Kapittel 3

Felles trekk i mytologien

1—3. a) Hvorfor skulle vi være interessert i myter? b) Hva skal vi komme inn på i dette kapitlet?

HVA er hensikten med å undersøke myter? Er ikke myter bare oppdiktede beretninger fra en fjern fortid? Selv om mange myter er uten rot i virkeligheten, finnes det andre som er basert på virkelige hendelser. Over hele verden finner vi for eksempel myter og legender som er basert på den verdensomfattende vannflommen, en virkelig hendelse som Bibelen forteller om.

² Én grunn til at vi bør undersøke mytene, er at de danner grunnlaget for trosoppfatninger og riter som vi finner i mange av vår tids religioner. Troen på en udødelig sjel kan for eksempel spores tilbake til gamle assyrisk-babylonske myter, og derfra har de via egyptisk, gresk og romersk mytologi funnet veien til kristenheten, hvor sjelens udødelighet er blitt en av de grunnleggende læresetninger. Mytene forteller at mennesket i oldtiden søkte gudene og en mening med livet. I dette kapitlet skal vi ganske kort komme inn på noen av de temaene som går igjen i mytene til verdens fremste kulturer. Vi vil da se at skapelsen, vannflommen, falske guder og halvguder, sjelens udødelighet og soldyrkelsen dukker opp med jevne mellomrom som felles elementer i de forskjellige kulturenes mytologi. Men hva kommer det av?

³ Mytene har svært ofte en kjerne av historisk sannhet  som er blitt fordreid. Det kan være en historisk begivenhet som er blitt overdrevet eller forandret, eller en historisk person som er blitt tillagt overmenneskelige egenskaper. Én slik historisk begivenhet er skapelsen, som vi leser om i Bibelen. *

Skapelsen — virkelighet og fantasi

4, 5. Fortell om noe av det den greske mytologi gikk ut på.

⁴ Det finnes en mengde skapelsesmyter, men ingen av dem er så enkle og logiske som Bibelens skapelsesberetning. (1. Mosebok, kapitlene 1, 2) Den greske mytologis fremstilling er barbarisk. Den første grekeren som nedskrev mytene på en systematisk måte, var Hesiod, som skrev Theogonien i det åttende århundre før Kristus. Han forklarer gudenes og verdens opprinnelse. Han begynner med Gaia eller Ge (Jorden), som føder Uranos (Himmelen). Forskeren Jasper Griffin forklarer hva som videre skjer:

 ⁵ «Hesiod forteller beretningen om himmelgudenes rekkefølge, en beretning som Homer var kjent med. Først var Uranos den høyeste, men han undertrykte sine barn, og Gaia oppfordret hans sønn Kronos til å kastrere ham. Kronos på sin side slukte sine barn, helt til hans kone, Rhea, gav ham en stein å spise i stedet for Zevs. Barnet Zevs ble oppfostret på Kreta; han tvang faren til å kaste opp igjen brødrene og søstrene hans og vant sammen med dem og med annen hjelp over Kronos og hans titaner og kastet dem i Tartaros.» — The Oxford History of the Classical World.

6. Hva er sannsynligvis kilden til en god del av den greske mytologi, ifølge Jasper Griffin?

⁶ Hvor fikk grekerne denne underlige mytologien fra? Den samme forfatteren svarer: «Opprinnelsen ser til syvende og sist ut til å ha vært sumerisk. I disse østlige beretningene finner vi en guderekke, og slike motiver som kastrering, sluking og en stein går igjen, riktignok på forskjellige måter, men likevel slik at likheten med Hesiod ikke er noen tilfeldighet.» Vi må vende oss til det gamle Mesopotamia og Babylon for å finne kilden til mange av de mytene som har gjennomsyret andre kulturer.

7. a) Hvorfor er det ikke så lett å få opplysninger om gamle kinesiske myter? b) Hvordan forklarer én kinesisk myte jordens og menneskets skapelse? (Jevnfør 1. Mosebok 1: 27; 2: 7.)

⁷ Den gamle kinesiske folketros mytologi er ikke alltid så lett å beskrive, for mange skrevne beretninger ble ødelagt i perioden 213—191 f.Kr. * Men noen myter er blitt bevart, deriblant den myten som beskriver hvordan jorden ble dannet. En professor i orientalsk kunst, Anthony Christie,  skriver: «Vi får vite at Kaos var som et hønseegg. Verken himmelen eller jorden eksisterte. Fra egget ble P’an-ku født, og jorden ble laget av dets tunge elementer og himmelen av de lette. P’an-ku blir fremstilt som en dverg, kledd i bjørneskinn eller en kappe av løv. I 18 000 år økte avstanden mellom jorden og himmelen med tre meter pr. dag, og P’an-ku vokste i samme tempo, slik at kroppen hans fylte mellomrommet. Da han døde, ble forskjellige deler av kroppen hans til forskjellige elementer i naturen. . . . Loppene på kroppen hans ble til menneskeslekten.»

8. Hvordan forklarer inkaenes mytologi at språkene ble til?

⁸ En inkalegende fra Sør-Amerika forklarer hvordan en mytisk skaper gav hvert enkelt folk et talespråk. «Han gav  hvert enkelt folk det språket det skulle tale . . . Han gav eksistens og sjel til hvert enkelt foruten mennene og kvinnene og befalte hvert folk å synke under jorden. Hvert folk forsvant derfor under jorden og kom opp på de stedene som han anviste dem.» (The Fables and Rites of the Yncas av Cristóbal de Molina fra Cuzco, sitert i South American Mythology) I dette tilfellet ser det ut til at det er den bibelske beretningen om språkforvirringen i Babel som utgjør mytens kjerne. (1. Mosebok 11: 1—9) Men la oss nå vende oppmerksomheten mot vannflommen, som Bibelen beskriver i 1. Mosebok 7: 17—24.

