Den «hellige vei» til det åndelige paradis
Kapittel 9
Den «hellige vei» til det åndelige paradis
1. Hvilke storslagne framtidsutsikter hadde de landflyktige jøder da de forlot Babylon i 537 f. Kr.?
ET LAND som var som et paradis i bokstavelig forstand! Det var det de landflyktige jøder håpet å gjøre sitt øde hjemland til da de vendte tilbake fra Babylon i år 537 f. Kr. De så fram til å få være med på å oppfylle den vakre profetien Esaias hadde uttalt da han sa om deres hjemland: «Ørkenen og det tørre land skal glede seg, og den øde mark skal juble og blomstre som en lilje. Den skal blomstre og juble, ja juble og synge med fryd; Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt; de skal se [Jehovas] herlighet, vår Guds prakt.» — Esaias 35: 1, 2.
2. Hvilken forsikring hadde Gud gitt dem om at de skulle vende trygt tilbake til sitt hjemland?
2 Hvor glade og tilfreds må ikke den utfridde jødiske levning og dens lojale ledsagere ha følt seg da de begynte på sin vandring bort fra Babylon og virkelig var på hjemvei, i betraktning av at de hadde slike framtidsutsikter! Gud trøstet dem og forsikret dem om at han ville berede en spesiell vei for dem, slik at de kunne vende trygt tilbake til sitt hjemland, som de med lengsel hadde sett fram til å slå seg ned i igjen. Hans profet Esaias sa: «Det skal visselig være en vei der, ja, en vei, og den hellige vei skal den kalles. Den urene skal ikke gå på den. Og den skal være for den som går på veien, og ingen dårer skal streife om på den. Der skal det ingen løve være, og intet rovdyr skal komme opp på den de skal ikke finnes der; men de gjenløste skal ferdes der.» — Esaias 35: 8, 9, vers 8 fra NW.
3. a) Hva var det som gjorde Babylon, som jødene var i ferd med å forlate, urent i religiøs henseende? b) Hvordan skulle veien tilbake til Juda land være en ’hellig vei’?
3 Det hedenske Babylon, som de jøder som overlevde Jerusalems ødeleggelse i 607 f. Kr., ble bortført til, var i religiøs henseende urent, vanhellig. Landet var fylt med avguder og templer for falsk tilbedelse. Det land de utfridde jøder skulle vende tilbake til, var i religiøs henseende et rent land, et hellig land, for der skulle Jehova Guds tempel bli gjenoppbygd på det sted hvor det tidligere hadde ligget, og provinsen Juda, som igjen skulle bli bebodd, skulle bli et land hvor den rene tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud ble utøvd. Veien tilbake til dette landet måtte således virkelig være en ’hellig vei’, ikke bare i navnet. De som vendte tilbake og fulgte den vei Gud hadde beredt for dem, måtte ha et hellig motiv; de måtte ha et ønske om å gjenoppta den rene tilbedelse av den hellige Gud i sitt hjemland, som hadde ligget øde i så lang tid. Dette var den viktigste grunnen til at de var blitt utfridd av Babylon. — Esras 1: 1—4.
4. a) Hvordan skulle ordene «den urene skal ikke gå på den» bli oppfylt? b) Hvilken spesiell forpliktelse påhvilte stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva i denne forbindelse?
4 «Den urene skal ikke gå på den.» En uren israelitt, en israelitt som var besmittet med babylonisk religion, hadde ingen rett til å gå på den «hellige vei» tilbake til Juda og Jerusalem. Ikke noe som hadde tilknytning til babylonisk religion, måtte føres tilbake til Juda, slik at det kunne slå rot i det hellige område hvor Jehova Gud skulle bli vist udelt hengivenhet. Guds befaling til dem som skulle føre tilbake de hellige karene som skulle brukes i Jehovas tempel, det tempel som skulle gjenoppbygges i Jerusalem, lød: «Av sted, av sted! Dra ut derfra! Rør ikke ved noe urent! Dra ut derfra! Rens eder, I som bærer [Jehovas] kar!» (Esaias 52: 11) Det lar seg ikke gjøre å blande tilbedelsen av Jehova med falsk, babylonisk religion. Den «hellige vei» måtte derfor ikke bli besmittet av en frafallen israelitt som kunne ha planer om å innføre babylonisk avgudsdyrkelse i det land som israelittene nå hadde fått tilbake. Den jødiske stattholderen, Serubabel, og den aronittiske ypperstepresten Josva, som skulle lede folket tilbake til provinsen Juda, var forpliktet til å passe på at ingen frafallen israelitt som hadde onde planer, slo følge med den levning av oppriktige, angrende jøder som vendte tilbake til Jerusalem.
