Betingelsene for å komme inn i det åndelige paradis
Kapittel 7
Betingelsene for å komme inn i det åndelige paradis
1, 2. Hvilke betingelser, som blir framholdt i Esaias 55: 6, 7, må de som skal komme inn i det åndelige paradis, oppfylle?
VEIEN til det åndelige paradis er fremdeles åpen! Innbydelsen til å gå inn i det og nyte dets goder lyder fremdeles verden over! Hva må en som hører innbydelsen og ønsker å ta imot den, gjøre? Betingelsene blir framholdt på en vakker måte ved det Esaias videre sier i sin inspirerte profeti i kapittel 55:
2 «Søk [Jehova] mens han finnes, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til [Jehova], så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.» — Esaias 55: 6, 7.
3. a) Hvorfor er tiden nå inne til å ’søke Jehova’? b) I hvilken forstand er han nær?
3 Ettersom vi har levd i «endens tid» for denne verdslige tingenes ordning siden året 1914, må den tid som er igjen, den tid da det vil være mulig for mennesker å finne Jehova på en måte som vil være til gagn for dem, nå være meget kort. Nå er tiden inne til å søke ham. En behøver ikke å gå langt i sin søken etter ham. Han er fremdeles nær, innen rekkevidde for alle som oppriktig søker ham. Nå er tiden derfor også inne til å kalle på ham. Han er ikke så langt borte at han ikke kan høre oss. Nå, før «[Jehovas] dag kommer, den store og forferdelige», får følgende trøsterike ord sin anvendelse: «Det skal skje: Hver den som påkaller [Jehovas] navn, skal bli frelst.» — Joel 3: 4, 5; Romerne 10: 13.
4. a) Hva betyr det at «den onde mann» skal forlate sin vei? b) Hva innebærer det å forlate sine ’urettferdige tanker’, og hvorfor er det så viktig å gjøre det?
4 Vi får vite hva vi må gjøre hvis vi ønsker å søke Jehova og påkalle hans navn. Vi må gi akt på hvordan vi lever, og også ransake våre tanker, ettersom dette har mye å gjøre med vår hjertetilstand Dette framgår av følgende oppfordring: «Den ugudelige [den onde mann, NW] forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til [Jehova].» (Esaias 55: 7) Hvis en ond mann ønsket å søke Jehova og finne ham og kalle på ham, ville han naturligvis måtte forlate sin onde vei. Jehova hater det som er ondt. En ond mann ville også være urettferdig, og han ville således ha urettferdige tanker eller tenke på å skade andre. Hvis han ønsket å søke Jehova, som er en Gud som gjør gode gjerninger, måtte han derfor forlate sine urettferdige tanker og ikke lenger tenke på å skade andre, men tenke på det som er gagnlig og til hjelp for andre. Han måtte ta det Gud sier i Ordspråkene 21: 27, alvorlig: «De ugudeliges offer er en vederstyggelighet, og enda mer når de bærer det fram og har ondt i sinne!» Den som ønsker å komme inn i det åndelige paradis hvor Guds tilbedere og tjenere befinner seg, må følge en vei som rettferdighetens Gud godkjenner, og ha tanker som behager ham.
5. a) Hvordan vendte de jødiske landflyktige i fortiden tilbake til Jehova? b) Hvilke framtidsutsikter hadde de som ga akt på denne oppfordringen?
5 Angående den onde og urettferdige sies det at han må «omvende seg» til Jehova eller «vende tilbake» (NW) til ham. Dette viser at den onde og urettferdige hadde forlatt Jehova og var blitt ugudelig. Han hadde en gang stått i et godt, fredelig og nært forhold til Jehova. Det var på den måten det hadde forholdt seg med Israels folk helt fram til den tid da de ble ført til Babylon, hvor de måtte leve i landflyktighet, slik som profeten Esaias tidligere hadde forutsagt i sin profeti. Ordene om å vende tilbake til Jehova var således i første rekke rettet til de jøder som befant seg i landflyktighet i Babylon, og fikk således i første rekke sin anvendelse på dem. De ble oppfordret til å forlate sine onde gjerninger, som hadde ført til at deres hjemland var blitt lagt øde, og til at de hadde måttet være i landflyktighet i det hedenske Babylonia. Deres hjemland skulle ligge øde i en begrenset tid, i 70 år, og skulle så bli bebodd igjen, av en trofast, gudfryktig levning av jøder som ble utfridd av Babylon. Ettersom den fastsatte tiden for utfrielsen av Babylon nærmet seg, ville det være tilrådelig, ja, i høyeste grad påkrevd at de landflyktige jøder forberedte seg med tanke på å slutte seg til de priviligerte som kunne vende tilbake til sitt hjemland og forvandle det til et paradis.
6, 7. a) Hva gjorde profeten Daniel i samsvar med Esaias 55: 7, og hvorfor var dette passende? b) Hvilket år vendte den jødiske levning og dens tjenere tilbake til sitt hjemland?
