Kapittel 17

En «Edens hage» for hans navns skyld

1, 2. Hvilken del av Palestina var som «[Jehovas] hage» i det 20. århundre før vår tidsregning, og hvordan ble Juda land som et villniss?

I DET 20. århundre før vår tidsregning var i hvert fall en del av landet Palestina som den hage hvor Skaperen satte det første menneske, Adam.

² I 1 Mosebok 13: 10 leser vi: «Da så Lot ut over landet, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var rik på vann, som [Jehovas] hage.» Fire hundre år senere var det lovte land fremdeles vakkert, ja, det var et ’fagert’ land. Jehova omtalte det som «et land som jeg hadde utsøkt for dem [israelittene], et land som flyter med melk og honning, det fagreste av alle land». (Esekiel 20: 5, 6) Det omfattet det område som senere utgjorde Juda rike, og som Jerusalem var hovedstad i. Det at babylonierne inntok Juda rike, i 607 f. Kr., førte til at landet ble liggende øde, uten mennesker og husdyr. Det ble som et villniss. (Mika 3: 12; Jeremias 26: 17, 18) Ville det noen gang bli som Edens hage igjen?

3, 4. Hvilket oppmuntrende budskap ga Jehova Esekiel om landet etter Jerusalems ødeleggelse, og når uttalte fiendene seg slik som det står i Esekiel 36: 1, 2, om hans salvede levnings åndelige område?

³ Kort tid etter at de landflyktige jødene i Babylon av noen flyktninger hadde fått melding om at Jerusalem var  blitt inntatt av babylonierne, forsikret Jehova dem om at Juda land, som nå lå øde, ikke alltid skulle ligge øde, uten mennesker og husdyr. Han ville fjerne vanæren fra sitt navn og opphøye det ved det han på mirakuløs måte ville gjøre for landet. Til sin trofaste profet Esekiel sa han: «Og du menneskesønn! Spå om Israels fjell og si: Hør [Jehovas] ord, I Israels fjell! Så sier Herren, [Jehova]: Fordi fienden ropte: Ha, ha! over eder og sa: De evige hauger er blitt vår eiendom.» — Esekiel 36: 1, 2.

⁴ Det var på den måten de verdslige fiender av levningen av det åndelige Israel talte om dens åndelige område etter at dette område var blitt lagt øde på grunn av den religiøse forfølgelse og undertrykkelse under den første verdenskrig. Kristenheten sto klar til å overta hele det religiøse område i etterkrigstiden, uten å ta noe som helst hensyn til den nedtrådde levning av åndelige israelitter. Men Jehova hadde noe annet i tankene og sa profetisk gjennom Esekiel:

5. Hvilken tilstand hadde Israels land kommet i, og hvilken innstilling hadde de folk som bodde rundt omkring, til landet?

⁵ «Derfor skal du spå og si: Så sier Herren, [Jehova]: Fordi, ja fordi de ødelegger og higer etter å oppsluke eder fra alle sider, så I kan bli de andre folks eiendom, og fordi I er kommet på tunger og lepper og i ondt rykte blant folk, derfor, I Israels fjell, hør Herrens, [Jehovas] ord! Så sier Herren, [Jehova], til fjellene og haugene, til bekkene og dalene og til de øde grushauger og de forlatte byer, som er blitt til rov og til spott for de andre folk, som bor rundt omkring, derfor sier Herren, [Jehova], så:

6. Hva sa Jehova at han ville si til slike folk eller nasjoner?

⁶ «Sannelig, i min brennende nidkjærhet har jeg talt mot de andre folk og mot hele Edom, som har tilkjent seg mitt land til eiendom med hjertens glede og med inderlig forakt, for å drive ut dem som bor der, og utplyndre det.» — Esekiel 36: 3—5.

7, 8. Hva var Jehovas hensikt med landet, hvordan måtte han tale for å hindre nasjonene i å fullføre sine grådige bestrebelser, som var i strid med hans vilje, og hva ville Edoms land derfor bli?

 ⁷ Ved gjentatte ganger å henvise til seg selv gir Jehova ikke rom for tvil med hensyn til hvem det er som taler. De fiendtlige nasjoner rundt omkring Juda land hadde sine egne, selviske hensikter i forbindelse med det forlatte området, men han, Jehova, hadde en annen hensikt. Disse nasjonene viste at de hatet Jehova, ved å trakte etter hans landflyktige folks øde land, men han hadde bestemt at landet skulle holde sabbat og være ubebodd og udyrket i 70 år. (2 Krønikebok 36: 19—21; Daniel 9: 2) Disse selviske nasjonene måtte hindres i å fullføre sine grådige bestrebelser, som var i strid med Jehovas vilje. Fylt av brennende nidkjærhet for sitt navn og sin hensikt var Jehova derfor nødt til å tale, ikke ved ord alene, men ved ord ledsaget av gjerninger, «mot de andre folk og mot hele Edom». Derved ville han blant annet oppfylle det han i det foregående kapitlet hadde uttalt mot Edom og Se’ir-fjellet:

⁸ «Til evige ørkener vil jeg gjøre deg, og dine byer skal ikke reise seg igjen, og I skal kjenne at jeg er [Jehova]. . . . en ørken skal Se’ir-fjellet og hele, hele Edom bli, og de skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esekiel 35: 9, 15.

9. Skulle Israels land ligge øde like lenge som Edoms land, og hva hadde Israels land båret som fikk Jehova til å tale?

⁹ Det land som tilhørte Jehovas landflyktige folk, skulle ligge øde uten at edomitter og andre fiendtlige folk fikk plyndre dets forlatte byer og benytte dets beitemarker. Ja, landet skulle ligge øde, men det skulle ikke i likhet med Edom bli «til evige ørkener». Jehova sa til sin profet Esekiel: «Derfor skal du spå om Israels land og si til fjellene og haugene, til bekkene og dalene: Så sier Herren, [Jehova]: Se, jeg har talt i min nidkjærhet og i min harme: Fordi I har båret folkenes hån [ydmykelse, NW].» — Esekiel 36: 6.