Vannflommen — kjensgjerning eller myte?

9. a) Hva forteller Bibelen om tilstandene på jorden før vannflommen? b) Hva måtte Noah og hans familie gjøre for å overleve vannflommen?

⁹ Bibelen forteller at for cirka 4500 år siden, omkring år 2500 f.Kr., var det noen opprørske åndesønner av Gud som materialiserte seg, ikledde seg menneskeskikkelse, og ’tok noen av menneskedøtrene til koner’. Resultatet av disse unaturlige forbindelsene var voldsmennene «nefilim» (NW), «de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne». Deres lovløse ferd satte i den grad sitt preg på den verden som var før vannflommen, at Jehova sa: « ’Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt . . . For jeg angrer at jeg har skapt dem.’ Men Noah fant nåde for Herrens øyne.» Beretningen fortsetter så med en detaljert beskrivelse av de praktiske skritt Noah måtte ta for at han og hans familie og en rekke dyreslag skulle bli spart gjennom vannflommen. — 1. Mosebok 6: 1—8, 13 til 8: 22; 1. Peter 3: 19, 20; 2. Peter 2: 4; Judas 6.

10. Hvorfor bør ikke Bibelens beretning om vannflommen betraktes som en myte?

¹⁰ Folk som er kritisk innstilt til Bibelen, stempler  1. Moseboks beretning om tiden før vannflommen som en myte. Men beretningen om Noah ble godtatt og trodd av slike troens menn som Jesaja, Esekiel, Jesus Kristus og apostlene Peter og Paulus. Den blir også underbygd av det faktum at den avspeiler seg i så mange folkeslags mytologi, deriblant i det gamle Gilgamesj-eposet og i kinesernes, aztekernes, inkaenes og mayaenes myter. La oss nå med Bibelens beretning i tankene se på den assyrisk-babylonske mytologi og det den sier om en vannflom. *  — Jesaja 54: 9; Esekiel 14: 20; Matteus 24: 37; Hebreerne 11: 7.

Vannflommen og gudemennesket Gilgamesj

11. Hva er vår kjennskap til Gilgamesj-eposet basert på?

¹¹ Når vi går kanskje så langt som cirka 4000 år bakover i historien, støter vi på den berømte akkadiske myten som kalles Gilgamesj-eposet. Det vi vet om dette eposet, er hovedsakelig basert på en kileskrifttekst som ble funnet i det gamle Ninive, i biblioteket til kong Assurbanipal.

12. Hvem var Gilgamesj, og hvorfor var han ikke populær? (Jevnfør 1. Mosebok 6: 1, 2.)

¹² Gilgamesj-eposet er beretningen om Gilgamesj’ bedrifter. Gilgamesj var to deler gud og én del menneske, altså en slags halvgud. I én versjon av eposet heter det: «Han bygget muren om Uruk. Innenfor reiste han det hellige Eanna, templet for Anu, universets far, og for Isjtar [Istar], kjærlighetens og krigens gudinne.» (Se rammen på side 45, som inneholder en liste over assyrisk-babylonske guder og gudinner.) Men Gilgamesj var ikke akkurat noen hyggelig person å være i nærheten av. Folket i Uruk klaget til gudene: «Han røver hver jomfrus dyd.»

13. a) Hvordan grep gudene inn, og hva gjorde Gilgamesj? b) Hvem var Utnapisjtim?

¹³ Hvilket tiltak traff så gudene som en reaksjon på folkets protester? Gudinnen Aruru skapte Enkidu for at han skulle være Gilgamesj’ rival blant menneskene. Gilgamesj og Enkidu ble imidlertid ikke fiender, men nære venner. Men så døde Enkidu. Gilgamesj ble helt knust og sa gråtende:  «Fortvilelsen stryper mitt hjerte. Jeg er redd for døden og finner ikke ro, for blir ikke jeg som han når jeg dør?» Han ønsket å finne udødelighetens hemmelighet og drog av sted på leting etter Utnapisjtim, som hadde overlevd den store flommen og hadde fått udødelighet hos gudene.

14. a) Hva fikk Utnapisjtim beskjed om å gjøre? (Jevnfør 1. Mosebok 6: 13—16.) b) Hva ble utfallet av den reisen Gilgamesj foretok?

¹⁴ Gilgamesj finner til slutt Utnapisjtim, som forteller ham beretningen om flommen. I tavle XI i eposet, kjent som Flomtavlen, forteller Utnapisjtim om de instruksene han hadde fått i forbindelse med flommen: «Riv ned dette hus og bygg et skip! Gi fra deg ditt gull og ditt gods, og berg heller livet og sjelen! Ta med deg ombord av all jordens sæd.» Minner ikke dette om det Bibelen forteller om Noah og vannflommen? Men Utnapisjtim kan ikke gi Gilgamesj udødelighet. Gilgamesj drar skuffet hjem til Uruk. Beretningen slutter med at han dør. Det generelle budskapet i eposet er den bedrøvelse og fortvilelse som er knyttet til døden og det hinsidige. Disse oldtidens folkeslag fant ikke sannhetens og håpets Gud. Men eposets forbindelse med Bibelens enkle beretning om tiden før vannflommen er helt åpenbar. La oss nå se hvordan beretningen om vannflommen er blitt utformet i andre legender.

