Kapittel tolv

Vær ikke redd for assyreren

Jesaja 10: 5—34

1, 2. a) Hvorfor kan vi si at Jona fra et menneskelig synspunkt hadde god grunn til ikke å ville forkynne for assyrerne? b) Hvordan reagerte ninivittene på Jonas budskap?

I MIDTEN av 800-tallet f.v.t. drog den hebraiske profeten Jona, Amittais sønn, til Ninive, hovedstaden i det assyriske verdensrike. Han hadde et viktig budskap å overbringe. Jehova hadde sagt til ham: «Bryt opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot henne at deres ondskap er steget opp for mitt ansikt.» — Jona 1: 2, 3.

² Første gang Jona fikk dette oppdraget, rømte han i stikk motsatt retning, mot Tarsis. Sett fra et menneskelig synspunkt hadde Jona grunn til ikke å ville dra til Ninive. Assyrerne var et grusomt folk. Legg merke til hvordan en av de assyriske monarkene behandlet sine fiender: «Jeg skar av lemmene på embetsmennene . . . Mange fanger blant dem brente jeg opp med ild, og jeg tok mange levende til fange. På noen skar jeg av hendene og fingrene, og på andre skar jeg av nesen.» Men da Jona endelig overbrakte Jehovas budskap til ninivittene, angret de sine synder, og Jehova sparte byen den gangen. — Jona 3: 3—10; Matteus 12: 41.

Jehova tar opp ’stokken’

3. Hvilken forskjell er det mellom israelittenes reaksjon på de advarslene Jehovas profeter kom med, og ninivittenes reaksjon?

³ Reagerer israelittene, som Jona også forkynte for, positivt?  (2. Kongebok 14: 25) Nei. De vender den rene tilbedelse ryggen. De går faktisk så langt at de ’bøyer seg for hele himlenes hær og tjener Ba’al’. Og hva mer er, ’de fortsetter å la sine sønner og sine døtre gå gjennom ilden og å utøve spådomskunst og å se etter varsler, og gang på gang selger de seg til å gjøre det som er ondt i Jehovas øyne, for å krenke ham’. (2. Kongebok 17: 16, 17) I motsetning til ninivittene hører ikke israelittene på de profetene Jehova sender for å advare dem. Jehova bestemmer seg derfor for å gå strengere til verks.

4, 5. a) Hvem er «assyreren», og hvordan vil Jehova bruke ham som en «stokk»? b) Når faller Samaria?

⁴ Etter at Jona hadde vært i Ninive, var assyrerne en tid mindre aggressive. * Men i begynnelsen av 700-tallet gjør Assyria seg igjen gjeldende som militærmakt, og Jehova bruker den på en overraskende måte. Profeten Jesaja overbringer en advarsel fra Jehova til det nordlige riket, Israel: «Ha! Assyreren, min vredes stokk og min fordømmelses stav som er i deres hånd! Mot en frafallen nasjon skal jeg sende ham, og mot det folk som er gjenstand for min heftige vrede, skal jeg gi en befaling til ham, om å ta mye bytte og ta mye plyndringsgods og gjøre det til et sted som tråkkes ned som leiren i gatene.» — Jesaja 10: 5, 6.

⁵ For en ydmykelse for israelittene! Gud bruker en hedensk nasjon — «assyreren» — som en «stokk» til å straffe dem med. I 742 blir Samaria, hovedstaden i den frafalne nasjonen Israel, beleiret av assyrerkongen Salmanassar V. Fra sin strategiske beliggenhet på en høyde som rager 90 meter over sletten omkring, klarer Samaria å holde stand mot fienden i nesten tre år. Men ingen menneskelig strategi kan hindre at Guds hensikt blir gjennomført. I 740  faller Samaria og blir tråkket ned under assyrerens føtter. — 2. Kongebok 18: 10.