10. Hvorfor var Jehova ved slutten av den første verdenskrig fylt av harme over den måten de fiendtlige religionsutøvere (især de som tilhørte kristenheten) hadde handlet på, og hvorfor skulle de ha respektert hans åndelige Israels åndelige område?

 ¹⁰ Jehova ble fylt av harme over at de fiendtlige folkene ydmyket «Israels land» fordi han hadde tillatt at det ble lagt øde på grunn av israelittenes blodskyld og avgudsdyrkelse. Ved slutten av den første verdenskrig i 1918 var han ikke mindre harmfull over den måten hvorpå de fiendtlige religionsutøverne, spesielt de som tilhørte kristenheten, talte om hans innvigde folks (det åndelige Israels) religiøse område. De hadde lagt dette område øde ved å benytte seg av forfølgelse og en egenmektig opptreden i de hysteriske dagene under menneskenes første verdenskrig. De som tilhørte Jehovas levning av åndelige israelitter, hadde riktignok begått feil, men deres religiøse område skulle likevel respekteres. Hvorfor det? Fordi det hadde tilknytning til hans hellige navn, og dette navn måtte respekteres. Ingen måtte få et feilaktig inntrykk av hans navn. Hvordan ville han så tale i sin nidkjærhet og harme i etterkrigstiden? Ville det åndelige område som tilhørte de åndelige israelitter, som hadde hengivenhet for hans navn, igjen bli forskjønnet? Lytt til det Jehova videre sier:

11. Hva sa Jehova i Esekiel 36: 7—12 til Israels fjell med hensyn til om de igjen ville bli forskjønnet?

¹¹ «Derfor sier Herren, [Jehova], så: Jeg har løftet min hånd og svoret: Sannelig, de folk som bor rundt omkring eder, de skal selv lide hån [ydmykelse, NW]. Men I, Israels fjell, I skal utskyte eders greiner og bære eders frukt for mitt folk Israel; for det skal snart komme. For se, jeg kommer til eder, jeg vil vende meg til eder, og I skal bli dyrket og tilsådd. Og jeg vil føre mange mennesker opp på eder, hele Israels hus, og i byene skal det atter bo folk, og ruinene skal bygges opp igjen. Jeg vil føre mennesker og fe i mengde opp på eder, og de skal økes og være fruktbare; jeg vil la det bo folk på eder som i fordums tider og gjøre mer vel  mot eder enn i eders første tid, og I skal kjenne at jeg er [Jehova]. Jeg vil la mennesker, mitt folk Israel, ferdes på eder, og de skal ta deg i eie, og du skal være deres arv og du skal ikke mer bli ved å gjøre dem barnløse.» — Esekiel 36: 7—12.

STØRRE FORSKJØNNELSE AV DET ÅNDELIGE OMRÅDE

12. Hvilken garanti utgjør det at Jehova bekrefter et løfte med en ed hvordan ble en profeti oppfylt i 537 f. Kr., og hvilken ydmykelse ble fiendtlige nasjoner utsatt for?

¹² Når Jehova løfter sin hånd og sverger på at han vil gjøre noe, må det nødvendigvis finne sted. (Hebreerne 6: 17, 18) Pålitelige, historiske kjensgjerninger beviser at Jehovas edfaste ord ble oppfylt på Juda land etter at dets øde tilstand, da det var uten mennesker og husdyr, opphørte, i 537 f. Kr. (Esras 1: 1 til 3: 7) Men hva Edom angår, ble profetien i Jeremias 25: 15—21 oppfylt på denne gamle fiende av Israel lenge før Judas øde tilstand hadde endt, nemlig da Babylons konge underla seg Edoms land, i 602—601 f. Kr. Senere førte skiftende begivenheter til at edomittene ble fordrevet fra sitt land, og etter Jerusalems annen ødeleggelse, i år 70 e. Kr., opphørte edomittene å eksistere som et folk. Også andre fiendtlige nasjoner som hadde gledet seg over at Juda ble lagt øde, ble selv ydmyket av Babylons konge. (Jeremias 25: 21—24) Det var en gjengjeldelse fra Gud!

13. Hvordan ble kristenheten i 1919 utsatt for en stor ydmykelse med hensyn til det den hadde forutsagt og håpet i forbindelse med levningen av de åndelige israelitter?

¹³ I oppfyllelsen av Esekiels profeti i vår tid ble kristenheten med dens hundrevis av religiøse sekter utsatt for en stor ydmykelse i 1919. Hvordan det? Ved at de ydmykende ting som den hadde forutsagt og håpet at den forfulgte levning av åndelige israelitter skulle erfare, ikke fant sted. Disse åndelige israelitters åndelige område fortsatte ikke å ligge øde, for i det året begynte de igjen å ta det i besittelse,  i og med at de fryktløst gjenopptok sitt verdensomfattende vitnearbeid i forbindelse med Jehovas rike. — Matteus 24: 14.

14. Hvilken truende fare bevirket at kristenhetens medlemstall steg, men hva skjedde med dens medlemstall ifølge statistikken fra 1969, og hva rapporterte katolikkene i De forente stater i 1970?

¹⁴ På grunn av den økende fare for at den ateistiske kommunisme skulle overta verdensherredømmet, anbefalte demokratiske politikere kristenheten som et mektig religiøst vern mot den truende, internasjonale kommunisme. Ifølge 1968-utgaven av Britannica Book of the Year nådde kristenheten til slutt et høydepunkt på 977 383 000 romersk-katolske, gresk-katolske og protestantiske kirkemedlemmer. Men allerede året etter viste statistikken at kristenheten hadde erfart en betydelig tilbakegang! Ifølge Britannica Book of the Year for 1969 (side 647) hadde antallet kirkemedlemmer i kristenheten sunket til 924 274 000. Dette var færre medlemmer enn det anslåtte medlemstall for 1963, som var på 933 055 000. * De følgende to år (1970 og 1971) ble det ikke rapportert at medlemstallet hadde gått opp igjen, for det ble ikke oppgitt noe nytt tall. Hva som i virkeligheten er i ferd med å skje, framgår imidlertid av New York Times for 21. mai 1970, hvor det under overskriften «Katolikkene rapporterer nedgang i USA for første gang i dette århundre» ble opplyst følgende:

Den romersk-katolske kirke i De forente stater har erfart sin første nedgang i medlemstallet i dette århundre, ifølge tall som er blitt offentliggjort i den nyeste utgaven av den offisielle katolske medlemsoversikt.

