Kapittel elleve

«Sett ikke deres lit til fornemme»

Jesaja 50: 1—11

1, 2. a) Hva fører det til at jødene ikke har villet sette sitt håp til Jehova? b) Hvorfor spør Jehova: ’Hvor er skilsmisseattesten?’

«SETT ikke deres lit til fornemme eller til en menneskesønn, hos hvem det ikke er frelse. . . . Lykkelig er den som har Jakobs Gud til sin hjelp, som setter sitt håp til Jehova sin Gud, han som dannet himmel og jord.» (Salme 146: 3—6) Hadde bare jødene på Jesajas tid satt sitt håp til Jehova! Hadde de bare satt sin lit til «Jakobs Gud» og ikke til Egypt eller en annen hedensk nasjon! Da ville Jehova ha grepet inn og beskyttet Juda når det ble angrepet av fiender. Men Juda har ikke villet vende seg til Jehova for å få hjelp. Som følge av det vil Jehova tillate at Jerusalem blir ødelagt, og at Judas innbyggere blir ført i fangenskap til Babylon.

² Juda kan ikke skylde på andre enn seg selv. Jødene har ingen grunn til å hevde at ødeleggelsen kommer fordi Jehova har handlet forrædersk, eller fordi han har tilsidesatt sin pakt med nasjonen. Skaperen er ikke en som bryter sin pakt. (Jeremia 31: 32; Daniel 9: 27; Åpenbaringen 15: 4) Jehova understreker dette ved å spørre jødene: «Hvor er da skilsmisseattesten til deres mor, som jeg sendte bort?» (Jesaja 50: 1a) Under Moseloven må en mann som skiller seg fra sin hustru, gi henne skilsmisseattest. Hun er da fri til å gifte seg med en annen. (5. Mosebok 24: 1, 2) I symbolsk forstand har Jehova gitt Judas søsterrike, Israel, en slik  attest, men han har ikke gitt noen slik attest til Juda. * Han er fremdeles hennes «ektemann og eier». (Jeremia 3: 8, 14) Juda er absolutt ikke fri til å inngå forbindelser med hedenske nasjoner. Jehovas forhold til Juda kommer til å fortsette «inntil Sjilo [Messias] kommer». — 1. Mosebok 49: 10.

3. Hva er grunnen til at Jehova ’selger’ sitt folk?

³ Jehova spør også Juda: «Til hvilken av mine fordringshavere er det jeg har solgt dere?» (Jesaja 50: 1b) Jødene blir ikke sendt som fanger til Babylon for å dekke en gjeld som Jehova har pådratt seg. Jehova er ikke lik en fattig israelitt som må selge sine barn til en fordringshaver for å gjøre opp for seg. (2. Mosebok 21: 7) Nei, Jehova peker på hva som er grunnen til at hans folk blir slaver: «Se, på grunn av deres egne misgjerninger er dere blitt solgt, og på grunn av deres egne overtredelser er deres mor blitt sendt bort.» (Jesaja 50: 1c) Det er jødene som har sviktet Jehova; han har ikke sviktet dem.

4, 5. Hvordan viser Jehova sin kjærlighet til sitt folk, men hvordan reagerer Juda?

⁴ Det neste spørsmålet Jehova stiller, understreker den kjærlighet han har til sitt folk: «Hvorfor var det ingen til stede da jeg kom, ingen som svarte da jeg ropte?» (Jesaja 50: 2a) Gjennom sine tjenere profetene har Jehova på en måte kommet til sitt folks hjem for å be dem inntrengende om å vende tilbake til ham av hele sitt hjerte. Men de svarer ham ikke med et ord. Jødene vil heller se hen til mennesker av jord for å få støtte; det hender at de vender seg til Egypt. — Jesaja 30: 2; 31: 1—3; Jeremia 37: 5—7.

⁵ Er Egypt en mer pålitelig frelser enn Jehova? De troløse jødene har tydeligvis glemt de begivenhetene som førte til  at deres nasjon ble født mange hundre år tidligere. Jehova spør dem: «Er min hånd virkelig blitt så kort at den ikke kan løskjøpe, eller er det ingen kraft i meg til å utfri? Se, med min refselse tørker jeg ut havet; jeg gjør elver til en ødemark. Deres fisk stinker fordi det ikke er vann, og de dør av tørst. Jeg kler himlene i dunkelhet, og sekkelerret gjør jeg til deres dekke.» — Jesaja 50: 2b, 3.

6, 7. Hvordan viste Jehova sin makt til å frelse da hans folk var truet av egypterne?

