Kapittel 4

Bemyndiget til å tale i Guds navn

1. Hvorfor falt Esekiel på sitt ansikt da han så himmelvognen og dens fører ved elven Kebar, og hva kan han ha undret seg over?

HVORDAN ville du reagere hvis keiseren eller kongen eller presidenten i det landet hvor du bor, kom kjørende i bilen sin, stanset foran huset ditt og der, fra bilen, personlig ga deg et oppdrag som var av betydning for hele landet? Det var noe lignende Esekiel, presten Busis sønn, opplevde på elven Kebars bredd i året 613 f. Kr. da Jehovas himmelvogn, ledsaget av fire kjeruber, i et syn kom kjørende fra nord og stanset foran ham. Overveldet av dette fryktinngytende syn av «[Jehovas] herlighet» kastet Esekiel seg ærbødig til jorden. Mens han lå der med ansiktet mot jorden og undret seg over hva synet skulle bety, hørte han himmelvognens fører tale til seg. (Esekiel 1: 1—28) Hva sa han? Esekiel forteller:

2. Hvordan ble Esekiel tiltalt? Skulle dette gjøre ham til et forbilde på Kristus, eller hva var hensikten med det?

² «Og han sa til meg: Menneskesønn! Stå opp på dine føtter, så jeg kan tale med deg!» (Esekiel 2: 1) Esekiel blir ikke tiltalt ved sitt personlige navn, men som «menneskesønn [Ben adám]». Han blir tiltalt på denne måten 93 ganger i sin profetiske bok. Profetens personlige navn forekommer bare en gang til i boken, nemlig i kapittel 24, vers 24, hvor han siterer Jehovas ord til Israels hus: «Esekiel skal være til et tegn for eder; aldeles som han har gjort, skal I gjøre. Når det kommer, da skal I kjenne at jeg er Herren, [Jehova].» På den måten får profetens eget navn ikke noen fremtredende plass. Profeten blir i stedet stadig minnet om  sin ringe stilling og herkomst. Han er bare et jordisk menneskes avkom. Over 640 år senere omtalte Jesus Kristus gjentatte ganger seg selv som «Menneskesønnen». (Fra Matteus 8: 20 til Johannes 13: 31 benytter han uttrykket cirka 80 ganger.) Men han gjorde ikke det for å sammenligne seg selv med Esekiel, og det betyr heller ikke at Esekiel er et bilde på Kristus. * Daniel, som var i landflyktighet samtidig med Esekiel, ble også tiltalt som «menneskesønn». *

3. Hva var det som skjedde med Esekiel da den guddommelige røsten befalte ham å reise seg, og hvorfor var det bedre for Esekiel å stå foran den som talte?

³ Jehovas befaling til Esekiel om at han skulle stå opp på sine føtter, førte til at det kom en virksom kraft i Esekiel som satte ham i stand til å reise seg. Han forteller: «Og det kom ånd i meg da han talte til meg, og den fikk meg til å stå på mine føtter, og jeg hørte på ham som talte til meg.» (Esekiel 2: 2) Det at Esekiel sto for Guds åsyn, gjorde ham mer årvåken for det som ble sagt.

4. Hvem fikk Esekiel vite at han skulle sendes til, og hva skulle de vite når han hadde talt Jehovas ord til dem?

⁴ «Og han sa til meg: Menneskesønn! Jeg sender deg til Israels barn, til hedninger, opprørerne [opprørske nasjoner, NW], som har gjort opprør mot meg; de og deres fedre har vært troløse mot meg helt til den dag i dag. Og til barna med de frekke ansikter og harde hjerter sender jeg deg, og du skal si til dem: Så sier Herren, [Jehova]. Og enten de hører eller lar det være — for en gjenstridig ætt [et opprørsk hus, NW] er de — så skal de vite at en profet har vært midt iblant dem.» — Esekiel 2: 3—5.

5. Hva er det som viser at Esekiel ikke tiltok seg myndigheten som en profet som talte i Guds navn?

⁵ Esekiel får altså klart og tydelig vite at han for framtiden skal tjene som profet. Han blir bemyndiget til å tale i Guds navn og si: «Så sier Herren, [Jehova].» Akkurat  som Jehova hadde sendt Moses som sin profet 900 år tidligere sendte han nå Esekiel. Esekiel oppkastet ikke seg selv til profet, og han tiltok seg ikke retten til å tale i Guds navn. Han var virkelig en profet som var sendt av den høyeste Gud. Det at Jehova viste seg for Esekiel i et syn og talte til ham fra tronen på sin himmelvogn og direkte sendte ham ut i et bestemt oppdrag og med et bestemt budskap, viser at Esekiel var en sann profet, at han var utsendt av Gud, og at det han talte under inspirasjon, virkelig var Guds ord. Det at det oppdraget han fikk, var et meget vanskelig oppdrag, viser også at han ikke selv hadde tiltatt seg vervet som en profet som talte i Jehovas navn, men at det var den høyeste myndighet som finnes, som hadde sendt ham ut for å tale i Guds navn. Han ble således på en helt spesiell måte gjort til et vitne for Jehova.

