’Tjenerens’ prøvde ulastelighet blir belønnet
Kapittel 5
’Tjenerens’ prøvde ulastelighet blir belønnet
1. a) Hva er en syndebukk? b) Hva kan sies om det å måtte lide og dø for hele menneskeheten?
DET er ikke lett å lide som syndebukk og samtidig bevare sin ulastelighet overfor rettferdighetens Gud. En som blir gjort til syndebukk, er uskyldig, men må bære skylden for det andre har gjort, eller lide i deres sted. En slik ulastelighetsprøve blir naturligvis ikke lettere for en som må bære alle menneskers skyld og til og med lide døden for hele menneskeheten. Som en skribent skrev under inspirasjon: «For neppe vil noen gå i døden for en rettferdig — for en som er god, kunne kanskje noen ta seg på å dø.» — Romerne 5: 7.
2. Hva sier Bibelen om en syndebukk i de instrukser som gjaldt for den gamle jødiske soningsdag?
2 Likevel ble det allerede i det 16. århundre før vår tidsregning for første gang åpenbart at det ville framstå en som skulle lide som syndebukk for hele menneskeslekten. I den lovsamling som Israels folk fikk gjennom Moses ved Sinai berg i 1513 f. Kr., ga Jehova Gud israelittene befaling om å holde en hellig soningsdag på den tiende dag i den sjuende månemåned (tisjri) hvert år. I forbindelse med den soning for synder som ble skaffet til veie ved en okses blod og en bukks blod, som ble båret inn i det Aller-helligste i tabernaklet og sprengt foran Guds gullkledde paktens ark, var det en bukk som ble gjort til syndebukk. Hvordan denne bukken ble utvalgt, og hva som ble gjort med den, blir beskrevet på følgende måte i 3 Mosebok kapittel 16:
Og av Israels barns menighet skal [Aron] få to geitebukker til syndoffer og en vær til brennoffer. Så skal Aron føre fram sin egen syndoffer-okse og gjøre soning for seg og sitt hus. Og han skal ta de to geitebukker og stille dem fram for [Jehovas] åsyn, ved inngangen til sammenkomstens telt. Og Aron skal kaste lodd om de to geitebukker, ett lodd for [Jehova] og ett lodd for Asasel. Og den bukk som ved loddet er tilfalt [Jehova], skal Aron føre fram og ofre til syndoffer. Men den bukk som ved loddet er tilfalt Asasel, skal stilles levende fram for [Jehovas] åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den sendes ut i ørkenen til Asasel.
Når han så har fullført soningen for helligdommen og for sammenkomstens telt og for alteret, da skal han føre fram den levende bukk. Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukks hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med; han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står rede dertil. — 3 Mosebok 16: 5—10, 20—22.
3, 4. Hvordan vet vi at syndebukken på soningsdagen hadde forbilledlig betydning?
3 Den autoriserte engelske oversettelsen, King James Version, gjengir uttrykket ’bukken som tilfalt Asasel’ med «syndebukken». Charles Thomsons oversettelse av den gamle oversettelsen Septuaginta, som ble laget av jøder i Alexandria i Egypt, taler om loddet for den bukk som tilfalt Asasel, som «et lodd: ’For unnslippelse’». Og den sier også: «å gjøre soning for den, for på den måten å la den unnslippe.» (3 Mosebok 16: 8—10) Den gamle latinske oversettelsen Vulgata bruker uttrykket caper emissarius («bukken som sendes ut») i stedet for «syndebukken». Denne bukken, som var et av trekkene ved den årlige feiringen av soningsdagen i det gamle Israel, hadde en forbilledlig betydning. Den var et forbilde på noe godt som skulle bli menneskene til del. I Hebreerne 10: 1 står det: «Loven . . . har en skygge av de kommende goder.» Og Hebreerne 13: 11—14 sier med tanke på offerhandlingene på soningsdagen:
4 «De dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren; derfor led også Jesus utenfor porten, for at han ved sitt eget blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende.»
5. Hvordan viser Esaias 53: 4, 5 at Jehovas «tjener» skulle tjene som den motbilledlige «syndebukk»?
5 Ifølge Esaias’ profeti, kapittel 53, er Jehovas «tjener» den som ble forbilledlig framstilt ved «syndebukken» eller bukken for Asasel på soningsdagen, en dag som ble feiret i Jehovas tempel helt til byen Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70. At den messianske «tjener» skulle være den motbilledlige ’syndebukk’, viser profeten Esaias når han sier: «Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» — Esaias 53: 4, 5.
6. Hvordan viste apostelen Matteus at Esaias 53: 4 fikk sin oppfyllelse på Jesus.
6 Det er en annen bibelskribent som under inspirasjon anvender Esaias’ profeti angående Jehovas «tjener» på Jesus Kristus, og det er Matteus Levi, den tidligere tolleren. Han forteller om hvordan Jesus utførte mirakler ved å helbrede syke mennesker, og i Matteus 8: 14—17 sier han: «Og da Jesus kom inn i Peters hus, så han at hans svigermor lå til sengs og hadde feber; og han rørte ved hennes hånd, og feberen forlot henne; og hun sto opp og tjente ham. Men da det var blitt aften, førte de til ham mange besatte, og han drev åndene ut med et ord, og alle dem som hadde ondt, helbredet han, for at det skulle oppfylles som er talt ved profeten Esaias, som sier: Han tok våre skrøpeligheter på seg og bar våre sykdommer.» — Esaias 53: 4.
7. Hvordan viser Bibelen at det gikk en kraft ut av Jesus når han utførte helbredelser?
7 Hvilken virkning utførelsen av disse mirakuløse helbredelsene hadde på Jesus rent fysisk, vet vi ikke. Men i Lukas 6: 18, 19 sies det: «[De] var kommet for å høre ham og for å bli legt for sine sykdommer; og de som var plaget av urene ånder, ble helbredet. Og alt folket søkte å få røre ved ham; for en kraft gikk ut fra ham og helbredet alle.» At Jesus Kristus kjente at det gikk ut en kraft fra ham, selv om det bare var én som ble helbredet, framgår av følgende beretning i Lukas 8: 42—48: «Da nå Jesus gikk av sted, trengte folket seg innpå ham; og en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år og hadde kostet på leger alt det hun skulle leve av, og ikke kunnet bli helbredet av noen, hun trådte til bakfra og rørte ved det ytterste av hans kledebon, og straks stanset hennes blodsott. Og Jesus sa: Hvem var det som rørte ved meg? Men da alle nektet, sa Peter og de som var med ham: Mester! Folket trykker og trenger deg jo! Men Jesus sa: Det var noen som rørte ved meg; for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg. Da nå kvinnen så at det ikke var skjult det hun hadde gjort, kom hun skjelvende og falt ned for ham og fortalte ham, så hele folket hørte det, av hva grunn hun rørte ved ham, og hvorledes hun straks ble helbredet. Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst deg; gå bort i fred!» — Jevnfør Markus 5: 25—34.
