Kristenheten og jødedommen står nå overfor sin ødeleggelse
Kapittel 12
Kristenheten og jødedommen står nå overfor sin ødeleggelse
1. Hva var året 1973 ifølge den romersk-katolske kirkes religiøse kalender, og hvor ofte blir slike år feiret?
ÅRET 1975 var ifølge den romersk-katolske kirkes religiøse kalender et hellig år, som i virkeligheten begynte julaften, den 24. desember, 1974. Nå i det 20. århundre var det før det blitt feiret tre slike hellige år, nemlig året 1925, året 1933, til minne om at det var 1900 år siden Jesus døde, og året 1950. Det katolske oppslagsverket New Catholic Encyclopedia, bind 7, sidene 108, 109, har blant annet følgende å si om dette emnet:
Et år da en hellig, fullstendig avlat under visse omstendigheter gis de troende, og da spesielle dispensasjoner gis dem som bekjenner sine synder. Hellige år er ordinære når de inntreffer med jevne mellomrom (hvert 25. år i nyere tid), og ekstraordinære når de proklameres av en eller annen helt spesiell grunn, slik som tilfellet var i 1933 et år som ble feiret til minne om forsoningen. Det ble feiret 25 alminnelige hellige år mellom 1300 og 1950. . . .
Det første hellige år var året 1300, og det begynte om kvelden den 24./25. desember . . . Pave Bonifatius VIII utferdiget bullen . . . hvor det ble bestemt at hvert 100. år skulle feires som et universelt jubelår. . . . I 1342 erklærte Clemens VI at hvert 50. år skulle være et jubelår; . . . I 1389 reduserte Urban VI tiden til 33 år . . . og erklærte året 1390 for det tredje hellige år. . . . Det fjerde jubelåret var året 1400, og det femte ble feiret i 1425 . . . Til slutt, i 1470, reduserte Paul II tiden til 25 år, slik at det neste hellige år ble feiret i 1475, og denne skikken er blitt opprettholdt fram til vår tid . . . .
2. Hva viser statistikken med hensyn til kristenhetens medlemsantall?
2 Den romersk-katolske kirke gikk inn i det hellige året 1975 med et medlemstall på anslagsvis 551 949 000, noe som betyr at den er den største religiøse organisasjonen på jorden i vår tid. Den nest største religiøse organisasjonen, hinduenes organisasjon, har 515 580 500 medlemmer. Hvis vi til den romersk-katolske kirkes medlemmer legger den østlige ortodokse kirkes cirka 91 580 700 medlemmer og de 324 263 750 som skal tilhøre de forskjellige protestantiske kirkesamfunn, kommer vi opp i et medlemsantall på 967 793 450 for kristenhetens vedkommende — et imponerende religiøst system som det under vanlige omstendigheter ville se umulig ut å omstyrte eller å fjerne fra jorden. (Se The World Almanac for 1975, side 322.)
3, 4. I hvilken lignelse forutsa Jesus kristenhetens vekst?
3 I betraktning av den størrelse kristenheten hadde da den fikk sin begynnelse, i det fjerde århundre, vitner det medlemstall den oppgir i dag, virkelig om en kolossal vekst. Det ser ut som om han som kristenheten har fått navn etter, har velsignet den. Statistikken, som viser at dens medlemsantall har vokst slik at den nå har nærmere en milliard medlemmer, kan gi inntrykk av at kristenheten har hatt en virkelig blomstringstid og befinner seg i et åndelig paradis. Noen mener kanskje at den nå er på god vei til å nå det mål den en gang hadde, nemlig å omvende hele verden. Det at den har nådd en slik tallmessig vekst, bør ikke forbause noen, for Jesus Kristus selv forutsa denne vekst. I forbindelse med at han fortalte en rekke profetiske lignelser, forutsa han også ved hjelp av bilder fra det daglige liv den vekst kristenheten har opplevd. Han sa for eksempel:
4 «Himlenes rike er likt et sennepskorn som en mann tok og sådde i sin aker; det er mindre enn alt annet frø; men når det vokser til, er det større enn alle maturter og blir til et tre, så himmelens fugler kommer og bygger reir i dets greiner.» — Matteus 13: 31, 32 Markus 4: 30—32.
5. a) Hva hadde Jesus i tankene da han her talte om «himlenes rike»? b) Hvorfor er ikke dette så merkelig, i betraktning av den lignelsen han hadde fortalt før den vi nå skal behandle?
5 Da Jesus Kristus i denne lignelsen talte om «himlenes rike», hadde han en falsk etterligning av det i tankene. Det er ikke så merkelig, for i den lignelsen han fortalte før denne, viste han hvordan det ville framstå uekte kristne i stort antall. Han, billedlig framstilt ved såmannen som sådde god sæd i åkeren, sådde den symbolske «gode sæd», nemlig «rikets barn». Men i lignelsen kom fienden om natten, mens folkene sov, og sådde ugress eller svimling i den samme åkeren, og på lignende måte ville Satan Djevelen senere, da de døpte, bekjennende kristne ikke holdt seg våkne og på vakt mot falske læresetninger og hyklere, så uekte kristne blant de sanne «rikets barn». De sanne kristne måtte derfor bli skilt fra de falske kristne til Guds fastsatte tid, i «avslutningen på tingenes ordning» (NW), som vi befinner oss i. — Matteus 13: 24—30, 36—43; jevnfør versene 47—50.
6. Hva forutsa Jesus med hensyn til antallet av «rikets barn» i stedet for å forutsi at hele verden skulle bli omvendt?
6 Herren Jesus Kristus ventet ikke at hele verden skulle bli omvendt til den sanne kristendom, og forutsa følgelig ikke en slik omvendelse. Han forutsa ikke at hele menneskeverdenen en dag skulle bli «rikets barn». Til dem som skulle komme til å utgjøre «rikets barn», sa han: «Eders Fader vet at I trenger til det. Men søk hans rike, så skal I få dette i tilgift! Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket.» (Lukas 12: 30—32) Omkring 65 år etter at Jesus hadde fortalt lignelsen om sennepskornet, ga den oppstandne, herliggjorte Jesus Kristus apostelen Johannes en åpenbaring hvor han klart og tydelig viste at «rikets barn», de åndelige israelitter, ville komme til å utgjøre 12 ganger 12 000. Sammenlign dette tallet med kristenhetens medlemstall — 144 000 med 967 793 450. — Åpenbaringen 7: 4—8.
