En hyrde og konge for hele menneskeheten
Kapittel 16
En hyrde og konge for hele menneskeheten
1. Har de politiske herskere ønsket å betrakte seg selv som hyrder, og hvorfor har de hatt en slik innstilling?
INGEN av verdens konger, fyrster, presidenter eller guvernører har betraktet seg selv som hyrder. Nei, ikke engang herskerne i kristenheten har gjort det. Inntil nå har slike politiske herskere ikke vært interessert i å påta seg en hyrdes plikter. Dette gjaldt også Egypts faraoner i det 18. århundre før vår tidsregning. Det ble da (i 1728 f. Kr.) sagt: «Alle fehyrder er en vederstyggelighet for egypterne.» (1 Mosebok 46: 32—34) På grunn av sin høye stilling føler de verdslige herskere at en hyrdes beskjeftigelse er for ringe for dem. Det er en beskjeftigelse som krever en ømhet og en medfølelse som de verdslige herskere ikke er innstilt på å legge for dagen overfor folkemassene, som «skal holdes nede». Hyrdearbeidet er dessuten en altfor fredelig beskjeftigelse for herskere som er tilbøyelige til å være krigerske og aggressive i den hensikt å holde andre herskere i sjakk. De er derfor hele tiden forberedt på krig.
2. Er Jehova for stolt til å sammenligne seg selv med en hyrde? Hva sa salmisten David om Jehova, og hva sammenlignet Jehova Moses’ etterfølger, Josva, med?
2 Men hvordan forholder det seg med den høyeste av alle, universets Overherre? Er han for stolt til å sammenligne seg selv med en hyrde? Nei! Uten å fornærme ham kunne derfor en konge i gammel tid, salmisten David, omtale ham som en hyrde ved å si: «[Jehova] er min hyrde.» (Salme 23: 1) Han er som en hyrde for alle sine menneskeskapninger. Han omtaler på lignende måte sitt folks ledere som hyrder. I 1473 f. Kr. førte han sitt utvalgte folk inn i det lovte land under ledelse av Josva, Nuns sønn, som tilhørte Efra’ims stamme. Josva hadde fått i oppdrag å lede Israel av profeten Moses. Hvorfor? Det var i en kjærlig hensikt, nemlig for at ’[Jehovas] menighet ikke skulle være som får uten hyrde’. — 4 Mosebok 27: 15—21.
3, 4. Som hva slags menn unnlot de styrende i Israel å handle, og hva kalte Jehova dem da han talte til dem?
3 Senere unnlot de som hersket over Jehovas folk, å handle som uselviske, medfølende østerlandske hyrder overfor sine undersåtter. Jehova fortalte derfor sin profet Esekiel hva han hadde besluttet å gjøre. Esekiel bygger opp til en kraftig fordømmelse av disse «hyrder» ved å si:
4 «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Spå mot Israels hyrder, spå og si til dem, til hyrdene: Så sier Herren, [Jehova].» — Esekiel 34: 1, 2.
5, 6. Hva sa Jehova gjennom Jeremias om den kongelige hyrden Konja (Jojakin)? Hva sa Jehova at herskerne gjorde med hans får, men hva ville han selv gjøre for dem?
5 Denne erklæring mot de styrende eller «hyrdene» i Israel ble uttalt etter Jerusalems ødeleggelse. Før Jerusalem ble ødelagt, ble imidlertid profeten Jeremias, som oppholdt seg i byen, inspirert til å komme med en lignende uttalelse i forbindelse med den nest siste kongen på tronen, nemlig Konja (eller Jekonja eller Jojakin). Vi leser: «Så sier [Jehova]: Skriv denne mann opp som barnløs, som en mann som ingen lykke har i sine levedager! For ingen av hans ætt skal mer få lykke til å sitte på Davids trone og herske over Juda. [1 Krønikebok 3: 17—19; Matteus 1: 11, 12] Ve de hyrder som ødelegger og atsprer den hjord jeg før, sier [Jehova].
6 «Derfor sier [Jehova], Israels Gud, så om de hyrder som røkter mitt folk: I har atspredt mine får og jaget dem bort og ikke sett etter dem; se, jeg hjemsøker eder for eders onde gjerninger, sier [Jehova]. Og jeg vil selv samle resten av mine får fra alle de land jeg har drevet dem bort til, og jeg vil føre dem tilbake til deres egne beitemarker, og de skal være fruktbare og bli mange. Og jeg vil sette hyrder over dem, og de skal røkte dem; og de skal ikke frykte mer og ikke forferdes, og ingen av dem skal savnes, sier [Jehova].
7. Hva ville Jehova i denne forbindelse la stå fram for kong David, og hvilket navn ville Jehova gi den som skulle stå fram?
7 «Se, dager kommer, sier [Jehova], da jeg vil la stå fram for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt; og dette er det navn som han skal kalles med: [Jehova], var rettferdighet.» — Jeremias 22: 24 til 23: 6.
