Kapittel 13

Reformasjonen — menneskets søken tok en ny retning

1, 2. a) Hvordan beskriver en bok om reformasjonen den romersk-katolske kirke i middelalderen? b) Hvilke spørsmål stiller vi angående romerkirkens tilstand?

«MIDDELALDERKIRKENS virkelige tragedie var at den ikke fulgte med tiden. . . . I stedet for å være progressiv, i stedet for å ta ledelsen åndelig sett, var den i tilbakegang og forfall, fordervet i alle sine ledd.» Dette sier en historiebok (The Story of the Reformation) om den mektige romersk-katolske kirke, som hadde behersket størsteparten av Europa fra det femte til det 15. århundre.

² Hvordan gikk det til at romerkirken mistet sin allmektige stilling og ble preget av ’forfall og forderv’? Hvordan gikk det til at pavedømmet, som påberopte seg apostolisk suksesjon, sluttet å «ta ledelsen åndelig sett»? Og hva ble utfallet av dette? Svarene finner vi ved ganske kort å undersøke hvordan kirken hadde utviklet seg, og hvilken rolle den spilte i menneskets søken etter den sanne Gud.

Kirkens forfall

3. a) Hvordan var romerkirkens materielle stilling i slutten av det 15. århundre? b) Hvordan prøvde kirken å opprettholde sin prakt?

³ På slutten av 1400-tallet var romerkirken med sine mange kirkesogn, munkeklostre og nonneklostre blitt den  største jordbesitter i hele Europa. Den eide etter sigende omtrent halvparten av jorden i Frankrike og Tyskland og to femtedeler eller mer i Sverige og England. Hva førte det til? «Romas prakt vokste umåtelig på slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet, og dets politiske betydning økte midlertidig,» sier en historiebok. (A History of Civilization) All denne prakten hadde imidlertid sin pris, og for å opprettholde den måtte pavestolen finne nye inntektskilder. Historikeren Will Durant skriver om de forskjellige midlene man tydde til:

«Som vederlag for utnevnelsen til et kirkelig embete måtte man således til kurien, det pavelige sentralstyre, betale halvdelen av det første års inntekt og deretter en tiendedel av årsinntekten. En nyutnevnt erkebiskop måtte betale et høyt gebyr for sitt pallium, det hvite, ulne båndet som han bærer over messehagelen som tegn på sin verdighet. Når en kardinal, erkebiskop, biskop eller abbed døde, tilfalt samtlige av hans personlige etterlatenskaper pavestolen. . . . For ethvert privilegium og enhver rettskjennelse forventet kurien en motytelse, og de rettslige kjennelser avhang ikke sjelden av dennes størrelse.»

4. Hvordan ble pavene berørt av de rikdommene som strømmet til kirken?

 ⁴ Det at store pengesummer år etter år ble lagt i pavenes pengekister, førte med tiden til mye misbruk og korrupsjon. Det er blitt sagt at ’selv ikke en pave kan røre ved bek uten å få svarte fingrer’, og kirkehistorien oppviser det som en historiker har kalt «en rekke meget verdslige paver», i denne perioden. Denne paverekken omfatter Sixtus IV (pave 1471—1484), som brukte store summer på å bygge det sixtinske kapell, som har navn etter ham, og på å skaffe sine mange nevøer og nieser rikdommer; Alexander VI (pave 1492—1503), den beryktede Rodrigo Borgia, som åpent vedkjente seg og støttet sine illegitime barn; og Julius II (pave 1503—1513), en nevø av Sixtus IV, som var mer opptatt av krig, politikk og kunst enn av sine kirkelige plikter. Den nederlandske katolske teologen Erasmus skrev med full rett i 1518: «Den romerske kuries skamløshet har nådd sitt høydepunkt.»

5. Hva har samtidige opptegnelser å si om de geistliges moral?

⁵ Korrupsjon og umoral var ikke begrenset til pavestolen. En stående vending på den tiden var: «Hvis du vil ødelegge din sønn, så la ham bli prest.» Samtidige opptegnelser bekrefter sannheten i dette. Will Durant nevner hvor mange det var som «ble stilt for retten anklaget for ukyskhet» i Norfolk i England i 1499, og sier: «De geistlige synderes andel utgjorde cirka 23 prosent av samtlige anklagede, til tross for at geistligheten kun utgjorde cirka to prosent av den samlede befolkning. Det fantes skriftefedre som stilte ukyske forslag til sine kvinnelige skriftebarn. Tallet på prester som holdt konkubiner, beløp seg til tusener. I Tyskland hadde så godt som alle geistlige en kvinne de levde sammen med.» (Se som en kontrast 1. Korinter 6: 9—11; Efeserne 5: 5.) Moralen var lav også på  andre områder. En spanier som levde på den tiden, skal ha beklaget seg: «Jeg ser at vi omtrent ikke kan få noe som helst fra Kristi tjenere uten for penger; ved dåpen penger . . . ved vielsen penger, for skriftemålet penger — ikke engang den siste olje uten penger! Det blir ingen klokkeringing uten penger, ingen kirkelig begravelse uten penger; det ser faktisk ut til at paradiset er stengt for dem som ikke har penger.» — Se som en kontrast 1. Timoteus 6: 10.

