Den gudfryktige Kongen over det åndelige paradis
Kapittel 10
Den gudfryktige Kongen over det åndelige paradis
1. Hvem vil ikke bli betraktet som verdige til å få bo i det åndelige paradis? Begrunn svaret.
DA VÅRE første foreldre, Adam og Eva, var ulydige og spiste av den forbudte frukt, dømte Gud dem til døden og drev dem ut av Edens hage. Mennesker som hadde gjort opprør mot Ham som hadde plantet hagen, og som eide den, hørte ikke hjemme i gledens paradis. (1 Mosebok 2: 8 til 3: 24) Dette viser hvem Jehova Gud betrakter som verdige til å bo i det åndelige paradis i vår tid.
2. a) Hvordan blir en berørt av andre menneskers holdning og oppførsel, selv om en bor i vakre omgivelser? b) Hvilke elementer fjerner Jehova derfor fra det åndelige paradis?
2 Uansett hvor paradis-lignende omgivelsene er der hvor en person bor, vil det ikke være noe hyggelig sted hvis naboene er selviske, lovløse, onde og gudløse. Slike mennesker ville gjøre livet utrivelig, skape utrygge forhold og svekke folks åndelighet og gudfryktighet. Livet på jorden i vår tid, med dets tiltagende lovløshet, er blitt nettopp slik, til og med i forstadsområdene, som innbyggerne bestreber seg på å gi et tiltalende utseende. Jehova Gud fjernet et slikt uønsket element fra menneskenes opprinnelige paradis. I vår tid sørger han for at slike skadelige, ødeleggende menneskelige elementer ikke får trenge inn i det åndelige paradis hvor levningen av det åndelige Israel og dens får-lignende, kristne medarbeidere befinner seg.
3. a) Hvor kommer innbyggerne i det åndelige paradis fra? b) Hvilke forandringer må finne sted hos dem?
3 De godkjente innbyggerne i det åndelige paradis, enten de tilhører levningen av det åndelige Israel, eller de tilhører den ’store skare’ av levningens får-lignende medarbeidere er blitt tatt ut blant mennesker av alle raser, nasjonaliteter, hudfarger og språkgrupper. (Åpenbaringen 5: 9, 10; 7: 9, 10) Som kjødelige etterkommere av Adam og Eva har de arvet ufullkommenhet og synd. Deres innstilling og deres syn på forskjellige spørsmål varierer, alt etter hvor de er født, hvor de har vokst opp, og den innflytelse de har vært utsatt for i moralsk henseende. Dette hadde satt sitt preg på dem da de fikk høre budskapet om Guds messianske rike. (Matteus 24: 14) Hvis mennesker med så vidt forskjellig bakgrunn skal kunne leve sammen i fred i et åndelig paradis og vise hverandre kjærlighet, sier det seg selv at det må finne sted en gjennomgripende forandring i deres personlighet, slik at de blir likesinnete og får den samme innstilling. For at en slik forandring skal finne sted, må de bli utsatt for noe mer enn menneskelig innflytelse. Det som må til, er Guds uimotståelige ånd.
4, 5. a) Hva slags hersker må til for at en slik forvandling skal finne sted? b) I hvilken bibelsk profeti blir en slik hersker omtalt, og hvordan viser apostelen Paulus hvem han er?
4 Hvis mennesker skal kunne forandre sin personlighet på den måten, slik at de kan leve i det åndelige paradis på jorden, må de ha en hersker som selv har Jehova Guds ånd, og som gleder seg over å kunne formidle denne ånd til sine undersåtter i dette paradiset. Denne herskeren må nødvendigvis være en himmelsk, overmenneskelig hersker, en hersker som alle i paradiset er villige til å underordne seg under, i samsvar med Guds vilje. Den allmektige Gud har allerede skaffet til veie en slik himmelsk, åndelig hersker, som en oppfyllelse av den inspirerte profetien i Esaias 11: 1—10. Denne profetien, som ble nedskrevet 300 år etter at kong David, Isais sønn fra Betlehem, hadde utøvd et godt styre, viser hvor denne herskeren, som ville være fylt av Guds ånd, skulle komme fra. Den kristne apostelen Paulus viste tydelig hvem denne herskeren er, da han som et høydepunkt i sin argumentasjon i sitt brev til menigheten i Roma, som besto av både jøder og hedninger, siterte fra profetien i Esaias 11: 10 og sa:
5 «Så at I enige, med én munn, kan prise Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader! Derfor ta eder av hverandre, liksom og Kristus tok seg av eder til Guds ære! Jeg mener: Kristus er blitt en tjener . . . men hedningene skal prise Gud for miskunnhet, som skrevet er: . . . Og atter sier Esaias: Det skal komme det Isais rotskudd, han som reiser seg for å herske over hedninger; på ham skal hedningene håpe.» — Romerne 15: 6—12; Esaias 11: 10.
