Et åndelig paradis på en forurenset jord
Kapittel 8
Et åndelig paradis på en forurenset jord
1, 2. I hvilken utstrekning har menneskenes forsøk på å begrense forurensningen av jorden vært kronet med hell?
DET finnes fremdeles noen få steder her på jorden hvor det ser ut som et lite paradis. Deres fortsatte eksistens er imidlertid truet. I løpet av de siste 20 årene er de vitenskapelige undersøkelser i forbindelse med forurensningen av menneskenes naturlige miljø blitt vigd stor oppmerksomhet. Det er blitt gjort forsøk på å begrense forurensningen av jordsmonnet, vannet og luften, men forurensningen fortsetter og øker.
2 Visse økologiske planer har vist seg å være upraktiske eller økonomisk sett ugjennomførlige. Forskjellige prosjekter med tanke på å bevare naturens skjønnhet og økologiske balanse i bestemte områder har måttet skrinlegges på grunn av energikrisen. Hele jorden er blitt et stadig mer usunt tilholdssted for fisker, fugler, landdyr og mennesker. På grunn av menneskenes levemåte, deres rovdrift på naturen og forurensningen av miljøet er alt livs fortsatte eksistens her på jorden truet.
3. Hvilket paradis blir stadig større, trass i forurensningen av det naturlige miljø, og siden hvilket år er det blitt frambrakt?
3 Det finnes imidlertid et paradis som er uberørt av denne ødeleggende, verdensomfattende forurensningen, et åndelig, blomstrende paradis som blir stadig større. Etter hvert som dets grenser blir utvidet, får stadig flere åndeligsinnete mennesker glede av det, og de begynner å leve et lykkeligere liv. De håper til og med på å få leve for evig i et jordisk paradis, hvor det ikke vil være noen forurensning. Dette jordiske, bokstavelige paradis hører naturligvis fortsatt framtiden til. Ellers ville forurensningen av menneskets naturlige miljø ikke ha fått lov til å fortsette. Menneskene kan ikke i egen kraft og ved sin egen visdom gjenopprette sitt opprinnelige, paradisiske hjem på jorden. Men siden det første fredsåret etter den første verdenskrig er det blitt frambrakt et åndelig paradis her på jorden. Det er uten tvil dette paradis den kristne apostelen Paulus skriver om i sitt annet brev til menigheten i Korint i Hellas i det første århundre.
4. Hva sa apostelen Paulus om dette paradis i sitt annet brev til de kristne i Korint?
4 I dette brevet, som han skrev i midten av det første århundre, nærmere bestemt omkring år 55 e. Kr., sa han til sine medtroende i denne menigheten: «Jeg må rose meg skjønt det ikke er gagnlig; men jeg kommer nå til syner og åpenbarelser av Herren. Jeg kjenner et menneske i Kristus — om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det — en som for fjorten år siden ble rykket like inn i den tredje himmel. Og jeg kjenner dette menneske — om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det — han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er et menneske tillatt å tale. Av dette [ham, NTM] vil jeg rose meg; men av meg selv vil jeg ikke rose meg.» — 2 Korintierne 12: 1—5.
5. a) Hvem er det «menneske i Kristus» som Paulus taler om? b) Hva mente han i betraktning av dette da han sa: «Av dette [ham, NTM] vil jeg rose meg; men av meg selv vil jeg ikke rose meg»? c) Hvorfor sa han om den tilstand han var i da han hadde denne opplevelsen: «Om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke»?
5 Paulus talte ikke her om et annet menneske, men om seg selv. Han taler imidlertid om seg selv da han hadde den ovennevnte, bemerkelsesverdige opplevelsen som et menneske som var spesielt begunstiget av Gud, og av det menneske han var da han befant seg i denne høyst begunstigede stilling, kan han med rette rose seg. Men av seg selv som et vanlig menneske, når han ser bort fra slike sjeldne privilegier som Gud ga ham, kan han ikke med rette rose seg. Hans opplevelse var så realistisk at det var som om han var der i sitt fysiske legeme, men det er rimelig å trekke den slutning at hans fysiske legeme ble værende på jorden, og at det han opplevde, var en henrykkelse, og det budskapet han hørte, hørte han mens henrykkelsen varte. Ettersom han hadde denne opplevelsen omkring 14 år før han skrev sitt annet brev til menigheten i Korint, må han ha hatt den omkring år 41, før sin første misjonsreise, som han foretok sammen med Barnabas omkring 47/48. Om det han hørte, var på hebraisk eller på gresk, språk som han var fortrolig med, eller på et eller annet fremmed språk som ikke kan oversettes til et kjent menneskelig språk, sier han ikke noe om.
6. Hva sikter hans uttrykk den «tredje himmel» til?
6 Det at Paulus ble rykket like inn i den tredje himmel, betydde ikke at han ble ført av sted langs tidens strøm til den tredje i en rekke av himler som fulgte etter hverandre. Han ble rykket opp og båret av sted vertikalt, og ettersom tallet tre eller den tredje i Bibelen blir brukt for å understreke, ville uttrykket den «tredje himmel» angi hvor høyt han ble oppløftet, eller hvilken grad av henrykkelse han opplevde. Det førte ikke til at han ble kjent med ting i de himler hvor åndeskapningene holder til, i den forstand som Jesus Kristus, som kom ned fra himmelen og vendte tilbake til himmelen, er kjent med de usynlige, himmelske ting. I åndelig forstand var Paulus i likhet med sine medkristne på jorden allerede satt «med ham [Kristus Jesus] i himmelen». (Efeserne 2: 6) Det at Paulus ble rykket inn i den «tredje himmel», må følgelig stå som et uttrykk for at han i åndelig forstand ble hevet over den åndelige stilling hans medkristne befant seg i. Det ga ham uten tvil en innsikt som han ikke tidligere hadde hatt, og det ville komme til uttrykk i den måten han talte og skrev på.
7, 8. a) Hvorfor er det «Paradis» Paulus taler om, ikke det samme som det som er nevnt i Åpenbaringen 2: 7? b) Hvorfor var det «Paradis» som Paulus ble rykket inn i, ikke «Edens hage»?