⁶ I 1513 f.v.t. var Guds folk undertrykt av Egypt; de så ikke hen til Egypt som sin befrier. De var slaver i dette hedenske landet. Men Jehova utfridde dem, og for en storslått utfrielse det var! Først sendte han de ti plager. Den tiende plagen var spesielt hard, og etter den bad farao innstendig israelittene om å forlate landet. (2. Mosebok 7: 14 til 12: 31) Men like etter at de hadde dratt, ble faraos hjerte forandret. Han mønstret sine tropper og satte av sted for å tvinge israelittene til å vende tilbake til Egypt. (2. Mosebok 14: 5—9) Med en hær av egyptiske soldater bak seg og Rødehavet foran seg var israelittene fanget i en felle! Men Jehova var der for å kjempe for dem.

⁷ Jehova stoppet egypternes framrykning ved å sette en skystøtte mellom dem og israelittene. På egypternes side av skyen var det mørke; på israelittenes side var det lys. (2. Mosebok 14: 20) Mens egypterne på denne måten ble holdt i sjakk, begynte Jehova «å få havet til å trekke seg tilbake ved hjelp av en sterk østavind som varte hele natten, og å forvandle havbassenget til tørt land». (2. Mosebok 14: 21) Så snart vannmassene var kløvd i to, kunne hele folket — menn, kvinner og barn — gå gjennom Rødehavet og komme seg i sikkerhet på den andre siden. Da folket hadde  kommet et godt stykke på vei, løftet Jehova skyen. Egypterne satte etter dem. Da folket så hadde kommet trygt over, lot Jehova vannmassene vende tilbake, og farao og hans styrker druknet. På denne måten kjempet Jehova for sitt folk. For en oppmuntring det er for de kristne i vår tid! — 2. Mosebok 14: 23—28.

8. Hvilke advarsler som Judas innbyggere har ignorert, fører til at de til slutt blir ført i fangenskap?

⁸ På Jesajas tid har det gått 700 år siden Jehova vant denne store seieren. Juda er nå en egen nasjon, som noen ganger innleder diplomatiske forhandlinger med fremmede stater, deriblant Assyria og Egypt. Men disse hedenske nasjonenes ledere er ikke til å stole på. De kommer alltid til å sette sine egne interesser foran eventuelle pakter de inngår  med Juda. Profetene, som taler i Jehovas navn, advarer folket mot å sette sin lit til slike menn, men de taler for døve ører. Til slutt kommer jødene til å tilbringe 70 år som slaver i Babylon. (Jeremia 25: 11) Men Jehova kommer ikke til å glemme sitt folk og heller ikke til å forkaste dem for bestandig. Til fastsatt tid vil han huske dem og skape en mulighet for dem til å vende tilbake til sitt hjemland og gjenopprette den rene tilbedelse. Hvorfor? For å forberede Sjilos komme, ham som hele folket skal adlyde.

Sjilo kommer

9. Hvem er Sjilo, og hva slags lærer er han?

⁹ Det går flere hundre år. «Tidens fulle mål» blir nådd, og han som kalles Sjilo, Herren Jesus Kristus, kommer til jorden. (Galaterne 4: 4; Hebreerne 1: 1, 2) Det faktum at Jehova har valgt sin nærmeste medarbeider som sin talsmann overfor jødene, viser hvor høyt han elsker sitt folk. Hva slags talsmann viser Jesus seg å være? Den aller beste! Jesus er dessuten mer enn en talsmann. Han er også en mester i å undervise — den store Lærer. Det er  ikke overraskende, for han har selv en enestående Veileder — Jehova Gud selv. (Johannes 5: 30; 6: 45; 7: 15, 16, 46; 8: 26) Dette blir bekreftet av det Jesus sier profetisk gjennom Jesaja: «Den Suverene Herre Jehova har gitt meg de undervistes tunge, så jeg kan vite hvordan jeg skal svare den trette med et ord. Han vekker morgen etter morgen; han vekker mitt øre til å høre slik som de underviste.» — Jesaja 50: 4. *

