Kapittel 6

Løftet om et åndelig paradis

1. a) Hva viser at Jesus hadde paradiset i tankene selv da han sto ansikt til ansikt med døden? b) Hva sa Jesus mange år senere om paradiset til menigheten i Efesos? c) Talte han om det samme paradis ved begge disse anledningene?

JEHOVA GUDS messianske «tjener» spiller en viktig rolle i forbindelse med våre muligheter til å oppnå liv i et paradis. Til og med den mørke dagen for 1900 år siden da Jesus Kristus ble regnet blant overtredere som en oppfyllelse av Esaias 53: 12, hadde han det paradis som vil bli opprettet til gagn for menneskene, i tankene. Da en av de to ugjerningsmennene som ble pelfestet på hver sin side av ham, sa til ham: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike», svarte han: «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.» (Lukas 23: 39—43, NW; Markus 15: 25—27) Da den oppstandne Jesus 63 år senere talte til den kristne menighet i Efesos i Lilleasia, sa han: «Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livsens tre, som er i Guds Paradis!» (Åpenbaringen 2: 7) Ettersom disse løftene ble gitt til to forskjellige slags mennesker, det første til en ikke-kristen og det andre til kristne seiervinnere, kan det her ikke være tale om det samme slags paradis, men om et jordisk paradis og et himmelsk paradis. Jehovas «tjener» har tilknytning til begge disse paradisene.

2. Hva slags paradis som profeten Esaias omtalte, er det mulig å komme inn i i vår tid, uten å behøve å dø og få en oppstandelse?

² Begge disse paradiser hørte framtiden til da Jesus omtalte dem. De han talte til, kunne først komme til et av disse paradiser etter at de hadde lidt døden og var blitt oppreist fra de døde når Guds tid var inne til det. Men det finnes et paradis som nålevende mennesker kan glede seg over å  leve i. Ettersom menneskenes jordiske omgivelser blir mer og mer forurenset og jorden på ingen måte er noe paradis i vår tid, må det paradis som sanne, kristne tilbedere av Jehova nå befinner seg i på jorden, være et billedlig, et åndelig paradis. I Esaias’ profeti om Jehovas messianske «tjener» ble det også forutsagt at et slikt åndelig paradis skulle bli opprettet for trofaste tilbedere av Jehova.

3. a) Hvem skulle ifølge profeten Esaias spille en viktig rolle i forbindelse med opprettelsen av det åndelige paradis på jorden? b) Hvilket forhold sto han i til den himmelske organisasjon som et hele ettersom han var en ’Guds sønn’?

³ Ifølge Esaias’ profeti har den messianske «tjener» tilknytning til opprettelsen av det åndelige paradis på jorden. Før denne «tjener» utførte sin oppgave på jorden, en oppgave som var blitt forutsagt i Esaias, kapittel 53, tilhørte han Jehovas himmelske organisasjon av trofaste «Guds sønner». (Job 1: 6; 2: 1; 38: 7; Daniel 3: 25) Denne himmelske organisasjon av åndeskapninger spiller rollen som en «hustru» som er forent i ekteskap med Jehova, Skaperen, akkurat som Israels folk i fortiden da det ble tatt inn i lovpakten ved mellommannen Moses, på en måte inngikk ekteskap med Jehova og ble billedlig framstilt som hans jordiske hustru. Jehova spiller således rollen som Ektemann i dette himmelske ekteskap. (Esaias 54: 5, 50: 1, Jeremias 31: 31—34) Ettersom de himmelske «Guds sønner» ble betraktet som barn av Guds himmelske organisasjon på grunn av at de tilhørte den, ble den himmelske organisasjon betraktet som deres mor, som deres himmelske Fars hustru. Den «tjener» som blir nevnt i Esaias 53: 11, er således en av denne hustruens sønner.

4. a) Hvordan frambrakte Jehovas organisasjon i himmelen den lovte Messias? b) Hvordan må reaksjonen ha vært i himmelen da Jesus ble salvet, og da han senere ble oppreist fra de døde?

⁴ Jehova utvalgte sin fremste himmelske sønn til å være den messianske «tjener» på jorden. (Esaias 52: 13, 53: 11) Denne «mor», Jehovas himmelske organisasjon, tilveiebrakte således den som i første rekke skulle opphøye hennes Ektemanns universelle overherredømme. Da denne var  kommet til jorden og var blitt døpt i Jordan-elven av døperen Johannes, utgjøt Ektemannen, Jehova, sin hellige ånd over den døpte Jesus og gjorde ham til den salvede, til Kristus. På den måten ble den lovte Messias eller Kristus frambrakt. Hvilken usigelig glede må ikke dette ha brakt både den himmelske Mor og hennes Ektemann! Guds himmelske sønner, som gledet seg da barnet Jesus ble født i Betlehem i Juda, må ha hatt enda større grunn til å glede seg da Jesus ble den lovte Kristus, deres Guds, Jehovas, messianske «tjener». (Lukas 2: 10, 13, 14; Matteus 3: 13—17; Johannes 16: 21) Da hans liv ble tatt bort fra jorden og han ble oppreist fra de døde, fikk hans «mor», den himmelske organisasjon, ham tilbake som den «førstefødte av de døde» og gledet seg over at han igjen var blant hennes himmelske sønner. (Kolossenserne 1: 18; Åpenbaringen 1: 5, 17, 18) Hennes glede var forutsagt!

5, 6. a) Hvorfor blir Guds himmelske kvinne i Esaias 54: 1 oppfordret til å fryde seg? b) Hvor mange «sønner» skulle hun bli åndelig mor til?

⁵ «Rop med fryd,» sier Esaias 54: 1, «du ufruktbare, som ikke fødte! Bryt ut i fryderop og juble, du som ikke var i barnsnød! For den enslige kvinnes barn er flere enn hennes som har mann, sier [Jehova].»

