Kapittel tretten

«Rop av fryd i forening»!

Jesaja 52: 1—12

1. Hvorfor er de profetiske ordene i Jesaja, kapittel 52, en kilde til glede, og hvilke to oppfyllelser får de?

BEFRIELSE! Finnes det noe ord som klinger bedre i ørene til mennesker som er i fangenskap? Ettersom befrielse og gjenopprettelse er et viktig tema i Jesajas bok, er det ikke overraskende at denne boken, nest etter Salmene, inneholder flere gledesytringer enn noen annen bok i Bibelen. Spesielt Jesaja, kapittel 52, gir Guds folk grunn til å glede seg. De profetiske ordene i det kapitlet ble oppfylt på Jerusalem i 537 f.v.t. Og de får en større oppfyllelse, i tilknytning til «det Jerusalem som er der oppe», Jehovas himmelske organisasjon av åndeskapninger, som noen ganger blir beskrevet som en mor og en hustru. — Galaterne 4: 26; Åpenbaringen 12: 1.

«Kle deg i din styrke, Sion!»

2. Når våkner Sion opp, og hvordan skjer det?

² Gjennom Jesaja roper Jehova til sin elskede by, Sion: «Våkn opp, våkn opp, kle deg i din styrke, Sion! Kle deg i dine vakre klær, Jerusalem, du hellige by! For aldri skal den uomskårne og urene igjen komme inn i deg. Rist støvet av deg, reis deg, ta sete, Jerusalem. Løs deg fra båndene om din hals, du fangne Sions datter.» (Jesaja 52: 1, 2) Fordi Jerusalems innbyggere har pådratt seg Jehovas vrede, har byen ligget øde i 70 år. (2. Kongebok 24: 4; 2. Krønikebok 36: 15—21; Jeremia 25: 8—11; Daniel 9: 2)  Nå er tiden inne til at den må våkne opp fra sin lange periode med uvirksomhet og ta på seg frihetens vakre klær. Jehova har påvirket Kyros’ hjerte til å sette den «fangne Sions datter» fri, slik at Jerusalems tidligere innbyggere og deres barn kan forlate Babylon, vende tilbake til Jerusalem og gjenopprette den sanne tilbedelse. Ingen uomskåren eller uren må få komme inn i Jerusalem. — Esra 1: 1—4.

3. Hvorfor kan menigheten av de salvede kristne kalles «Sions datter», og i hvilken forstand er de frigjort?

³ Disse ordene i Jesajas bok får også sin oppfyllelse på den kristne menighet. Menigheten av salvede kristne kan beskrives som vår tids «Sions datter», for «det Jerusalem som er der oppe», er deres mor. * De salvede, som er frigjort fra hedensk lære og frafalnes læresetninger, må bevare sin stilling innfor Jehova ren ved å la seg omskjære, ikke på kjødet, men på hjertet. (Jeremia 31: 33; Romerne 2: 25—29) Det innebærer at de må holde seg rene i åndelig, mental og moralsk forstand innfor Jehova. — 1. Korinter 7: 19; Efeserne 2: 3.

4. Hva har jordiske representanter for «det Jerusalem som er der oppe», opplevd som svarer til det innbyggerne i fortidens Jerusalem opplevde?

⁴ «Det Jerusalem som er der oppe», har aldri vært ulydig mot Jehova. Men under den første verdenskrig var det slik at dets representanter her på jorden — de salvede kristne — uforvarende brøt Jehovas lov fordi de ikke fullt ut forstod hva sann kristen nøytralitet innebærer. De mistet Jehovas gunst og kom i fangenskap i åndelig forstand under «Babylon den store»,  den falske religions verdensrike. (Åpenbaringen 17: 5) Denne tilstanden nådde sitt klimaks i juni 1918, da åtte medlemmer av staben ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor ble kastet i fengsel på grunnlag av falske anklager, deriblant en anklage om sammensvergelse. Den organiserte forkynnelsen av det gode budskap stoppet praktisk talt opp. Men i 1919 lød det et kraftig rop som mante til åndelig oppvåkning. De salvede kristne begynte å ta mer fullstendig avstand fra den moralske og åndelige urenhet i Babylon den store. De reiste seg av støvet, idet de ble løslatt fra fangenskapet, og «det Jerusalem som er der oppe», fikk den prakt som kjennetegner en ’hellig by’ hvor åndelig urenhet ikke er tillatt.