6. Hva var Esekiel selv, samtidig som hans ord var profetiske?

⁶ Det var ikke bare Esekiels inspirerte ord som var profetiske. Ved sine handlinger var han selv et profetisk bilde, slik det senere ved flere anledninger ble vist. (Esekiel 24: 24) Ettersom Esekiel var et «tegn» på en som skulle komme, men ikke var et forbilde eller et profetisk bilde på Jesus Kristus, hvem var han da et bilde på mens han utførte sitt guddommelige oppdrag?

7. I hvilken tidsperiode bør vi vente å finne Esekiels motstykke, og siden når har vi befunnet oss i denne perioden?

⁷ Skjønt Esekiel ikke var klar over det da han ble bemyndiget til å være Jehovas profet, skulle byen Jerusalem bli ødelagt av babylonierne bare seks år senere, i 607 f. Kr. Helt siden Jeremias, presten Hilkias’ sønn, som Esekiel kjente, var blitt oppreist som profet i Jerusalem i året 647 f. Kr., i kong Josias’ 13. regjeringsår, hadde byen Jerusalem og Juda rike befunnet seg i en endens tid. (Jeremias 1: 1—3; 25: 10, 11) På grunn av at vi har en korrekt tidsregning, vet vi at vi nå også befinner oss i «endens tid», og vi bør derfor nå være interessert i å finne vår tids motstykke til Esekiel, den som Esekiel var et profetisk bilde på. Historikere i vår tid er enige om at en æra endte i 1914, det år da den første  verdenskrig begynte med vold og ødeleggelser som varte i over fire år og tre måneder. Det disse historikerne ikke tar i betraktning, er at «hedningenes tid» ifølge Bibelen utløp om høsten i nettopp det året, i 1914. (Lukas 21: 24) Siden da har vi befunnet oss i «endens tid» for verden.

8. Hvem var i landflyktighet i Babylon da denne hedningenes tid begynte, hvordan begynte denne tidsperioden, og når begynte således den tid da vi kan vente å finne Esekiels motstykke?

⁸ Denne «hedningenes tid» begynte i 607 f. Kr., mens Esekiel fremdeles var i landflyktighet i Babylon, i det år da den babyloniske konges hærer brakte ødeleggelse over Jerusalem, noe som førte til at byen og hele Juda land to måneder senere kom til å ligge fullstendig øde. (2 Kongebok 25: 1—26; Jeremias 39: 1 til 43: 7; 52: 1—27) Gjennom profeten Daniel, som var i landflyktighet sammen med Esekiel, ble det vist at denne «hedningenes tid» skulle vare i sju profetiske «tider», eller i 2520 år. (Daniel 4: 1—28) Hvis vi teller 2520 år framover fra året 607 f. Kr., da Juda land ble lagt øde, finner vi at denne tidsperioden da hedningenasjonene skulle utøve et uforstyrret herredømme over hele jorden, utløp i 1914. Siden det året har hedningenasjonene, som også innbefatter nasjonene i kristenheten, befunnet seg i «endens tid». Viser ikke begivenhetene og utviklingen i verden siden da at det er tilfelle? (Matteus 24: 3—44) Vi bør derfor se om vi kan finne vår tids motstykke til profeten Esekiel i tiden etter 1914, og spesielt etter 1919, etter at den første verdenskrig endte.

9. Er vår tids Esekiel en enkeltperson, og hvordan viser apostelen Paulus hva Esekiels motstykke kunne være?

⁹ Hvem er i vår tid Esekiels motstykke, hvis budskap og handlinger svarer til det denne fortidens profet for Jehova sa og gjorde? Hvem i vår tid var Esekiel et «tegn» på? Han var ikke et «tegn» på en eller annen enkeltperson, men på en gruppe mennesker. Vår tids Esekiel består av en skare mennesker som er forent, og er således en kollektiv person, som består av mange enkeltpersoner. Dette minner oss om noe en tidligere forfølger, den kristne apostelen Paulus, skrev  til sine kristne trosfeller i Roma: «Liksom vi har mange lemmer på ett legeme, men ikke alle lemmene har samme gjerning, således er vi mange ett legeme i Kristus, men hver for seg er vi hverandres lemmer.» (Romerne 12: 4, 5) Paulus benyttet den samme illustrasjonen i et brev til menigheten i Korint i Hellas: «Liksom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer, om de enn er mange, dog er ett legeme, således er det også med Kristus; for vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie; og vi har alle fått én Ånd å drikke.» — 1 Korintierne 12: 12, 13.

10. Hva må vi gjøre for å kunne fastslå hvilken gruppe mennesker som utgjør Esekiels motstykke i vår tid?

¹⁰ Slik forholder det seg med vår tids motstykke til Esekiel — det er ikke en enkelt person, men en kollektiv person, som består av mange enkeltpersoner. Alle medlemmene av denne gruppen må sammen gjøre Jehovas vilje, ettersom det er Jehova som har skapt vår tids «Esekiel». Hvem er så denne gruppe mennesker som ved begynnelsen av «endens tid» ble bemyndiget til å tjene som Jehovas talerør og redskap? For å kunne fastslå dette må vi undersøke hva som skjedde i 1919, det første året etter den første verdenskrig.

