En inderlig bønn
Kapittel tjuefem
En inderlig bønn
1, 2. a) Hva er formålet med den tukt Gud gir? b) Hvilket valg kommer jødene til å stå overfor etter at de er blitt tuktet av Jehova?
ØDELEGGELSEN av Jerusalem og templet der i 607 f.v.t. var tukt fra Jehova, et uttrykk for hans store mishag. Den ulydige nasjonen Juda fortjente en slik streng straff. Men det var ikke Jehovas hensikt at jødene skulle utryddes. Apostelen Paulus hentydet til det som var hensikten med Jehovas tukt, da han sa: «Riktignok synes ingen tukt i øyeblikket å være til glede, men til sorg; men etterpå gir den dem som er blitt oppøvd ved den, fredelig frukt, nemlig rettferdighet.» — Hebreerne 12: 11.
2 Hvordan vil jødene reagere på en slik smertefull opplevelse? Vil de hate tukten fra Jehova? (Salme 50: 16, 17) Eller vil de ta imot den og være villige til å lære av den? Vil de angre og bli helbredet? (Jesaja 57: 18; Esekiel 18: 23) Jesajas profeti antyder at i hvert fall noen av Judas tidligere innbyggere vil reagere positivt på tukten. Fra og med de siste versene i kapittel 63 og i hele kapittel 64 blir Judas nasjon framstilt som et angerfullt folk som nærmer seg Jehova i oppriktig påkallelse. Profeten Jesaja framsier en inderlig bønn på vegne av sine landsmenn i deres framtidige landflyktighet, og i denne bønnen gir han uttrykk for oppriktig anger. Mens han gjør det, omtaler han kommende begivenheter som om de finner sted like for øynene på ham.
En medfølende Far
3. a) Hvordan opphøyer Jesajas profetiske bønn Jehova? b) Hvordan viser Daniels bønn at Jesajas profetiske bønn inneholder de tankene de angrende jødene gjorde seg i Babylon? (Se rammen på side 362.)
3 Jesaja sier i bønn til Jehova: «Se ned fra himmelen og se ut fra din hellighets og skjønnhets opphøyde bolig.» Profeten taler om de åndelige himler, hvor Jehova og hans usynlige åndeskapninger bor. Jesaja sier videre, idet han gir uttrykk for de tankene jødene gjør seg i landflyktighet: «Hvor er din nidkjærhet og din veldige kraft, uroen i ditt indre, og dine barmhjertighetsgjerninger? Overfor meg har de holdt seg tilbake.» (Jesaja 63: 15) Jehova har holdt tilbake sin makt og holdt sine innerste følelser — ’uroen i sitt indre og sin barmhjertighet’ — under kontroll overfor sitt folk. Men Jehova er den jødiske nasjons «Far». Abraham og Israel (Jakob) var deres kjødelige forfedre, men hvis disse var blitt vakt til live igjen, ville de kanskje ha forkastet sine frafalne etterkommere. Jehova har større medfølelse. (Salme 27: 10) Jesaja sier takknemlig: «Du, Jehova, [er] vår Far. ’Vår Gjenkjøper fra fordums tid’ er ditt navn.» — Jesaja 63: 16.
4, 5. a) I hvilken forstand er det Jehova får sitt folk til å fare vill fra hans veier? b) Hva slags tilbedelse vil Jehova ha?
4 Jesaja ber inderlig: «Hvorfor, Jehova, får du oss stadig til å fare vill fra dine veier? Hvorfor gjør du vårt hjerte hardt, så det ikke frykter deg? Kom tilbake for dine tjeneres skyld, din arvelodds stammer.» (Jesaja 63: 17) Ja, Jesaja ber om at Jehova igjen må rette oppmerksomheten mot sine tjenere. I hvilken forstand er det så Jehova får jødene til å fare vill fra hans veier? Er det Jehovas skyld at de har harde hjerter som får dem til ikke å frykte ham? Nei, men han tillater det, og i sin fortvilelse klager jødene over at Jehova har gitt dem en slik frihet. (2. Mosebok 4: 21; Nehemja 9: 16) De skulle ønske at Jehova hadde grepet inn for å hindre dem i å handle galt.
5 Jehova handler som kjent ikke med mennesker på den måten. Vi er utrustet med en fri vilje, og Jehova lar oss velge om vi vil adlyde ham eller la det være. (5. Mosebok 30: 15—19) Han vil at de som tilber ham, i sitt hjerte og sinn skal være motivert av ekte kjærlighet. Han har derfor latt jødene bruke sin frie vilje, selv om det har ført til at de har kunnet gjøre opprør mot ham. Det er på denne måten han har gjort deres hjerte hardt. — 2. Krønikebok 36: 14—21.