Det samlede antall kirkemedlemmer er nå 47 872 089, noe som betyr at det har vært en nedgang på 1149 siden i fjor, ifølge 1970-utgaven av den statistikk som blir utgitt av P. J. Keney & Sons, New York.

. . .

Hva seminarene angår, var det samlede antall innmeldte studenter bare 17 317, en nedgang på 2256, og det fantes i alt 118 stiftsseminarer, 19 færre enn året før. . . .

 I mellomtiden hadde verdens befolkning økt til over 3 552 000 000.

15. Hvilket spørsmål blir imidlertid stilt med hensyn til befolkningen på de symbolske fjellene i ’Guds Israels’ åndelige område?

¹⁵ Hvordan har det så gått med de symbolske fjell i det åndelige område som tilhører «Guds Israel», siden den første verdenskrig sluttet i 1918? Er disse «fjellene» blitt befolket på en slik måte at de nå kan se at Jehova har vendt seg til dem og viser dem sin gunst, og at den som bekreftet sitt gode løfte til dem med en ed, virkelig er Jehova? Vi vil la de symbolske «Israels fjell» gjenkalle i erindringen sin egen historie i nyere tid.

16. Hvordan ble levningens offentlige virksomhet stanset i 1918, men hva var det som skjedde det etterfølgende år?

¹⁶ Da Canadas regjering i februar 1918 nedla forbud mot boken The Finished Mystery (Den Fuldbyrdede Hemmelighed) og utbredelsen av dette bibelske hjelpemidlet i mars 1918 ble stanset i De forente stater på grunn av regjeringens sensur, var over 7000 medlemmer av den salvede levning opptatt med å utbre denne boken og andre av Selskapet Vakttårnets publikasjoner ved å gå fra hus til hus. (Se Vagt-Taarnet for november 1919, side 176, spalte 1, og for mai 1918, side 76.) Kort tid deretter ble levningens offentlige virksomhet på «Israels fjell» stanset. Men det etterfølgende år (1919) ble den øde tilstand brakt til opphør, og «fjellene» begynte å bli befolket med en modig, gjenopplivet levning av åndelige israelitter.

17. Hva var det som fra da av fant sted på «fjellene» i det åndelige Israels åndelige område, og hvordan har de åndelige israelitter vist at de er klar over at det er Jehova som har bevirket dette?

¹⁷ Fra da av vokste antallet av aktive, åndelige israelitter stadig på disse fjellene i deres åndelige område, og de nøt den rikelige frukt som Jehova velsignet deres gjenopprettede forhold til ham med. I 1928 var det 44 080 av levningen som rapporterte at de var med på å forkynne det gode budskap om Jehovas messianske rike. De visste da at den  som gjorde disse enestående ting for dem, var Jehova Gud. Etter at spørsmålet «Hvem vil ære Jehova?» ble reist i The Watch Tower for 1. januar 1926 (Vagttaarnet for 1. februar 1926), svarte de: «Det vil vi.» Denne beslutning lot de komme til uttrykk ved en energisk virksomhet. De forsto at Jehovas tid var inne til «å gjøre seg et evig navn». (Esaias 63: 12; 2 Samuel 7: 23) Ettersom de i høyere grad enn noen gang tidligere var klar over at han var i ferd med å ta ut ’et folk for sitt navn’ av alle nasjoner, fant de det passende å vise hele verden hvem de var, ved å anta det bibelske navnet Jehovas vitner. — Esaias 43: 10; 44: 8.

18. Hvem begynte i 1935 å virke sammen med den salvede levning på de symbolske «Israels fjell», og hvordan har disse «fjell» i dag mer enn noensinne grunn til å kjenne at ’han er Jehova’?

¹⁸ I 1935 hadde den ’store skare’ av den gode hyrdes «andre får» begynt å slutte seg til den salvede levning av åndelige israelitter og hadde dermed også begynt sin virksomhet på de symbolske «Israels fjell». Det antall som forkynte det gode budskap om Guds rike, steg følgelig til 59 047 i 1938, idet en hel del av disse «andre får» nå deltok i arbeidet. (Johannes 10: 16; Åpenbaringen 7: 9—17) Selv ikke den verdensomfattende forfølgelsen under den annen verdenskrig kunne berøve de symbolske «Israels fjell» deres befolkning, nei, ikke engang forårsake en tilbakegang, for da den annen verdenskrig sluttet i 1945, var det verden over 127 478 som forkynte Jehovas opprettede messianske rike. Siden da har befolkningen på disse symbolske «Israels fjell» vokst jevnt fra år til år, og i februar 1971 var det 1 502 180 som rapporterte at de var med på å avlegge det verdensomfattende vitnesbyrdet om Guds navn og rike. Det er i sannhet Jehova som har ført mange mennesker opp på disse «Israels fjell», og i dag har disse menneskene mer enn noensinne grunn til å kjenne at ’han er Jehova’.

19. Hvilke spørsmål oppsto i forbindelse med at de symbolske «Israels fjell» ble det gjenreiste åndelige Israels «arv», og i forbindelse med det navn levningen antok?