Andre kulturers overleveringer om en vannflom

15. Hvorfor er den sumeriske myten om en vannflom av interesse for oss?

¹⁵ En sumerisk myte er enda eldre enn Gilgamesj-eposet. Den forteller om «Ziusudra, motstykket til den bibelske Noah, som blir beskrevet som en from, gudfryktig konge som stadig ventet på guddommelige åpenbaringer i  drømmer og besvergelser». Denne myten skal være «den nærmeste og mest slående parallell til bibelsk materiale som hittil er blitt funnet i sumerisk litteratur». (Ancient Near Eastern Texts Relating to the Old Testament) De babylonske og assyriske sivilisasjoner, som kom senere, ble påvirket av den sumeriske sivilisasjon.

16. Hva kan være kilden til de kinesiske legendene om en vannflom?

¹⁶ En bok om kinesisk historie forteller at en av oldtidens herskere i Kina var Yü, «den store flommens seierherre. Yü ledet flomvannet ut i elver og hav for å hjelpe sitt folk til å bosette seg på nytt». (China—A History in Art) Joseph Campbell, en ekspert på mytologi, skrev om «de ti stores periode» i Kina: «I mytologien fra den tidlige Chou-tiden ble ti keisere henført til denne viktige tidsperioden, som ender med en syndflod. Det ser følgelig ut til at vi her  står overfor en lokal omforming av den gamle sumeriske kongerekken.» Campbell siterte så andre punkter fra kinesiske legender som syntes å «underbygge argumentet for at kilden finnes i Mesopotamia». Det fører oss tilbake til det samme utgangspunktet for mange myter. Men beretningen om vannflommen forekommer også på det amerikanske kontinent, for eksempel i Mexico blant aztekerne i det 15. og det 16. århundre etter Kristus.

17. Hvilke legender om en vannflom hadde aztekerne?

¹⁷ Aztekernes mytologi talte om fire tidligere tidsaldere. I den første av disse bodde det kjemper på jorden. (Dette bringer igjen tankene hen på nefilim, de kjempene som er omtalt i Bibelen i 1. Mosebok 6: 4.) Mytologien omfattet en legende om en flom i urtiden da ’vannene over rant sammen med vannene under, utvisket horisontene og gjorde alt til et tidløst, kosmisk hav’. Den guden som var herre over regnet og vannet, var Tlaloc. Hans regn var imidlertid ikke billig. Det ble gitt «i bytte mot blodet til dem som var blitt frembåret som offer, og hvis rennende tårer lignet og dermed stimulerte regnstrømmen». (Mythology—An Illustrated Encyclopedia) En annen legende forteller at i den fjerde tidsalderen regjerte Chalchiuhtlicue, vanngudinnen, og at hennes univers gikk til grunne i en flom. Menneskene ble reddet ved at de ble til fisker!

18. Hvilke beretninger er utbredt i søramerikansk mytologi? (Jevnfør 1. Mosebok 6: 7, 8; 2. Peter 2: 5.)

¹⁸ Også inkaene hadde sine legender om en vannflom. Den britiske forfatteren Harold Osborne sier: «De trekkene ved søramerikanske myter som mer enn noe annet går igjen overalt, er trolig beretningene om en syndflod . . . Myter om en syndflod er svært utbredt både blant befolkningen i høylandet og blant stammene i det tropiske lavlandet. Syndfloden blir vanligvis satt i forbindelse med  skapelsen og med en åpenbaring av skaperguden. . . . Den blir noen ganger betraktet som en guddommelig straff som utsletter den eksisterende menneskehet for å forberede en ny slekts komme.»

19. Beskriv mayaenes legende om en vannflom.

¹⁹ Mayaene i Mexico og Mellom-Amerika hadde likeledes en legende om en universell syndflod, en haiyococab, som betyr «vann over jorden». Den katolske biskopen Las Casas skrev at indianerne i Guatemala «kalte den Butic, som er det ordet som betyr flom av store vannmasser og sikter til den endelige dom, og de tror derfor at det skal komme en annen Butic, som er en annen flom og straffedom, ikke av vann, men av ild». Det finnes mange flere legender rundt om i verden om en vannflom, men de legendene vi allerede har nevnt, bekrefter kjernen i overleveringene, den historiske begivenheten som er beskrevet i 1. Mosebok.

Den utbredte troen på sjelens udødelighet

20. Hva gikk den assyrisk-babylonske tro på et liv etter døden ut på?

²⁰ Men ikke alle myter er basert på Bibelen eller på noe som virkelig har skjedd. Falske forestillinger om udødelighet har fått menneskene til å klynge seg til halmstrå i sin søken etter Gud. Som vi skal se gjennom hele denne boken, er troen på en udødelig sjel eller variasjoner av den en arv som vi har fått fra våre forfedre gjennom tusener av år. De som tilhørte den gamle assyrisk-babylonske sivilisasjon, trodde på et liv etter døden. Et verk om mytologi forklarer: «Under jorden, på den andre siden av Apsus avgrunn [som var full av ferskvann og omsluttet hele jorden], lå underverdenen, som menneskene kom til etter døden. Det var ’landet som ingen vender tilbake fra’ . . . I disse områdene med evig mørke er alle de dødes sjeler  — edimmu — som er ’dekket med fjærkledning som fugler’, stuvet sammen.» Ifølge myten var det gudinnen Eresjkigal, «fyrstinnen over den store jord», som regjerte i underverdenen. — New Larousse Encyclopedia of Mythology.