6. Hvordan beskrev Machiavelli romerkirken? (Romerne 2: 21—24)

⁶ For å sammenfatte situasjonen innen romerkirken på begynnelsen av 1500-tallet siterer vi datidens berømte italienske filosof Machiavelli, som skrev:

«Var den kristne religion blitt bevart slik som den ble gitt av sin stifter, da ville de kristne stater og hele kristenheten ha vært langt lykkeligere enn nå. Det kan heller ikke gis noe tydeligere bevis for dens forfall enn den kjensgjerning at jo nærmere folk står den romerske kirke, deres religions overhode, jo mindre religiøse er de.»

Tidlige reformforsøk

7. Hvordan gjorde kirken noen halvhjertete forsøk på å behandle noen av mislighetene?

⁷ Det var ikke bare menn som Erasmus og Machiavelli som la merke til krisen i kirken. Kirken selv var også oppmerksom på situasjonen. Det ble holdt kirkemøter for å behandle noen av klagemålene og mislighetene, men uten varige resultater. Pavene, som solte seg i sin egen makt og herlighet, motsatte seg ethvert virkelig forsøk på å innføre reformer.

8. Hva førte kirkens fortsatte forsømmelighet til?

⁸ Hvis kirken hadde gått mer alvorlig inn for å ordne opp i forholdene, ville det kanskje aldri ha blitt noen reformasjon. Men slik situasjonen var, begynte det å  komme krav om reformer både i og utenfor kirken. I kapittel 11 har vi allerede nevnt valdenserne og albigenserne. Selv om de ble fordømt som kjettere og slått ned med hård hånd, rakk de å så misnøye blant folket med hensyn til geistlighetens misbruk og å vekke et ønske om at man skulle vende tilbake til Bibelen. Disse strømningene førte til at det framstod flere tidlige reformatorer.

Protester fra kirkens egne folk

9. Hvem var John Wycliffe, og hva tok han til orde mot?

⁹ John Wycliffe (1330?—1384) var katolsk prest og professor i teologi i Oxford i England. Han er ofte blitt kalt «reformasjonens morgenstjerne». Han var fullstendig oppmerksom på de misbruk som fant sted innen kirken, og i både skrift og tale tok han til orde mot slike ting som det moralske forfallet i klostrene, pavens skattlegging av folket, transsubstansiasjonslæren (som går ut på at brødet og vinen under messen bokstavelig forvandles til Jesu Kristi legeme og blod), skriftemålet og kirkens innblanding i verdslige forhold.

10. Hvordan viste Wycliffe sin hengivenhet for Bibelen?

¹⁰ Wycliffe var særlig frittalende når han påpekte hvordan kirken hadde forsømt å undervise folk ut fra Bibelen. En gang sa han: «Gud gi at hver eneste sognekirke i dette landet hadde en god bibel og gode utlegninger av evangeliet, og at prestene studerte dem grundig og virkelig underviste folket i evangeliet og Guds bud!» Med dette for øye gikk Wycliffe i sine siste år i gang med å oversette den latinske bibelutgaven Vulgata til engelsk. Med hjelp fra sine venner, særlig Nicholas av Hereford, fremstilte han den første fullstendige bibel på engelsk. Dette var uten tvil Wycliffes største bidrag til menneskets søken etter Gud.

11. a) Hva utrettet Wycliffes tilhengere? b) Hvordan gikk det med lollardene?

 ¹¹ Wycliffes skrifter og deler av Bibelen ble spredt omkring i England av en gruppe predikanter som ofte ble omtalt som «fattigprester» fordi de gikk omkring barføtt og i enkle klær og ikke hadde materielle eiendeler. De ble også nedsettende kalt lollarder, som kommer fra det nederlandske ordet «lollaerd, en som mumler, dvs. bønner, salmer». (Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon) «I løpet av noen få år hadde de kommet opp i et svært anselig antall,» sier en bok som forteller om dem. «Det ble anslått at minst en fjerdedel av landets innbyggere reelt eller i navnet delte deres synspunkter.» (The Lollards) Alt dette gikk naturligvis ikke upåaktet hen fra kirkens side. På grunn av sine gode forbindelser blant de herskende og de lærde fikk Wycliffe dø i fred. Han døde den siste dagen i 1384. Hans tilhengere var mindre heldige. Under Henrik IV av England ble de stemplet som kjettere, og mange av dem ble kastet i fengsel, torturert eller brent på bålet.

12. Hvem var Jan Hus, og hva tok han til orde mot?

¹² John Wycliffes tanker gjorde sterkt inntrykk på bøhmeren (tsjekkeren) Jan Hus (1369?—1415), som også var katolsk prest og dessuten rektor ved universitetet i Praha. I likhet med Wycliffe tok Hus til orde mot romerkirkens  forderv og la vekt på bibellesning. Dermed pådrog han seg raskt hierarkiets vrede. I 1403 gav myndighetene ham befaling om å slutte å forkynne Wycliffes pavefiendtlige ideer, og de brente Wycliffes bøker offentlig. Hus fortsatte imidlertid og skrev noen av de mest sviende fordømmelser av kirkens handlinger, deriblant avlatshandelen. * I 1410 ble han lyst i bann.

