Et forbilde på kommende ting
Kapittel 13
Et forbilde på kommende ting
1. Hvorfor er det vanskelig for et vanlig menneske å føre sin egen sak i vår tid?
I VÅR tid finnes det i de fleste land en så forvirrende mengde lover at det vil være uforstandig av et vanlig menneske å forsøke å føre sin egen sak for retten. Dessuten finnes det «smutthuller», som vanligvis er til fordel for de rike. Ville det ikke være fint å være underlagt en lov som var enkel og tydelig formulert? Ville det ikke være bra hvis en rettssak ikke var kostbar, selv for et alminnelig menneske, og hvis enhver, rik eller fattig, uten spesielle formaliteter kunne føre sin sak for retten og få en upartisk behandling?
2, 3. Hvorfor vil det være gagnlig for oss å undersøke den loven Gud ga til Israel?
2 Slik var det under den mosaiske lovpakt, som Gud ga til Israel. Angående denne loven sier Bibelen: «[Jehovas] lover er sannhet, de er rettferdige alle til sammen.» (Salme 19: 10) Hvor fine Jehovas lover er, vil framgå av en undersøkelse av noen få av lovene i denne lovsamlingen på litt over 600 lover.
3 De kristne er ikke underlagt denne loven, som ble gitt til Israel, men de vil ha gagn av å undersøke den. Hvorfor det? Fordi den klargjør hvordan Jehova ser på tingene, og kaster lys over prinsipper som han til alle tider lar seg lede av når han handler med sine skapninger.
4. Hvilken stilling inntok Jehova i regjeringen i det gamle Israel, og hvilken myndighet hadde han?
4 Israels regjerings administrasjon var enestående, ettersom Jehova var eneveldig Hersker. Han var Kongen og i tillegg til det Gud, det religiøse Overhode. Profeten Esaias sa: «[Jehova] er vår dommer, [Jehova] er vår lovgiver, [Jehova] er vår konge, han skal frelse oss.» — Esaias 33: 22.
5. Hvorfor var lydighet mot loven i Israel en del av den sanne tilbedelse?
5 Avgudsdyrkelse eller tilbedelse av en annen gud var derfor det samme som forræderi, en forbrytelse mot regjeringen. På lignende måte var det å overtre landets lov en handling som var et uttrykk for mangel på respekt for Gud, nasjonens religiøse Overhode. Det å bryte loven med vilje var det samme som blasfemi. Lydighet mot loven var således en del av den sanne tilbedelse.
BORGERRETTIGHETER
6, 7. Vis hvordan borgerrettighetene ble beskyttet.
6 Det oppsto ikke noen borgerrettighetsproblemer under loven når dommerne og herskerne adlød Gud. Loven beskyttet ikke bare de innfødte, men også de fremmede og dem som midlertidig bodde i landet. — 2 Mosebok 22: 21; 23: 9; 3 Mosebok 19: 33, 34.
7 Under loven skulle en dømme en person med rettferdighet enten han var fattig eller rik. — 3 Mosebok 19: 15; 2 Mosebok 23: 3.
OMTANKE FOR DE FATTIGE
8. Hvilken omtanke ble det i loven vist for de fattige?
8 Den viktigste næringsvei i Israel var jordbruk, og enhver mann hadde sin egen jordeiendom. På grunn av vanskjøtsel av jorden eller et økonomisk tilbakeslag kunne imidlertid noen israelitter bli fattige og bli nødt til å selge sin jord. Noen av de fremmede kunne også bli vanskelig stilt. For å vise godhet mot disse hadde en den ordning at bøndene ikke skulle skjære kornet helt ut til den ytterste kanten av åkeren når de høstet grøden. De skulle heller ikke vende tilbake for å hente et kornbånd som var blitt glemt av høstarbeiderne. (3 Mosebok 19: 9, 10; 5 Mosebok 24: 19—21) Dette skulle en la være igjen til de fattige. — Rut 2: 15, 16.
9, 10. Hvordan høstet alle gagn av de lover som beskyttet de fattige?