7. Hvordan hjelper sammenhengen oss til å identifisere de «fugler» som bygger reir i sennepstreet i Jesu lignelse?
7 Jesus Kristus visste meget vel at den sanne kristendom, «himlenes rike», ikke ville bli til et symbolsk «tre», i hvis greiner fuglene kunne bygge reir, eller som de kunne finne skygge under. I lignelsen om de fire slags sædejord, hvor den gode sæd, «ordet om riket», ble sådd, som Jesus hadde fortalt tidligere, hadde han også talt om fugler. Hvem sa han at disse «fuglene» var lik? «Den onde», «djevelen». De var derfor den ondes, Djevelens, jordiske representanter. (Matteus 13: 1—8, 18—23; Lukas 8: 4—8, 11—15) Markus 4: 15 kaller ham Satan. Det er derfor rimelig at «fugler» i den samme serie av lignelser, vil være et bilde på noe lignende. De fuglene som bygger reir i sennepstreet, er følgelig et bilde på de redskaper «den onde», Satan Djevelen, bruker. De svarer til «ugresset», den uekte hveten, i lignelsen om hveten og ugresset. De er «den ondes barn».
8. Hvem er så den «mann» som sådde sennepskornet i lignelsen, og hvem benyttet Satan som sitt redskap i det fjerde århundre?
8 Det er det falske «himlenes rike», den falske etterligningen av dette riket, nemlig kristenheten, som er fylt med disse symbolske fuglene, «den ondes barn». Kristenheten er i vår tid stor nok til at det er plass til dem alle sammen der. I lignelsen er ’mannen’ som sådde ’sennepskornet’, et bilde på «Menneskesønnen», Jesus Kristus. Men for å forstyrre dets vekst benyttet Satan Djevelen seg av en gradvis infiltrasjon av forskjellige elementer som var fremmede for den sanne kristendom — falske kristne. I det fjerde århundre foretok Satan en omfattende manøver ved hjelp av Romerrikets fremste politiker, Konstantin den store. I 312 hevdet denne blodbesudlede hærføreren at han var blitt omvendt til kristendommen. Men den kristendom han var blitt omvendt til, var datidens frafalne kristendom, som soldatene i hans hær bekjente seg til. Denne ærgjerrige mannen beseiret sine politiske rivaler og ble keiser i det romerske rike. Som romersk keiser tjente han som Pontifex maximus eller yppersteprest for den hedenske romerske religion. Han beholdt denne hedenske religiøse tittel og stilling til tross for at han hevdet at han var en kristen.
9. a) Hva slags Gud tilber alle ’fuglene’ i dette symbolske tre? b) Hvor venter de til slutt å komme, noe som gjør det passende å forbinde dem med «himlenes rike» i lignelsen?
9 Som Pontifex maximus handlet keiser Konstantin som om han var den kristne kirkes synlige overhode, og sammenkalte de såkalte biskopene, de presiderende tilsynsmennene i de såkalte kristne menigheter, til et kirkemøte i Nikea i Lilleasia i 325 e. Kr. Ved dette kirkemøtet satte Pontifex maximus Konstantin den store en stopper for biskopenes krangling om hvem og hva Gud er, ved å ta standpunkt for treenighetslæren og erklære at Gud er en treenig Gud, en Gud som består av tre udelelige personer, nemlig Gud Fader, Gud Sønn og Gud Den Hellige Ånd. Den dag i dag er den ubibelske læren om «treenigheten» den grunnleggende lære i kristenhetens sekteriske kirkesamfunn. Mange verdslig innstilte «fugler» kommer til dette fordervede ’sennepstre’ og slår seg ned der. De venter alle å komme til himmelen som «rikets barn» og å få se denne mystiske, uforklarlige, treenige Gud. Ja, denne profetiske lignelsen om ’sennepskornet’ har virkelig fått sin oppfyllelse på kristenheten, det falske «Guds rike».
RELIGIØST FORDERV
10. Hva sammenlignet Jesus «himlenes rike» med i Matteus 13: 33?
10 Like etter at Jesus Kristus hadde fortalt lignelsen om sennepskornet, fortalte han ifølge Matteus 13: 33 en annen lignelse, som skulle vise noe annet i forbindelse med det falske «himlenes rike». Vi leser: «En annen lignelse sa han dem: Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det ble syret alt sammen.» (Se også Lukas 13: 18—21.) Hvordan er så denne profetiske lignelsen blitt oppfylt?
11. a) Hva ble brukt som hevningsmiddel i brød i bibelsk tid? b) Hva blir surdeig i Bibelen brukt som et bilde nå? Nevn et eksempel.
11 I bibelsk tid ble surdeig brukt som hevningsmiddel i brød. Surdeigen var et stykke gjæret deig som ble oppbevart og senere brukt i nylaget deig, slik at den gjæret og det ble dannet gassbobler som gjorde hele deigen lettere. Gjæringsprosessen er i virkeligheten en nedbrytningsprosess og virker derfor ofte ødeleggende. Av den grunn blir surdeig i Bibelen vanligvis brukt som et symbol på noe dårlig. De vantro fariseere og sadduseere var således leverandører av åndelig surdeig, og om denne surdeig sa Jesus til sine disipler: «Ta eder i vare for fariseernes og sadduseernes surdeig!» Disiplene forsto at han siktet til «fariseernes og sadduseernes lære». (Matteus 16: 6—12) Ifølge Lukas 12: 1 sa Jesus til sine disipler: «Ta eder først og fremst i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri!» Denne surdeig i form av falske læresetninger og ritualer kunne også ha et politisk anstrøk, representert ved for eksempel de jødiske tilhengerne av kong Herodes’ parti, og Jesus sa derfor også: «Ta eder i vare for fariseernes surdeig og for Herodes’ surdeig!» — Markus 8: 15.