13. a) Hva var ifølge Hus den sanne kirke? b) Hvordan gikk det med Hus på grunn av hans urokkelighet?

¹³ Hus støttet kompromissløst Bibelen. «Å gjøre opprør mot en villfaren pave er å adlyde Kristus,» skrev han. Han lærte også at den sanne kirke ikke bestod av paven og den romerske kirkeordning, men av «alle de utvalgte og Kristi mystiske legeme, hvis hode er Kristus, og Kristi brud, som han i sin store kjærlighet gjenløste med sitt eget blod». (Jevnfør Efeserne 1: 22, 23; 5: 22—27.) På grunn av alt dette ble han forhørt ved kirkemøtet i Konstanz og ble dømt som kjetter. Han nektet å tilbakekalle sin lære. Han ble brent på bålet i 1415. Det samme kirkemøtet gav også befaling om at Wycliffes lik skulle graves opp og brennes, trass i at Wycliffe hadde vært død og begravet i over 30 år!

14. a) Hvem var Girolamo Savonarola? b) Hva prøvde Savonarola å gjøre, og hva ble resultatet?

¹⁴ En annen av de tidlige reformatorene var dominikanermunken Girolamo Savonarola (1452—1498) fra San Marco-klostret i Firenze. Grepet av den italienske renessansens ånd tok Savonarola til orde mot det moralske forfallet innen både kirke og stat. Med henvisning til Bibelen og til syner og åpenbaringer som han hevdet at han hadde hatt, prøvde han å opprette en kristen stat, en  teokratisk ordning. I 1497 ble han lyst i bann av paven. Året etter ble han arrestert, torturert og hengt. Hans siste ord var: «Min Herre døde for mine synder; skulle da ikke jeg med glede gi dette usle livet for ham?» Liket ble brent, og asken ble strødd på elven Arno. Savonarola hadde meget betegnende omtalt seg selv som «en forløper og et offer». Bare noen få år senere blusset reformasjonen opp for fullt.

Et splittet hus

15. Hvordan ble kristenheten i Vest-Europa splittet som følge av reformasjonen?

¹⁵ Da reformasjonens uvær endelig brøt løs, raserte det kristenhetens religiøse hus i Vest-Europa fullstendig. Kristenheten, som i Vesten hadde vært underlagt den romersk-katolske kirkes nesten eneveldige herredømme, ble nå et splittet hus. Sør-Europa — Italia, Spania, Østerrike og deler av Frankrike — forble hovedsakelig katolsk. Resten av Europa ble inndelt i tre hovedretninger: den lutherske i Tyskland og Skandinavia, den kalvinistiske (eller reformerte) i Sveits, Nederland, Skottland og deler av Frankrike og den anglikanske i England. Spredt blant disse fantes det mindre, mer radikale grupper — først anabaptistene og senere mennonittene, hutterbrødrene og puritanerne, som med tiden brakte sin tro til Nord-Amerika.

16. Hvordan gikk det med tiden med kristenheten? (Markus 3: 25)

¹⁶ I årenes løp er disse hovedretningene blitt ytterligere oppdelt, slik at det i dag finnes hundrevis av forskjellige trosretninger — presbyterianske, episkopale, metodistiske, baptistiske og kongregasjonalistiske, for bare å nevne noen. Kristenheten ble virkelig et splittet hus. Hvordan oppstod denne splittelsen?

 Luther og hans teser

17. Hva kan regnes som den protestantiske reformasjons offisielle begynnelse?

¹⁷ Hvis man skal fastsette en bestemt dato da den protestantiske reformasjon begynte, må det være 31. oktober 1517. Det var da augustinermunken Martin Luther (1483—1546) slo opp sine 95 teser på slottskirkedøren i Wittenberg i den tyske staten Sachsen. Men hva var bakgrunnen for denne dramatiske begivenheten? Hvem var Martin Luther? Og hva var det han protesterte mot?

18. a) Hvem var Martin Luther? b) Hva var det som fikk Luther til å framsette sine teser?

¹⁸ Martin Luther var i likhet med Wycliffe og Hus en lærd geistlig. Han var doktor i teologi og professor i bibelske studier ved universitetet i Wittenberg. Luther skapte seg et navn ved sin innsikt i Bibelen. Han hadde riktignok sterke meninger når det gjaldt spørsmålet om frelse eller rettferdiggjørelse ved tro og ikke ved gjerninger eller ved bot, men det var ikke hans hensikt å bryte med  romerkirken. Da han offentliggjorde sine teser, var det i virkeligheten bare en reaksjon på et spesielt forhold og ikke noe planlagt opprør. Han protesterte mot avlatshandelen.

19. Hvordan foregikk avlatshandelen på Luthers tid?

¹⁹ På Luthers tid ble det solgt pavelige avlatsbrev som ikke bare gav syndenes forlatelse til de levende, men også til de døde. «Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer» var et vanlig munnhell. For alminnelige mennesker ble et avlatsbrev nesten en forsikring mot straff for enhver synd, og det var ikke lenger tale om anger. Erasmus skrev: «Overalt blir det solgt ettergivelse av skjærsildens pinsler; ja, den blir ikke bare solgt, men påtvunget dem som avviser den.»