6, 7. a) Hvem var Jesus en etterkommer av, slik det framgår av profetien? b) Hvordan var de fleste jøder tilbøyelige til å betrakte Jesus Kristus da han trådte fram på den jordiske skueplass? c) Hvordan hadde profeten Esaias vist at Messias ikke ville være særlig imponerende sett fra et verdslig synspunkt ?
6 Ettersom Jesus Kristus var en etterkommer av kong David, Isais sønn, som tilhørte Juda stamme, var han også en etterkommer av denne Isai fra Betlehem i Juda. (Matteus 1: 1—6; 2: 4—6; Mika 5: 1) Jesus Kristus kom imidlertid til jorden over 600 år etter at Davids rike i Jerusalem ble omstyrtet av babylonierne i 607 f. Kr., og på det tidspunkt var de fleste jøder ikke tilbøyelige til å tro at han var Messias, den salvede, som alle nasjoner skulle bli velsignet ved. For disse vantro jøder så det svært usannsynlig ut at han skulle bli konge i Guds messianske rike. Fra deres verdslige synspunkt hadde han ikke noe imponerende utseende. Men Esaias’ profeti hadde nettopp forutsagt at det skulle forholde seg slik. Sammenlignet med de stolte, mektige herskerne på jorden virket han ikke særlig lovende. Den store kontrasten mellom ham og dem blir understreket ved det som sies i de to siste versene i kapittel 10 og i kapittel 11, vers 1. Esaias 10: 33, 34 lyder:
7 «Se, Herren, [Jehova], hærskarenes Gud, hogger av de løvrike greiner med forferdelig kraft, og de ranke, kneisende trær hogges ned, og de høye blir lave, og den tette skog hogges ned med øksen, og Libanon faller for den Veldige.»
8. a) Hvem blir i Esaias 10: 33, 34 sammenlignet med Libanons veldige trær? b) Hvordan gikk de profetiske ordene om at «Libanon faller for den Veldige», i oppfyllelse?
8 På Esaias’ tid utgjorde den assyriske verdensmakt den største verdslige truselen mot Jerusalem og den rekken av konger som nedstammet fra David, Isais sønn. Esaias’ profeti sammenligner tydeligvis den assyriske kongen og hans mektige militære styrker med Libanons veldige trær. Da assyrerkongen Sankerib og hans fryktinngytende hærer på Esaias’ tid herjet Juda land, så det ut som om de til og med skulle kunne innta den kongelige byen Jerusalem. På dette kritiske punkt gikk den allmektige, høyeste Gud til handling. Ved hjelp av den «Veldige», en engel, drepte han 185 000 mann i Sankeribs hær i løpet av én natt. Assyrias «greiner» falt med et brak, som om skogen med de eviggrønne trær på Libanon falt, og den ydmykede assyrerkongen måtte flykte tilbake til sitt land, med truselen om at han i sin tid ville lide en voldsom død, hengende over seg. — Esaias 37: 33—38.
9. Ved hvem ble kongene i Davids slektslinje ’hogd ned’, og hvilke spørsmål oppsto?
9 Det var således ikke ved assyrerne, men ved babylonierne, som senere erobret Juda land, i 607 f. Kr., kongerekken i Davids slektslinje ble som stubben av et tre som var blitt hogd ned. Etter hvert som århundrene skred fram over den symbolske trestubben, ble det mer aktuelt å få svar på følgende spørsmål: Vil det noen gang skyte noe opp fra denne trestubben igjen? Vil dette kongelige tre noen gang begynne å vokse igjen, i samsvar med de profetiene Gud inspirerte sine tjenere til å nedskrive? Er det slik at kongestaven for all framtid har veket fra Juda stamme? (1 Mosebok 49: 10) Har det rike som Gud gjorde en pakt om med David, bare vist seg å vare lenge, men ikke uendelig, til evig tid? (2 Samuel 7: 8—16) Esaias’ profeti, kapittel 11, ga et pålitelig svar på disse spørsmålene.