8. Hvilken hendelse viser at de helbredelser Jesus utførte, hadde forbindelse med hans rolle som den som skulle bære menneskenes synder?
8 De mirakuløse helbredelser Jesus, Jehovas «tjener», utførte, var et bevis for at han var den som skulle bære menneskenes synder. Beretningen sier at da Jesus ved en anledning sa til en verkbrudden mann: «Vær frimodig, sønn! dine synder er deg forlatt», anklaget de kritisk innstilte religiøse lederne ham for å spotte Gud. Men Jesus så deres tanker og sa: «Hvorfor tenker I så ondt i eders hjerter? For hva er lettest, enten å si: Dine synder er deg forlatt, eller å si: Stå opp og gå? Men for at I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder — da sier han til den verkbrudne: Stå opp og ta din seng og gå hjem til ditt hus! Og han sto opp og gikk hjem til sitt hus. Men da folket så det, ble de forferdet og priste Gud, som hadde gitt mennesker en sådan makt.» — Matteus 9: 2—8.
9. a) Hvorfor har menneskene større behov for å bli renset for synd enn for å bli helbredet i fysisk forstand? b) Hvilken foranstaltning måtte treffes for at en slik renselse skulle kunne finne sted?
9 Selv om alle de enestående mirakler Jesus utførte, viste at han var Messias, den salvede (Apostlenes gjerninger 10: 38), var han mer interessert i å helbrede hele menneskeheten for det som var den viktigste årsaken til alle skrøpelighetene. Det menneskene først og fremst trengte å bli helbredet for, var synden, hvis lønn er døden og alle de plager og sykdommer som i sin tid fører til at menneskene dør. (Romerne 6: 23) En slik åndelig helbredelse var viktigere enn den fysiske helbredelse, for en som var blitt helbredet i legemlig forstand av Jesus eller en av hans bemyndigede disipler, oppnådde ikke dermed evig frelse. For at menneskene skulle kunne bli renset for synden, måtte Jesu Kristi blod bli utgytt ved at han døde en offerdød på den motbilledlige soningsdag. — Hebreerne 9: 22.
10. a) Hva var det som fikk det til å se ut som om Jesus var «plaget» av Gud? b) Hvordan skulle den straff han fikk, tjene til at vi oppnådde «fred»?
10 På grunn av den religiøse forfølgelse Jesus ble utsatt for fra dem som hadde rett til å tjene i templet, og fra andre høyt ansette religiøse ledere, var det som om han ble «plaget» av Gud selv. Det var som om han hadde fått sår som følge av at han var blitt slått av Gud ved disse som tilsynelatende var opptatt i tjenesten for den sanne Gud. Men ved at Jesus uten å klage utholdt dette, ble han på en utmerket måte tuktet av sin himmelske Far. I betraktning av hvor hard denne forfølgelsen var, var det virkelig som om han ble straffet av ham. (Hebreerne 12: 2—8) Men hensikten med denne straffen var at «vi skulle ha fred», det vil si, det at Jesus utholdt denne straffen, ville føre til at vi kom i et fredelig forhold til Gud.
11. Hvordan reagerte Jesus på de lidelser han ble utsatt for, og hvordan er det blitt til gagn for oss?
11 Hvis Jesus hadde satt seg imot å bli tuktet på denne måten på jorden, ville alt ha vært tapt for oss. Men en av hans nærmeste venner, apostelen Simon Peter, skriver til oss: «Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, for at I skal følge etter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig; han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er legt.» (1 Peter 2: 21—24) Apostelen Peter siterer her fra Esaias 53: 5, og det er således enda en jøde som under guddommelig inspirasjon identifiserer Jesus Kristus som den «tjener» som ifølge Esaias’ profeti skulle framstå.
LIK ET FÅR SOM IKKE GJØR MOTSTAND
12. Hva hadde Esaias 53: 6, 7 forutsagt om Jesus Kristus?
12 Jesus Kristus måtte i høyeste grad underordne seg under Jehovas universelle overherredømme hvis han skulle oppfylle det Esaias sier om ’tjeneren’ når han på forskjellige måter sammenligner ham med et får. Esaias 53: 6, 7 viser forskjellen mellom oss og denne «tjener». Det står der: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men [Jehova] lot våres alles misgjerninger ramme ham. Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han opplot ikke sin munn.»
13. a) Hvem anvendte evangelisten Filip disse ordene på? b) Hvordan var vi ifølge Bibelen som villfarende får, og hva måtte til for at vi skulle bli utfridd?
13 Da en etiopisk hoffmann spurte hvem det var profeten Esaias her talte om, om seg selv eller om en annen, anvendte evangelisten Filip disse ordene på Jesus Kristus. (Apostlenes gjerninger 8: 26—35) Apostelen Peter hadde som nevnt uten tvil også denne profetien i tankene da han skrev til sine medkristne: «Han ved hvis sår I er legt. For I var villfarende som får, men har nå omvendt eder til eders sjelers hyrde og tilsynsmann.» (1 Peter 2: 24, 25) Ja, fordi vi i åndelig henseende var som villfarende får, ettersom vi i vår uvitenhet, våre misgjerninger og vår synd hadde fart vill, trengte vi å bli legt. På grunn av vår uriktige handlemåte måtte et lytefritt «får» bli slaktet i stedet for oss hvis dette skulle kunne skje. I harmoni med Esaias’ profeti pekte døperen Johannes på den døpte, salvede Jesus og sa: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» — Johannes 1: 29, 36.
14. Hvordan viser Åpenbaringen 5: 8—10 hvem som var det «lam som føres bort for å slaktes»?
14 I den siste boken i de hellige skrifter, Åpenbaringen, blir Jesus Kristus gjentatte ganger omtalt som «Lammet», og det sies til ham: «Du ble slaktet og med ditt blod kjøpte [du] oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på [over, UO] jorden!» — Åpenbaringen 5: 8—10; 22: 1; jevnfør 1 Peter 1: 18, 19.
15. a) Hvordan ’tidde’ Jesus da han ble stilt for retten, lik et får som blir klipt? b) Hva var grunnen til at han fulgte en slik handlemåte?
15 Da han som blir omtalt som «Lammet», til slutt ble stilt for retten på grunn av den handlemåte han hadde fulgt i sitt jordiske liv, nektet han å svare på de falske anklager som vitnene kom med. Han «opplot ikke sin munn», for han ønsket ikke å si noe som kunne være til hinder for gjennomføringen av hans himmelske Fars vilje, som blant annet kom til uttrykk i Esaias 53: 5. Han valgte å la det rulleblad han hadde skaffet seg blant sine israelittiske landsmenn, tale for seg selv. Hvis hans jordiske dommere ikke ønsket å holde seg til dette sanne, pålitelige vitnesbyrd, måtte de selv bære ansvaret for det overfor den høyeste Dommer, Jehova Gud. De viste imidlertid at de ikke ville ha latt seg lede av kjensgjerningene selv om Jesus, som med vilje forholdt seg taus, hadde brutt sin taushet. Han satte seg ikke imot å dø som et slaktet lam for at menneskeheten skulle kunne bli løskjøpt fra synd, sykdom og død. Han stolte på den allmektige Guds makt til å oppreise ham fra de døde til udødelig liv. — Matteus 26: 65; Lukas 23: 8—11; Johannes 19: 8—11.
