Kapittel 10

Kristendommen — var Jesus veien til Gud?

Når vi ser bort fra kapitlet om jødedommen, har vi hittil drøftet store religioner som i stor utstrekning er basert på mytologi. Vi skal nå granske en annen religion som hevder at den bringer menneskene nærmere Gud, nemlig kristendommen. Hvilket grunnlag hviler kristendommen på — myter eller historiske kjensgjerninger?

1. a) Hvorfor har kristenhetens historie fått noen til å nære tvil med hensyn til kristendommen? b) Hvordan skiller vi mellom kristenheten og kristendommen?

KRISTENHETENS * historie med dens kriger, inkvisisjoner, korstog og religiøse hykleri har ikke bidratt til å fremme kristendommens sak. Fromme muslimer og andre framholder det moralske forderv og forfall i den vestlige, «kristne» verden som en grunn til å forkaste kristendommen. Ja, de såkalte kristne nasjoner har mistet sitt moralske ror og har lidd skibbrudd som følge av sin troløshet, griskhet og nytelsessyke.

2, 3. a) Hvilken forskjell er det mellom de første kristnes livsførsel og livsførselen til folk i kristenheten i vår tid? b) Nevn noen av de spørsmålene som vil bli besvart.

² Den opprinnelige kristendom med dens normer var  helt annerledes enn de normløse skikkene i vår tid. Professor Elaine Pagels skriver: «Mange kristne i de første fire århundrene var stolte av sin selvbeherskelse på det seksuelle område; de tok avstand fra polygami og ofte også fra skilsmisse, som den jødiske tradisjon tillot; og de avviste utenomekteskapelige seksuelle forbindelser, deriblant prostitusjon og homoseksuelle handlinger, som var alminnelig godtatt blant deres hedenske samtidige.» — Adam, Eve, and the Serpent.

³ Det vil derfor være riktig å spørre: Gir kristenhetens historie og dens moralske tilstand i dag et riktig bilde av det Jesus Kristus lærte? Hva slags menneske var Jesus? Bidrog han til å bringe menneskene nærmere Gud? Var han den lovte Messias i de hebraiske profetiene? Dette er noen av de spørsmålene vi skal behandle i dette kapitlet.

Jesus — oppfylte han kravene?

4. Hvilken klar forskjell har vi merket oss mellom kristendommen og dens røtter og verdens store religioner?

⁴ I tidligere kapitler har vi sett hvilken fremtredende rolle mytologien har spilt for nesten samtlige av verdens store religioner. Men da vi kom inn på jødedommens opprinnelse i det forrige kapitlet, begynte vi ikke med en myte, men med den historiske virkelighet som var knyttet til Abraham, hans forfedre og hans etterkommere. Når vi nå skal se på kristendommen og dens grunnlegger, Jesus, skal vi heller ikke begynne med mytologi, men med en historisk person. — Se rammen på side 237.

5. a) Nevn tre av de krav Jesus oppfylte, som viser at han var Abrahams lovte «ætt». b) Hvem skrev de kristne greske skrifter?

⁵ Det første verset i de kristne greske skrifter, som er alminnelig kjent som Det nye testamente (se rammen på side 241), lyder: «Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn.» (Matteus 1: 1) Er dette bare  en tom påstand som blir framsatt av Matteus, en tidligere jødisk skatteoppkrever og en av Jesu nærmeste disipler, som skrev hans biografi? Nei. De 15 neste versene nevner Abrahams etterkommere fram til Jakob, som «var far til Josef, Marias mann. Hun fødte Jesus, han som kalles Kristus». Jesus var derfor virkelig en etterkommer av Abraham, Juda og David og oppfylte dermed tre av kravene til den «ætt» som var forutsagt i 1. Mosebok 3: 15, og overfor Abraham. — 1. Mosebok 22: 18; 49: 10; 1. Krønikebok 17: 11.

6, 7. Hvilken betydning har det hvor Jesus ble født?

⁶ Et annet av kravene til den messianske Ætt gjaldt hans fødested. Hvor ble Jesus født? Matteus forteller at Jesus ble «født i Betlehem i Judea, på den tid Herodes var konge». (Matteus 2: 1) Beretningen til legen Lukas bekrefter dette. Den forteller følgende om Jesu framtidige adoptivfar: «Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn.» — Lukas 2: 4, 5.

⁷ Hvilken betydning hadde det at Jesus ble født i Betlehem og ikke i Nasaret eller en annen by? Det må ses i sammenheng med en profeti som var blitt uttalt i det åttende århundre før Kristus av den hebraiske profeten Mika: «Men du, Betlehem, Efrata, den ringeste blant ættene i Juda! Fra deg lar jeg komme en mann som skal være hersker over Israel. Han har sitt opphav i gammel tid, han er fra eldgamle dager.» (Mika 5: 1) Ved at Jesus ble født i Betlehem, oppfylte han altså enda et krav til den lovte Ætt og Messias. — Johannes 7: 42.