11. Hvorfor kan ikke de kjødelige jøder eller kristenheten utgjøre motstykket til Esekiel?

¹¹ Vi vil ikke søke etter dette motstykket blant de kjødelige, omskårne jøder, for de tok aktivt del i den første verdenskrig, og den berømte sionistlederen Chaim Weizmann tjente under denne verdenskonflikt den britiske regjering som kjemisk forsker. I 1919 var de mer interessert i å opprette et nasjonalt hjemland for jødene i Palestina enn i å påta seg et religiøst oppdrag i likhet med det fortidens Esekiel ble pålagt å utføre. Men hva med kristenheten? Den var også fryktelig blodbesudlet i Jehovas øyne, for den første verdenskrig hadde først og fremst vært dens krig, idet 24 av de 28 nasjoner som hadde vært med i krigen, gjorde krav på å være kristne. Da denne den første verdenskonflikt  endte i 1918 (den 11. november), var seierherrene, Storbritannia og dets allierte, interessert i å etablere en fredsordning med de beseirede nasjonene, og de var dessuten interessert i å opprette forbindelser med den nye, kommunistiske stat i Russland. Kristenheten tenkte overhodet ikke på å påta seg det oppdrag som den bibelske «Esekiel» skulle utføre i vår tid.

12. Hva finner vi når vi betrakter Vatikanet og kristenhetens kirker?

¹² Kristenhetens religionssamfunn hadde ikke modig grepet inn for å avverge den første verdenskrig. De hadde delt seg i to store leirer på grunn av de nasjonalistiske uoverensstemmelser som striden sto om. Da krigen var forbi, var de splittet. De hadde behov for å bli forsont med hverandre og få gjenopprettet sitt religiøse vennskap. I Londontraktaten, som ble endelig underskrevet den 9. mai 1915 av Italia Storbritannia, Frankrike og Russland, het det at «den hellige stol [paven i Roma] ikke skulle ha tillatelse til ved hjelp av diplomatisk virksomhet å blande seg opp i spørsmål vedrørende freden eller spørsmål som oppsto på grunn av krigen». * Det protyske Vatikanet fikk derfor ikke ha noen andel i utarbeidelsen av Versaillestraktaten av 1919, som ble ratifisert av det nødvendige antall regjeringer den 13. oktober det året. Denne fredstraktaten omfattet Folkeforbundspakten.

13. Hva gjorde kristenhetens blodbesudlede kirkesamfunn i et forsøk på å redde ansikt?

¹³ For å redde ansikt uttalte kristenhetens blodbesudlede kirkesamfunn, som aktivt hadde støttet krigen, hvor medlemmene av disse kirkesamfunnene hadde kjempet mot hverandre, seg til fordel for Folkeforbundet, som var blitt foreslått opprettet, ettersom det skulle være en internasjonal organisasjon til bevarelse av mellomfolkelig fred og sikkerhet.

14. Hvilken holdning inntok kirkene i England, Canada og De forente stater til Folkeforbundet?

¹⁴ Den anglikanske kirke sto på Folkeforbundets side, for denne kirkes overhode var kongen av Storbritannia, den  nasjon som foreslo at forbundet skulle opprettes, og som i første rekke ga det sin støtte. De kanadiske kirker, som hadde avlagt troskapsløfte til Storbritannias konge, ga også sin tilslutning til Folkeforbundet. I De forente stater, som også sto på de alliertes side, fantes Kristi kirkers fellesråd i Amerika, en felleskirkelig organisasjon som besto av representanter for forskjellige protestantiske trossamfunn. * Den 18. desember 1918 sendte dette rådet en vedtatt erklæring til De forente staters president og oppfordret ham til å arbeide for Folkeforbundet. I erklæringen ble det blant annet sagt:

Et slikt forbund er ikke bare et middel til å oppnå fred, det er snarere det politiske uttrykk for Guds rike på jorden. . . . Kirken kan gi en godviljens ånd, uten hvilken intet folkeforbund vil kunne bestå. . . . Folkeforbundet er rotfestet i evangeliet. I likhet med evangeliet er dets formål «fred på jorden, god vilje blant menneskene».

15. Hvilke ord av den anklagede Jesus handlet kirkenes fellesråd i strid med, og hvilket rike var det således som sviktet da den annen verdenskrig brøt ut?

¹⁵ Ved å anbefale og støtte Folkeforbundet som «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden» handlet de amerikanske kirkers fellesråd stikk i strid med de ord Jesus Kristus uttalte da han sto anklaget foran den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus i år 38. Han sa nemlig ved denne anledning: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridd for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden.» (Johannes 18: 36) Ved å godta Folkeforbundet som «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden» godtok medlemmene av de amerikanske kirkers fellesråd i virkeligheten en erstatning for «Guds rike på jorden». Da Folkeforbundet 20 år senere ble satt ut av spillet i og med at den annen verdenskrig brøt ut, og det ikke lenger var «fred på jorden, god vilje blant menneskene», var det derfor dette «politiske uttrykk», denne erstatning,  som sviktet, og ikke det virkelige Guds rike, det som forkynnes i Kristi evangelium.