20. a) Hvorfor kom Johann Tetzel til Jüterbog? b) Hvordan reagerte Luther på Tetzels salg av avlatsbrev?

²⁰ I 1517 kom dominikanermunken Johann Tetzel til Jüterbog i nærheten av Wittenberg for å selge avlatsbrev. Noen av de pengene han fikk inn, gikk til å bekoste byggingen av Peterskirken i Roma. Pengene skulle også hjelpe Albrecht av Brandenburg til å betale tilbake de pengene han hadde lånt for å kunne betale den romerske kurien for embetet som erkebiskop i Mainz. Tetzel oppbød all sin dyktighet som selger, og folk strømmet til ham. Luther ble forarget, og han benyttet den raskeste metoden som fantes, til offentlig å gi uttrykk for sin mening om hele dette sirkuset — ved å slå opp 95 debattpunkter på kirkedøren.

21. Hvilke argumenter brukte Luther mot avlatshandelen?

²¹ Luther kalte sine 95 teser «Disputas til belysning av avlatens kraft». Hans formål var ikke så mye å utfordre kirkens myndighet som å peke på misbruket og overdrivelsene  i forbindelse med salget av de pavelige avlatsbrevene. Det fremgår av følgende teser:

«5. Paven verken vil eller kan ettergi andre syndestraffer enn dem han selv har pålagt enten ut fra egen avgjørelse eller med grunnlag i kirkeretten. . . .

20. Med ’full ettergivelse av alle straffer’ mener paven ikke ’alle’ uten videre, men bare de straffene som er pålagt av ham selv. . . .

36. Enhver sant og rett angrende kristen har fordring på full ettergivelse både av straff og skyld — også uten avlatsbrev.»

22. a) Hvordan gikk det etter hvert som Luthers budskap ble spredt? b) Hvordan reagerte paven i 1520, og hva skjedde deretter?

²² Takket være boktrykkerkunsten, som nylig var oppfunnet, tok det ikke lang tid før disse eksplosive tankene nådde andre deler av Tyskland — og Roma. Det som hadde begynt som en akademisk debatt om avlatshandelen, utviklet seg snart til en strid om trosspørsmål og pavens myndighet. Romerkirken forsøkte først å debattere med Luther og befalte ham å tilbakekalle sine tanker. Da Luther nektet å gjøre det, fikk han både kirkelige og politiske myndigheter mot seg. I 1520 sendte paven ut en bulle som forbød Luther å preke, og gav befaling om at bøkene hans skulle brennes. Luther reagerte ved å brenne pavens bulle offentlig. I 1521 lyste paven Luther i bann.

23. a) Hvem var til stede ved riksdagen i Worms? b) Hvilken berømt uttalelse kom Luther med, og hva førte det til?

²³ Senere samme år ble Luther innstevnet for riksdagen i Worms. Til stede var keiseren i det hellige romerske rike, Karl V, en standhaftig katolikk, foruten seks kurfyrster og en rekke andre ledere og standspersoner, både kirkelige og verdslige. Da man enda en gang prøvde å tvinge Luther til å tilbakekalle sine meninger, kom han med sin berømte  uttalelse: «Med mindre jeg blir overbevist ved vitnesbyrd fra skriftene eller ved klare grunner . . . verken vil eller kan [jeg] kalle tilbake noe da det verken er trygt eller tilrådelig å handle mot sin samvittighet. Gud hjelpe meg! Amen.» Som følge av dette erklærte keiseren ham for fredløs. Men han som hadde makten i Luthers egen tyske stat, kurfyrst Fredrik av Sachsen, kom ham til unnsetning og skjulte ham på slottet Wartburg.

24. Hva utrettet Luther mens han oppholdt seg på slottet Wartburg?

²⁴ Disse tiltakene bremset imidlertid ikke spredningen av Luthers tanker. I de ti månedene Luther var i sikkerhet på Wartburg, viet han seg til skribentvirksomhet og oversettelse av Bibelen. Han oversatte de greske skrifter til tysk fra Erasmus’ greske tekst. Senere fulgte de hebraiske skrifter. Luthers bibel viste seg å være akkurat det som det jevne lag av folket trengte. Det fortelles at «det ble solgt 5000 eksemplarer på to måneder, 200 000 på 12 år». Denne oversettelsens innflytelse på tysk språk og kultur er ofte blitt sammenlignet med den innflytelse den engelske autoriserte oversettelsen av 1611 (King James Version) har hatt i den engelsktalende verden.

25. a) Hvordan oppstod navnet «protestanter»? b) Hva var Den augsburgske bekjennelse?