10. Hvordan gjenspeiler Jesus den kjærlighet Jehova har til sitt folk, og hvordan blir Jesus mottatt?

¹⁰ Før Jesus kom til jorden, arbeidet han ved sin Fars side i himmelen. Det varme forholdet mellom Faderen og Sønnen blir poetisk beskrevet i Ordspråkene 8: 30: «Da var jeg ved hans [Jehovas] side som en mesterarbeider, . . . mens jeg hele tiden gledet meg framfor ham.» Jesus fant stor glede i å lytte til sin Far. Han hadde den samme kjærlighet til «menneskesønnene» som hans Far hadde. (Ordspråkene 8: 31) Da Jesus kommer til jorden, svarer han «den trette med et ord». Han begynner sin tjeneste ved å lese en trøsterik passasje fra Jesajas profeti: «Jehovas ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de fattige . . . for å sende de undertrykte bort som frigitte.» (Lukas 4: 18; Jesaja 61: 1) Det er gode nyheter for de fattige og for de trette! Så glad folket bør bli når de får høre en slik kunngjøring! Og noen blir glade — men ikke alle. Det viser seg at det er mange som ikke vil godta de bevisene Jesus legger fram for at han er blitt lært av Jehova.

11. Hvem er det som kommer under åket sammen med Jesus, og hva opplever de?

¹¹ Men det er noen som vil høre mer. De tar med glede imot Jesu kjærlige innbydelse: «Kom til meg, alle dere som  sliter og er tynget av byrder, så vil jeg gi dere ny styrke. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild av sinn og ydmyk av hjerte, og dere skal finne ny styrke for deres sjeler.» (Matteus 11: 28, 29) Blant dem som kommer til Jesus, er de mennene som blir hans apostler. De vet at det å komme under åket sammen med Jesus innebærer hardt arbeid for dem. Dette arbeidet omfatter blant annet å forkynne det gode budskap om Riket like til jordens ender. (Matteus 24: 14) Etter hvert som apostlene og de andre disiplene blir engasjert i dette arbeidet, ser de at det virkelig gir ny styrke til deres sjeler. Det samme arbeidet blir utført av trofaste kristne i vår tid, og de erfarer den samme gleden ved å delta i det.

Han er ikke opprørsk

12. På hvilke måter viser Jesus lydighet mot sin himmelske Far?

¹² Jesus taper aldri av syne det som er formålet med at han er kommet til jorden — å gjøre Guds vilje. Det er forutsagt hvordan han ser på dette: «Den Suverene Herre Jehova har åpnet mitt øre, og jeg på min side var ikke opprørsk. Jeg vendte meg ikke i motsatt retning.» (Jesaja 50: 5) Jesus er alltid lydig mot Gud. Han går så langt som til å si: «Sønnen kan ikke gjøre noe som helst på eget initiativ, men bare det han ser Faderen gjøre.» (Johannes 5: 19) I sin førmenneskelige tilværelse arbeidet Jesus trolig side om side med sin Far i millioner, ja milliarder, av år. Etter at han har kommet til jorden, fortsetter han å følge Jehovas veiledning. Hvor mye mer bør ikke da vi, Kristi ufullkomne etterfølgere, legge vinn på å gjøre det Jehova sier!

13. Hva ligger foran Jesus, men hvordan viser han seg likevel å være modig?

¹³ Noen av dem som forkaster Jehovas enbårne Sønn, forfølger ham, og det er også forutsagt: «Min rygg gav jeg til dem som slo, og mine kinn til dem som rev av hår. Mitt ansikt  skjulte jeg ikke for ydmykelser og spytt.» (Jesaja 50: 6) Ifølge profetien kommer Messias til å bli slått og ydmyket av motstandere. Jesus vet det. Og han vet hvor langt forfølgelsen kommer til å gå. Men han viser ingen frykt når hans tid her på jorden nærmer seg slutten. Med en besluttsomhet som er fast som flint, setter han kursen mot Jerusalem, hvor hans liv som menneske kommer til å ende. På veien dit sier han til disiplene: «Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal bli overgitt til overprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden og overgi ham til mennesker av nasjonene, og de skal gjøre narr av ham og spytte på ham og piske ham og drepe ham, men tre dager senere skal han oppstå.» (Markus 10: 33, 34) De som kommer til å stå bak denne ondsinnete behandlingen, er menn som burde vite bedre — overprestene og de skriftlærde.

14, 15. Hvordan går Jesajas ord om at Jesus skulle bli slått og ydmyket, i oppfyllelse?

¹⁴ Om natten den 14. nisan i år 33 er Jesus i Getsemane hage sammen med noen av sine disipler. Han ber. Plutselig dukker det opp en pøbelflokk som arresterer ham. Men han er ikke redd. Han vet at Jehova er med ham. Han forsikrer de skrekkslagne apostlene om at han, hvis han ville, kunne be sin Far om å sende mer enn tolv legioner engler for å redde ham, men tilføyer: «Hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt?» — Matteus 26: 36, 47, 53, 54.