’TJENEREN’ DØR OG BLIR BEGRAVD
16. Hvorfor holdt ikke Gud tilbake fiendene som kom for å gripe hans «tjener»?
16 Den allmektige Gud holdt ikke fiendene tilbake da hans tid var inne til at hans «tjener» skulle bli overgitt til dem. Han lot dem gå så langt de ønsket, og lot dem på den måten få vise hvor stor deres ondskap var. Som Jesus sa til dem som om påskenatten var kommet til Getsemane hage for å arrestere ham: «I er gått ut som mot en røver med sverd og stokker; da jeg daglig var hos eder i templet, rakte I ikke eders hender ut mot meg. Men dette er eders time og mørkets makt.» — Lukas 22: 52, 53.
17, 18. Hvem var det som holdt noe tilbake, slik det var blitt forutsagt i Esaias 53: 8 (NW), og på hvilken måte gjorde de det?
17 Hvem er det så som holder noe tilbake, og hvem eller hva går denne tilbakeholdelse ut over, ifølge det profeten Esaias nå sier om Jehovas «tjener»? «Ved trengsel [på grunn av tilbakeholdelse, NW] og ved dom ble han rykket bort; men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham? De ga ham hans grav blant ugudelige, en hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn.» — Esaias 53: 8, 9.
18 Dette viser at det var Jehovas ’tjeners’ fiender som holdt noe tilbake, og at det var en tilbakeholdelse av rett og rettferdighet, slik at det ikke skulle bli tatt hensyn til rettferdige prinsipper, og slik at rettferdigheten ikke skulle bli håndhevet. (Jevnfør Salme 40: 12, NW, Esaias 63: 15.) Det er i samsvar med den måten dette verset (Esaias 53: 8) er sitert på i Apostlenes gjerninger 8: 33, hvor ordlyden i den greske oversettelsen Septuaginta (LXX) er gjengitt. Det sies der: «I hans fornedrelse [ydmykelse, NW] ble dommen over ham borttatt, og hvem kan fortelle om hans ætt? for hans liv blir tatt bort fra jorden.» Ordet «fornedrelse» eller «ydmykelse» er det ord som blir brukt i stedet for «tilbakeholdelse». Men vi legger merke til at skriftstedet ikke sier: hans ydmykhet,’ for på den måten å henlede oppmerksomheten på ’tjenerens’ ydmykhet og underdanighet, men at det sies: ’I hans ydmykelse.’ Jesu fiender ydmyket ham således ved å holde tilbake rettferdigheten. Når de på den måten holdt tilbake rett og rettferdighet, ble en ’dom’ som var et resultat av en rettferdig rettergang og en riktig, fordomsfri behandling, «borttatt».
19. Hvordan gjengir andre bibeloversettelser denne tanken?
19 Dette var i samsvar med det som var blitt forutsagt i Esaias 53: 8: «Ved trengsel [tilbakeholdelse, NW] og ved dom ble han rykket bort.» Hva det egentlig var som fant sted, blir uttrykt på en enkel måte i S. T. Byingtons bibeloversettelse, hvor det sies: «Han ble tatt bort fra lov og orden.» Det så naturligvis ut til at alt gikk lovlig for seg. De rettslige domstoler ble ikke ignorert, men den måten rettssaken i forbindelse med Jehovas «tjener» ble ført på, var en krenkelse av rettferdigheten. Som The Jerusalem Bible sier: «Ved makt og ved lov ble han tatt.» Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse sier: «Fra vern og rett ble han bortrevet.»
20. Hvilket spørsmål stiller profeten Esaias så?
20 Det spørsmålet som deretter blir stilt i Esaias 53: 8, blir gjengitt litt forskjellig i de forskjellige oversettelser. Eldre norsk oversettelse sier for eksempel: «Men hvem utsier hans slekt?» Den greske oversettelsen Septuaginta gjengir dette spørsmålet slik: «Hvem vil fortelle detaljene om [eller: gi en fullstendig redegjørelse for] hans slekt?» — Apostlenes gjerninger 8: 33, se også NW.
21, 22. a) Hvem sikter ordet «slekt» her ikke til? b) Hvordan viser forskjellige bibeloversettelser dette?
21 Ordet «slekt» sikter ikke her til den «vanartede slekt» av mennesker som Jesus Kristus ifølge Apostlenes gjerninger 2: 40 levde blant. Profeten Esaias leder ikke nå vår oppmerksomhet bort fra den lidende «tjener» og til hans samtidige, som førte lidelser over ham, slik den vanlige norske oversettelsen antyder når den sier: «Men hvem tenkte i hans tid?» En slik tanke blir også antydet i den oversettelsen som er laget av Jewish Publication Society, og som gjengir dette spørsmålet slik: «Og hvem i hans generasjon tenkte?» med følgende kommentar i fotnoten: «Ingen. Han led martyrdøden uten at noen grep inn eller protesterte.» — Se boken Isaiah, utgitt av The Soncino Press (1949), side 263.
22 Profeten Esaias henleder i stedet fortsatt vår oppmerksomhet på ’tjeneren’ når han bruker det hebraiske ordet for «slekt». Dette blir understreket i en rekke moderne oversettelser: «Og hvem tenkte på hans skjebne?» (NE) «Ville noen tale hans sak? (Je) «Og hvem tenkte noe mer på hans skjebne?» (The New American Bible) «Og hvem tenkte på hans skjebne?» (An American Translation) «Og hvem brydde seg om hvordan det gikk med ham?» (Moffatt) Og en oversettelse av den gamle arameiske oversettelsen Peshitta sier: «Og hvem kan beskrive hans pine?» (Lamsa) På denne måten blir vår oppmerksomhet ikke ledet bort fra ’tjeneren’.
23. Hvordan skal vi så forstå det spørsmålet som blir stilt i Esaias 53: 8?
23 Jehovas «tjener» skulle ikke ha noen bokstavelige jordiske barn. Ordet «slekt» sikter derfor ikke til noen etterkommere av ’tjeneren’, Messias. Ordet «slekt» kan sikte til «avstamning» eller kjødelig bakgrunn. Det er derfor slik det spørsmålet Esaias stilte, skal forstås: «Men hvem utsier [detaljene om] hans slekt?» (Esaias 53: 8, eldre norsk overs.; Apostlenes gjerninger 8: 33) Kunne ikke dette spørsmålet ha blitt stilt da rettssakene mot Jesus, Messias, pågikk? Hvem av medlemmene av den jødiske høyesterett, Det høye råd i Jerusalem, brydde seg om hvem denne anklagede mannen var? Var de oppriktig interessert i kjensgjerningene i forbindelse med denne mannens bakgrunn — i at han oppfylte alle de krav den lovte Messias måtte oppfylle, slik at det kunne bevises at han virkelig var den som skulle komme? Da ypperstepresten, som var formann i Det høye råd, forlangte at Jesus under ed skulle fortelle hvem han var, og Jesus gjorde det, anklaget hele Det høye råd ham for gudsbespottelse og derved skyldig til døden ifølge Moseloven. — Matteus 26: 59—68.
