Kapittel 4

Forvandlingen av den messianske «tjener»

1. Hvordan vil kongene i den nåværende generasjon reagere på Jehovas messianske ’tjeners’ maktdemonstrasjon?

KONGENE i denne generasjon vil ’bli forferdet’ over den maktutfoldelse som den messianske «tjener» vil stå bak i sin nye stilling i Guds organisasjon. De vil lukke sin munn når de ser den fryktinngytende demonstrasjon som bekrefter at Jehovas «tjener», Messias, er blitt forvandlet. — Esaias 52: 13—15.

2. Hvorfor er forvandlingen av den messianske «tjener» ikke et godt budskap for nasjonenes «konger» eller for flertallet av jordens innbyggere for øvrig?

² Forvandlingen av den messianske «tjener» er av største betydning; ellers ville Jehova ikke på en spesiell måte ha rettet oppmerksomheten mot den gjennom sin profet Esaias i det åttende århundre før vår tidsregning. At han er blitt forvandlet, burde være et godt budskap for alle som bor på jorden. Men det viser seg ikke å være det for nasjonenes «konger». For disse politiske herskerne er det et spørsmål om enten å holde fast på sin politiske makt eller å måtte vike plassen for det himmelske rike med Jehovas opphøyde «tjener», Jesus, Messias, som konge. De liker ikke tanken på å bli erstattet av en bedre regjering, en regjering som skal herske over alle folk. Det er derfor ikke noe å undres over at budskapet om at Jehova har gjort sin «tjener», som en gang ofret seg selv, til sin fremste representant i universet, ikke er et godt budskap for dem! Hvem av jordens innbyggere som nå teller fire milliarder, er det så som tror på dette budskapet og betrakter det som et godt budskap?

3. Hvilket spørsmål ble reist den gang da Esaias’ profeti ble nedskrevet?

 ³ Spørsmålet om hvem som ville tro på denne overraskende meldingen, ble reist allerede i det åttende århundre før Kristus, da Jehova inspirerte Esaias til å forutsi den enestående forandringen i ’tjenerens’ tilstand. Like etter at profeten Esaias har fortalt om den mirakuløse forvandlingen hva ’tjenerens’ stilling angår, stiller han spørsmålet: «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble [Jehovas] arm åpenbart?» — Esaias 53: 1.

4, 5. Hvilke spørsmål oppsto i forbindelse med Esaias’ profeti i det første århundre, og hva var grunnen til det?

⁴ Den gangen, i det åttende århundre før vår tidsregning, var spørsmålet: Er de opplysningene som Esaias fikk, og som han har gitt videre til Israels folk, sanne? Vil den store forvandlingen av Jehovas «tjener» finne sted? Vil «[Jehovas] arm», hans store makt til å utrette ting, bli åpenbart, slik at det kunngjorte budskapet viser seg å være sant? Over 760 år senere var det rimelig å spørre: Har det Esaias forutsa, vist seg å være sant? Kan oppfyllelsen av Esaias’ profeti kunngjøres for alle som en kjensgjerning som Jehovas usynlige «arm» står bak? Er hans «arm» blitt åpenbart for alle som har øyne til å se med?

⁵ Disse spørsmålene ble reist i det første århundre på grunn av den striden som raste i forbindelse med Jesus Kristus, Abrahams og Davids Arving. Det var grunnen til at apostelen Paulus skrev om dette og viste at det Esaias hadde fått høre, var blitt oppfylt på Jesus Kristus som den «tjener» som ble omtalt i Esaias 52: 13 og 53: 11. Budskapet om at Jesus Kristus var blitt herliggjort i himmelen etter at han som et menneske på jorden var blitt utsatt for ualminnelige lidelser, var et godt budskap, et evangelium. «Men,» skriver apostelen, idet han spesielt har sitt eget folk i tankene, «ikke alle var lydige mot evangeliet. For Esaias sier: Herre! hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord.» — Romerne 10: 16, 17.

6. Trass i hvilke kjensgjerninger kan det selv i dag sies at «ikke alle var lydige mot evangeliet»?

 ⁶ Noe lignende kan sies i vår tid. «Ikke alle var lydige mot evangeliet.» Det forholder seg slik selv etter at Jehovas kristne vitner i over 60 år har forkynt at «hedningefolkenes tider» endte om høsten i 1914, under den første verdenskrig, og at Jehovas «tjener» da ble opphøyd på nytt ved å bli innsatt på tronen i det messianske rike. (Hebreerne 10: 12, 13; Salme 110: 1, 2; Lukas 21: 24, NTM; Åpenbaringen 12: 5—10) Alle de kjensgjerninger som siden 1914 har vist at denne herlige begivenhet har funnet sted, er blitt framholdt av disse vitner for Jehova. Dette gode budskap om Jehovas ’tjeners’ messianske rike er et bedre budskap i vår tid enn det var for 1900 år siden, i den apostoliske tid. I betraktning av at det er forholdsvis få av jordens innbyggere som har trodd det ’budskap som de har hørt av oss’, eller som vi har forkynt, kan det virkelig sies: «Ikke alle var lydige mot evangeliet.» Dette forklarer hvorfor menneskeverdenen i dag befinner seg i en så bedrøvelig tilstand.