6, 7. a) Hva har det ført til at jødene har forlatt Jehovas veier? b) Hvilket ønske gir jødene forgjeves uttrykk for, men hva har de ingen rett til å vente?
6 Hva har det ført til? Jesaja sier profetisk: «En kort tid hadde ditt hellige folk en eiendom. Våre motstandere har tråkket ned din helligdom. Vi er i lang tid blitt som dem du ikke hersket over, som dem ditt navn ikke var blitt nevnt over.» (Jesaja 63: 18, 19) En tid hadde Jehovas folk en eiendom, hans helligdom. Så tillot Jehova at den ble ødelagt, og at hans folk ble ført i landflyktighet. Da det skjedde, var det som om det aldri hadde eksistert noen pakt mellom ham og Abrahams etterkommere, og som om hans navn aldri var blitt nevnt over dem. Nå er jødene i fangenskap i Babylon og gir uttrykk for sin følelse av håpløshet: «Å, om du bare hadde sønderrevet himlene og var steget ned, så til og med fjellene hadde skjelvet for din skyld, som når en ild antenner kvister og ilden får vannet til å koke — for å gjøre ditt navn kjent for dine motstandere, så nasjonene måtte skjelve for din skyld!» (Jesaja 64: 1, 2) Jehova har i sannhet makt til å frelse. Han kunne så absolutt ha steget ned og kjempet for sitt folk, sønderrevet himmellignende regjeringssystemer og knust fjellignende riker. Han kunne ha gjort sitt navn kjent ved å la sin brennende nidkjærhet komme til uttrykk for sitt folks skyld.
7 Jehova hadde gjort slike ting før. Jesaja forteller: «Da du gjorde fryktinngytende ting som vi ikke kunne håpe på, steg du ned. For din skyld skalv endog fjellene.» (Jesaja 64: 3) Slike mektige gjerninger var vitnesbyrd om Jehovas makt og guddommelighet. Men de troløse jødene på Jesajas tid har ingen rett til å vente at Jehova skal gå til handling på en slik måte for deres skyld.
Bare Jehova kan frelse
8. a) Hva er én forskjell mellom Jehova og falske guder? b) Hvorfor går ikke Jehova til handling for å frelse sitt folk, til tross for at han kan det? c) Hvordan siterer og anvender Paulus Jesaja 64: 4? (Se rammen på side 366.)
8 Falske guder utfører ingen mektige frelsesgjerninger for dem som tilber dem. Jesaja skriver: «Og fra fordums tid har ingen hørt og ingen lyttet til og intet øye sett en Gud — unntatt deg — som griper inn for den som fortsetter å vente på ham. Du har kommet den i møte som jubler og øver rettferdighet, dem som fortsetter å komme deg i hu på dine veier.» (Jesaja 64: 4, 5a) Jehova er den eneste som ’lønner dem som oppriktig søker ham’. (Hebreerne 11: 6) Han går til handling for å beskytte dem som øver rettferdighet, og dem som kommer ham i hu. (Jesaja 30: 18) Har jødene gjort det? Nei. Jesaja sier til Jehova: «Se, du ble harm, mens vi fortsatte å synde, fortsatte med det i lang tid, og skulle vi så bli frelst?» (Jesaja 64: 5b) Jehovas folk har hardnakket fortsatt å synde i lang tid, så det er ikke noe grunnlag for at Jehova skal holde sin vrede tilbake og gå til handling for å frelse dem.
9. Hva kan angrende jøder håpe på, og hva kan vi lære av det?
9 Jødene kan ikke endre det som er gjort, men hvis de angrer og vender om til den rene tilbedelse, kan de ha håp om å oppnå tilgivelse og framtidige velsignelser. Til sin fastsatte tid vil Jehova lønne dem som angrer, ved å utfri dem av fangenskapet i Babylon. Men de må være tålmodige. Selv om de angrer, kommer ikke Jehova til å forandre sitt tidsskjema. Men hvis de holder seg årvåkne og går inn for å gjøre hans vilje, kan de være sikre på at de med tiden vil bli utfridd. De kristne i vår tid venter også tålmodig på Jehova. (2. Peter 3: 11, 12) Vi legger oss apostelen Paulus’ ord på hjertet: «La oss ikke gi opp med hensyn til å gjøre det som er godt, for når tiden er inne, skal vi høste, hvis vi ikke går trett.» — Galaterne 6: 9.