⁶ Den kristne apostelen Paulus anvender ikke dette inspirerte skriftstedet på det jødiske folk etter dets landflyktighet i Babylon, men på Jehovas hustru-lignende organisasjon i himmelen. Ifølge Esaias’ profeti skulle Guds himmelske organisasjon få flere barn enn Messias, Jesus, som hun hadde ventet på så lenge, som om hun var ufruktbar. Hun skulle derfor i åndelig forstand bli mor til Messias’, Jesu, 144 000 medarvinger. Han skulle være den førstefødte blant disse som skulle bli hennes åndelige sønner. Hun skulle begynne å fryde seg da hun fødte eller frambrakte den førstefødte, Messias, Jesus, men hun skulle fortsette å frambringe alle Messias’, Jesu, medarvinger til Riket. Apostelen Paulus var en av disse Kristi framtidige medarvinger, og det var han som under inspirasjon viste hvordan Esaias 54: 1 skulle anvendes.

7—9. Hvordan anvender apostelen Paulus Esaias 54: 1 idet han stiller det jødiske folk opp som en motsetning til Guds himmelske organisasjon?

 ⁷ Apostelen Paulus stiller det jødiske folk, som sto i et ekteskapelig forhold til Jehova Gud ved den mosaiske lovpakt (men som hadde forkastet Jesus Kristus), opp som en motsetning til Guds himmelske, hustru-lignende organisasjon idet han skriver: «Det er jo skrevet at Abraham hadde to sønner, en med trellkvinnen [egypterpiken Hagar] og en med den frie kvinne [hans hustru Sara]; men trellkvinnens sønn [som ble kalt Ismael] er født etter kjødet [før Abraham hadde mistet evnen til å få barn], den frie kvinnes [som ble kalt Isak] derimot ifølge løftet [fra Gud]. I dette ligger en dypere mening under; for disse kvinner [Hagar og Sara] er to pakter, den ene fra berget Sinai [ved Moses] og den føder barn til trelldom; dette er Hagar [trellkvinnen]. For Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer til det Jerusalem som nå er; for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor; for det er skrevet [i Esaias 54: 1]:

⁸ Vær glad, du ufruktbare [det Jerusalem som er der oppe], du som ikke føder! bryt ut og rop, du som ikke har veer! for den enslige kvinnes barn er mange flere enn hennes som har mannen. Men vi, brødre, er løftets barn, liksom Isak. Men liksom den gang han [Ismael] som var født etter kjødet, forfulgte ham [Isak] som var født etter Ånden, således og nå. Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! for trellkvinnens sønn skal ingenlunde arve med den frie kvinnes sønn. Derfor, brødre, er vi ikke trellkvinnens barn, men den frie kvinnes.

⁹ Til frihet har Kristus frigjort oss.» — Galaterne 4: 22 til 5: 1.

10, 11. a) Hvordan viser Esaias 54: 13 at det «Jerusalem som er der oppe», ville ha flere åndelige barn? b) Hvem anvendte Jesus Kristus dette skriftstedet på?

¹⁰ At det «Jerusalem som er der oppe», og hvis Skaper Jehova, er dets «ektemann», skulle få mange flere åndelige barn enn Messias, Jesus, den førstefødte, forklarer hvorfor  det i Esaias 54: 13 sies til det: «Og alle dine barn skal være lært av [Jehova], og dine barns fred skal være stor.»

¹¹ Jesus Kristus anvendte dette skriftstedet på sine egne disipler da han sa til jødene: «Det står skrevet i profetene: Og de skal alle være lært av Gud. Hver den som hører av Faderen og lærer, han kommer til meg.» (Johannes 6: 45) Det var Faderens hensikt at Jesus skulle bli «den førstefødte blant mange brødre». (Romerne 8: 29) Det «Jerusalem som er der oppe», er også den himmelske mor til alle disse åndelige brødre av Jesus Kristus. Det er derfor med god grunn ’ektemannen’, Jehova, sier til det, og ikke til det jordiske Jerusalem, som forkastet Messias, at det skal ’rope med fryd’ og ’bryte ut i fryderop’ fordi det til slutt skal bli mor til så mange åndelige sønner i tillegg til Messias, Jesus. — Esaias 54: 1.

12. Hvilken stor oppmuntring får disse åndelige sønner til slutt i Esaias, kapittel 54?

¹² Det er disse åndelige sønner forsikringen om å bli beskyttet og bevart av Gud gjelder, en forsikring vi finner i disse ordene til det «Jerusalem som er der oppe»: «Intet våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt; dette er [Jehovas] tjeneres arv og den rett de får av meg, sier [Jehova].» Det er med disse i høy grad oppmuntrende ordene Esaias’ 54. kapittel, som er rettet til det «Jerusalem som er der oppe», slutter. — Esaias 54: 17.

EN INNBYDELSE TIL Å DRIKKE OG SPISE DET SOM ER NOE VERDT

13. Hvilken innbydelse begynner det neste kapitlet i Esaias’ bok med?

¹³ I betraktning av alle de gode ting som vil bli en følge av at denne vakre profetien blir oppfylt, lyder denne passende innbydelsen, som alle kan høre: «Nåvel, alle I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har! Kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! Hvorfor veier I ut penger for det som ikke er brød, og eders fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på  meg! Så skal I ete det gode, og eders sjel glede seg ved de fete retter. Bøy eders øre hit og kom til meg! Hør! Så skal eders sjel leve; og jeg vil opprette en evig pakt med eder, gi eder Davids rike nåde, den visse. Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag.» — Esaias 55: 1—4.

14. a) Hvem er det som kommer med denne innbydelsen? b) Hvem er det som får den, og hvorfor får de den?