24. a) Hvordan unnlot også Pontius Pilatus å undersøke «detaljene om hans slekt»? b) Hva ble resultatet av dette, slik det var forutsagt i Esaias 53: 8?
24 Da den romerske landshøvdingen, Pontius Pilatus, fikk vite at mange holdt Jesus for å være Messias, Kristus, ble han interessert og tok visse skritt for å få vite noe om hans bakgrunn. Men til tross for sine betenkeligheter ga han etter for presset fra den fanatiske mengden, som høylytt forlangte at Jesus, Messias, skulle pelfestes, og dømte ham til å dø på en henrettelsespel. (Matteus 27: 24—26; Lukas 23: 6—25; Johannes 18: 33 til 19: 16) På denne måten ble «detaljene om hans slekt» ikke skikkelig undersøkt og tillagt den rette betydning, og de som behandlet Messias’ sak, viste ikke den rette interesse for spørsmålet. Ettersom svaret på Esaias’ spørsmål var: «Ingen av dem som hadde verdslig myndighet», er det ikke noe å undres over at Esaias 53: 8 (eldre norsk overs.) videre sier: «Ti han ble utryddet av de levendes land; for mitt folks misgjernings skyld traff plagen ham.»
25. Når ble Jesus «utryddet av de levendes land» og på den måten truffet av den «plagen» som andre fortjente å bli rammet av?
25 Dette viste at Messias’ jordiske liv skulle bli forkortet. Og det gjorde det også, for Jesus Kristus ble henrettet i en alder av 33 og et halvt år. Den plage som andre fortjente å bli rammet av for sin misgjernings skyld, traff ham. Dette skjedde imidlertid ikke før Guds tid var inne til at hans messianske «tjener» skulle bli utryddet av de levendes land. I profetien i Daniel 9: 24—27 sa Jehova angående den 70. og siste uken av de 70 årsuker som hadde tilknytning til Messias: «Og etter de sekstito uker [som fulgte etter de foregående sju uker] skal den salvede utryddes og intet ha, . . . Og en uke [fra høsten i år 29 e. Kr. til høsten i år 36 e. Kr.] skal gjøre pakten fast for de mange; og i midten av uken [om våren i år 33 e. Kr.] skal slaktoffer og matoffer opphøre [på grunn av verdien av hans eget, fullkomne, menneskelige offer].»
26. Hvis ’misgjerning’ er det Esaias sikter til i kapittel 53, vers 8?
26 I kapittel 53, vers 8, trekker profeten Esaias igjen inn sitt eget folk, ved å si ’mitt folk’, som den gangen også var Guds utvalgte folk. Esaias viser således at han er klar over sitt eget folks «misgjerning», samtidig som han påpeker den messianske ’tjeners’, Jesu Kristi, uskyld. Denne Messias var imidlertid villig til å lide uskyldig for det jødiske folk, for ’mitt folk’, som Esaias kaller dem. Dette folket hadde i særlig grad gjort seg skyldig i en misgjerning overfor Jehova, deres Gud. Gjennom mellommannen Moses var de blitt tatt inn i en lovpakt ved Sinai berg i Arabia i 1513 f. Kr. Ettersom de ikke hadde holdt denne lovpakten til fullkommenhet, ble de et forbannet folk, et folk som ble hjemsøkt av alle de forbannelser Moses i 5 Mosebok 28: 15—68 i forveien hadde advart dem om at de ville bli hjemsøkt av. Dette var en forbannelse som ikke hvilte over den øvrige delen av menneskeslekten, ettersom ingen av hedningene var tatt inn i lovpakten, som ble inngått ved Moses.
MESSIAS BLE GJORT TIL EN FORBANNELSE FOR ET FOLK
27, 28. a) Hvordan kunne den forbannelse som hvilte over det jødiske folk fordi det ikke hadde holdt lovpakten, bli fjernet? b) Hva sa loven om hvordan Gud så på en som hang på en pel?
27 Hvordan ville så denne forbannelse bli fjernet fra det jødiske folk? Ved at en av deres eget folk døde på et tre eller en henrettelsespel. I 5 Mosebok 21: 22, 23 står det:
28 «Når en mann har en synd på seg som fortjener døden og han blir avlivet og deretter hengt på et tre, så skal hans døde kropp ikke bli natten over på treet, men du skal begrave ham samme dag; for forbannet av Gud er den som blir hengt; og du skal ikke gjøre ditt land urent, det som [Jehova] din Gud gir deg til arv.»
29. Hvordan fjernet Jesus, slik apostelen Paulus forklarer den forbannelse som hvilte over det jødiske folk fordi det hadde brutt loven?
29 Jesus måtte ikke bare dø ved å gi sitt liv som et gjenløsningsoffer, men han måtte også dø på en henrettelsespel. «For,» sier apostelen Paulus, «så mange som holder seg til lov-gjerninger, er under forbannelse; for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det! Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, er åpenbart; for: Den rettferdige, ved tro skal han leve; men loven har ikke noe med troen å gjøre, men: Den som gjør det, skal leve derved. Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss — for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre — for at Abrahams velsignelse kunne komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi ved troen kunne få Ånden, som var oss lovt.» — Galaterne 3: 10—14; 5 Mosebok 27: 26; 3 Mosebok 18: 5.
30. Hva forutsa Esaias 53: 9 med hensyn til hvor Messias skulle bli begravd?
30 Jesus, Messias, ble en forbannelse i stedet for det jødiske folk da han døde på henrettelsespelen på Golgata utenfor Jerusalem påskedagen i år 33. Den døde Jesus kunne ikke selv bestemme hvor han skulle bli begravd. Hans legeme kunne ha blitt kastet i Gehenna, en dal sør og sørvest for Jerusalem, hvor den hellige byens avfall ble fortært av en stadig brennende ild tilsatt svovel, slik som likene av forbrytere som en mente ikke ville få en oppstandelse, som regel ble. Men profetien i Esaias 53: 9 måtte bli oppfylt på ham: «De ga ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn.»