12. Hva ble surdeig brukt som et bilde på i 1 Korintierne 5: 6—8, og hva ble stilt opp som en motsetning til surdeig?
12 I lydighet mot denne advarselen feiret de kristne i det første århundre i sitt daglige liv motbildet til den gamle jødiske usyrede brøds høytid, den høytid som ble feiret i sju dager etter den årlige påskefesten. Det var derfor passende at apostelen Paulus advarte dem mot den symbolske surdeig ved å si: «Det er ikke smukt det som I roser eder av. Vet I ikke at en liten surdeig syrer hele deigen’? Rens derfor ut den gamle surdeig, så I kan være ny deig, liksom I er usyrede! for vårt påskelam er jo slaktet: Kristus. La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!» (1 Korintierne 5: 6—8) Her stilte apostelen Paulus den symbolske ondskaps og ugudelighets surdeig — falske, sekteriske læresetninger og religiøst hykleri — opp som en motsetning til ærlighet, oppriktighet og sannhet.
13. Hvorfor brukte Jesus en kvinne i sin illustrasjon, og hva kan sies om surdeigens størrelse i forhold til mengden av mel?
13 Mennene var den gang opptatt med jordbruk, mens kvinnene arbeidet på kjøkkenet. (2 Samuel 13: 6—8; 1 Kongebok 17: 11—13; Jeremias 7: 18; Lukas 17: 35) Det var derfor passende at Jesus brukte en kvinne i sin lignelse om den lille surdeigen som ble lagt inn i en stor deig for å syre den. Deigen besto av «tre skjepper mel». Det nye testamente — Ny oversettelse av 1975 gjengir Matteus 13: 33 slik: «Himmelriket kan lignes med en surdeig som en kvinne la inn i tre mål mel.» Ifølge ordforklaringen i denne oversettelsen tilsvarer et mål 12 liter. (Se også NTM; UO, LB.) Dette illustrerer hvordan symbolsk surdeig virker.
14, 15. a) Hvilken virkning har symbolsk surdeig på en religiøs organisasjon? b)Hvordan advarte apostelen Peter mot en slik innflytelse i menigheten?
14 Symbolsk surdeig kan gjennomsyre en religiøs organisasjon og ha en fordervende virkning på den. Det er Satan Djevelen som står bak den symbolske surdeig, og han får jordiske redskaper, mennesker, til å føre denne surdeig inn i en ren religiøs organisasjon i den hensikt å forderve den, slik at Gud ikke kan bruke den, og slik at den fører vanære over Gud. I et brev som apostelen Peter skrev omkring 31 år etter at den sanne kristne menighet ble grunnlagt på pinsedagen i år 33, advarte han mot å innføre en slik religiøs surdeig i menigheten. Han sa:
15 «Og dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i eders hjerter, idet I først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; for aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd. Men det oppsto også falske profeter blant folket, liksom det og blant eder skal komme falske lærere, som skal lure inn vrange lærdommer som leder til fortapelse, idet de endog nekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse [ødeleggelse, NW]. Og mange skal følge dem etter i deres skamløshet, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet, og av havesyke skal de med oppdiktede ord utnytte eder til sin vinning. Men dommen over dem er fra gammel tid ikke ørkesløs, og deres fortapelse [ødeleggelsen av dem, NW] sover ikke. » — 2 Peter 1: 19 til 2: 3.
16. Hvordan advarte apostelen Paulus menigheten i Efesos på lignende måte?
16 Apostelen Paulus kom med en lignende advarsel til de eldste i menigheten i Efesos i Lilleasia da han sa: «Jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd. Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod [med blodet til sin egen Sønn, NW]! Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» — Apostlenes gjerninger 20: 27—30.
17, 18. a) Hva kom disse falske lærere og profeter med tiden til å utgjøre? b) Hvorfor ble de med rette omtalt som «ødeleggelsens sønn»?
17 Disse falske lærere og profeter, menn som var som ulver i fåreklær, ville gradvis bygge opp og danne det kollektive «lovløshetens menneske». Dette menneskelige redskap i Satans hånd ville forårsake et opprør eller et ’frafall’ innen det religiøse system som hevdet at det var kristent. Denne gruppe av geistlige, av religiøse ledere, ville derfor måtte bli ødelagt, og dette kollektive «menneske» kunne av den grunn med rette omtales som «ødeleggelsens sønn». Det religiøse system som dette «lovløshetens menneske» ville få kontroll over, ville naturligvis ikke oppnå Guds gunst, men ville bli dømt til å ødelegges når hans tid til det var inne. Hvorfor det?
18 «Fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Og derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at alle de skal bli dømt som ikke har trodd sannheten, men hatt velbehag i urettferdigheten.» — 2 Tessalonikerne 2: 3—12, vers 3 fra NW.
19. Hvordan ble det i det fjerde århundre lett å identifisere «lovløshetens menneske»?
19 Selv om denne «lovløshetens hemmelighet» var virksom allerede på apostlenes tid, kom ikke dette «lovløshetens menneske» fram i lyset før keiser Konstantin den stores regjeringstid, i den første fjerdedel av det fjerde århundre. Denne hedenske Pontifex maximus forsøkte å danne en «blandingsreligion». Sann kristendom kan aldri smelte sammen med noen av denne verdens falske religioner. (2 Korintierne 6: 14 til 7: 1) Romerrikets religiøse og politiske overhode tvang imidlertid de såkalte biskopene som forhandlet med ham, til å inngå kompromiss. Den frafalne kristendom som disse «biskopene» representerte, ble således blandet med den hedenske romerske religion, slik at resultatet ble en «blandingsreligion» som ville virke mindre frastøtende og mer antagelig på dem som fremdeles innerst inne var hedninger, og som ønsket å holde fast ved visse hedenske religiøse oppfatninger og skikker. De lot disse «biskopene» utgjøre en presteklasse som sto over dem og hersket over dem, slik at de selv kom til å utgjøre et lekfolk, en ordning de var vant til fra sin tidligere, hedenske religion. Denne blandingsreligionen ble statsreligion.
20, 21. a) Hva er resultatet blitt av den religiøse «surdeig» som ble «knadd» inn i kristenheten da den fikk sin begynnelse? b) Hva kan sies om det at medlemmene av kristenhetens kirkesamfunn venter å komme til himmelen når de dør, i betraktning av den utbredelse «kjødets gjerninger» har blant dem?