²⁵ I årene etter riksdagen i Worms fikk reformasjonsbevegelsen så stor støtte blant folket at keiseren i 1526 gav de enkelte tyske statene rett til å velge religionsform, luthersk eller romersk-katolsk. Men da keiseren i 1529 omgjorde denne beslutningen, protesterte noen av de tyske fyrstene; og slik gikk det til at reformasjonens tilhengere ble kalt «protestanter». På riksdagen i Augsburg året etter, i 1530, prøvde keiseren å utjevne forskjellen mellom de to partene. Lutheranerne la sine oppfatninger fram i et  dokument, Den augsburgske bekjennelse, som var utformet av Philip Melanchton, men basert på Luthers lære. Trass i at dokumentet var svært forsonlig i tonen, ble det avvist av romerkirken, og kløften mellom protestantismen og katolisismen ble uoverstigelig. Mange tyske stater stilte seg på Luthers side, og snart fulgte de skandinaviske landene etter.

Reformasjon eller opprør?

26. Hva var ifølge Luther de grunnleggende punkter som skilte protestantismen fra katolisismen?

²⁶ Hvilke grunnleggende punkter var det som skilte protestantene fra katolikkene? Ifølge Luther var det tre punkter. Luther trodde for det første at frelsen oppnås ved «rettferdiggjørelse ved tro alene» (latin: sola fide) * og ikke ved botsgjerninger eller ved at en prest gir syndsforlatelse. For det andre lærte han at tilgivelse utelukkende blir gitt ved Guds nåde (sola gratia) og ikke ved presters eller pavers myndighet. For det tredje hevdet Luther at alle lærespørsmål må bekreftes av Skriften alene (sola scriptura) og ikke av paver eller kirkemøter.

27. a) Hvilke ubibelske katolske læresetninger og skikker ble beholdt av protestantene? b) Hvilke forandringer krevde protestantene?

²⁷ Ifølge et katolsk oppslagsverk beholdt Luther imidlertid «så mye av den gamle tro og liturgi som kunne passe sammen med hans spesielle oppfatninger om synd og rettferdiggjørelse». (The Catholic Encyclopedia) Den augsburgske bekjennelse sier at det ikke er noe i den lutherske  lære «som avviker fra skriftene eller fra den alminnelige kirke eller fra romerkirken, slik som vi kjenner den fra kirkefedrene». Ja, den lutherske tro, slik den ble beskrevet i Den augsburgske bekjennelse, omfattet slike ubibelske læresetninger som treenighetslæren og læren om sjelens udødelighet og evig pine og slike skikker som barnedåp og feiring av kirkelige høytider og fester. På den annen side krevde lutheranerne også visse forandringer, for eksempel at folket skulle få motta både vin og brød ved nattverden, og at sølibatet, klosterløftene og det tvungne skriftemålet skulle avskaffes. *

28. Hva ble oppnådd ved reformasjonen, og hva ble ikke oppnådd?

²⁸ Sett under ett klarte Luther og hans tilhengere med sin reformasjon å få i stand en løsrivelse fra det pavelige åk. Men som Jesus sa i Johannes 4: 24: «Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» Med Martin Luther tok menneskets søken etter den sanne Gud bare en ny retning; sannhetens smale vei var ennå ikke funnet. — Matteus 7: 13, 14; Johannes 8: 31, 32.

Zwinglis reform i Sveits

29. a) Hvem var Ulrich Zwingli, og hva tok han til orde mot? b) Hvordan skilte Zwinglis reform seg ut fra Luthers?

²⁹ Mens Luther var travelt opptatt med å kjempe mot pavelige utsendinger og borgerlige myndigheter i Tyskland, startet den katolske presten Ulrich Zwingli (1484—1531) en reformbevegelse i Zürich i Sveits. Befolkningen i dette området var tysktalende, så den var allerede  blitt berørt av reformens vinder fra nord. Omkring 1519 begynte Zwingli å preke mot avlatshandelen, mariadyrkelsen, prestenes sølibat og andre katolske dogmer. Han erklærte seg riktignok uavhengig av Luther, men han var på mange områder enig med ham og utbredte Luthers traktater. I motsetning til den mer konservative Luther gikk Zwingli inn for å avskaffe alle levninger etter romerkirken — helgenbilder, krusifikser, prestekjoler, ja, til og med den liturgiske musikken.

30. På hvilket viktig punkt var Zwingli og Luther uenige?

³⁰ Det oppstod imidlertid en alvorligere konflikt mellom de to reformatorene i spørsmålet om alterets sakrament, nattverden. Luther holdt på at Jesu ord: «Dette er mitt legeme» skulle tolkes bokstavelig, og at Kristi legeme og blod mirakuløst var til stede i brødet og vinen som ble servert ved nattverden. Zwingli på sin side hevdet i sin avhandling «Om Herrens nattverd» at Jesu ord «må oppfattes billedlig eller metaforisk; ’Dette er mitt legeme’ betyr: ’Brødet betegner mitt legeme’ eller ’er et bilde på mitt legeme’». På grunn av denne uoverensstemmelsen skiltes de to reformatorenes veier.

31. Hvordan endte Zwinglis arbeid i Sveits?

³¹ Zwingli fortsatte å forkynne sin reformlære i Zürich og gjennomførte mange forandringer der. Snart fulgte andre byer etter, men på landet, hvor folk var mer konservative, holdt de fleste seg til katolisismen. Spenningen mellom de to gruppene ble etter hvert så stor at det brøt ut borgerkrig mellom sveitsiske protestanter og katolikker. Zwingli, som tjente som feltprest, ble drept i slaget ved Kappel i nærheten av Zuger See i 1531. Da freden endelig kom, fikk de enkelte distriktene lov til selv å avgjøre om de ville være protestantiske eller katolske.