16. Hvordan var den gruppe mennesker som Jehovas vognlignende organisasjon kunne nærme seg i 1919 og bemyndige til å tale i Guds navn?

¹⁶ I etterkrigsåret 1919 fantes det således ikke noen blant de religiøse elementer innen jødedommen eller innen kristenheten som hadde vært med i krigen, som var kvalifisert til å bli bemyndiget som vår tids motstykke eller motbilde til Esekiel. Fantes det så ingen som Jehova kunne oppreise til en tjeneste som tilsvarte den denne landflyktige profeten i fortidens Babylon hadde utført? Hvem kunne Jehovas vognlignende organisasjon nærme seg? Hvem var kvalifisert til å bli bemyndiget av Jehova til å tale som profet i hans navn? Det fantes en gruppe mennesker som på grunn av sin tro var blitt forfulgt av Babylon den store, den falske religions verdensrike, under den første verdenskrig, ja, som hadde gått ut av Babylon den stores religiøse organisasjoner. Disse menneskene hadde også nektet å ta aktivt del i den første verdenskrig sammen med kristenheten og den øvrige delen av Babylon den store. Hvem var de?

VÅR TIDS «ESEKIEL»

17. Hvordan skilte de som tilhørte denne gruppen, seg ut som sanne kristne?

¹⁷ De utgjorde en liten minoritetsgruppe som besto av menn og kvinner som hadde innvigd seg til Jehova som Gud ved å følge i hans Sønns, Jesu Kristi, fotspor. For å komme med en offentlig tilkjennegivelse av denne innvielse til Jehova hadde de latt seg døpe i vann, slik som deres leder, Jesus Kristus, hadde gjort da han ble nedsenket i Jordan-elven av døperen Johannes. (Matteus 3: 13—17, 28: 19, 20; 1 Peter 2: 21) De var meget aktive i forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike, for deres leder, Jesus Kristus, hadde gitt dem i oppdrag å utføre dette forkynnelsesarbeid i sin profeti i Matteus 24: 14. De tok Jesu Kristi ord til den romerske landshøvdingen om at hans rike ikke var av denne verden, bokstavelig, og de avholdt seg derfor fullstendig fra å delta i denne verdens politikk og dens  politiske stridigheter og konflikter. De la seg Jesu ord til disiplene på hjerte: «I [er ikke] av verden, men jeg har utvalgt eder av verden.» (Johannes 15: 19) De ventet derfor å bli hatet av verden fordi de fulgte denne kristne leveregel. Hatet mot dem blusset voldsomt opp under den første verdenskrig.

18. Hvilken profetisk bok i Bibelen ønsket de å forstå, hvordan ble deres ønske oppfylt i 1917, og hva skjedde senere?

¹⁸ Betydde fortidens profet Esekiel noe for dem? Ja, det gjorde han! En av de profetiske bøker som disse bibelstudenter i årevis hadde ønsket å forstå, var Esekiels bok. Etter årelang venting følte de at deres ønske ble oppfylt, da boken The Finished Mystery (Den fuldbyrdede Hemmelighed) ble utgitt i juli 1917. Denne boken, som var på 608 sider, og som var utgitt av Selskapet Vakttårnet, inneholdt en forklaring både på den siste boken i Bibelen, Åpenbaringen, og på den 26. boken i Bibelen, Esekiels bok. Den kritiserte sterkt kristenhetens religiøse systemer og avslørte at kristenhetens presteskap hadde sviktet Jehovas ord. Er det noe å undres over at denne boken ikke ble distribuert i mer enn ni måneder i De forente stater og Canada? Grunnen til det var at boken ble forbudt, idet motstanderne i begge land benyttet seg av forholdene under krigen for å få dette gjennomført. Selskapet Vakttårnets president og dets kasserer og seks andre medlemmer av Selskapet som hadde hatt noe med Den fuldbyrdede Hemmelighed å gjøre, ble kastet i det føderale fengsel i Atlanta i Georgia i USA.

19. Hvilken løslatelse gledet denne gruppen seg over i 1919, og gjennom hvilket blad ble den oppmuntret til å delta i arbeidet i etterkrigstiden?

¹⁹ Det at forkynnelsen av Guds rike ble lammet under den første verdenskrig, var noe som gjorde disse fredselskende, innvigde, døpte disiplene av Jesus Kristus alvorlig bekymret. Det store spørsmålet var: Ville de få anledning til å gjenoppta sin fredelige virksomhet i tjenesten for sin Gud, Jehova? Svaret viste seg å være ja! Den første verdenskrig gikk ikke over i et Harmageddon for hedningenasjonene, men endte den 11. november 1918. Disse Jesu  disipler forsøkte å få løslatt Selskapet Vakttårnets fengslede president og kasserer og deres medarbeidere av det føderale fengsel. Deres anstrengelser ble velsignet fra himmelen. Etter å ha sittet ni måneder i fengsel ble disse falskelig anklagede Jehovas tjenere løslatt i mars 1919, og de ble ikke fengslet igjen. Alle innvigde, døpte tjenere for Jehova gledet seg. De var klar over at deres innvielse til ham gjaldt så lenge de levde, og at de derfor måtte gjøre hans vilje i den etterkrigsperiode som nå begynte. Gjennom bladet Vagt-Taarnet og Forkynder af Kristi Nærværelse ble de oppmuntret til fryktløst å gjøre dette.

