Kapittel 9

De som skal bli spart, får et tegn i pannen

1. Hva hører Esekiel Jehova rope mens de fremdeles befinner seg i templet?

I SYNET befant Jehova og hans profet Esekiel seg fremdeles i det besmittede templet i Jerusalem da det Esekiel nå beskriver, fant sted: «Og han fortsatte å rope i mine ører med høy røst og si: ’La dem som vier byen sin oppmerksomhet, komme nær, hver med sitt våpen i sin hånd, for å bringe ødeleggelse!’» — Esekiel 9: 1, NW.

2. Hvem siktet uttrykket «dem som vier byen sin oppmerksomhet» ikke til, og hvilket oppdrag fikk de menn som Jehova kalte på?

² Disse som ’vigde byen sin oppmerksomhet’, var ikke medlemmer av Jerusalems styre. De mennene Jehova kalte på, innbefattet derfor ikke kong Sedekias, som på dette tidspunkt, i 612 f. Kr., styrte Jerusalem og hele Juda rike. Kong Sedekias og hans fyrster forsøkte naturligvis ikke å ødelegge Jerusalem. De henvendte seg i stedet til Egypts Farao for å få ham til å komme og hjelpe dem med å redde byen. De mennene Jehova kalte på, vigde ikke «byen sin oppmerksomhet» for å bevare og styre den, men for å tilintetgjøre dens innbyggere med sine ødeleggelsesvåpen. De var ikke jøder. Hvem var de da?

3. Hvem så Esekiel nå komme inn og stille seg ved siden av alteret, og var alle sammen like?

 ³ La oss betrakte dem sammen med Esekiel, som videre sier: «Og se, det kom seks menn på veien gjennom den øvre port, som vender mot nord, hver med sitt ødeleggelsesredskap [våpen til å knuse med, NW] i sin hånd, og midt iblant dem var det en mann som var kledd i linklær og hadde et skrivetøy ved sin lend, og de kom inn og stilte seg ved siden av kobberalteret.» — Esekiel 9: 2.

4. Hvorfor tjente det som et varsel at de sju mennene kom inn i templet nordfra, og hvordan skilte en av dem seg ut fra de seks øvrige?

⁴ Som et varsel kom de fra nord, for Babylons mektige hærer som kom mot Jerusalem tre år senere, i 609 f. Kr., kom også fra nord. Gjennom den indre nordlige port i Jehovas tempel kom de inn i den indre forgård og stilte seg ved kobberalteret midt i forgården, men ikke for å frambære offer til Jehova. Når de sto der ved alterets nordside, kunne de uten tvil ses av de 25 mennene som befant seg mellom alteret og templets forhall, og som bøyde seg mot øst og tilba solen. (Esekiel 8: 16) Ettersom de var sju i alt, utgjorde de en fullstendig gruppe, som kunne handle i forening. Men mannen som var «kledd i linklær», skilte seg ut fra de seks andre ved sin klesdrakt. Han kom også til å skille seg ut fra de andre ved at han ble sendt i forveien for dem.

5. Hva var tydeligvis disse «seks menn», og hvem representerte de?

⁵ De «seks menn» i synet var tydeligvis overnaturlige personer, i likhet med materialiserte engler. Det sies ikke at de var babyloniere, selv om babylonierne ble brukt til å ødelegge det bokstavelige Jerusalem. Ettersom de «seks menn» alle hadde et «våpen til å knuse med» i sin hånd, representerer de de himmelske eksekusjonsstyrker, som står under Jehovas kommando. De representerer en himmelsk hær, soldater, for å si det slik. De kunne benytte babyloniske soldater som jordiske redskaper.

 DEN SOM SETTER TEGNET I PANNEN

6. Hva slags mann er mannen som er «kledd i linklær», og hvilket spørsmål oppstår med hensyn til hans oppdrag?

⁶ Den sjuende mannen, han som var «kledd i linklær», var av høyere rang (det vil ikke si av høyere natur) enn de «seks menn» som hadde våpen i sin hånd. Esekiel la merke til at han hadde «et skrivetøy» ved sin lend, sannsynligvis festet til beltet. Men det sies ikke at han var ’skriver hos hærføreren’, og at han således var knyttet til militære oppgaver. (Jeremias 52: 25) Han kunne være en fredelig statsskriver. (2 Samuel 8: 17; 20: 25; 1 Kongebok 4: 3) Hva slags oppdrag blir denne ’mannen i linklærne’ sendt ut i i synet? Det framgår av den befaling han får av Jehova, som sitter på sin himmelvogn. Om dette sier Esekiel:

7. Hvorfra roper Jehova til mannen som er «kledd i linklær», og hva befaler han ham å gjøre?

⁷ «Og Israels Guds herlighet hevet seg opp fra kjerubene, som den hvilte på, og flyttet seg til husets dørtreskel, og han ropte til den mann som var kledd i linklærne og hadde skrivetøyet ved sin lend. Og [Jehova] sa til ham: Gå midt igjennom staden, midt igjennom Jerusalem, og sett et tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer der.» — Esekiel 9: 3, 4.

8. Hva var «husets dørtreskel» som Jehovas herlighet flyttet seg til, og hva slags oppdrag ble mannen som var «kledd i linklær», sendt ut i?