EN LITE LOVENDE START

7, 8. a) Hvor sendte Jehova sin Sønn, for at Esaias’ inspirerte profeti skulle bli oppfylt? b) Hvordan viser Esaias 53: 2 hvilken start denne Guds Sønn fikk som menneske?

⁷ Det profeten Esaias videre sa i kapittel 53, etter at han hadde stilt de innledende spørsmålene, krevde at Jehovas «tjener» for en tid kom ned til jorden. Jehova var klar over det, og til sin fastsatte tid sendte han derfor sin høyst betrodde Sønn fra himmelen for at han skulle bli født som et menneske på jorden, som en mann, en kvinnes sønn. Jehova lot dessuten denne forvandlede Sønn få en slik ringe, dårlig start at det så ut til at det var usannsynlig at han noen gang skulle bli til noe, at den herlige profetien om Jehovas «tjener» noen gang skulle bli oppfylt på ham. Esaias forklarer hvorfor han stilte de innledende spørsmålene, ved å si:

⁸ «Han skjøt opp som en kvist for hans [en tilskuers] åsyn og som et rotskudd av tørr jord; han hadde ingen skikkelse  og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham.» — Esaias 53: 2.

9. Hvordan kan det sies at Jesus fikk en dårlig start på jorden?

⁹ Han skyter opp som en «kvist», en stikling, et ungtre, ja, som et «rotskudd» av tørr, ufruktbar, avsvidd jord, et «rotskudd» som trenger vann. Ville det ikke være svært ydmykende for Jehovas «tjener» å få en slik dårlig start på jorden? Uansett hvilke framstående, ansette familier som kan ha tilhørt kong Davids slektslinje i år 2 f. Kr., ble Jesus født av en jødisk jomfru som ble gift med en ringe tømmermann i den lite ansette galileiske byen Nasaret. Da Maria fødte sin førstefødte sønn, Jesus, var hun i en stall i Betlehem, og hun la det nyfødte barnet i en krybbe. Grunnen til det var at da de kom til byen, fant de at så mange hadde dratt dit for å la seg innskrive i manntall på keiserens bud, at det ikke engang fantes rom for dem i herberget.

10. Hvordan kom Jesus til å vokse opp i Nasaret, og hvilken virkning hadde det på folkets holdning overfor ham?

¹⁰ Etter at Maria og hennes mann, tømmermannen Josef, hadde flyttet inn i et hus i Betlehem, måtte de flykte fordi Jesu liv var i fare på grunn av kong Herodes den stores befaling om at alle guttebarn i Betlehem som var to år og derunder, skulle drepes av soldater. Da de vendte tilbake etter å ha vært i landflyktighet i Egypt, bosatte de seg ikke igjen i sin egen by, Betlehem, men slo seg ned i den lite ansette galileiske byen Nasaret. Der vokste Jesus opp og ble tømmermann i likhet med sin fosterfar, Josef. Det var derfor naturlig at en mann som senere søkte Messias og fikk høre at Jesus var fra den byen, spurte: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» Og under en diskusjon ble dette spørsmålet stilt: «Messias kommer da vel ikke fra Galilea?» Og noen kom med denne utfordringen: «Ransak, så skal du se at ingen profet kommer fra Galilea!» — Johannes 1: 47; 7: 41, 52.

11. Hvordan kan det sies at Jehovas «tjener», Jesus Kristus, ikke hadde noen «skikkelse» eller «herlighet»?

¹¹ Det så således ikke ut til at Jesus hadde sine jordiske røtter i den rette jord hva hans bosted angikk. Selv om han  ved Guds ånds mirakuløse virkemåte ble født som et fullkomment menneske, og selv om han hadde tilknytning til Davids kongehus, ble han født i ringe kår. De som så etter en majestetisk Messias med en imponerende verdslig bakgrunn, syntes derfor ikke at han hadde noen «skikkelse». Dessuten var det ingen ytre «herlighet» forbundet med Jesus. Han gjorde ikke noe stort nummer av sin kongelige herkomst og sin juridiske rett til Davids trone i Jerusalem. Jesus visste at han var Jehovas «tjener» som var blitt sendt fra himmelen, og at han midlertidig var blitt gjort «litt ringere enn de gudlignende» (NW), «lite ringere enn englene», men at han skulle vende tilbake til himmelen, og at Guds tid da ville være inne til å la Salme 8: 6 gå i oppfyllelse og krone ham «med ære og herlighet» og legge den «kommende verden» under ham. — Hebreerne 2: 5—9.

12. a) Hva er det som viser at det ikke var Jesu fysiske utseende som gjorde ham til en uvanlig mann? b) Hva var det så ved ham som gjorde at de religiøse ledere ikke hadde sin «lyst i ham»?

