En ny beliggenhet for det internasjonale hovedkontoret

I juli 2009 kjøpte Jehovas vitner en tomt i staten New York med tanke på å flytte sitt internasjonale hovedkontor. Eiendommen er på 1020 mål og ligger cirka 8 mil nordvest for det nåværende hovedkontoret, som har ligget i Brooklyn i New York siden 1909.

Det kommer til å bo og arbeide rundt 800 betelitter i det nye komplekset, som vil bestå av en kontorbygning, en servicebygning, verkstedbygninger og fire boligbygninger. Det er også planlagt et lite museum der som skal vise Jehovas vitners historie i nyere tid.

 Bygningskomplekset vil oppta 180 mål av eiendommen. Den omkringliggende skogen og våtmarken på resten av eiendommen vil forbli naturtomt. Det er ikke planlagt å anlegge store gressplener, men heller å la anlegget stå i stil med de skogkledde omgivelsene. Arkitekter har tegnet bygningene slik at de skal være energi- og ressurseffektive, noe som gjør dem miljøvennlige og fører til lave driftsutgifter. Taket på bygningene vil for eksempel være dekket av robust vegetasjon som krever lite stell, både for å redusere avrenningen av regnvann og for å stabilisere temperaturen inne i bygningene. Kontorene blir utformet slik at de utnytter naturlig lys til belysning. Vannsparing har også høy prioritet.

Hva ligger bak den planlagte flyttingen? Avdelingskontorer i andre deler av verden trykker nå bibler og bibelsk litteratur, noe som en gang i tiden ble gjort bare i Brooklyn. I 2004 ble trykkeri- og forsendelsesvirksomheten i USA flyttet til Wallkill i staten New York, drøyt 14 mil nordvest for Brooklyn. Kostnadene spiller også en rolle. Det er dyrt å drive og vedlikeholde de gamle bygningene i Brooklyn, som ligger spredt. Ved å flytte til et samlet bygningskompleks kan vi gjøre bedre bruk av de bidragene som blir gitt.

Sammenslåing av avdelingskontorer

Pr. september 2012 er omkring 30 av avdelingskontorene blitt lagt ned, og det tilsynet de førte, er blitt overført til større avdelingskontorer. Den 1. september ble for eksempel avdelingskontorene i Norge, Sverige og Danmark slått sammen til et nytt, skandinavisk avdelingskontor, som ligger i Danmark. Det er to hovedgrunner til disse forandringene:

 1. Teknologien har forenklet arbeidet. Framskritt som er blitt gjort i de senere år innen kommunikasjon og trykketeknologi, har redusert det antall betelitter som det har vært behov for på større avdelingskontorer. Dermed er det på disse avdelingskontorene blitt plass til betelitter fra mindre avdelingskontorer i andre land.

På slike sentrale avdelingskontorer er det nå en gruppe erfarne vitner fra forskjellige land som fører tilsyn med det bibelske undervisningsarbeidet. Ett slikt sentralt avdelingskontor er kontoret i Mexico, som fører tilsyn med forkynnelsesarbeidet i hele Mellom-Amerika. Da avdelingskontorene i seks av de mellomamerikanske landene – Costa Rica, El Salvador, Guatemala, Honduras, Nicaragua og Panama – ble lagt ned, fikk 40 betelitter derfra i oppdrag å tjene ved avdelingskontoret i Mexico. Cirka 95 andre ble værende i hjemlandet og begynte i en annen form for heltidstjeneste.

Andre av betelittene i disse landene i Mellom-Amerika begynte å arbeide på oversettelseskontorer som avdelingskontoret i Mexico fører tilsyn med. I Panama er det for eksempel cirka 20 som oversetter bibelske publikasjoner til lokale språk. I Guatemala er det 16 vitner som oversetter litteratur til fire lokale språk. Omorganiseringen i Mellom-Amerika har ført til at antall betelitter i seks av landene der er blitt redusert fra 300 til rundt 75.

2. Flere kan bli heltidsforkynnere. På grunn av sammenslåingene kan brødre og søstre som før tjente ved mindre avdelingskontorer, nå konsentrere seg om å forkynne det gode budskap. En bror i Afrika som fikk i oppdrag å tjene som heltidsforkynner, skrev: «De første månedene var det en utfordring for meg å  venne meg til min nye livssituasjon. Men å være engasjert i forkynnelsen hver dag har gitt meg større gleder og velsignelser enn jeg hadde kunnet forestille meg. For tiden leder jeg bibelstudium med 20 personer, og noen av dem går nå på menighetens møter.»