8. Nevn noen av de profetiene Jesus oppfylte.

⁸ Jesus oppfylte i virkeligheten mange flere profetier  fra de hebraiske skrifter, og det beviste at han oppfylte alle de kravene som ble stilt til den lovte Messias. Du kan undersøke noen av dem i Bibelen. (Se rammen på side 245.) * Men la oss nå se litt nærmere på Jesu budskap og hans tjeneste.

Jesu liv viser vei

9. a) Hvordan begynte Jesus sin offentlige tjeneste? b) Hvordan vet vi at Jesus ble godkjent av Gud?

⁹ Den bibelske beretning forteller at Jesus ble oppdratt som en vanlig jødisk ungdom på sin tid, og at han var med i synagogen i sin hjemby og i templet i Jerusalem. (Lukas 2: 41—52) Da han var 30 år, begynte han sin offentlige tjeneste. Først gikk han til sin slektning Johannes, som døpte jøder i Jordan-elven som et symbol på anger. Lukas’ beretning sier: «Hele folket lot seg nå døpe, og Jesus ble også døpt. Da det var skjedd, og han stod og bad, åpnet himmelen seg, og Den Hellige Ånd kom ned over ham i skikkelse av en due. Og det lød en røst fra himmelen: ’Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg behag.’» — Lukas 3: 21—23; Johannes 1: 32—34.

10, 11. a) Nevn noen særtrekk ved Jesu måte å forkynne og undervise på. b) Hvordan viste Jesus hvor viktig hans Fars navn er?

¹⁰ Da tiden var inne, begynte Jesus på sin tjeneste som Guds salvede Sønn. Han drog gjennom hele Galilea og Judea og forkynte budskapet om Guds rike og utførte mirakler, som blant annet bestod i at han helbredet syke. Han tok ikke betaling for det han gjorde, og var ikke ute etter å bli rik eller opphøye seg selv. Han sa til og med at det er en større lykke å gi enn å få. Han lærte også sine disipler å forkynne. — Matteus 8: 20; 10: 7—13; Apostlenes gjerninger 20: 35.

 ¹¹ Når vi analyserer Jesu budskap og de metodene han benyttet, ser vi en klar forskjell mellom hans fremgangsmåte og fremgangsmåten til mange av kristenhetens predikanter. Han prøvde ikke å manipulere massene ved hjelp av billige, følelsesbetonte talemåter eller ved å skremme dem med helvete. Nei, Jesus benyttet en enkel logikk og lignelser eller illustrasjoner fra det daglige liv for å appellere til folks hjerte og sinn. Hans berømte bergpreken er et fremragende eksempel på de undervisningsmetodene han benyttet. I denne prekenen finner vi også Jesu mønsterbønn, hvor han nevner helligelsen av Guds navn først og dermed viser hva som bør være det viktigste for de kristne. (Se rammen på sidene 258, 259.) — Matteus 5: 1 til 7: 29; 13: 3—53; Lukas 6: 17—49.

12. a) Hvordan kom kjærligheten til uttrykk hos Jesus både i lære og i handling? b) Hvordan ville verden ha vært hvis det virkelig var blitt praktisert kristen kjærlighet?

¹² Jesus viste dem som fulgte ham, og folk i sin alminnelighet stor kjærlighet og medfølelse. (Markus 6: 30—34) Samtidig med at han forkynte budskapet om Guds rike, la han også kjærlighet og ydmykhet for dagen. I de siste timene av sitt liv kunne han derfor si til disiplene: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» (Johannes 13: 34, 35) Det sentrale i det som er kristendom i praksis, er derfor selvoppofrende kjærlighet basert på prinsipper. (Matteus 22: 37—40) Det betyr at de kristne til og med skal elske sine  fiender, selv om de hater deres onde gjerninger. (Lukas 6: 27—31) Tenk over dette et øyeblikk. Hvor annerledes ville ikke verden ha vært hvis alle hadde praktisert en slik form for kjærlighet! — Romerne 12: 17—21; 13: 8—10.

13. På hvilken måte var Jesu lære forskjellig fra det Konfucius, Lao-tze og Buddha lærte?

¹³ Ja, det Jesus lærte sine etterfølgere, var noe langt mer enn en etikk eller en filosofi, i likhet med det Konfucius og Lao-tze lærte. Jesus lærte dessuten ikke, som Buddha, at vi kan utvirke vår egen frelse ved kunnskap og opplysning. Nei, han henviste til Gud som kilden til frelse da han sa: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» — Johannes 3: 16, 17.

14. Hvorfor kunne Jesus si: «Jeg er veien, sannheten og livet»?

¹⁴ Ved at Jesus i ord og gjerning gjenspeilte sin Fars kjærlighet, drog han folk nærmere Gud. Det er en av grunnene til at han kunne si: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. . . . Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger. . . . Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg.» (Johannes 14: 6—28) Ja, Jesus var «veien, sannheten og livet», for han ledet disse jødene tilbake til hans Far, deres sanne Gud, Jehova. Da Jesus kom, ble det plutselig brakt  nytt liv i menneskets søken etter Gud fordi Gud i sin store kjærlighet hadde sendt Jesus til jorden som lys og sannhet for å lede mennesker til Faderen. — Johannes 1: 9—14; 6: 44; 8: 31, 32.