¹² Bibelens inspirerte beretning forteller ikke noe om hvordan den fullkomne Jesus så ut, men han kunne tydeligvis gå for å være en vanlig mann. Han kunne derfor dra opp til Jerusalem inkognito, uten å bli gjenkjent av mengden. (Johannes 7: 9—13) Selv om Jesus Kristus må ha vært en meget pen mann, var det det han representerte, og det han forkynte og lærte, som gjorde ham annerledes i folkets øyne. Det var delte meninger om ham blant folket: «Det ble mumlet meget om ham blant folket; noen sa: Han er en god mann, men andre sa: Nei, han fører folket vill. Dog talte ingen fritt ut om ham, av frykt for jødene.» Og hvorfor nærte de en slik «frykt for jødene»? Fordi de visste at Jesus var ettersøkt: «Jødene sto ham etter livet.» (Johannes 7: 1, 12, 13) De jødiske religiøse ledere i det gamle Jerusalem syntes ikke at han hadde ’et utseende så de kunne ha sin lyst i ham’, det vil si i Jesus, Messias.

13. a) Hvordan gjorde de jødiske religiøse ledere i det første århundre Jesus meget frastøtende både for jøder og for hedninger? b) Hva var deres hensikt med det?

 ¹³ I det første århundre var det de jødiske religiøse ledere, som utøvde datidens jødedom, som påvirket folket i religiøs henseende. De fikk folk til å se slik på tingene som de selv gjorde. Det var disse religiøse lederne som kalte Jesus en vindrikker og tolleres og synderes venn. (Matteus 11: 19; Lukas 7: 34; 19: 1—7) Det var disse religiøse lederne som overfor landshøvdingen Pontius Pilatus anklaget Jesus for å være en gudsbespotter, en falsk Kristus og en oppvigler, som satte seg opp imot Romerriket, og det var også disse som senere omtalte ham som en «forfører». (Matteus 27: 11—26, 62—64) På den måten ble Jesus gjort så lite tiltalende som mulig i offentlighetens øyne, både blant jøder og blant hedninger. Det var ikke noe vakkert bilde de som påvirket den offentlige mening, ga av ham. Hensikten med dette var å drepe enhver «lyst i ham» som den sanne Messias, Abrahams og kong Davids Arving, som folket måtte ha. Det var bare en liten jødisk levning som i Jesus så den sanne Messias’ skjønnhet.

HAN BLE FRAMSTILT SOM EN FRASTØTENDE PERSON

14. Hva sier Esaias 53: 3 med hensyn til hvordan Jehovas «tjener» skulle bli behandlet?

¹⁴ I hvor høy grad Jesus Kristus ble vanæret blant sitt eget folk etter kjødet, framgår av den beskrivelse av Jehovas «tjener» Esaias deretter kommer med i sin profeti: «Foraktet var han og forlatt [skydd, UGT] av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom; han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet.» — Esaias 53: 3.

15, 16. Hvem var det som «foraktet» og ’skydde’ Jesus, og hvorfor gjorde de det?

¹⁵ Hvem ble Jesus som en oppfyllelse av denne profetien angående Jehovas «tjener» foraktet og skydd av? Beretningen viser at helt til den siste uken Jesus var på jorden, likte folket i sin alminnelighet å høre på ham: «Og den store  mengde hørte ham gjerne.» (Markus 12: 37) Men da fariseerne og yppersteprestene ved en anledning var samlet, ble det sagt: «Har vel noen av rådsherrene trodd på ham, eller noen av fariseerne? Men denne hop som ikke kjenner loven er forbannet.» (Johannes 7: 48, 49) De selvrettferdige religiøse ledere og deres tilhengere var de som foraktet Jesus og skydde ham, unntatt når de kom for å angripe ham eller forsøke å fange ham i ord, slik at de kunne ha noe å anklage ham for og derved fremme sine egne planer. — Matteus 12: 22—30; Markus 12: 13; Lukas 11: 53, 54; 20: 20—26.

¹⁶ I betraktning av den påvirkning de religiøse ledere på den måten øvde, er det ikke noe å undres over at størstedelen av Jesu eget folk kom til å forakte ham og sky ham og hans etterfølgere som om han var en falsk profet, en falsk Messias, en psevdo-Kristus. Det viste seg å være slik som det sies i Johannes 1: 10, 11: «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» Jesu ord til sine egne bysbarn i synagogen i Nasaret i Galilea viste seg å være sanne: «Ingen profet blir vel mottatt på sitt hjemsted.» (Lukas 4: 24) «En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og i sitt hus.» (Matteus 13: 57; Markus 6: 4; Johannes 4: 43, 44) Men tenk på hva folket gikk glipp av ved å forakte og sky Guds «tjener»!