Et gammelt landemerke i Brooklyn

Dag og natt i over 40 år har de 4,6 meter høye røde bokstavene («Watchtower») på toppen av en av bygningene til Jehovas vitners hovedkontor vært et kjent syn i New York. Skiltet har også et display som viser tiden og temperaturen, noe som mange av byens innbyggere setter pris på.

Den forrige eieren av bygningen satte opp et skilt for over 70 år siden. Etter at Jehovas vitner hadde kjøpt bygningen i 1969, forandret de skiltet til slik det ser ut i dag.

For å gjøre skiltet mer energibesparende og nøyaktig er det blitt modifisert flere ganger. Og midt på 1980-tallet begynte skiltet å vise temperaturen i celsiusgrader i tillegg til at det vekselvis angav temperaturen i fahrenheit og klokkeslettet.

Eboni, som kan se skiltet fra leiligheten sin i Brooklyn, sa: «Det er fint å kunne se ut av vinduet og sjekke klokken og temperaturen før jeg drar på jobb. Det hjelper meg til å komme tidsnok og til å kle meg etter været.»

Kommer skiltet til å stå i 40 år til? Ettersom Jehovas vitner har planlagt å flytte sitt hovedkontor, blir det opp til de framtidige eierne av bygningen å bestemme det.

Noe nytt på Manhattan

I november 2011 begynte en gruppe Jehovas vitner å gjøre folk på Manhattan kjent med Bibelens budskap ved å bruke attraktive litteraturstander. Dette arbeidet foregår i den sørlige delen av Manhattan, den travleste og eldste bydelen i New York. Området er blitt delt inn i fire soner. På forskjellige steder i hver sone er bibelsk litteratur fint utstilt på bord eller traller. Disse standene er betjent av lokale pionerer og er i de fleste tilfeller stilt opp ved transportknutepunkter som titusener av mennesker passerer hver dag.

Ved disse standene kan folk få Bibelens svar på mange spørsmål. De som ikke har lyst til å stoppe  opp for å prate, kan ta med seg en publikasjon som de kan lese senere. Litteraturen kan fås på mange språk. Hvis en publikasjon ikke finnes på et ønsket språk på standen, kan den bestilles og hentes noen dager senere.

Både offentligheten og myndighetene er positive til dette initiativet. En politimann sa: «Hvorfor har dere ikke begynt med dette for lenge siden? Dere har virkelig det folk trenger.» En annen mann bråstoppet da han fikk øye på boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? Han sa at han hadde sett folk på undergrunnsbanen lese den, og at han hadde lurt på hvor de hadde fått tak i den. Nå vet han det.

En ung mann gikk forbi en stand hver dag i seks uker på vei til jobben. Til slutt stoppet han og sa: «Jeg trenger hjelp.» De som stod ved standen, var glad for å kunne hjelpe ham. De gav ham en bibel og viste hvordan han kunne få nytte av den. Begeistrede forbipasserende har stoppet opp for å snakke om åndelige ting, og i løpet av åtte måneder var det 1748 som sa at de ønsket et bibelstudium. Fram til juni 2012 hadde folk tatt med seg 27 934 blad og 61 019 bøker.

Bladene våre – færre sider, flere språk

Fra og med januar 2013 er antall sider i Våkn opp! og den offentlige utgaven av Vakttårnet redusert fra 32 til 16. Ettersom bladene inneholder mindre stoff, er det mulig å oversette dem til flere språk. Nå blir Våkn opp! utgitt på 98 språk og Vakttårnet  på 204 språk. Studieutgaven av Vakttårnet har fortsatt 32 sider.

Noe av det stoffet som tidligere ble publisert i bladene, finner man nå bare på nettstedet www.pr418.com. Det gjelder slike artikler som «For de unge», «Mine bibelsider» og rapporten fra Gilead-avslutningen, som tidligere stod i den offentlige utgaven av Vakttårnet, og «Familiens oppgavesider» og «De unge spør» i Våkn opp!

I tillegg til disse artiklene er det også en rekke andre artikler som bare finnes på nettet, og som gir klare, konsise svar på spørsmål om Bibelen og om Jehovas vitner. Det er også mulig å laste ned papirpublikasjonene fra nettet. Ved hjelp av en datamaskin eller mobil enhet kan man raskt få tilgang til publikasjonene våre på over 440 språk på www.pr418.com.