21. Hva skjedde ifølge egyptisk tro med de døde?

²¹ Egypterne hadde også sine forestillinger om en udødelig sjel. Før sjelen kunne nå lykkens trygge havn, måtte den veies på en vekt med Maat, sannhetens og rettferdighetens gudinne, symbolsk fremstilt ved sannhetens fjær, som motvekt. Enten Anubis, den sjakalhodete guden, eller Horus, falken, hjalp til med dette. Hvis sjelen ble godtatt av Osiris, ville den få del i gudenes lykksalighet. (Se illustrasjonen på side 50.) Som i så mange tilfelle finner vi her en variant av den babylonske forestillingen om en udødelig sjel, en forestilling som har formet folks religion, liv og handlinger.

22. Hvilke forestillinger hadde kineserne om de døde, og hva ble gjort for å hjelpe de døde?

²² Den gamle kinesiske mytologi omfattet troen på et liv etter døden, og det var viktig å sørge for at forfedrene var lykkelige. Man tenkte seg forfedrene som «levende og mektige ånder som alle var sterkt interessert i sine levende etterkommeres ve og vel, men som også var i stand til å bli vrede og straffe når noe mishaget dem». De døde skulle få all mulig hjelp, også ledsagere i døden. «Noen Shang-konger . . . ble begravd sammen med alt mellom 100 og 300 menneskeoffer, som skulle være [deres] tjenere i den neste verden. (Denne skikken er et bindeledd mellom oldtidens Kina og Egypt, Afrika, Japan og andre land, hvor det ble foretatt lignende ofringer.)» (Man’s Religions av John B. Noss) I disse tilfellene førte troen på sjelens udødelighet til at det ble foretatt menneskeofringer. — Jevnfør Forkynneren 9: 5, 10; Jesaja 38: 18, 19.

23. a) Hvem og hva var Hades i gresk mytologi? b) Hva er hades ifølge Bibelen?

 ²³ Grekerne, som hadde mange guder, var også opptatt av de døde og deres skjebne. Den som ifølge mytene hersket i dødens mørke og dystre rike, var sønn av Kronos og bror av gudene Zevs og Poseidon. Hans navn var Hades, og dødsriket fikk navn etter ham. Hvordan kom de dødes sjeler til hades? *

24. a) Hva skjedde ifølge gresk mytologi i underverdenen? b) Hvilke likhetstrekk er det mellom gresk mytologi og Gilgamesj-eposet?

²⁴ Forfatteren Ellen Switzer sier: «Det fantes . . . skremmende skikkelser i underverdenen. En av dem var Kharon, som rodde den ferjen som fraktet dem som nylig hadde dødd, fra de levendes land [over elven Styks] til underverdenen. Kharon tok betaling for sin ferjetjeneste, og grekerne begravde ofte sine døde med en mynt under tungen for å forvisse seg om at de hadde penger til overfarten. Døde sjeler som ikke kunne betale, ble holdt på den gale siden av elven, i et slags ingenmannsland, og kunne komme til å vende tilbake og plage de levende.» *

25. Hvem ble påvirket av grekernes oppfatning av sjelen?

²⁵ Grekernes lære om sjelen påvirket romernes oppfatning, og de greske filosofene, for eksempel Platon (cirka 427—347 f.Kr.), øvde sterk innflytelse på frafalne kristne  tenkere, som antok læren om sjelens udødelighet, trass i at den ikke hadde noe bibelsk grunnlag.

26, 27. Hvordan betraktet aztekerne, inkaene og mayaene døden?

²⁶ Aztekerne, inkaene og mayaene trodde også på en udødelig sjel. Døden var et like stort mysterium for dem som for andre sivilisasjoner. De hadde sine seremonier og sine trosoppfatninger som skulle hjelpe dem til å forsone seg med den. Som arkeologen og historikeren Victor W. von Hagen forklarer: «De døde var i virkeligheten levende. De hadde bare gått over fra ett stadium til et annet; de var usynlige, ulegemlige, usårlige. De døde . . . var blitt klanens usynlige medlemmer.» — The Ancient Sun Kingdoms of the Americas. — Jevnfør Jakob 5: 20; Dommerne 16: 30, NW; Esekiel 18: 4, 20, NW. *

²⁷ Den samme kilden forteller at inkaindianeren «trodde på udødelighet; ja, han trodde at man aldri døde, . . . det døde legemet opphørte simpelthen å være dødt og ble påvirket av de usynlige makter». Mayaene trodde også  på en sjel og dessuten på 13 himler og ni helveter. Uansett hvor vi vender oss, ser vi at folk ikke har vært villige til å se dødens realiteter i øynene, og troen på en udødelig sjel har vært den krykken de har støttet seg til. — Jesaja 38: 18; Apostlenes gjerninger 3: 23, EN.

28. Nevn noen av de trosoppfatninger som har gjort seg gjeldende i Afrika.

²⁸ Også afrikansk mytologi omtaler en sjel som lever videre etter døden. Mange afrikanere lever i stadig frykt for de dødes sjeler. Et verk om mytologi sier: «Denne trosoppfatningen har nøye sammenheng med en annen — troen på at sjelen fortsetter å eksistere etter døden. Magikere kan påkalle sjelene for å hente større kraft. Det hender ofte at de dødes sjeler tar bolig i dyrekropper, og de kan til og med bli reinkarnert i planter.» (New Larousse Encyclopedia of Mythology) Som følge av dette vil zuluer ikke drepe noen slanger som de tror er åndene til døde slektninger.