¹⁵ Alt det som er forutsagt om Messias’ lidelser og død, går i oppfyllelse. Etter en arrangert rettssak for Sanhedrinet blir Jesus forhørt av Pontius Pilatus, som lar ham piske. Romerske soldater ’slår ham i hodet med en rørstav og spytter på ham’. Derved blir Jesajas ord oppfylt. (Markus 14: 65; 15: 19; Matteus 26: 67, 68) Bibelen sier riktignok ikke at noe av håret i Jesu skjegg bokstavelig talt blir revet  av — et tegn på den ytterste forakt — men det skjer uten tvil, slik Jesaja forutsa. * — Nehemja 13: 25.

16. Hvordan opptrer Jesus under enormt press, og hvorfor skammer han seg ikke?

¹⁶ Da Jesus står foran den romerske stattholderen Pilatus, trygler han ikke om at hans liv må bli spart, men bevarer en rolig verdighet, for han vet at han må dø for at Skriften skal bli oppfylt. Da Pilatus minner om at han har myndighet til å dømme Jesus til døden eller til å gi ham fri, svarer Jesus fryktløst: «Du ville slett ikke ha noen myndighet over meg hvis den ikke var blitt gitt deg ovenfra.» (Johannes 19: 11) Jesus blir behandlet på en umenneskelig måte av Pilatus’ soldater, men de klarer ikke å gjøre ham skamfull. * Hvorfor skulle han skamme seg? Han får ikke en velfortjent straff for en eller annen overtredelse. Nei, han blir forfulgt for rettferdighetens skyld. Det skjer som en oppfyllelse av det Jesaja profeterer videre: «Den Suverene Herre Jehova skal hjelpe meg. Derfor skal jeg ikke behøve å føle meg ydmyket. Derfor har jeg gjort mitt ansikt lik flint, og jeg vet at jeg ikke skal bli til skamme.» — Jesaja 50: 7.

17. På hvilke måter har Jehova stått ved Jesu side i hele den tiden han har utført sin jordiske tjeneste?

¹⁷ Jesu mot skyldes den fullstendige tillit han har til Jehova. Hans holdning viser at han lever opp til det Jesaja sier: «Han som erklærer meg rettferdig, er nær. Hvem kan stride mot meg? La oss stå fram sammen. Hvem er min motpart i retten? La ham nærme seg meg. Se, Den Suverene Herre Jehova skal hjelpe meg. Hvem er det som kan erklære meg ond? Se, de skal alle bli slitt ut, som en kledning. En skarve møll skal fortære dem.» (Jesaja 50: 8, 9) Den dagen  Jesus blir døpt, blir han erklært rettferdig av Jehova som en åndelig sønn av ham. Ved den anledningen høres Jehovas egen røst: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.» (Matteus 3: 17) Da Jesu jordiske liv nærmer seg slutten og Jesus faller på kne i bønn i Getsemane hage, ’viser en engel fra himmelen seg for ham og styrker ham’. (Lukas 22: 41—43) Så Jesus vet at hans Far godkjenner hans liv. Denne fullkomne Guds Sønn har ikke begått noen synd. (1. Peter 2: 22) Hans fiender kommer med falske anklager mot ham og sier at han bryter sabbaten, at han er en dranker, og at han er demonbesatt, men Jesus kommer ikke i vanry på grunn av deres løgner. Gud er med ham, så hvem kan da være imot ham? — Lukas 7: 34; Johannes 5: 18; 7: 20; Romerne 8: 31; Hebreerne 12: 3.

18, 19. Hva har de salvede kristne opplevd, i likhet med Jesus?

¹⁸ Jesus advarer disiplene: «Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Johannes 15: 20) Det viser seg snart at det er slik. På pinsedagen i år 33 blir den hellige ånd utøst over Jesu trofaste disipler, og den kristne menighet blir dannet. De religiøse lederne begynner nesten med en gang å legge hindringer i veien for det forkynnelsesarbeidet som blir utført av disse trofaste mennene og kvinnene som nå er knyttet til Jesus som en del av «Abrahams ætt» og adoptert som Guds åndelige sønner. (Galaterne 3: 26, 29; 4: 5, 6) Helt siden det første århundre har de salvede kristne, som har tatt et fast standpunkt for rettferdigheten, måttet kjempe mot løgnaktig propaganda og hard forfølgelse fra Jesu fiender.