Nettstedet vårt får en ansiktsløftning

De siste månedene har flere titall Jehovas vitner ved hovedkontoret i New York arbeidet med å gjøre www.pr418.com mer tiltalende og lettere å finne fram på både med en datamaskin og med en mobil enhet. De har dessuten redesignet hele nettstedet med to mål for øye:

1. Å slå sammen nettstedene våre. De tre nettstedene som Jehovas vitner har administrert, er blitt slått sammen til ett offisielt nettsted – www.pr418.com. De to andre, www.watchtower.org og www.jw-media.org, er blitt lagt ned. Sammenslåingen av nettinnholdet gjør at de som søker etter informasjon fra eller om Jehovas vitner, finner alt de trenger, på ett sted. Man kan for eksempel lese,  høre på eller skrive ut sider fra Bibelen og bibelske publikasjoner på mange språk.

2. Å legge ut mer informasjon. Det oppdaterte nettstedet gir svar på bibelske spørsmål og informasjon om Jehovas vitners forkynnelsesarbeid, avdelingskontorer, Rikets saler og stevner. Det finnes en egen del for «Nyheter», der man kan lese om hendelser som berører brødrene og søstrene verden over. Det finnes også interaktivt innhold for familier, tenåringer og barn.

En vanlig dag er det flere hundre tusen som leser publikasjonene våre på nettet. De laster ned nesten en halv million lydfiler, epub-filer, pdf-filer og tegnspråkvideoer. Hver dag sendes det inn hundre forespørsler om å få et bibelkurs.

En bibel på to meter

Den komplette Ny verden-oversettelsen i punktskrift – som blant annet finnes på engelsk, spansk og italiensk – består av mellom 20 og 28 bind og tar minst to meter hylleplass! Andre formater som de blinde kan ha nytte av, tar mindre plass enn en bibel trykt i punktskrift. Ved hjelp av en noteringsenhet med leselist, for eksempel, kan blinde gjøre notater og lese elektronisk lagret informasjon. En slik bærbar enhet har stifter som går opp og ned for å framstille punktskrifttegn. Blinde kan også finne fram til og høre på publikasjoner ved hjelp av skjermlesere, dataprogrammer som leser teksten på skjermen høyt.

 I over 100 år har Jehovas vitner produsert bibelsk litteratur for blinde, og slik litteratur finnes nå på 19 språk. Selv om blinde som er interessert i slike publikasjoner, kan få dem uten å betale noe, velger de fleste å gi et bidrag.

Jehovas vitner har utviklet et dataprogram som kan transkribere tekst til punktskrift på mange språk. Når det først er blitt laget en konverteringstabell som inneholder både skrifttegnene i det aktuelle språket og punktskrifttegnene, kan programmet konvertere teksten til punktskrift. Det formaterer også publikasjonen på en slik måte at den blir lett å lese for blinde. Denne automatiseringen vil gjøre det mulig å produsere publikasjoner i punktskrift, blant annet bibler, på så å si alle språk som har punktskrift, også språk som skrives med ikke-latinske skrifttegn.

Når det tidligere er blitt presentert nye publikasjoner på et områdestevne, er det blitt opplyst at utgavene i punktskrift kan bestilles senere. Men før områdestevnene i fjor gjorde avdelingskontoret i USA en undersøkelse blant menighetene for å finne ut hvilke stevner blinde personer planla å overvære, og hvordan de foretrekker å lese publikasjoner (i punktskriftutgave eller ved hjelp av leselist eller skjermleser).

Det ble sendt ut papirutgaver i punktskrift til de områdestevnene der det var blinde til stede, slik at de blinde kunne få de nye publikasjonene samtidig som alle andre. En uke etter stevnet ble utgaver i  elektronisk format sendt til dem som ønsket det, via e-post.

En blind søster sa: «Det var en stor glede å få litteraturen samtidig som alle andre. Salme 37:4 sier at Jehova skal gi oss det vårt hjerte ber om. Det gjorde han denne helgen!» En annen blind begynte å gråte og sa: «Tusen takk til Jehova for at han sørger så godt for oss!»

Tusener lærer å lese og skrive

I 2011 fikk over 5700 personer hjelp av Jehovas vitner til å lære å lese og skrive. Her er hva som er blitt utrettet i noen land:

Ghana: I løpet av de siste 25 årene har vi hjulpet over 9000 til å lære å lese og skrive.