7 Det at han ble rykket inn i «Paradis», blir her satt i forbindelse med den «tredje himmel». Dette viser at det er tale om noe åndelig. Men det viser ikke at det paradis Paulus ble rykket inn i, var det paradis den herliggjorte Jesus Kristus omtalte i sitt budskap til menigheten i Efesos i Lilleasia: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livsens tre, som er i Guds Paradis!» (Åpenbaringen 2: 7) Dette «Guds Paradis» er et åndelig paradis i de usynlige himler, som kjøtt og blod ikke kan komme inn i, og som det bokstavelige øye ikke kan se. (1 Korintierne 15: 50) Det er heller ikke noe som tyder på at apostelen Paulus så symboler på ting som er i de usynlige himler, på den måten som apostelen Johannes gjorde, og som han gir oss en beskrivelse av i Åpenbaringen, kapittel 4. Det er derfor ikke sannsynlig at apostelen Paulus ble rykket inn i «Guds Paradis» og fikk se «livsens tre» der.
8 Hva det opprinnelige, jordiske paradis, «Edens hage», angår, er det ikke noe hemmelighetsfullt for mennesker ved et slikt paradis. Det er ikke noe som ligger utenfor deres erfaringsområde, og de har lenge ut fra Bibelens profetier forstått at et slikt paradis vil bli gjenopprettet på jorden under Guds messianske rikes styre. (1 Mosebok 3: 8—24) Apostelen Paulus ville følgelig ikke trenge «syner og åpenbarelser av Herren» for å bli kjent med det og forstå det. — 2 Korintierne 12: 1.
9, 10. a) Hvilket paradis var det apostelen Paulus fikk et syn av, og når skulle dette paradis bli til? b) Hva dreide de «usigelige ord» som Paulus hørte, seg om, og hva måtte han ha gjort hvis han skulle ha talt disse ordene?
9 Det finnes imidlertid et annet paradis, et paradis som Bibelen gir en profetisk framstilling av, og som den også har gitt oss et historisk forbilde på, i Juda land etter jødenes landflyktighet i Babylon. Dette paradiset er det åndelige paradis i vår tid, 1900 år etter at apostelen Paulus ble rykket like inn i den «tredje himmel» og inn i «Paradis» i et overnaturlig syn. Det Paulus hørte under denne realistiske opplevelsen, de «usigelige ord, som det ikke er et menneske tillatt å tale», dreide seg om dette åndelige paradis, som da hørte framtiden til. Dette velsignede område, hvor Kristi sanne disipler skulle befinne seg, skulle bli til under Kristi «nærvær» eller parousia i «avslutningen på tingenes ordning». — Matteus 24: 3, NW.
10 Paulus ble inspirert til å forutsi det religiøse «frafall» fra den kristne menighet som skulle finne sted før «vår Herre Jesu Kristi komme [nærvær, NW]», men det var ikke tillatt for ham som menneske å tale om dette åndelige paradis, som det var blitt fortalt ham om i «usigelige ord». Hvis han skulle ha gjort det, ville det ha betydd at han hadde måttet fortolke bibelske profetier som har med dette åndelige paradis å gjøre. — 2 Tessalonikerne 2: 1—3; 2 Korintierne 12: 1—4.
DEN «HELLIGE VEI» TIL DET ÅNDELIGE PARADIS
11. a) Når begynte Jesu Kristi «nærvær»? b) Hvilken hersker i fortiden ble Jesus Kristus da lik, og på hvilken måte?
11 I publikasjoner som Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap tidligere har utgitt, er det ut fra Bibelen blitt bevist at «vår Herre Jesu Kristi komme [nærvær, NW]» begynte da «hedningefolkenes tider» endte, i 1914, og Guds messianske rike ble født i de usynlige himler. (Åpenbaringen 12: 1—10) På det tidspunkt ble Jesus Kristus, som nettopp var blitt innsatt på tronen, lik Guds salvede «tjener» i fortiden, Kyros den store, som erobret verdensriket Babylon og utfridde de landflyktige jøder og deres trofaste ikke-jødiske venner. I samsvar med forbildet utfridde Jesus Kristus i vår tid den salvede levning av sine trofaste etterfølgere, som var blitt tatt til fange av Babylon den store og dens verdslige elskere under den første verdenskrig (1914—1918). Han brøt den makt som den falske religions verdensrike hadde, og gjenreiste levningen av de åndelige israelitter i året 1919. Dette vakte forbauselse og ergrelse i hele den religiøse verden på den tiden. — Åpenbaringen 11: 7—13.
12. Hvilke spørsmål blir her stilt med hensyn til det åndelige paradis?
12 Mange av våre lesere vil kanskje spørre: Hvorfor kom de som utgjorde Jehovas salvede levning av det åndelige Israel, først inn i det åndelige paradis i 1919, og hvordan gjorde de det? Var de ikke i et åndelig paradis på jorden før den første verdenskrig brøt ut i 1914? Befant de seg ikke i et slikt velsignet, åndelig område og nøt godt av Guds gunst om ikke før, så fra og med juli 1879, det tidspunkt da bladet Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence (Sions Vakttårn og forkynner av Kristi nærvær) begynte å komme ut? Vi som nå har kommet opp i årene, og som tilhørte levningen av det åndelige Israel før den første verdenskrig, kan svare nei på disse spørsmålene. På hvilket grunnlag kan vi gjøre det?
13. Hva var det eneste paradis Guds tjenere på jorden tenkte på før 1919?
13 Noe slikt som et åndelig paradis for levningen av det åndelige Israel på jorden hadde en ganske enkelt ikke hørt om. Det eneste framtidige paradis en kjente til, var det bokstavelige paradis som skal bli gjenopprettet på jorden under Jesu Kristi tusenårige styre, og som Jesus lovte den velvillige ugjerningsmannen at han skulle få del i ved å bli oppreist fra de døde, da han sa: «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.» (Lukas 23: 39—43, NW) Selv det paradis som Paulus omtaler i 2 Korintierne 12: 4, mente en var dette paradis, ’den gjenopprettede jord’. — Se boken Slaget ved Harmagedon, side 402, avsnitt 2 (side 420, avsnitt 2, i nyere utgave), utgitt på engelsk i 1897.