20 På den måten ble kristenheten til, og den har i århundrenes løp vokst til det den er i dag. Den utgjør et stort religiøst system i vår tid, men på grunn av den religiøse «surdeig» som ble «knadd» inn i dette systemet da det ble dannet, er det nå blitt fullstendig gjennomsyret av hedendom, verdslighet, ondskap, ugudelighet, menneskelige tradisjoner, hykleri og demoners lærdommer. Kristenheten har gjort seg selv til en del av Babylon den store, den falske religions verdensrike, ja, den har vokst slik at den er blitt den mest fremtredende delen av dette religiøse verdensrike. (Åpenbaringen 17: 3—6) Navnet «kristenheten» kan kanskje få noen til å tro at de som tilhører den, er selvskrevne til å få del i det himmelske rike når de dør. Men i dag er kristenheten i høyere grad enn noen gang tidligere full av «kjødets gjerninger», og hva disse gjerninger er, og hvorvidt de som gjør dem, kan få komme inn i himlenes rike, framgår av det apostelen Paulus sa:
21 «En liten surdeig syrer hele deigen. Men kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avvind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt; om dette sier jeg eder forut, liksom jeg og forut har sagt, at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.» — Galaterne 5: 9, 19—21.
22. Befinner kristenheten i vår tid seg i et åndelig paradis, og hva kan sies om de muligheter kristenheten har til å komme inn i et annet Guds paradis?
22 Vil en som er ærlig og oppriktig, i betraktning av alle disse kjensgjerninger, som ofte er blitt nevnt, si at kristenheten i vår tid, som har et så stort medlemstall, befinner seg i et slikt åndelig paradis som det som blir beskrevet i Bibelen? Vil kristenhetens medlemmer få komme til himmelen når de dør, og få ete av «livsens tre, som er i Guds Paradis»? (Åpenbaringen 2: 7) Eller vil kristenheten på grunn av sitt religiøse navn og det den hevder å være, bli bevart av Jehova Gud gjennom de nåværende trengsler i verden og få oppleve det bokstavelige, jordiske paradis under Guds Sønns, Jesu Kristi, tusenårige styre? (Lukas 23: 43, NW) Det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for å svare bekreftende på disse spørsmålene. Nei, det som venter kristenheten, ble forbilledlig framstilt ved det som kom over Edoms land som en oppfyllelse av profetien i Esaias, kapittel 34.
VÅR TIDS MOTSTYKKE TIL EDOM
23. Hvem betrakter i vår tid i samsvar med det Esaias forutsa, Jehova som sin Dommer, Lovgiver og Konge, og hva slags sykdom er de derfor beskyttet mot?
23 De tre versene som går forut for Esaias’ 34. kapittel, inneholder en erklæring som er et uttrykk for en religiøs holdning som hverken kristenheten eller tilhengere av jødedommen har inntatt. Disse versene lyder: «[Jehova] er vår dommer, [Jehova] er vår lovgiver, [Jehova] er vår konge, han skal frelse oss. Slappe henger dine tau [på den angripende fiendens seilskuter], de støtter ikke masten, de holder ikke seilet utspent — da deles røvet bytte i mengde, endog de lamme [blant Jehovas utfridde folk] røver og plyndrer. Og ingen innbygger skal si: Jeg er syk [åndelig syk]. Det folk som bor der, har fått sin misgjerning forlatt.» (Esaias 33: 22—24) I motsetning til kristenheten og tilhengere av jødedommen har Jehovas kristne vitner, som befinner seg i det åndelige paradis, hvor de nyter Jehovas gunst og blir beskyttet av ham, vist at Jehova er deres Konge, deres Lovgiver, deres Dommer og deres Frelser. De er derfor beskyttet mot de åndelige sykdommer og plager som kristenheten og jødedommen er hjemsøkt av. — Salme 91: 1—10.
24, 25. a) Hva viser Jehova i Esaias, kapittel 34, at nasjonene er innblandet i? b) Hvordan blir de gjort oppmerksom på hva utgangen av denne rettssaken vil bli?
24 Esaias’ 34. kapittel, som følger like etter denne profetien, tegner et skremmende bilde av framtiden for denne verdens nasjoner. Dette bilde danner en skarp kontrast til det vakre, åndelige paradis som blir beskrevet i det neste kapitlet (kapittel 35), og som på den måten trer tydeligere fram. Fordi nasjonene står overfor en slik ulykke, og fordi denne ulykke kommer fra Jehova, lar Jehova en advarsel om det som vil skje, gå ut til nasjonene. Nasjonene i vår tid tror kanskje at Gud ikke har noe med saken å gjøre, at deres forhold til Gud ikke er berørt på noen måte, at de som materialistisk innstilte mennesker kan passe sine egne saker og ikke er ansvarlige overfor et høyeste Vesen, en Skaper. Men gjennom profeten Esaias oppfordrer Jehova Gud nasjonene til å lytte og gi akt på det han har å si, idet han minner dem om at de i virkeligheten er innblandet i en rettssak som blir ført for universets Domstol, og at de derfor vil få erfare at dommen blir fullbyrdet over dem.
25 Guds talerør begynner derfor kapittel 34 med å si: «Kom hit, I hedningefolk, og hør, og I folkeslag, gi akt! Jorden høre og det som fyller den, jorderike og alt som gror der! For [Jehovas] vrede er over alle hedningefolkene, og hans harme over all deres hær; han slår dem med bann, overgir dem til å slaktes ned. Og de som blir drept, skal slenges bort, og stanken av deres døde kropper skal stige opp, og fjellene skal flyte av [smelte på grunn av, NW] deres blod. Og hele himmelens hær skal smuldre bort, og himmelen rulles sammen som en bokrull, og all dens hær skal visne og falle ned, som bladet faller av vintreet og det visne løv av fikentreet.» — Esaias 34: 1—4.
26. Hva blir nasjonene krevd til regnskap for av Gud, og hvilke nasjoner blir i første rekke anklaget?
26 Det vår oppmerksomhet nå blir henledet på, er nasjonenes blodskyld, og kristenhetens nasjoner har pådratt seg større blodskyld enn noen andre. De har gjennomvætt jorden med blod, ikke bare med blod av ville dyr som er blitt nedslaktet på en hensynsløs måte, men i særlig grad med blod av mennesker. Hvem bør med rette kreve nasjonene til regnskap for alt det blod de har utgytt, og kreve det tilbake av dem, ettersom blodet representerer et gudgitt liv? Ingen andre enn Skaperen selv, livets Giver, som ga menneskene det livgivende blodet. Alle nasjoner i vår tid har sine hærer, som er større enn noensinne og utrustet og oppøvd med tanke på at de skal utgyte menneskeblod under internasjonale stridigheter.