6 Den gamle profeten Daniel, som hadde vært i landflyktighet i Babylon i 11 år før Jerusalem ble ødelagt og Juda land ble lagt øde, la seg oppfordringen i Esaias 55: 7 på hjerte. Det gamle Babylon ved elven Eufrat hadde nettopp falt for den persiske erobreren Kyros den store. Det skjedde i 539 f. Kr. Kyros’ medregent, mederen Darius, hersket nå midlertidig som konge over Babylon. «I det første år av hans regjering,» sier Daniel, «la jeg, Daniel, i bøkene merke til tallet på de år som [Jehova] hadde talt om til profeten Jeremias — at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner. Da vendte jeg mitt ansikt til Gud [Jehova] for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer under faste og i sekk og aske. Og jeg ba til [Jehova] min Gud og bekjente.» (Daniel 9: 1—4) I sin bønn bekjente Daniel at han tilhørte det opprørske folket, og at han var delaktig i dets urettferdige gjerninger og dets ulydighet mot Gud.
7 Daniel selv hadde ikke fulgt en ond vei og hatt urettferdige tanker, og hans bønn med tanke på de landflyktige jøder behaget derfor Gud. Den gamle Daniel vendte ikke tilbake til Juda land, men ble værende i Babylon, hvor han først tjente kong Darius og deretter kong Kyros, men det brakte ham usigelig glede å se en angrende, omvendt jødisk levning sammen med flere tusen ikke-jødiske tjenere vende tilbake til hjemlandet for å gjenoppbygge Jerusalem og dets tempel. Dette fant sted da landet hadde ligget øde i 70 år, i 537 f. Kr.
8. Hvordan minnet den situasjon levningen av det åndelige Israel befant seg i ved slutten av den første verdenskrig, om den situasjon de kjødelige jøder befant seg i da de nærmet seg slutten av sin landflyktighet i Babylon?
8 På lignende måte måtte de som utgjorde levningen av det åndelige Israel i vår tid, foreta visse forandringer med hensyn til sin vei og sin tenkemåte da den første verdenskrig endte den 11. november i 1918. De var fremdeles i live da etterkrigstiden begynte, og det nærmet seg slutten på deres landflyktighet i Babylon den stores område, på den tid da de ikke hadde Guds hele og fulle gunst. Det var nå passende at de begynte å tenke over sine feil og hvordan de hadde kommet til kort med hensyn til tilbedelsen av Gud og tjenesten for ham. Det hvilte samfunnsansvarlighet på dem på grunn av blodsutgytelsene og voldshandlingene under den første verdenskrig. De trengte å søke Jehova og kalle på hans navn ved å vende seg til ham i bønn. På grunn av de skritt de tok for å finne Gud, fikk den profetiske oppfordringen sin anvendelse på dem: «Den ugudelige [den onde mann, NW] forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg [vende tilbake, NW] til [Jehova].» — Esaias 55: 7.
9. a) Hvordan viste de som tilhørte levningen av det åndelige Israel, at de søkte Jehova? b) Hvor lenge var de forpliktet til å tjene Gud, og hvilket arbeid måtte bli utført?
9 Da de som utgjorde levningen av det åndelige Israel, søkte Jehova og påkalte hans navn ved å vende seg til ham i bønn, undersøkte de på nytt Bibelen, ettersom tingene hadde utviklet seg på en annen måte enn de hadde ventet ut fra sin forståelse av profetiene. De måtte forandre sin tenkemåte og sin vei i samsvar med den nye og uventede situasjon de nå ble stilt overfor. De hadde «innvigd seg» til sin Gud for å tjene ham i all evighet, ikke bare til et bestemt årstall, for eksempel 1914 eller 1918. De var derfor forpliktet til å tjene den sanne Gud så lenge han lot dem leve på jorden. Gjennom sitt skrevne Ord og sin organisasjon åpenbarte han for levningens medlemmer at det var et høyst viktig arbeid som de skulle utføre på jorden i forbindelse med hans nyfødte, messianske rike. Det var derfor all grunn til at de skulle ’vende tilbake til Jehova’. Men ville det være forgjeves at de bestrebet seg på å gjøre det, i betraktning av hvordan de tidligere hadde kommet til kort?
10. Hadde de i betraktning av sine tidligere feiltrinn grunn til å tro at Gud ville godta dem?
10 I likhet med de landflyktige jøder i det gamle Babylon hadde de som tilhørte levningen av det åndelige Israel, all grunn til å være ved godt mot når de bestrebet seg på å finne Gud Hvorfor det? På grunn av de oppmuntrende ordene i Esaias 55: 7: «Den ugudelige [den onde mann, NW] forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg [vende tilbake, NW] til [Jehova], så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.»