29. Hvilke legender har noen afrikanske stammer? (Jevnfør 1. Mosebok 2: 15—17; 3: 1—5.)

²⁹ Masaiene i Øst-Afrika tror på en skaper som kalles ’Ng ai, og som setter en skytsengel ved siden av hver enkelt masai. I dødsøyeblikket fører engelen krigerens sjel til det hinsidige. Det verket vi siterte ovenfor, gjengir en dødslegende blant zuluene om det første menneske, Unkulunkulu, som i denne myten er blitt det høyeste vesen. Han sendte kameleonen til menneskeheten for å si: «Menneskene skal ikke dø!» Kameleonen var sen og ble distrahert på veien. Unkulunkulu sendte derfor et annet budskap med en firfisle, nemlig: «Menneskene skal dø!» Firfislen kom først fram, «og siden da har ikke noe menneske unnsluppet døden». Den samme legenden finnes, med visse variasjoner, blant bechuana-, basuto- og baronga-stammene.

30. Hva kommer vi til å se med hensyn til sjelen videre i denne boken?

 ³⁰ Etter hvert som vi går videre i vårt studium av menneskets søken etter Gud, vil vi se enda klarere hvor viktig myten om sjelens udødelighet har vært og fremdeles er for menneskene.

Soldyrkelse og menneskeofringer

31. a) Hva trodde egypterne om solguden Ra? b) Men hva sier Bibelen? (Salme 19: 5—7)

³¹ Egypts mytologi omfatter et helt panteon av guder og gudinner. Egypterne gjorde som så mange andre av oldtidens folkeslag — i sin søken etter Gud vendte de seg til det som opprettholdt deres daglige liv, nemlig solen. De tilbad solguden Ra (Amon Re), himmelens suverene herre, som hver dag seilte fra øst til vest i sin båt. Når natten falt på, la han ut på en farefull ferd gjennom underverdenen.

32. Beskriv en av de høytidene som ble holdt til ære for ildguden Xiuhtecutli (Huehueteotl).

³² Menneskeofringer var et vanlig trekk ved soldyrkelsen  blant aztekerne, inkaene og mayaene. Aztekerne feiret en lang rekke høytider hvor de frembar menneskeoffer til sine forskjellige guder, særlig i forbindelse med tilbedelsen av solguden Tezcatlipoca. Og under høytiden for ildguden Xiuhtecutli (Huehueteotl) «danset krigsfangene sammen med dem som hadde tatt dem til fange, og . . . ble virvlet omkring et flammende bål og så kastet på ilden og halt ut mens de ennå var i live, for å få sine ennå bankende hjerter skåret ut og ofret til gudene». — The Ancient Sun Kingdoms of the Americas.

33. a) Hva omfattet inkaenes tilbedelse? b) Hva sier Bibelen om menneskeofringer? (Jevnfør 2. Kongebok 23: 5, 11; Jeremia 32: 35; Esekiel 8: 16.)

³³ Inkaene lenger sør hadde sine ofringer og myter. De gamle inkaene ofret barn og dyr til solguden Inti og til Viracocha, skaperen.

Mytiske guder og gudinner

34. Hvem utgjorde den mest fremtredende egyptiske triade, og hvilke roller spilte de?

³⁴ Den mest fremtredende av de egyptiske triadene bestod av Isis, symbolet på guddommelig moderskap, Osiris, hennes bror og gemal, og Horus, deres sønn, vanligvis fremstilt som en falk. Det finnes egyptiske statuer som forestiller Isis med barnet ved brystet. De minner om kristenhetens statuer og malerier av jomfruen med barnet, som dukket opp over 2000 år senere. Isis’ mann, Osiris, ble med tiden populær som de dødes gud, for han holdt fram et håp om evig liv i lykke for de dødes sjeler i det hinsidige.

35. Hvem var Hathor, og hva var den viktigste festen som ble holdt til ære for henne?

³⁵ Hathor var egypternes gudinne for kjærlighet og glede, musikk og dans. Hun ble de dødes dronning og  hjalp dem med en stige, så de kunne komme til himmelen. Det ble holdt store fester til ære for henne, «framfor alt nyttårsdag, som var hennes fødselsdag. Før daggry satte prestinnene Hathors bilde ut på terrassen for at strålene fra den oppadstigende solen skulle skinne på det. Den gleden som fulgte, var et påskudd for å feire et veritabelt karneval, og dagen endte med sang og beruselse». (New Larousse Encyclopedia of Mythology) Har nyttårsfeiringene egentlig forandret seg noe særlig i løpet av de årtusenene som har gått?

36. a) Hvordan var Israels religiøse omgivelser i det 16. århundre før Kristus? b) Hvilken spesiell betydning hadde de ti plager?

³⁶ Egypterne hadde også mange dyr som guder og gudinner i sitt panteon, for eksempel oksen Apis, væren Banaded, frosken Heqt, kua Hathor og krokodillen Sebek. (Romerne 1: 21—23) Det var dette religiøse miljøet israelittene  befant seg i da de var slaver i Egypt i det 16. århundre før Kristus. Jehova, Israels Gud, måtte sende ti plager mot Egypt for å få den gjenstridige farao til å gi slipp på dem. (2. Mosebok 7: 14 til 12: 36) Disse plagene var en tilsiktet ydmykelse av Egypts guder. — Se rammen på side 62.

37. a) Hvilket omdømme hadde noen av romernes guder? b) Hvilken innvirkning hadde gudenes oppførsel på deres tilhengere? c) Hva opplevde Paulus og Barnabas i Lystra?

