede på gudstjenestene. Hun viste ut fra Bibelen hvorfor en kvinne ikke skal undervise i menigheten. Hun forklarte også hvilken rolle Jesus Kristus har, hva nattverden betyr, og at nattverden bare skal holdes én gang om året og ikke hver søndag. Hun fikk også forklart at det bare er 144 000 som skal være sammen med Kristus i himmelen, og at det bare er de som skal forsyne seg av nattverdens symboler. En annen kvinne ble oppmuntret av hennes eksempel og studerer nå Bibelen regelmessig sammen med vitnene.

Familien tok imot innbydelsen

To eldste på Salomonøyene gjorde seg spesielle anstrengelser for å innby uvirksomme til minnehøytiden.  En av dem de innbød, var Joshua, som ikke hadde vært på møtene siden 1998. Joshua og 20 andre i familien hans gikk til fots i to timer for å komme til minnehøytiden. Den hjertelige velkomsten de fikk av menigheten, gjorde at Joshua ble rørt til tårer. Mange i familien kom også på det spesielle foredraget, og etterpå sa de til de eldste at de gjerne ville ha et bibelstudium. Det ble avtalt et bibelstudium med 15 av dem.

Han visste svaret

Av de over 1000 øyene og atollene som hører inn under avdelingskontoret på Guam, er det i overkant av 100 som er bebodd. Men det er bare de som  bor på 13 av dem, som har mulighet til å komme på møter i en menighet. Fordi så mange av disse øyene aldri har hatt besøk av Jehovas vitner, er brødrene stadig på utkikk etter måter å nå dem på. I april 2012 reiste en gruppe forkynnere med seilbåt til Polowat, en av de mest avsidesliggende øyene. Polowat er praktisk talt upåvirket av omverdenen. Mennene går i lendeklede, lager seg stokkebåter og livnærer seg av jorden.

En av de besøkende forkynnerne spurte en ung mann han traff: «Hva skjer når vi dør?»

«Jeg vet svaret på det!» utbrøt han. Han spratt opp, tok boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord på chuukesisk ut av bokhyllen og slo opp på innholdsfortegnelsen. Han pekte på kapittel 8, «Hva skjer når vi dør?», og forklarte ivrig hva han hadde lært ut fra boken.

Men hvordan hadde han fått boken? I 2009 hadde forkynnere på hovedøya, Chuuk, forkynt på havnen i et forsøk på å treffe mennesker som skulle til de fjerneste øyene, og levere Paradisboken til dem. En mann som skulle til Polowat, hadde vært villig til å ta med seg en kartong med bøker og dele dem ut til naboene, og én av dem som fikk en bok, var denne unge mannen.

Før brødrene reiste fra Polowat, besøkte de den unge mannen flere ganger for å oppmuntre ham og vise ham hvordan han kunne legge opp et studieprogram. De lærte ham også å slå opp skriftsteder og å notere nøkkelpunkter i margen på boken.

Det er virkelig rørende å vite at selv på fjerntliggende øyer hvor det verken finnes tv, radio, aviser eller Internett, hjelper litteraturen vår folk til å lære sannheten å kjenne på sitt morsmål!

 Tre kuler, tre grunner

Anna var en udøpt forkynner i begynnelsen av 20-årene da borgerkrigen på øya Bougainville i Papua Ny-Guinea ble trappet opp. I 1991 ble hun og fem andre voksne og sju barn fra Arawa menighet tvunget til å flykte ut i bushen, og de fikk bare noen få eiendeler med seg. I to år bodde de i forlatte hus og måtte lete etter mat. De holdt møter og brukte Annas bibel og Forent i tilbedelsen av den eneste sanne Gud, de to eneste bøkene de hadde. De bad sammen, sang Rikets sanger og forkynte for dem de traff.

Noen medlemmer av opprørshæren fant dem og ville at de to brødrene i gruppen skulle slutte seg til dem. De respekterte imidlertid brødrene for deres nøytrale standpunkt. En gang viste en soldat Anna tre kuler og sa: «Gift deg med meg eller dø!» Hun gav ham tre grunner – én for hver kule – til at hun ikke kunne gifte seg med ham, og den viktigste grunnen var at Bibelen sier at man bare skal gifte seg «i Herren». (1. Kor 7:39) Mannen snudde og gikk sin vei.

Etter at Anna, som nå er pioner, hadde hørt at det var stort behov for forkynnere i Arawa, reiste hun tilbake dit i 2012 sammen med pionerpartneren sin for å være med på å opprette en isolert gruppe der. Noen spurte henne om det plaget henne å komme tilbake til det stedet hvor hun hadde sett så mye død og fordervelse og opplevd så mye vondt under krigen. «Jeg føler bare glede ved å komme tilbake hit», svarte hun. «Ingenting kan stanse Jehovas arbeid, ikke engang borgerkrig.»