6. På hvilken måte går assyreren lenger enn det som er Jehovas hensikt?

⁶ Selv om assyrerne blir brukt av Jehova til å gi hans folk en lærepenge, anerkjenner de ikke selv Jehova. Det er derfor Jehova sier videre: «Selv om han [assyreren] ikke er slik, vil han føle seg tilskyndt; selv om hans hjerte ikke er slik, vil han legge planer, for det å tilintetgjøre er i hans hjerte, og å utslette nasjoner, ikke så få.» (Jesaja 10: 7) Jehova har til hensikt å bruke assyreren som et redskap i sin hånd. Men assyreren føler seg tilskyndt til noe annet. Hans hjerte får ham til å legge planer med tanke på noe større — å erobre hele den da kjente verden!

7. a) Forklar uttrykket «Er ikke mine fyrster samtidig konger?» b) Hva bør de som forlater Jehova i vår tid, merke seg?

⁷ Mange av de ikke-israelittiske byene som assyreren erobrer, ble før regjert av konger. Disse tidligere kongene må nå underkaste seg under assyrerkongen som vasallfyrster. Han kan derfor skrytende si: «Er ikke mine fyrster samtidig konger?» (Jesaja 10: 8) De fremtredende ikke-israelittiske byenes falske guder kunne ikke frelse sine tilbedere fra ødeleggelsen. Og de gudene som ble tilbedt av dem som bodde i Samaria — deriblant Ba’al, Molek og gullkalvene — kunne ikke beskytte byen. Samaria hadde forlatt Jehova og hadde ingen rett til å vente at han skulle komme byen til unnsetning. De som forlater Jehova i vår tid, bør merke seg hvordan det gikk med Samaria. Assyreren kan med rette si skrytende om Samaria og de andre byene han har erobret: «Er ikke Kalno akkurat som Karkemisj? Er ikke Hamat akkurat som Arpad? Er ikke Samaria akkurat som Damaskus?» (Jesaja 10: 9) For assyreren er de alle like — et bytte som han kan ta.

8, 9. Hvorfor går assyreren for langt når han kaster sine øyne på Jerusalem?

 ⁸ Assyreren går imidlertid for langt i sine skrytende ytringer. Han sier: «Når min hånd har nådd den verdiløse gudens riker, som har flere utskårne bilder enn Jerusalem og Samaria, vil det ikke da gå slik at akkurat som jeg vil ha gjort med Samaria og med hennes verdiløse guder, slik skal jeg gjøre med Jerusalem og hennes avguder?» (Jesaja 10: 10, 11) De rikene som assyreren allerede har underlagt seg, hadde langt flere avguder enn både Jerusalem og Samaria. Han resonnerer som så: «Hva skal kunne hindre meg i å gjøre det samme med Jerusalem som jeg gjorde med Samaria?»

⁹ For en skrythals! Jehova vil ikke tillate at han inntar Jerusalem. Juda har riktignok ikke rent rulleblad  når det gjelder å støtte den sanne tilbedelse. (2. Kongebok 16: 7—9; 2. Krønikebok 28: 24) Jehova har sagt at Juda som følge av sin troløshet kommer til å lide mye under assyrernes invasjon. Men Jerusalem kommer ikke til å bli inntatt. (Jesaja 1: 7, 8) Da den assyriske invasjon finner sted, er det Hiskia som er konge i Jerusalem. Han er ikke lik sin far, Akas. I den første måneden av sin regjeringstid gjenåpner Hiskia dørene til templet og gjenoppretter den rene tilbedelse. — 2. Krønikebok 29: 3—5.

10. Hva lover Jehova angående assyreren?

¹⁰ Assyrias planlagte angrep på Jerusalem har følgelig ikke Jehovas godkjennelse. Jehova sier at han skal kreve denne frekke verdensmakten til regnskap: «Det skal skje, når Jehova avslutter hele sitt verk på Sion-fjellet og i Jerusalem, at jeg skal kreve Assyrias konge til regnskap for frukten av hans hjertes frekkhet og for hans overlegne øynes innbilskhet.» — Jesaja 10: 12.

Til Juda og Jerusalem!