DEN KONGE JEHOVAS ÅND HVILER OVER
10, 11. Hva sa profeten Esaias om en bestemt «kvist», og hvorfor skulle den ikke foraktes selv om den var så liten?
10 Den ringe begynnelses dag må ikke foraktes i Guds ordning, og den ringe start den sanne Messias fikk, burde ikke få noen til å tro at han ikke hadde store muligheter. Like lett som de «ranke, kneisende trær», herskerne i det assyriske verdensrike, ble hogd ned, kunne den allmektige Gud gjøre en som var lav, høy og få ham til å bære mye frukt. Hva er en liten kvist eller et lite skudd sammenlignet med en av Libanons veldige sedrer? Noe høyst ubetydelig, og likevel sier Esaias 11: 1, 2:
11 «Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og [Jehovas] Ånd skal hvile over ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om [Jehova] og frykt for ham.»
12. a) Hvem blir billedlig framstilt ved ’kvisten’ og ’skuddet’? b) Hva kan sies om den tilstand det kongelige tre som hadde sine røtter i Isai, befant seg i på Esaias’ tid, men hva skjedde i 1307 f. Kr.?
12 At ’kvisten’ og ’skuddet’ representerer det samme, og at de representerer en person, framgår av at profetien sier at «[Jehovas] Ånd skal hvile over ham». ’Kvisten’ og ’skuddet’ som skyter fram av den samme ’stubben’, er et bilde på en konge som er salvet med Jehova Guds ånd, nemlig på Messias. På Esaias’ tid var det kongelige tre som hadde sine røtter i kong Davids far, Isai, ennå ikke blitt hogd ned, slik at bare stubben og røttene var igjen. Dette kongelige tre besto av den rekke av konger som tilhørte Davids kongelige slektslinje, og det sto til år 607 f. Kr. Det ble hogd ned i det året, da babylonierne bortførte kongen til Babylon og ødela den kongelige by, Jerusalem. Da ble Sedekias, den siste kongen i Davids slektslinje, på grunn av omstendighetene nødt til å adlyde Guds befaling: «Ta huen bort og løft kronen av! Det som nå er, skal ikke være mer; det lave [den rekken av hedenske verdensmakter som fulgte etter hverandre] skal opphøyes, og det høye [det messianske rike i Davids slektslinje] skal fornedres. Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» — Esekiel 21: 25—27.
13. Fikk profetien om ’kvisten’ og ’skuddet’ sin oppfyllelse på Serubabel i 537 f. Kr.?
13 Da perserkongen Kyros den store, som erobret Babylon, i 537 f. Kr. lot de landflyktige jøder få vende tilbake til Juda land, ble Serubabel, som tilhørte Davids kongelige slektslinje, ikke kronet og innsatt på en kongetrone i det gjenoppbygde Jerusalem. Kong Kyros gjorde ham bare til stattholder i den persiske provinsen Juda. (Lukas 3: 27—32; Matteus 1: 6—13) Serubabel var således ikke den som ’retten tilhørte’ og som fikk riket med dets hue og krone. Profetien om ’kvisten’ og ’skuddet’ som skjøt fram av Isais stubb og røtter, fikk ikke sin oppfyllelse på ham.
14. a) Når skjøt ’kvisten’ og ’skuddet’ fram og bar frukt? Begrunn svaret. b) Hva sa Natanael kort tid deretter angående det embete Jesus var blitt salvet til å inneha?