Mosambik: Over 19 000 har lært å lese i løpet av de siste 15 årene. En elev som heter Felizarda, sa: «Jeg er så glad for at jeg nå kan finne fram til vers i Bibelen og lese dem for andre. Det var veldig vanskelig for meg før.»

Salomonøyene: Avdelingskontoret skriver: «Før var det mange i isolerte områder som ikke hadde mulighet til å gå på skole. Og svært få jenter fikk formell skolegang. Derfor har spesielt kvinner hatt nytte av lese- og skrivekursene. Mange har fått større selvtillit etter at de har fullført kurset.»

Zambia: Siden 2002 har nesten 12 000 fått hjelp til å forbedre sine lese- og skriveferdigheter. Agnes, som er 82 år, sier: «Da det ble opplyst at menigheten skulle arrangere lese- og skrivekurs, var jeg glad for å melde meg på. I den første timen lærte jeg å skrive mitt eget navn!»

Jehovas vitner oversetter allerede bibelsk litteratur til rundt 600 språk. Det å oversette en hel sangbok med 135 sanger er imidlertid en spesielt krevende oppgave. Men i løpet av tre år kom hele den nye sangboken, Syng for Jehova, ut på 116 språk. En utgave av sangboken med 55 sanger finnes på ytterligere 55 språk, og den kommer snart ut på flere titall andre språk.

De som oversetter sanger, prøver å lage sangtekster som er meningsfylte, vakre og lette å huske. Teksten i en lovsang bør dessuten være enkel nok til at den som synger, får tak i meningen og hensikten med hver strofe. På hvert språk må teksten passe så godt  til melodien at sangene flyter naturlig, som om ordene i dem var sangerens egne.

Hvordan klarer oversetterne å nå dette målet? Istedenfor å lage en direkte oversettelse av de opprinnelige engelske tekstene i sangboken skriver de nye tekster som overbringer essensen i sangene på originalspråket. Samtidig som oversetterne er nøye med å bevare den bibelske tanken i hver sang, bruker de vanlige ord og uttrykk på sitt språk som er lette å forstå og huske.

Det første oversetterne gjør, er å lage en bokstavelig oversettelse av den engelske sangen. Et Jehovas vitne med gode poetiske evner går deretter i gang med å lage en vakker, men meningsfylt sangtekst ut fra den oversatte teksten. Oversetterteamet og korrekturleserne, som hele tiden har i tankene at teksten skal være riktig bibelsk sett, går deretter nøye igjennom det arbeidet gjendikteren har gjort. Det krever riktignok mye arbeid å oversette sangboken, men Jehovas vitner over hele verden er nå veldig glad for å kunne synge de nye lovsangene på sitt eget språk.

I Åpenbaringen blir det forutsagt at de salvede i vår tid skulle innby folk til å komme og «ta livets vann for intet». (Åp 22:17) Denne innbydelsen skulle gå ut til «alle . . . folk og tungemål». (Åp 7:9) Fram til nokså nylig arbeidet de fleste oversetterne på et avdelingskontor, selv om det språket de oversatte til, i en del tilfeller ble snakket i et helt annet område. Det var en utfordring for disse oversetterne å fortsette å følge med i utviklingen av språket sitt og nå hjertet til dem som leste de oversatte publikasjonene. Men nå blir mange oversetterteam flyttet til kontorer i de områdene der språkene deres snakkes. Det har vist seg å ha mange fordeler, noe vi ser av kommentarene fra en del oversettere:

 En søster i Mexico som oversetter til maya, sa: «Jeg følte meg som en liten plante som ble satt ned igjen i sin egen jord, sitt naturlige miljø.» En oversetter i det sørlige Russland sa: «Det at kontoret ligger et sted der folk snakker språket, er paradis for oversetterne. Den måten språket blir brukt på i bøker, på tv og på Internett, er helt annerledes enn den måten folk bruker det på i dagliglivet. Den eneste måten vi kan oversette naturlig på, er å høre folk snakke.»

En bror i Kongo som oversetter til tshiluba, sa: «Vi bruker språket hver dag – i våre daglige gjøremål, som når vi gjør innkjøp og prater med naboene, og i forkynnelsesarbeidet og på møtene. Vi studerer det vi har oversatt, og vi bruker publikasjonene på  tshiluba i tjenesten, så vi kan selv se om folk forstår det språket som oversetterne bruker.»