15. a) Hva må vi gjøre for å finne Gud? b) Hvilke vitnesbyrd har vi her på jorden om Guds kjærlighet?

¹⁵ På grunnlag av Jesu tjeneste og eksempel kunne misjonæren Paulus senere si til grekerne i Aten: «[Gud] lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» (Apostlenes gjerninger 17: 26—28) Ja, Gud lar seg finne av dem som er villige til å gjøre seg de anstrengelser det innebærer å søke ham. (Matteus 7: 7, 8) Gud har gitt seg til kjenne og gjort sin kjærlighet åpenbar ved å skape en jord som opprettholder en tilsynelatende uendelig variasjon av livsformer. Han skaffer alle, både rettferdige og urettferdige, det de trenger. Han har også gitt menneskene sitt skrevne Ord, Bibelen, og han har sendt sin Sønn som et gjenløsningsoffer. * Gud har dessuten sørget for at folk kan få den hjelpen de trenger for å finne veien til ham. — Matteus 5: 43—45; Apostlenes gjerninger 14: 16, 17; Romerne 3: 23—26.

16, 17. Hvordan må sann kristen kjærlighet komme til uttrykk?

 ¹⁶ Kristen kjærlighet må naturligvis ikke bare komme til uttrykk i ord. Gjerninger er vel så viktige. Apostelen Paulus skrev derfor: «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort.» — 1. Korinter 13: 4—8.

¹⁷ Jesus gjorde det også helt klart hvor viktig det er å forkynne om himlenes rike — om Guds styre over lydige mennesker. — Matteus 10: 7; Markus 13: 10.

Hver kristen en evangelist

18. a) Hva ble understreket i Jesu bergpreken? b) Hvilket ansvar har den enkelte kristne? c) Hvordan forberedte Jesus disiplene på deres tjeneste, og hvilket budskap skulle de forkynne?

¹⁸ I sin bergpreken understreket Jesus overfor sine tilhørere at de var forpliktet til å opplyse andre ved det de sa og gjorde. Han sa: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matteus 5: 14—16) Jesus lærte opp disiplene, så de kunne dra omkring og forkynne og undervise som reisende Ordets tjenere. Og hva var deres budskap? Det var det samme budskap som det Jesus selv forkynte, budskapet om Guds rike, som skulle herske over hele jorden i rettferdighet. Som Jesus en gang forklarte: «Også i de andre byene må jeg forkynne det glade  budskap om Guds rike. Det er det jeg er utsendt for.» (Lukas 4: 43; 8: 1; 10: 1—12) Han sa også at en del av det tegnet som skulle kjennetegne de siste dager, var at «evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme». — Matteus 24: 3—14.

19, 20. a) Hvorfor har den sanne kristendom alltid vært en aktiv, forkynnende religion? b) Hvilke grunnleggende spørsmål krever nå svar?

¹⁹ I år 33 e.Kr. gav den oppstandne Jesus denne befalingen til disiplene før han fór opp til himmelen: «All myndighet i himmelen og på jorden er blitt gitt meg. Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matteus 28: 18—20, NW) Dette er en av grunnene til at kristendommen fra første stund var en aktiv, misjonerende religion som vakte vrede og misunnelse hos dem som tilhørte tidens greske og romerske religioner, som var basert på mytologi. Den forfølgelsen Paulus ble utsatt for i Efesos, illustrerer det godt. — Apostlenes gjerninger 19: 23—40.

²⁰ Spørsmålene er nå: Hva hadde budskapet om Guds rike å si med hensyn til de døde? Hvilket håp var det for de døde, ifølge Kristus? Forkynte han frelse fra et «brennende helvete» for sine tilhengeres «udødelige sjeler»? Eller forkynte han noe annet? — Matteus 4: 17.

Et håp om evig liv

21, 22. a) Med hva sammenlignet Jesus den døde tilstand Lasarus var i, og hvorfor? b) Hvilket håp hadde Marta med hensyn til sin døde bror?

²¹ Klarest innsikt i det håpet Jesus forkynte, får vi kanskje  når vi undersøker hva han sa og gjorde da hans venn Lasarus døde. Hvordan betraktet Jesus Lasarus’ død? Idet Jesus begav seg av sted til Lasarus’ hjem, sa han til disiplene: «Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg skal gå og vekke ham.» (Johannes 11: 11) Jesus sammenlignet Lasarus’ tilstand med en søvn. Når vi sover dypt, vet vi ikke om noe som helst. Det stemmer med den hebraiske uttalelsen vi finner i de hebraiske skrifter i Forkynneren 9: 5: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting.»