14. a) Hvordan ble de profetier angående et paradis som fikk sin anvendelse på Israels folk i fortiden, forstått på den tiden? b) Hvilken anvendelse av disse profetiene hadde en således ikke forståelse av den gangen?
14 En ventet også at de bibelske profetier som fikk en mindre oppfyllelse på Israels folk i fortiden, i det sjette århundre før vår tidsregning, skulle få en endelig oppfyllelse på de kjødelige, omskårne jøder i vår tid ved at de igjen ble samlet i Palestina. (Se for eksempel kommentaren til Esekiel 36: 22—36 på side 63 i The Watch Tower for 1892.) Eller en mente at profetier som fikk sin oppfyllelse i liten målestokk på fortidens Israel, ville få sin større og fullstendige oppfyllelse under Kristi tusenårige styre, etter at Satan Djevelen var blitt bundet og fengslet i avgrunnen. (Som et eksempel kan nevnes Esaias, kapittel 35.) Følgen var at en overhodet ikke forsto at slike profetier fikk sin oppfyllelse på levningen av det åndelige Israel — i likhet med kristenhetens kirkesamfunn, som fortsatt mangler en slik forståelse. Ja, helt til 1932 trodde Jehovas kristne vitner at de kjødelige jøders tilbakevenden til Palestina og opprettelsen av en jødisk stat ville være en oppfyllelse av Guds profetier.
15. Hvilke forventninger knyttet levningen først til året 1914 og deretter til året 1918?
15 De som tilhørte levningen av det åndelige Israel, hadde dessuten i årtier, ja, helt siden 1876, sett fram til at «hedningefolkenes tider» skulle ende om høsten i 1914. De ventet at Guds messianske rike da skulle bli fullt ut opprettet i himmelen, og også at levningen av det åndelige Israel på det tidspunkt skulle bli herliggjort sammen med Jesus Kristus i det himmelske rike. Deres forståelse av alt det som sto i Bibelen, ble tilpasset dette syn. Og ettersom den første verdenskrig fremdeles raste da året 1914 endte, og de som utgjorde levningen av det åndelige Israel, fremdeles befant seg her på jorden, trodde de at de ville bli herliggjort i 1918, tre og et halvt år etter at «hedningefolkenes tider» endte. (Lukas 21: 24, NTM; Daniel 4: 16, 23, 25, 32) De betraktet ikke det de opplevde under den første verdenskrig, da de ble forfulgt og deres virksomhet var forbudt, som en babylonisk landflyktighet som de skulle bli utfridd av etter den første verdenskrig. De ventet ikke at de skulle gjenvinne Jehovas gunst, slik at de kunne utføre et verdensomfattende vitnearbeid.
16. Hvilken utvikling som har funnet sted etter 1919, forutså ikke levningen før det året?
16 Før sin utfrielse i 1919 var således de som utgjorde levningen av det åndelige Israel, ikke kjent med noe åndelig paradis. Et slikt arbeid som det som er blitt utvidet til de mest fjerntliggende deler av jorden siden det året, var på ingen måte i deres tanker! På det tidspunkt hadde de ennå ikke ut fra sitt studium av Bibelen forstått at tiden var inne til at Jehova skulle gjøre seg et navn. (Esaias 63: 14; Jeremias 32: 20; 2 Samuel 7: 23) De var ikke klar over at det var de som skulle bli brukt til å gjøre Guds personlige navn kjent selv i de mest fjerntliggende deler av jorden og til å kunngjøre opprettelsen av Guds messianske rike for alle nasjoner både i og utenfor kristenheten. (Matteus 24: 14) De forutså ikke den vidunderlige oppfyllelse av Bibelens profetier som de skulle bli vitne til, og de var ikke klar over at de skulle få en stadig større forståelse av Bibelen. De ventet ikke at de skulle bli brukt til å samle inn en «stor skare» av får-lignende troende av alle folkeslag, slik at også de kunne oppnå Guds gunst. — Åpenbaringen 7: 9—17.
17. a) Var levningen etter utfrielsen i 1919 klar over at den befant seg i et åndelig paradis? b) Hvilken forståelse har den imidlertid nå av oppfyllelsen av Esaias, kapittel 35?
17 Da de som utgjorde levningen av det åndelige Israel, ble utfridd i 1919, ble de ikke straks klar over at de befant seg i et åndelig paradis. Men i dag, på dette sene tidspunkt i «endens tid» for denne tingenes ordning, kan de forstå hvilken storslagen oppfyllelse Esaias’ profeti, kapittel 35, har fått på dem i åndelig henseende siden 1919. Trass i menneskenes forurensning av jorden har de, slik det blir billedlig framstilt i denne strålende profetien, kommet inn i et åndelig paradis på en ’hellig vei’.
PROFETIEN OM ET ÅNDELIG PARADIS FÅR SIN OPPFYLLELSE
18. Hvilken kontrast framhever i høy grad skjønnheten i profetien i Esaias, kapittel 35?
18 Profetien i Esaias, kapittel 35, som i seg selv er vakker, blir enda vakrere fordi den følger like etter en alvorlig profeti om et land med endeløse, øde områder, hvor det bare finnes villnis og ville dyr. Disse sørgelige tilstandene ville være et uttrykk for at Gud tok hevn over et bestemt folk som hadde hatt en daddelverdig oppførsel, et broderfolk til israelittene. De som tilhørte dette folket, nedstammet fra Esau, patriarken Jakobs eller Israels eldre tvillingbror. Fordi Esau solgte sin førstefødselsrett til Jakob for en rød linsevelling, fikk han navnet Edom (som betyr «rød»), og dette navnet blir også brukt på det folket som han ble stamfar til. (1 Mosebok 25: 30) Edoms land i fortiden lå mellom Dødehavet og Akababukta og grenset til Araba eller Ødemarken. — Esaias 34: 5—17.
19, 20. a) Hvis land var det som ifølge Esaias 35: 1, 2 skulle gjennomgå en forvandling, og hva viser dette? b) Hvem fikk profetien sin første oppfyllelse på?