31. Hvordan fikk Jesus sin grav «blant ugudelige», og hvordan var han «hos en rik i sin død?
31 Ettersom Jesus døde mellom to kjente forbrytere som hang på hver sin pel, kunne det sies at han fikk sin grav «blant ugudelige», selv om han ikke ble begravd sammen med dem. I samsvar med den lov Gud ga gjennom Moses, måtte Jesus bli tatt ned fra pelen og begravd samme dag før solnedgang. Tiden var i ferd med å løpe ut, og jødene ba Pilatus om at hans soldater måtte ta ned alle de tre mennenes legemer før påskedagen endte. (Johannes 19: 31—37) Josef fra Arimatea, en rik mann som i hemmelighet var en av Jesu disipler, ventet at dette ville skje, og gikk derfor til landshøvdingen Pilatus og fikk tillatelse til å ta ned Jesu legeme og begrave det. Han begravde så Jesus i en grav som nettopp var blitt uthogd, og som ennå ikke var blitt brukt. Da denne rike mannen Josef hadde gjort dette, var han ikke klar over at han hadde vært med på å oppfylle profetien i Esaias 53: 9 om at Jehovas «tjener» skulle være ’hos en rik i sin død’. — Johannes 19: 38—42; Matteus 27: 57—60 Markus 15: 42—46; Lukas 23: 50—53.
32. Hvordan viste Jesu jødiske fiender etter Jesu død at de betraktet ham som en forfører?
32 Det at Jesus, Messias, ble begravd «hos en rik», fjernet ikke skammen ved å ha dødd sammen med «ugudelige» og ha blitt begravd som en ugudelig mann. Jesu jødiske fiender fant ut hvor Jesus lå begravd, og de fikk landshøvdingen Pilatus til å sette segl på steinen foran inngangen til graven og la soldater vokte graven, ettersom de betraktet Jesus som en forfører. De fryktet for at Jesu disipler ellers ville stjele hans legeme og så si at han var blitt oppreist, slik at den «siste forførelse [ville] bli verre enn den første». På den tredje dag sa de soldatene som hadde holdt vakt ved graven, at en herlig engel fra himmelen hadde brutt landshøvdingens segl og fjernet steinen, men yppersteprestene og de eldste bestakk soldatene for at de skulle si til folket at Jesu disipler hadde stått bak den «siste forførelse» og var verre enn Jesus selv hadde vært. — Matteus 27: 62—66, vers 66 fra UO; 28: 11—15.
33, 34. a) Hvorfor tillot Jehova at hans «tjener» ble ydmyket på denne måten? b) Hvordan viste profetien i Esaias 53: 10 at det at Messias bevarte sin ulastelighet, ikke ville være forgjeves?
33 Jesus, Messias, ble fornedret eller ydmyket av sine fiender på denne måten, til tross for at han, som Esaias 53: 9 hadde forutsagt, «ingen urett hadde gjort», og til tross for at det «ikke var svik i hans munn». Hvorfor tillot den allmektige Gud dette? Grunnen til det var at det stridsspørsmål som Satan Djevelen hadde reist, og som også innbefattet Jehovas «tjener», måtte avgjøres én gang for alle. Hans «tjener» måtte bli prøvd her på jorden, og han måtte være urokkelig i sin lojalitet overfor Jehovas universelle overherredømme, trass i alle de lidelser Satan Djevelen fikk lov til å føre over ham, og trass i den ydmykelse han ble gjenstand for fra Satans side. Det at Jehovas «tjener» bevarte sin gudfryktighet og ulastelighet under denne prøven, som var uten sidestykke, skulle ikke være forgjeves; han ville bli belønnet for det. Esaias 53: 10 sier således:
34 «Men det behaget [Jehova] å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel bar fram skyldofferet, skulle han se avkom og leve lenge, og [Jehovas] vilje skulle ha framgang ved hans hånd.»
BELØNNINGEN FOR AT HAN BEVARTE SIN ULASTELIGHET UNDER PRØVE
35. a) Hvordan ’knuste’ Jehova sin «tjener» og «slo ham med sykdom»? b) Hva var det som «behaget» Jehova?
35 Jehova Gud ’knuste’ ikke selv, på en direkte måte, sin messianske «tjener». Han slo ham ikke direkte med «sykdom», men på en billedlig måte. Over 4000 år tidligere, i Edens hage, hadde Jehova sagt til slangen mens den usynlige personen som benyttet seg av denne slangen, hørte på: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mosebok 3: 15) Som en oppfyllelse av denne profetien hadde Jehova tillatt den store Slange Satan Djevelen, å knuse den messianske ’tjeners’ hæl, slik at han døde. Det behaget ham å la den store Slange gjøre dette. I den forstand at Jehova tillot det i samsvar med sin hensikt, slo han ham «med sykdom», slik at han til og med døde. Det som behaget Jehova Gud, var det som ble bevist under knusingen og den dødelige sykdommen, nemlig at Jesus var ulastelig.
36. Hvorfor må det, som Bibelen viser, være Jehova som verdsetter sin ’tjeners’ sjel som et ’skyldoffer’?
36 I lys av det Esaias, kapittel 53, sier om Jehovas «tjener» ser vi at denne tilveiebringer et ’skyldoffer’ for andre. Vi leser: «Når hans sjel bar fram skyldofferet [hvis du til verdsette hans sjel som et skyldoffer, NW], skulle han se avkom og leve lenge, og [Jehovas] vilje skulle ha framgang ved hans hånd.» (Esaias 53: 10b; se også fotnoten til disse ordene i den amerikanske oversettelsen Revised Standard Version.) Ifølge gjengivelsen «hvis du vil verdsette hans sjel som et skyldoffer», som er i samsvar med den hebraiske tekst, må den det her tales til, være Jehova Gud, ettersom det var for ham de forbilledlige skyldofferne ble frambåret i det gamle Israel, og ettersom det også er for ham det motbilledlige skyldofferet til gagn for hele menneskeheten blir frambåret av Jesus Kristus. (Hebreerne 9: 24 til 10: 14) Jehova er den som bestemmer offerets verdi, hvorvidt det oppfyller kravene, slik at syndige mennesker kan bli befridd for sin syndeskyld og dens følger.
37. Hvordan frambar Jesus et antagelig skyldoffer for Gud, slik som det forbilledlig var blitt vist på den jødiske soningsdag?
37 For at det antagelige skyldofferet skulle kunne framstilles for Jehova i himmelen, oppreiste Jehova sin «tjener» fra de døde på den tredje dag. Ettersom den messianske «tjener» ofret sin menneskelige sjel som et skyldoffer, kunne han ikke bli oppreist til liv som en menneskelig sjel med et legeme av kjøtt, blod og bein. Den allmektige Gud oppreiste ham derfor som en åndeperson, men som en person som fremdeles var i besittelse av verdien av sitt fullkomne, menneskelige offer. Da Jesus, Messias, til slutt fór opp til himmelen og trådte fram for sin himmelske Far, var han således ikke tomhendt. Han hadde med seg det som tilsvarte blodet av offerdyrene på den jødiske soningsdagen, nemlig verdien av sitt menneskelige liv, som han hadde frambåret som et skyldoffer. Det var dette han framstilte på den store, motbilledlige soningsdag, og Jehova godtok det til gagn for hele menneskeheten.