¹⁴ Hvem annen enn Jehova Gud, livets Kilde, kunne komme med en slik enestående innbydelse og et slikt løfte? Denne innbydelsen har tilknytning til hans messianske «tjener» som han setter til «en fyrste og en hersker over folkeslag». Disse folkeslagene burde være interessert i den guddommelige innbydelsen. Men innbydelsen går i første rekke ut til Jehovas folk, som står i et paktsforhold til ham, men som lever under utilfredsstillende forhold. Hva er grunnen til at de gjør det? Grunnen til det er at de sliter og strever, foretar innkjøp og spiser og drikker, men likevel fortsetter å dø uten noe håp. Vi forstår hvordan situasjonen var, når vi husker at profeten Esaias forutsa at byen Jerusalem skulle bli ødelagt og Juda land bli lagt øde, og at jødene skulle leve i landflyktighet i det hedenske landet Babylon. Landet skulle ligge øde og dets innbyggere være i landflyktighet i 70 år fra 607 til 537 før vår tidsregning.

15. Hvem hadde Jehova forutsagt at han ville utfri det jødiske folk ved hjelp av, og hvorfor er hans rolle av spesiell interesse for oss?

¹⁵ Babylon med dets falske guder og falske tilbedelse, dets imperialisme og kommersialisme hadde ingenting å tilby de landflyktige jøder. Jødene hadde ikke noe håp om å bli utfridd og kunne gjenoppta tilbedelsen av den sanne og levende Gud i sitt hjemland: «Er dette den mann [Babylons konge] som . . . ikke slapp sine fanger hjem?» (Esaias 14: 16, 17) Hvem kunne bryte verdensriket Babylons makt og løslate de jødiske fangene, slik at de kunne vende tilbake til sitt hjemland og gjenoppta tilbedelsen av Jehova i et gjenoppbygd tempel i et gjenoppbygd Jerusalem? Gud selv kunne gjøre det, og han hadde en tjener som han kunne  bruke for å gjennomføre dette. Denne jordiske tjener var perseren Kyros, som Jehova hadde fortalt navnet på lenge før han ble født. (Esaias 44: 28 til 45: 6) Denne perseren, som erobret Babylon i fortiden, var ikke bare en historisk person, men han var også et profetisk forbilde på Jehovas messianske «tjener», som Jehova vil bruke for å omstyrte og ødelegge vår tids Babylon, Babylon den store, den falske religions verdensrike.

16. Hva var i gammel tid som mat og drikke for de landflyktige jøder?

¹⁶ Det er vann, brød, vin og melk å få, og den som vil, kan forsyne seg og bli styrket, ja, selv de som ingen penger har, og som derfor ikke kan betale det de spiser og drikker! Det er Jehova Gud som sier dette. Det han taler om, er naturligvis ikke bokstavelig mat og drikke. Han taler om det som svarer til dette, ting som kan holde en person i live åndelig talt, slik at han kan oppnå det sanne liv, evig liv, og som vil gi ham virkelig livsmot og gjøre tilværelsen meningsfylt for ham. I gammel tid var disse livsviktige ting de foranstaltninger Jehova Gud hadde truffet for at hans landflyktige folk skulle kunne bli utfridd av Babylon og få vende tilbake til sitt gudgitte hjemland. Først lød budskapet om frigjøring, et budskap som kunne gi den landflyktiges håp næring. Så ble Jehova Guds dekret utstedt ved hans jordiske tjener, og dette dekretet om frigjøring krevde at de landflyktige gikk til handling. Når det var gjort, kunne de vende tilbake til hjemlandet og få oppleve hvordan Guds vidunderlige profetier gikk i oppfyllelse i deres kjære land, som nå igjen ble bebodd. Den glede de erfarte, kunne samnenlignes med den glede det gir å drikke den beste vin. — Salme 104: 15.

17. Hvem er vår tids babyloniere, og hva slags mat og drikke får de åndelig talt?

¹⁷ I vår tid er milliarder av mennesker i religiøs, moralsk, intellektuell og sosial henseende undertrykt av Babylon den store, ikke bare i den såkalte hedenske verden, men i like høy grad i kristenheten. På grunn av at deres mange sekter og kirkesamfunn har gjort religionen til et forretningsforetagende,  må de betale for sin religion. Deres religioner har ikke holdt dem atskilt fra denne verden, men har oppmuntret dem til å delta i denne verdens anliggender og godkjent en slik handlemåte. Deres religioner har ikke fått dem til å slutte å sette sin lit til mennesker og menneskelagde institusjoner. Selv de som tilhører kristenheten, har ikke noe annet å håpe på enn at mennesker etter hvert skal kunne løse verdens problemer og bedre situasjonen. De er i virkeligheten vår tids babyloniere, og den føde de tar til seg i religiøs henseende, kan ikke mette dem eller gi dem sann tilfredsstillelse.

18. a) På grunn av hvilken pakt har Jehova i dag et folk som står i et spesielt forhold til ham? b) Hvem er det som trofast lever i samsvar med denne nye pakt?

¹⁸ I det sjette århundre før Kristus burde de som var blitt tatt inn i den mosaiske lovpakt med Jehova Gud, ikke ha vært «fanger» i det gamle Babylon. Hvis de kjærlig hadde oppfylt sine paktsforpliktelser overfor ham, ville de ikke ha måttet være i landflyktighet i det hedenske Babylonia, langt borte fra sitt hjemland, som på den måten ble liggende øde. I dag har Jehova også et folk som har inngått en nasjonal pakt med ham. Det er naturligvis Jehovas messianske «tjener», den større Moses, som er denne pakts mellommann. De er tatt inn i den pakt som trådte i stedet for den mosaiske lovpakt i år 33 e. Kr., i den nye pakt, som Jeremias 31: 31—34 hadde forutsagt skulle opprettes. Da Jesus innstiftet Herrens nattverd til minne om sin offerdød, viste han at hans blod var det middel som fikk den nye pakt til å tre i kraft og stadfestet den. (Matteus 26: 26—30; Lukas 22: 19, 20; 1 Korintierne 11: 20—26) I lydighet mot Jesu befaling feirer Jehovas kristne vitner denne Herrens nattverd hvert år på årsdagen for dens innstiftelse. De lever trofast i samsvar med Jehovas nye pakt.