GUD FORLATER «MANGFOLDIG»
11. Hvordan kunne det sies at Jehova «mangfoldig» tilga de kjødelige, landflyktige israelitter?
11 Gud er ikke på noen måte smålig når han tilgir. På grunn av sin store barmhjertighet tilgir han «mangfoldig». Han viste at han tilga de landflyktige jøder i Babylon, ved å utføre et mirakel som var et uttrykk for hans barmhjertighet. Han åpnet det fengsel hvor verdensriket Babylon hadde holdt dem som fanger, og han gjorde det mulig for dem å vende tilbake til deres hjemland, som hadde ligget øde, uten mennesker og husdyr, i 70 år! Dette forbauset de omkringboende folk den gangen, og de kunne ikke gi noen annen enn Israels Gud æren for dette miraklet. «Da sa de iblant hedningene: Store ting har [Jehova] gjort imot disse. Store ting har [Jehova] gjort imot oss; vi ble glade. [Jehova], la våre fanger vende tilbake liksom bekker i sydlandet!» (Salme 126: 2—4) I betraktning av sine tidligere synder og overtredelser fortjente de landflyktige jøder ikke dette, men Gud tilga dem «mangfoldig» på grunn av deres oppriktige anger.
12. Hva var det som viste at levningen av det åndelige Israel på lignende måte igjen hadde Jehovas gunst?
12 Det forholdt seg på samme måte med levningen av det åndelige Israel i vår tid. Fordi dens medlemmer angret oppriktig, utfridde Gud dem av Babylon den stores makt ved sin større Kyros, kongen Jesus Kristus, og førte dem tilbake til deres rettmessige, åndelige område på jorden, til en tilstand hvor de hadde Guds gunst og sto i et fredelig forhold til ham. Han lot dem igjen kunngjøre et aktuelt budskap verden over — «dette gode budskap om riket». Han sørget for at de fryktløst gjenopptok sin offentlige virksomhet, og de fiendtlig innstilte nasjonene ble klar over at Jehova Gud hadde gjort noe stort for dem, noe som viste at de igjen hadde hans gunst, og at de var gjeninnsatt i tjenesten for ham.
13. Hvordan forklarer Jehova gjennom sin profet Esaias grunnen til at han viste en slik enestående barmhjertighet?
13 Disse utfrielsene, utfrielsen av det gamle Babylon og utfrielsen av dets motstykke i vår tid, var begivenheter som folk ikke hadde kunnet tenke seg ville finne sted. Det var alt sammen i strid med ufullkomne menneskers måte å tenke på. Det var så ulikt den måten menneskene i denne onde tingenes ordning handler overfor hverandre på. Hvorfor viste den Gud som det var blitt begått slike overtredelser mot, en slik barmhjertighet og tilga så «mangfoldig»? Han forklarer det ved det han videre sier i sin profeti gjennom Esaias: «For mine tanker er ikke eders tanker, og eders veier er ikke mine veier, sier [Jehova]; som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn eders veier, og mine tanker høyere enn eders tanker. For liksom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro og gir såmannen sæd og den etende brød, således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» — Esaias 55: 8—11.
14. Hvorfor bør vi ikke misbruke Guds barmhjertighet?
14 Våre tanker og veier kan aldri bli så høye som Guds, Skaperens, tanker og veier, spesielt ikke så lenge vi befinner oss i den syndige og ufullkomne tilstand vi nå er i. Vi kan derfor ikke sammenligne våre tanker og veier med hans tanker og veier. Det betyr imidlertid ikke at vi kan misbruke hans barmhjertighet. Vi må ikke forherde oss og bli lik de hyklerske menneskene som blir beskrevet i Judas 4 (NW), «ugudelige mennesker, som vender vår Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel og viser seg falske overfor vår eneste Eier og Herre, Jesus Kristus». Vi kan ikke trekke for store veksler på Guds storsinnethet uten at det vil få uheldige følger for oss. Vi fortjener ikke å få noe av ham, og vi har ingen rett til å forlange noe av ham. Vi kan ikke handle i strid med hans ord.
15. a) Hva er Guds barmhjertighet fullt ut i samsvar med? b) Hvordan er Guds ord som regn og snø fra himmelen?
15 Hva Jehova Gud i sin store barmhjertighet enn har gjort for oss, har han tidligere gitt sitt ord på det i Bibelens profetier. Han mener det han sier, og han forteller hva han har til hensikt å gjøre. Hans ord er pålitelig; i likhet med regnet og snøen som blir sendt fra himmelen til jorden, utretter Guds ord det som det er hans hensikt at det skal utrette. Det ord han har uttalt, vil derfor ikke vende tilbake til ham som en bumerang, uten å ha utrettet noe. Ved hjelp av sin allmektige ånd og sine utvalgte tjenere vil han sørge for at hans ord går i oppfyllelse. Det som er hans vilje, vil skje, i samsvar med hans ord. Han har sendt sitt ord, og det vil ikke vise seg bare å være et tomt ord. Det vil virkelig utføre det han har sendt det til.
16. Hvordan viste Jehova seg å være «sannhetens Gud» både i forbindelse med det kjødelige Israel og i forbindelse med det åndelige Israel?
16 Guds egen ære står derfor på spill i forbindelse med hans ord. Han kan ikke la det forfeile sin hensikt, for det ville bety at han ikke var allmektig. Det ville bety at han ikke var sannferdig, at han ikke var «sannhetens Gud». (Salme 31: 5, NW) Hans ord om at de landflyktige israelitter skulle utfris av verdensriket Babylon, og om at en levning av dem skulle vende tilbake til sitt øde hjemland til nøyaktig fastsatt tid, slo ikke feil. Hans ord vendte heller ikke tomt tilbake i vår tid, for levningen av det åndelige Israel ble utfridd av Babylon den stores makt, slik at den fra 1919 av igjen hadde hans gunst og tjente ham på jorden. Mange andre historiske eksempler, fra gammel tid og fra nyere tid, kunne nevnes som et bevis for at hans ord i Esaias 55: 10, 11 har vist seg å være sant.