5. Hvem sikter ordene «den som går på veien» i Esaias 35: 8 til?
5 «Og den skal være for den som går på veien.» Hvem kunne det være? Det kunne ikke være en uren, for en som var uren, hadde ikke lov til å gå på denne veien. Ettersom den vei denne skal gå på, er den «hellige vei», må det være en som lever opp til Jehovas hellighet, en som bestreber seg på å være hellig, akkurat som Jehova er hellig. (3 Mosebok 11: 44, 45) Jehova gikk naturligvis selv foran de utfridde israelitter, som hadde blikket vendt mot det hellige berg for tilbedelse i Jerusalem, og han ville i første rekke være den som gikk på veien; han ville aldri gå på en vanhellig vei eller lede sitt folk på en vanhellig måte. (Esaias 52: 12) De som går på veien etter ham, må følgelig være hellige, i likhet med ham, og ikke røre ved noe urent, ved noe som har med falsk, babylonisk religion å gjøre.
6, 7. Hvem er de «dårer» som ikke skulle få lov til å streife om på den «hellige vei»?
6 Dette blir ytterligere understreket i den neste setningen hvor det blir vist hvem som ikke får adgang til den «hellige vei»: «Og ingen dårer skal streife om på den.» (Esaias 35: 8, NW) Med uttrykket ’dåre’ siktes det ikke her til en som bare er dum og uerfaren og på grunn av uvitenhet handler på en uforstandig måte. Nei, det siktes snarere til en fordervet dåre, en som er egensindig, og som hårdnakket insisterer på å følge en uforstandig handlemåte.
7 Jehova beskrev på en treffende måte en slik dåre eller uklok person da han sa til profeten Jeremias: «For uklokt [dårer, MMM] er mitt folk, meg kjenner de ikke; de er uvettige barn, og uforstandige er de; de er vise til å gjøre det onde, men å gjøre det gode skjønner de ikke.» (Jeremias 4: 22) På grunn av deres inngrodde, vedvarende dårskap ble byen Jerusalem ødelagt og Juda land lagt øde, mens de selv ble bortført til det hedenske Babylon. Når en trofast levning nå vendte tilbake til sitt land, fikk derfor ikke slike «dårer» lov til å gå på den «hellige vei» eller streife om på den.
8. Hva skulle de jøder som vendte tilbake til sitt hjemland, ifølge Esaias 35: 9 heller ikke bli plaget av?
8 De som gikk på den vei som førte tilbake til deres hjemland, langt borte fra det i religiøs henseende besmittede Babylon, skulle ikke bare slippe å ha kontakt med slike uønskede elementer. De skulle heller ikke bli angrepet av ville, kjøttetende dyr. Slike dyr ville ikke ligge på lur for å kaste seg over dem som gikk på den vei som førte tilbake til Jehovas gunst. Gud hadde gitt følgende løfte: «Der skal det ingen løve være, og intet rovdyr skal komme opp på den, de skal ikke finnes der; men de gjenløste skal ferdes der.» — Esaias 35: 9.
9. Innebar dette løftet bare at de ikke ville bli angrepet av dyr? Forklar.
9 Ingen menneskeetende, ville dyr ville således trenge seg inn på den hellige vei. Hvis ingen slike farlige dyr fikk lov til å skremme dem som gikk på den vei som førte tilbake til tilbedelsen av Jehova i hans utvalgte land, ville heller ingen dyriske mennesker eller bander få lov til plutselig å angripe dem som gikk på denne veien, og plyndre og drepe dem. Den utfridde levning av Jehovas folk hadde derfor ingen grunn til å frykte for å begi seg tilbake til sitt land på den vei Jehova hadde beredt for dem. En fryktløs levning som hadde full tillit til den allmektige Gud, var villig til å gå på veien. Som det var skrevet: «De gjenløste skal ferdes der.»