5. Hvorfor er Jehova ved sin fulle rett når han kjøper sitt folk tilbake uten å gi noen kompensasjon til dem som har holdt dem fanget?

⁵ Både i 537 f.v.t. og i 1919 e.v.t. var Jehova ved sin fulle rett da han utfridde sitt folk. Jesaja forklarer: «Dette er hva Jehova har sagt: ’For ingenting ble dere solgt, og uten penger skal dere bli kjøpt tilbake.’» (Jesaja 52: 3) Verken det gamle Babylon eller Babylon den store betalte noe da de tok Guds paktsfolk som slaver. Ettersom det ikke foregikk noen transaksjon hvor det var penger inne i bildet, var Jehova fortsatt sitt folks Eier i juridisk forstand. Skulle han ha følt at han skyldte noen noe? Naturligvis ikke. I begge tilfeller kunne Jehova med rette kjøpe tilbake sine tilbedere uten å gi noen kompensasjon til dem som hadde holdt dem fanget. — Jesaja 45: 13.

6. Hva hadde Jehovas fiender ikke lært av historien?

⁶ Jehovas fiender hadde ikke lært noe som helst av historien. Vi leser: «Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Det var til Egypt mitt folk i det første tilfellet drog ned for å bo der som utlendinger; og Assyria på sin side undertrykte dem uten grunn.’»  (Jesaja 52: 4) Israelittene var blitt innbudt til å komme til Egypt og bo der som gjester, men farao gjorde dem til slaver. Jehova druknet farao og hans hær i Rødehavet. (2. Mosebok 1: 11—14; 14: 27, 28) Da assyrerkongen Sankerib truet Jerusalem, slo Jehovas engel i hjel 185 000 av kongens soldater. (Jesaja 37: 33—37) Det gamle Babylon kunne likeledes ikke unnslippe følgene av å ha undertrykt Guds folk, og Babylon den store vil heller ikke kunne unnslippe i vår tid.

’Mitt folk skal kjenne mitt navn’

7. Hvilken virkning har det hatt på Jehovas navn at hans folk er i fangenskap?

⁷ Profetien viser at det at Jehovas folk er i fangenskap, har innvirkning på hans navn: «’Nå, hvilke interesser har jeg her?’ lyder Jehovas utsagn. ’For mitt folk ble tatt bort for ingenting. De som hersket over dem, de fortsatte å hyle,’ lyder Jehovas utsagn, ’og bestandig, hele dagen, ble mitt navn behandlet respektløst. Av den grunn skal mitt folk kjenne mitt navn, ja av den grunn på den dagen, fordi jeg er den som taler. Se, det er jeg.’» (Jesaja 52: 5, 6) Hvilken interesse har Jehova av det som skjer?  Spiller det noen rolle for ham at israelittene er slaver i Babylon? Jehova må gå til handling fordi Babylon har tatt hans folk til fange og hylende triumferer over dem. Slik skryting har ført til at Babylon behandler Jehovas navn på en respektløs måte. (Esekiel 36: 20, 21) Babylon erkjenner ikke at grunnen til at Jerusalem ligger øde, er at Jehovas folk har mishaget ham. Babylon har i stedet sett det at jødene er slaver, som et tegn på svakhet hos deres Gud. Babylonerkongen Belsasar spotter til og med Jehova ved å bruke kar fra hans tempel under en fest som blir holdt til ære for Babylons guder. — Daniel 5: 1—4.