20. Hvordan oppmuntret en todelt artikkel i Vagt-Taarnet for september og oktober 1919 Guds tjenere til å kvitte seg med all menneskefrykt?

²⁰ I numrene for september og oktober 1919 av dette bladet ble det offentliggjort en todelt artikkel som het «Salige er de som ikke frykter». I det tredje og i det femte avsnitt i denne artikkelen forekommer følgende uttalelser, som oppmuntret Guds tjenere til å kvitte seg med all menneskefrykt: «Det er en frykt som er rett, og som enhver må ha for å behage Gud, og denne frykt kalles ’gudsfrykt’. Gudsfrykt er en hellig ærefrykt for Jehova, en frykt for å mishage ham og gå glipp av de velsignelser han har lovt oss. . . . Bibelen er full av vitnesbyrd om at de som Gud bifaller, ikke frykter noen annen skapning, men har en hellig og ærbødig frykt for Jehova. I gamle dager rettferdiggjorde Gud noen til vennskap med seg, og beretningene om hans handlemåte med dem ble skrevet for menighetens skyld.» Etter denne artikkelen kom artikkelen «Leiligheter til tjeneste» med slike underoverskrifter som «Er det noe arbeid å utrette?», «Arbeid for den lille hjord» og «Fordelene ved å samles». Det ble også meddelt at det skulle holdes et stevne i Cedar Point ved Eriesjøen i USA.

21. Hvordan reagerte disse tjenere for Jehova på det som ble kunngjort ved stevnet i Cedar Point i 1919, og hvilken erklæring i det offentlige foredraget angående Folkeforbundet bifalt de begeistret?

²¹ Det var et vellykket stevne som ble holdt i Cedar Point i Ohio til fastsatt tid, fra 1. til 8. september 1919. Tusener av innvigde, døpte Jehovas tjenere fra De forente stater  og Canada overvar dette stevnet. Presidenten for Selskapet Vakttårnet oppfordret dem til fryktløst å gjenoppta Jehovas arbeid og å gjøre det med et nytt blad på 32 sider, som skulle utgis som et søsterorgan til The Watch Tower, nemlig The Golden Age (Den Gylne Tidsalder). De tusener av tjenere for Jehova som var forsamlet, hilste denne bekjentgjørelse av at arbeidet skulle gjenopplives og utføres i enda større omfang enn tidligere, med overveldende glede, og de viste at de holdt fast ved sitt innvielsesløfte til Jehova. Stevnets offentlige foredrag ble holdt kl. 15 om søndagen, den 7. september, og emnet var «Håp for den nødlidende menneskehet». Stevnedeltagerne ga begeistret sitt bifall til kjenne da presidenten for Selskapet Vakttårnet i løpet av dette offentlige foredraget sa, slik det neste dag sto gjengitt i avisen Star-Journal i Sandusky i Ohio,

at Nasjonenes forbund, dannet av politiske og økonomiske krefter og drevet av et ønske om å gagne menneskeheten ved å skaffe fred og overflod, ville utrette meget godt. Deretter påsto han at Herrens mishag sikkert ville komme over forbundet, fordi geistligheten, både den katolske og den protestantiske, som påstår å være Guds representanter, har sviktet Guds plan og godkjent Nasjonenes forbund og har hilst det som et politisk uttrykk for Kristi rike på jorden. *

22 Hvordan reagerte kristenhetens presteskap da Folkeforbundspakten ble ratifisert i 1919, og hvordan reagerte Jehovas tjenere?

²² Kristenhetens presteskap fikk sitt ønske oppfylt da Versaillestraktaten ble ratifisert av det nødvendige antall nasjoner den 13. oktober 1919 og Nasjonenes forbund eller Folkeforbundet således var en realitet. Forbundet trådte formelt i virksomhet den 10. januar 1920 ved den endelige ratifikasjonsutveksling i Paris. Men Jehovas innvigde, døpte tjenere godtok ikke denne erstatning som det «politiske uttrykk for Guds rike på jorden». De forsto at det virkelige Guds rike var blitt opprettet i himmelen med Jesus Kristus som konge da hedningenes tid utløp i 1914, og de gikk nå mer energisk enn noensinne inn for å forkynne om det «over hele jorderike til et vitnesbyrd for  alle folkeslag». En ytterligere hjelp i dette arbeidet var Den Gylne Tidsalder (nå bladet Våkn opp!).

23. Hvilken profetisk bok har Jehovas tjenere vist stor interesse for siden forbudet mot Den fuldbyrdede Hemmelighed ble opphevet, i juni 1920? Hvordan har de vist sin interesse, og hvorfor er de interessert i denne boken?