10. Hvorfor var dette folket blitt «solgt» til babylonierne, og på hvilket grunnlag kunne de bli «gjenløst»?
10 Det var denne levning som var gjenløst eller forløst av Jehova Gud. På grunn av at innbyggerne i Juda rike hadde vært ulydige mot Jehova og gjort opprør mot den rene tilbedelse, var de blitt «solgt» til babylonierne og bortført til sine erobreres land. Lenge før de ble bortført til Babylon, hadde Jehova sagt til dem: «Hvem av dem som har noe å kreve av meg, har jeg solgt eder til? Nei, for eders misgjerningers skyld er I blitt solgt, og for eders overtredelsers skyld er eders mor blitt jaget bort.» Og: «For så sier [Jehova]: For intet ble I solgt, og uten penger skal I bli gjenløst.» (Esaias 50: 1; 52: 3) Jehova hadde med andre ord ingen personlige fordeler av å selge dem til babylonierne, og han hadde heller ikke noe materielt utbytte av å utfri dem av deres erobreres land, av å løse dem av deres babyloniske herrers hånd.
FRIGJORT UTEN Å MÅTTE BETALE FOR DET
11. Ble babylonierne på en eller annen måte betalt da Gud igjen tok sitt utvalgte folk i eie?
11 De landflyktige jøder betalte ikke Jehova noe for at han skulle gjenløse dem, og de ga heller ikke babylonierne noen penger for å få sin frihet tilbake. Det var Jehova som gjenløste dem ved å utfri dem av følgene av deres egne misgjerninger og overtredelser uten å ha noen selviske fordeler av det. Jehova sto ikke i gjeld til babylonierne fordi de hadde tatt hans folk til fange og bortført dem fra deres gudgitte land. Han behøvde følgelig ikke å betale babylonierne noe fordi han igjen tok sitt utvalgte folk i eie. Det han ville gjøre, var å ta hevn over babylonierne fordi de hadde plyndret hans hellige by, Jerusalem, og dens tempel og omstyrtet Davids rikes trone. — Jeremias 51: 11, 36, 37; 1 Krønikebok 29: 23.
12. Hvordan ble vår tids levning av åndelige israelitter «gjenløst» «uten penger»?
12 Jehova Gud sto på lignende måte ikke i gjeld til Babylon den store og dens verdslige forbundsfeller fordi han hadde utfridd levningen av det åndelige Israel av deres makt i 1919. Den salvede levnings medlemmer betalte heller ikke penger til Babylon den store eller til kongene og herskerne i verden, som denne skjøgen driver åndelig utukt med, for å kjøpe seg fri. Det er bare Jehova som kan få æren for deres utfrielse i 1919, for han «gjenløste» dem ved å utfri dem av følgene av deres misgjerninger på en måte som var i samsvar med hans rettferdighet, idet han benyttet seg av sin salvede «tjener», Jesus Kristus.
13. Hva fikk levningens medlemmer en bedre forståelse av etter at de var blitt utfridd av Babylon den store, og hva innebar det?
13 Slik gikk det til at de som utgjorde levningen av det åndelige Israel, som et gjenløst folk vendte Babylon den store ryggen og begynte å gå på den «hellige vei». De la en angrende innstilling for dagen, idet de ble mer og mer klar over hvilke feil og overtredelser de hadde gjort seg skyldige i, spesielt under den første verdenskrig. De ble mer og mer klar over at de skyldte sin Gud og Befrier å bevare sin hellighet, at de måtte vise ham udelt hengivenhet. Dette gjorde det påkrevd at de holdt seg atskilt fra denne verden, fra Djevelens synlige organisasjon. De måtte vise ubetinget troskap og lydighet overfor Guds overherredømme, som nå var representert ved det messianske rike, som nylig var blitt født i himmelen, i 1914. De måtte følgelig forkynne Riket, ja, kunngjøre det verden over.
14. a) Hvilke urene ting måtte Guds folk kvitte seg med? b) Hvilken oppførsel og hvilken innstilling bør de som ønsker å tjene Gud, ha?