9 Dette krevde naturligvis at de fattige arbeidet, for det var tungt å sanke aks. Men det betydde også at det ikke var noen fattige som ikke ville arbeide, som myndighetene måtte ta hånd om — det fantes ingen trygd og ingen velferdsstat. (5 Mosebok 15: 11; Rut 2: 3, 7) Dette er i samsvar med det kristne prinsipp som vi finner i 2 Tessalonikerne 3: 10: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.»
10 Foruten at det var truffet tiltak for at de fattige skulle kunne skaffe seg det de trengte til livets opphold, var alle innbyggerne forpliktet til å være gavmilde mot de trengende. Dette fremmet brorskap og nasjonal enhet. — 3 Mosebok 25: 35—38.
ET «SLAVERI» SOM IKKE VAR UNDERTRYKKENDE
11. Hvorfor var «slaveriet» i det gamle Israel ikke hardt og undertrykkende, slik slaveri i nyere tid har vært?
11 «Slaveriet» i Israel kan ikke sammenlignes med de undertrykkende former for slaveri som vi kjenner til fra nyere tid. Det tjente i virkeligheten til beskyttelse for en familie som på grunn av økonomiske vanskeligheter eller en ulykke var blitt nødt til å selge sin jordeiendom, og som til slutt hadde brukt opp de pengene de hadde fått, og var helt uten midler. Eller det kunne være at de var helt nedsunket i gjeld. I stedet for å arbeide for seg selv, slik som de tidligere hadde gjort, kunne så alle familiemedlemmene eller noen av dem gjøre seg til «slaver». Men dette «slaveriet» kan nærmest sammenlignes med det at noen i vår tid arbeider for en annen, som for mange er en form for «økonomisk slaveri».
12. Hvilken ordning hadde loven for de hebraiske «slaver»?
12 En hebraisk «trell» eller «slave» skulle for eksempel ikke behandles som en eiendom, men som en «dagarbeider». Han skulle dessuten frigis etter seks års tjeneste. (3 Mosebok 25: 39—43) Hans herre eller «arbeidsgiver» skulle da gi mannen de materielle ting han kunne gi ham, slik at han og hans familie kunne få en ny start. (5 Mosebok 15: 12—15) Ved hjelp av denne ordningen kunne en forhindre at en familie ble helt uten midler, og de kunne på den måten ha mat og klær inntil de kunne klare seg selv.
13. a) Hvilken mulighet hadde en person til å bli fri før de seks årene med tjeneste var utløpt? b) Hvilken beskyttelse ga loven unge hebraiske slavepiker?
13 Mens en person var i «slaveri», kunne han dessuten drive en slags handel eller forretning eller investere penger i et eller annet, slik at han kunne kjøpe seg selv fri. En nær slektning av ham kunne også betale den gjeld han måtte ha, slik at han ble en fri mann. (3 Mosebok 25: 47—54) En datter som solgte seg som «slave», ble ofte sin herres hustru. Hun skulle da ha alt det hun hadde krav på, i likhet med en hvilken som helst annen hustru. — 2 Mosebok 21: 7—11.
BESKYTTELSE AV KVINNER
14. Hvordan ble en fraskilt kvinne beskyttet?
14 Kvinnene ble beskyttet ved hjelp av ekteskapslovgivningen. En mann måtte ha gyldig grunn for å kunne skille seg fra sin hustru, og han skulle dessuten gi henne et skilsmissebrev. Skilsmissebrevet beskyttet henne mot falske anklager hvis hun skulle gifte seg igjen. — 5 Mosebok 24: 1; se det Jesus sier om skilsmisse i Matteus 19: 3—9.
15. Hvilke lover fikk israelittene til å avholde seg fra å drive utukt?
15 En mann som forførte en jomfru som ikke var forlovet, måtte gifte seg med henne, hvis hennes far ønsket det, og han kunne aldri skille seg fra henne. (5 Mosebok 22: 28, 29; 2 Mosebok 22: 16, 17) En forlovet kvinne ble beskyttet mot voldtekt ved at det var dødsstraff for det, ettersom det ble betraktet som like alvorlig som mord. — 5 Mosebok 22: 25—27.