8. Hvem bør vi tenke på når vi leser det Jehova sa til «Israels hyrder» gjennom Esekiel?
8 Legg nå merke til hvordan Jehova i et lignende budskap til sin profet Esekiel går mer i detaljer med hensyn til den troløse handlemåte «Israels hyrder» hadde fulgt. Når vi leser Jehovas beskrivelse, bør vi ikke bare tenke på de dårlige kongene i Israel, men også på deres motstykke i vår tid, de såkalte kristne konger, fyrster og regenter i kristenheten.
9. Hvordan beskrev Jehova i Esekiel 34: 2—6 hvordan «Israels hyrder» hadde brukt sin stilling, og hva var resultatet blitt for fårene?
9 «Så sier Herren, [Jehova]: Ve Israels hyrder, som røkter seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte? Fettet eter I, og med ullen klær I eder, det fete slakter I; hjorden røkter I ikke. Det svake har I ikke styrket, og det syke har I ikke legt, og det sønderbrutte har I ikke forbundet, og det bortdrevne har I ikke ført tilbake, og det fortapte har I ikke oppsøkt, men med vold og med hardhet har I hersket over dem. Og således ble de atspredt, fordi de ingen hyrde hadde; de ble til føde for alle markens ville dyr og ble atspredt. Min hjord farer vill på alle fjell og på hver høy bakke, og over hele landet er min hjord spredt; det er ingen som spør, og ingen som leter etter den.» — Esekiel 34: 2—6.
ET BYTTE FOR DE STYRENDE «HYRDER»
10. Hvis «får» hevder kristenheten at dens kirkemedlemmer er, men hvem har vært kirkemedlemmenes synlige «hyrder» eller herskere?
10 Kristenheten har hevdet at dens kirkemedlemmer er Jehovas «får». De politiske herskere som kaller seg kristne, burde derfor være meget forsiktige med hvordan de behandler sine undersåtter, ettersom disse ikke tilhører disse politiske herskerne, men den Gud som de hevder at de tilber. Dette gjelder ikke bare de verdslige myndigheter i kristenheten, men også paver, kardinaler og erkebiskoper som har innehatt eller fremdeles innehar et politisk embete og opprettholder politiske forbindelser med denne verdens politiske stater. Paven har for eksempel siden 1929 hersket som den absolutte overherre i Vatikanstaten og har opprettholdt diplomatiske forbindelser med denne verdens politiske stater. Den første president i republikken Kypros er en erkebiskop i den gresk-ortodokse kirke. Selv om de politiske herskere i kristenheten har behandlet ’fårene’ på en hard måte, har de hatt presteskapets gunst og støtte og vært høyt ansette kirkemedlemmer.
11. Hvordan har de politiske herskere behandlet ’fårene’, til tross for at de gjør krav på å være kristne? Kan en si at de etterligner Jehovas gode hyrde?
11 Til tross for at de politiske herskerne gjør krav på å være kristne, har de gjort ’fårene’ til sitt bytte og beriket seg selv på disse stakkars ’fårenes’ bekostning. De opptrer helt annerledes enn han som de hevder at de følger, nemlig Jesus Kristus, som sa: «Jeg er døren; den som går inn gjennom meg, han blir frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne føde. Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge; jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod. Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.» (Johannes 10: 9—11) Etterligner de politiske herskere i kristenheten denne gode hyrde, og setter de sitt liv til for fårene? Vi har ikke sett dem gjøre det. Det at presteskapet omgås på en fortrolig måte med politikerne og setter dem høyt blant kirkemedlemmene, må ikke få noen til å tro at ’fårenes’ himmelske eier, Jehova, godkjenner den undertrykkelse ’fårene’ er gjenstand for fra kristenhetens politiske herskeres side. For å korrigere enhver feilaktig oppfatning som vi måtte ha, erklærer Jehova:
12. Hvordan stiller ’fårenes’ himmelske eier seg til disse politiske hyrder, og hvorfor?
12 «Hør derfor [Jehovas] ord, I hyrder! Så sant jeg lever, sier Herren, [Jehova], sannelig, siden min hjord er blitt til rov, og den er blitt til føde for alle markens ville dyr, fordi den var uten hyrde, og mine hyrder ikke spurte etter min hjord, men hyrdene røktet seg selv og ikke røktet min hjord — derfor, I hyrder, hør [Jehovas] ord! Så sier Herren, [Jehova]: Se, jeg kommer over hyrdene og vil kreve min hjord av deres hånd og la dem opphøre med å røkte hjorden, så hyrdene ikke mer skal røkte seg selv, og jeg vil redde min hjord av deres munn, så den ikke skal være til føde for dem.» — Esekiel 34: 7—10.
13. Hvordan er ’fårene’ i kristenheten blitt ofret? Hvordan er de blitt atspredt og blitt et bytte for «ville dyr»?
13 De politiske «hyrder» i kristenheten har kjempet innbyrdes; den ene såkalte kristne herskeren har kjempet mot den andre såkalte kristne herskeren, og de har ofret sine får-lignende undersåtter på nasjonalismens eller på det religiøse sektvesens alter. Noen av de politiske herskere som har vært presteskapets spesielle yndlinger, har vært diktatorer. Jehovas kristne vitner er blitt forfulgt på det grusomste av disse diktatorer, disse ytterst nasjonalistiske, totalitære herskere. På grunn av de urettferdigheter som ikke blir fjernet, har mange av de undertrykte menneskene søkt hen til forskjellige nydannede, revolusjonære organisasjoner og er blitt offer for den materialistiske radikalisme og den ateistiske kommunisme. Det er hverken politisk, nasjonal eller religiøs enhet i kristenheten. Folk er som villfarne får uten hyrde, som får som er blitt atspredt og er blitt et bytte for «ville dyr».