19. Ved hvilke midler fikk Babylon den store Jehovas kristne vitner i sin makt under den første verdenskrig, og hvordan så framtidsutsiktene da ut for vitnene?

¹⁹ Hele Babylon den store, hele den falske religions verdensrike,  har uten opphør motstått Jehovas kristne vitner. Under den første verdenskrig (1914—1918) fikk dette verdensrike dem virkelig i sin makt ved hjelp av sine verdslige elskere. Ved hjelp av de politiske, militære og rettslige myndigheter førte Babylon den store all slags forfølgelse over disse tilbedere av Jehova og sørget også for at litteratur de brukte i sitt studium av Bibelen, ble forbudt. Deres organisasjon, som hadde til hensikt åpent å kunngjøre Bibelens gode budskap, ble i høy grad lammet, spesielt da medlemmer av Jehovas synlige organisasjons styrende råd ble kastet i fengsel på grunn av anklager som etter krigen ble trukket tilbake, med det resultat at saken mot dem ble henlagt. Med hensyn til mulighetene for en forandring var situasjonen svært dyster, og Jehovas tjenere resignerte, idet de ventet det verste og var forberedt på å underkaste seg Jehovas vilje. Med Jehovas hjelp klarte de imidlertid å sørge for at deres offisielle tidsskrift, The Watch Tower and Herald of Christ’s Presence (Vakttårnet og forkynner av Kristi nærvær), kom ut to ganger i måneden trass i de vanskelige forholdene under krigen, noe som var til åndelig oppbyggelse for dem som hadde mulighet til å skaffe seg det.

20, 21. Hvilke forhold som Jehovas tilbedere på jorden opplevde etter den første verdenskrig, gjorde det passende med en kunngjøring som tilsvarte kunngjøringen i Esaias 55: 1, 2?

²⁰ Men så endte plutselig den første verdenskrig. Den resulterte ikke i en verdensrevolusjon og i anarki eller i Harmageddon-krigen, slik som bibelstudentene ventet. Og Jehovas oppriktige tilbedere, som var tatt inn i den nye pakt med ham ved hans mellommann, Jesus Kristus, befant seg fremdeles i kjødet på jorden. De var dessuten fortsatt i fangenskap under Babylon den store og dens politiske, militære og juridiske forbundsfeller! En uventet etterkrigstid lå nå foran dem, en tid med muligheter til å gjenoppta og utvide kunngjøringen av det gode budskap i Guds Ord. Det var nå passende at den Gud som de tilba trass i all den motstand og undertrykkelse de var gjenstand for fra Babylon den stores side, gjorde noe for dem og for sitt eget navns  skyld. Tiden var nå inne til at det budskap som i vår tid tilsvarte Esaias’ oppmuntrende budskap, ble kunngjort:

²¹ «Nåvel, alle I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har! Kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! Hvorfor veier I ut penger for det som ikke er brød, og eders fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på meg! Så skal I ete det gode, og eders sjel glede seg ved de fete retter.» — Esaias 55: 1, 2.

22. Hva var det som da viste seg å være som vann, brød, vin og melk for Jehovas folk?

²² Et slikt budskap kom fra Jehova Gud, gjennom hans messianske «tjener», Jesus Kristus. Hensikten med det var å hjelpe hans folk ut av deres nedtrykthet, å fjerne deres negative holdning, og å gi dem livsmot og håp. Hva ville så være som vann som kunne slokke deres brennende tørst etter sannhet og rettferdighet? Hva ville være som brød som kunne nære og styrke deres hengivenhet overfor Gud? Hva kunne være som vin som kunne fylle deres hjerte med helsebringende glede? Hva kunne være som melk som kunne øke deres velvære og berike dem i deres forhold til den eneste levende og sanne Gud? (Salme 104: 15) Det var Bibelens budskap om en utfrielse av Babylon den store ved hjelp av Guds opprettede, messianske rike! Det var budskapet om deres utfrielse av trelldommen under denne verden, som er Babylon den stores venn, en utfrielse som ville gjøre det mulig for dem å kjempe for religionsfriheten og å kunngjøre det gode budskap om Guds rike verden over, til velsignelse for den nødstilte menneskehet.

23. Hvordan fikk de del i disse ting «uten penger og uten betaling»?

²³ Jehova Guds undertrykte tilbedere behøvde ikke å betale for å få høre dette budskapet om utfrielse! De behøvde ikke å betale penger for å komme seg ut av fangenskapet og trelldommen under Babylon den store! De kunne lytte til dette budskapet uten at det kostet dem noe, men de måtte legge mot og tro for dagen og handle i samsvar med det. Hvis de gjorde det, ville det være som forfriskende vann, styrkende brød, gledebringende vin og nærende melk for  dem. «I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» — Johannes 8: 32.

24. Hvordan var det våren 1919 tydelig at det hadde funnet sted en utfrielse?

²⁴ De fikk et konkret vitnesbyrd om denne utfrielse om våren i 1919, det første året etter krigen, da medlemmene av Jehovas kristne tilbederes styrende råd ble løslatt fra det føderale fengsel i Atlanta i Georgia i USA. Kort tid deretter ble de anklager den føderale domstol hadde rettet mot disse vitnene, trukket tilbake, og senere ble saken mot dem henlagt. Medlemmene av Jehovas kristne tilbederes styrende råd ble på den måten renvasket for de falske anklagene, som gikk ut på at de var lovløse borgere som utgjorde en trusel mot landets sikkerhet. Jehovas folk viste sin verdsettelse av den kristne frihet som kommer fra Jehova gjennom Jesus Kristus, hans «tjener», ved å gå i gang med et mer omfattende studium av hans hellige skrifter, slik at de kunne bli klar over hva som var hans vilje med dem i denne etterkrigsperioden, som de ikke hadde gjort regning med.