14 Siden det bare var de som var rene, som fikk gå på den «hellige vei», måtte de rense seg for enhver besmittelse og urenhet som de hadde pådratt seg under fangenskapet og trelldommen under Babylon den store, den falske religions verdensrike. Derfor — bort med dens religiøse høytider! Bort med de nasjonalistiske høytidene i denne verden, som Babylon den store er en venn av! (Jakob 4: 4) Bort med enhver tilknytning til Babylon den store og dens tradisjoner! De måtte rette seg etter Guds hellige Ord, Bibelen. De måtte fornye sitt sinn ved hjelp av det Bibelen lærer, slik at de kunne forstå hva som er Guds vilje, og ha en rett sinnsinnstilling og hjertetilstand.
15. a) Kunne de tolerere at det fantes «dårer» i deres midte, når de selv oppførte seg på rette måte? b) Hvorfor ville dyriske mennesker ikke få lov til å trenge inn på den «hellige vei»?
15 Bare ved å følge en slik handlemåte kunne de som utgjorde levningen av det åndelige Israel, oppnå Bibelens Guds hele og fulle gunst og komme inn i det åndelige paradis som han hadde i beredskap for dem. Selv om kristenheten og hele den øvrige delen av Babylon den store fortsatte å vandre som «dårer» i etterkrigstiden, ville de som utgjorde den salvede levning, ikke ha noe å gjøre med slike «dårer». De ville ikke tolerere noen «dårer» i sin midte, ettersom Guds Ord uttrykkelig hadde sagt at «ingen dårer skal streife om på den [den «hellige vei»]». (Esaias 35: 8, NW) De ville dessuten ikke tillate mennesker eller menneskelige organisasjoner som kan sammenlignes med løver og andre rovdyr, å få utgjøre farer på den «hellige vei». Frykt for slike skrekkinnjagende mennesker og organisasjoner ville ikke avskrekke dem som viste anger og ønsket å oppnå Guds gunst, fra å begynne å gå på den «hellige vei». Frykten for Jehova Gud ville minske eller fjerne frykten for rovgjerrige mennesker, spesielt fordi Jehova selv var den fremste som ’gikk på veien’.
16. a) Hvilket år begynte den salvede levnings medlemmer å gå på den «hellige vei»? b) Var de klar over at de forlot Babylon den store?
16 Jehovas «gjenløste», som fikk en stadig større forståelse av de krav Gud stilte til dem i denne etterkrigsperioden, da et gjenopprettelses- og gjenoppbygningsarbeid skulle utføres, begynte å vandre på den hellige vei i 1919. De var fullt ut klar over at de helt og holdent måtte skille lag med den religiøse skjøgen Babylon den store, og på grunn av den dårlige behandling hun og hennes verdslige elskere hadde gitt dem under den første verdenskrig, hadde de større grunn enn noensinne til å hate henne og ta avstand fra henne. De var klar over at hun hadde pådratt seg blodskyld og var uren, og de ønsket ikke å røre ved henne ved å stå i noe religiøst brorskapsforhold til henne. De var kjent med Guds befaling i Esaias 52: 11: «Av sted, av sted! Dra ut derfra! Rør ikke ved noe urent! Dra ut derfra! Rens eder, I som bærer [Jehovas] kar!» (Se The Watch Tower for 1. november 1918, side 333, under overskriften «Renhet — et krav til det kongelige presteskap» — «Rens eder, I som bærer Herrens kar!» — Esaias 52: 11.) Den salvede levning adlød derfor denne befalingen.
17. a) Hvem anvendte apostelen Paulus Guds befaling i Esaias 52: 11 på? b) Hva må således en som ønsker å bli en sann kristen først gjøre?
17 I 537 f. Kr. fikk denne befalingen sin anvendelse på de landflyktige jøder som var i fangenskap i det gamle Babylon. Men etter år 33 e. Kr., da de kjødelige, omskårne jøder ble forkastet av Gud fordi de ikke tok imot hans Messias, anvendte den kristne apostelen Paulus denne guddommelige befalingen på de åndelige israelitter, det kristne Israel. Han siterte fra Esaias 52: 11 da han skrev til den kristne menighet i Korint i provinsen Akaia (i Hellas), og sa: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett . . .? Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, og jeg vil være eder en far, og I skal være meg sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige.» (2 Korintierne 6: 14—18) I det første århundre av vår tidsregning måtte følgelig de som viste tro, forlate Babylon den store før de kunne bli sanne kristne. Det forholder seg på samme måte nå i det 20. århundre.