EN PROFETI OM ET PARADIS
17. Hva lover Jehova etter at han har understreket at hans ord helt sikkert vil gå i oppfyllelse, slik det framgår av Esaias 55: 12, 13?
17 Det Jehova Gud således har sagt om at hans ord helt sikkert vil gå i oppfyllelse, styrker vår tillit til at den vakre profetien som så blir uttalt, også vil gå i oppfyllelse. Han retter den til dem som søker ham og påkaller hans navn og vender tilbake til ham med en angrende innstilling for å gjøre rettferdige gjerninger. (Esaias 55: 6, 7) Han viser hvor høye hans tanker og veier er i forhold til ufullkomne, dødelige menneskers tanker og veier, når han videre sier: «For med glede skal I dra ut, og i fred skal I føres fram; fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for eders åsyn, og alle markens trær skal klappe i hendene. I stedet for tornebusker skal det vokse opp sypresser, i stedet for tistler skal det vokse opp myrter, og det skal være til et navn for [Jehova], til et evig tegn, som ikke skal bli utslettet.» — Esaias 55: 12, 13.
18, 19. a) Hvilken storslagen utfrielse blir beskrevet der? b) Hvem var det som skulle føle «glede», og hvordan beskriver Salme 126: 1, 2 deres følelser?
18 Utgjør ikke disse profetiske ordene en vakker beskrivelse av et landflyktig folks gledebringende utfrielse og hjemkomst? «For,» det vil si, som en bekreftelse av det Jehova nettopp har sagt om sine opphøyde tanker og veier i forbindelse med sitt folk, «med glede skal I dra ut.» Det var fra Babylon de skulle dra ut som et utfridd folk. Det var ikke hedningenasjonene som skulle glede seg og vise en slags sympati overfor Jehovas landflyktige folk, men det var Jehovas folk som skulle glede seg, det folk som Jehova utfridde på en så bemerkelsesverdig måte, helt og holdent i strid med det hedningenasjonene ventet eller ønsket. Den glede den israelittiske levning og dens hengivne ledsagere følte ved denne vidunderlige utfrielse av det hedenske Babylon, blir besunget i de innledende ordene i Salme 126:
19 «Da [Jehova] lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende; da fyltes vår munn med latter, og vår tunge med jubel, da sa de iblant hedningene: Store ting har [Jehova] gjort imot disse.» — Salme 126: 1, 2; 2 Krønikebok 36: 20—23.
20, 21. Hvordan fikk de trofaste jøder et kraftig bevis for at Jehova hadde holdt sitt ord, da de ble utfridd i 537 f. Kr.?
20 Da de som utgjorde den trofaste jødiske levning, ble utfridd i 537 f. Kr., kunne de undersøke den inspirerte profetien i Esaias 44: 28 til 45: 3, som var blitt nedskrevet 200 år tidligere, og se hvordan deres Gud hadde handlet i samsvar med sitt Ord og latt sin salvede tjener, perseren Kyros, utfri dem. Den historiske beretningen i Esras 1: 1—5 er helt i samsvar med Esaias’ profeti. Vi leser der:
21 «Det var i perserkongen Kyros’ første år; da vakte [Jehova], for at hans ord gjennom Jeremias’ munn skulle oppfylles, slike tanker i perserkongen Kyros’ ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved en skrivelse: Så sier Kyros, kongen i Persia: [Jehova], himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker, og han har pålagt meg å bygge ham et hus i Jerusalem i Juda. Er det noen blant eder av alt hans folk, så være hans Gud med ham, og han kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge [Jehovas], Israels Guds hus! Han er den Gud som bor i Jerusalem. Og alle som ennå er i live, skal folkene på hvert sted hvor de oppholder seg som fremmede, understøtte med sølv og gull, med gods og buskap, foruten de frivillige gaver til Guds hus i Jerusalem. Da gjorde Judas og Benjamins familiehoder og prestene og levittene — alle i hvis ånd Gud vakte slike tanker, seg rede til å dra opp for å bygge [Jehovas] hus i Jerusalem.»
22. Hvorfor flyktet ikke jødene ut av Babylon på en uordnet måte?
22 Den jødiske levning og dens ledsagere flyktet således ikke i panikk da de forlot Babylon i år 537 f. Kr. De kunne ikke gjøre det hvis de skulle dra ut «med glede», slik som det var blitt profetert. Det var en ordnet gruppe som forlot Babylon, og det var ingen som skrek av redsel ved synet av forfølgere. De dro ut i full tillit til at den Gud som hadde utfridd dem, ville gå foran dem og lede dem på veien og beskytte dem mot bakholdsangrep. Det var i samsvar med det løfte han hadde gitt dem: «Av sted, av sted! Dra ut derfra! Rør ikke ved noe urent! Dra ut derfra! Rens eder, I som bærer [Jehovas] kar! For I skal ikke dra ut i hast og ikke fare bort som flyktninger; for [Jehova] går foran eder, og Israels Gud slutter eders tog.» — Esaias 52: 11, 12.