8. Hvordan er Jehovas navn blitt behandlet siden apostlenes død?

⁸ Hvordan berører alt dette «det Jerusalem som er der oppe»? Helt siden frafallet slo rot blant dem som bekjente seg til kristendommen, har det kunnet sies at ’Guds navn blir spottet på grunn av dem blant nasjonene’. (Romerne 2: 24; Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) På grunn av overtro begynte jødene i sin tid å unngå å bruke Guds navn. Kort tid etter apostlenes død fulgte frafalne kristne deres eksempel og sluttet å bruke Guds personlige navn. Frafallet førte til at kristenheten ble dannet. Den er en fremtredende del av Babylon den store. (2. Tessaloniker 2: 3, 7; Åpenbaringen 17: 5) Kristenhetens utbredte umoral og store blodskyld har brakt Jehovas navn i vanry. — 2. Peter 2: 1, 2.

9, 10. Hvilken dypere forståelse av Jehovas normer og hans navn har hans paktsfolk fått i nyere tid?

⁹ Da den større Kyros, Jesus Kristus, utfridde Guds paktsfolk av fangenskapet i Babylon den store i 1919, fikk de en bedre forståelse av Guds krav. De hadde allerede renset seg for mange av kristenhetens læresetninger som hadde sine røtter i hedensk religion i førkristen tid,  deriblant treenighetslæren og læren om sjelens udødelighet og evig pine i et brennende helvete. Nå gikk de i gang med å kvitte seg med alle spor etter babylonsk påvirkning. De ble også klar over hvor viktig det er å innta en strengt nøytral holdning til verdens nasjonalistiske konflikter. Og de ønsket å rense seg for enhver form for blodskyld som noen av dem kunne ha pådratt seg.

¹⁰ Guds tjenere i vår tid fikk også en dypere forståelse av betydningen av navnet Jehova. I 1931 antok de navnet Jehovas vitner, og derved gjorde de offentlig kjent at de er for Jehova og hans navn. Jehovas vitner har dessuten gjeninnført Guds navn på dets rettmessige plass i Bibelen i Ny verden-oversettelsen, som de på engelsk begynte å utgi i 1950. Ja, de setter Jehovas navn høyt og gjør det kjent like til jordens ender.

«Den som bringer godt budskap»

11. Hvorfor passer utropet «Din Gud er blitt konge!» godt i forbindelse med det som skjer i 537 f.v.t.?

¹¹ Vår oppmerksomhet blir nå igjen vendt mot Sion mens det fremdeles er i en øde tilstand. Det kommer et sendebud med et godt budskap: «Hvor vakre på fjellene er ikke føttene til den som bringer godt budskap, den som forkynner fred, den som bringer godt budskap om noe bedre, den som forkynner frelse, den som sier til Sion: ’Din Gud er blitt konge!’» (Jesaja 52: 7) Hvordan kan det sies at Sions Gud er blitt konge, i 537 f.v.t.? Har ikke Jehova alltid vært konge? Han er jo «evighetens Konge»! (Åpenbaringen 15: 3) Men utropet «Din Gud er blitt konge!» passer godt, for Babylons fall og den kongelige kunngjøringen om å gjenoppbygge templet i Jerusalem og gjenopprette den rene tilbedelse der er en ny tilkjennegivelse av Jehovas kongedømme. — Salme 97: 1.

12. Hvem tok ledelsen i å ’bringe godt budskap’, og hvordan?

 ¹² På Jesajas tid var det ikke navngitt noen enkeltperson eller gruppe personer som ’brakte godt budskap’. Men i vår tid vet vi hvem det er som gjør det. Jesus Kristus er Jehovas fremste forkynner av fred. Da han var her på jorden, forkynte han det gode budskap om at menneskene skulle bli befridd for alle virkningene av den synd de har arvet fra Adam, deriblant sykdom og død. (Matteus 9: 35) Jesus forkynte nidkjært dette gode budskap om noe bedre og benyttet alle anledninger til å lære folk om Guds rike. (Matteus 5: 1, 2; Markus 6: 34; Lukas 19: 1—10; Johannes 4: 5—26) Hans disipler fulgte hans eksempel.