18, 19. Hvilken handlemåte ble gudfryktige mennesker i Babylon den store oppfordret til å følge i en resolusjon som ble vedtatt på et kristent stevne i 1923?
18 Dette guddommelige krav til den som ønsket å bli en sann kristen, ble tydelig framholdt i 1923. I dagene fra 18. til 26. august i det året ble det holdt et stevne i Los Angeles i California i USA som et ledd i en serie stevner som ble arrangert på forskjellige steder av Den Internasjonale Bibelstudieforening. Lørdag ettermiddag ved dette stevnet talte J. F. Rutherford, Den Internasjonale Bibelstudieforenings president, til dem som var forsamlet (omkring 2500 var til stede ved dette stevnet), og det emnet han talte over, var «Fårene og geitene», et tema som var hentet fra Jesu lignelse i Matteus 25: 31—46. Ved slutten av dette foredraget leste foredragsholderen opp en viktig resolusjon, som han oppfordret sine tilhørere til å vedta. Praktisk talt alle reiste seg og vedtok denne betimelige resolusjonen. De to siste avsnittene i den er av spesiell interesse i denne forbindelse. Det sies der:
I kjærlighetens ånd roper vi derfor et varsko til alle sådanne freds- og ordenselskende og gudfryktige mennesker, som er knyttet til de navnkristne kirkesystemer, og vi henleder deres oppmerksomhet på at de ikke kan ha fellesskap eller samfunn med dem som gir seg ut for å være kristne, men forkaster Guds ord og fornekter den Herre Jesus Kristus og hans rike, vi oppfordrer dem til å gi akt på Guds ord og skille seg ut fra det som er urent (2 Korintierne 6: 17), til å trekke seg tilbake fra de urettferdige geistlige systemer, som Herren kaller for Babylon, og gå ut derfra, for at de ikke skal ha del i dets synder, og for at de ikke skal få noe av dets plager (Åpenbaringen 18: 4), og
Vi oppfordrer på det alvorligste alle sådanne til å erkjenne Jesus Kristus som Kongenes Konge og Herrenes Herre og hans rike som nå står for døren, som det eneste håp for folkenes frelse; og vi oppfordrer dem til enkeltvis og samlet å erklære at de står på Herrens side og sympatiserer med hans sak, og til å gjøre seg rede til å motta Guds rikes velsignelser, som han har beredt dem fra verdens grunnvoll ble lagt.
19 Senere ble denne resolusjonen utgitt i traktatform på en rekke viktige språk og distribuert jorden over i mange millioner eksemplarer. — Se The Watch Tower for 1. november 1923, sidene 326, 327.
20. a) Hvilket ytterligere skritt ble tatt i 1934 for å hjelpe får-lignende mennesker til å begynne å gå på den «hellige vei» sammen med den salvede levning? b) Hvilken gruppe mennesker som forlot Babylon sammen med de landflyktige jøder, svarer de får-lignende mennesker i vår tid til?
20 Denne resolusjonen oppfordret ikke disse får-lignende menneskene til å innvie seg uforbeholdent til Gud gjennom Kristus og bli døpt som et symbol på denne innvielse. En slik oppfordring ble først gitt senere, i 1934. (Se Vagttaarnet for 15. oktober 1934, side 314, avsnitt 34.) Denne resolusjonen i 1923 var ikke desto mindre en av de ting som gjorde disse får-lignende menneskene beredt til å følge en handlemåte som gjorde at de i sin tid kunne begynne å gå på den «hellige vei» sammen med levningen av det åndelige Israel. Disse får-lignende menneskene, som gjorde godt mot den salvede levning, var lik de nethinim («de som er gitt») som forlot Babylon i 537 f. Kr., og som sammen med den trofaste levning av det kjødelige Israel vendte tilbake til Juda land og til det sted hvor Jerusalem (eller Sion) tidligere hadde ligget. Disse nethinim i fortiden var ikke bare tempeltjenere i templet i Jerusalem, men de var også med på å gjenoppbygge denne hellige byen. (1 Krønikebok 9: 2; Esras 2: 43—54, 58, 70; 7: 24; 8: 17—20; Nehemias 3: 26, 31; 7: 46—56, 60, 73) I samsvar med dette eksemplet fra fortiden har de får-lignende nethinim i vår tid vært til stor hjelp for den salvede levning av Kristi åndelige brødre.