11. Hvorfor tror assyreren at Jerusalem blir et lett bytte?

¹¹ Åtte år etter det nordlige rikes fall i 740 f.v.t. marsjerer en ny assyrisk konge, Sankerib, mot Jerusalem. Jesaja beskriver i poetiske ordelag Sankeribs stolte plan: «Jeg skal fjerne folkeslags grenser, og de ting de har samlet, skal jeg visselig plyndre, og jeg skal styrte ned innbyggerne liksom en som er mektig. Og som om det gjaldt et fuglerede, skal min hånd nå folkenes rikdommer; og som når en samler forlatte egg, vil jeg selv samle hele jorden, og det vil med sikkerhet ikke være noen som basker med vingene eller åpner munnen eller piper.» (Jesaja 10: 13, 14) Sankerib resonnerer som så at andre byer har falt, og Samaria er ikke mer, så Jerusalem blir et lett bytte! Byen vil kanskje prøve å sette seg til motverge, men innbyggerne vil raskt bli slått,  før de knapt har gitt et pip fra seg. Deres rikdommer vil bli fjernet, omtrent som når man fjerner eggene fra et forlatt reir.

12. Hva er ifølge Jehova den rette måten å betrakte assyrerens skrytende påstander på?

¹² Men det er noe Sankerib har glemt. Det frafalne Samaria fortjente den straffen det fikk. Under kong Hiskia er Jerusalem imidlertid igjen blitt en høyborg for den rene tilbedelse. Den som våger å røre Jerusalem, vil få med Jehova å bestille! Jesaja spør forarget: «Vil øksen opphøye seg over den som hogger med den, eller vil sagen gjøre seg større enn den som beveger den fram og tilbake, som om stokken beveget dem som løfter den, fram og tilbake, som om staven løftet den som ikke er av tre?» (Jesaja 10: 15) Assyrerriket er bare et redskap i Jehovas hånd, omtrent som en øks, en sag, en stokk eller en stav som blir brukt av en tømmerhogger, en som sager tømmer, eller en gjeter. Hvordan våger stokken å opphøye seg over den som bruker den!

13. Hvem sikter de følgende uttrykkene til, og hvordan går det med dem: a) de «fete menn»? b) ’ugresset og tornebuskene’? c) ’hans skogs herlighet’?

¹³ Hvordan kommer det til å gå med assyreren? «Den sanne Herre, hærstyrkenes Jehova, [skal] fortsette å sende en tærende sykdom over hans fete menn, og under hans herlighet skal en brann fortsette å brenne som brannen av en ild. Og Israels Lys skal bli til en ild, og hans Hellige til en flamme; og den skal flamme opp og fortære hans ugress og hans tornebusker på én dag. Og hans skogs og hans frukthages herlighet skal Han gjøre ende på, ja fra sjelen like til kjøttet, og det skal bli som når en som er syk, svinner bort. Og resten av trærne i hans skog — deres antall skal bli slik at selv en gutt vil kunne skrive dem opp.» (Jesaja 10: 16—19) Ja, Jehova skal sette den assyriske «stokken»  på plass! De «fete menn» i assyrerens hær, de kraftige og sterke soldatene, skal bli rammet av «en tærende sykdom». De kommer ikke til å se sterke ut mer! Lik ugress og tornebusker skal hans menige soldater bli oppbrent og fortært av Israels Lys, Jehova Gud. Og ’hans skogs herlighet’, hans offiserer, skal bli gjort ende på. Når Jehova har gjort seg ferdig med assyreren, vil det være så få offiserer tilbake at selv en gutt vil kunne telle dem på fingrene! — Se også Jesaja 10: 33, 34.

14. Beskriv assyrerens framrykking i Juda.

¹⁴ Likevel må det være vanskelig for de jødene som er i Jerusalem i 732 f.v.t., å tro at assyreren kommer til å bli slått. Den store assyriske hæren rykker ubønnhørlig fram. Hør hvilke byer i Juda som allerede har falt: «Han er kommet over Ajat . . . Migron . . . Mikmasj . . . Geba . . . Rama . . . Sauls Gibea . . . Gallims datter . . . Laisja . . . Anatot . . . Madmena . . . Gebim . . . Nob.» (Jesaja 10: 28—32a) * Til slutt står angriperne ved Lakisj, bare 50 kilometer fra Jerusalem. Snart er byen truet av en stor assyrisk hær. «Han svinger hånden truende mot Sions datters fjell, Jerusalems høyde.» (Jesaja 10: 32b) Hva kan stanse assyreren?