¹⁹ De husker imidlertid Jesu oppmuntrende ord: «Lykkelige er dere når folk håner dere og forfølger dere og løgnaktig sier all slags ondt om dere for min skyld. Fryd dere og hopp av glede, for deres lønn er stor i himlene.» (Matteus 5: 11, 12) De salvede kristne holder derfor hodet høyt, selv  under de voldsomste angrep. Uansett hva deres motstandere måtte si, vet de at de er blitt erklært rettferdige av Gud. I hans øyne er de «lytefrie og fri for anklage». — Kolosserne 1: 21, 22.

20. a) Hvem støtter de salvede kristne, og hva har de opplevd? b) Hva er grunnen til at både de salvede kristne og de «andre sauer» taler med de undervistes tunge?

²⁰ I nyere tid har de salvede kristne fått støtte fra «en stor skare» av «andre sauer». De tar også et fast standpunkt for rettferdigheten. De har følgelig måttet lide sammen med sine salvede brødre og har «vasket sine lange kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod». Jehova har erklært dem rettferdige med tanke på at de skal overleve «den store trengsel». (Åpenbaringen 7: 9, 14, 15; Johannes 10: 16; Jakob 2: 23) Selv om deres motstandere virker sterke nå, sier Jesajas profeti at de til Guds fastsatte tid vil vise seg å være som en møllspist kledning, som må kasseres. Fram til den tid holder både de salvede kristne og de «andre sauer» seg sterke ved regelmessig å be, studere Guds Ord og delta i møter. På den måten blir de lært av Jehova og lærer å tale med de undervistes tunge.

De setter sin lit til Jehovas navn

21. a) Hvem er de som vandrer i lyset, og hva blir utfallet for dem? b) Hva skjer med dem som vandrer i mørket?

²¹ Legg merke til den kontrasten som nå blir trukket fram: «Hvem er det blant dere som frykter Jehova og lytter til hans tjeners røst, som har vandret i vedvarende mørke, og som det ikke har vært noe klart lys for? La ham sette sin lit til Jehovas navn og støtte seg til sin Gud.» (Jesaja 50: 10) De som lytter til Guds Tjeners, Jesu Kristi, røst, vandrer i lyset. (Johannes 3: 21) De ikke bare bruker Guds navn, Jehova, men de setter også sin lit til ham som bærer det navnet. Ettersom de ikke lenger vandrer i mørke,  frykter de ikke mennesker. De støtter seg til Gud. De som på den annen side insisterer på å vandre i mørke, blir grepet av menneskefrykt. Det er det som skjer med den romerske embetsmannen Pontius Pilatus. Han vet at Jesus ikke er skyldig i det han blir anklaget for, men frykten hindrer ham i å gi Jesus fri. Romerske soldater henretter Guds Sønn, men Jehova Gud oppreiser ham fra de døde og kroner ham med herlighet og ære. Hva med Pilatus? Den jødiske historieskriveren Flavius Josefus forteller at Pilatus bare fire år etter Jesu død ble skiftet ut som stattholder og fikk beskjed om å komme til Roma og stå til rette for noen alvorlige overtredelser. Hva med de jødene som var ansvarlige for Jesu død? Mindre enn 40 år senere ble Jerusalem ødelagt av romerske hærstyrker, som enten drepte innbyggerne eller gjorde dem til slaver. Det finnes ikke noe klart lys for dem som foretrekker mørket! — Johannes 3: 19.

22. Hvorfor er det toppen av dårskap å se hen til mennesker for å oppnå frelse?

²² Det er toppen av dårskap å se hen til mennesker for å oppnå frelse. Jesajas profeti forklarer hvorfor: «Se, alle dere som tenner en ild, dere som får gnister til å lyse opp: Gå i lyset av deres ild og blant de gnistene dere har tent. Fra min hånd skal dere sannelig få dette: I smerte kommer dere til å ligge.» (Jesaja 50: 11) Menneskelige ledere kommer og går. En karismatisk lederskikkelse kan appellere til folk en stund. Men selv det mest oppriktige menneske har sine begrensninger. Hans tilhengere venter kanskje at han skal tenne et stort bål, mens han i virkeligheten bare klarer å antenne noen få «gnister», som gir litt lys og varme og snart dør ut. De som på den annen side setter sin lit til Sjilo, Guds lovte Messias, kommer aldri til å bli skuffet.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]

 [Bilde på side 155]

Jødene ser hen til menneskelige herskere i stedet for Jehova

[Bilde på sidene 156 og 157]

Ved Rødehavet beskyttet Jehova sitt folk ved å sette en skystøtte mellom dem og egypterne