EN GLEDERIK HJEMKOMST
21. Hvilken sinnsinnstilling hadde de som utgjorde den israelittiske levning, da de vendte tilbake til Sion i 537 f. Kr., og hvorfor med rette?
21 Det å bli utfridd av et hedensk religiøst system og kunne gjenoppta den rene tilbedelse og igjen ha den levende og sanne Guds gunst og bli velsignet av ham burde være en gledebringende opplevelse for enhver som ønsker å utøve den sanne religion. Det var nettopp dette den israelittiske levning opplevde i 537 f. Kr. Profeten Esaias ble inspirert til å forutsi denne gledebringende begivenheten med følgende ord: «Og [Jehovas] forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang, og evig glede er det over deres hode; fryd og glede skal de nå, og sorg og sukk skal fly.» — Esaias 35: 10.
22. Hvem brukte Jehova som et redskap for å utfri a) den jødiske levning 537 f. Kr. og b) levningen av det åndelige Israel nå i det 20. århundre?
22 Fortidens israelitter opplevde en oppfyllelse av denne gledebringende profetien i år 537 f. Kr., i perserkongen Kyros den stores første regjeringsår. (2 Krønikebok 36: 20—23; Esras 1: 1—4; Esaias 44: 26 til 45: 7) Som en parallell til at Jehova Gud den gangen brukte sin salvede tjener, kong Kyros, som han hadde forutsagt skulle framstå, som et redskap til å utfri den jødiske levning av Babylon, har den samme Gud nå i det 20. århundre brukt den større Kyros, den regjerende kongen Jesus Kristus, som et redskap til å utfri levningen av det åndelige Israel av Babylon den store. — Åpenbaringen 14: 1—8.
23, 24. a) Hva er de løsepenger for de «gjenløste» som blir omtalt i Esaias 43: 1—4? b) Hva fikk således Kyros den store i stedet for de kjødelige jøder, som han lot få vende tilbake til sitt hjemland? c) Hvordan er levningen av det åndelige Israel blitt ’gjenløst’ etter 1919?
23 De som vendte tilbake til Sion (eller Jerusalem) på den «hellige vei», ble kalt de «gjenløste», «[Jehovas] forløste». (Esaias 35: 9, 10) Gjenløsningsbetalingen, løsesummen, var profetisk omtalt i Esaias 43: 1—4 med disse ordene: «Og nå, så sier [Jehova], som skapte deg, Jakob, og som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. Når du går gjennom vann, så er jeg med deg, og gjennom elver, så skal de ikke overskylle deg; når du går gjennom ild, skal du ikke svis, og luen skal ikke brenne deg; for jeg er [Jehova] din Gud, Israels hellige, din frelser; jeg gir Egypt til løsepenger for deg, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted. Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg, så gir jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv. »
24 Til gjengjeld for at Kyros den store lot levningen av det kjødelige Israel få vende tilbake til sitt hjemland, lot den rettferdige Gud ham og hans etterkommere få erobre en del afrikanske områder og underlegge seg de folk og nasjonale grupper som bodde der. Disse utgjorde gjenløsningsbetalingen, løsesummen eller løsepengene. (Ester 1: 1—4) Nå i det 20. århundre sier Jehova, som har truffet en foranstaltning til gagn for levningen av det åndelige Israel og den ’store skare’ av får-lignende mennesker, som kan sammenlignes med fortidens nethinim, til den større Kyros, Jesus Kristus: «Begjær av meg! Så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie. Du skal knuse dem med jernstav som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.» (Salme 2: 8, 9) De som utgjør den angrende levning av det åndelige Israel, som er blitt utfridd av Babylon den store siden 1919 kan følgelig i samsvar med Bibelen omtales som de «gjenløste», som «[Jehovas] forløste». De tilhører på den måten i en spesiell betydning Jehova Gud ved Kristus.
25. a) Vendte alle de landflyktige israelitter tilbake til Jerusalem samtidig? b) Forlot alle som i vår tid utgjør levningen av det åndelige Israel, Babylon den store i 1919?