19 Det er en helt annen ’ørken’ det siktes til i kapittel 35 i Esaias, som blir innledet med disse vakre, poetiske ordene: «Ørkenen og det tørre land skal glede seg, og den øde mark skal juble og blomstre som en lilje. Den skal blomstre og juble, ja juble og synge med fryd; Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt; de skal se [Jehovas] herlighet, vår Guds prakt.» — Esaias 35: 1, 2.
20 Her blir det forutsagt at et land skal bli forvandlet slik at det blir som et vakkert paradis. Hvilket land er det? Det er det land som tilhører dem som det sies følgende om i det siste verset i kapitlet: «Og [Jehovas] forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang, og evig glede er det over deres hode; fryd og glede skal de nå, og sorg og sukk skal fly.» (Esaias 35: 10) I den første oppfyllelsen av profetien eller i oppfyllelsen i gammel tid var de forløste som vendte tilbake til Sion eller Jerusalem, profeten Esaias’ eget folk, folket i fortidens Juda land. På Esaias’ tid satt det fremdeles en salvet konge på det som ble kalt «[Jehovas] trone» i Jerusalem. Esaias profeterte i virkeligheten i regjeringstiden til fire jødiske konger som fulgte etter hverandre, nemlig Ussias, Jotam, Akas og Esekias. — Esaias 1: 1.
21, 22. a) Var Juda land som en ørken på Esaias’ tid? b) Når var det landet ble lagt øde, og hvor lenge lå det øde?
21 På Esaias’ tid var ikke Juda land i en slik forfallen tilstand som den som blir beskrevet i det 35. kapittel i hans profeti. Den assyriske verdensherskeren, kong Sankerib, hadde riktignok invadert landet og inntatt en rekke byer og forårsaket betydelige ødeleggelser. Men da denne hedenske angriperen skrytende truet med å innta Jerusalem, sørget Jehova på mirakuløst vis for at han led et vanærende nederlag og måtte flykte tilbake til sitt land. Selv om assyrerne forårsaket store ødeleggelser i Juda land, ble landet ikke avfolket, og innbyggerne ble således ikke drevet i landflyktighet, slik at de måtte vende tilbake fra et annet land for å gjenoppbygge Sion.
22 Den «glede» jødene følte over at assyrerne på en slik enestående måte ble drevet ut av Juda land, var heller ikke «evig». I det etterfølgende århundre ble nemlig byen Jerusalem og dens tempel ødelagt, «[Jehovas] trone», hvor de jødiske konger satt, omstyrtet og hele Juda land lagt øde, uten mennesker og husdyr. De som overlevde og ble bortført til det fremmede landet Babylon, sørget dypt over sitt kjære hjemland, som ble liggende øde i 70 år. Det Esaias hadde forutsagt, var således deres tilbakevenden fra landflyktigheten i Babylon.
23. a) Når fikk profetien om at landet skulle forskjønnes, en oppfyllelse i liten målestokk? b) Når begynte den større oppfyllelse av profetien å finne sted, og hvilken parallell er det mellom Israels land i fortiden og det åndelige område hvor levningen av det åndelige Israel befinner seg?
23 Det var etter at de landflyktige jødene vendte tilbake fra Babylon i 537 f. Kr., at profetien om at «ørkenen», det «tørre land» og den «øde mark» i Juda skulle bli forskjønnet, fikk en oppfyllelse i mindre målestokk. Profetien fikk sin større og endelige oppfyllelse, sin åndelige oppfyllelse, på dem som utgjorde levningen av de åndelige israelitter etter at de vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon den store i 1919 og gjenvant Guds gunst. Foruten at de åndelige israelitters åndelige område ble utsatt for uheldig påvirkning på grunn av Babylon den stores religiøse og politiske innflytelse under den første verdenskrig, ble det også som en ørken og en øde mark på grunn av den første verdenskrig, som Babylon den store i første rekke sto bak, og som den brukte som et middel til å undertrykke levningen av de åndelige israelitter. Men da den allmektige Gud, Jehova, begynte å føre levningen av tilbedere ut av den babyloniske trelldom i 1919, fant det virkelig sted en forvandling av deres åndelige område på jorden!
24. Hvorfor var det åndelige Israels «land» blitt avsvidd og uproduktivt under den første verdenskrig?
24 Under den første verdenskrig ble deres åndelige område, hvor de skulle ha ivaretatt sine forpliktelser overfor Gud, avsvidd og uproduktivt som følge av at det ikke fikk noe «regn» i form av Guds velsignelse og godkjennelse. Han kunne ikke velsigne dem, ettersom de la et visst mål av menneskefrykt for dagen, noe som hindret dem i å utøve sin religion på rette måte. Han kunne ikke velsigne dem, ettersom de hadde latt seg besmitte av den krigførende verden, spesielt ved at de ikke hadde inntatt en helt og holdent nøytral holdning til denne verdens internasjonale stridigheter. Han kunne ikke velsigne dem, ettersom de var mer opptatt av sin lovte herliggjørelse i det himmelske rike enn av det verdensomfattende vitnearbeid som han hadde gitt dem i oppdrag å utføre på jorden, og som gikk ut på at de skulle kunngjøre det nyopprettede messianske rike. Under slike ugunstige forhold kunne de ikke bære Rikets «frukter» i rette tid. — Matteus 21: 43.
25. Hvilken forandring kunne imidlertid finne sted med levningen, slik det framgår av Bibelen?
25 De som utgjorde levningen av de åndelige israelitter, kunne imidlertid angre sin feilaktige handlemåte når de ble gjort oppmerksom på at de handlet galt. De kunne merke seg hvordan de hadde kommet til kort med hensyn til å gjøre Guds vilje, og så rette på forholdet så snart de ble klar over hva som var den rette handlemåte. Når de gjorde det, ville det ikke lenger være noen grunn til at Guds mishag skulle hvile over dem, og til at han skulle unnlate å velsigne dem. Den gamle profetien om gjenreisingen av Jehovas utvalgte folk hadde sagt: «Og jeg vil gjøre dem og landet omkring min haug til en velsignelse; jeg vil sende regn i rette tid; velsignelses regnstrømmer skal det være.» — Esekiel 34: 26.