16. a) Var polygami i samsvar med Guds opprinnelige ordning? (Matteus 19: 4—6) b) Hvorfor tillot Gud polygami i det gamle Israel?
16 Selv om polygami var tillatt, var det også visse bestemmelser for det, bestemmelser som var til beskyttelse for kvinnen. Polygami, som hadde vært praktisert i lang tid, ble tillatt fordi Guds tid ennå ikke var inne til å sette alt i rette skikk. Gud ventet til kristendommens tid med å gjeninnføre monogamiet, som var den opprinnelige form for ekteskap. (1 Korintierne 7: 2) Gud har alltid gjort det slik at han har undervist og ledet sitt folk etter hvert som de har kunnet forstå og godta den veiledning de har fått. Jesus sa til sine disipler i Johannes 16: 12: «Ennå har jeg meget å si eder; men I kan ikke bære det nå.» Etter Jesu død og oppstandelse fikk de således klarhet i mange ting.
17. Hvordan ble en hustru som var mindre elsket, beskyttet i et polygamt ekteskap?
17 I et ekteskap hvor det var flere hustruer, ble ofte en av hustruene favorisert av ektemannen. Men loven beskyttet den hustruen som var minst elsket. Hvis hennes sønn for eksempel var mannens førstefødte, skulle han ikke berøves sin førstefødselsrett, for faren kunne ikke gi den til en sønn som var blitt født senere av en yndlingshustru. — 5 Mosebok 21: 15—17.
18. Hvordan ble også kvinnene blant Israels fiender beskyttet?
18 Kvinner i fiendenes byer skulle heller ikke krenkes. Det skulle heller ikke finnes prostituerte i utkanten av soldatenes leir, for de soldater som utførte krigstjeneste, hadde ikke lov til å ha kjønnslig omgang. — 5 Mosebok 21: 10—14.
STRAFFELOVEN
19. Hva var fordelen ved at det ikke fantes fengsler i det gamle Israel?
19 Straffeloven var langt bedre enn den vi finner i vår tids lovbøker. I loven fantes det ingen bestemmelser om fengselsstraff. Det var først senere, i kongetiden, at fengsler ble tatt i bruk i Israel. (Jeremias 37: 15, 16; 38: 6, 28) Ettersom det ikke ble benyttet fengselsstraff ved noen form for forbrytelser, var det ingen arbeidsomme, lovlydige mennesker som måtte dekke utgifter til mat og husly til forbrytere.
20. Hva besto straffen for tyveri i, og hvilke fordeler innebar en slik straff?
20 Hvis en mann stjal fra sin neste, ble han ikke kastet i fengsel. Det betydde at han kunne arbeide og betale for det han hadde stjålet. Hans offer led ikke noe tap. Det ble dessuten forlangt at tyven skulle betale tilbake det dobbelte eller mer, avhengig av hva det var han hadde stjålet, og hva han hadde gjort med det. (2 Mosebok 22: 1, 4, 7) Hvis han ikke betalte, ble han solgt som slave. Han måtte arbeide for den han hadde stjålet fra, eller for en annen israelitt inntil han hadde gitt full bot for det han hadde stjålet. (2 Mosebok 22: 3) Hvis han opptrådte overmodig og nektet å samarbeide og betale det han var blitt pålagt, ville han bli henrettet. (5 Mosebok 17: 12) Denne loven var ikke bare til hjelp for offeret for forbrytelsen, men den virket også i høy grad avskrekkende.
21. a) Hva var straffen for forsettlig drap? b) Hvilken ordning inneholdt loven for en uforsettlig manndraper?
21 Livet ble betraktet som hellig under loven. En forsettlig morder kunne ikke frikjennes. Han skulle henrettes. I 4 Mosebok 35: 30—33 leser vi således: «Om en slår noen i hjel, skal manndraperen etter vitners utsagn lide døden; men ett vitne er ikke nok til at noen dømmes til døden. . . . I skal ikke vanhellige det land I bor i; for blod vanhelliger landet, og landet kan ikke få soning for det blod som utøses der, uten ved dens blod som utøser det.» Denne loven gjorde at en slik ond person ble fjernet fra det israelittiske samfunn. Han gikk ikke fri, slik at han kunne begå flere mord. Den som av vanvare slo noen i hjel, kunne imidlertid bli vist barmhjertighet. — 4 Mosebok 35: 9—15, 22—29.