En som oversetter til lhukonzo i Uganda, sa: «Du kan ikke forestille deg hvor lykkelige vi er når vi er på møter som blir holdt på det språket vi snakker og oversetter til. Nå finner vi også større glede i felttjenesten, siden vi snakker med folk på det språket som ligger vårt hjerte nærmest.»

De menighetene som oversetterne har flyttet til, har også erfart fordeler. En søster sa om dem som oversetter til maya: «Oversetterne oppmuntrer oss ved det de sier, og ved sitt gode eksempel. Det er som om vi har noe av Betel hos oss, og det er noe helt spesielt.»

Oppmuntringen går begge veier. En oversetter i Kenya sa: «Siden det er svært lite lesestoff som utgis på luo, hadde folk her aldri forestilt seg at de skulle få se publikasjoner av så høy kvalitet på sitt eget språk. Mange blir derfor overbegeistret for å få dem. Når jeg ser denne reaksjonen, blir jeg veldig oppmuntret, og jeg blir enda mer motivert til å fortsette å gjøre mitt beste som oversetter.»

Mange av disse oversetterne har tjent i flere år, til og med flere tiår, på et avdelingskontor. Deres fine innstilling og deres villighet til å la Jehovas folks beste komme foran sine egne interesser blir satt stor pris på, og Jehova velsigner deres holdning. En bror i Sør-Afrika som oversetter til xhosa, oppsummerte hvordan mange føler det, da han sa: «Det styrende råds avgjørelse om å opprette disse oversettelseskontorene er en utrolig bra avgjørelse. Vi var lykkelige på Betel, men vi er lykkeligere på oversettelseskontoret.»

«Brødrene tok seg godt av oss»

Søndag 3. juni 2012 inntraff det en tragisk flyulykke i Nigeria. Et fly med 153 personer styrtet i en tett befolket forstad til Lagos, Nigerias største by. Alle om bord og et ukjent antall på bakken omkom.

Collins Eweh og familien hans bodde øverst i den treetasjes boligblokken som ble truffet av flyet. Da ulykken inntraff, var de på et møte i Rikets sal.

Cirka kl. 15.35, under Vakttårn-studiet, merket Collins og hans kone, Chinyere, at mobiltelefonene deres ringte flere ganger, men de svarte ikke. Så  snart møtet var ferdig, tok Chinyere telefonen – det var naboer som fortalte henne at blokken hun bodde i, stod i brann. Da familien Eweh drog dit, så de at flyet hadde styrtet gjennom blokken deres og havnet på en bygning i nærheten, hvor det hadde tatt fyr.

Chinyere sa: «Hvis vi hadde vært hjemme, ville vi garantert ha blitt drept. Etter ulykken var møteklærne det eneste vi eide og hadde, men vi var i live. Kretstilsynsmannen nedsatte med én gang et nødhjelpsutvalg, og brødrene tok seg godt av oss. Vi er veldig takknemlige.»

Collins sa: «De av slektningene mine som hadde vært imot at jeg er et Jehovas vitne, har forandret mening. En av dem sa til meg: ‘Deres Gud, Jehova, besvarer bønner. Hold dere til ham, for han hjelper dere.’ En annen person sa: ‘Hva du enn har gjort for å tjene Gud, så fortsett å gjøre det av hele din sjel.’ Vi har virkelig sett at Jehovas hånd har vært med oss. Jeg er så lykkelig.»

Nasjonalforsamling anerkjenner Jehovas vitner

Den 27. februar 2012 vedtok myndighetene i Ungarn en utvidelse av kirkeloven, og Jehovas vitner ble anerkjent som et registrert trossamfunn. Denne juridiske statusen vil bidra til å fremme forkynnelsen av det gode budskap i Ungarn. Den gir også Jehovas vitner skattefritak og gjør at de kan ta imot bidrag og foreta besøk i fengsler og på sykehus som representanter for trossamfunnet.

En spesiell ramme rundt minnehøytiden

En spesialpioner i Rundu i Namibia skrev om den minnehøytidsfeiringen han overvar i en  landsby i nærheten. Det var mange som hadde vist interesse for sannheten, så brødrene bestemte at minnehøytiden for første gang skulle holdes på det lokale språket, rumanyo. Spesialpioneren skrev: «Settingen var vakker – utendørs under fullmånen, med parafinlamper og to batteridrevne lykter.» Denne fine rammen gjorde at de følte seg nær Jehova. Den eneste forkynneren i området begynte å forkynne i mars, men på minnehøytiden var det 275 til stede!