14. Hvordan reddet Jehova sine «får» av hyrdenes munn i det gamle Israel, og hvordan vil han gjøre noe lignende i forbindelse med kristenheten?
14 I det gamle Israel på Esekiels tid reddet Jehova sine får av de styrende ’hyrders’ munn, ettersom disse hyrdene røktet seg selv, ved å ødelegge Jerusalem og legge Juda land øde. Kongen og fyrstene måtte forlate sin stilling som herskere idet de ble tatt til fange av babylonierne og bortført. Noen ble drept som straff for at de gjorde opprør. De som kom til Babylon, ble kastet i fengsel eller fikk sin frihet innskrenket på andre måter, og de ble berøvet enhver myndighet. (2 Kongebok 25: 18—30; Jeremias 52: 24—34) Når kristenheten i motbildet blir ødelagt i den forestående ’store trengsel’, blir de såkalte kristne politiske herskerne berøvet sine prester, for disse vil bli fratatt sin religiøse stilling av Jehovas eksekusjonsstyrker. Kristenhetens presteskap vil opphøre å eksistere. Alle verdslige politikere som overlever kristenhetens tilintetgjørelse, vil bli tilintetgjort i den avsluttende delen av den ’store trengsel’, nemlig i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», i den verdenssituasjon som kalles Harmageddon. — Åpenbaringen 16: 14—16; 19: 11—21.
15. Hva vil Jehovas sanne «får» på den måten bli befridd for, og hvilken profetisk og historisk garanti har vi for at Jehova igjen vil samle sine «får» i én kve?
15 Når alle de styrende i hele den verdensomfattende tingenes ordning, deriblant de såkalte kristne herskerne i kristenheten, blir fjernet og tilintetgjort, vil Jehovas sanne «får» bli befridd for de politiske ’hyrders’ undertrykkelse og egennyttige virksomhet. Disse troløse hyrdene vil ikke lenger røkte seg selv på Jehovas kristne hjords bekostning. Uansett hvor atspredt de kristne vitner måtte være på grunn av motstanden og forfølgelsen fra de politiske elementers side, vet Jehova hvor hans sanne «får» befinner seg. Som en kjærlig hyrde vil han lete etter dem og atter samle dem i kveen. Det høytidelige løfte han ga gjennom profeten Esekiel, står fortsatt ved makt. Ved at han oppfylte dette løftet på fortidens Israel fra og med året 537 f. Kr., ga han en profetisk garanti for at han også ville oppfylle løftet i framtiden. La oss nå lytte til hans ord:
16. Hva sa Jehova om dette i Esekiel 34: 11—14?
16 «For så sier Herren, [Jehova]: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til den. Liksom en hyrde ser til sin hjord på den dag han er iblant sine atspredte får, således vil jeg se til mine får og redde dem fra alle de steder hvor de er atspredt på en dag med skyer og skodde. Og jeg vil føre dem ut fra folkene og samle dem fra landene og føre dem til deres eget land, og jeg vil røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle de steder i landet hvor de bor. På en god beitemark vil jeg la dem beite, på Israels høye fjell skal deres havnegang være; der skal de hvile på en god havnegang, og på en fet beitemark skal de beite på Israels fjell.» — Esekiel 34: 14.
GJENINNSAMLINGEN AV DE ATSPREDTE «FÅR»
17. I forbindelse med hvem får denne profetien sin større og endelige oppfyllelse, og hvordan har Jehova allerede nå, før Babylon den stores ødeleggelse, vist at han har kunnet samle inn sine åndelige får?
17 I fortiden begynte Jehova å oppfylle denne profetien i 537 f. Kr., ved at han førte en trofast levning av de landflyktige jøder tilbake til deres land, idet han lot Babylons erobrer, perserkongen Kyros, komme dem til hjelp. (2 Krønikebok 36: 17—23; Esras 1: 1 til 3: 6) En større og endelig oppfyllelse av denne oppmuntrende og styrkende profetien finner sted i forbindelse med det åndelige Israel, «Guds Israel», som den kristne apostelen Paulus skrev til. (Galaterne 6: 16; 1: 1—5) Allerede nå, før den ’store trengsel’ kommer og utsletter kristenheten og hele den øvrige delen av Babylon den store, har den himmelske hyrde, Jehova, vist at han har kunnet samle inn den atspredte levning av det åndelige Israel og la den komme i et godt forhold til ham, slik at den fritt kan tilbe ham og få rikelig med åndelig føde. (1 Peter 2: 25) De urolige tider under den første verdenskrig (1914—1918) var en «dag med skyer og skodde» for levningen. (Esekiel 34: 12) Denne «dag» ble formørket av den religiøse forfølgelse som kristenheten (den mest fremtredende delen av Babylon den store) rettet mot levningen av det åndelige Israel. Forfølgelsen førte til at de som utgjorde levningen av de åndelige israelitter, ble atspredt og kom i trelldom under Babylon den store.