22. Hvordan ble livets hellighet spesielt understreket?
22 Også uoppklart mord måtte det gjøres soning for. Den byen som lå nærmest det sted hvor den drepte var funnet, ble ansett for å ha blodskyld på grunn av det som hadde skjedd, og det hvilte en forbannelse over den hvis ikke byens eldste utførte den seremonien som skulle til for å fjerne den blodskyld samfunnet hadde overfor Gud. Livets hellighet ble på den måten sterkt understreket for folket. — 5 Mosebok 21: 1—9.
23. Beskriv loven angående kidnapping.
23 Et menneske ble betraktet som ukrenkelig. Kidnapping var en forbrytelse som ble straffet med døden. Den som hadde kidnappet en person, eller som hadde solgt ham som slave, skulle henrettes. — 2 Mosebok 21: 16; 5 Mosebok 24: 7.
INGEN UNGDOMSKRIMINALITET
24. Hvordan ble respekten for familien bevart, og hva førte dette til?
24 Når folket fulgte loven, var det få problemer med ungdomskriminalitet. Den grunnleggende enhet i nasjonen var familien. De unge ble opplært til å ha stor respekt for foreldrene og for nasjonens høvdinger. (2 Mosebok 20: 12; 22: 28) Pøbelopptøyer ble fordømt. (2 Mosebok 23: 1, 2) En voksen sønn som var gjenstridig og ikke ville forandre seg, men kanskje var en ødeland og en dranker, skulle henrettes. (5 Mosebok 21: 18—21) Enhver som slo sin far eller sin mor, eller som uttalte en forbannelse over dem, skulle late livet. (2 Mosebok 21: 15, 17; 3 Mosebok 20: 9) Respekt for hjemmet og familien resulterte i respekt for nasjonens herskere, spesielt for dens fremste Hersker, Jehova Gud.
RESPEKT FOR EIENDOMSRETTEN
25. Hva gjorde en med gjenstander som var blitt tapt og funnet?
25 I vår tid er det blitt stadig vanligere at folk beholder ting som de finner. Men i Israel ble det krevd at den som hadde funnet et dyr eller en gjenstand, skulle bringe det han hadde funnet, tilbake til eieren. Hvis eieren bodde langt borte og var ukjent, skulle den som hadde funnet gjenstanden, beholde den inntil eieren spurte etter den. (5 Mosebok 22: 1—3) For å hjelpe eieren når han kom til byen for å se etter det han hadde mistet, måtte finneren naturligvis melde fra til byens eldste om det han hadde funnet.
26, 27. a) Hvordan ble respekten for en manns hjem og eiendom bevart? b) Til hvilket gagn var disse lovene som gjaldt de fattige?
26 Hjemmets hellighet ble i høy grad respektert. En mann som lånte en annen noe, kunne ikke gå inn i hans hus og ta det pantet han skulle gi som sikkerhet. Han måtte vente utenfor inntil vedkommende kom ut med pantet til ham. (5 Mosebok 24: 10, 11) Kreditoren kunne heller ikke ta noe låntageren trengte for å opprettholde livet. Det kunne for eksempel være at en fattig mann bare hadde litt korn å male til sin familie, eller at han bare hadde en eneste kappe.
27 Angående dette står det skrevet i 5 Mosebok 24: 6, 12, 13: «Ingen må ta en håndkvern eller en kvernstein i pant; for da tar han livet i pant. Og dersom det er en fattig mann, så skal du ikke legge deg til å sove med hans pant; du skal gi ham pantet tilbake når solen går ned, for at han kan legge seg i sin kappe og velsigne deg; og det skal tjene deg til rettferdighet for [Jehovas], din Guds åsyn.»