23. a) Hvilken grunn hadde de til å stole på at de på en trygg måte ville nå sitt mål? b) Når val de tilbake i sitt hjemland, og hvordan viser det at Jehovas ord ikke vender tomt tilbake til ham?
23 Fredelig og godt organisert forlot de det gamle Babylon, og fredelig og ledet og beskyttet av Gud ville de nå sitt mål. Det var det Guds ufeilbarlige ord hadde forsikret dem om: «For med glede skal I dra ut, og i fred skal I føres fram [inn, NW].» (Esaias 55: 12) De ville bli ført inn i sitt hjemland, som hadde ligget øde i 70 år. Som rabbineren Leesers oversettelse av den hebraiske tekst sier: «For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere bli ført hjem.» Eller som Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse sier: «Så skal De nu ta ut med glede og trygt bli ført på veien hjem.» Det viste seg å gå nettopp slik, og i den sjuende måned (tisjri) i 537 f. Kr. hadde den jødiske levning og dens lojale ledsagere slått seg ned i sine byer og begynt å utøve tilbedelsen av sin Gud på nytt der i sitt hjemland. (Esras 2: 68 til 3: 2) Akkurat som regnet og snøen kommer ned fra himmelen i samsvar med Guds hensikt, utførte Jehovas profetiske ord det han hadde sendt det til. — Esaias 55: 10, 11.
24, 25. a) Fant de tidligere landflyktige jødene som vendte tilbake, at deres hjemland var et paradis? b) Hva hadde Gud lovt ville finne sted etter at de hadde gått i gang med arbeidet?
24 Da den jødiske levning og dens gudfryktige ledsagere forlot Babylon, dro de ikke gjennom et paradis, og det landet de dro gjennom, ble ikke på mirakuløs måte forvandlet til et paradis foran dem som en oppmuntring for dem på den lange reisen, som tok flere måneder. Heller ikke ble deres hjemland, som hadde ligget øde så lenge, og som var tilvokst med tornekratt, plutselig forvandlet til et paradis. Men hvilke framtidsutsikter kunne de i samsvar med Guds løfte ha etter at de hadde slått seg ned i sitt kjære hjemland og med iver gått i gang med å arbeide uten å vente på noen direkte mirakuløs forvandling? Deres yppersteprest, Josva, Jehosadaks sønn, eller deres utnevnte stattholder, Serubabel Sealtiels sønn, kunne lese disse stimulerende, oppmuntrende ordene for dem fra Esaias 55: 12, 13:
25 «Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for eders åsyn, og alle markens trær skal klappe i hendene. I stedet for tornebusker skal det vokse opp sypresser, i stedet for tistler skal det vokse opp myrter, og det skal være til et navn for [Jehova], til et evig tegn, som ikke skal bli utslettet.» — Se Haggai 1: 1.
26. Hvem ville få æren for den forvandling som ville finne sted med landet, og hvorfor ville det være passende?
26 Landet, som hadde ligget udyrket i så lang tid, skulle virkelig gjennomgå en enestående forvandling! Denne forvandlingen skulle imidlertid ikke finne sted uten at det hjemvendte folket gjorde seg iherdige, oppriktige anstrengelser. Men det var Jehova som med rette ville få æren for denne vidunderlige forvandlingen, for det var han som ville velsigne deres anstrengelser. Hans velsignelse var nødvendig hvis deres anstrengelser skulle lykkes, og de ville få hans velsignelse hvis de satte tilbedelsen av ham på førsteplassen og utførte det som det var hans hensikt at de skulle utføre, da han utfridde dem av det undertrykkende Babylon og førte dem tilbake til deres kjære hjemland.
27. Hva var det som viste at Juda land i den tid det hadde ligget øde, hadde vært som en forbannet mark?
27 Da de kom tilbake til sitt land, som hadde vært forsømt i så lang tid, var det uten tvil tilvokst med tornekratt og tistler. Slike planter hadde ikke satt sitt preg på menneskets opprinnelige paradis. Nei, det var da Gud drev ut den første mannen og den første kvinnen av Edens hage fordi de hadde syndet, at han sa til mannen: «Jorden være forbannet for din skyld! Med møye skal du nære deg av den alle ditt livs dager. Torner og tistler skal den bære deg.» (1 Mosebok 3: 17, 18) Juda land var således blitt som en forbannet mark i løpet av de 70 årene da det hadde ligget øde: «Bærer den torner og tistler, da er den udugelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.» — Hebreerne 6: 8; jevnfør 5 Mosebok 28: 15—18; Esaias 24: 6.