25. a) Hva ble gjort i 1919 for å styrke Guds tjeneres mot? b) Hva var kunngjøringen om at et nytt blad skulle bli utgitt, et tegn på?

²⁵ Deres studium av Bibelen lot dem ikke i uvisshet om hva som var Guds vilje. Det var tydelig at Jehovas tilbedere, som hadde overlevd forfølgelsene og vanskelighetene under den første verdenskrig, nå skulle ta fatt på Rikets arbeid. For å styrke deres mot til å delta i dette arbeidet hadde bladet Vagt-Taarnet for september og oktober 1919 en hovedartikkel i to deler med tittelen «Salige er de som ikke frykter». Dette temaet ble også behandlet på det internasjonale stevnet disse tilbederne kom sammen til i åtte dager, fra 1. til 8. september det året, i Cedar Point i Ohio. Som et tegn på at de kunne vente mer åndelig føde, og på at det også lå et større arbeid foran dem, kom Selskapet Vakttårnets president den 5. september 1919 med en interessant opplysning til de 6000 stevnedeltagerne. Hva gikk den ut på? Den gikk ut på at Selskapet skulle utgi et blad i tillegg til bladet Vakttårnet. Dette nye bladet, som skulle komme ut annenhver  uke, skulle hete «Den Gylne Tidsalder» og skulle utfylle Jehovas kristne tilbederes offisielle tidsskrift. Dette bladet skulle også kunngjøre Guds rike.

26. Hva var hensikten med at dette bladet ble utgitt, slik det framgikk av dets første nummer?

²⁶ Den innledende artikkelen i det første engelske nummeret av dette nye bladet, nummeret for 1. oktober 1919, som viste hvordan forholdene var den gangen, sa blant annet:

Dets hensikt er i lys av den guddommelige visdom å forklare den sanne betydning av vår tids store fenomener og ved hjelp av uimotsigelige og overbevisende kjensgjerninger å gjøre tenkende mennesker oppmerksom på at en tid med store velsignelser for menneskene nå er nær. Dets oppgave er å virke som en røst i forvirringens ørken og bekjentgjøre at den gylne tidsalder er i ferd med å komme.

Fortvilelsen i verden er i dag større enn noen gang tidligere i dens historie. En ødeleggende krig har hjemsøkt nasjonene, slik at de er blitt opprevet og er i ferd med å forblø. I krigens spor fulgte den store, pestlignende influensaen, som krevde dobbelt så mange offer som krigen gjorde. I løpet av de siste årene har millioner av mennesker dødd, og millioner av andre sørger over tapet av sine kjære.

Overalt blir leveomkostningene stadig høyere, og mange mennesker står ansikt til ansikt med virkelig mangel og hungersnød. Innen praktisk talt alle yrker verden over er det slik at arbeiderne streiker eller truer med å gå til streik og derved stanse handelsvirksomheten. En alminnelig uro gjør seg gjeldende overalt.

Finansmennene er ikke mindre bekymret. . . .

DEN GYLNE TIDSALDER vil bringe det etterlengtede budskapet til menneskenes hjem, et budskap som vil berolige dem som er engstelige, og bringe trøst til de sorgfulle. Vi venter ikke å klare dette ved menneskelig visdom, for det er blitt forsøkt uten at det har lykkes, og en slik visdom er dårskap i Jehovas øyne. Men vi vil gjøre menneskene oppmerksom på de tydelige og ubestridelige kjensgjerninger i lys av vår tids begivenheter idet vi holder fram den løsning på menneskenes problemer som Gud har gjort kjent, og som vil oppfylle alle nasjoners ønske og bringe menneskene liv, frihet og lykke. Vi innbyr alle gudfryktige mennesker som elsker lov og orden, til å være med på å kunngjøre dette trøstens budskap for dem som ønsker å bli trøstet.

27, 28. Hvilket storslagent håp framholdt dette bladet, men hva måtte først finne sted?

 ²⁷ Her var således et helt nytt blad som fryktløst henledet menneskenes oppmerksomhet på gjenopprettelsen av paradiset over hele jorden til glede for alle mennesker, uansett rase, hudfarge eller nasjonalitet. Før dette bokstavelige, jordiske paradis kan bli opprettet for menneskene ved Guds messianske rike, må det imidlertid opprettes et åndelig paradis blant Jehovas kristne tilbedere, som nå har gjenvunnet hans gunst. Det er grunnen til at Esaias, kapittel 55, like etter at innbydelsen til å nyte godt av Guds livgivende foranstaltninger er gått ut, sier:

²⁸ «Bøy eders øre hit og kom til meg! Hør! Så skal eders sjel leve; og jeg vil opprette en evig pakt med eder, gi eder Davids rike nåde, den visse. Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag.» — Esaias 55: 3, 4.

DEN EVIGE PAKT OM RIKET

29. a) Hva ville bli dem til del som tok imot innbydelsen i Esaias 55: 3, 4 og bøyde sitt øre til Jehova og kom til ham? b) Hvilken forbindelse er det mellom disse velsignelsene og «Davids rike nåde, den visse»?

²⁹ De som bøyde sitt øre til Jehova og kom til ham i etterkrigsåret 1919, ville bli levende igjen og opprettholde livet åndelig talt ved de åndelige foranstaltninger Jehova nå innbød sitt folk til å nyte godt av. Deres sjel ville leve og være sunn åndelig talt. Den kanal hvorigjennom alle disse livgivende velsignelser skulle bli Jehovas trofaste, kristne tilbedere til del, ville være det messianske rike, som var født i himmelen i 1914, da «hedningefolkenes tider» endte. (Lukas 21: 24, NTM; Daniel 4: 16, 23, 25, 32; Åpenbaringen 12: 1—10) Det var dette Jehovas løfte om å opprette en evig pakt med Rikets forkynnere og ’gi dem Davids rike nåde, den visse’ innebar. Denne guddommelige nåde innebar at retten til Riket skulle være knyttet til kong Davids slektslinje i Jerusalem helt til Davids fornemste arving, den lovte Messias, framsto, og at det messianske rike deretter for alltid ville tilhøre ham.