15, 16. a) Hvorfor trenger kong Hiskia en sterk tro? b) Hvilket grunnlag har Hiskia for å tro at Jehova vil komme ham til unnsetning?

¹⁵ Kong Hiskia, som befinner seg på slottet sitt i byen, blir grepet av frykt. Han river klærne sine i stykker og kler seg i sekkelerret. (Jesaja 37: 1) Han sender noen menn til profeten Jesaja for å be ham om å rådspørre Jehova på Judas vegne. De kommer snart tilbake med Jehovas svar: «Vær ikke redd . . . jeg skal med sikkerhet forsvare denne byen.» (Jesaja 37: 6, 35) Men assyrerne opptrer truende og er ualminnelig selvsikre.

 ¹⁶ Tro — det er det som skal holde kong Hiskia oppe under denne krisen. Tro er «det tydelige bevis for virkelige ting, enda de ikke ses». (Hebreerne 11: 1) Å ha tro innebærer å se mer enn det som ligger åpent i dagen. Men tro er basert på kunnskap. Hiskia husker sikkert de trøstende ordene som Jehova allerede har kommet med: «Vær ikke redd, du mitt folk som bor i Sion, på grunn av assyreren . . . For ennå en meget kort tid — og fordømmelsen vil ha nådd en ende, og min vrede, idet de tæres bort. Og hærstyrkenes Jehova skal visselig svinge en pisk mot ham som ved Midjans nederlag ved Oreb-klippen; og hans stav skal være over havet, og han skal i sannhet løfte den på samme måte som han gjorde det mot Egypt.» (Jesaja 10: 24—26) * Ja, Guds folk har opplevd vanskelige situasjoner før også. Hiskias forfedre var tilsynelatende håpløst fortapt da de stod overfor den egyptiske hæren ved Rødehavet. Og flere hundre år tidligere var Gideons hær absolutt tallmessig underlegen da Midjan og Amalek invaderte Israel. Men Jehova utfridde sitt folk ved disse to anledningene. — 2. Mosebok 14: 7—9, 13, 28; Dommerne 6: 33; 7: 21, 22.

17. Hvordan blir assyrerens åk «ødelagt», og hvorfor?

¹⁷ Vil Jehova igjen gjøre som han gjorde ved disse to anledningene? Ja. Jehova lover: «Det skal skje på den dagen at hans byrde skal bli tatt bort fra din skulder og hans åk fra din nakke, og åket skal sannelig bli ødelagt på grunn av oljen.» (Jesaja 10: 27) Det assyriske åk skal bli løftet bort fra Guds paktsfolks skuldrer og hals. Ja, åket skal bli «ødelagt» — og det blir det! På én natt dreper Jehovas engel 185 000 av assyrerne. Faren er over, og assyrerne forlater Judas jord for godt. (2. Kongebok 19: 35, 36) Hvorfor?  «På grunn av oljen.» Dette kan sikte til den oljen som ble brukt da Hiskia ble salvet til konge i Davids slekt. Jehova oppfyller derved sitt løfte: «Jeg skal med sikkerhet forsvare denne byen for å frelse den, for min egen skyld og for min tjener Davids skyld.» — 2. Kongebok 19: 34.

18. a) Får Jesajas profeti mer enn én oppfyllelse? Forklar. b) Hva er det som i vår tid svarer til Samaria i gammel tid?

¹⁸ Den delen av Jesajas beretning som blir drøftet i dette kapitlet, dreier seg om begivenheter som fant sted i Juda for over 2700 år siden. Men det er i høyeste grad verdt å undersøke disse begivenhetene i dag. (Romerne 15: 4) Vil det si at de viktigste aktørene i denne dramatiske beretningen — innbyggerne i Samaria og Jerusalem foruten assyrerne — har sine motstykker i vår tid? Ja, det gjør det. I likhet med det avgudsdyrkende Samaria hevder kristenheten at den tilber Gud, Jehova, men den er i virkeligheten tvers igjennom frafallen. Den katolske kardinalen John Henry Newman sier at ting som kristenheten har gjort bruk av i flere hundre år, deriblant røkelse, stearinlys, vievann, prestekjoler og helgenbilder, «alt sammen [er] av hedensk opprinnelse». (An Essay on the Development of Christian Doctrine) Jehova finner like lite behag i kristenhetens hedensk påvirkede gudsdyrkelse i dag som han fant i Samarias avgudsdyrkelse den gangen.