AVKOM
38. Ved hjelp av hva kom Jesus, Messias, til å få «avkom», slik som det sies i Esaias 53: 10?
38 Etter det Esaias, kapittel 53, viser, skulle den messianske «tjener» dø uten å ha fått noe avkom. Det var slik Jesus døde — ugift og barnløs. I kontrast til den første Adam, som syndet og forspilte livet for sitt avkom, står det om Jesus, Messias: «Den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd.» (1 Korintierne 15: 45) Ved hjelp av sitt skyldoffer kunne han løskjøpe alle Adams og Evas etterkommere fra synd og død og gi dem liv igjen, fullkomment liv, slik at de ikke lenger var underlagt Guds fordømmelse. Vil den «levendegjørende ånd», Jesus, Messias, gjøre noe så vidunderlig? Ja, det vil han, og det er det som er betydningen av ordene i Esaias 53: 10: «Når hans sjel bar fram skyldofferet [hvis du vil verdsette hans sjel som et skyldoffer, NW], skulle han se avkom og leve lenge, og [Jehovas] vilje skulle ha framgang ved hans hånd.» Ifølge dette løftet skulle ’tjeneren’ få «avkom».
39. Hvilke andre skriftsteder viser at den messianske konge skulle få avkom?
39 Et lignende løfte om avkom er det den messianske konge får i følgende ord i den profetiske salmen: «I dine fedres sted skal dine sønner trede; du skal sette dem til fyrster på den hele jord.» (Salme 45: 17) Og det løftet som blir gitt i samme forbindelse i Esaias 53: 10, løftet om at han skulle «leve lenge», viser at Jehovas oppstandne «tjener» skulle være far i lang tid. Hvor lenge? Evig, ifølge profetien om kong Davids messianske etterkommer i Esaias 9: 6. Vi leser der: «Et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig gud, evig fader, fredsfyrste.» Den messianske konge skulle således få barn, men ikke barn som skulle etterfølge ham som konge, for han skulle være evig Far, en far som ga evig liv til sine barn.
40. Hvorfor skulle «[Jehovas] vilje» ha framgang ved hans messianske ’tjeners’ hånd?
40 Denne oppstandne Jehovas «tjener» skulle ikke bare ha framgang når det gjaldt å gi den første Adams avkom, som han hadde kjøpt og adoptert, evig liv, men han skulle også ha framgang når det gjaldt alle de andre ting som Jehova ville betro ham å ta hånd om. Den messianske «tjener» ville samvittighetsfullt utføre «[Jehovas] vilje». Ettersom ’tjeneren’ har Guds velsignelse, vil alt det han går i gang med, ha framgang, til Jehovas ære og til gagn for alle andre som er interessert i «[Jehovas] vilje».
«METTES» ETTER AT HANS SJEL HAR HATT MØYE
41. Hvordan ville Jehovas «tjener» føle det etter alt det han hadde gjenpomgått som menneske, slik det var blitt forutsagt i Esaias 53: 11?
41 Det var enestående framtidsutsikter som ble holdt fram for den messianske «tjener». Etter all den møye han hadde hatt som menneske, skulle han «mettes» ved det han så bli virkeliggjort. Han ville ikke behøve å bli bitter på grunn av alt det han hadde måttet gjennomgå på jorden. Esaias 53: 11 holdt fram følgende framtidsutsikter for ham: «Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes; derved at de kjenner ham [ved hjelp av sin kunnskap, NW], skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære.»
42. Hva ville denne «tjener» i særlig grad glede seg over?
42 Det som i første rekke ville føre til at denne ulastelige «tjener» ble ’mettet’, ville være opphøyelsen av Jehova Guds, hans himmelske Fars, universelle overherredømme. Det at han bevarte sin ulastelighet overfor den universelle Overherre under de vanskeligste prøver her på jorden, gjorde det mulig for hans himmelske Far, Jehova Gud, å gi Satan Djevelen, som hånte ham, et tungtveiende svar. Aldri mer kunne denne Motstander rette et skjendig angrep mot den høyeste tjener i Jehovas universelle organisasjon. — Ordspråkene 27: 11.
43. Ved hvilken «kunnskap» ville Messias rettferdiggjøre mange som hadde arvet synden fra Adam, og hvordan ville han gjøre det?
43 Opphøyelsen av den suverene Herre, Jehova, ville også føre til at mange her på jorden som hadde arvet urettferdighet og fordømmelse fra synderen Adam, ville bli rettferdiggjort. (Romerne 5: 12) Den «kunnskap» som muliggjør dette, er tydeligvis en tilegnet kunnskap. Det er den kunnskap Jehovas «tjener» tilegnet seg ved å bli et menneske på jorden og lide urettferdig og være i kontakt med syke, syndige mennesker. Han ble en «mann full av [bestemt for, NW] piner og vel kjent med sykdom». (Esaias 53: 3) Med ordet «kunnskap» siktes det her til at han led under en ulastelighetsprøve helt inntil døden. Det han ikke hadde kjent til i sin førmenneskelige tilværelse i himmelen, nemlig smertefulle lidelser på grunn av trofasthet mot den suverene Herre, Jehova, fikk han nå erfare og bli virkelig kjent med her på jorden i den tid Satan Djevelen er «denne verdens gud», «denne verdens fyrste». (2 Korintierne 4: 4; Johannes 12: 31) Ved at han selv på den måten ble kjent med lidelser helt inntil døden, kunne han tilveiebringe det sonoffer som måtte til for å rettferdiggjøre mange.
44. Hvem kommer i en rettferdig tilstand, og når gjør de det?
44 Denne rettferdighet eller denne rettferdige stilling innfor Gud blir først Jesu Kristi 144 000 medarvinger til del og det skjer ved at de blir tilregnet rettferdighet. Det var til slike mennesker apostelen Paulus skrev i 2 Korintierne 5: 21: «Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» Og i Romerne 5: 19 skrev han: «For liksom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet.» I sin tid vil Jesu Kristi, den evige Fars, barn komme i en rettferdig tilstand. Under sitt tusenårige styre over jorden vil Kristus løfte dem som utgjør hans jordiske «avkom», opp til fullkommenhet, slik at de kommer i en rettferdig tilstand og på en fullkommen måte kan vise sin ulastelighet og trofasthet overfor Jehovas universelle overherredømme og på den måten få del i det evige livs gave. — Åpenbaringen 20: 4—6, 11—15.
45. Hvorfor har vi grunn til å være meget takknemlige mot Jehova for at han har skaffet til veie en slik ulastelig «tjener»?