30, 31. a) Hvordan var den nåde som var blitt vist David, ’viss’? b) Hvordan anvendte apostelen Paulus løftet i Esaias 55: 3 da han talte i Antiokia i Pisidia?

 ³⁰ Ettersom den nåde som ble vist David, var ’viss’, ville den være evig, solid grunnfestet. (2 Samuel 7: 16) Som en bekreftelse av dette blir det sagt i Salme 89: 29, 30: «Jeg vil bevare min miskunnhet mot ham til evig tid, og min pakt skal stå fast for ham. Og jeg vil la hans avkom bli til evig tid og hans trone som himmelens dager.» (Se også Jeremias 33: 19—21.) Den nåde Gud viste kong David, viste seg også å være ’viss’, for den nådde sitt høydepunkt i forbindelse med en evig Konge, Messias. Vi behøver ikke å være i tvil om hvem dette var, for apostelen Paulus anvendte løftet i Esaias 55: 3 på Jesus Kristus.

³¹ Da apostelen Paulus talte i den jødiske synagogen i Antiokia i Pisidia i Lilleasia, sa han til sine tilhørere: «Vi forkynner eder evangeliet om det løfte som ble gitt til fedrene, at dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, idet han oppreiste Jesus, således som det også er skrevet i den annen salme: Du er min Sønn; jeg har født deg i dag. Men at han har oppreist ham fra de døde, så han ikke mer skal vende tilbake til tilintetgjørelse, det har han sagt således: Jeg vil gi eder de hellige løfter til David, de trofaste. Derfor sier han også på et annet sted: Du skal ikke overgi din hellige til å se tilintetgjørelse. For David sov inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd, og han ble samlet med sine fedre og så tilintetgjørelse; men den som Gud oppvekte, han så ikke tilintetgjørelse.» — Apostlenes gjerninger 13: 32—37.

32. Hvem får Esaias 55: 4 sin oppfyllelse på?

³² Dette messianske rike, som ble opprettet i himmelen i 1914 med den oppstandne, uforgjengelige Jesus Kristus som konge, har således bestått inntil nå og vil bestå i enda 1000 år, slik at menneskene kan bli velsignet i et jordisk paradis. Jehova Gud siktet følgelig ikke til David, som fremdeles var død, da han videre sa, i Esaias 55: 4: «Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt ham, til en fyrste og en hersker over  folkeslag.» Nei, Jehova siktet her til Davids lovte Arving, Jesus Kristus, som pakten med David om et evig rike pekte fram til.

33. På vegne av hvem er han et «vitne for folkeslag»?

³³ På vegne av hvem blir denne satt til et «vitne for folkeslag»? På vegne av Ham som har satt ham til et slikt vitne, nemlig Jehova. Jesus Kristus var hans vitne på jorden, et Jehovas vitne. I Esaias 43: 9 utfordrer Jehova alle folkenes guder ved å oppfordre dem til å bevise at de virkelig er levende guder som kan komme med riktige forutsigelser angående det som ligger foran oss. La disse falske gudene frambringe sine vitner, slik at menneskene kan høre disse vitnene fortelle hva deres guder har profetert, og så si: «Det er sannhet!» Disse falske gudene kunne ikke gjøre det. Men Jehova, den levende og sanne Gud, kan frambringe vitner som står på hans side, og det største vitne for ham som noensinne har vært på jorden, er hans enbårne Sønn, Jesus Kristus. Han tilhørte etter kjødet det folk som ordene i Esaias 43: 10 er rettet til: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt.»

34. a) Hvem vitnet Jesus i første rekke for da han var på jorden? b) Hvem skulle også høre hans vitnesbyrd, og hvordan er denne profetien blitt oppfylt?

³⁴ Da Jesus Kristus var et fullkomment menneske på jorden, sa han gjentatte ganger at han vitnet om sin himmelske Far, Jehova Gud. Den gangen vitnet han i første rekke for det jødiske folk. I Åpenbaringen 1: 5 omtaler apostelen Johannes ham som «Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte blant de døde og herren over kongene på jorden». Og i Åpenbaringen 3: 14 (NW) presenterer den oppstandne, herliggjorte Jesus Kristus seg for menigheten i Laodikea i Lilleasia ved å si: «Dette er de ting som Amen sier, det trofaste og sanndrue vitne, begynnelsen til det Gud skapte.» Men Jehova Gud skulle ikke bare sette Messias, Jesus, til et vitne for det jødiske folk, men også for «folkeslag». Hans vitnesbyrd om den Gud som han er den messianske «tjener» for, angår alle mennesker, uansett nasjonalitet, hudfarge  eller rase. I vår tid sørger han for at dette viktige vitnesbyrdet blir avlagt av hans trofaste medvitner på jorden. Jehovas kristne vitner i vår tid gleder seg over at de kan avlegge det samme vitnesbyrd som Jesus Kristus avla, for «folkeslag» i over 200 land og øysamfunn.

35, 36. a) Hva kan vi være forvisset om i betraktning av den trofasthet Jesus la for dagen som et vitne? b) Hvilken parallell til det at Jesus skulle være «en fyrste og en hersker», finner vi i tilfellet med David?

³⁵ Et sant og pålitelig vitnesbyrd må avlegges før det blir grepet inn overfor dem som har fått høre vitnesbyrdet. (Matteus 24: 14) Da Jesus Kristus var på jorden, var han et trofast vitne om Guds sannhet. (Johannes 18: 37) Han døde for denne sannhets skyld.