13. a) Hvordan anvender apostelen Paulus ordene: «Hvor vakre på fjellene er ikke føttene til den som bringer godt budskap»? b) Hvordan kan det sies at forkynnernes føtter er «vakre»?

¹³ I sitt brev til romerne siterer apostelen Paulus Jesaja  52: 7 for å understreke hvor viktig det er å forkynne det gode budskap. Han stiller en rekke tankevekkende spørsmål, for eksempel: ’Hvordan kan folk høre uten at det er noen som forkynner?’ Han sier så: «Som det står skrevet: ’Hvor vakre er ikke føttene til dem som forkynner et godt budskap om gode ting!’» (Romerne 10: 14, 15) Paulus anvender derved Jesaja 52: 7 på flere, idet han bruker flertallsformen «dem» i stedet for entallsformen, som står i grunnteksten til Jesaja. Alle de kristne etterligner Jesus Kristus og forkynner det gode budskap om fred. I hvilken forstand er føttene deres «vakre»? Jesaja taler her som om det er en herold fra fjellene i Juda som nærmer seg Jerusalem. Det er umulig å se føttene til sendebudet mens han er langt borte. Det er sendebudet oppmerksomheten blir rettet mot, og føttene representerer ham. Saktmodige mennesker i det første århundre syntes at Jesus og hans disipler var et vakkert syn, og ydmyke mennesker i vår tid som gir akt på det livgivende gode budskap, ser på Jehovas vitner på samme måte.

14. På hvilken måte er Jehova blitt Konge i nyere tid, og siden når er dette blitt kunngjort for menneskene?

¹⁴ Siden når har utropet «Din Gud er blitt konge!» kunnet høres i nyere tid? Siden 1919. På et stevne som ble holdt det året i Cedar Point i Ohio, holdt Selskapet Vakttårnets daværende president, J.F. Rutherford, et fengslende foredrag med tittelen «Tale til medarbeiderne». Foredraget var basert på Jesaja 52: 7 og Åpenbaringen 15: 2, og det oppfordret alle som var til stede, til å delta i forkynnelsesarbeidet. På den måten begynte ’vakre føtter’ å komme til syne på «fjellene». De salvede kristne og senere deres medarbeidere, de «andre sauer», gikk iherdig i gang med å forkynne det gode budskap om at Jehova var blitt Konge. (Johannes 10: 16) På hvilken måte  var Jehova blitt Konge? I 1914 tilkjennegav han på nytt sitt kongedømme da han innsatte sin Sønn, Jesus Kristus, som Konge i det nyopprettede himmelske riket. Og Jehova tilkjennegav enda en gang sitt kongedømme i 1919, da han utfridde «Guds Israel» av Babylon den store. — Galaterne 6: 16; Salme 47: 8; Åpenbaringen 11: 15, 17; 19: 6.

«Dine vaktmenn har hevet sin røst»

15. Hvem er de ’vaktmennene’ som hever sin røst i 537 f.v.t.?

¹⁵ Kommer det noen reaksjon på utropet «Din Gud er blitt konge!»? Ja. Jesaja skriver: «Hør! Dine vaktmenn har hevet sin røst. I forening fortsetter de å rope av glede; for øye mot øye skal de se det når Jehova fører Sion tilbake.» (Jesaja 52: 8) Det er ingen bokstavelige vaktmenn som stiller seg opp i Jerusalem i 537 f.v.t. for å ønske de første som vender tilbake fra fangenskapet, velkommen. Byen har ligget øde i 70 år. (Jeremia 25: 11, 12) De ’vaktmennene’ som hever sin røst, må derfor være de israelittene som får høre om Sions gjenopprettelse før de andre, og som blir ansvarlige for å gjøre resten av Sions barn kjent med dette. Når vaktmennene ser at Jehova lar Babylon falle i Kyros’ hender i 539 f.v.t., er det ingen tvil i deres sinn om at det er Jehova som utfrir sitt folk. Sammen med dem som reagerer positivt på deres budskap, fortsetter vaktmennene å rope ut av glede, i forening, slik at andre får høre det gode budskap.