²² Vi merker oss at selv om Lasarus hadde vært død i fire dager, sa ikke Jesus noe om at hans sjel befant seg i himmelen, i helvete eller i skjærsilden. Da Jesus kom til Betania og Marta, Lasarus’ søster, kom ut for å møte ham, sa han til henne: «Din bror skal stå opp.» Hva svarte Marta? Sa hun at han allerede var i himmelen? Hun svarte: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Dette viser tydelig at jødene på den tiden håpet på en oppstandelse, at de døde skulle komme tilbake til livet her på jorden. — Johannes 11: 23, 24, 38, 39.

23. Hvilket mirakel utførte Jesus, og hvilken virkning hadde det på dem som så på?

²³ Jesus sa da: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve [bli levende, NW] om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Johannes 11: 25, 26) For å bevise det han sa, gikk Jesus bort til den hulen hvor Lasarus var gravlagt, og ropte på ham, og han kom levende ut for øynene på sine søstre, Maria og Marta, og naboene. Beretningen sier videre: «Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut  av graven og vakte ham opp fra de døde, vitnet om det de hadde sett.» (Johannes 11: 45; 12: 17) De hadde selv vært vitne til dette miraklet, og de trodde på det og bekreftet ved sine vitnesbyrd at det virkelig hadde skjedd. Jesu religiøse motstandere må også ha trodd på det som hadde skjedd, for beretningen sier at overprestene og fariseerne sammensverget seg for å få Jesus drept, for «denne mannen gjør mange tegn». — Johannes 11: 30—53.

24. a) Hvor hadde Lasarus vært i de fire dagene? b) Hva sier Bibelen om udødelighet?

²⁴ Hvor hadde Lasarus vært i de fire dagene da han var død? Han hadde ikke vært noe sted. Han sov, var uten bevissthet, i graven i påvente av en oppstandelse. Jesus velsignet ham ved at han på mirakuløst vis oppreiste ham fra de døde. Men ifølge Johannes’ beretning sa ikke Lasarus noe om at han hadde vært i himmelen, i helvete eller i skjærsilden i disse fire dagene. Hvorfor ikke? Ganske enkelt fordi han ikke hadde noen udødelig sjel som kunne dra til noe slikt sted. * — Job 36: 14, NW; Esekiel 18: 4, NW.

25. a) Hva sikter Bibelen til når den taler om evig liv? b) Hva er Guds lovte rikes komme avhengig av?

²⁵ Når Jesus talte om evig liv, siktet han derfor enten til evig liv i himmelen som en forvandlet, udødelig, åndelig medregent i hans rike, eller han siktet til evig liv som et  menneske på en paradisisk jord under dette rikes styre. * (Lukas 23: 43, NW; Johannes 17: 3) Gud har lovt at han i billedlig forstand skal bo hos lydige mennesker på jorden og rikt velsigne dem. Alt dette avhenger naturligvis av at Jesus virkelig ble sendt av Gud og var godkjent av ham. — Lukas 22: 28—30, NW; Titus 1: 1, 2; Åpenbaringen 21: 1—4.

 Guds godkjennelse — en realitet, ikke en myte

26. Hvilken bemerkelsesverdig begivenhet var disiplene Peter, Jakob og Johannes vitne til?

²⁶ Hvordan vet vi at Gud godkjente Jesus? Da Jesus ble døpt, lød det en røst fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i [har godkjent, NW].» (Matteus 3: 17) Senere ble denne uttalelsen bekreftet overfor andre vitner. Disiplene Peter, Jakob og Johannes, tidligere fiskere fra Galilea, fulgte med Jesus til et høyt fjell (trolig det 2814 meter høye Hermon-fjellet). Der skjedde det noe bemerkelsesverdig like for øynene på dem: «Der ble [Jesu] utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Da viste Moses og Elia seg for dem og talte med ham. . . . en lysende sky . . . skygget over dem, og en røst lød fra skyen: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i [har godkjent, NW]. Hør ham!’ Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, slått av skrekk.» — Matteus 17: 1—6; Lukas 9: 28—36.

27. a) Hvilken virkning hadde forklarelsen på disiplene? b) Hvordan vet vi at Jesus ikke er noen oppdiktet skikkelse?

²⁷ Denne hørbare og synlige bekreftelsen fra Gud var kolossalt trosstyrkende for Peter, for han skrev senere: «Det var jo ikke oppdiktede sagn [gresk: myʹthois, myter] vi holdt oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader den gang røsten lød mot ham fra den høyeste herlighet: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i [har godkjent, NW].’ Vi hørte selv denne røsten lyde fra himmelen, da vi var sammen med ham på det hellige fjell.» (2. Peter 1: 16—18) De jødiske disiplene Peter, Jakob og Johannes så i virkeligheten et mirakel, Jesu  forklarelse eller forvandling, og hørte Guds godkjennende røst fra himmelen. Deres tro var basert på virkelige ting som de hadde sett og hørt, ikke på sagn eller legender eller «jødiske myter». (Se rammen på side 237.) — Matteus 17: 9; Titus 1: 13, 14. *