17. Hvordan kunne Jesus sies å være en mann bestemt for «piner og vel kjent med sykdom» når han aldri ble syk?

¹⁷ Som et fullkomment menneske som var født uten nedarvet synd og uten skrøpeligheter, var Jesus ikke syk en eneste dag i den tiden han var på jorden. Likevel hadde Esaias 53: 3 sagt: «[Han var] . . . en mann full av [bestemt for, NW] piner og vel kjent med sykdom.» Men disse pinene var ikke hans egne, og den sykdom han var kjent med, var ikke hans egen. Han kom fra en sunn himmel til en syk verden, en verden som var hjemsøkt av pinsler og kjent med alle slags dødbringende sykdommer. Han kom som en kjærlig lege. Han helbredet mange for deres fysiske sykdommer  og befridde mange for deres legemlige plager. Men han kom spesielt for å befri syndige mennesker for deres åndelige sykdommer og de piner de hadde på grunn av en samvittighet som fordømte dem. Han skydde hverken dem som var syke fysisk sett, eller dem som var syke i åndelig henseende. Da han var gjest hos overtolleren Sakkeus i Jeriko og hjalp ham til å gjenvinne sin åndelige helse, sa han: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Lukas 19: 1—10) Da han ble kritisert av de jødiske skriftlærde og fariseerne fordi han spiste sammen med tollere og syndere som ønsket å bli helbredet i åndelig henseende, sa han: «De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt; jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» (Lukas 5: 27—32) De jødiske yppersteprester og de skriftlærde og fariseerne betraktet imidlertid Jesus som den som var syk, og som trengte deres religiøse hjelp.

18. a) Hvis ansikt er det som blir ’skjult’? b) Hvordan viser en sammenligning av forskjellige bibeloversettelser hvem det er som skjuler hans ansikt?

¹⁸ Det er i denne forbindelse interessant å se hvordan forskjellige oversettelser gjengir det som videre sies i Esaias 53: 3. New World Translation sier her: «Det var som om ens ansikt ble skjult for oss.» Det er ’tjenerens’ ansikt som blir skjult. Men spørsmålet er: Hvem er det som skjuler det? Er det ’tjeneren’ som skjuler sitt eget ansikt, i likhet med en spedalsk, som ifølge Moseloven var forpliktet til å tildekke sitt ansikt og rope: «Uren!»? En slik tanke kommer til uttrykk i Youngs bokstavelige bibeloversettelse, som gjengir disse ordene slik: «Og som en som skjuler ansiktet for oss.» Men Rotherhams The Emphasised Bible sier: «Ja, lik en som ansiktet er skjult for.» Hvilken slutning skal vi så trekke? Er det den som ikke er tiltalende, som skjuler sitt eget ansikt? Eller er det vi som skjuler ansiktet for ham? Da ville den som er så lite tiltalende, vite at vi nekter å se på ham på grunn av frykt eller fordi vi forakter ham. Som The New English Bible  sier: «Noe som menneskene vender øynene bort fra.» Eller som den vanlige norske oversettelsen sier: «Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for.» Vi kan naturligvis selv la ansiktet til den som er så lite tiltalende, bli skjult for oss ved bare å snu hodet bort eller ved å tildekke øynene.

19, 20. a) Hadde Jesus noe å skamme seg over, slik at han behøvde å skjule sitt ansikt? b) Hvem var det som «foraktet» ham og «aktet ham for intet», og hvordan viste de dette?

¹⁹ Jesus Kristus hadde imidlertid ikke noe som han behøvde å skamme seg over, og som kunne få ham til å skjule ansiktet for oss på grunn av forlegenhet. Han så folk i øynene. (Markus 3: 5; 10: 21) Det var hans motstandere og fiender som nektet å se på ham med velbehag og anerkjenne ham som den «tjener», Guds Messias, som skulle komme. Som Esaias 53: 3 videre sier: «[Han var] foraktet, og vi aktet ham for intet.» Han ble ikke ansett for å være Messias; han ble ikke verdsatt som Messias. Han ble ikke regnet for å ha større verdi enn en slave som kunne selges. (2 Mosebok 21: 32) Tretti sølvpenninger, prisen på en slave i Israel, var den pris yppersteprestene i Jerusalem var villige til å gi Judas Iskariot som betaling for at han forrådte sin Mester, Jesus Kristus, til dem. (Matteus 26: 14—16; 27: 3—10) I profetien i Sakarias 11: 12, 13 blir 30 sølvpenninger sarkastisk omtalt som den «herlige pris» en åndelig hyrde som Jesus Kristus ble verdsatt til.

²⁰ Da landshøvdingen og dommeren Pontius Pilatus ba de religiøse ledere om å treffe et valg, viste de dessuten at de anså Jesus Kristus for å være av mindre verdi enn forbryteren Barabbas. De krevde høylytt at Pontius Pilatus skulle gi denne morderen fri på påskedagen i stedet for Jehovas «tjener», Jesus Kristus. (Matteus 27: 15—26) Kunne de som ønsket å rydde Jesus Kristus av veien, tydeligere vise i hvor høy grad de foraktet ham? Jesus Kristus, Jehovas «tjener», ble på den måten aktet «for intet».