26. a) Hva måtte således skje før det kunne bli et åndelig paradis? b) Hvordan hjelper løftet «Libanons herlighet er gitt den» oss til å forstå hvilken tilstand Jehovas gjenreiste levnings område befinner seg i?
26 Disse velsignelsene måtte strømme ned før den gjenreiste levnings område kunne bli forvandlet, et område som var blitt lik en ’ørken’, et ’tørt land’ og en «øde mark». Vi kan bedre verdsette den prakt som kjennetegner Jehovas hjemvendte levnings åndelige område, når vi undersøker de sammenligninger profetien inneholder. Det sies for eksempel der: «Libanons herlighet er gitt den [den øde mark], Karmels og Sarons prakt.» (Esaias 35: 1, 2) En behøver bare å tenke på Libanons fjell, som i gammel tid var kledd med veldige, eviggrønne trær, og som Jehova inspirerte sin profet til å si følgende om: «Libanons herlighet skal komme til deg [Sion], både sypress og lønn og buksbom, for å pryde det sted der min helligdom er, og det sted hvor mine føtter står, vil jeg herliggjøre.» (Esaias 60: 13) I gammel tid var fjellkjeden Libanon så vakker at Jehova sammenlignet den med Edens hage da han sa til kongen i Tyrus, en by som lå i Libanon: «I Eden, Guds hage, bodde du.» — Esekiel 28: 11—13.
27. Hva kan i denne forbindelse sies om uttrykket «Karmels . . . prakt»?
27 Andre vakre steder som Esaias kunne bruke som sammenligninger, var Karmel og Saron, og han taler også om «Karmels og Sarons prakt». Karmel er en fjellrygg som strekker seg i vestlig retning og ender i en høy odde, hvor fjellet faller bratt ned mot Middelhavet, like ved byen Haifa. Den forelskede hyrden i Salomos høysang kunne med rette si til sin elskede sulamittinne: «Ditt hode hever seg liksom Karmel.» (Salomos høysang 7: 5; jevnfør Jeremias 46: 18.) Navnet «Karmel» betyr «frukthage» eller «fruktbar mark». Dette navnet var svært passende når fjellet var kledd med vingårder og frukthager, slik som det var på den tid da Ussias var konge i Jerusalem. — 2 Krønikebok 26: 10, NW.
28. Hva bør vi tenke på når vi hører at den gjenreiste levnings åndelige område blir sammenlignet med «Sarons prakt»?
28 Ja, «Karmels . . . prakt» var kjent vidt og bredt i gammel tid. Men hva med «Sarons prakt»? Navnet «Saron» bringer tanken hen på den kystsletten som strakte seg nordover fra havnebyen Joppe (som betyr «skjønnhet»), og som var kjent for alle sine fargerike blomster. (Apostlenes gjerninger 9: 35) Det bringer også tanken hen på det den elskede Sulammit sa: «Jeg er Sarons blomst, dalenes lilje.» (Salomos høysang 2: 1) Ja, Saron i fortiden hadde en egen «prakt».
29. Hvilket bilde av levningens gjenopprettede område blir således malt for oss av profeten Esaias?
29 Når vi til alt dette vakre, som vi har prøvd å se for våre øyne, føyer profeten Esaias’ velvalgte, inspirerte ord: «Ørkenen og det tørre land skal glede seg, og den øde mark skal juble og blomstre som en lilje», blir et bilde av enestående skjønnhet malt for vårt indre øye. (Esaias 35: 1) Det var en slik forvandling det åndelige område hvor levningen av det åndelige Israel befant seg, skulle gjennomgå etter at levningen hadde gjenvunnet Jehovas gunst.
30. a) Hvem bør få æren for denne enestående forvandlingen? b) Hvem har sett hvordan profetien har gått i oppfyllelse, og gitt Gud æren for det?
30 Hvem ville stå bak denne enestående forvandlingen? Esaias svarer under inspirasjon: «De skal se [Jehovas] herlighet, vår Guds prakt.» (Esaias 35: 2) Bare Skaperen, som har en mer utviklet skjønnhetssans enn noen annen, kunne gjøre noe slikt — forvandle det sørgelige synet av et land som hadde ligget øde i 70 år, til et enestående vakkert syn ved hjelp av et gjenreist folk. De hjemvendte israelittene i fortiden fikk se denne profetien gå i oppfyllelse i liten målestokk. De som i vår tid har sett profetien gå i oppfyllelse i større målestokk, over hele jorden, er Jehovas kristne tilbedere, som er blitt utfridd av den religiøse trelldom i Babylon den store, og som har vendt tilbake til det åndelige område på jorden hvor de hører hjemme. For babylonierne i fortiden, hvis planer var blitt kullkastet, var ikke forskjønnelsen av Juda land, som de hadde lagt øde, noe fagert syn. Babylon den store i vår tid gleder seg heller ikke over å se at det åndelige område hvor den salvede levning av de åndelige israelitter befinner seg, er blitt forskjønnet.
31. Hvordan kan uttrykket «de skal se» også forstås?
31 Det kan imidlertid være at uttrykket «de skal se» sikter til «ørkenen og det tørre land . . . og den øde mark» i det øde område som tilhørte Guds folk. Disse stedene hadde vært i en sørgelig forfatning i så lang tid, i 70 år, at de ikke ventet å se noen forandring til det bedre hva dem selv angikk. Men ved at deres tilstand ble forandret og de fikk en herlighet og prakt som minnet om Libanons herlighet og Karmels og Sarons prakt, fikk de i sin egen forvandlede tilstand se «[Jehovas] herlighet, vår Guds prakt».
32. Siden når har levningen i forvandlingen av sitt åndelige område sett «Guds prakt»?
32 Hvilke trøsterike ord inneholdt så ikke Esaias’ profeti for Guds folk, hvis område midlertidig lå øde! Da de som utgjorde levningen av de åndelige israelitter, var i fangenskap og deres åndelige område lå øde, under den første verdenskrig (1914—1918), forsto de ikke hvordan profetien skulle anvendes, og de kunne derfor ikke få den trøst de trengte, fra den. Men nå, spesielt etter at profetien ble forklart i boken Det store Opgør, bind II, som ble utgitt på engelsk i 1932, ser de i forvandlingen av sitt åndelige område «[Jehovas] herlighet, vår Guds prakt».