¹⁹ Siden 1919 har levningen av de åndelige israelitter altså tatt disse «Israels fjell» i eie, og «fjellene» er blitt «deres  arv». (Esekiel 36: 12) De har delt Rikets frukter og privilegier i dette åndelige område med den voksende ’store skare’ av får-lignende mennesker, som den regjerende Konge, Jesus Kristus, nå skiller ut fra de geit-lignende mennesker av alle folkeslag. (Matteus 25: 31—46) Da den salvede levning antok navnet «Jehovas vitner», i 1931, var det et spørsmål som meldte seg hos mange verdslige iakttagere, nemlig: «Vil det bli et varig navn?» Det var også et annet spørsmål som måtte besvares: «Vil det vise seg å være en altfor vanskelig oppgave for den salvede levning av de åndelige israelitter å bebo og holde fast på det åndelige område som blir billedlig framstilt ved ’Israels fjell’? Vil det lykkes den å holde fast på dette åndelige område i etterkrigstiden med dens ateistiske kommunisme, dens fascisme og nazisme, dens diktatorer, dens krigerske Katolsk aksjon, dens nasjonalisme, dens dyrkelse av intellektet, dens irreligiøsitet og dens lave moralnormer?»

20, 21. Hvilke spørsmål oppsto med hensyn til hvordan «fjellene» ville behandle sine beboere i betraktning av det press slike verdslige ting øver, og hvilken forsikring kom Jehova med, henvendt til disse «fjellene»?

²⁰ Ville det press som slike verdslige ting øver i denne anarkiets og voldshandlingenes tidsalder, bevirke at de gjenreiste, åndelige israelitter forsvant fra sitt nyvunne, åndelige område, som om de var blitt fortært eller oppslukt av inntrengende fiender eller bortrevet av hunger i landet? Nei! Dette gjenreiste, åndelige område ville med sikkerhet bevare og opprettholde en trofast levning av åndelige israelitter. Deres Gud forsikret disse åndelige israelitter om dette med følgende profetiske ord, som er rettet til Israels land:

²¹ «Så sier Herren, [Jehova]: Fordi de sier til deg: Du er en menneskeeter, og du har gjort dine folk barnløse, derfor skal du ikke mer ete mennesker og ikke mer føre dine folk til fall [og ikke lenger gjøre folket ditt barnløst, MMM], sier Herren, [Jehova]. Og jeg vil ikke mer la deg høre folkenes hån, og folkeslagenes spott skal du ikke mer  bære, og dine egne folk skal du ikke mer føre til fall, sier Herren, [Jehova].» — Esekiel 36: 13—15.

22, 23. Hvordan hadde Kana’ans land fått et dårlig rykte som et land som fortærte sine innbyggere, og hvordan fjernet Jehova denne «hån» både i forbindelse med det kjødelige Israel og i forbindelse med det åndelige Israel?

²² Kana’ans land hadde et dårlig rykte, for det ble sagt at det ødela eller fortærte sine innbyggere. (4 Mosebok 13: 32) Da Jehova førte israelittene inn i Kana’ans land i 1473 f. Kr. og de utryddet sju nasjoner i landet, var det som om landet åt eller fortærte disse innbyggerne.

²³ I 607 f. Kr. inntok Babylons konge Juda land og førte mange hundre overlevende jøder i fangenskap, og landet kom til å ligge øde, uten mennesker og husdyr. Det så igjen ut som om landet hadde fortært sine innbyggere og hadde gjort det jødiske folk barnløst, slik som det tidligere, i 740 f. Kr., hadde gjort folket i Israels rike barnløst. Men Jehovas spesielle velsignelse ville hvile over dette landet, som tidligere hadde ligget øde, og han ville beskytte det, slik at det ikke skulle oppleve dette enda en gang, i forbindelse med denne trofaste levning av israelitter som ble ført tilbake fra landflyktigheten i 537 f. Kr. og i tiden deretter. Det samme har vært tilfelle med det åndelige område som levningens medlemmer ble ført tilbake til i etterkrigsåret 1919. Det har fortsatt en befolkning som er levende og fruktbar, og som øker i antall.

JEHOVA YNKES OVER SITT HELLIGE NAVN

24, 25. Var det på grunn av sitt eget verd eller sin egen fortjeneste at de som utgjorde Jehovas levning, fikk del i slike guddommelige velsignelser, og hvordan forklarer Jehova saken i Esekiel 36: 16—21?

²⁴ Var det på grunn av sitt eget verd eller sin egen fortjeneste at de som utgjorde den forbilledlige levning, fikk del i slike velsignelser fra Gud i 537 f. Kr. og i tiden deretter, og at de som utgjorde den motbilledlige levning, fikk del i slike velsignelser i 1919 og i tiden deretter? Nei! Hvorfor ikke? Fordi de hadde gjort sitt tidligere, gudgitte  område urent ved å utøse blod og gjøre seg skyldig i gudsdyrkelse. Jehova forklarer derfor:

²⁵ «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Israels hus bodde i sitt land, og de gjorde det urent ved sin ferd og sine gjerninger; som en kvinnes månedlige urenhet var deres ferd for mitt åsyn. Da utøste jeg min harme over dem for det blods skyld som de hadde utøst over landet, og fordi de hadde gjort det urent med sine motbydelige avguder. Og jeg spredte dem blant folkene, og de ble strødd omkring i landene; etter deres ferd og deres gjerninger dømte jeg dem. Og da de kom til folk som de kom til, vanhelliget de mitt hellige navn, det ble sagt om dem: Dette er [Jehovas] folk, og allikevel måtte de dra ut av hans land! Da ynkedes jeg over mitt hellige navn, som Israels hus hadde vanhelliget blant folk som de var kommet til.» — Esekiel 36: 16—21.

26. Hvilket inntrykk fikk folk av Jehova da israelittene måtte forlate land som landflyktige, hvordan berørte dette hans navn, og hvorfor måtte Jehova også vise at han hadde selvrespekt, i forbindelse med sin levning i vår tid?