OMTANKE FOR DYR
28. Hvordan viste Gud omtanke og godhet ved de lover som gjaldt dyr?
28 Dyr skulle også bli vist omtanke. Hvis en mann så et husdyr som var i nød, måtte han hjelpe det, selv om det tilhørte en fiende av ham. (2 Mosebok 23: 4, 5; 5 Mosebok 22: 4) Lastdyr skulle ikke overanstrenges eller behandles dårlig. (5 Mosebok 22: 10; Ordspråkene 12: 10) En skulle ikke binde munnen til på en okse som tresket, slik at den ikke kunne høste fruktene av sitt arbeid. (5 Mosebok 25: 4) Ville dyr skulle også vises omtanke. En mann som fant et fuglereir, måtte ikke ta både moren og eggene, slik at familien ble utslettet. (5 Mosebok 22: 6, 7) Hva husdyrene angår, skulle en ikke slakte et storfe eller et småfe og dets unge samme dag. Alt dette hadde til hensikt å forhindre at noen utviklet en grusom ånd. — 3 Mosebok 22: 28; jevnfør den omtanke for dyrene som Gud gir uttrykk for i Jonas 4: 11 og 3 Mosebok 25: 4, 5, 7.
NIDKJÆRHET FOR SANNHETEN
29, 30. Hvilke lover gjaldt for vitner i en rettssak?
29 For at det skulle kunne bli fulgt en rettferdig og samtidig barmhjertig handlemåte i en rettssak, var et vitne forpliktet til å fortelle det han visste. Hvis han ikke gjorde det, kunne dommerne offentlig uttale en forbannelse over ham. Og Gud ville sørge for at han ble rammet av en slik forbannelse. (3 Mosebok 5: 1; Ordspråkene 29: 24) Han skulle ikke avlegge falsk ed, for det ville være det samme som å lyve «for [Jehovas] åsyn». Hvis noen med vilje rettet falske anklager mot en annen, skulle han bli tilmålt den samme straff som han hadde tiltenkt den som han med urette anklaget.
30 Vi leser således i 5 Mosebok 19: 16—19: «Når et ondsinnet vitne står fram mot noen for å vitne mot ham om en forbrytelse, da skal begge de menn som har sak mot hverandre, tre fram for [Jehovas] åsyn, for prestene og dommerne som er i de dager, og dommerne skal nøye granske saken; er da vitnet et falskt vitne, har han vitnet falsk mot sin bror, da skal I gjøre mot ham som han hadde tenkt å gjøre mot sin bror; således skal du rydde det onde bort av din midte.»
31. Hvilke andre lover fremmet nidkjærheten for rettferdigheten, samtidig som de forhindret at det ble avlagt falskt vitnesbyrd eller vist likegyldighet i forbindelse med en rettssak?
31 Ingen kunne bli dømt til døden bare på grunn av indisiebeviser. Det måtte finnes minst to øyenvitner for at en anklage skulle betraktes som sann. (5 Mosebok 17: 6; 19: 15) De som vitnet mot en mann som ble funnet skyldig i en forbrytelse som ble straffet med døden, skulle kaste de første steinene når mannen skulle steines til døde. Ved hjelp av denne loven ble nidkjærheten for rettferdigheten fremmet i Israel. Ikke bare dommerne, men enhver innbygger måtte på den måten vise at han ønsket at landet skulle være fritt for blodskyld i Guds øyne. Denne loven ville få israelittene til å avholde seg fra å vitne falsk, fra å være for snare til å vitne eller fra å legge en likegyldig holdning for dagen. Denne loven, som vi finner i 5 Mosebok 17: 7, brakte gode resultater: «Vitnene skal først løfte hånden for å avlive ham, og dernest hele folket; således skal du rydde det onde bort av din midte.»
FORBUDTE KJØNNSLIGE FORBINDELSER
32. Hvilke kjønnslige forbindelser ble straffet med døden?
32 Når det ble begått ekteskapsbrudd, måtte begge parter late livet. (3 Mosebok 20: 10) Slike avskyelige ting som homoseksualitet og bestialitet ble straffet med døden ifølge 3 Mosebok 20: 13, 15, hvor det står: «Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en vederstyggelig gjerning; de skal late livet, deres blod være over dem! En mann som har omgang med et dyr, skal late livet, og dyret skal I drepe.» — Se også 3 Mosebok 20: 16, 17; Romerne 1: 24—28.