 Jesu død og enda et mirakel

28. Hva ble Jesus falskelig anklaget for i år 33?

²⁸ I år 33 e.Kr. ble Jesus arrestert og stilt for retten av de jødiske religiøse myndigheter, falskelig anklaget for gudsbespottelse fordi han hadde kalt seg selv Guds Sønn. (Matteus 26: 3, 4, 59—67) Ettersom disse jødene ikke hadde juridisk myndighet til å henrette ham, sendte de ham til de romerske øvrighetspersoner og framsatte igjen falske anklager mot ham. Denne gangen påstod de at han sa til folk at de ikke skulle betale skatt til keiseren, og at han gav seg ut for å være en konge. — Markus 12: 14—17; Lukas 23: 1—11; Johannes 18: 28—31.

29. Hvordan døde Jesus?

²⁹ Etter at Jesus var blitt sendt fra den ene øvrighetspersonen til den andre, valgte den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus, under press fra den religiøst påvirkede folkemassen, den minste motstands vei og dømte Jesus til døden. Jesus led derfor en vanærende død på en torturpæl, og hans legeme ble lagt i en grav. Men før det hadde gått tre dager, skjedde det noe som forvandlet Jesu ulykkelige disipler til lykkelige troende og nidkjære evangelister. — Johannes 19: 16—22; Galaterne 3: 13.

30. Hvilke skritt tok de religiøse lederne for å forhindre et bedrag?

³⁰ De religiøse lederne var redde for at Jesu etterfølgere skulle benytte seg av knep eller lureri, og gikk derfor til Pilatus og sa: «’Herre, vi er kommet til å tenke på hva denne bedrageren sa da han ennå levde: Etter tre dager skal jeg oppstå. Gi derfor ordre om å holde vakt ved graven til den tredje dag er over, så ikke disiplene hans skal komme og stjele ham og si til folket at han er stått opp fra de døde. Da ville vi få et nytt bedrag, verre enn det første.’ Pilatus svarte: ’Her har dere vaktmannskap. Gå  så og sørg for vakthold slik dere finner det best.’ Da gikk de av sted og sikret graven, både med vakter og med segl som de satte på steinen.» (Matteus 27: 62—66) Men hvor godt viste det seg at graven var sikret?

31. Hva skjedde da noen trofaste kvinner kom til Jesu grav?

³¹ På den tredje dagen etter Jesu død gikk tre kvinner til graven for å salve det døde legemet med velluktende olje. Hva fant de? «Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp. De sa til hverandre: ’Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?’ Men da de så opp, fikk de se at steinen var veltet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: ’Vær ikke forferdet! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede [som ble pælfestet, NW]. Han er oppstått, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå av sted og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» (Markus 16: 1—7; Lukas 24: 1—12) Trass i at de religiøse lederne hadde satt ut spesielle vakter, var Jesus blitt oppreist fra de døde av sin Far. Er dette en myte, eller er det en historisk kjensgjerning?

32. Hvilke gode grunner hadde Paulus for å tro at Jesus var blitt oppreist fra de døde?

³² Omkring 22 år etter denne begivenheten skrev Paulus, som før hadde forfulgt de kristne, et brev hvor han forklarte bakgrunnen for sin tro på at Kristus var blitt oppreist: «For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre  brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene.» (1. Korinter 15: 3—7) Ja, Paulus hadde et reelt grunnlag for å risikere livet for den oppstandne Jesu sak. Han hadde blant annet vitnesbyrdet fra cirka 500 som med egne øyne hadde sett den oppstandne Jesus! (Romerne 1: 1—4) Paulus visste at Jesus var blitt oppreist fra de døde, og han hadde også en enda vektigere grunn til å si det. Han forklarte videre: «Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster.» — 1. Korinter 15: 8, 9; Apostlenes gjerninger 9: 1—19.

33. Hvorfor var de første kristne villige til å være martyrer for sin tros skyld?

³³ De første kristne var villige til å dø som martyrer på romerske arenaer. Hvorfor? Fordi de visste at deres tro var basert på historiske realiteter, ikke på myter. Det var en realitet at Jesus var den salvede, Messias, Kristus, som profetiene hadde gitt løfte om, og at han var blitt sendt til jorden av Gud, at han hadde fått Guds godkjennelse, at han hadde dødd på en pæl som Guds ulastelige Sønn, og at han var blitt oppreist fra de døde. — 1. Peter 1: 3, 4.

34. Hvorfor er Jesu oppstandelse så vesentlig for den kristne tro, ifølge det apostelen Paulus sa?

³⁴ Vi vil anbefale deg å lese hele kapittel 15 i Paulus’ første brev til korinterne for å se hva Paulus trodde med hensyn til oppstandelsen, og hvorfor oppstandelsen er så viktig for den kristne tro. Selve kjernen i hans budskap blir uttrykt i disse ordene: «Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske [Adam], er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» — 1. Korinter 15: 20—22.