Datoen 19. november 2011 har en spesiell plass i Jehovas vitners historie i Den sentralafrikanske republikk og Tsjad. Den dagen var 269 brødre og søstre samlet foran det nyoppførte avdelingskontoret i Den sentralafrikanske republikk. Det var en glede å ha Samuel Herd, et medlem av det styrende råd, til stede for å innvie det nye Betel-komplekset til Jehova til bruk i hans tjeneste. I løpet av programmet ble det kastet et tilbakeblikk på forkynnelsesarbeidet i de to landene. Det begynte i 1947 i Den sentralafrikanske republikk og i 1959 i Tsjad. Så fulgte  opplysninger om byggearbeidet og om alt som måtte gjøres for å fullføre bygningene. Etter at hilsener fra mange land var blitt overbrakt, gledet tilhørerne seg over å høre bror Herds innvielsestale. De 42 medlemmene av Betel-familien setter pris på at de har det de trenger – blant annet åtte kontorer til oversettelsesavdelingen, administrasjonskontorer, ekspedisjonsavdeling, resepsjon, 22 boligrom, kjøkken, spisesal og vaskeri.

Lørdag 26. mai 2012 fant det sted en stor begivenhet for Jehovas vitner i Kongo (Kinshasa). Etter åtte år med bygging og oppussing ble avdelingskontoret innviet. Dette var en helt spesiell anledning fordi det var aller første gang det ble holdt et program for innvielse av Betel i Kongo, selv om landet hadde hatt et avdelingskontor i nesten 50 år. Geoffrey Jackson fra det styrende råd holdt innvielsestalen på avdelingskontorets eiendom for 2422 tilhørere. De fleste av dem hadde vært døpt i over 40 år, og 117 var gjester fra 23 land. Noen misjonærer som hadde tjent i Kongo mange år tidligere, fortalte oppmuntrende opplevelser. Alle var begeistret og glad for beslutningen om at disse bygningene utelukkende skal brukes i tilbedelsen av Jehova.

Den 30. juni 2011 slo Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) fast at Frankrike krenket Jehovas vitners rettigheter da staten krevde at det skulle betales 60 prosent skatt på alle bidrag som ble gitt til trossamfunnet Jehovas vitner i Frankrike mellom 1993 og 1996. Selv om domstolen oppfordret partene til å komme til en minnelig ordning, var ikke det mulig, for staten holdt fast ved at den høye skatten var lovlig. Den 5. juli 2012 påla derfor EMD den franske stat å fjerne «alle konsekvenser» av beskatningen. I tillegg til å betale tilbake 4 590 295 euro (nærmere 35 millioner kroner) som var blitt inndratt i forbindelse med skattekravet  (pluss renter som begynte å løpe da pengene ble inndratt), må staten betale vitnene 55 000 euro (cirka 400 000 kroner) til dekning av saksomkostninger.

Jehovas lojale tjenere i Eritrea er blitt fratatt statsborgerskapet fordi de trofast har inntatt et nøytralt standpunkt. (Jes 2:4) I løpet av de siste 17 årene er mange blitt arrestert, og for tiden er omkring 50 brødre og søstre, deriblant eldre kvinner og barn helt ned i toårsalderen, i fengsel. Tragisk nok døde bror Misghina Gebretinsae i fengsel i juli 2011. Han er det første vitnet for Jehova som har dødd i et eritreisk fengsel. Før han døde, hadde han sittet i isolasjon i en container i en uke, og han skal ha dødd under «mystiske» omstendigheter. Våre brødre fortsetter å prøve å få samtaler med myndighetspersoner for å hjelpe dem til å forstå at det at vi er fredsommelige og ønsker å være nøytrale, ikke betyr at vi ikke har respekt for myndighetene i Eritrea.

Jehovas vitner i India blir fortsatt utsatt for pøbelangrep i tjenesten. Menn, kvinner og barn, deriblant en 60 år gammel bestemor og et 18 måneder gammelt barn, er blitt utsatt for verbale og fysiske overgrep. Noen har fått klærne revet av og er til og med blitt truet på livet. Politiets passivitet og fordommer har bidratt til trakasseringen av Jehovas vitner. I stedet for å reise tiltale mot gjerningsmennene har politiet fengslet vitnene på grunnlag  av falske anklager om ulovlig virksomhet. De som blir arrestert, må ofte betale urimelig høy kausjon for å slippe ut av varetekt, og blir i mange tilfeller verbalt og fysisk mishandlet av politiet og nektet medisinsk behandling, mat og vann. Deretter må de igjennom en flere år lang rettssak før de blir frikjent. Det er blitt sendt inn flere klager til den nasjonale menneskerettighetskommisjon i India, i håp om at den vil hjelpe våre brødre.