³⁷ La oss nå gå videre til gudene i det gamle Hellas og Roma. Roma lånte mange guder fra oldtidens Hellas, sammen med deres dyder og laster. (Se rammene på sidene 43 og 66.) Venus og Flora var for eksempel skamløse prostituerte, Bacchus drakk og turet, Merkur var en landeveisrøver, og Apollon var en kvinneforfører. Det fortelles at Jupiter, gudenes far, begikk ekteskapsbrudd eller incest med 59 kvinner! (Det bringer tankene hen på de opprørske englene før vannflommen som levde sammen med kvinner på jorden.) Ettersom folk er tilbøyelige til å etterligne de gudene de tilber, er det ikke rart at romerske keisere som Tiberius, Nero og Caligula levde et utsvevende liv som utuktige, ekteskapsbrytere og mordere.

38. a) Beskriv den gudsdyrkelsen som ble utøvd i Roma. b) Hvilken innvirkning hadde gudsdyrkelsen på den romerske soldat?

 ³⁸ Romerne innlemmet guder fra mange tradisjoner i sin religion. De antok for eksempel med begeistring tilbedelsen av Mithra, den persiske lysguden, som ble deres solgud Mitras (se rammen på sidene 60 og 61), og den syriske gudinnen Atargatis (Istar). De omgjorde den greske jaktgudinnen Artemis til Diana og hadde sine egne varianter av den egyptiske Isis. De overtok også kelternes tre fruktbarhetsgudinner. — Apostlenes gjerninger 19: 23—28.

39. a) Hvem var overhode for det romerske presteskap? b) Beskriv en av romernes religiøse seremonier.

³⁹ For å kunne ivareta sine offentlige kultuser ved hundrevis av templer og helligdommer hadde romerne en mengde prester, som alle «var underlagt Pontifex maximus [den øverste prest], overhodet for statsreligionen». En av de romerske seremoniene ble kalt tauroboliet. «Tilbederen stod i en grop og ble overskylt av blodet fra en okse som ble ofret over ham. Etter denne seremonien befant han seg i en tilstand av renset uskyld.» — Atlas of the Roman World.

Kristne myter og legender?

40. Hvordan betrakter mange forskere det som skjedde i den første kristne tid?

⁴⁰ Enkelte moderne kritikere hevder at også kristendommen inneholder myter og legender. Er det virkelig tilfellet? Mange intellektuelle avviser jomfrufødselen, Jesu mirakler og Jesu oppstandelse som myter. Noen sier til og med at Jesus aldri har levd, men at myten om ham er en levning fra eldre mytologi og fra soldyrkelsen. Som mytologieksperten Joseph Campbell skrev: «En rekke forskere har derfor framsatt den tanke at det verken har vært noen  Johannes [døperen] eller Jesus, men bare en vanngud og en solgud.» Men vi må huske at mange av disse forskerne er ateister og følgelig forkaster enhver tro på Gud.

41, 42. Hvilke vitnesbyrd støtter det Bibelen sier om den første kristne tid?

⁴¹ Denne skeptiske holdningen er imidlertid ikke i harmoni med de historiske vitnesbyrd. Den jødiske historieskriveren Josefus (omkring 37—100 e.Kr.) skrev for eksempel: «Noen av jødene mente at ødeleggelsen av Herodes’ hær måtte være en guddommelig hevn, og i sannhet en rettferdig hevn, for hans behandling av Johannes med tilnavnet Døperen. For Herodes hadde drept ham, trass i at Johannes var et godt menneske.» — Markus 1: 14; 6: 14—29.

 ⁴² Den samme historieskriveren bekreftet også at Jesus Kristus er en historisk person. Han skrev at det stod fram «en viss Jesus, et geni av et menneske, hvis man da kunne kalle ham et menneske . . . som hans disipler kaller en sønn av Gud». Han sa videre at «Pilatus hadde dømt ham . . . Og det folk som kalles ’messianister’ etter ham, er ennå ikke utdødd». * — Markus 15: 1—5, 22—26; Apostlenes gjerninger 11: 26.

43. Hvilket grunnlag hadde apostelen Peter for å tro på Kristus?

⁴³ Den kristne apostelen Peter kunne derfor skrive med fullstendig overbevisning, som et av øyenvitnene til Jesu forklarelse: «Det var jo ikke oppdiktede sagn [gresk: myʹthos] vi holdt oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader den gang røsten lød mot ham fra den høyeste herlighet: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.’ Vi hørte selv denne røsten lyde fra himmelen, da vi var sammen med ham på det hellige fjell.» — 2. Peter 1: 16—18. *

44. Hvilket bibelsk prinsipp bør anvendes når det oppstår konflikt mellom menneskers oppfatninger og Guds Ord?

⁴⁴ I konflikten mellom menneskelige «eksperters» uttalelser og Guds Ord må vi anvende det prinsippet vi har nevnt tidligere: «Men hva så om noen av dem har vist seg utro [ikke gav uttrykk for tro, NW]? Kan deres utroskap [mangel på tro, NW] oppheve Guds troskap? Slett ikke! La det stå fast at Gud taler sannhet, men hvert menneske er en løgner. Slik står det skrevet: For at du skal få rett når du taler, og vinne når du fører sak.» — Romerne 3: 3, 4.

 Felles trekk

45. Nevn noen av de trekk forskjellige folkeslags mytologi har til felles.

⁴⁵ Denne korte oversikten over noen folkeslags mytologi har påpekt visse felles trekk. Mange mytologiske forestillinger kan spores tilbake til Babylon i Mesopotamia, de fleste religioners vugge. Enkelte ting går igjen når det gjelder en skapelse og en tidsperiode da halvguder og kjemper bodde i landet og en flom tilintetgjorde de onde, og med hensyn til soldyrkelsen og troen på en udødelig sjel.