25 Den første gruppen av landflyktige som forlot Babylon og dro til Sion i 537 f. Kr., besto av høyst 49 942 personer, hvorav 42 360 var israelitter. De øvrige var slaver og profesjonelle sangere. (Nehemias 7: 66, 67; Esras 2: 64, 65) Sekstini år senere, eller i 468 f. Kr., dro omkring 1500 menn og deres familier sammen med den trofaste, aronittiske presten Esras tilbake til Jerusalem, noe de hadde fått tillatelse til av den persiske kongen, Artaxerxes (Longimanus). Dette må ha vært til stor oppmuntring for den første gruppen av hjemvendte, landflyktige jøder, som bestrebet seg på å dyrke opp og forskjønne sitt kjære hjemland, som de hadde vendt tilbake til. (Esras 7: 1 til 8: 15) Nå i det 20. århundre begynte den salvede levning av det åndelige Israel å forlate trelldommen i Babylon den store, den falske religions verdensrike, i 1919. I årene etter den første verdenskrig, og spesielt fram til 1935, økte antallet av den salvede levnings medlemmer etter hvert som flere forlot Babylon den store og ble en del av levningen. Ikke alle som i dag tilhører levningen, forlot således Babylon den store i 1919, slik at de fra da av igjen begynte å tjene Jehova og ha hans gunst. Hele tiden etter 1919 var det enkeltindivider som løsrev seg fra Babylon den store og trådte inn i det paradis-lignende, åndelige område hvor Jehovas gjenreiste levning befinner seg.
26. a) Hvordan har vår tids levning gått på den «hellige vei» som fører fra Babylon den store til det åndelige paradis? b) Hvordan var den glede de følte over sin forandrede situasjon, merkbar på et tidlig tidspunkt, og hvor lenge skulle deres glede vare?
26 Til forskjell fra de landflyktige jødene i 537 f. Kr. måtte de som utgjorde vår tids levning av det åndelige Israel, ikke dra fra ett geografisk sted på jorden til et annet. De begynte å gå på den «hellige vei» fra Babylon den store til det åndelige paradis ved å adlyde Guds befaling og frigjøre seg fra trelldommen i den vanhellige Babylon den store og ta standpunkt for den rene tilbedelse i Jehovas gjenreiste, utfridde levnings åndelige område. En iakttager behøvde bare å overvære det internasjonale stevnet i Cedar Point i Ohio i USA i dagene fra 1. til 8. september 1919 for å bli klar over at det var «med frydesang» levningen av de åndelige israelitter hadde begynt å gå på den «hellige vei» og hadde ’kommet til Sion’, hvor de igjen hadde Guds gunst. Den glede og gjenvunne begeistring som kom til uttrykk ved dette første internasjonale stevne for Jehovas tilbedere etter krigen, spredte seg til menighetene av hans innvigde folk overalt på jorden. Den glede de følte over at de var blitt utfridd av den religiøse trelldommen under Babylon den store og igjen befant seg i sitt gudgitte, åndelige område, var ikke kortvarig eller flyktig. Som Esaias 35: 10 hadde forutsagt skulle den glede de følte, være en ’evig glede over deres hode’. Etter hvert som de gjorde seg større anstrengelser i det verdensomfattende forkynnelsesarbeid som besto i å kunngjøre «dette gode budskap om riket», og etter hvert som de så hvordan det åndelige paradis ble kultivert i deres åndelige område, løftet de sine hoder, fylt av fryd og glede.
27, 28. Hva hendte i 537 f. Kr. som en oppfyllelse av den siste delen av Esaias 35: 10?
27 De guddommelige ordene i profetien måtte gå i oppfyllelse: «Fryd og glede skal de nå, og sorg og sukk skal fly.» (Esaias 35: 10) I begynnelsen av den sjuende månemåned (tisjri) i 537 f. Kr. kom de hjemvendte jødene sammen i Jerusalem og gjenoppbygde Jehovas alter på tempelområdet, slik at de igjen kunne frambære offer til ham der. Den 15. tisjri begynte de så å feire den sju dager lange løvsalenes fest, som var den mest glederike høytiden i løpet av hele det jødiske år. (Esras 3: 1—6) I det annet år etter at de hadde vendt tilbake fra landflyktigheten, i den annen månemåned i deres hellige kalender, var deres glede enda større, for da ble grunnvollen til Jehovas tempel lagt på templets gamle plass på Moria-fjellet. Noen ble så beveget at de gråt, mens andre jublet høyt av glede:
28 «Folket kunne ikke skjelne lyden av gledesjubelen fra lyden av folkets gråt; for folket jublet så høyt at det hørtes lang vei.» — Esras 3: 8—13.