14 Hvem var så denne «kvist» og dette «skudd» som skulle skyte fram og bære frukt, og når framsto han? Han framsto over 500 år etter Serubabels tid, i år 29 av vår tidsregning under den romerske keiseren Tiberius’ regjeringstid. Om høsten i det året ble en etterkommer av kong David, nemlig Jesus, sønn av Maria fra Betlehem, døpt i Jordan-elven av døperen Johannes. Det var da denne Jesus ble en åndelig Sønn av Gud, for det var da Guds ånd kom ned over ham og Guds røst fra himmelen sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» (Matteus 3: 13—17) På den måten ble Jesus ikke bare avlet med Guds ånd til å være en åndelig Sønn av Gud; men han ble også salvet med Guds ånd til å være den konge som skulle framstå i Davids slektslinje. Bare to måneder senere sa Natanael, som senere ble en disippel av Jesus, Messias, og som erkjente dette, til ham: «Rabbi! du er Guds Sønn, du er Israels konge!» — Johannes 1: 29—50.
15. a) Hvem sa Peter henimot slutten av Jesu jordiske liv at han forsto Jesus var? b) Når ble den «kvist» eller det «skudd» som skjøt fram i år 29, et utvokst tre, og hva fant sted på det tidspunktet?
15 I det siste av de 33 og et halvt år Jesus var på jorden som menneske, spurte han sine 12 apostler hvem de mente at han var. Simon Peter svarte da straks: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» (Matteus 16: 13—16; Markus 8: 27—30 Lukas 9: 18—21) Peter kalte Jesus «Guds Messias». De som snakket gresk, kalte ham «Guds Kristus» (NW). Som den nylig utnevnte Messias eller Kristus var Jesus den symbolske «kvist» som skjøt fram av «Isais stubb», og det symbolske «skudd» som skjøt fram av Isais røtter, i og med at det skjøt fram av denne «stubb». Denne ’stubben’ fortsatte å være uten stamme i mange hundre år, helt til høsten i år 1914, men i det året ble ’kvisten’ eller ’skuddet’ virkelig et utvokst, fruktbærende «tre», en regjerende konge, den regjerende Messias. Grunnen til det var at «hedningefolkenes tider» endte i det året, og at tiden da var inne til en forandring. Hele den lange rekken av hedenske verdensmakter, som var blitt ’opphøyd’ i 607 f. Kr., måtte fornedres igjen, mens det messianske rike i Davids slektslinje, som var blitt ’fornedret’, igjen skulle «opphøyes». — Lukas 21: 24, NTM.
16. a) Hvilke egenskaper fikk Jesus da han ble salvet og Jehovas ånd kom ned over ham? b) Hadde noe annet menneske tidligere fått slike egenskaper ved Guds ånd?
16 Fra og med det tidspunkt da Jesus ble salvet, etter at han var blitt døpt i vann, hvilte virkelig Jehovas ånd over ham. Det viste seg å være «visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om [Jehova] og frykt for ham». (Esaias 11: 2) Disse egenskapene, som Jesus Kristus fikk ved Jehovas ånd, tilsvarte de egenskaper han som skulle bygge sammenkomstens telt på profeten Moses’ tid, fikk. Vi legger merke til det når vi leser 2 Mosebok 31: 1—3: «Og [Jehova] talte til Moses og sa: Se, jeg har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme, og jeg har fylt ham med Guds Ånd, med visdom og med forstand og med kunnskap og med dyktighet til alle slags arbeid.» (Se også 2 Mosebok 35: 31 og Zion’s Watch Tower for 15. november 1907, sidene 349, 350.) Når Besalel, som skulle gjøre i stand tabernaklet eller sammenkomstens telt for tilbedelse, trengte Guds ånd for å få visdom, forstand, kunnskap og dyktighet til altslags arbeid, ville naturligvis Jesus, Messias, ha behov for de samme egenskapene, ettersom han skulle være konge og derved ha en enda mer ansvarsfull oppgave.
17. Hvilken parallell kan vi trekke mellom David og Jesus med hensyn til hvordan Guds ånd virket på dem?
17 Vi husker at da profeten Samuel hadde salvet hyrdegutten David fra Betlehem til å være Israels framtidige konge, kom «[Jehovas] Ånd . . . over David», slik som det sies i 1 Samuel 16: 13. På lignende måte hvilte Guds ånd i særlig grad over Jesus etter at han var blitt salvet med Guds virksomme kraft ved Jordan-elven.
18. Nevn eksempler som viser at den spesielle visdom, forstand og kunnskap Jesus hadde, var et resultat av at han hadde fått Guds ånd.