STYRKET FOR RIKETS ARBEID ETTER LANDFLYKTIGHETEN
33. Hva var det som gjorde oppfordringen i Esaias 35: 3, 4 spesielt passende?
33 Det ville naturligvis være vanskelig for Guds hjemsøkte folk å tro profeten Esaias’ ord, som skulle gi dem et håp især når det fastsatte tidspunkt for oppfyllelsen av disse ordene nærmet seg og de måtte gjøre seg klar til å gå til handling. Den oppfordringen som nå blir skutt inn i den vakre, profetiske beskrivelsen av gjenopprettelsen, er derfor i høy grad på sin plass: «Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke! Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er eders Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse, han kommer selv og frelser eder.» — Esaias 35: 3, 4.
34, 35. a) Hvem hadde behov for å bli styrket da apostelen Paulus siterte denne profetien? b) Hva hadde disse kristne hebreere opplevd?
34 I det første århundre av vår tidsregning siterte apostelen Paulus fra denne profetiske oppfordringen da han skrev til de hebreere i Jerusalem som var blitt omvendt til kristendommen. Han sa: «Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær, og gjør rette stier for eders føtter, for at ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet!» (Hebreerne 12: 12, 13) Disse kristne hebreere trengte å styrke hverandre på denne måten. De hadde som kristne opplevd ting som hadde ført til at de virkelig var blitt tuktet. Paulus taler om dette når han sier:
35 «Kom i hu de gamle dager, da I, etter å være blitt opplyst, utholdt en stor strid i lidelser, idet I dels ble til et skuespill ved hån og trengsler, dels led med dem som hadde det således. For også fangene hadde I medynk med, og fant eder med glede i at eders gods ble røvet, da I visste at I selv hadde en bedre og blivende eiendom.» — Hebreerne 10: 32—34.
36. Hvordan kan en slik behandling fra forfølgernes side betraktes som tukt fra den himmelske Far, og hvorfor tukter han sine barn på denne måten?
36 Apostelen Paulus viser at den himmelske Far tukter sine hengivne barn på jorden ved å tillate en slik forfølgelse, en slik hard behandling fra forfølgernes side. Selv Jesus Kristus, vårt store eksempel, ble tuktet på den måten av sin himmelske Far. (Hebreerne 12: 1—6) Paulus forklarer dette videre idet han sier: «Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter? Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner. Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til opptuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mer være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve? For hine tuktet oss for noen få dager etter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» — Hebreerne 12: 7—11.
37. Hvorfor ble de så oppfordret til å styrke hverandre?
37 På grunn av den strenge måten disse kristne hebreere var blitt tuktet på, siterer apostelen Paulus deretter Esaias 35: 3 og anvender det som står der, på dem. Ved at de på den måten styrket hverandre, ville de ikke gi opp, men være utholdende når de ble tuktet, slik at de kunne få del i belønningen når Guds tid var inne til det. — Hebreerne 12: 12.
38. Hvorfor var det etter den første verdenskrig spesielt nødvendig å styrke slappe hender og gjøre vaklende knær sterke?
38 På lignende måte er medlemmene av den salvede levning av det åndelige Israel i vår tid blitt tuktet på en streng måte ved den forfølgelse og de vanskeligheter de er blitt utsatt for fra Babylon den stores og dens verdslige forbundsfellers side. Da den første verdenskrig endte, den 11. november 1918, og de gikk inn i en etterkrigsperiode som de ikke kjente lengden på, var det derfor nødvendig å styrke de slappe hender og gjøre de vaklende knær sterke. Det største arbeid i den kristne menighets historie siden pinsedagen i år 33 skulle nå påbegynnes. De måtte gå i gang med det arbeid som skulle utføres i etterkrigstiden, uten å halte til to sider, i full forvissning om at Gud ledet dem i riktig retning. «Hedningefolkenes tider» hadde endt i 1914. Det messianske rike var blitt født i himmelen, og alle de forutsagte tegn bekreftet denne kjensgjerning. Tiden var nå inne til å gå framover som et forent folk, som vitner om Jehovas messianske rike.
39, 40. a) Hvordan fikk de som tilhørte den salvede levning i 1919, følgende oppfordring: «Vær frimodige, frykt ikke!»? b) Hvordan kom en fryktløs ånd til uttrykk i det offentlige foredraget som ble holdt på stevnet i Cedar Point?
39 Som vi eldre av de salvede vet, hendte det noe forbausende med levningen av medarvingene til Kristi rike noe fullstendig uventet ifølge den forståelse vi da hadde av Bibelens profetier. Vi var tilbøyelige til å ha «urolige hjerter». Men det ble virkelig sagt til oss: «Vær frimodige, frykt ikke!» (Esaias 35: 4) Denne oppfordringen kom tydelig til uttrykk i den todelte artikkelen «Salige er de som ikke frykter» i Vagt-Taarnet for september og oktober 1919. Det åtte dager lange, internasjonale stevnet i Cedar Point i Ohio i tiden fra 1. september til 8. september 1919 var dessuten en stimulerende opplevelse, og ordene «salige er de som ikke frykter», som i seg selv utgjorde en utfordring, ble understreket der.
40 Under de fire dager lange, nasjonale stevner som den salvede levning hadde holdt i 1918, mens den første verdenskrig fremdeles raste, var det ikke blitt avertert og holdt noen offentlige foredrag, men under stevnet i Cedar Point i 1919 var høydepunktet det utendørs, offentlige foredraget som Selskapet Vakttårnets president, J. F. Rutherford, holdt over emnet «Håp for den nødlidende menneskehet». I dette foredraget erklærte foredragsholderen fryktløst at Folkeforbundet, som da var blitt foreslått opprettet med tanke på å skape verdensfred og velstand, ville pådra seg Guds mishag. Det var ikke «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden», slik som kristenhetens presteskap hevdet. De av de 7000 tilhørerne i Cedar Point i Ohio som opplevde den annen verdenskrigs utbrudd i september 1939, så at foredragsholderen hadde fortalt dem sannheten. Folkeforbundet, som de religiøse ledere hadde støttet opp om, hadde ikke klart å bevare freden i verden. Den annen verdenskrig tilføyde det dødsstøtet og styrtet det i en avgrunn. Men det sanne, messianske rike, som var blitt født i himmelen i 1914, fortsetter å herske, og det blir fortsatt kunngjort av Jehovas kristne vitner på jorden.