«TIL ET EVIG TEGN»
28. Hvordan viste Esaias 55: 13 at Guds folk igjen ville bli velsignet?
28 La oss nå se på bevisene for at Guds velsignelse igjen hvilte over det folk som tilba ham, og som hadde søkt ham og påkalt hans navn, idet de hadde lagt en angrende innstilling for dagen og båret rettferdige frukter, frukter som var i samsvar med deres anger! «I stedet for tornebusker skal det vokse opp sypresser, i stedet for tistler skal det vokse opp myrter.» (Esaias 55: 13) I stedet for de lave, tornete plantene som enhver ville unngå, vokste det opp eviggrønne trær, slike trær som myrter og som sypresser, som kan bli opptil 20 meter høye. I slike trær kan himmelens fugler, ja, til og med storken, bygge sitt reir. (Salme 104: 16, 17) Av myrtetrærne kunne de hjemvendte israelittene ta bladrike greiner og bygge seg hytter når de feiret løvhyttefesten (eller løvsalenes høytid) i den tredje uken i månemåneden tisjri. (Nehemias 8: 15, 16; Sakarias 1: 8—11) Hvor godt og behagelig ville det ikke være for øyet å betrakte slike eviggrønne trær som sypresser og myrter i stedet for bare å se tornebusker og tistler!
29. Forklar betydningen av løftet «alle markens trær skal klappe i hendene», og «fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop».
29 Det var også andre trær som nå skulle smykke landet. Ja, «alle markens trær skal klappe i hendene». De vil prise sin himmelske Skaper, som får dem til å vokse. Disse trærne og annen grønn vegetasjon og markblomster vil kle fjellskråningene og haugene. Disse fjellene og åsene i Juda land vil bli et vakkert skue. De vil bringe pris til Gud, og det vil være som om de har ’brutt ut i fryderop’. Det virker som om omgivelsene utstråler glede og gjenspeiler den glede og lykke Gud føler over at hans folk har vendt tilbake og nå fritt kan tilbe ham i Jerusalem og i hele Juda land. (Esaias 55: 12) Hvordan kunne innbyggerne i dette landet, som hadde gjennomgått en slik forvandling, selv unngå å være glade og bryte ut i fryderop, fylt av et ønske om å takke og prise Gud?
30, 31. a) Hva ville det være naturlig å sammenligne landet med etter at det igjen var blitt bebodd? b) Hva hadde Gud inspirert Esekiel til å profetere om dette?
30 På grunn av den skjønnhet som ville prege det landet som nå igjen var bebodd, var det naturlig å sammenligne det med Edens hage, menneskets opprinnelige, paradisiske hjem. De som la merke til hvordan dette landet, som en gang hadde ligget øde, ble forskjønnet, ville foreta en slik sammenligning. Dette var blitt forutsagt i den profetien som Gud inspirerte Esekiel til å uttale etter at byen Jerusalem og dens tempel var blitt ødelagt i 607 f. Kr. og den tid da Juda land skulle ligge øde, hadde begynt.
31 «Så sier Herren, [Jehova]: Den dag jeg renser eder fra alle eders misgjerninger, vil jeg la det bo folk igjen i byene, og ruinene skal bygges opp igjen, og det land som var lagt øde, skal bli dyrket i stedet for at det var en ørken for hver manns øyne som gikk forbi. Da skal de si: Dette land som var lagt øde, er blitt som Edens hage, og de herjede og ødelagte og nedrevne byer er gjenreist og har fått murer. Og de folk som blir igjen rundt omkring eder, skal kjenne at jeg, [Jehova], har bygd opp igjen det som var revet ned, og tilplantet det ødelagte land. Jeg, [Jehova], har sagt det, og jeg skal gjøre det.» — Esekiel 36: 33—36.
32. Hvordan var Guds eget navn, hans rykte, berørt av det som hendte med Israels folk?
32 Alle disse forandringene i forbindelse med det landflyktige israelittiske folk, som var hatet av alle nasjoner, kunne bare deres Gud, som holdt den pakt han hadde inngått med dem, ha fått i stand. Alt det han gjorde for dem i samsvar med sitt løfte, gjorde ham derfor kjent verden over. Hans navn, hans rykte, sto på spill i dette viktige spørsmålet, for det folk som var berørt av disse begivenhetene, var det folk som var kalt med hans eget navn. Det som hendte dem berørte hans navn. De feilaktige slutninger hedningenasjonene hadde trukket på grunn av den måten han hadde refset og tuktet sitt paktsfolk på, måtte korrigeres. Dette ville berøre det syn de ikke-jødiske nasjoner fikk på ham som Gud. Av respekt for seg selv og for sin egen æres skyld måtte han bevise overfor alle nasjoner at han var den sanne Gud, en Gud som var pålitelig og holdt sitt ord.
33. a) Hva var den viktigste hensikten med at Gud førte sitt folk, Israel, tilbake til deres land? b) Hva var det som gjorde det mulig å forvandle dette landet til et paradis?