³⁶ Vi kan være forvisset om at han vil være like trofast når han ivaretar de oppgaver som blir pålagt ham i himmelen. Hans Gud setter ham til noe mer enn et «vitne for folkeslag». Han setter ham deretter til «en fyrste og en hersker over folkeslag». Jehova opphøyde David, som bare var en hyrdegutt i Betlehem i Juda, og satte ham til «fyrste» over Guds folk. (2 Samuel 7: 8) Ettersom David tilhørte Juda stamme, kom således ’herskerstaven’ til å bli plassert mellom føttene til en etterkommer av Juda da han satt på sin kongetrone som konge over hele Israel. (1 Mosebok 49: 10) Den skulle ikke vike fra Juda stamme før Messias, Silo (NW), «han som den tilhører», kom.

37. Hva slags «fyrste» og «hersker» viser Jesus Kristus seg å være?

³⁷ Selv om den lovte Messias eller Silo var en etterkommer av kong David, skulle han være større enn kong David. Han skulle også være kong Davids herre. (Salme 110: 1, 2) Messias måtte derfor også være «en fyrste og en hersker», slik som David hadde vært, og det ikke bare over Israel, men over «folkeslag». Det er nettopp det mennesker av alle folkeslag trenger — «en fyrste og en hersker» som Jehova Gud har gitt i oppdrag å være en sann representant for ham. Menneskene vil kunne stole på at en slik messiansk ’fyrste og hersker’ vil lede dem og føre dem inn på en vei som er i  harmoni med Guds vilje, til evig velsignelse for dem. De vil ha en slik fyrste og hersker i den oppstandne, herliggjorte Jesus Kristus, som har satt seg ved Guds høyre hånd i himmelen. Det er grunnen til at han nå blir omtalt som en løve-lignende hersker i himmelen, for det sies der: «Løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret.» — Åpenbaringen 5: 5.

38. Hvordan kan vi få del i de evige velsignelser som ifølge pakten skulle bli Messias’ undersåtter til del?

³⁸ De som godtar det vitnesbyrd Messias, Jesus, avlegger, og som følger hans ledelse og adlyder hans befalinger, blir velsignet. Den ’evige pakt’ om et evig rike som Jehova opprettet med kong David, berører derfor dem som villig blir Messias’, Jesu, undersåtter. Denne messianske regjering er opprettet over dem. De får derfor del i de evige velsignelser som er en følge av at Jehova trofast holdt sitt løfte i forbindelse med ’Davids nåde’ helt til den lovte Messias framsto, ja, helt til «hedningefolkenes tider» endte, om høsten i 1914. I samsvar med pakten skulle således denne «nåde» bli Messias’ undersåtter til del. Disse lydige undersåtter får del i de storslagne velsignelser som utøses av det messianske rike Gud i sin nåde har opprettet, og dette gjelder i særlig grad de åndelige israelitter, som vil bli Kristi medarvinger i det himmelske rike.

39. a) Hvem fikk først del i disse velsignelser, og hvordan? b) Hvem kommer nå også til det åndelige festmåltid?

³⁹ De første som får del i de velsignelser dette riket, som ble født i himmelen i 1914, utøser, er de som i 1919 ga akt på den guddommelige innbydelsen og forsynte seg av vannet, brødet, melken og vinen som Jehova i åndelig forstand hadde skaffet til veie for dem. (Åpenbaringen 12: 1—6, 14) Fordi de underordnet seg under Messias’ nyfødte rike, ble de utfridd av Babylon den store, den falske religions verdensrike. De åndelige israelitter på jorden, levningen, som hadde vært i fangenskap under Babylon den store under den første verdenskrig, var de første som reagerte positivt på Jehovas  hjertelige innbydelse til det åndelige festmåltid i form av Rikets velsignelser. Siden våren 1935 har en «stor skare» av mennesker av alle nasjonaliteter som ønsket å komme ut av Babylon den store og tilbe den sanne Gud, sluttet seg til levningen av åndelige israelitter og nytt det storslagne festmåltidet sammen med den. (Åpenbaringen 7: 9—17) Dette hjelper oss til å forstå hvilken forbindelse innbydelsen til det styrkende måltidet har med det opprettede, messianske rike.

DE SOM SØKER JEHOVA

40. Hvordan forutsier Bibelen en økning av tilbedere av Jehova som ikke tilhører det åndelige Israel?

⁴⁰ En økning i antallet av tilbedere av Jehova som Bibelens Gud ble forutsagt, en økning som ville innbefatte en «stor skare» av mennesker som ikke tilhørte det åndelige Israel. (Åpenbaringen 7: 1—8) «Se,» sier Esaias 55: 5 videre, «folk du ikke kjenner, skal du kalle, og hedningefolk som ikke kjenner deg, skal løpe til deg, for [Jehovas], din Guds skyld og for Israels Helliges skyld; for han herliggjør deg.»

41. a) Hadde de åndelige israelitter kjennskap til en slik innsamling av andre tilbedere da de var i babylonisk fangenskap? b) Hvem skulle disse tilbedere komme til?

⁴¹ Hvilke gledebringende overraskelser inneholder ikke dette løftet! Da de som tilhører levningen av det åndelige Israel, var i babylonisk fangenskap, hadde de ikke noen anelse om at de ville kalle «folk» som ikke tilhørte deres folk. Ut fra den forståelse de den gangen hadde av Bibelen, kjente de ikke til noen slike folk. Under deres fangenskap så det ikke ut til at det var tale om noen slike folk, om at det var en del av Guds hensikt. Når Guds tid var inne til det skulle de imidlertid «kalle» eller invitere «folk», alle folk som ikke tilhørte det åndelige Israel. For at de skulle kunne komme med en slik innbydelse, måtte de selv først bli utfridd av trelldommen under Babylon den store. Men ville mennesker som tilhørte ulike folk, reagere positivt på en slik innbydelse? Ja, ville mennesker som tilhørte folk som  ’ikke kjente deg’, mennesker som inntil da ikke hadde anerkjent det åndelige Israels levning, ta imot en slik innbydelse? Ja, sier Esaias 55: 3 til det åndelige Israel; de «skal løpe til deg». Ja, de skulle strømme til levningen av det åndelige Israel, som hadde overlevd den første verdenskrig.