29. Hvordan opplevde levningen av det åndelige Israel at «sorg og sukk» flydde?
29 Alt dette var et forbilde på den usigelige fryd og glede de som utgjorde den gjenreiste levning av det åndelige Israel, følte etter at de var blitt utfridd av Babylon den store. Alt det de var blitt utsatt for fra Babylon den stores og hennes verdslige elskeres side under den første verdenskrig ble skjøvet i bakgrunnen på grunn av den glede de følte over de velsignelser de fikk del i i sitt forvandlede, åndelige område. Deres sukking på grunn av den religiøse trelldom de hadde vært i, flydde. De vanskeligheter de hadde vært utsatt for i etterkrigstiden, forfølgelsene og redslene under den annen verdenskrig innbefattet, kunne ikke legge en demper på den fryd og glede de følte over å kunne tjene Jehova og hans opprettede, messianske rike. De sørget ikke over det de hadde opplevd i denne verden, og aldri mer underkastet de seg Babylon den store, slik at de igjen kom til å sukke på grunn av at de ble undertrykt i religiøs henseende.
30, 31. a) Hvem sluttet seg fra 1935 av til levningen på den «hellige vei»? b) Hvilke grunner har de hatt til å glede seg, i samsvar med det som var forutsagt i Åpenbaringen 7: 16, 17?
30 Nei, deres glede økte ytterligere ved at en stadig voksende, «stor skare» av får-lignende tilbedere av Jehova Gud sluttet seg til dem. Denne ’store skare’ av «andre får» fulgte det eksempel som ble satt av de såkalte nethinim i fortidens Israel, og sluttet seg fra 1935 av til den salvede levning på den hellige vei. (Åpenbaringen 7: 9—17; Johannes 10: 16; Matteus 25: 31—46) Disse får-lignende menneskene, som flyktet ut av Babylon den store, viste sin trofasthet overfor Jehova Gud og hans himmelske rike med hans Sønn, Jesus Kristus, som konge ved aktivt å hjelpe og støtte levningen av de åndelige israelitter, kongen Jesu Kristi åndelige «brødre». De gleder seg over den religiøse frihet de selv nyter, og de deler også fullt ut den glede den salvede levning føler i sitt forvandlede, åndelige område. Som det sies om den ’store skare’ i Åpenbaringen 7: 16, 17:
31 «De skal ikke hungre mer [åndelig talt], heller ikke tørste mer [åndelig talt]; solen skal heller ikke falle på dem [Guds mishag skal ikke hvile over dem], eller noen hete; for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne.»
32. Hva kan den ’store skare’ og levningen av det åndelige Israel se fram til slik at de kan oppnå «evig glede»?
32 De som tilhører denne ’store skare’ av får-lignende etterfølgere av Lammet, Jesus Kristus, blir gjort kjent med den mulighet de har til å overleve den forestående «store trengsel», da denne verdslige tingenes ordning vil bli ødelagt for bestandig. (Åpenbaringen 7: 14) Sammen med den trofaste, salvede levning av det åndelige Israel venter de å få overleve og komme inn i den lovte, nye tingenes ordning under Guds messianske rike. Vil ikke dette være en gledebringende opplevelse for dem? Jo, både om dem som tilhører den salvede levning, og om dem som tilhører den ’store skare’, vil det kunne sies at det er ’evig glede over deres hode’. (Esaias 35: 10) Mens jorden blir stadig mer forurenset på grunn av de ødeleggende ting selviske mennesker i vår tid har frambrakt, kan de som tilhører levningen, og den ’store skare’ av dens kjærlige medarbeidere, som har Guds velsignelse, glede seg over sunne, lykkelige forhold i det åndelige paradis.
[Studiespørsmål]