16. Hvem er det ’vaktmennene’ ser «øye mot «øye», og i hvilken forstand gjør de det?

¹⁶ De våkne vaktmennene står i et nært, personlig forhold til Jehova; det er som om de ser ham «øye mot øye», eller ansikt til ansikt. (4. Mosebok 14: 14) Deres nære forbindelse med Jehova og med hverandre framhever  deres enhet og den glede deres budskap overbringer. — 1. Korinter 1: 10.

17, 18. a) Hvordan har vaktmannklassen i vår tid hevet sin røst? b) I hvilken forstand har vaktmannklassen ropt ut i forening?

¹⁷ Når vår tids vaktmannklasse, «den tro og kloke slave», hever sin røst, gjør den det ikke bare overfor dem som allerede tilhører Guds synlige organisasjon, men også overfor utenforstående. (Matteus 24: 45—47) I 1919 gikk det ut en anmodning om å samle inn dem som var igjen av de salvede, og i 1922 lød denne anmodningen enda kraftigere på stevnet i Cedar Point i Ohio, i og med  oppfordringen: «Forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!» Siden 1935 har oppmerksomheten vært rettet mot innsamlingen av en stor skare av sauelignende mennesker. (Åpenbaringen 7: 9, 10) I de senere år er kunngjøringen av Jehovas kongeverdighet blitt intensivert. Hvordan? I år 2000 var det mer enn seks millioner mennesker som talte om Jehovas kongedømme i over 230 land og områder. Og Vakttårnet, vaktmannklassens viktigste redskap, gjengir det gledefylte budskapet på over 130 språk.

¹⁸ Det kreves ydmykhet og broderkjærlighet av dem som i forening skal delta i et slikt arbeid. For at det ønskede resultat skal bli oppnådd, må alle som deltar, forkynne det samme budskapet og legge vekt på Jehovas navn, den løsepengen han har tilveiebrakt, hans visdom, hans kjærlighet og hans rike. Når de kristne verden over arbeider skulder ved skulder, blir de nærere knyttet til Jehova og får styrke til å bringe ut de gledelige nyhetene i forening.

19. a) Hvordan går det til at «Jerusalems herjede steder» gleder seg? b) I hvilken forstand har Jehova «blottet sin hellige arm»?

¹⁹ Når Guds folk roper av glede, ser det også ut som om det stedet hvor de bor, gleder seg. Profetien sier videre: «Gled dere, rop av fryd i forening, dere Jerusalems herjede steder, for Jehova har trøstet sitt folk; han har kjøpt Jerusalem tilbake. Jehova har blottet sin hellige arm for alle nasjonenes øyne; og alle jordens ender skal se vår Guds frelse.» (Jesaja 52: 9, 10) Når folket vender tilbake fra Babylon, ser de sorgtyngede stedene i det ødelagte Jerusalem glade ut, for den rene tilbedelse av Jehova kan nå bli gjenopprettet. (Jesaja 35: 1, 2) Det er tydelig at det er Jehova som står bak dette. Han har «blottet sin hellige  arm», som om han har brettet opp ermene for å gå i gang med å redde sitt folk. — Esra 1: 2, 3.

20. Hva har det ført til at Jehova har blottet sin hellige arm i nyere tid, og hva kommer det til å føre til?

²⁰ Nå i de «siste dager» har Jehova blottet sin hellige arm for å gjenopplive den salvede rest, de «to vitner» som er omtalt i Åpenbaringen. (2. Timoteus 3: 1; Åpenbaringen 11: 3, 7—13) Siden 1919 er de blitt ført inn i et åndelig paradis, det åndelige område som de nå deler med flere millioner medarbeidere, de andre sauer. Med tiden kommer Jehova til å blotte sin hellige arm for å bringe frelse til sitt folk i Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 14, 16) Da skal «alle jordens ender . . . se vår Guds frelse».

Et presserende krav

21. a) Hva kreves av dem som «bærer Jehovas redskaper»? b) Hvorfor har ikke de jødene som forlater Babylon, noen grunn til å få panikk?