35. Hvilke velsignelser har Gud i beredskap for jorden og menneskene? (Jesaja 65: 17—25)

 ³⁵ Kristi Jesu oppstandelse har følgelig et formål som med tiden vil komme hele menneskeheten til gode. * Den banet også veien for at Jesus med tiden kunne oppfylle resten av de messianske profetiene. Hans rettferdige herredømme fra de usynlige himler vil snart bli utvidet til å omfatte en renset jord. Da kommer det som Bibelen beskriver som «en ny himmel og en ny jord», hvor Gud «skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte». — Åpenbaringen 21: 1—4.

Frafall og forfølgelse ventet

36. Hva fant sted på pinsedagen i år 33, og hva førte det til?

³⁶ Kort tid etter Jesu død og oppstandelse skjedde det et annet mirakel som gav de første kristne styrke og pågangsmot og satte fart i forkynnelsen. På pinsedagen i år 33 utgjøt Gud sin hellige ånd eller virksomme kraft fra himmelen over omkring 120 kristne som hadde kommet sammen i Jerusalem. Hva førte det til? «Tunger likesom av ild kom til syne, og de delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne.» (Apostlenes gjerninger 2: 3, 4) De fremmedspråklige jødene som befant seg i Jerusalem på den tiden, ble forundret over å høre disse tilsynelatende ulærde galileiske jødene snakke på fremmede språk. Resultatet var at mange kom til troen. Det kristne budskap spredte seg som ild i tørt gress etter hvert som de nye jødiske troende  vendte tilbake til sine hjemland. — Apostlenes gjerninger 2: 5—21.

37. Hvordan reagerte noen romerske herskere på den nye, kristne religionen?

³⁷ Men snart samlet uværsskyene seg. Romerne ble engstelige på grunn av denne nye og tilsynelatende ateistiske religionen, som ikke hadde noen gudebilder. Fra og med keiser Neros tid utsatte de de kristne for en forferdelig forfølgelse i de første tre århundrene av vår tidsregning. * Mange kristne ble dømt til å dø på arenaene for å tilfredsstille den sadistiske blodtørst hos keiserne og folkemassene som strømmet til for å se på at fangene ble kastet for ville dyr.

38. Hvilke forutsagte forhold ville skape forstyrrelser i den første kristne menighet?

³⁸ Et annet uroelement i denne første tiden var noe som apostlene hadde forutsagt. Peter skrev for eksempel: «Men det fantes også falske profeter i folket, og på samme måte skal det opptre vranglærere blant dere. De skal lure inn vranglære som fører til undergang [ødeleggende sekter, NW], og til og med fornekte den Herre som har løskjøpt dem. Dermed fører de seg selv snart i fortapelse.» (2. Peter 2: 1—3) Frafall! Det skulle komme et frafall fra den sanne tilbedelse. Noen skulle inngå kompromiss med de religiøse strømningene i den romerske verden, som var gjennomsyret av gresk filosofi og tenkning. Hvordan skjedde det? Det neste kapitlet vil besvare det og beslektede spørsmål. — Apostlenes gjerninger 20: 30; 2. Timoteus 2: 16—18; 2. Tessaloniker 2: 3.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]

 [Ramme/bilde på side 237]

Er Jesus en oppdiktet skikkelse?

«Er beretningen om kristendommens grunnlegger bare et produkt av menneskelig smerte, menneskelig innbilningskraft, menneskelige håp — en myte som kan sammenlignes med legendene om Krishna, Osiris, Attis, Adonis, Dionysos og Mitras?» spør historikeren Will Durant. Han svarer at i det første århundre «ser det aldri ut til å ha falt inn selv de bitreste hedenske eller jødiske motstandere av den fremvoksende kristendom» å benekte at Kristus noen gang hadde levd. — Durant’s Verdens Kulturhistorie (dansk), «Cæsar og Kristus».

Den romerske historieskriveren Sveton (cirka 69—140 e.Kr.) skriver følgende om keiser Claudius i sitt verk Romerske keisere: «Jødene som, oppegget av Chrestus [Kristus], stadig stelte til bråk og uro, fordrev han fra Roma.» Dette skjedde omkring år 52 e.Kr. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 18: 1, 2.) Legg merke til at Sveton ikke gir uttrykk for noen som helst tvil med hensyn til Kristi eksistens. På dette faktiske grunnlag og med fare for sitt liv var de første kristne svært aktive når det gjaldt å kunngjøre sin tro. Det er lite sannsynlig at de ville ha satt livet på spill for en myte. Jesu død og oppstandelse hadde funnet sted i deres levetid, og noen av dem hadde vært øyenvitner til disse begivenhetene.

Historikeren Durant trekker denne slutningen: «At noen ganske få og alminnelige menn i løpet av en enkelt generasjon skulle ha vært i stand til å konstruere en så sterk og betagende personlighet, en så opphøyd etikk og en så inspirerende visjon av menneskelig brorskap, ville ha vært et mirakel som var enda mer utrolig enn noen av dem som det berettes om i evangeliene.»