²³ Da forbudet mot Den fuldbyrdede Hemmelighed ble opphevet, i juni 1920, begynte disse Jehovas tjenere igjen å distribuere boken. Ved hjelp av denne boken fortsatte de å studere Esekiels bok i Bibelen. I løpet av 1931 og 1932 utga så Selskapet Vakttårnet de tre bindene av boken Vindication (Det store Opgør), som inneholdt en utvidet og mer up to date forklaring av Esekiels profeti. Jehovas tjenere er fortsatt interessert i Esekiels profetiske bok, og de studerer den for å finne ut hvordan den kaster ytterligere lys over hva som er Jehovas vilje nå i avslutningen på «endens tid».

24. Hvem hjelper disse historiske kjensgjerninger oss til å identifisere? Hvilket navn ble antatt da Det store Opgør ble frigitt på engelsk?

²⁴ Men hvorfor trekker vi fram alle disse historiske kjensgjerninger? Vi gjør det for å vise hvordan profetien er blitt oppfylt. Jehova har funnet og bemyndiget vår tids «Esekiel». Det er en «Esekiel» som består av flere personer, nemlig av de innvigde, døpte forkynnere av Guds rike som er blitt salvet med Guds ånd til å utføre sin gjerning. (Esaias 61: 1—3) Det er tydelig at Jehovas usynlige, himmelske organisasjon, som ble symbolsk framstilt ved himmelvognen i Esekiels syn, i 1919 nærmet seg og stanset, ikke foran kristenhetens forkjempere for Folkeforbundet, men foran de salvede forkynnere av Guds himmelske rike med Jesus Kristus som konge. Oppe fra denne himmelske, vognlignende organisasjon bemyndiget Jehova denne klasse av innvigde, døpte, salvede tjenere til å tale til alle nasjoner i hans navn. I likhet med Esekiel ble de således Jehovas vitner. Det var derfor meget passende at de etter 12 års verdensomfattende vitnearbeid for Jehova antok navnet Jehovas vitner. De gjorde dette sommeren 1931, i forbindelse med at boken Vindication (Det store Opgør) ble utgitt.

 HVEM HAR BEMYNDIGET VÅR TIDS «ESEKIEL»?

25. Betyr det noe at de jødiske rabbinere og kristenhetens geistlige ikke har utnevnt Jehovas vitner til å være Esekiels motstykke? Hva er det som har betydning, og hvorfor?

²⁵ La bare jødedommens rabbinere og kristenhetens geistlige si: «Vi har ikke ordinert og bemyndiget disse Jehovas vitner til å være vår tids motbilde til profeten Esekiel.» Hva betyr vel det? Hvem har gjort disse rabbinere og sekteriske prester til et religiøst råd som skal utnevne den høyeste Guds offisielle tjenere? Enhver ordinasjon og bemyndigelse som skriver seg fra disse religionsutøverne, vil være uten verdi eller gyldighet i denne forbindelse. Det som er av betydning for et menneske eller for en gruppe mennesker, er å være utnevnt og bemyndiget av den høyeste Gud, Jehova selv. Det er det som teller. Som det høyeste Vesen kan han handle uten å ta hensyn til disse religionsutøverne og selv avgjøre hvem som er kvalifisert til å delta i det spesielle arbeid som han vil ha utført nå i «endens tid».

26. Hvem ble ignorert da Esekiel ble utnevnt til profet og vitne, og hvem er Jehovas salvede vitner i dag klar over at deres utnevnelse kommer fra?

²⁶ I 613 f. Kr. handlet Jehova uten å rådføre seg med ypperstepresten, Seraja, og den nestøverste prest, Sefanja, som gjorde tjeneste i templet i Jerusalem, og utnevnte underpresten Busis sønn Esekiel til profet i landet Babylon, til å tale i hans navn og vitne om ham. (2 Kongebok 25: 18) Oppe fra sin himmelvogn sa Jehova til Esekiel: «Menneskesønn! Jeg sender deg til Israels barn, til hedninger, opprørerne [opprørske nasjoner, NW], som har gjort opprør mot meg.» (Esekiel 2: 3) Det forholdt seg på lignende måte med Jehovas salvede, innvigde vitner i 1919. Kjensgjerningene helt til denne dag viser at de ble ordinert, utnevnt og bemyndiget til sin gjerning nå i «endens tid» av Jehova selv gjennom hans vognlignende, himmelske organisasjon. Ettersom deres bemyndigelse er en guddommelig bemyndigelse, har de tatt den meget alvorlig. De har virkelig betraktet den som en bibelsk bemyndigelse, og de har bestrebet seg på trofast å ivareta sitt oppdrag, til tross for den kritikk og de innvendinger kristenhetens presteskap har kommet med.

27. Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til de «Israels barn» eller «opprørske nasjoner» som vår tids Esekiel ble sendt til, og hva kan sies om de kjødelige jøder i 1919?

 ²⁷ Hvem er så de «Israels barn, . . . opprørerne [opprørske nasjoner, NW] som har gjort opprør mot [Jehova]», og som vår tids motbilledlige Esekiel blir sendt til nå i «endens tid»? Det er ikke de kjødelige, omskårne «Israels barn» som i 1919 under ledelse av sionisten Chaim Weizmann søkte å skape et nasjonalt jødisk hjemland. Det finnes imidlertid i vår tid et motstykke til disse «Israels barn» eller «opprørske nasjoner» i fortiden.