19. Hvordan og av hvem er kristenheten blitt advart?

¹⁹ Jehovas vitner har i en årrekke advart kristenheten og gjort den oppmerksom på at den har pådratt seg Jehovas mishag. I 1955 ble for eksempel det offentlige foredraget «Kristenheten eller kristendommen — hvilken av dem er ’verdens lys?’» holdt over hele verden. Det viste hvordan kristenheten har veket bort fra den sanne kristne lære og livsførsel. Senere ble foredraget i trykt form sendt til prester i mange land. Kristenheten har som et hele ikke gitt akt  på advarselen. Den gir ikke Jehova noe valg. Han blir nødt til å tukte den med en ’stokk’.

20. a) Hvem er vår tids assyrer, og hvordan kommer den til å bli brukt som en stokk? b) I hvilken grad kommer kristenheten til å bli tuktet?

²⁰ Hvem kommer Jehova til å bruke til å tukte den opprørske kristenheten? Vi finner svaret i det 17. kapitlet i Åpenbaringen. Der blir vi presentert for en skjøge, «Babylon den store», som er et bilde på alle de falske religionene i verden, kristenhetens religion innbefattet. Skjøgen rir på et skarlagenrødt villdyr som har sju hoder og ti horn. (Åpenbaringen 17: 3, 5, 7—12) Villdyret er et bilde på De forente nasjoner. * Akkurat som Assyria ødela Samaria i gammel tid, skal det skarlagenrøde villdyret «hate skjøgen og gjøre henne øde og naken og spise hennes kjøtt og brenne henne fullstendig opp med ild». (Åpenbaringen 17: 16) På den måten skal vår tids assyrer (de nasjonene som er tilsluttet FN) tilføye kristenheten et voldsomt slag og tilintetgjøre den.

21, 22. Hvem vil få villdyret til å angripe Guds folk?

²¹ Kommer Jehovas trofaste vitner til å gå til grunne sammen med Babylon den store? Nei. De har ikke pådratt seg Guds mishag. Den rene tilbedelse kommer til å overleve. Men det villdyret som ødelegger Babylon den store, kommer også til å kaste begjærlige blikk i retning av Guds folk. Derved er det ikke Guds tanke, men en annens tanke villdyret utfører. Det utfører Satan Djevelens tanke.

²² Jehova avslører Satans overmodige plan: «Det skal skje på den dagen at ting vil stige opp i ditt [Satans] hjerte, og du kommer visselig til å tenke ut en skadelig plan; og du  skal si: ’Jeg skal . . . komme mot folk som har ro, som bor trygt, som alle sammen bor uten [en beskyttende] mur . . . ’ Det vil være for å ta et stort bytte og for å ta mye plyndringsgods.» (Esekiel 38: 10—12) Satan vil tenke: «Hvorfor ikke få nasjonene til å angripe Jehovas vitner? De er sårbare, ubeskyttet, uten politisk innflytelse. De setter seg ikke til motverge. Det blir lett å ta dem, som egg i et ubeskyttet reir!»

23. Hvorfor vil vår tids assyrer ikke kunne gjøre det samme mot Guds folk som det han skal gjøre mot kristenheten?

²³ Men vokt dere, dere nasjoner! Dere skal vite at hvis dere rører Jehovas folk, vil dere få med Jehova selv å gjøre! Jehova elsker sitt folk, og han kommer til å kjempe for det like sikkert som han kjempet for Jerusalem på Hiskias tid. Når vår tids assyrer forsøker å tilintetgjøre Jehovas tjenere, kommer han i virkeligheten til å kjempe mot Jehova Gud og Lammet, Jesus Kristus. Det er en kamp assyreren ikke kan vinne. «Fordi Lammet er herrers Herre og kongers Konge, skal det seire over dem,» sier Bibelen. (Åpenbaringen 17: 14; jevnfør Matteus 25: 40.) I likhet med assyreren i gammel tid kommer det skarlagenrøde villdyret til å ’gå bort til tilintetgjørelse’. Ingen kommer til å frykte det mer. — Åpenbaringen 17: 11.