46, 47. a) Hvilken bibelsk forklaring kan vi gi på at mytologiske beretninger har felles trekk og ser ut til å ha felles opprinnelse? b) Hvilke andre religiøse retninger skal vi komme inn på?

⁴⁶ Fra et bibelsk synspunkt kan vi forklare disse felles trekkene når vi husker at menneskene etter vannflommen, for over 4200 år siden, på Guds befaling ble spredt ut over jorden fra Babel i Mesopotamia. Selv om de ble atskilt og dannet familier og stammer med forskjellige språk, hadde de den samme grunnleggende forståelse av historien før dem og de samme grunnleggende religiøse forestillinger. (1. Mosebok 11: 1—9) I århundrenes løp er denne forståelsen og disse forestillingene blitt forvansket og utbrodert i de ulike kulturene, og resultatet er mange av de oppdiktede fortellingene, legendene og mytene som er blitt overlevert fram til vår tid. Disse mytene står fjernt fra Bibelens sannhet og har ikke brakt menneskene nærmere den sanne Gud.

⁴⁷ Menneskene har imidlertid også gitt uttrykk for sine religiøse følelser på en rekke andre måter — gjennom spiritisme, sjamanisme, magi, fedredyrkelse og så videre. Kan disse retningene fortelle oss noe om menneskets søken etter Gud?

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]

 [Ramme på side 43]

Greske og romerske guder

Mange guder og gudinner i gresk mytologi hadde tilsvarende posisjon i romersk mytologi. Oversikten nedenfor viser noen av dem.

Greske Romerske Posisjon

Afrodite Venus Kjærlighetens gudinne

Apollon Apollon Gud for lys, legekunst og poesi

Ares Mars Krigsgud

Artemis Diana Gudinne for jakt og barnefødsel

Asklepios Aesculapius Legekunstens gud

Atene Minerva Gudinne for håndverk, kamp og visdom

Demeter Ceres Gudinne for kornavl og åkerbruk

Dionysos Bacchus Vingud, fruktbarhetsgud og tøylesløshetens gud

Eros Cupido Kjærlighetens gud

Gaia Tellus Personifikasjon av jorden og Uranos’ mor og

hustru

Hefaistos Vulcanus Gudenes grovsmed og gud for ild og smiekunst

Hera Juno Ekteskapets og kvinnenes beskytter. I gresk

mytologi: Zevs’ søster og hustru; i romersk

mytologi: Jupiters hustru

Hermes Merkur Gudenes sendebud, gud for handel og vitenskap

og beskytter for veifarende, tyver og

landstrykere

Hestia Vesta Arnens gudinne

Hypnos Somnus Søvnens gud

Kronos Saturn I gresk mytologi: hersker over titanene og

far til Zevs; i romersk mytologi: også gud for

jordbruk

Pluton eller Pluto Underverdenens gud

Hades

Poseidon Neptun Havets gud. I gresk mytologi også gud for

jordskjelv og hester

Rhea Ops Kronos’ hustru og søster

Uranos Uranos Gaias sønn og ektemann og titanenes far

Zevs Jupiter Gudenes hersker

Basert på The World Book Encyclopedia, 1987, bind 13.

[Ramme på side 45]

Assyrisk-babylonske guder og gudinner

Anu — den høyeste gud, himlenes hersker; far til Istar

Assur — assyrernes nasjonalgud og krigsgud; også fruktbarhetsgud

Ea — herre over vannet. Far til Marduk. Varslet Utnapisjtim om vannflommen

En-lil (Bel) — herre over luften; senere tilsvarende Zevs i gresk mytologi. Opptatt i babylonernes gudeverden som Marduk (Bel)

Istar — den guddommelige personifikasjon av planeten Venus; hellig prostitusjon hørte med til hennes kultus. Hun var Astarte i Fønikia og også i Bibelen (1. Kongebok 11: 5, 33), Atargatis i Syria, Afrodite i Hellas og Venus i Roma

Marduk — den øverste blant de babylonske gudene; «opptok i seg alle de andre gudene og overtok alle deres funksjoner». Israelittene kalte ham Merodak

Shamash — solgud og herre over lys og rettferdighet. Forløper for grekernes Apollon

Sin — månegud, medlem av triade som også omfattet Shamash (solen) og Istar (planeten Venus)

Tammuz (Dumuzi) — vegetasjonsgud. Istars elsker

(Basert på New Larousse Encyclopedia of Mythology)

 [Ramme/bilder på sidene 60 og 61]

Den romerske soldats guder

Romerriket var berømt for sin veldisiplinerte hær. God kampånd og effektivitet i hæravdelingene var en betingelse for at riket skulle kunne holdes samlet. Var religionen en medvirkende faktor? Ja, og heldigvis har romerne etterlatt seg tydelige vitnesbyrd om sin virksomhet i form av veier, festninger, akvedukter, stadioner og templer. I Northumberland i Nord-England finner vi for eksempel den berømte Hadrians voll, som ble anlagt omkring år 122 e.Kr. Hva har utgravningene åpenbart om livet i en romersk garnison og den rolle religionen spilte?