18. Når ble disse «får» befridd for Babylon den stores lenker, og som hva trådte de deretter inn på verdens skueplass?
18 Babylon den store kunne imidlertid ikke fortsette å undertrykke den trofaste levning av de åndelige israelitter. Om våren i 1919 falt Babylon den store og mistet sin religiøse maktstilling i forhold til Jehovas folk, noe som førte til at deres trelldomslenker ble brutt. Dette var noe som ingen annen enn Jehova kunne bevirke gjennom sin større Kyros, Jesus Kristus. (Salme 126: 1—4) Hva deres gudgitte, religiøse rettigheter og privilegier angikk, lot de som tilhørte denne levning, seg ikke lenger utnytte; de ville ikke være til «føde» for «hyrdene» eller de styrende i kristenheten. Som kristne vitner for Jehovas messianske rike trådte de fryktløst fram på verdens skueplass i etterkrigstiden. — Matteus 24: 14.
19. Når og ved hvilken begivenhet måtte kristenheten og verden for øvrig legge merke til den tilstand den gjeninnsamlede levning av de åndelige israelitter befant seg i?
19 Den krigsherjede kristenheten og hele den øvrige delen av verden måtte legge merke til den enhet som preget den gjeninnsamlede, kristne levning av det åndelige Israel da den i Cedar Point i Ohio i USA holdt sitt første internasjonale stevne etter krigen. Tusener av dem som tilhørte levningen, og som en gang hadde vært atspredt, var samlet der, og søndag den 7. september 1919 var 7000 til stede for å høre det offentlige foredraget «Håp for den nødlidende menneskehet».
20. Hva sa Jehova at han ville gjøre for de fortapte, bortdrevne, sønderbrutte og syke «får», i motsetning til det han ville gjøre med de fete og sterke «får»?
20 Jehova har også latt disse gjeninnsamlede får, som tilhører det åndelige Israel, få erfare det han videre sier: «Jeg vil selv fø min hjord og selv la den hvile, sier Herren, [Jehova]. Det fortapte vil jeg oppsøke, og det bortdrevne vil jeg føre tilbake, og det sønderbrutte vil jeg forbinde, og det syke vil jeg styrke. Men det fete og det sterke [den fete og den sterke, NW] vil jeg ødelegge; jeg vil røkte det etter hva rett er [jeg vil gi ham dom til føde, NW].» — Esekiel 34: 15, 16.
21. Hvem er siden 1919 blitt føyd til den opprinnelige levning, og hvordan har det skjedd?
21 Siden dette utfrielsens år, 1919, har Jehova føyd mange til den opprinnelige levning som bevarte sin trofasthet og overlevde ’dagen med skyer og skodde’ under den første verdenskrig. Tusener av mennesker i og utenfor kristenheten hørte Rikets budskap som ble forkynt av Jehovas gjenreiste levning, og ble fylt av et ønske om å bli disipler av hans Sønn, Jesus Kristus. Da de fikk forståelse av hva Jehova krevde av dem, innvigde de seg til ham og ble i lydighet mot Kristi befaling døpt som et symbol på sin innvielse. — Matteus 28: 19, 20.
22. Hvordan er disse blitt medlemmer av det åndelige Israel, «Guds Israel»?
22 I tiden som fulgte, ble det vist at Jehova hadde gjenfødt disse innvigde Kristi etterfølgere til å være hans åndelige barn og salvet dem med sin hellige ånd som sine tjenere. (Johannes 3: 3, 5; Jakob 1: 18; 1 Peter 1: 3—5; Romerne 8: 15—17) På den måten gjorde Jehova dem som utgjør hans salvede levning, til medlemmer av det åndelige Israel, «Guds Israel», og de har nytt godt av den omsorg og oppmerksomhet han som hyrde viser dem i det åndelige område som de har fått tilbake på jorden.
«FÅRENE» MÅ TA HENSYN TIL HVERANDRE
23. Hva lover Jehova å gjøre med enhver i hans gjenreiste hjord som misbruker sin åndelige fedme og styrke?
23 Den himmelske hyrde tillater ikke at noen av disse gjenreiste «får» ustraffet misbruker sin styrke. Hvis et «får» benytter seg av sin åndelige fedme og styrke og behandler andre «får» i kveen på en hard måte og undertrykker dem, vil Jehova «ødelegge» et slikt ukjærlig og selvisk «får» ved å avskjære vedkommende fra hjorden som en som er død i åndelig forstand. Han sier: «Jeg vil gi ham dom til føde,» det vil si, han vil utstøte ham fra hjorden nå og sørge for at han blir ødelagt i bokstavelig forstand i den kommende ’store trengsel’, som vil ramme kristenheten og hele den øvrige delen av Babylon den store.
24. Hvilken oppførsel som gjør seg gjeldende i kristenhetens religiøse hjorder, ønsker Jehova ikke blant sine gjenreiste «får»?