 Anabaptister, mennonitter og hutterbrødre

32. Hvem var anabaptistene, og hvordan fikk de dette navnet?

³² Noen protestanter syntes imidlertid at reformatorene ikke gikk langt nok når det gjaldt å ta avstand fra pavekirkens feil og mangler. De mente at den kristne kirke utelukkende skulle bestå av aktive troende som lot seg døpe, og ikke av samtlige innbyggere i et land eller område. De forkastet derfor barnedåpen og krevde et skille mellom kirke og stat. De døpte i all hemmelighet sine medlemmer på nytt og fikk derfor navnet anabaptister (gjendøpere). De nektet å bære våpen, avlegge ed og bekle offentlige embeter, og de ble derfor betraktet som en trussel mot samfunnet og ble forfulgt av både katolikker og protestanter.

33. a) Hva var det som førte til at man gikk hardt til verks overfor anabaptistene? b) Hvordan ble anabaptistenes innflytelse utbredt?

³³ I begynnelsen utgjorde anabaptistene små, spredte grupper i deler av Sveits, Tyskland og Nederlandene. Men ettersom de forkynte overalt hvor de kom, vokste de hurtig i antall. Drevet av religiøs iver forlot en gruppe anabaptister sin pasifistiske holdning og erobret byen Münster i 1534. De prøvde å gjøre byen til et nytt Jerusalem hvor man praktiserte felleseie og polygami. Bevegelsen ble hurtig slått ned med stor voldsomhet. Dette gav anabaptistene et dårlig rykte, og de ble praktisk talt utryddet. De fleste anabaptister var i virkeligheten enkle, religiøse mennesker som prøvde å leve et rolig liv for seg selv. Noen av de bedre organiserte grupper av anabaptister var mennonittene, som fulgte den nederlandske reformatoren Menno Simons, og hutterbrødrene, som fulgte tyroleren Jakob Hutter. For å unngå forfølgelse utvandret noen av dem til Øst-Europa — Polen, Ungarn og Russland — og  andre til Nord-Amerika, hvor de siden dukket opp som Hutter-samfunnet og Amish-samfunnet.

Kalvinismen

34. a) Hvem var Jean Calvin? b) Hvilken viktig bok skrev han?

³⁴ Reformasjonen i Sveits fortsatte under ledelse av franskmannen Jean Calvin (1509—1564). Han hadde stiftet bekjentskap med den protestantiske lære mens han studerte i Frankrike. I 1534 forlot han Paris på grunn av religionsforfølgelse og slo seg ned i Basel i Sveits. Til forsvar for protestantismen utgav han verket Christianae religionis institutio (Innføring i den kristne religion), hvor han sammenfattet de tanker som var blitt framsatt av de tidlige kirkefedrene og middelalderens teologer, foruten av Luther og Zwingli. Dette verket kom til å bli betraktet som det læremessige grunnlag for alle de reformerte kirkene som siden ble opprettet i Europa og Amerika.

35. a) Hvordan forklarte Calvin sin predestinasjonslære? b) Hvordan gikk strengheten i denne læren igjen på andre områder?

³⁵ I Institutio redegjorde Calvin for sin teologi. For ham var Gud den absolutte overherre; Guds vilje bestemmer og styrer alt. Det falne menneske er derimot syndig og fullstendig uverdig. Frelsen avhenger derfor ikke av menneskets gode gjerninger, men av Gud. Dette var bakgrunnen for Calvins lære om forutbestemmelse, predestinasjon. Han skrev om den:

«[Vi fastslår] derfor at Gud én gang for alle ved en evig og uforanderlig beslutning har bestemt både hvem han ønsker å bringe til frelse, og hvem han ønsker å dømme til ødeleggelse. Vi bekrefter at denne hans beslutning så vidt den angår de utvalgte, er grunnet på hans ufortjente nåde, helt uten hensyn til menneskelig fortjeneste, men at livets port er lukket for dem som han overgir til fordømmelsen,  med en rettferdig og uforklarlig, men ugjenkallelig dom.»

Denne strengheten gikk igjen hos Calvin også på andre områder. Han krevde at de kristne skulle leve et hellig og dydig liv og ikke bare avstå fra synd, men også fra fornøyelser og fjas. Han hevdet dessuten at kirken, som består av de utvalgte, må befris for alle borgerlige restriksjoner, og at et virkelig gudfryktig samfunn bare kan innføres gjennom kirken.

36. a) Hva prøvde Calvin og Farel å gjøre i Genève? b) Hvilke strenge forskrifter ble innført? c) Hvordan behandlet Calvin dem som hadde en annen teologisk oppfatning, og hvordan forsøkte han å rettferdiggjøre sine handlinger?