41. Hva viste kjensgjerningene med hensyn til hva som hadde funnet sted i forbindelse med Jehovas levning av det åndelige Israel i 1919?
41 I 1919 var således tiden inne til at de som utgjorde Jehovas levning av det åndelige Israel, viste verden at de var blitt utfridd av Babylon den store. Det var en rekke kjensgjerninger som tydet på at de hadde gjenvunnet Jehovas gunst, og at han hadde utpekt dem til å være hans kristne vitner. På den annen side begynte de kjensgjerninger som viste at Guds mishag hvilte over Babylon den store, å hope seg opp, slik at de til slutt nådde like til himmelen. Aldri mer, ikke engang i krigstid, ville det bli mulig for Babylon den store å drive Jehovas kristne vitner i landflyktighet og sette en stopper for deres forkynnelse av Riket.
42. a) Hvem var tiden nå inne til at Gud skulle ta ’hevn’ over, og hvorfor? b) Hvilken andel ville levningen av det åndelige Israel ha i dette?
42 Den styrkende oppfordringen i Esaias’ profeti inneholdt også en forsikring: «Se, der er eders Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse, han kommer selv og frelser eder.» (Esaias 35: 4) Det første internasjonale stevnet etter krigen, i Cedar Point i Ohio i 1919, og gjenopptagelsen av det offentlige vitnearbeidet samme år utgjorde et synlig bevis for at Jehova Gud hadde utfridd sin levning av åndelige israelitter av den fryktinngytende trelldommen i Babylon den store. Hans tid var nå inne til å ta hevn over dette verdensrike av falsk religion, som Satan Djevelen står bak, og som har sine røtter i det gamle Babylon ved elven Eufrat. Tiden var nå inne til at Jehova skulle gjengjelde det Babylon den store i århundrenes løp hadde gjort mot hans folk, det åndelige Israel. Han ville nå la levningen av det åndelige Israel kunngjøre hans hevnens dag og hvordan han ville la Babylon den store og dens politiske og militære forbundsfeller få unngjelde for sine handlinger. — Esaias 61: 1, 2; 2 Tessalonikerne 1: 6.
DE RELIGIØST SETT LAMME FÅR FØRLIGHETEN TILBAKE
43. Hvilken virkning forutså profeten Esaias at denne handling fra Guds side ville ha på hans folk?
43 Hvilken reaksjon forutså profeten Esaias etter at han var blitt brukt til å overbringe den stimulerende oppfordringen til Jehovas tilbedere, hvis religiøse område en tid hadde vært som en ’ørken’, som et ’tørt land’ og som en «øde mark»? Hvilken virkning ville det ha at Gud kom og frelste dem, mens han samtidig tok hevn over og gjengjeldte dem som hadde undertrykt dem og lagt deres land øde? «Da skal de blindes øyne åpnes,» sier profeten, «og de døves ører opplates, da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble. For kilder bryter fram i ørkenen, og bekker i ødemarken, og det glødende sandhav skal bli til en sjø, og det tørste land til vannrike kilder; på det sted hvor sjakalene hvilte, vokser siv og rør.» — Esaias 35: 5—7.
44. Hva betyr ordene «da skal de blindes øyne åpnes», og hvordan fikk de sin oppfyllelse i 537 f. Kr.?
44 Utfrielse av det mørke fangehullet — det var dette ordene om at de blindes øyne skulle åpnes, betydde! Det var et slikt utfrielsesarbeid, som ville resultere i at mennesker fikk sine øyne åpnet, Jehova hadde gitt sin messianske «tjener» i oppdrag å utføre når hans tid var inne til det, for han hadde sagt til ham: «Jeg vil bevare deg og gjøre deg til en pakt [eller et løfte] for folket, for at du skal gjenreise landet og utskifte de øde arvelodder og si til de fangne: Gå ut! — til dem som er i mørket: Kom fram!» (Esaias 49: 8, 9) I år 537 f. Kr., etter at det gamle Babylon hadde falt for den persiske erobreren Kyros den store, førte Gud således sitt landflyktige folk ut av deres lange fangenskap i Babylon, ut i lyset, slik at de kunne nyte friheten i sine «arvelodder», i sitt kjære hjemland.
45. Hvordan ble ’blindes øyne åpnet’ i 1919?
45 På lignende måte førte Jehova i 1919 ut dem som utgjorde den salvede levning, hvis øyne hadde vært blindet på grunn av fangenskapet i Babylon den store, slik at de kunne se hans gunst skinne over dem i deres gjenreiste, åndelige område. Etter hvert som tiden gikk, fikk de i stadig høyere grad øynene opp for den økende skjønnhet i deres åndelige område.
46. Hvordan var deres ører ’døve’, men hva har det at deres ører er blitt opplatt, ført til?
46 Deres ører, som representerer deres åndelige forståelse, var blitt døve, slik at de ikke hørte Bibelens profetier om en gjenopprettelse for dem og om et verdensomfattende vitnearbeid som de skulle utføre etter at de var blitt utfridd av Babylon den store. De hadde ikke hørt den riktige forklaringen på disse profetiene. Nå, etter at de hadde vendt tilbake til sitt åndelige område, begynte de å få høre forklaringen på slike profetier gjennom Guds organisasjon og få den rette forståelse av slike profetier, som var i ferd med å gå i oppfyllelse. Guds løfte er blitt oppfylt: «På den dag skal de døve høre bokens ord, og ut fra mulm og mørke skal de blindes øyne se, og de saktmodige skal glede seg enn mer i [Jehova], og de fattige blant menneskene skal fryde seg i Israels Hellige.» (Esaias 29: 18, 19) Den dag i dag er Jehovas kristne tilbederes ører åpne for de budskaper som lyder som følge av at profetiene blir oppfylt. De holder sine ører åpne for de guddommelige befalinger som utgår fra Guds skrevne Ord med hensyn til det Rikets arbeid som nå skal utføres jorden over.