27. a) Hvor alvorlig er Guds lov om at det skal gis liv for liv? b) Hva blir antydet ved uttalelsen om at fjellene skal «smelte» på grunn av deres blod?
27 Det var ikke bare tomme ord fra Jehova Guds side da han kunngjorde sin rettferdige lov om at det skulle gis liv for liv, sjel for sjel. (1 Mosebok 9: 4—6; 2 Mosebok 21: 23—25) I samsvar med denne uforanderlige lov vil han få nasjonenes blod til å flyte til de dør. Nasjonenes blodskyld, som stadig øker, er så stor at det blod Livgiveren vil kreve tilbake, vil utgjøre en så stor væskemengde at fjellene kunne smelte eller bli oppløst av den, for å si det slik. Når de verdslige nasjoners militære styrker blir fullstendig ødelagt, vil naturligvis deres regjeringer, som i Bibelens profetier noen ganger blir billedlig omtalt som ’fjell’, bli omstyrtet.
28. Hva sikter uttrykket «hele himmelens hær» til i denne profetien, og hva skjer med denne «hær»?
28 Med uttrykket «hele himmelens hær» sikter profeten ikke til stjernene og planetene på himmelen, for eksempel til solen, månen og Melkeveien og de fjerne galakser eller ansamlinger av stjerner. Han sikter i stedet til de regjeringer som hersker over menneskene, og som på grunn av sin opphøyde stilling som foresatte øvrigheter blir omtalt som en himmel over det menneskelige samfunn. (Romerne 13: 1—4) «Hele himmelens hær» står derfor som et uttrykk for disse himmel-lignende regjeringers samlede styrker. Denne «hær», som tilsynelatende utgjør den sterkeste delen av de himmelhøye regjeringene, skal «smuldre bort», som noe som er forgjengelig. De bokstavelige himler over oss ser ut som om de er krummet eller buet som en slik bokrull som ble brukt i gammel tid, og som vanligvis var beskrevet på den konkave siden, innsiden. Solen, månen og stjernene på himmelhvelvingen over oss er som skrift på innsiden av en bokrull.
29. Hvordan viser de symbolske himler seg å være «som en bokrull» og som «det visne løv av fikentreet»?
29 Når noen i gammel tid hadde lest det som var skrevet på innsiden av bokrullen, ble den rullet sammen og lagt vekk. På lignende måte skal «himmelen rulles sammen som en bokrull», i og med at de himmel-lignende regjeringer, hvis «hær» har spilt en synlig rolle i historien, nærmer seg slutten, i og med at de begynner på sin histories siste blad. Ja, de må få en ende, de må vekk, de må bli fjernet, for Gud vil ikke lenger tillate at de eksisterer. De som tilhører deres imponerende «hær», ’visner’ og faller ned, akkurat som visne blad faller av vintreet, og det visne løv faller av fikentreet. De forsvinner ut av syne for dem som har lest deres historie. Deres tid er forbi. — Jevnfør uttrykksmåten i Åpenbaringen 6: 12—14.
KRISTENHETEN — VÅR TIDS MOTSTYKKE TIL EDOM
30, 31. Hvordan viser de etterfølgende versene i Esaias’ profeti at den ’himmel’ det her tales om, ikke er de usynlige himler hvor Gud bor?
30 At «himmelen», hvis hær smuldrer bort, ikke skal oppfattes som de usynlige, åndelige himler hvor Gud bor, framgår av det som videre sies i Esaias’ profeti. Jehova sier der:
31 «For mitt sverd er blitt drukkent i himmelen, se, det skal fare ned over Edom [Idumea, LXX] til dom, over det folk jeg har slått med bann [vigd til ødeleggelse i rettferdighet, NW]. [Jehovas] sverd er fullt av blod, gjødd med fett, med blod av lam og bukker, med nyrefett av værer; for en offerslakting holder [Jehova] i Bosra [hovedstaden i Edom eller Idumea] og en stor slakting i Edoms land. Og villokser skal styrte sammen med dem, og stuter sammen med sterke okser, og deres land skal bli drukkent av blod, og deres jord gjødd med fett; for fra [Jehova] kommer en hevnens dag, et gjengjeldelsens år for Sions sak [rettssaken i forbindelse med Sion, NW].» — Esaias 34: 5—8.
32. Hvem var edomittene, og hva slags område bodde de i?
32 Edomittenes område, som lå i og omkring Araba eller Ødemarken, mellom Dødehavet og Akababukta, ble kalt «Esaus berg». (Obadias 8, 9, 19, 21) Esau var det opprinnelige navnet på ham som senere ble kalt Edom. Esau fikk navnet Edom, som betyr «rød», fordi han solgte sin abrahamittiske førstefødselsrett til sin yngre tvillingbror, Jakob (Israel), for en rett mat, en rød velling. (1 Mosebok 25: 29—34; Hebreerne 12: 16, 17) Fordi Jakob skaffet seg den dyrebare førstefødselsretten, ble Esau fylt av et morderisk hat til sin åndeligsinnete tvillingbror. (1 Mosebok 27: 30—45) Fordi Esau bosatte seg i fjellområdet, hadde han sin bolig høyt oppe, som om han bodde i himmelen. Jehova talte til Esaus etterkommere (edomittene) ut fra det synspunkt da han gjennom sin profet Obadias sa til dem:
Ditt hjertes overmot har dåret deg, du som bor i fjellkløfter, i din høye bolig, du som sier i ditt hjerte: Hvem vil styrte meg ned til jorden? Om du bygger høyt som ørnen og setter ditt rede blant stjerner, vil jeg styrte deg ned derfra, sier [Jehova]. — Obadias 3, 4.
33. a) Hva betyr uttalelsen i Esaias 34: 5 om at Guds sverd skulle bli drukkent «i himmelen»? b) Hvordan blir de store og de små i Edom omtalt?