²⁶ Ettersom israelittene hadde måttet forlate Jehovas la som landflyktige, så det ut som om Jehova, som de sa var deres Gud, ikke var i stand til å beskytte dem mot de fiender. Dette brakte vanære over hans hellige navn. Det fikk de hedenske nasjoner eller folk til å omtale hans navn på en vanærende måte. Det samme gjorde seg gjeldende da den salvede levning av de åndelige israelitter kom i trelldom under Babylon den store og dens politiske og militære elskere under den første verdenskrig. Da så det ut som om de som tilhørte Den Internasjonale Bibelstudieforening ikke var sanne kristne. Det så ut som om den sanne Gud ikke sto på deres side og beskyttet dem. Dette brakte vanære over navnet på den Gud, Bibelens Gud, som de hadde innvigd seg til som døpte disipler av Kristus. Jehova må derfor vise at han hadde selvrespekt, ved å ynkes over eget navn. Det var et hellig navn, og det burde ikke bli  vanæret av verdslige mennesker. Ettersom han hadde en hengiven levning som var knyttet til hans navn, ville alt det han gjorde på grunn av at han hadde medynk med sitt navn, kreve at han viste medynk med denne levning.

27, 28. Av hvilken grunn førte Jehova israelittene tilbake til deres eget land, og hvilket forhold skulle de deretter stå i til ham?

²⁷ Gud gjorde det klart for Esekiel at det først og fremst skulle tas hensyn til hans eget hellige navn og dets omdømme, idet han sa:

²⁸ «Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren, [Jehova]: Ikke for eders skyld, Israels hus, gjør jeg det, men for mitt hellige navns skyld, som I har vanhelliget blant de folk som I er kommet til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er blitt vanhelliget blant folkene, det som I har vanhelliget blant dem, og folkene skal kjenne at jeg er [Jehova] sier Herren, [Jehova], når jeg åpenbarer min hellighet på eder for eders øyne. Jeg vil hente eder fra folkene og samle eder fra alle landene, og jeg vil la eder komme til eders eget land. Og jeg vil sprenge rent vann på eder, og I skal bli rene; fra alle eders urenheter og fra alle eders motbydelige [skitne, NW] avguder vil jeg rense eder. Jeg vil gi eder et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil ta bort steinhjertet av eders kjød og gi eder et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil gjøre at I følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem. I skal bo i det land jeg ga eders fedre, og I skal være mitt folk, og jeg vil være eders Gud.» — Esekiel 36: 22—28.

29. Hvorfor gjenreiste Jehova sin salvede levning i 1919, og hvordan ble det åpenbart at det var han som hadde utfridd og gjenreist den?

²⁹ Ikke fordi de hadde gjort seg fortjent til det, men for sitt eget hellige navns skyld førte Jehova dem som utgjorde den salvede levning av åndelige israelitter, tilbake til deres begunstigede område i 1919, kort tid etter at den første verdenskrig hadde sluttet. Dette overrasket nasjonene i kristenheten og i den hedenske verden. De forsto at Herren  Guds gunst likevel hvilte over levningen. Og da levningens medlemmer offentlig viste at navnet på deres Gud var Jehova (for eksempel på side 14 i boken The Harp of God [Guds Harpe, side 12], som ble utgitt i 1921), * hadde nasjonene ingen unnskyldning for ikke å vite hvem som hadde utfridd og gjenreist denne levning av de åndelige israelitter. Da ble Jehovas erklærte hensikt i forbindelse med de nasjoner som vanæret hans navn på grunn av det som skjedde med de åndelige israelitter, gjennomført:

30. Hvilken hensikt av internasjonal betydning ble da gjennomført?

³⁰ «Og folkene skal kjenne at jeg er [Jehova], sier Herren, [Jehova], når jeg åpenbarer min hellighet på eder for eders øyne.» — Esekiel 36: 23.

31. Trass i hvilken framgangsmåte fra bibeloversetteres side i vår tid er Guds navn blitt mer og mer kjent?

³¹ Øyensynlig fordi Guds navn er blitt så nær knyttet til Jehovas kristne vitner, har oversettere i kristenheten som utarbeider nye, moderne oversettelser av Bibelen, helt eller delvis utelatt navnet Jehova og erstattet det med ordene «GUD» eller «HERREN». Navnet Jehova blir imidlertid likevel mer og mer kjent, fordi Jehova har helliget det blant dem som utgjør levningen av de åndelige israelitter, like for øynene på hedningenasjonene i og utenfor kristenheten.

32. Hvordan har Jehovas innvigde folk bestrebet seg på å hellige hans navn blant nasjonene, og hva har de nasjoner som har behandlet Jehovas trofaste folk på en urettferdig måte, erfart?

³² Nasjonene får se at Jehova har frambrakt et innvigd folk som regner hans navn for å være så hellig og har så stor ærbødighet for det at de bestreber seg på å beskytte det mot enhver form for vanære som kunne bli brakt over det på grunn av en urett oppførsel fra deres side. De bestreber seg på å gjøre alt til Guds navns ære. De velger derfor å adlyde Gud mer enn mennesker når det er noen  uoverensstemmelse mellom hans lov og de lover som er laget av mennesker som ignorerer Gud. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Når nasjonene plager og forfølger det folk som Gud har tatt ut til å bære hans navn, oppdager de at de får et stort problem. Når de bruker sin politiske makt for å ’skape urett under skinn av rett’ i sin opptreden overfor det folk som bærer Jehovas navn, oppdager de at deres juridiske knep ikke fører fram, og Jehova gjør kjent at han ikke har noe samfunn eller fellesskap med slike som skaper urett. (Salme 94: 20; Sakarias 12: 2—4) Ingen nasjon kan øve urettferdighet mot Jehovas trofaste vitner uten til slutt å måtte ta Jehova i betraktning.

33. Hvordan har Jehova renset medlemmene av sin gjenreiste levning for de ’skitne avgudene’ i denne tingenes ordning, og hva slags hjerte har han gitt dem?