⁸ ’Mannen i linklærne’ blir altså sendt ut i et fredelig, livreddende oppdrag. Nå flyttet den herlighet som representerte Guds nærvær, seg fra sin plass ovenfor den ærefryktinngytende, islignende flaten over de fire hjulene og de fire kjerubene ved templets nordlige inngang. Hvor dro den? «Til husets dørtreskel.» (Esekiel 8: 3, 4; 9: 3) Dette var ikke terskelen til templets forhall, som de 25 soltilbederne sto foran. Det måtte være terskelen til det innerste rom i templet, terskelen til det Aller-helligste, hvor paktens ark sto. På gull-lokket på den gullbelagte arken var det to kjeruber, som var vendt mot hverandre, med vingene oppløftet og rettet forover. Mellom eller over kjerubene skinte  det mirakuløse Shekinah-lyset som et symbol på Guds nærvær i det Aller-helligste. (4 Mosebok 7: 89) Fra dette stedet over den indre terskel i templet utstedte Jehova sine ordrer til den «mann som var kledd i linklær». Denne mannen skulle bruke sin penn og sitt blekk og utføre et arbeid som besto i å sette et tegn.

HVEM SOM FÅR ET TEGN I PANNEN, OG HVORDAN FÅR DE DET

9. Hvem var i fare, og hvem ville Jehova ha medynk med?

⁹ Alle i Jerusalem var i livsfare, for Jehova skulle la sin «harme råde» og fullbyrde sin dom over byen. Men trass i sin berettigede «harme» ville han ha medynk med noen av dens innbyggere. Med hvem? Med dem som følte avsky for de vederstyggelige ting som foregikk i Jehovas tempel, og de voldshandlinger som de troløse religionsutøverne fylte landet med. (Esekiel 8: 17, 18) Det fantes ’menn som sukket og jamret over alle de vederstyggelige ting som skjedde’ i Jerusalem.

10. Hva måtte mannen som var «kledd i linklær», gjøre for å utføre sitt oppdrag i forbindelse med dem som Jehova ville vise medynk?

¹⁰ På alle disse skulle mannen med skrivetøyet ved sin lend sette et tegn i pannen, hvor det tydelig kunne ses. For å kunne gjøre dette måtte ’mannen i linklærne’ gå fra hus til hus, fra hjem til hjem, og lete etter de menn som sørget over den måten deres Gud, Jehova, ble krenket på. For at disse som sukket og jamret, skulle kunne bli skilt ut fra dem som krenket Gud, måtte de få et tegn i pannen. Dette tegn ville vise at de var sanne tilbedere av Jehova.

11. Hvor verdifullt ville det tegn som ble satt med blekk i pannen, være ifølge Jehovas befaling til de «seks menn»?

¹¹ Hvor verdifullt ville dette tegn som ble satt med blekk i pannen på de rene tilbedere av den eneste levende og sanne Gud, være? Det blir vi klar over når vi hører den befaling Jehova deretter ga de «seks menn» som hadde våpen til å knuse med. Profeten Esekiel forteller hva han hørte: «Og til de andre hørte jeg ham si: Gå gjennom staden  etter ham og slå ned! Vis ikke skånsel og spar ingen! Gamle folk, unge menn og jomfruer, spebarn og kvinner skal I hogge ned for fote; men I må ikke røre noen av dem som tegnet er på. I skal begynne fra min helligdom.» — Esekiel 9: 5, 6.

12. Hvorfor var det naturlig at tegnet skulle settes i pannen, i betraktning av de henrettelsesvåpen de «seks menn» hadde, og hvem var ansvarlig for at mindreårige barn som ikke hadde tegnet i pannen, ble drept?

¹² Ifølge disse guddommelige instrukser ville ingen israelitt som hadde fått et tegn i pannen, bli slått i hjel av de «seks menn». Ettersom det redskap de israelitter som ikke hadde noe tegn, skulle drepes med, var et «våpen til å knuse med», ble høyst sannsynlig hodeskallen på dem som fortjente døden, knust med det. Det var derfor passende at det var i pannen de som tilba Jehova, skulle få et tegn, for de «seks menn» ville rette sitt slag mot hodet. Når de så at noen hadde et tegn i pannen, ville de unnlate å knuse vedkommendes hode. Ingen som hadde krenket Jehova, ville bli spart, hverken på grunn av alder eller kjønn eller fordi de var gift eller ugift. Mindreårige barn hvis foreldre ikke hadde noe tegn i pannen, ville heller ikke få noe tegn i pannen. Slike foreldre ville således bli ansvarlige for sine små barns død, for De ti bud sa uttrykkelig at «fedres misgjerninger» ville bli hjemsøkt på «barn inntil tredje og fjerde ledd». Foreldre som var forsømmelige og unnlot å oppdra sine barn i den rene tilbedelse av Jehova, ville være ansvarlige for at deres mindreårige barn ble straffet i samsvar med Guds rettferdige lov. — 2 Mosebok 20: 5.

HVOR IHJELSLÅINGEN BEGYNNER

13. Hvorfor følte de avgudsdyrkende israelitter seg sikre inne i den helligdom som Jehovas navn var knyttet til, men hvilken befaling ga Jehova de «seks menn» med hensyn til å gjøre templet urent?

¹³ Ettersom Jehova sa: «I skal begynne fra min helligdom», behøvde de seks væpnede mennene ikke å vike tilbake ved tanken på å slå i hjel folk inne i hans tempel. De avgudsdyrkende israelittene trodde kanskje at de var  i sikkerhet i templet, ettersom de mente at lik gjorde Jehovas helligdom uren, men at deres falske tilbedelse ved hjelp av bilder ikke gjorde helligdommen uren. Jehova hadde imidlertid dratt langt bort fra den helligdom hans navn var knyttet til, og som et vitnesbyrd om dette ønsket han at helligdommen skulle gjøres uren av likene av dem som besmittet den med sin avgudsdyrkelse. Esekiel sier derfor om de «seks menn» som hadde våpen til å knuse med: «Og de begynte med de gamle menn som sto foran huset. Og han sa til dem: Gjør huset urent og fyll forgårdene med drepte! Dra ut! Og de dro ut og slo ned folket i staden.» — Esekiel 9: 6, 7.