I november 2011 avgjorde EMD enstemmig at Tyrkia hadde krenket Yunus Erçeps rett til samvittighetsfrihet. Bror Erçep er blitt dømt og fengslet fordi han av samvittighetsgrunner nektet å utføre militærtjeneste. Siden mars 1998 er han blitt innkalt til militærtjeneste 39 ganger og er blitt tiltalt over 30 ganger. Han er blitt bøtelagt, fengslet og innlagt på psykiatrisk sykehus for «religiøs paranoia».

I oktober 2004 brakte bror Erçep en klage inn for EMD. I avgjørelsen sa domstolen at «klageren, som et medlem av Jehovas vitner, ikke søkte om å bli fritatt for militærtjeneste av hensyn til personlige fordeler eller egen bekvemmelighet, men på grunnlag av sin oppriktige religiøse overbevisning».

Feti Demirtaş er et annet Jehovas vitne i Tyrkia som nektet militærtjeneste da han ble innkalt, i 2005. Han ble arrestert, slått og tiltalt, og han satt i fengsel i 554 dager før han ble løslatt i juni 2007. Fordi han ikke ville gå på akkord med sin bibelske tro, ble det laget en rapport for å få ham klassifisert som en som hadde en psykisk lidelse. EMD sa i sin dom mot Tyrkia at bror Demirtaş var blitt utsatt  for umenneskelig behandling av tyrkiske myndigheter, og at hans rett til samvittighetsfrihet var blitt krenket.

De to ovennevnte dommene ble avsagt kort tid etter den viktige dommen av juli 2011 (Bayatyan v. Armenia), der EMDs storkammer slo fast at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon beskytter rettighetene til dem som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Disse avgjørelsene er bindende for alle medlemsstater i Europarådet, deriblant Tyrkia.

EMD avsa også dommer mot Armenia i sakene Bukharatyan v. Armenia og Tsaturyan v. Armenia i januar 2012 og stadfestet at religionsfriheten til to av Jehovas vitner som hadde nektet  militærtjeneste av samvittighetsgrunner, var blitt krenket. I domsavsigelsene viste domstolen til avgjørelsen i saken Bayatyan v. Armenia.

Til tross for disse historiske dommene mot Armenia fortsetter myndighetene der i landet å rettsforfølge, domfelle og fengsle dem som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Tilleggsbestemmelser til loven om alternativ tjeneste, som ble godkjent av regjeringen i Armenia i mars 2012, er ennå ikke blitt behandlet av nasjonalforsamlingen. Vi håper at de armenske myndigheter vil rette seg etter EMDs dommer ved å løslate de brødrene som fremdeles sitter i fengsel som militærnektere.

Jehovas vitner i Aserbajdsjan blir fortsatt utsatt for press fra myndighetene: razziaer og arrestasjoner fordi de overværer religiøse møter, sensurering av religiøs litteratur, utvisning av utenlandske medlemmer, fysisk og verbal mishandling fra politiets side og trusler i forbindelse med registrering av trossamfunnet. Siden den nasjonale komiteen for arbeid med religiøse organisasjoner avslo vitnenes søknad om gjenregistrering, har politiet stadig oftere oppløst vitnenes fredelige møter, grepet forstyrrende inn i deres forkynnelsesarbeid og innført restriksjoner på importen og distribueringen av deres bibelske litteratur. Domstoler har ilagt Jehovas vitner store bøter for å distribuere religiøs litteratur og overvære religiøse møter. En søster fikk for eksempel en bot på et beløp som tilsvarte over 10 000 kroner, for å ha overvært et møte i byen Gandsja. Fordi disse straffereaksjonene krenker religionsfriheten, som blir garantert av Den europeiske  menneskerettighetskonvensjon, er flere klager blitt brakt inn for EMD, i håp om at det skal bli slutt på trakasseringen og forfølgelsen av Jehovas vitner i Aserbajdsjan.