10. Hvilken oppriktig erkjennelse kommer til uttrykk i Jesajas bønn?
10 Jesajas profetiske bønn er mer enn bare en formell syndsbekjennelse. Den uttrykker oppriktig erkjennelse av at nasjonen ikke er i stand til å frelse seg selv. Profeten sier: «Vi blir som en uren, alle sammen, og alle våre rettferdighetsgjerninger er som en kledning for menstruasjonsperioder; og vi kommer til å visne bort som løv, alle sammen, og våre misgjerninger, de kommer til å føre oss bort som en vind.» (Jesaja 64: 6) Ved slutten av fangenskapet kan det være at angrende jøder har sluttet å følge en frafallen kurs. De har kanskje vendt seg til Jehova med rettferdighetsgjerninger. Men de er fortsatt ufullkomne. Deres gode gjerninger, hvor rosverdige de enn måtte være, er ikke til større nytte enn en tilflekket kledning når det gjelder å gjøre soning for synder. Jehovas tilgivelse er en ufortjent gave som utspringer fra hans barmhjertighet. Det er ikke noe man kan gjøre seg fortjent til. — Romerne 3: 23, 24.
11. a) Hvilken usunn åndelig tilstand gjør seg gjeldende blant de fleste av de landflyktige jødene, og hva kan være årsaken til det? b) Hvem var gode eksempler ved sin tro under fangenskapet?
11 Hva ser Jesaja idet han ser framover? Profeten sier: «Det er ingen som påkaller ditt navn, ingen som våkner opp for å gripe fatt i deg; for du har skjult ditt ansikt for oss, og du får oss til å smelte ved vår misgjernings kraft.» (Jesaja 64: 7) Nasjonens åndelige tilstand befinner seg på et lavmål. Folket har ikke påkalt Guds navn i bønn. Selv om de ikke lenger gjør seg skyldig i en slik alvorlig synd som avgudsdyrkelse, har de åpenbart forsømt sin tilbedelse, og det er «ingen som våkner opp for å gripe fatt i» Jehova. Det er tydelig at de ikke står i noe godt forhold til Skaperen. Noen av dem føler kanskje at de ikke er verdige til å vende seg til Jehova i bønn. Andre er opptatt med sine rutinemessige gjøremål og tenker ikke på ham. Det finnes naturligvis mennesker som Daniel, Hananja, Misjael, Asarja og Esekiel blant de landflyktige, og de er gode eksempler ved sin tro. (Hebreerne 11: 33, 34) Idet de 70 årene i fangenskap nærmer seg slutten, står slike menn som Haggai, Sakarja, Serubabel og øverstepresten Josva klar til å ta ledelsen med hensyn til å påkalle Jehovas navn. Men det ser ut til at Jesajas profetiske bønn beskriver det som er tilstanden blant flertallet av de landflyktige.
«Å adlyde er bedre enn slaktoffer»
12. Hvordan gir Jesaja uttrykk for at angrende jøder er villige til å forandre seg?
12 De jødene som angrer, er villige til å forandre seg. Jesaja sier på vegne av dem: «Nå, Jehova, du er vår Far. Vi er leiren, og du er Pottemakeren som har formet oss; og vi er alle et verk av din hånd.» (Jesaja 64: 8) Dette er enda en anerkjennelse av Jehovas myndighet som Far, eller Livgiver. (Job 10: 9) Angrende jøder blir sammenlignet med leire som lar seg forme. De som reagerer positivt på tukten fra Jehova, kan i billedlig forstand bli formet i samsvar med hans normer. Men det kan bare skje hvis Jehova, Pottemakeren, er villig til å tilgi. Jesaja bønnfaller ham derfor to ganger om å huske at jødene er hans folk: «Vær ikke overmåte harm, Jehova, og kom ikke for evig vår misgjerning i hu. Se nå, det ber vi deg om: Vi er alle ditt folk.» — Jesaja 64: 9.
13. Hvordan er forholdene i Israels land mens Guds folk er i fangenskap?
13 I de årene jødene er i landflyktighet, må de utholde mye mer enn bare det å være fanger i et hedensk land. Det at Jerusalem og templet er ødelagt, fører vanære over dem og deres Gud. I sin bønn nevner Jesaja noen av de tingene som er årsak til denne vanæren: «Dine hellige byer er blitt en ødemark. Sion er blitt en ødemark, Jerusalem en ødslig ødemark. Vårt hellige og vakre hus, hvor våre forfedre lovpriste deg, det er blitt til noe som brennes i ilden; og hver og én av våre attråverdige ting er lagt i ruiner.» — Jesaja 64: 10, 11.