14. Hvorfor var det å oppholde seg på tempelområdet ikke lenger trygt? Hvem slo de «seks menn» først ned, og hvem kom turen deretter til?

¹⁴ Det å oppholde seg på Jehovas tempelhelligdoms område kunne altså ikke beskytte en mot å bli drept av Jehovas domsfullbyrdere. Det besmittede templet var ikke lenger en helligdom hvor religiøse hyklere kunne søke tilflukt. Hvordan gikk det derfor med de 70 av «de eldste i Israels folk, og Ja’asanja, Safans sønn, [som] sto midt iblant dem», de menn som brente røkelse for avgudsbilder som var inngravd på veggene inne i bygningen foran helligdommen? (Esekiel 8: 7—11) De var de første som ble slått i hjel av de «seks menn» som utførte henrettelsesarbeidet. Så var det kvinnene som satt og «gråt over Tammus». De fikk også hjerneskallen knust. De «tjuefem menn» som var mellom forhallen og alteret, og som tilba solen, blir ikke kalt «eldste», men de ble også drept av de «seks menn». (Esekiel 8: 14—16) På den måten ble huset og templets forgårder gjort urene med drepte. Esekiel var nå den eneste som var i live der!

15. Hvilket spørsmål kan ha oppstått i Esekiels sinn da han så ihjelslåingen på templets område, og hva ropte han?

¹⁵ Dette blodige syn i templet kan kanskje ha fått Esekiel til å stille seg selv følgende spørsmål: Hvis ikke noen blir spart på et så hellig sted som templet, hvordan kan da noen  utenfor, i den verdslige byen Jerusalem, ha noen mulighet for å redde livet? Esekiel forteller hvordan han reagerte på grunn av det inntrykk disse begivenhetene gjorde på ham: «Men mens de slo ned, og jeg ble igjen, falt jeg på mitt ansikt og ropte: Akk, Herre, [Jehova]! Vil du ødelegge alt som er igjen av Israel, idet du utøser din harme over Jerusalem?» — Esekiel 9: 8.

16. Hvorfor brukte Esekiel uttrykket «alt som er igjen av Israel» i sitt spørsmål til Jehova da denne utøste sin vrede over Jerusalem?

¹⁶ Skulle hele Israels folk nå utslettes? Det som ’var igjen’ av Israel, var bare en levning, for assyrerne hadde inntatt tistammeriket Israel i nord og bortført alle de overlevende til fjerntliggende deler av det assyriske rike. Senere hadde babylonierne kommet og beleiret Jerusalem og ført kong Jojakin og hans husstand og tusenvis av andre jøder, deriblant Esekiel, til Babylon. Ved tanken på hvor nær Jehovas løfter til gagn for hele menneskeheten var knyttet til Israels folk, ble Esekiel så fylt av frykt at han falt til jorden og ropte til Jehova.

17. Hva svarte Jehova Esekiel?

¹⁷ Esekiel forteller hva Jehova svarte: «Og han sa til meg: Israels og Judas folks misgjerning er over all måte stor; landet er fullt av blodskyld, og staden er full av urettferdige dommer; for de sier: [Jehova] har forlatt landet, [Jehova] ser det ikke. Derfor vil heller ikke jeg vise skånsel og ikke spare dem [mitt øye vil ikke synes synd på dem, og jeg vil heller ikke vise medynk, NW]; jeg vil la deres gjerninger komme over deres eget hode.» — Esekiel 9: 9, 10.

18. Var Jehova i sin fulle rett når han nå sendte sine eksekusjonsstyrker mot Israels hus og Judas hus uten å synes synd på dem og ha medynk med dem? Begrunn svaret.

¹⁸ Når vi uten å være sentimentale tenker over de onde ting Jehova her regner opp, må vi ikke da komme til at han var i sin fulle rett da han sendte sine eksekusjonsstyrker mot ’Israels og Judas folk’, som hadde krenket ham? Han hadde lenge vist at han syntes synd på dem og hadde medynk  med dem, ved at han gjentatte ganger hadde sendt sine trofaste profeter for å advare dem, men de hadde unnlatt å lytte til dem og hadde forfulgt og drept hans lydige talerør. Hvorfor skulle han da nå synes synd på dem, og hvorfor skulle han nå vise dem medynk? Nå var hans tid endelig inne til å la straffen for «deres gjerninger» ramme der hvor den skulle; den måtte komme over deres eget hode.

19. Hvordan kom det til å gå nøyaktig slik som Esekiel hadde sett i synet, og hvordan bekrefter Klagesangene, som er skrevet av Jeremias, at det ikke ble gjort forskjell under ihjelslåingen?

¹⁹ Det gikk nøyaktig slik som Esekiel hadde sett i synet. Fem år senere, i 607 f. Kr., ble byen Jerusalem og dens tempel ødelagt, og Juda land ble lagt øde. Blant dem som ble drept under og etter Jerusalems beleiring, var «gamle folk, unge menn og jomfruer, spebarn og kvinner». De babyloniske soldater tok ikke hensyn til hvem de drepte. De viste ingen medynk. Hvordan de dødbringende forhold i den «folkerike stad» berørte alle, uten hensyn til alder, kan vi lese om i Klagesangene, som er skrevet av profeten og presten Jeremias, som på grunn av Jehovas beskyttelse overlevde Jerusalems ødeleggelse. Trass i sin vakre poesi gir hans klagesanger oss et inntrykk av de hjerteskjærende forholdene og begivenhetene i den dødsdømte byen, hvor mødre til og med kokte sine egne barn og spiste dem for å stille sin gnagende sult. — Klagesangene 1: 1, 4, 6, 15, 18; 2: 10, 20, 21; 4: 10, 4, 16; 5: 11—14.