 DE SOM BEKJENNER SIN SKYLD

21, 22. a) Hvilket folk var det som ifølge Esaias inntok en feilaktig holdning til Jehovas «tjener»? b) Hva var det apostelen Peter sa at de «israelittiske menn» hadde gjort mot Jehovas «tjener»?

²¹ Har vi lagt merke til hvem den inspirerte profeten Esaias omtaler i denne forbindelse? Han sier ikke: ’Han var foraktet, og hedningene aktet ham for intet.’ Han sier ikke at ansiktet ble skjult for hedningene, de ikke-jødiske nasjoner. Han sier under inspirasjon at ansiktet ble skjult «for oss» (NW), og at «vi aktet ham for intet». (Esaias 53: 3) Esaias omtaler sitt eget folk i forbindelse med denne feilaktige holdning til og framgangsmåte overfor Jehovas «tjener». Det er som om Esaias her bekjenner sitt eget folks, Israels nasjons, synder. Det er grunnen til at apostelen Peter noen dager etter pinsefesten i år 33 sa til den gruppe tilbedere som var samlet i Salomos buegang i templet i Jerusalem:

²² «Israelittiske menn! Hvorfor undrer I eder over dette [den mirakuløse helbredelse som Peter og Johannes hadde utført]? eller hvorfor stirrer I på oss som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han [den helbredede mannen] går omkring? Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus, ham som I forrådte og fornektet for Pilatus da han dømte at han skulle løslates; men I fornektet den hellige og rettferdige og ba at en morder måtte gis eder, men livets høvding drepte I, ham som Gud oppvekte fra de døde, som vi er vitner om. Og ved troen på hans navn har hans navn styrket denne mann som I ser og kjenner, og troen som virkedes ved ham, har gitt ham denne fulle førlighet for eders alles øyne. Og nå, brødre! jeg vet at I gjorde det i uvitenhet, liksom eders rådsherrer; men Gud oppfylte på denne måte det som han forut forkynte ved alle profetenes munn, at hans Messias skulle lide. I var de første som Gud sendte sin tjener til, da han lot ham framstå for at han skulle velsigne eder, idet enhver av eder vender seg bort fra sin ondskap.» — Apostlenes gjerninger 3: 12—18, 26; Lukas 23: 18—25.

23. Hvordan viste hedningene at de i likhet med jødene aktet Jesus «for intet»?

 ²³ Hedningene sluttet seg riktignok til jødene og viste hvor lite de verdsatte Jesus. I Matteus 27: 27—31 leser vi: «Da tok landshøvdingens stridsmenn Jesus med seg inn i borgen og samlet hele vakten omkring ham. Og de kledde ham av og hengte en skarlagens kappe om ham, og de flettet en krone av torner og satte på hans hode, og ga ham et rør i hans høyre hånd, og de falt på kne for ham og hånte ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! og de spyttet på ham og tok røret og slo ham i hodet. Og da de hadde hånt ham tok de kappen av ham og kledde ham i hans egne klær, og førte ham bort for å korsfeste [pelfeste, NW] ham.»

24, 25. a) Hvis eksempel fulgte imidlertid disse hedningene? b) Hvordan var Jesus allerede blitt behandlet da han sto overfor det jødiske Høye råd?

²⁴ Disse hedningene fulgte imidlertid bare de jødiske religiøse lederes eksempel. Matteus 26: 63—68 forteller hva som skjedde etter at Jesus hadde nektet å svare på de anklagene som ble rettet mot ham av mange vitner da han sto foran det jødiske Høye råd i Jerusalem, hvor ypperstepresten presiderte. Vi leser:

²⁵ «Og ypperstepresten tok til orde og sa til ham: Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du sier oss om du er Messias, Guds Sønn. Jesus sa til ham: Du har sagt det. Dog, jeg sier eder: Fra nå av skal I se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme i himmelens skyer. Da sønderrev ypperstepresten sine klær og sa: Han har spottet Gud, hva skal vi mer med vitner? Se, nå har I hørt gudsbespottelsen! Hva tykkes eder? De svarte og sa: Han er skyldig til døden. Da spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttet neve andre slo ham med stokker og sa: Spå oss, Messias: Hvem var det som slo deg?»

26. Hvem var det som tok initiativet til å føre Jesus fram for den romerske landshøvding?

²⁶ Etter at Det høye råd i Jerusalem hadde vært samlet om natten, kom yppersteprestene og folkets eldste tidlig neste morgen sammen for å drøfte hvordan de skulle kvitte  seg med Jesus, som Det høye råd hadde dømt til døden for gudsbespottelse. Ikke fordi den hedenske myndighet, den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus, forlangte det, men på eget initiativ besluttet de seg for å overgi Jesus til Pilatus og rette politiske anklager mot ham. — Matteus 27: 1, 2.