45 Til gagn for alle dem som på den måten kommer i en rettferdig tilstand, vil profetien i Esaias 53: 11 gå i oppfyllelse: «Deres misgjerninger skal han bære.» Det betyr at han selv i egenskap av Jehovas messianske «tjener» skulle bære straffen for deres misgjerninger og derved fri dem for dødens fordømmelse. Hvordan dette ble gjort, beskriver apostelen Peter idet han sier med tanke på Jehovas «tjener»: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er legt. For I var villfarende som får, men har nå omvendt eder til eders sjelers hyrde og tilsynsmann.» (1 Peter 2: 24, 25) Hvor takknemlige bør vi ikke være for det denne messianske «tjener» har gjort for oss! Hvor takknemlige bør vi ikke være overfor Jehova for at han har oppreist en slik ulastelig «tjener»! — Romerne 3: 24—26.
«EN DEL BLANT DE MANGE» FOR ’TJENEREN’
46, 47. Forklar det profetiske løftet: «[Jeg skal] gi ham en del blant de mange».
46 Før Jehovas messianske «tjener» framsto, hadde det levd «mange» tjenere for Jehova som hadde bevart sin trofasthet overfor den suverene Herre, og som Jehova hadde gitt en passende «del» allerede i dette liv. Tenk for eksempel på slike menn som Noah, Abraham, Isak, Jakob (Israel), Josef og Job. Alle disse gudfryktige og ulastelige menneskene vil få en «del» i Jehovas kommende, nye tingenes ordning under den messianske ’tjeners’ styre over hele jorden. Disse trofaste tilbedere av Jehova var blant de «mange» hvis byrde av synd hans «tjener» bar. Akkurat som Jehova på den måten viste sin verdsettelse av at disse «mange» trofaste i tidligere tider bevarte sin ulastelighet, vil han gi sin messianske «tjener» en «del» blant disse «mange» trofaste i gammel tid. Esaias 53: 12 sier således:
47 «Derfor vil jeg gi ham de mange til del [av den grunn skal jeg gi ham en del blant de mange, NW], og sterke skal han få til bytte [og han skal dele byttet med de mektige, NW], fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og han ba for overtrederne.»
48. Hvem er de «mektige» som Jehovas «tjener» deler byttet med, og hvor har de kjempet?
48 Denne «tjener» får ikke bare «en del blant de mange» av Jehova, men han får også krigsbyttet etter en seier over sine fiender og dem som er fiender av Gud, av Ham som han er den fremste tjener for. Det at han skal dele byttet med de «mektige», viser at han også er ’mektig’. Hvem er så disse «mektige»? De «mektige» som han skal dele byttet med, er de som deltar i krigen sammen med ham. (Esaias 60: 22) Det ser ikke ut til at disse «mektige» er de himmelske engler som sammen med den messianske «tjener» vil utkjempe den kommende Harmageddon-krigen mot Jehova Guds fiender. (Åpenbaringen 16: 14, 16; 19: 11—14) De «mektige» er i stedet slike som deltar i den samme slags krigføring som den ’tjeneren’ deltok i da han var her på jorden. Esaias 53: 12 sier at han skal dele byttet med andre på grunn av det han gjorde her på jorden fram til den tid da han ble utryddet av jorden, «utryddet av de levendes land». — Esaias 53: 8.
49. Hva sier Bibelen om den seier Jesus og hans etterfølgere her på jorden vinner?
49 Om påskeaftenen i år 33, kort tid før Jesus ble arrestert, ført fram for retten og dømt til døden, sa han til sine trofaste apostler: «I verden har I trengsler; men vær frimodige! jeg har overvunnet verden.» (Johannes 16: 33) Og apostelen Paulus skriver i 2 Korintierne 2: 14 (NTN): «Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss med i sitt seierstog og gjennom oss sprer kunnskapen om ham som en duft, på hvert et sted.» Apostelen Paulus skriver om det Gud gjorde gjennom Jesus Kristus: «Han har fjernet det [det håndskrevne dokument] ved å nagle det til torturpelen. Han avkledde herredømmene og myndighetene og stilte dem offentlig til skue som beseirede idet han ved den førte dem i triumftog.» — Kolossenserne 2: 14, 15, NW.
50, 51. Hva er det «byttet» som Jesus deler med sin menighet, ettersom det er tale om en åndelig krigføring?
50 Hva er så det «byttet» som den messianske «tjener» deler med de 144 000 «mektige» som utgjør hans menighet, i betraktning av at Esaias 53: 12 tydeligvis sikter til den åndelige krigføring han måtte delta i? Ifølge Bibelen vil det være de «gaver i form av mennesker» som han har gitt sin menighet siden pinsedagen i år 33. Apostelen Paulus skriver angående Jesus Kristus idet han har Salme 68, som beskriver en krig mot Guds fiender, i tankene og siterer vers 18:
51 «Derfor sier han: ’Da han steg opp i det høye, bortførte han fanger; han ga gaver i form av mennesker.’ Men dette uttrykket ’han steg opp’, hva betyr det uten at han også steg ned til de lavere områder, det vil si jorden? Den som steg ned, er den samme som den som steg opp høyt over alle himler for at han kunne gi fylde til alle ting. Og han ga noen som apostler, noen som profeter, noen som evangelister, noen som hyrder og lærere, med tanke på å gjøre de hellige skikket til tjenestegjerning, for å bygge opp Kristi legeme.» — Efeserne 4: 8—12, NW.
52, 53. a) Hvordan viser Kristi medarvinger seg å være «mektige»? b) Hva er en del av det «byttet» de tar fra fienden? Begrunn svaret.
52 Disse «gaver i form av mennesker» var blant de fanger som han bortførte som følge av at han ga sin menneskelige sjel som en løsepenge for menneskeverdenen, som var fordømt. (Matteus 20: 28; 1 Timoteus 2: 5, 6) Slike «gaver i form av mennesker» gir den oppstandne Jesus Kristus sin menighet av 144 000 salvede medarvinger for å styrke den til å kjempe en seierrik kamp mot denne verden og dens gud og derved få en andel i å opphøye Jehova Guds universelle overherredømme. I Åpenbaringen 3: 21 sier han til sine medarvinger: «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, liksom jeg òg har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» Fordi de har seiret over den onde verden og dens gud, viser de seg å være «mektige», og Jehovas messianske «tjener» lar også dem få del i Rikets privilegier. Det de har fratatt de beseirede fiender, er fiendenes grunnlag for å håne Jehova og dra hans tilbederes uselviske hengivenhet overfor hans universelle overherredømme i tvil. — Ordspråkene 27: 11.
53 Den andel de 144 000 seiervinnere har i opphøyelsen av den suverene Herres, Jehovas, navn sammen med ’tjeneren’, Jesus Kristus, er det dyrebare ’bytte’ som de får del i. Det betyr naturligvis ikke at de ikke også får del i det herlige krigsbytte som Jehovas «tjener» tar i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i Harmageddon. (Åpenbaringen 19: 11—21; 2: 26, 27) Det er imidlertid ikke det som blir spesielt omtalt i Esaias 55: 12, som i første rekke tar for seg Jehovas messianske ’tjeners’ soningsverk eller hans gjerning som mellommann.