14. a) Hvordan hadde Jehova advart om den situasjonen som nå gjør seg gjeldende? b) Hva er viktigere enn at Jehova hadde behag i templet og de ofrene som ble frambåret der?
14 Jehova er naturligvis fullt på det rene med hvordan forholdene er i jødenes hjemland. Omkring 420 år før Jerusalems ødeleggelse advarte han folket og sa at hvis de vendte seg bort fra hans bud og tjente andre guder, skulle han ’utslette dem fra jordens overflate’, og det vakre templet skulle «bli ruinhauger». (1. Kongebok 9: 6—9) Jehova hadde behag i det landet han hadde gitt sitt folk, det storslåtte templet som var bygd til ære for ham, og de ofrene som ble frambåret for ham. Men lojalitet og lydighet er viktigere enn materielle ting, også viktigere enn ofre. Profeten Samuel sa så treffende til kong Saul: «Har Jehova like stort behag i brennofre og slaktofre som i at en adlyder Jehovas røst? Se, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å gi akt er bedre enn fettet av værer.» — 1. Samuelsbok 15: 22.
15. a) Hva bønnfaller Jesaja Jehova om, og hvordan blir denne bønnen besvart? b) Hvilken utvikling førte til at Jehova til slutt forkastet Israel som nasjon betraktet?
15 Men kan Israels Gud se på den ulykke som har rammet hans angrende folk, uten å føle medynk med dem? Jesaja avslutter sin profetiske bønn med det spørsmålet. Han bønnfaller Jehova på vegne av de landflyktige jødene: «Vil du til tross for dette fortsette å holde deg tilbake, Jehova? Vil du forbli stille og la oss bli plaget til det ytterste?» (Jesaja 64: 12) Til slutt tilgir Jehova sitt folk, og i 537 f.v.t. fører han dem tilbake til deres land, så de kan gjenoppta den rene tilbedelse der. (Joel 2: 13) Men flere hundre år senere ble Jerusalem og templet enda en gang ødelagt, og Jehovas paktsfolk ble definitivt forkastet av ham. Hvorfor? Fordi hans folk hadde drevet bort fra hans bud og forkastet Messias. (Johannes 1: 11; 3: 19, 20) Da det skjedde, erstattet Jehova Israel med en ny nasjon, en åndelig nasjon, nemlig «Guds Israel». — Galaterne 6: 16; 1. Peter 2: 9.
Jehova, han «som hører bønner»
16. Hva lærer Bibelen om Jehova med hensyn til det å tilgi?
16 Vi kan lære mye av det som skjedde med Israel. Vi ser at Jehova er «god og rede til å tilgi». (Salme 86: 5) Som ufullkomne skapninger er vi avhengige av hans barmhjertighet og tilgivelse for å oppnå frelse. Ikke noe av det vi gjør, kan hjelpe oss til å gjøre oss fortjent til å oppnå disse velsignelsene. Men Jehova tilgir ikke på en vilkårlig måte. Det er bare de som angrer sine synder og vender om, som kan få hans tilgivelse. — Apostlenes gjerninger 3: 19.
17, 18. a) Hvordan vet vi at Jehova virkelig er interessert i hva vi tenker og føler? b) Hvorfor er Jehova tålmodig med syndige mennesker?
17 Vi lærer også at Jehova er sterkt interessert i hva vi tenker og føler, når vi gir uttrykk for det i våre bønner til ham. Han er den «som hører bønner». (Salme 65: 2, 3) Apostelen Peter kommer med denne forsikringen: «Jehovas øyne hviler på de rettferdige, og hans ører er vendt til deres påkallelse.» (1. Peter 3: 12) Og vi lærer at en bønn som gir uttrykk for anger, må omfatte en ydmyk bekjennelse av synder. (Ordspråkene 28: 13) Men det betyr ikke at vi kan trekke veksler på Guds barmhjertighet. Bibelen advarer de kristne og sier at de ikke må «ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den». — 2. Korinter 6: 1.