42. Hvem var det i virkeligheten de ville bli tiltrukket av, slik det framgår av profetien?

⁴² Men hvordan kunne noe slikt skje, i betraktning av at levningen av det åndelige Israel skulle «hates av alle folkeslag»? (Matteus 24: 9) Det skulle skje «for [Jehovas], din Guds skyld». Det var ikke den forhatte levning av det åndelige Israel i seg selv de ville bli tiltrukket av, men ’Jehova, din Gud’. Han ville gjøre noe for de åndelige israelitter fordi de ikke hadde tilbedt Babylon den stores falske guder, men hadde holdt seg til ham som den sanne Gud, den Gud som bør tilbes. Hva ville han så gjøre for dem? Det framgår av det som videre sies: «Og for Israels Helliges skyld; for han herliggjør [vil ha forskjønnet, NW] deg.»

43. a) Hvordan har Jehova «forskjønnet» sine åndelige israelitter, slik at ærlige mennesker har følt seg tiltrukket av dem? b) Hva har Jehova således ført sine jordiske tilbedere inn i, og hvorfor har han gjort det?

⁴³ De åndelige israelitter ville nå ikke lenger se ut slik som de gjorde da de var nedtrykte, utsultede og dårlig kledde fanger i Babylon den store, men de ville nå ha blitt forskjønnet. Det betydde ikke at de nå ikke lenger ville bli ’hatet av alle folkeslag’. Det betydde at de i åndelig henseende ville være et fritt folk i Kristus. Israels Hellige ville ikle dem åndelig skjønnhet ved at de fikk del i det åndelige festmåltid han nå hadde gjort i stand for dem. Han ville ikle dem åndelig skjønnhet ved å gjøre dem til representanter for Messias’ nyfødte rike. Ærlige mennesker ville forstå at de utgjorde det folk som tilba den sanne Gud, og at denne Gud var blant dem. De åndelige israelitter ville ha hans sannhet og bringe ut det gode budskap om Riket til et vitnesbyrd for alle folkeslag. Ettersom de hadde vist anger og Guds mishag på grunn av de feiltrinn de tidligere hadde gjort seg skyldige i, ikke lenger hvilte over dem, kunne de nå komme inn i et åndelig  paradis, som ville stå i sterk kontrast til de religiøse forholdene i Babylon den store. Disse, som ble hatet av alle folkeslag, ville således bli velsignet med en åndelighet som ville virke tiltrekkende, til Jehovas pris.

44. a) Hvordan har de som tilhører levningen av det åndelige Israel, ’kalt’ de «folk» som de først ikke kjente? b) Hvordan har de når de har gjort dette lagt tilbørlig vekt på sin Guds navn? c) Hva er det som har fått andre til å løpe til levningen av det åndelige Israel og bli Jehovas kristne vitner?

⁴⁴ Fra 1919 av begynte således de som utgjorde levningen av det åndelige Israel, å kalle «folk» som de tidligere ikke kjente, ved å forkynne «dette gode budskap om riket» for stadig flere folkeslag. (Matteus 24: 14, NW) De fryktet ikke for at menneskene ville sky dem hvis de kalte seg med Guds navn. Etter at de i mange år hadde vitnet om ham verden over, antok de derfor det passende navnet «Jehovas vitner». Dette gjorde de søndag den 26. juli 1931 ved det internasjonale stevne som ble holdt i Columbus i Ohio. Trass i de fordommer mot Guds navn som gjorde seg gjeldende til og med i kristenheten, var det mange som søkte Gud, som begynte å løpe til levningen av det åndelige Israel. De så at levningen av de andelige israelitter hadde en åndelig skjønnhet som kristenheten og den hedenske verden ikke kunne oppvise maken til. Fra våren 1935 av kom de løpende i hundrevis. De ønsket å få del i det åndelige paradis som levningen gledet seg over å befinne seg i etter at den hadde gjenvunnet Jehovas gunst. Også disse antok navnet Jehovas kristne vitner, uten frykt for den vanære det ville bringe.

45, 46. a) Hvilken økning har funnet sted i antallet av tilbedere av Jehova? b) Hvilke velsignelser har Jehovas tilbedere allerede nå fått del i, og hvilke framtidsutsikter har de?

⁴⁵ Mennesker av alle folkeslag har fortsatt å løpe til levningen i de årene som har gått siden den gangen. Ikke engang den større verdenskonflikten som fulgte, den annen verdenskrig, kunne hindre dem som søkte den sanne Gud, og som ønsket å tilbe ham, i å komme løpende til levningen. På grunn av den hjelp disse har gitt levningen, har ’kallet’ gått ut til stadig flere land og områder, og stadig flere tusener  er blitt oppmerksom på det åndelige festmåltid i det åndelige paradis ved at de har hørt ’kallet’: «Nåvel, alle I som tørster, kom!»

⁴⁶ De som har kommet løpende til levningen, er blitt en del av den ’store skare’, hvis endelige medlemstall nå ikke er kjent. (Åpenbaringen 7: 9, 10) De er blitt levende i åndelig forstand, i samsvar med det som sies i Esaias 55: 3: «Hør! Så skal eders sjel leve.» Dette kan innbefatte at de blir bevart i live i kjødet gjennom den kommende «store trengsel», da Babylon den store og hele den verdslige tingenes ordning vil bli fjernet. Det åndelige paradis og dets lykkelige innbyggere vil overleve, til Jehovas pris og til hans messianske rikes ære. — Matteus 24: 21, 22; Åpenbaringen 7: 14.

[Studiespørsmål]