47. a) Hvordan var levningen blitt lammet? b) Hvordan er profetien om at den ’lamme skal springe som en hjort’, blitt oppfylt på levningen?
47 Et åndelig mirakel har også funnet sted med hensyn til den «lamme». Levningen av det åndelige Israel var blitt lammet av Babylon den store og ved den måten den brukte de politiske, juridiske og militære myndigheter på. Levningens muligheter til å tre fram for offentligheten og nyte full religionsfrihet var blitt i høy grad begrenset. Men da Guds oppfordring gjennom Esaias gikk ut og de slappe hender ble styrket og de vaklende knær gjort sterke, begynte de åndelige israelitter, som ga akt på denne oppfordringen, igjen å gå med faste, sikre skritt. Som det var blitt forutsagt: «Da skal den lamme springe som en hjort.» De åndelige israelitter gjorde seg nå iherdige anstrengelser i tjenesten for Jehovas rike. Det var som om de gjorde et stort sprang ut i det arbeid som består i å forkynne «dette gode budskap om riket . . . på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag». (Matteus 24: 14, NW) Det krevde store anstrengelser å organisere alle de hjemvendte, åndelige israelitter med tanke på forkynnelsen av Rikets budskap fra hus til hus.
48. Når begynte den «stummes tunge» å «juble», og hva var det som forårsaket dette?
48 «Og den stummes tunge [skal] juble.» (Esaias 35: 6) Dette fant også sted i forbindelse med oppfyllelsen av profetien om at levningen av det åndelige Israel skulle bli ført tilbake til sitt rette, åndelige område i etterkrigstiden. Levningens medlemmer hadde mye å lovprise sin frelses Gud for når de så den forvandling som hadde funnet sted i deres område på jorden. I stedet for å sukke etter sitt himmelske hjem fant de nå livet i sitt åndelige område på jorden mer utholdelig. «For kilder bryter fram i ørkenen, og bekker i ødemarken.» Et liv i tjenesten for Guds rike virket forfriskende på dem åndelig talt. Livets vann begynte å strømme fra Bibelen etter hvert som Guds ånd gjorde den mer forståelig, og betydningen av profetiene ble klarere, til styrke og oppmuntring for levningens medlemmer. Hadde så ikke Jehovas hjemvendte tilbedere; hvis tunge hadde vært ’stum’ på grunn av den i åndelig forstand øde tilstand de hadde vært stilt overfor, all grunn til å «juble»? Jo, det hadde de virkelig!
49. Hva skulle det at Jehova velsignet sitt folk, ifølge Esaias 35: 7 også føre til?
49 På grunn av de velsignelser Gud lot strømme ned over levningen av det gjenreiste, åndelige Israel, ble den også vitne til at de andre oppmuntrende trekkene ved Esaias’ profeti fikk en billedlig oppfyllelse: «Og det glødende sandhav skal bli til en sjø, og det tørste land til vannrike kilder; på det sted hvor sjakalene hvilte, vokser siv og rør [papyrusplanter, NW].» — Esaias 35: 7.
50. a) Hva blir «sjakaler» forbundet med? b) Hvilken forandring ville finne sted ettersom det snakkes om «siv» og «papyrusplanter»?
50 Det at sjakaler blir nevnt, bringer tanken hen på et øde sted. Sjakalen er et åtseletende dyr av hundeslekten som holder til i øde trakter og ørkenlignende områder. Der hvor det finnes sjakaler, er det også tørt og goldt. Hvis mennesker ble forlatt på et sted hvor sjakaler holder til og har sitt hvilested, ville de ikke ønske å leve der. De ville rope etter og be om vann, om kilder og regn. Når det regnet på slike steder, ville det samle seg vann, hvor det kunne vokse siv, i senkninger i terrenget. Selv papyrusplanter ville kunne vokse der. Det ville vokse grønt gress der hvor det en gang var ørken. Mennesker ville flytte dit, og sjakalenes hyl og skrik ville ikke lenger skape en uhyggelig stemning når nattemørket falt på. En slik bemerkelsesverdig forandring begynte å finne sted i 537 f. Kr.
51, 52. a) Hvordan ble denne delen av profetien oppfylt i forbindelse med de landflyktige jøders hjemland? b) Hva har som en parallell til dette funnet sted etter 1914?
51 Før Juda land ble lagt øde av babylonierne, som dro inn i landet nordfra, forutsa profeten Jeremias hva dette ville føre til. Han sa: «Det lyder et budskap! Se, det kommer, og stort bulder fra landet i nord, og Judas byer skal gjøres til en ørken, til en bolig for sjakaler.» Som Jehovas talerør sier han også: «Jeg vil gjøre Jerusalem til grusdynger, til en bolig for sjakaler, og Judas byer vil jeg gjøre til en ørken, så ingen bor i dem.» — Jeremias 10: 22; 9: 11.
52 Da de landflyktige jøder forlot Babylon og kom tilbake til sitt hjemland etter at det hadde vært som en ubebodd ørken i 70 år, var det følgelig blitt et tilholdssted for sjakaler, slik at det var behov for å erstatte sjakalenes bolig med gresskledde områder med stille vann, hvor det kunne vokse siv og papyrusplanter. De hjemvendte jødene erobret så det øde landet, og sjakalene dro ut av det. På lignende måte forandret også det åndelige område som tilhørte den utfridde levning av det åndelige Israel, karakter åndelig talt fra 1919 av. Fra da av ble slike som forurenset deres åndelige område, og som ble oppdaget, fjernet. Men hva de verdslige nasjoner angår, fortsatte de å forurense jorden som aldri før. Trass i denne verdensomfattende forurensning har imidlertid Jehovas kristne vitner, som har hatt Jehovas velsignelse, dyrket et åndelig paradis, til hans navns ære.
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 146]
J. F. Rutherford taler til stevnedeltagerne i Cedar Point i Ohio i 1919