33 Da Jehova utfridde sitt paktsfolk, Israel, som hadde ført vanære over hans navn blant nasjonene, og førte dem tilbake til det land som han hadde gitt en sabbatshvile på 70 år, var det ikke i første rekke av hensyn til dem han gjorde det, men av hensyn til sitt eget navn. (3 Mosebok 26: 41—45; 2 Krønikebok 36: 20, 21) Han lot landets rettmessige innbyggere få vende tilbake til det da sabbatsperioden var over, i 537 f. Kr. Ved at han velsignet dem, forvandlet han landet til et vakkert land, et land som minnet om gledens paradis, Edens hage. Dette var av stor betydning. Det var en mening med det.
34. Hva var hensikten med dette, slik det framgår av Esaias 55: 13?
34 Gud viser hvilket motiv han hadde for det han gjorde, når han sier: «Og det skal være til et navn for [Jehova], til et evig tegn, som ikke skal bli utslettet.» (Esaias 55: 13) Det at dette landet, som hadde ligget øde i så lang tid, ble ikledd en paradisisk skjønnhet, var noe hedningenasjonene motstrebende måtte innrømme, og det de så, økte deres respekt for ham.
35. Hva er det viktig å huske i forbindelse med landet og dets innbyggere for å få den rette forståelse av det «tegn» som blir omtalt i Esaias 55: 13?
35 Som landet lå der, gjenoppdyrket og forskjønnet, var det et «tegn» på noe meget viktig. Vi må for det første huske at det var et gudgitt land, for Jehova hadde gitt det til sitt utvalgte folk i det 15. århundre før Kristus, som en oppfyllelse av det løfte han hadde gitt deres forfedre Abraham, Isak og Jakob (eller Israel). På grunn av folkets vedvarende ulydighet og troløshet hadde han så billedlig talt snudd landet opp ned som en gryte og tømt det for dets innbyggere, som måtte være i landflyktighet i Babylon mens det forurensede landet lå øde i en sabbatsperiode på 70 år. (Esaias 24: 1—6; 2 Kongebok 21: 13) Han hadde nå sørget for at landet igjen var blitt befolket, og også for at en nasjon igjen var blitt til, ved at han hadde ført sitt folk, som hadde vært i landflyktighet i så lang tid, tilbake til sitt gudgitte område. Hvem ville så få æren for at landet var blitt forvandlet til et paradis, slik at det ble et «tegn»?
36. a) Hvordan var det at landet ble forvandlet til et paradis, et «tegn» som brakte ære til Jehova? b) Hvordan er det blitt et «evig tegn»?
36 Jehova besvarer selv dette spørsmålet gjennom sin profet Esaias når han sier: «Og det skal være til et navn for [Jehova], til et evig tegn, som ikke skal bli utslettet.» (Esaias 55: 13) Eller: «Til evig æresnavn for Jahvæ, et minnesmerke som skal stå.» (MMM) I hans tilfelle ble det motbevist at «Gud er død». Hans vidunderlige gjerninger i forbindelse med dette landet beviste at han er en levende Gud, og at de profetier som er blitt uttalt i Jehovas navn, er sanne. Han gjorde seg på den måten et stort og herlig navn. Og det paradis-lignende Juda land, som igjen var blitt befolket, var et «tegn» på hans guddommelighet, hans universelle overherredømme, hans allmakt, hans trofasthet og hans enestående barmhjertighet overfor det angrende folk som hadde inngått en pakt med ham. Dette ble et «evig tegn», et tegn som er blitt stående helt til nå; det er et tegn som ikke er blitt «utslettet», selv ikke etter at de romerske hærer ødela Jerusalem og la Juda land øde i år 70 av vår tidsregning. Hvorfor ikke? Fordi beviset for at Gud oppfylte sin profeti, er blitt bevart i den bibelske beretning, som ikke kan utslettes.
37. a) I forbindelse med hvilket folk i vår tid finner vi et motstykke til dette «tegn»? b) Hvilken tilstand var deres symbolske land i da de ble utfridd av Babylon den store?
37 Ettersom dette skulle være et uutslettelig, uforgjengelig tegn, et «evig tegn», ser vi etter et motstykke til det i vår tid. For å svare til forbildet i fortiden må det ha tilknytning til vår tids levning av det åndelige Israel, som er tatt inn i den ’nye pakt’ ved den større mellommann, Jesus Kristus. Den nyere tids historie bekrefter at de som tilhørte denne levning, ble utfridd av Babylon den store, den falske religions verdensrike, om våren i året 1919. Deres symbolske land eller åndelige område på jorden var blitt liggende nokså øde på grunn av det de og deres organisasjon var blitt utsatt for av Babylon den store og dens politiske, militære og juridiske forbundsfeller. Deres symbolske land, deres åndelige område, så lite innbydende ut fordi ting som lignet tornebusker og tistler, ødela dets utseende. Det hadde ikke et innbydende, tiltalende utseende, et utseende som ville få religiøst innstilte mennesker til å ønske å slutte seg til disse tilbedere av Jehova Gud ved å anta deres tro og delta i deres virksomhet.