18 «Men Jesus vendte tilbake fra Jordan, full av den Hellige Ånd, og han ble av Ånden ført om i ørkenen og i førti dager fristet av djevelen. Og han åt intet i de dager.» Den visdom, forstand og kunnskap Guds ånd hadde gitt Jesus, gjorde det mulig for ham å motstå de forslag Djevelen, som ville friste ham, kom med. «Og Jesus vendte i Åndens kraft tilbake til Galilea, og ryktet om ham kom ut over hele landet der omkring. Og han lærte i deres synagoger, og ble prist av alle.» (Lukas 4: 1—15) I synagogen i Nasaret ble hans tidligere omgangsfeller forundret over hans tale og spurte: «Hvorfra har denne mann slik visdom og slike kraftige gjerninger? Er ikke dette tømmermannens sønn?» (Matteus 13: 53—55; Markus 6: 1—3) De spesielle evner Jesus hadde, var som han tidligere hadde fortalt dem, et resultat av at Gud hadde salvet ham med sin hellige ånd til å være Messias. — Lukas 4: 16—22.
19. a) Hvordan understreket apostlene Peter og Paulus den virkning Guds ånd hadde på Guds Sønn? b) Hva har så som et resultat av Guds ånds virksomhet skjedd med ham som var som en lite imponerende «kvist»?
19 Flere år etter Jesu Kristi død, oppstandelse og himmelfart understreket apostelen Peter den virkning Guds ånd hadde på Guds Sønn, da han sa: «Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham.» (Apostlenes gjerninger 10: 38) Apostelen Paulus hadde den herliggjorte Jesus Kristus i himmelen i tankene da han skrev: «Av ham [Gud] er I i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud.» (1 Korintierne 1: 29, 30) De filosofier som skriver seg fra de såkalte vise menn i vår høyt oppskrytte vitenskapelige tidsalder, kan ikke sammenlignes med de åndsevner den herliggjorte Jesus Kristus er i besittelse av, for han blir omtalt som den «i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede». (Kolossenserne 2: 3, 8) På grunn av at den allvise Guds ånd hviler over ham som fikk en lite imponerende start på jorden som en ’kvist av Isais stubb’, er han blitt den messianske Konge, som er alle tidligere jordiske herskere, både i og utenfor Israel, overlegen.
20, 21. Hvordan blir Jesu Kristi salvede etterfølgere også omtalt som et «skudd» eller en «kvist»?
20 I Guds øyne avhenger alt av hva en person er en «kvist» eller et «skudd» på. Det er på dette grunnlag Gud avgjør om vedkommende er av betydning og verdi eller ikke. Det at Jehovas «tjener» var et «skudd» fra betlehemitten Isais røtter, var av stor betydning for Gud. Spørsmålet er altså: Av hva er en person et «skudd» eller en «kvist»? Svaret på dette spørsmålet vil være avgjørende. Det er også tilfelle når det gjelder den salvede ’tjeners’ etterfølgere.
21 Ettersom ’tjeneren’ og hans disipler tilhører Guds «kvinne» eller «hustru», Guds universelle organisasjon, sier Gud til henne angående disse disiplene: «Og ditt folk — de er alle sammen rettferdige; til evig tid skal de eie landet; de er jo en kvist [ne’tser] som jeg har plantet, et verk av mine hender til min ære. Den minste [for eksempel en kvist] skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk; jeg, [Jehova], jeg vil la det skje hastig, i sin tid.» (Esaias 60: 21, 22) Av den grunn viste hverken ’tjeneren’ eller hans trofaste disipler seg å være en «forkastet kvist» i likhet med det siste dynastiet av konger i det gamle Babylon. — Esaias 14: 19.
22. Hvordan kan vi være sikre på at den messianske konge ikke vil være en uansvarlig hersker, en hersker som handler som om han ikke var ansvarlig overfor en som er høyere enn han?
22 Denne messianske kongen vil ikke handle som en uansvarlig hersker over menneskene, som han er utnevnt til å regjere over i 1000 år, etter at han har bundet Satan Djevelen og hans demoner og kastet dem i avgrunnen. (Åpenbaringen 20: 1—6) Den ånd som hviler over Kongen, hindrer ham i å herske som om han ikke var ansvarlig overfor en som er høyere enn han. Den ånd som hviler over ham, er ikke bare visdoms, forstands, råds og styrkes ånd, men også en ånd som gir kunnskap og ’frykt for Jehova’. Han frykter Jehova, og denne frykt vil sette sitt preg på hans messianske styre.