20, 21. Hvordan viser den historiske beretning at domsfullbyrderne fulgte befalingen: «I skal begynne fra min helligdom»?

²⁰ Det ble heller ikke vist noen respekt for høy rang eller et hellig embete. Jehovas befaling til domsfullbyrderne lød: «I skal begynne fra min helligdom.» (Esekiel 9: 6) Ja, selv de øverste ved Jehovas tempel måtte lide en voldsom død fordi de ikke hadde holdt hans helligdom fri for avgudsdyrkelse. At de og andre fremtredende menn ikke unngikk henrettelsen, framgår av den sørgelige beretningen i 2 Kongebok 25: 18—21:

 ²¹ «Høvdingen over livvakten tok ypperstepresten Seraja og Sefanja, en prest av annen rang, og de tre voktere ved dørtreskelen, og fra byen tok han en hoffmann som var høvedsmann over krigsfolkene, og fem menn som ennå fantes i byen av dem som stadig hadde adgang til kongen, og skriveren hos hærføreren, han som utskrev landets folk til krigstjeneste, og seksti menn av landets folk som fantes i byen — dem tok Nebusaradan, høvdingen over livvakten. Og førte til Babels konge i Ribla, og Babels konge lot dem slå i hjel i Ribla i Hamat-landet. Således ble Juda bortført fra sitt land.»

22. Hvem erfarte virkelig Guds beskyttelse under Jerusalems ødeleggelse og hva slags arbeid må det arbeid som består i å sette et tegn i pannene, være?

²² Den gang var det ingen innbygger i Jerusalem som hadde et bokstavelig tegn i pannen som kunne gjøre Jehovas domsfullbyrdere oppmerksom på at han skulle spares for en voldsom død. Det finnes ingen beretning i Bibelen om at en bemyndiget Jehovas tjener gikk midt igjennom Jerusalem med penn og blekk og satte ’et tegn i pannen på de menn som sukket og jamret over alle de vederstyggelige ting som skjedde der’. (Esekiel 9: 4) Profeten og presten Jeremias gjorde det ikke. Profeten Esekiel gjorde det heller ikke, for han var i landflyktighet i Babylon hele tiden mens Sedekias, den siste kongen i Jerusalem, regjerte. I samsvar med Guds løfte og som følge av hans beskyttelse var det noen som unnslapp henrettelsen, for eksempel Baruk, Jeremias’ sekretær, etioperen Ebed-Melek og rekabittene. (Jeremias 45: 1—5; 39: 15—18; 35: 1—19) Men disse overlevende hadde ikke noe bokstavelig tegn som var laget med blekk, i sin panne. Det arbeid som består i å sette et tegn i pannen på folk, må derfor være et symbolsk arbeid.

23. Hva slags skikkelse er den linkledde mannen med skrivetøyet, og hvor blir hans livreddende arbeid utført i virkeligheten?

²³ Mannen som var kledd i linklær og hadde et skrivetøy ved sin lend, er likeledes en profetisk skikkelse, og vi finner  hans motbilde nå i det 20. århundre i forbindelse med det motbilledlige utro Jerusalem, nemlig kristenheten. Og forbausende nok er et arbeid som nøye svarer til det som ble utført av mannen som var kledd i linklær og hadde et skrivetøy ved sin lend, blitt påbegynt overalt i kristenheten nå i «endens tid», og det blir fortsatt utført. Hvem er det så som svarer til denne mannen, og som deltar i dette livreddende arbeid i hele det motbilledlige Jerusalem? Vi vil nå la de historiske kjensgjerninger tale for seg selv og vise hvem han representerer.

DEN SOM I VÅR TID SETTER ET TEGN I PANNENE

24. Hvilken bok ble utgitt av Selskapet Vakttårnet i 1931, og hvem var ifølge den mannen med skrivetøyet et bilde på?

²⁴ For ikke så mange år siden, i 1931, ble det utgitt en bibelsk bok med tittelen «Vindication» («Det store Opgør»). * Denne boken, som fikk stor utbredelse i hele kristenheten, ble utgitt av Selskapet Vakttårnet. Den inneholdt en forklaring av de første 24 kapitlene i Esekiels profeti. Den gjorde det klart at profetien om ’mannen i linklærne’ ikke var blitt oppfylt på noen enkelt mann som hadde hatt kontakt med kristenheten, for eksempel en mann som Charles Taze Russell, Selskapet Vakttårnets første president, som døde den 31. oktober 1916 og således avsluttet sin jordiske gjerning som en kristen midt under den første verdenskrig. Om dette sa Det store Opgør, bind 1, sidene 96, 97, under underoverskriften «Mannen med skrivetøyet»:

Jesus Kristus er den eneste enkeltperson som Gud noensinne har overdratt en gjerning å utføre alene. Like fra begynnelsen av sin virksomhet hadde Jesus en synlig organisasjon på jorden, og apostlene, som i fellesskap virket under hans ledelse, var til å begynne med denne synlige organisasjon. Apostlene arbeidet i enhet og harmoni, . . . Det blir således lett å se at mannen med skrivetøyet står son et bilde på Herrens salvede tjenerskare på jorden, dem som hører med til Guds organisasjon.