[Bilde]

Jesus forkynte og utførte mirakler her i Galilea i det gamle Palestina

 [Ramme/bilde på side 241]

Hvem skrev Bibelen?

Den kristne bibel består av de 39 bøkene i de hebraiske skrifter (se rammen på side 220), som mange kaller Det gamle testamente, og de 27 bøkene i de kristne greske skrifter, som ofte blir kalt Det nye testamente. * Bibelen er følgelig et lite bibliotek som består av 66 bøker skrevet av omkring 40 menn i løpet av 1600 år (fra 1513 f.Kr. til 98 e.Kr.).

De greske skrifter omfatter fire evangelier, beretninger om Jesu liv og om det gode budskap som han forkynte. To av evangeliene ble skrevet av noen som personlig fulgte Kristus, nemlig skatteoppkreveren Matteus og fiskeren Johannes. De to andre ble skrevet av Markus og legen Lukas, som begge var blant de første troende. (Kolosserne 4: 14) Etter evangeliene kommer Apostlenes gjerninger, en beretning om misjonsvirksomheten i den første kristne tid, utarbeidet av Lukas. Så kommer 14 brev fra apostelen Paulus til en rekke enkelte kristne og menigheter, fulgt av brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas. Den siste boken er Åpenbaringen, som er skrevet av Johannes.

Det at så mange personer med ulik bakgrunn som levde til forskjellige tider og i forskjellige kulturer, kunne frembringe en så harmonisk bok, er et mektig vitnesbyrd om at Bibelen ikke er et produkt av menneskelig visdom, men at den er inspirert av Gud. Bibelen sier selv: «Hele Skriften er inspirert av Gud [bokstavelig: «gud-åndet»] og nyttig til opplæring.» Bibelen ble følgelig skrevet under påvirkning av Guds hellige ånd eller virksomme kraft. — 2. Timoteus 3: 16, 17, NW.

[Bilde]

Denne ufullstendige romerske innskriften med navnet Pontius Pilatus på latin (andre linje, «IVS PILATVS») bekrefter at Pilatus var en innflytelsesrik person i Palestina, slik Bibelen sier

[Fotnote]

 [Ramme på side 245]

Messias i Bibelens profetier

Profeti Begivenhet Oppfyllelse

1. Mos. 49: 10 Født i Juda stamme Matt. 1: 2—16; Luk. 3: 23—33

Sal. 132: 11; I Davids, Isais Matt. 1: 1, 6—16; 9: 27;

Jes. 9: 7 sønns, ætt Apg. 13: 22, 23

Mi. 5: 1 Født i Betlehem Luk. 2: 4—11; Joh. 7: 42

Jes. 7: 14 Født av en jomfru Matt. 1: 18—23; Luk. 1: 30—35

Hos. 11: 1 Kalt fra Egypt Matt. 2: 15

Jes. 61: 1, 2 Utsendt Luk. 4: 18—21

Jes. 53: 4 Bar våre sykdommer Matt. 8: 16, 17

Sal. 69: 10 Iver for Jehovas hus Matt. 21: 12, 13; Joh. 2: 13—17

Jes. 53: 1 Ikke trodd Joh. 12: 37, 38; Rom. 10: 11, 16

Sak. 9: 9; Hyllet som konge og Matt. 21: 1—9; Mark. 11: 7—11

Sal. 118: 26 en som kommer i

Jehovas navn

Jes. 28: 16; Forkastet, men ble Matt. 21: 42, 45, 46;

Sal. 118: 22, 23 hjørnestein Apg. 3: 14; 4: 11; 1. Pet. 2: 7

Sal. 41: 10; En apostel forråder Matt. 26: 47—50;

109: 8 ham Joh. 13: 18, 26—30

Sak. 11: 12 Forrådt for 30 Matt. 26: 15; 27: 3—10;

sølvstykker Mark. 14: 10, 11

Jes. 53: 8 Forhørt og dømt Matt. 26: 57—68; 27: 1, 2, 11—26

Jes. 53: 7 Taus overfor Matt. 27: 12—14;

anklagerne Mark. 14: 61; 15: 4, 5

Sal. 69: 5 Hatet uten grunn Luk. 23: 13—25; Joh. 15: 24, 25

Jes. 50: 6; Slått, spyttet på Matt. 26: 67; 27: 26, 30;

Mi. 4: 14 Joh. 19: 3

Sal. 22: 19 Loddkasting om klærne Matt. 27: 35; Joh. 19: 23, 24

Jes. 53: 12 Regnet blant syndere Matt. 26: 55, 56; 27: 38;

Luk. 22: 37

Sal. 69: 22 Ble gitt eddik og Matt. 27: 34, 48;

galle Mark. 15: 23, 36

Sal. 22: 2 Forlatt av Gud Matt. 27: 46; Mark. 15: 34

Sal. 34: 21; Ingen ben brutt Joh. 19: 33, 36

2. Mos. 12: 46

Jes. 53: 5, NW; Gjennomboret Matt. 27: 49, NW;