38. Hvordan reagerte levningen av det åndelige Israel da Jehova gjorde det mulig for den å vende tilbake?
38 Men da deres levende Gud åpnet veien for dem, dro de som utgjorde levningen av det åndelige Israel, «med glede» ut av trelldommen under Babylon den store. De var fylt av håp, ettersom de så hvilke muligheter som lå foran dem på det religiøse område, selv om de var klar over at det ville kreve mot å benytte seg av disse muligheter i en fiendtlig innstilt verden. Verdenskrigen hadde endt, og det var blitt en slags fred, slik at de «i fred» kunne føres inn i sitt rettmessige, åndelige område, noe som innebar at de hadde gjenvunnet Guds gunst og var blitt forsont med ham, slik at de igjen kunne tjene ham, som godkjente ambassadører for det messianske rike som nå var blitt opprettet. (2 Korintierne 5: 20) De reorganiserte seg med tanke på det arbeid som lå foran dem, og som Jesus hadde forutsagt skulle utføres i «avslutningen på tingenes ordning» da han sa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» De begynte å fjerne alt som var i strid med og utgjorde en hindring for den sanne tilbedelse av Gud. — Matteus 24: 3, 14, NW.
39. Hvordan er et verdensomfattende, åndelig paradis blitt frambrakt for Guds folk i vår tid?
39 Tro mot sine skrevne løfter og i samsvar med forbildet i gammel tid velsignet Jehova de anstrengelser den gjenreiste levning av åndelige israelitter gjorde seg. Resultatet ble et åndelig paradis som vekker forundring verden over i vår tid. Det er som om «fjellene» og «haugene» i deres åndelige område bryter ut i fryderop, og som om de fruktbærende, kristne «trær» klapper i hendene. Det er som om tornebuskene og tistlene åndelig talt er blitt erstattet med slike vakre, eviggrønne trær som sypresser og myrter. Det hviler ikke lenger noen forbannelse fra Gud over deres åndelige område. Det er blitt et område hvor sanne kristne, mennesker som virkelig følger det eksempel Jehovas salvede «tjener», Jesus Kristus, satte, kan bo. Hundretusener av rettferdig innstilte mennesker som har søkt Jehova, har nå sluttet seg til den gjenreiste levning av Guds åndelige Israel. De er blitt den trofaste, salvede levnings lojale medarbeidere.
40. Hvordan er den åndelige levnings forskjønnede område blitt et «tegn» som bringer ære til Jehova, og som ikke vil bli «utslettet»?
40 Den bemerkelsesverdige forvandling som har funnet sted hva levningens åndelige område angår, har ført til at Jehova er blitt kjent jorden over. Guds personlige navn er blitt kjent overalt på kloden. Den gjenopplivede, åndelige levnings forskjønnede område er blitt et «tegn», og det vil fortsette å være det til evig tid. Det har bestått inntil nå, trass i den annen verdenskrig og trass i opptøyer og uroligheter verden over. Det er ikke blitt «utslettet» inntil nå, og det vil heller aldri bli det. — Esaias 55: 12, 13.
41, 42. Hvordan gikk ordene i Esaias 55: 8, 9 i oppfyllelse i forbindelse med gjenreisingen av det åndelige Israel?
41 Dette har i særlig grad vært vidunderlig og forbausende i det åndelige Israels gjenreiste levnings øyne. Under den forfølgelse levningens medlemmer ble utsatt for under den første verdenskrig, og så lenge de var i trelldom under Babylon den store, kunne de ikke tenke seg at noe slikt skulle skje. Ifølge den forståelse de den gangen hadde av Bibelens profetier, ville noe slikt være utenkelig. Det ville ha blitt regnet for å være formastelig å vente eller å forutsi at noe slikt skulle skje med den landflyktige levning av åndelige israelittiske fanger mens den ennå befant seg på jorden. Dens tanker lå så visst ikke på det samme plan som Guds tanker, og når den la planer, fulgte den ikke hans veier. Det viste seg å være nettopp slik som Jehova hadde sagt:
42 «Mine tanker er ikke eders tanker, og eders veier er ikke mine veier, sier [Jehova]; som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn eders veier, og mine tanker høyere enn eders tanker.» — Esaias 55: 8, 9.
43. Hva viser alt dette med hensyn til hvem som bør får æren for dette åndelige paradis?
43 Alt dette viser at dette ikke er menneskers verk, men den allmektige Guds verk. Den regelen som lovlæreren Gamaliel ved Det høye råd i Jerusalem framsatte på apostlenes tid, i det første århundre, har vist seg å holde stikk i denne forbindelse: «Er dette råd eller dette verk av mennesker, da skal det gå til grunne, men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem [deres råd eller deres verk].» (Apostlenes gjerninger 5: 38, 39) Jehovas kristne vitners åndelige paradis, som ikke er blitt utslettet inntil denne dag, er følgelig et «tegn» som den allmektige Gud står bak. Ved det er han blitt kjent verden over. Han har gjort seg et stort navn. Alle de gudfryktige mennesker som har søkt ham mens han ennå er å finne, og som har påkalt hans personlige navn mens han ennå er nær, nå i «avslutningen på tingenes ordning», og derved har oppfylt betingelsene for å komme inn i det åndelige paradis som han har opprettet, kan virkelig være fylt av takknemlighet. — Esaias 55: 6; Matteus 24: 3, NW.
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 122]
Storker i reiret sitt i toppen av en sypress