24 Jehova sørger for at ’fårene’ i hans gjenreiste hjord hele tiden behandler hverandre på rette måte. Det har vært nok av skubbing og stanging i kristenhetens religiøse hjorder, noe de hovmodige og selvbevisste prestene og de kirkemedlemmer som øver stor innflytelse på presteskapet, i første rekke har vært årsak til. Jehova ønsker ikke at noe slikt skal skje i hans gjenreiste hjord. Han sier:
25. Hva vil Jehova gjøre med de «får» som ødelegger beitemarkene og vannet, og som bruker sin side og sine horn på en gal måte?
25 «Og I, min hjord, så sier Herren, [Jehova]: Se, jeg dømmer mellom får og får, og mellom værer og bukker. Er det ikke nok med at I får beite den beste beitemark, siden I trår ned resten av eders beitemark med eders føtter? Er det ikke nok at I får drikke det klare vann, siden I gjør resten grumset med eders føtter? Og min hjord — skal den ete det som er trådd ned av eders føtter, og drikke det som er gjort grumset av eders føtter? Derfor sier Herren, [Jehova], så til dem: Se, jeg kommer og vil dømme mellom de fete får og de magre får. Fordi I støter alle de svake bort med side og bog og stanger dem med eders horn, til I får atspredt dem og drevet dem utenfor, så vil jeg frelse min hjord, og de skal ikke mer være til rov, og jeg vil dømme mellom får og får.» — Esekiel 34: 17—22.
26. Hvem har Jehova følgelig fjernet fra sin gjenreiste hjord, og hvilken regel som ble framsatt av Jesus Kristus, har han håndhevet?
26 I samsvar med dette profetiske løfte har Jehova fjernet de grådige og selviske fra sin gjenreiste levning av åndelige får, ja, han har fjernet dem som for selv å få det beste har brukt sin styrke og sine horn eller sin makt til å fortrenge de svake eller syke, og som til og med ødela for andre for at disse ikke skulle trives åndelig sett. Jehova har ikke tillatt at hans «får» er blitt inndelt i et presteskap og et lekfolk. Som den store hyrde og dommer som skifter rett mellom sine «får», har han håndhevet den regel som ble framsatt av hans Sønn, Jesus Kristus: «Men I skal ikke la eder kalle rabbi; for én er eders mester, men I er alle brødre. Og I skal ikke kalle noen på jorden eders [åndelige] far; for én er eders far, han som er i himmelen. Heller ikke skal I la eder kalle lærere [’ledere’, NW]; for én er eders lærer [Leder, NW], Kristus. Men den største blant eder skal være eders tjener.» — Matteus 23: 8—11.
27. Hvordan behandler Jehova dem som forsøker å villede ’fårene’, og hvordan kan alle hans «får» bevare sin åndelige sunnhet?
27 Hvis noen opptrer som vær eller bukk og forsøker å få Jehovas «får» til å følge etter seg, sørger Jehova for at de blir utstøtt. Den åndelige føde må være tilgjengelig for alle hans «får», slik at hele hjorden kan være sunn i åndelig forstand.
«ÉN HYRDE» UNDER ÉN GUD
28. Ved å oppfylle hvilket løfte har Jehova sørget for at slike aggressive personer blant hans gjeninnsamlede «får» har fått den straff de fortjener?
28 Hva er grunnen til at personer innen Jehovas gjenreiste hjord av åndelige israelitter som har vært som aggressive værer og bukker, har fått den straff de fortjener, og er blitt utstøtt fra «Guds Israel»? Grunnen til det er at Jehova har satt en trofast underhyrde over sin hjord. Han har ikke unnlatt å oppfylle sitt løfte i Esekiel 34: 23, 24: «Og jeg vil oppreise en hyrde over dem, og han skal røkte dem — min tjener David; han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. Og jeg, [Jehova], vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem; jeg, [Jehova], har talt.»
29. Hvordan har kristenheten i likhet med det gamle Israel hatt «hyrder» i form av politiske herskere?
29 I likhet med det gamle Israel har kristenheten hatt «hyrder» i form av konger og fyrster, menn som har hatt regjeringsmyndigheten. Presteskapet har hevdet at disse politiske «hyrder» har vært herskere «av Guds nåde». Mange slike herskere, som er blitt villedet av prestenes feilaktige fortolkning av Bibelen, har påberopt seg «kongenes guddommelige rett». Kong Jakob I, som sto bak utarbeidelsen av den engelske autoriserte bibeloversettelsen av 1611 (King James Version), var for eksempel en ivrig forkjemper for denne «guddommelige rett». I overensstemmelse med hans ønske ble denne autoriserte oversettelsen av Bibelen tilegnet ham med følgende ord: «Til den høyeste og mektigste fyrste, Jakob, av Guds nåde, konge over Storbritannia, Frankrike og Irland, troens forsvarer og så videre.»
30. Hvilken stilling inntar de herskere som gjør krav på å ha «Guds nåde» og «kongenes guddommelige rett», sammenlignet med den ’ene hyrde’ som hersker over det åndelige Israel?