25. Hvor, når og for hvem ble denne boken frigitt, og hvilken resolusjon var blitt vedtatt fire dager tidligere?

 ²⁵ Den ovennevnte boken ble frigitt om ettermiddagen den 30. juli 1931, etter at foredraget «Mannen med skrivetøyet» var blitt holdt for de mange tusen som var til stede ved de internasjonale bibelstudenters internasjonale stevne i Columbus i Ohio i USA. Noen dager tidligere, om ettermiddagen søndag den 26. juli, hadde denne internasjonale forsamlingen enstemmig vedtatt en resolusjon som innebar at den antok det bibelske navnet «Jehovas vitner». — Esaias 43: 1, 10—12.

26. Hva viste de som vedtok denne resolusjonen, at de var, hva gledet de seg nå over, og hvem var det som ga dem et oppdrag?

²⁶ Disse innvigde, salvede etterfølgere av Jesus erkjente således at de var kristne vitner for Jehova, mens profeten Esekiel var et før-kristent vitne for Jehova. De var meget takknemlige for at deres Gud, Jehova, tydelig hadde åpenbart for dem hvilket arbeid de skulle utføre, slik det framgikk av Esekiels syn av mannen «som var kledd i linklær og hadde et skrivetøy ved sin lend». De ble fylt med glede over at de skulle få delta i det arbeid som består i å sette et tegn i pannen på dem som skal bli spart på den dag da Jehova fullbyrder sin dom over det motbilledlige utro Jerusalem, nemlig kristenheten. Ved å gjøre dette utførte de som en salvet klasse det oppdrag som ble forbilledlig framstilt i synet ved det arbeid som ble utført av mannen med skrivetøyet. Ja, mannen med skrivetøyet har sitt motstykke i vår tid i denne forente gruppe av Jehovas salvede, innvigde, døpte tjenere. Det var som om Jehova oppe fra sin vognlignende, himmelske organisasjon fra det tidspunkt kom med følgende befaling til ’mannen med skrivetøyet’ i vår tid: «Gå midt igjennom staden, midt igjennom Jerusalem [et bilde på kristenheten], og sett et tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer der.» — Esekiel 9: 4.

 DE SOM FÅR ET TEGN I PANNEN

27. Hvem er de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer i Jerusalem, et bilde på, og hvilket håp har disse?

²⁷ Hvem var de som sukket og jamret over alle de vederstyggelige ting som i religiøs henseende ble gjort i og av kristenheten? De tilhørte ikke vår tids Esekiel-klasse, en gruppe innvigde kristne som er salvet med Guds ånd. (Esaias 61: 1—3) De tilhørte ikke den gruppe mennesker som ble framstilt ved ’mannen med skrivetøyet’, og som består av de samme innvigde, døpte, salvede mennesker som i forening tjener Jehova. De var derfor ikke slike som ventet å dø og få en oppstandelse til liv i himmelen som åndelige barn av Gud og som Jesu Kristi medarvinger til hans himmelske rike. De var mennesker som befant seg i kristenheten, men som hadde dyp respekt for de ting som hører Gud til, og som var dypt bedrøvet på grunn av alle de ukristne læresetninger som ble forkynt i kristenheten, og alle de ukristne handlinger som ble begått i den, noe som alt sammen brakte vanære over Guds hellige navn. Hva håpet om evig liv angikk, var de tilfreds med å få leve på en renset jord, i et gjenopprettet paradis under Guds himmelske rikes styre. De ønsket å være underlagt Guds Sønn, Jesus Kristus, som sin «gode hyrde» og å følge i hans fotspor som hans disipler.

28. Hvordan omtalte Jesus slike mennesker i sin lignelse om den gode hyrde, og hvorfor må de nå få et symbolsk tegn i pannen?

²⁸ I sin lignelse om den gode hyrde viste Jesus at han ville ha en slik hjord av får-lignende mennesker på jorden. Han omtalte dem som sine «andre får», for etter at han hadde talt om den «sti» som de som skulle bli hans medarvinger til det himmelske rike, tilhørte, sa han: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» (Johannes 10: 16) Den gruppe som blir framstilt ved ’mannen med skrivetøyet’, omtaler også disse menneskene som de «andre får». Det er disse «andre får»  som lever nå i «endens tid» for kristenheten, som har behov for å få et tegn i pannen, slik at de kan bli spart når Jehovas domsfullbyrdere, hans «seks menn», går gjennom hele kristenheten for å tilintetgjøre alle som tegnet ikke er på. — Esekiel 9: 5, 6.

TEGNET

29. Hvordan harmonerer det at disse symbolske «andre får» i vår tid får et slikt tegn, med at enkelte personer i gammel tid hadde et tegn?

²⁹ Hva er så det symbolske tegn som skal settes i deres panne? I gammel tid, på Esekiels tid, var det vanlig at de som tilba en bestemt gud eller gudinne, ga dette til kjenne ved å sette denne guddommens tegn eller navn på sin panne. På lignende måte fikk slaver innbrent sin eiers navn i pannen, og kanskje også i hånden, slik at en tydelig kunne se hvem de tilhørte. Det vil være passende at disse symbolske «andre får» i vår tid blir merket på en slik måte at alle kan se hvem som er deres Gud, og hvem de tilhører som åndelige slaver. Består så «tegnet» i at en har bibelkunnskap i hodet, og går det arbeid som består i å sette et tegn i pannen på folk, ut på å fylle folks sinn med bibelkunnskap?