33 Da Jehova talte om at han ville ødelegge Edoms folk med krigens «sverd», kunne han derfor si at det på en symbolsk måte var blitt drukkent eller tilsølt med blod «i himmelen». Han hadde vigd eller overgitt edomittene til ødeleggelse i rettferdighet, og denne ødeleggelse ville nå selv den delen av Edoms land som lå høyest, billedlig framstilt ved hovedstaden Bosra. Jehova omtaler nedslaktingen av denne fiendenasjonen som en offerslakting, for den innebærer at hans dom blir fullbyrdet, og at han blir opphøyd som den universelle Overherre. Jehova omtaler de store og de små som «villokser» og «stuter» og som «lam» og «bukker». Dette morderiske, blodbesudlede folkets land ville bli drukkent eller gjennombløtt av innbyggernes blod fordi Jehova brukte sitt «sverd» mot dem.
34—36. Hva hadde edomittene gjort siden de fortjente å få en slik hard behandling av Gud?
34 En slik hard behandling var noe Edoms land hadde gjort seg fortjent til, ellers ville den ikke ha vært et utslag av Guds rettferdighet. «For fra [Jehova] kommer en hevnens dag, et gjengjeldelsens år for Sions sak [rettssaken i forbindelse med Sion, NW].» (Esaias 34: 8) Dette hadde ikke noe med sionisme å gjøre. Det spørsmålet gjaldt, var det gamle Sion, hvor Jehovas utvalgte folks salvede konger hadde sittet på «[Jehovas] trone». I år 607 f. Kr. hadde Babylons hærer ødelagt den hellige byen Jerusalem, omstyrtet Juda rike og ført de jøder som overlevde katastrofen, til det hedenske landet Babylon. Ved denne anledningen viste Edoms folk tydelig hvordan de var innstilt til Jehovas folk, som ble tuktet av ham. Hvordan det?
35 Jehova gjorde dem oppmerksom på det ved det han sa gjennom sin profet Obadias:
Den dag da du holdt deg unna, den dag da fremmede [babylonierne] bortførte hans [Israels] gods, og utlendinger gikk inn i hans porter og kastet lodd om Jerusalem, da var også du som en av dem. Se ikke med skadefryd på din brors dag, på hans ulykkes dag, og gled deg ikke over Judas barn på deres undergangs dag, og lukk ikke din munn så vidt opp på trengselens dag! Dra ikke inn gjennom mitt folks port den dag de er i nød, se ikke også du med skadefryd på deres ulykke den dag de er i nød, og legg ikke hånd på deres gods den dag de er i nød, og stå ikke på veiskjellet for å utrydde dem av mitt folk som har sloppet unna, og overgi ikke dets flyktninger til fienden på trengselens dag! For nær er [Jehovas] dag over alle folkene; som du har gjort, skal det gjøres med deg, dine gjerninger skal falle tilbake på ditt eget hode. For liksom I har drukket på mitt hellige berg, skal alle folkene drikke uten å holde opp; de skal drikke i fulle drag og bli som om de aldri hadde vært til. — Obadias 11—16.
36 Salmisten omtalte under inspirasjon den samme ondskapsfulle oppførselen fra dette broderfolkets side da han sa i en bønn til Jehova: «Kom Jerusalems dag i hu, [Jehova], så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den! Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir deg gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.» — Salme 137: 7, 8.
37. a) Hvorfor betraktet Jehova «rettssaken i forbindelse med Sion» og Edom som hans sak? b) Når begynte Jehova å ta hevn over edomittene?
37 Det edomittene gjorde mot Jehovas folk da ulykken rammet dem i 607 f. Kr., så Jehova på som om det var gjort mot ham. Av den grunn hadde han en ’rettssak i forbindelse med Sion’. «Gjengjeldelsens år» på grunn av «rettssaken i forbindelse med Sion» måtte derfor komme, den tid da han ville hevne seg på edomittene, som hadde forbrutt seg. (Esaias 34: 8) Ikke lenge etter Jerusalems ødeleggelse begynte Jehova med rette å ta hevn over edomittene ved å benytte Babylons konge, Nebukadnesar, som sitt redskap. — Jeremias 25: 17—21.
DEN EDOMITTISKE FYRSTESLEKTS ONDE GJERNINGER
38. Hvilke handlinger mot Jehovas folk begikk slike edomittiske herskere som kong Herodes den store, Herodes Antipas og kong Herodes Agrippa I?
38 Etterkommerne av Edom (Esau), iduméerne, som grekerne kalte dem, fortsatte å følge en ond handlemåte overfor Jehovas utvalgte folk. Den fyrsteslekt som kong Herodes den store tilhørte, besto av iduméere eller edomitter. Den bibelske beretningen viser at denne kongen, som bygde det praktfulle templet i Jerusalem, av frykt for at kongedømmet i hans slekt skulle bli omstyrtet, forsøkte å drepe barnet Jesus i Betlehem i Juda. (Matteus 2: 1—22) Omkring 30 år senere ga den reveaktige fjerdingsfyrsten Herodes Antipas på sin fødselsdag befaling om at Jesu forløper, døperen Johannes, skulle halshogges. (Matteus 14: 1—11; Lukas 13: 31, 32) I år 33, da det ble rettet en alvorlig anklage mot Jesus som gjorde at hans liv sto på spill, og landshøvdingen Pilatus sendte ham til kongen i Galilea, Herodes Antipas, Herodes den stores sønn, ble denne skuffet over ham og dro i tvil at han var Messias, og sendte ham tilbake til Pilatus for at dødsdommen over ham skulle fullbyrdes. (Lukas 23: 6—12) Noen år senere forsøkte kong Herodes Agrippa I å behage jødene og henrettet Jakob, Johannes’ bror, en av Jesu Kristi 12 apostler, med sverdet, hvoretter han fengslet apostelen Peter, som han hadde til hensikt å henrette etter den jødiske påskefesten. (Apostlenes gjerninger 12: 1—6) Hva så med kong Herodes Agrippa II?