30 Gud har riktignok tillatt slike regenter å utøve sin myndighet, men det at han har gjort det, betyr ikke at de har «Guds nåde» eller noen «guddommelig rett». Den ’ene hyrde’ som skal herske over den gjenreiste levning av åndelige israelitter, skal ikke bare herske i kraft av Guds tillatelse. Jehova setter selv denne «hyrde» over den, for denne «hyrde» er den «hvem retten tilhører». — Esekiel 21: 27.
31. Hvem er denne ’ene hyrde’ som Jehova kaller «min tjener David», og hvorfor er det på sin plass å bruke ordene «David» og «hyrde» om ham?
31 Hvem er så denne ’ene hyrde’ som Jehova gir den kongelige herskerstilling fordi «retten tilhører» ham? Jehova kaller ham «min tjener David». (Esekiel 34: 23) Det betyr ikke at Jehova oppreiser fortidens kong David fra de døde for igjen å innsette ham i dette hyrdeembete. Det siktes til en kjødelig etterkommer av kong David, en som arvet den kongelige rett etter ham. Guds himmelske Sønn var en slik arving. Hans liv ble overført fra himmelen til den jødiske jomfruen Marias morsliv for at han skulle bli født på jorden, i Betlehem, i Davids kongelige slektlinje og således bli ’Davids sønn, Abrahams sønn’. (Matteus 1: 1 til 2: 6; Lukas 1: 26—38; 2: 4 til 3: 31; Romerne 1: 1—4) Davids navn betyr «elsket», noe som stemmer godt overens med det Jehova erklærte fra himmelen da Jesus ble døpt i vann, og da han senere ble forklaret på et høyt fjell: «Dette er min Sønn, den elskede.» (Matteus 3: 13—17; 17: 1—5) Jesus sammenlignet hele menneskeheten med får da han sa: «Jeg er den gode hyrde, . . . og jeg setter mitt liv til for fårene.» — Johannes 10: 14, 15.
32. Hvorfor er det ifølge Hebreerne 13: 20 bare én «hyrde» som Jehova kunne oppreise over levningen av det åndelige Israel?
32 For at Jesus Kristus skulle kunne gjenoppta sin hyrdegjerning og vokte «fårene» på jorden, oppreiste Jehova ham fra de døde. Da den kristne apostelen Paulus skrev til de hebreere som var blitt omvendt til kristendommen, omtalte han derfor Jehova som «fredens Gud, som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde». (Hebreerne 13: 20) Jesus Kristus, som ved sin oppstandelse ble oppreist til det åndelige liv som han opprinnelig hadde, er nå en himmelsk hyrde. I betraktning av dette er det bare «én hyrde» som Jehova kunne oppreise over levningen av det åndelige Israel, nemlig den oppstandne Jesus, Messias.
33. Når oppreiste Jehova denne ’ene hyrde’ over levningen av det åndelige Israel, og hva skal denne «hyrde» gjøre med nasjonene?
33 Når oppreiste Jehova ham som hyrde? Han gjorde det i 1914 e. Kr., da «hedningenes tid» eller de «fastsatte tider for folkeslagene» (NW) utløp, omkring 4./5. oktober i dette krigsåret. Med tanke på disse hedningenasjonene sier en profeti om hans rike at han «skal styre alle hedningene med jernstav». (Åpenbaringen 12: 5) Det betyr at alle disse hedningenasjoner eller gudløse folkeslag skal knuses som om de var en pottemakers kar. (Salme 2: 8, 9) Levningen av de åndelige israelitter vokter han imidlertid ikke med en slik jernstav.
34. Hvordan behandlet kristenhetens «hyrder» eller konger den salvede levning under den første verdenskrig, og når overtok Jehovas «tjener David» ansvaret for dem?
34 «Han skal røkte dem,» sier Jehova, «han skal være deres hyrde. Og jeg, [Jehova], vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem; jeg, [Jehova], har talt.» (Esekiel 34: 23, 24) Under den første verdenskrig (1914—1918) forfulgte kristenhetens «hyrder» eller konger og deres patriotiske undersåtter den salvede levning av åndelige israelitter. Etter krigen overtok Jehovas «tjener David», Jesus Kristus, ansvaret som hyrde over dem.
35. Hvordan utgjør den måten han handlet overfor det åndelige Israel på, en parallell til det perserkongen Kyros gjorde i fortiden? Hvordan har han røktet levningens medlemmer og vært deres fyrste, og hvem har de anerkjent som sin Gud?
35 I likhet med perserkongen Kyros, som Jehova omtalte som sin «hyrde», og som inntok Babylon og utfridde israelittene, utfridde Jesus Kristus fra og med året 1919 levningen av det åndelige Israel fra Babylon den store og dens politiske forbundsfeller. Han har sørget for at levningens medlemmer har fått åndelig føde like til denne dag. Han er blitt deres fyrste, og som «får» vandrer de i hans fotspor. Hans Gud, Jehova, er blitt deres Gud. Som et uttrykk for sin verdsettelse av dette antok den salvede levning i 1931 det bibelske navnet «Jehovas vitner». — Esaias 44: 28; 43: 10—12.