RENHET
33, 34. Hvordan understreket loven betydningen av fysisk renhet?
33 Loven understreket ikke bare betydningen av moralsk renhet, men også av fysisk renhet. Ifølge byene om renhet skulle israelittene slå i stykker et leirkar som hadde vært i kontakt med et selvdødt dyr. Andre kar og også klesplagg skulle vaskes. Denne loven gjorde at israelittene alltid var klar over at de måtte være rene. Personer som led av smittsomme sykdommer, ble holdt i karantene. (3 Mosebok 18: 4, 5, 21, 26) Klesplagg og hus som var infisert, ble innelåst eller tillåst og i noen tilfelle ødelagt. (3 Mosebok 13: 47—52, 55; 14: 38, 45) Blod måtte ikke spises. — 3 Mosebok 7: 26.
34 Sett fra et medisinsk synspunkt utgjorde de sanitære lover og byene i forbindelse med karantene foruten morallovene og forbudet mot å spise blod en enestående beskyttelse mot tyfoidfeber, flekktyfus, byllepest, hepatitt eller gulsott, gonoré og syfilis og en rekke andre sykdommer.
BARMHJERTIGHET MOT DEM SOM ANGRET
35. Hadde dommerne anledning til å vise barmhjertighet i en rettssak?
35 Dommerne under lovpakten skulle ikke være harde eller ubøyelige. De hadde anledning til å vise barmhjertighet. Hvis en mann hadde syndet mot sin neste og så angret, kunne han gjenvinne Guds gunst ved først å ordne opp i forholdet til den skadelidende part og deretter frambære et skyldoffer for Jehova. (3 Mosebok 5: 21—26) Jesus Kristus hadde denne loven i tankene da han sa: «Derfor, når du bærer ditt offer fram til alteret, og der kommer i hu at din bror har noe imot deg, så la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror, og kom så og bær ditt offer fram!» (Matteus 5: 23, 24) Guds tjenere i vår tid kan ikke ha fred med Gud hvis de handler galt overfor sin neste.
JUBELÅRET
36. Hvilke goder brakte jubelåret?
36 Hvert 50. år var det jubelår, og det var en gledefylt tid. Alle jordeiendommer som var blitt «solgt», ble gitt tilbake til eierne. De hebraiske slaver ble frigitt selv om deres tjeneste på seks år ennå ikke var utløpt. (3 Mosebok 25: 8—13, 39—41) På grunn av denne loven ble økonomien i det lovte land brakt tilbake til den likevektige tilstand som den var i da israelittene dro inn i landet. Den forhindret at det oppsto en slik situasjon som den vi ser i mange land i vår tid — at det finnes en rik godseierklasse og en ytterst fattig, «livegen» klasse. Ingen kunne få monopol på jorden når denne loven ble håndhevet.
37. Hva kan sies om grunnen til at vi bør studere Guds lov til Israel?
37 Loven gjorde således enhver innbygger til en fri mann. Enhver familie ble spart for å komme i en slik tilstand at den ville være fattig for bestandig. Familiens verdighet ble bevart, og dens åndelighet ble holdt på et høyt nivå. Faren kunne tilbringe tid sammen med familien. Sabbatsdagene og sabbatsårene bød på anledninger til å vie undervisningen av barna spesiell oppmerksomhet. Så selv om de kristne i vår tid ikke er under Moseloven, vil de ha gagn av å studere den, fordi den gir et innblikk i Guds veier og de framgangsmåter han følger, og utgjør en «skygge av de kommende goder». — Hebreerne 10: 1.
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 144]
Loven krevde at det kornet som sto i ytterkantene av åkrene, ikke skulle skjæres, slik at de fattige kunne sanke det
[Bilde på side 153]
Når jubelåret ble kunngjort, skulle all jordeiendom gis tilbake til de opprinnelige eierne