³⁶ Kort tid etter at Calvin hadde utgitt Institutio, ble han overtalt av en annen fransk reformator, Guillaume Farel, til å bosette seg i Genève. De samarbeidet om å omsette kalvinismen i praksis. Deres mål var å gjøre Genève til en Guds by, et teokrati eller gudsstyre, hvor kirkens og statens funksjoner var forent. De innførte strenge forskrifter med straffebestemmelser som gjaldt alle områder, fra religiøs undervisning og kirkelige handlinger til offentlig moral og til og med slike ting som sanitære forhold og brannvern. Et historisk dokument forteller at «en frisør, for å nevne et eksempel, ble fengslet i to dager for å ha ordnet en bruds hår på en måte som ble regnet for å være usømmelig, og moren og to venninner som hadde hjulpet til, fikk samme straff. Dans og kortspill ble også straffet av bystyret». De som hadde en annen teologisk oppfatning enn Calvin, fikk hard behandling. Det mest beryktede eksempel er henrettelsen av spanieren Michel Servet. — Se rammen på side 322.

37. Hvordan nådde Calvins innflytelse langt ut over Sveits’ grenser?

³⁷ Calvin fortsatte sin reformvirksomhet i Genève til sin  død i 1564, og den reformerte kirke ble solid grunnfestet. Protestantiske reformatorer som ble forfulgt i andre land, strømmet til Genève, antok kalvinistiske tanker og bidrog til å starte reformbevegelser i sine respektive hjemland. Snart bredte kalvinismen seg til Frankrike, hvor hugenottene (som de franske kalvinistiske protestantene ble kalt) ble utsatt for en voldsom forfølgelse fra katolikkene. I Nederland var kalvinistene med på å opprette den nederlandske reformerte kirke. I Skottland ble den skotske presbyterianske kirke opprettet etter kalvinistisk mønster under nidkjær ledelse av den tidligere katolske presten John Knox. Kalvinismen spilte også en rolle i forbindelse med reformasjonen i England, og derfra ble den ført med puritanerne til Nord-Amerika. Selv om det var Luther som satte den protestantiske reformasjon i gang, øvde Calvin dermed langt større innflytelse på dens videre utvikling.

Reformasjonen i England

38. Hvordan ble den protestantiske ånd vakt i England av John Wycliffe?

³⁸ Den engelske reformasjon kan spores tilbake til John Wycliffe. Hans kirkefiendtlige forkynnelse og det at han la så stor vekt på Bibelen, vakte den protestantiske ånd i England. Hans innsats for å oversette Bibelen til engelsk ble fulgt opp av andre. William Tyndale, som måtte flykte fra England, publiserte sin utgave av Det nye testamente i 1526. Han ble senere forrådt i Antwerpen, kvalt og brent på bålet. Miles Coverdale fullførte Tyndales oversettelsesarbeid, og i 1535 forelå hele Bibelen. Det at Bibelen ble utgitt på folkets språk, var uten tvil den enkeltfaktor som bidrog mest til å fremkalle reformasjonen i England.

39. Hvilken rolle spilte Henrik VIII for reformasjonen i England?

³⁹ Det formelle brudd med katolisismen fant sted da Henrik VIII (1491—1547), som paven hadde kalt «troens  forsvarer», i 1534 fikk vedtatt supremati-akten, som gjorde ham selv til den engelske kirkes overhode. Henrik nedla også klostrene og fordelte deres eiendom blant lavadelen. Han befalte dessuten at det i hver eneste kirke skulle anbringes en engelsk utgave av Bibelen. Hans handlinger var imidlertid snarere politisk enn religiøst motivert. Hans mål var å frigjøre seg fra pavens myndighet, særlig i sine ekteskapelige forhold. * Religiøst sett forble han katolikk på alle måter så nær som i navnet.

40. a) Hvilke forandringer fant sted i den engelske kirke i Elizabeth Is regjeringstid? b) Hvilke dissentergrupper oppstod med tiden i England, Nederland og Nord-Amerika?

⁴⁰ Det var i den lange regjeringstiden til Elizabeth I (1558—1603) at den engelske kirke i praksis ble protestantisk, skjønt den i store trekk forble katolsk i sin oppbygning. Den avskaffet troskapen mot paven, kravet om sølibat for prester, skriftemålet og andre katolske skikker, men bevarte en episkopal form for kirkestruktur i sitt hierarki med erkebiskoper og biskoper foruten munke- og nonneordener. * Denne konservative holdningen forårsaket betydelig misnøye, og det oppstod en rekke dissentergrupper. Puritanerne krevde en grundigere reform for å rense kirken for alle romersk-katolske skikker; separatistene og de uavhengige holdt på at de kirkelige anliggender skulle styres av lokale eldste (presbytere). Mange av dem som hadde avvikende meninger, flyktet til Nederland eller til Nord-Amerika, hvor de kongregasjonalistiske kirker og baptistkirkene ble videre utviklet. I England oppstod også Vennenes Samfunn (kvekerne) under ledelse av George  Fox (1624—1691) og metodistene under ledelse av John Wesley (1703—1791). — Se oversikten nedenfor.

Hva førte reformasjonen til?

41. a) Hvordan har reformasjonen ifølge noen forskere innvirket på historien? b) Hvilke spørsmål bør vi tenke alvorlig over?