30. Hvorfor kan det symbolske tegn ikke utelukkende bestå i bibelkunnskap, slik det framgår av eksemplet med de fremtredende menn som Nebukadnesar lot drepe i Ribla etter Jerusalems ødeleggelse?

³⁰ Ikke i og for seg, selv om dette er en viktig side av saken. Det som teller, er ikke det en religionsutøver har i hodet, men det han viser at han er. Tenk på «ypperstepresten Seraja og Sefanja, den nestøverste prest, og de tre voktere ved dørtreskelen» som Babylons konge lot drepe i Ribla etter ødeleggelsen av byen Jerusalem og dens tempel. (Jeremias 52: 24—27) Alle disse fremtredende mennene som tjente i templet, hadde den nødvendige kunnskap fra Jehovas skrevne Ord i hodet, men hvordan var de selv? Trass i all den kunnskap de hadde i hodet, tillot de at de frafalne jøder gjorde alle disse vederstyggelige, avguderiske ting i det tempel som var innvigd til den eneste levende og sanne Gud, Jehova. De hadde ikke ’sukket og  jamret over alle de vederstyggelige ting’ som skjedde i Jerusalem. På lignende måte vil all den kunnskap som kristenhetens prester har fylt sitt hode med på de teologiske skoler, ikke redde dem når Jehovas «seks menn» går gjennom kristenheten med sine våpen til å knuse med. Det er således tydelig at «tegnet» ikke kan bestå i bibelkunnskap alene.

31. Hva er i virkeligheten det symbolske tegn, og hvilken guddommelig befaling om å skille seg ut har de som har dette tegn, adlydt?

³¹ Det symbolske tegn er i virkeligheten et vitnesbyrd om at en person er en innvigd, døpt disippel av Jesus Kristus og har en Kristus-lignende personlighet som skiller ham ut fra alle hyklerske kristne, et vitnesbyrd som er like tydelig som et tegn på en utildekket panne. Det er ikke bare tale om å ha en ytre «form for gudhengivenhet», men det innebærer både i sitt indre og i sitt ytre å vise seg sann overfor «dens kraft», å ha en sann tro som er ledsaget av gjerninger som er et bevis på en slik tro. (2 Timoteus 3: 5, NW; Jakob 2: 18—26) Dette synlige eller åpenbare «tegn» gjør det klart for Jehovas eksekusjonsstyrker at de som har dette «tegn», ikke ser med velvilje på alle de religiøse vederstyggeligheter som blir sagt og gjort i kristenheten, ting som ikke er i samsvar med Kristi navn, det navn som den bærer. De har virkelig ’sukket og jamret’ over alle slike gudsbespottelige ting, og de har i protest mot dem forlatt kristenheten og har oppgitt ethvert medlemskap i den. De er blitt klar over at kristenheten er en fremtredende del av Babylon den store, den falske religions verdensrike, og at de derfor må adlyde følgende guddommelige befaling: «Gå ut fra henne, mitt folk!» — Åpenbaringen 18: 4; Esaias 52: 11.

32, 33. Hva går således dette arbeidet, som består i å sette et tegn i pannen på folk, i virkeligheten ut på, og hvordan framgår dette av den befaling Jesus kom med etter sin oppstandelse fra de døde?

³² Det arbeid som består i å sette et tegn i pannen på folk, og som blir utført av den salvede levning av arvingene til Jehovas himmelske rike, må derfor innbefatte mer enn  bare det å gi folk bibelkunnskap ved å la dem få bibler og bibelsk litteratur som de selv kan lese og få så mye ut av som de er i stand til. Arbeidet innbefatter også å hjelpe disse menneskene til å forstå det de leser, og deretter innrette sitt liv i samsvar med Guds Ord. Det innebærer å undervise dem og hjelpe dem til å bygge opp en virkelig kristen personlighet, en personlighet som er bygd på Jesus Kristus som grunnvollen, slik at de følger alle de bibelske regler og prinsipper som gjelder for en Kristus-lignende oppførsel. Etter sin oppstandelse fra de døde ga Jesus sine apostler og disipler følgende instrukser:

³³ «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» — Matteus 28: 16—20, NW.

34. Siden når har vi levd i «avslutningen på tingenes ordning», og hva vil det være riktig å gjøre selv om en bare kan ha håp om å oppnå liv på jorden?

³⁴ Det finnes tilstrekkelig med beviser for at vi har levd i «avslutningen på tingenes ordning» siden «hedningenes tid» endte om høsten i 1914. (Lukas 21: 24) Mange mennesker blir i dag klar over at det eneste fornuftige de kan gjøre, er å bli et av de «andre får» som tilhører den gode hyrde, Jesus Kristus. Hva må de gjøre for å nå dette mål? De må adlyde den gode hyrde og bli hans disipler. Enten fårene tilhører den kongelige «lille hjord» eller den «andre» sti, må de følge den ene Hyrde, som døde for å gi sin menneskesjel for dem alle. Det vil si at de som Gud utpeker til å tilhøre de «andre får» nå i «avslutningen på tingenes ordning», må bli Jesu disipler og bli døpt i vann og lære alt det han har befalt sine disipler å holde. (Lukas 12: 32; Johannes 10: 14—16) Ettersom Jesus er deres forbilde og han ble døpt i vann, må også de la seg døpe som et symbol på at de kommer til Gud for å gjøre hans vilje. — Hebreerne 10: 5—10; 1 Peter 2: 21.