³³ Akkurat som urent menstruasjonsblod blir vasket bort med rent vann, har Jehova renset medlemmene av sin gjenreiste levning for religiøs urenhet ved hjelp av sine rensende midler, som om han har sprengt vann på dem. Ettersom han har renset dem for de ’skitne avgudene’ i denne verdslige tingenes ordning, handler de helt i overensstemmelse med sin renselse når de nekter å tilbe eller forgude politiske, militære eller religiøse ledere eller utføre tilbedelseshandlinger overfor bilder, statuer eller symboler. Han har fjernet enhver hardhet fra deres hjerte og gitt dem et «kjødhjerte» som er fylt av kjærlighet og hengivenhet og kan tilskynde dem til å holde hans bud og følge hans lover.

34. Hva frambringer den ’nye ånd’, som han har gitt dem, og i hvilken grad er han blitt deres Gud?

³⁴ Han har gitt dem en «ny ånd», sin egen ånd, slik at de frambringer hans ånds frukt, «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet [selvkontroll, NW]», egenskaper som det ikke er noen guddommelig lov mot. (Galaterne 5: 22, 23) Som døpte disipler av Guds Sønn, Jesus Kristus, er de i sannhet  blitt Jehovas folk, og han er blitt deres Gud, som de viser udelt hengivenhet. — Esekiel 36: 25—28.

35. På hvilken måte har Jehova lovt å velsigne medlemmene av sitt gjenreiste folk, og hvordan ville deres følelser vise at det ikke var for deres skyld han gjorde dette?

³⁵ For å fjerne ethvert feilaktig inntrykk som nasjonene kan ha fått av ham fordi han tuktet sitt folk, har Jehova derfor rikelig velsignet sin gjenreiste levning siden 1919. Han har virkelig oppfylt det profetiske løfte han ga gjennom sin profet Esekiel: «Jeg vil fri eder fra alle eders urenheter, og jeg vil kalle på kornet og gjøre det foldrikt og ikke la hungersnød komme over eder. Jeg vil mangfoldiggjøre trærnes frukt og markens grøde, så I ikke mer for hungers skyld skal lide hån blant hedningefolkene. Da skal I komme i hu eders onde ferd og eders gjerninger, som ikke var gode, og I skal vemmes ved eder selv for eders misgjerninger og eders vederstyggeligheter. Ikke for eders skyld gjør jeg det, sier Herren, [Jehova], det skal I vite! Blues og skam eder over eders ferd, Israels hus!» — Esekiel 36: 29—32.

36. Hvordan ser de på sine tidligere gjerninger når de er gjenstand for en slik ufortjent godhet, og hva er de takknemlige for at Gud gjør dem kjent med?

³⁶ På grunn av denne godhet som Gud har vist medlemmene av den salvede levning i det åndelige område som de har fått tilbake, vemmes de ved seg selv når de ser tilbake på det de var før, og minnes sine misgjerninger, som ikke var til ære for Guds navn. Bare tanken på deres tidligere ferd får dem til å blues og skamme seg. Det fjerner enhver lyst hos dem til igjen å la seg besmitte i åndelig eller moralsk henseende. På grunn av den virkning Jehovas ufortjente godhet har på dem i deres åndelige område, frir Jehova dem således fra alle deres urenheter. De er fullt ut klar over at det ikke var fordi de en gang hadde gjort seg fortjent til det, at han billedlig talt kalte det livgivende kornet opp fra jorden og gjorde det så foldrikt at de verdslige nasjoner ikke hadde noen grunn til å håne dem på grunn av  åndelig hungersnød. De er takknemlige for at Gud gjør dem kjent med at det er for hans hellige navns skyld han har gjort alt dette for dem. I ydmykhet helliger de derfor Jehovas navn i sitt liv.

«SOM EDENS HAGE» MED EN BEFOLKNING

37, 38. Hva er denne levnings åndelige område nå blitt, og hvordan forutsa Jehova dette?

³⁷ Fordi Jehova ynkedes over sitt navn, er denne gjenreiste levnings åndelige område blitt et åndelig paradis. Iakttagere som har lagt merke til denne forandringen, innrømmer dette. Det forholder seg nøyaktig slik som den Gud som respekterer sitt navn, har forutsagt med følgende ord:

³⁸ «Så sier Herren, [Jehova]: Den dag jeg renser eder fra alle eders misgjerninger, vil jeg la det bo folk igjen i byene, og ruinene skal bygges opp igjen, og det land som var lagt øde, skal bli dyrket i stedet for at det var en ørken for hver manns øyne som gikk forbi. Da skal de si: Dette land som var lagt øde, er blitt som Edens hage, og de herjede og ødelagte og nedrevne byer er gjenreist og har fått murer [er befestet; de er blitt bebodd, NW]. Og de folk som blir igjen rundt omkring eder, skal kjenne at jeg, [Jehova], har bygd opp igjen det som var revet ned, og tilplantet det ødelagte land. Jeg, [Jehova], har sagt det, og jeg skal gjøre det.» — Esekiel 36: 33—36.

39. Hva leser vi i Esras 3: 1, 2 om begynnelsen til denne profetiens oppfyllelse i fortiden?

³⁹ I Esras 3: 1, 2 leser vi om hvordan denne strålende profetien begynte å få sin oppfyllelse i fortiden: «Da den sjuende måned [tisjri] kom [i 537 f. Kr., ved slutten av de 70 år da landet lå øde], og Israels barn bodde i sine byer, samlet folket seg som en mann i Jerusalem. Og Josva, Josadaks sønn, og hans brødre prestene og [stattholderen] Serubabel, Sealtiels sønn, og hans brødre tok til å bygge alteret for Israels Gud for å ofre brennoffer på det, som skrevet står i den Guds mann Moses’ lov.» Det var 42 360 israelitter  som den gang vendte tilbake fra Babylon, foruten 7337 tjenere og tjenestepiker og mellom 200 og 245 profesjonelle sangere og sangerinner. Det var med andre ord nesten 50 000 personer. — Esras 2: 64, 65; Nehemias 7: 66, 67.