«ANDRE FÅR, SOM IKKE HØRER TIL DENNE STI»
36. Hvilke «får» ble den salvede levnings oppmerksomhet spesielt rettet mot etter at den hadde antatt dette navnet, og hvem er disse «får»?
36 Kort tid etter at medlemmene av den salvede levning hadde begynt å gjøre kjent at de var kristne vitner for Jehova, ble deres oppmerksomhet spesielt henledet på Jesu ord i Johannes 10: 16: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» Disse «andre får» er alle de andre i menneskeverdenen som den gode hyrde ga sitt liv for som et gjenløsningsoffer.
37. Hva ble åpenbart angående de «andre får» i 1935, og hvilket framtidshåp holdt Jehova fram for disse døpte Kristi disipler?
37 Om våren i 1935 ble det åpenbart for den salvede levning at en talløs «stor skare» av disse «andre får» skulle tas ut av denne tingenes ordning før den ’store trengsel’ kom over kristenheten. Fra nå av ble disse døpt som disipler av Jesus Kristus. Men etter deres dåp åpenbarte Jehova gjennom sitt Ord og ved sine handlinger at han ikke avlet dem til en framtid i himmelen, men at hans hensikt med dem var at de skulle leve i det kommende jordiske paradis sammen med alle de øvrige av de «andre får». (Matteus 28: 19, 20; Åpenbaringen 7: 9—17) Han sørget likevel for at de var nær knyttet til den salvede levning, slik at det kunne være «én hjord».
38, 39. Hvilke forhold nyter den ’store skare’ således godt av sammen med den salvede levning, i samsvar med Jehovas løfte i Esekiel 34: 25—28?
38 Den ’store skare’, som på den måten har fellesskap med og samarbeider med levningen av det åndelige Israel, nyter også godt av den fred og den beskyttelse Jehova har lovt sin gjenreiste levning med følgende ord:
39 «Og jeg vil gjøre en fredspakt med dem og utrydde ville dyr av landet, og de skal bo trygt i ørkenen og sove i skogene. Og jeg vil gjøre dem og landet omkring min haug til en velsignelse; jeg vil sende regn i rette tid; velsignelses regnstrømmer skal det være. Markens trær skal gi sin frukt, og jorden skal gi sin grøde, og de skal bo trygt i sitt land, og de skal kjenne at jeg er [Jehova], når jeg bryter stengene på deres åk og frir dem av deres hånd som holdt dem i trelldom. Og de skal ikke mer være et rov for folkene, og jordens ville dyr skal ikke fortære dem; de skal bo trygt, og ingen skal skremme dem.» — Esekiel 34: 25—28.
40. Hvordan har Jehova oppfylt denne profetien blant dem som utgjør hans gjenreiste levning, og blant dem som utgjør den ’store skare’, som har sluttet seg til dem, og hva har de således lært?
40 Hvilken vakker beskrivelse gir ikke denne profetien av den fred og trygghet som rår innen menighetene til det åndelige Israels levning, som den ’store skare’ av får-lignende, døpte mennesker av alle ætter og stammer og folk og tunger nå har sluttet seg til! I samsvar med sin ’pakt’ om kristen fred har Jehova sørget for at enhver rovgjerrig dyrisk personlighet, som er farlig for får-lignende kristne er blitt fortrengt og holdt utenfor. Ved å la sin hellige ånd virke på Kristi sanne, døpte disipler har han forandret deres personlighet, slik at de er blitt som fredelige, ufarlige får. De bestreber seg på en kjærlig måte på å beskytte hverandre i denne fiendtlige verden, både i åndelig og i materiell henseende. Dette har ført til det som var forutsagt: De har lært å kjenne at den Gud som har brutt stengene på deres religiøse trelldoms åk og utfridd dem fra dem som førte dem i babylonisk trelldom, er han som «har navnet [Jehova]». (Salme 83: 19) Det er derfor ikke noe å undres over at de gleder seg over å være aktive vitner for ham.
EN PARADISISK ’PLANTNING TIL NAVNKUNDIGHET’
41. Hvor lenge skal Jehovas kristne vitners organisasjon i motsetning til kristenheten bli stående, slik det framgår av Esekiel 34: 29, 30?
41 Kristenheten vil bli rykt opp med rot og ødelagt i den kommende ’store trengsel’, men Jehovas kristne vitners organisasjon blir plantet for at den skal bestå gjennom de urolige tider vi nå opplever, og gjennom den ’store trengsel’, da den nåværende, verdensomfattende tingenes ordning vil få sin ende. Det er dette som ligger i det Jehova sier om det gjenreiste, åndelige Israel: «Og jeg vil la en plantning vokse opp for dem, som skal bli dem til navnkundighet, og de skal ikke mer bli bortrevet av hunger i landet og ikke mer bære folkenes hån. Og de skal kjenne at jeg, [Jehova] deres Gud, er med dem, og at de, Israels hus, er mitt folk, sier Herren, [Jehova].» — Esekiel 34: 29, 30.