35. På grunn av hvilken opplysning i Vagttaarnet i 1934 kunne det arbeid som består i å sette et tegn i pannen på folk, begynne, og hvorfor hadde en inntil dette tidspunkt ikke gjort noe organisert forsøk på å samle inn de «andre får»?

 ³⁵ I 1934, tre år etter at boken Vindication (Det store Opgør) (bind 1) var blitt utgitt, inneholdt bladet The Watchtower (nummeret for 15. august 1934; Vagttaarnet for 15. oktober 1934) i overensstemmelse med dette artikkelen «Jehovas miskunnhet». I denne artikkelen ble det (sidene 313 og 314 i den danske utgaven) tydelig framholdt at også de «andre får» nå i vår tid måtte bestå av mennesker som hadde innvigd seg til Gud gjennom Kristus, og som hadde symbolisert sin uforbeholdne innvielse ved å bli døpt i vann, slik som Jesus ble. Tidligst på dette tidspunkt begynte den salvede levning å utføre det arbeid som består i å sette et tegn i pannen på dem som Gud vil spare under den ’store trengsel’ som skal komme over kristenheten, det motbilledlige utro Jerusalem. Hvorfor det? Fordi arbeidet i forbindelse med disse menneskene inntil da bare hadde bestått i å gi dem bibelsk kunnskap. (Matteus 24: 15—22; Markus 13: 14—20) Men selv ikke på dette tidspunkt forsto en at de «andre får» i vår tid svarer til den ’store skare’ som blir omtalt profetisk i Åpenbaringen 7: 9—17. Derfor hadde en inntil dette tidspunkt ikke gjort noe organisert forsøk på å samle inn de «andre får».

36. Hvilken begivenhet i 1935 viste tydelig at mannen med skrivetøyet endelig hadde begynt sitt arbeid, og hvem framstilte seg nå for å tre inn i et innvigd forhold til Gud gjennom Kristus?

³⁶ Om våren året etter inntraff det imidlertid en begivenhet som tydelig viste at vår tids ’mann i linklær som har et skrivetøy ved sin lend’, endelig hadde begynt sitt arbeid. Hvor inntraff denne begivenheten? Ved Jehovas vitners stevne i Washington, D.C., i De forente stater. Mange hundre mennesker som ikke følte seg berettiget til en himmelsk arv sammen med Kristus, framstilte seg der for å bli døpt i vann som et symbol på at de hadde bestemt seg for å tre inn i et innvigd forhold til Jehova gjennom Kristus.  Hva var det som så kraftig hadde tilskyndt dem til å gjøre dette, slik at en massedåp ble følgen? Det var det foredraget som den daværende presidenten for Selskapet Vakttårnet hadde holdt for stevnedeltagerne fredag ettermiddag den 31. mai 1935. I dette foredraget, som hadde tittelen «Den store skare», hadde presidenten forklart Åpenbaringen 7: 9—17 og vist at de som utgjør den ’store skare’, ikke ville være en åndelig klasse med et himmelsk håp under de 144 000 Jesu Kristi medarvinger. (Åpenbaringen 7: 1—8) De ville i stedet utgjøre en jordisk klasse, som hadde håp om liv i et jordisk paradis, og ville således tilhøre den gode hyrdes, Jesu Kristi, «andre får». Dagen etter fant dåpen sted.

37. Hvordan var det som skjedde den neste dag på stevnet i Washington et vitnesbyrd om at en ikke lenger behøvde å nøle med å foreta og symbolisere en fullstendig innvielse til Gud gjennom Kristus?

³⁷ Nå var det i sannhet ingen som behøvde å nøle med å innvie seg helt og fullt til Jehova gjennom den gode hyrde, Jesus Kristus, og la seg døpe i vann som et symbol på denne uforbeholdne innvielse. Det var derfor ikke overraskende at det lørdag den 1. juni 1935 var 840 som lot seg døpe ved dette stevnet i Washington, D.C. (Se The Golden Age for 17. juli 1935, side 655, spalte 2.)

38. Som hva ble alle disse 840 kandidatene døpt, og ved hvilke anledninger er mange siden blitt døpt?

³⁸ De ble døpt ved fullstendig nedsenkning i vann som innvigde disipler av Guds Lam, Jesus Kristus, i lydighet mot befalingen i Matteus 28: 19, 20. De lot seg døpe selv om Jehova først senere ville åpenbare for dem om han hadde tildelt dem en plass i den «lille hjord» av Kristi medarvinger eller hadde bestemt at de skulle være «andre får» som utgjør den ’store skare’ i vår tid. Hvordan Lammet som hyrde leder den ’store skare’ av de «andre får», blir vakkert beskrevet i Åpenbaringen 7: 16, 17. Dåpshandlinger hvor nyinnvigde i stort antall har latt seg døpe, har siden funnet sted ved Jehovas vitners kretsstevner, områdestevner, landsstevner og internasjonale stevner helt til nå.

39. Hvor mange er således blitt døpt siden den annen verdenskrig, hvilket arbeid deltar disse nå i, og under ledelse av hvem gjør de det?

 ³⁹ Siden den annen verdenskrig sluttet i 1945, har således over en million nyinnvigde verden over latt seg døpe som disipler av Jesus Kristus, den gode hyrde. Bare i tjenesteåret 1972 var det 163 123 som lot seg døpe som et symbol på at de hadde innvigd seg til Jehova, uten hensyn til hvor han gir dem en plass i sin teokratiske organisasjon. Denne voksende ’store skare’ av døpte Kristi disipler hjelper nå dem som svarer til ’mannen med skrivetøyet’, den lille levning av Jesu Kristi 144 000 medarvinger som fremdeles befinner seg på jorden. Under den salvede levnings tilsyn deltar de i det arbeid som består i å sette et tegn i pannen på dem som «sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting» som finner sted i kristenheten. Dette arbeidet foregår også i land utenfor kristenheten.