Politiet i forskjellige deler av Russland fortsetter å trakassere og forfølge Jehovas vitner og presse domstolene til å domfelle vitnene for at de benytter seg av sin frihet til å tilbe Gud. På grunnlag av en ekstremismelov som er blitt kritisert av mange, har russiske domstoler erklært minst 64 av Jehovas vitners publikasjoner for å være ekstremistiske. For kort tid siden anmodet en representant for påtalemyndigheten om at Hør på den store Lærer, en bok som lærer barn om Jesus Kristus, måtte erklæres for å være ekstremistisk. I mange deler av Russland har domstoler også stengt tilgangen til Jehovas vitners offisielle nettsted. De har dessuten gitt politiet tillatelse til å drive med hemmelig overvåkning av menighetsmedlemmer ved blant annet å videoovervåke dem og åpne posten deres. Politiet intervjuer jevnlig naboer som er imot Jehovas vitner, og de ransaker vitners hjem og konfiskerer religiøs litteratur og andre personlige eiendeler. Vitner er blitt pågrepet mens de har vært ute og gått på gaten, kjørt bil eller gått av toget. Møter er blitt oppløst av politiet, og eldste er blitt rettsforfulgt for å ha utført hyrdearbeid i menigheten. I noen områder prøver påtalemyndighetene å få domstolene til å oppløse Jehovas vitners lokale religiøse organisasjoner.

I mai 2012 ble 17 Jehovas vitner i byen Taganrog tiltalt for å ha organisert og deltatt i ulovlig  virksomhet bare fordi de hadde utøvd sin tro. Det var i Taganrog at Jehovas vitners lokale organisasjon ble oppløst i 2009 etter en rettsavgjørelse, og at en Rikets sal ble konfiskert på grunn av påstått ekstremisme. Fordi vitnene ikke fikk lov til å bruke Rikets sal, holdt de møtene i private hjem eller i leide lokaler, men nå prøver myndighetene å hindre all organisert tilbedelse. I juli 2012 ble et pionerpar i den sibirske byen Tsjita dømt for å fremme hat fordi de distribuerte den angivelig ekstremistiske bibelstudieboken Hva er det Bibelen egentlig lærer? når de snakket med andre om sin tro. Begge to ble dømt til 200 timers tvangsarbeid, men de anket dommen.

Selv om EMD har gitt Jehovas vitner to store seirer i saker mot Russland – i 2007 (Kuznetsov and Others v. Russia) og 2010 (Jehovah’s Witnesses of Moscow v. Russia) – fortsetter russiske myndigheter å ignorere disse avgjørelsene fra denne velrenommerte domstolen. Jehovas vitner har derfor brakt 19 andre klager inn for EMD, i håp om at flere avgjørelser fra denne domstolen vil få russiske myndigheter til å slutte å forfølge Jehovas folk og la dem «fortsette å føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet og alvor». – 1. Tim 2:2.

Sør-Korea fortsetter å fengsle unge brødre på grunn av deres kristne nøytralitet. Hver måned blir omkring 45 unge brødre dømt til halvannet års fengsel. For tiden sitter cirka 750 brødre i fengsel i Sør-Korea. Dette er det høyeste antall Jehovas vitner som sitter i fengsel for sin tros skyld i ett og samme land. Siden 1950 er rundt 17 000 Jehovas vitner blitt dømt til i alt mer enn 32 000 års fengsel.

 I 2012 trappet myndighetene opp undertrykkelsen av vitner som nekter militærtjeneste – de begynte da å fengsle dem som av samvittighetsgrunner ikke vil tjenestegjøre i reservestyrkene når de blir innkalt. Tidligere ble slike personer bare bøtelagt. Fordi man blir innkalt som reservist flere ganger i årenes løp, må de som nekter å tjenestegjøre, nå regne med å bli stilt for retten mange ganger. I november 2011 ble for eksempel Ho-jeong Son dømt til åtte måneders betinget fengsel. Så, i juni 2012, ble han stilt for retten igjen, og denne gangen ble han dømt til seks måneders fengsel. Han ble arrestert umiddelbart etter den andre rettssaken, men anket dommen og ble løslatt mot kausjon etter 29 dager. Han risikerer nå en dom på totalt 14 måneders fengsel.

FNs menneskerettighetsråd har flere ganger fordømt Sør-Korea for å ha krenket retten til samvittighetsfrihet. Nye klager er blitt brakt inn for dette rådet og for Sør-Koreas forfatningsdomstol i et forsøk på å komme til en løsning.