23. Hvordan ser han selv på denne ’frykt for Jehova’?
23 Denne ’frykt for Jehova’ virker ikke hemmende på kongen; den hindrer ham ikke i fritt å herske som konge. Han gleder seg over å nære en slik frykt, og det er en glede for ham å se en slik ’frykt for Jehova’ hos sine undersåtter. Esaias’ profeti sier videre: «Han skal ha sitt velbehag i [Jehovas] frykt.» (Esaias 11: 3) The Jerusalem Bible sier: «Frykten for Jahve er hans ånde.» Rotherhams oversettelse sier: «Han vil finne vellukt i [innånde] ærefrykten for Jahve.» Og Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse gjengir disse ordene slik: «Og han ånder inn Jahvæs frykt.»
EN DOMMER SOM UTFRIR DE UNDERTRYKTE
24, 25. Hva slags dommer viser denne messianske konge seg å være, slik det framgår av Esaias’ profeti?
24 En dommer som frykter Jehova, vil ha folkets tillit, de vil stole på at han avsier rettferdige dommer. Rettferdig innstilte mennesker over hele jorden har lengtet etter en slik dommer. Det er en slik dommer Jehovas messianske konge viser seg å være. Etter å ha fortalt om kongens ’frykt for Jehova’ sier profeten Esaias videre:
25 «Og han skal ikke dømme etter det hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det hans ører hører, men han skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden, og han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige [den onde, NW] med sine leppers ånde. Rettferdighet skal være beltet om hans lender, og trofasthet beltet om hans hofter.» — Esaias 11: 3—5.
26. Hvordan vil det at «han [ikke skal] dømme etter det hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det hans ører hører», garantere en rettferdig dom?
26 Tenk hvordan hele jorden vil bli når den får den dommer som blir beskrevet her — den opphøyde Jesus Kristus! Det vil ikke la seg gjøre å føre ham bak lyset. Han vil ikke bare se på en persons ytre, på det han gir seg ut for å være. Han vil ikke la seg villede av bedragersk tale, for eksempel av forsvarsadvokaters besnærende argumenter. Ord alene vil ikke bety noe for ham; det som vil bety noe for ham, er hjertetilstanden, og han vil kunne lese et menneskes tanker. Han vil ikke være avhengig av en jury av ufullkomne menn og kvinner når han skal avgjøre hvorvidt en person er skyldig eller uskyldig. Han vil ha den samme ånd som den som virket på den kristne apostelen Peter da denne gjennomskuet hyklerne Ananias og Saffira og fortalte dem at de måtte dø fordi de hadde forsøkt å lyve for Guds hellige ånd. — Apostlenes gjerninger 5: 1—11; jevnfør Matteus 22: 15—22.
27. Hvordan vil hans dommer være til gagn for de «ringe» og de «saktmodige på jorden»?
27 Denne messianske dommer er en Guds gave til de «ringe» og de «saktmodige på jorden». Han er ikke redd for å refse dem som undertrykker de forsvarsløse i denne tingenes ordning. Han vil gjendrive de argumenter undertrykkerne kommer med for å rettferdiggjøre seg, og vil vise dem at de tar feil og er urettferdige. Han vil rette på forholdene. Han vil sette alt i rette skikk. Dette vil være rettferdig og riktig; det vil ikke bety at undertrykkerne blir behandlet på en urettferdig måte. Det vil ikke være mulig for noe forbrytersyndikat å ha framgang under hans regjering; han vil sette en stopper for enhver organisert forbrytervirksomhet.
28. Hva er den messianske dommers «munns ris» og hans «leppers ånde», som han vil bruke mot de onde?
28 Den messianske dommers avgjørelser vil bli fullbyrdet. De vil ikke kunne underkjennes eller erklæres ugyldige av en høyere domstol. (Johannes 5: 22—24) Det som går ut av hans munn, den dom han avsier, vil være som et straffens ris. Den dom han har avsagt, vil straks bli fullbyrdet. De skyldige vil merke det. Det ord han taler når han åpner sine lepper, vil ramme de onde som en dødbringende, virksom kraft som de ikke vil kunne beskytte seg mot. De vil dø av hans leppers ånde når han åpner sin munn for å avsi dødsdommen. Ondskap vil ikke lenger bli tillatt; den messianske konge og dommer har ikke noe med ondskap å gjøre.