27. Hvem utsatte således Messias for en slik dårlig behandling?

²⁷ Ingen kan med rette benekte at Esaias var en kjødelig, omskåret jøde. I sin inspirerte profeti frikjente han ikke sitt eget folk. Han forutsa ikke at hans eget folk skulle være uten skyld i forbindelse med den dårlige behandling Jehovas lidende «tjener» skulle få. Ettersom han selv var israelitt, bruker han pronomenet «vi» når han forutsier den skammelige behandling denne «tjener» ville få. Det var Esaias’ folk denne bemerkelsesverdige Jehovas «tjener» skulle sendes til, og de historiske kjensgjerninger viser at det var Esaias’ folk denne «tjener», Messias, kom til da Jehovas tid var inne. Profeten Esaias forutsa hvordan dette folket ville behandle denne messianske «tjener». Og de historiske kjensgjerninger viser at hedningene også kom inn i bildet. Det var en viktig grunn til dette, noe Esaias’ egen profeti viser.

28. Hvorfor måtte Jesus Kristus lide og vanæres på denne måten?

²⁸ Vi må i denne forbindelse spørre: Hvorfor lot Jehova sin fremtredende «tjener» bli utsatt for alle disse lidelser og all denne vanære? Det var uten tvil en spesiell grunn til det. Et stridsspørsmål måtte avgjøres, et stridsspørsmål som gjorde det nødvendig at den allmektige Gud tillot alle disse lidelsene. Jesus Kristus, som kom som den forutsagte «tjener», viste for det første at han tålte alle disse lidelser og denne skammelige behandling, som til slutt førte til at han led en pinefull, vanærende død på en henrettelsespel. Han viste at han kunne være Jehova Gud fullstendig underdanig under alle disse lidelsene, uten å klage det aller minste. Under alt dette bevarte han sin fullkomne uskyld, sin ubrytelige lojalitet og sin trofasthet overfor den suverene Herre, Jehova Gud. Det var nettopp dette som skulle bevises. Det  var det spørsmål som i første rekke skulle avgjøres ved denne Jehovas «tjener».

29. a) På hvilket tidligere tidspunkt var stridsspørsmålet angående Jehovas tjeneres underdanighet, lojalitet og trofasthet blitt reist? b) Hvorfor ble dette spørsmålet reist i forbindelse med Job?

²⁹ Spørsmålet om Jehovas tjeneres og tilbederes underdanighet, lojale hengivenhet og trofasthet var blitt uttrykt i tydelige vendinger i forbindelse med mannen Job, ikke lang tid før profeten Moses ble født, i det 16. århundre før Kristus. Det som gjorde dette spørsmålet så alvorlig, og som gjorde at det fikk universell betydning, var at det var en åndeperson, Jehovas fremste motstander, Satan Djevelen, som reiste det. Job var ikke en hebreer, israelitt eller jøde, men han var en hengiven tilbeder av den eneste levende og sanne Gud, Jehova. Satan Djevelen hadde sine tilhengere i himmelen, de demoniske engler, og han likte ikke at Jehova pekte på denne Job i landet Us som et eksempel på en oppriktig, helhjertet og hengiven tilbeder av Jehova. Satan hadde ingen tillit til at Job eller noen annen fornuftutstyrt skapning, hverken i himmelen eller på jorden, var ærlig og oppriktig og uselvisk i sin tilbedelse av Jehova. Satan ønsket å sette i gang en stor rettssak. Ved hjelp av den ønsket han å bevise at han hadde rett når han ikke hadde noen tillit til at noen skapning ville bevare sin trofasthet overfor Jehova som Gud og universets Overherre uten at det var selviske interesser med i spillet.

30. Hva var det Satan forsøkte å bevise angående alle Jehovas tjenere i himmelen og på jorden?

³⁰ Satan satte seg således fore å bevise at Jehova tok feil når han hadde tillit til Job, og ved hjelp av denne prøvesaken ville han også bevise at Jehova med urette stolte på alle andre tjenere og tilbedere av ham i himmelen og på jorden. Hadde ikke Satan Djevelen selv gjort opprør mot Jehovas universelle overherredømme? Var det ikke også noen som sluttet seg til ham i opprøret, nemlig demonene, de onde englene? Hvorfor, resonnerte han, skulle så noen annen skapning være annerledes enn han og hans demoner? Alle  som fremdeles underordnet seg under Jehovas universelle overherredømme, var blitt bestukket av Jehova, tenkte og hevdet Satan. Hvis han bare fikk anledning til det, ville han bevise det i tilfellet med denne mannen Job, som ble regnet for å være ulastelig i sin hengivenhet overfor Jehova.

31. a) Hvor var det Satan kom med utfordringen i forbindelse med Job? b) Hvordan viste Jehova sin tillit til Job?