28. Hva er vår tids motstykke til «Israels barn», de «opprørske nasjoner»? På hvilket grunnlag kan vi si det?

²⁸ Dette motstykke er kristenheten, som gjør krav på å være et kristent Israel. Kristenheten har anvendt apostelen Paulus’ ord i Galaterne 6: 15, 16 på seg selv: «For hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!» Metodistpresten dr. Adam Clarke kommer for eksempel i «A Commentary and Critical Notes» (1836-utgaven) med følgende kommentar til uttrykket «Guds Israel»: «De sanne kristne, her kalt Guds Israel for å atskille dem fra Israel etter kjødet. Se bemerkningene til Rom. ii. 29, og iv. 12.»

29. Hva blir sagt i Romerne 2: 29, og hvilken kommentar kommer dr. Adam Clarke med til dette skriftstedet?

²⁹ Romerne 2: 29 lyder: «Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven; en sådan har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.» Til uttrykket «men den som er jøde» har dr. Adam Clarke denne kommentar: «Et sant medlem av Guds kirke.» Og ordene «en sådan har sin ros, ikke av mennesker» kommenterer han slik: «En har antatt — og det er etter all sannsynlighet riktig — at apostelen her sikter til betydningen av navnet jøde eller Juda, יהודה, Jehudah, ROS eller PRIS, fra ידה, Jadah, han ROSTE eller PRISTE. Slik er en sann israelitt, en som vandrer i samsvar med sin religions ånd — hans landsmenn kan rose ham  fordi han stadig bekjenner seg til den jødiske tro, men Gud roser ham fordi han har trengt inn i Abrahamspaktens ånd og hensikt og har nådd fram til målet for sin tro, sin sjels frelse. Synspunkter som disse om det samme emne finnes hos de gamle jødiske skribenter.»

30. Hvordan kunne «Israels barn» den gang omtales som «nasjoner», og hvordan kom dette til å passe på kristenheten i 1054?

³⁰ Kristenheten har imidlertid ikke levd opp til sin påstand om at den er «Guds Israel». Dens historie siden det fjerde århundre viser at den har vært som de «Israels barn» som Esekiel ble sendt til, «opprørerne [opprørske nasjoner NW], som har gjort opprør mot meg [Jehova]». «Nasjoner»? * Ja, for allerede i 997 f. Kr. ble det gjort opprør mot det styre som ble utøvd av Davids kongelige slekt, og Israels 12 stammer ble oppdelt i to riker, Israels rike og Juda rike, og det oppsto således to nasjoner av israelittisk herkomst. Mange gudfryktige israelitter forlot det opprørske Israels rike og gikk over til Juda rike. Det fantes også mange landflyktige fra Israels rike i de provinser som det babyloniske verdensrike hadde tatt fra Assyria. På lignende måte kom det i kristenheten til et endelig brudd mellom de greske kirker og de latinske kirker i år 1054 e. Kr., da patriark Michael Cerularius i Konstantinopel ble bannlyst av utsendinger fra paven i Roma.

31. Hvilken ytterligere splittelse gjorde seg gjeldende fra det 16. århundre av, og hvordan kan benevnelsen «nasjoner» med rette brukes på kristenheten?

³¹ Senere, i det 16. århundre, oppsto det en ytterligere splittelse da den protestantiske bevegelse i 1529 ble dannet av den tidligere katolske presten Martin Luthers tilhengere. I 1534 vedtok det engelske parlament lover som gjorde kongen, Henrik VIII, til den anglikanske kirkes overhode med myndighet til å rette på feil og fjerne kjetteri og misligheter innen den anglikanske kirke. Siden den tiden har det oppstått hundrevis av ikke-katolske sekter i kristenheten.  Benevnelsen «nasjoner» kan med rette brukes på kristenheten i religiøs henseende i og med at en rekke av de såkalte kristne land har sine egne, nasjonale statskirker. Det var til denne kristenhet nå i det 20. århundre Jehova sendte vår tids Esekiel-klasse.

ET OPPDRAG SOM KREVDE FRYKTLØSHET

32. Hvorfor var det oppdrag Esekiel fikk, et vanskelig oppdrag, og hvilken forventning ville være til trøst og styrke for Esekiel?

³² Det var et vanskelig oppdrag Jehova sendte fortidens Esekiel ut i, for han ble sendt til et folk med «frekke ansikter og harde hjerter». For å kunne fullføre sitt oppdrag måtte han selv erfare det som hans navn betyr, nemlig «Gud styrker». Menneskene på den tiden ville kanskje ikke godta ham som Jehovas profet. Men enten de hørte på ham som profet eller unnlot å gjøre det og ikke vigde ham noen oppmerksomhet, ville den tid komme da disse opprørske menneskene ville ’vite at en profet hadde vært midt iblant dem’. Jehova ville vise dem at Esekiel var en profet, ved å la hans profetier gå i oppfyllelse. (Esekiel 2: 3—5) Forventningen om dette ville trøste og styrke Esekiel, slik at han ikke ble mismodig på grunn av den måten han i øyeblikket ble betraktet og behandlet på.

33. Hvorfor er det oppdrag vår tids Esekiel-klasse har fått, også et vanskelig oppdrag, men hva vil kristenheten likeledes komme til å vite?