29. Hvordan vil rettferdighet og trofasthet være som et belte rundt ham, og hvilken virkning vil det ha på det han gjør?
29 Den moralske egenskap som styrker den dommer Jehovas ånd hviler over, er som et belte rundt hans lender eller hans hofter. Det er et belte som består av rettferdighet, av trofasthet. Han har ingen urettferdige tilbøyeligheter som kan svekke ham. Det som behersker ham og driver ham til handling, er rettferdighet, en rettferdighet som er i samsvar med Guds fullkomne norm. Han ivaretar trofast det Jehova Gud har betrodd ham. Det vil være utenkelig for ham å være troløs mot Jehova, den høyeste dommer. Da han var her på jorden som et fullkomment menneske, viste han sin trofasthet mot Gud, trass i at han måtte lide en høyst urettferdig død. Han tilbakeviste på den måten en løgn som den falske Anklager, Satan, for lenge siden hadde kommet med angående Jehovas tilbedere. Satan Djevelen hadde påstått at Jehovas fremste representant, hans enbårne Sønn, ikke ville være trofast mot Gud hvis han ble prøvd til det ytterste av ham, Guds, englers og menneskers største Motstander. — Job 1: 1 til 2: 5.
30. Hvem grep den messianske dommer først inn overfor da «hedningefolkenes tider» endte, og hva ble resultatet av det han da gjorde?
30 I stedet for først å vende sin oppmerksomhet mot de svakere onde, de onde menneskene, vendte den messianske dommer seg først mot den som i første rekke står bak all organisert ondskap, Satan Djevelen. Det var det han gjorde i himmelen, like etter at det messianske rike var blitt født der da «hedningefolkenes tider» hadde endt, i 1914. Den messianske konge, som nettopp var blitt innsatt på tronen, visste hvem han skulle gå til angrep på, og begynte å føre krig mot Satan Djevelen og hans demoner, hans onde engler. Denne krigen endte med at disse onde åndeskapningene ble kastet ut av de hellige himler. Nå sørger den seierrike kongen for at de holder seg i jordens nærhet. Så snart den ’lille tid’ de skal være der, er utløpt, vil den messianske konge binde dem og kaste dem i en avgrunn og derved fjerne dem fra jordens nærhet. — Åpenbaringen 12: 7—13; 20: 1—3.
31. Hvordan vil Kongen i sin tid gripe inn overfor alle som befinner seg utenfor det åndelige paradis?
31 Hva vil det være rimelig å vente i betraktning av at den gudfryktige Kongen behandler de djevelske ledere, som står i spissen for all organisert ondskap, på denne måten? Jo, at han vil drepe alle dem på jorden som er blitt forherdede syndere, og som har fortsatt å være nær knyttet til Djevelens synlige organisasjon. På den måten vil det ugudelige menneskesamfunn utenfor det åndelige paradis hvor Jehovas tilbedere befinner seg, få føle hans «munns ris». Han vil sørge for at det blir straffet i samsvar med den dom han har avsagt. Hans egen rettferdighet, som blir sammenlignet med et belte, vil gi ham styrke til å gjøre dette. Hans trofasthet overfor rettferdighetens Gud, en trofasthet som også blir sammenlignet med et belte, vil holde ham oppe, slik at han kan gjøre dette.
32. a) Hvilken virkning vil dette ha på dem som nå befinner seg i det åndelige paradis? b) Hva gjør disse selv for allerede nå å forskjønne sitt åndelige paradis?
32 Denne modige inngripen overfor all organisert ondskap i himmelen og på jorden vil bety en stor befrielse for Jehovas tilbedere, som nå gleder seg over å ha hans gunst og bli beskyttet av ham i sitt åndelige paradis. De er takknemlige mot Jehova for at han har gitt dem en slik rettferdig konge over deres åndelige paradis. De bestreber seg på i stadig større utstrekning å utvikle de egenskaper som denne messianske konge har, og som er et bevis for at Guds ånd hviler over ham. På den måten forskjønner de sitt åndelige paradis.
[Studiespørsmål]