Sak. 12: 10 Joh. 19: 34, 37; Åp. 1: 7

Jes. 53: 5, 8, Dør en offerdød Matt. 20: 28; Joh. 1: 29;

11, 12 for å ta bort synder Rom. 3: 24; 4: 25

Jes. 53: 9 Begravd hos en rik Matt. 27: 57—60; Joh. 19: 38—42

Jona 2: 1, 11; I graven deler av Matt. 12: 39, 40; 16: 21;

2: 10 tre dager, deretter 17: 23; 27: 64

oppreist

 [Ramme/bilde på sidene 258 og 259]

Jesus og Guds navn

Da Jesus lærte sine disipler å be, sa han: «Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen.» — Matteus 6: 9, 10.

Jesus visste at hans Fars navn hadde stor betydning, og han la stor vekt på det. Han sa derfor til sine religiøse fiender: «Jeg er kommet i min Fars navn, og dere tar ikke imot meg. Men om en annen kommer i sitt eget navn, så tar dere imot ham. . . . Jeg har sagt dere det, men dere tror meg ikke. De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg.» — Johannes 5: 43; 10: 25; Markus 12: 29, 30.

Jesus sa i bønn til sin Far: «’Far, la ditt navn bli forherliget!’ Da lød det en røst fra himmelen: ’Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det.’»

Ved en senere anledning bad Jesus: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden. De var dine, og du gav meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem.» — Johannes 12: 28; 17: 6, 26.

Som jøde var Jesus uten tvil fortrolig med sin Fars navn, Jehova eller Jahve, for han kjente det skriftstedet som sier: «Dere er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne meg og tro på meg og innse at jeg er Gud. Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal ingen komme. . . . Dere er mine vitner, sier [Jehova]. Jeg er Gud.» — Jesaja 43: 10, 12.

Jødene som folk betraktet ble følgelig utvalgt til å være Jehovas vitner. Som jøde var også Jesus et vitne for Jehova. — Åpenbaringen 3: 14.

Det ser ut til at de fleste jøder i det første århundre ikke lenger uttalte Guds åpenbarte navn. Men det finnes håndskrifter som viser at kristne på den tiden som brukte den greske oversettelsen av de hebraiske skrifter, Septuaginta, kan ha  sett det hebraiske tetragrammet brukt i den greske tekst. Som George Howard, en professor i religion og hebraisk, sa: «Den nytestamentlige kirke brukte Septuaginta og siterte fra den. Når Septuaginta inneholdt den hebraiske formen av Guds navn, tok uten tvil Det nye testamentes skribenter tetragrammet med i sine sitater. Men når den hebraiske formen av Guds navn [senere] ble fjernet til fordel for greske erstatninger i Septuaginta, ble det også fjernet fra Det nye testamentes sitater fra Septuaginta.»

Professor Howard resonnerer derfor som så at de kristne i det første århundre må ha hatt en klar forståelse av slike skriftsteder som Matteus 22: 44, hvor Jesus siterte de hebraiske skrifter for sine fiender. Howard sier: «Kirken i det første århundre leste sannsynligvis: ’JHWH sa til min herre’» i stedet for den senere versjonen: «’Herren sa til min herre’, . . . som er like uklar som den er unøyaktig». — Salme 110: 1.

At Jesus brukte Guds navn, blir bekreftet av de jødiske anklagene som ble rettet mot ham flere hundre år etter hans død, nemlig at hvis han gjorde mirakler, så var det «bare fordi han hadde lært seg å bruke Guds ’hemmelige’ navn». — The Book of Jewish Knowledge.

Det er innlysende at Jesus kjente Guds helt spesielle navn. Trass i de jødiske tradisjonene på den tiden har Jesus uten tvil brukt navnet. Han lot ikke menneskers tradisjoner sette Guds lov ut av kraft. — Markus 7: 9—13; Johannes 1: 1—3, 18; Kolosserne 1: 15, 16.

[Bilde]

Papyrusfragment (fra første århundre før Kristus) som viser Guds navn på hebraisk i teksten i den greske oversettelsen Septuaginta

 [Bilder på side 238]

Jesus brukte mange illustrasjoner i sin undervisning, blant annet om å så, høste, fiske, finne en perle, om blandede hjorder og en vingård (Matteus 13: 3—47; 25: 32)

 [Bilde på side 243]

Ved Guds kraft utførte Jesus mange mirakler; en gang stilte han en storm

[Bilde på side 246]

Tetragrammet, de fire konsonantene JHWH (Jehova)

[Bilde på side 251]

Beretningen om Lasarus’ oppstandelse fra de døde sier ikke noe som tyder på at Lasarus hadde en udødelig sjel

[Bilde på side 253]

Peter, Jakob og Johannes visste at Jesus var blitt godkjent av Gud — de hørte og så det ved forklarelsen