18 Og endelig kan vi nevne at vi lærer hva som er hensikten med at Jehova er så tålmodig med sitt syndige folk. Apostelen Peter forklarte at Han er tålmodig «ettersom han ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger». (2. Peter 3: 9) Men de som fortsetter å misbruke Guds tålmodighet, kommer til slutt til å bli straffet. Vi leser: «[Jehova] skal gjengjelde enhver etter hans gjerninger: evig liv til dem som søker herlighet og ære og uforgjengelighet ved utholdenhet i god gjerning; men for dem som er stridslystne, og som ikke adlyder sannheten, men adlyder urettferdigheten, skal det være vrede og harme.» — Romerne 2: 6—8.
19. Hvilke uforanderlige egenskaper kommer Jehova alltid til å legge for dagen?
19 Det var slik Jehova handlet med det gamle Israel. Det er de samme prinsippene som styrer vårt forhold til ham i dag, for han forandrer seg ikke. Selv om han utmåler velfortjent straff, vil det alltid kunne sies om ham at han «er en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlig godhet og sannhet; han bevarer kjærlig godhet mot tusener og tilgir misgjerning og overtredelse og synd». — 2. Mosebok 34: 6, 7.
[Studiespørsmål]
[Ramme/bilder på side 362]
Daniels bønn
Profeten Daniel var i Babylon i alle de 70 årene jødene var i fangenskap. En eller annen gang i det 68. året la han merke til i Jeremias profeti at det nærmet seg slutten på den tiden da Israel skulle være i Babylon. (Jeremia 25: 11; 29: 10; Daniel 9: 1, 2) Daniel vendte seg til Jehova i bønn — en bønn hvor han gav uttrykk for anger på vegne av hele den jødiske nasjon. Daniel forteller: «Jeg vendte så mitt ansikt mot Jehova, den sanne Gud, for å søke ham med bønn og med inntrengende anmodninger, med faste og sekkelerret og aske. Og jeg begynte å be til Jehova min Gud og avlegge bekjennelse.» — Daniel 9: 3, 4.
Daniel framsa sin bønn omkring 200 år etter at Jesaja hadde nedskrevet den profetiske bønnen som vi finner i kapitlene 63 og 64 i hans bok. Det var uten tvil mange oppriktige jøder som bad til Jehova i de vanskelige årene da de var i landflyktighet. Men Bibelen framhever Daniels bønn, som sikkert uttrykte det mange trofaste jøder følte. Hans bønn viser følgelig at Jesajas profetiske bønn virkelig uttrykker de følelsene som de trofaste jødene hadde mens de var i Babylon.
Legg merke til noen av likhetspunktene mellom Daniels bønn og Jesajas bønn.
Jesaja 64: 10, 11 Daniel 9: 16—18
[Ramme på side 366]
«Øye har ikke sett»
I sitt brev til korinterne siterte apostelen Paulus fra Jesajas bok da han skrev: «Men som det står skrevet: ’Øye har ikke sett og øre ikke hørt og menneskehjertet ikke uttenkt de ting som Gud har beredt for dem som elsker ham.’» (1. Korinter 2: 9) * Verken Paulus’ ord eller det Jesaja sa, sikter til de ting Jehova har beredt for sitt folk som en himmelsk arv eller i et framtidig jordisk paradis. Paulus anvender Jesajas ord på de velsignelsene som de kristne i det første århundre allerede fikk del i, for eksempel forståelsen av Guds dypere ting og den åndelige opplysning de mottok fra ham.
Vi kan ikke forstå dype åndelige ting før Jehovas tid er inne til å åpenbare dem — og selv da kan vi bare forstå dem hvis vi er åndelige mennesker som står i et nært forhold til Jehova. Paulus’ ord får sin anvendelse på dem som er lite åndelige eller ikke åndelige i det hele tatt. Deres øye kan ikke se, eller skjelne, åndelige sannheter, og deres øre kan ikke høre, eller forstå, slike ting. Kunnskapen om de ting som Gud har beredt for dem som elsker ham, kommer ikke engang inn i hjertet til slike mennesker. Men for dem som er innviet til Gud, slik Paulus var, har Gud åpenbart disse tingene ved sin ånd. — 1. Korinter 2: 1—16.
[Fotnote]
^ avsn. 56 Det Paulus sa, står ikke i De hebraiske skrifter nøyaktig slik som han siterte det. Det ser ut til at han har slått sammen tankene i Jesaja 52: 15; 64: 4 og 65: 17.
[Bilde på side 367]
Guds folk hadde Jerusalem og templet der som sin eiendom «en kort tid»