24. a) Hva er de sanne kristne innstilt på å gjøre for å forberede seg på det som skal skje? b) Hvordan ser Jesaja videre framover? (Se rammen på side 155.)

²⁴ De sanne kristne kan se framtiden i møte uten frykt hvis de bevarer et nært forhold til Jehova og setter det å gjøre hans vilje på førsteplassen i sitt liv. (Matteus 6: 33) Da trenger de ikke å ’frykte noe ondt’. (Salme 23: 4) Med troens øyne vil de se Guds mektige arm høyt løftet, ikke for å straffe dem, men for å beskytte dem mot hans fiender. Og deres ører vil høre disse beroligende ordene: «Vær ikke redd.» — Jesaja 10: 24.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]

 [Ramme/bilder på sidene 155 og 156]

JESAJA SER VIDERE FRAMOVER

Jesaja 10: 20—23

Jesaja, kapittel 10, henleder først og fremst oppmerksomheten på hvordan Jehova skal fullbyrde dommen over Israel ved hjelp av den assyriske invasjonen, og på hans løfte om å forsvare Jerusalem. Ettersom versene 20—23 står midt i denne profetien, kan vi anta at de får en generell oppfyllelse i den samme perioden. (Jevnfør Jesaja 1: 7—9.) Men ordlyden viser at disse versene spesielt får sin anvendelse på senere perioder, da også Jerusalem ble krevd til regnskap for sine innbyggeres synder.

Kong Akas prøver å oppnå sikkerhet ved å vende seg til Assyria for å få hjelp. Profeten Jesaja forutsier at de gjenlevende av Israels hus i framtiden aldri igjen kommer til å gjøre noe så uforstandig og meningsløst. Jesaja 10: 20 sier at de skal «støtte seg til Jehova, Israels Hellige, i sannferdighet». Men vers 21 viser at det bare er noen få som vil gjøre det: «Bare en rest skal vende tilbake.» Dette får oss til å tenke på Jesajas sønn Sjear-Jasjub, som er et tegn i Israel, og hvis navn betyr «bare en rest skal vende tilbake». (Jesaja 7: 3) Vers 22 i kapittel 10 advarer om en kommende «utryddelse» som det er truffet beslutning om. Denne utryddelsen vil være rettferdig, for det er et opprørsk folk som får den straffen det fortjener. Av en nasjon som er like tallrik «som havets sandkorn», blir det følgelig bare en rest som vender tilbake. Vers 23 sier at den kommende utryddelsen vil berøre hele landet. Denne gangen blir ikke Jerusalem spart.

Disse versene beskriver på en god måte hva som skjedde i 607 f.v.t., da Jehova brukte det babylonske verdensrike som sin ’stokk’. Hele landet, også Jerusalem, falt for den  inntrengende fiendens hånd. Jødene ble ført som fanger til Babylon, hvor de var i 70 år. Deretter var det noen — om enn «bare en rest» — som vendte tilbake for å gjenopprette den sanne tilbedelse i Jerusalem.

Profetien i Jesaja 10: 20—23 fikk enda en oppfyllelse i det første århundre, som det framgår av Romerne 9: 27, 28. (Jevnfør Jesaja 1: 9; Romerne 9: 29.) Paulus forklarer at en «rest» av jøder i åndelig forstand ’vendte tilbake’ til Jehova i det første århundre. Det skjedde ved at et lite antall trofaste jøder ble disipler av Jesus Kristus og begynte å tilbe Jehova «med ånd og sannhet». (Johannes 4: 24) Senere sluttet troende ikke-jøder seg til dem, og sammen utgjorde de en åndelig nasjon, «Guds Israel». (Galaterne 6: 16) Derved ble ordene i Jesaja 10: 20 oppfylt: «Aldri mer» ville et folk som var innviet til Jehova, vende seg fra ham og søke støtte hos mennesker.

[Bilde på side 147]

Sankerib mener at det er like lett å samle nasjonene som det er å samle egg fra et reir