⁴¹ Etter at vi nå har betraktet reformasjonens tre hovedstrømninger — den lutherske, den kalvinistiske og den anglikanske — må vi stoppe opp og tenke over hva reformasjonen utrettet. Det er ingen tvil om at den forandret historiens gang i den vestlige verden. «Reformasjonen gav folket en tørst etter frihet og et høyere og renere borgerskap. Uansett hvor den protestantiske sak ble utbredt, gjorde den massene mer selvbevisste,» skrev John F. Hurst. (Short History of the Reformation) Mange historikere mener at den vestlige sivilisasjon, slik vi kjenner den i dag, ikke ville ha eksistert hvis det ikke hadde vært for reformasjonen. Men hvordan det enn forholder seg med det, må vi spørre: Hva utrettet reformasjonen i religiøs  henseende? Hva betydde den for menneskets søken etter den sanne Gud?

42. a) Hva er uten tvil det største gode som reformasjonen førte til? b) Hvilket spørsmål må vi imidlertid stille med hensyn til reformasjonens resultater?

⁴² Det største gode som reformasjonen førte til, var uten tvil at den gjorde Bibelen tilgjengelig for alminnelige mennesker på deres eget språk. For første gang kunne folk lese hele Guds Ord og hente åndelig næring derfra. Men det var naturligvis mer som skulle til enn å gi dem anledning til å lese Bibelen. Brakte reformasjonen folk frihet, ikke bare fra den pavelige myndighet, men også fra de feilaktige læresetningene og dogmene som de hadde trellet under i århundrer? — Johannes 8: 32.

43. a) Hvilke trosbekjennelser har de fleste av vår tids protestantiske kirkesamfunn felles, og hvilke lærepunkter forfekter de? b) Hva har den frie ånd og det religiøse mangfold som reformasjonen medførte, betydd for menneskets søken etter den sanne Gud?

⁴³ Nesten alle de protestantiske kirkesamfunnene har de samme trosbekjennelsene — Den nikenske, Den athanasianske og Den apostoliske — og disse forfekter noen av de samme lærepunktene som katolisismen har framholdt i århundrer, for eksempel treenighetslæren og læren om sjelens udødelighet og om et brennende helvete. Slike ubibelske læresetninger gav folk et forvrengt bilde av Gud og hans hensikt. I stedet for å hjelpe dem i deres søken etter den sanne Gud har de utallige sektene og trossamfunnene som oppstod som et resultat av den protestantiske reformasjonens frie ånd, bare ledet folk ut i mange forskjellige retninger. Ja, splittelsen og forvirringen har faktisk fått mange til å dra Guds eksistens i tvil. Og hva har det ført til? Jo, på 1800-tallet kom det en voksende bølge av ateisme og agnostisisme. Det skal vi behandle i det neste kapitlet.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]

 [Ramme/bilder på side 322]

«Om treenighetslærens villfarelser»

Som 20-åring utgav spanieren Michel Servet (1511—1553), som hadde studert jus og medisin, De Trinitatis erroribus (Om treenighetslærens villfarelser), hvor han erklærte at han ikke ville bruke ordet «treenighet», ettersom det ikke fantes i Skriften og bare syntes å videreføre en filosofisk villfarelse. Han fordømte treenighetslæren som en lære «som ikke kan forstås, som ifølge tingenes natur er umulig, og som endatil kan betraktes som gudsbespottelig».

Servet ble dømt til døden av den katolske kirke for sine frimodige uttalelser. Men det var kalvinistene som fikk ham arrestert og forhørt og henrettet ham ved langsom brenning. Calvin rettferdiggjorde sine handlinger med disse ordene: «Når papistene er så harde og voldsomme i forsvaret av sin overtro at de i grusomt raseri utgyter uskyldig blod, skammer da ikke kristne øvrighetspersoner seg over å være mindre ivrige i forsvaret av den sanne lære?» Calvins religiøse fanatisme og personlige hat tilslørte hans dømmekraft og undertrykte kristne prinsipper. — Jevnfør Matteus 5: 44.

[Bilder]

Jean Calvin (til venstre) lot Michel Servet (til høyre) bli brent som kjetter

[Oversikt på side 327]

(Se den trykte publikasjonen)

Forenklet oversikt over kristenhetens viktigste retninger

Frafallets begynnelse - 2. århundre

Den romersk-katolske kirke

4. århundre (Konstantin)

5. århundre Koptere

Jakobitter

1054 e.Kr. Ortodokse kirker

Russiske

greske

rumenske og andre

16. århundre Reformasjonen

Lutheranere

Tyske

skandinaviske

amerikanske og andre

Anglikanere

Episkopale

Metodister

Frelsesarméen

Baptister

Pinsebevegelsen

Kongregasjonalister

Kalvinismen

Presbyterianere

Reformerte kirker

[Bilder på side 307]

Tresnitt fra 1500-tallet som stiller Jesu utdrivelse av pengevekslerne opp som en kontrast til pavens salg av avlatsbrev

[Bilder på side 311]

Jan Hus på bålet

Den engelske reformatoren og bibeloversetteren John Wycliffe

[Bilder på side 314]

Martin Luther (til høyre) protesterte mot Johann Tetzels salg av avlatsbrev