²¹ De som forlater Babylon for å vende tilbake til Jerusalem, må oppfylle et bestemt krav. Jesaja skriver: «Vend dere bort, vend dere bort, gå ut derfra, rør ikke noe urent; gå ut fra hennes midte, hold dere rene, dere som bærer Jehovas redskaper. For dere skal ikke gå ut i panikk, og dere skal ikke dra som på flukt. For Jehova skal gå foran dere, og Israels Gud skal være deres baktropp.» (Jesaja 52: 11, 12) Israelittene må forlate alt som har hatt den minste forbindelse med den falske tilbedelsen i Babylon. Ettersom de bærer de redskapene som tilhørte templet i Jerusalem, må de være rene. Det dreier seg ikke bare om en ytre, seremoniell renhet, men først og fremst om renhet i hjertet. (2. Kongebok 24: 11—13; Esra 1: 7) Og Jehova skal gå foran dem, så de har ingen grunn til å få panikk, og de behøver heller ikke å flykte hals over hode,  som om de skulle ha blodtørstige forfølgere i hælene. Israels Gud er deres baktropp. — Esra 8: 21—23.

22. Hvordan understreker Paulus hvor viktig det er at de salvede kristne er rene?

²² Det Jesaja sier om renhet, får sin større oppfyllelse på dem som er barn av «det Jerusalem som er der oppe». Da Paulus formante de kristne i Korint og sa at de ikke måtte  bli spent i ulikt åk med ikke-troende, siterte han Jesaja 52: 11: «’Gå derfor ut fra dem og skill dere ut,’ sier Jehova, ’og hold opp med å røre det urene.’» (2. Korinter 6: 14—17) De kristne må, i likhet med israelittene som var på vei hjem fra Babylon, ta avstand fra falsk, babylonsk tilbedelse.

23. På hvilke måter bestreber Jehovas tjenere i vår tid seg på å holde seg rene?

²³ Dette var særlig tilfellet da Jesu Kristi salvede etterfølgere flyktet ut fra Babylon den store i 1919. De renset seg gradvis for alle spor etter falsk tilbedelse. (Jesaja 8: 19, 20; Romerne 15: 4) De ble også stadig mer oppmerksom på betydningen av moralsk renhet. Selv om Jehovas vitner alltid har forsvart høye moralnormer, inneholdt Vakttårnet i 1952 artikler som viste at det er nødvendig å treffe disiplinære tiltak mot dem som gjør seg skyldig i umoral, for å holde menigheten ren. Slike disiplinære tiltak hjelper også den som har handlet urett, til å forstå at han må vise oppriktig anger. — 1. Korinter 5: 6, 7, 9—13; 2. Korinter 7: 8—10; 2. Johannes 10, 11.

24. a) Hva er «Jehovas redskaper» i nyere tid? b) Hvorfor har de kristne i vår tid tillit til at Jehova vil fortsette å gå foran dem og også være deres baktropp?

²⁴ De salvede kristne og den store skare av andre sauer er besluttet på ikke å røre ved noe som er urent i åndelig henseende. Deres rene, rensede tilstand gjør dem skikket til å bære «Jehovas redskaper» — de dyrebare foranstaltninger Jehova har truffet med tanke på den hellige tjeneste fra hus til hus og bibelstudiearbeidet og andre former for kristen virksomhet. Når Jehovas folk i vår tid holder seg rene, kan de stole på at han vil fortsette å gå foran dem og også være deres baktropp. Som hans rene folk har de mange grunner til å ’rope av fryd i forening’!

[Fotnote]

[Studiespørsmål]

[Bilde på side 183]

Sion vil bli utfridd av fangenskap

[Bilde på side 186]

Siden 1919 har ’vakre føtter’ igjen vist seg «på fjellene»

[Bilde på side 189]

Jehovas vitner taler i forening

[Bilde på side 192]

De som bærer «Jehovas redskaper», må være moralsk og åndelig rene