40. Hvilken begivenhet i 1919 i forbindelse med Jehovas gjenreiste folk svarte til jødenes første sammenkomst i Jerusalem etter at de hadde vendt tilbake?

⁴⁰ Det at åtte styremedlemmer og fremtredende representanter for Selskapet Vakttårnet ble løslatt fra det føderale fengsel i Atlanta i Georgia i USA i mars 1919, var som en parallell til dette et symbol på de internasjonale bibelstudenters utfrielse av babylonisk trelldom og undertrykkelse. Måneden etter, nærmere bestemt søndag aften den 13. april, var mange tusen av disse innvigde bibelstudenter fylt av takknemlighet samlet i sine menigheter rundt om i verden for å feire Herrens aftensmåltid på årsdagen for Jesu innstiftelse av denne høytiden til minne om hans død. Ifølge tidlig innkomne rapporter fra menigheter i åtte byer i Europa og 164 byer i Nord- og Sør-Amerika hvor det var 30 eller flere til stede, var det i alt 17 981 som var samlet. Ytterligere rapporter, som kom inn senere, ble ikke offentliggjort. (Se The Watch Tower for 15. mai 1919, side 151.) Senere samme år, fra 1. til 8. september, holdt de internasjonale bibelstudenter sitt første store stevne etter krigen, i Cedar Point i Ohio i USA, og det var omkring 6000 bibelstudenter til stede. På det offentlige foredraget søndag den 7. september var det 7000 til stede.

41. Hvordan ble de symbolske ødelagte byer «befestet» og «bebodd»?

⁴¹ Den gjenreiste levnings menigheter kan sammenlignes med byene i det gamle Israel. De ble i første rekke «befestet» ved at de ble bedre organisert med tanke på å ha en aktiv andel i oppfyllelsen av Jesu profeti i Matteus 24: 14, i forkynnelsen av det gode budskap om Guds opprettede rike over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag. De ble ytterligere «befestet» i 1938, da det lokale styre i hver enkelt menighet ble avskaffet og alle menigheter  jorden over ble underlagt et sentralisert, teokratisk styre. Antallet av disse befestede menigheter og deres medlemmer vokste.

42. Hvem var det tydeligvis som bevirket dette, og hvordan ble arbeidet med å frambære Guds rikes «frukter» fremmet?

⁴² Det var tydeligvis Jehova selv som bevirket det, for kristenhetens og denne verdens nasjoner var imot det eller i hvert fall ikke velvillig innstilt til det. Det var han som velsignet den gjenreiste levnings åndelige område, slik at det ble meget fruktbart og produktivt. For å fremme arbeidet med å frambære Guds rikes «frukter» over hele jorden oppførte og utvidet Selskapet Vakttårnet trykkerier mange steder i verden med det for øye å framstille bibelsk litteratur i millioner av eksemplarer på mange språk, slik at den gjenreiste levning kunne distribuere denne litteraturen enten gratis eller mot et forbausende lite bidrag. De fryktelige ødeleggelser som ble anrettet av den annen verdenskrig fra 1939 til 1945, førte ikke til at denne virksomheten avtok. — Matteus 21: 43.

43. På hvilken annen måte bar Jehovas folks menighet frukt, og hva har ærlige iakttagere måttet utbryte om Jehovas vitners åndelige område?

⁴³ Det at forkynnelsen av Riket ble utvidet verden over, førte ikke bare til at Rikets «frukter» ble tilbudt i større omfang, men menighetenes åndelighet vokste også. Dette har spesielt vært tilfelle etter den annen verdenskrig, til tross for at samfunnsmoralen nå blir stadig mer nedbrutt, både i og utenfor kristenheten. I menighetene har ’Guds ånds frukter’ gjort seg stadig mer gjeldende i form av «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet [selvkontroll, NW]». (Galaterne 5: 22, 23) Dette har ikke bare tydelig kommet til uttrykk i Jehovas vitners lokale menigheter, men også når de samles offentlig, på kretsstevner, områdestevner, landsstevner og internasjonale stevner rundt om på jorden. Mens kristenheten befinner seg i en forfallen religiøs tilstand, har ærlige mennesker som har lagt merke til den åndelige velstand  som preger Jehovas vitners åndelige område, måttet utbryte: «Dette land som var lagt øde, er blitt som Edens hage.» (Esekiel 36: 35) Hvem har æren for dette?

44. Hvem har æren for den forandring som har funnet sted, og hvem bør merke seg dette?

⁴⁴ Den virkelige æren for dette tilkommer ikke den salvede levning og den ’store skare’ av Kristi «andre får», men Jehova. Han omtalte for lang tid siden dette profetisk. I vår tid har han latt det skje. For sitt baktalte navns skyld har han forvandlet sin salvede levnings åndelige område, som en gang lå øde, til et åndelig paradis, en «Edens hage», som i likhet med den opprinnelige Edens hage på Adams tid er en Jehovas plantning. (1 Mosebok 2: 7—9) Dette er noe verdens nasjoner bør merke seg.

45. Hva lovte Jehova gjennom Esekiel å gjøre for Judas ubebodde byer, og hva skulle de landflyktige israelitter gjøre i denne forbindelse?

⁴⁵ Da profeten Esekiel levde som landflyktig i Babylon, var innføringen av slike paradisiske forhold i israelittenes øde hjemland noe israelittene fortsatt måtte søke eller be om, for de hadde ennå flere tiårs landflyktighet foran seg i Babylon. Det var dette forhold Gud talte om da han sa til sin profet Esekiel: «Så sier Herren, [Jehova]: Også i dette vil jeg bønnhøre Israels hus, så jeg gjør det for dem [dette vil jeg ennå la Israels hus søke meg om, for at jeg skal gjøre det for dem, NW]: Jeg vil gjøre det så rikt på folk som en fårehjord; som en hellig hjord, som Jerusalems hjord på dets høytider, således skal de ødelagte byer bli fulle av menneskehjorder, og de skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esekiel 36: 37, 38.