³¹ I nærvær av Guds andre himmelske sønner sa Satan rett ut til Gud angående Job, som på det tidspunkt var en velstående mann: «Men rekk bare ut din hånd og rør ved alt som hans er! Da vil han visselig si deg farvel like i ditt ansikt.» Jehovas tillit til Job var så stor at han ikke var redd for å la Job bli fristet på denne måten, slik at han kunne tilbakevise Satans utfordring. Jehova rørte ikke selv Jobs store rikdommer. Han lot den onde Satan gjøre det, slik at Job, som hadde vært «mektigere enn alle Østens barn», ble den fattigste av dem alle, og til og med mistet sine sju sønner og tre døtre. Gjorde Job under det store press han ble utsatt for på grunn av all denne motgangen, opprør mot Jehovas universelle overherredømme?

32. Gjorde Job opprør under det press han ble utsatt for?

³² Det finnes ingen antydning til opprør i Jobs ord: «Naken kom jeg av min mors liv, og naken skal jeg vende dit tilbake [til jorden]. [Jehova] ga, [Jehova] tok; [Jehovas] navn være lovet!» Og skribenten tilføyer: «Under alt dette syndet Job ikke, og han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham.» — Job 1: 1—22.

33. Hvordan mistet Job helsen, hva ble han utsatt for i sitt hjem, og hvordan reagerte han?

³³ Satan, som ikke var overbevist om Jobs ulastelighet, utfordret på nytt Jehova for igjen å få prøve Job. Han sa, igjen i nærvær av de andre Guds himmelske sønner: «Hud for hud, men alt det en mann har, gir han for sitt liv. Men rekk bare ut din hånd og rør ved hans bein og hans kjøtt! Da vil han visselig si deg farvel like i ditt ansikt.» Jehova trakk seg ikke på grunn av denne utfordringen, men lot Satan få slå Job med en fryktelig, motbydelig sykdom fra fotsålen til  issen. Jobs hustru, som hadde mistet alt håp om at hennes mann noensinne skulle bli frisk, sa til ham: «Holder du deg ennå like ulastelig? Si Gud farvel og dø!» Fulgte Job den oppfordring hans hustru, som hadde mistet ti barn på en gang, kom med? Brøt han nå sin enestående ulastelighet og sa universets Overherre farvel? Nei, den historiske beretning sier: «Men han svarte: Du taler som en av de uforstandige kvinner; skal vi bare ta imot det gode av Gud og ikke også det onde? Under alt dette syndet Job ikke med sine lepper.» — Job 2: 1—10.

34. Hvilken virkning hadde de argumenter Jobs angivelige trøstere kom med, på Job?

³⁴ Etter en tid kom tre angivelige trøstere og venner for å besøke den dødssyke Job. De viste seg å være dårlige trøstere. I tur og orden argumenterte de alle tre med Job for å overbevise ham om at han var en religiøs hykler, akkurat som Satan hadde påstått overfor Gud. De påsto at Job hele tiden hadde vært en synder, og at Gud derfor straffet ham. Job benektet med rette dette. Han benektet at han ikke tidligere hadde vært ulastelig, og sa til disse anklagerne: «Det være langt fra meg å gi eder rett! Inntil jeg oppgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra meg [vil jeg ikke gi avkall på min ulastelighet, NW].» (Job 27: 5) Til tross for at Job hevdet at han hadde vært en ulastelig mann helt til han ble syk, mente han ikke at Jehova utøvde sitt universelle overherredømme på en feilaktig, undertrykkende måte. Han gjorde ikke opprør mot Jehova Gud, universets Overherre, fordi Gud på denne måten lot ham lide mangel, bli plaget av sykdom og bli falskelig anklaget, til tross for at han trofast hadde tjent og tilbedt ham.

35. Hva ble resultatet av den prøven Job ble satt på, og hvem ble på den måten opphøyd?

³⁵ Satan fikk følgelig aldri se og høre Job si Gud farvel like i hans ansikt. Han tapte denne avgjørende prøvesaken. Selv når det gjaldt denne ufullkomne mannen, viste den utfordring Satan rettet mot Gud, seg å være grunnløs. Satan måtte trekke sin hånd tilbake, slik at han ikke lenger kunne  røre ved hans bein og hans kjøtt, og den allmektige Gud helbredet Job. Hans kropp ble frodigere enn i ungdommen. (Job 33: 25) Han gjennomgikk en slik foryngelsesprosess at han igjen ble far til ti barn, til sju sønner og tre døtre. Han ble dessuten dobbelt så rik som han hadde vært tidligere. Det ble lagt 140 år til hans levetid, og han opplevde å få se sine oldebarn. (Job 42: 10—17) Dette førte naturligvis til at Job ble opphøyd som en mann som hadde en ubrytelig ulastelighet overfor universets Overherre, Jehova Gud. Men det førte i første rekke til at Jehova selv ble opphøyd som universets Overherre. Han innehar med rette denne stillingen. Han utøver sitt overherredømme på en slik måte at selv mennesker på jorden kan se hvor rettferdig det er, og lojalt underordne seg under det, selv om de må lide.

36. a) Når og hvordan ble stridsspørsmålet om det universelle overherredømme først reist? b) Hvor omfattende var spørsmålet om Guds skapningers lojalitet?