³³ Det var på lignende måte et vanskelig oppdrag vår tids Esekiel-klasse ble sendt ut i, ettersom den ble sendt til religiøse mennesker av det samme slag som menneskene på Esekiels tid. Men uansett hvordan kristenheten betrakter denne gruppe av salvede vitner for Jehova, vil den tid komme, og det snart, da de som utgjør kristenheten, vil vite at det virkelig har vært en Jehovas «profet» iblant dem.

34. Til tross for hva i forbindelse med det opprørske Israels hus skulle Esekiel fryktløst tale Guds ord, og hvorfor har den salvede levning av Jehovas vitner på lignende måte måttet tale fryktløst?

³⁴ Hvordan ville vi i vår tid like å måtte forkynne Jehovas budskap blant mennesker som er som nesler og torner og  skorpioner? Det ville kreve stort mot å gjøre det og sterk tillit til den som hadde sendt oss. Det var slike forhold Esekiel skulle forkynne under, ifølge det Jehova videre sa til ham: «Men du menneskesønn, frykt ikke for dem, og frykt ikke for deres ord! For nesler og torner er du omgitt av, og mellom skorpioner bor du. Frykt ikke for deres ord og bli ikke forferdet for deres åsyn! For en gjenstridig ætt [et opprørsk hus, NW] er de. Og du skal tale mine ord til dem enten de hører eller lar det være; for gjenstridige er de.» (Esekiel 2: 6, 7) Siden året 1919 har denne salvede levning av Jehovas vitner opplevd nettopp slike forhold mens den fryktløst har talt Jehovas ord midt i kristenheten.

35. Hvordan har kristenheten, slik det framgår av dens tilstand i dag, reagert overfor Jehovas ord som er blitt forkynt for den på enhver måte, og hvilken handlemåte som kristenheten har fulgt, bør en derfor ikke etterligne?

³⁵ Den religiøse situasjon i kristenheten i vår tid vitner om at kristenheten er opprørsk, at den gjenstridig har nektet å lytte til Jehovas ord fra Bibelen, som er blitt talt til den på alle mulige måter — ved husbesøk med trykte skrifter, ved hjelp av grammofonplater som er blitt avspilt på reisegrammofoner, ved hjelp av høyttalerbiler, ved offentlige foredrag, i radio og i fjernsyn. Trass i kristenhetens likegyldighet, ja, dens opprørskhet har Jehovas salvede vitner gjort nøyaktig det som Jehova påla Esekiel å gjøre: «Og du, o menneskesønn, hør hva jeg taler til deg. Bli ikke opprørsk som det opprørske hus. Lukk opp din munn og spis det jeg gir deg.» — Esekiel 2: 8, NW.

36. Hva skulle Esekiel spise, og hvilke opplysninger ble han dermed gjort kjent med?

³⁶ Hva skulle Esekiel spise? Hans skriftlige beretning sier: «Og jeg så, og se, en hånd var rakt ut til meg, og i den var det en bokrull. Og han bredte den ut foran meg, og der var skrevet på den både på framsiden og på baksiden; det var klagesanger og sukk og ve-rop som var skrevet på den.» (Esekiel 2: 9, 10) Det som sto skrevet på bokrullen, viste Esekiel innholdet av det budskap han skulle forkynne i Jehovas navn for Israels opprørske hus.

37. Hvordan ble det vist at det budskap som skulle forkynnes, var et fullstendig budskap, og hvorfor var det nettopp et slikt budskap som skulle forkynnes både av Esekiel og av Jehovas vitner i vår tid?

 ³⁷ All plass på bokrullen var utnyttet. Det var skrevet på begge sider av den, både på framsiden og på baksiden. Dette viste at Esekiel skulle forkynne et fullstendig budskap, et budskap som skulle omfatte en hel del klagesanger, sukk og ve-rop. Det ville ikke være noe behagelig budskap, og det ville ikke være ubetinget behagelig for Esekiel å overbringe det. Men hvilket annet budskap kunne forkynnes for opprørske mennesker som nektet å vende seg bort fra sin ugudelige vei? Da Jehovas salvede vitner i vår tid undersøkte Esekiels profetiske bok og andre deler av Jehovas Ord, fant de et budskap av nøyaktig samme slag som var rettet til kristenheten.

38. På hvilken måte ble bokrullen overrakt Esekiel, og hvilket spørsmål oppstår i denne forbindelse?

³⁸ Den hånd som var rakt ut til Esekiel for å gi ham bokrullen, var sannsynligvis en av de hender som fantes under vingene på de fire kjeruber eller livsvesener som ledsaget Jehovas himmelvogn. (Esekiel 1: 8) Lenger ute i beretningen fortelles det at en av disse kjerubene med sin hånd la ild i hendene på «ham som var kledd i linklærne». (Esekiel 10: 6—8) Men tok Esekiel imot bokrullen som ble rakt ut til ham, trass i dens tydelige innhold, og spiste han den, slik at den ble en del av ham selv? Hva viste han, som et «tegn» på noe framtidig, at Jehovas salvede levning av vitner ville gjøre nå i det 20. århundre?

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]