I teksten til en av utstillingene i Housesteads museum, som ligger i nærheten av de utgravde ruinene av en romersk garnison på Hadrians voll, heter det: «En romersk soldats religiøse liv var delt i tre. For det første var det . . . kultusen for de guddommeliggjorte keiserne og tilbedelsen av de beskyttende romerske gudene, deriblant Jupiter, Victoria og Mars. Hvert år ble et alter innviet til Jupiter på paradeplassen ved hvert fort. Det ble ventet at alle soldatene deltok i feiringen av høytidene i forbindelse med de guddommeliggjorte keisernes fødselsdager, tiltredelsesdager og seirer.» Dette er ikke ulikt det vi finner blant hærene i våre dager. Feltprester, altere og flagg er faste innslag i en hærs gudsdyrkelse.

Men hva var det andre trekket ved de romerske soldatenes religiøse liv? Det var tilbedelsen av de gudene som beskyttet deres avdeling, og avdelingens skytsånd, «foruten de gudene de hadde med fra sine fedreland».

«Til slutt var det de kultuser som den enkelte fulgte. Så lenge en soldat oppfylte sine forpliktelser overfor de offisielle kultuser, hadde han frihet til å tilbe den gud han måtte ønske.» Dette lyder svært så liberalt og gir inntrykk av stor religionsfrihet, men «unntatt var de religionene, deriblant druidismen, som hadde skikker som ble ansett for å være umenneskelige, og de hvis lojalitet overfor staten man drog i tvil, for eksempel kristendommen». — Jevnfør Lukas 20: 21—25; 23: 1, 2; Apostlenes gjerninger 10: 1, 2, 22.

  I 1949 ble det oppdaget et Mitras-tempel i en myr i Carrawburgh, i nærheten av Hadrians voll. (Se bildet.) Arkeologene anslår at det ble bygd omkring år 205 e.Kr. Det inneholder et solgudbilde, altere og en innskrift på latin hvor det blant annet står: «Til den uovervinnelige gud Mitras.»

 [Ramme på side 62]

Egypts guder og de ti plager

Jehova fullbyrdet dommen over Egypts kraftløse guder ved hjelp av de ti plager. — 2. Mosebok 7: 14 til 12: 32.

Plage Beskrivelse

1 Nilen og annet vann ble til blod. Nilguden Hapi ble vanæret

2 Frosker. Froskegudinnen Heqt maktet ikke å forhindre den

3 Støvet ble til mygg. Thot, magiens herre, kunne ikke hjelpe de

egyptiske magikerne

4 Klegg i hele Egypt unntatt i Gosen, hvor israelittene bodde. Ingen

gud var i stand til å forhindre plagen — ikke engang Ptah,

universets skaper, eller Thot, magiens herre

5 Husdyrene angrepet av pest. Verken den hellige kugudinnen Hathor

eller oksen Apis kunne forhindre denne plagen

6 Verkebyller. Legegudene Thot og Ptah og legegudinnen Isis kunne

ikke hjelpe

7 Torden og hagl. Avslørte at Reshpu, lynets herre, og Thot, regn-

og tordenguden, var maktesløse

8 Gresshopper. Dette var et slag i ansiktet for fruktbarhetsguden

Min, avlingenes beskytter

9 Mørke i tre dager. Ra, den fornemste solguden, og Horus, en annen

solgud, ble vanæret

10 De førstefødtes død. Også faraos førstefødte, som ble regnet for

å være en gud i menneskeskikkelse, døde. Solguden Ra (Amon Re),

som av og til ble fremstilt som en vær, var ikke i stand til å

forhindre plagen

[Ramme på side 66]

Mytologi og kristendommen

Tilbedelsen av de mytiske gudene i det gamle Hellas og Roma var utbredt da kristendommen dukket opp på skueplassen for nesten 2000 år siden. De greske navnene ble fremdeles brukt i Lilleasia. Det forklarer hvorfor folket i Lystra (i vår tids Tyrkia) kalte de kristne misjonærene Paulus og Barnabas (som de trodde var guder) henholdsvis Hermes og Zevs, i stedet for å bruke de romerske navnene Merkur og Jupiter. Beretningen sier at «presten ved Zevs-templet like utenfor byen kom til byporten med okser og blomsterkranser og ville ofre sammen med folkemengden». (Apostlenes gjerninger 14: 8—18) Det var med den største vanskelighet Paulus og Barnabas klarte å hindre folkemengden i å ofre til dem. Dette illustrerer hvor alvorlig folk på den tiden tok sin mytologi.

[Bilde på side 42]

Fjellet Olympos i Hellas. Her tenkte man seg gudenes bolig

[Bilde på side 47]

Leirtavle med kileskrift som viser en del av Gilgamesj-eposet

[Bilde på side 50]

Anubis, den sjakalhodete guden, veier en hjerte-sjel på vektskålen til venstre, med Maat, sannhetens og rettferdighetens gudinne, symbolsk fremstilt ved en fjær, som motvekt; Thot skriver resultatet på en tavle før han kunngjør det for Osiris

[Bilder på side 55]

Chalchiuhtlicue, aztekisk gudinne for ferskvann; et ugleformet kar med et hulrom hvor man tror at hjerter som var ofret, ble lagt

[Bilde på side 57]

Den egyptiske triade (fra venstre): Horus, Osiris og Isis

 [Bilder på side 58]

Inkaene i Machu Picchu i Peru dyrket solen

Intihuatana (innfelt), som solen ble «bundet fast til», muligens brukt i forbindelse med soldyrkelsen i Machu Picchu

[Bilder på side 63]

Falken Horus, oksen Apis og frosken Heqt. De egyptiske gudene klarte ikke å forhindre de plagene som Jehova sendte, deriblant den plagen som bestod i at Nilens vann ble til blod

[Bilder på side 64]

Noen greske guder (fra venstre): Afrodite, Zevs som bærer Ganymedes, gudenes munnskjenk, og Artemis