46. Hvilken situasjon befinner den salvede levning seg i nå i forbindelse med profetien om at byene i Juda land igjen skulle bli bebodd, i motsetning til den situasjon de landflyktige jøder befant seg i?

⁴⁶ Den gang, for over 2500 år siden, måtte de landflyktige jøder som angret og ønsket at de løfter Jehova i sin store barmhjertighet hadde gitt dem, skulle oppfylles, spesielt for at hans navn skulle bli helliget og opphøyd, søke  Jehova og be ham om å la dem få vende tilbake til Juda land og igjen få bosette seg i dets ødelagte byer. Noen av disse landflyktige jøder levde så lenge at de fikk vende tilbake til sitt hjemland, hvor de erfarte oppfyllelsen av Jehovas løfte om at deres land skulle bli bebodd igjen. (Esras 3: 12) I vår tid har det gått flere tiår siden utfrielsens år 1919. Den salvede levning behøver ikke lenger å be Jehova om igjen å befolke ’Guds Israels’ åndelige område med hellige personer. Dette har nå skjedd, selv om vi ennå ikke har sett avslutningen på profetiens oppfyllelse. — Galaterne 6: 16.

47. Hvordan har antallet av Jehovas kristne vitners menigheter vokst, og hvordan er det tydelig at Jehova har ’gjort mer vel’ mot det åndelige område enn i dets «første tid»?

⁴⁷ På de fem store kontinenter nord for det antarktiske område og på øyene i de sju hav har antallet av Jehovas kristne vitners menigheter økt, idet mange har ønsket å nyte forholdene i det kristne ’Guds Israels’ åndelige område, dets åndelige paradis. Jehova har ’gjort mer vel’ mot sine kristne vitners åndelige område enn han gjorde i dets opprinnelige tilstand, i dets «første tid», ved å fylle det med store «menneskehjorder». (Esekiel 36: 11) Akkurat som Israels 12 stammer dro opp til byen Jerusalem og dens tempel ved årets tre høytider (påsken, pinsen og løvsalenes høytid), gleder Jehovas kristne vitner seg over å komme sammen, ikke bare i sine lokale Rikets saler, men også over å komme sammen i forbausende store mengder på kretsstevner, områdestevner, landsstevner og internasjonale stevner, som regelmessig blir holdt.

48. Hvordan er områdestevnene med mottoet «Mennesker av god vilje», som ble holdt fra og med juni til og med desember 1970, et eksempel på dette?

⁴⁸ Antall til stede på de områdestevner som hadde mottoet «Mennesker av god vilje», og som ble holdt i 1970, overgikk for eksempel alle forventninger. Det offentlige foredraget ved disse områdestevnene, som ble holdt på de nevnte fem kontinenter, var i de fleste tilfelle bygd over  emnet «Menneskeslektens redning — Guds rike». * Over en million overvar disse stevnene i tiden fra juni til desember.

49. Hvilken vei til frelse som ble framholdt av Peter på pinsedagen, tror Jehovas vitner fremdeles på?

⁴⁹ På pinsefestens dag i år 33 e. Kr., da den kristne menighet ble opprettet, sa apostelen Peter til en forsamling av jøder som var interessert i evig frelse: «Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, han skal bli frelst.» (Apostlenes gjerninger 2: 21; sitert fra Joel 3: 5) Jehovas kristne vitner i vår tid tror fortsatt på denne uforanderlige vei til frelse.

50. Hvordan blir Guds navn gjort kjent av det voksende antall av Jehovas kristne vitner, og hva kan sies om de mennesker som søker livgivende samfunn med dem?

⁵⁰ Av den grunn nøyer de seg ikke med å komme sammen, men de gjør også Jehovas navn kjent og kunngjør at han er det guddommelige Opphav til frelse gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. (Romerne 10: 10—14) Bare det at Guds innvigde folk kommer sammen, vil jo ikke føre til at folk lærer at ’han er Jehova’. Men fordi den voksende «hjord» av Jehovas kristne vitner forkynner hans navn som det eneste navn en kan påkalle for å oppnå frelse gjennom Jesus Kristus, søker stadig flere mennesker disse vitners livgivende samfunn. Hvor mange var det som over hele verden var til stede ved den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid den 29. mars 1972? Rapportene viser at det var i alt 3 662 407. (Side 143 i Vakttårnet for 15. mars 1973) Feiringen fant sted i over 28 000 menigheter av Jehovas vitner.

51. Hva framgår tydelig i forbindelse med Jehovas erklærte hensikt når en sammenligner antallet av forkynnere med antallet av dem som var til stede ved Herrens aftensmåltid? Forklar.

⁵¹ Dette året, da så mange var til stede for å minnes at Herren Jesus Kristus, «Guds lam, som bærer verdens synd», ga sitt liv som et offer, var det bare gjennomsnittlig  1 596 442 Jehovas vitner som regelmessig forkynte det gode budskap om Jehovas messianske rike i over 200 land. Forskjellen mellom dette antall aktive forkynnere og det antall som verden over var til stede ved Herrens aftensmåltid, viser tydelig at nesten to millioner mennesker da erfarte det som Han som står bak alle disse storslagne ting, forutsa, nemlig: «De skal kjenne at jeg er [Jehova].» (Esekiel 36: 38) Det kan ikke bestrides at denne Gud, Jehova, har forvandlet det en gang øde åndelige område som tilhører hans salvede vitner, vår tids levning av det åndelige Israel, til en åndelig «Edens hage», og han har gjort det for sitt eget, hellige navns skyld. — Esekiel 36: 22.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]

 [Diagram på side 321]

Økningen i antallet av dem som forkynner om GUDS NAVN

(Hver person representerer 100 000 forkynnere)

År

1939 61 589

1942 106 000

1945 127 478

1948 230 532

1951 384 694

1954 525 924

1957 653 273

1960 851 378

1963 956 648

1966 1 058 675

1969 1 256 784

1971 1 502 180 (febr.)