³⁶ Dette stridsspørsmålet ble imidlertid ikke avgjort i og med Job. Det var heller ikke et nytt stridsspørsmål på Jobs tid. Den gangen var det over 2400 år gammelt. Hvordan kan vi si det? Fordi dette stridsspørsmålet var blitt reist i Edens hage, like etter at de to fullkomne menneskene, Adam og Eva, var blitt skapt. Den gang mente en av Guds åndesønner, han som nå er Satan Djevelen, at han hadde mulighet til å opprette et eget overherredømme, i hvert fall over menneskene, om ikke også over englene. Han gjorde opprør mot sin himmelske Far, Jehova, og nektet å underordne seg under hans overherredømme. Ved hjelp av Eva fristet så Satan den fullkomne mannen, Adam, og øvde påtrykk på ham for å få ham til også å gjøre opprør mot universets Overherre, Jehova. På den måten ble stridsspørsmålet om det universelle overherredømme reist for første gang. Det spørsmålet dreide seg om, var ikke bare: Hvem blant menneskene vil holde fast ved Jehovas universelle overherredømme? men også — og det var enda viktigere: Hvem blant skapningen i himmelen ville bevare sin ulastelighet overfor den høyeste  Gud og sin trofasthet overfor hans universelle overherredømme som det rettmessige overherredømme over hele skapningen?

37. Hvorfor var det i særlig grad passende at Jehovas fremste himmelske sønn ble prøvd — og det som et menneske på jorden — med hensyn til spørsmålet om skapningenes uselviske hengivenhet overfor Jehovas universelle overherredømme?

³⁷ Dette viktige spørsmålet innbefattet derfor også den fremste av Guds himmelske sønner, Jehovas fremste representant, «begynnelsen til det Gud skapte». (Kolossenserne 1: 15; Åpenbaringen 3: 14, NW) Denne innehadde den offisielle stilling som Logos eller Ordet, Guds talsmann. (Johannes 1: 1—3, NW) Denne Guds fremste representant trengte mer enn noen andre av Jehova Guds skapninger å bli prøvd i forbindelse med dette stridsspørsmålet, som gjaldt skapningenes uselviske hengivenhet overfor Jehovas universelle overherredømme. Fram til Jobs tid og i ytterligere 1500 år hadde han bevart sin ulastelighet overfor sin himmelske Far, Jehova. Han hadde hatt en uklanderlig oppførsel som sin Fars fremste representant, Ordet. Men han hadde ikke vært utsatt for legemlige pinsler, og han var ikke blitt gjenstand for den største ydmykelse og vanæret uten grunn. Han hadde ikke vært her nede på jorden som menneske i likhet med den fullkomne Adam i Edens hage. Men la nå bare denne høyt ærede og respekterte representant for Gud bli utsatt for slike ubehagelige ting her på jorden for Satans Djevelens, hånd, og se så om han vil bevare sin ulastelighet overfor Gud og fortsette å underordne seg under hans universelle overherredømme! Det var tydeligvis slik Satan resonnerte.

38, 39. Hvordan viste Jehova like etter opprøret i Eden at han hadde til hensikt å la sin Sønn bli prøvd på denne måten?

³⁸ For å møte denne utfordringen fra Satans side måtte den allmektige Gud la sin enbårne Sønn, Logos, bli født på jorden som et menneske. Jehova, som hadde full tillit til sin elskede Sønn og hans ubrytelige hengivenhet overfor ham, hans himmelske Far, hadde til hensikt å la dette skje. Han  fattet denne beslutningen like etter at Satan Djevelen hadde klart å få den fullkomne mannen Adam til å bryte sin ulastelighet. Denne hensikt kommer til uttrykk i de ordene han rettet til den symbolske Slange i Edens hage:

³⁹ «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» — 1 Mosebok 3: 15.

40. I hvilken profeti var de store lidelser Guds Sønn ville bli utsatt for, blitt forutsagt?

⁴⁰ Det at kvinnens «ætt» skulle få sin hæl knust, betydde store lidelser for Jehovas fremste himmelske representant på jorden, og det for hans hånd som også hadde ført alle de urettferdige lidelsene over den trofaste Job. Men Satan Djevelen var ikke tilfreds med noe mindre enn dette. Han ville ellers aldri ha følt at prøven hadde vært tilfredsstillende, at han hadde fått lov til å bevise sin påstand. Jehova ville aldri fullt ut ha kunnet møte den utfordring Satan kom med i forbindelse med hans universelle overherredømme, hvis han ikke hadde tillatt dette. Jehova var klar over det. Han var fast besluttet på å avgjøre spørsmålet ved hjelp av det kjæreste han hadde i himmelen, sin enbårne Sønn, sin fremste representant. Denne beslutningen kommer til uttrykk i den bemerkelsesverdige profetien om «min tjener», som vi finner i Esaias 52: 13 til 53: 12.

[Studiespørsmål]