54. Hvorfor blir ifølge Esaias ’tjeneren’ belønnet på denne måten?
54 Hva er grunnen til at ’tjeneren’ blir belønnet på en slik storslagen måte? Verset svarer: «Fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og han ba for overtrederne.»
55. Hvorfor «uttømte» Jesus «sin sjel til døden»?
55 Like før Jesus ble arrestert i Getsemane hage, sa han til sine trofaste apostler: «Min sjel er bedrøvet inntil døden.» (Matteus 26: 38) Ikke desto mindre uttømte han sin sjel til døden og holdt fast ved hensikten med at han hadde kommet til jorden som en menneskesjel: «Menneskesønnen [er ikke] kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» Han ga sin menneskesjel som en løsepenge ved å dø som menneske. (Matteus 20: 28) Han uttømte seg selv, sin sjel, til døden. Dette gjorde det mulig for Jehova Gud å «verdsette hans sjel som et skyldoffer» (NW), slik at de som tok imot Jesu Kristi gjenløsningsoffer, kunne komme i en rettferdig tilstand. — Esaias 53: 10, 11.
56, 57. a) Var Jesus klar over at han oppfylte profetien angående Jehovas «tjener» i Esaias, kapittel 53? b) Av hvem ble han «regnet blant overtredere», og hvorfor utholdt han en slik ydmykelse?
56 Jesus Kristus var klar over at han var den «tjener» som skulle framstå ifølge Esaias, kapittel 53. Han viste at han var denne «tjener», da han den påskeaftenen han ble forrådt og arrestert, sa til sine trofaste apostler: «Men nå skal den som har pung, ta den med, likeså skreppe, og den som ikke har sverd, han selge sin kappe og kjøpe seg et! For jeg sier eder at dette som er skrevet, må oppfylles på meg, dette ord: Og han ble regnet blant ugjerningsmenn; for det som er sagt om meg, er til ende.» (Lukas 22: 36, 37) Den hopen som senere samme kveld kom til hagen for å arrestere ham, kom i samsvar med dette med stokker og sverd som om de skulle hente en ugjerningsmann, en lovovertreder, en røver. (Markus 14: 48, 49) Denne hopen foretok denne arrestasjonen i hemmelighet, i ly av mørket. Men senere, om dagen ble det offentlig vist at Jesus ble regnet blant overtredere, ved at han ble pelfestet som en lovovertreder, og som for ytterligere å understreke at han ble regnet blant overtredere ’pelfestet de to røvere sammen med ham, en på hans høyre side og en på hans venstre side’. (Markus 15: 27, NW) Men Jesus utholdt å bli ydmyket på denne måten for at Jehovas Ord skulle bli opphøyd som sant og pålitelig, og for at han skulle bli truffet av plagen for sitt folks misgjernings skyld. — Esaias 53: 8.
57 Den kjensgjerning at Jehova Gud belønnet og høyt opphøyde sin messianske «tjener», viser at han ikke regnet denne «tjener» blant overtredere. Han bare forutsa at verden ville klassifisere den messianske «tjener» på den måten. Men Jesus Kristus utholdt en slik ydmykelse, som ville være hard for en trofast tjener for Gud, ettersom den tilsynelatende ville føre vanære over Gud, samtidig som det så ut som om den som hånte Gud, fikk rett. Men Jesus drakk et slikt beger, som innebar at han ble offentlig ydmyket, for at det skulle bli vist at han var barmhjertig mot den døende menneskehet, som var fordømt av Gud. Det er nettopp dette Esaias 53: 12 henleder vår oppmerksomhet på når det der sies: «Han som dog bar manges synd, og han ba for [gikk i forbønn for, UGT] overtrederne.» — Jevnfør Hebreerne 2: 14—18; 4: 15.
58. a) Hvem viste på den måten sin barmhjertighet overfor overtredere, og i hvilken utstrekning gjorde han det? b) Hvorfor utvalgte han sin enbårne Sønn til å være hans «tjener»?
58 Han gikk selv i forbønn for overtrederne og bar mange overtrederes synder for at Jehova Guds barmhjertighet skulle bli alle mennesker til del. Det at Jehova sendte sin messianske «tjener» og lot ham gjennomgå alle disse lidelsene og bli ydmyket på denne måten helt inntil døden, var et uttrykk for hans egen grenseløse barmhjertighet overfor overtrederne. Selve tanken om at menneskeheten, som var fordømt, skulle bli vist barmhjertighet, oppsto hos Jehova Gud. Hans barmhjertighet var så stor at han ikke sparte sin mest elskede himmelske Sønn for å gjøre dette mulig. (Romerne 8: 31, 32) Han ønsket ikke at hans hensikt, som gikk ut på å vise menneskene barmhjertighet, skulle slå feil, noe som kunne ha skjedd hvis han hadde gjort seg avhengig av en mellommann som han ikke kunne være fullstendig sikker på. Han hadde den største tillit til sin enbårne Sønn, til at denne Sønn ikke ville svikte ham under noen som helst omstendigheter, og han utvalgte derfor denne Sønn til oppgaven som «min tjener». (Esaias 52: 13; 53: 11) Ved at Gud lot sin Sønn bli tuktet på en slik streng måte, slik som denne «tjener» skulle bli tuktet, viste han at han elsket ham meget høyt. — Hebreerne 12: 3—6.
59. Hvem tilskriver Bibelen dette enestående uttrykk for kjærlighet til menneskene?
59 Vi bør virkelig være takknemlige mot Jehova Gud for at han oppreiste en slik pålitelig «tjener», slik at hans egen kjærlighet og barmhjertighet i høyere grad kunne bli åpenbart. Det var virkelig et uttrykk for hans kjærlighet til menneskene. Som det står skrevet: «Da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser.» — Titus 3: 4—6.
60. a) Hvorfor fikk Jesus Kristus en langt større belønning enn Job, selv om denne også ble rikelig belønnet fordi han bevarte sin ulastelighet? b) Hva utgjør det at Jesus bevarte sin trofasthet da han ble prøvd på jorden, en forsikring om med hensyn til framtiden?
60 Vi gleder oss over at den trofaste ’tjeners’, Jesu Kristi, prøvde ulastelighet er blitt så rikelig belønnet, over at Jesus Kristus har fått en høyere stilling og større ansvar i Jehovas universelle organisasjon. Dette ble forbilledlig vist ved at den tålmodige Job i gammel tid på grunn av at han bevarte sin ulastelighet, ble belønnet med det dobbelte av det han hadde hatt før han ble utsatt for den harde prøven. (Job 42: 10) Det var noe langt mer som sto på spill i forbindelse med den ulastelighetsprøve Jesus Kristus ble stilt på på jorden, og den belønning han fikk, var derfor med rette langt større. Vi kan være overbevist om at han, som bevarte sin trofasthet under en slik hard ulastelighetsprøve på jorden, også vil være fullt ut trofast når han ivaretar de større forpliktelser han har fått, både nå i denne kritiske tiden og i all framtid. — Lukas 16: 10.
[Studiespørsmål]