42. Hvordan er den «plantning» som Jehova har latt vokse opp for dem, blitt i åndelig forstand, og hvordan er den rikelige mengden av åndelig føde blitt gjort tilgjengelig for nasjonene?
42 Som en oppfyllelse av dette guddommelige løfte er vår tids levning av det åndelige Israel blitt ført inn i et åndelig paradis. (2 Korintierne 12: 4) Den «plantning» som Jehova har latt vokse opp for disse gjenreiste, åndelige israelitter, har eksistert inntil nå og bærer i dag mer frukt enn på noe annet tidspunkt siden 1919. På grunn av Jehovas velsignelse, som er som strømmer av regn, har deres jordiske område båret Guds rikes «frukter» i overflod. (Matteus 21: 43) Denne fruktbare plantning er blitt dem ’en plantning til navnkundighet’, en kjent eller berømt plantning. Jehova har gjort det mulig for dem å forstå hans skrevne Ord, Bibelen, noe som har resultert i en overflod av åndelig føde, som de ikke bare selv nyter godt av, men som de også gjør tilgjengelig for så mange nasjoner som mulig ved hjelp av millioner av trykte hjelpemidler på mange språk.
43. Hvordan har dette ført til at disse åndelige israelitter har skapt seg et navn, og hvordan er nasjonene blitt hindret i å kunne håne dem ved å si at de er rammet av hunger?
43 Dette har ført til at de jorden over har skapt seg et navn som mennesker som distribuerer bibelsk litteratur. Folkeslag eller nasjoner som er imot denne verdensomfattende utdeling av åndelig føde, kan hverken stanse eller begrense den og derved håne de åndelige israelitter ved å si at de er rammet av hunger.
44. Hvorfor vil nasjonene ikke kunne gjenta det de gjorde mot Jehovas levning under den første verdenskrig, og hva har disse åndelige israelitter erkjent?
44 De verdslige nasjoner vil aldri bli i stand til å gjenta det de gjorde under den første verdenskrig, da de forbød den verdensomfattende forkynnelsen av budskapet om Jehovas rike og underkastet den sensur for å berøve levningen av de åndelige israelitter livet ved en åndelig hungersnød. Enten arbeidet foregår under jorden eller åpenlyst, blir det livgivende budskapet utbredt ved hjelp av det trykte ord i stadig større utstrekning, slik at det når ut til de mest fjerntliggende deler av jorden og tjener som føde for de mennesker som er klar over sitt åndelige behov og forstår at de trenger den eneste levende og sanne Gud. (Matteus 5: 3, NW) På grunn av at de åndelige israelitter er blitt velsignet med en slik åndelig velstand og en slik overflod av åndelig føde, har de erkjent at Jehova, den Gud hvis navn de bærer, er med dem, og at de er hans folk, det åndelige «Israels hus», til tross for at de bare utgjør en liten levning sammenlignet med den folkerike kristenheten.
45. Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til alle de religiøse mennesker som finnes i verden, og hvordan besvarer den høyeste hyrde dette spørsmålet?
45 Hvem av alle de religiøse mennesker som finnes i verden i dag, er så de åndelige «får» som tilhører den guddommelige hyrde, Jehova, og er underlagt hans ’ene hyrde’, Jesus Kristus, den større David? Den høyeste hyrde sier like ut til levningen av det åndelige Israel: «Og I, min hjord, den hjord jeg før, I er mennesker; jeg er eders Gud, sier Herren, [Jehova].» — Esekiel 34: 31.
46. Hvilken gunstig tidsperiode lever disse utvalgte «får» i, og hva slags mennesker er de?
46 Den salvede levning av de åndelige israelitter, som siden 1919 igjen har hatt Guds gunst, lever i «året med god vilje fra Jehovas side», noe kjensgjerningene tydelig viser. (Esaias 61: 1, 2, NW) Ved å gjøre dem til ’den hjord han før’ behandler han dem som sine «mennesker av god vilje». Det var om slike mennesker «en himmelsk hærskare» sa følgende da Jesus ble født i Davids by, Betlehem: «Ære i det høye der oppe til Gud, og på jorden fred blant mennesker av god vilje.» — Lukas 2: 10—14, NW.
47. Hvilken hyrde underordner den ’store skare’ av «andre får» seg under og hvorfor følger de hyrden sammen med levningen av det åndelige Israel, slik at det blir «én hjord»?
47 De som tilhører den ’store skare’, som kommer fra alle ætter og stammer og folk, er klar over at Jehova har utvalgt levningen av de åndelige israelitter, og de underordner seg under hans hyrde og konge, Jesus Kristus, som hans «andre får». Selv om de ikke er åndelige israelitter, men kommer fra alle ætter og stammer og folk og tunger, hører de den gode hyrdes, Jesu Kristi, røst, og som «får» følger de ham som den ’ene hyrde’ Jehova har oppreist over det åndelige Israel. Hvorfor følger de ham sammen med levningen av det åndelige Israel, slik at det blir «én hjord» under «én hyrde»? Fordi de vet at Jesus Kristus er Jehovas hyrde og konge for hele menneskeheten. — Johannes 10: 16; Åpenbaringen 7: 9—17.
[Studiespørsmål]