40. Hvor mange land forkynner Jehovas vitner nå i, og hvem foruten slike som kommer fra kristenheten, får nå et symbolsk tegn i pannen?

⁴⁰ Ja, Jehovas vitner arbeider i 208 land og øysamfunn verden over. Mange som tilhører de ikke-kristne religioner, hører det gode budskap om Guds rike, tar imot det og forlater de ikke-kristne religioner. De reagerer positivt på Jehovas oppfordring til dem som ønsker å tilhøre hans folk, og går ut fra Babylon den store, den falske religions verdensrike. Ved å godta Kristi lære og ved å innvie seg og bli døpt i vann oppfyller de også de betingelser som stilles til dem som skal få tegnet i pannen som Jesu Kristi sanne disipler.

41. Når vil slike mennesker trenge dette symbolske tegn i sin panne, og hvorfor?

⁴¹ De må ha dette symbolske tegn for å bli spart av Jehovas eksekusjonsstyrker når Babylon den store, som kristenheten har vært en fremtredende del av, blir ødelagt i den kommende ’store trengsel’. (Åpenbaringen 17: 1 til 19: 2) Hvis falske, hyklerske religionsutøvere innen kristenheten som ikke er blitt merket i pannen som sanne kristne, ikke vil bli spart, vil alle utenfor kristenheten som ikke har dette  tegn, naturligvis heller ikke bli spart, for de er like lite sanne disipler av Kristus som de religiøse hyklerne innen kristenheten er det.

DET BLIR MELDT AT ARBEIDET ER FULLFØRT

42. Hva er det som viser at det arbeid som består i å sette et tegn i pannen på folk i og utenfor kristenheten, vil bli fullført, og hva ville mannen med skrivetøyet ha blitt krevd til regnskap for hvis han ikke hadde fullført sitt oppdrag?

⁴² I profeten Esekiels syn ble det livreddende arbeid som besto i å sette et tegn i pannen på folk i byen Jerusalem, som var dømt til ødeleggelse, brakt til en avslutning. Like sikkert vil det arbeid som består i å sette et tegn i pannen på folk i vår tid selv om det nå har pågått i over 35 år, bli brakt til en avslutning over hele jorden, både i og utenfor kristenheten. At dette med sikkerhet vil skje, framgår av det som deretter sies i Esekiels bok. Her får vi vite hvorvidt mannen som hadde fått i oppdrag å utføre det arbeid som besto i å sette et tegn i pannen på folk, fullførte sitt oppdrag. Vi leser: «Og se, den mann som var kledd i linklærne og hadde skrivetøyet ved sin lend, kom tilbake og meldte: Jeg har gjort som du bød meg.» (Esekiel 9: 11) Hvis mannen hadde unnlatt å fullføre sitt oppdrag, ville han ha blitt krevd til regnskap for at noen av dem som ’sukket og jamret’ over forholdene, var blitt slått i hjel fordi han ikke hadde satt et tegn i pannen på dem. Han var i samme situasjon som Esekiel, som ville ha blitt krevd til regnskap for de henrettede israelitters blod hvis han som vekter hadde unnlatt å advare dem fra Jehova. — Esekiel 3: 17—21.

43. Hva er den salvede levning av Jehovas tjenere besluttet på å gjøre, og hva fortsetter den derfor med?

⁴³ De som utgjør den salvede levning av Jehovas tjenere i vår tid, er besluttet på å være like trofaste som den linkledde mannen i synet. Med dette for øye fortsetter de, trass i motstand og forfølgelse, å gå fra hus til hus og forkynne det gode budskap om Guds rike for å komme i kontakt  med alle som «sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting» som blir gjort i og utenfor kristenheten, ting som er vederstyggelige for Jehova, den eneste levende og sanne Gud. Jesus Kristus uttalte følgende profeti: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matteus 24: 14) Når «enden» kommer og det arbeid som består i å sette et tegn i pannen på folk, er fullført, ønsker den salvede levning å kunne si til sin Oppdragsgiver, Jehova: «Jeg har gjort som du bød meg.»

44. Hva ønsker de «andre får» nå å gjøre, hvorfor må de bevare «tegnet» i pannen, og hvordan kan de gjøre det?

⁴⁴ De «andre får», som samarbeider med levningen i det arbeid som består i å sette et tegn i pannen på folk, er ikke mindre innstilt på å fortsette å støtte den salvede levning vår tids ’mann i linklær som har et skrivetøy ved sin lend’. For at disse «andre får» skal bli spart av Jehovas domsfullbyrdere, hans «seks menn», i den kommende ’store trengsel’, må de bevare det symbolske tegn i sin panne, slik at ikke de «seks menn» kommer nær dem for å bruke sitt våpen mot dem. De kan bevare dette livreddende «tegn» i sin panne ved lojalt og lydig å delta i det arbeid som består i å sette et tegn i pannen på folk, sammen med den salvede levning, som er kledd i Guds rettferdighets symbolske lin. Da kan den ’store skare’ av disse «andre får» som har tegnet i sin panne, være forvisset om at den vil ’komme ut av den store trengsel’ og få fortsette å tjene Jehova i hans nye tingenes ordning under Lammet, Jesus Kristus. — Åpenbaringen 7: 14.

[Fotnote]

[Studiespørsmål]