39. Hva fortsatte kong Herodes Agrippa II å være et redskap for, selv om han hadde anledning til å bli en kristen?
39 Landshøvdingen Festus sørget for at apostelen Paulus ble ført fram for ham i Cesarea. Da apostelen Paulus hadde nådd klimaks i sin forsvarstale, sa han til kongen: «Tror du, kong Agrippa, profetene? Jeg vet at du tror.» Hva svarte denne iduméeren Paulus? Han svarte: «Det mangler lite i at du overtaler meg til å bli en kristen.» (Apostlenes gjerninger 26: 27, 28) Selv om kong Agrippa var en omskåren jødisk proselytt, ble han aldri en åndelig israelitt, en kristen. Han ble sittende i sin politiske stilling som et redskap for det hedenske romerske verdensrike.
40. a) Hvilken sammensvergelse mot Jesus var tilhengerne av Herodes’ parti med på? b) Etter hvilken begivenhet forsvinner edomittene fra den historiske skueplass som en oppfyllelse av den bibelske profetien?
40 Da Jesus var på jorden, samarbeidet tilhengerne av Herodes’ parti med fariseerne. Ved én anledning forsøkte de å fange Jesus i ord ved å stille spørsmålet om hvorvidt det ifølge Bibelen var tillatt for jøder å betale skatt til keiseren. De forsøkte å bringe ham i et dilemma, slik at han skulle få vanskeligheter enten med romerne eller med jødenes nasjonalistiske parti. (Matteus 22: 15—22) Herodianerne inntok således ikke en velvillig holdning til kristendommen da den fikk sin begynnelse. Den bibelske beretning viser at det samme var tilfelle med edomittene eller iduméerne, som fyrsteslekten Herodes sto i spissen for. De holdt fast ved jødedommen. Da Jerusalem var beleiret av romerne i år 70 e. Kr., støttet iduméerne den gruppen blant jødene som hadde inntatt tempelområdet, og som kjempet mot en annen gruppe jøder. Men den hjelp iduméerne eller edomittene ga, viste seg å være til ingen nytte, og byen Jerusalem falt for romerne og ble ødelagt sammen med dens tempel, som Herodes hadde bygd. Etter denne katastrofale begivenheten forsvinner iduméerne eller edomittene fra den historiske skueplass i Midtøsten. Bibelens profetier angående dem slo ikke feil.
FORTIDENS EDOM OG DETS MOTSTYKKE I VÅR TID
41. Hva er vår tids motstykke til «Edoms land»?
41 Jehovas profeti vil på lignende måte gå i oppfyllelse på vår tids motstykke til Edom, det motbilledlige «Edoms land». Hva er motbildet til Edom? Det er kristenheten. Akkurat som den jødiske nasjon og byen Jerusalem i gammel tid ble brukt av Jehova Gud på en forbilledlig måte, for at han skulle vise hva som ville ramme kristenheten, ble broderfolket Edom også brukt av ham på en forbilledlig måte. (1 Korintierne 10: 6, 11; Kolossenserne 2: 16, 17) Edomittene var kjødelige etterkommere av Esau, som fikk navnet Edom («rød»). Deres nasjonale forfader var Jakobs, Israels, eldre tvillingbror. Ettersom Esau var Isaks og Rebekkas førstefødte, mente han at han hadde en naturlig rett til å få den førstefødselsrett som hadde gått i arv fra hans bestefar Abraham.
42. Hvilken utvikling i forbindelse med førstefødselsretten førte til at Esau kom til å hate Jakob?
42 Jehova Gud unnlot imidlertid å ta hensyn til den førstefødtes kjødelige rett, og allerede før tvillingene var født, uttalte han seg til fordel for den yngste tvillingen, Jakob («fortrenger»). Esau behandlet imidlertid også førstefødselsretten på en verdslig måte, på en måte som viste at han manglet verdsettelse av åndelige ting. En gang da han var trett og sulten, solgte han uten å nøle sin førstefødselsrett til sin bror, Jakob, som viste større verdsettelse av den, for en eneste rett mat. Senere, da tiden var inne til at hans far, Isak, skulle tildele Abrahamsvelsignelsen, ignorerte han den eden han hadde sverget for å stadfeste salget av sin førstefødselsrett, og han traff forberedelser med tanke på å motta den førstefødtes velsignelse, som han ikke lenger hadde rett til. Det var bare rett og riktig at han ble overlistet, og at velsignelsen ble uttalt over den som den i samsvar med Guds vilje tilhørte, nemlig Jakob. Esau mente imidlertid at han på en urettferdig måte var blitt fortrengt, at han var blitt bedratt. Fylt av hat bestemte han seg derfor for å drepe Jakob ved første anledning. — 1 Mosebok 25: 29 til 27: 45 Hebreerne 12: 16, 17.
43. a) Hvem var Jakob et bilde på i denne forbindelse? b) Hvem var Esau et bilde på?
43 Jakob ble i denne forbindelse et bilde på Abrahamsløftets arvinger, på dem som ble Abrahams åndelige «ætt», nemlig de salvede disipler av Jesus Kristus, som er den fremste av Abrahams «ætt». (Galaterne 3: 16—29) Den materialistisk innstilte Esau ble et forbilde på dem som utgjorde det kjødelige Israel, på dem som var Abrahams kjødelige etterkommere, og som mente at Abrahamsvelsignelsen med rette tilkom dem.
44. Hvordan viste de kjødelige, omskårne israelitter som gruppe betraktet at de var lik Esau?
44 Disse kjødelige, omskårne israelittene oppfylte imidlertid ikke de krav som ble stilt til dem som skulle utgjøre Abrahams åndelige «ætt». De forkastet ham som i første rekke utgjorde Abrahams lovte «ætt», nemlig Jesus Kristus, og sørget for at han ble drept, og deretter forfulgte de hans trofaste etterfølgere. Bare en liten levning av de kjødelige jøder oppfylte kravene og ble en del av Abrahams åndelige «ætt». De øvrige som skulle utgjøre Abrahams åndelige «ætt», måtte derfor tas fra ikke-jøder som oppfylte kravene. (Romerne 2: 28, 29; 11: 1—29) De fleste av jødene etterlignet således deres onkel i gammel tid, Esau eller Edom.
45. Hvordan kom de som var etterkommere av Esau eller Edom, til å innta en fiendtlig holdning til sitt broderfolk, israelittene?
45 På grunn av sin verdslige innstilling eller sin mangel på verdsettelse av åndelige ting var Esau ikke i stand til å føre den abrahamittiske førstefødselsrett videre til det folk som stammet fra ham, til edomittene. (Hebreerne 12: 15—17) Disse edomittene var etterkommere av Esau og hans hedenske, vantro hustruer. (1 Mosebok 26: 34, 35; 27: 46; 28: 6—9) Det var naturlig at de mente at de var blitt berøvet muligheten til å bli en del av Abrahams kjødelige ætt og dermed også retten til den lovte velsignelse, på grunn av det deres onkel Jakob eller Israel hadde gjort. De kom derfor til å nære det samme hat som det deres forfader Esau hadde nært overfor Jakob, og dette hat ga seg utslag i en fiendtlig holdning til deres broderfolk, israelittene. I de århundrene som fulgte, fikk edomittene eller iduméerne føle at Jehova Guds mishag hvilte over dem. — Esekiel 35: 1—9; Malakias 1: 2—4.
46. Hvordan ble edomittene i den tid da makkabeerne hersket, smeltet sammen med det jødiske folk?
46 I den tiden da makkabeerne hersket over de hjemvendte jøder i Juda land, måtte de edomitter som befant seg i landet, bli jødiske proselytter. I årene fra 130 til 120 f. Kr. underla makkabeeren Johannes Hyrkanus seg edomittene og tvang dem til å omvende seg til jødedommen og la seg omskjære. Dette forklarer hvorfor jødene tolererte at en edomitt, den idumeiske kongen Herodes den store, og medlemmer av hans fyrsteslekt hersket i landet. (Se Antiquities of the Jews, av Flavius Josephus, bok 13, kapittel 9, avsnitt 1; bok 15, kapittel 7, avsnitt 9.) På denne måten ble edomittene eller iduméerne i det første århundre av vår tidsregning smeltet sammen med det jødiske folk, som i Bibelen blir brukt som et bilde på kristenheten.
47. Hvordan har kristenheten fulgt Esaus eller Edoms eksempel?
47 I likhet med Esau eller Edom har kristenheten gjort krav på det løfte som ble gitt til Abraham, og kristenhetens medlemmer har betraktet seg selv som Abrahams åndelige «ætt», som medarvinger til det himmelske rike med Jesus Kristus som konge. På grunn av sine religiøse krav gjør kristenhetens medlemmer seg til tvillingbrødre av de sanne kristne arvinger til Guds messianske rike, de sanne disipler av Jesus, Messias. Kristenheten elsker imidlertid ikke disse trofaste, åndssalvede Kristi disipler. Den nærer et morderisk hat til dem. (1 Johannes 3: 12—15) Helt siden kristenheten ble grunnlagt, i det fjerde århundre, har den forfulgt de sanne kristne. Disse har adlydt Jesu ord og fulgt hans eksempel, og de er derfor ikke noen del av denne verden, mens kristenheten har gjort seg til verdens venn ved å bli en del av den. Det verden hater, hater derfor den. (1 Johannes 2: 15—17; Johannes 15: 19; 17: 14, 16; Jakob 4: 4) Ved å forfølge de sanne kristne innbiller kristenhetens medlemmer seg at de viser Gud en dyrkelse. — Johannes 16: 2.
48. Hvordan handlet kristenheten på samme måte overfor det åndelige Israel under den første verdenskrig som edomittene hadde handlet overfor de kjødelige israelitter da Jerusalem ble ødelagt i 807 f. Kr.?
48 Historien nå i det 20. århundre bekrefter dette. Under den første verdenskrig ble den trofaste levning av det åndelige Israel hatet av alle folkeslag, i samsvar med det Jesus Kristus hadde forutsagt om sine sanne etterfølgere. (Matteus 24: 9; 10: 7—22) Grunnen til at verden hatet den salvede levnings medlemmer, var at de kunngjorde Guds messianske rike som det rike som med rette skulle herske over hele jorden, som menneskehetens eneste håp. (Markus 13: 10—13) Under all den forfølgelse og alle de lidelser den trofaste levning ble utsatt for, ga kristenheten ikke noen gang uttrykk for medfølelse med den. Nei, kjensgjerningene viser i stedet at kristenhetens religiøse ledere sto bak denne forfølgelse av dem som forkynte det «gode budskap» om Guds messianske rike. Kristenheten gledet seg sammen med de krigførende nasjoner over at disse Rikets forkynnere ble undertrykt, og at det ble satt en stopper for deres offentlige vitnearbeid, akkurat som edomittene sammen med babylonierne gledet seg over at Jerusalem ble ødelagt i 607 f. Kr. — Åpenbaringen 11: 7—10.
49, 50. a) Hvordan viste kristenheten under den annen verdenskrig at den fortsatt hadde den samme ånd som det gamle Edom? b) Hva står vår tids edomitter, menneskene i kristenheten og tilhengerne av jødedommen, som en oppfyllelse av Guds ord gjennom Esaias nå overfor?
49 Ettersom kristenhetens medlemmer hatet dem som utgjorde levningen av de åndelige israelitter, dem som sto fram som sanne kristne — i motsetning til kirkesamfunnenes medlemmer, som deltok i krigen og var med på å utgyte blod — gledet de seg ikke da de undertrykte vitnene for Riket ble gjenopplivet av Guds ånd i 1919. De gledet seg ikke over det åndelige paradis som disse utfridde åndelige israelitter ble ført inn i. (Esaias 35: 10) Under den annen verdenskrig (1939—1945), som brøt ut innenfor kristenhetens grenser, satte kristenheten igjen i gang en religiøs forfølgelse og gjorde seg store anstrengelser for å få utslettet det åndelige paradis hvor levningen av det åndelige Israel og dem som sammen med den tilba Jehova Gud, befant seg. Men uten hell! Jehovas kristne vitner overlevde, og da den annen verdenskrig var over, var de flere enn de hadde vært noen gang tidligere. Har Jehova Gud i betraktning av det hat kristenheten har vist overfor hans kristne vitner, en ’rettssak i forbindelse med Sion’? Er hans «gjengjeldelsens år», hans «hevnens dag», kommet for vår tids edomitter? — Esaias 34: 8.
50 Svaret er ja! Kristenheten står derfor nå overfor sin ødeleggelse. Og det samme gjør jødedommen.
[Studiespørsmål]
